Illusjonen om Bloksbjerg

 

Da jeg var liten var jeg redd for hekser.
Jeg har selv ingen erindring om dette, og jeg ville antagelig levd et liv i uvitenhet dersom min far ikke hadde funnet det passende å bringe emnet på bane under sin årlige bursdagstale.

– En liten stemme har hvisket meg i øret at jeg befinner meg blant hekser her i aften, så la meg i den anledning få lov å fortelle en liten historie som fant sted da Cecilia var fire år.
Vi hadde akkurat hadde vært og hentet vår nye bil, Cecilia og jeg, i København, og når man har fått en ny bil, vil man jo gjerne kjøre litt med den, så vi bestemte oss for å hente hennes mor, som på den tiden hadde en stilling i Slagelse. Det var en fin tur, og det passet godt med tiden for når hun var ferdig på arbeidet. Jeg vet ikke hvor godt dere alle kjenner Slagelse, men det er altså en liten by som ligger en knapp times biltur fra der vi bodde, og hvor det på den tiden fantes et kloster. Om det fortsatt eksister har jeg ingen anelse om, men det lå altså i Bredegade, i samme gate hvor Cecilias mor hadde sitt arbeide. Nå skal det sies at Cecilia var svært nysgjerrig som barn, og spesielt engstelig av seg var hun heller ikke, og jeg skal også legge til at jeg faktisk fikk et lite støkk selv, da det helt uforvarende, akkurat i det vi skulle gå inn porten der hvor hennes mor arbeidet, kom tre sortkledde nonner svevende rett mot oss ut fra skyggene, hvorpå Cecilia umiddelbart slapp hånden min og vendte om på stedet, så skarpt at hun mistet den ene skoen, og jeg hørte såvidt at hun hvisket “hekser” før hun løp i skjul bak vår nye bil. Og der forble hun til de var ute av syne.

Som nevnt; jeg har selv ingen erindring om dette.

Et par dager senere, nærmere bestemt påfølgende tirsdag, den egentlige fødselsdagen min, ringer min mor som vanlig for å gratulere, og i samtalens løp kommer jeg til å nevne denne nonnehistorien som pappa hadde fortalt. Var jeg virkelig redd for hekser?
Joda, det husker hun godt.

– Det kan være din morfar som er skyld i det. Jeg tror ikke han noen gang forøkte å skremme deg med vilje, men du kan kanskje ha overhørt noe. Han likte å fortelle historier.
– Om hekser?
– Det også. De holdt jo til på Lyderen.

– Lyderen? Hvor er det?
– Det vet du vel. Lyderen er en av de syv fjellene. Det er Lyderhorn, som den egentlig heter, og så er det Damsgårdsfjell og så er det Ulriken selvfølgelig, og Fløyen og Rundemanen og… er det fler? Nei, nå har jeg jammen glemt hva de heter alle sammen
– Det er ikke så farlig, mamma, det kan jeg finne ut av.
– Når skal du hente pianoet? Det står bare her og støver ned. Det var jo for din skyld vi kjøpte det.
– Jada, men…

– Du var fem år.
– Fem? Pappa sa jeg var fire.
– Du var fem da jeg arbeidet i Slagelse. Det vet jeg da godt…

_

… å være fra TRYLL

_
Om jeg var redd for hekser da jeg var fem, forandret det seg til fascinasjon da jeg sommeren etter avdekket at morfar hadde en skipskiste med gamle tegneserier gjemt under et seil på loftet. Hvem var det sine blader? Var det mamma sine?
Nei, de tilhørte morfars nevø, Godtfred, kunne mormor fortelle, og la til at jeg bare kunne ta dem, ettersom Godtfred med all sannsynlighet aldri ville komme til å ha bruk for dem. Mer ble ikke sagt. Hvorfor, forstod jeg ikke før mange år senere: Godtfreds seksuelle legning var av en slik art at muligheten for at han skulle forplante seg ble ansett for å være ytterst minimal.
Jeg hadde funnet en skatt – helt perfekt for de ellers uendelig lange regnværsdagene.
Men selvfølgelig, ikke alt var like spennende. Jeg laget meg en liste ved kjøkkenbordet og skrev ned hva jeg skulle lese først og hva jeg skulle vente med helt til sist, i tilfelle det ble veldig mye regn:
Det jeg skulle vente lengst med var Præriebladet og Davy Crocket, de så kjedeligst ut. Så fulgte Daffy, Supermann, og Fantomet, for selvfølgelig lå Donald Duck først på listen.
Donald Duck var merkelig nok noe helt annet enn Anders And; Donald Duck var den ekte Donald Duck, han samme som var med i tegnefilmene, mens Anders og Andersine bare var bondske og kjedelige dansker med helt vanlige og kjedelige navn – fullstendig uten det store sus av magi. Tenk at navn betyr så mye?
For det var nok navnene som gjorde mest, som Magica fra Tryll. Hun ble en helt annen person enn den Hexia de Trick som jeg kjente på dansk.
Det norske navnet hennes fortalte meg at hun kom fra et annet sted – fra Tryll – fra et sted hvor listighet, skurkaktighet og annen styggedom var dyder – et sted som fremstod som den rake motsetning til mitt eget lille lykkeland hvor slemme piker fikk skjenn og dårlig samvittighet. Magica fra Tryll hevet seg med hånlig briljans over slikt moral-etisk sliddersladder. Hvorfor skulle verdens rikeste mann – en mann som var så bastant begrenset av sin egen gjerrighet at han ikke unnslo seg for å snylte på sine egne slektninger i sin higen etter å øke pengebeholdningen – hvorfor skulle en slik gemen gnier besitte selveste lykkepengen; den magiske 10-øringen?
Det var ikke tvil om hvem jeg var på parti med.

Der jeg tidligere hadde sett på Hexia som litt uintelligent og slesk, stod Magica fra Tryll frem i helt nye drakt. Om det skyldtes den norske oversettelsen eller at jeg hadde blitt flinkere til å lese og forstå morsomhetene langt bedre enn tidligere… tja… kanskje begge deler?
Magica fra Tryll drev oppdrett av ulykkesfulger og utleie av sorte katter. Det var altså marked for slikt i Andeby – i hvert fall nok til å holde henne i live.
Jeg kunne tenke meg at Magica fra Tryll hadde blitt utklekket av et sort egg i den varme asken fra bålet under heksegryten … ond – ond – ond… jeg er så ond.
Hvorfor er det onde alltid mer spennende enn det gode?
Grøss – og sukk.
Jeg ble forført. Jeg ville også være fra Tryll.

Det var så fryktelig kjedelig å bare være en aspirerende snill pike fra Danmark.

Jeg søker på nettet mens jeg snakker med mamma, og der kan jeg lese om Lyderen:
“Fjellet skal ha vært et berømt heksefjell. Her samlet de nordiske heksene seg før de dro til Blokksberg. Hekser ble også brent her. Det sies også at den sjette i sjette hvert år brennes bål på fjellet, men hva som skjer der, vites ikke.”

Hva er dette slags tilsnikelse? Til Lyderen? Det er da konsensus om at heksene rider til vorspiel i Tromsø kirke! Er det en slags lokal Bergensvariant av sannheten?

– Er du der?
– Jada, mamma, jeg bare kikker litt på nettet.
– Løvstakken, det er det siste, Løvstakkfjellet. Det var favorittfjellet til Grieg.

– Det var ikke det jeg så etter. Dette med heksene på Lyderen, er det en slags lokal variant fra Bergen?
– En lokal variant? Hva mener du med det?
– Det er da enighet om at de samlet seg ved Tromsø kirke. Jeg har aldri hørt et ord om heksene på Lyderen før i dag.
– Tromsø? Men det var jo ikke annet enn et fiskevær på den tiden, så hvorfor skulle de dra dit? Det er klart det var hit de red.
– Hit? Hvor er du hen nå, egentlig? I Bergen? Er du plutselig bergenser nå?

– Det har jeg da alltid vært.
– Og endelig kommer patrioten til syne?
– Nei, men det er da bare rett og riktig. Anne Pedersdotter var fra Bergen.
– Javel? Og hun var en heks?
– Anne Pedersdotter ble brent på Nordnes.

– Sa hun stolt. Du høres nesten fornøyd ut? Du har ikke drukket noe?
– Er du frekk?
– Hadde jeg levd på den tiden, ville jeg også blitt brent… på Nordnes.
– Det ser jeg ikke bort fra.
– Men mamma, da! Hva er dette?
– Det var forresten da du begynte å bli engstelig. Etter den nonnehistorien. Du skulle absolutt sove med lyset på.
– Hm… jeg husker bare at jeg pleide følge Alice hjem om kveldene.
– Det ble fort slutt på det da. Vet du forresten, det var en mann som ble stukket ned her, nede på t-banestasjonen, for bare noen dager siden, og like etter fant de en annen som også var drept, midt på lyse dagen.
Jeg har bestilt alarm. Det har vel du også, alarm på dørene, nå som det kommer så mange flyktninger?
– Jada, det vet du at vi har
– Man kan jo aldri vite hva slags folk de er.

Jeg tror ikke noe på det. Heksene rider da så vitterlig ikke til Lyderen. De rider til Tromsø kirke der Fandens Oldemor er kirketjener. Det er der de samles til djevelsk nattverd for å fornye sin pakt med Den Skinnbarlige – et vors med drikk og obskøne festligheter. Og etter den sorte nattverden rider de til Bloksbjerg, enten på kosteskaft eller på flygende katter – det vet da alle som har lest Goethe… eller sett Faust.

– Men mamma, hvorfor vet du plutselig så mye om hekser?
– Det er vel ikke noe plutselig ved det. Jeg har da jobbet i Turistforeningen.
– Det visste jeg ikke.
– Så har jeg vel glemt å si det. Det var lenge før din tid.
– Men du har aldri snakket om det før, om hekser og sånt.
– Nei, det kan så være…
Fordi kirken ikke tillater det?
– Kirken? Hva har det med saken å gjøre? Kirken har da aldri brent noen.
– Nei? Så hvorfor blir det da krevet at de skal beklage hekseprosessene?
– Det er det vel ingen som krever lenger? Det var domstolene som dømte, ikke kirken. Vet du ikke dette, du som leser så mye?
– Åpenbart ikke nok.

– Det er aldri for sent…

__

Like ut, ingenting i mot, inntil Troms Kirke

_

Sancte Maria de Trinis, iuxta paganos – Pavens ytterste utpost, på grensen til det hedenske rike. Nå var det riktignok ikke den katolske kirken som eide Tromsø kirke, for kirken tilhørte kongen – Håkon Håkonsson – kongssønnen som lå i sekken under det første birkenbeinerrennet.
Da Tromsø kirke ble anlagt i 1252, var den etter sigende verdens nordligste kirke, men i følge rettsprotokollene ble det avsagt en dødsdom for hekseri i Vadsø samme år: Klokkerens kone ble funnet skyldig i hekseri.
Har man klokker så har man vel også kirke – eller kanskje det var ønsketenkning; har man klokker så får man kirke – som med ku og klave?
Vadsø : 70°04′N 20°44′Ø
Tromsø: 69°39′N 18°57′Ø
Det er tvilsomt om dette har forandret seg nevneverdig de siste tusen år.
Tromsø kirkes historie er i grunnen oppsiktsvekkende uetterrettelig. Ble den for eksempel noen gang vigslet, og i så tilfelle av hvem?

At kirken har eksistert, finnes det flere bevis for, men hvor lå den?
Noen mener at den lå på samme sted som domkirken ligger i dag, på Prostneset, men selv om kirken er omtalt flere steder, finnes det ingen beskrivelse av den, og heller ingen etterrettelig dokumentasjon på hvor den skal ha ligget.

Lå den på Prostneset?
I 1803 ble Elverhøy kirke oppført på Prostneset, på samme sted som Tromsø kirke da angivelig skulle ligget. Oppføringen av Elverhøy kirke er godt dokumentert, men Tromsø kirke blir det aldri referert til, noe som vel ville vært naturlig dersom den virkelig hadde ligget der.

Er Tromsø kirke egentlig en spøkelseskirke?

Historien kan fortelle at Elverhøy kirke ble flyttet da domkirken skulle overta plassen 60 år senere. Gir det en pekepinn om hva som kan ha skjedd med Tromsø kirke? Ble den rett og slett flyttet?
Noen hevder at den fortsatt eksisterer den dag i dag – at den ble plukket ned og fraktet vekk av en flokk skummelt utseende tilreisende…

_

Selv på sitt beste er sannheten fantasiløs – og bent frem kjedelig …

_

Den hollandske idé-historikeren Burggraaf de Waan, hevder i boken “Het geheim – een blik op de verborgen” (På norsk: Det skjulte – sett med nye øyne 1999), at Tromsø kirke ikke bare eksisterer i sin opprinnelige form, men at den fortsatt er i bruk som nattverdskirke for de skandinaviske heksene. I følge de Waan ligger kirken i dag ved nordenden av Altevatnet i indre Troms.
I en senere utgave (2008) er det lagt til et appendix, hvor det dokumenteres at kirken var fullt synlig i en tidlig utgave av Earth Viewer, men at den ble elektronisk utradert etter at eierselskapet, Keyhole, ble utsatt for et CIA-ledet “hostile takeover” og falt i hendene på Google.
I dag er Earth Viewer bedre kjent som Google Earth.
I følge de Waans kilder innen NSA, skal den permanente utraderingen av Tromsø kirke ha blitt utført etter påtrykk fra Henri Laborde de Monpezat, bedre kjent som ektemannen til Dronning Margrethe av Danmark. Sammen med Silvia Sommerlath er Margrethe rangert på toppen av Geheime W&S Celebrity Journals liste over Skandinavias største og mest innflytelsesrike hekser.

Gjennom Burggraf de Waans kritikerroste utgivelse, får vi også innblikk i hittil hemmeligstemplet informasjon, som at Giro Divina (GiD) – den verdensomspennende sammenslutningen av sopelime- og kosteskaftprodusenter – i 1904 utstedte et dekret der det tydelig fremgår at kun sopelimer av mongolsk eik podet med vaskulært kambium fra arktisk sort dvergfuru (pinus arcticus pumilis negro) i fremtiden ville få bære kvalitets-stempelet : “Godkjent av GiD for levitasjon og eterisk transport”.

Arktisk sort dvergfuru vokser som kjent kun på spesielle områder i indre Troms, skriver de Waan, og understøtter derved sin egen teori. Videre hevder han at dette dekretet fra GiD kom til som følge av at et parti sopelimer ved en feil hadde blitt podet med gener fra en vedkubbe fra Hof i Buskerud – noe som ledet til en hendelse som fikk tragiske konsekvenser i begynnelsen av forrige århundre:

_

Været var vakkert og vindstille mandag 30. november 1903, da Åsa-Tora fra Flå i Buskerud i et ledig øyeblikk skulle foreta en rask prøveflyvning på sin nyinnkjøpte kost fra Hexeberg kost og losji, Konnerud.
Denne historiske testflyvningen skulle ende med katastrofe.
Ho kom fykande som lyn fra klar himmel“, kunne vettskremte bygnings-arbeidere fortelle til BuskerudPosten dagen etter, “og det sa bare poff, og der sto hele kjerka i lys lue!
Hendelsen det refereres til, er brannen i Eidsfoss kirke i 1903, og det ble selvsagt et hett tema da Hekse- og Trollmannslauget (He-Tro) avholdt årsmøte i Hof Samfunnshus en drøy måned senere. Ryktene gikk, om både det ene og det andre. Noen påstod at hun hadde fått besøk av en omreisende mormoner og hadde blitt gravid som følge av en salvelsesfull hyrdestund på et importert bønneteppe, og at det således var den skinnbarlige selv som hadde straffet henne, mens andre mente seg å kunne bevitne at hun kun hadde blitt salvet, riktignok både foran og bak, men mest bak, og at det således ikke kunne dreie seg om noen graviditet… alt i henhold til observasjon.

Etter årsmøtet sendte He-Tro ut en intern bulletin, hvor det ble konkludert med at den tragiske hendelsen skyldtes to sammenfallende årsaker: For det første påpekes Eidsfoss kirkes beliggenhet ved Eikern, en plassering som faktisk speiler Tromsø kirkes beliggenhet ved Altevatnet, og tatt i betraktning den uheldige innpodningen, var det ikke utenkelig at hadde oppstått en sammenblanding. For det andre, og for å forstå den plutselige antennelsen, måtte man se på de spikerne som hadde blitt brukt, og som av lokalpatriotiske årsaker hadde blitt levert av Eidsfoss Jernværk. Etter grundig inspeksjon, hadde det blitt påvist rester av De Vises Sten (en blanding av filosofisk svovel og filosofisk kvikksølv), som antagelig hadde blitt avsatt som følge av et feilslått forsøk på å “helbrede” jernmalmen og omdanne den til gull. Det var altså selve kombinasjonen av elementer; en vigslet kirke, alkymiserte spiker og et feilpodet kosteskaft. Dette hadde brakt både kirken og den flyvende ekvipasjen til spontan selvantennelse.

Saken ble dysset ned, og Eidsfoss kirke ble bygget opp på nytt.
Etter råd fra Hekse- og Trollmansslauget (He-Tro), ble det besluttet å bruke galvaniserte spiker fra Christiania Spigerverk – for å være på den sikre siden.

_

Burggraf de Waan skriver i kapittelet Konsekvensen av konsekvent konformisme“:

I takt med vitenskapens hyppige hamskifter og stadig mer epokegjørende kursendinger, oppstod det et paradigmeskifte i løpet av forrige århundre. Det fornuftige menneskets aktpågivne klokskap og rasjonelle begreps-forståelse, medførte at en ny og langt kjedeligere verdensanskuelse fikk rotfeste:
Det eksisterer ingen hekser. Det har aldri eksistert hekser. Det kommer aldri til å eksistere hekser.

Dette kan kun lede til én eneste og overmåte skremmende konklusjon; nemlig at hele rettsapparatet, denne fornuftens høyborg som siden oldtiden har utvist sitt ufeilbarlige skjønn og blitt ansett som den sanne sannhetens sanne bastion, og som rettferdige og engasjerte samfunnsborgere over hele kloden har hatt lit til og lagt sine liv i hendene på – faktisk har tatt skammelig feil.

Eller finnes det en annen løsning?

Vi har alltid trodd at selvsagt finnes det hekser, ellers ville de aldri blitt brent.
Nå viser det seg altså at det ikke er brent en eneste heks. Det er noen helt andre som er brent… noen vi ikke kjenner, men som på underfundig vis har valgt å posere som fiktuelle hekser, og på den måten forledet rettssystemet til å tro at hekser eksisterer.
Dette, mine damer og herrer, er de sanne heksenes rette ansikt – en konspirasjon for å undergrave rettsvesenets omdømme og respekt!
Det er i lys av dette vi nå aner konturene av en verden som mildest talt er i ferd med å gå opp i limingen: De ikke-eksisterendes fiktive paraunivers – skjult for oss, og antagelig like skjult for dem selv – manifesteres som vår største trussel ved inngangen til et nytt århundre. Vi må holde øynene åpne og ikke tro noe av det vi ser.


… du milde  himmel

La oss et øyeblikk, for å illustrere, helt avslutningsvis (og i all hast, selvfølgelig), se på dokumentasjonen av rettsaken mot Kirsten Ibsdatter, en trollkjerring som ble arrestert og tiltalt for hekseri den 19. juli, 1623.

Her går det tydelig frem at i følge tilståelsen hennes, datert dagen etter arrestasjonen, skal hun frivillig ha lagt kortene på bordet og vedgått at hun ved en anledning hadde forgrepet seg på en bygg-åker og forhekset avlingen. Hun skal også ha sagt seg skyldig i et skipsforlis ved Kjærsgaard strand, og stirret en ku i øynene slik at den sluttet å melke. Hun har også vedgått å holde en demon til forlystelse, og har sagt seg enig i at han lyder navnet Plett. Forelagt påstanden om at han en gang etset inn navnet sitt på skambenet hennes, ble dette også bekreftet, av Kirsten Ibsdatter selv.
Videre kan vi lese hva hun har fortalt om sine mange ritt til Troms kirke, om hvordan Satan selv inntok prekestolen og fremførte en rekke sataniske vers om det unevnelige, og det sågar på flere språk, og det kommer også frem at hun sjelden red alene, men at hun ofte red til disse seansene i følge med andre trollkvinner.

Og til alt overmål ble et vitne produsert – en Mette Jensdatter, også kjent som «Hose Mette» – en påstått heks fra Hornsherred på Sjælland. Hun bekreftet det hele, at de ofte hadde ridd sammen, både til og fra, og hun kunne utbrodere ytterlige detaljer om de burleske nattverdene i Tromsø kirke, som for eksempel at før man slapp inn i kirken, måtte man bøye seg og kysse Satan bak.

Lagfoged Ole Nielsen var en pliktoppfyllende og tjenesteivrig mann. Han beordret en grundig befaring i distriktet for å bringe på det rene om det fantes ytterligere insidenter som kunne understøtte de allerede fremlagte anklagene, og allerede samme dag ble det funnet bevis for at nok en eng hadde blitt forhekset – slik at det var “lige så langt mellem aksene som mellem kål i kålgård”, som han formulerte det i retten.

Med slike overveldende bevis, fantes det ikke rom for tvil.
Kirsten ble plassert på bålet og brent som heks i Bindslev på Jylland sommeren 1623. “Hose Mette” ble deretter transportert tilbake til Hornsherred, hvor også hun ble arrestert, i følge rettsdokumentene hadde hun vært skyld i at en prest druknet. Hun endte sine dager på bålet i Mosebjerg i 1624.

Men vent litt… rettsvesenet, med lagfogeder og dommere, og lensmenn som føk rundt i distriktene og foretok arrestasjoner av hekser? Var det nødvendig da? Gjorde ikke prestene, biskopene og inkvisitørene jobben sin? Hvor kommer øvrigheten egentlig inn i bildet?

… etter oss kommer syndefloden – men først kommer  inkvisisjonen


Tre år senere, i seksten tjuesyv, kom tredveårskrigen til Danmark. Tyskerne okkuperte Jylland, og de danske heksene gikk dårlige tider i møte – tyskerne hadde nemlig vært raske med å både adoptere og forbedre den spanske inkvisisjonen.

På skolen lærte jeg at det var selveste Paven (Sixus IV) som opprettet den spanske inkvisisjonen, men i dag, i en tid der man kan digitalt sammenholde opplysninger fra flere samtidige kilder, viser forskningen at Paven faktisk var motvillig, og at han ble presset til å godkjenne den. Det var altså ikke kirken, men den spanske tronen som opprettet inkvisisjonen, både for å bekjempe den muslimske innflytelsen etter maurerne, og for å kvitte seg med jødene – to fluer i ett smekk – eller tre, ettersom spanskekongen Ferdinand II hadde pådratt seg en gjeld det var vanskelig for ham å betale tilbake – til jødene, selvsagt.
Den spanske inkvisisjonen var altså ikke den samme som den kirkelige inkvisisjonen.

“Den kirkelige inkvisisjonen hadde svært strenge krav til bevisførsel, og lot seg derfor ikke hisse opp til å slenge hvem som helst på bålet. I Roma, der inkvisisjonen hadde hovedsete, var tallet på henrettede hekser et fint og rundt tall: Null.”

forskning.no

_

Men også den spanske inkvisisjonen var relativt mild i forhold til den tyske varianten. Spanjolene valgte å deportere folk de ikke likte, så jødene ble rett og slett kastet ut. De fikk selvfølgelig ta med seg alt de eide, altså med unntak av verdisaker som gull, sølv og mynter selvsagt, men de ble tross alt ikke brent eller tilintetgjort.
Der spanjolene nøyde seg med å brenne noen få tusen hekser, rakk tyskerne faktisk å grave frem og brenne opp hele tjuefem tusen hekser, og med det satt de ny europeisk rekord – en rekord de senere skulle slå, ganske ettertrykkelig.
Grundighet og effektivitet har alltid vært tyskernes varemerke.

Vi finner lange linjer i historien.

Da tyskerne i 1627 brakte tredveårskrigen til Danmark, flyktet den danske høyadelen til Norge. Der kunne den slå seg ned og leve som folk, uten å bli fratatt eiendelene sine ved ankomsten, slik det nå skal bli i Danmark.
Dagens politikere er ikke interesserte i historie, og de vil åpenbart heller ikke at vanlige folk skal lese for mye på egenhånd, for eksempel på bibliotekene. “Det er ikke samfunnets oppgave å bidra til ukritisk forskning og tvilsom historieformidling”.
Nei, man kan jo risikere at helt vanlige mennesker sitter inne med mer kunnskap enn dem som er valgt til å styre landet… det skulle tatt seg ut.

_

Witch kommer fra det anglo-saxiske wicca – de vise – de som ikke trenger å proklamere sin visdom, ettersom den er tydelig for enhver som kommer i snakk med dem.

Jack Fritscher, Anton Szandor La Vey – Straight from the witches mouth.
Popular Press, 2004

_

… mennesket elsker jo MYTER

At rettsvesenets ufeilbarlighet kan svikte i ny og ne, kan man som samfunnsborger både forstå og tilgi, men kan det svikte førtifem tusen ganger i løpet av tre hundre år – altså førti ganger hver eneste dag, søndager medregnet? Kan rettsvesenet virkelig ha utstedt dødsdom over førtifem tusen hekser som aldri har eksistert?
Selvfølgelig ikke – en slik påstand faller pladask på sin egen urimelighet. Det blir nesten som å påstå at myten om den amerikanske forfølgelsen av kommunister etter andre verdenskrig skulle ha et snev av sannhet i seg.

Dessuten blir alle rettssaker nøye dokumentert, noe vi lett kan sjekke selv, og da ser man med en gang hvor grundig og metodisk rettsvesenet arbeider. Rettsdokumentene er vitnesbyrd for fremtiden, og således det sikreste beviset på at kun de skyldige blir dømt, dengang som nå.
Logisk sett er det med andre ord ingen grunn til å tvile på at de har vært hekser, alle de som ble dømt.

Den siste heksebrenningen i Danmark skjedde i 1693, og den siste som ble brent som heks i Norge var Johanne Nilsdatter i 1695 – altså for 320 år siden.
I 1834, var det omsider slutt. Inkvisisjonen var offisielt over.
Men sluttet man å brenne hekser av den grunn?
Nelson Mandela måtte opprette asylmottak for hekseflyktninger på nitti-tallet. I 2008 ble elleve hekser brent i Kenya. I India brennes hundrevis av hekser hvert år… fortsatt…

… det er med andre ord best å PASSE seg!

I Danmark holder heksene seg stort sett i skjul. Man møtes i hemmelige tryllesirkler, går på heksevandringer i høstmørket og holder seg med en demon i kottet under trappen, noen som sørger for å mate katten og holde kosteskaftet oljet og salvet.
Det er ingen som reiser til Bloksbjerg lenger, naturlig nok.

Under den kalde krigen ble den lille fjelltoppen oppgradert til overvåkningsstasjon, og hekser og djevler fikk værsågod finne seg et annet fjell – mente Stasi, Gestapos lille runner-up fetter – og dem la man seg ikke ut med, selv om man var aldri så mye heks.

Etter murens fall og den påfølgende tyske gjenforeningen – da Stasi etter hvert ble avgradert og degradert, og Bloksbjerg ble nedgradert til en vanlig fjelltopp igjen – ble den nonchalant oppgradert til turistsenter, med drikkestue, overnatting, souvenirsjappe og utleie av kosteskaft – og en dvergsporet jernbane som damper dorske turister opp til toppen.
Puff-puff-puff…

Og heksene og djevlene, hvor tok de veien? Hvor rider de hen på Valpurgisnatten etter vorspiel i Tromsø Kirke?

Hehe… si det… det skulle du nok likt å vite…

 

Kan klikkes

 

Finnes det snev av sannhet i dette?

Tja… :)

Godt nyttår!

_______

6
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Minneboken, Tekst and tagged . Bookmark the permalink.

6 Responses to Illusjonen om Bloksbjerg

  1. avatar Roark says:

    Herlig å lese Cecilia!
    God nytt år til deg også

    1





  2. avatar sjalle says:

    Dette var en skikkelig tour de force Cecilia :)

    Enig i at den danske (og også den svenske) oversettelsen av Donald ikke kan måle seg med det som ble levert av Vivi Aagard. Hennes tolking av humoren lå rett og slett på et helt annet nivå. Eksempelvis da bokseren Cassius Clay (senere Mohammed Ali) dukket opp, som Kleisius Klask. Husker jeg som liten lo meg forderva av akkurat den. Eller i “Eggmysteriet” der en replikk festet seg hos meg for alltid; “For eit brotsverk ! Sjå, han blæs runde boblar !!”.

    Som en liten digresjon kan det nevnes at da Donald-kandidaten i “Kvitt eller dobbelt” røyk ut fordi han bommet på spørsmålet om hvem som i en kort periode vikarierte for Aagard, så ble avgjørelsen omgjort etter store protester og han fikk fullføre. Årsak: problemstillingen ble ikke ansett som fullverdig donaldistisk.

    PS: I sammenheng med ukristelige kvinner med makt, hva med volvene ?
    PSPS: Tillater du at dette deles på feis ? Jeg spør siden dele-linken under bare er en hash-link til toppen av innlegget (eller er det en Bloghog bug ?).





    • avatar Cecilia says:

      Vivi Aagard, en person jeg aldri har hørt om. Det er lettere å se det nå, hvor genial hun var.

      Volvene ja, de var respekterte i sin tid, før testosteronpatriarkene fra midtøsten kom trampende med sine gammeltestamentlige dogmer innbakt i kristendommen. Da ble det brått slutt på den nordiske likestillingen. Det sier noe om kvinners posisjon i den norrøne mytologien at Odin, i sin søken etter visdom, gikk til volvene for å få vite hva fremtiden ville bringe.

      Nope, jeg har ikke det minste imot å deles, om noen mener det er verdt å dele :)

      Og jepp, det er en bloghog-bug… tror jeg.





  3. avatar Breiflabben says:

    Dette var virkelig fornøyelig lesing Cecilia :-)
    Helt tilfeldig at jeg kom meg inn på Bloghog og når jeg først var her, så måtte jeg jo lese.
    Var forresten i ditt nabolag i påsken. Skal en tur nedover igjen første helgen i august.
    Tar “All the kings horses” til morgenkaffen i morgen.





    • avatar Cecilia says:

      Hei!
      Så hyggelig at du har vært innom.

      Som du ser er det forbigående litt trøbbel med å se kommentarer for tiden, og ettersom trafikken virker å ha stoppet opp litt, har jeg ikke vært så mye tilstede i det siste. Håper det ordner seg.

      Tusen takk for kommentar. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *