Take-off

stoppested

Det oppstod en litt morsom episode på flyet, like før avgang.
Inntil da hadde hun observert omgivelsene med et avmålt og søvnig blikk, og stort sett hatt lite å melde, men da det spraket i høyttaleranlegget og en høytidelig stemme begynte å forkynne sikkerhetsrutinene, ville hun plutselig ha et ord med i laget. Hver gang stemmen i høyttaleren tok en liten pause, benyttet hun sjansen til å skyte inn sine høylytte kommentarer på klingende kaudervelsk, og hver gang stemmen kom tilbake, holdt hun fred og lyttet. Det fortonte seg nesten som en samtale,  og etter hvert vakte det en viss munterhet og tilløp til humring blant de nærmeste passasjerene. Selv flyvertinnen, som etter beste evne forsøkte å holde seg alvorlig, var nødt til å trekke på smilebåndet.  Til slutt, etter at høyttalerstemmen hadde avsluttet med å ønske oss en enjoyable flight, kunne ikke flyvertinnen dy seg og tilføyde:
And a big thank you to the young lady for assisting me during the demonstration.
Vår dresskledte medpassasjer smilte og nikket anerkjennende, og da jeg snudde meg mot Julia og hvisket til henne på norsk at det var best hun viste seg fra sin beste side ettersom hun hadde en lett bekymret herre ved sin side, bredte smilet seg hos ham og han presenterte seg plutselig på perfekt svensk.
Og så var det klart for take-off  – det beste ved hele flyturen.
Jeg så spent på Julia som satt godt fastspent i barnesetet. Hun smilte dovent tilbake. Hun virket uberørt og ikke det minste engstelig over at det ristet faretruende i bagasjehyllene da flyet skjøt fart på rullebanen. Da vi omsider tok av og G-kreftene for alvor begynte å merkes, hadde hun lukket øynene.
– Nå flyr du for første gang, Julia…
Hun svarte ikke. Hun sov som en sten.

12
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok. Bookmark the permalink.

28 Responses to Take-off

  1. avatar Anne says:

    Etter en laaaang pause fra blogg, er det noe som begynner å røre seg igjen. Morsomt å titte innom bloggen din og se at det fremdeles er liv. Og som vanlig drar du meg inn i ditt univers. Jeg sitter på rekken rett ovenfor dere og observerer det hele.

    3





    • avatar Cecilia says:

      Beklager modereringen. Du må ha vært borte så lenge at bloggen min har glemt deg :)
      Joda, her er det fortsatt ting som rører på seg…
      Tusen takk for hyggelig melding. :)





  2. naturglede naturglede says:

    Herlig liten pike da! Hun vet hvordan man skal oppføre seg!!!! Takeoff er herlig, som berg- og dalbane! God tur, eller har dere allerede kommet hjem igjen kanskje! Kos dere i våren! :)





    • avatar Cecilia says:

      Dette var i oktober i fjor, på vei til London, hennes aller første flytur, fem måneder gammel. Etter det har hun blitt litt mer reisevant, både med tog og fly, men også litt mer sjenert.
      Her er våren sånn passelig på gang. 13 grader og små flik av blå himmel.
      :)





  3. avatar Breiflabben says:

    Den skal tidlig krøkes som god passasjer skal bli :-)
    Trivlig å se den bereiste Anne som kommentator også. Lenge siden sist.





  4. ertaberta2 ertaberta2 says:

    Herlig historie. :)
    Med min store flyskrekk ville jeg nok også lukket øynene, og tatt meg en blund. :)
    Fin dag til deg, Cecilia.





  5. Lisens Lisens says:

    Herlig
    denne var så kort jeg klarte å lese :)





  6. avatar sjalle says:

    Off topic: Bloghog is back, etter at undertegnede henledet ansvarshavnede hos PRO-ISP sin oppmerksomhet til defect widcard subdomains. At det tok så lang tid forteller meg to ting: inkompetanse + døvhet = føkkøpp (det var tre).

    Håper du snart får ørens lyd igjen :)

    Barn etc …. I’ve been there & done that, det er ikke bare bare.





    • avatar Cecilia says:

      Topp!
      Ørens lyd er gjennopprettet.

      Been there & done that… jo, det er akkurat sånn det er; jeg har ikke så mye nytt å bringe til torgs i så måte… men det får gå.
      Min salige mormor plantet øynene i meg en gang jeg forsøkte å si hun ikke forstod hvordan det var å være ung:
      ”Gjør ikke jeg? Velkommen etter, jenta mi, jeg var ung før du ble født!

      Nytt innlegg kommer….

      1





  7. avatar geitost says:

    “Siste busstopp før Sverige“.
    Den er tanken ditt bilde inspirerte meg øyeblikkelig. Dumt nok, men det fikk meg til å smile…
    Vel. Jeg har lest dine siste innlegg. Det ble lenge, på grunn av hektiske tider, men som vanlig var det spennende å lese og tankevekkende.
    Haugen med uskrevnet kommentarer bare fortsetter å stige i nærområdet…
    Jeg håper å kunne bli snart tilbake.
    God sommer til dere alle.





    • avatar Cecilia says:

      Kanskje siste bråstopp før Sverige? Best å tråkke på bremsen. :)
      Europa virker så utrolig fjernt for tiden. Det er så altfor lett å bli korrumpert av den amerikanske livsstilen, og særlig her i California hvor temperaturen er noenlunde behagelig ( ca 22 grader C ), i motsetning til Miami hvor vi stort sett hadde 30 grader + døgnet rundt.
      Jeg har hatt en tankevekkende dag på Museum of American Heritage ( Palo Alto). Den moderne husmors drøm i 1920 – ikke så ulik den moderne husmors drøm i dag. Minimalisme – maksimalisme .
      ”Å leve, er å leve på existens maximum!”

      Haugen med det uskrevne… alle tankene som forblir tanker og aldri kommer på prent. Det plutselige, akutte ønsket om å forkynne den umiddelbare tanken har en tendens til å forvitre under modningsprosessen. Den gode idéen er ikke alltid like god når den modnes i offentlighet – noe vi smertelig erfarer (etter evne :) ) gang etter gang.

      Det er solnedgang over San Fransisco Bay. Lange skygger. Hotellet ligger tre kvarters kjøretur sydover fra San Francisco – byen jeg føler at jeg burde vært født i for seksti år siden. Men jeg har omsider fått oppleve å køre over The Golden Gate Bridge i cabriolet.

      At the age of 37
      she realized she’d never ride
      through Paris in a sports car
      with the warm wind in her hair

      Well – the Golden Gate will suffice – and the wind was comfortably mild.

      God sommer, and God bless.

      Jeg håper også du kommer (blir) snart tilbake: Det er litt tomt uten deg :)

      1





      • avatar geitost says:

        Ja ! å leve på existens maximum! … og for en huleboer som meg, det betyr i stor grad å oppfatte verden gjennom andres opplevelser, takket være “skrivningens ubestemmelige magi”.
        Det å lese deg gir meg inntrykk at jeg kan føle både atmosfæren av et overklasse hotell i Milano, kommet ut fra en roman av F.S. Fitzgerald eller en novelle av Stefan Zweig, og “the warm wind in [my] hair”, som om jeg satt ved siden av Dustin Hoffman kjørende over The Golden Gate for femti år siden.
        Ja, det finnes noe jeg liker spesielt her. Følelsen av å kunne leve uten noen fysisk nærvær, uten kropp, og uten ansikt, å se hele verden rundt uten øyne. Og iblant å få min egen stemme å være hørt langt borte med å bare hviske. Det spennende illusjonen i løpet av noen fine stunder av å nærme seg en ren ånd.
        Dette er hva din blog byr meg, og hva jeg er takknemlig for.
        Jeg ønsker deg fortsatt godt opphold, og god høsting av nye eventyr og følelser.

        1





        • avatar Cecilia says:

          “You don’t write because you want to say something, you write because you have something to say.” – F.S.Fitzgerald.
          Det skrevne ords ubestemmelige magi – i forståelsen av F.S.Fitzgeralds utsagn.
          Å knekke lesekoden, heter det på norsk, når vi som barn oppdager hemmeligheten og det skrevne ord plutselig gir mening. Når vi forstår ordenes betydning og sammenheng så har vi visstnok “knekket koden”, men er det egentlig så enkelt? Ånd – det er dette abstrakt udefinerbare og allikevel så konkrete, det som åpenbares i det øyeblikket det blir transformert og formidlet gjennom en tolkbar kode, gjennom et litterært språk, gjennom en gjennomtenkt presentasjon i et system bestående av symboler, formasjoner og tegn og en kryptering som kun er desiffererbar for den som er innehaver av krypteringsnøkkelen. Men den nøkkelen mister vi så lett, dessverre, og det blir altfor slitsomt å lete etter den.

          Vår egen Charlotte Price Persson (journalist hos forskning.dk) hevder at huleboerne, altså mennesker fra den eldste steinalderen, hadde et bedre kunstnerisk blikk enn det moderne mennesket. Huleboeren kunne se detaljer og sammenhenger klarere. Å oppfatte / oppleve verden ( altså å lese verden) ved å observere den gjennom forståelsen av andres formidlede opplevelser, er fortsatt det beste alternativet til å bruke tiden vår på å reise verden på kryss og tvers. Det er i så måte et paradoks at det moderne mennesket i dag, i informasjonens tidsalder, er mer opptatt av overskrifter enn av innhold – og selv overskriftene må forkortes og effektiviseres for at vi skal orke å lese oss gjennom dem.

          Døgnvill hilsen og ønske om fortsatt god sommer,

          jepp :)

          2





  8. avatar geitost says:

    til:Cecilia
    Det var veldig overraskende å se deg der, på fortauet. Med hele familien.
    Dere sto foran huset. Du var med Julia på armen, og snakket. Nettopp da jeg forsto hvem dere var, snudde Siv sakte blikket i min retning. Hun kunne ikke se meg, men hun forble sånn, still, noen sekunder, lenge nok for at jeg kunne observere hennes ansikt, gjennom vinduet. “A-ha, sånn ser hun ut egentlig …”.
    Jeg kledde meg raskt og gikk ned trappen i full fart, og ut til gaten, men dere var allerede vekk. På fortauet var det bare samboen min, som du hadde nettopp snakket med. Hun fortalte at dere skulle hjem.
    Var det et sted hvor jeg kunne treffe deg, før avreisen din ? Nei. Du hadde sagt at du ikke hadde tid nok for at vi kunne møtes. Var det en måte jeg kunne ta kontakt med deg ? En nummer minst jeg kunne ringe ? Nei, ikke heller. Du hadde gitt henne ingen informasjon. Bare sagt at det hadde vært en tilfeldig anledning om dere hadde kommet hit, og nå var det for sent.
    Jeg var forstyrret, og urolig. Så våknet jeg opp. Det var dag på nytt. Jeg gikk til vinduet, og så på stedet hvor dere hadde stått. Gaten var tom.
    Ja, selvfølgelig var den det. Hva hadde jeg forventet ? At Siv ble fortsatt stående der og se på vinduet om jeg vinket til henne ? Hennes ansikt var der ikke lenger, alle deres silhouetter hadde forsvunnet. Jeg kunne se dere fortsatt bare med å lukke øynene, med å komme tilbake til mørket.

    En kort tid, jeg hadde følt meg litt “døgnvill”, ifølge dette interessante ord jeg hadde merket i din siste tilbakemelding. Tenk at det finnes ikke engang et ord for “døgn” i vårt språk. Om vi ønsker å formidle begrepet, så må vi si “24 timer”, og det høres ofte for nøyaktig, ”regnskapelig” ut, eller noe av den type « tiden av en dag plus en natt »… , i alle fall noe som er så klumsete, så tungt, sammenlignet med deres enkelt “døgn”. Og hvis det er “døgnvill” vi vill mene, for en utrolig komplisert omvei må vi da ikke oppfinne … Jeg undrer på om det er folket fra utover polarsirkelen som oppfant et slik ord fordi de trengte å fortsatt rytmere hverdags yrker i midnattsol og mørketid. Men det bare er å konstatere at folk hernede tradisjonelt ikke bruker begrepet. De kanskje har hatt ingen nød for det.

    Det alminneligste er ofte vanskelig å oversette. Hverdags uttrykk. Jeg har nylig prøvd å lese “Just kids”, selvbiografien til Patti Smith, som jeg hadde funnet, og kjøpt, helt tilfeldigvis. På fransk, altså. Jeg måtte slippe boken av etter bare to sider. Jeg kunne ikke gå videre. De første sidenene var absolutt ulesbare. Det var ikke teksten selv, tror jeg, men oversettelsen heller. Teksten hørtes fullstendig falsk ut, kunstig. Oversetteren hadde ikke funnet den riktige tonen som trengtes for å få Smiths muntlige stilen å høres naturell ut på fransk, og dette fullstendig ødelagte hele teksten.

    Det er alltid forbausende å tenke at forfatteres verk er kjent utenlands gjennom oversettelser de har oftest ingen kontroll over. Jeg har hørt at “Babettes gæstebud” hadde vært først utgitt på engelsk, og oversatt til dansk etterpå, av noen annen enn forfatteren, og da ble den oversatt på dansk på nytt, senere, av Karen Blixen selveste. Jeg hadde vært nysgjerrig på å lese de tre bøker samtidig, den originalen på engelsk, oversettelsen på dansk, og Blixens egen tolkning på dansk, og oppdage hva hun likte ikke i oversetterens verk. Eller tok hun anledningen for å forbedre noe i historien, en situasjon som oversettere kan aldri tillate seg.
    Minst hadde Blixen kunnet vurdere den første oversettelses kvalitet på dansk.

    Hanne Ørstavik, som snakker perfekt fransk, fortalte meg at hun likte ikke den måten “Like sant som jeg er virkelig”, hennes første roman utgitt i Frankrike, hadde vært oversatt. På fransk het den “Un amour sous clef”, noe av den type « En kjærlighet under lås og lukke”. Jeg tenker at den franske tittelen hørtes ut som et mer eller mindre akeptabelt resymé av handlingen i romanen.
    Setningen “like sant som jeg er vikelig” sier selvfølgelig noe av en helt annen natur, men siden det ikke eksister en riktig oversettelsen på fransk av uttrykket “like sant som …” ifølge det norske betydning, så forstår jeg at det var en stor utfordring for oversetteren å gjøre noe med den originale tittel.

    I alle fall, hun likte ikke den. Var det den hele oversettelsen som hun ikke likte ? Det hadde jeg gjerne spurt henne, men i løpet av samtalen hadde vi byttet emnet og jeg rakk ikke etterpå å komme tilbake til spørsmålet. Alt jeg vet idag er at hun mislikte den franske versjonen i så grader at den oftest mangler i listen av hennes bøker på fransk.
    Samtidig, når jeg spurte henne om hun var fornøyd med de nyligere oversettelser av sitt verk, for eksempel av “Kjærlighet”, som var nettopp utgitt i Frankrike da jeg traff henne, hun svarte “Hmm, ja den er god” med en liten grimase som fikk meg til å tenke at jeg skulle kanskje tvile det litt allikevel. Vi befant oss på standen til hennes forlag, på en bokmesse. Kanskje ikke det beste sted for henne til å vise seg for kritisk… Og da jeg tillot meg å si at ordet “Amour” (tittelen på fransk) kunne ikke riktig oversette hva jeg forto av det norske ord “kjærlighet”, så sa hun en stor og bestemt “Ja, absolutt !” som mente at jeg hadde neste lånt hennes egen mening om saken. Og dette, tror jeg, angikk mere enn bare tittelen av boken.

    Det som får meg til å tenke det er, for eksempel at det finnes, i hennes bok “Presten”, en scene hvor Liv, jeg-personen, deltar i en samling av prester hvor hun er den eneste kvinne. Den andre kvinnen på stedet er ikke prest, men konen til en prest. I løpet av den første pause, denne andre kvinnen kommer til Liv, presenterer seg, og foreslår en liten tur ute. Liv er sjokkert at forslaget ble lagt særlig til henne. “Kollegene mine derinne, derimot, som hadde studert det samme som meg i minst seks år, de hadde jo pikk, så det var klart at det var en langt større avstand mellom våre tanker, mine og mennenes, enn mellom oss fittehoder.”

    Jeg lurte på hvordan dette kraftige bilde, “fittehoder”, hadde vært oversatt. Det er velkjent at den franske kulturen har det vanskelig når det gjelder å nevne sex generelt i hverdags språk, spesielt det kvinnelige kjønn (Georges Brassens hadde skrevet en låt om denne særlige vanskelighet, “Le blason”).
    Da jeg fikk anledning til å lese den franske versjonen, så ble jeg forstyrret. Ordet “hoder” var enkelt ikke oversatt. Setningen endet med “.. mellom våre tanker, mine og karenes, enn mellom oss jenter med våre fitter”. Som om det viktigste i setningen, idéen som Liv voldsomt reagerer mot, var ikke å sette problemet nøyaktig i hjernet, at det var ikke å bekjempe den tradisjonnelle mening at menn er fri å handtere konsepter mens kvinnes hjerner er begrenset per natur av fysiske bestemmelser – en idé som du selv skriver om her og der, og nylig i ditt innlegg “Ex-libris” på en måte – da du nevnte ”en menns verden” for Julia – som jeg leste med en viss tristhet, for øvrig.
    Jeg hadde vært nysgjerrig på om å vite hva Hanne Ørstavik hadde forandret fra oversettelsen, hvis hun hadde fått muligheten…

    En anekdote. Jeg var igår i supermarkedet, og i ferd med å valge et stykke ost da en mann fra butikkens sikkerhet nærmet seg meg, med pekefingeren løftet oppover.
    Oj, oj, hva har jeg gjort nå, tenkte jeg. Han sa et par ord, som jeg ikke forsto, fordi han snakket veldig lavt. Siste ord hørtes ut som “musikk”, og det syntes ganske rart.
    – Unnskyld, jeg ikke forsto. Hva sa De ?
    – Kjenner De denne musikk, spurte han ? Og så forsto jeg at fingrenen pekte på høytaleren i taket over oss.
    – Hmm… Ja, det er av Santana.
    – Ah, Santana ! Og De kjenner stykket ?
    – Hmm … ja, det heter “Samba pa ti”.
    Mannen tok smartfonen ut av sin lomme og begynte å trykke.
    – “Samba… ?
    – Ja, “pa ti” !
    – “… pa ti.” Fint. Tusen takk. Jeg spiller gitar, vet De, forklarte han.
    – Oh! Det forstår jeg. Jeg kjenner mere enn én gitar spiller som har prøvd å imitere hans spesielle stil, siden stykket var først utgitt, i 1968.
    – 68 !? Men jeg var ikke født engang !
    – Jaja, lenge siden, ikke sant ?
    Og jeg lot ham fjerne seg, tydeligvis forstyrret av å kunne bli spontant tiltrukket av så gamle greier.

    Jeg smilte litt, med å tenke av mitt lille surrealistiske eventyr. Men dette var ikke alt, og historien er sann. Santanas melodi var over, og et nytt stykke kunne høres. Som hørtes rart ut. Jeg umiddelbart anerkjente den spesielle stemmen av sangeren, en franskmann som heter Francis Cabrel, og som snakker og synger med en sterk aksent fra sør-Frankrike. Og dette er en veldig uvanlig detalj.
    Han er over 60 år nå, og har lenge presentert seg som musikalsk påvirket av både Dylan og Brassens (som, for øvrig, var også en ekte søring, i sin måte å uttrykke seg).
    Men det var noe veldig rart her, med melodien han sang, som jeg kjente men kunne ikke koble til hans låter likevel. Jeg nærmet meg en høytaler, og så forsto jeg at sangen var ikke mindre enn en fransk versjon av Dylans “Just like a woman”.

    Det var veldig forbausende. Jeg hadde aldri hørt at Cabrel sang Dylans låter.
    (Vel, jeg er ikke spesielt interessert i mannen, generelt, men jeg tror at jeg hadde sannsynligvis merket et prosjekt angående Dylans låter på fransk fra Cabrels side. Uansett. Jeg verifiserte etterpå, og lærte at platen er ganske nylig, fra 2012. Så det hadde tatt ham rundt 40 år for å skape noe i offentlig med det som var én av sin viktigste kilder av inspirasjon, og det var ganske logisk, endelig, å få høre noe slik fra ham.)
    Jeg ble umiddelbart imponert av Cabrels evne å få Dylans låt å klinge så perfekt på fransk, faktisk, å få Dylans låt å ligne sine egne låter. Jeg kunne høre hvor lett han slapp seg inn i melodien, og så forsto jeg at Dylans innflytelse over ham var ingen myte, men heller at den hadde bodd der i en lang tid.

    Men det aller mest imponerende var ordene. Oversettelsen.
    Dylans låt beskrev en modern kvinne, én hvis ytterste tegn av frihet og uavhengighet kunne noen ganger være kun en utseende, og på denne måten, én som var ganske vanskelig å følge og forstå for en mann, minst ham.
    Idéen selv var enkel, og det velkjente refrenget ville vært ganske lett å oversette. Men med sine egne ord, Cabrel gadd å gjøre mer enn det, og utvidet Dylans idéen, tror jeg, og finerte den.
    For eksempel, når Dylan sier “She makes luv” : det engelske uttrykket oversettes bokstavelig på fransk (av den slag “gjøre elsk”). Men i forhold med det jeg har skrevet heroppe angående det franske vanskelighet å snakke for direkt om kjønn, Cabrel fortrakk å si “Hun gir seg, nettop som en kvinne”.
    Og dette var et fint bilde tror jeg, fordi det inneholdte idéen at roller mellom men og kvinner er ikke like i et seksuelt forhold. Begge to ”har sex”, men i den kollektive ubevisst, kvinner gir, mens menn får. Og så tenkte jeg at “en kvinne gir seg” sa mer om hennes frihet og selvbestemmelse enn den mer nøytrale “en kvinne har samleie”. (Jeg tror for øvrig at dette bekrefter at Cabrel legger seg i kjølvannet av Brassens respektfull tilnærming av kvinners uavhengighet.)

    Og når det gjelder “she takes just like a woman”, og andre gangen “she fakes just like a woman”, dette også kunne bli direkt oversatt, men Cabrel valgte å oppfinne noe helt uforventet, og si “Hun hersker, nettopp som en kvinne”.
    Dette synes jeg var et ekte funn.

    Å påstå at frihet i en kvinne har noe med “det å herske” å gjøre var en bløffende idé, og en fin observasjon. På den måten, jeg tror at Cabrel mente det samme som deg, når du sa at en kvinne som tier har noe å fortelle. Og at dere er enige at, for en kvinne, det å snakke betyr kanskje først og fremst å kunne herske minst en begrenset del av verden rundt seg, til tross for hele mennenes verden, rundt omkring generelt. Kanskje var dette du mente, da du fortalte historien om Don Giovanni, nemlig da du nevnte ditt ønske å ha et sted til deg selv.
    Dette hadde jeg gjerne kommentert litt videre, det som jeg synes er et særlig forhold mellom kvinner og hus, med dine innlegg “Tidehverv” og “Ex-libris” som bakgrunn. At for kvinner, et hus er ofte mer enn bare et tak mot regn og kulden, mye mer enn for menn. Men jeg mangler litt tid her, og det blir kanksje for en annen anledning.

    Det er natt på nytt, nå. På bordet ligger en CD, en samling av amerikanske folk music tradisjonnelle sanger. Jeg har nettopp hørt en sang fra 1950, av The Weavers. En sukkersøt melodi, som først gav meg lyst til å slå den av, men da jeg hørte ordene, måtte jeg smile til tross for de triste ord, og la sangen fortsette hele veien. Den sier :
    “Good-night Irene, Good night Irene, I’ll see you in my dreams”.
    Så sant, så sant…
    Og hvorfor skulle jeg misunne deg, siden jeg kan dele henne med deg, minst i mine drømmer … ?
    God natt.

    4





  9. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Et lite øyeblikk – en stakket stund, som det også heter, kjente jeg et snev av oppstemt fryd og måtte trekke pusten en ekstra gang: Hadde du virkelig klart å spore oss opp? Men så ble det åpenbart jeg at det var omvendt, at det motsatte var tilfelle – at det var vi som var på besøk. Manet frem i en drøm og visuelt materialisert på fortauet nedenfor din bolig, var det vi som var på ditt domene, ikke omvendt.

    I lang tid, i mange år, har jeg hatt et bilde av deg for mitt indre øye: En mann i ubestemmelig alder, men antagelig litt eldre enn meg – en mann med kunnskap om arkitektur og byggeskikk, men neppe arkitekt, kanskje ingeniør, men uansett en mann som også har levebrødet sitt som hobby – en mann med høyere utdannelse, bokhylle og et komfortabelt kunnskapsnivå – en mann som jeg ser for meg boende i en ombygget garasje i nærheten av en stor park, og som liker mørke netter og nakne lyspærer.
    Jeg tenker meg at du liker å spasere, og at på kalde dager bruker du å iføre deg en foret frakk i brun kashmir, gjerne med matchende skjerf og muligens en flat-cap (beret?). Når du ikke reiser med metroen, tar du gjerne frem en sykkel, kanskje en motorsykkel (lages det egentlig motorsykler i Frankrike?), eller muligens en gammel, men velholdt, Citroën, eller Panhard? Jeg tror du liker veteranbiler og at du liker Coltrane og Walker Evans… i tillegg til alt jeg VET at du liker, som for eksempel Hanne Ørstavik.

    Like sant som jeg er virkelig” har et bilde av en svært kortklippet Hanne på innsiden av omslaget. Hun var tredve år gammel. Kullsort kortklippet hår – senere fikk hun lyse krøller. ”Like sant som jeg er virkelig” er en klaustrofobisk roman.
    ”Dette er rommet mitt. Det er her jeg er, en liten kube: Seks kvadratmeter gulvflate og tre og en halv meter høyt. Tjueen kubikkmeter. ” Dette er Hanne Ø’s beskrivelse av jeg-personens celle – rommet hvor hun er fanget ( øverst på side 22 i den norske utgaven fra 1999).
    Jeg forstår den franske tittelen – dvs; jeg forstår den franske oversetterens intensjoner ved valg tittel.
    ”Bak lås og slå” heter det på norsk (bag tremmer, sier vi her, akkurat som Julia i sengen sin). Den som er ”bak lås og slå” er fanget.
    Hvorfor?
    Hvorfor holdes noen bak lås og slå?
    Hanne Ørstavik har tatt psykologi og gir oss et innblikk i Sparrs spiralteori for personlighetsutvikling. Hvorfor nevner hun den? Er det en tilfeldig digresjon? Neppe.
    (Og det er det som er det spennende ved Hanne Ø, og det som også gjorde at hun ble utsatt for en god del jantelov: Kvinnelige forfattere skal ikke kunne for mye, og de skal i hvert fall ikke kunne noe som menn ikke kan… og hvor kunnskapsrik er egentlig en kvinnelig forfatter som innrømmer at hun er kristen? Tror hun kanskje på julenissen og påskeharen også?
    Josefine Klougart, som er tjueni år, blir ”hyllet” for å ”skrive som en femti år gammel mann”.
    La en femti år gammel mann forsøke å skrive som en tredve år gammel kvinne, så skal vi se hvor langt han kommer før han har subbet med seg alt som finnes av naivistiske floskler ☺ .)

    Når et menneske fanges eller lar seg fange… er det en straff?
    Hannes tittel er genial nettopp fordi det er virkeligheten til hovedpersonen som brister, og hva er da sannhet? Er ikke sannheten nærmest uløselig knyttet til virkeligheten… også til en bristende virkelighet?
    Dersom man leser den etter å ha lest de foregående bøkene hennes, for eksempel ”Entropi” og ”Kjærlighet” ( noe oversetteren kanskje burde gjort), får man et litt dypere innblikk – en forfatter som tenker lange tanker og oppdrar sitt publikum. Man kan tenke seg at hver bok inneholder bruksanvisningen til den neste.

    Menns verden er for meg er en slags ”ignorance-is-bliss-verden” der man (for å sitere Ibsen) må spørre seg: Hvem finnes det flest av? Kloke menn eller dumme menn? Det triste tror jeg må ligge i forvissningen om at den kloke mann er i mindretall og helt urettferdig må se seg slått i hartkorn med flertallet, altså de dumme. Så når jeg taler om menn, taler jeg ikke om den kloke eliten, men om de jevne, dumme og fysisk overlegne menn som i kraft av sitt store flertall kan projisere sitt forvrengte verdensbilde så bastant aksentuert at det med letthet overskygger ethvert alternativ. Er det ikke der tristheten forankres?

    Dessuten: Hvor bokstavelig skal man tolkes?
    Er det ikke ”den lille sannhed” der skjules i de ”store” utsagn?
    Vi geberder oss med språket – vi poserer og lar meningene våre bli utledet i et bevisst sort/hvitt landskap – noe man lett kan gjøre i samtale med et barn som ikke for sit bare liv er i stand til å fatte det dugg. Mine samtaler med Julia tjener altså to hensikter: Den ene er kommunikasjon, at jeg snakker til henne som om hun er voksen og forstår alt jeg sier – at det er noe jeg mener og at jeg sier det med en tydelig overbevisning. Hun forstår ikke ordene, men hun ser og hører meg snakke til henne, og hun forstår kanskje det alvor og den respekt jeg viser henne gjennom å betro meg til henne. Jeg vet ikke… men jeg tror ikke det skader.

    Den andre hensikten er at jeg i etterkant kan la disse ”samtalene” våre bli stående i dagboken min: ”Samtaler med Julia – ord til en nyfødt kvinne”.
    Og kanskje om tredve år vil hun stå på balkongen med sitt eget barn på armen og si: ”Nå, Benedicte, skal jeg fortelle deg noe din bestemor fortalte meg da jeg var på din alder… ”

    Jo, noen skriver fordi de har noe å melde… som Hanne Ørstavik. Hun har gått den lange veien, tatt utdannelse og gått på forfatterskole, lært seg å beherske dramaturgi og fortellerteknikk. Det var det jeg selv burde gjort, tenker jeg, lært meg å skrive, lært meg selve faget, ikke bare språket, men også teknikken.

    Jeg er dypt misunnelig på at du har truffet Hanne Ørstavik.
    “Det å være menneske, det er noe større altså. Og det blir så smått hvis man bare skal forholde seg til vitenskap på en måte som reduserer mennesket til noe som kan omfavnes av sånne amerikaniserte, kvantifiserte teorier. “, sier hun i et intervju med Akt i 2011.
    Det handler om tro, om religion, kristendom, rosenterapi og kjærlighet.
    “Mens jeg skrev Presten var jeg mye inne på dette gjennom at hovedpersonen sliter med å klare å si sånne teologiske ord som «dine synder er tilgitt». Nettopp fordi det liksom bare er ord – og hvordan vet vi om de er fylt? “

    Da blir kontrasten spennende. Liv som sliter med liturgiske ord og vendinger provoserer seg selv gjennom språket – ord som prestepikker og fittehoder… og blir det ikke oversatt, så smuldrer dette underliggende planet opp til intet.

    Jeg har fått en presang – av Andreas, arkitekten min (jeg hadde nær sagt selvsagt, ettersom han har fått for vane å introdusere nye whiskymerker i livet mitt etter at han forstod at jeg setter pris på edle dråper) – en flaske Nikka Coffey Grain Whisky, produsert i Japan. Klokken er snart ti og solen har forsvunnet, men det er fortsatt lyst og ganske varmt her jeg sitter og skuer utover vannet med et lite glass passende utvannet japansk whisky. Konvensjonene brytes – whisky er ikke lenger skotsk.
    Jeg finner frem Georges Brassens på youtube – Les Chansons de Georges Brassens. Han stirrer litt olmt på meg over skulderen og holder en pipe i den venstre hånden. Musikken minner meg om noe – noe hyggelig.
    ”Les amoureaux des bancs publics”
    Jeg forstår langt i fra alt han synger, men Siv ler. Hun forteller meg at da urmennesket begynte å lage musikk, så var det i valsetakt. Tre slag i takten. Og først langt senere begynte man å lage musikk i andre taktarter, som for eksempel marsj.
    Kan menn gå til krig i valsetakt? Ville de slemme nazistene klart å erobre Frankrike om de hadde kommet valsende i tre-takt? Vi konkluderer med at de antagelig ville blitt omfavnet, forførte og bergtatte, og at de hadde spontandesertert i armene til velduftende franske fristerinner.

    Mørket faller på. Vi tar et lite glass til av Nikki’s Coffey Grain Whisky, lytter til Georges ekspressive skarring og forsøker å herme etter ham. Edit Piaf hadde de same r-ene – mitraljøsefransk, kaller Siv det. Hvis noen sitter med kikkert og spionerer på oss nå, vil de tro vi er forrykte.

    – Siv… hvis jeg forteller deg at Geitost har en samboer, hva sier du da?
    – At du virker sjalu.

    3





  10. avatar geitost says:

    Med en “béret” på hodet og kjørende en gammel Panhard ? Herregud, for et bilde …
    Er det egentlig sånn du forestiller deg meg ? Men dette er en ren karikatur av franskmenn fra før andre verdenskrig, vet du !

    Om du vil vite hva jeg ligner på, så er det ganske enkelt.
    Husker du ikke mannen som var i køen bak deg da du gikk shopping siste gang, og den på fortauet som ventet på bussen da du gikk ut fra butikken, eller den som du krysset på fotgjengerovergangen, på veien tilbake hjem ?
    Hvis du ikke husker én eller flere av dem, så kan du være sikker at jeg ligner på alle disse.
    Jeg er helt gjennomsiktig i det offentlige rom. Det finnes ikke noen tegn på meg som kan observeres, ikke noen kvalitets Kashmir eller matchende skjerf som du kunne merket. Ingentig som kunne få deg til å løfte øyne over meg på én eller en annen måte. Sånn er jeg, nøyaktig.

    Vi var alle tre en gang ved middagsbord, og min sønn plutselig spurte sin mor hvorfor hun hadde valgt meg. Ikke forberedet til et så brått spørsmål, hun nølte å svare.
    – Hmm … Vel, han var … forskjellig, vet du.
    – Forskjellig ? I hvilken forstand ?
    – Vel … Det er vanskelig å fortelle. Han var ikke den samme, du vet … Han var … Ja, hva skulle jeg svare ? Han var …, ja, forskjellig !
    Og så måtte vi le, alle tre. Men min sønn etterpå lærte alldri ingenting mer om saken, og nå vet du like mye som ham om meg. At jeg er gjennomsiktig. Og forskjellig.

    Sivs svar var morsomt. Det overrasket meg ikke. Men det som forbauset meg derimot var spørsmålet ditt til henne. Hva hadde du tenkt ? At jeg er homse?
    Var det fordi jeg fortalte at jeg hadde en gang hatt gode kontakter med lesber ?
    Eller var det fordi jeg fortalte at jeg vokste opp i et kvinnelig miljø, mellom jenter som kunne gå mer eller mindre lettkledd uten å bry seg på mitt nærvær blant dem, og at den slags hendelser skulle bestemt meg å føle meg som om jeg var en annen jente, og så få meg til å være interessert i menn og tiltrukket avdem ?
    Vel, dette er langt fra tilfellet. Jeg vil gjerne fortelle noe ganske personlig her.

    En av de viktigste ting som jeg tror har hendt meg i livet, er at den aller skjønneste kvinnen jeg har en gang sett, truffet eller kjent, var min egen mor.
    Ja, det skjer at nydelige kvinner har barn, og jeg er et av sånne barn. Som tenåring, hun var en slags tomboy, med korte hår og bredde kledd. Hun hadde mange gutter som kamareter. Hun var sportslig, var kreativ, og bestemt. Og litt stor i kjeft.
    Men hun finerte seg mye med alder, både i ansikt, silhuette og manérer, og etter hun fylte 20 år, hennes skjønnhet sakte blomstret på en strålende måte.
    Hun var en slags ung Ingrid Bergman, men med en litt finere nese.
    Neste perfeksjonen i en kvinne, ifølge mange. Og en skjønnhet som varte lenge.

    Som ambassade ansatt, hun reiste verdensrundt i mange år, og så fikk anledning til å forføre mer enn én mann fra verdens elite.
    Vi aldri snakket om det, men trengte vi det egentlig ? Da jeg hjelpte hun en dag å sorte noen gamle papirer, fant jeg en konvolutt med en A4 foldet i fire. Det var en handskrevet dikt, i blå ink, underskrevet av en berømt engeslk forfatter. Den het « On remembering how she looked ». Hva hendte mellom dem er ikke viktig, men tittelen bare bekrefter noe. At hennes utseende ikke lot seg lett glemme.

    Men hun var mye mer en bare vakker. Hun var velutdannet, var dyktig i fire språk, var alltid smilende, snill til alle, og av den høyeste naturlige eleganse. Jeg har mange ganger verifiserte selv at, når hun var ute, i noen mondéne samlinger, hun var oftest i sentrum av oppmerksomheten, og for alle rundt omkring, før øvrig, min far måtte være noen, han som kunne eie en slik dronning. Menns øynene forstørret seg som i Tex Averys filmer da hun gikk forbi de fleste, og det var ikke å tvile på at alle dem hadde gitt mye for å kunne følge henne bare en time i soverommet.
    Og dette hadde jeg nøyaktig lov til å gjøre, jeg.

    Jeg husker at jeg har mange ganger klynget meg til henne i sengen. Jeg kunne forbli der i lange stunder, da min far var allerede ute for å spille med venner, eller på spor av kvinner å forføre– man har status eller ikke, ikke sant … Jeg ofte nøyt hennes varme og lukt i hennes lakener mens hun dusjet, og jeg kunne forbli der, og se på henne, uten å bli kastet ut av rommet hennes, i løpet av det som virket til meg en rare seremoni, når hun valgte sine klær, og kledde seg sakte, med å verifisere innimellom i speilen at alt var i orden.

    Jeg husker at vi ofte gikk til utendørs svømmebasseng morgen tidlig, i sommeren, bare hun og jeg, og mens vi lå i sola etter svømming, jeg kunne sette mitt hode på hennes mage, og spille fra fingertuppere med vanndråper som rann over hennes hud, røre hennes hud, føle hvor fint det luktet.
    Som liten gutt, min mor var mitt domene.

    Og hun var veldig oppmerksom på meg. Hun alltid snakket både mykt og alvorlig til meg. Hun alltid rørte meg mykt. Fra mine første år, da hun badet meg, jeg husker hvordan hun rørte meg for å verifisere om alt gikk fint med min kropp, inkludert min intimitet som hun også inspekterte forsiktig.
    Hun ønsket at jeg skulle bli en kraftig mann.
    Hun våkte over mitt skolearbeid, ønsket at jeg skulle være dyktig, velutdannet.
    An accomplished gentleman. Da jeg vokste opp, våre fysiske kontakter mindret seg gradvis, naturligvis. Det hadde aldri eksistert den minste uklarhet i vårt forhold.
    I sin ungdom, hun hadde passet på yngre brøder, og jeg minnet henne på den ene som hun hadde vært nærmeste til.
    Hun elsket meg, både som en liten bror og som en sønn.

    Vi hadde stanset å røre hverandre, men vi fortsatte å snake tilsammen.
    I familie fester, eller resepsjoner – min far likte å invitere mange folk hjemme, og gjorde det gjerne, så lenge min mor gjorde hva som måtte – hun tiet ofte, akkurat som du beskriver det, og var oftest vant til å la de andre snakke istedet.
    Noen ganger ville hun se på meg rett i øynene, fra bordets andre siden, uten å si noe, og jeg kunne svare med å sende et lite smil som mente bare “jaja, enig, for en tull !”, og så gikk hun tilbake til den kjedelige samtale med naboen sin, med stort smil og gode skikker, akkurat som om samtalen interesserte henne, nettopp som hun alltid gjorde med alle i slike omstendigheter.

    Vel. Det er den slags kommunikasjon fra henne som jeg har alltid forsøkt å finne i blikket til alle kvinner jeg har truffet. Også samme fysiske følelser som hennes kropp bøy meg, slik at jeg kunne føle meg trygg, hjemme i deres nærvær. Og jeg vet at jeg kunne ha krysset verden for å finne slike følelser fra en annen kvinne enn henne. Det hadde ikke kommet meg en sekund til sinne at jeg kunne finne dem hos en mann.

    Et ord til angående Brassens. Det er uheldig at det viktigste, ifølge meg, i hans verk er fullstendig ignorert på Wikipedia, nemlig hans poetisk verk om kvinner. Utover hans pom-po-pom stil, og hans helt ikke lyrisk måte å synge, han satt musikk på gamle dikter om kjærlighet, og så fikk mange glemte diktere å være kjent på nytt av de yngre generasjoner. Han selv skrev mange sanger om temaet kjærlighet. Mange er av ren fantasi, og veldig mosomme : pirrende kjærlighet med en hun-spøkelse, med en ung enke, under et paraply, midt i en storm, osv… Flere er morsomme kvinners karikaturer.
    Mange andre er alvorlige og rørende. Nostalgi av ungdoms kjærlighet, hjertesjærende minner om dem som gikk forbi …

    Oftest, bakgrunnen er “frihet i kjærlighet og sosiale konsekvenser for kvinner”. Helt politisk, altså. Han hyllet kvinner som valgte å følge sitt hjerte (én av mine favoritter av denne sjangeren heter “Becassine”, men jeg ikke tror at den finnes på nettet, uheldigvis). Samtidig, han sa all sin omsorg til dem som måtte selge seg for å kunne overleve, gjennom prostitusjon eller ekteskap.

    Endelig, det finnes hvordan han selv har opplevd kjærlighet. Han skrev en overraskende sang om det.
    “En stuepike trenger jeg ikke.
    For å rydde opp vil jeg gjerne spare deg.
    Som en evig forlovet, kunne jeg alltid tenke til dama av mine tanker.
    Jeg har æren at ikke be om din hand. »

    Da jeg fylte 20 år, hadde jeg reist allerede fire ganger i Skandinivia, hadde jeg begynt å snakke litt norsk, og planlagt til å flytte dit om et eller to år, for å fortsette å studere, og kanskje finne lykken derborte. Jeg var i tredje år i universitetet, og deltok i en time hvori det var planlagt en liten studiereisen på landet, som skulle vare i tre dager.

    I denne time hadde jeg merket en forbausende jente. Hun var litt eldre enn meg, og veldig pen. Hun var dyktig i å skape sine egne klær, som var både personlige i form og farger, og ganske elegante. Hun virket litt stor i kjeft, noen ganger, som fikk meg til å le. Men hoverhodet, hun hadde en utrolig talent.
    Hun var en ekte kunstner, og derfor var mye beundret av alle andre studenter for hennes fantastiske tegner (det var hun også av noen enslige lærer, av den slags som fortsetter å undervise først og fremst for å fortsatt ha anledning til å møte noen yngre kvinner hvert år, på spor av litt salt i livet … Det synes at flere hadde allerede prøvd noe i denne retning mot henne, forgjeves hittil …).

    Jeg var allerede gjennomsiktig, jeg, i den tiden. Den tre dager reisen gikk meg anledning til å møte denne spesielle jente, og det virker å ha vært nok for å overbevise henne at jeg kanskje var også … forskjellig.
    Det er mange år etterpå idag. Ifølge onkel Georges sitt råd, jeg har ikke foreslått at vi skulle gifte oss, så med hver ny dag, har jeg bare fortsatt å tenke på henne som om jeg var en evig forlovet.

    PS. Jeg er nysgjerrig på om å vite hva får Siv til å tenke at mennesker begynte musikken med en tre-takt. Jeg hadde alltid tenkt at en marsj var det enkleste form, den som spiller av seg selv av vår egen pust, samt våre føtter, så snart vi bare går.

    PPS. Mens jeg slutter å skrive kommentaren, grydde sakte idéen at Siv og jeg har noe særlig i felles – noe vi kanskje deler også med din far – faktisk det at vi har vokst ved siden av en mor som var offentlig beundret. Det er ikke klart for meg i hvilke grader en slik situasjon kan ha spesielt påvirket oss, som barn til slike kvinner, ivårt forhold til verden i voksenalder.
    Jeg har alltid følt meg som sønnen til én som var sett som en dronning, men aldri selv som en prins for så vidt. Tvert imot. Det er som jeg har fått i ungdommen så mye beundringstegn både gjennom og fra henne, at i voksenalder jeg trenger absolutt ikke lete etter hvilken form som helst av sosial anerkjenelse.
    Opplever Siv og din far noe av dens slag ? Jeg innrømmer at jeg hadde gjerne truffet dem begge to rundt et glass en gang, for å utveksle våre synspunkter angående dette tema …

    1





    • avatar Cecilia says:

      The transparent man…

      …vel, beret var helt feil ord. Jeg har nå forstått at beret er det vi kaller en alpelue , en slik kunstnercaps med antenne på toppen. Det var ikke en slik jeg mente. Det jeg hadde i tankene var det som heter en flat cap på engelsk. Aner ikke hva det heter på dansk, men det er et ganske stilig og ofte brukt hodeplagg for begge kjønn. Jeg har faktisk en selv. Disse “karikaturene” av franskmenn fra før annen verdenskrig, er forøvrig noe man stadig kan påtreffe, både i Frankfurt, i London, i Oslo og i København, altså på litt kalde dager.

      Vel, nå forteller Siv meg at en ”flat cap” er det samme som en sixpence (selvfølgelig, det visste jeg jo).

      Nei, jeg har aldri tenkt på deg som homse – det har aldri falt meg inn å engang vurdere en slik mulighet. Ikke at det ville spilt noen rolle, men det ville i grunnen ha overrasket meg stort om du hadde fortalt det – det passer overhodet ikke i mitt bilde av deg.
      Jeg har konstruert meg et bilde av deg som en ”fri mann”, for å si det sånn, altså en som ikke er bundet opp i noe fast forhold, men som snarere nyter det livet har å by på. Det er selvfølgelig mulig jeg har skapt meg dette bildet fordi jeg aldri har fått inntrykk av at du har familie , og kanskje fordi mitt bilde av en familiemann er så stereotypt at det ikke egentlig åpner for muligheten av at han sitter og kommuniserer på nettet sen nattestid – eller kanskje fordi jeg underbevisst har båret på et håp om en dag å møte deg…?

      At du nå beskriver deg selv som en gjennomsiktig karakter, tar jeg som lett koketteri, for jeg tror ikke et øyeblikk du er en person som ikke synes. Din samboer beskriver deg som forskjellig. Det tror jeg på, og menn som karakteriseres på den måten er det motsatte av gjennomsiktige. Men du mener muligens gjennomsiktig i forståelsen av å inneha en anonym apparisjon – en som klarer å passere usett – en person man sjelden legger merke til før han åpner munnen?
      Jeg pleier ofte å spekulere litt rundt mennesker jeg kun kommuniserer med på nettet.

      Ville jeg lagt merke til deg i en bar? Ville jeg merket meg hvordan du konverserte med bartenderen og omgivelsene, og ville det vært nok til at jeg manøvrerte meg selv inn i en posisjon der det var naturlig for deg å legge merke til meg og ta kontakt?
      Det jeg alltid fant fascinerende på den tiden jeg foretok mine ”dannelsesreiser” ved Cecilias Omreisende Universitet, var den utrolige mengden hemmelig kunnskap som gjerne litt eldre menn var innehavere av. Forstå eldre i denne sammenhengen som fra rundt femti og oppover, altså de som var rundt tredve år eldre enn meg på den tiden – fortsatt yrkesaktive og i det jeg etter hvert har forstått i sin beste alder.
      Menn liker å dele sin kunnskap. Det oppdaget jeg tidlig. Jeg kunne sitte som et tent lys og lytte med en mp3-recorder i vesken og en mygg ( liten mikrofon) i håret eller på jakken, mens de snakket og snakket, og jeg oppfordret dem til å bare fortsette dersom de lurte på om de kjedet meg, for det gjorde jeg ikke.
      Jeg kan tenke at du nok ikke ville latt meg slippe like lett dersom vi hadde havnet ved samme bord på en restaurant. Jeg kan tenke meg at jeg ville blitt intervjuet og avkrevet en form for intellektuell legitimasjon før det ble utdelt noen form for kunnskapsalmisser fra din side.

      Jeg har likt å se deg for meg som en elegantiére. Det bildet rokker du egentlig ikke ved når du beskriver ditt nære forhold til din mor. Det må ha gitt deg en flott trygghet i forhold til kvinner, og det er kanskje også derfor din nærmest Ibsenske forståelse av kvinner har blitt bendslet. Jeg tenker det er det din mor har skapt – en elegantiére – en som kan té seg og spille på lag i det sosiale rollespillet, og som forstår hvorfor.

      Det er utrolig hvor mye strøinformasjon mennesket velger å beholde – kunnskap som man tror man aldri kommer til å få bruk for, men som av en eller annen grunn setter seg fast allikevel. Men når man skal redegjøre for hvor man har det fra, så står man fast og førsøker å tenke tilbake, og spørsmålet man stiller seg selv er gjerne om denne ”kunnskapen” i grunnen er etterrettelig og troverdig.
      Siv er først litt i stuss når jeg spør henne om dette med menneskets første musikalske uttrykk og hvor hun har det fra, men litt senere kommer hun tilbake og forklarer:
      – Det var noe jeg noterte meg, etter et foredrag av en person du garantert ikke vet hvem er.
      – Og hvem er han?
      – David Hendy, professor i media og kommunikasjon. En engelskmann. Vi var så heldige å ha ham som gjesteforeleser, og forelesningene hans var faktisk blant de mest interessante foredragene jeg har vært på. An indepth study of noise and patterns…
      – Men hvorfor akkurat tre?
      – Fordi det tidlige mennesket ikke klarte å oppfatte mer enn tre. De kunne bare telle én, to, tre, mange. Jeg tror forresten Adler også nevner noe om dette i bibelen sin, eller kanskje det er Helmholzt… jeg husker ikke.
      – Men hvorfor akkurat tre-takt i musikken? Mennesket går jo i to-takt.
      – Tre har alltid vært et viktig tall innen kommunikasjon. Tre ganger tre, for eksempel i S.O.S. … og tre er det eneste tallet som er summen av alle foregående tall.
      – Men tror du urmennesket tenkte på det?
      – Hvem vet? Nei, jeg aner ikke … jeg mener, finnes det noen bevis for hva urmennesket tenkte eller hva slags musikk de laget? Alt vi vet er jo bare vitenskapelige teorier…

      Jepp, og god søndag :)

      2





  11. avatar geitost says:

     til:CeciliaJa, Piaf. “spurv” på pariser slang. Det er sagt at hun fikk nicknavnet fordi hun var nettopp det, en liten skapning med en fin stemme. Hun ville ha fylt 100 år disse dager, den troende liten kvinne, med skjør silhuett og mørk krøllet hår, hun som dedikerte sitt hele liv til kjærlighet, i ord og gjerning.
    Denne låt, for eksempel, som hun skrev da hun tapte sin elskede i en flyulykke.
    https://www.youtube.com/watch?v=-TzjWt0QhmA
    Jeg nå undrer på om hun ikke var en ubevisst referanse, da jeg fant dine innlegg første gang …
    God Jul Cecilia. God Jul Sjalle, og alle på Bloghog.
    Og godt nytt år. Med de rullende r’ene…

    1





    • avatar Cecilia says:

      The Piaf – en troende liten kvinne…
      Ja… og det finnes fortsatt noen av oss, vi som hegner om barnetroen vår og finner trøst og rettledning gjennom samtaler med vår indre stemme.
      Merkelig i grunnen hvordan det etter hvert har blitt et slags skjellsord i Scandinavia å være ”troende”. Det er omtrent på linje med å være åndsvak eller ”mentalt utfordret”, en latterlighet, en vandrende anakronisme, et svakt menneske som lener seg på overtro – det er slik vi oppfattes blant det store, allvitende flertallet av fornuftige menn.

      Piaf hadde sin tid og sin smerte – og sin tro – stakkars lille. Desemberbarn var hun (19. desember 1915), akkurat som Dionne Warwick (12. desember 1940 ) og Christina Aguilera (18. desember, 1980), også troende, og store sangfugler, med samme sans for det pompøse som Edit Piaf, og med samme evne til å bevege … i hvert fall meg. Tre troende kvinner.

      Jeg fikk det hele i feil rekkefølge.
      Dionne Warwick – Heartbreaker.
      Så enkelt, så avslappet sunget og samtidig så utrolig presist levert. Metrisk perfekt, direkte på tonen, ingen justering av pitch etter at tonen var satt. Jeg kjente det i ryggmargen. Mange år senere, da jeg gikk på kunstskole, fikk jeg høre Christina Aguilera – Beautiful.
      Det er kanskje en fornærmelse mot Piaf å sammenligne henne med Aguilera?

      Jeg oppdaget Piaf ganske sent, selv om det var et slags gjenkjennelsens skjær over det da jeg omsider satt meg ned og lyttet til henne. Det som om noe sa meg at, aha, så DET er altså Edit Piaf, dette har jeg hørt før. Det var i London. Jeg var egentlig invitert for å introduseres for Tom Waits , men kvelden ble lang. Verten skiftet etter hvert til Piaf, og fastholdt at de hadde mye til felles. Du får ha meg tilgitt, men jeg syns hun hadde mer til felles med Christina Aguilera, og fra mitt utkikkspunkt er det en kompliment.

      Jeg aner ikke om du kjenner til Aguilera.
      Her er hun i hvert fall:

      Gledelig jul, til deg og dine.

      1





      • avatar geitost says:

        Vel. Jeg kjente ikke Christina Aguilera fra før, og hennes stil er neppe min kopp te, det har du riktig gjettet.
        Jeg innrømmer derimot at hennes video vekket min interesse, både fordi jeg har sans for far-datter forhold – et emne som, i samenhengen med din blogg, jeg ville gjerne kommentere på nytt i fremtiden – og fordi jeg har sans for elefanter, det har du kanskje tenkt, med hensyn til min avatar – en interesse jeg skal aldri si noe om offentlig, for øvrig … :)
        Jeg vet ikke om det er sant, men jeg liker idéen i alle fall at du har ikke valgt video’en helt tilfeldigvis.

        PS. Det er forbausende hvor mye oppstuss det ble (i mitt hode) da jeg leste “Illusjonen om Bloksbjerg”…
        Tusen takk for et tankevekkende innlegg som jeg skal gjerne kommentere, så snart jeg finner en liten stund, selv om problemet for tiden synes ærlig å være for meg “Hvor skulle jeg begynne fra, egentlig …?” Det får vi se…

        2





  12. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Jeg har ofte fått noen merkelige blikk når det har vært snakk om hva slags musikk jeg liker, og har forstått at det finnes mange “regler” for hva som er “comme il faut” i forskjellige miljøer – en slags musikalsk etikette – som for eksempel at man ikke bør la noen høre at man har Miley Cyrus i øreproppene mens man kjøper billetter til KLANG-festivalen.
    Innen all musikk, uansett genre, finnes det noe som gir meg noe – formidling av lidenskap, spilleglede, noe som er intenst tilstede, både hos komponist og utøver.
    Edit Piaf, Christina Aguliera – de formidler det samme – for meg. Jeg vil ikke rangere dem som artister – jeg KLARER ikke rangere dem som artister – si at den ene er mer verdifull enn den andre. Før syns jeg Mozart var kjedelig – jeg likte Beethoven bedre. Men jeg har forandret meg. Den “seriøse” Beethoven er ikke bedre enn den “lett burleske” Mozart. Det er bare to typer underholdning, akkurat som Tom Waitz og Frank Sinatra.

    Vel… jeg rabler i vei.

    Nei, den er ikke tilfeldig valgt, den videoen med Aguilera.
    Jeg har kjempet en del med min dårlige samvittighet for at jeg ikke var tilstede og fikk tatt ordentlig farvel da farfar døde.
    Jo, visst jeg hadde blandede følelser for ham, og det er nettopp det som har vært vanskelig. Det har vært en veldig lang prosess å rekonstruere ham, for å si det sånn. Jeg har skrevet meg gjennom mange hundre sider i forsøk på å forstå ham og se ham fra hans litt spesielle ståsted, men selv i voksen alder har jeg merket at fokuset altfor ofte har ligget på å rettferdiggjøre mine egne reaksjoner.
    Men jeg føler at jeg har klart å gi ham den plassen han har fortjent. Han var faktisk en viktig person i livet mitt – jeg forstår det bedre nå enn mens han levde. Jeg har veldig mye å takke ham for.

    “Illusjonen om Bloksbjerg” – vel, illusjon er ofte et bra stikkord. Gleder meg til å få reaksjon – en eller annen gang – i fremtiden ( når elles?) :)

    Jepp…

    2





    • avatar geitost says:

      “… når ellers ?” Hehe, ja. Fint observert ! :)

      Jeg ikke ser for meg at farfaren din ble synd på deg, på grunn av ditt fravær da han forsvant. Denne mening kan jeg forklare med å nevne en liten scene, fra filmen “Barbarenes invasjon“, regissert av Denys Arcand. Historien dreier seg om en alvorlig syk mann, som velger å samle rundt seg, i sin hytte, og for siste gang, sine kjære og sine gamle venner, en fin gjeng, som Arcand hadde allerede beskrevet i en forrig film, 17 år tidligere, “Det amerikanske imperiets nedgang”.

      Etter festen, alle skulle si farvel til den syke mann og gå vekk, slik at han skulle forbli helt ensam, I en lenestol på terrassen, foran et fint landskap, og så kunne sette selv en dose morfin i dryppen for å sakte sovne, til evighet.

      En liten scene foregår ved sluttet av filmen, når alle vennene og kjære er ennå samlet på terrassen for å ta farvel. Hovedpersonen har en datter som ikke er på stedet, men langt unna, på havet, så har hun sendt en melding til ham, i form av en liten video, som alle følger tilsammen, på skjermen av laptoppen som mannen har med seg i lenestolen.

      I videoen, befinner seg datteren på en seilbåt mellom himmel og hav. Hun sitter nær kameraet, og snakker, for å hilse pappaen sin. Den unge kvinnen virker mye forstyrret. Hun prøver å være smilende og søt, sier noen om farene som noen ganger treffes på havet, hvordan hun hadde lengtet hele livet etter sin kjære pappa.
      Hun sier hva for en lykkelig kvinne hun føler seg. At hun har funnet sin plass i verden. Hvor glad hun er i det at hun fikk hans egen appetit for liv og hvor glad hun er i sine foreldre, og alt dette får henne til å grate etterhvert.

      Så sier hun « Du vet, første mannen i en jentes liv er pappaen hennes , … og dette forblir han hele livet… » men setningen er så vanskelig for henne å si, mellom tårene, at hun plutselig snur ryggen til kameraet, med en rask bevegelse av hånden som virker å bety “det får være nok !”. Så ender seg videoen brutalt.

      Denne scenen var ment for å være kraftig rørende, og gjorde et stort inntrykk på meg, selvfølgelig. Men jeg tror at det interessante kom i ettertiden, da jeg begynte å tenke på hva hadde mest imponert meg der. Jeg forsto at bildet av datterens rygg illustrerte for meg at det er i tingenes orden at et barn må gå vekk fra sine foreldre før disse forsvinner selv, og at det er lettere, for en ung voksen å gå sin vei i livet, når den kan stadig føle foreldrenes blikket bak seg underveis.

      Men overhodet, bildet av datterens rygg er sett fra farens synspunkt, og dermed symboliserer først for ham hvordan begrepet “å være forelder” mener, i en samme og eneste bevegelse, å må tåle den ufattelige smerten av løsrivelsen fra et barn, samt å måtte glede seg med den lettelse det er å innse at barnet skal finne sin vei i verden me lykke, og at man har gjort hva som kunne så at noe slik kunne skje.

      Og jeg tror at en slik lettelse er den som styrer over alle andre følelser når det gjelder besteforledre.
      Dermed tenker jeg, fra dette enkle bilde, at farfaren din var glad takket være deg da han forsvant, fordi han tvilte ikke at du ville evne å seile din egen båt, samt at hans velvillige blikk ville fortsette å følge deg, nettopp som det er tilfellet enda i dag.

      PS . Om du er nysgjerrig (ja, rent retorisk spørsmål…), scenen i filmen kan sees i utdraget her. Med hjelp av min lille forklaring, det synes ikke være nødvendig å snakke fransk for å forstå hva some er i spill i scenen).

      1





      • avatar Cecilia says:

        En vidunderlig umoralsk film, fullstendig etter mitt hjerte. Tusen takk for at du minnet meg på den. :)

        Det er hektisk her på nyåret – besøk fra Geneve og forberedelse til stor famile-sammenkomst i morgen. Jeg er litt tom for tanker.

        God helg :)





  13. avatar geitost says:

    til:Cecilia
    “…et forvrengt verdensbilde [som] overskygger ethvert alternativ. Er det ikke der tristheten forankres?” spurte du (i fjor, altså …).
    Ja, akkurat, det er der. Og jeg var glad at du la merke på min lille bemerkning der.

    En bemerkning som var begrunnet på den (sikkert litt illusoriske) idé, som jeg gradvis kom til allerede som tenåring, at de nordiske landene var sosialt ett langt skritt fremover de andre vestlige samfunn.
    Jeg husker mitt aller første opphold i Skandinavia : på en gate litt utenfor København CentralStation, etter en natt på toget fra Paris – jeg likte at reiser tok tid (“If you miss the train I’m on, you will know that I am gone…”) – ble jeg forbauset da jeg krysset en demonstrasjon.
    Temaet for den offentlige samling kan jeg huske ikke lenger, men bare det lyse hodet av et lite barn som holdte et stort skilt der det var skrevet “Tænk på os !”
    Jeg måtte smile. Jeg umiddelbart følte meg bekreftet i min intuisjon at et samfunn som er kollektivt bekymret for hva de svakere og de mindre har å si fra med en god sjanse til å bli hørt, et sted hvor folk ikke gir inntrykk at de forsøker overhodet å besejre hverandre, hvor den kollektive lykken ligger først og fremst på ro og trygghet for hvert eneste individ (som Thomas More mente det, og flere andre etter ham, Karl Marx for eksempel, i full motsetning til marxisterne etter seg…), var sikkert en verdifull modell å følge, i håp om å kunne bygge en fredelig fremtid.

    Etter det jeg oppfattet, landene som syntes å vurdere både solidaritet og frihet, framfor makt og konkurranse, skulle gjerne tas som modell, langt foran de selverklarte sosialstiske paradis, som mange rundt meg var så romantisk fasinert av, samt tragisk ignorante og blinde på. (Mens jeg skrev denne kommentar, oppdaget jeg, med å lese den danske avis “Information”, at det samme hadde skjedd i Danmark som i Frankrike, nemlig at Stalins kontroll over “brødre-partier” har vært så fullstendig, siden oppløsingen av den 3. Internationale i 1943, at dens effekter kan ennå oppfattes gjennom stillingene av mange som deltar i politisk debatt i dag…)

    I motsetning til de fleste rundt meg, altså, var jeg overbevisst at et regime som bruker vold for å pålegge velferden til massene generelt var langt fra den korteste vei til enhvers individuelle oppfyllelse. Jeg må likevel innrømme at jeg var ikke helt naiv, og dermed ikke spesielt på spor av informasjon som skulle eventuelt ødelegge de fine klisjéer hvorpå jeg hadde bygd min interesse for de nordiske land : uten å ha hørt noe om Janteloven – men jeg husket godt hva min mor hadde fortalt meg om sin barndom i et luteransk samfunn – visste jeg at en tett solidaritet i et samfunn betales oftest av en sterk sosial kontroll, altså impliserer former for autosensur, som var også noe jeg ønsket å flykte fra – og der lå sannsynligvis noe som var i motsetning til min lengsel for åpne vinduer og frisk luft.

    At “tvångssterilisering” var lovlig i Sverige mot all slags svake mennesker fram til 1975 (og ennå frem til 2013 var den et vilkår for å bytte kjønn), eller at de danske myndighetene – på samme måte som Norges kung hadde gjort et par år tidligere – måtte nylig “give en officiel undskyldning til de børn, der har været anbragt og udsat for svigt og mishandling på danske børnehjem og institutioner”, viste jo, minst til de som var oppmerskomme nok, at de nordiske samfunnene kunne også føre noen uforsvarlige sosiale politikker underveis. Men var jeg så mye ivrig til å høre noe om slike former for vold i denne tiden… ?

    Det var det samme med likestilling : ennå i dag er en knapt 40 år gammel kvinne i stand til å skrive i bloggen sin : “När jag var barn och gnällde på att pappa krävde att jag skulle dammsuga hela hemmet innan jag fick gå ut och leka och jag frågade varför jag var tvungen att göra det och inte min bror, så svarade pappa att det var ”medfött hos kvinnor”. Han var inte ens ironisk.” Det er mulig at min oppfatning om de nordiske land generelt kom først og fremst ut av en mangel for nysgjerrighet a propos en virkelighet som var derimot helt tydelig rundt omkring. Men kanskje var det snarere en manglende evne til å observere …
    Og jeg hadde i allefall den vage følelse at kvinner var lykkeligere i de nordiske samfunn…

    (* For et par uker siden, da jeg sjekket svareren av mobiltelefonen – jeg bruker den nesten aldri og dermed er den oftest skrudd av – fikk jeg en én-uke gammel melding, lagt fra datteren til en god venn. “Pappa døde siste onsdag. Han hadde vært syk de siste månader. Han blir begravet morgen tidlig. Jeg tenkte du skulle få vite. Stor klem.”
    Hmm… Det er riktig at, selv om vi hadde vært tett knyttet lenge før, jeg hadde hatt mindre kontakt med ham de siste år, spesielt siden han flyttet fra Paris til Loiredalen, området av “den søte Frankrike”, der kungene pleide å bygge fine slott i Renaissancetiden. Jeg hadde nylig tenkt å snart hilse på ham, kanskje i sommer. Nå skal det ikke skje. Han hadde ikke fortalt noe om helsetilstanden sin.

    Det hadde vært et uforventet møte. Jeg traff ham første gang da han, som ansatt, fikk opplærings timer i institutet der jeg selv studerte. Slike omstendigheter er gode for å møte ukjente folk, og snakke på alt og ingenting. Så fikk vi kjenne hverandre, helt tilfeldigvis. Oss som var så forskjellige. Jeg var 17, hadde vært sjelden ute av min tenåringens gjeng, og på ingen mulig måte tenkte jeg på meg som voksen, mens han var 10 år eldre, var med arbeid, leilighet og familie, nemlig en kone og to barn. I løpet av et par uker, et uforventet vennskap begynte der. Og flere månader senere, da han tok avgjørelsen å skape sin egen bedrift, bød han meg om å hjelpe ham, nemlig med å jobbe deltid, som en slags praktikant. Jeg lærte veldig mye ved hans side. All slags ting, små eller større, å handtere verktøy ifølge tradisjonelle håndverksteknikker, musikken til Cuarteto Cedron, å kokke ris for middags pause… Men når jeg tenker idag på hele tiden jeg betrakte med ham, så tror jeg at det viktigste jeg lærte var kanskje i hans kones selskap.

    Fra den aller første gang jeg traff henne, følte jeg meg veldig kjærkommen. Når jeg tenker på det nå, kan jeg ikke forestille meg hva var grunnen egentlig, men sånn var det bare, hun syntes å like meg, og hun virket umidbelbart velvillig mot meg som hun hadde vært mot en yngre bror.

    Jeg husker den første gang jeg sov hos dem. De bodde i en sosial bolig nesten én time unna fra Paris. En ukedag, ved klokken fem/seks i ettermiddagen, traff jeg henne i kontoret der hun jobbet, i Paris sentrum, vi tok metroen til en togstation hvor vi tok et tog som brakt oss til sentrum av deres lille by der vi gikk på buss til strøket med 15 etasje-bygninger hvor de bodde. Vi hendte hennes barn hos en nabo som passet på dem før og etter sloke tid, og så gikk vi til leiligheten deres. Vi to forstatte å snakke, som vi hadde gjort i løpet av hele resien, mens jeg hjelpte henne å lage mat og mens barna av to og fire lekte i stuen, og så fikk hun barna til å spise. Hennes mann kom senere, ganske sent, denne kvelden. Hun hadde allerede brakt barna til sengs, lest en historie, og ønsket dem god natt. Så spiste vi alle tre, og det var helt greit. Etter å ha ryddet bordet av, fortsatte vi alle tre å \\\”forandre verden\\\” i stua hvor hun samtidig begynte å brette de mange hauger klær som lå der, og da lagre dem til klesskap, og så vaske huset litt her og der, og da alt dette ble gjort, gikk hun tilbake til kjøkkenheten. Da jeg spurte henne hva hun gjorde der, så svarte hun at hun begynte å forberede maten for neste kveld, og det hørtes så forbausende ut at jeg ikke engang fikk idéen å spørre henne hvorfor hun burde gjøre alt dette akkurat nå. Da det var gjort gikk vi alle til sengs, jeg på sofaen i stuen. Morgen tidlig våknet vi alle tidlig, raskt kledte på og raskt spiste frokost. Mannen gikk sin vei, og jeg gikk ned raskt med kona til naboens leilighet for å betro barna på nytt. Så rakk vi to ned til busstoppestedet, og da til toget, som var like fullt og støyende som forrige kveld, og til metroen, og så kysset hun meg farvel for en ny arbeidsdag.

    Så. Det var dette egentlig, et allminnelig døgn i en allminnelig familie. Jeg var ikke helt sikker av hva jeg måtte tenke om en slik opplevelse – alt dette var så nytt for meg – men jeg minst trodde at deres liv hørtes fint ut. Et par uker etterpå, ble jeg invitert på nytt, tilsammen med et par gamle venner av dem, og mens alle ventet på mannen, som var sent, som alltid, begynte hun å fortelle hvor vanskelig det hadde vært i det siste for henne, og at hun begynte å være lei sei av situasjonen. Hun konkluderte med å si “ Jeg må lage mat når Paul er sult, jeg må vaske skjorter når Paul har et møte, jeg må knulle når Paul har lyst til. Dette er et idiots liv !”
    Det hørtes så sorgfullt ut. Jeg hadde gjerne sagt noe hvis det kunnet forbedre situasjonen, men jeg visste ærlig ikke hva, og så forble jeg taus.

    I de følgende uker, bestemte min venn å arbeide på søndager også, som ansatt, og i tillegg til hans ukejobb fordi bedriften hans gikk ikke så fint, så ble han enda mindre hjemme enn før. En kveld ringte kona meg for å spørre om jeg visste hvor han var, men jeg ante ikke. Hun var veldig forvirret, og fortalte at det var nok, og at hun ville skille seg nå. En gang til, måtte jeg føle meg ikke i stand til å si noe relevant, i frykt for å gi inntrykket at jeg prøvde først og fremst å unnskylde min venn, i en situasjon der jeg trodde at hun hadde alle grunner til å klage.

    Ved siden av ham, hadde jeg gradvis fått inntrykket – lært ? – at det å være voksen betydde overhodet å fortsette å leke, men bare med å handle litt mer seriøse ting. Det var lekens størrelse som virket forandret med alderen, ikke dens natur. En slik oppfatning hadde gitt meg litt tillit i meg selv, og så hjulpet meg å tenke litt mer positivt på min egen fremtid. Det var greit, og jeg hadde sikkert ingen lyst til å tenke på hva det koster når menn foretrekker å leke : dét som min venns kone levde var bare en ulykke, som hadde ingen spesiell betydning for meg. Jeg klarte ikke å tenke på hennes forvirrende situasjon utover den dype og ærlige empati jeg følte for en kvinne jeg likte mye. Det fantes der ingenting som kunne tolkes som det presise tegn av en stereotyp og den særlige illustrasjon av en mer generell sannhet.

    Siv skrev en gang at en 25 år gammel kvinne har like mye erfaring i livet som en mann av 45. Dette er en virkelighet som jeg ignorerte alt om i den tiden, og så fikk jeg denne sannhet rett i ansiktet, da jeg traff dette eldre paret og “levde” med dem en liten del av deres forhold, uten å kunne forstå hva var dens sosiale ramme egentlig, og uten at jeg klarte å konkludere noe på grunn av en slik opplevlese, for meg selv i mitt private liv, og enda mindre i min oppfatning av samfunnet.

    Det tok meg litt tid før jeg klarte å gi en betydning til denne historie – ikke så mye egentlig, kanskje to eller tre år – og uttrykket “et idiots liv” ble raskt for meg det konkrete symbolet av en utålelig kvinnelig tilstand. I utallelige omstendigheter har jeg etterpå oppfattet slike “idiots liv” hos mennesker jeg traff, på personelige eller faglige grunner, og det ble hver gang en ny anledning til å huske den store innflytelse denne unge kvinnen hadde hatt over meg – uten at hun aldri fikk høre noe om saken fordi jeg aldri mer traff henne på nytt etter hennes løsrivelse, og så fikk aldri anledningen til å fortelle hvor viktig hun hadde vært i bebyggelsen av min politiske bevissthet.
    Jeg bare forestiller meg at hun hadde vært glad å få vite hvor mye jeg skylder henne og føler meg takknemelig for dét hennes opplevelse hadde innledet meg til, nemlig det intuitive oppfatning at et relevant kriterium for å måle et utviklet samfunn hadde mye med kvinners plass å gjøre.
    Og under denne synsvinkel, Skandinavia virket det riktige laboratorium av en lykkeligere fremtid.)

    Jeg har foran meg en brosjyre utgitt på fransk i 1972 av Dansk Ungdoms Fællesråd (DUF). Den heter “Jeunesse danoise – décrite et illustrée” (Dansk ungdom – beskrevet og illustrert). Jeg forestiller meg at den var en slags reklame, spredd av den Danske ambassade, med tydelig formål å vekke lysten i unge franskmenn til å besøke Denmark.

    Jeg husker ikke når min økende interesse for de nordiske samfunn fikk meg til å finne denne brosjyren, men å lese den første gang, altså en viss tid etter dens utgivelse, ble jeg forbauset å se hvordan Danmark hadde framstilt sin ungdom ved slutten av 1960-tallet : blant flere, det var et bilde av jenter på gata i miniskjørt og lange hvite sokker à la Swinging London, et annet som viste jenter som spiller fotball på et gjørmete terreng, og bildet av et ungt par, kledd i typisk hippie-stilen, som trykker på en landevei en trevogn hvor sitter et lite barn, med bildeteksten : « det er ikke alle unge danskere som ønsker seg en motorsykkel » …

    Samtidig, det var tankevekkende å oppdage at DUF, som virket å rose højt slike former for modernitet hos unge danskere av den tiden, og spesielt hos unge kvinner, besto flest av kristne foreninger.
    Om selve religiøse kretser, som sannsynligvis var blant de meste konservative, når det gjelder både kvinners sosiale rolle generelt og særlig enhver kvinnes individuell frihet, var på den måten så lenge foran oss på spor av den personlige utvikling av individer, så føltes jeg oppfordret å tenke at lyset jeg letet etter var skrudd på noe sted mot nord.

    Ja, min mening at Nordens evne å få kjønnsroller til å evoluere virket den ekte revoslusjon – nemlig den éne som ville betydelig forandre ting i samfunnet, i motsetning med dét som var vanligvis forventet rundt meg fra dette begrep – resulterte altså mindre av en seriøs forskning enn av min egen fantasi, og jeg visste det godt. Jeg hadde enkelt forestilt meg meget tidlig at seksismes utryddelse var sentral, og ville feie de ekle vaner, arvet fra uaktuelle tradisjoner, som for eksempel den hyklerske morale som dømte nakkenhet på offentlige strender, men aksepterte, under såkalte kodifiserte “kulturelle” påskudd, at ynkelige forestillinger – så lenge de instituerer en offisiell biznis, og så lenger det finnes kunder som betaler for å kunne kikke nakne kvinner – var helt allminnelige og derfor perfekt respektable næringsvirksomheter.

    (** Jeg en gang drømte at jeg regisserte en film. Det var overraskende fordi jeg ikke jobber i denne bransjen, og har dermed aldri befunnet meg i en slik situasjon i virkeligheten. Men på en kvasi-logisk måte, det var en amatørfilm jeg ville skape i drømmen min, nemlig med begrenset tekniske midler og amatørskuespillere. Den sentrale scenen jeg ville filmere, samlet flere forskjellige karakterer men dreiet overhodet seg rundt en helt avkledd jente. Da alt var i stand fot at vi kunne begynne å skyte, ba jeg skuespillerine om å kle seg av og ta plass midt på scenen, men så nektet hun. Hva var problemet, spurte jeg henne, dette var avtalt helt fra begynnelsen, og hun var enig. Men hun svarte at hun ville ikke lenger, hun var helt fri å akseptere eller ikke hva jeg be henne. Samtalen varte en stund, men til slutt endret ingenting til hennes avgjørelse og til saken generelt, og så ble filmen ikke skapt. Alt endet i ytterst frustrasjon for meg.
    Det interessante, tror jeg, i denne forbausende sisuasjon, var at hun hadde spurt meg, i løpet av vår støyende utveksling “Under hvilke premisser ville DU pålegge MEG å opptre naken i det offentlige ?” og alt hadde stanset der, fordi jeg hadde absolutt ingenting å svare. Mer, det var nøyaktig mine egne argumenter i virkeligheten – nemlig at ingen skylder en instruktør eller et publikum å ydmyke noen, ikke engang for penger – som hun hadde brukt mot min lyst til å skape det hun tenkte var en litt for overfladisk stykk “kunst”.)

    Jeg ærlig tenkte at en ekte og radikal forandring i kjønnsrollene ville påvirke de sosiale forhold generelt på en så dyp måte, at den ville snart forårske slutten av prostitusjon, denne gammeldags praksis som syntes å være ennå akseptabel hos de forrige folk, de som hadde vokst opp med denne kultur, men skulle derfor slukkes, og endelig forsvinne, med dem. Det var bare å vente.

    (*** Noe forstyrrende hendte en gang da jeg måtte kjøpe et sett med gitarstrenger (de fleste musikk butikker befantes i Pigalle, det “cabaret” strøket i Paris). En ung og pen kvinne, som jeg krysset på gata, henvendte seg til meg. Jeg ante ikke hva hun ville så stanset jeg og snudde meg mot henne for å skjønne hva hun sa, så spurte hun meg på nytt om jeg ville opp med henne…

    Hmm. Sånn som hun så ut, hadde jeg ikke kunne gjettet et øyeblikk hva hun ønsket fra meg før hun sa det. For øvrig, jeg var rundt 16, og var ikke forberedet til en slik utenkelig situasjon. Det var første gang jeg sto foran og snakket med en prostituert på ordentlig, og uten å kunne forestille meg at det var virkelig tilfellet : hun hadde sett at jeg hadde nettopp gått ut av butikken med et partitur i hånd, ikke sant ? Var det ikke åpenbart for henne at det var for musikken jeg var på stedet, var hun da så lite observant …? Og hvorfor hadde hun spurt akkurat MEG ? Med mine tynnslitede klær, mitt langt hår og mitt jenteansikt, hadde jeg da den riktige profilen av en allminelig kunde ?
    Men det var kanskje jeg som istedet var så ignorant av en tragisk virkelighet, nemlig at selve gutter som den jeg var også pleide å låne slike tjenester …

    Jeg var altfor overrasket for å kunne si noe til denne elegante dame, med sitt alvorlig og fint sminket ansikt. Alt jeg følte var en ufattelig gjenanse for både henne og jeg. Hun spilte ikke rollen av en prosituert i en film, men var et ekte levende menneske som hadde sett meg som tihørende, per essens, denne spesielle delen av menneskehet som får henne til å selge sin intimitet hver dag som seksuell slave, på en halliks vegne, for å kunne overleve.
    Bildet av meg selv i hennes øyne var forskrekkelig og kvalmende…

    Vel. Mange år etterpå har jeg glemt hennes ansikt, mens prostitusjon har ikke forsvunnet fra Pigalles fortauer i det hele tatt. En ny slekt av kunder har overtatt etter den forrige, og det gir meg en bitter smak i munnen.
    Er dette grunnen at jeg ikke lenger spiller musikk, for ikke lenger å måtte dra dit ? Hvem vet … )

    Vel. Jeg ventet, men har sluttet å forvente så mye. “Det at betale for en kvinde gør, at man kan gøre, hvad man vil – det giver også en form for magt.” innrømte nylig en ung horekunde, i et intervju, og så bekreftet han Tone Frank Dandanell sin mening : “At kvinden har noget, som manden vil have, men ikke har, betyder, at kvinden af det maskuline blik betragtes som havende en (urimelig) magt over ham. Hun tiltrækker ham med sit væsen, og dog vil hun samtidig være sin egen. Det er netop overskridelse af denne (imaginære) urimelige magt, det maskuline forførelsesideal består i.” (Information 14/05/16)

    Det var sånn jeg oppfattet volden mot kvinner generelt, nemlig som en ultimate måte for visse menn å takle uroen sin av å ikke kunne tåle den slags kvinnenes “medfødte” makt. En oppførsel som resulterte fra individuelle frustrasjoner, men hvis formen var kodifisert gjennom sosiale modeller.
    Som psykologiske undersøkelser viste det, for å kunne skikkelig tåle samfunnets utålelige vold mot seg, det undertrykte individ bare trenger å kunne undertrykke noen enda svakere enn seg selv, uansett hvem, sin kone eller sine barn, sine ansatter, den fremmede naboen, osv…

    Derfor, det at hver mann individuelt føler seg sosialt oppmuntret å ha en mer eller mindre voldsom oppførsel mot kvinner ble snart for meg, ikke bare symbolet av et patriarkalsk samfunn, men enda snarere det effektive tegnet av hele volden som krysser sosiale forhold på alle nivåer, og dermed den ekte politiske murstein som hele samfunnets konservatisme består av. Og så ble det klart for meg at én av de raskeste forbedringer i samfunnet, på vei de til en lykkeligere fremtid, trengte ikke utilgjengelige midler, men bare å skikkelig utdanne gutter, og dette skulle ikke ta mer enn én eller to generasjoner.

    I den tiden, likestilling betydde ingenting til meg – som jeg forklarte det ovenfor gjennom anekdoten av min venns kone – men når jeg gradvis begynte å interessere meg til debatter rundt dette tema, forsto jeg snart at forsvaret av kvinners retter – formelt, administrativt, lovlig – var sikkert nødvendig men langt fra å kunne ha noen nyttig virkning på det som skulle være den sentrale handling. En norsk jente, Maiken, hvis bloggen har jeg fulgt de siste årene, skrev det nylig på en måte som gledet meg, selv om hennes mening viser at ting har uheldigvis ikke forandret seg likså mye jeg hadde ønsket :
    « Ja, håper også vi får flere kvinnelige mordere, voldektskvinner, kvinner som jobber i oljebransjen og kyniske kvinner. Likestilling er viktig. Det er viktig at kvinner gjør som menn, uansett hva slags dritt menn driver med.”

    Som henne, beklager jeg at kvinnersbevegelser har ikke gitt nok anledningen til å forandre noen blant samfunnets dårligste vaner. Konsekvenser er nå at kvinner fortsatt føler seg truet i alle omstendigheter, en ontologisk trussel man skal ennå idag få advart små piker siden sin yngre alder… “Slik får du større pupper – Slik kler du deg sexy – Slik unngår du å bli voldtatt. » skrev du, og så kjenner jeg litt bitter smak i munnen med den triste konklusjon at ingenting viktig har reelt forandret seg på denne front de siste tiårene. Jeg trodde at jeg skulle finne en finere verden mot Nord, fordi kvinners rett ville lede til et roligere samfunn for alle. Når jeg ser hvordan populister sakte tar makt i hele Europa, selv i hele norden, fra Finland ned til mitt så tolerante Nerderland …

    Vel. Det finnes uansett noe jeg tolker som et lite glimt av håp blant Maikens innlegg, så motstår jeg ikke fristelsen til å sitere henne en gang til : i kjølvannet av dine tankevekkende fortellinger om forhold mellom eldre menn og yngre jenter, fikk hun meg til å smile med å publisere en slik krevende, nesten ropende, bønn :

    “her skal man altså bli straffet med kommentarer fra totalt vilkårlige mennesker man ikke bryr seg om som faktisk tror at det har noen betydning for deg om de ønsker å pule deg eller ikke, og alltid med dette lurende smilet på slutten, ;))))) det er altså helt ok at du gjør som du vil, men ikke forvent at jeg begjærer deg ;))) åh ja, som om det å bli begjært er det høyeste mål, og ikke bare det enkleste mål og den letteste lek siden man lekte gjemmeleken. Jeg er så lei av folks seksualitet, den er jo fullstendig ubrukelig og usexy. Kjære moder jord, stedet der de utiltrekkende bor, hjelp de som strever, hjelp de ekle, og hjelp de eldre menn hvis seksualitet er knyttet til de små pikers beundrende åh! redd de små pikers beundrende øyne når de ser de tykke belter, gi oss en smak som kan tjene oss alle og gjøre oss sunne og friske. Takk.”

    Jeg håper at alt går fint for deg, dine nærmeste, og dine prosjekter. Klem.

    PS. “Ibsens forståelse av kvinner …”
    Nei, av opplevelse, vet jeg godt at jeg ikke deler hans evne. Bare spør mine venniner… ! Men her får du meg til å huske noe ganske rart.
    Min første lærebok i norsk inneholdte tekster av prominente norske forfattere, som jeg gjerne leste, flere ganger og med oppmerksomhet, for å kunne huske både vanlige ord og uttrykk. En blant tekstene var et utdrag av Peer Gynts tredje akt, om Åses død. Jeg ikke tror at jeg hadde lest før en tekst om en sønn som passer på sin døende mor. Det var bare etter en viss tid at jeg først innså at de første ordene som jeg spontant knytter med idéen av å måtte tape min mor noen dag var nøyaktig Ibsens ord. Åses siste ordene « Jeg vil ligge og lukke øyne, og lite på deg min gutt » har jeg husket med angst i utallelige år nå. Altså på norsk.
    På grunn av Ibsens verk, norsk har blitt språket som først og fremst knytter meg til tanken av min mors forsvinning. Jeg ikke tror jeg har Ibsens forståelse av kvinner, men det synes snarere at jeg deler hans følelse av hvordan en sønn skal sørge over døden av en ømt elsket mor…





  14. avatar Cecilia says:

    Lest. Tusen takk.

    Jeg kommer tilbake med mer når det ikke er fullt så mye pes rundt meg :)

    cec





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *