Fredag den 13.

Så har det skjedd igjen.
Det er vanskelig, vondt og sårt å snakke om det, men vi klarer ikke, og vi skal heller ikke, la være. Uansett hvor meningsløst det virker, må vi forsøke å forklare etter beste evne hva som får mennesker til å begå slike handlinger som i Paris i går – dette som nå konstant dekkes av alle TV-kanaler og alle nettaviser. Vi kan ikke slippe en syvåring på skolen på mandag uten at hun er forberedt.

Det er alvor nå. Fienden står for døren. Nå er vi nødt til å forklare hvem fienden er, for fienden er ikke stor og mektig denne gangen – ingen nasjon eller føderasjon som styres av viktige menn med ansvar for sitt folk – ingen man kan gå i dialog med og forhandle med. Denne gangen er fienden en gruppe av maktsyke menn – feiginger som kriger ved hjelp av hjernevaskede stedfortredere villige til å ofre livet for å bringe ære til sine ynkryggede ledere. Det er vanskelig nok å forklare krig, hvor soldater kjemper mot soldater, men det er langt verre å forklare en krig hvor helt vanlige mennesker dreper helt vanlige mennesker i organiserte angrep.

Hvordan skal vi få en syvåring til å forstå at hun kan være i fare, uten å gjøre henne redd? For hun er i fare – vi er alle i fare. Etter å ha sett hva som skjedde i Paris, er vi nødt til å ta inn over oss at vi ansvarliggjøres som individer for vårt lands handlinger, uansett om vi er enige eller ikke i hvordan våre ledere forvalter det ansvaret vi har gitt dem, og ikke bare det; vi stilles også til ansvar for hva hvert enkelt individ blant oss skulle komme til å foreta seg eller ytre.
Hvordan skal vi forklare at her, “i vår frie verden”, risikerer vi å bli drept eller lemlestet dersom naboen vår gjør noe han ikke burde, tirrer noen han ikke burde tirre eller sier noe han ikke burde si? Hvordan skal vi forklare frihet på en måte som en syv-åring forstår?

I dag går tankene våre til Paris, til Frankrike og til de mange som er rammet, men vår medfølelse går også til de millioner av foreldre som i dag må gjøre akkurat det samme som oss; forsøke å forklare våre barn hvordan noe slikt kan skje.

6
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

2 Responses to Fredag den 13.

  1. avatar geitost says:

    Ja. Det hadde ikke vært en fornuftig måte å prøve å berolige din lille jente, med å fortelle henne at igårs hendelser i Paris sammenligner den allminnelige helvetet som oppleves hver dag i mange steder i Midtøsten. Men er det ikke først og fremst terrosistenes ultimate mål å skremme alle vestlige syvåringer ?

    Og hvis du trengte en bekreftelse at angrepet mot Charlie-Hebdo hadde ingenting med den så-kalte profentens fornærmelse å gjøre, og at karikaturene var et rent påskudd, så fikk du den nå : Charlie saken var bare en forrett, med utvalgte mål : karikaturister, politimenn, jøder. Nå er vi servert hovedretter, og igår, kvaliteten var erstattet av mengden : det som talte var å drepe hvem som helst, så lenge ofrene var mange. Og heldigvis, den gruppe terrorister nær Stade de France klarte ikke å ramme de 80.000 tilskuere som var samlet for en fotballkamp.

    Ja, i disse fanatikkeres øyne, vi alle er skyldige, og fortjener ikke minst enn dødstraff. Per essens. Du og jeg. Og Shaya.
    En mektig og voldsom sekt bruker all slags våpner for å motvirke all mulig form for motsetning. Det gjør den perkeft, om man betrakter at noen reaksjoner til igårs hendelser, her til lands, er å begynne å tvile på at vi skulle fortsette å støtte de syriske rebeller, som Frankrike har gjort i de to siste år.

    Er det mitt ansvar, som franskmann, og på grunn av mitt lands politikk, om din lille datter er redd ? Om det er tilfellet, så beklager jeg.
    Men er det ikke overhodet hennes lov til en fri og lykkelig fremtid som jeg er opptatt av, når jeg tenker at vi skulle utkjempe alle former for diktatur ?

    For mitt forsvar, skulle du kanskje fortelle henne at, selv om det finnes reelle farer i verden, som kan skremme henne, det finnes overhodet mange mennesker som er bekymret for at hun vil kjenne en fredelig eksistens, og de strever for at hun aldri blir truet når hun går til skole.

    Ville det bli nok for å hjelpe Shaya å sovne rolig ?
    Jeg plutselig innser at jeg har aldri lært å trøste en skremt pike…

    1





    • avatar Cecilia says:

      Det er vel der noe av vanskelighetene ligger. Skolebarn i Danmark vet godt hvordan konflikten i Syria påvirker folks hverdag. Det har vært en del av undervisningen, både på skolen og hjemme, og helt nødvendig for å forklare flyktningesituasjonen. Det er nettopp derfor det nå er så vanskelig å forklare, etter at det i månedsvis har blitt tegnet et bilde av Europa som et sikkert og trygt sted, det stedet flyktninger flykter til når de opplever terror i sitt eget land.

      Og nå skjer det her, i Europa, akkurat det flyktningene har flyktet fra, og det får selvsagt en oppmerksomhet av en annen verden. Barn legger merke til sånt.
      Det ble ingen katastrofeoppslag da IS sendte et russisk fly i bakken og drepte 224 uskyldige mennesker. TV-programmet ble ikke avbrudt, og statsministeren holdt ikke tale. Når det altså ikke er menneskeliv det handler om, hva handler det da om? Barn lurer på sånt.
      Og noe annet barn lurer på, er om det kan bli krig her også, og om vi kan bli nødt til å flykte. Og hvor skal vi flykte?
      Og når det i tillegg snakkes om økt fremmedfrykt: Vil det bli mer mobbing, flere slengbemerkninger, mere tilfeldig snikvold?

      Nei, det er ikke ditt ansvar som franskmann, og jeg håper virkelig ikke jeg har fått det til å virke som om jeg mener det.
      At Europa nå har fått krigen på dørmatten, er like lite ditt ansvar som det er Islams ansvar. IS er, som du sier, en sekt bestående av voldelige menn. Det er de som bærer ansvaret.
      Vi nedkjempet nazismen gjennom en felles dugnad. Dessverre finnes det i dag ingen omforent vilje til å bekjempe slike organisasjoner som IS. Politikk, makt og penger står i veien. Krig er big business. Menneskeliv er unnværlige. Det er det også litt vanskelig å forklare.

      Det er kanskje feil å blande seg i en borgerkrig, feil å støtte en opprørsgruppe. Det kan godt tenkes at det har gjort vondt verre.
      Hva lærer historien oss?
      Hva bidro vi til da vi bombet Gaddafi?
      Hva skjedde da vi klarte å ”befri” Irak?

      Jeg vil ikke opphøye meg selv til dommer. Jeg kan ikke fortelle et barn hva som er rett og galt i en prosess jeg ikke forstår selv. I morgen kommer hun til å få den ”offisielle” versjonen presentert på skolen. Da er det bra hun i det minste er forberedt.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *