Akkurat som i virkeligheten… liksom


_
Det regner – striregner – og det har det gjort i snart et døgn.
Montro om naturen forbereder seg på en omstart.
Merkelig nok har jeg ikke fått noen beskjed om å bygge meg en ark ennå.
Så kanskje jeg tar feil – at jeg ikke er den jeg tror ?

_

Regnet smeller som skudd mot de grå hellene på gårdsplassen. Jeg står i en slags tiltaksløs transe ved vinduet, og bare observerer hvordan vanndråpene sønderknuses mot den harde overflaten. Et duvende teppe av rikosjetter, et øredøvende sus som blir forsterket av sitt eget ekko mellom de parallelle veggene. Det er de glatte veggene som gjør det, tenker jeg, det er derfor regnet høres så mye kraftigere ut nå enn det gjorde den første gangen jeg var her, da huset var overgrodd av villvin. Hadde jeg bare visst, tenker jeg, så hadde jeg aldri latt meg overtale til å fjerne det. Men lærdommen kom for sent. Den kom først for et par uker siden da det plutselig kom en akustiker på besøk, eller rettere sagt; på befaring. Det var Siv som hadde bestilt ham, for å få hjelp til å optimalisere lytteforholdene i sitt stolte hjemmekinoprosjekt. Hun trodde han skulle komme niende oktober.

En av Sivs små utfordringer her i verden, er at hun i blant snur rundt på datoer, noe hun la seg til under studietiden i Miami, og noe som fortsatt skaper forvirring i blant.
Mannen som svingte inn oppkjørselen vår klokken elleve torsdag den tiende september, var ingenlunde forvirret, og han kom presis som avtalt, kledt i fullstendig sort fra topp til tå og med en matchende legekoffert i sort lær. Han presenterte seg som Jonas, fortalte at han var akustiker og at han hadde en avtale med Siv. Konfrontert med opplysningen om at Siv dessverre ikke var til stede, konstaterte han uttrykksløst at det var fullstendig uproblematisk; han ville etterlate seg måleresultater og en detaljert beskrivelse.
Etter en rask telefon til Siv, ble misforståelsen oppklart, og ansvaret for å sørge for hans velbefinnende ble lagt på meg.

Jonas var en hengslete herre med skarp hørsel og realistisk verdensanskuelse. Han var en alvorlig mann av få ord.
Fra den medbrakte doktorkofferten, trakk han opp en tynn mikrofon, et lite stativ og en bærbar PC, samt en BluRay som han ba meg sette inn i spilleren.

– Bassfeller? Er det for å fange bassen?
– Ja.
– Hva skjer med bassen når den er fanget?
– Den omdannes til varme.
– Selvfølgelig… og den varmen bidrar til at pol-isen smelter? Er det sånn å forstå?
– Ikke ved normalt lyttenivå.
– Det utgjør ikke engang en dråpe i havet?
– Ikke engang en dråpe i havet.
– Betryggende.

Det var ikke et smil å spore.

– Hvorfor knipser du?
– For å høre om det klaprer.
– Og det skal det ikke?
– Nei.
– Men det gjør det. Hva kommer det av?
– Det er fordi alle vinklene er normaler.
– Så man bør ikke ha rette vinkler i et rom?
– Det er ikke ideelt, og særlig ikke hvis det er glatte overflater.
– Fordi det ødelegger lyden?
– Nettopp.
– Men lærer ikke arkitekter noe om dette?
– Det vet jeg ikke.
– Så vi bør altså rive veggene og sette opp nye?
– Det finnes enklere løsninger.
– Gudskjelov…

Kun én eneste gang i løpet av de to timene han var her, trakk han på smilebåndet. Det var da jeg presenterte ham for Mone.

– Dette er Mone, vår bestyrerinne. Jonas er akustiker.
– Akustiker? Nei, skulle du hørt?
– Hehe.
– Hva sier du til et stykke sjokoladekake til kaffen?
– Jo takk, det lar seg høre.

Da han gikk var hodet mitt fylt av begrep som frekvensgang, farget støy, diffusjonspanel, bassfeller og stående bølger – ting jeg visste lite om da jeg lot Andreas overtale meg til å fjerne villvinen.
Big mistake…

___

Shaya kommer tuslende. Hun er forkjølet og har hatt feber, så vi har holdt henne hjemme fra skolen et par dager. I morges var hun feberfri, men vi hadde ikke særlig lyst til å sende henne ut i regnværet.
– Hvordan går det med deg? Er du bedre?
– Yes… litt.
– Hva gjør du?
– Ser film… men…
– Vil du ha noe? Skal jeg lage kakao til deg?
Hun rister på hodet.
– Har vi cola?
– Det er bedre å drikke noe varmt, ikke sant?
– Yes… men what is coal mine canaries?
– Det er kanarifugler… du vet hva en kullgruve er?
– Yes.
– Nede i gruvene kan det være gass som er farlig, så da tar man kanarifugler i bur med seg ned, og hvis de plutselig dør, så vet man at det er farlig gass der. Da må man skynde seg ut.
– Dør de på ordentlig?
– Mm. De tåler mye mindre enn oss. Hvor har du hørt om det?
– På filmen, men man har ikke egentlig rett å drepe fugler?
– Vi bruker ikke kanarifugler lenger nå. Nå har vi apparater som kan måle for oss. Hvilken film ser du?
– Tomorowland.
– Er ikke den litt for skummel for deg å se alene?
– No… I have seen it before. Jeg vet godt hvordan det går.

Så tusler hun tilbake til biblioteket for å se videre, og jeg kan høre at hun hoster litt underveis. Jeg ser på Julia som har sovnet i lekegrinden, skyver en pute under hodet hennes og lytter på pusten hennes. Ingen surkling, ingen tegn til forkjølelse. Ikke hos meg heller. Vi har vært heldige – enn så lenge.
Det mørkt og tungt, både inne og ute – et slags dystopisk forvarsel :
Det er slik det vil bli i fremtiden – regn – bare regn – i en evig sirkulerende runddans – takket være menneskets grådighet.
Er det virkelig vår egen grådighet som har skylden? Er vi ikke et produkt av naturen – av skaperverket? Da er vel grådigheten vår medfødt… gitt oss av Gud – og da har den vel en mening…?

“Troen flytter bjerge – vi flytter resten”, står det på flyttebilen som kom og parkerte i formiddag. Det er naboen som flytter ut. Han har blitt så dårlig til bens at han ikke klarer å gå, selv med rullator. Huset ble visst solgt mens vi var på ferie, etter hva jeg har blitt fortalt.
Nå har flyttebilen stått der i over to timer uten at noe er flyttet. De venter kanskje på et tegn fra oven?

Fra vinduet i spisestuen kan jeg se hvordan vannet strømmer nedover oppkjørselen, fosser gjennom porten og ut på veien som for lengst har blitt oversvømmet og ligner en elv. Under normale forhold vil grøftene ta unna for vannet når det regner, men de spinkle grøftene er langt fra dimensjonert for denne typen tilstrømning. Jeg ser hvordan vannet flommer inn i haven min på det laveste punktet. Det er den som har blitt tildelt rollen som midlertidig lokalt vannreservoar. Det er ikke akkurat noe hyggelig syn. Jordsmonnet har forståelig nok har gått i metning, og herfra ser plenen min ut som en koreansk rismark. Det er kun det langstilkede ugresset som klarer å holde hodet over vannet.

Er det urhavet som samler seg der nede?
Er det den neste syndfloden som er i emning, naturens siste utvei når den innser at det er begått en evolusjonell tabbe?

I et anfall av barnslig forlystelse, lager jeg skjeve øyne mens jeg betrakter speilbildet mitt i vinduet. Ville jeg kledd å være koreaner?
– Hva gjør du?
– Hehe… jeg prøver å se hvordan jeg ville sett ut som koreaner… er filmen ferdig?
– Yes… jeg har ikke noe å gjøre. Det er kjedelig.
– Du får forsøke å overleve et par dager til.
– Hvorfor blir vi egentlig forkjølet? Hva er vitsen, liksom?
– Den som visste det. Det er noen virus som kommer inn i kroppen.
– Hvor er de ellers, før de kommer inn i oss? Hvor kommer de fra?
– Svever i luften tror jeg… jeg vet ikke.
_ Men hvordan kommer de ut i luften?
– Kanskje du finner noe på nettet. Det er en passende oppgave for deg.
– Kanskje i biblioteket?
– Kanskje det. Vil du ha en kopp te? Jeg holder på å lage.
– Yes… men se, nå blir det sol!
– Oj… du verden…
I løpet av bare noen sekunder er det som om hele landskapet transformeres. Plutselig åpner skylagene seg, nesten som om de trenges til side, og så slipper brede strimer av lys gjennom. Og så åpner det seg mer og mer, og i et glimt er det som om himmelen åpenbarer en helt ny verden for øynene våre. Fargene som gror frem er så sterke og klare at hele landskapet begynner å glitre, og når regnet med ett stilner fullstendig, er det som om det etterlater seg et bilde overøst av en briljant, skinnende blankhet.
– Det er pent.
– Veldig… jeg har ikke sett dette siden jeg var liten.
– Hva er det som skjer, egentlig?
– Det er Guds hånd som rører ved jorden. Det var det farfar kalte det.
– Guds hånd? Er det sant?
– Jeg trodde det da jeg var barn.

… og så er øyeblikket over.

Naturen er nyvasket og klar til bruk.

 

_


_

I



Har du tänkt över det, att man kan vara avundsjuk på sitt forna jag? spurte min tysk-svenske venn Lennart.
Nei, jeg hadde ikke i det, og tanken forekom meg i grunnen å være ganske absurd den gang, for femten år siden, på et tidspunkt i livet hvor jeg knapt nok hadde reflektert over at barndommen min var forbi.
Men i dag er jeg ikke lenger så sikker på at jeg ville karakterisere det som absurd dersom jeg skulle få spørsmålet på nytt. Er jeg ikke det minste misunnelig på det livet jeg engang hadde – på den ubesværede og ansvarsfrie tilværelsen, på den tiden hvor det familiære sikkerhetsnettet alltid var spent ut for å fange meg opp dersom jeg i min uvørne balansegang mistet fotfestet og falt?

I den lave kveldssolen på terrassen lurer jeg på om jeg egentlig nyter å sitte ute, eller om jeg bare insisterer på at sommeren ennå ikke er over. Tiden må ha gått veldig fort. Det virker ikke som om det er snart to måneder siden den siste kvelden i Las Vegas, hvor vi i mangel av noe bedre hadde tatt inn på ett av de mange se-og-bli-sett-hotellene. Siv ville prøve lykken, mens jeg holdt meg i baren og gjorde snikopptak av parvenyenes juvelbehengte trofékoner som forsøkte å overgå hverandre i høylydt utbrodering om hvor mye de stupide ektemennene deres hadde spilt bort i løpet av uken.
Det var den kvelden vi bestemte oss for å reise hjem. Under frokosten hadde Shaya skjøvet tallerkenen bort, og fortalt at hun hadde drømt om å spise knekkebrød med nøkkelost. Vi var vel i grunnen alle ganske fed up av omstreifertilværelsen på det tidspunktet, så avgjørelsen var enstemmig da spørsmålet kom opp.

Kontrasten er stor, tenker jeg og ser meg rundt, så stor at det blir latterlig. Her er det fredfullt og bedagelig, et stort landskap med ubegrenset sikt – selv Sverige er skarpt tegnet mot horisonten, og på alle kanter summer naturen varsomt og rolig rundt meg, som i en slags postapokalyptisk stillhet etter det døgnlange skybruddet. I grunnen et perfekt bakteppe for en høstfarget hvitvin med lang ettersmak.

Oktober. Jeg noterer stikkord i notatblokken, hvem jeg må huske å invitere til bursdagen min, hva som må handles inn… skal jeg invitere Helena? Er det litt ufint å invitere noen som må reise så langt? Nei… jeg inviterer jo Carl. Det er nesten like langt fra Oslo… og i hvert fall like dyrt.
Det kommer fortsatt noen fuktige drypp fra trærne hver gang vinden skaper små bevegelser i løvet, en måke klager litt ensomt, før den får selskap av to til, og et øyeblikk kan jeg høre den dempede vislingen fra skinnene når toget passerer på sine moderne og mykt avfjærede boggier. Fredfullt og bedagelig…

Jeg føler at jeg er i en slags automatisk tilpasningsmodus – en modus jeg nesten uten å ense det har glidd inn i etter at jeg kom tilbake. Et liv med barn i skolepliktig alder er et liv i statlig regi. Men akkurat nå plager det meg ikke det minste.
Jeg trekker et sjal over skuldrene og konkluderer med at det har noe å gjøre med at jeg ikke helt fikk oppleve sommeren her i år – at det er derfor jeg forsøker å overbevise meg selv om at det er varmt nok til å sitte ute.

– – –

Jeg er langt inni mine egne tanker når Siv kommer snikende og gir meg et fort kyss i nakken.
– Mmm… what’s that for?
– Love. It runs in the family.
Hun har på seg joggebukse og en hvit hettegenser, og har med seg en tykk sofapute som hun legger i stolen før hun setter seg.
– Fryser du ikke? Burde ikke du holde deg inne?
– Hvorfor det? Jeg har ikke feber lenger. Det så så koselig ut her da jeg så deg fra vinduet.
– Mm… joda… særlig hvis man trives i en litt postapokalyptisk stemning.
– Du og disse ordene dine…
– Vil du ha litt vin? Litt høstfarget hvitvin.
– Nei… jeg orker ikke drikke noe… jeg har ikke noe glass.
– Skal jeg hente til deg?
– Nei… jeg kan se på deg drikke i stedet. Hva skriver du?
– Ting… sånt som jeg må huske. Hvem jeg skal invitere og sånt.
– Helena? Skal du invitere henne i år?
– Jeg tenker på det. Hva tror du?
– Jeg syns du skal.
– Det er jo ikke sikkert hun kommer.
– Tror du det blir noen apokalypse?
– Med Helena? Nei, hvorfor det?
– Jeg tenkte på det som skjer… på den store folkevandringen.
– Det ja… nei, en apokalypse er vel å ta i, men det kommer nok en forandring. Det tror jeg vi skal få oppleve.
– Mm… jeg har også tenkt det.

– – –

– Du har ikke tenkt på om vi kanskje vi burde flytte?
– Herfra? Er du gal? Hvorfor det?
– Du sa det jo selv. Det er forandringer på gang. Vi vet jo ikke hva som kommer til å skje.
– Du tenker sånn ja… men det er vel litt overilet å flytte?
– Jeg vet ikke. Akkurat nå kanskje, men om noen år… det bare føles litt utrygt, som om ingen har ordentlig kontroll.
– Nei, men så kom det også litt brått på kan man si.
– Mm, og det er det som bekymrer meg. Hvorfor var det ingen som forutså det?
– Hva skulle de gjort? Vi kan ikke mure oss inne heller.
– Nei, det er ikke det jeg mener, men hva om dette bare er begynnelsen?
– Nå begynner du å høres ut som mamma.

– – –

– Hvor tenkte du vi skulle flytte hen? Til Afrika?
– Hehe… Afrika? Hvorfor det, du som hater varmen?
– Hvor hadde du tenkt da?
– Canada, for eksempel.
– Hm… seriøst?
– Det er i hvert fall noe å tenke over.

Nede ved porten, der den lave solen treffer tornekrattet, kan jeg se solstrålene leke seg i en sky av lett damp. Det er noe fruktbart over det, tenker jeg, som om det er en ørliten jungel under de døde grenene. Og jeg vet at den er der, en standhaftig liten underskog av grønne skudd. De kommer til å vokse og vokse, helt til de trenger seg gjennom det døde krattet og opp i lyset. Det er derfor jeg ikke har revet hele krattet opp med rot, bare klippet bort grenene der jeg har kommet til.
– Se nede ved porten. Ser du hvor fint det er der nå?

– Jada, jeg har gitt meg for lengst.
– Det er litt sexy å ha noe som bare vokser helt vilt også. Syns du ikke?
– Sexy?
– Ja… i utvidet betydning.

 

_

II

_

– Øy! Hva gjør du?
– Tapper ut vannet vel… det er jo nesten helt kaldt!
– Men da er det jo bare ekstra deilig å fylle på med mere varmt!

_

___


Kvalitet over kvantitet, skrev jeg i overmot for noen år siden, og hevdet at kvantiteten nok trivdes bedre på FB og Twitter enn på blogg, ettersom en blogg er lite egnet for spontankommunikasjon i mikroformat. Det er ikke en blogg man tyr til når man i en tilstand av akutt affeksjon finner det formålstjenlig å meddele verden sin visdom. Det er jo gjerne i slike adrenalindrevne øyeblikk det ofte føles som at man når sin peak performance som kommunikatør, og da kan utålmodigheten fort bli utfordret dersom man tyr til en blogg hvor responstiden kan være lang. Klakører og pappenheimere melder seg ikke før lenge etter at man har fått tenkt seg om – ja, kanskje man sågar ikke får respons før smartklokken igjen viser normal hvilepuls. Da er det kanskje ikke så rart om man velger seg raskere medier, som for eksempel twitter eller Facebook, om man da ikke velger å underholde verden gjennom avisenes kommentarfelt…

“Reality – Show”

Gjennom kommentarspaltene får nettavisene daglig (og til og med helt gratis) økt sin underholdningsverdi. Folks dyptfølte utblåsinger blir redusert til ufrivillig komikk, og høytleses som underholdning i festlig lag – og noen har sågar laget opera av det.
Burde ikke det få noen hver til å tenke seg om?
– Nei! Det er da for helvete ikke mine meninger det handler om…

 

“Hvis det er meg dere ler av,
så tar dere feil!”

__
_
_

______

The Perks of being on line:

I Palo Alto kunne vi lese om to venninner i tiårsalderen som ble utsatt for en blotter. Den ene av dem reagerte spontant med å ta frem mobilen, og før mannen engang rakk å reagere, kunne hun meddele ham at han nå var lagt ut på Instagram så han virkelig fikk vist seg frem,
– for det var jo det du ville… ikke?

På Facebook skal det implementeres virtual reality – 3D-bilder i 360 grader
akkurat som i virkeligheten…

Mediakommentatorer i Norge finner det bekymringverdig at kun litt over halvparten av den stemmeberettigede befolkningen gadd å bidra til opprettholdelsen av demokratiet ved siste kommunevalg.
En tendens ? Et tegn i tiden?
Noen skyldte på været.
– Burde vi ikke snart kunne få stemme på internett, så vi slipper å bevege oss ut av godstolen?

The non-perks… ?

– Du er ikke på Face? spurte Mone rett etter at hun hadde flyttet inn hos oss.
– Nei.
– Hvorfor ikke?
– Fordi jeg foretrekker en anonym tilværelse.

En partiell sannhet, for det har også noe med eiendomsretten å gjøre. Så lenge Facebook opererer utenfor norsk lov, trenger de heller ikke ta hensyn til norske bestemmelser om opphavsrett, og de kan således fritt kontraktfeste at de har adgang til å bruke alt som publiseres.
Det andre som gjør at jeg vil ha så lite som mulig å gjøre med megaselskaper som Facebook og Google, er at de samler inn opplysninger om meg, og at de bruker disse opplysningene “til mitt eget beste” – med andre ord; en form for digital tvangsinnleggelse.

“Mitt eget beste” er blant annet at Google bestemmer hvilke søkeresultater jeg skal få opp, basert på en blanding av hva de og annonsørene deres mener er mine interessefelt. Således får jeg opp helt forskjellige søkeresultater når jeg bruker henholdsvis iPhone, iPad og Macbook, ettersom jeg bruker disse helt uavhengig av hverandre og til helt forskjellige typer søk. Google har altså konstruert tre forskjellige utgaver av hvem de mener jeg er, tre forskjellige forbrukere – alle fabrikkert på basis av innsamlede data om hva jeg som forbruker velger å søke opp og tilegne meg kunnskap om. Det er også bestemmende for hvilke reklamer jeg utsettes for. På det området bedriver Google (og antagelig også Facebook) ren svindel. Når jeg blir overdynget av reklame for slankeprodukter etter at jeg har vært på nettet og søkt etter litteratur om barn og BMI, da svindler de kundene sine – kunder som tross alt betaler i dyre dommer for at kampanjene deres skal målrettes og styres mot den riktige kundegruppen. Snakk om å bomme på blinken.

Men det ikke bare Facebook og Google som samler inn data om oss. Den største snikinnsamlingen er det Flurry som står for. Gjemt som tredjepartskode i apper til både Mac, Windows og Android, samler Flurry i all hemmelighet inn data om alt vi gjør og hvor vi gjør det, og så selger de analysene sine videre til alle som vil betale for dem. Flurry er et selskap som veldig få er klar over at engang eksisterer. Jeg har aldri sett noen kritiske reportasjer om Flurrys fordekte virksomhet. Men media bruker dem kanskje selv?


Styring og ensretting av folks adferd og handlingsmønster, er noe makthavere alltid har drømt om. Men da internett ble allemannseie, var det bare innovatørene som var våkne. Det var innovatørene som så mulighetene, og grep dem. Og det var kanskje ikke så dumt, for i
nternett ble mulighetenes marked. Fri flyt av informasjon mellom mennesker, gratis utveksling av idéer og meninger i en slags intellektuell naturalhusholdning, en digital bytteøkonomi, skattefritt og tollfritt – anarkisme i praksis.
Vi fikk en helt ny følelse av frihet – helt til noen begynte å trekke paralleller til Watership Down: Hva betaler vi egentlig for denne friheten? Hva koster den oss, dypest sett?

– Jeg har ikke tid til å være på Facebook, svarte Carl da jeg spurte ham.
– Men kan du ikke få jobber der, gjennom nettverket?
– Det har jeg aldri opplevd.

Så det er helst det rent sosiale aspektet som tiltrekker oss – vennene og liksene – og selvfølgelig følelsen av at det finnes noen der ute, at det er noen i andre enden som “ser” oss når vi vinker etter oppmerksomhet. Facebook er jo et funn for folk som er dårlige til bens, bor avsides til eller på annet vis er sosialt utfordret. Og i blant kan det jo være ønskelig og praktisk at nære personlige relasjoner opprettholdes, bare de holdes fysisk på avstand. Men hvor personlig er det egentlig? Hvor personlig blir kommunikasjonen når vi vet at alt vi skriver kan bli lest av andre?
Alt blir en vane. Vi venner oss sakte til at det vi meddeler på nettet i praksis er offentlig, og snart skal posten vår skannes og distribueres digitalt i stedet for å fraktes rundt i gjenlimte konvolutter. Det er for mange arbeidsplasser i offentlig sektor. La private overta posten vår, skanne den, lese den, og kanskje skaffe seg litt informasjon…?
Neida, ingen ting å bekymre seg over: Dada-tilsynet passer på oss.

Blir livet vårt rikere av dette?
Det er mange som mener det, og det er nettopp det som er meningen. Vi er sosiale individer. Vi higer etter oppmerksomhet, reaksjoner, tilbakemeldinger, klapp på skulderen og applaus. Og vi søker det selvfølgelig der vi lettest kan få det, som for eksempel på Facebook, twitter, Snapchat og Instragram: Dess større forsamling, desto større oppmerksomhetspotensiale.
Tre millioner nordmenn er på Facebook, og de er langt i fra alene:

Åndemaning og spiritisme eksisterer åpenbart også på institusjonelt nivå.

___

_

Hvor ble det av oss?

(…og så får fanden tolke bibelen som han vil)

 

Hvor ble det av alle gutta?
spør Lars Saabye Christensen i “Dikt i utvalg” Han svarer selv:
“Gutta sover nå – med lyset på “

_
Jeg leser at det er nedskalering på gang.
Det er tørke på Bloghog, og den har vart en stund.

Jeg tenker tilbake på den tiden da VGB i sin tid valgte å avvikle. Da føltes det som om noen trakk ut proppen før jeg var ferdig å bade.
Det føles ikke på samme måte nå, og spørsmålene mine er heller ikke de samme.
Da VGB valgte å stenge for nyregistrering, forstod vi hvor det bar. Og etter det bar det utfor i økende tempo.
Her har det vært litt annerledes, tenker jeg, eller… det vet jeg egentlig ikke når jeg tenker meg om, men det bredte seg tydeligvis ingen akutt dommedagsstemning her da bloghog for en tid tilbake stengte for nyregistrering, ikke slik som det gjorde på VGB.

Men så begynner jeg å undre meg, kan det allikevel ha hatt noe på si… på sikt? Kan det ha ligget i underbevisstheten og ulmet? Kan spørsmålet sakte ha manifestert seg, som skrift på veggen? : Hva er fremtiden for en bloggportal som ikke vil ha nye medlemmer?

Hvor ble det av alle sammen, alle de som flyktet til bloghog da VGB forsvant? Hvordan har det seg at entusiasmen har dalt så voldsomt, sågar hos sertifiserte bloghoggere som skilter med vakkert stempel i gilde farger?

På Facebook er det millioner av aktive brukere, på Bloghog er det… vel, hvem vet? Åpenbart ikke særlig mange, hvis man skal dømme etter det som reflekteres på forsiden og i veikrysset. Det er ikke akkurat oppsiktsvekkende mye variasjon å spore. Og da blir det naturlig å tenke på hvorvidt det fremstår som attraktivt for folk som kommer innom. Får man lyst til å utforske bloghog dersom man tilfeldigvis dumper innom?

Vel, fenomenet gjør seg jo gjeldende andre steder også…
…og jeg kan ikke bare sitte og okke meg; det er et dårlig bidrag.
Så jeg går heller i meg selv og spør hva det er som demotiverer meg. Hvorfor føler jeg det ikke lenger like engasjerende som før? Er det fordi jeg har flyttet og ikke lenger føler samme tilhørighet til Norge, eller er det fordi jeg har en familie rundt meg og ikke sitter så mye alene lenger? Mangler jeg tid?

Det er selvsagt lettere å motivere seg til å blogge når man er mye alene, men det er ikke der det ligger, og det er langt fra slik at jeg mangler tid. Her i huset har de fleste nok med sitt, og det er ingen som “krever” meg (med unntak av Julia, men småbarn stopper ingen fra å blogge, snarere tvert i mot, er min erfaring).

Jeg er nødt til å innrømme at det er den manglende synligheten som plager meg. Jeg trodde ikke jeg var så opptatt av nettopp det, og kanskje jeg ikke var det, før, kanskje fordi synligheten egentlig ikke var noe tema på den tiden hvor aktiviteten var høy, men nå merker jeg at det føles litt bortkastet å gjøre seg flid med noe som svært få kommer til å få vite at eksisterer.

Folk oppsøker ikke lenger bloggportaler bare for se etter dagsferske innlegg, det er i hvert fall ikke slik jeg opplever det. De fleste (av de få) som er innom hos meg, leser like gjerne de eldre innleggene mine som de nyeste:

Nå er det ikke slik at disse seks besøkende har lest seks innlegg hver. Det er mange forskjellige innlegg som er lest, og det sier noe om hvordan det virker.
_

Her har jeg blitt funnet via søkemotorer (og via Facebook, faktisk). Men når jeg er synlig på forsiden eller i veikrysset, kan de besøkende komme derfra. Hvor de kommer fra, kan jeg lese av statistikken.
_

Nå er riktig nok seks besøkende på en torsdag i september ikke akkurat noe å slå i bordet med, men disse seks, som da åpenbart er tilfeldige turister, har faktisk blitt der en stund og har lest tilsammen ni forskjellige innlegg – og det er jeg i grunnen ganske fornøyd med.
Det ene kan lede til det andre… og så videre…

Og da kommer det neste spørsmålet seilende av seg selv:
Er det helt utenkelig at det daglig dumper minst like mange tilfeldige innom forsiden eller veikrysset? Jeg vil tro det tallet kan tidobles, minst, for SÅ interessant er jeg dog ikke at jeg tiltrekker meg mesteparten av den tilfeldige trafikken til Bloghog.
Og da er det etter min mening interessant hvordan man blir møtt.

I gamle dager, den gang toppstripen med bilder ble innført i veikrysset, fikk jeg forståelsen av at det maksimalt skulle være to bilder pr. blogger der. Jeg syns det var en god idé, selv om jeg personlig mente det fikk holde med ett.

I dag tenker jeg: Å synliggjøre mangfoldet er det viktigste. Det er på forsiden og i veikrysset bloghog viser seg frem, og da sier det seg selv at jo flere bloggere som er synlige, desto mer variert og attraktiv fremstår bloggportalen som helhet… forutsatt at det anses som et poeng, selvsagt.

Vel…

Mennesker er lette å påvirke. Det har det aldri hersket tvil om.
Når de innovative gjennom et globalt nettverk gis muligheten til å påvirke millioner av mennesker, hva skjer da?
Vel, det svaret kjenner vi jo: Da oppstår slike monstre som Facebook, twitter og Google.
Noen har skapt svært avhengighetsskapende, digitale designerdrugs – og det helt lovlig, og de er sågar gratis å bruke. Men når normale og ellers fornuftige mennesker, opplever abstinenser dersom tilgangen deres reduseres, tomhet, meningsløshet, følelsen av å være avsondret fra virkeligheten… da sier jeg; nei takk! Dop skal være håndterbart.

 

Facebook var nede en times tid for ikke lenge siden.
Det skapte førstesideoppslag i verdenspressen.
Da snakker man…


“Gutta sover nå – med lyset på…”
Kanskje det er lyset fra mobilen eller nettbrettet de har sovnet fra?

_

_

III

“Man skal skrive sitt eget liv”


… sitat Hans Jæger,
den ukjente mannen som satt modell til Morgan Kane
( forut for sin tid og i all hemmelighet, selvfølgelig).

Jeg mente også det… lenge.

______

I all Hemmelighet…

Valget ble tatt da jeg kom tilbake fra London i fjor vinter. Den detaljerte og altfor omfattende dagbokskrivingen min skulle reduseres drastisk. Jeg anså ikke lenger livet mitt for å være så begivenhetsrikt at det trengte å dokumenteres i detalj. Dagboken min var viktigere før, tenkte jeg, på den tiden da livet mitt var fylt av nye oppdagelser og spennende møter – en epoke som jeg motvillig måtte innrømme var over… eller i hvert fall så godt som over… eller i hvert fall på hell…. i det minste.
Vel, uansett… det satt altså langt inne.

Og det begynte bra.
Jeg forandret stil og beskrev dagene mine kort, konsist og faktabasert:

Onsdag 11. februar.
Overskyet, 9 grader. Fant en død bille i tøffelen min. Laks til middag.

En død bille ansporet meg altså ikke lenger til å forfatte en nekrolog med spekulasjoner rundt dens liv og levnet eller hvordan det hadde seg at den endte sine dager på ryggen i en saueskinnstøffel fra Lille Vinkel Skobutikk på Majorstuen.
Det var kun helt spesielle tilfeller jeg valgte å utbrodere med detaljer, illustrasjoner og filosofiske rablerier.

Men akk, hvor vanskelig er det ikke å venne seg av med en vane man har hatt i en snau menneskealder.

Ingen kan si jeg ikke gjorde mitt beste da jeg la min trofaste Edirol i skuffen, og reiste på ferie til Miami uten mulighet til å verken gjøre opptak av samtaler eller til å lese inn mine egne betraktninger. At jeg følte meg naken, tok jeg som et godt tegn. Jeg følte at det omsider var en reell endring på gang – en endring jeg selv hadde ønsket.
(Dette var altså ikke noe omgivelsene mine hadde pålagt meg – bare så det er nevnt.)

“Positiv forandring er alltid et resultat av valg”, skrev jeg på iPaden mens vi satt på flyet til Zúrich. I min enfoldighet hadde jeg tenkt at den elektroniske notatblokken fikk holde til å notere det mest essensielle dersom det skulle oppstå noen situasjoner jeg følte at det var viktig å bevare for ettertiden.
Nå gjorde det jo ikke det, ikke egentlig.
Det er i grunnen sjelden det hender noe oppsiktsvekkende når man er på familieferie.

Men det ble liksom ikke det samme uten Edirolen. Jeg følte behov for å kunne diktere – sette ord på umiddelbare tanker og idéer som dukket opp, absurditeter og morsomme tildragelser jeg observerte, små samtaler som kunne danne basis for dialog i eventuelle fremtidige skriblerier… og så videre, og så videre. Og skriveflaten på iPad er hard og lite ettergivende mot fingertuppene. Ikke er den spesielt godt egnet for touch heller. Jeg fikk vondt av å skrive mye, vondt helt opp til albuen.
Slik kunne det ikke fortsette…
_

___Jeg holder fortsatt en knapp på at var et skjebnens lune som hjemsøkte meg den kvelden tilfeldighetene ville det slik at jeg som resultat av en spontan aleatorisk spasme i venstre tommel, kom i skade for å trykke på feil ikon. Plutselig var jeg inne på AppStore; dette virtuelle supermarkedet hvor enhver Apple-freak kan finne alt mellom himmel og jord, og jeg tenkte at ettersom jeg nå engang helt utilsiktet og tilfeldig hadde havnet der, så kunne jeg jo (som ren research) orientere meg litt med hensyn til hva som fantes av saker og ting, for eksempel undersøke om det hendelsesvis skulle finnes noen diktafonaktige apper…

Himmel og hav!
For skarve fire og en halv dollar kunne jeg bli eier av Rec’Em – en fullverdig Voice Recorder med trendy retrografisk grensesnitt og uovertrufne redigeringsmuligheter. Den vil spare deg for både tid og penger, stod det å lese i beskrivelsen. Du verden.
_
Jeg kastet skyldbetyngede blikk over skulderen mens jeg lastet den ned og installerte den i smug.

Og så var det gjort….

_
Termometeret
byr på åttini grader Farenheit når jeg våkner, svett og klam i fuktig sengetøy. Det er ikke en sky på himmelen. I følge langtidsvarselet har det etablert seg en stabil varmluftslomme over Florida – til glede for de mange, men definitivt ikke for meg. Jeg trives best i tyve grader, både innendørs og utendørs. Gi meg et liv i konstant tyve grader – og gjerne et svømmebasseng med tilnærmet kroppstemperatur i vannet – så skal jeg aldri mer klage på været.

Shaya, derimot, er en av de mange som trives utmerket i varmen. Så det er ikke varmen som plager henne når hun dumper ned ved siden av meg på bassengkanten. Hele kroppsspråket hennes forteller meg at noe er på styr.

– Nå? Du ser litt molefunken ut. Er det noe i veien?
– My BMI sucks!
– Hvaba?
– My body mass index. It sucks!
– Your body mass index? Hvor har du det fra?
– Kevin. He says I’m anarectic.
– Tull og tøys. And it’s pronounced anorectic, with an…
– I know what it means!
– Har dere kranglet?
– No… vi har sett det på internet. It says I’m anar…
– Shaya, darling, you’re not anorectic. Far from it! Du er bare slank, akkurat som din mor. Du spiser sunt og godt. Det er det som teller. Noen er høye og slanke, sånn som deg, og noen er mere kortvokste og lubne.
– Like Kevin.
– Yepp… like Kevin. He’s chubby. Maybe he feels bad about it, men du skal i hvert fall ikke la ham projisere…
– Nå gjør du det igjen! Ikke bruk sånne ord som du vet jeg ikke kan!
– Hvordan skal du ellers lære dem? Vil du ikke lære nye ord?
– Ikke nå.
– Okei. Det jeg ville si var at kanskje Kevin tenker at det er fordi du er så slank at du svømmer fortere enn ham… løper fra ham… sykler fortere… skjønner du? At du ikke ville gjort det om du hadde vært som ham.
– At det er min skyld liksom, at han ikke vinner fordi jeg er for tynn?
– Jepp. Eller nei, ikke tynn, slank!
– What’s the difference?
– Like skinny and slender… you’re slender, not skinny. Lift up your shirt… ser du ribbena dine?
– No… but I can feel them.
– Then you’re not skinny, just slender, like me.
– But my BMI sucks!
– Tullprat! Man skal ikke måle BMI på barn som vokser.
– But Kevins BMI is normal!
– And so is yours! You´re perfectly normal and perfectly healthy. Kevin aner ikke hva han snakker om! Okei?
– But…
– Leave it. I know what I’m talking about.
– Better than internet?
– In this case, yes! Jeg vet mer om deg enn alle ekspertene på internett tilsammen. Tror du meg ikke?
– Yes.
– Smil da.
– Like this?
Jeg får et terminator-smil som selv Arnold ville slitt med å overgå.
– Du får huske å si hadet til Kevin. Vi reiser i morgen.
– Home?
– Nope. Vi skal en tur på landet først. Ri på hester…. på prærien.
– Cool.

___

___

_

Etter en kort uke i Fresno, får vi plutselig tilbud om å være med på en flytur til San Rafael Airport – en privat flystripe som ligger en halv times biltur fra Sausalito. Jeg aner ikke hva som er på gang, men Siv sier hun gjerne vil besøke en gammel venninne i San Jose. Da er vi langt på vei hvis vi får skyss til Sausalito, mener hun, og dessuten har hun lyst til å sitte bak spakene. Hun har tross alt hatt flysertifikat i elleve år.
Men underveis forstår jeg av samtalen i cockpiten at dette “plutselige” tilbudet er et resultat av hemmelige forhandlinger som jeg med overlegg har blitt holdt utenfor. Noe er organisert bak min rygg, og dette noe har åpenbart med meg å gjøre. Shaya bare smiler hemmelighetsfullt og trekker på skuldrene når jeg forsøker å fritte henne ut.
– What? I don’t know nothing.
– About what?
– About nothing.
– Then why are you smirking?
– I’m not!
– No? That’s a smirk, if I ever saw one.
– It’s not a smirk, it’s a smile.
– Then why are you smiling?
– I don’t know… why are you?
Noe mer var det ikke mulig å få ut av henne.

Til tross for at det normalt ikke finnes mulighet for å leie bil i Sausalito, har Siv og hennes medsammensvorne, mannen som altså eier flyet, på en eller annen måte klart å ordne det allikevel. Etter en litt nervøs og svett biltur hvor Shaya må sitte uten barneste og jeg må ha Julia på fanget, blir vi satt av utenfor en brakke nede ved havnen. Etter plakatene å dømme er det et firma som driver med båtutleie og sightseeing. Sausalito skal visstnok være et yndet turistmål, en forståelse jeg har lest meg til underveis.

Mannen bak disken er kortpustet og kortvokst, men det han mangler i høyden tar han igjen i bredden. Skjorten hans sitter altfor stramt, tenker jeg, og lurer på om det er derfor han har problemer med å puste. Han forsøker ikke engang å smile når Siv presenterer seg og på sedvanlig amerikansk vis spør hvordan han har det. Han virker i det hele tatt som en person som har det litt ukomfortabelt, så jeg har stor forståelse for at han omgår det evige spørsmålet og bare skyver en kontrakt over disken.
– Jeg har ordnet en Chrysler til deg, sier han, og legger til at firmaet bare unntaksvis driver med bilutleie, og kun i spesielle tilfeller, underforstått at han nå strekker seg langt og at dette er litt utenfor hans normale arbeidsoppgaver. Dessuten skulle kontoret egentlig holdt stengt i dag, noe han presiserer med ettertrykk.
– Vi holder vanligvis stengt på mandager. Det er vår eneste fridag.

Det er Siv som tar seg av kontrakten og betalingen, og alt virker å være i sin skjønneste orden, men når han får forståelsen av at vi begge skal være sjåfører, tar han seg til pannen og stønner. Det har han ikke fått beskjed om, hevder han, og mener det er utenfor avtalen. Dessuten tilkommer det et gebyr dersom vi begge skal kjøre. Det har med forsikringen å gjøre, sier han. Det er nemlig forskjellig forsikring for passasjerer og sjåfør, og dersom begge kjører, blir den andre sjåføren teknisk sett passasjer når man bytter på. Masse ekstra papirarbeid… og det på en fridag.
Og han vil selvfølgelig se førerkortet mitt.

– Jaha? Dansk? Er det deg på bildet?
– Det ble tatt på en dårlig dag.
– Sier du det? Har du pass?
– Selvfølgelig.
Han stønner hørbart mens jeg leter i vesken. Passet ligger selvfølgelig i det siste rommet jeg leter.
– Sorry… jeg skulle hatt det klart.

– Okay, så du er dansk.
– Jepp, akkurat som Viggo Mortensen.
– Who?
– Skuespilleren. Han som spilte Aragorn i Lord of the rings. Har du sett den?
– Er han dansk altså?
– Jepp. Vi er fra samme sted.
Det er ren bløff, bare ment til å skape litt stemning. Det virker ikke.

– Det gjør deg til europeer.
– Helt korrekt. Danmark er til og med medlem av EU. Har du vært i Europa?
– Nei. Da blir det litt ekstra.
– Litt ekstra? Fordi jeg er dansk, eller fordi vi er medlem av EU?
– Europeer. Det har med forsikringen å gjøre, i tilfelle det skulle komme noen krav etter at du har reist tilbake.
Han stønner hørbart mens han strekker seg på tærne for å hente ned en mappe. Den står øverst på et skap som er akkurat litt for høyt til at han rekker den, men som ved et mirakel klarer han å fiske den ned allikevel.
– Du må ha en tilleggsforsikring… skal vi se hva den koster… hm…

– Vet du hva, jeg trenger egentlig ikke å kjøre hvis det skaper problemer. Vi skal jo bare ha bilen noen få dager. Hvis det blir for mye for deg, så bare dropper vi det.
– No, no… no problem. Dette løser vi… uhm…
Han sukker litt oppgitt og blar frem og tilbake noen ganger, før han klapper mappen sammen og ser på meg.
– Well…
– Er det feil mappe?
– Yes… uhm, well, det er i praksis ingen som bryr seg uansett… eh, så vi dropper det, men dere trenger et barnesete. Det blir femten dollar.

– Men si meg, burde ikke barnesete være inkludert i prisen, særlig her i California? Dere er jo kjent for å være en spydspiss innen miljø og sikkerhet.
– Jo, men bare ett, er jeg redd.
– I see… så dere støtter altså Kinas ett-barns-doktrine?
– Uh…what?
– Har du ikke hørt om den? Ingen familier får lov å ha mer enn ett barn i Kina.
– Is that a fact?
– Det er skolelærdom i Europa.
– Well, vi har ikke et så nært forhold til Kina her, egentlig. Ekstra barnesete? Eller skal dere ha den lille på fanget?
– Barnesete. Men du trenger ikke sette det på regningen. Jeg betaler det cash.
Endelig smiler han.
– Right…
Jeg kan se at Siv også smiler.

Så er alt i orden. Vi får nøklene og en plastpose som inneholder fire skyggeluer med firmalogo, samt et barnesete med konsistens og odør som en dagsgammel baguette. Jeg bare smiler og sier takk, og fem minutter senere er vi komfortabelt installert i en rød Chrysler Convertible med kremgult skinninteriør – til en pris som matcher en halv dagsleie for en Skoda i Oslo. Så hva er egentlig femten dollar for et odorøst barnesete? Vi kan jo bare kjøpe et som lukter bedre når vi kommer til San Francisco… og Julia ser ikke ut til å la seg merke ved det.
– Merkelige regler… sånn var det da ikke sist vi leide bil?
– Det var bare tull. Han ville bare ha litt ekstra betalt.
– Han fikk jo det.
– Ja…
– Aha!
– Jeg trodde du forstod det…

Det er tjuetre grader og sol så langt øyet rekker. Siv vet hvordan bilen virker. Hun åpner taket, justerer setet og svinger ut i den sparsomme trafikken.
– Nå kan du snart krysse av på listen din.
– Hva da?
– Har du ikke alltid drømt om å kjøre over Golden Gate i åpen bil? Står ikke det på listen din?
– Jepp…

Men det er ikke bare jeg som opplever et magisk øyeblikk. Idet Siv akselererer ut på motorveien, blir den litt for store skyggeluen til Julia plutselig tatt av vinden. Jeg har aldri hørt henne le så hjertelig.

___

En halv times biltur fra Palo Alto, finner vi San Jose, Californias første hovedstad, grunnlagt av spanjolene for to hundre og femti år siden. I dag er den ødelagt av teknologi, glass, stål og betong, og antagelig plassert høyt oppe på listen over de sørgeligste av restene etter det spanske imperiet. Men for all del, byen kan sikkert ha sine gjemte perler – for dem som kjenner den.
Som tilreisende et det fort gjort å bla seg gjennom turistbrosjyren.
Severdigheter: En kirke, en gruve og tre hoteller, samt Bank Of America og en sirkulær treklynge.
Og så er det selvfølgelig “The Tech” – museum of innovation. Det er der vi blir satt av, Shaya, Julia og jeg. Siv skal besøke en venninne og mimre litt, og så får vi se om vi skal overnatte eller dra tilbake til Palo Alto når de er ferdigsnakket.

 

San Jose er muligens verdens styggeste by – kanskje med unntak av Sarpsborg. Men Sarpsborg har i det minste en foss – San Jose har ikke engang det. Det eneste San Jose har å by på er “The Tech” – et museum for bråvoksne barn med Star Wars festish… altså et museum for de fleste.

– Det finnes roboter her som kan kaste et kort blikk på oss, og etterpå tegne en slags tolkning av vår kontrafei. Hva annet ser den med røntgenblikket sitt? Registrerer den at jeg går uten BH, og at jeg ikke har sokker på meg? Kan den registrere hvordan jeg lukter, og sende de biometriske dataene mine videre til CIA’s kennel for Investigative Domestic Intelligence?

– Den eneste virkelige forbedringen med Hollywoodfilmene, er at de har sluttet å legge lyd av hjulvin mot asfalt når bilene kjører på grus.

– Hvorfor sier du det?
Shaya har kommet tilbake fra toalettet uten at jeg har merket det.
– Du fant frem?

– Nei, jeg bare tisset på gulvet… Ja! Jeg fant toalettet!
– Men da er jo alt i orden…
– Forsøker du å lære Julia om film?

– Neida… jeg bare dikterer ting jeg tenker på. Julia sover.
– Big surprise.
– Nå, nå. Det er sunt å sove mye.
– Hvorfor har jeg ikke fått mere ringetid?

– Det får du spørre Siv om. Men du må gjerne bruke min telefon.
– Til å sende melding? Er du morsom?
– Det var bare et tilbud.
Jeg får et blikk som indikerer at intelligensen min blir vurdert som lavere enn skonummeret hennes, men hun tar allikevel imot telefonen jeg holder frem, reiser seg og går et stykke unna bordet for å ringe. Jeg tror egentlig ikke det er fordi hun ikke vil jeg skal høre hva hun sier, snarere et resultat av streng oppdragelse: Vi forstyrrer ikke andre med telefonsamtalene våre. Det er en av de ytterst få reglene vi har, og den håndheves konsekvent.

Så var det ordnet.
Hun har ringt til Siv og klaget sin nød, så nå har hun fått mere ringetid, noe hun straks konfirmerer ved å sende meg en melding:
“Takk for lånet”, og et lite hjerte.

– – –

– I fremtiden må vi spise insekter.
– Tror du det?
– Ja. Det var det de sa på filmen.
– De sa ikke at vi måtte, de sa bare at det kom til å bli mer vanlig.
– Jeg vil ikke spise insekter. Det smaker py!
– Hvordan vet du det? Har du forsøkt?
– No! Har du?
Jeg bestemmer meg for å vente litt med å fortelle henne at hun faktisk spiser insekter rett som det er.

– Det er en restaurant i Paris som allerede har insekter på menyen… og larver.
– Yuck!

_

IV

_

Det begynner så smått å regne igjen. Ikke mye, kun noen spredte dråper, som om noen trommer forsiktig med fingrene på parasollen over oss.

– Den er godt impregnert til parasoll å være.
– Mm… det er litt skiftende vær her, som du merker. Det er ikke akkurat som i Miami.
– Eller i Oslo, for den del.
– Det er verre på Island.
– På eller i?
– Det er en øy.
– Alt er øyer, teknisk sett.
– Man kan ikke si at noe er i Island. Det høres helt feil ut.
– Akkurat som i sydpolen?
– Men det er ikke et land.
– På eller i Madagaskar?
– I.
– Men det er jo en øy… akkurat som Island… og hva med Taiwan. Er du på Taiwan, eller i?
– Stønn! Savner du Miami?

– Bare når det regner… savner du Oslo?
– Ikke fordi det regner i hvert fall.
– Men fordi…?
– Jeg savner litt å kunne gå rett ut av døren og sette meg på café.

– Men det veier opp syns du, å kunne bo her, sånn som dette?
– Mm… … enn du da? Syns du det veier opp?
– Det kommer seg. Jeg venner meg til det. Integreres, som det så smukt heter.
– Så smukt?
– Man tuter med de ulvene man er ute med.
– Men du nekter fortsatt å snakke dansk.

– Jeg nekter ingen ting. Jeg vil bare ikke snakke dansk med deg. Det er helt unaturlig.
– Men når jeg ikke er tilstede?
– Kanskje ikke helhjertet, men jeg prøver å bruke danske ord der jeg vet det er forskjell.
– Det holder vel det…
– Nei, ikke alltid. Det er faktisk veldig mange dansker som heller vil snakke engelsk med meg, selv de på vår alder.

– Ja, er ikke det merkelig? Det der har jeg aldri forstått.
– I Norge blir vi stolte når vi forstår dansk. Men her? Og de forstår jo norsk bedre enn engelsk uansett.
– De gjør kanskje det? Jeg har jo alltid forstått norsk, så…
– Det merkelige er at når det er snakk om kjøkkenutstyr eller planter og krydder og sånn, må jeg alltid oversette til norsk uansett… men allikevel fortsetter de å snakke engelsk etterpå. Folk her tror liksom de kan engelsk, og så vet de ikke hva noe så basalt som en sil heter… eller en pinsett… eller gurkemeie. Og så kan de liksom engelsk?
– Det visste ikke jeg heller for fem år siden. Vet du hva det heter på dansk?
– Heter det ikke det samme? Folk forstår i hvert fall hva jeg mener når jeg sier det på norsk.
– Jo… men om et par år snakker du dansk som en innfødt, og så er problemet løst.
– Om et par år? Det er omtrent vitenskapelig bevist at man må investere minst ti tusen timer hvis man vil bli flink til noe. Det er fem år det, med normal arbeidstid.
– Det var vel omtrent det jeg brukte på å lære meg norsk ordentlig, fem år.
– Og du var motivert.
– Er ikke du?
– Jeg er ikke motivert til å bli dansk.
– Var du motivert til å bli tysk da du lærte det?
– Jeg har aldri sagt jeg kan tysk. Jeg aner ikke hva gurkemeie heter.
– Ikke jeg heller.


– Hvor mange timer har du brukt på å skrive dagbok?
– Aner ikke. En time hver dag… sånn cirka, i gjennomsnitt.
– Siden du var syv? Det er tjueåtte år det, pluss, pluss. Betyr ikke det at du har brukt ti tusen timer på å bli flink til å skrive?
– Heh… jo jeg har kanskje det?
– Er det ikke snart på tide å bruke det til noe?

Jo… men er det bare latskap, egentlig, at jeg ikke gjør alvor av å ta frem manuset mitt og gjøre det jeg vet jeg må? Det er litt stolthet der også, for jeg liker det første utkastet best. Jeg har ikke helt kommet over all kritikken ennå, selv om jeg innerst inne vet at den var berettiget. … og så er det så mye arbeid… og så har jeg sikkert altfor høye ambisjoner… og så ditten og datten… og alle de andre unnskyldningene.
Men det er også en annen grunn til at det fortsatt ligger i skuffen; det er som om det tilhører en annen tid… i andre omgivelser. Jeg syns det er vanskelig å gjenskape følelsen av storby når det eneste jeg ser fra skriveplassen min er et fjernt landskap mot en fjern horisont. Historien hører på en måte ikke hjemme her. Den hører hjemme et sted jeg kan la blikket vandre over et yrende gatebilde – en tidsriktig bebyggelse – et sted hvor jeg bare kan se ut av vinduet for å få inspirasjon, og så kommer den riktige setningen av seg selv. Det er i grunnen veldig lite som kommer av seg selv her. Det er for stille… for lav puls… for lite adrenalin… eller for lite testosteron kanskje? Det er ikke det at jeg savner guttegjengene som kastet ølbokser på Piken med Humleranken, men allikevel… det fantes en form for inspirasjon i den destruktive oppførselen… noe jeg kunne forakte… noe jeg kunne bruke. Her har jeg bare en motorsykkelgubbe i førtiårskrise, en som tror det er tøft å ruse motoren litt ekstra så naboene hører hvor stor… motor han har. Men han setter snart fra seg sykkelen for vinteren. Og hva har jeg da å irritere meg over… eller le litt av?

– Men du, helt seriøst, du mener ikke at vi bør flytte?
– Helt seriøst? Hvis tanken først melder seg så er den vel seriøs?
– Men det er bare en idé?
– Alt begynner som en idé… og nå har du også begynt å tenke på det.
– Mm… det er det som bekymrer meg. Jeg ville ledd av det for et år siden.

Regnet har tiltatt og det har begynt å blåse opp. Når det første høstløvet kommer seilende, er det bare å innse at sommeren er over – for denne gang.

___

På Bloxbjerg Pensionat står kosteskaftene klare på terrassen… i tilfelle vi må flykte.

_

 

10
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

18 Responses to Akkurat som i virkeligheten… liksom

  1. avatar jadajada says:

    hei Cec

    Der var du og dine skriverier om deg og dine tanker og Shaya og Siv. Jeg har nå lest forordet eller ingressen – det som kommer før ditt romertall I.
    Jeg har et utålmodig hode. Jeg leser ikke bøker lenger og jeg ser ikke en film – jeg holder meg til små epistler og 50 minutters tv-program. Men jeg skal nok lese mer av dette innlegget ganske snart – eller i morgen. Det kommer an på.
    Koselig å se deg på bloggen.





    • avatar Cecilia says:

      Hei der, og takk for kommentar.
      Hyggelig å se at du også er på banen igjen.
      Jeg vet jo at du fortrekker litt kortere ting, men som en liten ansporing kan jeg si at romertall én er et kort kapittel hvor jeg reflekterer litt rundt livet etter ferien, romertall to er noen drodlinger rundt mitt forhold til internett og bloghog, og romertall tre er noen korte episoder fra sommerferien i junaiten.
      Romertall fire er i grunnen avslutningen av kapitelet under romertall én.

      Trenger ikke leses i sammenheng
      God søndag.
      :)





      • avatar jadajada says:

        Har lest I

        Det står mye der selv om det er kort. Fra spill og pengegallopp i Vegas via Shayas hjemlengsel til politikk og flyktninger for så og ende opp i moteordet sexy. Det meste er visst sexy i vår tid – alt fra kaker til biler.





  2. avatar geitost says:

    Siste uke bestilte jeg et par norske bøker på Ark.no, og nettopp i morges fikk jeg den første i postboksen. Det er Hans Jægers “Bekjendelser”. På permen kan man lese Ibsens mening om verket :
    “Det er en bok skrevet av et svin, for svin, om svin”.
    Hmm … Jeg smilte med å tenke at jeg skal kunne verifisere dette selv nå …

    På den andre siden i boka finnes det et lite sitat :
    “Bekjendelser” faaes franco tilsent for 10 krone aa insenne bestilling mot postopkrav til forfatteren, hvis adresse er : Hans Jæger, 15 rue Daubenton, Paris France.
    Huset hvor han bodde eksisterer ennå idag, har jeg sett på streetview. Jeg ville gjerne besøke stedet en dag, for å se om det forblir noe av hans opphold derborte.
    Hvem vet ..?

    Vel. Bare en liten kommentar for å fortelle et fint sammentreff, og minne at jeg skylder deg å kjenne Jægers navn og verk, blant et mangfold andre uforventede ting som en nysgjerrig ånd er aldri trett å oppfinne. Og sånn bare si takk, en passant.

    (Min tilbakemelding apropos din oppfatning om “menns verden” ligger ennå i spredte stykker, delvis omskrevet, men tydeligvis ikke nok. Det er heldig at du er tålmodig …)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Hans Jæger og Ibsen var ikke akkurat perlevenner på den tiden Ibsen skrev denne omtalen.
      Ibsen, som jo var kjent for å tale kvinnens sak og gjerne ta kvinnens side i konflikter, valgte av en eller annen grunn å feige ut i tumultene og ordkløyveriet som oppstod etter Hans Jægers famøse tale i Arbeidersamfunnet, der Jæger gikk til angrep på bl.a. ekteskapet som institusjon. Jæger hadde forventet Ibsens støtte. I stedet vendte Ibsen kappen etter vinden, og meldte seg inn i hylekoret av kritikere. Dette oppfattet alle i kretsen rundt Jæger som et svik fra Ibsen, og de tok også sin hevn over ham på en utspekulert og morsom måte som satt ham i forlegenhet.

      Ibsens omtale av Jægers høyst intime betroelser, må således leses i sammenheng med det litt spente forholdet dem i mellom.

      ”Bekjendelser” er forøvrig nest siste bind i ”Syk Kjærlighet” – serien. Det er derfor den begynner med kapittel 29. Om du ikke har lest de foregående kapitelene, vil jeg absolutt anbefale det. Personlig er Syk Kjærlighet #1 min favoritt, den som omhandler trekantforholdet mellom Oda Lasson, Christian Krogh og Jæger i tiden før Oda og Christian giftet seg.

      … og takk for kommentar :)





      • avatar geitost says:

        Tusen takk for anbefalingen, men jeg visste dette allerede, og hadde bestilt samtidig alle 3 bind av Jægers trilogi. Overraskende nok, fikk jeg bare trilogiens andre bind igår. (Uansett, jeg ble advart via e-post at resten av bestillingen er i gang og skulle leveres neste uke, så kan du være trygg at jeg skal begynne lesingen fra første kapittel…).

        Det var morsomt å lære at det fantes en hemmelig ordning bak din opplevelse av å kjøre over The Golden Gate Bridge i cabriolet. Kanskje har jeg vært uoppmerksom, men jeg tror at det er ikke talt i innlegget om denne cabriolet-kjøring var en helt uforventet funn for deg, for eksempel noe Siv hadde opplevd selv fra før og var ivrig å dele med deg, eller om den var et av dine egne prosjekter som plutselig hadde gått i oppfyllelse.
        Jeg ville satse på den andre løsning, og så forestiller meg at det står en historie bak dette reisemålet : jeg tror at en slik reise hadde vært litt for vanskelig å ordne, med Shayas samtykke og bidrag, om den ikke hadde noen betydning for deg. Enten er historien for intim for å bli fortalt her, eller har du bare avkuttet fortellingen for å unngå den evige kritikken om dine innleggs urimelig lengde, dette kan jeg ikke gjette. Men jeg innrømmer likevel at, som leser, jeg savner noe om sammenhengen, som jeg innbiller meg hadde kunnet berike eventyret.

        Slå av opptakeren. En liten tre-ord setning som, i min oppfatning, beskrev umiddelbart en ekte revolusjon i din personelig måte å ta tak i virkeligheten og da formidle den i form av innlegg. (For øvrig, dette Edirol-emne har jeg ikke klart å kommentere hittil heller, selv om jeg har ofte tenkt på det, fra begynnelsen.)
        Men det synes til slutt at bruken av dette Rec’em skulle ikke føre til noen tydelige forandringer i din blogg-stil generelt, og særlig i dine så personlige samtaler, om jeg forstår godt.
        Eller tar jeg feil …? God natt.

        2





  3. avatar naturglede says:

    Herlig å få “oppdatert” meg litt her igjen. Jeg nyter å lese det du skriver, bare så du vet det. Dine ord flyter så lett fra det ene til det andre, og jeg følger villig med. Tusen takk og jeg gleder meg til mer. Ha en strålende søndag med dine! :)





    • avatar Cecilia says:

      Litt stridt og hektisk her på en disig mandag morgen, men det finnes et lyspunkt på den grå himmelen, kan jeg se, en begynnende bresje i skylaget, med gullskimmer i, langt der ute over det grønne vannet… et godt tegn.
      Jeg sier tusen takk for hyggelig kommentar! :)

      C





  4. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Det var i den gryende forelskelsen, i den perioden av forholdet hvor man gjerne leter etter ting man har felles, jeg kom til å nevne at jeg hadde en liste over ting jeg ønsket meg i livet – opplevelser, reisemål, egne prestasjoner… og så videre – en dynamisk ønskeliste, hvor oppføringene skifter i takt med tiden. Dynamisk, fordi slike ting jeg syns var viktige før, etter hvert har falmet litt, og til slutt falt ut av listen, samt at nye ting har blitt føyd til underveis – for eksempel ting jeg ble anbefalt av folk jeg møtte i den perioden jeg streifet Europa rundt på jakt etter kunnskap og opplevelser. Nevnt: ”Midnattsmesse i St. Peterskirken, reise med taubanen i Barcelona, stå på toppen av Sagrada Familia og å drikke champagne i Jules Verne. Det er ting jeg har gjort, mens slike ting som skinnydipping i Fontana di Trevi, delta i nøgenløbet i Roskilde eller løpe med oksene i Pamplona, er ting jeg ikke har gjort, og som jeg ikke lenger syns har noen verdi. Så det er strøket fra listen. Å gifte meg i kirken, har jeg etter vel også hvert slått fra meg, og å reise Paris – New York med Concorde er visket vekk av naturlige årsaker.
    Det eneste som nå er igjen av den opprinnelige ønskelisten: ”Å bli bortført av et romskip med aliens”. Jeg lar det stå litt til.

    Men av det som har blitt tilføyd senere er altså : ”… ankomme San Francisco i åpen bil.”
    Egentlig er dette kun den siste delen av en lengre setning:
    ”Å kjøre USA på tvers. Følge Route 66, og ankomme San Francisco i åpen bil.”
    Joda, i dag vet jeg at Route 66 ikke går til San Francisco, og at den faktisk ikke har eksistert siden 80-tallet, men da jeg skrev det på listen, led jeg altså under den misforståelsen at dette var noe jeg burde få med meg her i livet fordi opplevelsen ble formidlet så strålende malerisk av en gammel romantiker som hadde opplevd det selv. Jeg beholdt allikevel den siste delen av setningen, dette med å ankomme San Francisco, fordi San Francisco alltid har hatt en eventyraktig og eksotisk klang i mine ører, akkurat som Zanzibar, Addis Abeba, Halifax og Shanghai… for å nevne noen få.

    Hva gjelder RecEm i forhold til Edirol, så har du rett i at det ikke spiller noen særlig rolle, rent bortsett fra at iPaden har 64 GB internminne med omtrent halvparten ledig, mens til Edirol har jeg 128GB memorycard så den kan stå på opptak kontinuerlig. Dessuten har Edirol mulighet for tilkobling av ekstern mygg, mens iPad kun har innebygget mikrofon med ganske dårlig lyd. Den eneste fordelen med RecEm, er at jeg kan redigere og skrive navn på det jeg har lyst til å bevare, og så slette resten. Med Edirol er det en litt mer omfattende prosess, fordi jeg må sette minnekortet inn i en større maskin og redigere alt ved hjelp av et lydprogram (Adobe Audition).

    Vel…

    Jeg har lyst til å sitere litt fra forordet til ”Fra Kristiania-Bohêmen”. (Jeg aner jo ikke hva du kjenner av Jægers tidligere utgivelser, så om dette er gammelt nytt får du bære over med meg. )

    Fortale.
    Jeg ved, at denne bog er et monstrum
    af en bog – literært som socialt. Men des-
    værre, den maatte bli det i begge hen-
    seender.
    Literært, fordi jeg, uden oprindeligt lite-
    rært talent, i trediveaars alderen saa mig nød-
    saget til selv at overta løsningen af en opgave,
    som jeg i en aarrække havde gaat og ventet
    paa skulde bli løst af en anden – den op-
    gave nemlig at indlede en moderne norsk
    romanliteratur.
    Socialt, fordi denne opgave ikke kunde
    løses uden ad naturalistisk vej, og fordi et-
    hvert virkelig naturalistisk værk baade ved
    sin form og ved sit indhold nødvendigvis maa
    støde voldsomt an imod, hvad der nu for
    tiden ansees for god social tone.
    Jeg skal forklare hvorfor:
    Naturalismen er – kort defineret – de-
    terministisk digtning.
    Og determinismen gaar ud fra, at menne-
    skene under de faktisk forhaandenværende
    omstændigheder umulig kan handle anderledes,
    end de virkelig handler.


    Hvordan (og hvorfor) både Hans Jægers utgivelser og Christian Kroghs ”Albertine” hadde funnet vejen til min farfars bibliotek, kan jeg bare spekulere om. Ettersom min farfar var en svært religiøs mann med noe jeg i dag vil kalle en gammeltestamentlig tilnærming til sin katolske overbevisning, blir det nærliggende å tenke seg at det var min farmor som, muligens i all hemmelighet, smuglet dette inn, men på den annen side fantes det også annen litteratur der som fra et gammelkristent grunnsyn burde blitt oppfattet som ”syndig” og således djevelens verk, for eksempel ”Uten en trevl”, som altså ikke ble utgitt før etter min farmors død. Andre bøker i vores bibliotek som stammer fra farfars samling er ”Kama Sutra” og ”Historien om O” av Pauline Réage.

    Nåja… en digresjon, men altså:
    Det er dette med determinismen som alltid har fascinert meg.
    At et menneske med fri vilje skulle velge å begå handlinger som det vet skader eller støter andre – et valg som samtidig støter dem selv ut av det sosiale fellesskapet, kan, slik jeg ser det, ikke være et frivillig valg, men snarere et valg tatt som resultat av en prosess mennesket ikke selv har hatt kontroll over. Så hvor tilfeldige er egentlig tilfeldighetene? Hvor reelle er egentlig mine såkalt frie valg, når jeg i realiteten tar de fleste av dem før bevisstheten min får beskjed om hvilke valg jeg har tatt? Det er der jeg støter på mitt største problem, den logiske brist i troen på at Gud vet alt, men at mennesket samtidig er gitt fri vilje. Hobbes wishy –washy forklaringsmodell har jeg aldri kjøpt.
    Så når jeg ”holder en knapp på” at det var tilfeldighetenes spill som ledet meg til å installere RecEm, så er det like mye en litterært formulert ønsketenkning som det er et utrykk for overbevisning… om det gir noen mening :)

    Jepp…

    2





    • avatar geitost says:

      Hehe. Innvielsesritualer… Svenskene sliter seg over 90 km på snø for å fullføre Vasaloppet, Nederlenderne anstrenger seg 200 km mot iskald vind for å skøyte hele avstanden av Elfstedetocht på froste kanaler, mens unge Danskene gleder seg med å løpe et par hundremeter med rumpa i været under Rosekildes sommer sol.
      Ja, alt godt tatt i betraktning, jeg er enig at Danskene har definitivt et poeng her…
      A propos determinisme. Jeg husker at “House, Form & Culture” (av Amos Rapoport) hadde et stort innflytelse på meg, sannsynligvis fordi jeg leste den da jeg var veldig ung, nemlig i en periode da jeg hadde bare få formelle meninger, og dermed da nye idéer fikk mye ledig plass i mitt sinn, og så fikk anledningen til å forbli lenge derinne.
      Det interessante i min opplevelse med denne bok er at den hadde både innledet begrepet “determinisme” for meg og, i samme bevegelse, nyansert det på et vel argumentert vis, med å påstå at det finnes ikke noen fysisk bestemmelse i den tradisjonelle bygning : bekvemlighet og komfort var ikke alltid de viktigste som tas i hensyn når folk bygde seg hus, i sammenligning med noen mer symboliske nødvendigheter.

      Et eksempel jeg husker fra denne tilnærming gjelder det tradisjonelle japanske hus, hvis papir-vegger passer ikke godt det kule japanske klima i det hele tatt, men er forblitt som modell gjennom århundrer fordi den referer (ubevisst) til de gammeldags rike godser fra den varme sør-Kina, hvor en god del av det japanske kultur kom ut fra – uten å være innrømmet offentlig på grunn av identitet og nasjonal stolthet.
      Dermed, “et hus er ofte mer enn bare et hus” er en idé som har vært stadig nærværende hos meg siden denne gamle lesing, og så en tanke jeg hadde ennå i sinn da jeg leste innleggene hvor du fortalte og skildret flyttingsprosjektet inn din nye bolig i København.

      Vel. I kjølvannet av boka, har jeg alltid forestilt meg begrepet determinisme i form av skivet sveitserost. I forstand at våre handlinger er ledet av det kulturelle grunnlag vi er skapt av, og at slike mønstre får oss til å reagere neste automatisk i all slags omstendigheter, uten å kunne gjette om vi har kontroll over hva vi tenker eller gjør, men samtidig, i forstand at dette grunnlaget er ikke i ett stykke, at det inneholder hull. Mer eller mindre store hull, avhengig individer.
      Hver ny opplevelse skaper en ny referanse som legges til i de forrige, og derfor forblir tydelig gjennom det tilfeldige overlagring av hull på ulike skiver, og jeg forestiller meg et spørsmål som et signal som avgis og reflekteres bare (ubevisst) om det møter overflaten av den skiven fremover, den ene mest åpenbar og forventet. Men om sammenhengen er uklar, altså om spørsmålet befinner seg foran et hull istedet for et fast material, så reiser det videre til den neste skive, og fortsatt videre fra det ene til det andre gjennom det tomme rom av alle nivåer, til det berører noe å sprette opp på. Merkelig nok, det hender at nivået som reagerer til et visst signal, kommer ut av erfaringer som selve har opprinelig veldig lite med spørsmålets emnet å gjøre.

      Jeg vet ikke om dette gir noe sans. Jeg bare tror at mye i oss er forut bestemt, men der er ofte opp til oss derimot å velge nøyaktig gjennom hvilket hull våre tanker må søke veien, og på hvilke nivå i haugen ligger den ene retning vi vil avgjøre å følge. Der ligger muligheten for et valg, mellom hullene. Og feltet er bredt.
      Vel. I stedet for ost, kunne jeg brukt bildet av hullkort, av den slags som ble benyttet for å sortere mapper, fra tiden før de eletroniske datamaskiner, men den kulinariske sammenligning hørtes litt mer tiltalende ut. Og overhodet, jeg burde ikke fremsette et slik synspunkt foran en diplompsykolog, særlig på et språk jeg ikke behersker…
      Altså et tema ganske farlig å kommentere for én som jeg. Men ordet “determinisme” dukket opp, overraskende nok i din siste tilbakemelding, og så det synes at tvillingene “fri vilje” og “valg” har invitert seg på nytt på din blogg. Er det et tegn at noe veiende er i ferd med å bli satt på skålvekten, en gang til?

      Det at Siv nevner Canada, knyttet til, i samme innlegg, at hun virker ikke ivrig på idéen å ta fem år for å bli dyktig i dansk, trekker meg omkring to år tilbake. Da tenkte jeg for meg selv at hun virket ikke ha så mange røtter der dere bor idag. At hun fulgte deg til København uansett slik at du kunne ta over din fars bedrift. Det var ikke hennes land, ikke hennes språk, ikke hennes jobb. Ikke hennes hus.
      Det var bare deg som var grunnen, og jeg så for meg at hun hadde gjerne levd i et mer nøytralt sted, der begge to kunne føle seg like fremmed, hvor dere kunne bo i et felles eid hus.
      Så måtte jeg undre litt, og jeg ville selvsagt ikke ha nevnt dette hvis du ikke hadde skrevet om det først.
      Men nå ? Er det “destination Vancouver”, seriøst ? God natt.

      2





  5. Lisens Lisens says:

    Nå har jeg gjort noe jeg burde funnet ut for lenge siden.
    nemlig kopiert innlegget ditt og skrevet det ut, så det er mulighet for å klare å lese det. med STOR skrift.
    gleder meg :)

    2





  6. avatar Breiflabben says:

    I motsetning til Jayjay (JadaJada), så elsker jeg dine lange drodlerier og ser gjerne en lang film.
    Nå var jeg med på reisen, både her og der. Riktignok lenge siden jeg har vært i Sausalito og kjørt over Golden Gate fra sydsiden i en Chrysler, men ikke en convertible. Har for øvrig akkurat lest ferdig John Steinbecks Øst for Eden og det er jo ikke langt fra Sausalito og opp til det området hvor handlingen der foregår.
    Helt tilfeldig at jeg var innom og heldigvis hadde jeg tid til å “dra på tur” med deg.
    Fin tur :-)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Ah, selveste Flabben! Det var hyggelig.
      “Øst for Paradis” – en murstein på 604 sider som jeg vet jeg må lese på nytt nå som jeg forhåpentligvis er voksen nok til å forstå den på flere plan.
      Så takk for påminnelsen.
      (Jeg bør antagelig lese den på originalspråket denne gangen.)

      … og du skal ha så mange slags takk ( som mormor pleide å si) for besøk og kommentar :)





  7. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Hehe… og i Norge har man kondomkledte bisnissmenn i 40-årskrise som hver eneste dag kappsykler langs Frognerkilen for å trene til Birken, hvor de både får vist frem de rådyre karbonsyklene sine, og befester at de fortsatt har sin maskuline testosteronbeholdning intakt. Og hvem er det de viser seg frem for?
    … hihi… er det rart vi syns de er søte?

    På skolen lærte vi om stukturel og funktionel ærlighet, først satt op som kontrast til hverandre, og senere begge satt som kontrast til ”det sosialt markante æstetiske udtryk”, som vore to foredragsholdere ( mann og kvinne) hevdet var det ultimative, altså at observasjon av de sosiale egenhetene gav oss de beste sosiale designverdier. Nå snakket de form generelt uten noe fokus på arkitektur, men jeg husker (har notert meg) en eksemplifisering der utviklingen i japansk og russisk byggeskikk, et begrep som vel omfatter mer enn arkitektur (?), ble satt opp mot hverandre, og det mest fascinerende (for meg) var oppdagelsen av hvordan den japanske estetikkens bruk av hele spekteret innen form og farger skapte en helhetlig og inkluderende mykhet, selv innen rettvinklede rammer, mens den russiske i sammenligning ble monumental, overveldende og avstandsskapende.
    Er det tilfeldig?
    For å kunne svare på et slikt spørsmål, må man være allvitende og kjenne hvert eneste atoms bevegelse i universet siden det ble unnfanget.
    Vi har bygget alle våre naturlover på kvalitetssikrede og fagfellevurderte observasjoner, og kan med ganske stor sikkerhet forutse hva som vil skje i den aller nærmeste fremtid dersom vi for eksempel slipper en tung sten på en liggende glassrute. Den vil knuse. Det blir bestemt i det øyeblikket vi lar stenen falle… eller gjør det det? Blir det ikke bestemt allerede idet vi velger hvilken glassrute og hvilken sten vi skal bruke til eksperimentet? Hva om det kan forutsees allerede idet vi velger å foreta eksperimentet? Hva om det allerede på det tidspunktet kan forutsees akkurat hvordan glasset vil knuses og på nøyaktig hvilket sted hvert eneste fragment av glass vil befinne seg når eksperimentet er over? Dersom naturlovene er korrekte, åpnes det ikke for tilfeldigheter – da er alt forutbestemt. Og så er det bare å nøste seg tilbake gjennom historien…

    Kulturelt sett rimer dette dårlig som en grunnleggende tanke. Idéen om forbrytelser og straff ville blitt absurd dersom mennesket selv ikke var ansvarlig for sine egne handlinger. Ansvarlighet er avhengig av valg. Vi liker å tenke at vi selv har kontroll over livet vårt og at det er våre egne valg som styrer det. Men eksisterer vi kun som et resultat av en rekke tilfeldigheter? Ville jeg i det hele tatt eksistert dersom mine foreldre hadde blitt forstyrret av eksempelvis telefonen, av et fly som styrtet i haven eller av en insisterende dørselger som fik ringeklokken til å henge seg opp akkurat i øyeblikket før unnfangelsen av meg ble fullbyrdet? Ville jeg blitt meg slik jeg er i dag dersom unnfangelsen hadde blitt utsatt til det var kommet et helt nytt sett med spermier i min fars pung? Ville jeg i det hele tatt eksistert?
    Da jeg så ”The Butterfly Effect” for ti år siden, irriterte den meg umiddelbart noe voldsomt, mens den merkelig nok i ettertid hadde en besynderlig, besettende effekt på meg. Det var egentlig da min interesse for determinismen oppstod, som et resultat av at jeg for første gang begynte å tvile på min egen evne til å kontrollere mitt eget liv. I en periode ble jeg nærmest besatt av tanke om hva som ville forandres dersom jeg valgte å ta en annen vei enn jeg hadde tenkt eller helt impulsivt velge å gjøre noe jeg ikke hadde planlagt. Men spørsmålet meldte seg: Hvor impulsiv blir en impulsiv handling dersom det allerede er premeditert at jeg skal forta meg noe impulsivt? Vil en uskyldig pike dø i Bogota dersom jeg går på kino i stedet for å gå hjem?

    ”Hvert eneste valg”, skriver Sarte, ”forplikter hele menneskeheten” , i boken ”Eksistensialisme er Humanisme”. Hva tenkte han om det da han nektet å ta imot Nobelprisen i litteratur? At han på den måten demonstrerte menneskets absolutte frihet, at han selv hevet seg over konvensjonene og den tradisjonelle tankegangen, og at han således var et eksempel til etterfølgelse?
    Joda, jeg har sans for Sartre, bare så det er nevnt. Men ”mennesket som seirer over sin skjebne” slår jo uttrykkelig fast at skjebnen eksisterer, og således befester det jo idéen om determinismen som grunnleggende for Sartres livsoppgave som bekjemper av den.

    Vel… spørsmålet har truffet fast grunn (ikke et hull) og blitt reflektert (som lydbølger mellom parallelle flater :) ).

    Jeg har influensa (eller kanskje det kun er en kraftig høstforkjølelse) og pysete som jeg er, har jeg bevilget meg en passende dose smertestillende for å holde symptomene på behagelig avstand. Om jeg således er ved mine fulle fakulteter når jeg skriver dette, kan jeg derfor ikke fastslå med bestemthet… men jeg har nå valgt å svare deg uansett… tror jeg.

    :)

    3





  8. avatar sjalle says:

    Hallo i bloghogluken. Jeg har, som du nevner, lest litt her og der og ikke bare siste nytt her inne. For tiden leverer jeg det meste jeg skriver på fb og innrømmer glatt at det er mangfoldet og muligheter for mer og ymse respons som er årsaken.

    Dessuten er mye av tekstene mine godt innenfor fb sin smertegrense hva gjelder volum og det passer jo bra. Overskrides den så klikker “the FB Law of Attention” inn. Den sier at responsen er omvendt proporsjonal med tekstlengden og påfallende proporsjonal med banaliteten. Nesten som gode (…) gamle VGB.

    Nussekosekattegreier, guuud-så-fælt-altså -linker til artikler, jpgs med “visdomsord” på eksotisk buddhabakgrunn og hjernedødt konspirasjonsgraps er det deprimerende mye av på fb. Jeg sliter litt med det. Og veldig mye som publiseres der er bare resultatet av share-clicks rundtomkring. Ikke akkurat tekstproduksjon.
    Men jeg skal ta meg i nakken og vil fremover publisere det meste både her og på feis.

    Om bloghog som sådant:
    Maks to bilder i toppen pr. blogger; dette er latskap fra min side som ikke ble skikkelig synlig før trafikken avtok. Kommer til å endre algoritmen for bildene i toppen, faktisk for hele veikrysset óg forsiden over nyttår.
    Stenging for nyregistrering; Jeg har åpnet og lukket for dette flere ganger uten at det har gitt påviselige endringer i antall registreringer. Jeg har skrevet en egen registreringsprosedyre (wp sin er som å åpne inngangsdøra for søppelbilen). Den er for tiden parkert men vil bli introdusert på ny sammen med endringene jeg nevnte over her.

    Ja, og forresten … God Jul Cecilia :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Hallo og gledelig jul, Sjalle!

      Jo, de fleste er på Facebook, det lar seg ikke nekte.
      – ”Lik oss på FB”, skriver avisene under reportasjene sine – ”lik oss”, ikke ”les oss” (litt som stjernehysteriet på gode (…) gamle VGB …mjo…), vel)…

      Nei, jeg har ingen planer om å leve livet mitt på FB, selv om jeg har en slags konto der ( som jeg aldri har brukt, bortsett fra til å melde meg på reunion for videregående). Jeg har den mest i tilfelle jeg trenger å være logget inn på FB for å kunne foreta meg noe som er helt urelatert til FB – for slik har det altså blitt, at man må være innlogget på FB for å ansees som sertifisert til å ytre seg i helt andre fora innen det mediale univers ( i Danmark, kanskje ikke i like stor grad i Norge?).

      – ”Facebook styres av en gammeltestamentlig milits, og er det nærmeste nettet kommer til praktiserende Sharia”, sa jeg til en venninne som stadig maser på at jeg skal ”bli venner med henne” på FB. Svaret hennes var for så vidt interessant og til ettertanke: -”It’s your loss!”
      Men selv i ”ettertankens klare lys” sliter jeg med å finne en grunn til å legge ut noe på FB. Inntil videre føler jeg det slik at jeg ikke har det minste til overs for en organisasjon som går i svart dersom man viser bilde av en pupp eller referer skriftlig til eksplitte seksuelle handlinger – men som samtidig tillater utilslørt mobbing. I min verden er det det motsatte som gjelder – inntil videre.

      Joda, et nakkegrep kan nok være på sin plass, men bare ikke hold det i 58 sekunder (hvis du ikke er sertifisert helsepersonell med license to kill). :)

      Jeg lirer jo av meg noen hjertesukk i ny og né, om både det ene og det andre. Det var vel slik med meg også, at det ble veldig synlig da trafikken avtok, og så tenkte jeg mitt: Det er jo lite her inne som tilhører kategorien ferskvare og som går ut på dato i morgen, så det er vel langt bedre å fremvise et mangfold, tenkte jeg, selv om mangfoldet er en smule hermetisert

      Vel,
      jeg ble et øyeblikk distrahert her i formiddagsroen av et kubbelys som plutselig stod i full fyr fordi syvåringen ikke hadde fjernet mavebeltet av plast før lyset ble tent, men nå er jeg omsider tilbake, lett andpusten, med røyklukt i håret og med stadig synkende hjerterytme (heldigvis), og med stygge tanker om å installere sprinklerannlegg.
      Jeg hadde noen helt klare tanker i hodet da jeg ble avbrutt, men borte er de, og jeg kan ikke for mitt bare liv huske hva jeg hadde tenkt å skrive. Det var sikker ikke noe viktig, om jeg kjenner meg selv rett.

      Jeg skulle for lengst ha publisert noe, men tiden har gått og det har blitt krevet av meg at jeg setter meg inn i et program som heter Vue xStream, fra Eon – en slags terreng-generator for 3D som koster mer enn jeg nesten tør nevne. Det er visstnok en Hollywood-yndling, brukt til å skape landskap i filmer som Avatar og Hunger Games (bl.a.), men problemet er bare at det er verdens dårligste koding. KRÆSJ-BOOM-BANG, og så fryser hele kostebinderiet – hele maskinen – helt vilkårlig – uten forvarsel.
      Det eneste som hjelper er Swedish Reset: Napp ut støpselet.
      Og etterpå har maskinens ID (får jeg beskjed om) forandret seg, fordi jeg muligens har hatt tilkoblet en iPhone eller en iPad mens jeg innstallerte programmet (!?), og hvis dette ikke lenger er tilkoblet, kan programmet ikke lenger åpne filer jeg har savet med den gamle maskin-IDen … og vi snakker om et program til 1695 dollar! WTF?

      Vel, så fikk jeg klaget litt… men jeg viser noen eksempler i det neste innlegget… en eller annen dag i løpet av romjulen, tror jeg.

      Ta vare – og fortsatt en velsignet jul. :)

      1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *