Livets ubestemmelige magi…

Solen er på vei ned Det gule lyset har blitt til rødt og reflekteres i vinduene til naboen. Gult til rødt – som et stoppsignal i et veikryss.
Det er bare tid som skiller liv og død. I det ene øyeblikket har vi en fremtid, i det neste har vi det ikke, men det vet vi ikke, fordi vår egen tid har stoppet. Vi blir hengende igjen i vårt siste bilde, mens verden rundt oss går videre – mens universet ekspanderer – uanfektet av liv og død. Universet er en bulldoser.

Stillheten brytes av en knallert som stopper nede ved porten. Der blir den stående og putre på tomgang en liten stund, før den speeder opp og kjører noen meter, stopper igjen og blir stående på nytt og putre noen sekunder, før den igjen speeder opp og kjører noen meter – og slik gjentar det seg.
– Stakkar’n må ha fylt kengurubensin på tanken, ville mormor ha sagt, og jeg tenker at dersom morfar hadde vært tilstede, ville han senket avisen akkurat så mye at han kunne kikke på meg over kanten, og så ville han fortalt meg om den gangen han var på min alder – da han (i motsetning til meg) måtte gå med avisen både før og etter skoletid dersom han ville ha lommepenger. Kanskje ville han tilføyd at avisbudene på den tiden måtte gå på sine ben, og at de tjente to øre for hver avis de leverte, og kanskje ville han lagt til:
“I dag kan de duve rundt på knallert og få timebetalt”.
… og
så ville han gjemt seg bak avisen igjen.

Snart hører jeg putringen kun som en dempet summing bak det spirende løvverket. Om litt vil den ha kommet til enden av veien, og vil forsvinne rundt hjørnet. Da kommer jeg ikke til å høre den lenger.

Det er vindstille. Gardinene henger ubevegelige foran det halvåpne vinduet. Klokken på nattbordet er fem på halv syv, og merkelig nok har ikke Julia våknet før meg. Jeg rekker knapt tenke tanken før det begynner å romstere i tremmesengen, og jeg ser to små hender som heiser et smilende fjes opp over sengegjerdet.

– Hei hei hei!
– Hei selv! Nå, det hadde du ikke trodd, at jeg skulle våkne før deg?
– Baba?
– Nei, det er nok altfor tidlighva sier du, skal vi unne oss et lite morgenbad før frokost? …i badekaret mener jeg, ikke i havet, for der er det nok litt for kaldt ennå. Kanskje jeg skal fortelle deg om Archimedes, han som oppfant oppdriften? Eller kanskje du heller vil høre om loven som sier at når et legeme nedsenkes i vann, ringer telefonen, og da får legemet en naturlig oppdrift lik kvadratet av nysgjerrigheten multiplisert med irritasjonen… nei, det var bare morsomt før i tiden, i gamle dager, da jeg var på din alder – på den tiden man ikke følte seg hjelpeløst naken og uten dekning hvis man var offline…

_

_

Klokken på nattbordet viser at det er niende april. Det er på dagen syttifem år siden Danmark våknet til lyden av hanemarsj og bryske kommandorop fra firskårne prøyssere. Var det sol og pent vær, knopper på trærne og kåt fuglesang da tyskerne kom brasende inn i den danske hyggeligheten, eller kanskje det var overskyet, tåkete og fargeløst, og kun noen sorte ravner som sirklet sakte over invasjonshæren – kanskje i nysgjerrig undring over menneskets bemerkelsesverdige trang til å plage livet av hverandre – før de ble skremt og tvunget på flukt av Junkerne som kom drønnende lavt over hustakene.
Jeg vet ikke så mye om krig. Jeg har aldri opplevd krig – ikke på alvor – jeg har bare lest om det – beretninger om modige hærførere og barske krigshelter.

Det er snart to og et halvt tusen år siden Aristofanis skrev Lysistrata.
Hva om vi hadde gjort det samme i dag: Nektet å ha sex med menn før de sluttet å krige?
Da hadde vi kanskje løst problemet med overbefolkning…

 

___

 

En mø i en pastellfarget blomstereng med sommerkløver og timotei
– i et silkemykt landskap med rosenrøde skyer i soloppgangen.
Er det meg?

_


En dør åpnes i andre etasje, raske føtter småløper i gangen. En ny dør åpnes og lukkes. Så blir det stille litt. Jeg smiler og ser på klokken. Ti over syv.

– Hørte du det, Julia? Det var Shaya som gikk på badet.
– Baba?
– Mm… Shaya… hun liker å være først, fordi hun er den raskeste til å vaske seg, og hun hater å måtte vente… Shaya er fortsatt så ung at hun kan bade kvelden i forveien, og allikevel være like fresh når hun våkner… og det kan du også, snart, når du klarer å ordne forretningene dine uten bleier…

Det går noen minutter, og så går det i døren, og igjen hører jeg raske føtter over gulvet. Så blir det stille et lite minutt, før det igjen går i en dør, og små føtter springer barbent over gulvet og ned trappen, i et tempo jeg bare kan drømme om. Det romsteres litt i gangen – hører jeg et oppgitt sukk? – og like etter løpes det opp trappen igjen – nesten like fort som det ble løpt ned. Jeg hører stemmer og oppfanger at det er en mobil som er utladet. Hvor er laderen?
Er det en krise i emning?
Så hører jeg stemmen til Siv, søvnig og lett irritert:
– Hvor brukte du den sist? Ladet du ikke iPaden din på terrassen i går?
På nytt løpende føtter. Hastverk.
– Jeg fant den! Den har blitt litt våt. Gjør det noe? Kan jeg tørke den med føneren?
Jeg hører ikke svaret, men konstaterer at krisen er avverget.
Og så er det på nytt skritt i trappen. Denne gangen er det ikke barneføtter. Et trøtt smil stikker hodet inn på kjøkkenet og spør om jeg har hentet avisen. Jeg rister på hodet. Nei, vi har ikke vært ute ennå, men jeg kan hente den når vi skal gå morgentur. Det er åpenbart ikke godt nok. Et lite minutt senere kan jeg se en hvit morgenkåpe som duver nedover oppkjørselen, og et hode med en sky av bleket hår duvende etter seg.

– Se… nå henter Siv avisen.
– Isaba?
– Ja… ser du henne? Avisen er viktig, skjønner du… det er i avisen det skjer… det er der nyhetene skapes… og kanskje også mange av meningene våre… så du skal ikke se bort fra at du også en eller annen gang i fremtiden vil springe barbent ned til postkassen i all hast fordi du du er nysgjerrig etter å finne ut hva du skal mene om dette og hint… om hva som anses for å være dagens rette mening, altså i følge våre meningsberettigede trendmongere. Jaha? Du smiler du… var det trendmongere som trigget smilerefleksen din? … vel, det er kanskje morsomt nå, men jeg kunne nok forsikre deg om det motsatte… hvis jeg ville… ja, ja… du får smile mens du kan..

Når Siv kommer tilbake fra postkassen, har hun blikket vekselvis på hellene og i avisen. Hun er barbent, utålmodig etter å lese nyhetene, men samtidig påpasselig med hvor hun setter føttene. Timesharing – ikke multitasking, tenker jeg – mennesket kan fortsatt ikke bruke øynene som to separate informasjonsenheter.
Selv om jeg står med ryggen til, kan jeg se av refleksen hennes som speiler seg i den halvåpne glassdøren til gangen at hun smiler og vinker til Julia før hun banker forsiktig på ruten. Gidder jeg åpne?
– Hva sier du, Julia, skal vi slippe henne inn? Hun tror visst at døren er låst.
Jeg smiler og roper at døren er åpen.
– Hva hadde du gjort om vi ikke hadde vært på kjøkkenet? Hadde du bare blitt stående og vente?

– Da hadde jeg gått andre veien. Jeg kom denne veien fordi jeg så dere.
– Jeg lurte bare på hvorfor du ikke tok i håndtaket.
– Fordi jeg er en vampyr.
Jeg får et lett bitt i nakken og et morgensuss som smaker mentol, og spørsmål om vi har vært lenge oppe. Jeg svarer at vi har vært oppe en times tid, at vi har badet og varmet focaccia i ovnen, og at de fortsatt er lunkne hvis hun vil ha, kanskje med jordbærsyltetøy og geitost? …og jeg har nylaget kaffe på kannen. Hun ser på Julia som sitter konsentrert i barnestolen og spiser, smiler litt og påpeker at det virker som om det er omtrent fifty-fifty hva som havner i munnen og hva som havner i oppsamlingsheatet – det er det hun kaller den praktiske lommen nederst på smekken.
– En focaccia med jordbærsylte … ja takk, men uten geitost… og mens jeg husker det; trenger dere bilen i dag? Jeg har en avtale i byen… det er en som skal selge en projektor.
– Hva er galt med den vi har?
– Den støyer. Har du ikke hørt det? Men jeg kan godt ta den store, hvis dere skal handle eller noe.
– Neida, bare ta den. Julia og jeg skal bare gå tur, og etterpå skal vi luke løvetann langs muren, så vi slipper å få huset fullt av fnokk.
– Fnokk? Er det de hvite?
Jeg smiler. Fnokk er visst ord hun ikke kan. Det begynner å bli lenge mellom hver gang nå. Før var det nesten daglig at jeg brukte ord hun ikke kjente.
– Har du ikke hørt om fnokk?
– Ikke før nå. Jeg visste ikke at det hadde noe navn.
– Løvetann formerer seg uten å befruktes. Visste du det?
– Nei.
– Da har du lært to ting i dag, allerede før klokken åtte. Det finnes kanskje ikke løvetann i Miami?
– Hehe… vi hadde et gartnerfirma som tok hånd om hagen. Jeg så aldri noe… fnokk.
– Mm… det burde jeg husket… jeg tror jeg hadde likt å være gartner. Morfar mente jeg måtte ha arvet min mors grønne fingre.
– Kanskje vi begge har valgt litt feil retning?
– De mislykkede heksene… samfunnets ugress.
– Bare synd vi ikke formerer oss uten befruktning.

Julia er for ung til å ha opparbeidet seg noen kulturell ballast. Hun har ennå ingen formening om hva som er allment akseptert som appetittlig, eller det motsatte, så hun åpner munnen glupsk når jeg forer henne med de resirkulerte restene direkte fra plastlommen. Siv ser mistroisk på meg.
– Gjorde de sånn med deg da du var liten?
– Det håper jeg da virkelig… skal du stå der og glane?
– Gjør det noe?
– Du invaderer intimsonen vår. Gå og dusj!
Men så kommer Mone fykende i lilla hettegenser og grønne shorts, med nakne ben og vått hår. Hun spør om vi trenger noe fra kjelleren ettersom hun allikevel skal ned og hente noe. Siv sier hun vil bli med ned, for da kan hun få hjelp til bære opp sykkelen til Shaya. Jeg hører de ler sammen i gangen, før døren lukker seg bak dem og lydbildet overtas av Shaya som snakker i telefonen på vei ned trappen. Gjennom glassdøren kan jeg se at hun setter seg på det nest nederste trappetrinnet, holder telefonen mot øret med skulderen og åpner iPaden. Brokker av samtalen kommer gjennom døren, selv om jeg ikke går inn for å lytte.
– Vent… jeg sjekker…
Er hun allerede på full fart inn i det Siv kaller the buzy-trap – tidsfellen hvor man dedikerer all sin tid til avtaler med andre og ikke lenger har tid til seg selv? En moderne pike i en moderne verden – et regulert og velorganisert liv med systematisert og forutsigelig fritid. Tidlig krøkes… men kanskje det er litt vel tidlig? Eller er jeg bare gammeldags? Siv mener barndommen er til for at vi skal leke voksne… jeg er tildels enig… tildels.

– Sorry, jeg har en avtale… …haha, det skulle du likt å vite.
Så blir jeg nysgjerrig og lurer på hvem hun skal treffe, men jeg vet bedre enn å spørre.

– Godmorgen… vil du ha en focaccia?
– Eh… nei takk.
Jeg får en klem i full fart, og et luftkyss på hvert kinn.
– Har vi grapefrukt?
– En halv fra i går… den ligger i kjøleskapet. Jeg har pakket den i plast, så den skal være helt okei.
– Cool… hi, Julia… do you like grapefruit?
Julia får de samme to luftkyssene. Maniert… jeg har mine mistanker om hvor hun har det fra. Er hun i ferd med å bli en snobb?
– Hvordan går det på skolen? Trives du fortsatt?
– Det er okei…
– Er du noe sammen med de andre i klassen, eller er det fortsatt mest Jessica og Odil du henger med?
– Begge deler… hvor er Siv?
– I kjelleren og henter sykkelen din.
– Cool… kan jeg låne dataen din?
– Når du har vasket hendene. Jeg vil ikke ha grapefrukt på tastaturet.
– Kan jeg ta den med ut?
– Hvis du går forsiktig og ikke løper med den.
– Jeg gjør ikke det. Det vet du…
Ja, jeg vet det, men jeg føler at jeg må si det allikevel, selv om jeg gjentar meg selv. Shaya er forsiktig med alt hun låner – hun er i det hele tatt forsiktig med alt, når jeg tenker meg om.
Siv har lagt igjen Børsen på kjøkkenbenken. Jeg ser at Hellas har klart å betale avdraget til verdensbanken i tide. Når gjenstår det å se om de klarer neste avdrag om en måned. Det planlegges nye økonomiske tiltak mot Russland… noe som svir på pungen… hm… det er vel et språk som barske menn forstår… slike som Putin.
Jeg ser Shaya gjennom vinduet, i lotusstilling på benken. Hun har datamaskinen i fanget. Jeg ser fingrene som løper over tastaturet og smilet hennes når hun skyver håret til side.

Hvordan ser hennes verden ut? Jeg har egentlig ingen aning lenger… og det er antagelig best slik. De er ikke på facebook. Jeg vet at de er et annet sted… et sted hvor de får være i fred for voksne snokere. Og bra er det.

– Nå,  var det noe spennende på nettet?
– Har du byttet om ø og æ?
– Ja. Fordi jeg skriver touch. Med dansk keyboard skriver jeg bare feil hele tiden.
– Men det står riktig på tastaturet.
– Jeg vet det. Det er fordi den er kjøpt her. Du får bare venne deg til det hvis du skal bruke min maskin.
– Hvorfor kan det ikke være likt når alt det andre er likt?
– Si det… kanskje fordi nordmenn er sære?
– Det har kommet en ny jente i klassen til Jessica. Hun heter Oona.
– Er hun søt?
– Søt? Hvordan søt?
– Har du ikke snakket med henne?
– Yes.
– Er hun hyggelig? Liker du henne?
– Hun er amerikansk.
– Det var også et svar.
– Hun er sånn som meg.
– Jaha. Det forklarer jo alt.
– Du har forresten lite batteri. Skal jeg sette den på lading for deg?
– Ja takk, om du vil være så sød…

Etter hva jeg har lest i nettavisene, er det en trend på facebook for tiden å skulle redegjøre for øyeblikk som fremkaller snev av personlig lykke.

– Hva sier du, Julia, er vi lykkelige? Kan vi med hånden på hjertet si at vi har alt vi ønsker oss her i verden… for det er jo det som er lykken, er det ikke, å få alt man ønsker seg? Men hva skal man så ønske sig når man har fått det hele? Mer? Mer av alt?


Når Mone kommer tilbake for å lage seg frokost, lar jeg Julia bli sittende igjen som observatør. Hun liker å betrakte mennesker i aktivitet. Selv flytter jeg meg til spisebordet for å scanne gjennom nettavisene.

 

Jeg merker meg at det smiles iherdig etter asylforliket… du verden som det smiles.


” Kommer aldri på tale”, sa Siv Jensen i forrige uke.

” Dette er ikke noe tilbaketog”, sa Siv Jensen i går.
Etter å ha måttet gi etter i asylbarnsaken, står Anundsen på pressekonferansen og forsøker å smile alt han kan. Men ser man godt nok etter, vil man oppdage at smilet skjemmes av et blikk som stirrer blindt inn i nederlagets dystre tomhet. Han fremstår unektelig som det min salige mormor ville karakterisert som ”- en som har solgt smør, men ingen penger fått”.

Mot at noen få familier kanskje får komme tilbake, har vi i Frp fått gjennomslag for prinsipielle innstramninger som vil monne stort og vare lenge. “ skriver Mazyar Keshvari, mannen som selv har fått nyte godt av en liberal innvandringspolitikk. Nå er han medlem av FrP og tilhenger av innstramninger.

Hvorfor føler han det så maktpåliggende å denge løs på Venstre og KrF – hvorfor må han i all offentlighet banke det så ettertrykkelig fast at de har latt seg lure? Og om så er tilfelle: Er han virkelig stolt av det? Er han stolt over å ha medvirket til å gjøre det vanskeligere for fremtidige innvandrere å oppnå det samme som han? … eller er det den politiske seieren som betyr mest for ham? Er det dette politikken gjør med innvandrere som for egen del har fått både i pose og sekk? Er han ikke norsk nok? Har han ikke lært seg barnesangene?
Vil han ikke være en ekte hottentott… eller en indianer, slik som oss andre? Holder han med cowboyene? Er han en av de atale guttene – de som skjøt med luftgevær på småfugler og trakk vingene av Maria fly-fly?
Han ser sånn ut.

_

Jeg ser en notis i ExtraBladet: Det er søttifem år siden den tyske besettelsen, som det heter her. Det er en liten overskift – som om det var kun en parentes i Danmarks historie. Det var kanskje ikke mer enn det?
Vi belyser visst ikke invasjonen like omfattende her som i Norge. Det er kanskje fordi vi ikke har like mye å slå oss på brystet med? Den danske velvilligheten medførte jo ikke særlig motstand; et par timer med unødvendig skuddveksling – og så mente kongen det fikk holde. Hvor kom denne velvilligheten fra? Var det danske folk virkelig så uvitende om nazismens vesen, at de ønsket tyskerne velkommen? Neppe. Den tyske propagandaen hadde for lengst nådd Danmark, så folk var slett ikke uvitende om jødehatet. Jødene hadde planer om å overta makten gjennom å sikre seg landets verdier, ble det hevdet, og hadde det ikke vært for jødene så hadde Tyskland vunnet første verdenskrig og skapt et storslagent og uovervinnelig Europa, kunne man lese i propagandapampletter og aviseartikler. Og stort sett fikk propagandaen stå uimotsagt. Dessuten var de jo ikke så mange, jødene, og de var da heller ikke riktig danske… var de vel? Og tyskerne lot dem dessuten i fred… i hvert fall i et par år.
Men da tyskerne omsider hadde fått nok av den danske hyggeligheten, fikk jødene det travelt. Da eksisterte det ikke lenger noe amnesti for danske jøder. Og omsider fikk vi øynene opp.
Nazistene fikk aldri has på de danske jødene. De aller fleste ble skysset over sundet til Sverige. Stort annet har vi ikke å slå oss på brystet med fra krigsårene.

I Norge får invasjonen langt større oppmerksomhet. I norske nettaviser kan jeg lese om Haakon 7. Norges konge. Der vår konge valgte samarbeid, rettet Norges konge ryggen og sa blankt nei. Jeg kan lese om flukten til London, jeg får se det ikoniske kongebildet ved kongebjørka, jeg kan lese om “gutta på skauen”, om de heroiske sabotørene… og sågar litt om de glemte motstands-kvinnene. Men det står påfallende lite om jødene, hverken om de syv hundre og femti som ble drept eller om de mange som fikk hjelp til å flykte eller ble skjult.
Montro hvorfor dette blir så underkommunisert i disse jubileumstider? Hvor blir det av beretningene om de virkelige krigsheltene – de som reddet liv under krigen? Det er kanskje “feil politikk” å påpeke det norske folkets iboende medmenneskelighet akkurat for øyeblikket? Det er muligens litt dårlig timing akkurat nå, i disse dager, hvor politikerne hestehandler om asylpolitikken? Det var mennesker det handlet om den gangen – medmennesker – et begrep som åpenbart har gått av moten. I disse dager gjør den norske regjeringen snarere sitt beste for å underslå at asylsøkere og flyktninger er medmennesker, snarere brikker i et politisk maktspill, og de skal visst for enhver pris ikke menneskeliggjøres. Det vil bare forkludre prosessen dersom folk begynner å se på flyktninger som mennesker.

Forlik:
Dersom femti utviste flyktninger skal få revurdert utvisningsvedtaket, skal samtlige fremtidige innvandrere få lide for det.
Noen er åpenbart stolte av det forliket.
Snart er det valg i Norge, kommunevalg. Men det er kanskje ikke slike ”bagateller” folk flest tenker over når de går til urnene? Er det kun de få – de berørte – de som selv har fått føle umenneskeligheten på kroppen – er det bare de som bryr seg og gjør sine mislykkede forsøk på å stoppe maktpolitikken, gang på gang, mens resten stilltiende rusler til valglokalene og avgir sin stemme til overgriperne?

Også i Danmark observerer vi stilltiende hvordan politikken i økende grad reduserer mennesket til en uvesentlighet i samfunnsorganismen. Individet marginaliseres og bagatelliseres. Vanskeligstilte, ressurssvake og hjelpetrengende betraktes med kritisk irritasjon i stedet for medmenneskelighet. Individer med trengende behov forsimples til retoriske vektlodd – enheter som man kan bruke til å balansere vekten etter forgodtbefinnende i det politiske maktspillet.
Vi har latt politikerne degradere politikken til en arena for taktikkeri, mannjevning og hestehandel – kjøp og salg av stemmer, posisjoner og makt, og forfallet tydeliggjøres når politikere som Keshvari hever stemmen fra en meningsberettiget posisjon i et politisk parti. Politikken har blitt komedie, noe vi underholdes av, mens vi egentlig burde sette ord på vår ubekvemmelighet og uttrykke vårt mishag og vår manglende respekt.
Hvorfor gjør vi ikke det?
Hvorfor gir vi ikke kollektivt uttrykk for vår misnøye?
Hva er det som gjør at det kun er noen forsvinnende få som orker å ytre seg mot galskapen?
Er det ikke fordi vi innerst inne er klar over at det er oss fullstendig likegyldig?

I vår bekymringsløse overflod blir vi bare sittende stumt og riste på hodet over vettløsheten i det politiske maktspillet. Vi bivåner den absurde forestillingen og lar oss underholdes, i full forvissning om at vi selv aldri kommer til å berøres: Ingen politikere vil noen sinne tørre å røre ved våre privilegier. Dette vet vi, fordi det er fra våre egne rekker politikerne rekrutteres.
Vår verden er forutsigbar. Det er ikke oss og våre liv det skaltes og valtes med – det er de andre – de som er mindre heldigstilte, de som kanskje mangler både hus og klær og mat på bordet – det er de det skaltes og valtes med. Politikerne vet at vi vil vi la dem få lov å spille monopol med samfunnets verdier – de vet at vi lar dem få lov å privatisere infrastrukturen, konkurranseutsette velferden, selge ut folkets naturgitte resurser og kanalisere samfunnets fremtidige inntektskilder til private investorer – nettopp fordi det ikke spiller noen rolle for oss. Det finnes ingen politiske partier som virkelig våger å føre en politikk som for alvor truer våre privilegier. Selv ikke på fløyene, der rødt og blått smelter sammen på fargesirkelen, finnes det politikere som går sultne til sengs. Slik vil det alltid være – i fremtiden også – for våre privilegier er de samme som politikernes privilegier. Og selv om vi i et øyeblikk av patetisk medfølelse skulle komme i skade for å felle en tåre over enkeltskjebner, så er det snart glemt når vi glir dovent avsted i den nye bilen på vei til delikatessedisken for å forhøre oss om hummeren, om den er dagsfersk og nykokt…

og please, ikke noe dill.

_

_

 

_

Været er varmere, dagene er lengre. Solen blir litt sterkere dag for dag. Mens våren fester grepet og naturen forbereder seg på sommeren, kommer det en mail fra Helena. Hun skriver om Elisabeth, en fjern, men allikevel nær, slektning. De har funnet henne død, hjemme i hagen i Milano. Tjueni år gammel har hun videreført slektstradisjonen og tatt sitt eget liv – stille og rolig, og fullstendig uventet..
Helena vil jeg skal ringe når jeg har tid til å snakke litt.
Jeg kjenner motviljen som en klump i maven, ikke fordi jeg har noe imot å snakke med Helena, men fordi jeg blir minnet om noe jeg helst vil fortrenge.

_

Det er rundt en million mennesker som tar sitt eget liv hvert år, kan jeg lese av statistikken, men det tas forbehold om store mørketall; fingerte ulykker, drukninger, utforkjøringer, overdoser og så videre, tilfeller som ikke blir fanget opp av statistikken.
Tre fjerdedeler av dem som begår selvmord er menn. Den hyppigste årsaken til selvmord blant menn, er finansielle problemer, konkurser, tap av rang og stolthet. Den vanligste årsaken blant kvinner er depresjoner, angst og følelsen av meningsløshet.

I min slekt er det flest kvinner som har valgt å avslutte livet. De fleste har hatt omtanke for sine omgivelser og skånet dem som skulle rydde opp. Ingen kuttede pulsårer, ingen hjernemasse spredd utover silketapeten og ingen slemme frontkollisjoner mot møtende vogntog. Det har vært rent og pent; gjerne en overdose med sovetabletter, og i blant et fall fra en bro eller en rask og ubemerket svipp over rekken fra en båt.
Min farmor bidro til de statistiske mørketallene da hun lot seg falle ned en trapp. Jeg antar at hun var avskåret fra å benytte seg av noen andre muligheter. Jeg har forsonet meg med det nå… det er ikke lenger noen hemmelighet. Jeg har fått det vitterliggjort at det var en planlagt handling. Jeg klandrer henne ikke… men jeg skulle ønske det aldri hadde skjedd. Jeg tror ikke hun hadde gjort det om hadde visst at jeg skulle bli født… om hun hadde visst at jeg skulle savne henne så enormt, selv om jeg aldri fikk treffe henne.

Jeg finner frem familietreet som Helena ga meg. Det er moren til Elisabeth som kommer fra vår gren av familien. Vi har samme tippoldeforeldre, Elisabeth, Helena og jeg. I de medfølgende notatene fra Onkel Abbie, Helenas bestefar, kan jeg lese at vår felles tippoldemor druknet i en alder av trettifire år. Det ble formodet at hun druknet seg med vilje. Det skal visst ikke være så ille å drukne, har jeg blitt fortalt.
I følge Onkel Abbie er det kun én som har gitt all omtanke på båten og skutt seg selv; min oldefars bror. Han valgte å blåse hodet av seg i 1907 med en amerikansk Springfield. Onkel Abbie skriver at Eugene surret geværet fast med tau til en bjelke i uthuset, bandt en snor til avtrekkeren, tømte en flaske bourbon og trakk i snoren: Poff! Han ble tjuefire år.

Helena forteller at det er sommer i Geneve, at det er varmt, at folk er ute og seiler på Genfersjøen. Jeg forteller at jeg som barn trodde det het gjenferdsjøen, og roter meg inn i en crazy forklaring om gjenferd, zombies og poltergeist, og ender opp med en påstand om at inuittene har fjorten ord for snø, noe jeg forøvrig tror bare er en myte.
– Cecilia, hør her, jeg tror definitivt det er på tide du kommer hit. Nå.
– Jeg kan ikke….
– Så kan vi kjøre til Italia sammen. Det tar bare tre og en halv time til Milano. Det er en fin tur.
– Kjøre til Milano? Til begravelsen, mener du?
– Ja. Du har vel tenkt å gå?
– Jeg vet ikke… jeg har noen ting jeg må levere… jeg har en deadline jeg må….
– Mm-hm? En deadline…
– Sorry. Jeg vet, det var dårlig ordvalg, … men jeg kan bare ikke reise noe sted akkurat nå.
– Fordi du har en deadline? Jobber du ikke på data? Du hadde da en deadline i London også, så vidt jeg husker.
– Jo… men jeg bør egentlig levere personlig… møte opp og være tilstede, om du skjønner.
– Okei… j
eg hadde bare følt meg litt tryggere om du var her.
– Hvordan da, tryggere?

– Etter det som har skjedd.
– Tror du det smitter?
– Nei… ikke direkte…
– Hva mener du? Er det meg eller deg du er bekymret for nå?
– Jeg er ikke bekymret… ikke direkte…
– Ikke direkte? Du er ikke alvorlig nå? Du mener ikke for alvor at
– Jeg er sikkert bare generelt bekymret.
Generelt? For hvem? For meg?
– Du har dine mørke sider du også.

– De er ikke mørke, Helena, dog. Hvilken grunn skulle jeg ha? Jeg har en datter på ni måneder.
– Elisabeth hadde nettopp kjøpt seg hus, ingen økonomiske bekymringer… hun hadde heller ingen grunn.
– Hva vet du om det?
– Nei… du har vel rett i det. Vi vet jo ikke.
– Etterlot hun seg noe? Et brev eller noe?
– Nei… ingen ting. Hun hadde en nylaget bolle med salat på kjøkkenet, og bordet var dekket, sa faren hennes.
– Var det han som fortalte det?
– Mamma har snakket med ham. Det var han som fant henne. Mamma er i Milano nå.
– For å se ham?
– De har kjent hverandre i mange år. Jeg har bare truffet ham i blant, aldri snakket noe særlig med ham. Det var Elisabeth jeg kjente best. Vi pleide å ringes…

Jeg får vite for mye, mer enn jeg vil, detaljer jeg egentlig ikke vil ha, men som jeg samtidig ikke klarer å la være å lytte til. Jeg ser det for meg, den spede kroppen i liggestolen, fredelig i skyggen, som om hun bare har sovnet et øyeblikk, tatt seg en liten lur før middag. Det var det han tenkte, faren hennes, da kom for å levere noe post som var kommet til ham i stedet for til henne.
– Jeg trenger ikke vite alle detaljene, Helena. Det blir for nært… selv om jeg aldri har truffet henne.
– Du har faktisk truffet henne. Du husker det bare ikke.
– I Lyon?
– Mm… det var hun som hadde laget invitasjonene… og bordkortene.

Plutselig husker jeg henne. Jeg husker moren til Helena som hvisket til meg under presentasjonen hennes og sa at Elisabeth en gang kom til å bli stor og berømt, at hun hadde det i seg, at hun hadde det rette blikket.
Jeg husker ikke noe særlig av presentasjonen hennes, men jeg husker at hun hadde et lite kors i et kjede rundt halsen, akkurat som meg, og at det blinket i det hver gang hun beveget armene for å understreke poengene sine. Hun var tynn… spinkel, store øyne… pen… italiensk pen. Vekslet vi ikke noen ord også…? Jo, jeg husker hun kom ut sammen med Helenas mor da vi hadde gått ut for å trekke frisk luft ute ved fontenen, og vi ble formelt presentert for hverandre. Hun sa hun var misunnelig på krøllene mine… Hun var en av de få som ikke kommenterte den improviserte pianokonserten min. Kanskje hun hadde gjennomskuet meg… eller kanskje hun ikke hadde vært tilstede? Jeg sa noe pent til henne, men jeg husker ikke hva…
Selvfølgelig måtte det være henne. Det er alltid de fineste… blomsten åpner seg – og dør.

– Din mor presenterte oss. Jeg koblet ikke. Nå ble det bare verre…
– Vi skal love hverandre en ting, Cecilia, vi skal aldri gjøre noe dumt uten å ha snakket med hverandre først. Lover du det?

– Jeg er ikke i faresonen.
– Det er ikke det jeg sier… men ikke si du aldri har tenkt på det.
– Ikke seriøst. Jeg er altfor nysgjerrig.
– Men du har tenkt tanken?
– Har vi ikke alle gjort det, en eller annen gang?
– Det er akkurat det jeg mener. Normale mennesker har ikke sånne tanker.
– Hvor har du det fra? Det er da ikke noe unormalt i det. Alle har sånne tanker… i blant.
– Hvis du sier det… jeg bøyer meg for fagkunnskapen… men jeg mener, det er så lite som skal til… noen piller, og så er det hele over. Ingen smerte, ingen… anger.

– Jeg tror du er mer i faresonen enn jeg.
– Nei. Jeg er ferdig med det.
– Hør her, Helena. Slutt å bekymre deg. Vi skal bli gamle damer du og jeg. Vi skal treffes til lunsj på Jules Verne og skåle i calvados fra Napoleonstiden… når vi er søttifem! Right?
– Right…
– Avtale?
– Avtale.

– Og så kan vi mimre om gamle dager mens de elektriske bilene flyr forbi utenfor og hovmesteren vår er en cyborg-imitasjon av Fred Astaire.
– Hehe, eller Johnny Depp?
– Eller George Cloney.
– Hugh Grant?
– Fysj!
– Hvorfor ikke Hugh Grant?
– Som hovmester? Ærlig talt! Han er ikke delikat. Da vil jeg heller ha Yul Brynner.
– Han er altfor lik Putin.
– Det har aldri slått meg.
– Hvorfor må det være en mann?
– En kvinnelig hovmester? Hvem da?
– Marlene Dietrich. Hvem ellers?
– Enig. Absolutt. Hvem ellers… men du…
– Jeg vet… du kommer ikke.
– Jeg sier ikke det! Jeg har ikke bestemt meg… men jeg burde vel gå, når jeg tenker etter, selv om jeg ikke kjente henne noe særlig.
– Det er ikke for hennes skyld. Hun bryr seg ikke lenger.

– Nei… det er vel sånn det er… vi bare resirkuleres. No big deal…
– Ringer du meg?

– Vil du ikke snakke med meg mer?
– Da hadde jeg ikke bedt deg ringe…

Tar jeg for lett på det? Gir jeg inntrykk av å late som om det ikke går inn på meg? Er det derfor Helena ikke vil snakke mer med meg, fordi hun mener jeg trenger tid til ettertanke… tid til refleksjon… tid til å la det synke inn?
Hvor oppsiktsvekkende er det egentlig at noen dør… eller at noen tar livet av seg? I følge statistikken er det to tusen syv hundre og førti mennesker som tar sitt eget liv hver eneste dag. Litt over dobbelt så mange dør av kreft, og hver dag dør mer enn trettito tusen mennesker som følge av trafikkulykker. Til sammen dør ett hundre og femtifem tusen mennesker hver eneste dag. Hvor mange av dem har hatt et godt liv?
Hver eneste dag fødes det syv hundre piker som vokser opp til en tilværelse der de foretrekker døden fremfor livet, og tre ganger så mange gutter som gjør det samme.
Hvorfor?
Hva er det de vet som ikke vi andre vet? Hvilken åpenbaring har de fått som vi andre ikke har fått? Hvorfor verdsetter de ikke livet på samme måte som oss…
… og hvordan skal vi rekke å sørge over alle?

Det er enten antall eller nærhet.
Når ukjente dør; hvor mange ukjente tilsvarer en død slektning… en kusine, en fetter vi aldri har møtt… en tremenning, en firmenning… ? Finnes det noen mal… en konstruert matematisk ligning vi kan sette opp for å regne ut svaret: Hundre døde i en flyulykke tilsvarer en fetter og fire tremenninger… og hva er egentlig nært?
Jeg kjenner fortsatt sorg når jeg tenker på halvsøsteren min, selv om jeg kun kjente henne noen timer, jeg kjenner mindre sorg når jeg tenker på den andre broren min, og enda mindre sorg når jeg tenker på besteforeldrene mine. Merkelig nok kjenner jeg ingen sorg lenger når jeg tenker på Utøya. Det er ingen ting tilbake av det som fikk meg til å strigråte på Rådhusplassen. Kanskje det ikke var sorgen over tapet som overveldet meg den gangen, kanskje det var tanken på de mange som i sitt unge liv hadde drømt en fremtid, og som i sitt siste øyeblikk forstod at de aldri kom til å få oppleve drømmen, kanskje det var det jeg gråt for – ikke for at livene deres ble avsluttet, men fordi jeg forstod at de visste det der og da – at de visste at de skulle bli fratatt det umistelige? Allerede da drapsmannen løftet mordvåpenet og pekte på dem, visste de det.
Hvor lenge? Et sekund… to, tre…. fire?
Hvor lenge så de hverandre i øynene?
Hvor lenge lot ham dem vente – håpe?

Når jeg ringer pappa, blir han veldig stille. Han har ikke fått med seg hva som har skjedd. Samtalen er kort. Han er på flyplassen i Warzawa og skal videre. Jeg hører folk som snakker og noen jenter som ler ubehersket i bakgrunnen, som om det er en slags uvirkelig lydkulisse på et absurd teater.
– Kommer du til begravelsen?
– Begravelsen? Dessverre. Du får representere familien alene denne gangen. For du har vel tenkt å reise?
– Jeg bør vel det?
– Det syns jeg. Jeg kan be Tove ordne med hotell og…
– Jeg ordner det selv. Dette er ikke noe firmaet har noe med.
– Kan jeg ringe deg tilbake når jeg har landet?
– Gjør det…

Jeg venter… fester blikket på horisonten og venter… men når tårene kommer er de ikke for Elisabeth, de er for halvsøsteren min… for smerten som nekter å slippe taket…

_

_

Jeg ser på klokkeslettet: 01:13. Mailen kom altså rett etter at jeg hadde lagt meg og ble sendt til en konto hvor det ikke har vært aktivitet på mange måneder, faktisk ikke siden Julia ble født, og før det hadde det ikke skjedd noe der siden jeg flyttet fra Oslo.
Hun skriver at hun nylig har blitt separert, og lurer på om vi fortsatt opprettholder tradisjonen med lunsj én gang i måneden. I så tilfelle vil hun gjerne få beskjed om hvor vi treffes, nå som både Bar-M og United er borte, og Mistral snart jo skal ha sommerstengt. Hun savner oss, skiver hun, og beklager at hun har vært litt fraværende.
Litt fraværende? Er det fem år med null kontakt hun kaller ‘litt fraværende‘?
Hun undertegner med Miz-X, akkurat som hun pleide – som om ingen ting er forandret.

“Har vi opprettholdt tradisjonen? spør du. Nei. Det har vi ikke, og du var selv en av årsakene til det.”, skriver jeg. Så leser jeg hva jeg har skrevet, og sletter det. Så brutalt spesifikk skal jeg ikke være. Hun var riktignok den første som forlot oss, men vi hadde uansett kommet til å skille lag en eller annen gang, det lå i kortene, så nei, det blir helt feil å gi henne skylden.

Det vi alle oppfattet som både merkelig og lite dannet, var at hun aldri ga noen forklaring på hvorfor hun sluttet å svare på fellesmailene våre, samtidig som hun uteble fra formiddagslunsjene. Jeg forstod i grunnen godt hvorfor de andre begynte å se på meg med spørrende blikk. Legningen min var ingen hemmelighet, og selv om det aldri ble snakket om det, så lå det åpenbart en antagelse i luften om at Amanda og jeg hadde hatt et litt nærmere forhold enn vi hadde gitt uttrykk for. Visste jeg hva som hadde skjedd? Kunne jeg fortelle noe? Det ble ikke sagt direkte, men jeg følte et visst press, og valgte å komme med en redegjørelse: Bare så det ikke blir noen spekulasjoner rundt det; det har aldri vært noe seksuelt mellom Amanda og meg. Vi har aldri gjort noe mer intimt enn å klemme hverandre.
Det var en ørliten løgn, men det var sant at vi aldri hadde hatt sex. Amanda ville aldri tillatt seg noe slikt – ikke etter den første kvelden…

Jeg traff Amanda 2. november 2006.
Jeg hadde vært i byen for å bruke et gavekort jeg hadde fått til bursdagen min helgen før. Etter en lang og mild høst med temperaturer rundt ti plussgrader, var jeg ikke vant til å kle meg varmt, og da jeg kom ut fra Steen & Strøm, var det faktisk første gangen jeg merket at det var i ferd med å bli vinter. Det hadde blitt kaldt, og jeg begynte å fryse på føttene allerede mens jeg stod på fortauet og lurte på hvilken vei jeg skulle gå. Så da Briskebytrikken kom og stoppet på andre siden av gaten, hoppet jeg på den i stedet for å spasere til Nationaltheatret og ta T-banen.
Det var rushtid. Trikken var ganske full og det var ingen sitteplasser, men da vi stoppet på Nationaltheatret, var jeg heldig. Det var et par som reiste seg rett ved der jeg stod, og vi var to som nesten samtidig benyttet sjansen til å smette inn på de ledige plassene: En jente med tykk vinterkåpe var den raskeste. Hun tok vindusplassen. Vi smilte til hverandre da jeg dumpet ned ved siden av henne. Det var med andre ord helt tilfeldig at vi satt ved siden av hverandre på trikken da det med ett ble helt mørk og trikken plutselig stoppet rett etter at vi hadde passert holdeplassen ved UD. I det samme det ble mørkt, kjente jeg en hånd som grep tak i armen min.
Jeg hadde så langt i livet aldri helt trodd på beretninger om mennesker som plutselig blir likbleke i ansiktet – det var kun et litterært grep, hadde jeg tenkt, ikke noe som kunne skje i virkeligheten. Men der og da kunne jeg faktisk se det med mine egne øyne. Hun var skummelt blek. I ettertid har jeg tenkt at det grelle skinnet fra gatebelysningen kan ha bidratt til opplevelsen, men der og da hadde jeg ingen slike tanker. Det var ingen tvil om at hun var engstelig, noe det faste grepet rundt armen min vitnet om.

– Nå skjer det igjen! hvisket hun.
– Hva da?
– Jeg vet ikke… noe med den amerikanske ambassaden. Noen som sprenger seg.
Var hun clairvoyant, eller bare normalt psykotisk? Jeg ga henne et beroligende smil.
– Det er sikkert bare pantografen som har blitt litt slapp, og så har vi mistet strømmen.
– Pantografen? Hva er det?
– Det er den greia på toppen av trikken som henter strøm fra ledningene. Den kan ha falt sammen, fått ereksjonssvikt, for å si det sånn. Det er en tross alt en ganske gammel trikk.
– Vi må ut.
– Det kan du bare glemme. Se deg rundt.
Jeg begynte å merke en snikende irritasjon, ikke så mye over henne, mest fordi jeg frøs på føttene i de tynne høststøvlettene, og over meg selv fordi jeg hadde valgt den letteste løsningen og tatt trikken i stedet for å gå til Nationaltheatret eller Sentrum og ta T-banen. Da hadde jeg kanskje vært hjemme allerede. Nå var jeg fanget på en stappfull trikk uten strøm, og gudene visste når vi ville komme oss videre. Trodde hun virkelig seriøst at det var en eller annen terrorhandling i emning?
– Se deg rundt. Er folk engstelige? Vi har mistet strømmen, det er det hele. Det er ingen busemenn som kommer og tar oss.

Jeg vet ikke, kanskje hun oppfattet meg som lite empatisk eller noe. Hun slapp i hvert fall taket i armen min.
– Håper det ikke varer så lenge. Jeg er kald på føttene, sa jeg, og forsøkte å bevare smilet.
Hun bare stirret rett frem og smilte ikke tilbake.

I dagboken min har jeg skrevet at vi ble sittende en stund før noen fikk åpnet dørene, og at den lett hysteriske medpassasjeren min så smått begynte å roe seg etter hvert. Da dørene ble åpnet, begynte hun å unnskylde seg, og fortalte at hun hadde hatt en opplevelse som fortsatt satt i henne. Vi støttet hverandre ned trappen.

Amanda hadde russiske foreldre. Det fikk vi vite søm følge av en litt morsom tildragelse en gang vi satt på Mistral, og det var et par som snakket russisk ved ett av nabobordene. Amanda lente seg over bordet og signaliserte at vi skulle komme nærmere. “De tror ingen forstår hva de sier, så de diskuterer hvordan de skal kunne møtes uten at hans kone får noen mistanker”, hvisket hun lattermildt. Da vi andre så lett spørrende på henne, fikk vi vite at foreldrene hennes var russiske –noen ytterligere informasjon utover det, ville hun ikke ut med. Etter litt internt småsnakk, var det en av oss som foreslo å lage en liten forestilling for det russiske paret: Amanda skulle si noe morsomt på russisk, og så skulle vi alle le og se hva som skjedde. Vi ventet til de hadde betalt og var i ferd med å reise seg fra bordet. Reaksjonen var spontan. Den russiske mannen så litt bestyrtet på oss, mens damen, som jeg tenker var omtrent på min aldrer, begynte å le. Hun og Amanda hadde en kort og lattermild samtale, som vi etterpå fikk referert slik:
– Dere hørte alt vi snakket om?
– Ja, vi studerer russisk.
– Imponerende. Du snakker meget godt, nesten som en innfødt.
– Takk.… og lykke til.

Jeg fikk ikke med meg hva som foregikk før dørene ble åpnet og folk begynte å evakuere. Det var rushtid og trafikken var tett i det som nærmest over natten hadde blitt hetende Henrik Ibsens gate. Jeg så at noen hadde fått stoppet en buss. Den stod med varselblinklysene på og holdt igjen trafikken mens vi ble geleidet over gaten og inn på fortauet. Det må ha vært helt på grensen til å bli kuldegrader, kanskje det allerede var under frysepunktet, for veibanen var våt og full av reflekser der bilene hadde kjørt, mens fortauet hadde fått en matt og frossen glans, akkurat som plenen, hvor myriader av skygger fra det svarte metallgjerdet laget en slags moiré-effekt i lyset fra de passerende bilene på andre siden av gaten.
Vi ble stående inntil gjerdet og vente mens passasjerene myldret ut. De fleste krysset gaten og passerte oss, tydeligvis med en klar formening om hvilken vei de skulle gå, bare en håndfull ble stående igjen på fortauet, litt ubesluttsomme, akkurat som oss, som om de ventet på at noe skulle skje.
Jeg så ansiktet hennes, på refleksene fra varselblinklysene som dannet mønstre i den bleke huden, og så glimtene av lys som pulserte i forskjellig hastighet, bare avbrutt av skyggene fra dem som gikk forbi. Hun virket apatisk, i en slags transe, som en viljeløs androide som venter på et direktiv. Helst ville jeg forte meg tilbake til Nationaltheatret og ta T-banen, men jeg hadde en følelse av at jeg ikke burde etterlate henne overlatt til seg selv.

– Hvis vi venter her så kommer det kanskje en taxi når alle har kommet ut og bussen kjører videre.
– En taxi?
– Mm… en drosje.
– Jeg vet hva en taxi er… du trenger ikke forklare.
– Vil du helst være alene? Skal jeg gå?
– Skal vi samme vei?
– Det kommer an på hvor du skal. Jeg skal til Majorstuen.
– Jeg skal ikke fullt så langt… vi kan godt ta en taxi sammen hvis du vil.

Men jeg var ikke den eneste som hadde tenkt den tanken. Noen andre hadde tenkt den før meg, og hadde allerede posisjonert seg bedre enn oss. De to ledige taxiene som kom, ble snappet rett for øyene våre, og etter hva jeg oppfattet av samtalene rundt meg, var det ikke bare vår trikk som hadde stoppet; det var full stans over hele byen.
Et kaos var i emning – midt i rushtiden på en torsdag ettermiddag. Det var fåfengt å bli stående og vente med håp om at det skulle komme en ledig taxi.

– Vil du gå den andre veien? Vi trenger ikke gå forbi ambassaden. Vi kan gå nedover hvis du vil, og se etter en taxi på veien.
– Jeg er okei nå.
– Fint… så… hvilken vei skal du? Hvor bor du?
– I Urraveien.
– Hvor er det?
– Er du ikke fra Oslo?
– Nei… ikke fra sentrum.
– Uranienborgveien.

Vi begynte å gå i motsatt retning – nedover mot sentrum – som om ingen av oss egentlig hadde lyst til å gå hjem – hvert til vårt. Jeg forsøkte å lette trykket litt.
– Kanskje det er ledige taxier på holdeplassen ved Saga.
Jeg trodde det ikke selv. Det gjorde ikke hun heller.
– Når det er trikkestans?
Men vi krysset allikevel gaten og gikk for å se.
Det var milelang kø, akkurat som forventet. Jeg skulle til å foreslå at hun tok t-banen til Majorstuen sammen med meg og heller forsøkte å få taxi derfra, men hun kom meg i forkjøpet og spurte om jeg ville bli med på Last Train, ta en kaffe, eller en øl… hadde jeg lyst til det, eller var det noen som ventet på meg?
Nei. Det var ingen som ventet på meg, ikke på den måten at jeg var forventet hjem på noe spesielt tidspunkt.

– Last Train? Kan ikke huske sist jeg var der. Er det ikke litt bråkete der?
– Ikke så tidlig på kvelden.

Det hadde blitt kaldere. Jeg hadde tynne sokker i de litt for trange støvlettene, og kjente hvordan kulden hadde begynt å snike seg oppover fra tærne. Det hadde vært varmegrader da jeg bestemte meg for å gå ut, sol og pent vær – og lille Frøken Harepus hadde sett seg selv i speilet, nikket anerkjennende og plantet solbrillene på nesen. Nå snek kulden seg oppover leggene. Amanda stoppet oss utenfor døren.
– Jeg legger ikke an på deg, hvis det er det du tror.
– Jeg merker det når noen legger an på meg. Ta det med ro.
– Jeg er ikke sånn.
– Det har ikke engang falt meg inn.
Jeg ville bare du skulle vite det. Har du sigaretter?
Jeg hadde en uåpnet pakke Dunhill i vesken. Hun smilte. Det var første gangen jeg så smilet hennes.
– Hva smiler du av?
– Jeg trodde det bare var gamle menn som røyket Dunhill.
– Det var en gammel mann som lærte meg det.

I over fire år traff vi hverandre jevnlig. Så forsvant hun, uten å gi lyd fra seg. Og nå, snart fem år senere, tar hun kontakt. Hva har skjedd med henne siden sist? Burde jeg ikke være interessert i å høre om det? Burde det ikke være gjensidig? Hvorfor tar hun kontakt etter så mange år? Fordi hun er separert?
Jeg skriver, leser, sletter og skriver på nytt. Jeg vet at responsen min vil bli avgjørende på en måte – at hun har latt det bli opp til oss… hver enkelt av oss. Og jeg er den som har kjent henne kortest. Noen av de andre har hun kjent siden barnehaven.
Hun viste meg den en søndag vi hadde gått tur i Frognerparken. Hun ville introdusere meg for et par venninner som bodde i Nobels Gate, vis-à-vis den enorme amerikanske ambassadørboligen…

På veien ned fra Bymuseet pekte hun på lekeplassen og sa hun hadde gått i barnehave der. Og etterpå pekte hun på ambassadørboligen og sa at faren hennes hadde fortalt at den amerikanske ambassadøren en gang på åttitallet hadde fått luftfartsverket til å endre innflyvingen til Fornebu, fordi han ikke ville risikere å få et fly i hodet. Tenk bare på hvordan det ville ta seg ut i amerikanske aviser dersom den amerikanske ambassadøren hadde fått et styrtende fly i prydhaven sin… eller, Gud forby, inn gjennom vinduene på soveværelset!
– Men det var egentlig bare fordi han ikke orket bråket. Etterpå begynte de å fly over den russiske ambassaden i stedet.
– Er det sant?
– Jeg tror det… og det forundrer meg egentlig ikke.

I ettertid har jeg tenkt at det antagelig var i møte med venninnene hennes i Nobels Gate, at den etter hvert eskalerende radikaliseringsprosessen min startet.

Venninnene het Silje og Kristina, og studerte juss. Amanda gikk på tannlegehøyskolen.
– Jeg kommer sikkert til å trenge noen jurister når jeg begynner å praktisere… og Silje og Kristina kommer sikkert til å trenge tannbehandling når de forsvarer B-gjengmedlemmer fra Groruddalen…
Stikkordet var resursgruppe.
Hun presenterte meg:
– Cecilia studerer psykologi…

Jeg vet ikke helt hvordan jeg passet inn, men jeg tenkte heller ikke så mye over det. Det var tankegodset deres som opptok meg mest. Tre jenter fra vestkanten – åpenbart resursrike og intelligente – med ideer om rettferdig resursfordeling og global likestilling. Jeg fikk det ikke helt til å stemme. De snakket i overskrifter og paroler :

    • Ingen skal eie landområder som de ikke bor på eller dyrker.
    • Ingen skal eie boliger de ikke bor i.
    • Ingen har lov å tilegne seg fellesskapets resurser for egen vinnings skyld.
    • Ordet grunneier skal strykes fra ordlisten.

… og så videre.

Det stod i direkte konflikt med mine egne interesser. Allikevel syns jeg det var en slags fornuft i det.

(Senere, da jeg ble kjent med Carl, luftet jeg noen av frustrasjonene mine for ham.
– Man kan være et medmenneske selv om man eier mer enn man trenger. Systemet kan man ikke gjøre noe med. Det er for sent. Jeg tror det beste man kan gjøre er å forsøke å fungere innenfor systemet uten å oppføre seg som en drittsekk…. mente han. )

Noen uker senere ble jeg invitert til lunsj for første gang, på Bar M, hvor jeg traff de andre, de som utgjorde grunnstammen i det som på den tiden var en venninnegjeng. Vi utvekslet telefonnummer og mail-adresser, og plutselig var jeg innlemmet.
Jeg ble en av de fire som holdt ut lengst, og ‘holdt ut’ er faktisk en korrekt betegnelse, for på ett tidspunkt ble det så mye babygulp og gulrotmos at jeg møtte opp av plikt snarere enn av lyst.

Separert, skriver hun. Har hun fått barn? Jeg husker hun fortalte at hun var forlovet. Det var kanskje derfor hun forsvant, fordi hun giftet seg? … eller kanskje hun fikk en forsinket etterreaksjon på opplevelsene sine og måtte i terapi?
Jeg har mange spørsmål. Jeg merker at svaret mitt blir langt. Kanskje for langt? Minnene kommer av seg selv når jeg et øyeblikk lener meg tilbake for å tenke…


Vi, eller rettere sagt jeg, kjøpte to små øl da vi gikk inn etter å ha røyket – jentepils, som det heter – ikke halvlitere. Jeg begrunnet det med at jeg syns halvlitere ble så fort dovne, men tilføyde at det kun var min egen oppfattelse – ikke noe jeg hadde vitenskapelig belegg for å mene. Hun smilte og spurte om jeg alltid tok slike forbehold. Jeg så på smilet hennes, på de nesten usminkede øynene, på ansiktet hennes som for bare en knapp halvtime siden hadde vært likblekt av engstelse. Det fantes ikke spor av frykt der lenger, og blekheten var fullstendig borte. Jeg følte det litt som om hun trengte å bevise at hun var normal og hadde full kontroll.
– Nei, jeg tar ikke alltid forbehold. Jeg burde i grunnen gjøre det oftere.
– Liker du jenter?
– Hvordan det?
– Jeg legger merke til hvem du ser på… hvem du følger med blikket.
– Jeg kombinerer i blant… plager det deg?
– Nei… men det er greit å vite.
– Enn du?
– Jeg er hetro… helt grunnleggende hetro. Plager det deg?
Ikke det minste.
– Du smiler. Tror meg ikke?
– Det har jeg ikke sagt. Jeg smiler bare fordi du er så ivrig til å poengtere det.
– Jeg vil bare ikke ha noen misforståelser.

Det var lite folk og vi hang for oss selv i den mørkeste delen av lokalet, innerst ved veggen mot toalettene. Det var der, langs den slitte vegghyllen som fortsatt hadde brennmerker i lakken fra den tiden det var lov å røyke, at hun etter hvert begynte på historien sin – forklaringen, som hun kalte det – grunnen til at hun hadde reagert som hun gjorde da trikken plutselig stanset. Vi hadde drukket ut og lurte på om vi skulle ta en runde til, da hun la hånden forsiktig å armen min.
– Jeg må fortelle deg noe… det har en forklaring, det på trikken. Jeg har nemlig sett en selvmordsbomber som sprengte seg, i Tel Aviv.
– Herregud…
– Lyset gikk akkurat rett før, bare noen sekunder før han eksploderte på fortauet, rett utenfor der jeg stod. Etter det har jeg fått litt noia når lyset går… til og med når de blinker med lysene før stengetid. Jeg ville bare du skulle vite det. Det er en helt irrasjonell frykt, men jeg klarer ikke alltid å tenke klart… ikke når det skjer så plutselig og uventet… akkurat som den gangen.
– Er det lenge siden?
– Skal vi heller gå et annet sted?
– Hvor da?
– Et sted som ikke er så trangt… er du sulten? Har du vært på Eik? Det er litt lenger opp i gaten… ikke langt. Jeg begynner å bli ganske sulten.
– Er ikke det litt voldsomt? Vi kan ta en burger…
– Jeg har lyst på noe ordentlig… jeg vil heller gå et sted det er stille, så vi kan snakke… jeg spanderer.
– Det trenger du ikke.
– Men jeg vil… eller har du ikke tid?
– Joda.

Jeg sendte en melding mens vi gikk; skrev jeg hadde truffet en venninne som hadde invitert meg på middag på Eik, og fikk umiddelbart en melding tilbake om at jeg skulle kose meg og ha en flott kveld. Jeg viste henne meldingen.
– Innvilget.
– Er du gift?
– Ikke ennå.
– Så dere skal?
– Jeg tror det… kanskje…
– Han er ikke særlig mistenksom, virker det som, eller sjalu?
– Nei. Overhodet ikke. Det er det jeg liker best ved ham.
– Hva gjør han?
– Økonom.
– Det hadde jeg aldri gjettet.
– Heh… hva hadde du gjettet?
– Hva jeg hadde gjettet… hm… bassisten i Dimmu Borgir for eksempel? Det hadde ikke forundret meg.
– Hehe… han har jeg aldri hørt om. Hvorfor akkurat han?
– Hvorfor en økonom?
– En tilfeldighet. Det hadde kanskje vært morsommere med en bassist, men jeg vet ikke om jeg orker en nedtur til...
Jeg ga henne en kort og lett humoristisk oppsummering av de seneste forholdene mine mens vi gikk, men etter hvert fikk jeg en følelse av at jeg kanskje ikke burde snakke så mye om meg selv, at det nok heller var hun som hadde størst behov for å snakke. Vi krysset gaten og så på statuene foran Nasjonalgalleriet, på den barske krigeren med klubben… eller kanskje han er en fange ettersom han har fotlenke? Kanskje en krigsfange? Vi lo litt, fjaset og tittet på Vigelands skulptur av kvinnen som blir holdt som et barn i mannens fang – den sterke mannen og den svake kvinnen – et gjennomgående motiv hos Vigeland, kunne hun fortelle, lett belærende. Jeg fortalte at jeg pleide gå morgenturer i Frognerparken, at jeg var fascinert av det høye søylene, fallossymbolene med motivene av kvinnen som gir seg hen til monsteret.
– Hva tror du han ville si med det?
– Kanskje en fantasi han hadde, om at vi i dypet av vår sjel ønsker å bli tatt?
– Hadde han rett?
– Litt, kanskje… tror du ikke det?
– Hvis det blir mellom oss.
– Hehe…
På andre siden av inngangen stoppet vi foran den fattige, gamle mannen, Tårnpetter, barbent og fillete – en kontrast til velferdssamfunnet – og en kontrast til vårt eget liv der vi var på vei til en av Oslos dyreste restauranter, på en innskytelse, bare fordi vi var litt sultne og ville ha et sted å snakke uforstyrret.

Det var fortsatt tidlig på kvelden, og den første torsdagen i november var etter alt å dømme ikke den verste dagen å komme uanmeldt på. Det var langt fra fullt. Noen striglete dressmenn hang i baren, og kun noen få bord var opptatt. Amanda ba om et bord hvor det var stille, og vi ble geleidet rundt hjørnet, til et bord langs veggen. “Litt utenfor folkeskikken“, omtalte jeg det som i dagboken min, “ i den delen av lokalet hvor kelnerne sjelden setter sine ben med mindre det er fullt“.
Jeg ble sittende med ansiktet mot Kristian Augusts gate.

– Hvordan ser du for deg at det skal bli hvis du gifter deg med ham?
– Jeg tenker vel at det blir trygt… behagelig… noe sånt.

– Du er opptatt av trygghet?
– I hvert fall for øyeblikket. Jeg har hverken tid eller lyst til å involvere meg for sterkt.
– Men du er i et forhold?
– Ja.
– Er det bedre hvis det skjærer seg med en økonom? Får du kompensasjon?
– Det tviler jeg på. Men det er ingen grunn til at det skal skjære seg.
– Hvordan kan du vite det?
– Vi har ikke noe å krangle om… det er ingen stormende forelskelse som blinder oss.
– Elsker du ham ikke?
– Kanskje vi kommer til å elske hverandre en gang i fremtiden?
– Men allikevel vil du gifte deg?
– Ja… nei, jeg vet ikke. Kanskje, kanskje ikke. Jeg er litt desillusjonert, kan du si, akkurat for øyeblikket.
– Du kan ikke leve sånn.
– Kanskje ikke? Jeg har i hvert fall et sted å bo… jeg får se.
– Det kommer aldri til å vare.
– Skal vi gå ut og røyke?

Hun fikk rett. Det kom ikke til å vare. Jeg forelsket meg og flyttet ut – rett over gangen – rett i armene på den neste mannen i mitt liv. Og etterpå var hun påpasselig med å minne meg på hva hun hadde sagt, i alles påhør. På spørsmål om hvordan vi hadde trugffet hverandre, var det hennes versjon av virkeligheten som ble fortalt. Offisielt hadde vi bare møtt hverandre på trikken, og så hadde vi gått på café sammen, fordi hele verden skulle ha taxi og trikkene stod stille. Hva vi hadde snakket om, forble mellom oss. Hun fortalte aldri historien sin til noen av de andre.

Det hadde blitt kaldere, råere, som om frostrøyken fra Oslofjorden hadde kommet sigende opp forbi Rådhuset og fulgt by-aksen opp Universitetsgaten, på vei mot St. Olavs kirke. Jeg kastet automatisk et blikk oppover gaten, mot kirken som jeg ikke kunne se. Jeg hadde bare vært der én gang, sammen med pappa, et par år etter at vi flyttet til Oslo. Det var da den feiret hundreårsjubileum. Vanligvis gikk vi til messe i St. Dominikus fordi den lå nærmest… men det var en stund siden jeg hadde vært der også. Jeg hadde begynt å føle motvilje mot å skrifte. Det var liksom ikke noens sak hva jeg gjorde. Det var en sak mellom meg og Gud, og jeg hadde ikke lyst til å fortelle noen om de syndige tankene mine… i hvert fall ikke uten at jeg fikk noe igjen for det. Den lille opphisselsen jeg hadde kjent i tenårene, var ikke lenger tilstede.

– Visste du at dette pleide å være et av de hippeste stedene i Oslo for noen år siden?
– Eik?
– Ikke Eik, men Savoy Bar. Nå er det bare navnet igjen av den.
– Det visste jeg ikke.
– Det var hit alle gikk… folk som drev med kunst og kultur og sånt.
– Så du har vært her før?

Ikke på Savoy, men jeg har vært på Eik… i et tidligere liv. Jeg frøs på føttene da også...



Det må ha vært minus femten grader på Aker brygge da jeg bestemte meg for å ta taxi hjem. Jeg hadde flyttet til Danmark etter forberedende, og hadde akkurat kommet tilbake til Oslo for å ta farvel med broren min som skulle på jordomseiling, men også for å absentere meg fra det lett drikkfeldige miljøet jeg hadde havnet i. Jeg hadde behov for å tenke over hva jeg skulle ta meg til i livet, og ville snakke så mye som mulig med Kissa før han dro.
Da jeg forlot Beer Palace, begynte jeg å fryse på føttene allerede før jeg kom frem til taxiholdeplassen. Det hadde vært sol og nesten vårlig da jeg gikk ut. Jeg var ikke vant til at det kunne bli så kaldt om kveldene – noen annen unnskyldning hadde jeg ikke for å gå så tynnkledt.

Ettersom det var fredag og fortsatt ganske tidlig på kvelden, hadde jeg regnet med at det skulle bli lett å få taxi, men da jeg så køen, forstod jeg fort at jeg ikke var den eneste som hadde valgt å dra tidlig hjem. Det var sikkert tyve mennesker foran meg, og det fantes ikke en eneste ledig taxi. Valget var i grunnen lett. Jeg ville komme til å fryse meg syk dersom jeg måtte vente, og det ville neppe bli lettere å få taxi senere på kvelden, så det var ingen god idé å gå tilbake til Beer Palace og drøye tiden med nok en Mohito. Jeg scannet køen fort og valgte ut han som var nummer to – en mann med slips og pene klær – en jeg tenkte skulle i samme retning som meg. Det skulle han, og han var absolutt positiv til å dele taxi med meg.
Ingen av oss var særlig edrue, så da han spurte om lov til å invitere meg ut til middag dagen etter, regnet jeg med at det bare var fyllesnakk. Men jeg tok imot kortet hans og lovte å ringe ham når jeg våknet, og dagen etter var jeg altså selskapsdame under åpningen av Restaurant Eik – en kald og fuktig lørdagskveld i begynnelsen av februar – en aften hvor jeg frøs på føttene hver gang jeg gikk ut for å røyke.

Og det var i en av de mange røykepausene jeg kom i snakk med ham, en mann i femtiårene med cowboystøvler og brun skinnfrakk. Jeg hadde lagt merke til ham et par ganger allerede, og jeg hadde obeservert at han også hadde lagt merke til meg. Det virket nesten som om han synkroniserte røykepausene sine med mine, og til slutt tok han kontakt. Etter at vi hadde utvekslet et smil på avstand, kom han bort og serverte en ganske standard åpningreplikk.
– Jeg har lagt merke til deg.
– Sier du det?
– Vi deler den samme uvanen.
– Vi er begge friluftsmennesker, mener du?
– Ha, haa! Ikke sant? Jeg heter Ingar.
– Navnet skjemmer ingen.
– Bare vent til du hører mellomnavnet mitt.
– Det har jeg ikke tid til.
– Ha, haa! Jeg liker deg. Hva heter du?
– Benedicte, men du kan kalle meg Cecilia.
– Fortell meg, Cecilia, hvorfor er en kvinne som deg alene her ute?
– Min ledsager for kvelden deler ikke mine friluftsinteresser.
– Synd.
– For hvem?
– For meg… at du har en ledsager.
– Du ser ut som en mann som liker å duellere.
– Ha, haa… jeg liker deg bedre og bedre.

Ingar likte å høre sin egen stemme.
I begynnelsen festet jeg meg ikke noe særlig ved det han fortalte, men etter hvert begynte han å fortelle om sine glansdager, her, på Savoy, for ti år siden, den gang han var ‘på høyden av sin karriere‘, som han sa. Og så fortalte han at Savoy Bar på den tiden var det stedet man gikk for å treffe folk, og at det stod ei jente i baren som… “- nei, hun var noe for seg selv, skal jeg si deg”.
– Men se på det nå! Nei… dette er triste greier. Nesten ingen folk her lenger.
– Det ligger jo litt avsides.
– Det gjorde ikke det den gangen, og det har ikke flyttet på seg siden. Det har bare blitt utrivelig. Det er det som har skjedd. Det har blitt for fint.
– Jeg forstår. Hyggelig å snakke med deg. Kanskje vi ses en annen gang?
– Hva mener du? Er du på vei hjem?
– Nei, men jeg har ikke flere sigaretter igjen, og jeg er kald på bena.
– Jeg har plenty…
Han holdt frem en pakke Dunhill.
– Her, bare ta noen… ta halvparten. Jeg har så jeg klarer meg.
Jeg rakk ikke å protestere innen han hadde fisket ut fem-seks sigaretter. Det var bare å ta imot.

Han passet meg opp neste gang jeg gikk ut for å røyke.
– De er bedre enn Marlboro, syns du ikke?
– Jo, faktisk. Jeg husker farfaren min hadde Dunhill i barskapet, men jeg tror pakkene var flatere. Det er lenge siden.
– Tro meg, ingen ting er lenge siden når man er så ung som deg. Hvor gammel er du? Tyve?
– Tjuetre.
– Vær?
– Skorpion.
Jeg avslo en invitasjon til nachspiel.

____


– Du sa du hadde vært her før.
– Mm… for tre år siden.
– Og da var det helt annerledes her?
– Nei… det var før… før min tid, før det ble så moderne.
– Syns du det er så moderne?
– Kanskje ikke moderne, men det er kanskje litt upersonlig? Det er ikke sånn som på Last Train eller på Lorry, sånn det pleide å være her, før, for ti år siden eller noe sånt. Jeg liker meg bedre når det ikke er så stivt.
– Stivt? Når det er gammeldags. mener du?
– Ikke nødvendigvis gammeldags. Det har ikke noe med det å gjøre. Jeg liker meg bedre når jeg ikke får en følelse av at stedet er finere enn meg, om du skjønner.
– Så du liker deg ikke her?
– Det har jeg ikke sagt. Det er i grunnen ikke så viktig for meg. Det er viktigere hvem jeg er sammen med.
Jeg kunne sagt at nysgjerrigheten min alltid overgikk kravet til omgivelsene – det hadde vært sannheten … eller jeg kunne holdt kjeft og latt være å bringe det på bane.


Senere, da jeg ble en del av gjengen, fikk jeg lære det motsatte: Vi er kunder. Vi er alltid mer verdt enn de stedene vi velger å gå på. De er til for oss, ikke omvendt.

Amanda var utålmodig. Hun knuste den halvrøkte sigaretten i askebegeret og sa hun ville inn. Jeg så meg litt ekstra rundt på vei tilbake til bordet. Utrivelig? Det vil jeg ikke påstå, men at det var stivt og litt upersonlig, det hadde han nok rett i den godeste Ingar, både den gangen og nå.
En trikk passerte utenfor vinduene. Jeg fulgte den med øynene og tenkte at strømmen måtte ha kommet tilbake.

_


En gang jeg hadde fått nytt kamera, forsøkte jeg å fotografere en bekk. Det gikk dårlig. Alt ble skarpt; landskapet, himmelen og skyggen min over røsslyngen, men ikke bekken, den jeg egentlig ville forevige – den ble ikke skarp, uansett hvordan jeg stilte inn kameraet.

Motion blur, kalte pappa det, – når vi ser på vann som renner, da ser vi egentlig på noe som er i kontinuerlig bevegelse og i ganske konstant hastighet, og da kan vi fokusere på enkeltdetaljer og følge dem med blikket. Men hva skjer med resten? Er resten av det vi ser like skarpt?
– Det har jeg ikke tenkt over.
– Det er bare noe vi tror, at vi observerer verden rundt oss som om den er skarpt fokusert.
– Du snakker ikke om bekken nå, gjør du vel?
– Husker du da jeg kom for å se på ballettforestillingen, den siste du danset, og du spurte meg om hva jeg syns om den?
– Ja. Du har snakket om det før.
– Fordi jeg bare hadde blikket på deg hele tiden, oppfattet jeg aldri noen forestilling.
– Jeg husker det. Du hadde ikke avstand nok, sa du.
– Ja.
– Og jeg trodde det var fordi jeg hadde skaffet billetter på første rad.
– Det hadde ikke spilt noen rolle.
– Jeg vet det… du forklarte det etterpå.
– Vi skifter fokus kontinuerlig når vi observerer detaljer i omgivelsene våre, opptil flere ganger i sekundet, men vi skifter sjelden fokus når vi observerer verden.
– Er ikke det litt dumt?
– Jo. Du kan forsøke å bruke blitz neste gang.
– Blitz? I fullt dagslys?
– Det er da verdt et forsøk, ikke?

____

_

Jeg fulgte trikken med øynene. Selv gjennom vinduene kunne jeg høre den hvinende summingen fra motoren og lyden av at den saknet farten idet den passerte.
– Trikken har begynt å kjøre igjen.
– Jeg hørte den.
– Har du lyst til å fortelle om det som skjedde?

– Jeg tror man må ha opplevd det selv… det er ikke noe man bare kan fortelle om med ord, ikke til noen som ikke har opplevd det … de vil aldri forstå det helt.
– Det skjønner jeg…

– Det var trykket… det er ikke bare lyden, det er et helt ubeskrivelig trykk når det skjer … og etterpå er man helt som i en annen verden, som om all lyd har stoppet. Man lurer på om man egentlig lever. Jeg var sikker på at jeg var død, at det var sjelen min som forlot kroppen… at det var sånn det var å dø.
– Ble du skadet?
– Ble jeg skadet? Hva tror du? Jeg var bare noen meter unna… kanskje femten meter. Det var et vindu som knuste. Jeg holdt på å besvime da jeg fikk se et glimt av ansiktet mitt i et speil. Jeg trodde jeg var ødelagt for alltid, at ansiktet mitt var fullt av glass, men det var ikke glass, og det var ikke mitt blod… det var hans… og det var ikke bare blod.
– Herregud…
– Hadde jeg ikke hatt solbriller på meg, så hadde jeg fått det i øynene. Jeg skulle til å ta dem av meg fordi lyset hadde gått. Heldigvis rakk jeg det ikke.
– Var det noen sammenheng i at lyset gikk nesten samtidig?
– Nei. Det var visst helt tilfeldig, en sikring eller noe… men det er det jeg husker. Og så husker jeg hvordan det luktet…intenst. Jeg vil ikke snakke om det… jeg får bare lyst til å kaste opp.
– Det forstår jeg.
– Hvem er det som egentlig kan forstå hva som skjer med noen som er i nærheten når et menneske sprenger seg? Man må ha vært der for å forstå det. Det er ingen som kan fatte det hvis de ikke har opplevd det selv. Det blir bare ord, som å beskrive solen og si at lyset var ti ganger sterkere, eller hundre.

– Mm… jeg ser det meningsløse i det. Var det mange som omkom?
– Omkom? Som ble drept, mener du? Nei. Bare han og to til. Men det var barn der… barn som så kjøttet hans på fortauet… og en mann som fjernet tarmer fra vinduene på bilen sin med en avis. Ingen barn skal måtte oppleve det. Det er ikke menneskelig… de er ikke mennesker lenger når de gjør sånt mot andre. Det er ikke selvmord, det er mord, på helt tilfeldige mennesker.
– Ja… jeg syns det er helt uforståelig at noen kan få seg til å gjøre noe sånt. Leser de ikke aviser? Forstår de ikke at det bare bidrar til å gjøre situasjonen verre i stedet for bedre?

– Vet du hva som får mennesker til å gjøre sånt mot hverandre?
– Noen må være eksperter på å finne suicidale ofre… og så bestikker de dem med søtti jomfruer… jeg vet ikke.
Nei. Det er urettferdighet. Det er det som gjør mennesker til dyr. Urettferdighet og nød er det som skaper monstre.
Makthunger også, kanskje?
Uten makt blir det ingen urettferdighet. Men det er urettferdigheten som degenererer oss. Når overmakten blir for stor og fordelingen så skjev at den truer livsgrunnlaget, så er det lite som skal til før mennesker går i døden for å hevne seg.
– Men de hevner seg på feil personer.
– Det er helt bevisst. De hevner seg på stammen, på de mest sårbare i stammen. Det er for å skape frykt.
– Du har studert det… i ettertid?
– Jeg har begynt å tenke over grunnen til at jeg ble utsatt for for det.
– Hva gjorde du i Tel Aviv? Hvorfor var du der?

– Jeg besøkte foreldrene til en jeg var sammen med… det er en lang historie.
– Er det lenge siden?
– To år.
– Jeg forstår. To år… da er det ikke så merkelig at du… er dere fortsatt sammen?
– Nei. Jeg dro rett til flyplassen fra sykehuset. Kan vi slutte å snakke om dette nå?

Vi drakk resten av vinen. Ingen av oss hadde lyst på dessert.

Nei, jeg bør nok tenke meg om mer enn to ganger. Jeg er langt fra bitter, og jeg vil ikke bli oppfattet slik, men jeg ble oppriktig skuffet da hun forsvant, og skuffelse kan lett forvekslet med bitterhet dersom man lar den skinne igjennom. Og innerst inne… er jeg egentlig så interessert i å fornye kontakten med henne? Jeg har ikke ofret henne en tanke på snart fem år… ikke før nå. Og allikevel bruker jeg mange timer på å formulere et brev til henne… som jeg kanskje aldri vil sende.

Det hadde blitt merkbart kaldere da vi stod på fortauet og venten på taxien.
Følte jeg et slags ansvar for henne? Var det derfor jeg ga henne telefonnummeret mitt og sa hun bare måtte ringe om hun ville snakke… eller treffes? Eller følte jeg at jeg stod i gjeld til henne, fordi hun hadde betalt for maten og vinen?
Da taxien kom, ga jeg kortet mitt til sjåføren før hun rakk å protestere.
– Det er du som bor nærmest… det er omvei å kjøre meg hjem først.

Vi var fortsatt litt småfulle da drosjen stoppet for å slippe henne av.
– Hvor bor du? spurte hun da hun gikk ut.
– Valkyrie Plass.
– Enkeparken?
– Det er visst det den kalles.
– Pass deg… så du ikke ender opp der.
– Han er ikke SÅ mye eldre enn meg.
– Men er han den rette?
Hun lot meg ikke svare.
– Før, før jeg ble født, lå det en delikatesseforretning her. Den hadde inngang på hjørnet. Det var fire trappetrinn opp til døren. Mamma pleide og gå dit og kjøpe omelett hver morgen, hjemmelaget skinkeomelett som ble laget på bakrommet, og hjemmelaget russisk salat. Sånn var det her før… nå er det hotell.
– Jeg ser det.
– Du skal hjem til mannen din?
– Vil du noe annet? På hotellet kanskje?
– Nei… det tør jeg ikke. Jeg ringer deg. Takk for en fin kveld…
Helt plutselig lente hun seg frem og ville kysse. Etterpå var hun litt lattermild.
– Jeg måtte bare vite hvordan det er… hva jeg går glipp av.

Voksenlivet innhentet oss, og det vi en gang omtalte som en venninnegjeng, var nok snarere basert på behovet for å ha noen å diskutere med, noen å betro seg til og kanskje drikke seg fulle med en gang i blant, enn på vennskap. Samholdet var noe vi alle tjente på der og da, ikke noe vi egentlig var følelsesmessig knyttet til.
Da studietiden var over, tror jeg vi hver for oss fikk behovene våre dekket på annen måte. Trangen til å utveksle erfaringer og synspunkter med hverandre ble borte, og sakte faset vi ut alle forbindelser som ikke lenger var nødvendige. Da jeg flyttet, var vi kun tre tilbake av en gjeng som på det meste talte elleve. At jeg selv holdt ut så lenge, skyldtes nok at jeg var så mye alene… litt egoisme, blandet med ensomhet og kontaktbehov.

Jeg fikk fem tilbakemeldinger da jeg av gammel vane annonserte at Julia var født, og jeg fikk fire meldinger om at mail-adressene jeg hadde forsøkt å sende til ikke ble funnet. Amanda var ikke blant dem som svarte, og jeg fikk heller ingen feilmelding på mail-adressen hennes. Ikke så merkelig, kanskje, for det den hun har brukt nå også.
Det er kanskje derfor jeg føler det litt frekt av henne og plutselig ville melde seg på igjen?

Jeg må tenke meg om… vente til i morgen før jeg trykker på send. Jeg må lese det på nytt når jeg våkner, når jeg er nullstilt. Kanskje sannheten må sminkes litt… sparkles og pudres, som gammel hud.
Sannheten skal alltid iblandes en porsjon skånsomhet og en tilsvarende mengde løgn for å bli fordøyelig – har et klokt hode sagt en gang. Jeg vet ikke lenger hva som er sant, bortsett fra været og datoen – der er jeg alltid etterrettelig – man blir det når man fører dagbok.

På toalettet på Last Train hadde noen klistret opp en vitsetegning fra en engelsk avis – en tegning av stram butler som snakket strengt til en gjeng med bygningsarbeidere på Buckingham Palace:
— No! The queen does NOT need a lavatory… it’s for the visitors!

… og en svensk tegning som viste en slags Modesty Blaise-figur med maskinpistol på vei mot en seng der det lå en velfødd gubbe:

— Go’morrah, eders höghet. Idag är första dagen på resten av eders liv, men det kan också vara den sista.
Jeg forstod ikke humoren.
Noen hadde skrevet med rød tusj på veggen under:

Den siste gangen jeg var på Last Train, mange år senere, var tegningene fjernet.
Av skriften på veggen var det kun en svak antydning tilbake – en standhaftig reminisens som hadde trukket inn i glasuren… knapt synlig, om man ikke så nøye etter …

and we’re coming to get U!

 

_

 

Notater – 21. April

Elle avait les mains aussi froides que celles d’un serpent”

_

Helt tilfeldig faller øynene mine på en bok som strengt tatt ikke hører hjemme i boksamlingen vår – en bok jeg egentlig aldri har fått lest ferdig. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å la den gå i peisen, og hadde det ikke vært for dette innlegget, så hadde den antagelig for lengst gått opp i røyk, men ettersom den under de da rådende forhold hadde fått en slags ny aktualitet, valgte jeg å ta vare på den. Den fikk katalognummer 8401, ble tildelt plass i seksjon fire, hylle tre, rad tre – og sortert under “Kuriositeter”. Boken er skrevet av Ponson du Terrail – en jeg ikke kjenner.

I Nordisk Familiebog fra 1921, kan man lese at Pierre Alexis de Ponson du Terrail skrev hele syttitre romaner i løpet av tyve år, at han var sterkt inspirert av Ann Radcliffe og at han var en vesentlig bidragsyter til utviklingen av den moderne franske kriminalsjangeren. Videre kan man lese at da Napoleon 3 (Le Petit), fulgte familietradisjonen og møtte sitt waterloo i den fransk-prøysiske krig, flyktet Ponson du Terrail fra Paris til slottet sitt i Orléans, der han rasket sammen en liten hær av sinte menn og startet en lokal guerilla-offensiv mot prøysserne – noe prøysserne besvarte med å jevne slottet hans med jorden og kjeppjage ham til Bordeaux. Og der slutter historien om Ponson du Teraill. Han endte sine dager noen måneder senere, kun førtito år gammel – og serien om helten Rocambole ble aldri fullført.
_

Cat. no. 8401
Den Vakre Gartnersken


Jeg mener det var sommeren 1993. Jeg hadde fått en Sony Discman som min far hadde kjøpt til meg i London, og jeg hørte mest på Vanessa Williams og Simply Red, samt en gammel CD med Fra Lippo Lippi, som jeg hadde gjenoppdaget. Det var det året jeg for første gang syns den nye musikken var dørgende kjedelig. “Er det bare jeg som syns det er noe døvt med krytende negre og mumlende artsfrender som kakler Yo! og Yeah! i krokene? “, står det i dagboken min.
I følge dagboken min var det en sommer med ekstremt mye regn. Jeg kan lese om rommet mitt i andre etasje hos mormor og morfar, om den grønnstripete tapeten med speidermønster, om den hvite pipen med sitt kaotiske nettverk av tynne sprekker i murpussen, om linoleumsgulvet med blå løpende-hund-border, og om den sorte Jøtulovnen som stod bredbent på en plate av hamret kobber. Men det jeg ikke har skrevet om, er det jeg husker best: Den endeløse lyden av knastrende regndråper mot taket på uthuset rett utenfor vinduet mitt, lyden som var så intenst gjennomtrengende at den ikke lot seg stenge ute av hodetelefonene.
I dagboken min finner jeg ikke noe om akkurat denne boken, men jeg husker helt tydelig at jeg lå i sengen og leste den med regnet knitrende mot bølgeblikktaket og vannet som sildret fra takrennene. Jeg husker den spennende seansen hos hypnotisøren, der vi får vite Rocamboles skjebne, og jeg husker den skremmende duellen der de kjempende adelsmennene fortsatte å lemleste hverandre, selv etter at de var så kvestet at de knapt klarte å holde seg oppreist. Men helt plutselig var det altså slutt, nederst på side 128, den aller siste siden i boken. Det var åpenbart at noe manglet.

Mormor ante ikke hvordan boken endte. Hun mente å huske at hun kjøpte den for å ha noe å lese på toget da hun flyttet fra Bergen, men at hun aldri rakk å lese den. De manglende sidene kunne hun ikke gjøre rede for. Det forkom henne fullstendig usannsynlig at noen skulle ha revet sider ut av boken, men da jeg viste henne hvordan den sluttet, var hun helt enig med meg i at det nok måtte mangle en side eller to, uten at hun kunne skjønne hvordan det hadde gått til.
Jeg husker godt at jeg finkjemmet bokhyller og skap og alle andre tenkelige steder i jakten på de manglende sidene. Jeg tenkte da, akkurat som jeg tenker nå; at etter størrelsen på innbindingen å dømme, var det ikke mye som manglet. Kanskje to eller tre sider… ikke mer enn det. Som regel er det jo en blank side bakerst i boken, og jeg husker jeg tenkte at noen kanskje hadde trengt noe å notere noe på, og så hadde de revet ut litt mer enn bare den siste siden. Og hvem bryr seg vel om det mangler en side eller to i en billig kioskroman?

I kjølvannet av kommentarutvekslingen hos Lisens i fjor høst, mottok jeg en mail fra Frankrike. Den inneholdt en link til hele boken, og det var da jeg fikk forståelsen av at det var langt mer enn bare et par sider som manglet. Slik jeg oppfattet det, manglet omtrent halve boken. Til tross for det åpenbart usannsynlige i at så mye manglet, slo jeg meg av en eller annen grunn til ro med det, og tenkte at den påståtte nysgjerrigheten min i bunn og grunn var litt påtatt og motivert av innlegget til Lisens, og da jeg en stund senere fikk en kommentar fra Lisens hvor hun fortalte at hele serien hennes var gått tapt, så noterte jeg følgende i dagboken min:
Det har nok aldri vært meningen at jeg skulle lese den boken. Å fortsette jakten på de forsvunne sidene, vil således være i strid med en uskreven Kosmisk Lov.”

Men så, ved en skjær tilfeldighet, dukket altså dette spøkelset fra fortiden opp igjen, og det var som om det ropte på oppmerksomhet:

Jeg hadde allerede tatt avgjørelsen om at jeg skulle reise til Milano, da jeg satte meg foran datamaskinen og begynte å søke i katalogen. Det jeg egentlig søkte etter, var en bok om Milano, men det som dukket opp på skjermen var Milan Kunderas “Latterlige Kjærlighetshistorier”. Jeg måtte smile litt da jeg forstod at jeg hadde glemt en “o” i Milano, men samtidig la jeg merke til at Milan Kunderas bok, som har katalognummer 8402, var naboen til “Den vakre Gartnersken” (Cat. No 8401). Kunne det være en tilfeldighet? Jeg klarte ikke å dy meg, men gikk og hentet den fra hyllen – for med ett dukket denne mistanken opp igjen, om at det var noe som ikke stemte.

(Klikk for større bilder)

Et mysterium er et mysterium, uansett hvor lite og uviktig det er, og mysterier er til for å løses.

Jeg blir sittende og betrakte boken og innbindingen litt, før jeg omsider gjør det eneste rette, det jeg skulle gjort for lenge siden: Jeg søker på nettet.
Og, joda: Den vakre Gartnersken finnes, og hvor ellers kan man finne den enn på Nasjonalbiblioteket – stedet der essensen av Norges kulturelle sjel blir hermetisert for ettertiden.

Boken er utgitt av Romanforlaget i 1957 og har … jepp: 128 sider.
Kan det være mulig?
Mangler det virkelig ingen ting, eller er dette kanskje Ponson du Terrails siste og ufullendte verk i serien om Rocambole? Ble han kanskje avbrutt av prøyserne som satt fyr på slottet hans akkurat idet han skulle begynne å skive det siste kapittelet, og ble det uferdige manuset til Den vakre Gartnersken mirakuløst skånet fra flammene – for senere å bli gjenfunnet på branntomten og sendt til trykkeriet, uten at noen sjekket om det var komplett ? – noe som faktisk ville vært i Ponson du Terrail’s ånd: Han leste etter sigende aldri gjennom manuskriptene sine etter at de var skrevet – det hadde han ikke tid til, forståelig nok ettersom han skulle rekke å skrive syttitre romaner på tyve år – noe som også har resultert i noen lett absurde formuleringer, som denne : “Hennes hånd var kald som en slanges”

Nei, den godeste Ponson du Terrail kastet nok ikke bort tiden på endeløse avslutninger, og Romanforlaget sparte vel på papiret i billigutgavene sine og så vel ingen grunn til å koste på seg en blank side som kunne indikere at romanen var slutt. Det er en ren tilfeldighet at siste setning i romanen havner helt nederst på side 128 – en ren tilfeldighet – intet annet.
Jeg tenker at for min del er kapittelet avsluttet.
Tyve års ergrelse har vært til ingen nytte.

_

_

Jeg er stille under middagen, ikke som følge av sannheten om den vakre gartnersken, men fordi jeg har bestemt meg for å reise. Mentalt har jeg allerede dratt – slik har det alltid vært: I det øyeblikket avgjørelsen er tatt, begynner jeg å se for meg hvordan det kommer til å bli. Det eneste som gjenstår er å meddele verden avgjørelsen min. Jeg har nemlig ikke tenkt å ta med meg Julia, og to dager er litt i knappeste laget for å venne henne til at jeg ikke er der hele tiden. Men jeg lener meg litt til at moren til Helena ikke hadde noe problem med å få henne til å sove da vi var på ball i London, og tenker at vi får begynne tilvenningen i med allerede i kveld.
Når Julia mister skjeen på gulvet, reiser Mone seg automatisk for å hente en ny. Jeg ber henne sette seg igjen. Barn tar ikke skade av å spise med en skje som har falt på gulvet.
– Bare sitt. Hun tygger på ting som har ligget på gulvet hele dagen. Barn skal ha i seg en rimelig mengde dritt, det er bra for immunforsvaret… ikke sant Julia?
Jeg plukker opp skjeen hennes og tørker av den med en serviett.
– Er du litt slepphendt i dag? Har du det din oldemor kalte sauemjølk i henda, eller vil du bare ha litt oppmerksomhet? Eller er du mett? Du vil kanskje ikke ha mere mat?
– Mo
– Var det bare et uhell?
– Mæ…
– Sier du det? Vil du ha skjeen tilbake?
– Mæ!
Hun smiler og strekker ut hånden. Det er åpenbart at hun vil ha skjeen sin tilbake.
Det er Mone som knekker koden.
– Jeg tror hun forsøker å si mat.

_

Solen er i ferd med å gå ned.
Jeg tenker at skyggen av huset vårt må strekke seg hele veien ned til havet, kanskje helt til Sverige, og får en assosiasjon til en kommentar jeg fikk for mange år siden – et absurd tankespill om å lage skyggeteater på månen etter en eclipse – og fabulerer om å lage skyggeteater på Sverige. Jeg trenger bare en barsk stjernekikkert, så kan jeg ved selvsyn oppleve hvordan skyggen av huset vårt mørklegger de svenske fjellformasjonene, og kanskje kan jeg erte på meg de innfødte ved å lage et lite skyggespill på det svenske grunnfjellet – en liten forestilling om hvordan svenskene er mestere i å rote vekk mulighetene sine – i all vennskabelighet, selvfølgelig – det sier jo seg selv.
Men det er visst ikke den rette kvelden for absurde funderinger.
Tankene glir automatisk tilbake til Elisabeth. Hva verdien av det umistelige – det vi normalt tvilholder på og kjemper for så lenge det er pust i oss – det aller mest verdifulle vi har? Hva byttet hun til seg? Hva var det som gjorde døden så forlokkende? Inngikk hun en pakt med det hinsidige?

En kråke skriker akkurat idet tanken er tenkt, og det går et grøss gjennom meg.

Av en eller annen grunn har mormor begynt å dukke opp i tankene mine, oftere og oftere, gjerne flere ganger om dagen. “Huff, nå var det en som gikk over grava mi” pleide hun å si når det plutselig gikk et grøss gjennom henne.

Det har blitt mørkere, uten at jeg har lagt merke til det, og en liten vind har kommet smygende. Det rasler svakt i trærne. Ellers er det stille… en gjennomsiktig stillhet som blir understreket av gneldrende hundebjeff fra et sted langt borte…
Det føles som om en slags dyster forutsigelse har gått i oppfyllelse, som at det finnes en gammel besvergelse som forfølger oss, et profeti eller en forbannelse som rammer helt vilkårlig, kanskje når man minst venter det. Hva om vi ikke har noe å stille opp med mot denne snikende hjemsøkelsen? Hva om den kan ramme hvem som helst og når som helst?
Det er varmt, nesten sommerlig. Den lave solen speiler seg i alle blanke flater. Det blinker rødt fra vinduene til naboen. Solnedgang – fra gult til rødt – fra gull til purpur… eller er det et stoppsignal?
Om noen minutter er dagen over.
Da kommer natten… og mørket.
Jeg vil ha et glass vin til…

Hva var det som gjorde døden så forlokkende for henne?

Kanskje hun gikk ut i haven for å ta et glass vin, i skyggen, i frisk luft, etter å ha stått på kjøkkenet og laget seg en salat i varmen…. noen tanker må ha kommet, noe som gjorde at hun helt plutselig mistet lysten på livet. Kanskje hun ble overveldet av falskheten, tomheten, det formålsløse… det meningsløse, alene det store huset kanskje ensomheten ble for tung? Hadde hun noe i håndvesken? Noe oppkvikkende kanskje? En stripe som ble til to… til tre… til fire?

Jeg henter spekulasjonene fra mitt eget liv, fra meg selv og mine egne tanker. Jeg har ingen andre steder å hente et fra når jeg forsøker å forestille meg hva som skjedde – for noe må ha skjedd – noe akutt – en uventet tanke – en plutselig erkjennelse… ellers ville hun ikke tilberedt et måltid… det siste måltidet, det hun aldri spiste.
Kanskje hun tok valget allerede før hun gikk ut, kanskje mens hun stod på kjøkkenet og så på det dekkede bordet, på den ene tallerkenen, på det ene settet med bestikk, det ene glasset og den halve vinflasken, resten av hvitvinen fra i går, den hun hadde korket og satt i kjøleskapet over natten. En følelse av avmektighet… håpløshet… eller kanskje et akutt behov for å kunne kontrollere sitt eget liv gjennom å avslutte det? Og så tok hun håndvesken og et glass vin, og gikk ut i haven – for siste gang – helt bevisst – mens salatbollen stod igjen.

Siv roper fra vinduet og lurer på om det er mere vin igjen, eller om hun trenger å ta med en ny flaske. Jeg har bare tatt ett glass, tror jeg… eller to, men det er mye igjen. Jeg tenker at det er livet som er farlig, at det er livet som gir smerte, så det er ikke nødvendigvis døden man søker – man vil bare ikke leve – ikke for øyeblikket. Men samtidig er det kun livet som gir håp. Døden kan aldri tilby annet enn lindring. Men det er kanskje nok?
Så begynner hunden å bjeffe igjen…

Mormor og morfar hadde en hund en gang, en fuglehund. Jeg husker morfar fortalte det etter at vi hadde hørt en opplesning om Benji og flaggerkatten Miromur. Det var sommer. Vi satt på kjøkkenet og hørte på radioen, eller kanskje det var en kassett? Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg husker vi hadde alle dørene åpne, og jeg husker at det var ettermiddag og at det regnet. Jeg tror morfar var litt urolig fordi mormor hadde vært lenge borte, at det var derfor han hadde dørene åpne helt ut, så vi kunne høre om det gikk i porten. Det var akkurat idet opplesningen var ferdig at han fortalte det:
– Vi hadde en gang en fuglehund, sa han bak avisen, uten å se på meg. Jeg tenkte han forsøkte å være morsom og at det var et slags apropos til flaggerkatten Miromur. Så jeg forsøkte å følge opp morsomheten hans:
– En fuglehund? Hadde den vinger?
– Ikke mens vi hadde den.
– Fikk den det etterpå?
– Vel… det vet jeg faktisk ikke, men det kan ikke utelukkes.
Han hadde sittet bak avisen under hele opplesningen. Nå senket han den endelig og smilte.
– Du vet, det er bare fugler som har vinger.
– Nei. Flaggermus har også vinger. De er ikke fugler.
– Flaggermus… de hadde jeg helt glemt, og forresten, hester kan også ha vinger, når jeg tenker etter.
– Hester? Har du sett en hest med vinger noen gang?
– Ja, det har jeg… og det har du og.
– Har jeg det? Når da?
– Nesten hver dag, Høyhesten har vinger.
Han smilte litt før han på nytt gjemte seg bak avisen.

___

– Jeg spurte om det er mere vin igjen.
– Jeg sa jo det. Jeg har bare tatt to glass.
– Da må du ha sagt det inni deg.
Jeg løfter flasken opp fra kjøleren og holder den opp så hun kan se selv, som for å bevise at jeg snakker sant.
Når hun kommer ut, har hun med seg en kandelaber og en pose fra Nam Nam Slik med fire Twix.
– Gikk det greit?
– Jada. Hun sover.

– Hun spurte ikke etter meg?
– Ikke på noe forståelig språk i hvert fall.
– Twix… er vi på fetekur?
– Mmm… det er billigere enn ny garderobe.
– Hva sa de forresten? Fikk du jobben?
– De hadde ikke penger. Finansieringen var ikke i orden ennå. Jeg orker ikke jobbe på spekk.
– Får de det, tror du, orden på finansieringen?
– Jeg aner ikke. De virket litt motløse da jeg sa nei.
– Men det skjer ikke denne uken, eller neste?
– Nei.
– Så da er du ikke så veldig opptatt den neste uken?
– Ikke så veldig… hvordan det?
– Jeg har tenkt på om jeg bør reise til Milano.
– Til begravelsen?
– Ja… jeg føler at jeg burde.
– Alene?
– Blir du med? Det hadde vært fint.
– Det hadde det sikkert… men…
– Du har ikke lyst?
– Egentlig ikke, men du må bare la Julia bli igjen hvis du vil. Hvis du tør.
– Hvorfor skulle jeg ikke tørre det? Det var faktisk det jeg tenkte på, om du kunne ta henne mens jeg er i Milano.
– Så det var derfor du ville jeg skulle legge henne? Du må bare la henne bli igjen. Jeg tror jeg skylder deg noen barnevakter.
– Jeg tenker ikke sånn.
– Litt alvorlig i kveld?
– Er det så underlig?
– Har du grått?
– Syns det?
– Jeg trodde ikke du kjente henne?
– Jeg gjorde ikke det… men det er trist allikevel. Du gråter jo aldri…
– Jeg forøker å la være. Når drar du?
– Snart. Jeg tenkte å ta en tur innom Geneve, og så reise ned sammen med Helena.
– Jeg syns du burde dra i morgen. Du har allerede dratt allikevel. Jeg kjenner deg.

Jeg tar en Twix, stirrer på det blanke vannet og på den svake gløden av sollyset som reflekteres i skyene høyt der oppe – der oppe hvor det fortsatt er sol. Jeg kjenner meg plutselig voksen, og tenker at nå er jeg omsider plassert der jeg skal være, forankret i forestillingen om min fremtidige eksistens – som om livet så langt har oppfylt sin egen klisjé: Livets Skole – den som har forberedt meg til akkurat dette.
Mennesket er den eneste skapningen som er seg bevisst en fremtid – eksistensialismens første prinsipp – var det ikke det jeg lærte på forberedende? Våre valg forplikter hele menneskeheten, for all ettertid.
At alle valg er for alltid… det er en skremmende tanke – en nesten glemt tanke fra en nesten glemt tid…
Er det virkelig sånn, at alle valg er for alltid?
Så hører jeg den igjen, hunden som gauler ensomt et sted langt borte. Det må være “Kveldsbjeffet”, som de kaller det i Aristocats. Fordelen ved å ha barn i huset, er at man får sett de gamle barnefilmene på nytt… og på nytt, og på nytt…

_

– Den het Tass, og var hvit med sorte tegninger. Den spiste rottegift og døde. Det er mange år siden, før din mor ble født.
– Er det fuglehunden du mener?
– Ja. Jeg kom helt plutselig til å tenke på den…

Morfars assosiasjoner hadde ikke noe med opplesningen om flaggerkatten å gjøre. Det var navnet på hunden som ga ham assosiasjonene. Han hadde sittet og lest om den første kvinnelige astronauten som hadde spasert i verdensrommet.
Da en journalist spurte henne om hvordan det var å se ned på jorden, hadde hun svart at det ikke eksisterer opp eller ned i verdensrommet, og det har hun jo helt rett i, sa morfar, – jeg tror nok russerne har kommet mye lenger enn vi aner.

Senere, etter at mormor hadde kommet hjem, hørte vi nyhetene på kjøkkenradioen: Det russiske telegrambyrået Tass melder at den russiske astronauten XXX har blitt den første kvinne i verden til å foreta en såkalt space-walk.
Morfar fortalte hva han hadde lest i avisen, at det ikke var noe opp eller ned i verdensrommet. Mormors kommentar var typisk henne:

– Det er vel slik her på jorda også, at graver du deg langt nok ner, kjem du opp att på andre sida.

___
__

– Siv… tror du alle valg er for alltid?
– Hva snakker du om nå?
– Hvis jeg velger å ta et glass vin til, så kan jeg ombestemme meg, ikke sant, selv etter at jeg har skjenket i glasset.
– Da tar du bare et nytt valg.
– Så du tror alle valg er for alltid?
– Det må de være… noe annet strider mot all logikk.
– Det var bare det jeg ville vite…takk.
– Hva er du har valgt som du angrer på nå?
– Svært lite, tror jeg… det er jo summen av alle mine valg som gjør at jeg sitter her nå.
– Ikke bare summen av dine, eller våre valg, det er også summen av alle valg som har blitt tatt for oss, av andre. Det er ikke vi som har valgt å sitte her nå. Så stor kontroll har vi ikke over livene våre.
– Men vi kunne jo ha valgt det, om vi hadde villet, jeg mener å sitte her nå. Vi kan velge å sitte her i morgen.
– Ja, men da tar vi et valg for fremtiden. Da har vi gjort en avtale om det og ikke latt det være opp til tilfeldighetene, og da vil vi bevisst styre valgene våre mot akkurat det øyeblikket. Det har vi ikke gjort i dag, og derfor har vi heller ikke valgt det selv.
– Det er sant…
– Nå, som du har valgt å reise til Milano, kommer du til å foreta en rekke valg du ellers ikke ville gjort, og det vil selvfølgelig påvirke mine valg også.
– Jeg begrenser deg?
– Ikke mer enn jeg begrenset deg da Shaya var liten.
– Jeg følte det ikke sånn.
– Det gjør ikke jeg heller. Jeg får ikke færre valg, jeg får bare andre valgmuligheter.
– Mn… det er alltid det det handler om hver gang man forhandler om noe, hvilke valgmuligheter det gir.
– Der har du forstått noe vesentlig. Det er akkurat det det handler om.

Solen har gått ned. Det røde lyset har forsvunnet fra vinduene til naboen.
Det er bare tid som skiller liv og død. I det ene øyeblikket har vi en fremtid… i det neste har vi det ikke lenger, men det vet vi ikke, fordi vår egen tid har stoppet. Vi blir hengende igjen i vårt siste bilde, mens verden rundt oss går videre, mens universet ekspanderer uanfektet av liv eller død.
Universet er en bulldoser.

– Hun du skal i begravelsen til… kan man egentlig begraves i vigslet jord når man har tatt selvmord?
– Det tror jeg ikke spiller noen rolle lenger… og det er jo ingen som vet hundre prosent sikkert om det var bevisst eller ubevisst. Det kan jo ha vært en ulykke.
– Tror du egentlig det?
– Nei.
– Kan man hindre det på noen måte ? Er det noen tegn man kan se etter på forhånd?
– Aner ikke.
– Hva sier psykologen?
– Jeg er ikke psykolog.
– Men du vet vel noe?
– Egentlig ikke. Folk som reelt ønsker å ta livet av seg, annonserer det liksom ikke på forhånd.
– Og de andre?
– Kanskje, hvis man er oppmerksom. Men vi vet at mange selvmordsforsøk ikke egentlig er ment å ta livet av dem som forsøker. Det hadde kanskje vært mulig å forhindre noen av dem, og kanskje det faktisk er mange som blir forhindret, men ingen vet egentlig hvor mange vellykkede selvmordsforsøk som er ekte eller falske.

– Rop om hjelp, der planen er å bli funnet i tide, det er det du mener med falske?
– Mm… og etterpå har de en unnskyldning for å betro seg om noe som er vanskelig. Men det hender i blant at det går galt… at den man hadde tenkt å ringe til ikke tar telefonen, for eksempel, og så dør man i stedet.

– Som Marilyn Monroe?
– Kanskje det… kanskje Kennedy ikke tok telefonen…

Hvis det er summen av alle valg som styrer oss, og i sin ytterste konsekvens gjør oss til den vi er… finnes det da tilfeldigheter?

_

_

– Hva er dette? Bitte Login erneut durchführen? Har de ikke lyst til å selge billetter?
– Hva er det du prøver på?
– Å kjøpe billetter. Vil SSB at vi heller skal ta fly? Flybilletter kan man kjøpe uten problem. Vet du hva, jeg tror faktisk jeg heller vil ta fly. Dette blir for barnslig.
– Hvorfor vil du ikke kjøre? Det går like fort, om ikke fortere.
– Helena, hør her; det er ikke det som er poenget. Mens resten av verden maser om klima og forurensing og ansvar, og så gjør SSB det så vanskelig å kjøpe togbilletter at man rett og slett blir tvunget til å fly… det er bare så åndssvakt at…
– La meg gjøre det. Jeg har konto.
– Nei! Jeg vil ikke ta et tog som ikke ønsker å ha meg som passasjer! Da tar jeg heller fly.
– Nå er du sta.
– Og så? Hundre og åtti euro er kanskje ikke penger for dem, men hvis de mister ti passasjerer hver dag, eller hundre, bare fordi de gjør det umulig å kjøpe billetter, så blir det en anseelig sum i løpet av noen år.
– Tror du de bryr seg?
– Åpenbart ikke… og derfor gidder jeg heller ikke reise med dem. Jeg vil reise med noen som ønsker å ha meg som kunde. Du får ta toget du… hvis du vil. Det tar to timer og femti minutter med Swiss air, og der er jeg velkommen. Skal jeg bestille billett til deg, eller vil du ta toget alene?
– Det er hyggeligere å ta toget. La meg ordne det.
– No way! Når de klarer å gjøre meg pissed off som kunde? … det gidder jeg bare ikke. Jeg har aldri noensinne hatt noe problem med å kjøpe billetter på nettet… herregud… det er som om Amnesty skulle be meg sende inn søknad om å få lov å gi dem penger! SSB må være en slags pompøs overlevning fra Habsburgerne…
– SSB er faktisk regnet som ett av Europas beste jernbaneselskap.
– Jaha… det er kanskje derfor de føler seg så overlegne at passasjerene må sende inn søknad for å få lov å reise med dem?
– Skal du ha mensen?
– Det hørte jeg ikke.
– Jeg er jo nødt til å spørre.
– Har du skiftet kjønn over natten?
– Kanskje du vil sjekke? Hva er det som plager deg, Cecilia? Du pleier ikke være sånn… irritabel for den minste ting.
– Stønn! Selv en syvåring klarer å selge ting på nettet, til og med i Romania.
– Forsiktig nå… vi har aner fra Romania.
– Det var bare det som manglet… hvis SSB vil ha meg som kunde så får de legge til rette for det. Case closed. Jeg bestiller på Swiss Air… én eller to?
– To.

_ _ _

– Er det sant at vi kommer fra Romania?
– Vi har i hvert fall en tippoldemor fra det som i dag heter Bukarest.
– Interessant. Det har ingen fortalt. Det er der Dracula kommer fra.
– Kanskje de er i slekt?
– Men byen het da Bukarest allerede på hans tid? Det mener jeg å ha lest.
– Når var det?
– Fjemtenhundre, sånn cirka.
– Kanskje den har skiftet navn noen ganger? Det har jo vært noen kriger.
– Mm.. og det kommer nok fler.
– Tror du det? Det tror ikke jeg. Jeg tror Europa har funnet et slags stabilitetskompromiss som folk flest kan leve med.
– Som europeere flest kan leve med, mener du? Kanskje det, men ikke glem at Europa helt kritikkløst har importert konfliktmateriale i stor skala gjennom et halvt århundre.
– Er vi der igjen nå?
– Hvorfor vil du ikke innse det?
– Fordi du tar feil.
– Jeg tror den neste krigen i Europa vil bli en krig mellom kulturer, ikke om landområder, men om politisk makt og kontroll av befolkningen. Den konflikten er nødt til å komme.
– Jeg vet du mener det, men akkurat der tror jeg altså du tar feil.
– Deg om det. Jeg tror land som Island og Grønland kommer til å være de tryggeste stedene å bo i fremtiden. Og kanskje Russland.
– Russland?
– Mm. Jeg tror ikke russerne lar seg pille på nesen så lett.
– Pille på nesen? Av hvem?
– Hvem er det som kommer hit og opponerer mot kulturen vår? Tror du de kommer noen vei mot en despot som Putin? Er det vanskelig å få russisk statsborgerskap, tror du?
– Spør Snowden.
– God idé… genialt… vi kan kapre flyet til Milano og tvinge det ned på den Røde Plass…
– Har du med deg papierosyene dine?
– Oh no, Helena… no way! Hva har du kjøpt nå? Jeg er en respektabel pike. Ikke lokk meg ut på noe jeg kommer til å angre på.

_

_

­– Er du sikker på at du ikke vil flytte til London med meg?
– Har det blitt London nå plutselig? Jeg kommer aldri til å lære meg å kjøre på feil side av veien.
– Men dere klarte jo å skifte side.
– Hvem?
– Dere… i Sverige.
– Jeg har aldri vært svensk.
– Men uansett… de klarte det i Sverige.
– Jada, men du glemmer at de skiftet til riktig side, ikke til feil. Hvorfor vil du at jeg skal flytte til London med deg?

– Pourquoi? Du trenger meg… fordi vi er tvillingsjeler. Merker du ikke hvordan du slites mellom pliktfølelse og begjær hver gang du ser meg?
– Hva var navnet ditt igjen? Fru Freud? Er du sikker på at det ikke er seksuelt betinget, at motstanden min mot å kjøre på feil side av veien skyldes at jeg pleide å sitte på fanget til voksne menn da jeg var liten, og bruke høyre hånd på gearspaken?
– Du er keivhendt.
– Opps… tenk at jeg kunne glemme det. Kanskje det bare er innbilt?
– Den innbilt keivhendte… et skuespill i tre akter?
– Hva er det egentlig du har kjøpt? Dette er ikke normalt.
– Hva er sammenhengen? Jeg ser ikke sammenhengen.
– Fordelen ved å være keivhendt er at du alltid har den beste hånden på rattet.
– Ikke i England.
– Nemlig.
– Og hvem finnes det flest av? Keivhendte eller normale?
– I England? Keivhendte… utvilsomt.
– Men er du egentlig keivhendt?

– Jeg var det sist jeg sjekket.
– Hva om du bare fant på for å virke interessant da du flyttet til Sverige.
– Norge, Helena, ikke Sverige.
– Jeg ser ikke forskjell. Linda var svensk… visste du det?

– Linda?
– Linda fra Lisieux.
– Hun du var sammen med? Jeg trodde hun var fransk?
– Jeg trodde arkitekten din var italiensk.
– Hva har det med saken å gjøre?
– Er han det eller ikke? Det var det du sa, at han var italiener.
– Hva snakker vi om nå egentlig?
– Er han egentlig italiener, eller er det bare skryt?
– Han er italiener av fødsel i hvert fall. Hva med Linda?
– Linda bodde i Lisieux.
– Men ble hun født der?
– Selvfølgelig ikke. Hun er født i Sverige. Det er derfor hun er svensk.
– Okei… så har vi noe felles.
– Hva da?
– En fremmed elsker.
– Elskerinne. Det er en viktig distinksjon.
– Ikke for meg.
– Hvorfor sier du fremmed? Kjenner du ham ikke?
– Ein fremder, like a stranger… an alien.
– Ah, en terre étrangère, Robert Heinlein? Stranger in a strange land…
– Har du lest den?
– To ganger. L’histoire de la fille adoptee… le bacchanale…
– De husker jeg ikke… er du sikker på at vi snakker om samme bok?
– Jeg snakker om det vi hører på
– Garbarek. Saxofoniste par excellence. Han er norsk.
– Garbarak Obama… er han født i Norge ?
– Aner ikke?
– Får jeg et trekk til?
– Nei.
– Tror du hun lukter særlig godt?
– Hvem?
– Michelle, kona til Garbarak… er den tom ?
– Vi har fått nok, i hvert fall du.
– Jeg har vin… jeg har calvados hvis du vil ha.
– Kanskje kaffe er bedre ?
– Kaffe?
­– Så du våkner litt.
– Våkner? … mon Dieu! Jeg har klasse halv ni i morgen!
– Det har du ikke! Vi skal reise til Milano i morgen! Har du glemt det?
– Jeg glemmer aldri å reise til Milano… jeg har kanskje lyst på kaffe… gidder du?

_ _ _

– Helena? Sover du? Jeg har laget kaffe… Helena? Våkn opp!
– I’m fucked. Jeg har klasse halv ni.
– Bullshit! Du skal til Milano!
– Men klokken er snart fem.

– Hvilken klokke er fem? Den er halv elleve!
– Den var ti på tre sist jeg så på den.
– Den var kvart på ti.
– J’ai envie de toi.
– Envy? Pourquoi? Fordi jeg kan klokken?
– Cecilia… du trenger et kurs i fransk, seriøst!
– Hvis vi skal flytte til London?
– Maintenant.

Da jeg våknet hadde jeg ingen formening om når jeg sovnet – mitt bevisste jeg hadde forlatt meg før det skjedde.
Jeg drømte noe…

– You know… sometimes you just leave your door open, and it sort of speaks for itself.
– Yes… if you speak the same language as the door.
– Clever… very clever… but yes, that’s the key…

 

_

Milano… bare å si navnet, eller å tenke det…

Capitale de la région de Lombardie, au centre de la plaine du Pô, sier brosjyren. Jeg stapper den ned i lommen på stolryggen, og ser på fjellene under oss.
… og alle hadde bukser med røde renner i
Jeg har blitt for gammel til slike utskeielser som i går… det er bare å innse det.

Helena sover bak store solbriller.
Vil jeg være like pen som henne om åtte år, eller kommer jeg til å forfalle, bli ukritisk til meg selv, slutte å bry meg, nå som jeg har funnet tryggheten i livet?
Solen faller skrått på ansiktet hennes, på pannen med de begynnende bekymringsrynkene, på det ujevne hårfestet, de tykke hårstråene som skyter ut gjennom huden – sorte og potente, men samtidig myke når de favner ansiktet hennes og bølger seg ned mot skuldrene. Jeg ser på munnen hennes, på de halvåpne leppene med tydelig avtegnet mønster i det skarpe lyset – vårt mest intime – leppene og hendene.

Emmanuel Lévinas skriver i ”Ethique et Infini” at ansiktet viser oss den mest nakne og den mest blottede hud som finnes – og den mest ruinerte. Det er i ansiktet selve fattigdommen vår kommer til uttrykk, og det er ansiktet vårt som innbyr andre til voldshandlinger mot oss – men samtidig er det ansiktet som forhindrer oss i å drepe… altså dersom vi er riktig vel bevart.
Det var fra Milano herr Benito Mussolini startet felttoget mot Roma. Mussolini kan ikke ha vært riktig vel bevart…

Milano, den intellektuelle kunstens slott, vugge og arnested – en forfinet drikkestue i et kulturelt veikryss – et eldorado for aristokrater med familietrær fulle av rikdom og makt – oppdratt i en kultur der respekt ble tuftet på evnen til å annamme de kulturelle strømningene og støtte opp om dem som representerte det innovative og nyskapende, og gjerne det storslåtte, for idéen om det mesterlige var ofte like verdifull som selve gjennomførelsen – eller om idéen i det hele tatt ble fullført. En mesen høstet gjerne større respekt enn kunstneren selv – og gjør det fortsatt – for det er ikke kunstneren som står i sentrum her; kunstneren er bare underleverandør til kunsthandlerne, motehusene, galleriene, designbyråene og juvelérene. Det er de som tiltrekker seg kulturposørene – de rike – de som har vilje og midler til å betale for en fremskutt plass i det urbane kulturlandskapet.

– Hva er siste mote i Milano i dag?
– Det vet man ikke før morgen, og da er det for sent.

_

Moren til Helena har bedt oss møte henne til lunsj på Hotel Carlton.
Vi er tidlig ute og Helena insisterer på en ørliten sightseeing. Hun har sovet på flyet og er tilsynelatende full av energi og geskjeftig virketrang, Jeg er fortsatt søvnig og sliter med å holde følge. Jeg føler meg akkurat som det jeg er: En provinsiell turist, med trillekofferten på slep og altfor varmt kledt.
– Helena… du lovte meg en espresso…
– Vi er snart fremme.
– Snart? … det sa du for et kvarter siden også.
– Mm, så nå er vi et kvarter nærmere. Do the math; hva er snart minus et kvarter?
– Bullshit.
– Ikke i Milano.
Milano er en moderne by. Det er bare trafikken som egentlig avslører at jeg befinner meg i Italia. Italienske bilister har sin egen stil, eller mangel på stil, alt ettersom man ser det, men de kjører tross alt på riktig side av veien… stort sett. Jeg tenker at det Milano virkelig savner, er en havn. Jeg kunne aldri bo i en by som ikke har havn.
Vi runder et hjørne, og plutselig er jeg for alvor i Italia. Jeg glemmer alt jeg har tenkt om trange gater i London mens vi åler oss gjennom folkevrimmelen på Via della Spiga, og når jeg løfter blikket og ser opp mot hustakene, kan jeg tydelig se at husene lener seg mot hverandre… om det da ikke er et optisk bedrag, som følge av gårsdagens eksalterte svir. Er det klær eller kostymer folk har på seg? Det går kanskje ut på ett i Milano?
Jeg tenker et øyeblikk at det må være flere blondiner her enn man treffer på gaten i København. Noe mer rekker jeg ikke å tenke før vi er fremme og bukkes inn på hotellet av en lett tykkfallen eldre herre i dyplilla uniform…  benvenuti signore… hva heter takk på italiensk? Prego? Nei, grazie. Men det er uansett for sent.

Det er først når vi kommer til resepsjonen, jeg oppdager at hovedinngangen er på andre siden og at vi må ha kommet inn bakveien. Jeg tenker at Hotel Carlton i Milano må være det eneste hotellet i verden med dørvakt foran kjøkkeninngangen, og når jeg ser meg rundt er jeg i grunnen ikke forbauset. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om stedet minner mest om et museum eller et galleri, eller kanskje en blanding? Skulpturer, tegninger, malerier, fotografiske forstørrelser, kunstgjenstander i skinnende glassmontere – non toccare – bare se, ikke røre. Noe sier meg at det må være den overdrevne mangelen på konformitet som gir overdådigheten sitt nesten intime preg – at man til tross for den museale utilnærmeligheten i dekoren, faktisk kan føle seg velkommen. Det kan selvsagt også ha noe å gjøre med den diskré gråkledte damen som tar oss imot. Hun har et smil som enten er fullstendig ekte, eller så er det innøvd til perfeksjon. Hun peker mot Caffe Baglioni og sier at vi er ventet, og at vi bare kan etterlate bagasjen, så skal hun få den brakt opp til rommene våre. Rommene våre? Det var nytt for meg. Meningen var at vi skulle å bo hos en venn av Helena.
– Skal vi bo her? Jeg trodde…
– Min mor har hånd om det.
– Men hva med han vennen din? Julian? Venter han oss ikke?
– Min mor har insistert, og hun betaler. Husk å si takk… hun liker det.
– Himmel og hav…
– Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?
– Gjøre det beste ut av det? Vi skal i begravelse! Har du glemt det?
– Javisst… og å kunne delta i en begravelse er i sin ytterste konsekvens en solid bekreftelse på at vi selv er i live.
– Det er også en måte å se det på… hva skal du si til Julian?
– Julian? Det var bare noe jeg fant på, så du ikke skulle bestille hotell på egen hånd…
I mitt stille sinn tenker jeg at Helena oppfører akkurat som Siv gjorde i begynnelsen, da hun ville imponere meg med flyreiser på første klasse…
– Men Helena, er dette virkelig det beste hotellet i Milano? Jeg syns det virker litt… overlesset. Det må da finnes hoteller her som har litt.. stil? Jeg mener, dersom vi skal gjøre det beste ut av det, som du sier?
– Det kan du spørre min mor om… hvis du tør.

Når hovmesteren følger oss til bordet, er det noe som sier meg at moren til Helena helt bevisst har plassert seg slik at vi ikke kan få øye henne – at hun har ønsket at vi skulle bli eskortert til bordet.
– Cecilia, så fint at du kunne komme. Jeg har gledet meg til å treffe deg igjen.
– I lige måde, og takk for sist.
– Det var jo under litt hyggeligere omstendigheter.
– Ja.
– Hvordan går det med Julia?

– Takk, bare…
– Jeg har tatt meg den frihet å innkvartere dere her. Jeg håper du tilgir meg.
– Tilgir? Jeg vet ikke hva jeg skal si… det er altfor meget.
– På ingen måte. Rendyrket egoisme. Jeg trenger litt selskap på mine gamle dager. Vel… jeg tenkte vi skulle gå gjennom prosedyrene for begravelsen. Du må bare avbryte meg om du finner det utidig, men jeg vet jo ikke hvor vant du er med dette… nå håper jeg dere ikke har spist…

Nei, vi har ikke spist. Flymaten lot jeg av erfaring stå urørt, og frokost hadde vi ikke tid til. Det var bare med nød og neppe vi rakk flyet.
Tør jeg ta et glass vin?
Jeg bestiller piggvar med fennikel og oliven, og en Pellegrino. Når maten kommer, er det bare sømmelighet som forhindrer meg i å ta frem mobilen og fotografere den. Så jeg smiler og takker i stedet, og later som om dette er dagligdags, mens jeg med behørig indre ærefrykt forsøker å legge opp en strategi for hvordan jeg skal angripe dette kunstverket uten å ruinere det med første spadetak.
– Now… tell me, Cecilia, did you bring a suitable hat?
– Hat?

Ikke? Da skal vi ordne det, og hva med sko? Litt lave sko er best, ingen høye hæler… sorte, selvsagt… og en sort eller blå drakt, og ingen prangende smykker… vil jeg kanskje låne et enkelt perlekjede? Jo, for all del, det lille gullkorset er selvfølgelig bra nok… og passende diskret… absolutt… man skal se og bli sett, men med den ytterste diskresjon. Rad fem eller seks er en passende plassering i kirken… ikke for langt frem, og ikke for langt bak…

Jeg er fullbefaren begravelsesgjenger når måltidet er over, i hvert fall rent teoretisk, for først skal det shoppes… hatt og sko, og en passende diskrete håndveske… og så må jeg ha en liten, sammenleggbar paraply, ettersom det er meldt regn…

Det hellige kyss, fredens kyss, kjærlighetens kyss.
Hils hverandre med kjærlighetens kyss, skrev Peter i sine brev til Lille-Asia. I Milano har kirken tatt dette bokstavelig, lik de russiske makthaverne gjorde, altså før homoseksualitet ble bannlyst.
Jeg kysser og blir kysset… og etterpå lurer jeg på om jeg lukter mest av min egen parfyme eller om det svever en coctail av ubestemmelig opphav i kjølvannet mitt. Jeg kjemper for å holde meg våken gjennom den italienske liturgien, og forsøker å tenke på noe trist.

– Bør jeg gå frem til kisten?
Jeg har vondt i maven, sånn som på venteværelset hos tannlegen. Moren til Helena ser nesten kjærlig på meg.
– Nei, kjære deg, det er det ingen som forventer.
– Men tar det seg bedre ut?
– Jeg tror ikke det spiller noen rolle.

Men jeg gjør det allikevel… og så kommer tårene. Jeg kjenner en maskulin arm rundt skuldrene på vei ned, og gjenkjenner ham som faren til Elisabeth.
– Cecilia, is it?
– Yes.
– Thank you for coming. Here… take this.
Han rekker meg et lommetørkle, pent foldet og med et lite monogram i blått.
– Thank you… I really didn’t know her well… we only met in Lyon and talked for a short while.
– In Lyon, yes, I know, I was unable to attend, unfortunately.
– I’m…
– You played the piano.

– Yes.
– She talked about you… said you played very well.
– Thank you… I… it’s all very sad…I don’t know what to say right now. I liked her.
– It is… but life goes on… for the living.
– Yes
– Cecilia, can you promise me you will come to my funeral?

– Your funeral? … but?
– I know, it’s not he right time, but please, promise you wil come.
– I don’t understand. Are you ill?
– No, not at all, and it will hopefully be many years from now, but I would like you to come and play the piano for me.
– At your funeral?
– Yes… as a promise you must keep.
– I see. Yes, I will… I promise
– Thank you.

Notat Pinseaften:

Det gikk skitt i ESC. Sverige vant. Her i huset stemte vi på Russland, det vil si, Shaya og jeg. De andre var ikke interessert, og så heller på film i kjelleren (med Sivs nye projektor, som hun er så stolt av).

Det er fire uker siden jeg sendte mail til Amanda. Jeg har fortsatt ikke fått svar.

 

Vi hadde Mones hjemmelavede sjokoladepudding til dessert, med tykk vaniljesaus. Jeg observerte Shaya og Julia på avstand mens de “hjalp” hverandre å spise.
– Baba… mæ…?
– More? Julia, seriously, have you even looked down? There’s like a ton of gravy in your bib pocket.

– Mæ… ?

 

SLUTT

 

 

Innlegget ble skrevet i rykk og napp, noe i april, men stort sett i løpet av den første uken i mai. Jeg begynte på en “up-to-date” i slutten av mai, men innså at innlegget allerede var for langt, så jeg nøyde meg med å nevne det viktigste ( ESC).
Nå har jeg kuttet det ned til sånn passende lengde ( ca 20.000 ord), og lest korrektur i to dager.

I skoleferien er det planen å reise til Miami noen uker, men det betyr ikke at jeg blir fraværende på Bloghog, bare litt døgnvill, og jeg har skaffet meg VPN-konto med norsk IP-adresse ( for kunne se på NRK på nettet ), så da regner jeg med at jeg får logget meg inn uten problemer.

Ønsker alle en aktiv sommer(ferie) :)

 

voc-vk

 

_

 

11
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Digresjoner, Minner, Tekst. Bookmark the permalink.

4 Responses to Livets ubestemmelige magi…

  1. Lisens Lisens says:

    Du er bare utrolige!
    Jeg gjorde som du sa og leste bare kapittelet om “Rocambole”
    Fikk frysninger.
    hvordan en bokstav feil setter deg inn i noe annet som var AKKURAT det som skulle komme til deg da.
    Siden du er skorpion, må du vel ha litt tro på at ting ikke er tilfeldige?
    og tenk så heldig du er. :)
    20 års ergrelse (selv om til ingen nytte tror du) er over :)
    god tur om du drar på tur.
    Du er bare herlige!!!!
    hilsen og klem fra en beundrer som er lei seg for hun ikke klarer å lese alt

    1





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for en hyggelig kommentar.

      Sant nok; tyve års ergrelse er over :)

      Er noe tilfeldig for en Skorpion? Tja… ikke hvis man kjenner hver eneste bevegelse i universet – da er alt forutsigelig. Men hvem gjør vel det – kjenner hver eneste bevegelse i universet? Universet har jo skapt seg selv, i følge vitenskapen…
      Som skorpion er jeg selvsagt (skap)gnostiker… 😉

      Men, nå er det altså ditt innlegg jeg i utgangspunktet har å takke for at mysteriet ble løst. Uten det, hadde boken antagelig gått i peisen, og da hadde jeg hadde aldri funnet løsningen.

      God helg! :)

      1





  2. avatar sjalle says:

    Milano, nærmere bestemt hvordan kjøre bil der, i veikryss: Solbriller, unngå all øyenkontakt med konkurrerende, kryssende bilister. Og sist men ikke minst, – trø flatt 😛

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jepp, solbriller tror jeg er en naturlig del av det milanske kostyme.
      Den sterkestes rett gjelder helt åpenbart i trafikken, og selv en begravelseskortesje blir sett på som fritt vilt. Selve bilparken er også noe for seg selv. EU-kontroll i Italia er åpenbart basert på andre kriterier enn i Danmark eller Norge, og jeg lurer på om det i det hele tatt eksisterer noen form for begrensning for hvor mye last man kan legge på taket.
      Men merkelig nok ser den trafikale anarkismen ut til å fungere…

      1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *