Ex Libris

Boken jeg holder i hånden er stemplet av CIA.
Et blått og lett falmet stempel pryder baksiden av omslaget, og jeg tar meg selv i å la tommelfingeren stryke lett over det, som om jeg er innehaver av en egen evne til å kjenne med fingertuppene hvorvidt et stempel er autentisk eller ikke.

 

I want God, I want poetry
I want danger, I want freedom
I want goodness, I want sin
Aldous Huxley

_

MANDAG 2.MARS 2015
Formiddag i biblioteket.
Siv leser fag, jeg katalogiserer bøker.
Julia og Apan från Sverige romsterer i kravlegården

____

_


Cat. No. 13607

Fierce Invalids Home from Hot Climates” – en roman av Tom Robbins på 415 sider i paperback – den siste boken i den siste kassen. Når jeg om litt setter den på sin rette hylle, markerer det avslutningen på et prosjekt som har vart i ganske nøyaktig ett år.

Illustrasjonen på omslaget viser en fargesprakende papegøye som sitter på en liggende krykke. Hodet er omkranset av stiliserte solstråler.

Det er noe ved bildet som får meg til å tenke på sommerferier og mormor.

_

_

 

Siv forteller at hun kjøpte den i en bookshop på Los Angeles International Airport i 2003. Når jeg spør hva som fikk henne til å kjøpe den, sier hun først at hun antagelig valgte den fordi omslaget og tittelen fascinerte henne, men så korrigerer hun seg selv og sier at hun egentlig vurderte en annen bok som mer spennende, men at valget falt på denne fordi den var tykkest. Litt senere legger hun til at hun leser fort og at hun hadde en tolv timers flyreise foran seg. Så legger hun fra seg boken hun leser og ser på meg med en mine jeg gjenkjenner– en mine jeg av erfaring vet å tolke dithen at hun egentlig ikke er intellektuelt tilstede – at det kun er hennes fysiske legeme som har sparket av seg tøflene og trukket det ene benet opp i lenestolen. Hun spør med en åpenbart påtatt interesse om det er noe spesielt med akkurat den boken ettersom jeg vanligvis ikke er særlig snakksalig mens jeg er i katalogmodus. Det er det hun kaller det – katalogmodus – den tilstanden jeg hensetter meg selv i hver gang jeg dukker ned i det støvete lasset med bøker som vi begge hver for oss har arvet, og hvor jeg etter evne forsøker å spore meg frem til best egnet kategori. Det er ikke noe overordnet mål, men jeg føler det som litt respektløst å opptre ignorant med hensyn til i hvilken kategori den enkelte bok kommer til å trives best. Når jeg befinner meg i den modusen, kan jeg altså ha en tendens til å glefse dersom jeg blir forstyrret.
Men jeg er ikke i katalogmodus lenger, og jeg kommer antagelig aldri mer til å være det. Så når hun lurer på hva som er spesielt med akkurat den boken, er svaret enkelt:
– Ikke noe annet enn at det er den siste boken.
– Mm.
Hun nikker. Jeg ser på føttene hennes og spør om hun syns det kan karakteriseres som en perversitet å suge på tær.
– Ja, det kan vel det.
Jeg tenker; sier hun det for å påpeke at ingenting kan utelukkes?
– Da bør jeg kanskje vurdere å slutte med det?
– Det er i grunnen ganske glupt å foreta en løpende vurdering av ting, særlig av sine mer tvilsomme tilbøyeligheter… noe annet du lurer på?
– Orakelet har talt?
– Nettopp.

Men det er utenpå. Jeg vet at det er utenpå – selv om hun forsøker å virke konsentrert, er det noe som konkurrerer med meg, ett eller annet utenforliggende som ikke har noe med oss å gjøre. Jeg kjenner henne. Hun merker at vi er i utakt, og så forsøker hun å justere takten sin så den skal passe med min. Det faller henne aldri inn å be meg justere meg, det er alltid hun som tilpasser seg. Noen ganger kan jeg få helt vondt av henne, mens andre ganger kan jeg bli så irritert over hvordan hun nærmest utraderer seg selv, at jeg får lyst til å skrike til henne at det er helt greit å be meg holde kjeft. Noen ganger skulle jeg ønske hun ville slåss med meg… fysisk, sånn som menn gjør… sånt som gjør vondt lenge.
Men i dag er jeg bare en nøytral observatør.

Lyset forandrer seg igjen. Det er vind i de høyere skylagene, og vinden driver skyene slik at det får lyset til å pulsere.
– Det er raske skyer i dag.
– Mm.
– Jeg lurer på om jeg skal flytte skrivebordet, nå som prosjektet mitt er ferdig. Det trenger ikke stå midt på gulvet lenger.
– Mm… det er sikkert lurt.
Hun ser fort opp fra boken og smiler. Jeg har lyst til på si at jeg elsker henne, men jeg vet at hun ikke liker det. Det blir for stort for henne, for mye å forholde seg til, som om det er et regnskap som skal gå opp – debet og kredit – balanse.

Lyset skifter, lange, ujevne bølger, som når en fotograf eksperimenterer med lyssettingen. Lys og skygge, intensitet, eksponering… ørsmå detaljer som ingen andre enn han klarer å oppfatte – og når han er klar til å ta bildet, har barna sovnet og sausen blitt kald.

 

Cat. No 13607.
Jeg leser den første setningen, slik jeg har lest den første setningen i alle de foregående tretten tusen seks hundre og seks bøkene jeg har katalogisert.

Det er mange som mener at den første setningen i en bok er avgjørende. Etter å ha lest mer enn tretten tusen av dem, sitter jeg tilbake med en fornemmelse av det samme. Men merkelig nok er det bare én av disse mange setningene som har bitt seg fast i hukommelsen:
“Det var den dagen min kone oppdaget at hun kunne fly.”
Jeg aner ikke hvorfor akkurat denne setningen festet seg hos meg, og jeg husker heller ikke hvem som har skrevet den. Den var skrevet på norsk, men for alt jeg vet kan den stamme fra en bok som er oversatt.

– Hva syns du om den?
– Om hva?
– Boken til Tom Robbins.
– Boken… jeg kom visst aldri lenger enn til rundt midten et sted.
– La du den vekk?
– Nei.
– Nei?
– Jeg tenker.
– Nåh.
– Jeg tror hovedpersonen befant seg i ørkenen sammen med en gruppe syriske nonner da jeg sovnet fra den, og så ble det ikke til at jeg leste videre da jeg våknet igjen. Jeg tror det var fordi jeg fikk servert en kyllingfilét som plundret til fordøyelsen min… eller kanskje det var en biff som hadde hengt litt lenge…
– En biff? Du verden. Argentisk?
– Formodentlig. Det var sølvbestikk. Vil du ha kaffe?

– Gjerne. Har du tenkt å lage?
– Mm. Jeg er kald på føttene. Det må være noe som står åpent.

Hun har alltid en unnskyldning, tenker jeg, hver eneste gang hun tilbyr seg å gjøre noe som kommer oss begge til gode så er det alltid noe mer, noe hun må legge til, at hun egentlig har et annet gjøremål. Akkurat som nå; siden hun fryser på føttene og allikevel skal gå å sjekke om noe står åpent, kan hun like gjerne gå innom kjøkkenet og lage kaffe samtidig. Det er altså ikke noe offer for henne, det skal ikke regnskapsføres og balanseres. Og hadde det vært omvendt; at det var jeg som hadde vært kald på føttene, hadde hun antagelig sagt at hun kunne gå å sjekke om noe stod åpent, ettersom hun allikevel hadde tenkt å lage kaffe.
Jeg smiler til henne.
Når hun reiser seg, ser jeg at refleksen fra skrivebordlampen danner et kors som markerer hyllen akkurat der hvor Bibelen står, og det slår meg hvor forutsigelig jeg egentlig er; hvem andre ville lagt merke til det? Det er bare så vidt det er synlig.
Kommer jeg aldri til å bli sliten av å observere slike tilfeldige uvesentligheter?

I stedet for å plassere boken i hyllen, blir jeg sittende å bla litt i den. Er det nonner i Syria? Muslimske nonner? Jeg leser starten på neste kapittel:

Så blar jeg tilbake til åpningen og leser ned siden. Det er noe ved språket som fascinerer meg. På en innskytelse gjør jeg et forsøk på å oversette den neste setningen:

“Patologisk”, mumlet Switters, ikke bare den utgamle papegøyen, men hele scenen, inkludert den sammensunkne gamle kvinnen og hvordan den alderstegne fuglen fotfulgte henne som en hund gjennom den mørklagte villaen.

_

UTFORDINGEN
[ å vektlegge feil kineser ]

Har jeg talent som oversetter, eller vil jeg søke å tilføre for mye, overlesse språket, forsøke å imponere i stedet for å opptre som trofast og hengivent autentisk?

Utfordringen er at jeg aldri har vært der. Jeg har aldri opplevd rommet. Jeg har aldri sett den eldgamle papegøyen med sin nærmest gjennomsiktige hud eller vært vitne til hvordan den fotfølger den gamle kvinnen, hun som jeg helt automatisk tenker på som eieren.
Jeg tenker; dersom jeg hadde vært tilstede, ville jeg da hørt lyden av klør som krafset lett mot glatt parkett, eller ville jeg hørt en dempet, nærmest lydløs, tassing over et gulvteppe? Eller kanskje en kombinasjon? Men jeg aner ikke, for jeg har ikke vært der og erfart hverken stedet eller situasjonen, så jeg har ingen som helst forestilling om hvorvidt det er tepper på gulvene, om det er tregulv, stengulv eller en kombinasjon. Og jeg har ingen kjennskap til lokal byggeskikk jeg kan lene meg på, for jeg har aldri satt mine ben i Peru. Så for alt jeg vet kan det tenkes de går på et hardstampet jordgulv eller at de tråkker i ankelhøyt mudder – at det kun kan høres noen våte og klissete gnirk når min medsøster og den fjærløse fuglen vandrer rundt i mørket – muligens fra rom til rom ? – det vet jeg heller ikke. Sant å si aner jeg ikke engang i hvilken etasje de befinner seg, eller om villaen i det hele tatt har flere etasjer – om den da over hodet eksisterer utenfor bokens univers.

Jeg blir sittende og tenke at alt ligger i blikket – pupillene som utvider seg og brennvidden som øker slik at dybdeskarpheten blir forringet og detaljene i horisonten kommer ut av fokus. Det er der alt ligger – i blikket – i den seendes evne til å begripe begivenhetsplanet uten å bevisst skille lag med realismen, at det er bevisstheten som er cluet – at det er der det skiller – ved bevisstheten. Sakligheten, realismen og logikken – blikket som forandrer seg når man går fra å være en vanlig leser til å bli en leser med en agenda; en konsulent, en utgiver, en innkjøpsansvarlig – eller kanskje en anmelder? Hva slags anmelder? En dedikert litteraturanmelder eller en pompøs kritiker? En som leser med varmt filter, kaldt filter, med vidvinkel – telelinse? … monokkel?
Jeg tenker at den besynderligste leseren er den som leser med blikket til en underleverandør – en oversetter – illustratør – designer… en som leser for å skaffe seg innsikt og inspirasjon i rent profesjonell interesse, ikke for å underholdes.
Da skjer det noe med blikket.
Som illustratør eller oversetter har man ingen skjulte hensikter, ingen gamle feider som skal holdes liv i eller tapte slag som skal hevnes. I ren profesjonell interesse jakter man etter bruddstykker av elementer, finleser fotnoter og memorerer hver eneste ubetydelighet, bare fordi det kan ha betydning og lette arbeidet.

Der den vanlige leser kan la seg favne av den uendelige tøyeligheten som ligger i fornemmelsen av det grenseløse; vil en underleverandør finne opplevelsen i en tvungen tilstedeværelse – i et univers hvor man kun føler trang til å stille inkvisitorisk innpåslitne spørsmål og bli taktløst påtrengende i sin pinaktige jakt etter meningsbærende detaljer:

Ærede herr Robbins,
i rollen som illustratør et det maktpåliggende for meg å få et innblikk i hvorfor villaen blir beskrevet som dunkelt opplyst. Hvorfor besvarer du ikke henvendelsene mine? Skal jeg være nødt til å lese hele boken for å finne det ut på egen hånd? Husk; jeg fakturerer pr. time.
_

En venninne av meg i Oslo – skuespiller på min alder med utdannelse fra en kontinental institusjon i Stanislavskijs ånd – gjenga en dag en anekdote hun hadde fått seg fortalt under en audition på Blindeforbundet. Det var en historie om en kjent skuespiller – en mann – avdød, dessverre, og således en mann hvis navn skal være unevnt. Hendelsen fant sted for drøyt tyve år siden, altså i en tid der digital teknikk ikke var alment utbredt og man fortsatt gjorde opptak på lydbånd, en detalj som må nevnes, fordi den faktisk er vesentlig for forståelsen av implikasjonene.
Tildragelsen det er snakk om, skjedde da vedkommende skuespiller under innlesning av en lydbok hadde valgt å utstyre de ulike karakterene med forskjellige dialekter – noe som absolutt er prisverdig og kan bidra til å gi karakterene både personlighet og gjenkjennelighet, men som også kan by på problemer, som i dette tilfellet. Som skuespiller skal man selvsagt dyrke et ønske om å høyne opplevelsen for sitt publikum, men i hvor stor grad bør man egentlig søke å modifisere en annens kunstverk, selv om det gjøres i den beste hensikt?
En bagatell, kan man kanskje påpeke og trekke på skuldrene, mens andre vil være uenige og påstå at slikt må gjøres under den uttrykkelige forutsetning at skuespilleren har forberedt seg, tatt oppgaven sin på alvor og gjennomgått manus på forhånd.
Det er der relevansen i dette ligger:
Hadde vedkommende tatt seg bryet med å møte velforberedt, hadde han sluppet å havne i den lett penible situasjonen som oppstod da det på side tre hundre og fjorten kom for en dag at hovedpersonen i boken, en karakter som skuespilleren i sin uvitende kreativitet hadde utstyrt med et lett trøndersk tonefall, viste seg å være fra Bergen, og at det faktisk var et vesentlig poeng ved historien.
Min venninne fortalte dette med et smil.
– De måtte lese alt på nytt, fordi det var på lydbånd.
Det var det som var hennes forståelse av historien, at teknikken faktisk var så gammeldags at man ikke kunne nøye seg med å skifte ut de replikkene som var feil, men måtte gjøre hele arbeidet på nytt. Da jeg fortalte henne hvordan jeg selv oppfattet historien, ble hun stille. Jeg husker vi satt på BarM på Majorstuen, tidligere Møllhausens bakeri, idag skobutikk, og at vi satt ute i det fine sommerværet og benflørtet med nakne tær… lenger kom vi aldri.
– Vet du, det du sa nå, det tror jeg ikke det var noen som tenkte på. Det eneste de tenkte på var hvor vanskelig det var før alt ble digitalt. I dag hadde det vært gjort på en times tid å rette opp en slik feil.

Jeg svarte noe sånt som at, hvis man lar være å forberede seg fordi man vet man kan reddes av teknikken, og av ren makelighet begår en så utilgivelig handling som å møte uforberedt til et oppdrag, da har man mistet respekten for sitt eget yrke.
Merkelig nok var hun helt enig.
Jeg tenkte egentlig mest på om jeg hadde vært påpasselig nok med å file tåneglene den morgenen.

Som vanlig leser, må jeg godt tillate meg å utstyre rollekarakterene med tilleggs- karakteristika, forestille meg skavanker, føflekker, underbitt, trønderdialekt eller andre lyter, uten at det får noen drastiske konsekvenser for opplevelsen dersom jeg senere, for eksempel på side tre hundre og fjorten, forstår at jeg har forledet meg selv til å tillegge en karakter trekk eller egenskaper han ikke har. På et blunk har jeg re-scannet karakteren i hukommelsen, og i neste øyeblikk fremstår han uten en eneste av de skavankene jeg tidligere har tillagt ham – på samme måte som jeg i løpet av minutter kan skifte oppfatning om en person jeg kun kjenner av omtale når jeg omsider treffer vedkommende i virkeligheten.
Men dersom jeg i rollen som illustratør eller oversetter gjør slike bommerter, da vil de stå frem som en bautaer over min egen latskap og udugelighet.

Så jeg tenker: Den mørklagte villaen (“the darkened villa”, som originalen lyder) – burde jeg kanskje heller lese videre før jeg velger formuleringen? Er villaen mørk som en konsekvens av at det har blitt kveld, eller fordi noen har trukket gardiner for vinduene?
Det er fullt mulig å tenke seg et scenario der vi gjennom formuleringen “the darkened villa” skal oppleve det som om de begge har valgt mørket utfra idéen om dunkelhetens myke og hensynsfulle barmhjertighet, at det er ment å fremstå som en betvingelse av virkelighetens ufravikelige kretsløp og en barrikade mot det visuelt åpenbare: Forfallet.
Hva om meningen er å fortelle oss at de begge ønsker å skjule de mest avslørende forvarslene om at livet hurtig nærmer seg avslutningen, kanskje av gjensidig barmhjertighet overfor den gjenlevende? Det kan jeg ikke vite utfra å lese kun den ene setningen. Kanskje forklaringen kommer på side tre hundre og fjorten?

_

SAMTALE OM DET TILFELDIGE
[ og litt om kjeks og gamle hester]

Jeg skyver tankene fra meg og klapper boken sammen idet Siv kommer med kaffen.
– Mm… det lukter godt.
– Det er en Quebrada. Jeg fikk den anbefalt. Den er fra Peru.
Peru er riktignok en stor kaffeprodusent, men er ikke det en litt intens tilfeldighet?
– Lima, Peru, oktober nittisju. Det blir et rim.

– Hvor er du nå?
– I boken din. Husker du ikke åpningen? Papegøyen og den gamle damen?
– Vagt.
– Det var i Peru.
– Oj! Fant du en tilfeldighet? Tror du den betyr noe viktig?
– Selvsagt! Det er en liten opplevelse i hverdagen. Så du husker ikke boken?
– Det er tolv år siden jeg leste den.
– Tilfeldigheter blir ikke mindre tilfeldige av at ingen oppdager dem.
– Hehe… selvfølgelig ikke, og ingenting er vel mer spennende enn hemmelige tilfeldigheter som ingen oppdager?
– Nemlig! Jeg ville ikke oppdaget det jeg heller dersom jeg ikke nettopp hadde lest starten, og da hadde vi sittet her begge to, fullstendig uvitende om hva vi gikk mist av.
– Men kaffen er fin?
— Topp!
– Kanskje jeg skal lese den ferdig? Den var egentlig veldig fint skrevet.

– Vil du ha den med én gang?
– Kanskje det…
– Minner ikke coveret deg om noe?
– Få se…

Jeg vet akkurat hvilke assosiasjoner jeg selv fikk da jeg så omslaget: Sommer i Norge – mormors kakebokser som egentlig ikke var kakebokser, men kjeksbokser fra Sætre som hun hadde klistret merkelapper på. Syltelapper, kalte hun det, hvite lapper med blå bord langs kantene. Man måtte slikke på dem, akkurat som på frimerker, og så kunne man klistre dem på hva man ville – og da satt de godt fast, helt umulig å skrape vekk. Ville man ha dem vekk, måtte det hele legges under vann i en halv time – minst.
Jeg husker fortsatt smaken av limet – emment og litt søtt. Mormor sa det var laget av hestetarmer. Jeg så for meg hesten til naboen, en helt svart, langhåret hoppe med ragg som vokste nedover hovene. Jeg fikk lov å ri på henne i blant. Da satt jeg nesten naken på den strihårede ryggen hennes med fingrene begravet i den tykke manen, kjente musklene som beveget seg mot innsiden av lårene mine og kunne kjenne hvordan hun luktet søtt av stall og tørket høy. Hun het Flicka. En sommer var hun borte. Hun hadde plutselig veltet overende og bare blunket med øynene et par ganger før hun døde.
Og så hadde hun blitt lim – resirkulert og nyttiggjort, både i livet og i døden.

– Minner det deg ikke om noe?
– Nei… er det papegøyen du tenker på?
– Hvis du bytter den ut med en hane, hva tenker du da?
– Med en hane? Nei…
– Kjeks? Sætre kjeks? Har du aldri hørt om det?
– Aha! Selvfølgelig.
– Helt tydelig inspirasjon fra logoen til Sætre spør du meg. En slags motsats…hanen som brisker seg i soloppgangen i kontrast til papegøyen som sitter på en krykke i solnedgangen.
– Heh… joda. Det er jo en måte å se det på… men hvordan skulle han vite om Sætre kjeks?
– Vel, i nitten sekstisyv overtok han et hus i La Conner etter en norsk skipsbygger. Er det så utenkelig han fant en gammel kjeksboks gjemt i en krok på loftet eller på en dynge bak uthuset?
– Hvordan vet du dette? Har du slått ham opp?
– Nei. Det står en kort biografi bakerst i boken.
– Og ved en tilfeldighet husker du motivet på en kjeksboks som gikk ut av produksjon før du ble født.
– De var jo laget av metall. Jeg tror mamma har noen av dem ennå, fra hun var liten.
– Alt du samler på av informasjon…
– Det kan være nyttig å vite ting. Vet du at det finnes to hotell i Djang? Det ene heter Hotel Windsor, og det som ligger tvers over gaten heter Hotel Anti-Windsor.
– Hvor har du det fra?
– Fra en bok.
– Hvor ligger Djang?
– I Kamerun. Helt innerst i kroken av Afrika.
– Jeg ville tippet at det lå i Vietnam… det nummeret som står på innsiden, er det så mange bøker vi har?

– Jepp. Jeg har ikke tatt med magasiner og tegneserier og sånt, og det vet jeg sant å si ikke om jeg gidder heller.
– Nei… du har gjort mer enn nok som det er… hvilken bok er nummer én?
– Heh, merkelig at du skulle spørre om akkurat det.
– Bibelen?
– Nei. Men jeg var inne på tanken. Jeg valgte bare en kasse på måfå, tok opp den første boken som blikket mitt falt på, og så ble den nummer én.
– Husker du hvilken bok det var?
– Nei. Men jeg kan slå det opp… numero uno… Herman Berthelsen, Foreningslivets ABC.
– Nyttig.
– Definitivt. Den er en av dine forresten, akkurat som nummer to : Radioamatørens håndbok fra nitten…
– Er dette egentlig noe å spare på? De er jo utdaterte så det holder!
– Hva er poenget med en boksamling om man ikke skal spare på gamle bøker? Det er jo helt fantastiske bøker å søke kunnskap i! Tror du noe av det som står der finnes på Wikipedia? Hvis vi bare skulle spare på oppdatert kunnskap… herregud, det er jo nettopp derfor jeg har giddet å gjøre dette arbeidet, fordi det gir oss en mulighet til å imøtegå de historieløse synserne som tror de er på nett med sannheten når de finner argumentene sine i cyberspace. Men de finner jo bare det de leter etter! De lærer aldri en dritt om historien bak!
– Okei… okei! Jeg bøyer meg, legger meg flat og lar meg gli inn i glemselen under gulvteppet. Du har selvfølgelig helt rett. Men skal vi ukritisk ta vare på alt? Er alt virkelig bevaringsverdig, selv kiosklitteratur?
– Nei. Og jeg har kastet en god del, faktisk, men jeg kaster aldri faktabøker, uansett hvor utdaterte de er. Disse bøkene er vår arv. Vi har plikt til å forvalte de verdiene som er betrodd oss.
– Jada… kanskje litt store ord, men jeg er fullstendig enig. Men altså, Foreningslivets ABC fra… når? Søttitallet? Finnes det noe bevaringsverdig der?
– Det er dokumentasjon. Har du tenkt over hvilken tynge og seriøsitet det inngir når en forfatter kan referere til en annens verk? Jeg kan for eksempel skrive: På side hundre og fem i Foreningslivets ABC, gir Berthelsen oss et innblikk i kunsten å brette en folder. Hører du hvor sannferdig det lyder?

– Utvilsomt.
– Ikke sant? Og påstanden er faktisk etterrettelig og dokumenterbar så lenge vi har originalen å vise til. Og det er interessant, fordi når man stadig og ved gjentagende anledninger kan bevise at det finnes ryggdekning for påstandene man kommer med, øker også muligheten for at man inne blant en mengde etterprøvbare sitater med enkelhet kan smugle inn noe som bare er sprøyt, som for eksempel at på side fjorten i Faulena Brinks avhandling om mongolske akvariekatter, kan man lese at hannkatter som fødes under vann får femten prosent lengre værhår enn de som fødes på land.
– Det er jo ikke utenkelig.
– Nemlig. Det får en aura av troverdighet over seg når det fremsettes som et sitat fra et eksisterende verk. Det bunner i menneskets respekt for autoriteter.
– Så man blir en autoritet av å kunne sitere?
– Nei. Det er det siterte verket som er autoriteten, og det selv om det er fiktivt! Det er jo nettopp det som er det geniale! Troen på en fremforsket sannhet er så stor blant folk at man kan få dem til å tro hva som helst hvis man presenterer det som vitenskap. Vi lever i empiriens tidsalder, Siv, ikke glem det.
– Du har noen idéer i blant…som…
– Hør her. I katalognummer syv, boken som heter “Har forskere humor? – lattermilde historier fra vitenskap og forskning”, har stipendiat Bengt Hveding samlet en rekke vitser som ble utgitt på Gyldenhaug i nitten åtti. Vet du hva som var favorittvitsen på gynekologisk avdeling ved St. Franciskus Hospital i Bergen nitten søttito?
– Er den morsom?
– Veldig. Vil du høre?

Gynekolog 1: Visste du at man i Amerika har utviklet en metode slik at kvinner kan føde gjennom endetarmen?
Gynekolog 2: Det kan da umulig medføre riktighet? Føder de virkelig gjennom endetarmen?
Gynekolog 1: Det er i hvert fall ikke langt unna.

– Helt utrolig morsom.
– Du må huske at dette var på søttitallet. Man var litt mere skeptiske til vitenskapen på den tiden.
– Har du virkelig tatt vare på en vitse… hallo? Det smilet kjenner jeg. Eksisterer den boken, eller var det noe du fant opp akkurat nå?
– Vel…
– Du bare fant den opp?
– Men vitsen er ekte. Den fant jeg i Det Beste.

_

_

DECODE – RECODE
[en babelfish – med en agenda]

Jeg har en voksende følelse av at det er en vegg som skiller oss – en vegg som sakte stiger opp fra gulvet og deler rommet i to – en usynlig vegg hvor alt vi gjør og sier blir stoppet, tolket og tilpasset før det slippes igjennom, for inni veggen er det en babelfish – med en agenda…
_________…om vi da ikke bare er i ferd med å bli et gammelt ektepar.

Jeg har lyst til å slå meg gjennom, bare buse inn og filleriste henne til hun forteller hva som er i veien. I stedet tenker på noe jeg har lest, fra krigen, om maktbrunstige generaler som utrydder hele landsbyer for å “befri” dem… og etterpå, når støvet har lagt seg – når “befrieren” banker seg på brystet og mottar sin hyllest og beundring fra frie menn – går mødrene og leter i ruinene, etter rester av alt de har mistet.

Muga – kaller japanerne det – når man fullstendig og helhjertet hengir seg til øyeblikket og stiger opp til et nivå der man blir fylles av indre fred og personlig tilfredsstillelse.
I et gammelt Newsweek fant jeg en artikkel om “The Japan Moment”, om det øyeblikket i en japansk te-drikkers liv som oppstår i det han blir ett med det han drikker. Mu – kalles det på japansk – følelsen av øyeblikket. Mu er definert som “null” og “ingenting” – og rommer således alt.
Japanere kan bruke år av sitt liv på å finne mu.

Jeg smaker intenst på kaffen, for å se om det virker.
Jeg vil la smaken fylle tankene, sjelen, kroppen, la den omslutte meg og frigi meg fra fremmedgjørende fikseringer om tilstedeværelse som et fysisk begrep. Jeg vil la derivatet av de perfekt brente peruvianske kaffebønnene bringe meg hjem, ta meg med til Peru, til Lima, til den dunkle villaen der den gjennomsiktige papegøyen vagger tassende i fotefaret etter sin krumbøyde besitter, så jeg med egne øyne kan inspisere omgivelsene, høre lydene og kjenne lukten av Peru – alt gjennom å hengi meg fullstendig til smaken av nytrukket Quebrada.
Har jeg en anelse mu nå – en bitte liten mu?


– Har du lagt merke til hvordan klangen i rommet har forandret seg etter hvert som hyllene har blitt fylt opp? Du hører det hvis du knipser.
Jeg gjør et illustrerende knips i luften, så hun skal kunne høre det med egne ører.
– Hører du? Det er nesten helt dødt. Og den lille klangen du hører, kommer fra stuen.
– Mm.
– Hvis du hadde tatt en blind mann inn hit, så hadde han ikke klart å gjette størrelsen på rommet.

– Hvor stort er det egentlig?
– Aner ikke. Det er ikke det som er poenget, Siv, det er gjenklangen. Kjenner du ikke hvor behagelig det er å snakke her inne nå i forhold til hvordan det var da vi flyttet inn?
– Mm… veldig behagelig.
– Det er en grunn til at vi… ikke bare vi, forresten, men alle egentlig, har begynt å bruke dette rommet mye mer i det siste.
– Mm. Du burde gi ham noe… noe fint.
– Hvem?
– Andreas.
– Jeg vet det. Jeg vet bare ikke hva. Jeg har tenkt mye på det faktisk… det har plaget meg at han ikke vil ha noe for det…
– Mm.
– En tønne med glødende kull…
– Nettopp…

JEG ER NØDT TIL Å SPØRRE

– Men Siv… er det noe som bekymrer deg for tiden?
– Jeg ventet det.
– Men, jeg må få lov å spørre, Siv. Vi er tross alt et par.
– Det har ikke noe med oss å gjøre.
– Nei? … så hva er det?
– Har du noen sigaretter?
– Bare elektrisk papierosy.
– Nei takk. Det smaker sånn som det luktet da jeg la ullvottene mine på stråleovnen. Har jeg fortalt deg om det?
– Kanskje en annen gang? … jeg trenger å vite hva det er.
– Det er ikke noe du trenger å vite.
– Jeg får så mange dumme tanker når jeg ikke vet det… det vet du. Det kan ikke være så hemmelig at du ikke kan si det til meg?
– Nei… det absolutt ikke hemmelig. Men okei… det er litt småtrøbbel i Miami… uenighet om drift og omlegging og… det er politisk. En maktkamp om hvem som skal bestemme. Broren min er litt deppa for tiden.
– Men er det alvorlig? Er det snakk om å miste kontrollen?
– Neppe…
– Men mulig?
– Da mamma levde, var det ingen som turte å opponere. Hun hadde en track-record å slå i bordet med. Men broren min er ikke akkurat… han er ikke så overbevisende som hun var, eller som pappa var. Det som reddet pappa var at han hadde en enorm autoritet, ikke at han var noen brilliant strateg, slik som mamma.
– Så det er faktisk litt alvorlig?
– Han har spurt om jeg orker å komme en tur. Jeg føler at jeg bør det, selv om jeg egentlig har meldt meg ut.
– Man kan ikke melde seg ut av familien.
– Nei… det er nettopp det.
– Du kan jo bare reise?
– Jada…
– Det er ikke noe poeng at du er her hvis hodet ditt er i Miami. Jeg kan finne noen andre tær å suge på.
– Hehe… sikkert. Men Shaya?
– Tror du ikke jeg klarer henne?
– Jo… men…
– Hvor lenge er det snakk om? Uker, måneder?
– Nei. Bare noen dager… noen møter. Han trenger noen gode argumenter… kanskje en betenkning fra en utenforstående som backer ham opp. Sånne ting. Men mest av alt trenger han meg. Han er ikke vant til å opptre som familiens overhode. Det er jeg som er den eldste. Jeg er redd han kan… ødelegge noe… drikke for mye.
– Jeg syns du skal reise.
– Jeg har faktisk tenkt på om jeg skal reise i morgen. Jeg har ikke bestilt ennå, men…
– Det syns jeg du burde. Og nå har du jo en bok du skal lese, boken det tok deg tolv år å bli ferdig med.
– Heh… det hadde jeg ikke tenkt på. Det avgjør jo saken.
– Du får ta med noe amerikansk mat tilbake da, så blir Shaya lykkelig. Du får spørre hva hun vil ha.
– Jeg har allerede spurt om hun vil bli med. Det var ikke noen big deal å ta henne ut av skolen litt. Jeg har spurt.
– Men hun ville ikke?
– Nope… hun ville være hos deg.

_

_

_

_

_

– … because when you have a lot of books, you must have a library… and this is an app to keep all the books in the right place… it’s called the library cat. It’s not really a cat, but I like to think it is, because if you think it’s a real cat, you can imagine what it does when we are not looking… and you can think of it before you go to sleep… you would probably think of it all the time, since you are allways sleepy. Do you like cats?

Jeg har egentlig aldri tenkt over hvordan hun modulerer stemmen når hun snakker til Julia. Mykt og forsiktig… og veldig behagelig. Jeg står som hypnotisert og tør nesten ikke puste av redsel for å ødelegge øyeblikket.

– You have never seen a real cat, have you? They are really not very nice to mice and animals that are smaller than them, but I like them anyway… but I can’t have one, because it will be lonely when I go away … maybe to Africa… in a while. But the library cat never get’s lonely, because it’s the only cat that can read… so it can read all the books when it get’s bored. Maybe when I’m older I can write a book about it… and maybe one day the book about the library cat will be here in the library where the library cat is … and we could be in the book, you and me… but it would have to get a different name, like Felica or…

Plutselig legger hun merke til at jeg ser på henne. Hun smiler.
– I was telling Julia about the library cat.
– Jeg hørte det. En veldig søt historie.
– Jeg bare tenkte på noe… at har jeg hatt en katt før en gang?
– Det var en katt som var mye på besøk hos oss da du var tre år. Husker du det?
– Jeg tror det.
– Men Shaya, den idéen om å skrive en historie om The Library Cat, den likte jeg. Det er en veldig god idé. Det kan blir en veldig søt historie. Det syns jeg du burde gjøre.

– Men jeg vet ikke hva den skal handle om.
– Hva er det katten gjør da?
– Den passer på at alle bøkene er på riktig sted.
– Og da må historien handle om… ?
– Om bøker.
– Mm, og hvem er det som skal lære å lese bøker?
– Julia?
– Mm. Og hvordan skal hun lære det?
– Katten kan lære henne det!
– Ikke sant? Men egentlig kan du lære henne det, akkurat sånn som vi har lært deg. Ikke sant?
– Yes. Men det er vel litt for tidlig?
– Nei. Det er ikke for tidlig for pekebøker. Det har jeg begynt med allerede. Du kan gjøre det på engelsk. Det er forresten veldig bra at du snakker engelsk til henne.

– Vi pleier å gjøre det når vi passer henne.
– Du og Jessica?
– Yes.
– Du hermer litt etter henne?
– Kanskje litt… jeg syns det er penere.
– Men du. Jeg kommer til å trenge litt hjelp et par dager nå som det bare er oss som skal være hjemme en stund. Det er noe jeg er nødt til å gjøre. Veldig fint om du har tid til å se etter Julia, nå som Mone ikke er her.
– Skal du jobbe?
– Det var det den telefonen var om. Det var noen som trengte noe innen mandag. Det er dumt å si nei, for da spør de kanskje aldri igjen.

_tlc-it

 

 

 

TIRSDAG 3. MARS 2015

 

MORGEN
[Gardinene duver mildt i den halvåpne døren.]

– Hører du det, Julia? Fuglene synger. Nå er det vår. Hva tror du om dette… det står i Berlingske at det skal bli forbudt å ta bilde av tynne mennesker. Riktignok gjelder det bare modeller, men hvem vet, plutselig blir det forbudt å avbilde mennesker med lange ben, høye vrister eller spinkle håndledd. Når man først begynner å lage forbud, kommer det fort fler… eller hva tror du? Hadde noen kjempet seg opp i knestående og beljet etter forbud dersom det hadde vært bilde av en smellfeit tungvekter på den forsiden? Det er da ikke noe sunnere å være overvektig, spør du meg. Men vi med for lav BMI utgjør jo kun én komma seks skarve prosent av befolkningen, mens de som har ligget til heving, er nesten søtti prosent. Når jeg tenker meg om burde vi egentlig vært rødlistet, som en utrydningstruet art… hva tror du? Vil du være naken litt? Skal vi gå ut i solen og høre på fuglene?

Om to små uker er det vårjevndøgn. Jeg tenker at dette må være den korteste vinteren jeg har opplevd. Hvor mange dager med sne har det vært? Fem – seks dager? Vi har til og med glemt å skifte til vinterdekk i år…
Jo, det er definitivt vår. Jeg kan kjenne det på lukten.

_

– Nåja, du smiler du… vel, bare vent til du blir større. Med det du har å slektes på, så kan det fort vanke en bot på en halv mill dersom du tar en selfie… …jepp!

Vel, helt vår er det dog ikke ennå. Det er nok litt for tidlig å sprade naken rundt i solen.


Neida, Julia… det er ingen grunn til å ta sorgene på forskudd… ikke i en verden hvor man enkelt kan få lagt alen til sitt pund ved hjelp av høyst kurante kirurgiske håndgrep… og en håndfull klingende mynt, selvfølgelig. Skal se det snart vokser frem en ny forretningsmodell hvor overvektige lar seg fettsuge og selger fettet sitt til innsprøyting hos de som trenger det… Hadde ikke det vært noe? …det moderne mennesket blir ikke skapt i Guds bilde, det blir plastisk modellert i henhold til tidsåndens aktuelle trender … Nå? Er du sulten? Vel, det er jo et godt tegn…
– Mekka… mekk!
– Jaha? Du syns kanskje ikke det passer seg å snakke om slikt mens vi forbereder morgenmaten?

_

 

_

FORMIDDAG

Vi kjører Siv til lufthavnen. Etterpå setter vi kursen for Amagervej hvor jeg har tenkt å besøke El-giganten – den danske versjonen av Elkøp – hvor jeg har planer om å kjøpe en billig diktafon til Shaya.
København viser seg fra sin beste side. Det er sol og ganske varmt, og det er sågar en ledig parkeringsplass rett utenfor inngangen – og som om ikke det er nok; det finnes knapt en kunde i butikken. Ekspeditørene står nærmest i kø, som om de har dedikert denne dagen til meg.
Men når jeg blir ekspedert, er det brått slutt på magien.

– Den er udsolgt, dessverre… …men jeg tror vi har en Sony til sekstenniogførr på lager.
Det er fire ganger så dyrt som jeg hadde regnet med. Men en diktafon vil hun ha glede av i mange år. Om den varer i fem år så koster den en knapp krone om dagen, og det får det være verdt.
– Okei. Så tar jeg den.
– Eh… nei forresten, der var jeg visst litt for ivrig. Den er dessverre også utsolgt
Ekspeditøren trekker på skuldrene og smiler beklemt. Han har faktisk ikke en eneste diktafon å tilby meg,

– Er det mulig? På nettet stod dere hadde femti på lager bare av den jeg spurte etter først. Og nå har dere plutselig ikke en eneste diktafon i hele butikken?
Han sjekker på datamaskinen sin og rister på hodet.
– Det høres merkelig ut… om det står på nettet… men vent… jo, de har den på Nybrovej.
Han ringer for sikkerhets skyld, så jeg skal slippe å kjøre bomtur. De har fem på lager, ikke femti. Jeg må ha lest feil. Ekspeditøren i andre enden holder én i hånden akkurat nå. Vil jeg at han skal holde den av?
– Tak, det vil jeg veldig gjerne.
Vet jeg hvor det er? Jo, det vet jeg altfor godt. En lørdag formiddag på IKEA er en tur i parken i forhold.

Det er bare å svelge tungt og stålsette seg. Nybrovej – dette fremmedgjorte konglomeratet av industrialiserte megavarehus, klumpet sammen til en veritabel forbruksby på en forblåst slette i Gentoft – et dystopisk mareritt, ti ganger verre enn Ikea på Slependen, og ikke bare det; rundt og gjennom og under denne avsjelede monstrositet, er der konstrueret et vei- og parkeringssystem man er nødt til å ha en oppdatert GPS for å manøvrere i, ellers risikerer man å havne på motorvejen til Helsingør før man vet ordet av det. Forrige gang jeg var der ble jeg svett bare av å navigere meg ut fra parkeringsplassen, og jeg så en voksen mann kyle dokumentmappen i asfalten i ren frustrasjon over at han ikke klarte å gjenfinne doningen sin.
Jeg har egentlig sverget på aldri mer å sette mine ben der.

Så det er med andre ord ikke med lett hjerte jeg spenner oss fast i bilen for å oppsøke dansk dystopi på sitt mest forstemmende. Jeg får trøste meg med at det er for en god sak… hm… kanskje jeg skulle…

–Hva sier du Julia, skal vi ta oss tid til å kjøre innom Landhandleriet på Vesterbro? Det er ikke engang en omvei. Det er på tide at du får smake ordentlig norsk Gudbrandsdalsost… jeg vil ikke at du ender opp som Alice og blir nødt til å vaske ostehøvelen hver gang den har vært på brunosten… og kanskje vi bør kjøpe litt nistemat også, i tilfelle vi kjører feil og havner i Helsingør. Nå? Er du søvning? Er det litt sterkt lys? Vil du ha sovebriller? … nei nei… vel.. nå er vi allerede på Christmas Møllers plass, så nå går det unna. Vet du hvem han var, Christmas Møller? Han var en dansk stut som sørget for at tyskerne fikk beholde Flensborg etter krigen. Joda, rett skal være rett; han var nok litt mere enn det… det er nok derfor han har fått en slik flott plass oppkalt etter seg… vil du ha litt gulrotsaft? Du vet at det bare renner rett igjennom? Okei… hadde jeg visst vi skulle på ekspedisjon til Dystopia, så hadde jeg tatt med et ekstra skift eller to… men det kan vi sikkert kjøpe, så bare drikk…nam…nam…

_

_

DYSTOPIA
[- bedre enn sitt rykte? ]

Bør jeg revurdere fordommene mine?
Spørsmålet melder seg med full tyngde når tirsdag formiddag viser seg å være det perfekte tidspunktet for shopping. Ikke bare er det få kunder og lett å finne parkeringsplass, man slipper også å trekke nummerlapp og havne bak en nerd som skal diskutere ulempene ved loss-less komprimering i en halv time før han ender opp med å kjøpe et batteri til ni kroner. I det hele tatt: Forestillingen min om Nybrovej som en forsmak på Helvetes forgård, har fått stygge riper i lakken og dype flenger i polstringen. Det er slett ikke det marerittet jeg har hatt inntrykk av, og når vi attpå til finner et stellerom som både er gratis og velutstyrt, er vi i grunnen ganske fornøyde begge to når vi kommer ut i bilen og deler resten av gulrotsaften som har ligget i solen og blitt varm.

– Det er når den er temperert at smaken kommer til sin rett. Ikke sant?

Som oftest er ikke livet så slemt når man har forberedt seg på det verste.
Det er forøvrig en myte at gutter er flinkere til å rape enn jenter.

_

SITRING – MOBBING

Gammel vane er jo vond å vende, så de norske nettavisene ligger fortsatt som shortcuts i browseren min. På den kjappe avisrunden kan jeg lese at det er streik i Norwegian, en streik som skaper problemer i hele Norden. Hovedoppslaget i dagbladet.no er Kjos sine beskidte geografikunnskaper. Armodslig og bedrøvelig morsomt. Det er altså det som er det rette nivået å plassere konflikten på for nordmenn? Hovedoppslaget i en av Norges største riksdekkende nyhetsbærere er reservert til personlig utdritring? Hadde det ikke passet bedre med en notis i humorseksjonen, eller kanskje rett og slett å overlate saken til Nytt på Nytt? Men det er vel en bevisst politikk å servere useriøse lettvintheter… slik at selv undermålerne kan slå seg for brystet og påpeke hvilken idiot han er – denne Kjos, han som ikke engang klarer å plassere Tromse nord for Loffoten! Og så kan de lene seg tilfreds tilbake i TV-stolen og nikke megetsigende etter nok en bekreftelse på at de har hatt rett bestandig: Gründere og næringslivsledere er ikke noe smartere enn andre, snarere tvert imot, og det samme gjelder politikere.
” Haha! Dem folka der klarer jo ikke en gang sette Tromse på kartet, og dem skal være sjefer? Når det er saue flokken som bestemmer her i landet er det ikke rart at Norge er og blir et pottit land.”

Jeg vet ikke om det skyldes sympati med Kjos eller kanskje irritasjon over at avisene heller vil fremstå som underholdere enn å presentere nyheter, men jeg finner det ærlig talt litt vanskelig å få sympati med piloter som tjener halvannen million i året. Det gir liten gjenklang hos meg når jeg vet at stuepikene som steller sengene deres tjener en tiendedel.
Men mye vil ha mer… og Saue Flokken har nok sitt å svare for i så måte…

_

_

ETTERMIDDAG KL 15:45
[På loftet. Julia sover. Solen skinner]

 

Jeg er i min egen verden, langt inni skisse-prosjektet mitt, når telefonen ringer.
– Når har du tenkt å hente meg egentlig?
– Hente deg… herregud! Hva er klokken? Shaya, jeg har helt glemt det. Hva skal jeg si?
– Vet du egentlig hvor skolen er hen?
– Ja selvfølgelig. Jeg kommer med en gang. Jeg skal bare vekke Julia…
– Det trenger du ikke. Jeg regnet med at du kom til å glemme det, så moren til Jessica kjører meg. Jeg kommer snart. Ha-det.
Jeg hører et latterutbrudd i andre enden innen hun rekker å legge på.
Det er bare humørløse mennesker som syns verden er urettferdig når den ler av oss.
Verden er ikke urettferdig: Vi får bare som fortjent.
Jeg smiler og ser på Julia… hun fortjener å sove et kvarter til… og jeg fortjener å jobbe et kvarter til… og kanskje jeg fortjener å strekke det til en halv time.

_

_

-_

KVELDSMAT
[Shaya ser TV i stuen. Hun er ikke sulten. Julia og jeg spiser kveldsmat ved spisebordet.
Matingen forbigås i stillhet – men hun får IKKE gulrotmos]
(Hun får yoghurt og avokado.)

Jeg lar Julia spise selv, og blir sittende og lytte til vannkokeren som marmer på kjøkkenbenken. Jeg har en slags udefinert naging i maven, en følelse av uro, noe voksende – og det er det som bekymrer meg – at det vokser. I begynnelsen tenkte jeg at det var en direkte reaksjon på at jeg omsider hadde kommet i mål med katalogiseringen av biblioteket, at nagingen skyldtes det nærmest rutinemessige vakuumet som melder seg hver gang en eller annen viktig oppgave er avsluttet. Man lener seg tilfreds tilbake, først ganske oppstemt, kanskje bent frem lykkelig, men så, når det for alvor begynner å synke inn at oppgaven er løst og at prosjektet faktisk har kommet til veis ende, melder spørsmålet seg: Hva nå? Det er det jeg har tenkt, at det har vært derfor jeg har hatt denne gnagingen, at det har vært vissheten om at det vil bli vanskelig å opprettholde illusjonen om at jeg gjør noe fornuftig, nå som jeg ikke lenger har katalogiseringen å ty til hver gang jeg føler meg uvirksom.
Men den typen tomhet pleier å avta, ikke øke.

Når vannkokeren er ferdig og slår seg av med et skarpt knepp, blir det med ett påfallende stille – en slags avventende stillhet som tydeligvis selv Julia legger merke til. Hun slutter plutselig å spise og blir sittende med plastskjeen halvveis nede i bollen. Lytter hun? Jo, det virker faktisk som om hun sitter og lytter. Men etter hva? Og hva er det jeg selv lytter etter? Når jeg reiser meg for å ta vannkokeren, følger hun meg med blikket og virker nesten litt engstelig.

– Nå, Julia… skal du ikke spise opp maten din?

Jeg slår vannet i tekannen og finner frem et te-lys i skapet. Så begynner hun å spise igjen. Hun skjønner kanskje hva jeg sier, selv om hun ikke har begynt å snakke selv.
Det er mange barn som begynner sent…

<– Sånn ja… der har du spist opp alt sammen… hvis vi ser bort fra det som ligger nedi genseren … Hm… jeg lurer på…

– Shaya! Kom hit litt.
– Hva er det?
– Jeg har noe til deg. Kommer du?
Hva er det?
– Kom hit, så får du se. Julia og jeg har vært på Nybrovej og handlet… på Elgiganten. Jeg tenkte du kunne pakke opp før Julia skal legge seg, så får hun se…
– Okay

Jeg rekker henne den minste pakken først, den fra landhandleren. Det er ingen ting å utsette på entusiasmen hennes, hverken mens hun pakker opp eller når hun ser hva det er.
– Geitost! Yes! Hvordan har du fått tak i den?
– I den norske butikken. Jeg har mere fra Norge også…
– Er det en norsk butikk her?
– Jepp. Vi kan gå dit en dag.
– Cool!
– Jeg tenkte Julia skulle få smake…

Vel… en betinget suksess, kan man si. Hadde hun vært vinsmaker, så hadde det vel passert, men når man smaker på ost er ikke fullt så vanlig at man spytter det meste ut igjen.

–Men du sa du hadde noe fra Elgiganten.
– Javisst.
Den er ikke innpakket, så hun ser hva det står på esken med en gang hun trekker den ut av posen.
– En Sony… hva gjør den?
– Den tar opp lyd.
– Den kan ta opp alt jeg sier i over tre hundre timer.
– Er det det som står på esken?
– Yes.
– Vet du hvorfor jeg har kjøpt den?
– Yes. For det vi snakket om. Men det er litt skummelt at noen skal høre alt jeg sier.
– Det er bare du som bestemmer det, og alt du ikke liker kan du bare slette.
– Da må du vise meg.
– Mm. Vi kan se på det når Julia har sovnet.

_

EN FORSTYRRENDE STILLHET
[Støy – i et rungende fravær av lyd]

Når jeg har lagt Julia, melder stillheten seg igjen. Jeg tar med meg babycall-en opp på loftet og setter meg for å skrive litt, men etter bare noen minutter hører jeg barbent tassing i trappen, og Shaya kommer forsiktig bort til skrivebordet.
– Jobber du?
– Det er ikke så viktig. Er det noe?
– Det er så stille her.
– Jeg har merket det.
– Kan jeg være her mens du jobber?
– Jeg trenger ikke jobbe nå. Har du lyst til å vi skal gjøre noe?
– Hva da?
– Kanskje se en film sammen?
– Skulle vi ikke se på den diktafonen?
– Det har du helt rett i. La oss gjøre det.

Vi nærmest lister oss ned på kjøkkenet og setter oss ved spisebordet. Jeg smiler. Selvmotsigelsen i paradokset – redselen for å skape støy i en uønsket stillhet. Når Shaya trekker stolen inntil bordet, blir hun nærmest flau over å lage så mye bråk.
– Hvorfor smiler du? Fordi jeg bråker?
– Fordi vi klager over at det er så stille her, og så lister vi oss rundt fordi vi er redde for å lage lyd.
– Er det Siv og Mone som pleier å bråke mest?
– Hehe… jeg tror ikke det har noe med det å gjøre. Det er ikke bare lyden, det er alle bevegelsene, energien som skapes rundt mennesker. Vi er ikke vant til å være alene, og da blir vi gjerne litt ekstra oppmerksomme.
– Er det skittent i oppvaskmaskinen?
– Hvordan det?
– Hvis vi setter på oppvaskmaskinen, så er det ikke så stille her.
– Du får gå og se…

Det var i grunnen det som skulle til. Når naboen dundrer forbi på motorsykkelen, ser vi på hverandre og smiler. I dag irriterer det oss ikke at han må ruse motoren noen ganger før han skrur den av. Det er bare fint at det skjer noe.

Vi pusler litt med diktafonen og forsøker å sette den på forskjellige steder for å høre hvordan den tar opp, og så må vi le litt når vi hører hvor mye oppvaskmaskinen faktisk forstyrrer opptakene våre. Vi er nødt til å sette den på pause.
– Jeg syns ikke jeg har noen fin stemme.
– Alle høres litt rare ut på opptak. Vet du hvorfor?
– Har du sagt det før?
– Kanskje? Det er fordi vi er vant til å høre stemmen vår med med klangen som er inni hodet vårt. Da høres den mye nærmere og mye større ut, fordi…
– Jeg vet det… jeg husker det nå. Det er fordi hodet vårt har mange små rom som forsterker lyden når vi snakker.
– Riktig.
– Det var Carl som sa det.
– Mm. Det tror jeg du har rett i. Det er han jeg har lært det av. Han er ekspert på…
– Jeg vet det.

– Er den ikke litt for fin?
– Hva mener du?
– Jeg har ikke fortjent den.
– Det er ikke en belønning, Shaya, det er et verktøy. Okei?
– Yes.


 

NY DAG

ONSDAG 4. MARS 2015
[Morgen. Altfor tidlig]

_

Kvart over syv ringer det på døren.
Utenfor står en smilende ung mann med John Lennon-briller i en litt medtatt fritidsdress. Bak ham troner to muskelbunter, samt to ikke fullt så grovbygde. Alle i arbeidsklær.
– Good morning. You are Cecilia, yes?
Han legger hendene på ryggen og vipper på hælene.
– Yes. Good morning. What can I…
– I am Albert. These are my workers. We have come for the bedroom wall.
Han peker diffust til venstre mot ett eller annet jeg ikke kan se, som om det skal bringe en form for klarhet og hjelpe meg å forstå situasjonen. Han registrer antagelig at den diffuse håndbevegelsen ikke har hatt den effekten han forventet og at han fremdeles kan se tegn på at hersker en viss forfjamselse hos meg, for han trekker pusten fort og slipper den sakte ut, som om han ønsker å gi inntrykk av å lete etter en løsning på denne gordiske knuten han så uventet plutselig har fått i fanget.
– Andreas said to call him if problem.
Så legger han hendene på ryggen igjen og blir stående og vippe mens han venter på svar.
– Andreas… okei?
– Yes, we have the window.
– The window? I see…
– For the bedroom.

Omsider forstår jeg hva han snakker om. Det skal settes inn et vindu i leiligheten til Mone. Andreas sørget for å minne oss på dette da vi feiret Sivs fødselsdag i helgen:

– Det skulle vært gjort i fjor. Var det ikke det vi ble enige om sist jeg var her?
– Jo, men jeg reiste til London, og så gikk det i glemmeboken.
– Og nå har det gått fire måneder. Skal jeg ordne med håndverkere for deg, så
er vi sikre på at det blir gjort denne gangen?
– Ja takk… jeg tror det er det beste.

Og det har han tydeligvis gjort – og nå er de her – uanmeldt – klokken syv om morgenen. Albert ser spørrende på meg, vipper et par ganger med hendene på ryggen og legger hodet på skrå. Kanskje han var en due i sitt forrige liv… eller kanskje en høne? Han virker utålmodig.
– You know Andreas, yes?
– Shure… he’s my architect.
Jeg tenker at det kanskje ikke er så dumt å få satt inn det vinduet nå, når alt kommer til alt. Det passer i grunnen ganske bra når jeg får tenkt meg om, nå som Mone har fri, selv om det hadde passet bedre om de hadde ringt på forhånd. Albert virker en smule bekymret over at jeg ikke viser mer entusiasme.
– Is not good time now maybe, for you? We can come back another time or maybe next week?
– No… no, no, it’s fine. I was just taken by surprise for a minute, but the timing is really quite perfect. I will show you… just give me five seconds to get my daughter out of bed.
– No hurry. We wait.
– Would you like to come and wait inside?
– We wait outside.
Han snur seg og sier noe på det jeg antar er polsk, og jeg ser at det brer seg en form for lettelse hos de overallkledte.
– Okay. I’ll be right back.

Jeg ser på klokken mens jeg løper opp trappen for å få liv i Shaya. Fem på halv åtte. Julia pusler i kravlegården så hun trenger jeg ikke bekymre meg om, ikke ennå, men Shaya må opp, og det fort. Okei… pust med maven. Det er fortsatt over en halv time til vi må dra, og i verste fall får heller Shaya komme til andre time. Stønn! Jeg hadde regnet med å ha god tid i dag. Det er første gangen jeg har ansvaret for å få Shaya på skolen og det slår meg at jeg er ytterst dårlig forberedt… og når jeg ovenikjøpet får en vippende polakk på døren og må ta meg av igangsettelsen av et byggeprosjekt, så tenderer det mot kaos. Jeg skjerper meg og banker sånn passelig behersket på døren.
– Shaya… er du våken?
– Yes.
– Gidder du stå opp? Jeg trenger litt hjelp… okei?
– Jeg har stått opp!
– Fint. Kan du se etter Julia litt? Det holder at du har døren åpen så du hører henne. Det er noen arbeidere her som jeg må snakke med.
– Okay.
– Eh… skal du ha med deg mat? Skolemat? Matpakke?
– Nej! Jeg har alt klart! Bare gå og snakk arbeiderne.

Greit… … du verden? Er det så enkelt? Jeg hadde regnet med en viss motstand.

De har begynt å laste ut av bilen når jeg kommer. Albert har tydeligvis fått det han trenger av informasjon fra Andreas, og står og vipper foran veggen med en blå mappe i hånden. Han må ha hørt de småløpende skrittene mine, for han snur seg nesten innen jeg har rukket å runde hjørnet.
– No hurry. I will not take long time.
Når jeg kommer nærmere, ser jeg at det er tegningene til huset han har i hånden, og at Andreas har tegnet inn vinduet. Det ser fint ut.
– Looks nice. Did Andreas give you…
– Yes. Please, I only need to see the electrical fusebox.

– Ah… it’s in the basement… in the cellar. I…
Jeg trenger nøklene. Men han trenger vel bare strøm? Det har vi da i garasjen. Jeg vil helst ikke ha noen tråkkende rundt i kjelleren alene.
– Eh… before we go down to the cellar, I will show you something. You see, I have two high power outlets in the garage.
I think maybe you can use them.
Han smiler, vipper med ekstra entusiasisme og nikker anerkjennende når han får se kontaktene i garasjen.
– Is fifteen or sixteen ampere? Yes?
– Twenty.
– Good. Very good. Andreas did not know these outlets?
– No… maybe he didn’t?
– You are good friends?
– Yes.
– But not so good he knows all your outlets, eh?
– He, he…
– You must have the car in the garage all the time?
– Not during the day.
– But at night, because is expensive? Yes?
– Mostly because in the morning it’s nice to have a warm car for the baby.
– You have baby? Of course. I see.
– But we will leave at eight, so the car won’t be in your way.
– No. It’s not in the way… eh, I was thinking the equipment maybe could stay there in the night, but we can take it in the van. Is better for baby to have warm car. Is boy or girl?

– A girl. But you can put your equipment in the house if you like.
– No. Not good for the floor. But no problem.
– Well, then… anything else you need from me?

– No. All is fine. I have to go, but my men are very precise workers. Here is my number. I will come and fix if problem. Ok?

Exit Albert.

Det var heldigvis fort gjort, så det er fortsatt tid nok til at vi rekker å spise litt før vi må dra. Shaya og jeg står i vinduet med hver vår baguette og følger med mens de to sumobryterne begynner å hekte ned spalieret vårt. De to andre står på respektfull avstand og overvåker arbeidet – akkurat som oss, tenker jeg, forskjellen er at vi ikke har timebetalt.

– Skal de kaste det?
– Spaljeret? Nei, det er altfor fint til å kastes.
– Det var det første vi lavet sammen da vi satt det opp.
– Var det det? Jo, det var kanskje det.
– Yes. Da var det bare vi som bodde her, du og jeg bare… og da vi måtte sykle til butikken fordi vi ikke hadde bil.
– Vi kan snart begynne å sykle igjen, nå som det snart er vår.
– Hvordan skal de ta hull i veggen?
– Jeg vet ikke helt. Jeg tror det kommer an på hva den er laget av. Jeg tipper de kommer til å bruke en slegge.
– Da er jeg glad jeg ikke er hjemme, … kanskje Mone får lyst til å bo her litt lenger når hun får et vindu til?
– Kanskje det?
– Er det derfor?
– Nei. Det er fordi loven sier at man skal ha et riktig forhold mellom gulvflate og vindusflate, sånn at det blir nok dagslys. Det er ikke lov å bo på rom der det er for lite lys.
– Ikke på soverommet vel?
– Jo, på alle rom.
– Men det er lov å ha rullegardin?
– Ja, selvfølgelig.
– Er det lov å ha den nede hele tiden?
– Så mye man vil.
– Men hvorfor trenger man vinduer da?
– Tenk på alle som lager rullegardiner. Hva skulle de gjort dersom det ikke fantes vinduer?
Hun smiler.
– De kunne… for eksempel kunne de male gangfelt… eller sykkelstier? Det er det nesten ingen som gjør.
– Hehe… nei, vi må ha nok vinduer. Så sier loven. Sånn er det bare.
– Men det forstår jeg ikke. Hvorfor har vi ikke lov å bestemme selv? Hva er vitsen når vi har lov å ha rullegardinen nede hele tiden?
– Syns du det er merkelig?
– Yes. Det blir som at alle var nødt til å kjøpe avisen, men ingen trengte å lese den.
– Eller som om at alle måtte kjøpe branntau, men ingen trengte å bruke det?
– Det er ikke det samme. Branntauet skal vi bruke hvis det brenner.
– Jaha… men hvordan skal vi bruke det hvis det ikke finnes noen vinduer? Har du tenkt på det?
– Må ikke jeg på skolen snart?
– Jo. Gå og kle på deg sko. Herregud, klokken er altfor mye…

_

PÅ SKOLEVEIEN
[Det tar bare syv minutter, men man rekker å si mye på syv minutter]

Shaya fortsetter der vi slapp.

– Man trenger ikke branntau i første etasje.
– Nei. Man kan bare gå rett ut av vinduet… hvis man har noe vindu da.
– Ååå! … hvorfor tenker jeg så dårlig?
– Du gjør ikke det, Shaya. Du tenker veldig smart. Men du skal ikke alltid tenke på å vinne en diskusjon. Det er smartere å lære så mye som mulig av dem man diskuterer med. Det vet du?
– Yes.
– Da lærer man også hvor mye eller hvor lite de andre kan.
– Så man kan vinne neste gang?
– Ikke sant?

– Hvorfor bor vi ikke i byen?
– Ville du heller det?
– Ikke hele tiden… men hvorfor kan vi ikke ha hytte i byen?
– Hytte i byen? Det har jeg aldri hørt om. Jeg vet ikke om noen som har det.
– Faren til Odil har det.
– Har han det? En ordentlig hytte?
– Jeg tror i hvert fall den er ordentlig. Det går an å sove der.
– Har du vært der?
– No.
– Savner du å bo i byen?
– Noen ganger… … men hvem er det som bor der vi bodde før?
– I Oslo? En dame. En du ikke kjenner.
– Har hun barn?
– Nei.
– Hvem er det som bor på rommet mitt?
– Ingen, tror jeg.
– Det er bra det er en dame. Det passer best for jenter å bo der.
– Hvorfor syns du det?
– Fordi det er jentefarver der… kommer du og henter meg etter SFO?
– Jeg hadde tenkt det. Når vil du hentes? Halv fire?
– Du trenger ikke komme hvis jeg ikke ringer.
– Er du helt sikker på det? Er det ikke bedre om det er omvendt, at du ringer hvis jeg ikke skal komme?
– Yes. Er de ferdige med å lage hull i veggen når jeg kommer hjem?
– Det får du se.
– Men tror du det?
– Jeg har aldri lavet hull i en vegg, så jeg aner ikke hvor lang tid det tar.
– De som lager rullegardiner kan heller begynne å lage vekkeur.

 

HAMSKIFTE
[ metamorfose for åpen scene ]

Når vi stopper utenfor skolen, kaster hun et blikk på meg i speilet og spør om jeg husker barnelåsen. Og etterpå, når hun har fått tredd seg inn i sekken og lukket døren etter seg, gjør hun tegn til at jeg skal åpne vinduet på passasjersiden, og lener seg inn.
– Bye, bye, Julia… love you…
Det har skjedd en forandring med henne fra det øyeblikket vi stoppet utenfor skolen. Dette er hennes domene. Her kjenner hun farvannet og trenger ikke meg for å navigere. Jeg sitter og håper hun kommer rundt på andre siden for å få klem, men nei, hun bare smiler og vinker prinsessevinket sitt – den lille sideveis bevegelsen i håndleddet som jeg ikke aner hvor hun har plukket opp.
– Ha det…
– Husk å ringe da, hvis du vil jeg ikke skal komme… ring uansett du. Okei?
– Okay. Ha det…

Jeg blir sittende og se etter henne til hun blir borte i mylderet. Hun er høy… en av de høyeste. Jeg kan se hodet hennes etter at kroppen har forsvunnet. Så kommer Jessica plutselig forbi og smiler til meg gjennom frontruten. Mimikken hennes er overdrevent tydelig med en blanding av forbauset anerkjennelse og påtatt teatral overraskelse. Kanskje ikke så merkelig ettersom det er første gangen jeg kjører Shaya til skolen. Jeg smiler tilbake og vinker til henne, og får det samme prinsessevinket fra henne som jeg fikk fra Shaya. Ok. Så vet jeg hvor det kommer fra.
Jeg liker Jessica. Hun er smart i hodet sitt, og hun hjelper Shaya å holde engelsken ved like. Jeg kan faktisk høre at Shaya’s ganske brede amerikansk har begynt å få en litt mer engelsk schwung etter hvert.
Jeg tror de beundrer hverandre…

_

KONFORMITET
[… og et sendebud fra bassenget ]

Jeg kjører innom senteret på vei hjem. I bakhodet har jeg Shayas ord om at hun er glad hun slipper å være hjemme når arbeidsfolkene bruker storslegge på veggen vår. Så jeg tar meg god tid, bare rusler sakte rundt og kikker uten å se etter noe spesielt. Jeg tar ned en rosa kopp med drikkelokk fra en hylle og spør Julia om det er noe for henne, før jeg beveger meg videre langs hyllerekkene, som om jeg er på jakt etter en eller annen unyttighet som det er allikevel er mulig å fabrikkere et behov for. Ganske absurd, egentlig. Jeg setter plastkoppen tilbake i hyllen, ombestemmer meg og tar den ned igjen, begynner å gå mot kassen, og tenker at jeg er på full fart inn i A4-formatet. Jeg har blitt en tradisjonell og konform mor, akkurat det jeg en gang lovte meg selv at jeg aldri skulle bli, og nå vandrer jeg rundt på kjøpesenteret med de andre mødrene og kjøper unødvendigheter i rosa og lyseblå pastell som den naturligste ting av verden.
Montro hvor mange det er som tenker som meg? Kanskje alle tenker det samme når det kommer til stykket? Kanskje hun med bleklilla tights og meksikansk poncho som akkurat nå kommer smilende mot meg har akkurat de samme tankene?

– Hei. Jeg fikk bare lyst til å si hei til deg.
– Så hyggelig.
– Jeg så deg utenfor skolen. Du er Shayas mor, er du ikke?
– I hvert fall stemor.
– Skjønn pike.
– Ja. Det kan jeg definitivt si meg enig i. Hvordan kjenner du henne?
– Fra svømmehallen. Vi svømmer sammen.
– Akkurat… det er en stund siden hun har vært der nå.
– Det var nettop det jeg ville snakke med deg om. Hun er en racer til å svømme.
– Hun er kanskje det?
– Og den piken som er med henne, Mone, ikke? Hun er også svært god, men Shaya holder altså følge med henne i vannet.
– Mone ja, hun er svært energisk. Hun hjelper oss i huset.
– Jeg har fortsått det. Nei, grunnen til at jeg ville snakke med deg, er at vi… altså jeg … jeg er svømmer, på konkurransenivå, og min mening er at Shaya er et stort talent. Meget stort talent. Det er kjedelig om hun ikke fortsetter, og jeg kan godt hjelpe henne hvis hun vil videre.
– Nå er vel ikke jeg den rette å snakke med om dette… egentlig. Men, hvis du har et kort, så kan vi ta kontakt .
– Ja, men lover du det?
– Det kan jeg love, men jeg kan ikke love at Shaya vil satse på svømming. Det får hun selv bestemme.
– Selvfølgelig. Men noen skal fortelle henne hvor godt hun svømmer, for hun tror det nemlig ikke selv.
– Vi skal snakke om det. Og så tar vi kontakt.
– Godt. Hyggelig å treffe deg.

– I lige.

_

HOLE IN THE WALL
[ … det handler om gjennomslagskraft]


De har allerede laget er gedigent hull i veggen når jeg kommer tilbake, og jeg kan se at Andreas hadde rett:

– Jeg er ganske sikker på at det er murstein. Det er forøvrig en enkel test. Man driller bare et lite hull, og så kjenner man på motstanden hvor hardt det er. Eller man kan se på farven. Er det rødt, eller gult, er det murstein.
– Kan det ikke være leca?
– He-he, nei, det ville vært en historisk sensasjon. Det er enten støp eller murstein. Jeg tipper det siste. Garasjen, derimot, den er nok støpt, for der kan man se mønster etter forskalingen. Du vet hva en forskaling er?
– Dog, Andreas, dååg!

Men bråket er tydeligvis ikke over selv om de har revet halve veggen. Selv på loftet kan vi høre det dure gjennomskjærende når slagdrillen starter. Julia ser på meg med forskrekkelse og en begynnende geip i munnviken. Jeg forstår godt at hun blir urolig av den bokstavlig talt gjennomborende lyden. Kanskje på tide hun får låne hodetelefonene mine – presangen fra Siv – headsettet som eliminerer utvendig støy så godt som fullstendig.

– Hva sier du, Julia, er du klar for et lite eksperiment? Hva med litt fransk-kanadisk godlyd… nåh, der ringer det. Svært beleilig… du får tenke litt over ting mens jeg tar telefonen…

Det er Shaya som ringer.

– Er de ferdige med å ta hull i veggen?
– Ikke helt. Vil du hentes?
– Bråker det veldig?
– Ja.
– Kan jeg bli med Jessica hjem?
– Selvfølgelig, men…
Cool! Jeg ringer når du kan hente meg. Hadet.
Klikk.

Jaha … så det er sånn det er å ha et barn i skolepliktig alder – en blanding av tjener og foresatt. Det er kanskje en hevn fra i går? Vel, det får være hva det være vil… men hvorfor ringer hun så tidlig? Skolen er vel ikke over allerede… hm… hvordan har klokken klart å bli halv tre?

Hm… likte du ikke å høre på Coeur de Pirate? Si meg, er det ikke snart på tide at du forsvarer familiens ære og sier noe fornuftig? Shaya kunne langt på vei holde en forståelig forelesning da hun var på din alder… Shaya ja, se det var et ord du gjenkjente. S-h-a-y-a… kan du si det? S-h-a-y-a… du vil ikke snakke i dag? Neivel… da får vi… åh! Enda en telefon… genialt. Sånn, og nå beholder du hodetelefonene på, ikke sant, for nå har du lært hva som skjer når du tar dem av…

Jeg ser på displayet at det er Andreas.
– Bloxbjerg børnestue. Davs.

– Hehe. Hektisk hos deg?
– Er du i nærheten? Si ja!
– Sorry baby… jeg er i Moss. Jeg ville bare sjekke at arbeidslaget er i sving.
– Hører du ikke det? Hører du ikke gjenklangen i Mossefjellet?
– Mener du Jeløytindene, det tårnet som Lars Wilks bygget en gang på åttitallet?
– Jeg tenker på det fjellet som tunnellen går gjennom. Jeg har hørt rykter om at fintfølende bilister mener det fortsatt sitter igjen noen rester av Mosselukta der inne. Ikke fortell meg at du aldri har sett Mossefjellet?
– Hva tar du meg for? Jeg tar da toget, miljøbevisst som jeg er. Og apropos miljø; virker det som om arbeidet går etter planen? De skal være ferdige på fredag.
– De har sprengt en bresje veggen i hvert fall. Kommer du ned for å inspisere?
– Sorry. Du vet jeg gjerne skulle. Men, sprengt? Det har de vel ikke?
– Neida. Det er bare murstein. Du hadde helt rett. Siv har forøvrig flyktet til Miami, og Mone har meget belielig tatt fri denne uken.
– Nei? Har hun det? Har Siv reist grunn av bråket? Det ligner ikke henne.
– Neida, det var andre grunner. Men Andreas, si meg, er det noe jeg ikke vet som jeg burde vite? Jeg har en følelse av at det er noe som har unnsluppet min oppmerksomhet, for å si det slik.
– Ikke det jeg vet. Men hvordan skulle jeg vite det?
– Nei… jeg vet ikke… men om du ikke kommer ned, så kan du i det minste sende meg en lys tanke i ny og né.

– Jeg har en kamerat ikke langt fra deg. Jeg kan kan spørre om han vil flytte inn noen dager. Han har en aldeles elskelig engelsk Mastiff som du kommer til å…
– Æsj! Dessuten har jeg allerede en prinsesse her som produserer en hektoliter sikkel i døgnet.
– Jeg skjønner… men jeg er faktisk veldig nødt til å stikke. Du får bare henge i stroppen.
– Jepp! Fint at du ringte forresten, og takk for hjelpen.

Jeg er sulten.

– Hva sier du, Julia? Skal vi dele en vaffelplate… nåh, se det; hun sover.
Da tar jeg hodetelefonene selv… og vaflene.

_

_

_

KORT SAMTALE I BILEN
[Vi henter Shaya hos Jessica.]
(Jeg begynner så smått å få innsikt i hvordan man har det som alenemor med skolepliktige barn )

– Jeg traff en dame i dag som fortalte at du svømmer som en fisk.
– En ganske tynn dame i tights?
– Jepp. Kjenner du henne?
– Irina. Hun er moren til en som går i nulte. Jeg husker ikke hva han heter.
– Hun sa hun gjerne ville hjelpe deg hvis du hadde lyst til fortsette å svømme.
– Hun vil bare ha penger.
– Jaha?
– Mone gidder ikke snakke med henne mer.
– Akkurat. Er det sant at du svømmer like fort som Mone?
– Nei. Hun lar meg bare vinne.
– Er du helt sikker på det?
– Yes. Det er bare for at drille Irina.
– Da så…

_

_

NY DAG

TORSDAG 5. MARS 2015
[ Shaya begynner først til 2. time, men det forhindrer oss ikke i å være ute i siste liten…]

 

_

SKYET 5 GRADER.

Arbeidsfolkene smiler og følger oss med blikket når vi kommer ut. En som jeg ikke har lagt merke til før, en ung fyr i tyveårsalderen, blir stående og smile avventende til oss med en søppelsekk i hånden. Jeg ser at de har parkert slik at jeg ikke kommer ut av garasjen, og tenker det er like greit at jeg ber ham flytte bilen, som et hint om at vi har litt hastverk.
– Hi! Everything okay? I need you to move the van a bit, just so I can get my car out.
– Uhm… sorry, nict verstehen… deutsch?
– Yes of course.
Ich hat gesagt das auto ist…
– Ja, das auto… moment.
Han snur seg til de andre og roper noe på polsk, og en av dem klapper seg på lommen.
– Ein moment…
Jeg ser at det er enda en person der som jeg ikke har sett før. Så har de vel byttet ut to av mannskapet. Kanskje de to muskelbuntene som var her i går har fått en annen vegg slå seg gjennom? Det er jo ikke så mye grovarbeid som gjenstår her, så vidt jeg kan se.
Han står fortsatt med søppelsekken i hånden, avventende, som om han har noe på hjertet. Forventer han kanskje at jeg skal si noe? Jeg føler meg litt utilpass.
– Eh… Ich werde meine tochter in die Schule bringen. Ich komme gleich wieder.

Han smiler og peker mot den åpne garasjedøren.
Mercedes, das beste auto der weldt!
Han sier det på en måte som om han på forhånd vil avfeie enhver uenighet.
– Ja… es ist sehr komfortabel.
– Und sehr teuer.
– Nein, Ich glaube nicht. Es ist schon fünf Jahre alt… oder sechs.
– Es ist sehr schnell, ja?
– Ja… aber Ich weiss nicht wie schnell… Ich hat’s nicht geprüft.
– Wie gross ist der Motor?
– Ich wiess nicht… drei Liter… so was… Ich wiess nicht ganz genau.

Han ser på de andre og sier noe på polsk, ler og trekker på skuldrene.
– Du hast ein Mercedes, und du weisst nicht was für ein motor es hat? Das ist ja frauen.
Ja, ja… jeg smiler tilbake og trekker på skuldrene. Shaya trekker meg i ermet og peker på klokken. Hun har rett. Det er best å få opp farten
.

Bitte? Wir müssen uns beeilen.
– Ein moment…

_ _ _

– Hva sa du til ham?
– Han ville bare vite noe om bilen.
– Hvorfor snakket du sånn som dere snakker når jeg ikke skal skjønne hva dere snakker om?
– He, he… det er tysk.
Er det irriterende?

– Yes.
– Det var den eneste måten å snakke med ham på.
– Men alle voksne kan jo engelsk?
– Ikke alle, ikke ennå. Om femti år kan nok de fleste engelsk. Men det er fint å kunne dansk også, ikke?
– Yes… men er tysk vanskelig?
– Ordentlig tysk er litt vanskelig. Men jeg har aldri lært det ordentlig, så jeg bare snakker sånn som jeg har plukket opp hist og pist. Alle tyskere forstår meg, men jeg forstår ikke alle tyskere, hvis du skjønner? Du kommer til å få tysk på skolen om et par år.
– Jeg vil heller ha fransk i stedet. Jeg tror vi kan velge.
– Kanskje det? Jeg kunne ikke velge. Vil du heller ha fransk?
– Yes, Det er mye finere å kunne fransk. Men jeg syns egentlig alle burde snakke engelsk.
– Det er den veien det går.
– Hvorfor trenger vi egentlig så mange språk?
– Det er en del av kulturen vår. Identiteten vår… hvor vi kommer fra.
– Men alle kan jo bare si hvor de kommer fra hvis det er så viktig for dem.

– Syns du ikke det er viktig hvor man kommer fra?
– Ikke for andre. Det er viktigere hvordan man er enn hvorhen man kommer fra.
– Hm… sant nok. Hvem har lært deg det?
– Siv.
– Men det er noe som heter identitet, at man føler at man tilhører en flokk, eller et folk, det er et bedre ord.
– Som at man er dansk eller amerikansk?
– For eksempel…. … hva ville du svart hvis noen spurte hvor du kommer fra?
– Fra Afrika. Det er det jeg sier når de spør.
– Har Siv bedt deg si det?
– No, hun sier jeg er amerikansk.
Blikkene våre møtes i speilet. Shaya har skjøvet håret tilbake og strammet det med strikk i nakken. Er det en gryende autoritet i blikket hennes? Det er noe der som jeg ikke har lagt merke til før… noe stolt, men også noe trassig… noe utfordrende? Om tre måneder er hun syv år. Hvor ble tiden av?
– Føler du deg ikke litt dansk innimellom?
– No. Syns du egentlig jeg burde være dansk?
– Jeg syns det er fint at du sier du er fra Afrika. Jeg liker det.
– Hva sier du når noen spør hvor du er fra?
– Danmark.
– Som faren din?
– Ja. Det er her jeg er født.
– Hvis du hadde blitt født et annet sted, kanskje i Norge. Hadde du vært norsk da?
– Jeg vet ikke… kanskje hvis jeg hadde vokst opp der.
– Vi er fra det stedet faren vår kommer fra.
– Hvorfor mener du det?
– Det er bare sånn jeg tror det er.
Det er litt merkelig hvordan hun har skapt seg det idealbildet av faren sin. Har hun noen gang sett ham? Det vet jeg jo ikke. Jeg har i grunnen aldri blandet meg inn i det forholdet. Siv må ha fortalt henne om han… kanskje de har kontakt? Han burde i hvert fall få vite hvor fin datteren hans har blitt… eller kanskje han gjør det?
– Har du noe kontakt med ham… skyper du med faren din?
– No.
– Mailer du med ham? Tekster dere?
– No.
– Why not?
– I don’t know…
– Har du ikke lyst til det?
– Du trenger ikke vite alt om meg. Jeg må ikke fortelle deg alt.
– Nei… det er sant. Skal jeg slutte å spørre?
– Yes.

_

_

ETTERMIDDAG.
[ man kan alltid lære noe nytt]

Vi ser på arbeiderne gjennom kjøkkenvinduet. Det virker som om de venter på noe.
– Hva gjør de egentlig hele tiden? Skal de ikke sette inn vinduet snart?
– Det er ikke bare å dytte det inn. Det er viktig at det flukter med det andre.
– Flukter?
– At begge vinduene blir stående helt likt på veggen, i samme høyde.
– Det hadde vært finere med en dør.
– Hm… jo, det hadde kanskje det… når du sier det.
– Da kunne Mone gått rett ut på… hva heter det egentlig? Er det en terrasse?
– Nja… gårdsplass er vel det rette navnet. Terrasse er det som er på taket over garasjen, noe som er bygget opp… eller kanskje det egentlig er en altan?
– Men da kunne hun i hvert fall gått rett ut.
– Vel. Nå er det for sent.
– Vi kan sette det opp et annet sted.

– Hva da? Hva tenker du på nå, Shaya?
– Spalieret. Jeg har tenkt på hvor det kan stå.
– Jaha? Hvor da?
– På Berlinmuren.
– På Berlinmuren… hehe, så du har fått med deg at vi kaller den det?
– Alle syns det er morsomt at vi har en Berlinmur.
– Det er egentlig en god idé.

_ _ _

Jeg går på nettet og lærer meg forskjellene på veranda, altan, terrasse og balkong.
Noen ting er det flaut å ikke kunne.
Når jeg kaster et blikk ut på gårdsplassen, er vinduet helt plutselig på plass. Hvordan har de klart det på den korte tiden? Det er magi…

 

_

NY DAG

 

FREDAG
[Vi er tidlig oppe. Julia og jeg ser soloppgangen fra altanen. Shaya sover fortsatt. ]

 

Allerede klokken halv syv hører jeg latter og tunge skritt i oppkjørselen. Det er arbeidslaget som gjør sin entré – én time tidligere enn de to foregående dagene. De vekker meg ikke, for det har Julia gjort for en time siden:
– Hei, hei, hei!
Hun har utviklet en teknikk der hun heiser seg halveis opp så hun klarer å se over sengegjerdet, og så begynner hun og rope. Hun vet at bare hun gjentar det nok ganger, så klarer hun til slutt å rive meg ut av koma. Og for all del, jeg forstår henne godt. Det er neppe noe særlig å våkne med en bleie som er stappfull av nattens forretninger.
Merkelig nok er hun alltid smørblid om morgenen.
Jeg tenker det må være noe hun har etter sin far.

_

SHADOW PAINTERS
[work in progress]


Det har gått omtrent tyve minutter, og Julia er nybadet og fresh når jeg stapper henne i meisen. Det er på tide å servere en kanne nylaget kaffe til arbeidslaget. Jeg har tenkt at det er en hyggelig gest den siste dagen å gi dem nymalt og nybrygget kaffe fra presskanne, og selvfølgelig Mones havreflarn. De har blitt en av husets spesialiteter, nesten for et varemerke å regne.

– Nå må du oppføre deg som en dame, Julia, for nå skal vi sjarmere fire store, sterke menn… joda, så nå må du huske å smile… menn liker små piker som smiler til dem… jeg skal fortelle deg alt om det en annen gang.
_

NOTERT
[Kaffe heter kawa på polsk]

Det lukter maling og terpentin når jeg åpner døren, en lukt som påkaller minner fra barndommen. Det nye vinduet er tapet med maskeringstape og aviser, og rommet er opplyst av tre store arbeidslys som kastet harde skygger på veggene. Det er som å komme inn i en ballett-forestilling. Jeg blir stående en stund i døråpningen og ta inn atmosfæren, uten at noen legger merke til meg.
– Gute morgen… eh… dobry den?

– Sien dobry!
Det låter som et kor, og smilene brer seg. De stopper arbeidet, legger fra seg verktøy og setter ned malerspann. Jeg har definitivt alles oppmerksomhet. Én av dem tar av seg capsen og glatter på sveisen, mens en annen feier bort noen aviser fra en stol og gjør tegn til at jeg bare må sette meg hvis jeg vil.
– Du sprichst Tschechisch?
– Tschechisch? Opps! Sorry. Kaffee?… kávu?
– Kawa! Es hiesst kawa in polski. Kavu ist tschechisch baby-sprache.
Alle ler. Det er god stemning. Barske menn med myke blikk kommer bort for å se på Julia.

Fint navn, Julia, akkurat som Julia Pietrucha. Vet jeg hvem det er? Jeg rister på hodet. Kjenner jeg ikke Polens mest kjente skuespiller? De smiler til hverandre og er åpenbart enige om at Julia Petrucha er en overmåte delikat frøken, akkurat som min Julia kommer til å bli, ganske sikkert, og du verden så deilig det er med ordentlig kaffe, og så veldig gode kjeks. Har jeg bakt dem selv? Nå, så jeg har hushjelp, jo, det kan nok noen og enhver ha bruk for, men kaffen er også eksemplarisk.
Når en av dem tenner en sigarett, slår jeg til med det eneste polske ordet jeg kan.
– Papierosy?
– Papierosy! Tak! To jest polski!
Så blir smilet hans med ett borte.
– Ah… du meinst nicht rauchen? Nicht gut für Baby? Ja?
Jeg rister på hodet. Jeg er langt fra hysterisk over noen minutter med passiv røyking. Hadde det vært noe i nærheten så skadelig som det blir påstått, hadde mennesket aldri overlevd etter at vi lærte oss å tenne bål.
– Nein. Ich denke die Gefahre ganz überbewertet sind, also wenn man nicht sehr schlechte genen hat.
Maskulin latter. Jo, de er i grunnen enige med meg. Selv er de vokst opp i nærheten av et av Polens største kullfyrte kraftverk. Har jeg hørt om Bydgedorz? Jeg må innrømme at jeg har hørt veldig lite om akkurat det stedet,men jeg kan fortelle at jeg var i Warzawa for et halvt års tid siden, og at jeg kjøpte elektroniczne papierosy, og at det faktisk er derfor papierosy er det eneste ordet jeg kan på polsk. Og så kommer spørsmålene. Hvordan likte jeg Warzawa? Var jeg på Kopernikus-senteret, så jeg den ukjente soldats grav, kjenner jeg noen polske forfattere, komponister, musikere? Jeg blir svar skyldig og sier jeg ikke husker noen i farten, men at jeg kjenner Polanski og Kieslowski, selvsagt, og Holland, hun som laget “Europa, Europa“. De nikker. Jo, Holland var bra… før. Ikke så bra nå lenger. Men Kieslowski er gud… var, selvsagt, før han la på røret.
Og så får jeg vite hvorfor de kom så tidlig i dag: De skal hjem i helgen, til Polen, til et sted som har så mange konsonanter i navnet sitt at det burde inn i Guinness rekordbok. En av dem skriver det med blyant på en avis. Når jeg forsøker å uttale det, forstår jeg hvorfor Julia nøler med å begynne å snakke.
De må rekke en ferge som går kvart på seks, ellers er de ikke hjemme før etter midnatt, og det betyr at de må være ferdige her senest klokken tre.
Jeg tar det innebygde hintet: Det er hyggelig med besøk, men nå har de ikke tid til å være sosiale lenger.
– Eh… dobry… eh.. sobohem?
– Do vidsennia!

 

_

_

SAMTALE PÅ SKOLEVEIEN
[Et talent blir avslørt.]

_

– I dag kan du hente meg halv ett.
– Jaha? Skal du ikke på SFO?
– Nej. Der er ingen lekser på fredager. Vet du ikke det?
– Vi har ikke snakket så meget om skolen. Hva har du i dag, forresten?
– I dag… da har jeg dansk og matematikk, og musikk, tror jeg, eller kunstfag. Det er bare fire timer på fredager.
– Kan alle i klassen din lese nå?
– Ja. Alle kan lese.
– Du kjeder deg ikke på skolen?
– Nej. Jeg må godt lese noe annet, hvis jeg vil. Jeg slipper å lese høyt.
– Hvorfor det? Du leser da godt.
– Jeg leser for fort.
– Nåh… men trenger du lese så fort?
– Jeg gid-der ik-ke å le-se sak-te.
– Du liker å vise hvor dyktig du er.
– Det gjør du også.
– Nåh, så det er meg du har lært det av? … du oppfører deg pent, gjør du ikke, på skolen?
– Jo.
– Godt. Det er viktig å oppføre seg ordentlig…
– Men jeg har lov å ta igjen hvis noen erter?
– Er det noen som gjør det?
– Nej. Ikke lenger nå. Det tør han ikke.
– Du har vel ikke slått noen?
– No! Er du tossed? Han er stor!
– Jeg forstår… så fortell? Hvorfor tør han ikke mer? Hva skjedde?
– Det var Jessica sin idé. Han har ertet henne også, ikke bare meg.
– Hva gjorde dere?
– Vi sa at hvis han virkelig var så smart som han trodde, så måtte det jo være enkelt for ham å bevise at han kunne regne bedre enn to små idioter som oss. Vi sa vi kunne ha en regnekonkurranse, og hvis vi vant, så skulle han la være å erte oss mer. Og når det var så mange som stod rundt og hørte på, så var han nødt. Og så vant vi.
– Så lett som det? Og det visste dere på forhånd?
– Yes.
– Går han i klassen din? Visste dere at han…
– Nej. Jeg sa jo han er stor. Ti år i hvert fall, eller mer.
– Du verden. Men dere var altså flinkere enn ham til å regne?
– Yes. Vi har trenet.
– På å regne i hodet?
– Yes.
– Du verden. Oppvakte piker, det må jeg si. Hva slags regnestykker gjorde dere?
– Hvor mye er nioghalvtreds ganger nitten?
– I hodet? Eh… mens jeg kjører? Eh…
– Elleve hundre og én og tyve.
– Du visste det svaret på forhånd.
– Nej. Det er de to tallene som står i displayet på radioen. Se selv.
– Hvordan regner du det så fort?
– Det er nemt. Treds multiplisert med tyve er tolv hundre. Så skal det minus treds pluss nitten, fordi det er til overs… altså er det tolv hundre minus nioghalvfjerds. Elleve hundre og én og tyve.
– Smart.
– Jessica kan det også.
– Hm… og hvordan regner du ut førtiåtte ganger seksten?
– Da blir det ti multiplisert med halvtreds som er fem hundre, pluss seks multiplisert med halvtreds som er tre hundre, tilsammen otte hundre, minus to ganger seksten, som er toogtredve, så blir det syv hundre og otte og halvtreds. Du må bare sjekke med kalkulator hvis du ikke tror meg.
– I’m impressed.
– Det er bare å finne de to letteste tallene som er i nærheten, og så trekke fra eller legge til forskjellene, ikke? Det er like lett å dividere.
– Hvem har dere lært å regne på den måten?
– Siv, da hun lærte meg å telle på dansk.
– Gjorde Siv det? Jeg har lagt merke til at du har lært det, og ganske fort også, men jeg trodde det var Mone som lærte deg.
– Nej, det var Siv. Hun sa jeg måtte tenke som at klokken er halv tre når den egentlig er halv over to, altså på engelsk… og i virkeligheten burde det hete halv på tre og halv på tres, ikke bare halv tre eller halvtreds, for det er det det betyr, halv på.
– Hehe… joda, hun har vel rett i det.
– Hun sa hvis jeg ikke lærte å telle på dansk, så ville jeg ikke klare å forstå noe i skolen og da ville folk tro jeg var dum.
– Det var vel akkurat den motivasjonen du trengte… og jeg som ikke trodde Siv forstod det selv engang.
– Men hun gjør ikke det. Hun kan ikke telle på dansk, ikke sånn som oss, ikke fort.
– Du kunne jo spurt meg også…
– Siv sa du var opptatt.
– Du kaller henne alltid for Siv?
– Yes.
– Hvorfor?
– Jeg vet ikke… det har bare blitt sånn. Det er jo det hun heter… det er en fra Asgard som også heter Siv, en kriger.
– Åsgard. Det er der gudene bor.
– Yes. Men det heter Asgard i Agents of shield.
– Er det en tegneserie?
– Det er på TV. Men jeg tror ikke Julia skal se på det ennå. Det er litt skummelt.
– Seier du det?
– Sov jeg like mye som Juila da jeg var liten?
– Vent litt…

_

UNO-X
[ To parenteser om petrokjemisk industri ]


1
[ Vi stopper innom Uno-X for å fylle bensin. Jeg tenker at Uno-X er en bensinstasjon med et navn som Phillip K. Dick ville applaudert. Dersom man ikke vet hvem Phillip K.Dick er, så er han altså mannen som skrev novellen som filmen Blade Runner er basert på: “Do androids dream of electric sheep?”.

– Og dersom man ikke kjenner Blade Runner?
– Så får man spørre Christmas Møller om å få den til jul!

Vi fyller 95 oktan bensin, og jeg forteller Shaya (og Julia) essensen av den petrokjemiske historie: at bensin er et derivat av døde pattedyr og vissen vegetasjon fra en tid da mennesket i sin nåværende form ennå ikke hadde stirret sin skebne i hvitøyet. Mennesket hadde faktisk ikke engang blitt lansert – ikke engang i beta-versjon, og Jura-tidens herskere var fullstendig uvitende om at de ett hundre og åtti millioner år senere skulle resirkuleres til brennstoff. Og bra var det, for hva ville vel en råstolt alfahann av Spinosaurus-slekten tenkt dersom han hadde vært seg bevisst at det endelige og overordnede målet – selve meningen med hans jordiske eksistens – var at et dervivat av hans sammenpressede og forråtnede legeme et par hundre millioner år senere skulle frakte Rune Rudberg fra Namskogan til Grong?]

2 [Mennesket har etter grundig overveielse konkludert med at kremasjon er dets ultimative endelikt, for Gudene vet hva som kommer etter oss. Det er best å la seg brenne, så man ikke risikerer å ende opp som drivstoff for en eller annen fremtidig Baba Yaga som skal på horehus i Riga – eller verre; i Grong. ]

[parenteser slutt]

_

… OG SAMTALEN FORTSETTER…
[ om å huske at det er det vi husker som gjør oss til den vi er ]

_

– Hva var det vi snakket om før vi fylte bensin?
– Om jeg sov like mye som Julia da jeg var liten.
– Ja… nei, det tror jeg ikke… ikke som jeg kan huske.
– Hvorfor glemmer vi egentlig?
– Fordi det er mange ting det ikke er noe poeng å huske. Hjernen vår er tross alt bare en datamaskin.
– Det er den ikke.
– Neivel? Hva er den da?
– Den er oss.
– Og hva er det som gjør oss til oss? Det er det vi husker, ikke sant?
– Den kan mer enn å huske!
– Jo, men hva er en datamaskin uten memory? Identitet er hukommelse. Hvis du ikke husker hvem du er, så opphører du å eksistere.
– Det tror jeg ikke. Vi vil fortsatt synes på et fotografi.
– Jo, men det er rent fysisk. En sten vil også synes på et fotografi, men det betyr ikke at den kan har noen bevissthet rundt hvem den er.
– Men… er vi kun datamaskiner?
– Vel… vi er jo det… på en måte.
– Men en datamaskin husker jo alt.
– Bare hvis det kan beskrives i et språk den kan. Det er mange som mener det er umulig å huske ting før man lærer å snakke, fordi det man skal huske ikke har noen ord.
– Fordi det ikke har noen ord? Men jeg kan huske ting jeg ikke vet hva heter.
– Jo, men da bruker du ord for å beskrive det for deg selv. Når man har et språk så vil alt man ser bestå av noe som man har ord for. Farger, lys, form, om det er levende eller dødt… alt du ser kan du bruke språket til beskrive. Hvis jeg forteller deg at jeg så et merkelig dyr på størrelse som en hund, og at det hadde fremstående fortenner, glatt pels og en stor, flat hale. Hva så jeg da?
– En bever?
– Mm… en bever. Men hvordan skal Julia klare å beskrive en bever for seg selv?
– Men hun husker jo meg?
– Selvfølgelig gjør hun det. Men det er gjenkjennelse. Hun kjenner igjen et bilde hun har sett før, selv om hun ikke har noen ord å beskrive det med. Men hun kan ikke fortelle seg selv om ting hun har opplevd. Ser du forskjellen?
– Når skal hun begynne å snakke?
– Det vet jeg ikke helt. Snart, vil jeg tro. Hun skjønner mye av det vi sier til henne. Det kan du se på henne. Når jeg sier navnet ditt, så pleier hun å smile. Men hvis hun for eksempel ikke ser deg på en stund, så har hun glemt at du eksisterer.
– Som da dere var i London?
– Ja. Hun var åpenbart litt i stuss da vi kom tilbake. Jeg tror ikke hun ante hverken hvor hun var eller hvor hun hadde vært da vi kom tilbake. Hvem er denne smilende personen som later som om hun kjenner meg, tenkte hun sikkert da hun så deg.
– Helt sikkert…
– Hva er det aller første du kan huske?
– Jeg vet ikke. Jeg husker at du kom og hentet meg i Miami.
– Jeg gjorde jo det noen ganger. Noe mer? Husker du noe fra Oslo?
– At vi satt på kjøkkenet og tegnet … og at vi fant Afrika på globusen… og at jeg kastet opp i tremmesengen. Og grand prix, med Apricot Stone.
– Husker du at du gikk i barnehaven? At vi hadde bursdagsselskap?
– No… … men hvorfor husker du så mye?
– Det er fordi jeg har skrevet dagbok. Jeg var så smart at jeg skrev ned ting jeg husket før jeg glemte dem.
– Visste du at du skulle glemme det?
– Nei. Men jeg likte å skrive, så når jeg ikke hadde noe å skrive om, så skrev jeg om ting som hadde skjedd før jeg begynte å skrive dagbok.
– Hvor gammel var du da?
– Like gammel som du er nå. Men det er mye som står i dagboken min som jeg ikke kan huske at har skjedd, selv når jeg leser det. Du liker å skrive du også?
– Yes. Men når kommer Siv hjem?
– Om noen dager. Savner du henne?
– No.
– Litt så… ikke?
– Kommer hun om en uke?
– Vi får se. Hun sa et par dager…

_

_

KORT SAMTALE
[Vi er fremme. Jeg slipper Shaya av utenfor skolen]

 

– Kan Jessica overnatte hos oss?
– Selvfølgelig. Jeg må bare snakke med foreldrene hennes først. I natt?
– Fra i morgen til søndag.
– Du vet vi skal ha gjester i morgen?
– No. De kommer ikke. Leser du ikke kalenderen?
– Står det der?
– Du leser ikke i kalenderen.
– Jo… hvis jeg ikke glemmer det. Men nå ble jeg egentlig litt lettet. Nå slipper vi å handle…. men hvorfor kommer de ikke?
– Fordi Siv ikke er hjemme.
– Er det mere som står der som jeg burde vite? Jeg bør kanskje sjekke?
– Det bør du. Hver dag.
– Okei. Will do.
– Husker du å hente meg halv ett?

 

 

_

FÜR DIE REISE
[Arbeidet er ferdig. Albert er kommet på inspeksjon og viser meg hvor fint alt har blitt.]
_

Arbeidslaget gjør seg klare til avreise, og Albert har noe på hjertet, en slags bruksanvisning for de nærmeste dagene.
– Is painted with oil inside, not acryl, so is not very dry until sunday. Keep window closed also until sunday, for dust. I have put fan inside with little temperature on, so it dries more quickly. Ok?
– It looks very nice.
– Very good workers, very presice… you can see is completely invisible there was no window before. We painted the other window too, so no difference.
– It’s very nice work. By the way, have you got an invoice for me?
– No. The other one… Siv? She already pay. Your sister?
– Not exactly… I see… that’s very interresting. So there’s nothing to pay?
– Maybe you can pay only a little for gas… maybe, if you want to? They drive long way. But only if you think they deserve some extra.
– Yes… of course. How much?
– You give to the men, not to me.
– Yes, but how much? I don’t have very much cash lying around.
– You decide. Five hundred maybe, for gas and coffee on the ferry… all up to you.

Fem hundre… en hundrings til hver, pluss en hundrings til bilen… jeg får se hva jeg har på det hemmelige stedet mitt – i Cecilias Almene Støtte- og Hjelpefond (C.A.S.H.) som er gjemt i den gamle metallboksen med relief av The Six Isles. Den inneholdt en litt spesiell maltwhisky da jeg fikk den av Carl for mange år siden. Et bidrag til min dannelse, kalte han det, og mente det var en behagelig og formålstjenlig prosedyre for å lære seg navnene på se seks gjenværende skotske øyene hvor det fortsatt produseres single malt whiskey : ‘SO I JAM’ – Skye, Orkney, Islay, Jura, Arran and Mull.
“Merk deg, Cecilia, at whisky produsert på øyene betegnes som highland whisky, altså ikke lowland hvilket man ut fra en rent geografisk tilnærming kan forledes til å tro.”
Slikt glemmer man ikke når man først har lært det.

Vel…
C.A.S.H. ble først og fremst opprettet fordi jeg ikke hadde hjerte til å kvitte meg med den informative og forseggjorte metallboksen, men jeg skjelte selvfølgelig også til tanken om at det var greit å ha en hemmelig beholdning av cash å ty til i de tilfelle det kom svartarbeidende håndverkere eller uanmeldte bøssebærere på døren. Nåja, så veldig hemmelig er den i grunnen ikke lenger heller, for etter at jeg flyttet, har den kullstorte boksen stått skinnende blank på toppen av kjøkkenskapet, og vært fullt synlig for alle og enhver. Men synlighet betyr ikke at alle og enhver vet hva boksen rommer… og jeg er sannelig ikke helt sikker selv.

Nemlig.
Beholdningen er visst ikke akkurat noe å skryte av lenger… fire hundre kroner i danske pluss noen hundre i norske samt noen mynter av ymse opprinnelse… oj, en seddel pålydende femti Padesat? Helt verdiløs. Vel, ikke så mye å skryte av, men neppe bekymringsfullt nå som de profesjonelle tigger-organisasjonene har fått så god råd at de kan utstyre pengekrevere og bøssebærere med trådløse betalingsterminaler. Fire hundre danske… en hundrings til hver, og nada til bilen. Det får holde.

– Shaya… kom hit litt.
– Hva er det?
– Gidder du komme hit?
Jeg kommer… hva er det?
– Løp ut å gi dette til arbeidsfolkene, og si Für die Reise. Kan du si det? Für die Reise.
– Hvorfor kan ikke du gjøre det?
– Jeg må ta Julia. Für die Reise. Få høre…
– Men sånn r?
– Ja. Det er samme r som på dansk.
– Det høres ikke sånn ut. Hvor mange r-er finnes det egentlig? Nå kan jeg tre forkjellige.
– Bare vent til du hører Edit Piaff, du som har så lyst til å lære fransk… Für die Reise, få høre.
Für die Reise. Sånn?
– Akkurat sånn. Husker du det til du kommer ut?
– Yes!
– Og så bare kommer du tilbake igjen.

Jeg tar Julia på armen og ser etter Shaya i vinduet. Det er kanskje litt nedlatende å sende et barn? Nei, det får være grenser til fintfølelse. Dessuten ser det ut til at hun blir populær der ute. Alle kommer frem med hånden og takker, og Shaya smiler og neier, og herfra kan det faktisk se ut som om hun snakker med dem…

– Snakket du med dem?
– Jeg tror de spurte hvorfor jeg kom, og så sa jeg at jeg kan bare snakke engelsk og norsk og dansk… på engelsk. Og det var en der som hadde vært i Norge… han du snakket med.
– Du verden? Og dere snakket sammen?
– Han bare spurte hva jeg het og sånn. Han kunne ikke så mye. Og så fikk jeg denne. Jeg tror den er til deg.
En bitteliten miniatyrflaske med Zubrovka.
– Du må godt ha den, hvis du lover å ikke åpne den før om minst ti år.
– Ti år? Da er den vel for gammel?
– Den blir aldri for gammel. Den er akkurat like god om hundre år.
– No. Jeg tror den var til deg…

Etterpå titter jeg litt i kalenderen. Joda. Alt står der. Mone har fri fordi det skal settes inn vindu i løpet av uken. Akkurat. Så det er altså ikke et sammenfall av tilfeldigheter… og selskapet på lørdag er utsatt til Siv er tilbake – alt er planlagt – av andre enn meg. Har jeg blitt usynlig, i mitt eget hus? Har folk mistet munn og mæle? Dette må det bli en forandring på – jeg må begynne å lese i kalenderen.

_

 

_

DET USANNSYNLIGE
[ Når det først skjer… ]

_

Julia kravler i buret sitt.
Jeg lager mat.
Shaya roper fra stuen.

– Hvorfor har du ikke fortalt at vi kan ha internett på TV?
– Kan vi det? Det visste jeg ikke.
– Kom og se.
– Jeg lager mat… hvordan klarte du det?
– Jeg bare trykket på network, og så kom den på internett av seg selv.
– Men… det er jo fint, ikke? Jeg skal se på det senere.

Det er tidlig kveld, og jeg lager pannekaker – ordentlige amerikanske pannekaker, slik Siv pleier å lage dem. Det er første gangen jeg skal gjøre det alene, så jeg er litt nervøs, selv om det er lett som en plett.

_ _ _

Du er nødt til å komme!
– Hva er det nå da?
– There is a girl called Shaya on youtube!
– Jeg lager mat.
– Men det tar bare ett minutt!
– Okei… okei… en som heter Shaya… ?
Hun har funnet et av bidragene til den greske eurovision-finalen.
– Se! Hun heter Shaya Hansen.
– Du verden… Hansen?
– Det står ikke hvem som vant. Var det hun?
– Jeg sjekker… greek winner, eurovision… …no, sorry. Hun kom på tredje plass.
– Shit!
– Så rart at hun heter Shaya. Det er slett ikke noe dansk navn.
– Dansk? Men er hun ikke fra Grækenland?
– Nei. Hun er dansk i følge Wikipedia. Hun er født i Danmark. Hansen er ikke akkurat gresk navn. Moren hennes er visst heller ikke gresk…
– Men hvorfor synger hun ikke heller for Danmark? Da hadde hun vunnet. Du fikk ikke hørt!
– Spill den en gang til da, så skal jeg høre ordentlig etter.
Shaya Hansen – Sunshine. “Heya, heya, heya”... sikkert noe for Julia… og klarinetten bukter seg som en minoisk slangegudinne. Jo, jeg skjønner hvorfor Shaya liker den, altså i tillegg til navnet.
– Den er ganske catchy…. montro hvor hun har navnet fra.
– Kanskje faren hennes er fra Afrika?
– Nei. Han er fra Danmark. Han heter Hansen… og moren er indisk… hm, en slags indisk sigøyner fra Hellas.
– Hellas?
– Det er det samme som Grækenland, på norsk.
– Det husker jeg egentlig. Hellas er mye finere navn.
– Det syns de i Hellas også. Vil du ha pannekaker?
– Med maple syrup?
– Jepp.
– Og bacon?
– Jepp. Vi trenger å få litt fett på kroppen. Sant?
– Yes!

_ _ _

Siv ringer og spør hvordan vi klarer oss uten henne. Jeg forteller at jeg har levert et skisseprosjekt og at Shaya har oppdaget at vi får inn internet på TV-en. Jeg unnlater bevisst å nevne noe om det nye vinduet. Hun må ha visst allerede før hun dro at det skulle settes inn denne uken, og jeg er litt snurt for at hun ikke fortalte det. Det holder ikke å bare skrive det inn i kalenderen og regne med at alt er i orden. Hun kunne ha forberedt meg på at jeg skulle være alene her med huset fult av fremmede arbeidere, uten sjanse til å vite hva de foretar seg i et hus de er nødt til å ha adgang til når jeg ikke er hjemme, selv om det antagelig gikk bra… jeg savner i hvert fall ingen ting.
Men grunnen til at hun ringer er hverken for å høre nytt eller for unnskylde seg. Hun trenger noen filer som hun kun har på maskinen på arbeidsværelset sitt. Hun trenger dem fort, helst i går, og ber meg ringe henne tilbake når jeg er der, så skal hun lose meg gjennom det.
– Jeg er midt i matlagingen.
– Det tar bare et minutt. Please?

Jeg ber Shaya holde et øye med Julia, og løper opp trappen. Timingen er elendig, men Siv er ikke den som roper ulv i utide, så jeg forstår at det er viktig. Jeg ringer med en gang jeg kommer inn døren.

– Okei. Da er jeg på plass.
– Er maskinen startet?
– Den holder på… hvor bor du hen, forresten? Shaya fortalte at huset er leid ut.
– Ja. Det er leid ut frem til sommeren.
Hun forteller at hun bor sammen med broren og samboeren, men at det er litt for tett og at hun vurderer å finne et hotellrom i stedet.
– Jeg trodde du bare skulle bli noen dager?
– Jeg har bare vært her i to dager.
– Du reiste på tirsdag. I dag er det fredag. Det er fire døgn… ehm, det virker som om jeg trenger et passord for å åpne maskinen din.
– Å faen!
– Husker du det ikke?
– Jo, selvfølgelig husker jeg det. Eh… er Shaya der? Hun har egen bruker og eget passord. Hun kan ordne det for meg.
– Hva er problemet? Er du redd for at jeg skal snoke rundt på maskinen din? At jeg skal finne alle de hemmelige kjærestene dine?
– Er Shaya der? Gidder du hente henne?
– Hun er ute. Jeg snoker ikke, Siv, Hvorfor skulle jeg gjøre det?
Hm… på seg selv kjenner man andre, er det ikke det man sier? Så hun er redd for at jeg skal snoke… og jeg har en mistanke om hva hun er redd jeg skal finne. Vel… hun er nødt til å gi seg.

Det går lett å finne det hun trenger. Etter et par minutter bekrefter hun at vedleggene har kommet frem og at det er de riktige dokumentene. Og så skjer det som ikke skal skje: Shaya kommer stormende med oppspilte øyne.
– Du må komme! Det brenner på kjøkkenet!
Reaksjonen fra Siv er spontan.
– Du sa hun ikke var hjemme!
– Det brenner. Jeg må løpe… jeg må legge på.
Jeg hører røykvarsleren og kjenner at det lukter svidd med en gang jeg kommer ut på gangen.
– Så du flammer?
– Nei. Men det er masse røyk!
– Ingen flammer? Helt sikkert?
– I don’t know! I didn’t look!
Jeg river med meg brannslokningsapparatet fra 2 etasje og stormer ned baktrappen.

 

_

LONDON – 10. DESEMBER 2014
[- et irriterende tilbakeblikk, men jeg vil plassere det her.]

 

Julia var i ferd med å sovne da det ringte på døren. To korte ring – som når noen har hastverk. Det var bare noen minutter siden Helena hadde gått, og jeg var ganske sikker på at det var hun som kom tilbake etter noe hun hadde glemt, så jeg løp bare ut i entreen og trykket på åpneren, satt ytterdøren på klem og gikk tilbake til Julia, noe som i grunnen var helt unødvendig. Julia hadde allerede rukket å sovne.
Jeg hadde forventet å se Helena da jeg kom tilbake ut i entreen, men i stedet hørte jeg to lette bank på døren før den ble skjøvet forsiktig opp.
– Du?
– Hallo, Cecilia. Ich war gerade hier in die Nähe.
– In die Nähe? In London? Zufällig? Wie hast du meine Adresse bekommt?
Forklaringen var irriterende enkel: Han hadde fått adressen av Siv. Kunne han kanskje komme inn?
– Ja natürlich.
Det luktet sigar av frakken hans da vi klemte hverandre. Jeg husket at jeg var naken under den halvåpne morgenkåpen, trakk den tettere rundt meg og knyttet beltet stramt i livet.
– Jeg har nylaget kaffe… på kjøkkenet.
– Du er fortsatt like slank, ser jeg.
– Jeg har trent.
– Du ser godt ut.
– Takk. Og du er om mulig enda tynnere enn sist. Har du også trent?
– He he, nei. Jeg har blitt skilt. Det er ingen som lager mat til meg lenger.
– Skilt? Oj! Det var leit. Det var jeg ikke klar over. Når skjedde det?
– Det skjedde litt brått… rett over jul.
– Har det noe med meg å gjøre… med oss?
– Ikke det minste.
– Så jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet?
– Nei. Overhodet ikke. Det hadde helt andre årsaker.

Det var åpenbart at han ikke ønsket å utdype det ytterligere, og jeg var heller ikke spesielt interessert i å få vite noe. Innerst inne visste jeg godt hvorfor han hadde kommet, og det visste han at jeg visste. Det gjaldt dokumentene jeg ennå ikke hadde undertegnet, avtalen som han hadde lagt igjen til meg da kom innom dagen etter at jeg hadde feiret bursdagen min.

Jeg visste han var i København. Vi hadde snakket på telefonen, og jeg hadde invitert ham til å komme på besøk, så han kunne få sett Julia. Det er mulig han hadde regnet med at jeg ville være standby og bare vente på ham, så det er selvsagt mulig at det var derfor han hadde valgt å komme uanmeldt. Selvfølgelig hadde han valgt å komme akkurat mens jeg kjørte Janne og tvillingene til båten.
Mone hadde invitert ham inn for å vente. Hun mente jeg sikkert ikke kom til å bli lenge. Jeg for min del, hadde tenkt jeg hadde all verdens tid, og hadde valgt å rusle litt rundt med Julia i det fine høstværet. Da Mone etter en stund hadde foreslått at de skulle ringe meg, hadde han allerede ventet så lenge at tålmodigheten hans var over. Irritert hadde han påpekt at det var noe med prioriteringen min han fant merkelig. Han mente det var svært påtagelig at jeg ikke hadde funnet tid til å besøke ham på hotellet, samtidig som jeg altså hadde funnet tid til å kjøre en venninne til Oslo-båten. Så hadde han etterlatt en konvolutt og strøket på dør, uten å ringe meg. Hadde han ventet ti minutter lenger, hadde han kunnet spart seg å komme til London. Jeg trodde nemlig ikke et øyeblikk at han var her ved en tilfeldighet.

Avtalen det var snakk om – en kontrakt om Julias arverett og overdragelse av visse verdier – inneholdt en klausul om at dersom jeg falt fra, skulle omsorgsretten for Julia tilfalle ham. Det hadde jeg altså ikke ønsket å undertegne på. I tillegg ønsket han at Julia skulle ha tysk statsborgerskap, parallelt med sitt danske. Det mente jeg var tull.
Jeg forstod overhodet ikke poenget ved i det hele tatt å ha en avtale utover den vi hadde inngått allerede da jeg fortalte ham at jeg ventet barn.



– Hvor lenge blir du… jeg mener, hvor lenge blir du i London… altså sånn rent tilfeldig?
Han smilte og ville åpenbart ikke svare direkte, bare bøyde seg og tok opp et læretui fra reisevesken, en liten laptop og en hvit ringperm som han som han satt fra seg på bordet og skøv, nesten litt påfallende demonstrativt, i min retning.
– Er det en hemmelighet?
– Hva da?
– Hvor lenge du blir
– Det går tog til Paris hver time.
– Så du har en slags åpen retur?
– Ja. Jeg tillater meg det. En av de ytterst få fordelene man har som fraskilt er nettopp muligheten til å ta slike avgjørelser, så hvorfor ikke benytte seg av det?
– Nei, hvorfor ikke. Så… du er i London på en slags miks av business and pleasure?
– Hvor mye pleasure det blir kan det være vanskelig å vite på forhånd. Jeg regner med at du har en mistanke om hvorfor jeg har kommet?
– Jepp.
– Jeg har tatt med en kopi av avtalen. Jeg regner med at du allerede har lest den?

– Ja, men jeg har ikke fått noen til å se på den ennå. Jeg skulle jo reise…
– Noen til å se på den? Hvorfor det?
– Både fordi den er på tysk, et språk jeg på ingen måte føler at jeg kan, og fordi jeg ønsker å få skrevet den om. Jeg vil ikke ha noen avtale om omsorgsrett.
– Men det er jo bare en trygghet for henne.
– Nei. Jeg ønsker noe helt annet for henne dersom jeg skulle falle fra.
– Noe annet? Hva da for noe annet? Dessuten er det jo en ren formalitet. Sjansen er så godt som mikroskopisk for at du dør før meg.
– Den kan være så mikroskopisk den bare vil. Den er tydeligvis stor nok til at du mener den er vesentlig. Jeg vil ha kontroll med hvordan Julia vokser opp, enten det er med eller uten meg.
– Det er ikke bare din avgjørelse. Jeg er faren hennes.
– Det betyr ikke at du eier henne.
– Det gjør ikke du heller.
– Nei. Men hun er allikevel mitt barn. Det er jeg som har omsorgen for henne. På det punktet er jeg fullstendig urokkelig.

Vi snakket i sirkler en stund. Jeg mente argumentene hans var uforståelige og at avtalen ikke var gjennomførbar i sin opprinnelige form. Jeg forsøkte å få ham til å snakke engelsk i stedet for tysk, men det ville han ikke. Det forstod jeg for så vidt, for da ville han miste fordelen av å diskutere på sitt eget morsmål, mens jeg ville fått fordelen av å diskutere på et språk jeg behersker langt bedre enn tysk, og antagelig bedre enn ham. Det kan selvsagt være det som gjorde at det tok så uendelig lang tid og førte til denne endeløse rekken med sirkelargumentasjon og avbrytelser, men det var også noe annet, noe underliggende uforsonlig og nesten desperat over ham, som om han befant seg på en flåte i ferd med å fare utfor Niagara, og fektet vilt for å få tak i et halmstrå av håp.
– Hør her; denne avtalen er formulert på grunnlag av mine juridiske rettigheter som far. Du ser fullstendig bort fra det faktum at vi er to om dette. Det handler om verdier, økonomiske verdier, og det handler om kontroll.
– Så ta det til retten.
– Det vet du jeg ikke kan. Jeg har to døtre fra før.
– Men… det er jo nettopp det som er poenget mitt! Da er vi jo tilbake der vi startet da vi gjorde den opprinnelige avtalen vår. Ingen offentlighet. Om du ikke vil at det skal bli kjent, så kan du heller ikke… Hvis du skal ha noen omsorgsrett, så vil hun også få full arverett. Da er det ikke noe du kan holde hemmelig. Du er ikke det engelske kongehuset.
– Som sagt, det er bare en formalitet…
– Men det savner logikk, kjære deg! Du vil to ting samtidig som ikke på noen måte lar seg forene! Ett eller annet sted har du sett deg så blind på dette at du ikke lenger forstår hva du selv vil! Hvis du ønsker å gi henne noe, så gjør du det. Men jeg vil ikke binde henne opp for fremtiden. Da får hun heller avstå fra det hele.
– Binde henne opp for fremtiden? Men hun er allerede bundet opp for fremtiden! Det skjedde for et drøyt år siden på mitt kontor. Har du glemt det?

Et absurd teater.
Diskusjonen i seg selv var som fra en formålsløs komedie hvor argumentene kom snublende inn på scenen gjennom skjulte dører, bare for i neste øyeblikk å bli slukt av hemmelige fallemmer i gulvet før de var halvveis i replikken, men samtidig var selve settingen som hentet fra en italiensk kunstfilm, et kammerdrama fra femtitallet i sort-hvitt høykontrast.
På den ene siden av bordet satt han, litt tilbaketrukket i skyggen, pent mundert i skreddersydd dress, stivet snipp, sko man kunne speile seg i og en glatt tilbakestrøket frisyre, i en positur som utstrålte en slags ungdommelig karslighet slik den blir tolket av en middelaldrende mann: Litt skrått på stolen, tilbakelent med den ene albuen hengende over stolryggen, og bena i kors. På den andre siden satt jeg i en loslitt lilla morgenkåpe, med utgåtte tøfler og ugredd nattesøvn i håret. Positur? Ingen. Jeg orket ikke posere. Akkurat da følte jeg at det var et univers mellom oss – men allikevel – jeg ville ikke valgt annerledes om jeg så hadde visst at vi ville ende opp med å krangle om resultatet på et kjøkken i London et drøyt år senere. Og han satt der og lurte på om jeg hadde glemt det?

– Selvsagt har jeg ikke glemt det. Jeg vil aldri glemme det.
– Det et dårlig innspill. Sorry.
– Du syns kanskje jeg er urimelig akkurat nå, men jeg er langt fra utakknemlig. Jeg forstår bare ikke hvorfor du vil inn i et så komplisert farvann.
– Det er ikke komplisert…
– Jo. Men at du ønsker å engasjere deg, og at du faktisk kommer helt til London for å forsøke å overtale meg… for meg beviser det bare at jeg gjorde det rette valget den gangen.
– Det er jo en trøst.
– Har du lyst på noe sterkere enn kaffe?

– Nei takk… men du må gjerne…
– Mere kaffe?
– Nei takk… det er bra som det er.

Det var da tilfeldighetene valgte å gå meg til hånde.
Noe fikk ham til å kaste et blikk ut av vinduet. Da han igjen vendte blikket mot meg, var det med nød å neppe jeg klarte å holde meg alvorlig.
– Hva er det?

– Hva det er? Det kan du spørre om.
Han gjorde en megetsigende hodebevegelse i retning vinduet. Jeg hadde en viss idé om hva han reagerte på.
– Er det mannen i vinduet? Gjenboeren vår?
– Mannen i vinduet? Det kan du trygt si.
– Han er skuespiller, i følge Helena. Han liker å øve seg foran vinduet.
– I så fall må det være til en litt spesiell rolle.
Jeg kunne ikke se ham fra der jeg satt. Men da jeg bøyde meg frem, kunne jeg se at vår teatrale gjenboer denne gangen var ytterst sparsomt kledt. Det eneste jeg kunne se som muligens ville passere som bekledning, var armbåndsuret hans som glimtet i solen.
– Opps! Det var en ny variant. Kanskje han er med i en nyoppsetning av “Oh, Calcutta? ” Den har jo vært satt opp i London tidligere.
– Det sier meg ingen ting. Det er kanskje en idé å trekke for gardinene?
– Jeg har lært meg å ignorere ham. Skuespillere kan ha en sart sjel.
– Javel? For det finnes vel ingen sarte sjeler som tar skade av å se… så du mener vi skal sitte her og glane mens han… vifter med svansen?
– Er du nødt til å glane på ham, da?
– Mannen er jo en blotter! Vi burde ringe politiet.
– Sludder.
– Skal du virkelig tillate…
– Du… se det humoristiske i det. Nå har du en morsom historie å fortelle når du kommer tilbake til kontoret.

– Ja, du mener det?
– Javisst. Er det ikke litt morsomt at det i et av Londons bedre strøk finnes så trange gater at man kan telle kjønnshårene på naboene? Se der. Nå er smilet der. Det var det jeg falt for hos deg… først.
– Og etterpå?
– Noe skal man holde for seg selv.

Det litt overraskende pauseinnslaget var antagelig det som gjorde at det løsnet litt i “forhandlingene” våre. Jeg hadde fått konkurranse fra uventet hold. Frustrasjonen hans, eller hva det var, ble ikke lenger rettet kun mot meg. Det er i hvert fall min teori når jeg tenker på det i ettertid.
– Jeg hadde håpet du kunne se dette fra min side også. Jeg er nødt til å forbeholde meg en viss kontroll med hvordan et slikt fond forvaltes dersom du skulle falle fra. Jeg er langt fra komfortabel med at det plutselig skal bli disponert av for meg fullstendig ukjente mennesker.
– Mm… jeg forstår det. Men du… kan vi ikke bare droppe dette? Kom på besøk, gi henne gaver, smil og vær en elskelig far, og så skal du se hvor mye du får tilbake. Hun trenger ikke noe voldsomt avtaleverk rundt seg. Hun trenger oppmerksomhet og kjærlighet.
– Hvor lenge pleier han stå der og… vise seg frem?
– Aner ikke. Jeg har allerede glemt ham. Vi kan godt gå i et annet rom. Vil du ikke se Julia?
– Selvfølgelig. Hvis jeg kan.

Jeg kjente plutselig en liten klump i mellomgulvet da vi reiste oss. Premierenerver? Var jeg nervøs, spent på anmeldelsen, kritikken, omtalen eller hva jeg skal kalle det? Det forhatte terningkastet? En eller annen form for bedømmelse ville han jo gjøre den første gangen han fikk se henne i levende live – resultatet av min utspekulerte kynisme.
Jeg var raskt ute med å forsvare eierskapet da jeg ble utfordret. Det merket jeg, og det overrasket meg i grunnen. Instinkt, vilje, kjærlighet… egoisme? Det er klart jeg eier henne… i hvert fall en godt stund til, helt til hun begynner å eie seg selv.
Jeg ventet… observerte ham da han tok en pute fra stolen og satt seg på kne ved siden av barnesengen. Jeg så på hendene hans og så at han var blank i øynene da han snudde seg mot meg, som for å be om tillatelse.
– Kan jeg…?
– Selvfølgelig. Det er ikke så farlig om hun våkner…
Men han vekket henne ikke, bare strøk henne forsiktig over kinnet før han la hånden sin over den bitte lille barnehånden. Det var noe rørende ved øyeblikket… den store hånden hans over hennes… noe trygt, noe som ga meg en følelse av at jeg tross alt hadde gjort noe riktig, og at han var glad for det.
Han renset stemmen, skulle til å si noe, renset stemmen på nytt, snudde seg mot meg med et litt hjelpeløst smil og ristet lett på hodet. Det var helt tydelig et øyeblikk med mye følelser for ham, og jeg tok meg selv i å bli litt overrasket. Men burde jeg egentlig bli overrasket over det? Er ikke et barn vår aller største grunn til å elske uforbeholdent – og ligger det ikke alltid et håp i bunnen om at det skal være gjensidig? Å få barn er jo tross alt vår beste garanti for å bli elsket… vi produserer jo dypest sett vårt livs kjærlighet når vi setter et barn til verden.

Det gikk vel et halvt minutt til før han slapp taket i hånden hennes og reiste seg. Han plukket opp puten fra gulvet og la den pent tilbake på stolen. Uten å tenke gikk jeg bort og smøg armen min rundt livet hans.
– Hun har bitt stor. På videoen var hun mye mindre.
– Den var nok ikke helt fersk da du fikk den… men hun vokser fort. Hun har allerede begynt å få tenner… nede… to stykker… og det er antydning til et par tenner oppe også.
– Mye hår… krøller, som deg.
– Mm… mest på bakhodet, sånn som deg.
– Hehe. Vi er da ikke noen dårlig blanding, syns du vel?
– Nei… men det visste jeg egentlig på forhånd.
– Du gjorde vel det.
Jeg kjente hånden hans på skulderen, tung, sterk og trygg, som en anerkjennelse kanskje?
– Dere velger jo bevisst, har jeg forstått.
– Ja. Når vi kan. Vi bør kanskje gå et annet sted å snakke… så vi ikke…
– Selvfølgelig.

Et øyeblikk hadde vi vært stolte foreldre. Sammen ved krybben, så å si, hadde vi beundret oss selv gjennom å betrakte vårt eget skaperverk. Når det ikke lenger fantes i vår midte, forsvant også beundringen. Magien kunne jo ikke vare evig.
Men øyeblikket hadde satt sine spor. Da vi fortsatte samtalen i entréen, var det med de samme lave stemmene og den samme mildheten. Jeg hjalp ham på med frakken, rettet litt på slipset hans og ga ham et fort kyss på kinnet.

– Det var fint at du kom. Fint å se deg. Fint at du fikk sett Julia, omsider.
– Ja, det var fint. Veldig fint. Og det var fint å se deg også.
– Hva nå? Reiser du tilbake?
– Ja. Har du noen gang tatt toget til Paris? Det er en komfortabel reisemåte, og like raskt som å fly.
– Ja. Kanskje vi tar toget når vi skal hjem.
– Ikke at jeg har noe med det, men… blir hun den eneste, eller skal du ha flere?

– Barn, mener du? Jeg vet ikke. Kanskje? Melder du deg til tjeneste?
– Hehe… nei. Nå har jeg produsert tre jenter. Det får holde.
– Du kan produsere for eksport. Det er kvinneunderskudd i Kina…

Var vi vel forlikte da han gikk, eller gjorde han bare gode miner?
Jeg tenkte i grunnen ikke noe særlig over det. Jeg hadde meldt mitt, og jeg følte at det hadde blitt mottatt, og jeg hadde en sterk fornemmelse av at siste ord var sagt.


SAMTALE i KØBENHAVN JANUAR 2015
[Jeg forteller Siv om det overraskende besøket i London]


– Hvordan kunne du finne på å gi ham adressen min?
– Jeg var overbevist om at dere var på talefot, og vel så det.
– Og vel så det… hva skal det bety?
– Ikke noe annet enn det du har sagt, at han er velkommen til å besøke Julia når han vil. Jeg visste ikke at London var unntatt.
– Nei… og praktisk sett var det for så vidt like greit at det skjedde som det skjedde. Men jeg kunne jo fått en liten warning.
– Du liker jo å bli overrasket.
– Jada… vi sier det sånn.
– Syns du ikke det var litt merkelig at han oppsøkte deg i London? Det må finnes en grunn til at han hadde slikt hastverk med den avtalen. Kanskje det var skattemessige årsaker?

– Det blir ingen avtale, så det er ikke noe å spekulere om lenger. Det var fint at han kom, for så fikk han sett Julia. Det var det vi konkluderte med da han skulle gå.
– Du skjønner, slik jeg ser det, er det ingen mulighet for at han kunne avsette et slikt fond som han snakket om, med mindre det dreier seg om investeringer han har gjort andre steder enn i Tyskland.
– Hva mener du nå?
– En mulighet for å renvaske noen mer eller mindre tvilsomme avsetninger kanskje? Det var nok der dilemmaet hans lå. Han stoler på deg. Men dersom du faller fra og Julia kommer under noen andres formynderskap, så mister han kontrollen.
– Det der blir bare spekulasjoner. Men… hvordan vet du noe om hans… har du sjekket ham? Det mener du ikke?
– Det er ingen mulighet for at han skulle kunne greie å avsette et slikt fond som han snakket om utfra det som finnes av tilgjengelige opplysninger. Så velstående er han ikke. Så da finnes det ingen andre forklaringer.
– Du… du har ikke for alvor sjekket ham?
– Selvfølgelig har jeg det. Hva er galt med det?
– Herregud… du skal ikke sjekke vennene mine! Har du sjekket Anja også, og Carl?
– Ikke Anja, men Carl har jeg sjekket, selvfølgelig.
– Du er ikke sann! Sånn gjør man bare ikke! Har du sjekket meg også?
– Jeg kan jo ikke la deg kjøpe et hus du ikke klarer å…
– Men herregud da menneske! Har du ingen munn å snakke med? Kunne du ikke bare spurt meg i stedet for å snoke i hemmelighet… gå bak ryggen min!
– Jeg fant ingen anledning…
– Ingen anledning til et enkelt spørsmål? Siss, har du egentlig råd til dette? Hvor vanskelig er det å spørre? Det tar to sekunder!
– Jeg trodde vel ikke du kunne svare.
– Okei… vet du hva… okei… jeg trodde jeg var nysgjerrig, men du er ti reiser verre! Jeg har aldri spurt eller engang brydd meg om hva du eier eller tjener. Jeg aner ikke, og jeg har aldri så mye som vurdert å … men nå… Jeg vil ha alt på bordet. Alt du eier. Hver smitt og smule.

– Siss…
– Hver smitt og smule! Alt på bordet! Det har jeg krav på.

_

_

BACK ON TRACK
[…en telefonsamtale til Miami ]

 

Det brenner ikke, men det er tåkete så det holder. Synderen er lett å få øye på: Seks forkullede baconskiver i en totalt ødelagt teflonpanne. Jeg skrur av for gassen og holder et kjøkkenhåndkle under springen til det blir gjennomvått. Jeg er nødt til å smile… antagelig av ren lettelse over at det tross alt har gått bra.
– Det er heldigvis bare bacon som har svidd seg. Åpner du døren for meg så jeg får deponert denne røykbomben på tunet?
– Skal du ikke skru av alarmen?
– Joda… men jeg rekker ikke opp uten… herregud! Hvor er Julia?
– På stuen. Jeg la henne på gulvet.
Jeg smiler ikke lenger. Jeg har plutselig hjertebank og frykter det verste. Det finnes all verdens ting hun kan rive ned og få over seg…
… men hun sitter som en Buddha-figur midt på gulvet og ser på TV.
Jeg begynner og puste igjen, og så stopper røykvarsleren av seg selv og verden faller sakte til ro rundt meg. Jeg åpner døren for å lage gjennomtrekk, og tenker jeg får ringe til Siv å fortelle at alt er i orden.
Hun er knapp.
– Jeg har ikke tid. Jeg skal i et møte. Vi får ta det senere.
– Ta hva? Vil du ikke vite hva som skjedde? Det var bare noe bacon som hadde svidd seg. Ingen brann. Så du har fortsatt et hjem å komme tilbake til…
– Du sa Shaya ikke var hjemme!
– Og så?
– Det var ikke sant. Det hørte jeg jo!
– Og du, i all din clairvoyance, kan sitte i Miami og være skråsikker på at hun ikke kom hjem mens jeg var på kontoret ditt?
– Gjorde hun det…? Vel…
– Nå skal jeg fortelle deg hva som har skjedd her. Hør nøye etter. På onsdag morgen begynte noen å hakke hull i veggen, uten at jeg ante at de skulle komme. Men ikke bare det; de kom akkurat da jeg skulle kjøre datteren din til skolen, som om jeg ikke hadde nok å stri med … og i dag, da de var ferdige, skulle de jo ha penger… og jeg fikk ikke kvittering engang!
Skjønner du?
– Betalte du dem? Det gjorde du ikke?
– Selvfølgelig gjorde jeg det! Jeg måtte få tak i penger… kontanter, Siv! De fikk kontanter!
– Herregud… men jeg hadde jo betalt dem på forhånd!
– Hæ? På forhånd? Det er ikke sant?
– Jo. Det var det som var avtalen. Jeg har fakturaen her… på mail… du kan få kopi!
– Smart! Veldig smart å ikke fortelle meg det! Syns du ikke? Og veldig smart å ikke fortelle meg at de skulle komme på onsdag morgen.
– Akkurat det står i kalenderen, så det… men du betalte dem altså? Faen!
– Jeg syns jeg måtte…
– Og uten kvittering? Herre, forbarm deg… har du ingen…
– Det var egentlig Shaya som ga dem pengene… og hun tenkte vel ikke på det.
– Shaya? Men… hvor mye skulle de ha?
– Vi ga dem fire hundre kroner. Hundre kroner hver, så de hadde til snop på fergen.
– BITCH!

Jeg tror hun mente det.

 

EN SKILLINGSVISE
[ … og litt om sunn vekst.]

_

Jeg hører på radioen og leser nettaviser mens jeg venter på at Shaya skal bli ferdig med frokosten. Det er fortsatt streik i Norwegian. Var det ikke for noen år siden at noen streiket i flere uker for å få tre kroner mer i timen? Hvor mange år har det tatt å tjene inn det de tapte? Men det er kanskje ikke noe problem for piloter med en årslønn som overstiger statsministerens? De mangler nok ikke mat på bordet…
Fred Åkerstrøm setter ting på plass.

– Hva sier du Shaya, spiser du nok? Du er tynn.
– Jeg spiser til jeg er mett.
– Har du veiet deg i det siste?
– Yes. Niogtyve.
– Uten klær?
– Yes.
– Kom hit… få se hvor lang du er…
– Én femogtyve.
­– Nei, du er mye høyere enn det. Stå inntil veggen.
– Skal du tegne på veggen?
– Nei. Jeg setter en post-it, rett i ryggen.
– Jeg er det.
– Du er høyere enn venninnene dine, selv om de er eldre enn deg… hvorfor har vi ikke noe målebånd… det pleier å ligge i skuffen…
– Kommer jeg til å bli veldig høy?
– Som din mor, vil jeg tro…. dere er omtrent like i fasongen… jeg finner ikke…
– Jeg trenger vel ikke stå her lenger når du har satt merke?
– Nei… vet du hvor målebåndet er?
– I syskrinet. Skal jeg hente det?

– Når var det du målte deg sist? I fjor sommer?
– Da jeg begynte i skolen.
– Og da var du én tjuefem? Da har du vokst syv centimeter.
– Er det mye?

– Nei. Det er nok ganske normalt på åtte måneder… omtrent én centimeter i måneden.
– Da er det i hvert fall én ting som er normalt med meg…
– Skal du hjelpe meg å sette opp spaljeret i dag?
– På Berlinmuren?
– Jepp.
– Cool.

_

BERLINMUREN
[ Vi henger opp spaljeret og renser blomsterkasser]

– Vet du hva den egentlige Berlinmuren var?
– Yes. Den var i Berlin.
– Jo, men vet du hvorfor den ble bygget?
– For at ingen skulle komme inn?

– Og når det lages en mur for å holde noen ute, så vil alle tro det er mye bedre på innsiden… og da blir det bare enda viktigere å komme seg inn… og da måtte det være soldater som stod på vakt for å skyte alle som prøvde seg. Minner det deg om noe? Hvor er det man gjør sånt?
– I fengsel? Men det er jo omvendt?
– Jeg tenkte ikke på fengsel, jeg tenkte på… vel. Glem det. Poenget er i hvert fall at når noen blir stengt ute
av en høy mur, så vet de hvorfor….

– Fordi det er finere innenfor murene?
– Ikke sant? Det er ikke akkurat kjempesmart å la folk få følelsen av at de blir utestengt.
– Var det derfor den ble revet?

– Mer eller mindre. Det spesielle med Berlinmuren var nemlig at det var de som var utenfor som bygget muren, ikke de som var innenfor… fordi de som var på innsiden hadde ikke noe imot å få besøk. Det var de som var på utsiden som ikke ville la noen få vite hvor fint det var på innsiden… skjønner du?
– Nei… ikke helt. Men kanskje hvis alle ville være på den andre siden så ble det ingen igjen?
– Nettopp! Det var akkurat det de var redde for. Tennk deg at Mone og Siv plutselig rømte over muren og flyttet inn hos naboen… da måtte vi klare oss selv, og det er det ikke sikkert vi hadde gjort… uten dem.
– Men vi gjør det jo nå?
– Okei… dårlig eksempel.
– Men er det derfor muslimene har kommet, fordi muren er borte?
– Muslimene? Hehe, nei, nei. Berlinmuren har ingen ting med muslimene å gjøre. De bor et helt annet sted.
– På Nørrebro?
– Heh, joda…
– Hvorfor ler du?
– Hvorfor kommer plutselig muslimene inn i bildet? De har da ikke noe med dette å gjøre?
– Men hvorfor kommer de hit?
– De er flyktinger… de fleste.
– Men hvorfor kommer de akkurat hit? De kan heller flykte et sted det er varmere, sånn som de er vant til.
– Akkurat det er ikke helt sant. Det kan godt være vinter i… men hvem er det du har snakket med om dette? Er det Jessica? Odil? Hva er det dere snakker om, egentlig?

– Vi snakker om helt vanlige ting.
– Om helt vanlige ting? Om muslimer? Er det helt vanlig?
– Er det noen ting det er forbudt å snakke om nå plutselig?
– Nei. Det er ikke det jeg mener. Men det er noen ting som det kreves litt større kunnskap for å forstå, og akkurat dette er en god del mere komplisert enn det de enkle forklaringene gir inntrykk av. Du må ikke tro på alt du hører.
– Er det ikke sant at de bor på Nørrebro?
– Jo, det er mange som bor der, men det er ikke bare der de bor. Faren til Jessica bor ikke der, for eksempel.
– Men han er fra India. Han er ikke muslim!
– Okei, han er kanskje ikke det, men det er ikke det som er viktig.
– No… men hvorfor kommer de hit? Hvorfor trenger de å reise så langt?
– De har ikke så mange steder å dra. Det er jo mye av det samme som skjer i alle landene der nede.
– Hva da? At de sloss?
– Ja, for eksempel. Vi har ikke opplevd noen krig, så vi vet ikke hvordan det er.
– Faren til Jessica sier de kommer hit for å ta pengene våre.
– Sier han det?
– Yes. Han sier at de aldri ville kommet hit hvis vi hadde hatt like lite penger som dem.
– Det er et komplisert bilde, Shaya. Dette er ikke noe det er lett å forstå når man er liten. Det er noe som heter resurser, det som du kan tenke på som felles rikdom… alt det som jorden inneholder. Det som egentlig burde være noe alle skulle dele likt. Når noen få tar nesten alt, så blir det veldig lite igjen til de andre… ikke sant?
– Yes.
– Det er det som har skjedd. Noen har tatt nesten alt.
– Ikke i Danmark?
– Jo… her også. Men det verste er at Danmark som land er ett av de landene som har tatt mest. Så derfor kommer de hit, fordi det er her det er mest å hente, ikke fordi de helst vi bo her, i et fremmed land hvor de ikke kan språket eller forstår kulturen.
– Men hvorfor skyter på oss da?

– De gjør ikke det!
– Jo-o! Ser du ikke på nyheter!
– Okei… noen gjør det. Noen veldig få.
– Hvis de ikke hadde fått lov å komme hit, så hadde ingen gjort det!
– Selvfølgelig… men skal vi la være å hjelpe alle som har det vondt bare fordi det kan finnes noen dårlige mennesker blant dem? Det er ikke alle dansker som er snille heller.
– No… men danskene bor her. Det er deres land.
– Shaya, hør på meg. Tenk på da vi bodde i Oslo, på da du var liten. Husker du at hver gang vi var ute, så trodde alle vi traff at jeg var moren din. Ikke sant?
– Yes.
– Hvorfor trodde de det?
– Fordi det var det du var.
– Okei. Men det er Siv som er moren din.
– Sånn moren min, ja. Jeg vet at det er hun som har født meg.
– Og da er hun moren din.
– Yes. Men det er ikke bare hun som er moren min. Du også.
– Okei. Greit. Men skjønner du hvor komplisert dette kan være? Det er ingen som kan forstå dette bare ved å se på oss. Skjønner du?
– Yes. Men noen har stemor. Da tror man det også.
– Ikke sant? Det er det som er poenget mitt, Shaya, at de fleste som ser noe utenfra velger den enkleste forklaringsmodellen, og det enkleste er å se på alle som er annerledes som farlige, bare fordi de er annerledes. Men du er også annerledes, ikke?
– Yes.
– Jessica er også annerledes.
– Yes.
– Men dere er ikke farlige for det, bare fordi dere ser annerledes ut?
– No.
– Det er viktig for oss mennesker å søke å forstå ting på et litt dypere plan enn det man kun ser på overflaten. Det er det jeg alltid har forsøkt å lære deg.
– Yes.
– Du trenger ikke se ned i bakken. Se på meg… vet du hva? Du er i ferd med å bli så stor nå at det er viktig du er litt kritisk til hva du hører. Det vil alltid finnes mennesker som er uenige om ting, men du skal være veldig forsiktig med å ta parti før du kjenner begge sider. Faren til Jessica mener noe annet om dette enn det jeg mener… eller Siv og Mone, for den saks skyld også, men det betyr ikke at han har hverken feil eller rett. Det kan også ha noe å gjøre med den kulturen han er oppvokst i. Du trenger ikke være enig med ham for å være venninne med Jessica, og du trenger ikke være enig med Jessica om alt mulig heller… snakker jeg mye nå?
– Yes.
– Du har skjønt hva jeg mener for lengst?
– Yes. Men vi er ikke enige hele tiden.
Ikke med Odil heller.

– Der ser du. Men dere kan godt være venner allikevel.
– Yes. … men hvorfor laget han denne muren egentlig?
– Naboen? Du får spørre ham neste gang du ser ham.
– Det tør jeg ikke.

_

KORT SAMTALE
[ Etter middag. Jeg sitter på kjøkkenet og skriver. Shaya ser TV i stuen. ]


Kan jeg overnatte hos Jessica? Hun er på telefonen.

– Jeg trodde hun skulle komme hit.
– Hun har blitt syk.
– Hvordan syk?
– Ørebetennelse…. … slapp av! Det smitter ikke, hvis det er det du tror. Gidder du kjøre meg?
– Sorry. Jeg kan ikke. Hadde jeg visst det, skulle jeg ikke drukket vin til maten.
– Da sier jeg at det ikke går.

En hvit løgn, men jeg føler meg litt tryggere med Shaya i huset enn alene med Julia…

 

_

 

[Søndag 8. mars]
8 GRADER, PENT VÆR.

 

Faste rutiner skal visstnok skape en trygghetsfølelse hos små barn, men som med det meste hva gjelder vitenskapen om menneskets psyke, er det kun en teori. Noe skal man jo etterlate seg i kraft av sin stilling, og hva er vel bedre enn en uimotsigelig teori om spedbarns opplevelse av virkeligheten?
Jeg tenker; hvor mange barn har egentlig tatt skade av å bli matet utenfor Windsor Castle, på en benk i St. James Park eller på en café i Shaftesbury Avenue? Har det blitt påvist senskader hos barn som har blitt matet under havets bunn? Kommer Julia til å bli hjemsøkt av traumer etter å ha blitt matet ti tusen meter over bakken, eller på to hundre og femti meters dybde under den engelske kanal?

– Hva sier du Julia, kommer du til å få mareritt av å spise frokost på loftet? Ikke? Nei, det tror ikke jeg heller. Oj… en liten rap? Slett ikke så liten heller… det er da ingen ting å bli forskrekket over… var det skummelt? Aha, en liten nys var det som skulle til… jada… sånn… da er det verste ryddet opp. Kanskje vi skal gå en tur ut på verandaen… eller hvordan var det nå igjen det der med hva som er hva… altan, heter det. Nå må vi lære oss dette… og rekkverket heter en balustrade. Kan du si det? Nei… vi venter litt med det….

Det er en feminint blekrosa soloppgang over Sverige – som om naturen ønsker å sende oss en bekreftende hilsen på kvinnedagen. Det er nesten så jeg får et stikk av dårlig samvittighet. Solidaritet burde jo være det første ordet i dag. Jeg burde engasjert meg, skrevet innlegg i lokalavisen, meldt meg på dugnad og snekret bannere, malt slagord med bred pensel og marsjert standhaftig under parolene. Men jeg vet ikke lenger om det er noen vits i å veive flagget på barrikadene. Hva er det jeg savner ? Hva ville vært bedre om jeg var mann? Ingen mann kan ta de valgene en kvinne kan ta. Vi har alle fordelene på vår side. Det svake kjønn vil alltid ha fordelen av å være en outsider.
Kvinnekamp er hit-&-run. Man er med mens det gavner, og så skrider man når man ikke lenger føler at man oppnår noe. Er det ikke sånn?

– Hva tror du, Julia? Vel, gratulerer med dagen, uansett. I dag er det nemlig vår dag, og vet du hvorfor? Det har seg nemlig slik i denne merkelige verdenen som du helt uforskyldt har blitt en del av, at jenter ikke er riktig fullt så mye verdt som de andre, og derfor, som en slags kompensasjon kan du si, har vi fått en egen dag hvor vi får lov å gå i tog og kan skjelle og smelle litt om hvor stemoderlig verden behandler oss… og så kan vi gå på café etterpå… etter at vi har ryddet opp etter oss, selvfølgelig… og det skal vi være takknemlige for… vi har tross alt fått vår egen dag, akkurat som arbeiderne og de tvekjønnede. Så du visste ikke det, at de tvekjønnede også har sin egen dag? Kanskje ikke så merkelig, for du har jo ikke levd så lenge at vi har feiret den ennå. Joda, jeg er den første til å innrømme at det kan virke som en mager trøst å kun få én dag, men da skal du ta i betraktning at det finnes veldig mange grupperinger det er synd på her i verden, og året har tross alt et begrenset antall dager. Jaha… ser du flyet? Jo, det er antagelig mere interessant enn fordelingen av årets dager… Ja, huff. Veldig bråkete fly. Det er i hvert fall ikke Norwegian, det er sikkert og visst, for der er det ingen som vil ut å fly før de får både kongeriket og halve kongsdattera… Skal vi vekke Shaya, syns du? Hva er klokken… bare kvart på ni. Vi kan la henne sove litt til… det er tross alt kvinnedagen.

_

_

KVELD
[ Mone har kommet tilbake. Vi ser på solnedgangen. ]

_

– Seks dager alene med barna. Jeg har en følelse av at jeg har lært en hel masse, som om uken bare har vart og vart og aldri har villet slutte.
– Ingen store problemer? Jeg har tenkt på deg…
– Ikke bortsett fra at jeg holdt på å brenne ned huset… det lukter fortsatt svidd, som du sikkert merket… og apropos det; kanskje du har lyst til å sove på et av gjesteværelsene i natt, så du slipper malingslukten?
– Kanskje det… jo, det vil jeg nok.
– Så, fortell. Det var fint å ha en uke fri, ikke?
– Det var nødvendig i hvert fall… og nå er jeg single igjen.
– Oj…? Det var leit å høre.
– Det var min egen avgjørelse.
– Hm… jeg som har hatt inntrykk av at dere var så stabile… hva skjedde?
– Han ville jeg skulle flytte til London med ham. Han mente det var en… han kalte det for en kjærlighetserklæring. Jeg klarte bare ikke så se det sånn… det er jo ingen kjærlighets-erklæring når det er en betingelse for å bli ved å være kjærester?
– Sant…
– Så jeg sa nej.
– Det ville jeg også gjort.
– Takk.
– Men han angret seg… det var vondt å se.
– Ja… jeg har opplevd det. Det er ikke noe alright.
– Men alt var altså bare slutt… hos meg. Kan det virkelig gå over så hurtig, i løpet av bare noen minutter… liksom fra det ene øyeblikket til det andre?

– Mm… det er det det gjør. Og så vet man bare at det er over… og særlig når man selv har tatt beslutningen.
– Tror du man blir for stolt til å fortsette? At man ikke vil, av hensyn til seg selv?
– Nei… vi lar oss jo noen ganger overtale… ikke? Så da er det ikke stolthet.
– Men andre ganger ikke… og da er det heller ikke stolthet?
– Det er sånn jeg ser det.
– Jeg har aldri slått opp med noen før…
– Nei… det er verst første gangen. Men j
eg tror faktisk vi tar den beslutningen når vi blir presset, fordi vi innerst inne vet at vi ikke gidder å kjempe for å beholde forholdet. Og da er det i virkeligheten dødt allerede… da har vi bare blitt ved, fordi det har vært bekvemt, risikofritt og enkel tilgang på sex… men vi har visst det, innert inne.
– Jeg har ikke følt det sånn.
– Kanskje jeg overdriver…

– Men i løpet av sekunder… kan vi egentlig ta en så avorlig beslutning så raskt, og så være fullstendig ferdig?
– Ja. I hvert fall bevisst. Hva underbevisstheten vår har syslet med, aner vi jo ikke.
– Nej… du har kanskje rett…
– Er du lei deg?
– Hva tror du? Etter tre år? Selvfølgelig. Det gjør vondt… og den solnedgangen der er helt unødvendig…

_

SØNDAG 8. – MANDAG 9. MARS.
[Around midnight…and beyond]

 

– Gud, som du skremte meg! Er det virkelig nødvendig å komme snikende på den måten?
– Hyssj… ingen grunn til å heve stemmen. Folk sover.
– Har du forkledning?
– Forkledning og forkledning, fru Blom. Jeg er i grunnen alltid forkledd, på en eller annen måte. Jeg kan jo ikke akkurat vise mitt sanne jeg.
– Nei… selvfølgelig ikke, men hood liksom?
– Tidene skifter. Motene skifter. Trendene skifter…. liker du det ikke?
– Vel… litt passé kanskje? Litt “bak seg” på en måte, du vet, sånt man forbinder med intellektuelt utfordrede … litt misforstått macho… og kanskje litt forrige århundre?
– Det var da voldsomt… intellektuelt utfordrede? Hva er det slags begrep? Dessuten liker jeg ikke at du disser skaperverket.
– Sorry. Er det noe spesielt du vil? Jeg mener, har jeg blamert meg eller noe sånt?
– Ikke det jeg vet. Har du det?
– Ikke det du vet? Men i alle dager! Vet ikke du alt?
– Alt? Syv milliarder mennesker, hvordan tror du jeg skal rekke å holde meg oppdatert på syv milliarder? Da hadde jeg jo ikke fått gjort annet!
– Kan ikke Allah ta halvparten? Det er da bare rett og rimelig at dere fordeler litt på…
– Ja, du syns vel det. Jeg tror han er rimelig opptatt for tiden… eller oppgitt er vel det rette ordet.
– Du tenker på…
– Nettopp. Jeg har ymtet frempå et par ganger… du vet, the second coming og alt det der, at han kanskje burde la Muhammed få holde en slags avskjedsforestilling. Få ryddet opp litt etter seg.
– Hva syns han om det?
– Nei, tidene skifter og… vel, noen lover gis jo tilbakevirkende kraft, som vi har fortsått.
– Hva har nå det med saken å gjøre?
– Nei… jeg forventer vel ikke at du er spesielt velbevandret innen Koranen, så du får bare tro meg på det kan være litt skummelt for Muhammed. For de invidde er det ikke akkurat noen hemmelighet at han giftet seg med en syv-åring og så fullbyrdet ekteskapet bare to år senere, altså fullbyrdet i bibelsk forstand. Du skjønner?
– Ble hun gravid?
– Nei! Gud forby!
– Så han var bare kåt?
– Hvem vet? Eh… nåja… han dyrket nok sine pedofile tendenser… mellom oss, men at det var en smule prematurt, burde vi kunne konkludere med uten å fornærme noen.
– Jeg forstår. Men…
– Men det er ikke der det største problemet ligger. Det finnes et større problem, siden vi nå allikevel er inne på det: Muhammed nedla jo forbud mot å la seg avbilde, så det er jo ingen som aner hvordan han ser ut. Og ikke var han noen kløpper til å utføre mirakler heller, ingen illusjonist, kan man si. Så hvem vil skjønne hvem han egentlig er dersom han plutselig dukker opp i Mekka og presenterer seg som Muhammed? Folk ville bare smilt, hilst pent og presentert seg som Hashim eller Kareef, og fortsatt med sitt.
– Selvfølgelig.
– Nei… det er en floke det der… en skikkelig floke.
– Kan jeg by på noe? Jeg har geitost.
– Takk som byr, men jeg får heller ha det til gode. Ekte geitost?
– Nei, dessverre. Kun G-femogtredve.
– Nåh…
– Så du er bare på en slags sosial visitt altså? Innom sånn tilfeldigvis? På vei forbi?
– Ærlig talt så kjeder jeg meg litt. Jeg begynner å gå litt lei. Jeg hadde egentlig tenkt å ta en nattprat med Eidsvik, sånn i all vennskapelighet selvsagt, bare en lett gjennomgang av dekalogen. Det er fort gjort i våre dager å glemme hvorfor de ti bud ble hugget i sten, selv for katolske biskoper.
– Tror du han var klar over…
– Jeg tror veldig lite, for å si det sånn.
– Selvfølgelig.
– Men jeg orket ikke mase med det. Jeg er i bunn og grunn litt fed-up av fromhet og servilitet. Jeg trenger ingen tjenere. Menneskene skal tjene hverandre, ikke meg.
– Går ikke det ut på ett?
– Jo. Du har vel rett i det. Men folk som er i nød trenger hjelp, ikke forbønn. Når en svømmedyktig ser et barn som er i ferd med å drukne, skal han da gå til telegrafen og sende et telegram til redningstjenesten?
– Jeg tror ikke telegrafen eksisterer lenger.
– Nemlig. Den var der og da. I dag er det ingen som bruker den lenger. Hvorfor skal jeg sette himmel og jord i bevegelse for å redde et barn fra å drukne når det står en svømmedyktig mann noen meter unna? Og hva om jeg akkurat da skulle befinne meg ved universets ende og prosjektere et tilbygg? Tror folk jeg er julenissen og kan være overalt på samme tid?
– Hm… er du litt bitter for tiden? Kanskje du aldri skulle skapt det treet?
– Treet?
– Kunnskapens tre. Da hadde du kanskje hatt litt flere kunder, for å si det på den måten.
– Flere kunder? Nei det tror jeg ikke.
– Men du har jo mistet mange?
– Sier du det? Vel, jeg ser det helt annerledes. Når mennesket gis kunnskap så kommer jo selve åpenbaringen. Da ser vi hvordan de ter seg, hvordan de bruker livet sitt og hvordan de behandler medmenneskene sine. Jeg syns i grunnen folk flest ter seg skapelig ut fra forutsetningene, faktisk mer skapelig nå enn noen sinne. Og noe mer enn det har jeg aldri forventet av dem.
– Du kan ikke regne folk som toende bare fordi de oppfører seg som kristne!
– Kan jeg ikke? Hvordan var det nå igjen… skje din vilje, på jorden så som i himmelen. Ringer det noen klokker?
– Bjeller?
– Whatever. Og hva skjer? Nå blir kirken endelig gått etter i sømmene, noe som knapt nok har skjedd siden pengevekslerne ble kastet ut av tempelet. De ansvarlige blir stilt til rette for sine handlinger. De kan ikke lenger skjule seg bak en Gud som ingen vører… samle seg makt og rikdom i ly av kirken. Du ser jo selv hva der skjer. Overgripere blir straffet og grådige sjarlataner smidt ut. Tror du ikke det er min vilje?

– Når du sier det på den måten…
– Er det virkelig bruk for en geistlig overklasse for å lære folk hvordan de skal te seg? Det har jo vist seg at folk flest oppfører seg som de skal uten hele sulamitten. Så hva skal vi da med en kirke som kun legger beslag på gode mennesker, folk som heller kan bruke livet sitt aktivt på å gjøre godt? Nå skilles klinten fra hveten, og vips vil Herrens hyrder gjenoppstå som dedikerte medmennesker, i tråd med Bibelen. Right?
– Jo, men mange trenger fortsatt et sted for bønn og veiledning. Vi trenger et sted å skrifte… få syndsforlatelse… slikt som man gjør i kirken.
– Men det er da ingen grunn til å forandre på det? Det er bare maktapparatet vi ikke trenger. Dessuten har ikke presten lenger noen grunn til å holde seg oppdatert om hvilke uhumskheter som foregår i menigheten. Folk skrifter på facebook, og det opptil flere ganger om dagen.
– Jo… nei, du har vel rett.
– Selvfølgelig. Det er en naturlig konsekvens av… vel. Fortell meg, er du du fornøyd, Cecilia, har du fått det slik du ville? Du var litt mellomfornøyd forrige gang vi snakket sammen. Noe du vil ha svar på?
– Jeg kunne jo spørre om hvordan det vi gå med Julia, men det vil du jo ikke svare på uansett.
– Sant nok… vel, da får jeg komme meg videre. Du får passe på litt bedre neste gang du lager pannekaker, så du ikke lager brann.
– Gjorde du noe?
– Jeg sier bare at neste gang er det ikke sikkert du er like hellig.
– Du mener heldig?
– Selvfølgelig… hva sa jeg? Nåja… jeg har noen planer om et tilbygg, en liten restaurant ved universets ende. Jeg må finne ut av dette med romantiske middager som dere mennesker er så opptatt av. Maria maser og maser om stearinlys og hvite duker, og mener det er bortkastede resurser å la folk som Dean Martin og Frank Sinatra bare klunke på harpe… nei, sukk, jeg er nok nødt til å fyke. Toodle pip!

_

_

MANDAG 9. MARS
[ Begrep.]

Shaya sitter i lotusstilling på gulvet foran TV og snakker i telefonen, og det er umulig å ikke overhøre henne idet jeg passerer. Jeg hører riktignok kun den ene siden av samtalen, men det er i høyeste grad nok til at jeg forstår hvem hun snakker med og hva det dreier seg om:

– Hvorfor er du i Miami fortsatt?
– (….)
– Du sa noen dager! I mars er sånn at syv dager er en uke!

 

_

_

_

 

gp_

_

9
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

6 Responses to Ex Libris

  1. avatar Roark says:

    Takk for to timer med fantastisk lesing:) og takk for tips om Cœur de Pirate:)
    God påske!





    • avatar Cecilia says:

      Og God Påske til deg med :)
      Veldig hyggelig at du fortsatt henger med. Tusen takk for fin tilbakemelding.
      … og jeg ser du har funnet den rette bokstaven til Cœur … en misunnelsesverdig talentfull ung dame… minner meg litt om Marit Larsen.
      :)





  2. avatar Roark says:

    He he ja den bokstaven satt langt inne…
    Føler meg privilegert som får henge med
    (Har fulgt deg i 5-6 år nå). Savner jo at du ikke finnes i byen min, men synes det er fint at du er i det nest beste landet! Veldig glad for at du fortsatt skriver og deler! Klem fra et påskestille Oslo





  3. avatar Breiflabben says:

    Som vanlig blir det skapt mange bilder under lesingen av dine skriverier. Jeg har lest bøker raskere enn dette. “Love Story” som jeg fikk til jul av mine jentevenner da jeg første gang var til sjøs, tror jeg ble lest på under to timer :-)
    Et bilde jeg fikk var tidlig her da du fortalte om skuespilleren som leste inn lydbok.
    Min far “leste” mange lydbøker på båndspilleren fra Tandberg. En gang satt han og lo seg skakk da jeg og min mor så en heller trist film på TV. Han leste Don Camillos lille verden, og det var bl.a. da Don Camillo ba Jesus om å holde seg godt fast i korset da han svingte både never og krusifiks i en slåsskamp.
    Jeg har selv lest boken i ettertid og forstår godt min fars latter.
    Påsken i Piemonte var helt fantastisk med tyve grader og sol, deilig mat og masser av barbera og nebbiolo i forskjellige varianter.
    Spiste hos Davide Palluda og hadde også en lengre samtale med han om torsk og torskehode.
    Ser du har postet litt mer i påsken, så jeg får vel kaste meg rundt.
    Fint å lese fra deg Cecilia og samtidig få litt innblikk i ditt danske liv.

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jo, det ble langt denne gangen, mitt lengste noen sinne, så vidt jeg kan se. Det var en begivenhetsfull og ganske lærerik uke, og en blogg er jo en web-log, så…
      (I parentes bemerket: I dagboken min ble det åtti sider (og mye finere layout, sukk), så det var i grunnen ikke store arbeidet som skulle til.)

      Italia… lenge siden jeg har vært der nå. Ikke siden 2002, ser jeg. Tiden går…
      Jeg måtte slå opp Davide Palluda på nettet, og ble sittende og fortape meg litt mens jeg leste. Det er noe ved Middelhavskysten som alltid har tiltrukket meg… klimaet, maten, men kanskje mest av alt denne “lettheten” som preger hele regionen. Ting er enklere og folk er åpnere. Man får smil (og i blant sågar hyggelige kommentarer) når man treffer folk på gaten…

      Forklaringen på den overdrevne bloggaktiviteten min i påsken, har du fått under den andre kommentaren din.

      Veldig hyggelig at du er innom :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *