Tidehverv

.
.
Det nye året,
de nye mulighetene,
de blanke feltene i kalenderen
og sidene i dagboken som ennå ikke er utfylt.
ETT ÅR SENERE – DE MANGLENDE BITENE

 

KØBENHAVN, FEBRUAR 2015

Da media, tradisjonen tro, startet det nye året med å oppsummere de viktigste nyhetene i det gamle, var det kanskje ikke så merkelig at den største begivenheten i Sverige var Maddes graviditet, med en resultatløs båtjakt i Stockholms skjærgård som en god nummer to. Jeg kunne for egen del oppsummere noe av det samme: Høydepunktet i 2014 var definitivt graviditet og fødsel – og snakk om sammentreff: Vi var også på en resultatløs båtjakt – riktignok ikke lengre unna enn båthavnen til Hellerup Sejlklub – men allikevel; det påtagelige sammentreffet lot seg ikke fornekte.

[ NOEN HAR HOLDT TALE ] :

(…) Jeg har regnet ut at ditt totale antall dager til nå er tolv tusen syv hundre og åttitre. Jeg kunne regnet det ut i timer, minutter og sekunder også, men når et tall kommer over en viss størrelse skaper de som kjent bare ekstra arbeid og unødvendig hodebry. Så det er bedre å gå den andre veien. Min erfaring er at desto lavere tallet er, desto lettere er det å forholde seg til det. Så la oss holde oss til det siste året og så se på hva som skjer dersom vi slår dagene sammen til uker, måneder og år. Jeg vil anta at du, i likhet med oss andre, ikke har hatt tre hundre og sekstifem perfekte dager siden forrige fødselsdag, men tar vel ikke mye feil om jeg sier at det har vært et meget bra år, jeg mener, som en oppsummering?
Så enkelt kan det gjøres ved hjelp av matematikk.

Og nå er du trettifem. En merkedag på primstaven. Vi tar et snapshot av øyeblikket, rammer det inn og gir det tittelen “status”. En milepæl har blitt rundet, og en ny epoke har begynt. Nå er det verste unnagjort, tro meg. I går var du ungdom – i dag er du voksen. Gratulerer!

_
Yuhu …

_


[ ETT ÅR ELDRE = ETT ÅR KLOKERE ]

For ti år siden hadde jeg nikket bekreftende og sagt meg enig. Kanskje for fem år siden også. Men i dag ser jeg det ikke lenger sånn. Læringskurven har flatet ut og er ikke lenger bratt og stadig stigende. Jeg føler i grunnen at jeg lærer mindre og mindre for hvert år som går, og til tider kan det endatil føles som om jeg har en negativ læringskurve – at det renner mere ut enn inn. Nå kan det kanskje virke som om jeg forsøker å okke meg over at jeg deler ut mer enn jeg får, men det er slett ikke det som er tilfellet: Utfordringen min er er at jeg glemmer fortere enn jeg lærer. Jeg tror nemlig ikke man kan dele ut for mye.

En klok mann har sagt at kunnskap er det eneste vi kan dele uten at det blir mindre av den.
Jeg er ikke enig. Han glemte lykke, kjærlighet, glede, sorg og fortvilelse…

… og han glemte sex.

__

_


Dag null._
(Selvopptatte mennesker irriterer meg. De burde heller være mer opptatt av andre – for eksempel av meg.)

FRAMED – illustrasjon av et fanget øyeblikk.


KØBENHAVN, FEBRUAR 2014

Jeg hadde tenkt at øyeblikket skulle representere et vendepunkt i livet mitt – at det skulle markere overgangen mellom to epoker og at det helt automatisk ville gå over i historien som en merkedag i kalenderen min. Det var det som var forventningen min da jeg for første gang vaglet meg opp på den splitter nye kjøkkenkrakken og plasserte Macbook-en forsiktig på den skinnende og nyvaskete benkeplaten foran meg. Utenfor vinduet kunne jeg se et par hvitkledte rygger med en utvasket firmalogo. Det var ryddegjengen – den siste finishen – menn med bøyde rygger som fingransket blomsterbedene, plenen og oppkjørselen – fjerning av rusk og rask som måtte ha blitt liggende igjen etter byggeprosessen, og samtidig en siste sjekk etter gjenglemt verktøy.
Det var den første dagen i nytt hus. På kjøkkenet, som i resten av huset, luktet det en blanding av vaskemiddel og maling, men på kjøkkenet var det i tillegg en duft av nylaget kaffe, min aller første kaffe brygget i eget hus.
Klokken var ti, og jeg hadde et par timer til disposisjon for meg selv før containeren og flyttefolkene skulle komme – noen timer som jeg hadde tenkt å bruke til å skrive en øyeblikksrapport og kanskje en kort sammenfatning av den prosessen som hadde ført frem til akkurat dette øyeblikket.
Noe stort…

Jeg skrev DAG NULL som overskrift på dokumentet og skjenket meg en kopp nylaget kaffe. Og så ventet jeg på inspirasjon – på at ordene til den første setningen i den nye epoken av livet mitt skulle nedfelles i tankene og finne veien gjennom fingrene, klapres ut på tastaturet og materialisere seg på skjermen som skrift – sort på hvitt.
Utenfor de gardinløse vinduene så jeg de hvite ryggene bøye seg langs muren, og tenkte for et behagelig enkelt liv de må ha som slipper å gi seg selv direktiver. Kanskje jeg burde be dem inn på kaffe? Så la jeg merke til at klokken på komfyren gikk feil, kastet et nytt blikk ut av vinduet, tittet opp på himmelen og la merke tıl at det hadde skyet over. Blir det regn, montro? I følge vejret.dk, skulle det slett ikke bli regn; kun overskyet oppholdsvær og lett vind.
Dag null – noe stort…

Jeg kunne skrevet at det var dette øyeblikket jeg hadde sett for meg helt siden jeg seks måneder tidligere hadde følt at jeg stod ved en korsvei i livet mitt og tenkte at det var på høy tid å ta et valg. Jeg kunne skrevet at det var den dagen jeg lot all feighet fare og sendte avsted de tre avgjørende ordene på sms: Jeg aksepterer tilbudet.
Og jeg kunne fortsatt med å skrive at jeg antagelig på det tidspunktet ikke var meg bevisst hvilke konsekvenser dette valget faktisk skulle komme til å få for resten av livet mitt, men at underbevisstheten min antagelig jobbet med det og at det var som om den biologiske klokken min som altfor lenge hadde ligget i dvale i påvente av nettopp dette valget, plutselig våknet til liv og begynte å sende ut varselssignaler…

Beep, beep: Tikk – takk – tiden går. Beep, beep : Tiden går… tikk – takk…

Men jeg skrev ingen ting om dette.

I stedet tenkte jeg på det store spørsmålet – det spørsmålet som alle journalister antagelig allerede på journalisthøyskolen blir innprentet viktigheten av å stille – det spørsmålet som er ment å få en hel verden til å holde pusten av spenning:

HVA FØLER DU NÅ ?
Nå? He-he.. jo… vel, det føles egentlig… ja… nei, det er et godt spørsmål.

_

 

OG NÅ HAR ÅRET GÅTT

…og jeg er tilbake akkurat der jeg var, her, ved den samme kjøkkenbenken med den samme, åpne Macbooken foran meg – og for å gjøre bildet komplett, har jeg brygget meg en Bodumkanne med Blå Java – akkurat som for ett år siden. Og akkurat som for ett år siden er det overskyet oppholdsvær, og akkurat som for ett år siden er jeg veldig i tvivl om hva jeg skal skrive.

 

_

_

LONDON I REGN

PREAMBLE

Det var to ting som preget den siste helgen i oktober: Det ene var fødselsdagen min med det lett absurde selskapet, og det andre var tanken på at jeg skulle reise. Det var opplest og vedtatt at jeg og Julia trengte ferie (og muligens var det de andre som trengte ferie fra oss?), og det eksisterte to alternativer: Enten dra til Oslo og besøke mamma, eller til Geneve og besøke Helena. Samvittigheten min helte mot det første alternativet, men etter en samtale med min mor, ble det ganske åpenbart at hun faktisk foretrakk at jeg valgte det andre alternativet. Det må ha vært tanken på å få et spedbarn i huset som skremte henne.
– Hva skal det være godt for å komme hit? Her er det jo ingen ting å ta seg til.

– Men vil du ikke ha besøk?
– For å gå og tråkke innendørs? Nei. Da vil jeg heller ha besøk når det går an være ute.

Jeg forberedte meg mentalt på skiferie i Sveits og sendte mail til Helena, for jeg ville ikke overrumple henne med et slikt spørsmål over telefon. Å invitere seg selv på besøk, følte jeg ville være en så stor invasjon av privatlivet hennes at jeg syns hun skulle få lov å vurdere det i ro og mak. Hun måtte få tid nok til å komme opp med en troverdig begrunnelse dersom hun syns det ble for heavy. Jeg forklarte alt som det var; at verden mente jeg trengte miljøforandring og at jeg gjerne ville ta med meg Julia og komme på besøk dersom det passet.

Helena trengte ikke mye betenkningstid. Jeg sendte mailen fredag kveld, og svaret kom allerede lørdag formiddag.

Kjære Cecilia (og Julia).
Jeg har akseptert et vikariat i London til og med mars 2015, og dersom dere ikke forsmår en byferie i en internasjonal metropol, er dere hjertelig velkomne begge to. Skiføret er elendig, og været er engelsk, men leiligheten er relativt romslig og trenger avgjort å fylles opp, så egentlig gjør dere meg en tjeneste. Det vil både heise den sosiale samvittigheten min og ikke minst stille meg i et bedre lys at jeg tar inn losjerende. Du vet, vi har jo verdens kritiske blikk hvilende på oss, og i disse miljøtrange tider er det viktigere enn noen gang at vi utad opptrer med ansvarlig varsomhet og tilbakeholdt abundans.
Så jeg håper dere kommer.

ps,
Gratulerer med dagen!

_Siv mente London var en god idé – og vi kunne jo bare komme hjem igjen dersom det ble for ille – tross alt.
Så var det avgjort. Vi bestilte billetter på nettet. Avreise 29 oktober kl 15:10, og sete 1A og 1B var ledig. Perfekt. Jeg ville ha Julia i eget sete, og det hadde ingen ting med sikkerhet å gjøre; jeg orket bare ikke ha henne på fanget i to timer.

___

Jeg var spent på hvordan Julia ville reagere på å fly. Jeg husker Shaya plagdes litt og fikk vondt i ørene under innflyvingen, men underveis var det ingen problemer.
Vi hadde allerede installert oss da han kom – medpassasjeren vår – en dresskledt herre i femtiårsalderen. Selv hadde jeg valgt å sitte ved vinduet, stikk i strid med flyvertinnens anbefaling. Etter at jeg hadde forklart at jeg hadde lang erfaring med å reise med barn, og at å plassere barnestolen innerst medførte at hverken jeg eller Julia fikk anledning til å se ut av vinduet, ble hun merkelig nok litt enig med meg og hjalp til med å feste barnesetet i midten etter at jeg hadde satt meg.
Så der satt vi da han kom heseblesende i siste liten som en av de siste passasjerene. Det var åpenbart at han ikke hadde sett for seg at han måtte tilbringe to timer i intim nærhet av en uberegnelig, potensiell støykilde. Han fikk et svært betenkt uttrykk i ansiktet da han så oss, eller rettere sagt, da han så Julia:

– Oh… ah… would you recomend I ask if there’s another seat available? I mean, is it likely to make a lot of noise… I mean the baby ?
– I don’t know. It’s her first flight.
– Oh, it’s a girl? Hard to tell these days… ah… uh… well, hello there, little one. What’s her name?
– Julia.
– Beautiful name… well… I was hoping to get some work done… never mind.
Han ser seg litt rundt i kabinen før han velger å sette seg, og sier at han tross alt har valgt akkurat dette setet. Han smiler forsiktig til Julia mens han trer seg på plass i sikkerhetsbeltet, og jeg forstår hvorfor han har valgt å sitte nettopp der: Han har ekstremt lange ben. Han smiler litt unnskyldende før han begynner å fikle med mobiltelefonen.
– I allways forget my pin-code, so I have it written dovn on the telephone. Now I must memorise it, or I won’t be able to turn it back on.
– You could write it down, you know, on a piece of paper.
– Yes… I will… only I seem to… have…

Han har en mystisk aksent som jeg ikke klarer å plassere. Så slipper Julia pandaen sin i gulvet, og jeg må ut av setet for å få tak i den.
– How old is she?
– Five months. She sleeps a lot.

 

_

CHARMED – I’M SURE
_

Da Helena plukket oss opp på terminal 5, hadde jeg i løpet av flyturen bestemt meg for å la alle tidligere fordommer fare. London skulle få en ny sjanse, og kanskje London dermed også ville gi meg en ny sjanse. Jeg følte at vi hadde inngått en stilltiende pakt – en pakt som jeg følte hadde blitt godtatt og beseglet av at bagasjen vår faktisk var den aller første som kom glidende. Man skal alltid se etter små tegn.
Vår dresskledte medpassasjer, som jeg under veis hadde fått vite het William, var fra Helsingfors og var advokat med spesialområde i opphavsrett, smilte med et anerkjennende bukk da jeg løftet trillen av båndet og åpnet den med én hånd, før jeg satt Julia oppi, la bagen min i fanget hennes og satt kursen for utgangen, alt i en eneste glidende bevegelse. Vi var de første som kom ut i ankomsthallen. Det hadde aldri skjedd meg før. Jeg tok det også som et tegn på velvilje fra Londons side.

Det var varmt i bilen – varmt, mykt, stille og dunkelt. Det ensformige engelske landskapet som passerte i skumringen langs motorveien, de rytmiske glimtene fra veilysene, lysene fra den møtende trafikken, GPS-en som i blant messet noe på fransk og Julia som pludret ujevnt i barnesetet – det var som om jeg observerte meg selv utenfra. Jeg forsøkte å fange blikket til Jula mellom seteryggene, men hver gang hun så opp, var det bare for å se på Helena, og jeg begynte etter hvert så smått å lure på om hun om hun faktisk klarte å se forskjell på oss. Kanskje hun trodde det var jeg som satt der og kjørte, slik hun var vant til? Jeg tenkte at dersom hun har arvet det elendige synet mitt, var det kanskje ikke så merkelig. Vi er tross alt ganske like, Helena og jeg – nesten til forveksling – i mørket.
– Sitter du ok bak der? Har du det bra?
– Perfekt. Det er den deiligste bilen jeg har sittet i.
– Hun er et veldig harmonisk barn, Julia.
– Merkelig at du skulle si det akkurat nå. Jeg satt faktisk og lurte på om hun ikke ser forskjell på oss. Det kan tenkes hun tror du er meg.
– He he. Så like er vi da ikke.
– Hvis hun har arvet det elendige synet mitt, er det slett ikke sikkert hun ser forskjell. Jeg håper hun ikke har det.
Jeg visste ikke at du så dårlig?
– Jeg ser omtrent ingen ting uten kontaktlinser.
Jeg tror ikke du skal bekymre deg. Du så jo hva som skjedde på flyplassen. Hun strakte armene mot meg med en gang og ville holdes. Barn liker meg… barn og hunder.
– Det finnes noen voksne som liker deg også.

Jo… jeg føler allerede at London og jeg kommer til å like hverandre bedre denne gangen. Kanskje jeg sågar har blitt tilgitt…

_

[London, en by jeg både liker og misliker, med en blanding av beundring, fordommer og misunnelse.]

_

LONDON OKTOBER 2001en oppsummering sett i historisk perspektiv.

_

“Den som Gud har gitt en kølle, har han også gitt forstand”, ironiserer Jens Bjørneboe i skuespillet “Til lykke med dagen“.

I England slipper ikke hvem som helst inn for tiden, og man skal vokte seg vel for å fremstå som smart eller belest i møte dem som er satt til å vokte Imperiets grenser. Disse brave kvinner og menn er nemlig gitt både kølle og all makt på britisk jord, og avgjørelsen om hvorvidt man som utlending får lov å slippe inn i dette isolerte øyriket, er helt opp til de uniformertes personlige vurdering, og den kan ikke ankes.
Sett i lys av den dramatiske tildragelsen i New York tidligere i høst, er det muligens ikke så merkelig at jeg, med sommerbrunt ansikt og kullsort hår, blir mistenkt for å ha ondt i sinne, og ettersom jeg tilhører den delen av menneskeheten som aldri ligner på seg selv akkurat den ene dagen man skal fotograferes for pass eller førerkort, er det også helt naturlig at jeg må svare på spørsmål som om hvorvidt jeg egentlig er meg selv, om det er min naturlige hårfarge, om det er mitt eget hår eller om det er en parykk. Mistenksomheten har økt og sikkerheten har blitt tilsvarende innstrammet etter at Osama bin Laden rev Twin Towers uten løyve.

Amerikanerne har allerede begynt å kalle tomta for Ground Zero, der tårnene sank i grus mistenkelig likt den måten som Phillips-bygningen på Majorstuen lot seg falle til jorden da den ble revet i fjor vår. Men Ground Zero? Hallo? Har amerikanerne allerede bekvemt fortrengt at Ground Zero er navnet på plassen der minnesmerkene står i Hiroshima og Nagasaki, de som skal minne oss om hvor atombombene eksploderte da amerikanerne myrdet 150.000 sivile og skadet ti ganger mange? Og nå skal liksom amerikanerne ha rett til å bruke navnet Ground Zero, bare fordi noen skarve tusen amerikanere døde i New York? Eier de ikke sans for proporsjoner, eller forsøker de rett og slett å tilrane seg navnet for å minimere betydningen av skammens minnesmerke over Amerikas største forbrytelse mot menneskeheten? Er det ikke snart på tide at noen minner amerikanerne på hvorfor de faktisk har blitt verdens mest yndede terroristmål?

Etter en muntlig advarsel samt en intensiv formaning om å for fremtiden avholde meg fra å smile oppgitt over eventuelle spørsmål fra sikkerhetspersonalet, får jeg aller nådigst slippe inn i de gjenværende restene av Det Britiske Imperiet.
Min far har fortalt at man tidligere måtte godtgjøre at man hadde penger til eget livsopphold for å få krysse grensen. Nå må man godtgjøre at man har sitt eget hår. Verden er avgjort på vei ett eller annet sted… muligens fremover, men det skal jeg heller svare på om ti år.

I London vil man vite hvor passasjerene skal før de får sette seg inn i taxien. Man stiger ikke inn i en taxi før man er invitert inn. Det må være der vampyrene har den skikken fra, dersom det da ikke er omvendt.

– Hotel Berner, please.
– In Berner street?
– Yes. That’s excactly the one I had in mind.
– And which route would you prefer?
– Which route? Are you serious?
– The shortest or the fastest?
– I could flip a coin, but I only have credit cards. You decide.
– I would go for the fastest.
– Fine. I shall put my faith in your hands, totally.

Men det er ikke alltid man er så heldig å få en sjåfør det er mulig å konversere med. I blant får man jovial gammel rosin med uforståelig sosiolekt og ditto vitser, og i blant blir man fraktet av en fåmælt sikh med tydelig og distinkt koloniengelsk. Sistnevnte nøyer seg som regel med å påpeke at det regner:
– It is raining.
– Yes… it certainly is…?
– It is very slippery.
Underforstått: Derfor kjører han halvparten så fort som de andre bilene, det min mor kaller dobbelt så sakte. Taxameteret går forøvrig på en blanding av distanse og tid, akkurat som i Norge.

Som utenlandsk hotellgjest møter man ingen kontroll ved inngangsdørene, kun en formell og nystriglet dørvakt. En engelsk dørvakt er en person hvis oppgave det er å holde døren åpen og eventuelt tilkalle en pikkolo dersom noen ankommer med mer bagasje enn de etter hans vurdering er i stand til å bære uten anstrengelse. En engelsk dørvakts vurdering av hva som er anstrengende, er ganske enkelt om den ankommende gjest har så mye å bære at det ikke gir vedkommende en ledig hånd som kan brukes til å tipse med. I de tilfellene han mener gjesten anstrenger seg, kommer pikkoloen springende, og så skal begge ha et pund hver, som en slags cover charge, en avgift for bruk av facilitetene, noe man forøvrig også kan oppleve på enkelte restauranter i her London – ikke spør hvorfor.

London er antagelig den hovedstaden i Europa hvor man opplever de tydeligste klasseskillene. Høy utdannelse er dyrt i England, og man må være høyt utdannet for å inneha en posisjon hvor man har råd til å la sine barn få en tilsvarende høy utdannelse. I England vil høy utdannelse reflekteres i måten man snakker og oppfører seg på, i langt større grad enn for eksempel i Norge hvor språk og manerer er på et langt jevnere nivå og helt uavhengig av om man har tatt offentlig finansiert eller privatfinansiert utdannelse. De velutdannede i England opptrer alltid høflig, selv om man i blant kan ane en viss antydning til overbærenhet mot oss som ikke til fulle behersker alle spissfindighetene i det ordrike og uttrykksfulle språket deres, mens de mindre velutdannede, de med et litt svakere utviklet intellekt, gjerne opptrer med et anstrøk av overdreven servil respekt, som om de ønsker å signalisere at de av egen fri vilje har påtatt seg å spille denne rollen, og at de egentlig innerst inne og på alle måter er oss overlegne.

Når jeg forlater hotellet og drister meg til å ta bussen eller tuben til de mindre prangende delene av London, opplever jeg i blant en følelse av å bli sett på med en viss skepsis, som om nærværet mitt medfører en slags følelse av beklemthet over at en utlending har trengt seg så dypt inn på deres domener at de ved selvsyn kan registrere at det finnes områder i London der gatene ikke blir vasket hver eneste natt, og hvor folk beveger seg utendørs i utilpasset hverdagsantrekk av ukjent kvalitet og opprinnelse. Er det bare innbilning fra min side, eller aner jeg skepsisen som en skjult forsmedelse, en slags blygsel over armodet hos et opprinnelig stolt folkeferd som har blitt drevet fra skanse til skanse og tufte til tufte, til de nå ikke lenger har annet enn smugene tilbake?
Det fordums imperiet har gått i oppløsning, det europeiske fellesmarkedet har inntatt maktkorridorene og Thatcher har overlatt folkets arvesølv til private investorer. Og ikke bare det: Det er gjerne utenlandsk kapitalister som står bak de største investeringene. De beste delene av London, landets hovedstad, eies ikke lenger av engelskmenn. I sitt eget hus er de fordrevet fra finstuen til dagligstuen, og om ikke lenge myldrer nok utlendingene inn i dagligstuene deres også, og hvor skal man da oppholde seg? I kottet under trappen bor det allerede en bunke kinesere, og garasjen er for lengst utleid til tolv indiske taxisjåfører.

Nei, det er ikke greit.
Rule Britannia, det en gang så høviske og djerve krigsropet, er redusert til et mumlende ekko som kvier seg for å skape gjenklang mellom husveggene i tåkefylte bakgater. Selv i Berlin, selve erkefiendens gjenopprettede hovedstad, får arbeiderklassen lov å gå på pub hele døgnet om de vil, altså i Tyskland, dette landet som ikke hadde fortjent annet enn å bli krigsbytte. Hvor er verden på vei?
Engelskmenn har vært vitne til at deres egen makt har forvitret, samtidig som Tyskland på nytt fått lov å bygge seg opp til en mektig stormakt, akkurat som i mellomkrigstiden. For de konservative og rettskafne britene, er det som om lyden av taktfast hanemarsj på nytt blir ført med vinden, tvers over kanalen og helt frem til Londons innerste gemakker, hvor ærlige arbeidsfolk kastes ut av pubene en time før midnatt, på et tidspunkt da resten av Europa er i ferd med å benke seg forventningsfullt rundt bardiskene.

Og til slutt må vi passe på å ikke glemme Lady Di, den stjålne prinsessen, den engelske juvelen, forført og røvet av en egyptisk milliardærsønn, bare for å bli jaget i døden av franske paparazzier…

Sukk!

Jo, det er lett å få sympati med underklassen i et England der utlendingene har fått lov å raske til seg kontroll med infrastukturen. Jeg føler med dem, til tross for at hushjelp-engelsken skjærer i ørene etter årevis med påvirkning fra filmer og TV-serier, og det nærmest motbydelige londonske rennestens-språket helt automatisk bringer frem et bilde av mentalt utfordrede drop-outs med ordet “fucking” som den ultimate gradsbetegnelsen i det de selv tror er et språk.
Den viktigste grunnen til at jeg aldri frivillig oppsøker de mer “fargerike” delene av London, er faktisk redselen for å påtreffe disse guttegjengene av imbesille tapere med dårlige tenner og kloakkånde, tilbakestående kyllingskaller som aldri vil forstå poenget ved personlig hygiene og tror de er tøffe når de terroriserer forsvarsløse jenter og pensjonister.

… og forøvrig kan de som mener at nordmenn oppfører seg uhøflig oppsøke en avisselger på Oxford Street.

LONDON – oktober 2001

 

_

GJENBOEREN

_

Helena har leid en ganske romslig leilighet med fire soverom ved Holborn Station. Bygningsmassen er varierende, men i all hovedsak fra tidsperioden rundt forrige århundreskifte. Gården der vi bor i fjerde etasje, er litt nyere, og jeg vil tro den er bygget på tredve-tallet, noe jeg utleder av at den har et anstrøk av funkis over seg og ganske moderne vinduer uten slåer.
Det eneste jeg finner litt ubehagelig ved å bo her, er avstanden til naboene. Med en gatebredde på knapt tre meter, vil jeg tro man har tatt større hensyn til tomteprisene enn til brannforskriftene under byplanleggingen, dersom det da overhodet eksisterte noen plan for utbyggingen på den tiden. Hadde jeg hatt et normalt syn for alderen, hadde jeg antagelig kunnet telle nesehårene på mannen som står og ser på meg i vinduet tvers over gaten. Det var ikke fritt for at det kvapp litt i meg da jeg oppdaget ham. Jeg er ganske uvant med at noen stirrer så åpenlyst.

– Helena?
– Mm?
– Kan du komme hit litt?
– Er det viktig? Jeg har noe på platen som jeg venter på at skal koke.
– Det står en mann i vinduet…på andre siden av gaten.
– Så du har oppdaget ham?
– Hva mener du? Pleier han å stå der?
– Mm.
– Ser han på oss?
– Aner ikke. Han står der også når jeg ikke er hjemme.
Hvordan vet du det?
– Fordi det var det første jeg sjekket.
– Jaha? Hvordan sjekket du det?
– Jeg lot som om jeg ikke var hjemme.
Du lot som om du ikke var hjemme… selvfølgelig, hva ellers… Jeg er bare ikke vant til at noen er så nærme.
– Noen ganger vifter han med armene også, som om han holder tale.
– Kanskje han er politiker?
– Jeg tror han er skuespiller. Jeg mener jeg har sett ham på TV. Du må bare trekke for gardinene hvis det plager deg.

Jeg skal til å følge Helenas råd og trekke for gardinene, men så stopper jeg halvveis.
Ser han på meg, eller står han bare foran vinduet og tenker? For alt jeg vet kan det tenkes jeg er luft for ham, og at han bare stirrer tvers gjennom meg mot et punkt på en innbilt horisont hinsides både tid og rom og min fatteevne.

Hva om han ikke er klar over at han er til sjenanse? Kanskje han blir brydd og litt flau dersom jeg trekker for gardinene? Det er jo en ganske demonstrativ handling å trekke for gardinene rett i synet på noen. Det kan lett oppfattes som en indirekte beskyldning – som at jeg tar ham for å være en kikker. For alt jeg vet er det en rutine han har å stå i kontemplativ ro foran vinduet og gjennomgå dagens viderverdigheter. Dersom jeg plutselig trekker for gardinene, vil jeg kanskje ødelegge øyeblikket hans, og kanskje medvirke til at han aldri mer kommer til å tørre å stå foran vinduet og kontemplere. Jeg kan rett og slett frarøve ham noe viktig i livet hans ved å demonstrativt stenge ham ute. Og hva gjør det egentlig om han ser på meg? Jeg ser jo på ham, uten at der virker som om han bryr seg om det.
Jeg kan heller slukke taklyset. Det virker i hvert fall ikke påfallende.

Når jeg igjen setter meg foran skjermen, kan jeg se speilbildet av ansiktet mitt i vinduet. Det har blitt helt blått i det reflekterte lyset fra dataskjermen. Sett utenfra kan jeg antagelig gå for å være den hemmelige datteren til Dr. Manhattan. Det må være slik han ser meg, tenker jeg, som en selvlysende maske.
Et par minutter senere har mitt bevisste jeg glemt at han eksisterer.

– Du er ikke så glad i rødbeter hvis jeg husker riktig?
– Ikke så veldig.
– Er det noe mer jeg skal være forsiktig med?
– Sylteagurk, ansjos, kapers og dill.
– Chili?
– Det kan jeg ikke få nok av.

_

_

KØBENHAVN,  FEBRUAR 2015

Jeg blar litt bakover i dagboken min, og brikkene begynner å falle på plass.
Jeg var i Berlin året før jeg foretok min lett syrlige oppsummering av London – i et Berlin som for meg fremstod som Londons storebror – en voksen og kunnskapsrik eldre bror som ikke hadde noe behov for å fremheve sin egen fortreffelighet. Berlin var en by med naturlig autoritet. Når Berlin snakket til meg, så holdt jeg kjeft og lyttet, akkurat som alle rundt meg.

“Det er derfor vi kommer hit, for å lytte til hva byen har å lære oss”, skrev jeg i dagboken min.
Det var en svært generell formulering som jeg ikke hadde dekning for…

_

BERLIN, HØST 2000.

 

_

ISOTOP

1) HICKENBURGER

Jeg våkner av en ukjent ringelyd ett eller annet sted i rommet. Det må være hotelltelefonen. Burde den ikke stått på nattbordet? Kanskje den står på skivebordet? Jeg kan ikke se den noe sted. Skal jeg orke å reise meg?
Jeg slipper å ta avgjørelsen. Ringelyden stopper av seg selv, og etterpå blir det merkelig stille et øyeblikk, som om hodet mitt skal restarte og venter på en kickstart. Så kommer en moped putrende og stopper utenfor vinduet, og så begynner hodet mitt å virke igjen og inntrykkene fra i natt samler seg, sakte, som i en reversert eksplosjon i slow-motion, der fragmentene kommer duvende tilbake fra et usynlig rom og til slutt føyer seg sømløst sammen til en forståelig helhet.
Jeg er alene. Hilde har altså stukket i løpet av natten, uten å vekke meg. Ingen lapp. Det jeg sitter igjen med er avtrykket av hodet hennes på hodeputen og duften av sex under dynen… og parfymen hennes… liljekonvall og jasmin, som blander seg mykt. Og nå er hun borte. The girl that got away…?

Jeg tåler det… jeg har tålt før.
Jeg ville kanskje ha sneket meg pent ut jeg også, om jeg hadde vært henne, forsvunnet ut i mylderet og latt byen oppsluke meg og skjule alle spor. Da er man trygg på å ikke bli funnet.

Realitets-sjekk:
Hvordan har jeg det egentlig? Er jeg forelsket, eller bare fyllesyk?
Jeg unnlater klokelig å svare, motstår fristelsen til å ta en øl i minibaren (selv om jeg vet at det hjelper), og tar en dusj i stedet, selv om jeg egentlig ikke har lyst til å vaske henne av meg. Men resten av verden er kanskje ikke like begeistret, så…
Klokken er halv tolv. Jeg har fortsatt to og en halv dag til disposisjon i Berlin. Været er pent og jeg har lyst på frokost. Jeg har hatt en fin natt. Hva mer kan jeg egentlig ønske meg?

Jeg føler meg faktisk ganske fresh når jeg løper ned trappen til resepsjonen med fuktig hår. Jeg er sulten, egg-og-bacon-sulten. Jeg har lyst til å spise ute på en café i en bakgate, og på veien vil jeg kjøpe en avis og finne ut hva byen opptatt av.
Jeg er i Berlin.
Yuhu!

Nederst i trappen får jeg øye på resepsjonisten, og gjenkjenner ham fra i går. Det var han som forklarte meg veien da jeg skulle treffe Hilde. Er ikke smilet hans egentlig på grensen til å være foruroligende? Bør en resepsjonist smile på den måten til en gjest… egentlig? Jeg lytter til blodsukkeret mitt, og det forteller meg at jeg lett kan bli både amper og litt uhøflig dersom jeg blir tvunget til å kaste bort tiden min på å konversere ørkesløst om en eller annen døll severdighet jeg ikke burde gå glipp av. Jeg vil ha frokost, ikke noe snikk-snakk, så jeg smiler fort og setter opp farten, slik at det ikke skal herske den minste tvil om at jeg har hastverk med å komme meg ut døren.
– Fraulein… warten Sie… bitte.
Stønn!
Skal jeg late som om jeg ikke hører ham? Nei, det er uhøflig, og dessuten tror jeg ikke han ville ropt på den måten dersom det bare var for å chatte. Det er sikkert best å sjekke hva han vil.
– Ja?
Han holder opp en langstilket rød rose, svøpt i glinsende cellofan.

– Denne ble levert for en halv time siden.
Så det var altså derfor telefonen ringte, tenker jeg, og så får jeg hjertebank.
– Oj… til meg?
– Skal jeg finne en vase?
– Ja takk… en vase er fint… hvem var det som leverte den?
– Et bud… et blomsterbud.
Det er slått et rødt bånd rundt toppen av cellofanen, og det henger en konvolutt i en snor.
Kjære Cecilia, takk for i går.
Et øyeblikk glemmer jeg hvor jeg er.
– Yes! hører jeg min egen stemme, og blir litt flau når jeg ser resepsjonisten smiler. Han får bare smile. Jeg leser videre:
“…du sov så tungt, jeg ville ikke vekke deg. Vi kan godt treffes etterpå, dersom du vil se meg – Hilde.”
Dersom jeg vil se henne…
hva slags spørsmål er det?

Det står et telefonnummer nederst.

Jeg går utenfor og slår nummeret, ser meg rundt litt og venter på svar. Tre ring… fire… jeg lar blikket hvile på en varemoped som står halvveis oppå fortauet på andre siden av gaten, og lurer på hva hickenburger kan være… fem ring… klikk!
– Ja, bitte?
– Hilde?
– Moment mal….
Jeg hører noen rope navnet hennes på norsk. Det romsteres litt, og så blir røret plukket opp.
– Hallo?
– Takk for i går, og takk for rosen. Det var…

– Cecilia?
– Trodde du ikke jeg ville ringe?
– Jeg håpet. Jeg fant ikke noe å skrive med da jeg skulle gå, og så tenkte jeg at det var hyggeligere med en blomst enn bare en lapp i resepsjonen.

Jeg kan høre på stemmen hennes at hun smiler. Husker jeg ansiktet hennes? Blå øyne… veldig blå, og veldig store… og fregner på nesen… og grove lepper med dype mønster.
– Jeg vil gjerne se deg.
– Jeg er og hjelper mamma på atelieret. Har du lyst til å komme hit?
– Jeg må spise noe først. Har du et sted å anbefale? Jeg trenger en skikkelig dagen-derpå-frokost.
– Det får du over alt. Men du kan gå på Lennart. Han er svensk, og da får du ikke noen problemer med menyen, eller?
Jeg hører hun ler, og skjønner hva hun sikter til.
– Er det langt?
– Tre stopp. Gi meg nummeret ditt, så skal jeg tekste deg adressen, og så kan vi snakke mer etterpå…

Ralp’s hickenburger… når jeg kommer nærmere ser jeg at det mangler en c.

_

2) LENNART’s CAFÈ

Lennart viser seg å være en hengslete femtiåring med fett hår, dagsgamle skjeggstubber og nervøse rykninger. Jeg forteller at Hilde sendte meg for å få en skikkelig dagen-derpå-frokost. Han titter litt opp i taket som om han er nødt til å tenke seg om et øyeblikk før han plutselig smiler et slags skjevt Harrisson Ford-smil. Hilde ja, jo hun er en mycket charmig chica. Så legger han til at det i grunnen er Hildes mamma han kjenner, og etter smilet å dømme, er det ikke tvil om at han sågar kjenner henne i bibelsk forstand. Jeg må bare sette meg hvor jeg vil, så skal han be kokken diske opp noe som river. Jeg merker at jeg trekker et innvendig lettelsens sukk. Jeg var et øyeblikk redd for at han laget maten selv.

Det er fullstendig tomt i lokalet, og egentlig litt for varmt til å sitte inne, så jeg finner meg en plass utenfor. Det er sol og ganske vindstille, og nesten ingen trafikk rundt det lille torvet. Jeg finner frem filofaxen min for å skrive litt, men blir bare sittende kope. Jeg har sommerfugler i maven. Tenker på Hilde, sjekker om jeg har noen avtaler neste uke og lurer på om jeg kanskje skal utsette hjemreisen litt.
Når Lennart kommer med maten, har jeg allerede i tankene sett for meg at jeg  kan være her noen dager ekstra, kanskje finne et billigere sted å bo og bli bedre kjent med byen… og med Hilde. Jeg har lyst på en øl, men ombestemmer meg og ber om et glass hvitvin. Frokosten består av to overvektige pølser, en drøy porsjon potetstappe, fire baby-mais og sennep og ketchup. Jeg foretar en forsiktig prøveboring i en av pølsene… hm… det smaker langt bedre enn det ser ut.

Lennart har misforstått og kommer med et glass rødvin. Jeg orker ikke protestere, smiler og sier takk, og tenker at det får gå. Alt er egentlig greit, tenker jeg… helt til Lennart setter seg på en stol ved nabobordet og ser på meg. Har han tenkt å sitte og se på meg mens jeg spiser?
– Lyssna… ursäkta om jag stör, men jag måste fråga dig en sak.
Har jeg egentlig noe valg?
Jeg smekker Filofaxen sammen og dytter den lett demonstrativt ned i vesken, så han om ikke annet skal forstå at jeg nå faktisk forandrer planene mine utelukkende for å være imøtekommende.
– Du må bare fortsette å spise…
Det var da overmåte generøst. Jeg stikker gaffelen i en baby-mais. Den er perfekt kokt og troner potent på toppen av gaffelen. Jeg smiler og biter den i to.
– Du må endelig bare snakke mens jeg spiser…

Ti minutter senere har jeg ennå ikke fortært frokosten. Lennart har en tendens til å åpne setningene sine med ordet “lyssna”, og når en veloppdragen pike får beskjed om å høre etter, så slutter hun automatisk å spise.
– Lyssna…
Refleksen sitter i ryggmargen. Jeg lytter til det fonetiske bombardementet mens pølsene blir kalde og potetstappen størkner, og tenker på anekdoten min far i blant serverer om den norske ambassaderåden i København som under en middag hos min farfar reiste seg for å holde tale akkurat i det iskaken hadde blitt servert. Essensen i Lennarts lett absurde ordflom kan etter hva jeg skjønner kokes ned til at han “i og for seg” ikke heter Lennart, men at det i realiteten er caféen som heter Lennart og at den er oppkalt etter en svensk landskapsmaler som også het Lennart… fordi det var meningen at navnet på caféen skulle gi assosiasjoner til kunst.

– Art, som i Lenn-art. Målaren Lennart. Hajar du?
Joda, jeg “hajar”, og sier jeg syns det er et genialt navn. Han forteller at han faktisk selv har kunstneriske aner, og deklamerer det med en slik patos at jeg får en følelse av at utsagnet skal være den endelige brikken i puslespillet, den siste sentrale bestanddelen som gjør at det komplette portrettet kan pusles sammen og bildet av Lennart materialiserer seg like detaljrikt som var det malt av Hieronymus Bosh.
– Jeg forstår… det forklarer jo saken… med navnet altså.
– Nämligen… lyssna…

_

3) ZOMBIE FRÜHSTÜCK.

Så langt har jeg tydeligvis bare fått innledningen på det han har på hjertet. Det egentlige problemet hans, som det omsider kommer for en dag, er at han føler seg som den eneste levende blant zombier, og at han savner våkne og intelligente mennesker å samtale med, mennesker som meg, påstår han, og smiler. Jeg forsøker å smile tilbake og kaster et raskt blikk over omgivelsene med en stille bønn om at det snart må komme noen gjester han må ta seg av, noen som kan redde meg. Dette blir for heavy på en lørdag formiddag i bakrus. Jeg lurer på om jeg skal slå en plate og fortelle at jeg har en avtale med Hilde, men slår det fra meg og blir sittende, for et sted i bakhodet vet jeg at det er nettopp slike øyeblikk som skaper minner, øyeblikk som jeg automatisk får lyst til å flykte fra til å begynne med, men som nesten uten unntak ender som opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Mannen er åpenbart ikke helt ved sine fulle fem, men han er like åpenbart fullstendig harmløs.
– Hva mener du med at du lever i en verden av zombies?
– Partikkelfysikk, kjenner du det begrepet?
– Du tenker på kvarker og sånn?
– Vi to, du og jeg, vi tenker på partikkelnivå, der man er nødt til å finfordele detaljene, hajar du? Jeg så det presis med én gang.
– Hva da?
– Når man blir så gammel som meg, så ser man sånt.
– Ser hva da?
– Jeg har også vært en sånn som deg, om du kan fatte det, den gangen jeg var ung og haiket verden rundt.

– Okei… men hvor kommer zombiene inn i bildet, egentlig?
– Det er de andre, de som beveger seg som zombies. Ikke fortell meg at du ikke har lagt merke til det.
Jeg skyver tallerkenen fra meg og finner en sigarett i vesken. Jeg vet av erfaring at jeg ikke burde røyke i bakrus, men jeg klarer allikevel ikke å motstå fristelsen.
– Ettersom du ikke heter Lennart, hva skal jeg kalle deg?
– Alle kaller meg Lennart, eller Lenny. Du kan velge.
– Så… Lennart… du har reist endel, forstår jeg?

– Jeg har reist så mye at jeg misunner meg selv som ung! Har du tenkt over det, at man kan bli misunnelig på sitt tidligere jeg? Svartsjuk!
– Det er en interessant tanke.
– Lyssna… man kan bli gal av å sitte med hodet fullt av inntrykk og opplevelser som man aldri kan fortelle om. Alt ligger nemlig i detaljene, hajar du? I de mikrodetaljene som bare folk som du og jeg ser. Og når jeg tenker på hvordan jeg engang var i stand til å finsikte detaljer på et så mikroskopisk nivå, så smått at selv de mest usynlige forskjellene kunne bli utslagsgivende for totalopplevelsen, da snakker vi om dynamikk… hva? Hajar du?
– Men du må jo skrive om dette. Det er tydeligvis et område du vet mye om.
– Mikrolitteratur. Nei du, det er for farlig. Lyssna… når man har varmet noe i mikroovnen, så skal man la det stå en god stund innen man spiser det. Vet du hvorfor?
– Fordi det er for varmt?
– Nei. Fordi det finnes små partikler i maten som samler opp mikroenergien, og de kan bli så varme at de smelter hull i tarmene våre.
– Det visste jeg ikke.
Jeg knuser sigaretten i askebegeret og angrer… men det visste jeg på forhånd.
– Har du et glass vin til?
– Jajjamen…

_

4) NAZI-BIKERS

– Lyssna… hvor lenge har du kjent Hilde?
– Jeg ble kjent med henne i går, faktisk.
– Oj.
– Det var helt tilfeldig.

– Tilfeldig? Tror du på tilfeldigheter?
– Burde jeg ikke det?
– Ikke med Hilde. Det er bra når dere svinger med samme periodetall, men farlig når dere divergerer.

– Hva mener du nå?
– Dere har så lik energi at det kommer at eksplodere når dere kommer i utakt.
– Jeg forstår. Takk for advarselen.
– Lyssna… jeg kan aldri skrive om mitt liv. Jeg er en hemmelig person som ikke finnes.
– Jaha? Det er spennende.
– Alle vet det, så det er ikke egentlig hemmelig. Du forstår, jeg er Pappandreos hemmelige sønn, men han har fornektet meg hele livet. Det er derfor jeg gjemmer meg her i Berlin.
– Du verden?
Stemningen blir understreket av en dyp buldring. Jeg har hørt om lyn fra klar himmel, men ikke om torden. Lennart får et vaktsomt uttrykk i øynene og legger hodet litt på skrå for å lytte.
– Lyssna…
– Ja?
– Tyst… lyssna…
Han gjør tegn til at jeg skal være stille. Så hører jeg hva det er. Det som etter hvert tiltar i styrke og brummer mellom husveggene er rett og slett lyden av en gjeng med tunge motorsykler, bikere.
– Det er bare motorsykler.
– Tyst!
Lyden kommer nærmere, men så blir den brått svakere igjen, og til slutt er den helt borte. Lennart smiler og ser lettet ut.

– Bra de ikke kom hit.
– Bikere er da ikke noe å være engstelig for?
– Jeg vil ikke ha dem her, nazistene.
– Er de nazister?
– Jajjamen. Nasjonaldemokrater. Du kan se dem når de marsjerer. Svermer av bikere som passer på at de får gå i fred.
– Åpenlyst? Jeg trodde det var forbudt?
– Næhei, det er bare i navnet det er forbudt. Nasjonalsosialismen har bare fått et annet navn. Nå kaller de seg nasjonaldemokrater i stedet, og de yngler som ormer. Om femti år har de overtatt makten. Hva tror du skjer da?
– Det kan du ikke mene? Europa vil aldri tillate det.
– Om femti år finnes jeg ikke lenger, så jeg slipper å oppleve det. Men det kommer til å skje, det ligger i detaljene… merk mine ord.

_

6) PROGNOSE

Jeg treffer Hilde som avtalt på Alexanderplatz. Hun kommer på sykkel og har på seg en altfor stor blå herreskjorte med malingsflekker. Når hun kommer nærmere ser jeg at hun er fullstendig usminket. Hun ser ung ut, mye yngre enn i går.
– Mamma har invitert oss på middag. Blir du med?
– Hjem til deg? Okei… eh, bare så jeg ikke sier noe feil, hva har du fortalt om oss?
– At jeg var hos deg i natt. Slapp av, mamma vet. Hva syns du om Lenny?
– He-he… hva skal jeg si… han var morsom.
– Jeg visste du kom til å like ham.
– Moren din liker ham visst også?
– Sa han det? Akkurat det er litt hemmelig, faktisk.

Berlin har et annet tempo i dag, mer bedagelig. I dag er det ingen som har hastverk, sånn som i går. Vi tusler sakte i varmen. Jeg aner ikke hvor vi er på vei, men etter omtrent tyve minutter kommer vi til Auguststrasse, et sted jeg kjenner igjen fra en av turene med pappa.
– Er det her dere bor?
– Ja, rett her borte.
– Jeg har vært her før. Det er et galleri her borte, er det ikke?
– Snart blir det ett til.
– Skal vi ta et glass vin før vi… eller venter hun på oss?
– Vi kan godt ta et glass vin, men ikke akkurat her. Jeg vet et bedre sted.

Det virker varmere her enn i sentrum. Folk søker skyggene og flokker seg under parasoller på fortauscaféene. Det er bare ungene som orker å løpe i gatene der ettermiddagssolen steker på asfalten.
Hagberts Bar. Hilde trekker meg med inn i mørket, selv om det er ledige plasser på gaten. Det er noe som er annerledes enn det var i går. Noe i blikket hennes?
– Hilde… er det en dårlig idé? Du kan jo bare si til moren din at jeg måtte… gjøre noe annet.
– Har du ikke lyst?
– Jeg føler liksom at noe er galt… gjør ikke du?
– Er det meg?
– Hilde… hvor gammel er du? Helt ærlig.
– Femten?
– Du er ikke femten?
– Seksten? Tror du det?
– Jeg vet ikke hva jeg skal tro.
– Fjorten? Tolv?
– Hilde.
– Hvorfor spiller det plutselig noen rolle hvor gammel jeg er? Jeg er nitten for faen! Vil du se leg?
– Unnskyld.
– Kanskje du har rett.
– Jeg vil ikke ha rett.
– Hva vil du da?
– Jeg vil bare at det skal være fint, sånn som i går.
– Vet du hva? Jeg har jobbet i hele dag, helt siden klokken ni i morges, og jeg rakk ikke engang å skifte eller sminke meg før jeg måtte sykle i full fart for å rekke avtalen vår. Dessuten har du sovet minst tre timer mer enn meg.
– Unnskyld…
– Det er jo litt søtt da, at du trodde jeg var femten.
– Jeg trodde ikke det… du så bare så veldig ung ut med de store klærne og uten sminke… jeg har en opplevelse som… unnskyld, jeg tenker bare på meg selv.
– Da er vi to om det. Jeg har ikke tenkt på noe annet enn deg helt siden jeg gikk i dag tidlig.
Omsider kommer vinglassene vi har bestilt.
– Hva vil du nå?
– Spise middag med moren din.
– Og etterpå?
– Se hva som skjer…?

_

_

BERLIN 2000 i retrospekt.

Jeg var tyve da jeg reiste til Berlin alene for første gang, og havnet midt i forberedelsene til gjenforenings-jubileet. I avisene og på TV bølget debatten: Er gjenforeningen virkelig noe å feire for folk flest?
På det tidspunktet tror jeg det var få av Berlins tilfeldige turister som orket å låne øre til debatten. Den angikk på en måte ikke utlendinger.
Jeg tilbrakte to netter med Hilde. Så reiste hun til München med moren sin, og jeg så henne aldri igjen. Men det var heller ikke derfor jeg hadde reist til Berlin, bare for å treffe noen. Jeg døyvet den lille klumpen i maven og gikk videre.
De to påfølgende dagene ruslet jeg rundt og fikk med meg noen utstillinger.  Jeg dumpet over en tilfeldig diktopplesnings-happening, og gikk innom en  formiddagskino hvor jeg så High Fidelity, alene. Og så slappet jeg av med avisene på Lennarts Café, når jeg hadde fått nok av å vandre gatelangs på jakt etter Berlins sjel. På hotellrommet ble det gjerne til at jeg ble sittende foran TV-en og glane, etter at jeg hadde dusjet og ventet på at håret skulle tørke, eller når jeg bare sløvet og lurte på om jeg orket å legge noen planer for kvelden.

Det var tydelig for enhver at det i all hovedsak var politikerne som mente at gjenforeningen var verdt å feire. For de tidligere øst-tyskerne hadde gjenforeningen medført både økt arbeidsløshet og senket levestandard, og for vest-tyskere flest hadde effekten av gjenforeningen blitt mest synlig gjennom en strøm av nye jobbsøkere. Øst-Tyskland under kommunistisk styre hadde vært en sosialistisk velferdsstat der samfunnets oppgave hadde vært å tilrettelegge livet for innbyggerne. Arbeid til alle, barnehageplass til alle, helsetjenester, tannlege, sosial rådgivning, yrkesveiledning – goder som folk flest satt pris på, men som ikke var forenlige med kapitalismens forbruksbaserte vekstpolitikk.
Det var nettopp disse godene det vestlige propagandamaskineriet gjennom hele den kalde krigen hadde sablet ned og kalt inngrep i menneskets frihet, umenneskelig adferdskontroll og politisk indoktrinering. Etter den vest-tyske overtagelsen av den tidligere kommunistrepublikken, ble fraværet av de sosiale godene veldig tydelig for den tidligere øst-tyske befolkningen. Denne formen for velferd var det hverken økonomisk eller politisk mulig for Vest-Tyskland å opprettholde i et gjenforent Tyskland. Høy grad av statlig velferd betyr inndragelse av kjøpekraft for de rikeste, noe som igjen vil dempe forbruket. Velferd skaper ikke økonomisk vekst. Når det samtidig var en politisk nødvendighet å propagandere kapitalismens overlegenhet og med all tydelighet understreke det faktum at forbrukersamfunnet og den kapitalistiske modellen hadde seiret massivt i møte med den kommunistiske østblokkens sparsommelige og tilbakestående velferdsøkonomi, var det kanskje ikke så snodig at oppfatningen bredte seg om at den tidligere øst-tyske befolkningen var et folk som i bunn og grunn hadde levd på sosialhjelp og således var potensielle sosialklienter hele bunten – og sosialklienter er som kjent annenrangs borgere. Og da mektige vest-tyske konsern kjøpte opp det som fantes av øst-tysk industri bare for i neste omgang å legge den ned og på den måten bli kvitt brysom konkurranse, økte selvsagt andelen arbeidsløse øst-tyskere med behov for ledighetstrygd og bostøtte.
For den jevne tysker fikk gjenforeningen en bitter ettersmak, og var i bunn og grunn ikke noe å feire. På begge sider begynte det å demre at gjenforeningen hadde utviklet seg til et gedigent røvertokt hvor private vestlige investorer med makthavernes godkjennelse beriket seg på folkets bekostning. Den såkalte “folkegaven”, som innebar at øst-tyskere kunne veksle inn øst-tysk valuta én til én mot tyske mark, noe som tilsynelatende var en generøs gest, medførte i realiteten at ble det så godt som umulig å etablere nye virksomheter i det tidligere øst-tyskland som en følge av at kravene til lønnsomhet ble umulige å møte da den nye valutaens langt høyere verdi automatisk medførte en dramatisk økning i lønnskostnadene.

Det var slik jeg, kort og unyansert oppsummert, forstod konflikten, og det var dette folk flest altså ikke fant noen grunn til å feire.
Men gjort var gjort. Det var en umulighet å tilbakeføre de enorme øst-tyske verdiene som den vestlige industrikannibalismen hadde fortært da gjenforeningen var et faktum, og det var heller ikke ønskelig.

Hvordan det er i dag, er jeg ikke sikker på, men dette var situasjonen da jeg besøkte Berlin for fjorten år siden, og det var i den settingen jeg snappet opp en samtale mellom to engelskmenn som hadde plassert seg ved sidebordet mitt på flyplassen den tirsdag formiddagen jeg skulle reise tilbake til Oslo…

_

ZWEI ENGLÁNDER IN BERLIN

Samtalen var på ingen måte brautende eller høylydt, og jeg tror heller ikke den var ment som noe forsøk på posering eller provokasjon. Det virket heller ikke som om de var hverken aggressive eller berusede. De bare satt der, helt tilforlatelig, spiste vafler og drakk øl og konverserte i normalt toneleie om sitt syn på Tyskland og tyskere. Jeg tror med andre ord det var ren ubetenksomhet, kanskje i kombinasjon med manglende sosiale antenner og en forestilling om at tyskere ikke forstod engelsk, som fikk dem til å uttrykke sin hjertens mening så fullstendig uten filter. Og det var antagelig også derfor jeg ble sittende og lytte, fordi jeg rett og slett oppfattet det som en helt normal samtale mellom to helt normale, gjennomsnittlige engelskmenn – og fordi jeg tenkte at temaet var svært overraskende, tatt i betraktning at den ble ført på Berlins internasjonale lufthavn femtifem år etter nazistenes kapitulasjon.
Det jeg fant mest oppsiktsvekkende var at det ikke virket som om de skilte mellom Nazi-Tyskland og tyskere generelt, og jeg husker jeg kom i tanker om at man kanskje ikke vektlegger dette skillet på noen spesiell måte i engelske skoler, slik som man gjør i Danmark, og antagelig også i Norge. I følge min barnelærdom var det nazistene som ble tvunget til kapitulasjon, og det var den nazistiske militærmakten som tapte krigen – ikke det tyske folk. Og Hitler selv var jo ikke engang tysker, men en østerriksk skapjøde.

I korthet handlet samtalen om det åpenbart urimelige i at Tyskland for andre gang i historien fikk lov å samle seg og bygge seg opp til en stormakt. Etter å ha brutt Versailles-traktaten og blitt holdt ansvarlige for å forårsake andre verdenskrig med de katastrofale konsekvenser dette hadde for den europeiske befolkningen, skulle liksom alt være glemt etter femti år? Burde ikke Tyskland som stat i all rettferdighets navn vært fjernet fra kartet og fordelt blant de allierte som krigsbytte?
Mine engelske medreisende var rørende enige om konklusjonen: Tyskland hadde sluppet for billig, akkurat som etter første verdenskrig. Det eneste tyskerne hadde lært av de to tidligere forsøkene på å underlegge seg Europa, var at de hadde feilet, men å feile en tredje gang ville de neppe gjøre. Ved neste forsøk ville verden møte en langt bedre forberedt krigsmakt enn noen sinne, og det politiske renkespillet hadde allerede begynt.
Jeg lyttet og noterte, og tenkte at dette umulig kunne være noe den jevne engelskmann mente.

 

_____

.

KØBENHAVN – FEBRUAR 2015_

Episoden i Berlin var fjorten år gammel og for lengst glemt da jeg landet i London 29. oktober 2014. Grunnen til at jeg på nytt har lett den frem i dagboken min og gitt den så mye plass, er at jeg hadde en opplevelse under en utflukt til Windsor Castle, hvor jeg fikk noen opplysninger som ga den ny aktualitet…

_

UTFLUKT 

Da London bød på fjorten varmegrader og strålende sol fra skyfri himmel, var det etter dager med gråvær og tåke. Etter å ha blitt både oppfordret og utfordret litt av Helena med hensyn til min skepsis til å kjøre bil på feil side av veien, tok jeg mot til meg og tenkte det var på tide å kaste seg ut i den fryktinngytende London-trafikken. Forrige gang jeg kjørte bil i England, var det med nød og neppe jeg kom fra det med skinnet i behold, men ettersom Helena mente det gikk av seg seg selv når man også hadde rattet på feil side, lot jeg meg overbevise om at hun hadde et poeng. Tenk speilvendt, sa hun, så går det av seg selv. Det var det som hadde vært problemet forrige gang, at jeg kjørte en bil som var navlet i henhold til normal høyrekjøring. Så ved hjelp av moderne teknikk og fransk comfort, ville en liten kjøretur i strålende sommervær antagelig være en helt annen og langt behageligere affære. Så vi spente vi oss fast, Julia og jeg, i Helenas franske vidunder, en Peugoet 508 med automatgir og et soltak på størrelse med Wembley stadion. Og etter litt fikling fikk jeg jeg sågar damen i GPS-en til å snakke til meg på dansk. Jeg valgte Windsor Castle som mål for turen og fikk oppgitt at forventet ankomst var kl 1140 lokal tid. Det skulle med andre ord ta en drøy time å kjøre til Windsor. Det hadde allerede gått et kvarter da vi kom til Knightsbridge, og forventet ankomst hadde blitt justert til 1320.

Men så løsnet det.
Heldigvis var Julia under det meste av turen bemerkelsesverdig fascinert av panoramautsikten gjennom det enorme soltaket, og jeg fant det faktisk ganske beroligende at hun smilende la for dagen et gryende talent som turistguide. Det var fint lite som passerte ukommentert. Det var først da vi kom ut av tettbebyggelsen at hun begynte å klage. Det ble for lyst og for lite som skjedde der oppe, forståelig nok. Da jeg stengte soltaket, sovnet hun tvert.
Det viste seg at faktisk ankomsttid ble 1210, så etter halvannen time med lett hjertebank og en brennende lyst til å parkere på første og beste parkeringsplass og be Helena komme og redde oss, kunne jeg løfte en sovende Julia over i trillen og begi meg ut i den enorme parken på utkikk etter et usjenert sted å mate henne.

Det var der jeg traff Peter.

 

Den høflige og velkledte engelskmannen så seg rundt, som for å forvisse seg om at det ikke var fantes noen tyskere i nærheten, før han senket stemmen og ble fortrolig:

Hva vil verden foretrekke, tror du? Vil verden foretrekke et militært sterkt Tyskland fremfor et militært sterkt England? I don’t think so.

Spørsmålet, som han selv besvarte, kom på tampen av en høflig samtale i parken, og jeg tror nok omgivelsene hadde vært utslagsgivende for hvordan samtalen vår hadde utviklet seg via generelle betraktninger om det engelske været, de spesielle utfordringene det bød på for en utlending å kjøre på feil side av veien, og til å handle om det som Windsor Castle og de tilliggende områdene i grunnen utgjorde den perfekte rammen for: En samtale om Englands stolte fortid som imperiebyggere, koloniherrer og industriutviklere. Nå skal det sies at samtalen for det meste bar preg av å være en forelesning, ettersom Peter, i likhet med de fleste andre, mente seg å kjenne sitt eget land og folks historie bedre enn noen utlending. Så jeg lyttet og lærte.

Og til slutt kom vi altså frem til den nære fortid, nemlig krigen – den som engelskmenn flest selvfølgelig mener ikke kunne blitt vunnet uten Englands heroiske innsats. Og etter krigen kom freden – og det var nettopp freden som var kilden til Peters bekymring:
Kan England virkelig stole på at tyskerne med sine enorme resurser ikke nok en gang finner det ønskelig å underlegge seg Europa? Har vi glemt hva vår ettergivenhet førte til etter første verdenskrig? Hvilke garantier har vi for at ikke det samme skjer på nytt dersom vi atter en gang løsner grepet? Husk; det var bare England som turde å stå opp mot Hitler da han ville annektere Polen – det var vi som advarte Europa og banket en krigserklæring i bordet mot nazistene, mens resten av Europa ettergivende stakk hodet i sanden og lot tyskerne forsyne seg. Tror du tyskerne innerst inne har glemt hvordan de ble ydmyket, desimert og demilitarisert etter krigen? Innbiller du deg et øyeblikk at flertallet av dagens tyskere i dypet av sin sjel faktisk er glade for at Tyskland tapte sin andre krig på rad? Å nei, du, og det har ingen ting med nazisme eller jødehat å gjøre. Europas hissigste og mest krigerske stammefolk glemmer aldri den forsmedelsen, ikke på vilkår.

Den kunnskapsrike og åpenbart velutdannede engelske herren, var svært skeptisk til at Europa hadde latt Tyskland på nytt få lov å utvikle seg til en europeisk stormakt, og tankene mine gikk automatisk til den formiddagen på flyplassen i Berlin fjorten år tidligere. Levde virkelig fortsatt disse forestillingene?
Jeg forsøkte å gi uttrykk for min egen oppfatning:
– Burde vi ikke anerkjenne det faktum at Tyskland de siste femti årene har fremstått som som både ydmyke og angrende i forhold til andre verdenskrig, og at de faktisk har bidratt til å skape stabilitet i Europa?

Og så, omsider, kom det frem hva som var bakgrunnen for at dette temaet var så viktig for ham: Avsløringen av de engelske planene om reduksjon av de stående styrkene i Tyskland.
Det var på det tidspunktet han valgte å avsløre sin tidligere bakgrunn innen militær etterretning. Og så fikk jeg en fullstendig oppdatering av den nåværende militære situasjonen mellom Tyskland og de allierte.
De allierte var, i følge Peter, i ferd med å lette grepet på Tyskland, og alle beslutningene rundt dette hadde blitt tatt på politisk nivå, noe han mente var fullstendig feil, akkurat som det hadde vært feil etter første verdenskrig.
– Politikere er ettergivende og legger større vekt på det eksisterende utenrikspolitiske klimaet i sine egne valgte perioder enn de gjør på langsiktige forsvars-strategiske analyser. Politikere ser kun sin egen politiske oppgave innenfor sin egen begrensede karriere. Det er forsvaret som sitter på kompetansen i strategiske forsvarsspørsmål. Hvem vet best hva som ulmer under overflaten i verden, politikerne eller den militære etterretningstjenesten? Hva skjer dersom den politiske beslutningen om å halvere det engelske engasjementet i Tyskland i løpet av 2016, kun er et ledd i en prosess som ender med total militær fristillelse av Tyskland, i en tid der man i økende grad ser fremveksten av mørkebrun populisme manifestert gjennom et parti som de tyske nasjonaldemokatene? Se på Sverige, der disse kreftene nå sitter i riksdagen. Hva når det samme skjer i et militært overlegent Tyskland om femti år?

Hadde jeg ikke hørt dette før? Jeg valgte å imøtegå ham.
– Et mikroparti som nasjonaldemokratene kommer aldri i noen reell maktposisjon.
– Det sa man om Hitler også. Hvorfor skal vi i det hele tatt ta sjansen? Det er det vi spør om? Hvorfor har aldri politikere noen forståelse for viktigheten av å høste lærdom av tidligere feil?
– Kanskje Europa trenger en krig nå, for å få fart på økonomien?
– Jeg går ut fra at det var en spøk?
– Jeg har en datter på fem måneder.

Da jeg fikk tenkt meg om, var det egentlig ikke så vanskelig å forstå hva saken i bunn og grunn dreiet seg om: Militær prestisje. Store, barske menn med behov for å briske seg.
Det slo meg at kanskje de to herrene på flyplassen i Berlin også hadde vært yrkesmilitære. I så tilfelle ville brikkene falle på plass.
– Mener du virkelig tyskerne er mer krigerske enn andre? Det er slett ikke mitt inntrykk.
– Det er vel ingen hemmelighet at germanerne var det mest krigerske og ekspansive stammefolket i Europa?
– Men jeg stammer da også fra germanerne, akkurat som de norrøne vikingene. Er det ikke like sannsynlig at vikingene gjenoppstår, nå som vi disponerer over slike enorme rikdommer? Hvem vet, kanskje det foregår en hemmelig konspirasjon allerede? Kanskje vi på nytt kommer stormende som vaggende berserker for å begå nonnebrenning og slavesanking på Lindisfarne?
Meningen var å bringe det hele ned på et nivå hvor vi på en måte kunne forsones og avslutte samtalen i fred og fordragelighet. Det virket til en viss grad, for han smilte og sa det hadde vært hyggelig å treffe meg… men apropos vikingene måtte jeg ikke glemme at det norrøne vikingblodet hadde blitt utvannet gjennom snart femti generasjoner, mens tysk ungdom i dag var tredjegenerasjons etterkommere etter besteforeldre som var verdens mest hensynsløse slaktere…

– and speaking of which, have you taken the Jack the Ripper-tour yet?

_

_

 

_

_

Vi har blitt invitert til ball – nærmere bestemt til Masquerade. Helena viser meg invitasjonen: “Et maskeball etter venetiansk tradisjon”.
– Skal jeg melde oss på?

– Eh… det kom litt brått på.

Jeg har vært på slike ball før, og føler ingen spesiell lyst til å gjenta det. For meg er maskerader synonymt med Halloween og paringskåte studenter, og jeg føler at jeg har vokst fra det nå. Det er lenge siden jeg fant noen glede ved å gå på altfor varme klubber med dårlig luft, øredøvende musikk og uspiselig fulle gutter. Og etter at røykeforbudet ble innført, ble det påtagelig mye tåfis på utestedene.

– Jeg tror jeg står over.
– Hva har skjedd med deg?

– Jeg vet ikke helt… maskerade liksom… jeg føler vel at jeg har vokst fra det.
– Vokst fra det? Du har knapt nok vokst inn i det ennå, spør du meg.
– Det blir litt for krampaktig og pubertalt. Jeg orker ikke krampaktig klining med fremmede lenger.
– Hallo? Tror det er det det handler om? Dette er ikke noe studentball, Dette er the real thing. Det er på et slott! Du er bare nødt til å bli med.

The real thing? Hvordan kan det være “the real thing” når det kommer til maskerade?
… hm… på et slott?

– På et slott? Jeg mener… hvem er det som har invitert oss?
– Så, der våknet du? Nå er det vel strengt tatt jeg som er invitert, men jeg er invitert med følge, og det betyr deg. Og jeg er sikker på at alle vil sette pris på at du kommer.
– Hvem alle? Er det noen jeg kjenner der?
– Det er i hvert fall mange du har truffet før.
– Hvem da?
– I hvert fall fem, kanskje flere, folk du møtte i Lyon. Skal jeg melde oss på? Jeg spanderer.
– Men… jeg har ikke noe å ha på meg.
– Er vi i London? Tror du seriøst at det er et problem?
– Men… hva med Julia?
– Min mor kan passe henne.
– Din mor? Er hun her?
– Hun bor her. Har du glemt det? Hva er det du er redd for?
– Hva om jeg blir forført?
– Da jeg skal bli veldig sjalu.
Når hun ser på meg med Penélope Cruz-blikket sitt er jeg fortapt. Det vet hun.
– Ok. Jeg har sluppet opp for unnskyldninger.
– Du blir ikke forført. Det er ikke sånn det foregår. Det er bare et rollespill, ikke noe annet.

Neivel, så det er ikke sånn det foregår? Jeg trodde det var nettopp det som var meningen, at man skulle gjemme seg bak en maske og la alle hemninger fare, i full forvisning om at man ikke ville bli avslørt. Det er jo det som er det verste med slike ball, at man ikke aner hvilke eklinger som befinner seg bak masken.

– Helena. Hele idéen bak slike maskerader er at man skal kunne være seg selv bak masken.
– Være seg selv? Nå tror jeg du har misforstått noe, Cecilia. Idéen er at man kan være hvem man vil bak masken.
– Men det er jo poengløst! Da må det i så tilfelle være den engelske varianten. Hele poenget var jo at folk skulle kunne menge seg på tvers av sosiale lag, sånn at de venetianske sosietetsdamene kunne kunne hengi seg til romantiske relasjoner som egentlig var forbudt. Det var jo mye mere tilfredsstillende å ha seg med en muskuløs kroppsarbeider enn med en veik fjott som knapt nok orket å løfte armen for å vinke på tjenerne. Det er i hvert fall sånn jeg har lært det.
– Da vet du mere enn jeg. Vin?

– Gjerne.
Se her… A false show or pretence, står det i Oxford Dictionary.
– Jo, men det er bare betydningen av ordet, ikke en beskrivelse av poenget med maskerade som selskapslek.
– Jeg har alltid trodd det var en form for rollespill.
– Det er kanskje det som er den engelske idéen om maskerade, at man skal spille en rolle bak masken. Men da vet man jo ikke om folk bare later som om de bærer maske.
– Er vi filosofiske nå?
– Litt kvasifilosofiske kanskje? Lek litt med tanken, Helena, og forsøk å tenke deg poenget med et rollespill bak en maske?
– Vi er jo ikke oss selv når vi opptrer i kostymer? Jeg er ikke meg selv når jeg danser en innstudert rolle.
– Men da snakker du om en forestilling, Helena, ikke om en sosial sammenkomst.
– Nettopp. Jeg spiller en annen enn den jeg er, akkurat som på maskeball.
– Gjør du egentlig det? En som opptrer anonymt gjør det ikke for å skjule personligheten sin, men for å skjule hvem han er.
– Alle vet hvem jeg er når jeg danser. Det står i programmet.
– Jo, men da er det en forestilling, ikke en maskerade. Det er jo det jeg har sagt!
– Det er sant…
– I en maskerade møter du en fremmed, en du ikke vet hvem er, selv om de kjenner ham, og som anonym tør han kanskje å være den han egentlig er, og da tør han kanskje å gjøre eller foreslå noe han ellers kvier seg for.
– Fordi jeg ikke vet hvem han er?
– Ikke sant? Tenk deg at den fremmede er en kvinne som har kledd seg ut som en mann som har kledd seg ut som kvinne.
– Hva skulle hun oppnå ved det?
– Å få kysse en annen kvinne, fordi alle tror den fremmede egentlig er en mann.
– Så hun er lesbisk?
– Eller så har hun bare lyst til å gjøre noe hun ellers ikke tør.
– Som seg selv? Men da er hun jo en annen bak masken?
– Jo, men det er det som er meningen. Når hun er en annen bak masken så er hun seg selv.
– Men når hun tar av seg masken så er hun fortsatt en kvinne?
– Nettopp.
– Men… hvorfor kan hun ikke bare kle seg ut som en mann hvis hun vil kysse kvinner?
– Hvorfor skal hun frivillig gi slipp på sin naturlige femininitet dersom det er mulig å unngå det? Hva er lettere enn være seg selv, samtidig som man gir inntrykk av å være en annen?

Vi drikker vin og hører på Le carnaval des animaux. Mannen i vinduet har trukket for gardinene og slukket lyset, og i vinduet ved siden av, kan vi se flimrende bilder fra en flatskjerm. Det er rart å være her, litt uvirkelig, og på en måte minner det meg om Nice. Der bodde jeg også i en leilighet hvor vi hadde naboene bare noen meter unna.
Men bortsett fra gjenboerne, finnes det ingen spesielle fellestrekk mellom London og Nice. Å være i London er som å befinne seg i et grenseland hvor et forsoffent artistokrati med sin viktorianske puritanisme lever ut sine perversiteter i tilbaketrukken lysskyhet bak tunge fløyelsgobeliner, mens parvenyene defilerer åpenlyst i sin prangende garnityr av bijouteri og haute couture, lekkert lyssatt bak nypussede speilglassfasader uten gardiner. Og i bakgatene stenger pubene klokken elleve, så arbeiderklassen, den produktive massen som finansierer det hele, ikke skal drikke seg fra sans og samling, men stille opplagte og produksjonsvillige på jobb dagen etter.
England er i grunnen det perfekte landskap for dunkle slott med tilbaketrukket beliggenhet, hvor overklassen kan more seg bak masker i overdådig og dyster luksus.

– Helena… syns du London har sjel?
– Nei. Men den har høy puls, for å si det sånn
– Men ingen sjel?
– Nei. London er ingen barmhjertig by, og da har den heller ingen sjel.
– Så det er der det ligger…
– Hun du snakket om, hun som kledte seg ut som seg selv… jeg tror egentlig ikke det er mulig.
– Ikke jeg heller. Men jeg tror absolutt det er mulig å la omgivelsene tro man spiller en rolle, mens man i virkeligheten er akkurat den personen man later som om man forestiller.
– Gjør du det selv?
– Bare når jeg er slem.

_

_

Jack…

Engelskmenn er stolte over sine mordere.

Ingen hovedsteder i verden er i nærheten av å kunne skilte med så mange seriemordere som London, og engelske aviser har alltid vært eksperter på å utstyre landets mest populære lystmordere med pirrende kjælenavn som gjør dem lette å huske – navn som:

  • The “Cul-de-sac” killer,
  • The Angel of Death,
  • The Stockwell Strangler,
  • The Crossbow Cannibal,
  • The Lambeth Poisoner,
  • The Acid Bath Murderer –  også kjent som The Vampire of London

… for ikke å glemme Hannibal The Cannibal, Robert Maudsley, mannen som etter sigende hadde fått det for seg at den menneskelige hjerne skulle være en delikatesse. Nå er det antagelig bare et ondsinnet rykte at Robert Maudsley satte tennene i hjernebarken til ofrene sine, men det inspirerte visstnok Thomas Harris til å skrive bøkene om Hannibal Lecter – med forbehold om at det også kun er et ondsinnet rykte.

Men ingen slår selvfølgelig Jack the Ripper.
Londons mest populære massemorder er fortsatt både en inntektskilde for turistnæringen og en bidragsyter til underholdningsindustrien, ett hundre og tjuefem år etter at han myrdet og dissekerte fem prostituerte gledespiker i Whitechapel. Spørsmålet er: Hvordan kan en feig og ussel kvinnemorder oppnå en slik glorifisert status i et så forfinet og kultivert samfunn som det engelske? Faktum er at det er flere engelskmenn som kjenner til Jack the Ripper enn det er som kan navnet på de engelske tronarvingene.

Hva er det med engelskmenn og seriemordere?
Hele femti seriemordere har England produsert, selv om landet langt fra er spesielt utsatt hva gjelder mord. England opplever kun 0,7 mord pr. 100.000 innbyggere pr. år, altså det samme som Danmark ( og Norge), i sterk motsetning til for eksempel USA, der tallet er 16,7 mord pr. hundre tusen.

(Her bør jeg i all anstendighet innskyte at USAs befolkning i hovedsak er etterkommere av mennesker som av ulike grunner ikke evnet å livberge seg der de opprinnelig bodde, og således valgte den enkleste løsningen: å flykte. USAs befolkning er i så måte etterkommere av det man vil kalle tapere, ettersom den for det meste er genetisk programmert til å velge de enkleste løsningene i møte med besværligheter – og det enkleste er jo pistol – som vi vet.
USAs generelle intellekt er altså ikke noe særlig å skryte av, hvilket også ble tydelig da amerikanerne i løpet av kort tid lot seg lure til å betale “beskyttelsesgebyr” til den italienske mafiaen for å bli beskyttet mot den – hvilket sier sitt om det amerikanske intellekt, ettersom den italienske mafiaen er en ansamling innavlede degos fra en isolert Middelhavsøy uten asfaltert veinett.)

London er en by som kan skilte med konstant og pålitelig tåke, trange smug og et anselig utvalg av enslige gledespiker på aktiv nattejakt, noe som selvsagt vil virke som en magnet på menn som fremelsker de dystreste og mest skyggefulle sidene ved urmannens natur. Og når forholdene legges så til de grader til rette, er det neppe til å undre seg over at byen har blitt Europas ubestridte Mekka for seriemordere. Og om ikke klima og arkitektur har vært nok i seg seg selv, har det også hjulpet godt at media har bygget opp om glorifiseringen av menneskehetens mest tarvelige eksistenser, gjennom å markedsføre anskuelsen om at londonere i dypet av sin bedervede sjel faktisk elsker sine morbide seriemordere og bent frem er stolte av dem – så værsågod – bare kom.

Mot en anseelig cover charge, slipper både innfødte og tilreisende inn i The Chamber of Horrors, juvelen i Madame Tussauds vokskabinett, der man ved selvsyn kan stirre berømthetene i det syntetiske hvitøyet, og kanskje grøsse litt frydefullt ved tanken på å bli myrdet av selveste Jack the Ripper, fortært av Hannibal the Cannibal, syremyrdet av The Acid Bath Murderer eller møte sin siste blindvei sammen med The “cul-de-sac” Killer.
Og grøsse kan man også gjøre på den burleske ekspedisjonen gjennom Whitchapels mørke bakgater, der deltagerne bokstavelig talt tråkker i masse-morderens fotspor.

_

– Her, mine damer, er stedet hvor Jack the Ripper skar livmoren ut av Annie Chapman.

(… alternativt bilde  kan klikkes frem )

 

_

_

THE VELVET DREAM – in a bottle.

Helena mener det skyldes det engelske skolevesenet – at det er den manglende skoleplikten som må ta ansvaret for den engelske beundringen for kriminelle.
– Når det er foreldrene som bestemmer hvordan de vil utdanne barna sine, kan man fort tenke seg hvilke foreldre det er som ikke anser utdannelse for å være spesielt viktig.
– Det kan like gjerne være omvendt. Bare tenk på hva som forgår på de engelske kostskolene. Hva tror du blir klekket ut der?
– Okay… det vil jeg helst ikke tenke på

Jeg legger merke til sotlaget i vindusposten, og et øyeblikk har tankene mine gått tilbake til Valkyrie Plass. Det er nesten så jeg savner det litt, som om jeg et øyeblikk får hjemlengsel til et hjem som i grunnen aldri fikk den anerkjennelsen det burde fått.
Av en eller annen grunn er det lettere å se det herfra.Det er antagelig på tide å innrømme for meg selv at tiden på Valkyrie Plass egentlig var en fin tid. Det kan lett være vanskelig å se det som er ligger nærmest: Jeg bodde fint, og jeg hadde et nettverk. Og jeg savner faktisk de formålsløse formiddagene på United. Nå er United nedlagt, og jeg har flyttet. Venninnegjengen som fortsatte å bolde sammen etter studiene har blitt halvert.
Tid… brikker som faller på plass… brikkene som dypest sett er byggestenene i det som har formet den plattformen jeg står på. Hvor mange hull – hvor mange brikker kan underlaget egentlig klare seg uten, og fortsatt være stabilt?

Helena henter meg tilbake til virkeligheten.

– Så… hvordan går det egentlig med dere?
– Med meg og Siv mener du?
– Jeg tenker på hele familiesituasjonen. Tre kvinner og to barn… jeg tenker at det er sånn det må være å bo i kvinnekollektiv.
– Mye østrogen liksom? Har du bodd i kollektiv noen gang?
– Nee… har du?
– Nei, men du har rett. Kollektivtanken er faktisk det første jeg kommer på hvis jeg skal beskrive hvordan det er. Men det beskriver på en måte bare den praktiske delen av det.
– Og det fungerer?
– Ja. Det vil jeg si.
– Men unntak av at det ikke finnes noen mann der.
– Mm… men jeg føler ikke noe behov for det. Vi har Mone. Hun er mann nok for de fleste oppgaver.
– Er hun lesbisk?
– Nei, tvert imot hadde jeg nær sagt, selv om hun antagelig er den mest maskuline av oss.
– Hva med troen din oppi alt dette? Blir den ikke utfordret?
– Jo.
– Og?
– Den blir uvesentlig i den store sammenhengen… usynlig, kan du si. Jeg skiller meg ikke ut på noen måte. Jeg er hverken lykkeligere eller tryggere enn de andre. Overbevisningen min gir meg ingen åpenbare fordeler.
– Trenger du det?
– Nei, ikke for min egen del. Hva med deg? Tror du på noe?
– Ikke på samme måte som deg.
– Ingen religion?
– Jeg gikk på Rosenberg, sveitsisk kostskole. Har du gått på kostskole?
– Nei.
– Min beste venninne ble kastet ut fordi faren hennes var involvert i en politisk skandale.
– Jeg forstår.
– Ikke sant? Vi forstod det allerede da vi var fjorten.
– Det er gjerne da vi ser ting klarest.
– Vet du hva annet jeg lærte? At det er smart å stille de rette spørsmålene i selskap med de kloke og kunnskapsrike, og senere sørge for at man selv ble stilt de samme spørsmålene.
– Høres kjent ut. Man trenger ikke gå på kostskole for å lære det.
– Jeg sa aldri jeg lærte det på skolen.
– Hvor lærte du det?
– Vel, på skolen, faktisk, men ikke i klasserommet.

Lysene brenner ned og vinflasken tømmes. Når jeg tar frem etuiet med de polske e-sigarettene, lener Helena seg plutselig frem i stolen.
– Jeg har noe til deg. Det hadde jeg helt glemt…
Hun forsvinner ut på kjøkkenet og kommer tilbake med en søt liten pappeske med bilde av et grønt blad på.
– En liten gave fra Amsterdam.
– Er du gal? Er dette det jeg tror det er?
– Mm. Jeg har ikke glemt at du spurte etter det.
Jeg åpner esken og trekker opp en plastflaske som jeg umiddelbart gjenkjenner formen på. Velvet Dream, e-liquid with cannabis oil.
– Herregud… jeg mente det egentlig som en spøk. Jeg spurte bare om det fantes.
– Det hørtes ikke ut som om du spøkte.
– Nei? Vel… jeg hadde akkurat fortalt faren til Julia at jeg var gravid med barnet hans. Det var mange tanker i hodet mitt akkurat da.
– Har du angret på det?
– Nei. Jeg ville angret om jeg ikke hadde gjort det. Han hadde rett på å få vite det.
– På at du valgte ham?
– Jeg har ikke angret. Jeg tror det var det beste jeg kunne gjøre. Men han var ikke førstevalget, for å si det sånn… mellom oss. Men nå, når jeg ser på Julia, ville jeg ikke hatt det annerledes.
– Er det ikke slik alle mødre vil tenke?
– Du har aldri vurdert å…
– Nei. Hvis jeg skal ha barn, skal jeg adoptere. Men det kommer aldri til å skje.
– Ikke? Kanskje du overrasker deg selv en dag?
– Adopsjon er en industri, Cecilia, folk skal tjene penger på andres ulykke. Man kan ikke bare påta seg omsorgen for et foreldreløst barn uten videre. Det er allerede noen som eier rettighetene til det, og de skal ha betalt, cash, under bordet.
– Joda, det finnes alltid noen som skal tjene på alt. Fattigfolk har ikke engang råd til å dø.
– Tenk på hvor mange hundre tusen, kanskje millioner av barn som kunne fått et verdig liv, men som blir stoppet av griske pengepugere og korrupt byråkrati.
– Millioner? Det er vel litt drøyt?
– Jeg har fire venninner som gjerne hadde adoptert dersom det hadde vært enklere. Jeg kjenner kanskje hundre kvinner. Når fire prosent av alle jeg kjenner kvier seg på grunn av byråkrati og korrupsjon, så burde det ringe kraftig i bjellene på adopsjonskontorene.
– Jeg ser poenget ditt. Men du er ikke akkurat representativ for gjennomsnittet.
– Hvem er mere representative enn oss når det gjelder adopsjon? Det er jo vi som er best skikket! Det er en villet politikk, ellers ville det aldri vært tillatt å gjøre det så vanskelig.
– Kanskje det er de store hjelpeorganisasjonene som står bak? Dersom rikfolk bare kunne komme og forsyne seg med foreldreløse unger etter eget ønske, ville de kanskje slutte å gi penger til organisasjonene?
– He, he. I blant lurer jeg virkelig på hva som befinner inni det krøllete hodet ditt.
– Jeg også…

– Skal vi prøve?
– Er den sterk?
– Det finner vi ut.

Jeg drømmer at jeg er til messe i en katakombe under Paris, i underverdenen. Det er bare menn tilstede, og alle ser på meg med tomme blikk som sakte glir nedover mot brystene mine hvor de stopper et øyeblikk før de glir videre ned forbi navlen og faller til ro. De bærer sorte kapper med identitetsmerker på:
Vidar – Biskop av Fremónt, Ottar – Sjelesørger av første orden, og så videre.
– La meg gi deg denne. Det hjelper.
Stemmen kommer bakfra, og tilhører en person av ubestemmelig kjønn som står i en åpen dør og rekker meg et glass med en blank væske. I bakgrunnen kan jeg se en uendelig rekke med åpne dører, værelse etter værelse, som i et speil i et speil.
– Jeg har laget den selv. Det er en hvitvin av løvetann som jeg plukket på en gravlund i Pyrinéene for mange år siden. Den finnes ikke lenger i dag. Det sies at den syvende etterkommer av mannen som snekret Jesu kors skal ha ligget begravet der.
– Hva skjedde?
– Den ble privatisert.
– Hva med de døde?
– De stod opp. De ble tvunget til å flytte.
– Selvfølgelig.
– Jatter du med, eller tror du faktisk jeg snakker sant?
– Hvorfor skulle du lyve?
– Hvordan kan du godta noe slikt vås?
– Hvem er du?
– Se… snu deg og se hva som skjer.

Akustikken i den store hallen får all lyd til å flyte sammen til en rumlende fonetisk suppe av bønner og besvergelser. Agnus Dei – Je Ha Gulpa – Santus Spiritus Consentratos – Amen. Ordene svever som selvlysende oransje setninger mot stenveggene, og et hvitt alter bryter gjennom det fuktige jordgulvet og løfter seg sakte mens der dirrer under føttene mine.
Og så, som ved et trylleslag er alt borte, og jeg er på nytt omringet av kappekledte menn som stirrer på meg med tomme blikk.

– Du svarte aldri på spørsmålet mitt.
– Du stilte aldri noe spørsmål.
– Jeg spurte hvem du var.
– Nei. Du spurte hvem jeg er.
– Og da er det ikke et spørsmål?
Ingen kan svare på hvem de er. Det foregår tusenvis av kjemiske reaksjoner i hjernen hvert eneste sekund. Du er en annen innen du rekker å formulere svaret. Derfor vil du aldri vite nøyaktig hvem du er… aldri…

Øynene blir tomme og blikket glir nedover, forbi brystene mine, forbi navlen, forbi kjønnet mitt, ned mellom lårene, forbi knærne, anklene, hælene… over jordgulvet og tilbake – inn i seg selv.
Når jeg våkner er det morgen. og jeg ser rett på Julia som sitter på kne bak sprinklene i barnesengen:

– Hei hei hei!
– Oj… du verden, er du våken allerede? Hei, lille venn…
– Honemamma… mamm!
– Ja, ikke sant? Er du sulten? Opps… nå må du ikke sikle så mye at du drukner…

Jeg skjønner ikke hvorfor alle klager på været i England, Det er strålende sol utenfor vinduet, for andre dag på rad. Jeg fikk en mistanke om det da jeg sjekket været i går, så planene for dagen er allerede lagt. St. James Park er ikke lange biten unna, og hva er vel et bedre sted å lete etter Londons tapte – eller fortapte? – sjel, enn på Lady Dianas Memorial walk? Og er vi heldige så kanskje vi støter på en eller annen innfødt under veis, helst en med kommunikasjonsbehov og dype kunnskaper om London, og gjerne en eldre mann med skreddersydd frakk og slentrende eleganse – det er de som jevnt over både har mest å by på og best tid.

Men først skal Julia mates, og tradisjonen tro skal hun få sin daglige dose med skvalder, sladder og rykter, slikt hun like godt kan vende seg til så tidlig som mulig.
– Vet du hva vi skal gjøre i dag, Julia? I dag skal vi spasere i fotsporene til en prinsesse. Nei, ikke en ordentlig prinsesse, skal du vite, hun var bare inngiftet, en pike av folket, kan man si, litt sånn som deg. St. James Park… hm… jeg lurer på om det kan være en sammenheng der. Hva tror du Julia, er det en ekte tilfeldighet, eller er det et tegn som ligger skjult bak tilfeldighetenes iboende evne til kamuflert tåkelegging? Hvorfor akkurat St. James?, er spørsmålet. Er kanskje derfor hun har fått en sti i nettopp St. James Park, fordi James II giftet seg med Anne
, som heller ikke var en prinsesse, men kun en pike av folket? Vel… denne James var litt av en rundbrenner, og den godeste Anne Hyde, som hun het, var allerede syv måneder på vei da de giftet seg. Hun døde tidlig, akkurat som Diana, selv om det ikke var på samme måte, og James giftet seg senere med en dame som het Mary, som ble en slags dronning da James ble konge, og som merkelig nok bar samme navn som den eldste datteren hans fra første ekteskap, hun som ble Queen Mary II. Vel. Nå kommer det curiøse. Da Prince Charles, som altså er Prince of Wales, giftet seg med Camilla, som han i grunnen like godt kunne giftet seg med først som sist, ble hun plutselig Dutchess of Cornwall, og ikke Princess of Wales, som hun egentlig burde blitt dersom det britiske kongehuset hadde hatt noen logisk logikk, men Lady Di er merkelig nok fortsatt Princess of Wales, selv om hun er død og begravet, og har fått en sti oppkalt etter seg… a memorial walk, som det heter på engelsk, den som vi skal gå i dag. Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Nå skal du høre… Mary, hun som giftet seg med Prince James, fikk fem dødfødte barn på rad, og da den sjette også døde rett etter fødselen, skal det ha blitt foretatt et bytte i all hemmelighet… men ikke mine ord igjen. Sånn, da har du fått en rask oppsummering av det vesentligste om det britiske kongehuset…

____

_

KØBENHAVN, FEBRUAR 2015

 

Det snør, eller… vel, altså… det snør på en måte, kan man si, selv om det kanskje ikke akkurat kan kalles snøvær

Jeg er på vei ut for å går en liten aftentur, og idet jeg kommer ut på trappen ser jeg at luften er full av store snøfiller som ikke riktig får bestemt seg for om de vil lande eller fortsette å duve dovent rundt i måneskinnet.

– Det er månesnø, roper Shaya, – det motsatte av solregn. Det har jeg aldri sett før.
– Ikke jeg heller.
– Hvorhen kommer det fra?
– Kanskje det kommer med vinden?
– Med vinden? Men der er ikke noen vind.
– Det har du jammen rett i…
– Hvor skal du?
– Jeg skal bare gå litt. En liten aftentur. Vil du med?
– Jeg skal bare hente en paraply… og en lykt.

Jeg smiler og sender en tanke til pappa. Han visste presis hva han skulle gi Shaya til jul: en kraftig lommelykt.
– Børn der græsser alene i mørket, har brug for en lygte, meldte min far da Shaya gledestrålende hadde pakket ut en rosa Maglite med beltefeste. Selvfølgelig var det en suksess. Det var den beste presangen – ever!

– Det er snøen som vinner. Se, der kommer skyene.
Hun peker mot himmelen, og jeg ser at hun har rett. Det tar bare noen minutter, så er månen borte, og snøen begynner faktisk å legge seg. Vi går sakte og snakker litt om Norge, om snøen og om de få skiturene våre på Sognsvann og i Frognerparken. Så snakker vi litt om hytta og om at vi burde reise dit alle sammen i påskeferien. Julia også. Det går jo an å kjøpe en pulk.

Vi går ned til vannet og ser på lysene. Sjøen er helt stille. Et fjernt helikopter hakker seg gjennom snøværet, og lyden blir hengende lenge. Jeg husker at da jeg var femten tok pappa og jeg helikopter fra Malmø til København. Noen år senere ble helikopteret erstattet av en hoovercraft. Nå har også hovercraften sluttet å gå, og pappa har ikke lenger noen kunder i Malmø – to begivenheter som er uten antydning til sammenheng.
Det er en annen slags konkurranse i dag enn det var for tyve år siden. Jeg merker det på ham, at marginene er mindre og at det må jobbes hardere med å holde på porteføljen. Lojalitet er et utdødd begrep, og kvalitet er visst også et ord som er på vei ut av bransjen. Det er de som leverer raskest og billigst som får jobbene, og selvfølgelig de som har råd til å kjøpe seg kunder – de store, monopolistene, de som stadig kommer med oppkjøpstilbud. Men så lenge entusiasmen hans er der, og så lenge han fortsatt syns det gir noe, så kommer han ikke til å ville selge, og i bunn og grunn er det egentlig opp til meg. Skal vi selge nå, mens porteføljen ennå er såpass stor at den har en verdi?
Den største utfordringen ligger i å holde på de ansatte, de gode kreatørene. Det er etterspurte, og det er klart de bruker markedet for å presse opp sin egen lønn. Det ville nok jeg også gjort.
Spørsmålet er om jeg føler det inspirerende nok å utvikle meg selv så langt som jeg er nødt til for å klare å konkurrere med de beste. Det var jo dette som i utgangspunktet førte meg tilbake til Danmark…
…eller var det noe mer?

Snøværet har tiltatt, og det har allerede falt et par centimeter når vi begynner på hjemveien.
– Det var smart, ikke sant, å ta med både lykt og paraply?
– Mm… det var godt tenkt.
– Det er en dum vinter.
– Det er sånn det er her. Det er aldri like mye vinter her som i Norge.
– Kan vi ikke reise til Miami mere?
– Savner du det?
– Noen ganger. Der er det ikke vinter.
– Vi kan fortsatt reise dit.
– Ikke når det bor noen andre der.
– Gjør det det? Det visste jeg ikke.

– – –

– Hvor lenge skal Mone være hos oss?
– I hvert fall til sommeren. Kanskje lenger. Hvorfor lurer du på det?
– Det er dumt å bli veldig glad i noen som skal bli borte.
– Tenker du mye på det?
– Jeg vet ikke. Jeg tenkte på det da du og Julia var i London.
– Syns du jeg var lenge borte?
– Yes. Skal vi aldri reise mer, bare du og jeg ?
– Har du lyst til det? At bare vi to reiser et sted?
– Yes. Sånn som vi gjorde.
– Kanskje vi skal det… når Julia blir litt større.
– Til Afrika.
– Ja… det var det vi skulle. Skal vi love hverandre det, at vi skal reise til Afrika sammen?
– Når da?
– I løpet av fem år?
– Det er lenge.
– Jeg sa i løpet av.
– Da kan vi egentlig reise i morgen?
– Ikke sant?
– Tenk om du ikke hadde kommet tilbake.

– Fra London? Trodde du jeg skulle bli der?
– Jeg vet ikke alltid hva jeg skal tro. Dere er ikke som de andre.
– Hvem vi? Siv og jeg?
– Yes. Dere er ikke sammen hele tiden. Plutselig bor dere et annet sted uten at dere ser hverandre på mange måneder. Og jeg vet aldri når det skjer, kanskje bare to dager før. Og det er litt dumt.
– Men det har bare skjedd én gang. Det var så mye som skjedde samtidig, med bursdagen min og…
– Det tar bare ett minutt å si det. Dere hadde tid til å si det til Mone.
– Du har helt rett. Det var ubetenksomt. Det skal ikke skje igjen. Okei?
– Yes.
– Du skal ikke være redd for å bli glad i Mone. Ingen kan bestemme seg for ikke å bli glade i noen, ikke engang om vi vet at de en gang kommer til å bli borte. Det går jo begge veier. Ingen kan garantere at de ikke blir borte.
– Jeg blir ikke borte.
– Er du helt sikker på det?
– Yes.

 

 

 

ER DET MULIG Å KONKLUDERE?

Levde året opp til de diffuse og usammenhengende forestillingene mine – de jeg ikke klarte å konkretisere den første morgenen ved kjøkkenbenken?

Det jeg husker best er telefonen jeg fikk fra Siv den morgenen da faren hennes døde. Det kom en tomhet over meg, som om et fargeløst slør hadde lagt seg over alt jeg hadde tenkt og følt de foregående dagene. Alt jeg hadde gledet meg til mens jeg hadde jeg spankulert stolt fra rom til rom, fra etasje til etasje, opp og ned trapper, utålmodig etter å vise Siv hvor fint det hadde blitt, ble skjøvet bort, stuet vekk og plassert på fjernlager. Og ingen ting overtok plassen der det hadde vært.
Jeg kan unnskylde meg og si at jeg forsøkte – at min første tanke hadde vært å komme meg på flyet til Miami, og at det først var etter at Siv hadde bedt meg la være at tomheten kom. Men det er ikke sant. Jeg gjorde meg selv bisi i stedet, og sørget for å ha selskap.
Det som etter hvert skulle fylle det vakuumet som hadde oppstått, skjedde da jeg på en eller annen måte ble jeg minnet på den gangen brannalarmen gikk av under skoleavslutningen, akkurat idet jeg hadde satt meg til flygelet for å fremføre et stykke av Debussy som jeg hadde øvet meg på i mange måneder. Selv om hendelsene i seg selv ikke kunne sammenlignes, fantes det allikevel en parallell i måten jeg reagerte på: Hvordan påvirker dette meg? Hvorfor er det min egen skuffelse som blir sentral når brannalarmen går, og når faren til Siv dør?
På en måte får jeg det alltid til å handle om meg selv. Styrken i svakheten er at jeg i hvert fall er klar over det.

Da jeg kom hjem igjen etter begravelsen, var jeg tilbake i en naturlig og vant verden. Det føltes som om jeg hadde bodd her bestandig. Jeg var allerede en gammel sjel i et gammelt hus – akkurat der jeg hørte hjemme – ikke noe mer – ikke noe mindre – og jeg følte at de forventningene jeg enten ikke hadde klart eller ikke hadde villet å sette ord på, var nettopp forventningene om et hjem og forventningene om at jeg skulle finne tilbake til den gode følelsen av å være forankret i noe solid og grunnfast –  noe som var mitt – noe som jeg aldri skulle tvinges til å forlate.

FRAMED – UNDER CONSTRUCTION

Så, her, i mitt innrammede domene, har jeg slått meg til ro og overgitt meg, til omgivelsene, til landskapet, til samfunnet, til familien – denne uregjerlige materien som utgjør byggeklossene i fundamentet for min eksistens.

… men det betyr ikke at jeg skal gro fast her: Jeg er en reisende sjel.
Å reise – uten annen grunn enn å reise – er etter min mening den beste grunnen til å reise.

.

prf_smPå reisefot?


_
ETT ÅR ELDRE – ETT ÅR KLOKERE?
_
Jeg kan stille det samme spørsmålet på nytt,
se på de blanke sidene i dagboken,
de blanke feltene i kalenderen,
og tenke: Hva nå?

 

_

 

13
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Drøm, Minner, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

14 Responses to Tidehverv

  1. avatar Breiflabben says:

    Det var godt å lese noe av deg igjen Cecilia. Det er ikke ofte jeg er innom her men i dag tidlig tok jeg en tur.
    Vet ikke hvor lenge jeg leste, men det var sikkert innpå en time :-)
    Avslutningen kom likevel litt brått på meg, kanskje jeg ikke hadde våknet helt, selv om jeg var nede i min andre espresso.
    Hvis du bor i nærheten av båthavnen du nevner innledningsvis, så er dere ikke langt unna der jeg trodde du ville bosette deg og der er det jo fint :-)
    Nå går det mot vår, så kos dere mot lysere tider.
    Jeg skal ha påskeferie i Piemonte i år, fire ganger to overnattinger med kulinariske innslag av bade vat og tørt. Gleder meg :-)
    Setter meg ned og leser en gang til mot helgen.

    2





    • avatar Cecilia says:

      Så hyggelig! :)

      Du har vel rett i at det slutter litt brått, men jeg er redd det ville blitt dobbelt så langt dersom jeg skulle inkludere opplevelsene mine fra for eksempel Madame Tussauds, The Jack The Ripper Tour , The Princess of Wales Memorial Walk og Maskeradeballet i Somerset. Jeg følte i grunnen at jeg hadde strukket lengde-strikken mer enn tilstrekkelig da jeg kuttet ned til 15.000 ord – og gjennom å utelate så mye har jeg jo noe i bakhånd til eventuelle senere tilbakeblikk. Man må tenke strategisk og langsiktig 😉

      Vi bor nok et stykke nord for båthavnen, men ikke lengre unna enn at den er aktuell. Ideelt sett ville jeg selvsagt hatt båtplass i gangavstand, men sånn ble det ikke, og det er andre ting her som mer enn oppveier fordelene ved å ha strandtomt, så jeg har ingen ting å klage over.

      Veldig hyggelig at du er innom, og fint at du har tenkt å lese på nytt senere. Det er et langt innlegg med mange muligheter for feil, og jeg har fått rettet opp litt i formiddag og fått på plass link til illustrasjonene siden i morges, så neste gjennomlesning vil antagelig bli en bedre opplevelse.

      Tusen takk for kommentar :)

      1





  2. naturglede naturglede says:

    Et år har gått for deg, og meg. Rart mange ganger å forsøke å oppsummere tiden. Jeg sitter alltid igjen med flere spørsmål enn svar da. Månesnø! Det er et ord jeg kommer til å tenke på neste gang det snør i måneskinn! Ha en strålende dag videre! :)Tommel avgitt!





    • avatar Cecilia says:

      He-he. Månesnø. Jeg har sjekket på nettet, og det er ikke et ord som finnes. Opphavsmannen ( opphavsbarnet) er med andre ord Shaya, men når ordet om hundre år er like utbredt som solregn, vil ingen ha noen anelse om hvor det kommer fra :)

      Jeg tror det er lettere å finne svar når man får ting på avstand, gjerne både geografisk og tidsmessig. Det er noe med forflytninger som, i hvert fall for min del, lettere gjør meg i stand til å evaluere tidligere erfaringer.
      Det er alltid spennende å gå tilbake i historien og se på tidligere opplevelser og tankemønster i lys av det som har skjedd i tiden etter og frem til i dag, men som du sier; det finnes alltid flere spørsmål enn svar.

      Og med det samme jeg har deg på ”tråden”: Jeg finner ikke novellen din i Hjemmet. Fikk jeg feil nummer, eller er jeg bare så sløv at jeg ikke finner den? Hvilken side?

      Hyggelig at du er innom og leser.
      Fortsatt fin dag til deg og dine, og tusen takk for tommel og kommentar. :)





  3. naturglede naturglede says:

    Månesnø, må da komme inni Wikipedia med navnet til Shaya eller??? Flott ord som jeg skal huske lenge!
    Finner du ikke novellen stakkars? Dansk Hjemmet, nr. 49 side 50
    De har kalt den “En stue fuld av minder”! Håper du har bladet da! :) Klemsiklem :)





  4. avatar geitost says:

    Variasjoner i tone og tempo mellom satser, fra lyrisk til alvor, og fra humor til hjerteskjærende, for en fin sonate !
    Musikaliteten har rørt selv mine fremmede ører, og jeg særlig likte, i noen dynamiske, strømmende, avsnitt, følelsen å høre pusten til en løpende hest
    (unnskyld om det høres litt dum ut, det bare er et lesingsuttrykk, og jeg tror det var spennende…).
    Applaus både til komponisten og fortolkeren ! :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Pusten til en løpende hest… det er en spennende beskrivelse.
      Kanskje det skyldes at jeg denne gangen ikke nøyde meg med klipp&lim som jeg ofte har gjort, men faktisk skrev alt på nytt (selv de gamle dagboktekstene mine ble re-skrevet for anledningen), og at alt ble gjort i en eneste lang flyt over tre dager… kanskje i galopp?

      Jeg bukker og neier og takker for applausen :)





  5. avatar Hilde says:

    Som alltid, en fryd å lese ditt innlegg :)

    Jeg har så lyst til å skrive noe mer, om hendelser du beskriver og om betraktninger du gjør, men jeg vil samtidig ikke dele teksten opp (i tankene mine) ved å gjøre nettopp det. De forskjellige elementene og skiftene i tid og rom er så fint vevd sammen at jeg kunne fortsatt å lese – lenge.

    Mye av det du er innom i innlegget har vært innom i livet mitt i det siste, om på en litt annen måte. Det eneste jeg savner som ikke har vært nok til stede i mitt liv i det siste, er ei lita tulle som pludrer i barnesetet. Og det kjenner jeg at jeg savner :)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Jeg er stygt inne på tanken om å produsere ei tulle til ( eller en pjokk).
      Jeg har aldri helt forstått min mor. Jeg begynner å forstå henne bedre nå.

      Tusen takk for en varmende kommentar. :)

      2





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *