All the kings horses…

_

Gorm – gamle Gorm,
sønn av kongen Hardeknut.

Gift med Thyra Danmarksblod,
datter av kong Klakk
– en gammel kakkerlakk.

_


En dendrokronologisk undersøkelse av Gorm den Gamles kiste, slår fast at han hadde oppnådd den beskjedne alder av førti år da han ble
begravet høsten ni hundre og femtiåtte.
Så hvorfor ble han kalt den gamle?
Kanskje han hadde et gammel ansikt – eller en gammel sjel?

I Aksel E. Christensens bok Vikingetidens Danmark paa oldhistorisk baggrund, (anden udgave fra 1977), kan vi lese at tilnavnet “den Gamle” like godt ha ha vært “den Dvaske”, eller “den Engelske”.
Christensen understøtter også funnene fra dendrokronologien, og skriver at Gorm var cirka førti år gammel da han døde. Andre kilder mener han ble eldre, og noen mener at å tidfeste Gamle Gorms død til år ni hundre og femtiåtte, er altfor tidlig, men på den annen side; hvem kan vel disputere vitenskapen der den smekker oss i fleisen med sine dendokronologiske bevis?
En annen mulighet er selvsagt at han ikke var helt død da han ble begravet, kanskje han bare var skinndød, og så tok han en Kristus og stod opp et par dager senere?

Gamle Gorm var en hedning, en vantro hund, som noen liker å kalle det, og blir regnet for å være både den første og den siste hedenske kongen av Danmark.

Nå skal det for ordenenes skyld påpekes, for de som eventuelt ikke er helt fortrolige med den danske kongerekken, at Dronning Thyras rette navn var Danmarksbod, og altså ikke Danmarksblod, som i verset over, og med det mener jeg ett av hennes egentlige navn, for hun blir også omtalt som Tyri Dannebod, Thorvi Danne Bot, Tyre Danmarksbot eller bare Tyre Gamle, alt avhengig av hvem man spør.
På Jællingstenen, et monument som ble reist av hennes mann (Gorm) etter hennes død, blir hun omtalt som Danmarks bot, (derav navet) fordi hun var en uredd og smart frue som ledet felttog mot tyskerne og bygget Danevirke – en to mil lang stenmur mellom Tyskland og Danmark – “for å holde svina ute”.

Tyra var med andre ord forut for sin tid – ikke bare som grensesettende murbygger i historisk perspektiv, men også bokstavlig talt, ettersom hun nødvendigvis må ha rukket å få førti år gamle barn innen 958 – hvis man skal tro historien.

Hennes rette navn i henhold til nåtidens navne-tradisjon, ville  vært Tyra Klakk – et friskt og moderne navn som bringer tankene hen på geskjeftige reportere i Natt & Dag, gjerne med vilter hårsveis og altfor for store lesebriller.

I boken “Erik Raude – Skipet og Sverdet”, av Preben Mørkbak (Nordli Forlag, 2009), kan vi lese at Gamle Gorm avlet tre barn med Tyri Dannebot: Knut, Gunhild og Harald Blåtand. Harald var en utspekulert og hjerteløs psykopat, som fant det karrieremessig opportunt å myrde fostersønnen til sin søster Gunhild. Harald er også mannen som tilskrives den tvilsomme æren å ha kristnet Danmark. Det siste var forøvrig et taktisk klokt trekk, ettersom han i egenskap av kristen kunne påberope seg syndsforlatelse.
Senere forsøkte han også å kristne Norge, men de oppskrytte og forfyllede jomsvikingene ble slått ned i støvlene av Håkon Jarl i slaget ved Hjørungavåg (986), og “
aldri mer ble en jakthauk forært til danskekongen“.

Det er i grunnen ganske lite som er brennsikkert når man leser historie. Man står på en måte fritt til å dikte selv, for eksempel på Wikipedia:
På Wikipedia kan jeg lese at at Gunnhild levde på begynnelsen av 900-tallet, at hun døde rundt 950, at hun var norsk dronning, gift med Eirik Blodøks og mor til Eirikssønnene: Harald Gråfell, Gamle, Gudrød og Sigurd Sleva.
Andre kilder sier Gunhild Gormsdatter levde på Orknøyene, og ble født i 904 eller 912, mens faren hennes, Gamle Gorm, altså ble førti år gammel og ble gravlagt i 958. Interessant, på en måte, ettersom han da ble født senere enn sine barn.
Men de ble muligens tidlig kjønnsmodne på vikingtiden, og vikingene hadde kanskje sågar negativ seksuell lavalder; minus 12 etter modell av Spania – eller kanskje minus 7 etter araberne på profeten Muhammeds tid?

Men historisk make-over har jo alltid vært en yndet øvelse…

Nok om det.
I dag er han tilbake, gjenoppstått som Gorm The Storm, og vi kan slå fast at han langt fra er noen Gorm den Dvaske.

_

__

DEN STORE blåsbortdagen

Det blåser.
Allerede i det jeg former setningen i hodet, tenker jeg automatisk på Ole Brum, og husker tegningen av Nasse Nøff med griseørene flagrende i motvind – Blåsbortdagen.
Uværet pisker mot rutene. Jeg ser på Julia som sitter konsentrert på gulvet og øver finmotorikk med bokstavklosser. Hun er opptatt med sitt og bryr seg katten om blåsten, og hun har jo heller ingen grunn til å tro at det er noe unormalt på gang.

– Hører du hvor det blåser, Julia? Det skal jo bli mer av dette etter hvert, hvis vi skal tro ekspertene… og det skal vi vel? Hva laver du egentlig?

Tja, si det? Jeg får bare et hastig blikk før hun hun fortsetter med sitt – arrangerer og re-arrangerer de gamle bokstavklossene i forskjellige konstellasjoner – klikk, klakk.

Det var min far som kom med den største overraskelsen til fødselsdagsfeiringen min, og da tenker jeg ikke på blomsterbuketten han rakte meg da jeg åpnet. Som vanlig hadde han parkert nede ved veien, og var andpusten etter å ha gått den korte turen opp til huset.

– Jeg tok med noen blomster… sorry, jeg kommer alene i dag, dessverre, men du, jeg trenger litt hjelp med en eske jeg har i bagasjerommet, om du kunne…
– Du kunne jo parkert på gårdsplassen
– Nei… så kommer det en bare taxi som får problemer når den skal vende, og jeg har jo bare godt av å mosjonere.
– Du puster.
– Førti år med sigaretter og fet mat… og nå er det for sent å angre.

Han hadde en kasse i bagasjerommet – en blå meierikasse i plast – en kasse jeg hadde en vag følelse av å huske. På toppen lå det et pledd som jeg også hadde en følelse av at jeg hadde sett før.
I alle dager, det kunne da aldri være…?
Da pappa løftet pleddet til side, var det ikke lenger tvil. Det var den gamle lekekassen min med alle lekene mine fra jeg var barn – lekene fra Tyskland – de jeg hadde sutret meg til hver gang farfar hadde tatt oss med på båttur til Rostock. Hvordan i all verden? Jeg trodde den for lengst hadde gått tapt.

– Se her, Marshmellowman, fra Ghostbusters, husker du den? Den fikk du da du var fem.
– Ja, av farfar… men, hvordan har du klart å ta vare på dette i alle disse årene? Hadde du det med til Norge?
– Nei, nei… da hadde du fått det for lengst. Den stod i kjellerboden på kontoret. Det var jo der jeg lagret det mest etter at vi solgte.
– Og så kom du plutselig til å huske på den?
– Nej, det var helt tilfeldig, du, altså… hadde jeg ikke skullet ned for å se etter noen gamle plakater, så hadde den nok blitt stående der til min død.

Det er der de kommer fra, de gamle bokstavklossene fra H & M Hausser, som Julia av en eller annen grunn har lagt sin elsk på. Jeg tror aldri jeg noen gang lekte med dem. Jeg mener å huske at jeg syns de var kjedelige. Men nå syns jeg faktisk de er ganske fine.
Det er fredfullt å høre på de forsiktige lydene hennes. Klikk – klakk. Jeg betrakter henne litt mens hun forsøker å bygge et tårn. Fire i høyden går bra, men så går det overende på teppet når hun forsøker å plassere den femte klossen på toppen. Så merker hun at jeg ser på henne. Hun løfter blikket og smiler fornøyd, selv om hele byggverket hennes har falt i grus. Det var kanskje det hun ville?

– Nåh… der falt det. Er det et tårn du bygger… …bygger du et tårn, Julia?
– Tåurn?
– Ja… og tilfører litt krisemaksimering for å lage rabalder?
– Baba?
– Baba er på rommet sitt.
– Baba stall for deh
– Sier du det?
– Ja-ah.
– Jeg forstår.

Det smeller litt i peisen og flammene blafrer, og vi flytter automatisk blikket etter lyden. Så er det lille kvalitets-øyeblikket over. Jeg har sluttet å eksistere. Hun velger en kloss og løfter den med begge hender, bestemmer seg for hvor hun vil ha den, og plasserer den resolutt på det utvalgte stedet. Så velger hun en ny kloss, og konsentrert manøvrerer hun den oppå den forrige, før hun blir sittende litt og betrakte de andre klossene, som om hun er i stuss om hvilken hun skal velge.
Hva tenker hun nå?
Et plutselig vindkast får det til å dirre i glassdørene. Klikk – klakk. Julia enser det ikke. Det kommer et vindkast til, denne gangen enda litt kraftigere.
– I’ll huff, and Ill puff, and I’ll blow your house down…

På fjernsynet har TV2 samlet et panel av eksperter til stormfull underholdning og meteorologisk høydepissing – et slags direktesendt realitydrama med minutiøs oppdatering av Gorms herjinger fra kyst til kyst. Vi skal bli servert anekdoter, skrøner og beretninger om meteorologisk heltemot. Prognoser og statistikker skal legges frem, sammen med en kontinuerlig oppdatering om vindstyrker og eventuelle rekorder som måtte settes mens Gorm feier over landet.
Hvor kraftfull er nå denne Gorm egentlig? Har han virkelig noe å fare med, eller er han kun en boler – en skarve posør med oppblåste biceps? Vi han klare å plassere seg blant de ti beste på stormtoppen – kommer han kanskje på pallplass?
Det er det det handler om, hvem som er den største og den feteste, for selvsagt skal det kåres en vinner, og i løpet av kvelden skal vi få vite hvilken storm som leder an i kampen om å være den sterkeste, hissigste, argeste og mest ødeleggende av dem alle: Den verste storm i manns minne.
Den første prognosen er allerede klar:
Gorm er så langt den verste stormen siden Allan”.



Allan ja, jeg husker Allan. Det er jo bare to år siden han kom fykende. Det var Allan som rev presenningen av taket mitt – han som sørget for at jeg ikke fikk flyttet inn til jul. Men er det noe å skryte av liksom? I mine øyne er Allan bare en feig pusling. Hadde han vært noe til kar, hadde han valgt seg noen barskere utfordringer enn å gå løs på polskfestede presenninger på en spinkel takkonstruksjon. Når blåste det sist i Polen liksom? Da dommeren blåste av kampen etter at Frankrike hadde slått dem ut av ishockey-VM i 2001?

Jeg liker ikke Allan, og håper Gorm slår ham ned i støvlene.

Mone stikker hodet ut fra kjøkkenet og sier det er aftensmat om en halv times tid – løksuppe og nystekte scones. Det høres ut som et passende måltid på en forblåst aften.
– Har du sett Siv?
– Ja, hun skyper med Thomas.
– Nå, på denne tiden? Det er jo midt i natten i Miami.
– Nej, det er bare så vidt over midnatt.
– Er det det? …det blir jo så tidlig mørkt for tiden.
– Og tidligere skal det bli. En halv time, er det passe?
– Kjempe… tusen takk.

Et nytt vindkast. Igjen dirrer det i glassdørene, kraftigere enn i sted. Selv Julia reagerer denne gangen.
– Blåser det fælt syns du?
– Ja-ah.
– Vil du sitte litt på fanget?
– Ne-ei!
– Nei, da så…

Merkelig i grunnen at hun er så fascinert av de klossene. Kanskje hun leter etter noe, et eller annet skult mønster? Kanskje hun tror at det finnes en løsning, at det er en oppgave jeg har gitt henne, og hvis hun bare finner den rette kombinasjonen så vil den hemmelige logikken avsløres, akkurat som med stable-ringene? Da hun forstod at hun skulle legge den største ringen nederst mistet hun også interessen for dem. Når koden var knekket, var utfordringen borte.
– Hva tenker du Julia? Tror du det finnes en hemmelighet blant klossene?
I et øyeblikk av medlidenhet, får jeg det for meg at jeg kanskje bør gi henne en oppgave, vise henne noe, sånn som jeg gjorde med stable-ringene – noe hun kan forsøke å gjøre etter.
– Skal jeg vise deg noe… se her… nå skal vi skrive navnet ditt… J-U-L-I-A. Fem bokstaver. Ser du det?
– Baba kan det.
– Ja, hun kan både lese og skrive.
– Sth… striveh.
– Jepp, det heter det når man klarer å sette sammen bokstaver… så, nå er det din tur. Nå kan du forsøke å lage det samme som meg… nei, ikke… la klossene mine ligge, så kan du se på dem, og så kan du lage det samme med noen andre klosser. Skjønner du hva jeg sier? Se her, nå skal jeg gjøre det… da finner vi J, og U og L og I og A… sånn. Ser du, nå er det er helt likt.
– Litt?
– Jepp! Helt likt. Nå kan du prøve.

___

På fjernsynet meldes det at broen er stengt. De fleste togrutene er også innstilt, får vi vite, fordi det er fare for at trær kan blåse overende og legge seg på skinnegangen. Oj da…
Nå håper jeg bare det gamle tuntreet vårt klarer å stå i mot.
Det har ikke manglet på advarsler. Det har råtnet innenfra, sier de som mener å vite noe om gamle trær. Jeg har avfeid det og tenkt at det har grodd seg så dype røtter gjennom et langt liv at det er godt forankret. Det er muligens litt herjet på innsiden, men grenene får fortsatt løv. Det pynter seg fortsatt om våren. Det det gjør man vel ikke hvis det ikke finnes en rest av liv?
Det skal få noen år til… insj Gorm.

Små føtter kommer løpende ned trappen.
– Hva gjør dere?
– Ser på værmeldingen. Nå er det snart aftens. Skal du komme og sette deg litt?
– Hvor er Mone?
– På kjøkkenet.
– Det er litt skummelt når det blåser så sterkt.
– Dette er da ingenting. Du har opplevd langt verre i Miami.
– Har jeg det?
– Husker du ikke det? Dette er bare barnemat sammenlignet med hvordan det var i Miami sommeren før vi flyttet hit.
– Er det sant? Må jeg fortelle det til Jessica?
– Det må du så gjerne.
– Cool.

Så løper hun opp igjen, sikkert for å chatte med Jessica… og så var det visst ikke så skummelt lenger allikevel.
Men jeg må innrømme at jeg skal være glad når det er over.

En snartur ut på gangen for å sjekke i vinduet. Jo, det ser ut til at det klarer seg fint. Ingen grunn til engstelse. Det er nok som jeg sier; det er godt forankret.
Jeg tenker plutselig på Andreas.
Jordtrykket er lavere her enn lenger nede på kontinentet, fortalte han meg, – lenger sør er det vanligere å forankre husene sine.

– Jordtrykket? Hva er det?
– Det er jorden som forsøker å spytte oss ut, eller dytte oss opp, rettere sagt.
– Vil ikke tyngdekraften trekke oss ned og holde oss på plass?
– Jo, men den er ikke sterk nok.
– Så det er en sterkere kraft som dytter oss opp? Hvorfor har jeg ikke lært om det?
– Men du har kanskje merket det?
Det er derfor man må passe på å banke ned igjen gjerdestolper med jevne mellomrom.
– Må man det?
– Ellers popper de helt opp til slutt, og faller overende. Har du ikke lagt merke til at gamle gjerdestolper får en annen farge nederst etter at de har stått en stund?

– Jeg kan ikke si jeg har lagt spesielt merke til det, nei. Jeg har ikke for vane å gå krumbøyd for å inspisere føttene på gjerdestolper.
– Det er fordi jordtrykket har dyttet dem opp.
– Så kanskje Berlinmuren vår en dag faller av seg selv?
– Det vil den nok… men jordtrykket er ikke så sterkt i Danmark, så det blir neppe på denne siden av jul.

Og neppe på denne siden av neste jul heller, eller neste … eller neste.

Jeg bør ta det opp med de nye naboene. Nå er det de som eier den.

Og så skal vi omsider få svaret.
Hvem er den verste – den verste i manns minne – den verste der noen sinne har feiet over Det Yndige Land, siden tidenes morgen? Fortell oss:

– Nåh, altså den aller værste? Nej, det var nok December-orkanen i nioghalvfems. På Rømø blev der målt vindstød på op til én og halvtreds meter i sekundet… men det var altså inden vindmåleren blæste omkuld.
Latter i studio.
Så har vi altså en vinner: Desember-orkanen for seksten år siden.
Gorm blir kun en smågutt med sine ynkelige trettito sekundmeter i Øresund og trettifem på Blaavands Huk.

Desember-orkanen i nittini, nei, den har jeg ingen erindring om. Da var jeg allerede tvangsdeportert og plassert i mottak på Oslos kjedeligste vestkant – og i Oslo-området blåser det som kjent ikke – for andre enn Oslo-folk da, som tror en flau kuling er full storm.
Det mest dramatiske man kan si om Oslo og vind, er at det tidvis blåser oppover, sånn Marlilyn Monroe-effekt. Det er når vinden kommer feiende opp fra Oslofjorden og bukter seg langs fortauene oppover til Majorstuen, slik at paraplyene blåser av skaftet og håret fyker til værs. Det er derfor man så sjelden ser vestkantfruer med vide skjørt.

Har vi nå kun sett starten?
Hvordan vil det gå med Danmark i fremtiden? Vil vi regne bort? Og hva med havstigningen, når innlandsisen smelter og Kobbefjorden på Grønland slår seg opp som Europas beste vin-distrikt? Vil vadere og svømmeføtter bli en naturlig del av garderoben, eller vil vi kanskje utvikle praktisk svømmehud mellom tærne? Hvor mye av Danmark vil bli tilbake, og hvor lenge vil befolkning egentlig klare å holde stand før vi flykter til Grønland?

Om hundre år er Viborg en havneby“, sier klima-eksperten med alvorsrynker i pannen, og nikker megetsigende i et forsøk på å selvkonfirmere sine egne dommedagsprofetier.

[annonse – desember 2115]

_
“Om to hundrede år, er Kongeriget Danmark sunket i havet, og reduceret til en ø!”

_

De to siste innbyggerne i Rest-Danmark holder folkeavstemning om EU.

 

– Hva sier du Julia, tror du vi finner noe spennende på stranden etter stormen?
– Esstah… no.
– Ikke? Kanskje vi finner en kiste med undratt skatt etter en bulgarsk stattholder… eller kanskje vi finner en hemmelig koffert fra fremtiden? Det er mye rart som kan komme seilende på havet.

– Hauw… ?
– Havet ja… havet kan by på så mangt.

_

ETTER BLÅSTEN SKAL folket tale


Skal EU gis politimyndighet i Danmark,
kontrollere politiet vårt og overstyre domstolene våre? Er vi på nytt på vei inn i et slags Tysk-Fransk overherredømme, og det sågar frivillig?
Det oppfordres til samarbeid.
Joda… men betyr ikke samarbeid at man skal leke sammen på like premisser?
Hvor like er premissene egentlig?
I Kroatia, Tsjekkia, Litauen, Bulgaria, Romania, Italia. Polen, Slovakia, Ungarn og Hellas, opplever opptil 30 prosent av befolkningen at de må betale for seg i møte med offentlige tjenestemenn.
Så det er definitivt betimelig å spørre.

Vil vi ha tyske gestapister trampende inn i hjemmene våre, eller franske gendarmer, slike som kaster bakbundne demonstranter i Seinen. Vil vi ha polske gun-slingere som skyter i hjel tilskuere på fotballkamp, eller norske vådeskuddspesialister? Gudene vet hva de treffer hvis det plutselig blir alvor… og skjøt de ikke forresten en dame på Grønland for noen måneder siden, som et ledd i våpentreningen?
Vi er danske statsborgere og vi vil ha oss frabedt at danske statsborgere kan bli hentet for en bagatell for å interneres i en bayersk straffekoloni, eller piskes helseløse av rumensk mafiapoliti i et muggent fangehull i Bucuresti, bare fordi de ikke har penger og kan betale for seg.


Finnes det egentlig noe selvstendig Danmark lenger? Er vi ikke forlengst utradert fra kortet og transformert til en stjerne i EU-banneret? Samarbeid? Hva har Danmark noensinne fått lov å bestemme i EU?

Alt går kun én vei: EU bestemmer det hele.
Og nå vil de altså med loven i hånd sende stormtroppene sine inn i danske hjem?

Nei, selvfølgelig handler det ikke bare om Europol og rettsforbeholdet, det handler om tvang og overformynderi. Det handler om hvorvidt Danmark skal være et land, eller om vi skal være et lydig lydrike, styrt av finanskreftene i Brussel. Hvor lenge skal vi finne oss i det?
Og hvis England melder seg ut… hva da?

På valgdagen kommer prognosene og analysene i media.
Hvem stemmer hva?
Vi kan lese at intelligente mennesker med høy utdannelse er typiske ja-velgere, mens de med gjennomsnittlig eller lavere intelligens, samt lavere utdannelse, sannsynligvis vil stemme nei. Så, hva sier dere dansker? Hvem finnes det flest av i Danmark? Er vi smarte ja-velgere, eller er vi dumme nei-velgere?
Hva er du?
Big mistake – huge!

– Hva tror du Julia, skal vi stemme ja eller nei?
– Ja-ah.
– Er du sikker på det?
– Ne-ej.
– Det er jeg glad for å høre. Var jeg noen gang i tvivl, så er jeg det i hvert fall ikke nå lenger. Jeg skal nok stemme med de uintelligente og uuddannede slyngler, de det finnes flest av. Har vi demokrati, så har vi demokrati… og banne meg om jeg ikke skal stemme nei, bare på trass.
Se på Norge, se for eksempel på hva EUs markedstyrrani har gjort med de norske kraftprisene. Norge produserer Europas billigste elektrisitet, og det gjør de så godt som gratis med utslippsfri og fornybar vannkraft. Men nordmennene, de som faktisk eier den vannkraften, de må betale den høyeste strømprisen i hele Europa. Og i Norge gidder man ikke engang slukke lyset etter seg når man forlater et rom. Forstår du implikasjonene i det jeg forteller deg?
– Ja-ah.
– Godt.
– Skal du tisse før vi går til valglokalet?
– Ne-ej.

TING MAN FINNER etter stormen

Det er strålende sol og nesten ingen vind når vi legger ettermiddagsturen til stranden. Det er alltid spennende å rusle i fjæra etter at det har vært storm. Da jeg var liten var det ikke måte på hva man kunne finne av gedigne skatter blant ilanddrevet løsøre, og det beste er at alt faktisk er nyvasket – i motsetning til slikt man finner i møkkete containere.
Montro hva den godeste Gorm har etterlatt seg, om vi da ikke allerede er for sent ute, for vi er neppe de eneste som lider av post-kataklysmisk nysgjerrighets-syndrom.

– Siv! Vi tar en tur på stranden for å se om noe spennende har drevet i land. Blir du med?
– Nei… men vær forsiktig. Det er alltid fullt av bakterier på stranden når det har vært storm.
– Er det det? Hvorfor?
– Tro meg, vi vet hva storm er i Miami. Da bader vi ikke på de første dagene.
– Nåh… ja, ja. Vi har ikke tenkt å bade…

Nei, man bader ikke etter en storm, Cecilia, det gjør man ikke… så vet du det. Så mye for nyvasket…

– Shaya, tar du på gummistøvler?
– No… hvorfor det?
– Det kan være mye rart på stranden, bakterier og sånt.
– De er våte.
_

 

Det er varmt, nesten sommerlig temperatur, når vi vakler oss ned stien til det faste utkikkspunktet mitt. Det er hit jeg pleier å gå, det eneste stedet jeg vet om som ikke er sperret av og gjerdet inn. Nå er det heller ikke så mye å gjerde inn; rullestener og lyng, og en havbunn det er omtrent umulig å vasse på. Men man kan i det minste sitte i vannkanten og stikke føttene i havet, om man er fornøyd med det, og så kan man alltids nyte å få være litt alene.

Men i dag er det skattejakt.

En gang da jeg var liten, fant jeg en ilanddrevet toalettmappe som inneholdt en grønn lommelykt i metall og to tannbørster i hvert sitt plastetui. Lykten hadde jeg i mange år.
En annen gang fant jeg en værbitt løve av tre. Den var gjennomtrukket av vann og det var så vidt den fløt. Jeg satt den på trappen til klubbhuset for at den skulle stå der og tørke i solen. Og så glemte jeg den. Dagen etter var den vekk.
Det var selvfølgelig farfar som hadde tatt vare på den. Jeg var ikke klar over det på den tiden, men han gikk alltid aftentur etter at jeg hadde lagt meg, og da sjekket han selvfølgelig om jeg hadde glemt igjen noe nede på stranden. Som regel hadde jeg det. I dag ser faktisk ikke bort fra at det var det som var hensikten med aftenturene hans, å plukke opp ting jeg hadde etterlatt meg.
Nå heter den Simba. Den skiftet navn etter at Shaya insisterte på at den måtte bo på Afrika-rommet hennes. Da jeg eide den, het den Herr Løvenskjold – et navn min mor ga den.

Så er vi omsider fremme.
Ved første øyekast ser det ikke ut til at dagens fangst er noe å juble for. En punktert gummibåt, noen planker og en isoporplate. Det er alt, bortsett fra én liten ting, og den er Shaya som oppdager.

– Ååå, han har mistet brillene sine… det er en minion!
– Er det det? Er ikke de gule?
– Det finnes grønne også.
– Åpenbart.
– Den har nok kommet med gummibåten.
– Hvorfor tror du det?
– Hvordan skulle den ellers komme hit?

– Flyter den ikke av seg selv?
– Kanskje… kan jeg ta den?
– Velbekomme.
– Hva står det… det står noe under. Kom og se… noen har skrevet noe på den.
Et nesten uleselig navn, store utvaskede bokstaver med rød tusj. Jeg tyder det til RÓZA.
– Det står Róza. Ser du… det er sikkert navnet til hun som eier den.
– En pike… kanskje hun er like gammel som meg? Kanskje hun har vært i gummibåten, og så har hun falt i vannet og druknet?
– Nei, huffda! Hvor får du slike tanker fra? Det hadde jo vært forferdelig.
– Yes.
– Dessuten hadde det stått i avisen om noen hadde druknet.
– Men hvis hun ikke er dansk? Hun har ikke dansk navn.
– Det har ikke du heller.
– Jo! Det har jeg vel! Husker du ikke hun på Grand prix? Hun er dansk.
– Jada…
– Shaya Hansen.
– Jeg gir meg, jeg har gitt meg for lengst, men det er antagelig ingen som har vært i den båten på mange år, ikke slik som den ser ut.

– Den er bare skitten.
– Den har punktert, og dessuten er den full av olje. Ikke rør den.
– Den kan ha punktert da den kom på land… det ligger noe der.
– La det være.
– Der er brillen hans! Der ser du, den HAR vært i båten!
– Okei, greit, men la den ligge. Jeg skal se på den etterpå…

Så skjer det tre ting omtrent samtidig:
1: Jeg tråkker på en spiker.
2: Julia våkner.
3: Det kommer en katt.

ILLUSJONEN OM DEN nakne sannhet

 

Foruroligende mange danskere har mistet troen på politikerne, meldes det fra Berlingske hold.
Jaha, så har altså journalistene omsider fått det med seg, det som har vært tydelig for de fleste av oss gjennom en årrekke.
Et illevarslende demokratisk sykdomstegn, mener avisen.
Er det virkelig det? Er det ikke en villet og ønsket utvikling, styrt av media selv?
Den mediastyrte “folkeliggjøringen” av politikerne har altså omsider nådd et slikt lavmål at selv journalister begynner å reagere.

Men er ikke det fint da, at politikerne folkeliggjøres, at de tar seg tid til å stille opp og være med på allslags mulig sprøyt som underholdningsbransjen måtte finne på, at de slipper media inn i hjemmene sine, inn på stuen, på kjøkkenet, på badet… soverommet?
Og for alt jeg vet, er det noen som faktisk ler seg skakke av debattprogram hvor programlederen blir stående som et mehe mens politikerne hengir seg til meningsløs babling – alle på én gang, selvsagt. Men bidrar denne puerile varianten av polsk riksdag til å skape respekt for politikere?
Hvem er det som får respekt for voksne mennesker som ikke klarer å holde munn til det blir deres tur å snakke?
Allerede i barnehaven lærer vi å la andre snakke ferdig.

Var det slik i Paris?
Bablet de i munnen på hverandre som intoksikerte ungdomsskoleelever?
Selvfølgelig ikke. Det skal ligge en aura av opphøyet verdighet over forsamlinger som skal snikksnakke pølsevev når dilldall skal drøftes. Resultatet er gitt på forhånd.
Når kollegiet av verdens største forurensere setter hverandre stevne i Paris, er det i de potensielle eventualiteters tegn: Har den innbilt syke utviklet feber? Og i så fall, hvor mye innbilt feber tåler hun, altså eventuelt? Og medisin… det er jo veldig dyrt, aldeles skrekkelig kostbart, må vite. Har noen erfaring med placebo? Hm, hm, hm… la oss snakke om det.

Og så snakker man, slik man skal på kongress, og så konkluderer man med det man allerede var enige om på forhånd – at noe bør gjøres, og at det bør utformes en avtale om at noe bør gjøres. Og så gjør man det – utformer en avtale om at noe bør gjøres – en avtale som man høytidelig skal undertegne med opphøyet verdighet. Her tåles ingen polsk riksdag.
Men når avtalen legges frem, glir kaffen tvert ned i vrangstrupen og krisen banker hardt på døren:
– Hallo? Hva slags avtale er dette? Det står SKAL! Det var ikke avtalen! Dette kan vi ikke undertegne på, det må stå BØR! Vi skal burde – ikke gjøre!

Frem ned korrekturlakken.

Og så er suksessen et faktum: En ny klimaavtale som slår fast at noe bør gjøres.
Store ord og fett flesk i verdige former, og deltagerne reiser glade og fornøyde hvert til sitt, i full forvissning om at de atter en gang trygt kan peke nese til verden fra vinduene i privatflyene sine.

København var en lærepenge. Den feilen gjør man ikke igjen. I Paris var det en helt ny strategi, nye toner og nye takter – miljø med en helt ny design.
Og selv miljøpartiene jubler for keiserens nye klær, selv om de ikke ser dem,
… men hvem tør vel innrømme det? Hvem tør vel påstå at keiseren er naken og at snoppen hans dingler potensløst og slapt? Ingen – ikke når verktøykassen han bærer på inneholder alt man trenger for å videreføre illusjonen om viktigheten av tiltak for å anspore til individuelt engasjement…

… selv om alle innerst inne vet at det er for sent.

All the kings horses, and all the kings men…
For Humpty Dumpty er drømmen om fremtiden tilsynelatende knust, men er den virkelig det? Er Humpty Dumpty i realiteten så håpløst fortapt som kongens hester og kongens menn synes å mene?
Hvor ille det enn ser ut, er Herr Dumpty faktisk ikke frarøvet mulighetene for nye og spennende karriere-valg: Omelett, speilegg, marengs (om han ikke er kresen)… det finnes en mengde opsjoner, bare man innser det åpenbare: Det handler om å tilpasse seg, rett og slett, men det må handles fort. Et knust egg har et begrenset tidsvindu for sin fremtidige karriere.


De forhatte “klimaskeptikerne”, altså de som drister seg til å mener at klima-forandringene har kommet for å bli og verken kan reverseres eller stoppes, får stadig ny og uventet støtte – nå også fra Nobelpris-vinnere.
James Lovelock mener vi burde slutte å mase om å redde jorden. “Klimaforandringer er slett ingen trussel mot jorden”, mener han, “det er bare vår verden som er truet – menneskets verden.”
I stedet for å lure oss selv til å tro vi klarer å forandre et så massivt system, burde vi heller bruke kreftene våre på å tilpasse oss mens det fortsatt finnes tid. Tror noen virkelig det er mulig å stoppe
forurensningen med den innstillingen som den forurensende storkapitalen har til kutt i fortjenesten? Vel bekomme, og stopp gjerne den forrige istiden mens dere er i gang… det er nemlig nemmere.

Mennesket har sitt vindu, som alle andre skapninger, og med vårt overlegne intellekt burde vi være i stand til å se i øynene at det er vi som må tilpasse oss. Vi kan ikke tvinge jorden til å tilpasse seg oss.
Adapt or die. Det er alternativene.
For jorden spiller det ingen rolle om vi lever eller dør – den vil uforstyrret gå sin forutsigelige skjebne i møte, med eller uten oss, som om vi aldri hadde eksistert.

Så hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor forbereder vi oss ikke og investerer i vår egen fremtid, i stedet for å dille med miljøavgifter og klimakvoter og alskens sludder som i sum bidrar omtrent like mye over ett år som to avlyste avganger hos Norwegian?

Det er penger det handler om – bare penger. Miljø er big business. Vi kildesorterer gratis, bare for at fjernvarmeleverandørene skal slippe å gjøre det selv, for da får de færre utgifter og større fortjeneste. Miljøgevinsten kan ikke engang måles i promille, mens arbeidsløsheten stiger. Jeg må kildesortere i hundre år for at det miljømessig skal tilsvare én dag av utslippene fra søppelbilen som durer på diesel-tomgang i boligområdene våre hver gang den skal hente vårt kildesorterte gratisarbeid.

Er vi opportunister eller fatalister?
Etter oss kommer syndfloden” er bare 1757…

SÅ HAR VI NOK EN GANG PASSERT vintersolhverv

_

Julen er feiret og det nye året nærmer seg. Igjen er det tid for medias årvisse oppsummering av det gamle: De største tabbene, de verst kledde kjendisene, de dummeste politiske utspillene, drittpakkene, lottovinnerne, puppejobbene og sminketipsene – for ikke å snakke om flyktningene – de som sjokkskadet viker tilbake i møtet med barske flyktningmottak. Hvor er hotellet? Hvor er luksusen? Har vi blitt lurt til å selge alt vi eier for å havne i en trekkfull teltleir i Thisted? Nei takk, jeg tar heller kontantstøtten i hard valuta, samt en gratis hjemreise, takk… og farvel.

– Ja, der ser dere kjære lesere: Nå reiser de hjem. Det var visst ingen fare for at de skulle få en bombe i hatten allikevel. Alt skyldes hype fra durkdrevne forretningsfolk, samvittighetsløse og pengegriske menneskesmuglere som har drevet med salgsfremmende tiltak, som for eksempel å selge “autentiske” trusselbrev som garanter innvilgelse av asyl, samt trygg og sikker transport til Danmark – alt for den nette sum av tjuefem tusen dollar. Men er det VÅRT ansvar?
Så vær på vakt, for det gjemmer seg horder av skjulte terrorister blant flyktningene – og de, kjære leser, er ikke ute etter kontantbidrag og gratis fly hjem – de er her for å drepe oss!
Så dere må endelig ikke glemme all den fryktelige terroren som har vederfart Europa den siste tiden

– sier avisene, og unnlater behendig å nevne at det er terroren de skal leve av i fremtiden.

Men neida, vi skal ikke glemme terroren, og vi gis liten mulighet til det. Vårt vestlige propagandamaskineri er velsmurt, iderikt og aktivt, og det definerte fiendebildet bobler som et undersjøisk vulkanutbrudd – under overflaten – men allikevel helt oppe i dagen.
_

ALT ER TILLAT i krig

_

Vi har alltid vært natteravner, Carl og jeg, og de nattlige samtalene våre har lært meg mye. Når jeg blar tilbake i dagboken min, kan lett se hvor ofte jeg i dag lener meg på kunnskap jeg har fått gjennom han – alt han har delt med meg, gjennom mange år – snart ti år – lenger enn jeg liker å tenke på. Hvis de neste ti årene går like fort, er livet langt kortere enn jeg har forestilt meg.

Carl har vist meg en film – en britisk dokumentarfilm om Charlie Hebdo som han har fått til gjennomsyn.
Det var en rystende film.
“Dere kan ikke angripe oss uten å bli angrepet tilbake” sier en muslimsk terrorist i et videopptak – “det er slik krig er!”
Jeg følte meg plutselig belært, og det med rette.
Hva forventer vi egentlig når vi går til krig?

Krig er ikke lenger noe som utkjempes på andres territorier i fjerne land – korstogenes tid er over – i vår globaliserte verden, er krig noe som utkjempes – punktum.
At man ikke kan fatte vedtak om at krigene våre ikke skal ramme vårt eget folk, burde være innlysende selv for maktglade politikere, når skuddsalvene smeller og uskyldige konsertgjengere blir slaktet for fote i vår egen trygge idyll.
En liten smaksprøve på krig, tenker jeg, en liten hors d’oeuvre for oss som aldri har opplevd krig – ikke i virkeligheten – kun gjennom uvirkelige filmsnutter fra fjerntliggende krigsområder, eller gjennom underholdningsindustriens over-romantiserte helte-epos, Hollywoods påkostede pasjons-supper. Selv kampen mot indianerne klarer Hollywood å rettferdiggjøre… og selv jeg heier på heltene, selv om jeg i dypet av min sjel er langt mer indianer enn hvit. Men det er noe som appellerer til rettferdighetssansen min, manipulerer den, gir meg tilfredsstillelsen av å nyte hevnens søte smak, til tross for at jeg med hele mitt intellekt forsøker å kjempe i mot. Og når helten kjemper mot overmakten… omringet av blodtørstige indianere… når det gode kjemper mot det onde…
Virkeligheten min våkner ikke før lysene tennes og illusjonen blir brutt – og jeg forstår at jeg har vært utsatt for en dyktig filmskapers manipulerende evner. Og jeg er glad for det – glad for opplevelsen – akkurat som jeg er glad for at den er over. Og kanskje vil jeg søke den på nytt, en eller annen gang, bare for å nyte…

Men i virkeligheten tennes aldri lysene. Virkeligheten er en pågående forestilling – en 24/7/365-dagers forestilling som aldri gir rom for tilbaketrukket refleksjon.

Propaganda, heter det – når fienden redegjør for sitt syn. Når vi selv gjør det, heter det informasjon. Så tankene ligger alltid i bakhodet: Vil jeg påvirkes? Er det en mulighet for at det jeg utsetter meg selv for vil påvirke tankesettet mitt – påvirke måten jeg håndterer mine egne refleksjoner på?
Er jeg virkelig utsatt for propaganda?

Jeg nekter å tro det – ingen jeg kjenner mener seg utsatt for propaganda – selv ikke min jødiske venninne som fortsatt sender meg verdens søteste søtsaker hver jul – sukkerbomber dyppet i melis, med en pistasjnøtt i midten – selv ikke hun tror hun er utsatt for propaganda.
Jeg klarer ikke la være å spise dem, selv om det er så søtt at jeg får pine i ørene.

Nei, propagandaen tilhører nok alltid fienden – heldigvis ser vi det sånn vi også – akkurat som dem.
_
I filmen om Charlie Hebdo, får vi et historisk tilbakeblikk for å få ting satt i perspektiv.
Et femti år gammelt humoristisk og samfunnskritisk satiremagasin produsert av frihetselskende sekstiåttere, skaper furore i Frankrike. Forløperne, tidligere utgaver under forskjellige navn, men med samme typen innhold, har blitt forbudt og inndratt. Folk reagerer med avsky og forferdelse, roper opp om skandale, og vil på nytt ha forbud. Det får da finnes grenser for hva slags sjikane man skal risikere å utsettes for, mener borgerskapet. Men det finnes ingen lover som kan stoppe Charlie, og ingen slipper unna bladets intelligente sjikaner.
Så går tiden, og protestropene stilner. Frankrikes maktelite har gitt opp, og Charlie Hebdo blir etter hvert landets mest populære satiremagasin. Så langt; en suksess.

“Men så”
, deklamerer kommentarstemmen med virtuelt erigert pekefinger og engelsk patos, “begynte Charlie Hebdo å spøke med islamsk fundamentalisme. Den spøken ble et mareritt.”


Angrepet på Charlie Hebdo har blitt filmet av noen tilfeldige mennesker med videokamera, fra et tak på nabobygningen. Vi får se den ene av terroristene strekke hånden i været i det han kommer ut på gaten etter udåden:
“Vi har hevnet Profeten Muhammed – vi har hevnet Profeten Muhammed!”

Var det skuespill, eller mente han det virkelig?
Det er det som er skummelt – at vi ikke vet – at vi stiller oss uforstående til at slike handlinger kan være gjennomført av åndsfriske mennesker – at de minst må være hjernevasket for å klare å gjennomføre noe så avskyelig.
Men de er altså helt normale mennesker, akkurat som oss. Det som skiller oss er at de har latt seg provosere til smertegrensen – en grense vi ikke ser – en grense som ligger utenfor vår kulturelle fatteevne.

Og i refleksjonen er jeg tilbake i kinosalen hvor de slemme indianerne slaktes av barske cowboys, og jeg hengir meg til å nyte den omsider tilfredsstilte hevntrangen som har svulmet i meg helt siden åpningssekvensen der de samme indianerne svidde av et nybyggerhus og med teatralt ondskapsfull latter skalperte innvånerne.
Hvorfor er jeg på cowboyenes parti? Fordi de er hvite, kristne menn, eller fordi jeg har blitt manipulert til å bejuble en konstruert rettferdighet? Hvorfor syns jeg det er deilig når hevnen endelig rammer dem, selv om de ikke engang forstår at de blir utsatt for hevn så lenge etterpå.
Det er først når filmen er ferdig og lyset tennes, jeg kommer i tanker om at straff blir meningsløst dersom avstraffelsen ikke knyttes til en handling. Den som blir straffet må forstå hva han blir straffet for, ellers blir han bare et offer.
Når menn som er overbeviste om individets rett til å hevne, både på egne og på andres vegne, slår seg sammen, danner ukontrollerbare terroristceller og opptrer som cowboyer – forstår vi straffen når vi blir straffet, eller blir vi ofre?

Vi kan ikke alltid gjemme oss bak det siviliserte mantraet om at enhver handling er gjerningsmennens ansvar – ikke når vi har med usiviliserte drapsmenn å gjøre, menn som er kulturelt oppdratt til hevn i cowboymiljøer hvor menns rett til selvtekt er et uregulert emosjonelt styrt privilegium. Og vi kan heller ikke påstå oss å ikke vite hvordan de opererer og hvor langt de er villige til å gå.

I vår verden blir fysisk vold og psykisk vold separert og kategorisert som fullstendig uavhengige begrep. Det blir ikke akseptert at psykisk vold kan rettferdiggjøre et fysisk motangrep. Det ligger helt på sidelinjen i det rettslige begrepet om selvforsvar.
Men ikke alle besitter et intellekt som er i stand til å møte psykisk vold, og i en hver konflikt hvor noen tyr til fysisk vold som det eneste de har å forsvare seg med, vil de fremstå som skyldige, bli dømt, og sågar måtte betale erstatning for forvoldt skade. Og den intellektuelle – den smarte mobberen – han får i pose og sekk. Ingen skal nemlig tillate seg å bli verbalt provosert til å utøve fysisk vold – ikke i vårt samfunn.

Dette er det grunnleggende prinsippet vi skjuler oss bak når vi velger ytringsterror som våpen: Samfunnets forsikring om at ingen har rett til å angripe oss fysisk for våre verbale ytringer.
I vår kulturelle forståelse, ser vi glatt bort fra det faktum at fysisk avstaffelse fortsatt er helt vanlig i muslimske land, tusen piskeslag for offentlige ytringer som strider mot samfunnets interesser eller Islam. Hele den islamske kulturen bygger på fysisk avstraffelse, men det går liksom aldri helt opp for oss. Vi sender protestbrev, uttrykker vår misbilligelse og sender vår medfølelse med de piskede, men vi evner ikke å se sammenhengen.
Vi bare gjentar: De har ikke lov å angripe oss for våre ytringer, de har ikke lov!
Nei… ikke etter vår lov…

Vi har satt oss selv sjakk matt.
Vi vil aldri vinne en ordkrig mot et folk som besvarer verbale fornærmelser med fysisk vold. Selv barn forstår når det er smart å holde munn… in the interest of self preservation.
… i hvert fall til de blir bråmodne fjortiser foran løveburet i dyrehaven.

– Kanskje vi egentlig burde latt dem i fred, sier Carl etter filmen.
– Når da tenker du?
– Hele tiden. Latt dem få ordne opp i sine egne interne forhold, ikke blandet oss inn.
– Bare la dem drepe hverandre og steine kvinnene sine? Er det det du mener?
– Hvorfor ikke? Det var ingen som blandet seg inn i hva vi gjorde, den gangen vi var på deres nivå. Det gikk jo bra med oss til slutt.
– Du syns det?
– Tror du kanskje vi hadde kommet dit vi er om noen hadde forsøkt å tvinge oss?
– Ja. Det tror jeg. Det var jo akkurat det som skjedde. Vi tvang dere.
– He-he… joda, men sivilisasjon handler om mer enn likestilling.
– Gjør det egentlig det? Tror du vi hadde fått en organisasjon av voldtektsforbrytere som Daesh dersom det hadde vært likestilling blant araberne? Tror du virkelig det?
– Det blir bare spekulasjoner. Slik jeg ser det, må de først bli ferdige på dass. De må løse dritten sin selv, få lov å ta konfliktene sine på kammerset, slik vi gjorde det, helt uten innblanding.
– Og i mellomtiden? Hvor mange krigsflyktninger har vi plass til tror du?
– Alle som kommer.
– I Norge ja, dere har jo en stappfull pengebinge å øse av.
– Flyktninger koster ikke stort.
– Neivel? Det mener ikke statsministeren din.
– Hun? Hun er bare en populist. Det er ikke omkostningene hun er redd for, det er faren for at det skal bli så mange av dem at de blir uregjerlige. Flyktinger koster ikke penger.
– Ikke når det kommer åtti tusen?
– Hvor mye koster Fredrikstad tror du?

– Hvordan da?
– Åtti tusen er vel omtrent det samme som Fredrikstad… eller Drammen.
– Meaning what?
– Altså, hvis det kommer åtti tusen flyktninger, så må de jo ha mat, et sted å bo, de må klippe håret, kjøpe klær, gå til tannlegen, spise pizza, stelle neglene… kanskje ikke i den rekkefølgen… hva mer… de må transporteres, kjøpe strøm, ha telefon… skjønner du?
– Alt det betaler staten.
– Ikke sant, skattebetalernes penger og det evinnelige maset der. Men hvem skal ta seg av dem, disse åtti tusen, altså tilsvarende hele Fredrikstads befolkning? Hvem skal betjene åtti tusen mennesker? Alle de arbeidsledige som går på Nav?
– Hva vil du frem til nå?
– Kommer det åtti tusen flyktninger, så må det finnes butikker, frisører, tannleger, caféer, kiosker og pizzabarer til dem, alt mulig, akkurat som i en by med åtti tusen innbyggere. Vi svelger ikke unna åtti tusen flyktninger uten videre.

– Men de får jo dagpengene sine av staten? Du kan du ikke si at det ikke koster noe?
– Men hvor blir det av de pengene tror du? Hva skjer med de pengene de får?
– De handler vel for dem.
– Ikke sant? Og når de handler for dem går tjuefem prosent rett tilbake til statskassen i moms, og resten går til fortjeneste og lønn til ansatte der hvor det handles. Enig?
– Jo… men…
– Og alle de som tjener penger på flyktningene bruker også pengene sine og betaler moms og skatt, og sånn fortsetter det i alle ledd, helt til så godt som hele beløpet er tilbake i statskassa.
Det tar bare noen måneder.
– Hvis ikke pengene sendes ut av landet.
– Det er sant, men det kan man forhindre.
– Dele ut kuponger, som under krigen?
– For eksempel. Så godt som alt som betales ut av statskassen, kommer tilbake dit dersom pengene brukes i Norge. Å hjelpe flyktingene der de er, altså i sitt eget land, det er mye dyrere.
– Dette må jeg sjekke. Hvis det du sier stemmer, så blir jo hele debatten… altså, da er det bare politiske grunner til at det kuttes ned på stønadene, ikke økonomiske.
– Ikke sant? Det er ikke økonomisk ulønnsomt for et industrialisert land å øke folketallet sitt. Det har det aldri vært. Problemet er fremmedfrykt og hva flyktningene fører med seg hvis de blir mange nok.
Jeg ser det.
– Danmark er et lite land. Kommer det mange nok, så kan de bruke demokratiet til å stemme dere tilbake til middelalderen.
– He-he… jo, kanskje jeg bør få et barn til… veldig fort.
– Alle monner drar.
– Føler du deg kallet?
– Seriøst?
– Ja?
– Nei.
– Men… du ser jo hvor god mor jeg er…
– Hva om vi får en drittsekk? Den neste Hitler, eller Idi Amin?
– Da vil Julia stramme ham opp… sann mine ord.


HVA HAR SKJEDD I VÅR EGEN LILLE VERDEN?

Vel… vi fått katt, eller “fått” er feil ord – la oss heller si det slik at vi har opprettet et midlertidig mottak med opsjon på permanent oppholdstillatelse… alt etter en ørliten kontrovers:


Vi må først tilbake til den lille strandturen vår.
Jeg var altså uoppmerksom og tråkket på en spiker. Jeg kjente at den gikk gjennom sålen og inn i foten innen jeg rakk å trekke til meg benet, og i det samme kom det en katt spankulerende over rullestenene. Den bråstoppet idet jeg skrek, og da våknet Julia.
Så langt forklart…

I ly av situasjonen, så Shaya sitt snitt til å sikre seg seg mignon-brillene fra den punkterte gummibåten, og når hun nå først hadde hentet dem, stikk i strid med pavens ordre, hadde jeg i grunnen ikke noe positivt å tilføre, så jeg valgte å overse det. Jeg begynner å kjenne henne. Hun er sin mor opp ad dage, og hun vet det. De har noe sammen som jeg aldri kommer til å bli en del av, og særlig etter at Julia ble født, har hun mer og mer begynt å forholde seg til Siv. Jeg er jo glad for det, at de har et fint forhold, men det er litt sårt å kjenne at vi har begynt å miste hverandre, vi som har en så lang historie sammen. Men jeg har forstått at hun ikke har noe ønske om å konkurrere med Julia, uten at hun har sagt noe. Hun er smart til å være syv år… eller nei, det blir feil, hun er rett og slett smart. Sånn er det med en saken. Å skjenne på henne for noe så bagatellmessig, ville bare prellet av og undergravet det lille som fortsatt er igjen av autoriteten min.

Men jo,
såret jeg fikk under foten så verre ut enn det var. Det bare blødde en del, og haltingen min var nok heller psykisk motivert enn fysisk. Det var ikke direkte vondt, det var snarere ekkelt – litt ubehagelig, omtrent som når man har fått noe kliss på fingrene, noe honning eller syltetøy for eksempel, eller når man har fingrene fulle av gammel motorolje olje etter å ha skiftet tennplugg på gressklipperen. Man blir gående og sprike med fingrene og holde hendene langt fra kroppen. Omtrent sånn føltes det da jeg lente meg på trillen og hinket hjem etter den korte utflukten til stranden. Man kan trygt si at oppmerksomheten min var rettet mer mot meg selv enn mot omgivelsene. Jeg la slett ikke merke til katten.

Såret var altså en bagatell. Allerede dagen etter var den lille riften såpass leget at jeg ikke merket noen tegn til ubehag under formiddagstreningen. Det jeg derimot merket, var noe mykt og behagelig som strøk mot leggen min etter at jeg hadde satt meg ved skrivebordet for å puste ut og føre logg. Det var ikke fritt for at jeg skvatt litt.
En katt? Hvordan… hvor kom den fra?
Jeg fikk bare så vidt begynt å tenke på hvordan den hadde kommet seg ned i kjelleren, før jeg hørte lyden av lette føtter som kom småspringende nedover kjellertrappen – barbente små føtter som bråstoppet da de hadde kommet helt ned. Det var en spak stemme som formulerte den åpenbare kjensgjerningen:
– Du har sett den.
– Shaya…
– Jeg hadde tenkt å spørre!
– Shaya… hør på meg.
– Jeg lover. Jeg hadde tenkt å spørre. Kors på halsen. Den fulgte etter meg.
– Har den vært her i natt?
– Yes… på rommet mitt.
– Kjære deg, tror du katter eier seg selv? Tenk deg om! Tenk på de som har mistet den.
– Den fulgte etter meg. Jeg lokket den ikke.
– Okei. Men nå må du slippe den ut.
– Men jeg har gjort det! Tre ganger. Den bare kommer tilbake. Hvorfor kan jeg ikke ha den?
– Fordi det er noen som eier den. Katter eier ikke seg selv.
– Men den vil ikke gå!
– Den kan ikke være her.
– Hvorfor ikke?
– Fordi det er noen som eier den!
– Hvordan vet du det?
– Fordi ingen katter eier seg selv!
– Det har du allerede sagt. Det blir ikke sant selv om du gjentar det.
– Shaya!
– Unnskyld…
– Det er sikkert et sted vi kan levere den. Det finnes noen foreninger som tar seg av bortkomne dyr.
– Levere den? Til fremmede mennesker?
– Ikke mer fremmede enn oss.
– Men…
– Nå skal vi oppføre oss som voksne og ansvarsfulle mennesker. Har jeg lært deg hva det betyr?
– Yes.
– Nå skal jeg gå og dusje, og i mellomtiden finner du noen foreninger eller sånt hvor man kan levere inn bortkomne dyr. Du finner det på nettet. Okei?
– Yes.
– Du kan be Mone hjelpe deg.
– Jeg klarer det selv.
– Det tror jeg også. Har den fått mat?
– Leverpostei.

Det gikk bare noen minutter før hun stakk hodet inn i dusjen:

– Hverdage, halv ti til tolv… det er kun da de tar telefonen.
– Okei. Da har vi gjort et forsøk. Mer kan ingen forlange.
– Da må hun bli her til mandag.
– Vi får lage en lapp og henge på tavlen utenfor Brugsen. Tar du et pent bilde av den?

– Men…
– Tenk om det var din katt! Ville du ikke savnet den? Ville du ikke vært bekymret for den?
– Yes.

Shaya hadde allerede gitt henne navn: Råza – oppkalt etter navnet på minionen – og hun ville ikke gi seg uten kamp da vi kjørte til Brugsen for å henge opp lappen vår.
– Hva om den er den eneste overlevende fra gummibåten? Kanskje den har kommet helt fra Polen. Hun skjønner polsk.
– Nåh… og det gjør du også, formoder jeg?
– Men hun gjør det! Jeg har sett på google translate, og for eksempel kom heter koiditsj på polsk. Hun kom med en gang jeg sa koiditsj.
– Kommer hun ikke hvis du sier kom på dansk?
– Jo, men… de kan ikke være særlig glad i henne, de som eide henne før. Så du hvor tynn hun er?
– Det varer nok ikke lenge hvis du fortsetter å mate henne med gåselever.
– Gjorde jeg det? Det er dyrt, er det ikke?
– Ikke tenk på det.
– Det var ikke så mye igjen.
– Jeg vet det. Ikke tenk på det. Jeg sa det egentlig bare for å være morsom.
– Jeg skjønner ikke alltid når du er morsom.
– Det er du ikke alene om.
– Men den kan ha kommet fra Polen.
– I en gummibåt? Vet du hvor langt det er til Polen?

– De har ni liv… alle katter har ni liv.
– He-he… joda, Shaya, og jeg forstår at du gjerne vil ha den… men jeg tror nok den er herfra et sted. Den tilhører sikkert noen i nabolaget.
– Men du vet ikke, du bare gjetter du også.
– Sant nok.
– Men hvis ingen savner den?
– Det finner vi ut av når vi har hengt opp lapp… eller på mandag.

Men vi fant ikke ut av det på mandag. Og heller ikke på tirsdag, og vi kunne jo ikke godt jage henne ut heller.
På onsdag bet Julia henne i nakken etter at hun hadde klart å åle seg inn mellom spilene i kravlegården. Råza ble tydelig forskrekket og sørget for å holde avstand en stund, men på torsdag var hun tilbake i kravlegården, skjønt litt skeptisk og svært aktpågivende.
– Hvorfor vil hun inn til Julia hele tiden?
– Jeg vet ikke… kanskje hun skjønner at Julia er et barn?
– Kanskje fordi hun sov på ullteppet hennes første natten?
– Gjorde hun det?

I løpet av uken fikk vi to henvendelser fra folk som hadde sett oppslaget vårt på Brugsen. Shaya hadde både hjertet og gråten i halsen da de kom for å ta Råza i besiktigelse – og hun pustet lettet ut da begge ristet på hodet og beklaget at den nok ikke var deres, dessverre.
– Der ser du, der er ingen som savner den.
– Det er visst ikke det… rart at de kom egentlig. De hadde jo sett bildet.
– Den er mye penere på bildet enn i virkeligheten.

Jo, hun hadde rett i det. Råza er ingen pen katt. Hun er egentlig litt skummel, hvis man bare dømmer etter utseendet.
Mone lanserte en teori om at noen hadde fått den som kattunge, og så hadde de bare kvittet seg med den fordi de syns den var for stygg. Det kan godt tenkes det stemmer. I så tilfelle har hun fortjent alt godt.

 

_

Vi har bestemt oss for at hun ikke skal omplasseres. Hvis eierne melder seg, så er det vel og bra,
men hvis ikke, så blir hun hos oss resten av sine dager.


Noe mer?
Ja, vi har fått en fotballbane, rett nedenfor vinduet mitt. Vel, fotballbane er kanskje å ta i, men to mål og fire corner-flagg, det duger i massevis. Så nå får jeg forhåpentlig noe å feste blikket på når jeg sitter og skriver – bare det blir litt varmere i været.

 

PARTITE A DUE giocatori

– Jeg trodde ikke du ville at vi røyket inne?
– Jeg er ingen fundamentalist.

_

Jeg bryter mine egne regler.
Vi sitter i biblioteket og spiller scopa på det lille glassbordet, røker sigarillo, nipper calva og snakker om eksistensens kompleksitet og kjærlighetens uutgrunnelige besværligheter – altså om livet generelt – et mangslungent emne, ypperlig for nattlig rabbel.
– Du vet jeg hater å tape.
– Er det ment som en advarsel?
– Jepp. Du vet hva som skjer.

Carl har ingen erindring om at vi kranglet da vi var sammen. Jeg husker det godt, mens han på sin side husker best helt andre ting, detaljer som jeg har fortrengt, som for eksempel alle frekkhetene mine, redselen min for å bli kontrollert, fanget, passet på, og så husker han selvsagt alle gangene jeg gjorde ham sjalu.
Jeg var aldri sjalu selv på den tiden, men jeg var i blant litt misunnelig på tilfredsheten hans. Han var egentlig plagsomt fornøyd med tilværelsen og ga aldri utrykk for å ha lyst på noe annet enn det han allerede hadde. Jeg var i grunnen aldri helt tilfreds med noe. Jeg hadde en helt klar idé om at det beste i livet fortsatt lå foran meg.

– Merkelig det der. Det ene øyeblikket ligger det beste foran oss, og i det neste er vi nødt til å innse at det faktisk ligger bak oss, og at vi ikke engang var klar over det da det passerte.
– Er det sånn det er å bli seksti?
– Hehe… nei, det er vel individuelt.
– Husker du akkurat når øyeblikkene skiftet plass?
– Det var bare en tanke. Jeg sier ikke at det er sånn.
– Okei… jeg syns bare det virket som et personlig statement.
– Har du forandret deg, syns du, etter at du fikk barn?
– Etter at jeg fikk barn? Jeg vet ikke. Jeg tror det store vendepunktet egentlig kom da jeg tok avgjørelsen om at jeg skulle bo her, da jeg kjøpte huset.
– Du ser på det som viktigere?
– Enn Julia? Nei, er du gal… men Julia er på en måte bare en konsekvens… jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det. Det var ikke noen stor overraskelse at hun kom… eller…
– Men du jublet vel litt på Maria Budskapsdagen?
– Hehe… joda, selvfølgelig jublet jeg. Det husker du vel?
– Jeg kjente det da du ringte… hun kunne vært min.
– Du var urokkelig.
– Ja.
– For meg var det som om alt liksom falt på plass i livet mitt… bare i løpet av noen få uker den høsten for to år siden. Alt gikk på en måte i min favør. Har du aldri opplevd det sånn, at alt rundt deg plutselig får en mening… eller kanskje ikke mening, men… jo, mening er det vel rette ordet, at alt henger sammen… at alt har en sammenheng som du aldri har opplevd før. Har du opplevd det?
– Ja… det har jeg.
– Da forstår du hva jeg mener.
– Varer det, tror du?
– Det er ikke det viktigste. Det gidder jeg ikke engang tenke på.
– Fordi du har tryggheten i deg?
– Jeg ser ingen potensielle farer, hvis det er det du mener?
– Selv om du skulle bli alene?
– Det blir jeg ikke.
– Nei?
– Okei, en eller annen gang blir jeg kanskje alene, men ikke så alene at jeg blir ensom. Jeg er ingen ensom person.
– Nei… du er ikke det.
– Og så har jeg alltids dagbøkene mine… de kan jo trigge noen minner… gi meg noe å mimre om på mine gamle dager.
– Så det er det som er livsforsikringen din?
– Hehe… kanskje det… men jeg visste ikke at jeg skulle få barn da jeg skrev. Da hadde jeg sikkert… jeg vet ikke…
– Skrevet dem annerledes?
– Kanskje ikke vært fult så eksplisitt om enkelte ting. Er du eksplisitt når du snakker med sønnen din?
– Nei… da ville han blitt brydd.
– Ikke sant… det er det jeg mener. Det var litt annerledes på den tiden jeg trodde Shaya skulle arve dagbøkene mine… men nå…
– Mm… det blir annerledes når det er ditt eget barn.
– Det gjør det. Merkelig hvordan… Shaya har liksom alltid vært datteren min… men da Julia ble født så… jeg holder på å miste henne nå…
– Shaya? Nei, det gjør du ikke. Det vet jeg.
– Hvordan kan du si det?
– Du er fortsatt den viktigste personen i livet hennes.
– Nei… og det er jeg egentlig glad for. Hun har mye bedre kontakt med Siv.
– Som venninne kanskje… men det er deg hun er mest knyttet til. Det vet jeg.
– Har hun sagt det?
– Jeg er syvende far i huset,vet du, ikke glem det. Jeg er fortsatt den hun kjenner best av de få voksne mennene hun har i livet sitt, selv om jeg sjelden ser henne. Men vi ringer… av og til.
– Det visste jeg ikke.
– Joda, det er mye hun snakker med meg om, som hun verken snakker med Siv eller deg om.
– Så bra… det håper jeg Julia også kan gjøre… etterhvert.
– Hun har jo bestefaren sin rett i nærheten.
– Det er sant, men allikevel…
– Vi får se hvor lenge jeg holder.
– Sier hun noe om meg?
– Ikke noe jeg vil gjenta… men du hørte hva jeg sa?
– Ja.

Kanskje jeg har ignorert henne, gjort henne til tjenestepike for Julia, mer enn jeg burde, at hun på en måte har følt seg litt tvunget til å innta rollen som storesøster? Men jeg merker jo at hun er genuint opptatt av henne, at hun mer enn gjerne passer henne. Vi må snakke sammen. Det er lenge siden vi gjorde det, snakket ordentlig sammen om viktige ting. Og så må jeg lære meg å lytte… det er det jeg må. Man er ikke bare barn når man er syv år, eller snart åtte… man er også en liten voksen. Jeg husker meg selv i den alderen… jeg forstod langt mer enn de voksne trodde.

Carl spør om jeg er fornøyd med livet.

– På generell basis, mener du?
– Som helhet.
– Jo… jeg i grunnen ganske fornøyd med livet akkurat nå.
– Ganske?
– Mm… ganske er dekkende.
– Og hvor på skalaen plasserer du ganske?
– Hvor på skalaen? Tja… hva er skalaen? Jeg vil vel plassere ganske som… tja, litt over lagom, som man sier på svensk.
– Litt over lagom?
– Jepp, litt over lagom, sånn cirka kvart over.
– Kvart over lagom. Ja, hvorfor ikke? Hva er neste steg på skalaen? Hyfsad?
– Nei, kanon!
– Okei… kanon… det er forresten din tur.

– Jada. Jeg følger med… det må være fanden som deler ut kortene i aften.
– I aften, du… du begynner snart å snakke som en…
– Som en innbodd ankronisme i mitt eget hjem?
– Noe sånt… det var akkurat noe sånt jeg hadde i tankene.
– Mm… akkurat så gjennomsiktig er du.
– Gjennomsiktig?… vel, da burde du vel ikke ha noen problemer med å vinne over meg i Scopa, hvilket du ikke gjør. Du må legge ut, og jeg får slutten.
– Og så?
– Da vinner jeg.
– Uten å telle opp?
– Kjære deg…
– Greit… så tok du første runde. Så what? Beginners luck…

– – –

– Og Siv?
– Hva med Siv?
– Hvordan har hun det? Hyfsad, lagom… eller kanon?

– Heh.. spør du meg om det? Det får du vel spørre henne om.
– Hun er ikke så lett å lure noe ut av.
– Jeg vet.
– Hva tror du? Hva er magefølelsen din?
– Akkurat nå? Litt irritert på flaksen din.
– Jeg tenkte på Siv.
– Hvorfor det? Vil du vite om vi fortsatt knuller?
– Jeg trenger ingen grafiske detaljer.
– Hun holder seksogtredve grader pluss om morgenen, og skjuler orgasmene sine godt.. selv for meg. Men jeg kjenner henne.
– Du klarer ikke dy deg?
– Jeg vet akkurat hvor jeg skal kjenne.
– Det er en hemmelighet jeg ikke trenger å vite.
– Nei… ikke nå lenger.
– Jeg kan godt tape med vilje, dersom det hjelper?
– På hva?
– Jeg lurte bare på om alt var i orden med dere… det var ikke noe annet.
– Jeg vet det… nei, vi har våre… vel, issues… i blant. Vi er ikke hundre prosent hele tiden.

– Hvem faen er hundre prosent hele tiden?
– Vi var det før.


Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å snakke om det. Jeg har ikke lyst til å fortelle at vi blir sinte på hverandre, at vi irriterer hverandre, tester hverandre, at vi i blant setter forholdet vårt på prøve, stiller urimelige ultimatum til hverandre og truer med å flytte ut, for i neste øyeblikk å begynne å le av oss selv og komme med så urimelige utsagn mot hverandre at vi begge forstår at det ikke kan tas alvorlig. Kanskje det eksisterer en slags hjerteløs barmhjertighet mellom oss, nettopp fordi vi er trygge på at vi skal holde sammen. Det er et valg vi har tatt… eller så er det skjebnen. Det kommer ut på ett.
Og så er det bra at Mone er her og kan balansere oss, nærmest kommandere oss til å gå ut sammen, gå på restaurant og snakke om ting i stedet for å trave rundt og pirke på hverandre i forbifarten.
Og så gjør vi det, overlater alt til henne og føler oss trygge på at hun har kontroll.

– Dere har jo nesten aldri bodd sammen før. Nå har dere fått et par år, og da begynner ting å utvikle seg.
– Og da blir det friksjon?
– Friksjon er ordet.
– Og så tar det fyr når det blir nok friksjon?
– Det kan det lett gjøre.
– Og så begynner man å puste på glørne når det er i ferd med å slukne?
– Mm… har du lest en bok?
– Mange. Også om samlivsterapi. Jeg tror vi har en fair sjanse… tror du ikke?
– Joda. Dere balanserer det nok helt fint.
– Vi mener begge vi er sjefen, helt til Mone kommer.
– Hehe… og hun må dere ta vare på… hun er et funn.
– I know.
– Nei, det er nok ikke friksjonen, det er heller likegyldigheten som er farligst for dere.
– Og da er det vel min likegyldighet du har i tankene?
– Det sa jeg ikke.

Det var en av de tingene vi kranglet om, Carl og jeg, likegyldigheten min, eller det han oppfattet som likegyldighet, det som fra min side bare var fravær av sjalusi, eller kanskje det var tøyling? Men det klarte jeg aldri helt å få ham til å forstå.
Jeg følte meg trygg, trygg på at han ville ha meg. Det plaget meg ikke om han gikk ut med andre, traff andre, om han reiste til London med sekretæren sin. Han skulle få all den friheten han trengte. Det var det jeg ville, at han ikke skulle føle seg bundet. Det var det første forholdet i livet mitt hvor jeg fikk både trygghet og oppmerksomhet, og sex, på mine egne premisser, ikke bare på hans.

– Hvordan har du klart å få flere poeng enn meg? Jeg hadde jo… har du talt riktig? Få se…
– Strategi… du tar de fleste kortene, jeg tar de fleste poengene. Værsågod tell selv.
– Stønn!
– Hehe.

Nei, likegyldige er vi ikke.
Jeg tror vi er inne i et slags identitetsskifte – ikke det at vi ønsker å bli like hverandre – bare at vi forandrer identitet over tid når vi lever så tett sammen, tar etter hverandre og stjeler hverandres vaner og uvaner, og så får vi belønningen i form av å utvikle en felles begrepsverden, som et slags hemmelig språk. Jeg har merket det lenge, hvordan jeg justerer meg og tilpasser meg vanene hennes, og hvordan hun gjør det samme. Og vi gjør det jo fysisk også, synkroniserer og synkroniseres… til og Mone synkroniseres av å bo her. Det er feromonene som gjør det, har jeg forstått – som i sheikens harem…

– Det er din tur til å gi.
– Okei.
– Hvor var du nå? Tenkte du på noe?
– Merker du at det er mange kvinner her? Påvirker det deg på noen måte at du er den eneste mannen?
– Ja… det er ganske behagelig. Avslappende.
– Du føler deg ikke mer… feminin?
– Hehe, tvert imot.
– Du har aldri vært noen myk mann.
– Nei… ikke hvis du tenker lilla skjerf og fotformsko. Jeg har heller vært litt motsatt.
– På gjørs?
– Det kan godt tenkes. Jeg har vokst opp uten sikkerhetsbelter og hjelm. Da må man lære å ta vare på seg selv, og da blir man jo etter hvert ganske trygg på at man klarer det. Og når man stoler på seg selv, så merkes det.
– Fortsatt?
– Mindre og mindre. Men jeg vet hva jeg kan. Det er jeg trygg på.

– Du har mer flaks enn det er lov!
– Flaks? At jeg vinner tre ganger på rad er ikke flaks? Ren strategi, sier jeg jo. Se og lær.
– Nå lever du farlig…
– Skal jeg gi det et tips? Når du må legge ut, så ikke legg ut hva som helst. Du må se hva som ligger på bordet. Du gir bort poengene dine.

– Jada, jeg vet det. Jeg er litt ukonsentrert.
– Ta en cognac til.
– Du skal se det hjelper… forresten er det calva.

Fire tap. På Rad. Merkelig nok føler jeg meg nødt til å late som om det irriterer meg. Det er jo en del av spillet…

– En siste runde? Siste mulighet for revansje?
– Gjesper du allerede?
– Neida. Du gir.
– Har du noe nyttårsforsett da, Carl?

– Hva skulle det være?
– Nei… jeg vet ikke. Noe positivt… trene mer for eksempel?
– Kanskje det. Men du vet hvordan det er… vanskelig å motivere seg.
– Nei… jeg vet ikke det.
– Kanskje hvis jeg hadde hatt et trimrom, sånn som deg.
– Værsågod. Det er ikke låst. Det har ikke engang dør.
– Enn du da, har du noen nyttårsforsetter?

– Nei. Jeg driver ikke med sånt. Jeg har i grunnen aldri hatt noen følelse av at det er noe nytt som begynner.
– Men du inviterer til selskap?
– Jeg kan like gjerne invitere noen som å gå og lure på om noen kommer til å invitere meg.
– Så da har det kanskje en verdi allikevel?
– Joda… og jeg har jo fått lurt deg til å komme på besøk.

– – –

– Hah! Elleve! Endelig.
– Flaks.
– Pøh!

NEW YEARS EVE chandeliers aloft!


Vi skåler i prosecco og ønsker hverandre hell og lykke, mens naboene skyter opp sine potente langdistanse-raketter. Boom! drønner det et sted oppe i stratosfæren, og en stakket stund lar universet seg overskygge av vårt eget lokale big-bang – et øredøvende crescendo med stjerner og galakser spinnende rundt en eksploderende supernova i blendende hvitt. Et øyeblikk er jeg tilbake i magien fra barndommen, med farfar som plasserer de enorme rakettene i sin hjemmesnekrede utskytningsrampe på muren og tenner luntene høytidelig med sin fineste gas-lighter, et håndlaget klenodium fra femti-tallet som ellers aldri får forlate røkeværelset. Og så skytes rakettene ut, i perfekt vinkel ut over havet, slik at fyrverkeiet kan speile seg hvis vannet er stille. Lebbod esod…

Tilbake i vår egen tid blir vårt lokale big-bang etter hvert innhentet av tyngdekrafen , og så sildrer stjernedrysset ned over oss i nyttårsnatten.
Julia gjør store øyne.
– Var det fint?
– Ja-ah.
– Din første våkne nyttårsaften … og du kommer ikke til å huske den. Jeg syns du gjesper litt jeg…
– Ja-ah… Baba haau.
– Skal Baba legge deg?
– Ja–ah.
– Gidder du, Shaya?
– Ja-ah… hun er så søøt.
– Takk. Det er du også.
– Hva skjer hvis jeg får smake på champagnen?

– Da kommer barnevernet og plasserer deg i fosterhjem.

Og etterpå er det pølser til nattmat.

 

Og det var det…

 

I 1979, året jeg ble født, ga Jahn Teigen ut en sang som het “En dags pause”
Min mor kan fortelle at jeg gikk rundt og sang på den for meg selv da vi tradisjonen tro hadde pølsefest på nyttårsaften noen år senere, men at teksten jeg sang var lettere omdiktet:
I meg,
i meg,
i meg en lang pølse.

 

____

_

 

there’s a starman waiting in the sky…
R.I.P. David Bowie… du er en vakker sjel.

____

 

 

 

6
 
 
 
 
This entry was posted in Fremtiden, Tekst and tagged , . Bookmark the permalink.

9 Responses to All the kings horses…

  1. avatar marthon says:

    Hmmm … du er fortsatt opptatt av dette med seksuell lavalder.
    I Spania er den 16 år.
    Profeten Muhammed har tegnet seg inn i historien ved at han visstnok konsumerte ekteskapet med den blottende unge Aisha allerede da hun var 9 år – ifølge soga. Men som vi kan se av utlegningen din om Gorm et al. ovenfor, kan man ikke nødvendigvis stole på gamle soger. Jeg er ikke overbevist om at Metusalah virkelig ble \”så gammel som Metusalem\”, heller (han døde samme år som, muligens på grunn av, syndfloden, i en alder av 969 år), eller at Noah fikk sønnene Sem, Kam og Jafet da han var 500 år.

    Fikk bare lest et par sider. Kommer muligens tilbake med mer kommentarer senere. Må pakke til Røros-tur nå. Jobben har hyret inn 90 sledehunder for å team-builde oss. Kan bli interessant. Spesielt når Tor er på vei. Men han kommer visst ikke til å hamre så mye løs på indre strøk.

    Håper alt står bra til.
    Godt nyttår, forresten! :-)





    • avatar Cecilia says:

      Interessen for den seksuelle lavalderen er da en sunn interesse – i tillegg til å være en interesse vi åpenbart deler – om det da ikke er din interesse for min interesse for dette med seksuell lavalder som kommer til uttrykk.
      Joda, du har helt rett: I Spania er den seksuelle lavalderen seksten – nå – etter at de hevet den i september 2013. Men jeg valgte å holde den på pre-2013-nivå, ettersom en negativ seksuell lavalder på seksten virket litt drøyt. Da kan man jo risikere å få barn før ens egne foreldre er født. Så nei, selv en røverhistorie bør ta rev i seilene når den er i ferd med å utvikle seg til det RENESTE SLUDDER!
      I et forsøk på å skape spenn (i tiden), valgte jeg 7 år (på Muhammeds tid), ettersom vi i grunnen ALDRI egentlig VET om vi kan stole på ALT som står i Koranen – den er jo i sin essens kun en rip-off av det gamle testamentet ( som dypest sett ikke er noen viktig del av kristendommen), og således en smule uetterrettelig ( litt som Wikipedia) – og ærlig talt; er det egentlig noen særlig forskjell på å ”konsumere” en syvåring og en ni-åring i denne forbindelsen? Det essensielle her er jo at selveste Gorm den Gamle hadde stått opp fra de døde og kommet for å blåse grisehusene våre til pinneved, men skamfull måtte innrømme at desemberorkanen i nittini – en navnløs orkan av ukjent opprinnelse – fullstendig blåste ham av banen. I dag er det ingen som lenger husker gamle Gorm, og selv angrer han kanskje bittert på at han lot seg redusere til underholdning… noe han muligens har til felles med enkelte politikere?
      Hvem vet…?

      Ble Metusalem virkelig ”så gammel som Metusalem” ?
      Ikke for å være tverr, men tverrsummen av 969 = 24, og tverrsummen av 24 = sex.

      Håper du overlever team-buildingen.
      Godt nyttår! :)





  2. avatar marthon says:

    Forresten har Egypt Air vært så framtidsrettet å publisere dette informative rutekartet, hvor de har tatt hensyn til havnivåstigningen og plassert danske byer på tryggere steder:
    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10208262085213508&set=gm.10154005756725649&type=3&theater





    • avatar Cecilia says:

      Hmh… av en eller annen grunn dukker ikke kommentarene dine opp i veikrysset. Da blir det litt vanskelig, for jeg leser jo sjelden min egen blogg ( av åpenbare grunner).

      Vel.
      Nyere forskning viser at egypterne har et rikt indre liv og i fantasien fortsatt lever på faraoenes tid, en tid hvor vannstanden (og temperaturen) som kjent var langt høyere enn i dag, takket være den postglasiale temperaturstigningen som det nå omsider er slått fast at skyldes menneskelig aktivitet. Egypternes kroppslige varmeutslipp som følge av deres iherdige arbeidsinnsats for å bygge pyramidene, kan sågar har forårsaket den abrupte avslutningen av forrige istid.
      Vi skal heller ikke se bort fra at det som i dag utgjør Danmark, rett og slett er etterlatenskaper etter istiden, og at det faktisk forholder seg slik at det vi i dag betrakter som f.eks. København, egentlig er noe sand og leire som har kommet rekende med isen – kanskje fra Østfold – og at København (sett i et historisk-geologisk perspektiv) i realiteten er tuftet på restene etter et forduftet sandtak fra Rakkestad.

      Jeg flyr sjelden med Egypt Air – faktisk aldri.





    • avatar Cecilia says:

      Det virker som om veikrysset har sovnet litt. Mine kommentarer syns heller ikke…





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *