På evolusjonens Catwalk


RESEARCH
kalles det
når man i sin iver etter å fremstå som
kunnskapsrik og intelligent, sitter i månedsvis og
blar seg gjennom atlas, leksikon, fagtidsskrifter, kronikker
og debattinnlegg, foretar virtuelle reiser og sjekker fly- tog- og
bussruter på nettet – alt for å skaffe seg innblikk
i noe mange anser for å være uvesentligheter.
Etterpå kan man jo spørre seg
om det er verdt det…

Er det kun POSERING … og ikke noe mer?

Det innledende arbeidet, jakten på kunnskap og innsamling av relevant og irrelevant data – alt hadde blitt unnagjort i ledige stunder gjennom våren og sommeren. Det var det som hadde satt meg i stand til å gjennomføre resten av prosessen, og det som etter hvert førte til at den første, spede disposisjonen, den som i sin tid dannet utgangspunktet for hele kunnskapsjakten, este ut fra å være noen få linjer på et ark til å bli en hel vegg full av post-it lapper, mini-illustrasjoner, knappenåler og tråder i ulike farver.

I begynnelsen av august kunne jeg stå og betrakte et kaotisk og nesten uforståelig komplisert nettverk av forbindelser og sammenhenger som for en hver utenforstående ville fremstått som om det var konstruert av noen med en alvorlig diagnose. Men i mitt eget hode fremstod det som helt perfekt og helt forståelig. Det hadde en indre logikk – i grunnen ikke så svært forskjellig fra den indre logikken som kollektivtransporten i Praha bygger på: Du skal nok komme dit du skal – i dag som i går – selv om rutetabeller og linjekart er like åpne for tolkninger som Kafkas etterlatte verker.

I midten av august 2012, tenkte jeg at det eneste som gjenstod var noen illustrasjoner, samt en grundig gjennomlesing for å eliminere så mange flauser som mulig: Manglende ord, utelatte setningsledd, forvirrende tegnsetting, doble nektelser og så videre, slikt som lett oppstår når man kopierer og limer – slikt som stavekontrollen aldri oppdager og man selv ikke ser før det er for sent.

I slutten av måneden, nærmere bestemt den siste helgen, kom jeg (heldigvis, kan man si) i tanker om at det antagelig ville være lurt å la noen få lese gjennom det hele før jeg begynte å publisere, og i mangel av uhildede kandidater endte jeg opp med å vise det til Carl.
Tilbakemeldingene hans var tydelige: Fullt av faktafeil, grove unøyaktigheter og en rekke forstyrrende digresjoner.
– og dessuten er det stilmessig vinglete og inkonsekvent, mente han, – og hvorfor skal eksil-russere på død og liv høres ut som om de går i barnehagen?
– Eh… det er ment å skape en tydeligere karakter.
– Han virker mer lobotomert enn tydelig. Og hvorfor presenterer du Lenin som frimurer?
– Nei…. eh, det er jo litt i vinden for tiden… Illuminati og sånt… new world order i et litt annet perspektiv… er det dumt?
– Hmf. Det tar bare plass.
– Er det ikke engang LITT morsomt?
– Spar det heller til en annen historie.
En annen historie? Trodde han virkelig jeg orket å skrive fler?
– Du får bare lese gjennom. Alt står der, sa han, og pekte på permen med manuset mitt som jeg ganske stolt hadde printet ut med dobbel linjeavstand for å gjøre det lettere å smette inn eventuelle kommentarer.

Bør man ikke i det minste være svømmedyktig før man kaster seg ut på dypet? Jeg hadde åpenbart kastet meg utpå uten å ha hverken flytevest eller svømmebelter innen rekkevidde. Det var bare å innse at jeg trengte å reddes fra meg selv.
Jeg følte meg liten, men samtidig sjeleglad for at jeg ikke hadde gått i fellen og ukritisk publisert det hele. Tanken på å kaste inn håndkledet etter så mye arbeid var nærmest ubegripelig brutal, men like fullt fremstod det som den beste løsningen:
Dette er for stort for meg. Punktum.

Bak en hver SMERTE ligger det en lindring.

Så skjedde det som så ofte skjer når den største skuffelsen (og irritasjonen) legger seg. Jeg begynte å gå kritikken hans litt bedre etter i sømmene, skrellet bort all synsingen, strøk alle de mer eller mindre gode forslagene til forbedringer og konsentrerte meg om essensen i kritikken, og så demret det omsider at det faktisk ikke var noen slakt, bare en brutalt ærlig beskrivelse av hans egen førstegangsopplevelse – akkurat det jeg hadde bedt om. Det var rett og slett en bruksanvisning for hvordan jeg skulle gjøre handlingen mer forståelig for leserne.
“Kill your darlings”, sa han, “du vet, less is more og alt det der”, og så utbroderte han det med et knippe tilsvarende kvasifilosofiske begripeligheter fra filmverdenen sin. Joda… jeg hadde hørt det før. Men hvis man dreper alt og skjærer helt inn til benet, hva sitter man igjen med da?
Da sitter man ikke igjen med annet et suppeben man kan koke kraft på… og da må man tilføre nye ingredienser for å få noe spiselig ut av det… så hvorfor ikke bare beholde det opprinnelige…
tenkte jeg,
… men det er kanskje det som er den rette veien å gå, å koke det ned til essensen og etterpå tilføre det som trengs?

I grunnen var jeg ikke udelt negativ til å revurdere. Hvorfor ikke ta til fornuft å lytte for en gangs skyld? Hvorfor ikke gjøre et ordentlig forsøk i stedet for å velge minste motstands vei, bare flykte inn i noe annet, slik jeg pleier.
Jeg begynte forsiktig med å forkaste hele det innfløkte spindelvevet. Det kunne jo tenkes Carl hadde rett, at det var mye bedre å holde seg til lineære paralleller i stedet for å sjonglere med ulike tidsplan. Det var vel bare posering, bare for å bevise at jeg var i stand til å produsere noe som var intellektuelt utfordrende, om jeg skal si det selv.
Du må skape samtidighet, var de irriterende ordene han hadde brukt, irriterende fordi jeg burde tenkt på det selv.
Samtidighet… det skal bli.
Jeg takket Gud for fargekodingen min, for InDesign og for datamaskinen min. Uten den… og så videre. I bakhodet lå tanken om at dette ville jeg aldri klart hvis jeg hadde vært en ordentlig forfatter, som for eksempel en Paul Auster med sin trofaste Olympia P9 skrivemaskin (som han faktisk har skrevet en hel bok om), eller en Gabriel García Márquez, med sin Olivetti Lexicon.
… og hva med Ibsen? Fikk han en Remington til førtiårsdagen i sin sponsede utlendighet, eller fortsatte han med penn & blekk?
Dette trengte ikke ta så mye tid… egentlig… kanskje en uke. Hvis jeg bare fikk en uke…

I min enfoldighet hadde jeg sett for meg å publisere det som en føljetong; ett kapittel hver dag, automatisk publisert av WordPress presis klokken seks hver morgen – for selv hadde jeg planer om å gjøre noe annet.
Jeg hadde avtalt med min mor å reise til London med henne i begynnelsen av september, og før det var det tvingende nødvendig med en tur på hytta for å hente noen småting som jeg hadde klart å legge igjen, blant annet passet mitt og et par kort det kan være lurt å ha når man er på reise.
Og nå satt jeg der, med et vrak av en føljetong som trengte omfattende revisjon, samt at jeg i et anfall av akutt nestekjærlighet hadde tatt inn en losjerende; en forlatt venninne med kjærlighetssorg, mindreverdsfølelse og ønske om sympati og kommunikasjon.
Kombinasjonen var akkurat så besværlig at den gjorde situasjonen litt kinkig. Hvis jeg skulle rekke å bli ferdig, trengte jeg tid for meg selv, men hvis jeg isolerte meg bak lukkede dører, var jeg redd det kunne oppfattes som et signal om at jeg var utilfreds med å ha henne der – at hun var til bry – et signal jeg på ingen måte ønsket å sende. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å avvise mennesker med genuine behov, men samtidig følte jeg det påkrevet å få ro til å konsentrere meg. Hvordan skulle jeg kunne forklare for henne at bare det å høre henne gå i døren eller trekke i snoren ville kunne utløse et anfall av dårlig samvittighet hos meg og stjele konsentrasjonen min? Da ville hun ikke engang turt å bevege seg.
Nei, “ute av syne, ute av sinn” – det var den beste løsningen.

Hvem er de NÅDELØSE … ?

For meg er det sånn at jeg i blant får fikse idéer som det er vanskelig å få ut av hodet. Det var akkurat det som skjedde da jeg satte meg ned for å tenke.
Hva er vel mer inspirerende enn å sitte på hytta? …tenkte jeg, ettersom jeg uansett er nødt til å dra dit. Avgjørelsen ble tatt i løpet av et sekund.
Jeg skrev en lapp til min losjerende:
Må på hytta for å hente passet mitt. Blir borte et par dager. Ta vare på deg selv og ikke riv ned huset mens jeg er borte – klem klem klem. Så la jeg den på sengen hennes og begynte å pakke.
I hui og hast samlet jeg sammen alle notabøker, alle post-it-lapper, alle løsblad og mini-illustrasjoner, Goodes World Altlas fra 2004 og Penguin English–Russian Dictionary fra 1996, stablet det hele i en av Sivs gamle treningsbager og dekket det med et par jeans og en tykk genser. Så la jeg toalettmappen på toppen, trakk glidelåsen igjen og slepte bagen ned i bilen.
I mitt stille sinn tenkte jeg at det var en feig handling å bare stikke på den måten, men jeg orket ikke tanken på å bli konfrontert med separasjonsangst og utrøstelige blikk; da kunne det fort bli til at jeg inviterte henne med. Da ville jeg vært like langt…
Ibsen flyktet også… til Italia… for å slippe unna. Det var jo en uekte sønn som kunne komme til å kreve noe av ham… noe annet enn de fire kronene han hadde fått.

Det var bare ett problem – et lite problem som hadde vokst og vokst mens jeg pakket, helt til det ble stort og uoverkommelig.
Jeg gikk på Kaffebrenneriet og ringte Carl.
_

Som alle vet, kryr det av skrømt og underjordiske på gamle setervanger, og fanden selv må vite hva som lurer i skyggene eller vokser opp fra gulvene når mørket kommer sigende og uskyldige gråstein plutselig får innsunkne øyne og begynner å anlegge hoggtenner.
Så spørsmålet til Carl formulerte seg selv, omtrent slik:

– Jeg må en tur på hytta og tenkte jeg kunne bli der noen dager og skrive. Det blir litt trangt hjemme hos meg for tiden, om du skjønner.
– Det forstår jeg godt.
– Du kunne ikke tenke deg å bli med?

– Er det så lurt da, hvis du trenger ro til å skrive?
– Det er faktisk veldig lurt, spør du meg. Det er tross alt du som vet hva som må rettes opp.
– Ah, akkurat… du har altså ombestemt deg?
– Det ser sånn ut.
– Hm.
– Du kan hjelpe meg med litt research og sånt.

– Og sånt?
– Ja…? Har du lyst?
– Tja… jeg vet ikke riktig. Det kom litt brått på.
– Har du noe viktigere å gjøre kanskje, eller ble du skremt forrige gang?
– Nei, i grunnen ikke.
– Er du klar om en halv time? Jeg venter på Kaffebrenneriet. Du kan ta med deg gitaren din.
– Hvilken av dem?

Jeg tenkte han lignet en tilårskommen popstjerne da han kom traskende med solbriller, en brun gitarkasse i den ene hånden og den andre hvilende på den svarte skuldervesken som nesten har blitt et varemerke hos ham. Da han fikk øye på meg i vinduet, vinket han og pekte diffust oppover Bogstadveien. Han hadde åpenbart et ærend å gjøre.
Carl har alltid hatt en helt egen teknikk når han beveger seg i trafikken. Han kaster liksom bare et tilfeldig blikk over trafikkbildet, og så krysser han gaten akkurat hvor det enn måtte falle ham inn. Beregning, kaller han det; fart er kun bevegelse over tid, og da er det bare å beregne skjæringspunktet.
Det var det han gjorde nå også, beregnet skjæringspunktet og strente ut i gaten, hvor han
forsvant bak en passerende kassevogn.

Da jeg igjen fikk øye på ham, kom han slentrende over gaten fra Øye. Jeg så at han stoppet litt ved gatekjøkkenet, lente gitarkassen mot veggen og gjorde det lille trikset som han er så stolt av, nemlig å brette kraven på skinnjakken inn under remmen på skuldervesken så den holdes på plass av sin egen vekt. “Man må ty til slikt når alderen krever sitt og man ikke lenger har skuldre å henge vesken på.

– Så det er her du sitter?
– Kaffe?
– Nei takk. Så du stikker av altså?
– Ikke si det.
– Nei… det er jo ikke min sak… er vi klare?
– Du reiser lett, ser jeg.

– Jeg har kjøpt nye sokker. Trenger jeg noe mer? Det er vel fortsatt vann der oppe?
– I massevis.
– Hva venter vi på? Let’s go, før jeg ombestemmer meg.

Jeg valgte “Hytta” som destinasjon på GPS-en:
“Om to hundre meter, sving til høyre.”
____– Yes, sir, miss Captain, sir!

_

Water under the bridge – never look back.
(Joda, enig i det, men jeg har nå engang denne dagboken min.)

_

_

 

Jeg har ikke skrevet dagbok på noen dager.
Dersom jeg skulle fylle inn det viktigste, for å unngå “sorte hull”, ville det holdt med en kort oppsummering, omtrent slik:

Jeg har skrevet, jeg har spist og jeg har sovet, og i tillegg har jeg drevet litt detektiv-arbeid og litt saktegående etterforskning, saktegående, ettersom jeg kun har 3G på telefonen min, men altså ikke saktere enn at jeg har kommet i mål med prosjektet mitt, eller jeg håper i hvert fall det, for akkurat nå henger det litt på Carl, om han “godkjenner” forandringene mine, noe som i så tilfelle vil markere et vendepunkt siden jeg da for første gang for alvor vil ha gjennomført noe jeg har satt meg fore.

_

nexus

Jeg venter på at han skal lese seg ferdig – venter på dommen. På friheten… kanskje?
Var det verdt det?
Hvor langt kan jeg gå?
Har jeg krysset en grense… lovet mer enn jeg har holdt?
Jeg skyver tankene vekk og blar i avisen, ser på det mistrøstige tåkehavet som ligger og duver jevnt med tretoppene og sukker. Distanse er ikke bare avstand.

En ung pike er myrdet… igjen, i Norge.
Selv her, i verdens beste samfunn, risikerer vi å bli bortført, voldtatt, drept og etterlatt i et kratt.

Isolasjon, tenker jeg, det er det vi risikerer hvis vi ikke legger bånd på oss, hvis vi opptrer på en måte som samfunnet ikke aksepterer. Det er åpenbart ikke avskrekkende nok.

Det disposisjonelle forbigås til fordel for det kontekstuelle; årsak |virkning |motiv. Ingen orker å stille spørsmål ved hva det er ved vår kultur som legitimerer mannens “rett” å drepe – hvorfor en mann i affekt lar tanken på konsekvensene av sine handlinger vike og hvorfor han i et primitivt øyeblikk anser seg selv berettiget til å få utløp for sitt raseri, sin hevntrang eller sitt begjær.
Aggresjonsmestring, kalles det, når vi må lære å holde oss selv i nakkeskinnet. Joda, men er det virkelig så enkelt? Hva om det er et instinkt?
Vi leser mellom linjene:
Det er slik menn er – derfor må du beskytte deg.
Avisene advarer oss mot å gå alene etter mørkets frembrudd, holde oss vekk fra uopplyste gater med lite trafikk og sørge for å bli sett. Eksperter og synsere blir invitert til å dele meningene sine: Hva kan man gjøre for å beskytte seg selv? Hvordan skal man te seg for å best forhindre å bli angrepet, voldtatt… drept?

Og svarene får vi som alltid i form av tabloide råd:

Slik får du større pupper – Slik kler du deg sexy – Slik unngår du å bli voldtatt

Det media vegrer seg for å forstå, er at når de gjentatte ganger går ut og advarer oss mot faren for overgrep, skjer det automatisk en legitimering av menns rett til voldsbruk.
Det er slik menn er – derfor må du beskytte deg.
Hvorfor finner menn seg i dette, gang etter gang etter gang?
Fordi det er sant?

Jeg skyver avisene til side og puster ut, ser på fjellene som stikker opp av tåkehavet og tenker at Norge tross alt er et ganske trygt sted å bo – et land hvor primitive menn stort sett får utløp for sin maskuline aggresjon gjennom å brøle hemningsløst i kommentar-spaltene – så la det for Guds skyld fortsette sånn.

Nå venter jeg bare på at Carl skal komme med den endelige dommen.

_

_____

_

… SOM ER DET EN PARABEL [ ELLER EN PROSJEKTILBANE ?]


_

– Var det den siste versjonen jeg leste nå?
– Jepp, hvis det ikke er noe du syns skurrer så vil jeg anse det for å være den siste.
– Jeg har vel begynt å bli litt blind nå.
– Jo, men det er sånn det er. Det er det ikke noe å gjøre noe med.
– Jeg ville bare nevne det.
– Jeg er klar over det. Hva er dommen?

– Jo, jeg syns det fungerer.
– Helt ærlig?
– Mm. Det hjalp å bli kvitt den Illuminatikonspirasjonen.
– Ser du? Jeg er ikke så sta som du skal ha det til.
– Vel.
– Joda… jeg vet den tok litt mye plass, men du syns ikke han har blitt litt anonym, Lenin mener jeg?
– Nei. Jeg syns det har blitt bra.
– Det er jo bare en røverhistorie.
– Bare og bare… den er i hvert fall original.

– Jo… tusen takk for at du gadd å lese.
– Det er jo derfor jeg er her.
– Jeg har forresten kjøpt aviser til deg… eller aviser og aviser… de ligger på verandaen.
Han tar poenget og smiler.
– Takker og takker.

Burde jeg ikke følt en slags indre glede akkurat nå? Jeg har fått akkurat den tilbakemeldingen jeg ønsket… riktignok med et lite forbehold, men allikevel, den kommer jo fra en jeg stoler på.

____


Det har skjedd noe siden sist jeg var her, noe med omgivelsene. Jeg har stusset over det helt siden jeg kom, at det er som om landskapet har blitt mer nakent. Det er noe som mangler, noe jeg ikke klarer å sette fingeren på. Det er kanskje høsten som gjør det, eller kanskje hodet mitt har skapt et bilde som ikke stemmer med virkeligheten?
Det jeg først trodde var morgenskodde og som jeg hadde et håp om at etter hvert kom til å fordampe, har i stedet utviklet seg til et tett teppe av tåke som ligger og duver jevnt med tretoppene. Det er stille, ingen vind som skaper bevegelse. Det er bare bekken som bryter stillheten, en fjern og litt ullen mumling fra kulpen.

Jeg skriver:_


Han blar i avisen. Forsiktig – så forsiktig at jeg lurer på om det er fordi han ikke ønsker å introdusere noe fremmed – noe forstyrrende – støy som kan skape ubalanse i lydbildet.
Vi har det sånn i blant, når vi sitter i samme rom, stille, enten med hver vår bok eller som nå; hvor han leser avisen og jeg bare sitter og gjør ingenting. I blant kan han løfte blikket, senke avisen litt og se på meg. “Hvorfor sukker du?” spør han, og jeg svarer “Unnskyld, jeg var ikke klar over det.” Etterpå blir det enda stillere, noen ganger så stille at jeg kan høre kjøkkenklokken hans som tikker, så stille at jeg kan høre selve urverket, forskjellen i lyden, den litt mørkere klangen når maskineriet anstrenger seg for å løfte sekundviseren opp mot toppen, og etterpå den lysere og litt mykere lyden av viseren som må bremses, holdes tilbake på vei ned, så den ikke treffer bunnen før tiden. Det skal være linearitet, tenker jeg, tiden må gå like fort begge veier, opp som ned, med en ufravikelig forutsigelighet – sine qua non.
I slike øyeblikk kan jeg høre mitt eget hjerte, og jeg kan tenke at det ikke er min feil, at jeg ikke kan noe for at hjertet mitt slår.
Og så sukker jeg igjen.
“Hvorfor sukker du?” spør han på nytt.
Jeg svarer at det er utenfor min kontroll.

_

– Hva skriver du?
– Bare en idé… en av de mange som antagelig aldri blir til noe. Vil du lese?
– Gjerne.
Jeg skyver dataen over bordet og betrakter ham mens han leser, ser på øynene hans som følger teksten, ser at han hever blikket og leser det på nytt. Han smiler.
– Er det om oss?
– Når fikk du kjøkkenklokke?
– Hehe… nei, jeg bare tenkte… det er fint… hva betyr sine qua non?
– At det er uunværlig… men ikke bare, også som en konsekvens av noe. Det jeg mener å si er at vi har tvunget oss selv inn i en situasjon hvor vi ikke lenger har noe valg.
– Hva mener du med det?
– For eksempel at klokken sier det tar ti minutter å gå i ti minutter.
– Er det noe galt det?
– Nei… men… jo, for vi er jo ikke maskiner. Tenk deg ett minutt. Lukk øynene og hold dem lukket i det du mener er ett minutt, og så gjør jeg det samme. Tror du vi åpner øynene på likt?
– Og alt det sier du ved å skrive sine qua non?
– Nei… det er det som… kanskje noen vil tenke noe annet? Kanskje noen vil sjekke hva det betyr? Hva vet jeg? Kanskje det ansporer til noe? Er det ikke det vi skal?
– Eller vise hvor mye vi kan?
– Eller hvor lite. Det går alltid begge veier. Vi røper oss hele tiden.
– Sine qua non?
– Ikke sant?

Han skyver dataen tilbake over bordet.
– Så, hva er planene nå? Når skal du begynne å legge ut noe?

– Oj… det var det da. Først må jeg formatere det, og så må jeg lage en plakat. Kanskje i neste uke.
– Føler du aldri at du overdriver ?

– Nei. Jeg liker å ha noe å by på.
Han smiler litt. Ser på avisen, bretter den sammen og ser på baksiden.

– Jeg kan ikke huske at du brukte så mye tid på det før, på innleggene dine.
– Jeg brukte mere tid på å lese. En svamp med ambisjoner om å bli en innsjø, var det ikke det du kalte meg?

En bevegelse i øyekroken får meg til å flytte blikket. Er det en musvåk eller en fjellvåk? Jeg har fått forklart forskjellen en gang, men klarer ikke å huske hva det er, noe med vingene tror jeg, eller nebbet. Jeg tenker at det bare er på film enslige fugler er nødt til å skravle hver gang de flyr gjennom bildet. I virkeligheten har de nok ikke så mye å snakke om.
Den sirkler noen ganger nede ved den gamle smia. Ser den noe? Tydeligvis ikke noe spennende. Lydløst setter den kurs for tåkehavet. Jeg følger den med blikket til den kun er en liten prikk. Kanskje den er på vei sørover, til varmen? Retningen er riktig.
I samme øyeblikk ser jeg hva det er som har fått meg til å stusse over åpenheten i landskapet. Det er tre hus som mangler. Hele det litt malplasserte setertunet er borte – de to gamle husene og det lille stabburet. Så er det altså omsider solgt, akkurat som faren til Siv sa, at det bare var et spørmål om tid før det ble plukket ned, stokk for stokk og fraktet bort. Da er det vel bare et spørsmål om tid før den gamle smia også forsvinner, eller det er vel mest sannsynlig at den går over ende av seg selv, for noe salgsobjekt kan den neppe være, fastgrodd som den er i det bratte terrenget. Den har visst alltid stått der, etter hva jeg har skjønt, helt siden forrige århundre, eller var det århundret før det? Lenger enn noe menneske kan huske…

– Husker du ikke?
– Joda.
– Det var egentlig en passende beskrivelse. Store ambisjoner, utflytende og uten retning.
– Hva er det du fisker etter nå?
– Ingen ting, tror jeg. Jeg snakker bare for å snakke.
– Mye som har samlet seg opp etter tre dagers stillhet?
– Det er ikke tre dager.
– To og en halv, da.
– Jeg er bare litt rastløs… … det er som om jeg er nervøs for ett eller annet… en følelse av at det er noe jeg må huske som jeg har glemt.
– Du hadde ingen avtaler i byen?
– Nei.
– Du blir jo rastløs i blant, når det blir for stille rundt deg.
– Gjør jeg det? Jeg liker jo at det er stille. Kanskje det bare er været?
– Været? Hvilket vær?
– Hehe… kanskje det er fraværet? For alt vi vet finnes det ingenting under tåken.
– Det sa du sist vi var her også.
– Mm… jeg begynner å gjenta meg selv. Kanskje vi skulle tenke på å dra?
– Jeg trodde du ville vente til tåken lettet?
– Hva om den aldri letter? Da er vi dømt.
– Til hva?
– Til evig tid.

Jeg har egentlig ikke lyst til å reise tilbake til byen, men det var det som var avtalen; vi skulle være tilbake på fredag. I dag er det torsdag. Jeg lar ham sitte med avisen og begynner å rydde, feier asken ut av peisen og setter vasen med røsslyng pent på plass, tørker litt støv, ser på bildene på peishyllen, på bildene av Siv som liten, badenymfen i bekken, naken i en balje… på et annet er hun større, sitter på en hest og vinker, og innerst i kroken står et bryllupsbilde av foreldrene hennes. Det har et gulskjær over seg, matt, så gammelt at fargene for det meste har forsvunnet. Når jeg ser nøyere på det, oppdager jeg at det bare er det gule som har overlevd. Resten er grått og hvitt – fargeløst.
Jeg vasker gulvene, feier verandaen, tar av sengetøyet, pakker det ned og skifter til rent.
En siste tur rundt huset for å se om vi har glemt noe ute, en spade eller en øks, kaffekopper, tomgods… jeg har lært meg rutinene her etter hvert, i hvert fall nesten.
Mitt eget bryllupsbilde er heller ikke så fargerikt. Det ble tatt med mobiltelefon av et betalt vitne. Det ble aldri printet ut og satt i ramme, men jeg ser det hver gang jeg åpner dropboxen min. Det har også en historie å fortelle, akkurat som bildene her – historien om drømmen som ble en virkelighet som skapte en ny drøm.

– Gidder du holde i stigen?
– Kanskje jeg skal gjøre det for deg?
– Jeg vet akkurat hvordan den skal ligge.
– Fortsatt rastløs?
– Det hjelper å gjøre noe.
– Kanskje du trenger en orgasme?
– Hehe… nei… jeg tror ikke det er løsningen.
– Jeg prøver bare å være konstruktiv her. Det hjelper jo i øyeblikket.
– Tilbyr du deg?
– Jeg kan se på.
– Det er sikkert inspirerende.

Jeg lager mat. Et siste måltid på verandaen, en nystekt baguette til hver, og en omelett med skinketerninger, purre, hvitløk, chili og tomat. Jeg har laget en liten salat av det vi hadde igjen; en paprika, revet gulrot og litt ruccula. Dressingen er en skvett appelsinjuice, rett og slett.
– Omelett, du verden… og salat.
– Det var det jeg hadde.
– Det er da helt utmerket… …blir du noen gang fornøyd med noe du lager?
– Hva mener du med det?
– Ingenting… fikk du med deg at VG kårer Norges flotteste utedo?
– Sånn apropos liksom?
– Hehe… utsmykningen din er jo litt… bemerkelsesverdig?
– Du syns det? Det er forresten ikke min utsmykning. Den har alltid vært der.
– Alltid og alltid…
– Joda, fru Blom, jeg vet den ikke har vært der siden senmiddelalderen, men for meg er det alltid. De giftet seg før jeg ble født.
– To år etter, faktisk.
– Tenk at jeg ikke husker det? Vel, du så jo hvordan det gikk. Det varte ikke.
– Nei. Hun hadde seg med sjåføren sin.
– Livvakten. Sånn går det når aldersforskjellen krever sitt.
– Den hørte jeg ikke.

Jeg kommer plutselig på at jeg burde sette over vannkjelen. Jeg trenger varmt vann til oppvasken.
– Jeg må hente vann. Jeg glemte å fylle opp bøttene før jeg tok inn slangen.
– Trenger du hjelp?
Jeg rister på hodet. Han smiler, legger hodet litt på skrå, ser på meg med et blikk jeg kjenner.
– Hva er det?
– Hvorfor tror du alltid det er noe hver gang jeg ser på deg?
– Fordi jeg kjenner deg. Hva er det? Det er noe du vil si. Jeg ser det på deg.
– Nei… jeg tenkte bare på… når man har blitt så idealisert gjennom oppveksten, at man lett stiller høye krav til seg selv. Kanskje litt for høye?
– Som å ville hente vann i bekken uten hjelp?
– Det var ikke akkurat det jeg hadde i tankene.

– Idealisert? Er det ment som et spørsmål eller som en konstatering?
– En forsiktig konklusjon kanskje, basert på fem års studier.
– Har du virkelig studert meg i fem år og så er det konklusjonen, at jeg har blitt idealisert?
– Men det har du da selv sagt, eller i hvert fall latt skinne igjennom, at både faren din og farfaren din har hatt en tendens til å idealisere deg gjennom oppveksten.
– Forventet ting av meg ja, at det har blitt skapt forventninger som jeg har følt litt… men idealisert? Jeg forstår forresten ikke hva det har med noe å gjøre? Er det maten du tenker på, at jeg ikke er helt fornøyd med den?
– Nei, ikke direkte, men… jeg har jo hatt god til å tenke de siste par dagene. Jeg lurer bare på om du i blant konstruerer et forventningspress som du pålegger deg selv å forholde deg til… jeg vet ikke.
– Hvorfor føler jeg meg plutselig helt i utakt med virkeligheten din akkurat nå? Hvilket forventningspress er det du snakker om?
– Nei… det er jo det jeg ikke vet… jeg tenker vel at det ville jeg ha gjort, om det hadde vært meg.
– Om det hadde vært deg? Om hva hadde vært deg?
– Som hadde blitt idealisert, altså hvis det er det som er tilfelle, men det vet jeg jo ikke, tydeligvis, at da ville jeg kanskje stilt litt for store krav til meg selv.
– Men du er ikke meg.
– Nei.

– Og jeg har aldri følt meg idealisert. Jeg har bare følt meg sett og verdsatt. Er det noe galt i det?
– Selvfølgelig ikke.
– Så hva er poenget ditt egentlig? At jeg har blitt presset til å gjøre noe jeg ikke vil?
– Jeg mener omvendt. At du har presset deg selv.
– Er det sånn du har opplevd det mens du har studert meg?
– Nei. Jeg har ikke studert deg. Det kom litt feil ut. Observert kanskje… i blant.
– Pleier det ikke være omvendt, at jeg pleier å flykte når jeg blir presset?
– Det var det som overrasket meg litt, at du… nei, det blir helt feil uansett hvordan jeg sier det. Jeg er overrasket, jeg mener positivt… over at du valgte å skrive det om. Det er bare det jeg sier.
– Manuset mitt? Du har ikke nevnt manuset mitt med et ord før nå.
– Men det er det jeg har ment.
– Okei… så snakker vi om det.

– Er du fornøyd med det?
– Fornøyd? Det er ferdig. Det er ingen big deal… det er ikke på død og liv, om det er det du tror, selv om det er viktig for meg akkurat for øyeblikket. Men er det ikke bra nok så bare si det. Da kaster jeg det rett i søpla.
– Det er ikke det jeg sier. Jeg spør om du er fornøyd, men nå sier du bare at du føler deg ferdig, du sier ikke at du er fornøyd.
– Men jeg er ikke det! Selvfølgelig er jeg ikke fornøyd!
– Hvorfor sa du det motsatte for en halv time siden?
– Jeg sa jeg var glad du likte det, og da er jeg fornøyd… for da er det ferdig.
– Nå forstår jeg deg ikke.
– Hva er det du ikke forstår? Henger det ikke på greip for deg? Er det en logisk brist hos meg? Er det slik du opplever det?
– Hvorfor er du så aggressiv?
– Jeg blir bare irritert.
– Over hva? Over meg?
– Stønn! Du kverulerer på en forskjell som jeg vet du forstår.
– Hvorfor kan du ikke bare forklare hva du ikke er fornøyd med?
– Fordi det ikke burde trenge noen forklaring! Jeg hadde vært fornøyd dersom det hadde vært perfekt slik det var, før jeg måtte skrive det om. Da hadde jeg vært fornøyd med manuset. Nå er jeg bare fornøyd med at det er ferdig.
– Fordi det ikke var perfekt på første forsøk?
– Nei… men da hadde det vært mitt. Nå er det ikke bare mitt lenger… det burde jo du være den første til å forstå!
– Kjære deg. Jeg har laget… jeg har vært en underleverandør hele livet. Jeg har svelget så mange kameler at de ville vært en utrydningstruet art om de hadde vært reelle! Kom ikke her og fortell meg om eierskap.
– Men da vet du jo hva jeg mener, og allikevel forstår du ikke hvorfor jeg ikke er fornøyd?
– Ærlig talt, nei.
– Det er ikke mitt lenger, ikke hundre prosent, ikke etter at jeg har skrevet det om.
– Jeg skulle like å se noen utfordre åndsverkloven på det grunnlaget.
– Herregud, rent teknisk sett er det mitt, selvfølgelig, men det er ikke det juridiske jeg er opptatt av. Folk kan jo bare forsyne seg! Jeg har ikke engang noen copyright-klausul! Det er gratis!
– Men du mener altså at det var hundre prosent ditt før? Var det fortsatt hundre prosent ditt etter at du hadde lest deg opp på amerikansk romfart og gjennomintervjuet meg om AKP og ML-bevegelsen? Var det det? Og ville du overhodet klart å finne frem til den idiotiske måten nordmenn forsøker å snakke svensk på om du ikke hadde vært hos meg og sett på Skavlan? Hva er egentlig eierskap?
– Vi eier da vår egen formidling av det vi opplever, uansett hvordan vi opplever det?
– Men hva er det da du mener er forandret? Hvilket eierskap er det du har mistet?
– Det er vissheten om jeg ikke har klart det alene… hvis det er klargjørende for deg?
– Siss… hør på meg. Ingen idé kan springe ut av en ulevd og upåvirket tanke.
– Selvfølgelig ikke.
– Du sier jo selv at du eier din egen beskrivelse av alt du opplever, at den er original.
– Jo, men det er jo nettopp der det ligger, når min egen beskrivelse ikke er bra nok, når den må korrigeres for å bli… verdt noe.
– Så i hvilket ledd opphører din egen idé å være original? Når mister du eierskapet? Blir det ikke borte allerede mens du leser deg til kunnskap?
– Nei.
– Men når du får en tilbakemelding blir den borte?
– Ja. Det er direkte påvirkning. Det er ikke fakta, det er… det er mottakeren som påvirker innholdet i det han mottar.
– Du blir jo langt mer påvirket av av å lese deg opp, drive research?
– Men det er jo det det handler om! Vi leter ikke etter kunnskapen i seg selv. Vi leter etter noe vi kan formidle. Vi gjør den jobben som vi kanskje, altså hvis vi treffer de rette leserne, at vi kan inspirere noen til å gå videre… herregud, hvorfor gidder jeg egentlig denne diskusjonen? Du vet jo hva jeg mener.
– Vet jeg egentlig det? Jeg vet bare hva du mente før.
– Før… ikke sant? Hvorfor er det alltid det vi gjorde før som definerer oss?
– Fordi det ikke eksisterer noe annet. Det eksisterer kun før, og det vil aldri eksistere noe annet enn før. Det er jo det du pleier å si.
– Det er teknisk, Carl, det er bare en teknisk måte å se det på! Teknisk sett vil alt være før, fordi alt allerede har skjedd når vi… altså, det har med bevisstheten vår å gjøre, men det er bare rent teknisk, det har for eksempel ikke noe med vår evne til å skifte mening å gjøre.
– Nå motsier du deg selv. Er ikke før det eneste som er relevant? Hvis du rent teknisk sett definerer alt som før, vil jo nå, eller nuet, som det heter, også rent teknisk kunne beskrives som “før”.
– Jo. Rent teknisk. Men det er ikke det som ligger i begrepet før.
– Så hva er de egentlig vi krangler for?
– Jeg vet ikke…

Jeg er så sikker på at det er noe jeg må huske… noe viktig. Men jeg klarer ikke for mitt bare liv komme på hva det er. Jeg burde begynne med huskelapper.
Hm… vi har tråkket inn med sko på det nyvaskede gulvet. Smart. Da holder det ikke å bare hente vann til oppvasken.

– Jeg har ombestemt meg. Jeg sier ja takk allikevel.
Han ser på de to sinkbøttene og smiler.
– Okei. Har du åk?
– Jeg husker ikke hvor det er. Men du, når vi allikevel skal gå i bekken… kanskje vi skulle gå en tur før vi drar?
– Du syns det, i dette været? Hva sier værstasjonen din?
– Barometeret, mener du? Fortsatt ustadig.
– Utrygt altså.
– Jo, men det har det vært siden vi kom. Det står fjellstøvler i gangen.
– Jada…
– Kanskje det er multer oppe på flata?
– På flata?
– Ja…? Hva flirer du av?
– Nei, det er bare litt rart å høre deg bruke tjukk l og a-endelser.
– Gjorde jeg ikke det før?

_

_

Vi setter bøttene fra oss i veikanten. Det er ingen grunn til å tro at de ikke vil stå der når vi kommer tilbake…

_

Joda, det er en gjennomsiktighet her, både på godt og vondt. Alle vet alt om alle, og alle som kjenner Siv vet også hvem jeg er – og alle vet at jeg er her sammen med en mann – en mann de ikke vet hvem er – en lokal begivenhet, som forståelig nok pirrer nysgjerrigheten, omtrent slik:

– Jasså, er det deg?
Jeg husker ikke hvem de er, bare at det er noe kjent med dem. Jeg smiler og nikker og forsøker å ransake hjernen min.
– Hyggelig.
– Høstferie?
– Ja… eh, dere må hilse på Carl, en gammel venn av familien.
Heldigvis presenterer de seg selv.
– Carl er en av naboene våre. Vi jobber sammen… på et prosjekt.
– Og Siv da?
– Jo takk, bare bra. Hun har eksamen, så…
– Det var vel frost i natt, oppe hos dere?
– Ja. Vi måtte skrape rutene.
– Den kom tidlig i år… dere har nok av ved?
– Jada, hele boden er full, og vi blir bare noen dager… jeg hørte multene var sene i år?
– Joda, det stemmer det. Så dere har tenkt dere på bærtur?
– Bare som en bonus, hvis vi får tid.
Jo… tia er hva vi gjør den til, er det ikke det dikteren sier?
– Det er vel noe i det. Er det noen multer igjen, tror dere, oppe på vidda?
– På flata… nei, det skal vel mye til at dere finner noe der nå.
– Men det er jo en fin tur, uansett.
– Det spørs nå på så mye det… du får hilse Siv.
– Takk. Det skal jeg gjøre.

Vi handlet det lille vi trengte, fylte bensin og plusset på med litt sjokolade og en bukett tulipaner. Det var bare tre av dem som overlevde den første natten.

_



_

Vi følger veien oppover, opp mot den digre steinen som danner en slags naturlig port. På motsatt side er det slått ned en påle hvor det er spikret opp et håndmalt skilt – en oppfordring til de veifarende om å legge igjen noen sedler i en konvolutt, skrive bilnummeret sitt utenpå og stappe den i brevsprekken før de kjører videre. Skattefri attåtnæring, som faren til Siv kaller det. Og litt blir det jo av det også, særlig om sommeren, når hang-gliderfolket kommer i horder for å ligge og duve på de oppadgående luftstrømmene i ettermiddagssolen.
Og på solfylte dager når det er stor trafikk, kommer det gjerne en tenåring med skyggelue tøffende oppover veien på en gammel gråtass, sånn omtrent rett før oppdriften gir seg. Da skal det som seg hør og bør opprettes en kontrollpost for å bringe på det rene om noen av de veifarende lider av betalingsvegring.
Innkrevingsmetoden er enkel. Han parkerer traktoren midt i veien og stiller seg opp, bredbent og karslig, med konvoluttene klare. Og hver gang det kommer noen kjørende nedover bratta, lar han dem vente mens han blar seg gjennom bunken av konvolutter, sakte og høytidelig. Som en pliktfylt og nidkjær kasserer i kommunens pensjonskasse, fingransker han hvert eneste siffer; at de stemmer med registreringsnummeret og at de står i riktig rekkefølge. Og kommer det noen som ikke har betalt, slipper de ikke ut før bompenger og kontrollavgift er fremskaffet. Først da, når pengene er talt opp og lagt i en konvolutt påskrevet korrekt bilnummer, klatrer han opp på traktoren og rygger litt, akkurat nok til at det så vidt er mulig å snike seg forbi.
_

– Jøss, bompenger altså?
– Det er investert en del, så det er vel rett og rimelig at man får noe tilbake?
– Det virker bare litt… malplassert… her ute i ødemarken.

Er han andpusten etter bare et par hundre meter? Det tyder ikke bra.
– Er du sliten allerede?
– Så dere må betale for å bruke veien altså?
– Nei. Det gjelder ikke oss.
– Legger man bare pengene i kassen?
– Det ligger konvolutter og blyanter i skuffen. Man skriver bilnummeret på konvolutten.
– Så hvem som helst kan bare forsyne seg?
– Man gjør ikke sånt her.
– Hm.
– Skal vi gå videre, eller har du fått nok?
Han løfter blikket og ser opp mot toppen før han nikker.
– Neida… vi kan gå litt til.

_

Jeg holder farten nede og forteller noen små historier og anekdoter som faren til Siv har fortalt meg, noe gammelt bygdesladder og en gammel jegerskrøne om en kar fra Folldal som plutselig hadde fått litt problemer med fordøyelsen under bjørnejakta. Etter et uventet langt opphold i buskene, hadde klart å miste jaktlaget sitt, og ukjent med terrenget som han var, hadde han begynt å trekke opp i høyden for å skaffe seg oversikt over hvor han befant seg.
– Visstnok skal han ha befunnet seg rett der nede ved tregrensen, da han på nytt ble tvunget til å tre av på naturens vegne.
– Så det er bjørn her altså?
– Det var vel det da, ettersom de var på bjørnejakt. Vil du ikke høre mer?
– Jo, jo, bare fortsett.
– Det var akkurat da, hvor usannsynlig det enn måtte forekomme deg, akkurat idet han var i ferd med å gjøre sitt fornødne, at bjørnen plutselig kom ut av buskene rett foran ham. Børsa hadde han latt ligge igjen sammen med sekken, og der stod bamsen, rett foran ham, bare noen meter unna. Den var åpenbart ikke i godlune. Det eneste mannen hadde å forsvare seg med, var en boks klister som hadde blitt liggende igjen i anorakklommen. Så han siktet det beste han kunne, utstøtte et voldsomt krigshyl og sendte skismøringen av sted med et durabelig kast… og traff bjørnen midt i panna.

– Hehe… og det hjalp, tenker jeg?
– Ja, i følge jegeren snudde bamsen på stedet og duret inn i buskene så det knaste rundt den.
– Og det var det? Enden på visa?
– Nei. Enden på visa er at den ble skutt da den kom galopperende rett i fanget på resten av jaktlaget. Det var nok en mye bedre historie da han fortalte den selv… det var ikke meningen å kjede deg.

En overkjørt og møkkete Dæhlie-lue ligger gjenglemt i veikanten. Litt lenger oppe ligger et par tomme brusflasker og enda litt lenger opp ligger en veltet isoportallerken som er spiddet av to hvite plastgafler. En ølboks fra Hansa står pent plassert på en flat sten og er tydeligvis brukt som askebeger. Nå er den full av vann, og et sigarettfilter ligger og dupper i den smale åpningen. Tror folk det er vanskelig for naturen å håndtere et par sigarettsneiper, eller er det faren for skogbrann de har hatt i tankene? Vi stopper. Carl sparker litt i isoportallerkenen, velter den rundt med slagstøvelen. Det er rester av ketchup på innsiden.
– Se det… noen har hatt et festmåltid her ser det ut til.
– De har til og med etablert et askebeger.
Jammen har de det… er det langt igjen?
– Ti minutter kanskje, litt mer hvis vi går sakte.
Han sparker borti isoporboksen igjen.
– Er det en kilometer igjen?
– Nei, det er det ikke.
– Fire hundre meter?
– Seks hundre kanskje.
– Da tar det mer enn ti minutter… hvem er det som bruker en ølboks til askebeger, og så lar den stå igjen etter seg?
– Det var det da…

Det har begynt å blåse litt, en liten vind som kommer nedenfra, smygende oppover fjellsiden. Jeg merker det på håret mitt. Anleggsarbeidene har etterlatt en slags benk ved siden av veien, en liten hylle, som et vannrett innhogg i den mosegrodde fjellsiden. Jeg får en tanke om at de som bygget veien sikkert var både erfarne og dyktige, så hvorfor skulle de ikke lage seg en benk, et sted de kunne sitte og spise matpakken, drikke kaffe og skryte litt? Er det ikke en litt lysere strime i horisonten nå?
– Men du, er ikke bjørnen fredet? Jeg mener å huske at den ble fredet allerede mens jeg gikk på gymnaset.
– Det kan godt tenkes, men dette skjedde lenge før det. På den tiden var det skuddpremie.
– Og når var det skuddpremie på bjørn? Vet du det?
– Aner ikke. Rett etter krigen kanskje, da Norge hadde god råd.
– Så du vet ikke altså?
– Jeg gjenforteller bare en gammel jaktskrøne.
– Jo, men jeg tenkte du kanskje hadde forhørt deg litt om når det skjedde, du som er så opptatt av detaljer.
– Det var vel ikke den rette anledningen.

Vi går sakte opp den siste bratta. Jeg tenker på at for noen år siden kunne han sykle oppover Kirkeveien fra Majorstuen til Ullevålsveien uten å bli andpusten – da var det jeg som pustet tungt og forsøkte å henge med. I dag er det omvendt, og det må ha skjedd så sakte at jeg ikke har lagt merke til det, men nå er det heller ikke så lett å legge merke til slikt i byen, der den lengste spaserturen vår går til trikkeholdeplassen på Majorstuen.
Hva med ulv… finnes det noe ulv her?
– Det er garantert det siste du trenger å bekymre deg for.
– Jeg tenkte rent generelt.
– Sjeldent. De som kommer blir skutt. Poff!

– Du smiler?
– Neida… ikke av det.

Han har stoppet uten at jeg har lagt merke til det. Jeg ser han bøyer seg og tar opp en kjepp fra veikanten, stamper den i bakken et par ganger for å se om den er solid.
– En vandringsstav, sier han og smiler.
– Gud sørger for sine.
– Joda… det veit du…. så de blir skutt altså, helt uten videre?
– Jepp. Ellers blir det litt Jurassic Park her, for å si det sånn.
– Heh… det var også en måte å si det på… ja?
– Jeg orker ikke.

Jeg stopper, later som om jeg ser på utsikten mens jeg venter på at han skal komme i kapp, smiler litt og tenker at han i grunnen kler den kjeppen… en vandringsmann uten hastverk.
– Hvorfor vil du ikke snakke om det?
Han blir stående mens han venter på svaret mitt, slik at det ikke skal drukne i lyden av skrittene hans. Jeg har ikke lyst til å ta den diskusjonen. Det handler ikke lenger om å redde dyreliv, det handler om diskreditering av motstandere, om latterliggjøring… og sutring, alltid sutring… og posering, selvfølgelig.
– Jeg er lei.
Han nikker og begynner å gå videre. Jeg ser på utsikten og tenker jeg skal vente til han er kommet opp på siden av meg, men han sakner farten og stopper igjen. I den bratte skråningen blir vi stående med ansiktet i samme høyde.
– Du har skiftet standpunkt, forstår jeg?
– Nei.
– Men det må jo være noe som…
– Jeg er bare lei hele dritten. Å diskutere med fanatikere er som å vasse i en pøl med surt slim. Yuck!
– Det var da voldsomt.
– Ja, men det er sånn det har blitt, posering og drittslenging, og besserwissere som er akkurat like fastlåste og urokkelige som de beskylder andre for å være.
– Men du har fortsatt din egen panda?
– Jada, hehe,
jeg støtter fortsatt WWF av gammel vane, akkurat som Amnesty, men det er bare fordi jeg er for lat til å si opp abonnementet.
– Amnesty har vel en litt annen agenda?
– Joda… og det gjøres jo mye bra også, for all del.

Vi begynner å gå. Er det antydning til sol? Skylaget har i hvert fall blitt tynnere. Det må være den lille vinden som gjør det. Kanskje tåken omsider letter også ? Jeg kaster et blikk ned mot dalen. Kanskje hvis solen får lov å varme litt? Foreløpig ser det ikke ut til å ha skjedd noe. Jeg forsøker å finne noe annet å snakke om, og så kommer jeg plutselig på hva det er jeg har glemt; jeg har helt glemt å se etter passet og kortene mine.
– Du må hjelpe meg å huske passet mitt. Det er det jeg har glemt.
– Hehe… er det mulig? Det er jo derfor vi er her.
– Gni det inn.
– Vet du hvor det er?
– Jada… jeg tror jeg har peiling.

Det finnes noen uskrevne regler her oppe, små forordninger som man helt instinktivt forstår og innretter seg etter, blant annet det at vi har faste senger som vi alltid sover i. Jeg har fått tildelt sengen etter moren til Siv, så da sover jeg der, selv når jeg er her alene. Det er en helt automatisk refleks, akkurat som jeg automatisk holder meg på min side av sengen hjemme, uansett om Siv er der eller ikke. Selv når jeg er på hotell, holder jeg meg på den rette siden av sengen.
Men Carl ante jo ikke det den første gang han var her, så da han med største selvfølgelighet dumpet bagen sin ned på min seng, ville jeg ikke være sær, så jeg lot ham bare ha den og installerte meg i sengen til Siv i stedet. Og så havnet altså den lille reisemappen min i en skuff jeg ellers aldri bruker. Det var nok derfor jeg klarte å glemme den.

Det er bratt. Han stopper igjen, forsøker å skjule at han er andpusten.
– Men du har altså skiftet standpunkt?
– Hvorfor tror du det?
– Nei… jeg vet ikke… jeg hørte bare en annen klang i måten du snakket på.
– Jeg mener fortsatt at det er feil.
– Men du åpner for unntak?
– Det finnes alltid unntak. Det er jo det jeg forsøker å si.
– Hva slags unntak er det du tenker på, helt konkret?
– Helt konkret? Jeg ville ikke nølt med å ta livet av en ulv som forsøkte å drepe deg. Er det konkret nok for deg?
– Det er i hvert fall betryggende.
– Så du er enig altså?
– Hva er det du har i bakhånd nå?
– I bakhånd? Det er du som intervjuer meg. Jeg er ferdig med det for lengst.
– La oss si jeg er enig, hva da?
– Nei, da er det jo… hvis du er enig i at jeg har rett til å drepe noen som forsøker å drepe deg, så er det bare et spørsmål om verdi, ikke sant?
– Et verdispørsmål, som moral og etikk, tenker du?
– Nei, verdien av liv. Hva er liv, og hva er liv verdt? Hva bestemmer verdien?
– Tenker du buddhisme?
– Nei. Mye enklere. Spør deg selv; skal vi drepe en ulv som angriper naboen vår, hesten vår, hunden vår, katten vår… hamsteren vår? Hvor trekker du grensen? Trekker du grensen ved slektskap, kjærlighet, vekt, salgsverdi… hva er det som skal danne basis når vi skal foreta en slik vurdering? Og det er ikke noe å le av.
– Jeg ler ikke av det. Jeg bare smiler litt av engasjementet ditt.
– Så fint da, at jeg fortsatt er i stand til å more deg med mine famlende forsøk på å bli voksen. Hvor trekker du grensen? Ved hamsteren?
– Jeg skal tenke på det. Men du har skiftet mening. Det kommer du ikke unna.
– Nei. Jeg har ikke skiftet mening. Skal vi gå videre?

– Det forstår jeg ikke. Hvor kommer dette fra hvis du ikke har forandret standpunkt?
– Det blir bare litt vel mye Jurassic Park for meg… folk som sutrer hver gang et skadedyr blir skutt… jeg mener, hva er de selv villige til å ofre? Tror du de ville hatt dem i haven sin?
– Heh, det var da veldig som du er opptatt av Jurassic Park for tiden?
– Research… det var der jeg fikk idéen om å fortelle fra flere vinkler, altså fra boken, ikke filmen.
– Så det er opprinnelig en bok, altså?
– Ja, om kaos-teorien… eller det er i hvertfall den som ligger i bunn.
– Jeg husker ikke det fra filmen.
– Nei. Den var ikke ment å få folk til å tenke, filmen mener jeg.
– Men hva var det du ville si? At ingen er villige til å ofre noe?
– At det ikke er omtanken for dyrene som styrer rovdyrdfanatikerne, og det har det aldri vært.
– Og det har du forstått av å lese en bok?
– Nei. Lenge før.
– Hm.

– Har du tenkt ferdig snart?
– Hehe, nei… jeg forsøker å forestille meg en ulv som angriper en hamster.
– Det trenger ikke være en hamster, det kan like gjerne være en ku. Poenget er at det skjer med noen du har et forhold til, ikke sant?
– Jada, jeg ser det… at det blir emosjonelt, er det det du vil frem til?
– Husker du han som satt i parken og spilte tema fra Gudfaren fra morgen til kveld?
– Han ja…
– Hvorfor jaget du ham?
– Jeg oppfordret ham til å slutte å spille. Det er en forskjell.
– Jeg tror han oppfattet det som litt mer enn en oppfordring.
– Jeg var muligens litt irritert, men hvor er parallellen?
– Parallellen er at må vi kunne beskytte det området vi bor på, eller så må vi flytte.
– I dette tilfellet var det ikke området…
– Nei. Men parallellen er der allikevel. Når du jager en trekkspiller med begrenset repertoar så vil noen andre måtte overta spetakkelet.
– Vel, dypest sett…
– Men det er forståelig.
– Jeg kunne betalt ham for å slutte.
– Ja, du kunne betalt ham. Men da er du med på å legitimere utpressing. Dessuten funker det ikke med rovdyr.
– Så jeg kan ikke bare kaste en lammestek til en ulv og be den gå sin vei? Er det det du vil frem til?
– Ulv spiser ikke sau.
– Ulv spiser ikke sau? Når sluttet den med det?
– I forrige uke, tror jeg… du, det er bare å slå opp i et hvert leksikon. Ulv spiser ikke sau, den bare dreper den. Det er fakta.
– Hm.
– Det kan du godt si. Ulven har revir. Det er der den jakter, ikke utenfor, med mindre den slipper opp for mat. De som tar sauer er utbrytere, skadedyr som jakter utenfor reviret.
– Og da har vi rett til å skyte dem?
– Det handler om oss og vårt. Det må vi ha lov å verne om.
– Jeg ser den… men vi trenger ikke drepe for å beskytte oss?
– Nei, vi kan gjøre som deg, kjeppjage den og la den bli noen andres problem.
– Okei… så jeg burde med andre ord stappet trekkspillet ned i halsen på ham, er det det du mener?
– Neida. I Italia kaster de sko og blomsterpotter. Det virker det også.
– Hehe, men kanskje ikke på ulv?
– Vi avliver hunder, ikke sant, hvis de blir aggressive? Vi vil ikke ha slike dyr blant oss.
– Blant oss nei, men…
– Det er ikke noe men. Blant oss betyr på vårt domene. Vi vil sitte trygt og sikkert i våre prydelige parker, right? Vi blir opprørte hvis en pitbull tygger strupen over på den nusselige chihuahuaen vår. Vi forlanger avliving, ikke sant, i vår rettferdige harme.
– Det sier seg selv.
– Selvfølgelig, men samtidig hyler vi opp hvis en sauebonde knerter en aggressiv ulv.
– Jo, men i motsetning til pitbull er ulven faktisk verneverdig.
– Og da har den altså rett til å drepe, i motsetning til hunder… eller mennesker?
– Hva er det du vil frem til?
– At motivene er vikarierende. Egoisme. Vi vil for all del ha rovdyr, bare de ikke forstyrrer oss. Og om de forstyrrer noen andre, er er ikke vårt problem.
– Jo… men hvordan… altså, det er vel ingen som jager ulven inn på andres områder?
– Det er faktisk en del av problemet. Det er nettopp det vi gjør når vi jakter innenfor ulveområdene. Vi tar maten fra den, bare fordi vi selv ønsker å jakte, og så overlater vi problemet til andre.
– Hvem er det egentlig du forsvarer nå?
– Ingen. Jeg mener bare at hvis vi lar revirene få være i fred, så betyr det ikke en dritt for bestanden om man utrydder noen aggressive utbrytere som kommer streifende.
– Hvordan vet du dette?
– Research… dette er noe alle vet hvis de har det minste interesse av det.
– Så hvorfor har det da blitt et problem?
– Egoisme… to parter som gulper gjørme mot hverandre. Det skremmer vanlige folk fra å engasjere seg. Det er derfor jeg lar engasjementet mitt ligge i dvale, og der blir det liggende. Comprende?
Han rister på hodet og planter kjeppen i grusen. Jeg vet hva han tenker. Jeg har bare overflatisk kunnskap, og det har han helt rett i… og jeg har heller ikke faktasjekket lærdommen min, bare konkludert utfra det lille jeg har lest. En behagelig måte å fraskrive seg ansvar på, lene seg på andres vurderinger.

– Nå er vi straks oppe. Har du tenkt nok nå?
– På det med hamsteren? Jeg ville aldri hatt en hamster.
– Nei, da så…
– Hvor setter du selv grensen?
– Hvis noen her skulle fortelle meg at de har skutt en ulv, ville jeg aldri stilt noe spørsmål ved hvem eller hva som hadde gitt ham rett til å gjøre det.
– Det ligger kanskje en aldri så liten taktisk omdømmevurdering der også?
– Lokal goodwill? Joda… men det er mest fordi jeg hverken har mandat eller kunnskap til å belære de innfødte om hvordan de skal forvalte naturen de er oppvokst i.

– Men hvis det kommer noen og sier de har skutt en panda?
– Det er det veldig lite av her.

_
_

_

Vi er oppe. Han puster tungt og trekker ned glidelåsen.
– Det har blitt sol, sier han, som om han er i behov av en forklaring på hvorfor han åpner anorakken.
– Vil du ha kaffe?

– Kaffe?
– Vel, det er i hvert fall brunt og flytende og holder over kroppstemperatur. Du får kalle det hva du vil.
– Du verden.
– Jeg har marsipanbrød også.
– Jøss.
– Jeg har mine øyeblikk.
– Vet du hva Darwin sier?
– Om hva?
– Om avvikere.
– Hehe… om avvikere? Sånn apropos liksom… oss mutanter i mellom, som i X–men?
– Vil du høre?
– Gjerne.
– Darwin mener at avvikere har en større overlevelsesevne nettopp på grunn av avviket, at de er naturens utvalgte.

– Utvalgte til hva?
– Nei, ikke til noe spesielt. I følge Darwin er avvikere naturens frontløpere… avvikeren er den førende elegantier på evolusjonens cat-walk.
– Ha-ha! Den likte jeg. Sa Darwin virkelig det?
– Nei, ikke akkurat ordrett. Det siste var min egen formulering.
– Kan jeg stjele den?
– Vel bekomme…. så kanskje de som bryter ut av reviret er naturens utvalgte?
– Hm… en spennende tanke.
– Er du ikke selv en av dem som har forlatt reviret, jaktet på gifte menn og forgrepet deg på byttedyr?
– Man kan kanskje se det sånn… som en elegantiér på livets cat-walk, mener du?
– Ja, hvis du velger å se positivt på det.
– Jeg skal tenke på det.

Etter kaffen sniker vi oss forsiktig rundt i myra. Det har regnet mye i det siste, så vi tråkker prøvende på underlaget før vi tør legge vekten på foten – det er best å gå varsomt frem, så vi ikke plumper i de lumske og antagelig bunnløse vannpyttene som skjuler seg under lyngen.
Men det er ingen ting som glimter av gull, ingen ting annet enn de solgule ettermiddagsskyene som speiler seg i vannpyttene. De hadde nok rett, bygdefolket, da de mente det godt skulle gjøres å finne noe. Ti minutter, så gir vi opp. Jeg ser på klokken. Halv fire. I bakhodet har jeg tankene på den lange bilturen. Det vil ta en stund å gå ned igjen. Han er ikke akkurat rask til bens.

– Bomtur. Er det ikke det det heter?
– Syns du det? Det er jo en fin tur i seg selv.
– Joda, for fem år siden ville jeg nok vært enig.
– Ikke si jeg har trukket deg med opp hit mot din vilje. Da blir jeg lei meg.
– Neida… nå skal du se…

Han setter seg på en sten, trekker av seg slagstøvlene og fisker opp sokkene som har lagt seg i bunnen.
– Seniorsokker. De burde kommet med hofteholder og strømpebånd.
– Seniorsokker?
– Spesiallaget for eldre herrer, fikk jeg beskjed om.
– Hva er det som er senior ved dem?

– Hva som er senior? Det skal jeg fortelle deg. Det som kvalifiserer til betegnelsen senior er en spesiallaget slapp strikk, sånn at vi eldre ikke skal miste blodsirkulasjonen og få stygge merker på de melkeblå leggene våre.
– Og det virker ikke?
– Joda, de virker helt utmerket. Ingen får nedsatt blodtilførsel eller stygge merker på pensjonistleggene når sokkene kryper ned i slagstøvlene.
– En utilsiktet bivirkning, kanskje?
– Som sagt, med hofteholder og strømpebånd ville de kanskje holdt seg oppe.
– Et lekkert syn… men tror du de er ment for folk som går fjelltur i slagstøvler?

– Jeg vet sannelig ikke hvem de er ment for.
– Du sa det jo selv; de er ment for tilårskomne herrer som tasser rundt i lavlandet, helst med tøfler på flatt underlag.
– Tja… tøfler hadde kanskje vært bedre?
– Det var en grunn til at jeg ba deg ta noe annet enn slagstøvler.
– Jada. Jeg er fullstendig inneforstått med hvor ansvaret ligger.

Vi drikker resten av kaffen og deler et marsipanbrød. Jeg grunner litt over dette med avvikere, er nysgjerrig på hvorfor han kom inn på det. Det hadde ingen direkte relevans, ikke som jeg kunne se, og samtalen gled bare ut i intet… som så ofte med oss.
– Hvordan kom du på dette med Darwin i sted? Var det meg du hadde i tankene?
– Nei. Det hadde noe med kaffen å gjøre.
– Kaffen?
– Jeg mener det var det som fikk meg til å tenke på det. Du snakket om hvordan… jeg tenker på den teorien din om at alt tar opp i seg, eller blir ladet av, som du sier, alt det arbeidet som nedlegges i det. Husker du?
– Det er ikke min teori. Det var noe jeg lærte på skolen.
– Uansett. Det var det jeg tenkte på, om kaffen hadde fått en forhøyet verdi av å bæres tre hundre meter opp.
– Den ble i hvert fall ikke noe varmere av det. Det er ikke alltid direkte overførbart.
– Men hvis du tenker over det, ville du ikke være villig til å akseptere litt høyere pris for en kaffe her oppe enn nede i bygda?
– For så vidt, jo. Men det faller uansett utenfor, syns jeg.
– Det jeg egentlig skulle si, var at jeg har begynt å lese en bok jeg fant på soverommet ditt, og det var egentlig den som fikk meg til å tenke over det.
– Hvilken da?
– Den Franske Løytnantens Kvinne, av Fowles.
– Det hadde jeg aldri gjettet.
– John Fowles er en spennende forfatter. Kjenner du ham ikke?
– Nei. Jeg tror ikke jeg har lest noe av ham. Men der skriver han altså om Darwin?
– Neida, han blir bare nevnt, men det var det som fikk meg til å tenke på deg.
– Hm. Jeg burde kanskje lese den boken.
– Det burde du absolutt, men det var ikke boken som skapte assosiasjonene, det var sitatene.
– Om avvikere?
– Nei, fordi de står der. Det var det som fikk meg til å tenke.
– Det var vel det som var meningen.
– Joda, men Fowles kunne ikke bare gå på nettet og søke, han måtte lese seg til kunnskap.
– I motsetning til meg?
– Nei, det er ikke det jeg tenker på, jeg tenker… altså, et såpass skjult og vanskelig tilgjengelig sitat av Darwin, det må nødvendigvis må ha kostet ham endel å finne frem til det… altså på den tiden.
– Han har antagelig leste hele Darwin komplett, vil jeg tro. En forfatter som ikke leser selv er fullstendig uinteressant. Det er jo det som gjør bøker interessante, at forfatteren har et minimum av…
– Joda, joda… jeg mener det bare positivt, bevares, men ja… nei, det var bare det jeg ville si… med referanse til det vi snakket om tidligere i dag.
– Okei. Jeg avbrøt deg.
– Jeg mener bare at det er imponerende at en forfatter som Fowles, lenge før internet, klarer å utstyre hvert eneste av de enogseksti kapitlene med opptil flere innledende sitater, alle med relevans til det som kapittelet handler om.
– Hvor langt har du kommet?
– Kapittel nitten, men jeg har bladd meg gjennom hele. Hvert eneste kapittel blir innledet med sitater.
– Den Franske Løytnantens Kvinne. Merkelig… jeg har alltid tenkt på den som kiosklitteratur.
– Det kan nok skyldes tittelen.
– Antagelig.
– Du burde lese den.
– Da tar vi den bare med oss.
– Det var det jeg tenkte.

Den tilfeldige observatør – han som oppdager noe han ikke har sett etter, finner noe han aldri har lett etter og får noe han aldri har visst at han ønsket seg.
Vi snakket om hvordan opplevelsene våre påvirkes, at for noen kan selv de minste detaljer lede til en ny forståelse, ny innsikt og nye opplevelser, mens de samme detaljene for andre knapt nok bevirker et likegyldig skuldertrekk.
Hva er det egentlig ved naturen som oppfordrer menneskene til å bli så forskjellige. Mektige menn forplanter seg med sine pene trofékoner – mens vi andre må lete etter den rette – eller til slutt ta til takke med det vi finner, før vi ender opp som peppermø.
Er det sånn det er ment, for balansens skyld?


– Du har vært der oppe, på toppen?
– Mm. Flere ganger.
– Med bil?
– Bare én gang.
– Hvor lang tid tar det?
– Jeg tok ikke tiden. Et kvarter… noe sånt.
Vi skulle tatt bilen din. Da kunne vi kjørt helt opp.
– Da gjør vi det neste gang.

Solen forsvinner igjen, like brått som den kom, og det begynner å blåse. Like etter kjenner vi lette regndråper. Det er på tide å gå ned igjen. Jeg blir stående litt ytterst på pynten, forsøker å feste blikket så langt borte som mulig, akkurat som den første gangen jeg var her…

– Fjellene du ser der borte ville stått opp som en vegg foran oss hvis ikke jorden hadde vært rund.
– Hvor høye er de?
– Over to tusen meter.
– Wow… ligger de under horisonten?
– Langt under. De begynner egentlig mange kilometer under jordoverflaten.
– I jordens senter.
Hun smilte.
– Nei, ikke så langt nede.
– Jo. Det er der alt er forankret, i jordens senter. Vi også. Det er derfor vi kan danse.
– Tror du det?
– Ja. Det lærte jeg på balletten. Vi må ha den forlengede ryggmargen i jordens senter for å holde balansen. Det er fordi vi er så små.
– Det er et fint bilde.
– Ikke sant?
– Det skal jeg huske… og hvis jeg glemmer det skal du minne meg på det.

Vi stod akkurat her, i vinden, og jeg fikk håret hennes i munnen da jeg snudde meg mot henne og sa det gikk begge veier… 

Jeg savner henne – det er der uroen og rastløsheten min kommer fra – fra savnet._

_
Jeg vil ta den korteste veien ned, følge stien langs bekken. Carl er litt skeptisk i starten, men han forstår fort at det er visse fordeler ved det. På stien har det har dannet seg naturlige avsatser i de bratteste hengene, nesten som trappetrinn. Det er mye behageligere når man skal gå bratt nedover, man blir ikke så sliten i leggene, ikke sånn som når man går på veien der underlaget heller konstant. Dessuten er det vesentlig kortere å ta stien. Det er den jeg pleier å ta, begge veier – hvis jeg går alene.
Ustadig, mente barometeret. Definitivt ustadig. Vinden har økt, og snudd har den også. Nå blåser det fra siden, nedover langs dalen. Selv her oppe kan jeg høre suset fra barskogen.

“Neste gang”, sa han. Var det bare noe han sa, eller mente han det? Det tar jo noen dager å venne seg til stillheten. Kanskje han liker seg her, tross alt?

– Du sa vi skulle ta din bil neste gang. Betyr det at du kunne tenke deg å komme tilbake?
– Jaa… jo, i dag har det vært fint.
– Så bra.
– Og noen må jo passe på deg, så du ikke blir tatt av de underjordiske.
– Det er ikke noe å le av.
– Neida … jeg forstår jo at det er skummelt for folk med livlig fantasi.

Vi må stoppe. Av med gummistøvlene. Seniorsokkene har glidd ned igjen og må trekkes opp. Jeg setter meg i gresset. Vi kan like godt ta en liten pause når vi først har stoppet. Dessuten er det sikkert lurt å hvile bena litt før det siste bratthenget.
– Men hvorfor er du ikke redd i byen? Det er der det er farlig, ikke her, det sier du jo selv.
– Det blir mye mørkere her enn i byen.
– Mørket er ikke farlig. Det blir mørkt hvis du lukker øynene også.
– Blir du aldri engstelig i mørket?

– Nei.
– Ikke litt engang? Da du var liten?
– Ikke det jeg husker. Det er ingen logikk i at det skal være farligere i mørket.
– Logikk? Hvem snakker om logikk? Tror du ikke jeg vet at det er irrasjonelt, akkurat som høydeskrekk? Jeg har begge deler.
– Og flyskrekk.
– Nei. Flyskrekk er ikke irrasjonelt, det kan ikke sammenlignes, det er en helt relevant frykt.
– Men du er ikke redd for å fly?
– Nei. Jeg elsker å fly. Selv om det er en helt reell risiko for å falle ned. Den sjansen tar jeg.
– Men du tar ikke sjansen på å bli tatt av imaginære monstre?
– Nei, er du gal!
– Det er her logikken min får meg til å melde pass.
– Har du noen gang hatt angst?
– Men allikevel ser du på skrekkfilmer?
– Jo. Men det er jo bare på film. Og dessuten er det noen andre som blir tatt, ikke meg. Du er jo helt pyse på sånt! Du orket jo ikke engang å se på Hostel.
– Jeg bare liker det ikke.
– Jeg elsker skrekkfilmer og horror.
– Du er pervers.
– Du har aldri klaget over det før.
– Hehe…
– Men nå må vi gå snart, før det blir mørkt. Jeg gruer meg litt til å kjøre i mørket uten linser.

Allerede kvart over fem. Det har gått fort, tenker jeg, hele dagen har egentlig gått altfor fort. Det kommer til å bli sent innen vi er klare til å dra, og det kommer til å være masse motgående trafikk etter hvert som vi nærmer oss byen. Når blir det mørkt? I åttetiden? Hvis vi kommer oss av sted i løpet av en time vil det allikevel være mørkt innen vi kommer halvveis.
– Hva skjedde egentlig med linsene dine.
– Det var bare helt dustete… jeg skulle bare ta dem ut for natten, og så klarte jeg å miste den ene på gulvet, og vekk var den, antagelig falt den ned i en sprekk.
– Og du har ikke reserver?
– Nei. De var helt nye. Jeg pleier aldri miste linsene mine.
– Bra du hadde med briller da.
– Det har jeg alltid. Men jeg kan ikke kjøre med dem. Det er lesebriller. Det er derfor jeg ser på deg over kanten.
– Hehe… jeg har lagt merke til det. Litt skolefrøken.
– Ikke sant… en litt småpervers skolefrøken? Hadde ikke det vært noe?
Jeg hører at han puster bak meg. Det er bratt og ulendt, og samtalen stopper opp av seg selv. Jeg tenker på en historie jeg begynte på da jeg var atten, om ekteparet som satt på hver sin side av gjerdet, hun i himmelen og han i helvete, og de kranglet om hvem det var sin skyld at de aldri fikk barn. Jeg skrev den aldri ferdig. Jeg har egentlig aldri skrevet noe helt ferdig… ikke før nå.
– Jo… kanskje det hadde vært noe… jeg har faktisk aldri vært til sengs med noen med briller.
– Ikke jeg heller.

Så er vi ferdig med den bratteste delen og kommer ut på en liten kolle. Herfra kan vi kan se bekken slynge seg hele veien ned til broen, og vi kan se de to sinkbøttene som står og skinner hvitt i veikanten.
– Det er i hvert fall ingen som har stjålet bøttene dine.
– Jeg tenkte akkurat det samme. Hvordan går det med sokkene dine?
– Jo, takk. De skal deponeres et visst sted, det kan du skrive opp.
– I en Fretex-container?
– Uff, nei. Så vondt vil jeg ingen.
– Altså, nå har vi to valg. Vi kan enten forsette nedover langs bekken, eller gå bort til veien og følge den det siste stykket.
– Spiller ingen rolle. Jeg har lagt sokkene i lommen.

Forresten, du vet at du kan få kjøpt linser på apoteket?
At jeg ikke har tenkt på det. Selvfølgelig kan jeg det.
– Tror de ikke de har stengt nå?

Vi følger bekken nedover.

 

… i et landskap som alltid vil sprenge rammene…

____

_

(Kvinnelist, blir det kalt, hver gang vi får det som vi vil…)

__
– Har du noen sigaretter?
– Du har sluttet.
– Sluttet og sluttet…
– Har du ikke sluttet nå plutselig?
– Joda, men har du noen på lur, sånn som du pleide?
– Som før mener du? Jada, jeg skal hente. Jeg har en pakke i hanskerommet.
– Tør du det da, å gå ut i mørket alene?
– Ikke si sånt. Bare sitt her hvor jeg kan se deg, så har jeg det helt fint.

Når jeg kommer tilbake med sigarettene har han hentet gitaren og tatt på seg en caps. Han må ha vært inne uten at jeg har lagt merke til det. Han smiler ertende når jeg setter meg ved bordet og legger armene i kors.
– Ser man det. Du lever fortsatt.
– Jeg kan ikke stole på deg. Det har jeg forstått nå.
Han går forbi meg, setter seg i trappen med gitaren i fanget, vipper capsen litt opp, slår en akkord og ser opp, litt spørrende, som om han forventer ett eller annet.
– Har du stolt på meg før altså? Interessant.
En ny akkord. Han klapper på trappetrinnet.

– Sett deg her, så skal jeg lære deg et hemmelig grep… et grep som Joni Mitchell bruker mye.
Jeg tenker at han er plutselig en annen – en helt annen en han jeg slepte med meg til fjells for noen timer siden.

Det er fullmåne og femten grader. Jeg setter meg ved siden av han og tar imot gitaren, gir ham en sigarett. Han stikker den bak øret og smiler. Legger armen rundt meg og plasserer fingrene mine på strengene.
– Se her… pekefingeren på a-strengen i sjette bånd, langfingeren og ringfingeren i åttende bånd på d- og g-strengen… hører du…hverken dur eller moll… helt nøytralt. Flytt det rundt og hør hva som skjer…
Jeg flytter grepet opp og ned på halsen. Jo, det er noen toner jeg aldri ville funnet på pianoet.
– Nå kan du spille I’m a man, akkurat som Stevie Winwood.
– But I’m not.
– Nei… definitivt ikke.

Han lukter Carl, slik han pleide, før, da vi våknet i samme seng. Det er lenge siden… kanskje han har rett…?

____
_



Etterpå leser han avisen. Jeg blir stående litt på verandaen… fortsatt varm.
En ambulanse blinker blått på hovedveien langt der nede. Jeg strekker meg på tærne og forsøker å følge den med blikket mens den glir oppover dalen – lytter – er den for langt unna til at jeg kan høre den, eller har den ikke sirenene på? Jeg tenker at så lenge blålyset er på, er det håp.

Så blir den borte. Bare refleksene henger igjen noen sekunder, som blå blitzlys over landskapet, svakere og svakere til det blir helt mørket. Et hverdagsdrama har akkurat passert, tenker jeg … en ambulanse er vel en av samfunnets mest synlige kvitteringer på at vi får noe igjen, at vi får noe tilbake for våre små bidrag… nei forresten, ikke vi – de – de andre – de som bidrar. Selv er jeg bare en snylter.

– Står det noe spennende i avisen?
– Jeg vet ikke om det er så spennende akkurat.
– Hva leser du?
– Jeg leser om Gjørv-kommisjonen. Hørt om den?
– Hva tror du?
– Jeg vet jo ikke helt hva du interesserer deg for for tiden. Morgenbladet kaller den for sannhetskommisjonen.
– Ironisk ment da?
– Tja… det er det jeg forsøker å finne ut av. Foreløpig oppsummerer han bare fakta.
– Hvem han?
– Gudmund Hernes.
– Okei. Vel, noe skal han jo fylle spaltene med.
– Liker du ham ikke?
– Han er sikkert en helt allright fyr, men han får vel betalt etter antall ord. Da blir det fort mange av dem.
– Hehe, da er han jo i godt selskap.
– Jeg gjør det gratis.
Han snur seg og smiler.
– Vel… var det helt gratis egentlig, alt tatt i betraktning?
– Dust…. det var ingen tjeneste… det vet du.
– Jada.

Det har blitt veldig stille, en nesten påfallende og uvirkelig stillhet. Jeg tenker det må være fordi vinden har gitt seg, den lille brisen som har sneket seg rundt hjørnene og fått det til å suse i grantrærne, nå har den stilnet fullstendig… akkurat som meg.
Jo, han hadde rett. Det var nok det jeg trengte. Men jeg trenger mer… ellers blir det vakuum.

– Er det ikke litt mørkt å lese der nede i trappen?
– Nei. Det går bra.
– Ja…
– Plager det deg at jeg leser?

– Neida… bare les du. Jeg er bare glad for at du er her… så jeg slipper å være alene med de underjordiske.
– De du har i bagasjen?
– Ja, jeg har vel det… nei, jeg tror jeg går og lager litt te. Vil du ha?
– Nei takk.


Ryu Mei Japanese Organic Green Tea
Contains Various Bioactive Compounds that Burns Fat, Improves Your Health, Improves your Brain Function and Makes You Smarter, står det.
Hm… brygget på norsk bekkevann, vil det ha noen innvirkning? Er dette en kombinasjon som noengang var ment å skulle forekomme fra naturens side? Det lukter organisk… definitivt. Globalisering i praksis.

– Vil du smake?
– Hva da?

– En glohet og globalisert coctail?
– Jo, kanskje det? Hva inneholder den?
– Kinesisk grønn te tilsatt kortreist norsk bekkevann, muligens med snev av lokale bakterier fra døde smågnagere.
– Jøye meg!
– For ikke å glemme reminisenser etter avføring fra importerte beitedyr. Høres ikke det fristende ut?

– Unektelig. Er det kan hende plass til ørlite vodka i den, tror du?
– Absolutt.
– Gjerne det.
– En dash Zubrowka kanskje, langreist og med ekte bisongress fra de polske steppene.

– Jeg hadde tatt til takke med Absolut.
– Akkurat… morsomt. Kom og sett deg da, så skal jeg gå og inspisere medisinskapet.
– Medisinskapet. Det liker jeg.
– En av de små vittighetene som faren til Siv har introdusert. Det er slikt som gjerne setter seg fast her på vidda.

Stille… vi drikker te i stillhet… varmen begynner å gi seg, ettergløden begynner å avta.
– Det er fullmåne. Har du sett det?
– Mm.
Jeg går for å finne en genser, ser på ham gjennom den åpne døren og tenker at det må være et bånd mellom oss som holder oss sammen, et slitesterkt og elastisk bånd som jeg kanskje har tøyet i lengste laget.
– Skal jeg ta med en jakke til deg?
– Det trenger du ikke.
– Skal jeg lage noe mat?

– Har vi noe da?
– Selvfølgelig. Det er klart vi har mat… vi har aspargessuppe i hvert fall… la meg se… nei, den var visst best før juli to tusen og ni. Men vi har tomatbønner, en skinkeboks… vi har mais, vi har økologiske gröna ärter från Sverige… aha, og en boks med lys lapskaus… skal vi se hver lenge den er holdbar… til jul neste år. Perfekt. Har du lyst på lapskaus?
– Jada…


Jeg har litt vanskelig for å lese ham. Har jeg rotet i gamle minner? Forsynt meg for grådig? Vært egoistisk? Han er da gammel nok til å sette sine egne grenser? Han kan vel aldri ha trodd jeg mente å lure ham? Nei… det vet han at jeg aldri ville gjort. Det toget har gått, og det har jeg akseptert.
Jeg leser vel bare mer inn i det enn jeg har grunn til, som så ofte ellers.
– Kom han til noen konklusjon, Hernes, om sannhetskommisjonen?
– Nei.
– Var det ironisk ment, det at han kalte det sannhetskommisjonen?
– Det var bare en søkt parallell til Sør-Afrika. Han var vel ute etter å briefe litt med kunnskapen sin.
– Sette ting i perspektiv, kanskje?
– I så fall glemte han å trekke opp linjene. Men det imponerer sikkert studentene. Det jo de som leser denne blekka.
– Og sånne som meg.
– Hehe… jeg ble i grunnen litt overrasket over at du i det hele tatt fikk kjøpt den her.
– Vel, den er fra forrige uke, så de rives ikke akkurat vekk fra hyllene, for å si det sånn.
– Hm… det har du jammen rett i. Det la jeg ikke merke til.
– Tidløs visdom trenger ikke være ferskvare.
– Nei… apropos det, hvordan går det med lapskausen?
– Takk, bare bra. Den begynner å bli lunken.

Kanskje det er noe i at jeg tar det for alvorlig, at jeg har ambisjoner som ikke hører hjemme i noen som helst lek, akkurat som jeg hater å tape i spill. Er jeg bare en dårlig taper som prøver å hevde meg?
Var det tilfeldig at han begynte å snakke om Fowles? Det er i grunnen svært lite som er tilfeldig med ham – alt har som regel en sammenheng – men det er ikke så lett å forstå ham lenger. Jeg har kanskje vært for mye alene, skapt meg et tankesett utenfor virkeligheten?
“Du er på vei et sted”, sa han en kveld jeg hadde invitert ham på middag, “du er på vei inn i fremtiden, mens jeg er på vei ut av den.” Etterpå forsøkte han å le det bort som om det hadde vært en spøk, men jeg så noe i øynene hans, noe av det samme som jeg hadde sett i øynene til farfar. Han var sliten, og det var ikke bare fysisk. Det hadde kommet en tomhet der som jeg aldri hadde sett hos ham før. Selv gjennom smilet, som jeg tror var ekte nok, kunne se at det var noe som manglet eller som hadde blitt erstattet av en blankhet, noe melankolsk.
Han snakket om kunnskapsparabelen og illustrerte det ved å tegne en imaginær strek på duken, slakk på vei opp og bratt på vei ned, “som når vi skyter ut en kanonkule eller kaster en ball”, sa han, og forklarte om motstand og tyngdekraft, og hvordan dette forandrer seg, at akkurat som hornhinnens elastisitet forsvinner med alderen, vil også kunnskapen vår miste elastisiteten sin. “I dag er det ikke lenger de eldste som er eldst, for å bruke en klisjé, for det spiller ingen rolle hvilke kunnskaper vi sitter inne med hvis vedlikeholdet skorter. Vedlikehold betyr fornyelse, oppdatering og revidering. Når det skorter eller opphører, blir vi slett ikke stående på stedet hvil som man pleide å tro før i tiden, det handler ikke om stagnering, men om en reéll tilbakegang. Stagnasjon eksisterer ikke i dag, ikke i en verden som oppdateres to ganger i døgnet. Enten er vi på vei opp, eller så er vi på vei ned.”
Han snakket generelt, eller han ga i hvert fall inntrykk av at han snakket generelt, men det lå noe under.
“Det er der du er heldig, i den forstand at du forstår viktigheten av å stadig oppdatere deg. På vei opp har vi lite motstand mot å lære, men etter hvert setter både motstanden og tyngdekraften inn, akkurat som i en prosjektilbane. Vi knuger på sannhetene våre, hegner om dem og beskytter dem mot angrep. Og jo mer de blir angrepet, jo mer energi bruker vi på å forsvare dem. Og plutselig opplever vi at verden ikke lenger har bruk for oss. Vi har ikke lenger noe å tilby, ikke noe å lære bort. Og da blir veien ned så uforutsigelig bratt at vi ender i fritt fall.”

Vi drakk whisky og røkte sigarillos. Han fortalte at han måtte slutte å røyke, at han hadde fått diabetes og var nødt til å legge om livsstilen dersom han skulle ha noen forhåpning om å oppnå pensjonsalderen.

Jeg skulle kanskje ikke overtalt ham til å bli til i morgen? Jeg har kanskje strukket det langt nok som jeg har… eller kommer tankene bare fordi jeg trenger å dusje?
– Jeg tror lapskausen er sånn passe varm. Skal vi spise?
– Mm… høres ut som en god ide.

 

Hvis de virkelig er ute etter å ta meg, så hadde de vel gjort det for lengst? Hva er vel mer logisk enn å tenke sånn? Og når jeg først er i det logiske hjørnet; er det egentlig ulogisk å vurdere om det kan være omvendt? Hva om nøkken som ligger og gurgler i kulpen og de underjordiske som vagger rundt og gjør sitt beste for å skjule seg blant tuene, rett og slett er satt ut for å passe på meg? Det finnes vel ikke en eneste logisk tanke som står i veien for en slik konklusjon?
Jeg lyser på bildet av Charles og Diana, og tenker at de kunne levd lykkelig alle sine dager om de bare hadde firt litt på kravene og flyttet hit. Da kunne det hatt bilde av seg selv på utedoen, kanskje til og med innrammet, ikke bare revet ut fra Se & Hør.
Jeg må huske å notere meg at det mangler toalettpapir…

_________

.

Det var Freud som i sin tid fant ut at å ha pasienten liggende fullstendig avslappet på en benk ville åpne pasientens evne til å tenke og assosiere fritt og utvungent. I avslappet tilstand vil pasienten glemme tid og sted, og snakke som om det er til seg selv, uten hemninger og uten tanke for om det vil fremstå som nonsens eller indiskrée avsløringer, mente Freud. Jeg har selv opplevd det som et ledd i studiene, men jeg er slett ikke så sikker på hvorvidt det var den avslappede posituren på sofaen eller mitt utøylelige eksponeringsbehov som førte til at mine innerste fantasier ble så overmåte grafisk brettet ut.  Men fortsatt, selv i ettertid, etter at flauheten og angeren har fått ridd seg ferdig, vil jeg påstå at det var deilig, rett og slett. Det var en nytelse å få lov til å ligge der og eksponere seg selv.


Det var ikke fullmåne den 30. august. Fullmånen kom ikke før dagen etter. Ikke at det spiller noen rolle, men rett skal være rett.

Men for oss var det fullmåne nok.

Stabburets lys lapskaus er ingenlunde noe festmåltid, ikke engang akompagnert av levende lys og romantisk peisknitring. Selv ikke Flaming Youth, Phil Collins første band (som Carl hadde funnet på youtube og insisterte på at jeg måtte høre,) klarte å ta oppmerksomheten bort fra den jernaktige og lett kvalmende undersmaken av hermetikk. Det eneste som hjalp, fant vi ut, var Gammel Reserve – en komplisert og uutgrunnelig akevitt som jeg fant innerst i medisinskapet, et brygg med et smaksregister jeg ikke for mitt bare liv tør begi meg inn på å analysere. Men på en forunderlig måte fikk den altså Stabburets lys lapskaus til å fremstå som ganske pregløs og ufarlig, og sågar egnet som menneskeføde.
Jeg så meg nødt til å renonsere på utsagnet om pliktmessig avhold. Det sa seg selv.
– Dagen i dag er dagen i dag. I morgen er en helt annen dag, sa Carl og løftet glasset.

Om det var lapskausens ufordøyelighet eller inntaket av akevitt som gjorde utslaget, skal jeg ha usagt, men i løpet av aftenen utkrystalliserte det seg en slags situasjon – en slags terapeutisk situasjon, kan man kanskje kalle det, hvor Carl havnet på ryggen på sofaen mens jeg ble sittende i en lenestol ved hodeenden.
Jeg har slett ikke til hensikt å gå i detalj, men med henblikk på Freud og hans etter hvert så ikoniske og merkelig nok fortsatt funksjonelle installasjon, er det så og si maktpåliggende å avsløre et par fragmenter av det som kom frem under denne tilfeldige og lett karikerte seansen.

– Fortell meg, hva er det som plager deg Carl? Hva er det du ikke vil fortelle meg?
Det var kun ment som et humoristisk apropos, og jeg hadde ingenlunde forventet å få noe svar, det var bare en lek…
– Skal du analysere meg nå?
– Hvorfor ikke? Bare slapp av og la tankene flyte fritt.
– Snakker vi konfidensielt?
– Det gjør vi aldri. Det burde du vite.
– Jeg burde vel det.
– Fortell meg, hva er det som plager deg?
– Jeg har det helt fint.
– Akkurat nå ja, men du har ikke hatt det helt fint hele tiden vi har vært her, har du vel?
– Hele tiden? Det ville vel være å overdrive.
– Så hva er det som har vært feil, syns du?
– Jeg hadde vel kanskje forestilt meg at jeg skulle få delta litt mer.
– I arbeidet mitt?
– Ja. Det er vel der det ligger, dypest sett, men, som sagt, jeg klandrer deg ikke.
– Hva gjør du da, hvis du ikke klandrer meg?
– Jeg sier bare at jeg kunne ha fått deltatt litt mer.
– Hindret jeg deg i det?
– Hindret… nei, ikke hindret.
– Så hvorfor deltok du ikke mer da, hvis jeg ikke hindret deg?
– Du inviterte meg ikke.
– Men du må jo melde deg på. Vise interesse.

– Sitte og kikke deg over skulderen? Jeg vet jo hvor irritert du blir av det.
– Det er ikke det jeg mener. Men det går jo an å engasjere seg på andre måter. Lete, for eksempel, finne frem til morsomme fakta om relaterte emner. Jeg kan jo ikke instruere deg på detaljnivå heller. Du må ha lyst til å leke.
– Hvis det bare er en lek.

– Hva skulle det ellers være? Leker du ikke når du lager musikk?
– Altfor lite. Jeg har rammer.
– Ingen research?
– Sjelden.
– Fordi du vet alt allerede?
– Fordi jeg… hør her, det tar ikke syv år å utdanne seg til forfatter. Det er ingen pensum man skal igjennom… ingen eksamen… man trenger ingen hovedoppgaver eller doktoravhandlinger for å bli forfatter. Man trenger ikke engang forberedende for å skrive bøker.
– Og så?
– Det er jo åpenbart
– Men er ikke det fint da, at det er fritt hvem for hvem som helst som har noe å fortelle?
– Det er ikke et fag.
– Vel… ikke som musikk.
– Nemlig, men også nemlig ikke.
– Jaha? Hva er det som er nemlig og ikke?
– Det er det jeg forsøker å resonere meg fram til… altså, som for eksempel, la oss ta Chaplin. Alle tror han laget musikk til sine egne filmer. Det gjorde han ikke. Han bare laget et tema på piano, og så var det noen andre som stod for orkestreringen.
– Det kan man ikke gjøre som forfatter.
– Nemlig… og det er det som er nemlig, men samtidig er det som ikke er nemlig, og det er der jeg misunner deg. Du kan gjøre det motsatte. Hvis du leser noe som noen andre har skrevet, for eksempel om virkelige hendelser, i avisen for eksempel, så kan du stjele hele idéen og bare orkestrere den, og så sitter du tilbake med æren for det.

– Det skulle bare mangle.
– Men det er noen andre som har gjort arbeidet for deg.
– Det er det vel ikke. Ikke hvis man… jeg tror jeg vet hvor du vil.
– Ikke sant? Mens han som orkestrerte Chaplins pianoklimpring, sitter igjen med nada! Det er Chaplin som står frem som geniet! Og forfattere trenger ikke engang noen utdannelse.
– Så det er det som plager deg?
– Nei. Jeg er snart pensjonist. Hva skal jeg bruke resten av tiden til? Ergre meg?
– Lek. Hva ellers?
– Og det er svaret på alt, mener du, å leke?
– Ja, det tror jeg.
– Frem og tilbake i gyngestolen… mye bevegelse, ingen fremdrift.

____

_

Det er fullmåne. Jeg sitter på loftet og blar i gamle bilder, sporer livet mitt, kan man si, som en slags forberedelse til bursdagsfesten. Vi har sovet her oppe et par netter, Julia og jeg. Siv er syk. Hun surkler i halsen og roterer i sengen. Det er ingen grunn til å la det gå utover nattesøvnen min om jeg kan unngå det, og det kan jeg ved å flytte opp på loftet noen dager. Så vi sover i samme seng, Julia og jeg, for første gang. Hun liker det. Jeg også.

Det er barriere som har blitt brutt mellom oss etter at hun begynte å snakke, og det gjør hun som en foss, som om alt hun har hatt av oppspart meddelelsesbehov plutselig har fått fritt utløp gjennom evnen til å forme tanker til ord. Magi, så å si over natten. Det er nesten så jeg mistenker henne for å ha øvet seg i det skjulte, at hun ikke ville røpe noe før hun hadde en viss kontroll, men jeg forstår selvsagt at det ikke er tilfelle. Jo, jeg har vært litt bekymret over at hun har utviklet seg så sent, det lar seg ikke nekte for, men nå er jeg langt fra bekymret. Og det merkelige er at hun snakker et slags engelsk med Shaya, eller Baba som hun nå heter, helt naturlig. Hvem skulle vel trodd det for noen måneder siden? Og Shaya, på sin side, har begynt å ta etter Jessicas meget propre engelsk, så nå er det bare Siv som mekrer på amerikansk, og hun er den eneste som fortsatt konsekvent snakker norsk når vi andre snakker dansk rundt bordet. Jeg tror det sitter i ryggmargen.  Men hun har utvilsomt et poeng når hun påstår at dansker forstår norsk bedre enn engelsk. Dansk er bare en rekke dialekter, akkurat som norsk og svensk, av noe som i utgangspunktet er det samme språket, mener hun. Det kan vel være noe i det…

Jeg ser på listen over personer jeg skal invitere, sorterer den etter hvor lenge jeg har kjent dem. Mamma, pappa og broren min. De har jeg kjent hele livet, og Alice, i hvert fall hele mitt bevisste liv. Janne… hun var her i fjor. Jeg burde vel invitere henne i år også, … og Anette… hva med Anette? Hun kiler seg inn før både Carl og Siv. Jeg har ikke sett henne på… hvor lenge? I følge dagboken min er det tre år… og vi som lovte å holde kontakten?
Jeg har blitt en øde øy, isolert og uradert fra kartet.

På skrivebordet foran meg ligger et manus, igjen er det en røverhistorie, noe jeg har syslet med ledige stunder. Jeg har spunnet videre, laget en spin-off, som det heter, denne gangen om Svalbard, et ødeland jeg utmerket godt har kunnet identifisere meg med i min landlige stillhet. Og det er her de gamle notatene mine kommer inn i bildet, i forlengelsen av det som opprinnelig var en gjennomgang av mitt eget liv, tankene rundt det å skape noe, om å konstruere en verden og befolke den, gi karakterene trekk fra mennesker jeg kjenner eller har møtt… og selvfølgelig ønsket om å formidle noe av min egen erfaring, hvor ung og uvesentlig den nå enn er. Hva er hemmeligheten bak Det norske Oljefondet? Hvorfor tør vi ikke bruke det? Hvem er det egentlig som eier det, og hvor langt er eierne villige til å gå for å hindre at den oppsiktsvekkende sannheten kommer for en dag? Er Breivik egentlig Norges Osama Bin Laden? Er det tilfeldig at MDG får gjennomslag for bilfritt sentrum i Oslo? Og hvor kommer Krekar inn?
Det er det bare jeg som vet… enn så lenge, og det kan godt tenkes det er der den forblir, sannheten, altså min oppdiktede sannhet, for
dilemmaet er, som jeg nevner innledningsvis, er det verdt det? Syns jeg egentlig, innerst inne, dersom jeg virkelig går i meg selv, at det er verdt det? Når det er publisert er det publisert, og da har det hatt sin premiere, og hva er nedslagsfeltet verdt?

Jeg er i tenkeboksen. Det er det det handler om, å være i tenkeboksen. Og når man er i tenkeboksen kommer det mange tanker. Usikkerhet, berettiget tvil om egne evner, frykten for å opptre satt opp mot den tryggheten som ligger i vissheten om at det kun er et lite fåtall som leser, igjen satt opp mot ønsket om å bli sett, lest og vurdert av et større publikum. Det er pluss og minus, uansett på hvilken måte jeg ser det, uansett perspektiv.

… vel… så er hjertesukket avlevert, til dere, til mine fjorten unike lesere som sjelden gir lyd fra seg.

Jeg hadde i sin tid til hensikt å legge ut det følgende som et eget innlegg, men av en eller annen grunn ble det skjøvet vekk og lagt tilside, og senere glemt, hvis jeg da ikke rett og slett på det tidspunktet anså det for å være upassende… på en måte… alt tatt i betraktning.

 

Men det har en viss relevans… og vi er altså fortsatt i 2012…

_____________________________________


_

–Det har seg nemlig slik at akkurat disse lokkene er spesielt egnet til formålet, kunne han fortelle, og la til at det hadde med de mange variasjonene i utformingen å gjøre.
– Dessuten er de tilvirket i slitesterkt metall.
– Javel? Så hva er poenget?
– Insekter, Cecilia, insekter

Det var det det kom til å handle om etter middagen, om insekter – og om vin – og om hvordan man skulle klare å holde dem adskilt. Det var en mild kveld med femten grader, og fullmånen som hang et sted over Frognerparken, avslørte en lettskyet himmel.
Det begynte bra, altså i den forstand at det meste handlet om meg…
– Da er jeg halvveis. Har du fulgt med?
– Jada. Det er klart jeg har fulgt med.
– Hva syns du? Har det blitt okei?
– Hva vil du ha? Klapp på skulderen?
– Det er vel litt berettiget? Er det ikke?
– Joda. Jeg er imponert.
– Jeg har fått mange morsomme kommentarer.
– Så da var det vel verdt det?
– Selvfølgelig var det det.
– Skal vi ta desserten på balkongen?
– Du klarte ikke å slutte å røyke altså?
– Du må ikke ta alt så seriøst, Cecilia. Jeg har sluttet, men jeg liker å røyke når jeg har spist en god middag og drukket vin i godt selskap. Det er ikke verre enn det.
– Ta alt så seriøst? Gjør jeg det?
– Neida, men jeg er seksti år. Jeg er gammel nok til å ta avgjørelser på egne vegne. Du har ikke sluttet du heller.
– Nei, men så har jeg heller ikke skrytt av at jeg har gjort det.

Det var så vidt det var antydning til vind på balkongen, selv om vi kunne se at løvet rørte seg på trærne i Jacob Aals gate. Det var lørdag og det var folkevandring nede på fortauet, lettkledde piker, og gutter i t-skjorter med blazeren kjekt over skulderen. Vi tok med oss desserten og en kandelaber, pluss en Vintage Boa Vista til sjokolademoussen og resten av rødvinen. To ting hver.
Det var den siste kvelden det var behagelig å sitte ute i 2012.

 

Jasså… så han mener jeg tar ting for seriøst? Hm…


Jeg forstod i grunnen raskt at mine eskapader på bloghog ikke kom til å bli kveldens samtaleemne.
– I neste kapittel kommer det første virkelige vendepunktet.
– Sier du det?
– LaVache begynner å bli fascinert av Mizhag… Stockholmsyndromet… skjønner du?
– Hm… jeg har forresten aldri forstått hvorfor insekter har utviklet en slik trang til å foretrekke drukningsdøden etter mørkets frembrudd. Ett av evolusjonens mest uforståelige mysterier, spør du meg.

– Tja, vel, det gjelder jo ikke bare insekter. Det er mange som blir suicidale når mørket faller på… glemselens slør og så videre.
– Den var dyp.
– Eller grunn… det kommer helt an på i hvilket lys du ser det.
– Er du i det psykologiske hjørnet i dag, eller er du bare litt satt ut av mine praktiske evner?

– Satt ut? Det er vel heller det motsatte.
– Satt inn, mener du?
– Jeg mener det er påkrevet med en analyse, en realitetsvurdering av foreliggende muligheter. Er du ikke enig?
– Så det mener du? Vel, værsågod, be my guest.
– Eh… det er faktisk omvendt.
– Jo… når du sier det.
– Jeg tenker at ved alle slike revolusjonerende oppdagelser, er det viktig å få belyst alle sider ved dem.
– Hehe… ja, ikke sant?
– Sett at vi primært forankrer det i et preventivt og artsbevarende perspektiv? Med et slikt utgangspunkt burde vi komme i havn med at det er en god idé å legge lokk på saker og ting, underforstått: Vi er alle pålagt et ansvar for å verne om det naturlige mangfoldet.
– Jaha… det naturlige mangfoldet?
– Jepp! Slik det ble skapt. I sin opprinnelige form. Altså må vi fremstå som beskyttere av skaperverket.

– Som å forhindre suicidale insekter i å avslutte livet i dyp alkoholrus, mener du?
– Ikke sant? Man skal alltid søke en uegennyttig årsak.
– Kan du utdype det?
– Ja… fordi man, etter min og manges mening, har et behov for en forklaringsmodell som belyser de utenforliggende motivene, og spesielt i tilfeller som dette, hvor man ellers lett kan beskyldes for å mele sin egen kake, om du forstår hva jeg mener?
– For å fremstå i et bedre lys, mener du?
– Nettopp. Oppfinnelser eller oppdageløser som kun gavner en selv, er jo langt i fra like aktverdige som…

– Aha! Så du savner en høyverdig grunn, er det slik det henger sammen?
– For all del, vi kan godt glemme det… det er jo tross alt ditt omdømme og ettermæle som står på spill her, ikke mitt.
– Sant nok… så hva tenker omdømme-eksperten?
– At verden nå faktisk både krever og etterspør en høyverdig grunn, som du kaller det. Det har blitt kutyme, så og si.
– I hvilket henseende har dette blitt kutyme, om jeg tør spørre?
– Når man skal redegjøre for motivene sine.
– Hvorfor skal man det?
– Hør her; så å si alle som i dag lanserer en ny himstregims, underbygger motivene sine ved å henvise til de alment fordelaktige aspektene. Har du ikke lagt merke til det?
– En hva?
– Himstregims. Heter det ikke det på norsk?
– Aldri hørt.
– En kontrapsjon? En … gizmo? Hva heter det på norsk?
– En gizmo? Det er vel en dings?
– Okei… altså en dings.
– Men her er det kun snakk om gjenbruk.
– Nei, nei. Man trenger både en oppbevaringsenhet og en metode for renhold og sortering, altså en komplett miljøpakke. Det er der hele forretningsideen ligger.
– Forretningsidéen?
– Selvfølgelig. Idéen om at det er til beste for almenheten.
– Okei. Fortsett…

– Hvor skal jeg begynne? For eksempel når avholdsfolk ønsker å forby alkohol, eller når ikke-røykere vil forby naboene å røyke på balkongen, da pitcher man det som alment fordelaktig.
– Det er da ikke noe alment fordelaktig i det?
– Selvfølgelig ikke, men forstår du ikke? Man trenger noe utenforliggende å lene seg på… en eller annen ekstern forskningsrapport eller lignende… noe emfatisk som gjør at man unngår fokus på sine personlige motiver. Det kan godt være et falsum. Det er ofte det.
– Hm… så jeg mangler en falsk forskningsrapport før jeg kan legge lokk på vinen min?

– Ikke nødvendigvis en forskningsrapport, men i det minste en uegennyttig grunn som er så velprodusert at den står til troendes.
– Og hvor finner vi det?
– Det er jo akkurat det vi skal konstruere nå, før vi lanserer denne revolusjonerende … eh, dingsen din, for verdenspressen.
– Vi?
– Ja. Vi er jo sammen om dette? Vi er faktisk på mitt domene, på min balkong, og det er mine lokk du bruker.
– Okei… under tvil. Så…altså…go on.
– Vel… vi kan jo begynne med å påpeke at omsorg kommer i mange utgaver, og at én av dem er å forpurre retten til å begå selvmord.

– Du anser selvmord som en rettighet?
– Med min slektshistorie? Definitivt.
– Men ville ikke slekten din dypest sett vært tjent med at det hadde vært ført en slags form for kontroll?
– Selvfølgelig… men grenser ikke det til umyndiggjøring, syns du?
– Vel…

– Og er det ikke nettopp en form for umyndiggjøring du innfører når du hindrer suicidale insekter i å lykkes?
– Men du, skulle vi ikke egentlig søke etter noe positivt?
– Jo, så la oss derfor snu det rundt og se hva det fører til. Da kan vi straks argumentere med at en slik fysisk obstruksjon, altså å legge lokk på godsakene, i bunn og grunn viser at man tar sitt naturlig pålagte ansvar alvorlig, og da fremstår det med ett som både miljøbevisst, samfunnstjenlig og prisverdig.

– Så det du mener er at den overliggende forklaringen skal være at det påhviler oss et ansvar for å bidra til at insektslivet opprettholdes i sitt nåværende mangfold?
– Nettopp, og vi kan også legge til at mennesket med sitt overlegne intellekt har et automatisk ansvar, ikke bare for insekter, men for absolutt alle skapninger, og at vi i første omgang har valgt å fokusere på insekter utelukkende fordi de altfor ofte blir nedprioritert.
– Og det vil folk falle for?
– Ja, i hvert fall folk flest. Naturkonservatisme er trendy, et tegn i tiden, kan man si.
– Ikke særlig synlig, vil jeg påstå.
– Det kommer, det kommer, bare vent og se. Naturforvaltning handler om balanse. Å ignorere insektene er således en åpenbar forsømmelse.
Hva er det som tilsier at insekter ikke skulle være berettiget til å ha fullstendige liv på linje med andre skapninger? Det er passé å sette betingelser for hvilke liv som er verneverdige.
– Siden når?
– I forrige uke. Tror du insektene hadde valgt å begå selvmord i rødvinen din dersom Valkyrie Plass hadde forblitt en oase? Da hadde de heller funnet seg noen overmodne plommer å kose med i sene høstkvelder. Men det kan de altså ikke lenger, fordi vi har grafset til oss hele habitatet og rasert livsgrunnlaget deres… her hvor de antagelig gjennom millioner av insektgenerasjoner har kunnet beite i fredfull fordragelighet.

– Huff, ja.
– Det er et faktum. Jeg sier; med hvilken rett ignorerer vi insektene samtidig som vi går i bresjen for mangfoldet og protesterer åpenlyst mot hvalfangst? Er det størrelsen?
– Si det. Men har de ingen skyld selv? Jeg mener, insektene har jo på langt nær klart å opparbeide seg samme status som for eksempel hval… eller ulv, for den saks skyld?
– Skyld? Er det liksom insektenes egen skyld at mennesket velger å ignorere rettighetene deres? Se på hva vi har: Vi har dyrebeskyttelsen, vi har foreninger til bevarelse av våtmarksområder for vadefugl, vi har hval- og selfangstmotstandere og rovdyrforkjempere… ja, selv fiskene har en egen statsråd som passer på at de mest sårbare blir beskyttet av maskeviddebestemmelsene.
– Og svenskene har allerede gått i bresjen med den Gemensamma organisationen av marknaden för humle
.
– Eh… det tror jeg er noe annet…
– Vel… uansett.
– Skål

– Skål for humlens frie flukt.
– Gjerne det.
– Hvor er for eksempel Foreningen til Insekstslivets Fremme?
– I emning, etter hva jeg forstår?
– Nemlig.
– Nå er du inne på noe…

– – –

– Jeg tror det skyldes de fasetterte øynene. Insekter er jo ikke akkurat en artsgruppe som er beundret for sine vakre øyne. Det er nok derfor de blir urettmessig sett ned på.
– Og dessuten oppfattes de gjerne feilaktig som irriterende og sågar direkte skadelige.
– Absolutt… ehm… definitivt, vil jeg si.

– Og i tillegg blir de ansett for å være dumme som sauer og fortjener ikke bedre.
– Så sant, så sant…
– Ja, men så skål da!
– Herregud for et mas… jeg skåler jo hele tiden jeg…

– – –

– Ehm… ikke for å virke pirkete, Carl, men nå har vi sittet her i over tre timer uten at jeg har sett et eneste insekt.
– Kanskje de er utryddet allerede?
– Ikke si sånt… nei, jeg tror de trenger at noen står opp for dem. En folkeaksjon på grasrotplan.
– En støttegruppe på Facebook, mener du?
– Definitivt… og en hatgruppe, for å skape balanse.
– Mener du…?
– Selvfølgelig. Hvem har vel bedre innsikt enn oss?

På det tidspunktet ble vi avbrutt.

__

9
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst and tagged , , . Bookmark the permalink.

4 Responses to På evolusjonens Catwalk

  1. avatar geitost says:

    “De fleste går i kloster om høsten…” Hvor kom den rare tanke ut fra, egentlig ?

    Jeg leste innlegget “Balanse” på nytt, kun for å verifisere, og så fikk jeg bekreftelsen at jeg husket godt det jeg hadde fått inntrykk av ved første lesing, nemlig den frustrerende følelsen at det lå mer bak, en breddere ramme, uten å kunne forestille meg hva den var. Mangelen på sammenheng var så stor for meg at jeg kunne ikke engang se hvor “balansen” egentlig lå i den “korte tekst”, som jeg skrev det i en kommentar.

    Men på en helt uforventet måte, dukker opp sammenhengen riktig nå, og det er som lyset ble plutselig slått på nedover dette innlegget fra tre år siden. Og nå oppfatter jeg godt hvor balansert en lange versjon av historien kan være. Balansen er tydelig i emnet selv : var turen på hytta med Carl en anledning til å skrive om tvilene du kjente på når det ble snakk om å omskrive ditt allerede ferdige manus, eller var manusets korrektur som var et påskudd til et innlegg om Carl, ditt forhold til ham, og hans forhold til deg ? Innlegget følger begge retninger, parallelt, på en (fra nå av for meg) balansert måte ?

    Vel, det er ikke noen nyhet at jeg liker slike strukturerte tekster, og jeg er spesielt fornøyd med denne måten å leke, geometrisk, med konstruksjonslinjene, og så få teksten til å ligne på hva den sannsynligvis var for deg, i dens enhet, nemlig en abstrakt komposisjon. Samtidig, en slik form har fordelen å by en viss letthet for å arrangere de forskjellige elementer som danner stoffet selv av fortellingen, uten at leseren skulle forville seg : man forstår hele veien at det finnes en horizont.

    Men når det gjelder å formidle intime tanker i et innlegg, så forstår jeg at det finnes en balanse, på nytt, mellom det personelige og det offentlige, men sett fra et nytt synsnpunkt her, nemlig det å undre på hva som er ordentlig vårt eget, blant alt vi har lært, og hva som tilhører andre, i det vi selv skaper.
    Det var et tankevekkende innlegg. Takk for en rørende, og veldig fin lese stund.

    Og nå forstår jeg. “De fleste som går i kloster om høsten…”, og sånn river seg løs fra menn de ble med om sommeren…

    2





  2. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Etter å ha lest Balanse på nytt (inspirert av kommentaren din) ser jeg at jeg har utelatt en passasje i det siste innlegget mitt, noe jeg muligens har gjort bevisst; det husker jeg ikke akkurat nå…
    Ordet parabel dukket nemlig opp i en utelatt del av samtalen på verandaen. Jeg kom til å sitere Mae West: ”En buet linje er den yndigste veien mellom to punkter.” , hvorpå Carl repliserte at ”det finnes ikke annet enn buende linjer, en rett linje er en illusjon som aldri forekommer.”
    Det måtte jeg tenke litt over, fordi jeg alltid har sett på en rett linje som grunnleggende innen geometrien og ofte tenkt at det meste som er skapt av mennesker faktisk inneholder rette linjer. Konfrontert med det, påpekte han at en rett linje kun er en geometrisk tilstand, at enhver visualisering av en rett linje alltid vil bestå av materie, og således også nødvendigvis vil måtte bevege seg gjennom tid, altså den fjerde dimensjon: ”Bevegelse i tid tillater ikke rette linjer.”
    Jeg argumenterte med at ”den rette linjen er menneskets sterkeste varemerke i naturen”.
    Han lo litt og henviste til den korte teksten jeg hadde vist ham, ”Formiddagsmat” (”Sine qua non” som den har blitt hetende i den lange versjonen), og sa han bare hadde hadde trukket det til sin ytterste konsekvens. ”Alt beveger seg i parabler, og det er det nødt til å gjøre. Noe annet er en logisk umulighet. Når det oppstår en illusjon av linearitet, som for eksempel når vi måler tiden med en mekanisk innretning, er det kun fordi vi selv beveger oss i den samme parabelen! Du påstår jo selv at tiden ikke er en konstant.”
    Han ville ikke høre snakk om at det var ufint å bruke mine egne argumenter mot meg.
    ”Er det følelsen av motgang eller er det selve motgangen som stopper oss?” spurte han, og ville jeg skulle svare på det fra et faglig ståsted. Jeg svarte at det er flest menn som tar følelsesstyrte valg i viktige spørsmål.

    Når jeg skriver ”De fleste som går i kloster tar avgjørelsen om høsten”, og er det de to ordene ”tar avgjørelsen” som er det essensielle. Det er parabelen, det er når vi er på vei ned etter at toppen er nådd, det er da vi søker oss et annet sted. Det er mange knagger å henge det på, men akkurat det å gå i kloster, står for meg som den ultimative utveien for mennesker som ønsker å flykte fra parabelen. Et liv i konstant tilbedelse i en avsondret tilværelse – en innhegning der man utsletter både apparisjon og seksualitet – et liv uten dynamisk spillerom.

    Hva hadde for eksempel en kvinne som Juana Inés de Asbaje y Ramírez de Santillana kunne ha tilført menneskeheten om hun ikke hadde blitt stoppet av menn?
    Da hun var tolv år, hadde hun i smug lest seg gjennom bestefarens store boksamling og underviste allerede i bl.a. gresk og latin. Men hun ble altså nektet å studere ( fordi hun var kvinne) og så valgte hun å gå i kloster.
    I et brev skrev hun: ”Oh, how much harm would be avoided in our country if women were able to teach women in order to avoid the danger of male teachers in intimate setting with young female students.” og ble fordømt av erkebiskopen ( selvfølgelig).
    Octavio Paz skriver at da hun ble eksaminert av de lærde menn i en alder av femten år, måtte de motvillig slå fast at hun kunne langt mer enn dem.

    Vel, dette visste du sikkert fra før…

    Jeg har gått tilbake og sett på kommentarene under balanse, og jeg må tilstå at jeg hadde glemt det meste. Jeg visste selvsagt at innlegget eksisterte og hva det inneholdt, og jeg kunne se av den lange teksten hvilket avsnitt jeg hadde publisert.
    Det som altså fikk meg til å bla tilbake i tid var, som jeg nevner, at jeg på nytt har begått en ”røverhistorie”, og i prosessen med å veie for og i mot å publisere den, ville jeg tråkke litt i mine egne spor for å se hva jeg hadde skrevet om meg selv da jeg gjennomgikk denne prosessen for første gang. Gangen etter var jeg langt mere avslappet, og det krevde heller ikke noe særlig research, ettersom handlingen foregikk på reelle steder hvor jeg selv har vært og kan beskrive etter hukommelsen. Den første gangen var det imidlertid helt annerledes. Ingen opplevelse, ingen dagboksnotater eller bilder å støtte meg på, kun research, og på en merkelig måte stiller det langt større krav til nøyaktighet å beskrive ukjente steder, skikker og særegenheter enn å skrive det samme om steder jeg kjenner.

    Å legge ut noe om prosessen bak dette, syns jeg ble veldig feil den gangen i 2012 , og jeg kan se av kommentarene under Balanse at jeg også har vært inne på det der.
    Balansen går for meg på å balanserer det personlige mot det private. Hva som tilhører hvor, er en høyst individuell fornemmelse. Jeg forsøker å støtte meg på mine sosiale antenner og ikke lytte for mye til mitt eget eksponeringsbehov. Men det hender jo at jeg tråkker over andres grenser…

    Det er få dager i mitt bevisste liv hvor jeg har latt være å dokumentere meg selv. I blant kan jeg tenke at dokumentasjonen tar så overhånd at jeg mister selve opplevelsen gjennom å samle data til min egen beskrivelse av hvordan det er å være i det jeg er der for å oppleve. Det var kanskje det som ledet til at jeg ble sittende i to dager å skrive om denne nest siste dagen på fjellet, fordi jeg i de foregående dagene ikke engang hadde åpnet dagboken min.

    Tusen takk for flott kommentar :)

    2





    • avatar geitost says:

      Hehe. « det er de to ordene ”tar avgjørelsen” som er det essensielle »…
      Virkelig ? Her fikk du meg til å smile.
      For å illustrere begrepet « parabelen », jeg forestiller meg at du kunne nevnt mange andre relevante bilder av alvorlige avgjørelser som tas om høsten, framfor det å gå i kloster!
      For eksempel, du kunne skrevet at høsten er for mange den riktige årstid for å avgjøre å flytte tilbake til sitt eget land, eller for å avgjøre å krysse Atlanthavet for å gifte seg derborte, eller for å avgjøre å ha samleie med en fremmed for å få seg barn. Blant annet. Og disse er bare nøytrale eksempler, selvfølgelig, som du ser det, og så nevner jeg her bare noen av de allminneligste avgjørelser.
      Av den slags som de fleste er konfrontert til i det moderne livet og så pleier å ta, spesielt om høsten.
      Men å gå i kloster ? Hvem gjør slike rare ting på ordentlig ennå i dag ?
      Nei, jeg ser definitivt ikke hvordan “gå i kloster” kunne ikke å ha en overført betydning … :)

      (Helt off-topic : Jeg aner ikke hvorfor jeg husker, akkurat nå og for første gang i mange år, ordene av denne dumme låt :

      “… det sies at de Norske kvinner, Nordens døtre, har varmt blod,
      og selv om Amerikanerinnene er den Nye Verdens dronninger,
      man glemmer alt, under den vakre himmelen av Mexico,
      man blir gal, ved lyden av de tropiskalse rytmer …”.

      Spennende, ikke sant ?
      Jeg håper dere jenter nyter denne kitsch ting “à la Spansk”.
      Ha det bra, og viva Mexiiiiiico !!!
      Hmm, unnskyld… Jeg plutslelig føler meg litt feberaktig idag.
      Kanskje influensa som kommer fram… )

      2





  3. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Det blir kanskje sagt at norske jenter er varmblodige? Folk sier jo så mye rart… :)
    Fin referanse til Mexico, og et passende stort spenn: Fra Juana Inés de Asbaje y Ramírez de Santillana til Mariano Eusebio González y García , en artist som jeg ikke kjente til fra før, men som jeg nå vet en hel masse om, blant annet at han kunne jodle (wie ein Jodel-Knaben).

    Jeg tenkte kanskje litt for fort.
    For meg handler det om parabler. Hele innlegget handler om det, og det jeg kan lure på er om jeg kanskje burde hatt det som overskrift: Parabel.
    Men dessverre finnes det i ordet parabel ingen direkte kobling til det allegoriske, ikke på norsk, slik det gjør på engelsk (og fransk?).

    ”Jeg har lest at de fleste som går i kloster tar avgjørelsen om høsten”.
    Hva er det som ansporer erindringen? Jeg mente vel det skulle leses som om den ble initiert av et skifte, at da været og stemningen (skylaget, som også kan stå som et bilde) lettet, tonet fargene frem, og det var først da det ble tydelig hvor fargeløst og flatt det egentlig hadde vært. Manglende dynamikk: Vi snakker til hverandre, ikke med hverandrevi smiler av hverandre, ikke til hverandre.
    Så ja, det er definitivt ment som et billedlig uttrykk ( A parable / Une parabole). Det har med situasjonen å gjøre, hva som påvirker oss. Jeg kunne skrevet: De fleste som begår selvmord tar avgjørelsen om høsten – men de venter til våren med å gjennomføre det. Men da blir det altfor konkret. Da kan det bli en påstand noen kan begynne å etterprøve eller faktasjekke.

    Det er spennende å bli pirket litt i, og jeg tenker hva hadde skjedd om jeg hadde skrevet noe annet, for eksempel skrevet ”høsten for mange er tiden for å flytte tilbake til hjemlandet.” For meg blir dette akkurat det motsatte av hva jeg følte. Det ligger et håp i en slik tanke, noe man ser frem til, et løft i tilværelsen, noe som vil kunne komme som en konsekvens av en avgjørelse. I stedet ser jeg tilbake på det mørket jeg har vært i. Nå er det lysere, skydekket har lettet. I tankene uttrykker jeg en forståelse for hvorfor folk velger å ”gå i kloster”, sett fra min nye posisjon.
    Jeg kunne også skrevet: Selv tiggerne tar lunsjpauser. Jeg har en grav jeg må besøke. Som en legitimering; at jeg hadde en rimelig grunn til å forlate en trengende venninne, etterfulgt av en omplassering av den dårlige samvittigheten; jeg tjorer den i noe helt annet.

    Men hvorfor etterkonstruere noe når tanken allerede hadde konstruert seg selv? Ville det egentlig gitt noen en bedre forståelse?

    Det regner. Jeg hører på Mariano og tenker på den lille niesen min som er halvt meksikansk. Hun sover nå… sous le beau ciel sur l’Australie.

    4





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *