Kort tekst

Vi følger bekken nedover. Den er stor etter de siste dagene med regn. Vannet er klukkende viltert og danser lekent nedover mellom stenene. Et lite springvann står til værs der den kraftige strømmen blir tvunget i en bue over en stein som noen ganske nylig har dyttet uti, og det bobler hvitt i nedslaget hvor det allerede har blitt en liten kulp, en liten malstrøm som får vannet til å spinne rundt sin egen akse. Så vrir det seg løs og kaster seg frådende utfor igjen, smyger seg mellom de flate, blanke stenene, som er helt glatte og spennende å balansere på med nakne føtter, før det haster videre nedover, stadig brattere, mens bekken blir trangere og trangere, for til slutt å presse seg gjennom åpningen mellom de to kampesteinene, de som alltid har ligget der, kanskje siden istiden, og blir en fontene som gir vannet fart og tyngde, slik at det kan trenge seg dypt ned, nesten helt til bunns, og lage store hvirvler i den naturlige dammen der vi bader nakne om sommeren. Etterpå roer det seg og blir dovent, siger sakte og blankt og døsig gjennom den grunne svingen hvor gress og lyng vokser helt ned til kanten, som om det trenger å hvile seg en stund, puste ut og la naturen speile seg litt, før det igjen kaster seg utfor, i et viltert slalåm-ritt mellom de langt grovere steinene i ura på nedsiden av broen. - Fascinerende? Han ser uforstående på meg. - Vannet? spør han. - Mm. Jeg har lyst til å kremte, men lurer på om det er upassende, så jeg lar være. - Det bare et tidsspørsmål før alt vannet på jorden minst én gang har vært gjennom et menneske og kommet ut som svette eller urin, sier han. - Så romantisk du er.

Etterpå går vi tilbake til hytta. Han bærer begge vannbøttene. Det blir riktig balanse når man bærer én i hver hånd, mener han, det er bedre for ryggen. Jeg hører skrittene hans, lyden av voksne gummistøvler med grovt mønster, tungt og knasendene mot den fuktige grusveien, og mine egne, lette, frøken-aktige skritt, trippende. Vi er i utakt, tenker jeg. Det klør på ankelen.

Så letter skylaget og det blir lettere å se høstfargene. Jeg har lest at de fleste som går i kloster tar avgjørelsen om høsten. En stund senere spør jeg om vi skal bli en dag til - og han kremter og sier at vi godt kan bli en natt til.

Tag Archives: tilstandsrapport

Balanse

…

Recent Comments

Recent Posts

ADMINISTRATION

Besøkskontroll

Lang lesing