Wie einst, Lili-Marlene… ?

Religion er noe dritt, men den har i hvert fall rett på ett område; Kvinnen er mannen underlegen.”
Det er tusen års tradisjon for en slik tanke.

_

[SOM NOTERT i en uforståelig tidsalder]


– Hva skjer?
Det er et spørsmål det er lett å stille i en tid der lumske terrorister med ondt i sinne dagstøtt kan påtreffes i siviliserte strøk. Hva vil de? Hvorfor kommer de luskende gatelangs med mord i blikket og panservernraketter under frakken? Er de rovdyr som har forlatt den usiviliserte ødemarken og trukket ned til sivilisasjonen der byttedyrene er tamme og ufarlige skapninger som aner fred og ingen fare? For vi er jo faktisk lett-drepte byttedyr, vi som beiter fredelig rundt shoppingsentrene på dagtid, og lar oss viljeløst lede gjennom innhegningene som kveg når vi alle samtidig skal gjetes tilbake til fjøset for å drøvtygge dagens fangst. Vi er et lett mål.

[Jeg stiller meg selv et vesentlig spørsmål]:

Hvorfor innprenter vi barna våre at de ikke skal mobbe, når vi samtidig hyller voksne mobbere? Hva lærer barna våre av det? Lærer ikke dette bare barna våre at de ikke har samme ytringsfrihet som oss voksne?
Dersom vi ønsker at våre barn skal vokse opp med en sann samfunnsforståelse og et bevisst forhold til sine egne rettigheter, bør vi faktisk oppfordre dem til mobbing. Hvis de syns noen er stygge, så skal de selvsagt uttrykke det. Det skulle bare mangle. Det er jo sannheten, og sannheten har man all rett til å uttrykke. Det er nedfelt i loven.
Så dersom våre barn ikke liker muslimer, jøder, rusmisbrukere eller nordlendinger, så skal de for all del ikke brenne inne med det. Få det ut! Min pigmenterte stedatter skal tåle å bli ertet for skavankene sine, for hudfargen og for krøllene. Hun får bare slå tilbake og finne noen uintelligente kvisetryner hun selv kan mobbe – så jevner det seg ut etter hvert. Mobbing er faktisk en menneskerett, har jeg etter hvert forstått… men inntil videre har jeg unnlatt å bringe det på bane under morgenmaden… bare fordi…

_____


Er terrorister en truet art med et verneverdig medfødt instinkt som pålegger dem å uprovosert slakte sine uskyldige medskapninger? Er de vår fornødne ulveflokk – katalysatoren som sørger for å på nytt tenne gnisten av presserende misnøye hver gang konfliktnivået viser tegn til å avta?
Hva skjer? 

_


Kanskje terrorister faktisk er verneverdige? Kanskje vi burde lage et slags reservat for dem – en ANNO 2015 – en trendy reality-serie i et lukket reservat hvor terroristene kan utfolde seg under konstant observasjon – hvor vi kan se med egne øyne hvordan de konspirerer og planlegger nedslaktings-aksjoner i hedenske land der promiskuøse jentunger frekventerer offentlige områder med kåte smil i provoserende nakne ansikt, hvor menn i all åpenhet leier hverandre på gaten og kysser uhemmet på offentlige transportmidler, og hvor det store flertallet av befolkningen møter vanhelligelse av sine religiøse helligheter med et skuldertrekk og lett medynk for de stakkarene som gidder å nedverdige seg til å bedrive slike barnestreker i voksen alder. Og for å ytterligere krydre et slikt reality-show, kan vi jo fore terroristene med et utvalg av undermålere, tiggere, narkomane og uføretrygdede – slikt pakk som uansett bare er samfunnet til byrde og irritasjon. På den måten kan vi slå to fluer i ett smekk; bli kvitt irriterende snyltere og samtidig skaffe oss bedre innsikt i hvordan terroristenes instinkter arter seg: Er terroristen et flokkdyr som kun følger lederens befalinger, eller tar han selvstendige valg?

Slik kan vi faktisk sette oss i stand til å foreta en seriøs vurdering av hvorvidt vi skal holde terrorist-bestanden på et akseptabelt nivå før vi utsteder en generell fellingstillatelse.
Det kan også være ønskelig å få utredet hvilke langsiktige miljø-messige konsekvenser en eventuell utrydding kan få, både lokalt og globalt – for hva om terroristen kun er en litt dum og enfoldig skapning med lav krenkelsesterskel? Det kan lett fremstå som litt korttenkt å se fullstendig bort fra at det også blant helt normale mennesker, altså mennesker som oss, finnes elementer som lett lar seg provosere til å drepe. Crime passionnel – kaller man det i Frankrike, og det er slett ikke så lenge siden affekt ble ansett for å være en formildende omstendighet der i gården. Så sent som i 1952 ble Yvonne Chevallier frikjent for mordet på sin utro ektemann, fordi hun hadde blitt litt oppskjørtet – må vite – av å oppdage at ektemannen foretrakk å forlyste seg litt på si’. Vi kan jo ikke se bort fra at terroristen i sin uforskyldte uvitenhet gjorde et ubrytelig løfte innfor Allah – der og da – i det selvsamme øyeblikk han følte seg krenket – et løfte han senere var pålagt å holde? Det er da ikke gitt oss normale mennesker å forstå hva som går for seg i den muslimske hjernehalvdelen? Det er ikke engang sikkert at terroristene forstår det selv… nemlig!

Vi går ikke i fakkeltog for å brenne insekter
eller for å bidra til den lokale forurensingen!
Vi har da et langt edlere mål enn som så!

___

Muslimer pålegges å forsvare Koranen med sitt liv. Vi, her i vår del av verden – vi som ynder å kle på oss den demokratiske vesten – vi er selvsagt imot slike pålegg… er vi ikke det?
Eller opplever mange av oss et like sterkt påtrykk om å stå opp for ytringsfriheten på samme måte – altså å forsvare en av våre helligheter med fare for vårt eget liv?

Den unisone enigheten sprekker allerede før liket av Charlie er begravet.
Idet “slaget om ytringsfriheten” blir til “slaget om retten til å fornedre”, kommer motsetningene til syne. Ingen skal drepes for sine meninger – så langt er alle enige – i hvert fall i vår del av verden – men der slutter også enigheten.

Ett sted går grensen… nemlig…

_

_

”Det er ikke myndighetenes jobb å instruere folket i bruk av ytringsfriheten, statsmakten skal heller verne om vår rett til å ytre oss.”

– Per Kokkvold ( autorisert norsk rikssynser).

Joda, det er myndighetenes jobb å komme meg til unnsetning dersom jeg verbalt eller grafisk provoserer noen i slik grad at de velger å gå fysisk til angrep på meg, – men kan jeg stole på at myndighetene rekker frem i tide, herr Kokkvold? Vil myndighetene garantere at jeg ikke blir lemlestet av en dørvakt på Grünerløkka dersom jeg i fylla, gjentatte ganger og med et velfylt arsenal skjellsord, insisterer på at menneskeheten burde forskånes fra å måtte omgåes slike primitive avskyeligheter som ham?
Selvfølgelig ikke, og nettopp av den grunn bør vi lytte litt til hvilke betingelser som gjelder – altså hvordan vi rent erfaringsmessig bør te oss dersom vi har et ønske om å komme oss gjennom livet på en behagelig måte. For det har seg faktisk slik, herr Kokkvold, at det finnes noen av oss som føler en viss motvilje mot å ofre vårt dyrebare liv for at et fåtall cowboyer med testosteronoverskudd skal få lov å masturbere ytringsfriheten sin forbi bristepunktet. De må gjerne provosere på seg Gud og hvermann for min del, så lenge de gjør det for egen regning og risiko, men hvilke garantier har vi for at provokasjoner i det offentlige rom kun får konsekvenser for det fåtallet som begår dem? Hvor mye av lufta skal de få disponere over, egentlig? Hvor store skader skal dette fåtallet av konflikthissere få lov å utsette oss for, vi som ikke engang med vår beste vilje finner det hverken maktpåliggende eller formålstjenlig å mobbe våre medmennesker for deres tro eller overbevisning?

Hvem er det som skal instruere oss i hvordan vi bør forvalte vår ytringsfrihet? Er det media? Er Kokkvold redd for at våre demokratisk valgte ledere skal stille media i skyggen ved å mane til bruk av fornuft og omtenksomhet? Det irriterer muligens herr Kokkvold at myndighetene allerede har begrenset vår ytringsfrihet hva gjelder rasisme og oppfordring til vold?
Hvilken rolle har media gitt seg selv i denne konfliktutviklingen? Kunne konfliktnivået vært dempet dersom media hadde opptrådt annerledes?
Jeg oppfatter det som om “anstendighet” er et ord media for lengst har ansett for å være så ubehagelig at det har blitt utradert fra fremmedordboken. Konflikt skaper inntekter. Det ligger visst fint lite profitt i å lære oss hvordan vi – vi med vår utdannelse og vår historiske forståelse – bør te oss i møte med indoktrinerte analfabeter som fra barnsben av har blitt fratatt muligheten til å utvikle seg intellektuelt…  fint lite profitt…  dessverre.

_


jse

( Fritt etter Charlie Hebdo)

 

::

_

6
 
 
 
 
This entry was posted in Tanker. Bookmark the permalink.

25 Responses to Wie einst, Lili-Marlene… ?

  1. avatar adolph says:

    JA ikke sant? Heretter må ingen latterliggjøre eller kritisere David Icke og hans tro på at såvel den britiske kongefamilien som Hillary Clinton og George Bush er shapeshifter-reptiler fra Mars.

    Mobbing skal vi faen ikke ha noe av.

    1





  2. avatar marthon says:

    Et interessant spørsmål:
    Hvor i verden er det mest vanlig at “menn i all åpenhet leier hverandre på gaten”?





    • avatar Cecilia says:

      Jepp, du har et interessant spørsmål, som muligens stiller det følgende i et underlig lys :

      Hvis du tenker over hvor i verden dette har skapt størst oppstyr i nyere tid, så var det på Grønland i Oslo, Norge, og det var ikke etniske nordmenn som reagerte og skulle ha seg frabedt slikt. Det var heller ikke etniske nordmenn som i kjølvannet av dette proklamerte Grønland som muslimsk område hvor det burde innføres lokal sharia.

      Ok…
      Da kan du godt opplyse meg om hvor det er mest vanlig at menn leier hverandre på gaten og kysser uhemmet på offentlige transportmidler.

      Godt observert. Fortsatt god kveld :)





      • avatar marthon says:

        Det lille poenget mitt var bare at det (så vidt jeg har observert, hørt og lest) er vanligere at menn leier hverandre på hovedgatene i f.eks. Saudi-Arabia, Yemen, Eritrea og Somalia enn i Vest-Europa eller USA. Dette regnes bare som en del av kulturen og omgangsformen, er ikke er assosiert med homofili og medfører ikke fare for å bli trakassert eller banket opp.

        Paradoksalt nok er det slik at om en mann fra et av disse landene kommer til Vesten, f.eks. til liberale(?) Danmark, blir godt kjent med en dansk mann og tar ham i hånda når de f.eks. går bortover Strøget, vil effekten i de fleste tilfeller være sosialt selvmord.

        Se også http://en.wikipedia.org/wiki/Holding_hands.

        Jeg tror ikke det oppstyret som har funnet sted på Grønland (for et par år siden?), har skapt de helt store overskriftene ute i verden.

        Hvis det har gått et rykte om at en litt pigmentert fyr har sagt at Grønland er muslimsk område hvor det burde innføres sharia, gjør enkelte av en eller annen grunn den slutningen at han uttaler seg i egenskap av offisiell talsmann for norske muslimer, men hvis en fyr med mer nordeuropeisk pigmentering deltar i en demonstrasjon i Dresden (eller Oslo) fordi han mener at muslimer ikke bør tåles, og kanskje til og med roper “Wir sind das Volk”, eller på andre måter gir uttrykk for å representere vanvittig mange, blir han av de fleste av oss likevel bare sett på som en skrulling som benytter yttringsfriheten sin til å gi uttrykk for egne meninger og fordommer – og en som vi ikke vil ha noe å gjøre med.

        1





        • avatar marthon says:

          Får kanskje legge til at jeg ikke vet om noe sted hvor det er vanlig at menn (eller noen andre) kysser uhemmet på offentlige transportmidler.





          • avatar Cecilia says:

            Vel, denne tildragelsen på Grønland ble i grunnen mest kjent p.g.a. motreaksjonen, som altså var at homofile i stort antall oppsøkte Grønland og homset seg i all offentlighet, også på offentlige transportmidler. Det var forøvrig ikke kun våre lett pigmenterte nye landsmenn som fant det litt usmakelig.
            Men, som du er inne på, dette er provinsielt Oslo-stoff med liten interesse utenfor hovedstaden, så man kan ikke forvente at det leses i hver eneste utkrok nord for Sinsen. :)





  3. avatar sjalle says:

    Det store føkkøpp i ethvert fargerikt fellesskap er alle tabuene som tyter frem og sklir rundt over alt, og disse kommer i tillegg til alle de vi hadde fra før. I den forbindelse mener jeg det er på sin plass å gjenta mitt tidligere lovforslag:

    Den som ut fra religiøse preferanser søker å hindre lovlig livsutfoldelse straffes med bøter og/eller fengsel i ett år.

    Kanskje dette er en kandidat til en ny paragraf i straffeloven, §666 ?

    Jeg kan ikke si hva faen vil (med mindre jeg snakker med meg selv), hverken privat eller offentlig uten å også ta ansvaret for uttalelsene, og konsekvensene. Uten ansvar og konsekvens så kan jeg bare holde kjeft. Men jeg kan si hva jeg vil. Det kan alle gjøre, selv om konsekvensen kan bli at jeg, uten å ha sagt en dritt, har kjempeuflaks og drepes av en krenket. Men å hindre krenkeren gjennom loven (den norske) for å gjøre meg og andre tryggere er idioti.

    Ytringsfrihet er en generell, skarpladd bæretillatelse for alle og en slik frihet koster, men det har vi råd til.

    Har ingen problemer med loven som gir meg smekk for rasistisk preik eller “skyt han !”. Heller ikke med den som kan gi meg trøbbel når jeg ærekrenker eller setter ut ondsinnede rykter. For det som er så greit med disse to er at jeg i så fall dømmes ut fra rettens forståelse av Norges Lover, og ikke ut fra en eller annen troende sin analfabetiske tolking av gudeboka si.

    “Only in it for the money”, høres ut som Zappa da han i sin tid herpa the Beatles :)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Jeg ser ingen grunn til å ta med formuleringen “ut fra religiøse preferanser”. Stryk den, så fungerer loven enda bedre. Det er nok av mennesker der ute som ikke tåler at andre utfolder seg, og jeg ser ingen grunn til å la flertallet slippe unna.

      Når er det egentlig nødvendig å krenke noen ved å bevisst vanhellige deres religiøse symboler? Når man har sluppet opp for saklige argumenter?
      For meg handler det ikke om å hindre krenkere i å krenke, men at vi burde ta imot råd om hvordan vi bør oppføre oss mot hverandre.
      Når media etter min mening av rent kommersielle hensyn nører opp under en konflikt i stedet for å forsøke å dempe den, så viser de sitt sanne ansikt. Only in it for the money – ikke det minste er tilbake av de samfunnsoppgavene som i sin tid var utgangspunktet for støtteordningene.

      Vi kjenner godt til Zappa her i huset. Genial mann. :)





      • avatar sjalle says:

        Det med “religiøse preferanser” var liksom hele vitsen med lovforslaget. Fjernes den passasjen så blir loven overflødig siden vi allerede har lover som rammer utilbørlige inngrep og handlinger mot andre.

        Jeg tenker på slike som skriker hore til kvinner i miniskjørt, de som går av skaftet siden barnehagen til Amir har marsipangriser ved juletider o.l.

        Det er ikke mye, men vil gi et kraftig “signal” (hater det ordet) til de som tror det bare er å hufse seg i indignert religiøsitet og kreve alskens som de selv aldri ville unnet andre.

        Media føkkes totalt opp av to ting; det kommerse og så selvfølgelig krisefryden. Nettet har virkelig bola den siden av saken. Derfor abonnerer jeg på et par papirutgaver; SA i papirutgave er en helt annen verden enn webutgaven.

        PS: er det ikke egentlig Zappa du har tegnet her, inspirert av Sheik Yerbouti ? :)

        2





  4. avatar geitost says:

    Anstendighet.

    I kiosker, nettopp ved siden av Charlie Hebdo forsiden, det finnes aviser, med bilder av nakne kvinner, som har ingen spesiell kunstnerisk begrunnelse, og er akkurat “only in it for the money”, som du sier, i kjølvannet av den fine FZ (husker du at jeg en gang skrev en liten parodi av “What’s the Ugliest Part of Your Body?” om deg ?). Mange kvinner føler seg forstyrret av slike bilder, og flere feminister regelmessig krever at slike publikasjoner, som har veldig lite med ytringsrett å gjøre, blir dratt ut av syne fra det offentlige rom, på grunn av den antatte provoserende, nemlig nedverdigende, fremstilling av kvinner de formidler.

    Ja. Det finnes lite politisk begrunnelse å vise bilder av nakne kvinner. Men angående Charlie Hebdos såkalte anstendige provokasjoner, derimot, jeg ser en stor forskjell. Ja, du har rett, anstendigheten er nøyaktig der Charlie Hebdo har valgt å danne frontlinjen i sin kamp mot religiøse myndighetenes varige forsøk på å pålegge sine moralske normer over hele samfunnet.

    Siden den berømte lov fra 1905, Frankrike er “une république laïque”. Det betyr at staten er (antagelig) likegyldig til alle former av religion : hver av oss kan tro hva som helst, eller ikke noe i det hele tatt, så lenge våres tro forblir inne våre private sirkler, og ikke kommer over i det offentlige rom.

    Denne loven var høydepunktet av en lenge franske tradisjon av motsetning mot den katolske kirkens myndighet og innflytelse. Charlie Hebdo har innskrevet seg i denne tradisjonen, med å påpeke at grensen er ofte tynn mellom det hellige og det anstendige, og at anstendighet, på en lumsk måte, ofte gjemmer en normativ forpliktelse. For eksempel, det som har skjedd på kvinnefrigjørings fronten har ofte blitt sett, her til lands, fra sømmelighets synsvinkel, til de grader at da en grupp intellektuelle feminister introduserte debatten om selvbestemt abort, i det 1970-tallet, de utgav i pressen en tekst de selv kalte « det 343 ludderes manifestet“, fordi de visste riktignok hvor en debattt om kinners seksualitet skulle umiddelbart lede til, fra Kirkens side.

    Det er nøyaktig det samme som nylig skjedde med Islam. I flere byområder, en jente som går ut i kort kjole er umiddelbart angrepet, og ikke bare verbalt. Slagordet er velkjent : det er hennes eget ansvar om hun blir voldtatt, hvorfor oppførte hun seg ikke mer anstendig ?
    Når muslimske jenter sier at de skulle bestandig dekke sitt hode på skole, at de vil ikke delta i biologitimer, ikke I idrettstimer, spesielt ikke i svømmehallen, på grunn av sin rett til anstendighet, så er det klart at det hellige er ikke langt unna, med sitt overlegen krav til forrang foran alle andre kriterier i det offentlig rom. Dette er nøyaktig betydningen av Charlie Hebdos uanstendighet : å framkalle de trojanske hester av alle teokraters diktatoriske tendenser, som handler i mørket. Å minne at det religiøse normen skulle ikke regulere det offentlige liv.

    Charlies redaktører var pasifister. Jeg hadde lest dem i flere år, lenge siden, og hadde sluttet fordi jeg hadde funnet dem mindre interessant. Det er vanskelig å fornye seg selv. Jeg kjente deres budskap, og var enig med det, selv om jeg ikke likte alt de skrev eller tegnet.
    Det synes vi var mange som ikke lenger kjøpte avisen, på denne grunnen, med konsekvensen at, på penger fronten, avisen befant seg i det røde feltet. Det er sagt at redaksjonensmedlemmer måtte donere så at avisen kunne overleve.
    Langt fra en lønnsom forretning.

    Uanstendighetens politisk økonomi, det var emnet. Uanstendighet var våpnet de brukte for å fordømme dem som tar seg litt før mye på alvorlig, de som promper høyere enn sin rumpe, som det sies på fransk.

    Cabu var en enestående tegner. En ekte kunstner. De var talentfulle, og de var tapre. Noe jeg ikke er. Derfor har har jeg det vanskelig å sammenligne meg selv med dem og påstå, i motsetning til mange andre, at jeg er Charlie.
    Men jeg sørger Charlie. Dypt.

    Jeg ønsker et riktig godt nytt år til deg og til alle på BlogHog.

    4





  5. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    : Jeg åpner innlegget mitt med en påstand om kvinnens underlegenhet som religiøst betinget, nettopp for å ha et perspektiv for min lille kronikk – en kronikk som er publisert under emnet ”Humor”, fordi jeg mener debatten om ytringsfrihet egentlig hører hjemme der. Etter mitt syn eksisterer det ikke ytringsfrihet. Bare det faktum at lovgivende myndigheter i det hele tatt anser det som deres oppgave å konstruere regler for hvordan mennesket skal ytre seg, understreker i seg selv det absurde ved begrepet ytringsfrihet. Ytringsregulering er det eneste dekkende ordet for dette. En frihet har ingen lover. Man kan ikke lovfeste en frihet. Man kan kun lovfeste bortfall eller forskyvning av frihet. Det er det lovene er til for.
    Det er mitt utgangspunkt.

    Hvorfor mener jeg det ikke kan finnes ytringsfrihet?
    Fordi mennesket har en krenkelsesterskel, og man kan ikke lovfeste bortfall av individets krenkelsesterskel.
    Er Nord-Korea et land som består av feiginger? Er Kina et land av feiginger?
    Det er ikke nødvendigvis makthavernes krenkelsesterskel som regulerer ytringsfriheten, det er heller individets overlevelsesinstinkt. Hvor viktig er det egentlig å overleve? Er det viktigere for et menneske å være modig enn å overleve? Eller er det bare viktigere for en mann?
    Hvor kom den egentlig fra, denne mystiske, maskuline idéen om at det er viktig å dø for en sak man tror på? Hva om man tar feil? Hvordan skal man kunne finne ut at man bare har begått nok en av sine mange feil dersom man er død?
    Men menn tar kanskje ikke feil? Det er kanskje der det ligger?

    Anstendighet.
    Er det en frihet å ha lov til å distribuere bilder av seg selv uten klær? Trengs det en politisk begrunnelse for å vise bilder av nakne kvinner? Nei, ikke slik jeg ser det. Men dersom det var forbudt, ville jeg anse det for å være et dypt inngrep i min frihet.

    Hustler og Playboy, side om side med Charlie Hebdo, Information og Critique. Alle provoserer, og alle finner beskyttelse under den samme lov.
    I Danmark har vi lov til å ytre oss om det meste. Vi er muligens det landet i verden som legger færrest begrensninger på hva man som individ har lov til å ytre uten å risikere straff. Det finnes således ikke noe pålegg om at et bilde av en naken kvinnekropp skal ha en kunstnerisk berettigelse for å kunne publiseres offentlig. Det eneste som kreves er den avbildedes samtykke.
    I Danmark er det lov å selge sex, og det er lov å reklamere for det. Å publisere et bilde av en naken kvinne, kan altså like gjerne være reklame som kunst. Gud skapte kvinnen – for Adam – så han skulle slippe å masturbere i ensomhet.

    Jeg bestemmer over Cecilias bilde – utad og innad. Ingen andre enn jeg har rett til å publisere meg, ikke før jeg gir tillatelse.
    Trengs det en politisk begrunnelse for å publisere Charlie Hebdos provokasjoner? Nei. Men dersom det ble forbudt, ville jeg se det som et dypt inngrep i min frihet.

    Grunnen til at vi skal være forsiktige, etter min mening, er at ingen menneskeskapte lover kan regulere naturen. Vi kan stå opp for våre siviliserte rettigheter så mye vi bare vil, men når vi blir slept inn i en bil og voldtatt på en øde skogsbilvei, skriker vi faktisk om hjelp til ingen nytte.
    Myndighetene kan lovfeste kvinners rett til å nekte å ha samleie. Myndighetene kan påstå seg sin rett til å bestemme, og de kan skrike ut sin rett fra Stortingets talerstol med de beste intensjoner, men myndighetene kan aldri forhindre at jenter blir voldtatt, og myndighetene kan aldri forhindre hevnaksjoner fra menn som føler seg krenket. Men, skal potensielle overgripere hindre oss i å kle oss sexy og sjangle småbrisne hjem langs Akerselva, og skal hevngjerrige testosterongubber hindre oss i å gjøre narr av størrelsen på reproduksjonsorganene deres?
    Vel… det avgjør vi selv.
    Det er fullstendig opp til meg om jeg vil gå alene gjennom Bronx midt på natten med en t-trøye hvor det står “fuck all niggers”. Det er min frihet å gjøre det. Jeg har retten på min side. Men jeg har faktisk ikke et testosteron-nivå som gir meg antydning av lyst til å forsøke. Jeg vil ikke dø for den rettigheten… jeg vil heller være en god mor for barnet mitt, og lære det hvordan det skal navigere trygt gjennom livet.
    Så enkel er jeg – og så feig.

    Så jeg vil ikke dø for et fåtall menns rett til å krenke hverandre. Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe mer duste å dø for. Jeg ser ikke noe tappert ved menn som risikerer å gjøre barna sine farsløse for retten til å håne andre. Hvorfor vil de heller håne enn å leve i fred? Er det en genfeil?
    Hvor barnslig er det ikke når Charlie Hebdo hilser et religiøst overhode med ordet ”drittpave”? Finnes det ingen grenser for maskulin puerilitet?

    Mitt standpunkt kommer antagelig aldri dere normale menn til å forstå, for selv er dere ikke sånn – for dere voldtar jo ikke – dere tar et nei for et nei, og dere tåler nederlaget. Dere blir ikke krenket av at vi ikke vil ha dere – dere hever ikke hånden og slår oss fordervet dersom vi ler av dere og ber dere stikke til helvete, og dere lar dere ikke provosere av at vi snakker nedlatende om dere til venninnene våre og ler av dere med akkurat litt for høy stemme.
    Dere er ikke primitive, tross alt.
    Men til tross for dette, tar dere det som en selvfølge at vi skal støtte dere i kampen mot fienden. Det er tross alt mannen som representerer nasjonen. Det er patriarkatet som utgjør landets makt – landets militære makt – den militære makt som går til krig for landets ære. Det eneste myndighetene kan gjøre er å appellere til vår anstendighet i omgang med hverandre, og det er nettopp det jeg forsøker å si noe om – at når fornuftens kvinner og menn maner til omtanke og forsiktighet i måten vi velger å ytre oss på, så blir de møtt med hån fra så godt som et samlet pressekorps: Forsiktighet er feigt!

    Så lenge det finnes menn på begge sider i en konflikt, eksisterer det samtidig, som en slags maskulin nødvendighet, en uimotståelig dragning mot å fornedre hverandre gjennom ord og handling, helt til motstanderen blindes av hat. Et hvert forsøk på å regulere slike primitive drifter gjennom lover og regler, er like futilt som å lage lover for når mennesket skal gå på dass.

    Cabu var sikkert en enestående tegner, og en ekte kunstner. Men gir det ham noen rett til å sette andres liv i fare? Jeg ser ingen tapperhet i å provosere – jeg ser kun smålig, maskulin stolthet. For meg finnes motet snarere hos den som møter fienden med respekt og en utstrakt hånd.

    Vi har tillatt mennesker med en annen religion å komme til våre land. Horder av mennesker med en annen religion har vi tatt imot med åpne armer. Vi har for lengst åpnet grensene våre, og det er for sent å angre – det er for sent å snu historien. Nå må vi enten leve sammen – eller dø i kamp mot hverandre. Jeg er ikke i tvil om hva jeg selv ønsker. Jeg vil ikke støte mine muslimske vennninner, hvorfor skulle jeg ville det?
    Tenk deg om.

    Håper det nye året blir alt du håper det skal bli :)

    2





  6. avatar geitost says:

    til:Cecilia
    “Jeg ser ingen tapperhet i å provosere” .
    Hmm…. Setningen utpekte ikke morderne, men orfrene istedet, og så forstyrret meg. Og det tok meg en viss tid å tenke på hvordan jeg skulle kommentere den.
    Ikke at jeg manglet argumenter, siden jeg klarte å skrive, i første omgang, flere fulle sider.

    For å forklare at Charlies karikaturene hadde ikke som bestemt mål å vifte en rød kluft foran de troende generelt, men å påminne at det franske samfunnet har instituert, lenge siden, en skarp grense mellom Guds lov og menneskers frihet, og dermed for å undre på om, ettersom den katolske Kirken bryr seg ikke lenger av slike “provokasjoner”, noe tilsvarende kunne ikke skje med muslimer, om vi insisterer litt å anse deres religion bare som alle andre her til lands ?

    Jeg hadde gjerne fortalt at en muslimsk student, som sterkt bekjempte Charlies tilnærming, hadde truffet Charlies journalister et par dager før massakren, fordi hun ville debattere saken med dem. Hun fortalte, for et par uker siden, at hun hadde hatt fruktbare og vennlige samtaler med sjefredaktøren Charb, og at « Cabu ville forstå hvorfor vi var sjokkert og såret », og det viste godt at Cabu hadde ingen intensjon å provosere de troende, mens hans tegninger ble kjent i den muslimske verden overhodet gjennom manipulasjoner av uærlige propagandister som gjorde folk tro det motsatte, for eksempel med å modifisere hans tegninger med Photoshop for å spre falske fortolkninger av hans verk !

    Jeg ønsket å minne på, om jeg ikke tar feil, at de danske karikaturene var først en reaksjon etter at Theo Van Gogh ble drept på grunn av filmen han hadde lagd sammen med Ayaan Hirsi Ali om undertrykking av kvinner i Islam. Også at Charlies journalister var ikke alene i massakren I Paris, men at det fantes også anonyme muslimer, fordi de bar en fransk uniform i hæren eller i politi, og flere vanlige jøder.
    Jeg hadde gjerne skrevet at salafister trenger bare å lese Koran, ikke å forstå den. Jeg ville for eksempel fortelle at en annen ung franskmann nylig arrestert i Tyrkia erklærte at hans kamp grunnlegger seg i det at han “hater Frankrike, franske politi og hæren, og jøder”, og at det må være et spørsmål for oss franskmenn, å undre hvordan en slik påstand kan gi et mål i livet til én som vokste opp under “Frihet, likhet, brorskap” flaggen.

    Jeg hadde gjerne satt en historisk perspektiv, og sagt at den sentraliserte franske staten, som har vært hele samfunnets ryggraden fra Ludwig XIV til den franske revolusjon, og fra Napoleon til Charles de Gaulle, har gradvis tapt sin substans som kraft for den felles utvikling. Sagt at staten tradisjonelt gav anledning for en prestisjefyll karriere som lærer (Sartre og Beauvoir ble i mange år enkle lærere i videregående skoler før sitt gjennombrud som forfattere) eller som ingeniør (TGV lyntog, Concorde supersoniske passasjerfly, Ariane rackett, …), men siden 1980-tallet, de utdannede ung folk har snudd seg gradvis mot internasjonal handel og finans, og penger, for seg selv, mens håndverk i industri ble gradvis utkontraktert til Øst Europa, eller Kina, og det resulterte i massiv arbeidløshet, i at det franske samfunnet atomiserte seg selv, geografisk og sosialt, og resulterte i lavere sjans for en god utdannelse og jobb for dem som har ikke den riktige utseende, navn, eller boplass. Det endelig resulterte i vrede som gradvis dukket opp på grunn av slike diskriminasjoner, samt i en øking av uformell økonomi i fattige strøk, og til slutt i noen farlige stoltheter.

    At Charlies morderne, som begynte sin offentlige karriere som små forbrytere, hadde opprinelig ikke mer politisk samvittighet enn Maos rødegardister i løpet av den Kulturelle Revolusjon. Men de fikk barbari timer i Yemen eller i Syria hvor de kjempet Bashars blødtørstige soldater, ved siden av ubarmhjertige rebeller. At disse som har skutt i vår bygater var nyttige idioter for noen Midtøstens sjefer i konkurranse mot hverande, Al-Qaida eller DAESH, på spor av makt over den arabiske verden.
    At Profetens æren var først og fremst et påskudd, og at mange muslimer her til lands (eller i mange land iMidøst eller Afrika, hvor islamister dreper mange andre) tenker dette også. Uansett hva de tenker om Charlies karikaturer.

    At i flere tiår, spesielt i løpet av det 1970 til 1990-tallet, det ble bemerket som et fransk unntak at mange barn fra nylig innflyttet muslimske familier giftet seg med unge franskmenn. Det som var merkelig, og kommentert, var at omkring en jente på to av muslimsk kultur giftet seg med en ikke muslimsk gutt, og at en gutt på fire av muslimsk kultur giftet seg med en ikke muslismk jente. Og dette viste en særlig bestemmelse for disse “andre generasjonsbarna”, å “integrere” seg i det franske sammfunn, et ønske som hadde sjelden ble kjent i så stor grad i Frankrikes innvandringshistorie, sammenlignet med Italianere, for eksempel, som allikevel var av samme religion, hud eller hår farge, osv.. Det viktige i statistikken er at det var mer vanskelig for gutter å ta sin uavhengighet fordi de var ansett som de naturelle arvinger av familiens patriarkalske tradisjoner, mens jenter kunne lettere ta litt avstand mot tradisjonen. Og det var ikke vanskelig for jentene som vokste midt på et samfunn av økende likestilling å forestille seg at et blandet ekteskap kunne unngå sin skjebne som stuepike for sin far eller brøder før de blir det for sin mann og sønner.

    At krisen, samtidig, hadde kommet og vart en lenge stund, og hadde gradvis forårsaket en territorial fjernhet mellom sosiale klasser, med konsekvens at de nye innvandrerne har gradvis hatt mindre anledninger til å krysse mer begavet familier der de bodde. Befolkningen i skoler ble betydningsfult mindre sosialt blandet enn før. I omgivelsene hvor de flyttet inn, de nye innvandrerne, muslimer for de fleste, traff en økende avvisningsfølelse fra en aller mer frustrert befolkning. Dyktige propagandister utnyttet enhvers frustrasjonsfølelser for å fremme sine usunne ideer, populistiske islamofober fra en side, islamister fra den andre. Begge to har utviklet en bestandig økende rasisme, mot fremmede fra en side, mot « etniske » franskmenn fra den andre, i strid med det som hadde skjedd i alle perioder før.

    At med de beste intensjoner, mange venstre orienterte militanter tenkte at den beste metoden for å bekjempe den gryende helt til høyre parti Front National, og attraktiviteten som dette partis islamofobiske og fremmedfiendtlige ideer utøves på de populære klassene, var å motvirke den med å rose innvandrernes verdighet og med å oppmunstrere disse å kreve en full rett til forskjell, i form av språk, kledding, religion, og alle andre kulturelle aspekter, å være stolt å føle seg annerledes, og å kreve all sin plass i samfunnet, gjennom en form for multiklturalisme som aldri hadde eksistert før i den franske integrasjons modell.

    Denne meningen ble oppleved som en bevisst provokasjon av mange folk, spesielt de mindre heldige, som bare hørte at nye innvandrene, særlig disse fra gamle kolonier som hadde krevet sin uavhengighet og kastet franskmenn ut av landet sitt, hadde nå mere rett i Frankrike enn dem selv angående arbeid, gunstig bolig, barnehageplass, osv… og dette selvfølgelig resulterte i det motsatte av hva som var opprinelig søkt, nemlig at Front Natinal er i dag i ferd med å tiltrekke det største antall velgere rundt et enkelt programm : ned med dem som ikke er som oss ! Det var fint gjort av våre dyktige venstreorientert strateger – den ene som personifiserer mest denne katastrofale tilnærming, i takknemlighet for sitt enestående framsyn, er idag … minister i regjeringen. Sikkert én av de første å gå på gaten med å rope “Je suis Charlie”…
    Så er det sannsynlig at de langsiktige konsekvensene av siste januars hendelser vil lede til en enda større avvinsning av det politiske, fra et enda større antall folk, i fordel for dette partiet som surfer på bølgen av et enda sterkere følelse at vi alle er truet av verden utenfor i vår identitet og våre levekår. Muslimene er altså ikke de eneste som er påvirket av måten vi som samfunn reagerer på Charlies hendelser.

    Ja, at befolkningens forskjellige delene blander seg idag mindre enn før. Og når et særlig krav for “anstendighet” à la Shariah kommer i dag fra muslimske jenter, så reagerer helt til venstre partier med å påstå at muslimene har rett til å leve annerledes blant oss, mens helt til høyre påstår at de ikke har rett til å leve blant oss siden de er ikke like som oss , og så er begge sider enige i bunnen i å påpeke at muslimer er forskjellige, og så bidrar begge sidene tilsammens til å ødelegge den gamle idéen av å bo i en egalitær og broderlig republikk, et politisk system som har som mål å redusere forskjellene mellom innbyggerne i universalismens navn, dette sentrale begrepet som hadde preget hele den franske samfunn hittil. Foran en muslimsk jente som krever å leve som “god” muslim framfør som en vanlig fransk statsborger, våre venstre orienterte feminister snur hodet og tier. De har ingen ideologisk krykke, ingen form heller for politisk korrekthet som kunne hjelpe dem å uttrykke en kritisk mening som ikke ville umiddelbart tolkes som ren islamofobi.

    At utfrodringen ligger her : mens flertallet muslimer bare lengter etter likegyldighet midt på samfunnet de vil høre til, er det utelukkende fundamentalistene som skulle ha rett til å uttrykke seg i det offentlige rom, eventuelt med den største vold ?

    Vel. Min spontane reaksjon, når du begrenset Charlies tegninger til en enkel provokasjon, var å prøve å vise deg at du kanskje manglet litt avstand fra saken, at du ikke ser bildet i sin hele bredde, og så savner en del av det som jeg tror er i spill her.
    Samtidig, …

    Samtidig, jeg lente meg tilbake fra skjermen med å undre hvordan det er mulig at jeg har vært så lite observant, da jeg leste din tilbakemelding…

    Ja, det hadde tatt meg en ganske lang tid for å skrive et slags svar til et spørsmål du egentlig har ikke stilt. Og dette fraværet er selvfølgelig det ekte emne jeg burde ha tenkt på : hvorfor stilte du ikke spørsmålet ?
    Du, som har vennet oss av med å umiddelbart kaste deg på Wiki så snart et nytt tema er debattert, du som har så ofte vist at du prøver å utvide ditt ettertanke felt med hver ny anledning, du som gledelig graver i et tema både som en intellektuell lek og på grunn av en enorm appetitt på kunnskap, hvor har gått din nysgjerrighet her ?

    I min forrige kommentar jeg hadde prøvd å forklare at Charlies redaktører, som var sannsynligvis ukjent utover Frankrikes grenser før de tragiske omstendigheter, var ikke enkle uansvarlige humorister, uansett hva man tenker av deres humor, men fulgte en intellektuell rasjonalitet og et politisk mål, at spørsmålene de stilte om religioner generelt var et bredere tema, som involverte hele samfunnet, og var ikke bare for spøk, men var først og fremst en politisk posisjonering angående et alvorlig emne, nemlig makt. Myndighet, og makt over de andre, makt til å tvinge dem til noe.
    Et emne som ikke må blandes med en rett til å fornærme noen.
    Men, til tross for min invitasjon til å tenke at det finnes både substans i det eksplisitte og en sammenheng bak Charlies verk, jeg ble overrasket at du nøyde deg med å feie emnet, og med å bare påstå at det « finnes ingen grenser for maskulin puerilitet”. Intet spørsmål. Sak avsluttet !

    Jeg måtte tenke litt på det, og så begynte jeg å undre på om det ikke var jeg som hadde savnet en breddere synsvinkel. Om deg. Og om din måte å oppfatte verden. Så kom en tanke.

    Et kort stykke høykonsentrert menneskelighet, lett å ta i favn og å løfte opp for se på det i øynene, sånn jeg ser deg, du står foran meg som en flertalentfull kunstner, følsom, produktiv og inspirert. “Smuk og dejlig”, morsom, og rik. En som evner å forføre fine mennesker generelt , til og med å vekke begjær hos helt heterofile kvinner. Et veldig flott menneske genrelt. Men med noen skavanker også, som allikevel får deg til å bli en ideell kvinne. Ikke i forstanden at en kvinne trenger skavanker slik at menn får anledning til å påminne henne å forbli på sin riktige plass, ifølge utallige kvinnefiendtlige tradisjoner. Perfeksjonen jeg har sans for i en kvinnes skavanker er av en annen natur.

    Jeg har lest deg i flere år, og kjent deg litt bedre etterhvert. Sånn jeg ser den, din dagbok er et terreng du har pløyd, i flere retninger, hver gang litt breddere, og noen gang litt dypere, for å rydde det for sten og så få det til å bli en frukbar mark. Vel, analogien høres ganske naiv ut, og det er kanskje for lyrisk å sammenligne sidene i dagboken din med såinger av all slags planter, av varierte arter, høyder og farger. Men sammenligningen er relevant likevel, når jeg forestiller meg dine innlegg som en rekke bilder du har tatt av denne forendrende mark, gjennom årstider, hver gang med å flytte staffeliet. Altid det samme terreng, men altid et annet landskap, og en fornyet glede for øynene.

    Det som ikke dukker opp ved første blikk, når man leser deg, ikke ved andre blikk heller for øvrig men bare etter en ganske lang tid, er at det finnes sære deler av denne mark som er lite synlige. De er mindre synlige fordi, på grunn av perspektivet, de er skjulte av plantenes mengde. Det trenger å nærmere seg dem for å fatte at det ikke finnes noen vegetasjon der, men store stener istedet.
    Stener som overstiger ikke mye overflatens, men som er store nok og dypt begravet at de ikke lar seg lett trekke ut. De skaper harde punkter i den løse jorden, og selv om det ikke er tydelig på de fine bilder du har skapt i ettertiden, plogen må ha alltid tatt en omvei for å unngå dem.
    Sett fra himmelen, furene ville tegne bøyede linjer ved dem, et stilisert mønster som alltid omgår dem.

    Jeg oppfant tilfeldigvis at det eksisterte slike “store stener”, overhodet med å lese dine tilbakemeldinger, eller gjennom debatter du deltok i på andre bloggeres kommentarfelt.
    Fra før, var jeg vant til din evne å bidra, gjennom utvekslinger, til det diskuterte emnet, hver gang med skarpere argumenter, når du trengte å både presisere debattens grunntrekk og få diskusjonen til å nærmere seg det som var emnets kjerne etter din mening.
    Og fra før, husket jeg klart at du pleide å klage hver gang du kjente at de andre debattantene tolket din tilnærming med å spille på ord eller nyanser, og at du følte deg irritert når du tenkte at slike intellektuelle piruetter var ment for å unngå debattens kjerne i den særlige retning du prøvde å kjøre den.
    Det var ofte tankevekkende å observere hvordan du kan vanligvis holde din linje generelt i debatter, og motstå de andres meninger med skarpere argumenter hver gang, på en måte som beviser at du hadde fra begynnelsen et breddere syn på spørsmålet enn det du først indikerte.

    I denne sammenheng, merket jeg ved noen sjeldne anledninger at presise innvendinger fra forskjellige debattanter, som jeg selv trodde var grunnlagt på relevante ideer i forhold til din mening, fikk deg til å reagere, på en helt uforventet måte, nemlig med å bare nekte å ta dem i betraktning. Enten i å gjenta, med mer eller mindre tilsvarende ord, det du hadde allerede ment fra før, eller enkelt i å gli over den siste melding du hadde mottatt, som om den inneholdte ingenting som fortjente å bli tatt i hensyn utover et definitivt og uomsettelig sluttpunkt – som i Charlies sak.
    Og alle senere forsøk til å komme tilbake til debatten ifølge den samme synsvinkel fikk den samme avvisende reaksjon fra deg, som om, på et visst tidspunkt i diskusjonen, din mening hadde havnet foran en frastøtende magnet, som hindret den i å komme seg nærmere, men omvendt holdte den fast på avstand.
    Dette skjedde ganske sjelden, selvfølgelig, men det ble hver gang forbausende nok at jeg i ettertiden kunne huske det særlige poenget som var debattert da noe slik skjedde. Således med tiden, og fra innlegg til tilbakmeldinger, har jeg virtuelt kunnet knytte sammen noen av emner som får deg til å reagere med slike refleksbevegelser.

    Hvis jeg utvider metaforen jeg brukte ovenfor, så ville jeg si at jeg begynte å lage, intellektuelt, en slags kart av din mark, hvor jeg klarte å lokalisere flere av de frastøtende magneter, disse jeg kaller dine sorte stener.
    Sorte, i forstanden at det sorte ikke reflekterer lyset, men sprer sin varme.
    Poenget mitt er at jeg begynte å interessere meg til flere temaer som, til tross for at de generelt er ute av syn i den presise rammen av dine innlegg, eksisterer på ordentlig etter det jeg forstår, og øver en stor innflyttelse på det som befinnes i nærheten i dine fortellinger.

    Det var ikke alltid lett å forestille meg hvor de befinnes, og hva de består av, og jeg var aldri helt sikker om jeg gjetter godt deres nærvær bak innleggene dine, men jeg måtte allikevel konstatere at jeg begynte å lete ubevisst etter deres spor i det du skrev. Min nysgjerrighet økte for disse mystiske emner, i de grader at det slørte ble ytterst lovende, overhodet fordi jeg følte at det spennende bak dem var personelig, og dreiet seg først og fremst rundt begrepet identitet.
    Det som tiltrukket I denne retning var ikke å kikke i noen annens liv og intimitet, og så juble ved idéen å avsløre en slags hemlig sannhet om noen jeg ikke kjenner på ordentlig, som det er tilfellet for eksempel når man leser krim romaner eller tabloidaviser, men omvendt å oppfinne, takket være det du skriver om deg selv, at det finnes ting som jeg ikke visste i hvilke grader de gjenklinger i meg.

    Tre illustrasjoner :
    1/ Religion og tro – som ovenfor i Charlies saken. Jeg har forlengst forstått at du er trett av alle selvfornøyde ateister som blander vitenskap og sannhet, og at du ikke lenger ønsker å debattere offentlig et slik emne på frykt å treffe igjen folk som ikke forestiller seg at det finnes gradasjoner mellom en personelig overbevisning angående éns egen plass i universet og det å være det passive medlem av et saueflokk under intellektuell tvang fra en instituert kirke. Og siden mange overlegne ateister pleier å le av de troende på grunn av deres antatte ignoranse, jeg forstiller meg at din solidaritet med dine muslimske venniner mot karikaturer resulterer først og fremst av en avvisningreaksljon mot det du beskriver som ateisters “puerilitet” generelt, og det du oppfatter som et kollektivt trussel for din egen, intim, tro.
    Jeg innrømmer for øvrig at jeg er forbauset at du gjerne støtter “dine muslimske venniner” her, på grunn av deres tro, mens jeg ikke husker at du støttet “dine jødiske venniner” fra før i en tilsvarende sammenheng – kanskje er det fordi du har ingen jødisk venninne, eller fordi de ikke er jødiske i alle fall …
    Det som er interessant derimot, er at antropologi viser oss at vitenskap og religion har et felles opphav i magi. Som i magi, vitenskap er et fag som følger regler, mens religion gjelder utydelige virkninger. Og dermed, angående dine avtaler med jomfru Maria apropos din egen måte å handle virkeligheten rundt omkring, så kjenner vel ateisten i meg at saken har lite med en dogme å gjøre, og så føler jeg at min egne betraktninger står ikke så langt unna.

    2/ Borgerskap og kultur – Jeg ikke kjenner Skandinavia nok generelt for å innbille meg om det kan være mer eller problematisk å bli født av en norsk mor i Denmark, eller om det har hatt noen innflytelse å ha vokst i blondinenes land for én som hadde arvet sort hår. Jeg forestiller meg dette sorte farget både som et åpenbart identitets tegn i din barndoms sammenheng, og det tydeligste symbol av fraværet til den som det opprinelig kom ut fra, han som er helt ute av bildet I dine historier. Jeg lurte for eksempel på om det var rent morsomt, eller omvendt om det ikke innheholdte noe litt smertfullt, å høre din far gjøre narr av din mors bergenske dialekt.
    Okei, spekulasjoner, på grunn av menglende informajsoner.
    Men når det kommer å undre på hvordan det oppleves å vokse opp som fremmed i sine egne mors og besteforeldres land, det å måtte lære i skole deres språk, eller hvordan det oppleves, for én som har et slik norsk opphav og har bodd i Norge i mange år, å fortsatt bli spurt på gaten av en ukjent om hun ikke har en tysk aksent, så føler seg barnet med innvandrerbakgrunn i meg i et kjent område. Jeg noterte med stor interesse hvordan du kunne beskrive deg selv, avhengig omstendigheter, av og til bare som norsk, og noen ganger som helt ikke norsk. Jeg husker at, sett på lang avstand, nemlig fra Amerika, når du nevte “mitt lille land”, så kunne du mene Denmark snarere enn Norge, og jeg også merket at dine siste tegninger får stemplet “Cecilia BR – Copenhagen”, mens jeg ikke husker at Oslo var nevnt i dine forrige bilder fra Valkyrie Plass tid (jeg vil gjerne komme tilbake til dette tema videre, om jeg finner tid til å skrive en kommentar til, om ditt innlegg “Tidehverev”. ) Men i alle fall, “det å være I Norge” er et emne som har ført til noen overraskende reaksjoner, som har ledet meg til mange spørsmål.

    3/ Eldre menn. Jeg husker én av Sivs kommentarer, altså lenge siden, som hadde rammet meg og hvor hun forklarte til en overfladisk jente hva hun forventet av å omgås eldre menn. Og siden dere to har kjent hverandre takket være deres respektiv forhold med Carl, så har jeg tenkt at du sannsynligvis deler Sivs oppfatning om emnet. Jeg husker også hvor begeistret du ble den aller første å gratulere Argus for hans 75. bursdag, ham den “altseende eldre mann”, som du takknemlig beskrev som en kilde for mange berikende samtaler.
    Det var ikke overraskende at du beskrev alderen i menn som anledningen for en tilrivet myndighet, og dermed følte deg irritert, hver gang du tolket at en mening fra eldre menn var først og fremst et visse tegn at disse nektet av prinsipp å lære noe som helst fra en en yngre jente, som om de visste alt og godt per essens, minst mer og bedre enn deg . Det er helt naturlig at det som var vanskelig for et barn å akspetere fra en farfar, grov sagt at hun må tie og lytte når voksne snakker, er helt utålelig i voksen alder fra ukjente eldre debattanter, og det er forbausende at bildet du skildrer av menn generelt får meg til å forestille meg at de kunne skjæres i to kategorier, litt som vin: enten er de tålelige, så skal de kanskje forbedre seg med tiden, eller er de dårlige, og så blir de ikke mindre udrikkbare om man venter for å prøve dem…. Det som hørtes uforfentet ut var at du, i voksen alder, fortsatte å oppfatte slike overlegne tendenser hos mannlige debattanter, og klaget med å stanse å debattere.
    Jeg lurte på om det å ikke kunne uttrykke seg i farfarens hus, uansett hvor mye hun var elsket, syntes ikke som et smertefult minne, og kanskje et barndoms sår som var ikke helt helbredet opp fra den tiden da piken var du måtte regne på farens hjelp og støtte for å få lov til sin egen, offentlig, stemme.
    Hvor mye din far har vært en nøkkel i din historie generelt, og psesielt i ditt forhold til eldre menn, er selvfølgelig et nådeløst spørsmål. Men dette forhindrer meg ikke å tenke på ham, som har sett på deg.mye lengre og mer oppmerksomt enn jeg. Ja, jeg har grunn til å tenke på ham, og lure på hvor mye vi ligner hverandre.
    Er det et tilstrekkelig tegn at vi begge to lyttet på “Beggar’s banquet” ? At vi både eide en Nikon F. At jeg neste skaffet meg en Jaguar – vel i mitt tilfelle, mine miljøvennlighet endelig fikk meg til å forlate idéen og foretrekke å kjøpe en sykkel istedet, men fristelsen var der ordentlig, det husker jeg godt…. Disse er små, anekdotiske, detaljer, som sikkert er for uvesentlig for å tegne et felles portrett av oss to, selv om, hvis man ser på saken oppmeksomt, de sikkert forteller noe om en felles form for musikalsk følsomhet, en smak for stil, eller en tiltrekning for grafisk kreativitet. Alt dette skjelner oss ikke mange andre derimot. Men det finnes kanskje noe særlig i det at vi begge to vokste opp på godset til en mektig far og eier, i de grader at vi måtte velge vårt liv som voksen per referanse til vår spesielle tisltand, i skyggen av en imponerende mann. Vi kanskje valgte motsatte retninger, han og jeg, da tiden kom for oss å bestemme dit vi skulle. Men paradoksalt nok, jeg forestiller meg at vi har muligvis mye mer felles her enn det som ser ut ved første blikk, ettersom vi tenker på resultatet. Han tråkket mer eller mindre på farens spor, om jeg forstår godt, mens jeg valgte å eksistere på avstand og uten faren, men når jeg ser meg tilbake, så lurer jeg på om mitt ønske å ikke sette meg i farens kjølvann ikke var i bunn et påskudd for å prøve å imponere ham på sine egne premisser, og et forsøk å få ham til å være stolt av meg enda mer enn om jeg hadde vært en lydigere sønn. Etter en ganske lang og vanskelig begynnelse for begge partier, jeg klarte å få hans anerkjennelse til slutt, og jeg endelig nådde dette ubevisste mål i de grader at det forble ikke noe mer jeg skulle angre da kom tiden da jeg måtte lukke hans øyne.
    Det finnes derimot noe annet som kanskje nærmer oss enda mer, nemlig det å bli født av en nederlandsk mor. Det synes at han tapte henne ganske tidlig, og så ignorerer jeg hva han husker av det tiden han betrakt i hennes arm, av hennes stemme, da hun sang ham noen tradisjonnelle “kinderliedjes “. Jeg har dem fortsatt i øren, jeg. Men under deres overflaten, det å tenke på dem får meg hver gang til å lure på hvor mye jeg har vært påvirket av å kjenne, så nært og intimt, noe som var absolutt ukjent av alle rundt omkring, som generelt er så vanskelig å dele med andre.

    Det finnes ingenting å konkludere her, unntatt at jeg ærlig tror at det finnes noe særlig i det du ikke har enda skrevet om eksplisitt . Deg som emne har for meg en spennende potensial, og det er bare å nytte de åpne spørsmål fordi det finnes noe essensielt i dem.

    Jeg hadde nesten sluttet skrivningen av denne kommentar da jeg leste en artikkel om en nylig bydg kopi av skipet « L’Hermione », den som La Fayette seilte på i 1780 gjennom Atlanterhavet for å hjelpe “The Insurgents” mot den engelske kronen. Etter en 8 år bygningstid, skipet er ferdig, og seiler nå mot Yorktown, hvorfra den skal følge kysten for å være i New York for den 4. juli feiring. Da skal den følge sin vei til Kanada, og blir tilbake i høst til Rochefort-sur-Mer, hvor den ble skapt. Men det som er overraskende i anekdoten er at ingen vet idag hva skal skje med dette 25 år lang og 40 millioner euro prosjekt, da skipet blir tilbake hjemme. Journalisten som skrev artikelen om dette enestående eventyret, fikk meg til å smile, da han lurte på om skipets fremskritt etter turen med disse ord : “.. og som for alle helter, slitne av reisen, så skal eksistensielle spørsmål stilles. Hvem er jeg? Hva er mitt fedreland? Hvem er min far?”.
    Vel. Lykkeligvis, din reise er langt fra å være over, og jeg gleder meg at den skal forstatt bli en anledning til noen nye eksistensielle spørsmål.

    Med tiden, din blogg har blitt en zen hage hvor jeg mediterer med å se på sorte stener som spirer opp.

    5





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for en fantastisk kommentar. Jeg har vært i begravelse ( utenlands) og slitt litt med å komme inn på BH i nattetimene ( når jeg har best tid), så du er ikke ignorert og jeg vil komme tilbake til kommentaren din når jeg får summet meg litt.





  7. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Dette er følelsen av å være privilegert, tenker jeg – for det er faktisk det første som slår meg etter å ha lest kommentaren din, at jeg er privilegert – her også.

    Ett av privilegiene mine er at jeg kan velge fokus selv.
    Jeg underslår ikke at det er gjerningsmannen som bærer ansvaret, ikke offeret, men når jeg velger å stille skarpt på offeret fremfor gjerningsmennene, har det sammenheng med at jeg av erfaring med rollen som potensielt offer, mener det er mulig å navigere litt tryggere når man er oppmerksom på eventuelle farer og foretar sine valg i lys av det.
    Jeg har grunnet litt over hvorfor menn gjerne vil bistå oss med gode råd, men ytterst sjelden vil ta imot gode råd selv. ”Kle deg ikke utfordrende, ikke vis for mye hud dersom du planlegger å komme deg helskinnet hjem fra fest i natt”, kan de si, ”og pass på å holde deg til trafikkerte og godt opplyste gater, ikke ta stien over gravlunden eller gå i mørket langs elven”.
    ”Jada”, svarer vi, og har det i bakhodet når vi går ut en fredagskveld, for vi vet at menn er potensielle overgripere og at vi selv er potensielle ofre, ”selvfølgelig skal jeg være forsiktig” .

    Kan det være en mulighet for at denne forsiktigheten ligger i genene våre?
    Både menn og kvinner har vel fra naturens side i utgangspunktet vært utstyrt med den samme fundamentale fornemmelsen av at det kan finnes farer i verden, altså i utgangspunktet, men ettersom det begynner å bli en stund siden løver, tigre, bavianer eller slagbjørner lusket rundt i gatene, har menn i våre dager stort sett ikke annet enn trafikken å vokte seg for – og trafikken har jo trafikkregler den skal følge, altså i motsetning til glupske rovdyr, så mannen trenger i grunnen ikke lenger å besitte denne evnen til aktsomhet ovenfor naturen. Mannen står i grunnen uutfordret på toppen av maktpyramiden. Hvem eller hva skal han frykte? Hvorfor skal en mann egentlig trenge ydmyke seg selv og te seg forsiktig?

    For oss, derimot, forholder det seg annerledes. Alle våre instinkter forteller oss at mannen kan være farlig. Så i motsetning til mannen, har vi hatt en grunn til å bevare vår forsiktighet og frykt, som en ren overlevelsesmekanisme.
    Dersom jeg oppfordrer en mann til å tenke seg om før han provoserer noen, blir jeg møtt med latter. ”Man er da ingen pyse, må vite! Man er da ikke feig heller!”

    Den siste duellen i Frankrike fant sted ( som du sikkert vet) i 1967.
    Hva sloss de om, Gaston Defferre og René Ribière? Ingen av dem kan vel sies å ha vært verken undermålere eller kunnskapsløse, så det var neppe manglende intelligens eller kunnskap det stod på da Ribière ble provosert av Defferres noget respektløse uttalelse: “taisez-vous, abruti” ( Hold kjeft, rasshøl!)
    Ribière grep til sverdet – og havnet på lasarettet. For en ynkelig mann, tenker jeg, som plasserte sin egen latterlige ”ære” høyere enn familien.

    Så…
    I en tid da intellektuelle over hele verden skifter navn til Charlie, velger jeg å forbli Cecilia – og menn må så gjerne påstå at det er av feighet, at jeg velger å trekke meg i stedet for å kjempe for min rett – men hvem er det som har gitt meg den retten, og hvorfor? Det er der spørsmålene kiler seg inn: Har jeg behov for retten til å trampe provoserende på andres helligdommer? Hva skal jeg bruke den retten til? Hva nytte har jeg av den? Hva nytte har noen som helst av retten til å vanhellige andres symboler? Hvor mange positive tilfeller kan man peke på, som følge av at noen har benyttet seg av denne rettigheten?

    Hvorfor analyserer vi mordere? Er det ikke nok å bare konstatere at det finnes forkvaklede mennesker i verden, mennesker som lar seg både lede og provosere, og at det tryggeste er å bruke redningsvest. Hvorfor trenger vi lange forklaringer på hvorfor det finnes ”slemme dumminger” som dreper? Kan vi ikke bare skyte dem, som vi gjør med aggressive hunder?
    Vi invester tid og krefter i våre forsøk på å søke kunnskap om hva som påvirker ellers normale mennesker til å begå drap under spesielle omstendigheter. Vi vet at alle land, alle folk og alle raser har sine mordere, og at de for det meste er menn som av ulike grunner finner det nødvendig å ta andres liv, av helt andre grunner enn for å beskytte seg selv eller sine nærmeste. Provokasjoner, affekt og vinning er det som gjør menn til mordere.

    Med fare for å gjenta meg selv:
    Vi lovfester at folk skal sikre seg med belte når de kjører bil, at de skal sikre seg med hjelm når de kjører moped eller motorsykkel og med flytevest i fritidsbåter. Vi maner til forsiktighet og fornuft i møte med naturkreftene, Nrk minner oss årlig på fjellvettreglene, hver eneste påske. Vi oppfordres til å holde dører og vinduer lukket og låst, og advares innstendig mot å forsøke å pågripe farlige forbrytere når de klarer å rømme fra fengslene våre.
    Vi lovfester at det ikke skal være forbundet med fare å provosere voksne mennesker, og vi straffeforfølger alle som lar seg provosere til voldshandlinger.
    Vi lærer våre barn at de ikke skal mobbe.
    Og da burde alt være greit – for da er det i hvert fall ikke samfunnets feil dersom det skjer en ulykke… ?
    Men er dette nok i møte med primitive kulturer?

    Det jeg forsøker å si noe om i innlegget mitt, er medias voldsomme reaksjoner på at enkelte politikere i etterkant av hendelsene i Paris dristet seg til å heve en liten advarende pekefinger og påpeke at provokasjoner ikke nødvendigvis er den rette veien å gå dersom man ønsker å skape et fredelig samfunn.
    Når media reagerer med å påstå at det ikke er statens oppgave å instruere folk i bruk av ytringsfriheten, blir jeg selv faktisk ganske provosert: Selvfølgelig er det statens plikt å veilede landets borgere! Føler media at politikerne går dem i næringen, så får de heller forsøke å leve opp til det som en gang var redaktørenes stolte ansvar: å bidra til opplysning og kunnskap – ikke til fordumming.

    Du påpeker at Charlies mål ikke var å provosere, men å minne franskmenn på det skarpe skillet mellom religion og menneskets frihet: Ettersom den katolske kirke har hevet seg over slike puerile handlinger, så vil muslimene også etter hvert klare å utså slike provokasjoner, bare de kommer hyppig nok.

    Vi snakker om en religion som er arnested for ytterliggående, brutale og hjernevaskede mordere som ikke skyr noe middel i kampen om kontroll og herredømme – en religion som er like primitiv og voldsforherligende som kristendommen var for fem hundre år siden, og hvor de troende er overbeviste om at deres Gud faktisk interesserer seg for hver eneste lille ubetydelighet i det enkelte menneskets liv.

    I en norsk avis kunne jeg i går lese om konvertitter, om etniske nordmenn som har konvertert til Islam, og som etter hvert har funnet det uutholdelig å bo i Norge. De tåler ikke lenger å se bilder av menn og kvinner som bader på samme badestrand, reklameplakater med bilder av lettkledde, osv. osv. En konvertert kvinne på 34 år vil emigrere til Marokko for å slippe unna alle provokasjonene.
    Deprimerende.

    Dette ville altså de intellektuelle i Charlie H. forandre gjennom provokasjoner og vanhelligelse av muslimske helligdommer? I beste fall er det naivt, tenker jeg, men Ok: Om de virkelig gjorde det i beste mening så får det vel være greit.
    Amerikanerne stapper folk i fengsel for å stjele et brød, og ut kommer en fullt utlært kriminell når fengslingstiden er over – vi provoserer muslimer, og får mordere tilbake. – alt i beste mening, selvsagt.

    Theo Van Goghs skjebne forundrer meg ikke. Igjen dukker det primitive begrepet ”ære” opp fra sølevannet. Provoserte han noen? Følte noen seg krenket? Det er ingen som tar en ”nobody” alvorlig.
    Begrepet ”injurierende kraft” er ofte brukt i rettssaker om ærekrenkelse – spørsmålet om hvorvidt vedkommende som krenket faktisk er en person hvis meninger rent allment sett kan tillegges noen betydning i det offentlige rom. En filmskaper er en person hvis meninger blir tillagt vekt. Theo van Gogh var ingen nobody. Det var heller ikke personene bak Charlie H.

    Skal vi late som om vi ikke så dette komme? Skal vi lulle oss inn i en fantasi der vi later som om vår verden er uangripelig trygg bak sitt omfattende og velregulerte lovverk? Skal vi underslå det faktum at vi har åpnet grensene våre for innvandrere som er oppdratt i en helt annen kultur og som faktisk av overbevisning mener seg å ha en rett til å drepe dersom de føler seg ærekrenket?

    Hva gjør de med oss i muslimske land, dersom vi reiser dit og reker halvnakne rundt i gatene? Ingen skal fortelle meg at Europa ikke hadde kjennskap til muslimsk praksis da vi åpnet grensene for muslimske innvandrere, da vi tok dem imot med åpne armer uten å kreve det minste. Og nå skal vi plutselig påberope oss en slags rett til å vanære alt de tror på?
    Vi har allerede tapt. Kulturen vår kommer til å steke i sitt eget fett – men det er IKKE muslimenes skyld, slik de brunbarkede ynder å fremstille det. Vi har kun oss selv å takke, og nå er det på tide at vi innser det smertelige faktum at vi selv har importert muslimske fanatikerne som ikke unnslår seg for å drepe både menn og kvinner og uskyldige forbipasserende dersom de bare provoseres tilstrekkelig.

    Min konklusjon:
    Dersom man tror på ord som demokrati, meningsfrihet, likhet og brorskap, skal man vokte seg vel for å påstå seg et moralsk grunnlag for å spotte en religiøs gruppes helligdommer, og særlig når vi selv har invitert dem inn. Man må gjerne utfordre religion og religiøse lederne, men det sømmer seg ikke for våre dannede intellektuelle å ty til småligheter. (Å kalle et religiøst overhode for en drittpave, er slikt man gjør i barnehaven.)
    Det er på tide at menn lærer seg å ta imot gode råd fra oss som fortsatt er innehavere av den naturlige evnen til å tråkke forsiktig.

    ______________

    Videre…
    Jeg føler at vi herfra beveger oss bort fra det opprinnelige emnet, men samtidig føler jeg at det kan ha en relevans som et forsøk på å spore beveggrunner og bakgrunner.
    Igjen føler jeg meg spesiell og privilegert, nå som jeg leser kommentaren din på nytt og forøker å gi deg et slags svar. Du har med anselig grundighet gått meg etter i sømmene, og det er selvfølgelig en svært spennende opplevelse for meg, og samtidig noe jeg oppfatter som en form for anerkjennelse.
    Det er meget mulig jeg ubevisst bevisst forsøker å skjule meg, dekke meg til, fremstå som meg selv i mitt eget bilde , og at det du muligens opplever som små avsløringer gjennom min tendens til å stille opp min tripod, som du sier, på forskjellige steder, men alltid i det samme terrenget, bare understreker det ubevisst bevisste, at jeg fører kontroll med min egen eksponering, selv der jeg tror meg fullstendig avkledd. For det er alltid jeg som er terrenget – det terrenget jeg kjenner best og føler meg tryggest i – og det er kun nyanser jeg skildrer ¬– nyanser av landskap. Jeg bringer heller aldri med meg noen revolusjonerende ny palette når jeg plasserer staffeliet og monterer lerretet. Det er de samme detaljene, forsøksvis perfeksjonert, kanskje i et ønske om å finne tilbake til noe jeg en gang hadde, et språk, en fortellerglede, som den gangen jeg gikk kunstfag og lærte noe nytt hver eneste dag.
    Det er lettere å ploge utenom enn å rydde vekk. Bøygen, heter det på norsk, denne altomsluttende usynligheten hvis eneste oppgave er å stille seg i veien for oss, tvinge oss til å ta omveier, til å gå rundt i stedet for å kjempe oss gjennom. Vi henger et spalier på den stygge muren, så skjuler vi den… Men vi vet at den er der, for vi har den i tankene… og det irriterer oss at vi ikke klarer å få den vekk snarere enn å bruke den som skjulested for oss selv.

    Religion og tro…
    Troen min (eller kanskje ”tilnærmelsen min til troen” er en riktigere betegnelse) forstår jeg godt kan fremstå som en smule aparte, tatt i betraktning at jeg ellers kan fremstå som et rasjonelt, tenkende individ – selv for en erklært ateist. Men sett med mine øyne kan man altså ikke være ateist. Enten tror man på en høyere kraft, eller så gjør man det ikke. Man kan ikke være anti noe man ikke tror på.

    Jeg tror fordi jeg har fått en åpenbaring. Om den er sann eller ikke, er for meg fullstendig uvesentlig, og om andre tror eller ikke, er meg likeledes totalt likegyldig. Jeg har aldri misjonert og kommer aldri til å misjonere.
    Jeg har valgt kirken som mitt sanktuarium, både fordi den representer verdier jeg fikk innprentet som barn og fordi jeg føler en tilstedeværelse av ”magi” når jeg ( altfor sjelden) går til kirke. Jeg føler meg trygg der, om det gir noen mening, og jeg føler meg sett i møte med en prest, et menneske med emosjonell intelligens er langt å foretrekke fremfor et menneske som mener seg å ha alle svarene på min eksistensielle undring.
    I vår tid har det oppstått et essensielt behov for å skille mellom livssyn og religion. Mennesker som tilber fornuften ( altså sin egen fornuft, og således seg selv), er nærmest desperate i sin jakt på ett eller annet begrep som definerer dem som ikkereligiøse – skjønt de i all sin adferd opptrer som det motsatte. Det er tross alt personlig tro som styrer menneskets adferd, uansett hva man kaller troen ( eller overbevisningen) sin.
    Som troende, er man da religiøs eller er man kun fundamentalt hjernevasket?
    Jeg mener det er mulig å ha et realistisk syn på sin egen tro, og at man som troende ikke trenger å kjøpe hele pakken, kun sile ut essensen og finne kjernen for det som en gang dannet grunnlaget for konstruksjonen av selve religionen – den usynlige åpenbaringen.
    Det er ikke i Gud man finner overbevisningen om at søtti jomfruer venter, det som får folk til å ikle seg et belte av eksplosiver for å sprenge seg selv i luften, bare for å utrydde en håndfull mennesker som ikke lider av samme overbevisning som dem selv.
    Det er heller ikke som følge av en grunnleggende skepsis til Gud man finner overbevisningen om at disse selvmordsbomberne tar feil og således må latterliggjøres for sin overbevisning.
    Alt dette kommer som følge av lokale sosialiseringsprosesser, det som fra barnsben av danner vår primære rettesnor for det livet vi skal leve. Og når vi først har blitt programmerte, så skal det mye til å reprogrammere oss.
    I et annet land – med en annen oppvekst – med et annet syn på virkeligheten – kunne jeg sikkert selv blitt programmert til selvmordsbomber… i bytte mot søtti renvaskede jomfruer ☺

    Du har rett. Denne saken har fra min side ikke så mye med religiøse dogmer å gjøre. Den har mer med ulikheter å gjøre – mellom menn og kvinner – at det anses for å være en maskulin dyd å demonstrere sin vilje til å ofre livet for noe så latterlig som en fornærmelse… uavhengig av religion og uavhengig av nasjonalitet – og uavhengig av om man fornærmer eller blir fornærmet – som et slags maskulint prinsipp: Ædda-bædda!
    Jeg finner det både latterlig og puerilt, uansett argumenter.

    Borgerskap og kultur…
    Der franskmenn mener det er en menneskerett å få parkere, mener nordmenn at Gud hadde skapt oss med parkeringsplass dersom det hadde vært en menneskerett å kjøre bil. Nordmenn mener seg forøvrig hevet over loven dersom de gir beskjed på forhånd:

    Nabovarsel.
    Jeg skal ha fest i helgen Det blir høy musikk hele natten.
    Hilsen naboen

    Kanskje klasseskillet har blitt mer påtagelig i den senere tid, at vi har en økende tendens til å menge oss med ”våre egne”? Men kan det tenkes at vi også i økende grad, muligens som et utslag av bevisst samvittighet, søker unngå å sette noen i forlegenhet? Jeg har jo tidligere fått påpakning for å opptre hensynsløst i så måte, og har vel moderert meg litt i ettertid… tror jeg.
    Muslimske jenter mener å finne anstendigheten i Shariah, skriver du. Det er ikke noe jeg gjenkjenner, snarere tvert imot. Men i visse sekteriske og erkepatriarkalske pakistanerghettoer, kan nok slike tanker forekomme. Jeg tror og håper at moderne pakistanske gutter får såpass med impulser gjennom skoleverket at de smått om senn begynner å se på søstrene sine som fullverdige mennesker, men jeg tror absolutt ikke de kan provoseres til det.

    Cecilia B. – Copenhagen. That’s me – today.
    Jeg følte aldri noe behov for å presisere Oslo, like lite som jeg føler noen plikt til å nevne eventuelle jødiske eller agnostiske venninner i samme åndedrag som jeg snakker om å gi støtte til mine muslimske venninner. Jeg trenger ikke å si at jeg liker plommer selv om jeg sier at jeg liker kirsebær eller moreller. For meg finnes det ingen vekt som skal balanseres nøyaktig så ingen blir utelatt eller forbigått når jeg uttrykker meg, og på det punktet lar jeg meg aldri presse. Da får folk heller spekulere og tillegge meg likes & dislikes etter eget forgodtbefinnende… og velbekomme.

    Eldre menn… eller menn generelt?
    Jeg er ingen maskin, og jeg er litt lei av patriarkatets ensidighet. Det er antagelig gjensidig, at patriarkatet likeledes er litt lei av meg og andre som mener det samme .Jeg anser av erfaring patriarkatet (som begrep) for å representere det ufølsomt løsningsorienterte alternativet: Bruk av trusler og makt for å få hurtig gjennomslag, og samtidig avskrive det som uforståelig at en kvinne med sin påfallende mangel av testosteron, kan bringe til torgs argumenter det er noe poeng å utforske. Det er mannens perspektiv som gjelder, det er mannens verden som teller. Det eneste gjeldende er mannens idé om hvordan konflikter skal håndteres og om hvordan meningsmotstandere skal omvendes og tvinges i kne gjennom forhånelse og sjikane. En ekte mann er ikke redd for kamp.
    Dette er en skavank (et sort hull?) ved meg som jeg tviler på at noen gang vil bli helbredet.
    … og hadde jeg ikke hatt mine ”sorte hull”, så hadde jeg ikke vært meg.
    Jeg er langt fra noe ”mors bestebarn”, selv om jeg velger å la sovende tiger sove – i min testosteronfattige tåkeboble.

    I skyggen av en imponerende mann
    Du pirker i den irriterende beundringen jeg alltid har følt for min farfar. Irriterende, fordi han alltid skulle bestemme over meg – beundrende, fordi han lærte meg mer enn jeg egentlig forstod. Det var meg han underviste, ikke broren min. Kissa var jo en gutt, så han trengte åpenbart ikke samme utfyllende veiledning som meg. Hvis jeg skulle ha noen sjanse til å hevde meg i forhold til ham, så måtte jeg opp på hans nivå, og det så fort som mulig, mente min farfar, slik at jeg kunne by ham konkurranse, ellers ville jeg ikke kunne nyte godt av å ha en eldre bror, sa han. Men i dag, innerst inne, alt tatt i betraktning, tror jeg han så for mye av farmor i meg, særlig etter hvert som jeg vokste til, og at han ( spekulasjon) ville jeg skulle fortsette henne, ta over der hun slapp, eller unnslapp, ettersom man ser det.
    Men jeg spekulerer, akkurat som deg, for jeg fikk aldri noen ordentlig klarhet i det.
    Men, jo: Han var på mange måter en imponerende mann. Han hadde fortjent mer av meg enn han fikk… jeg var bare for ung til å forstå det… da.

    Men… i skyggen?
    Jeg kan si og mene: Min far er en imponerende mann. – en mann som aldri har forsøkt å stille meg i skyggen. Jeg er vant til at han lytter til meg. Han har alltid gjort det. Hver eneste konflikt vi har hatt, har blitt løst av at han har stilt meg spørsmål.

    Det nådeløse spørsmålet… tar vi våre valg utfra en ønske om å imponere våre foreldre?
    Igjen tror jeg det har noe med ”ære” å gjøre… for menn.
    Jeg, for min del, vil heller ha kjærlighet enn anerkjennelse om jeg blir tvunget til å velge, men det ligger selvsagt i kortene at jeg vil gjøre mitt ytterste for å oppfylle forventningene han har. For selv om jeg vet at det på ingen måte influerer på hans følelser for meg, så har jeg et iboende genuint ønske om at han skal ha det så fint som mulig i livet sitt – og i øyeblikket har jeg ingen større utenforliggende ambisjoner utover å bli akkurat det han ønsker at jeg skal bli – litt som en pakistansk mø som bringer til torgs sin fars ønske om Sharia?
    En søkt sammenligning?

    Det er ikke lydighet… eller ulydighet. Hvis den dagen kommer (jeg håper ikke det blir meg som gjør det, for jeg håper av hele mitt hjerte at han kommer til å leve resten av livet med sin nåværende samboer) at det er jeg som må stryke fingrene mine over øyelokkene hans og for alltid skjerme ham fra det ubarmhjertige dagslyset, så vil tankene mine aldri kretse rundt hvorvidt jeg har vært en god datter eller en person som har gjort ham stolt. Jeg vet ikke engang om jeg vil savne… for jeg vil alltid ha ham, på min måte. Han vil aldri slutte å eksistere i meg. Jeg er hans blod. Jeg er den barskeste og den tøffeste av alle de tusener av sædceller han injiserte i min mor… jeg er den mest virlie og levedyktige, den som traff målet.
    I’m his fucking number one, mate! … I’m his fucking best!
    Right?

    En sorthåret i blondinenes land.
    Identitet ble et vanskelig emne for meg da jeg flyttet til Oslo, og det ble enda vanskeligere da foreldrene mine ble skilt. Jeg gjorde mitt beste for å bli norsk – for å integrere meg. – perfeksjonere språket – lære meg skikkene – omgangsformen – ”finne tonen”, som språklæreren min kalte det.
    Det er kanskje en fordel å ikke være blondine… skjønt noen ganger føler jeg faktisk et snev av misunnelse. Blondiner har nok en mer bekymringsløs tilværelse… ☺

    Jeg vet noe om hvordan det er å bli sett på som en innvandrer – og etter mange år i Oslo ble jeg faktisk også sett på som en innvandrer i mitt eget land: Pakistanske taxisjåfører i København forstod meg ikke, fordi jeg blandet sammen ord og uttrykk fra begge språk.
    Jeg valgte å bli norsk, i hvert fall språklig. Nå er jeg på nytt i et slags språklig uføre. Jeg snakker norsk med Siv og Julia, og dansk med resten av familien. Jeg bruker ordlister og rensker vekk danismer når jeg skriver norsk, og omvendt når jeg skriver dansk.
    Du vender stadig tilbake til temaet ”jøder”, som om vi skulle være uenige om noe. Det blir verken bedre eller verre av det også fantes jøder blant dem som ble drept under aksjonen mot CH, like lite som det ville mildnet eller forverret det hele om det hadde vært mormoner eller pinsevenner blant ofrene. At jøder og muslimer har det til felles at religionen også er en ideologi, gir dem ikke noen særstilling, verken positivt eller negativt. Jeg er ikke blant dem som ville jublet om det kun hadde vært systemtro nord-koreanere som hadde blitt massakrert. I min verden er et menneske et menneske, uansett overbevisning eller hudfarge.

    En Jaguar, i dagens miljøhysteriske trendmarked… nope… neppe… definitivt ikke trendy. Sykkel er kult… og veldig trendy.Hvis man ønsker å flashe rikdommen sin, kan man jo bare strappe Rolexen utenpå kondomdressen.
    Beggars Banquet derimot, er trendy, og likeledes en overhendig oppsats av importerte eksotiske frukter… flybåren Beluga… østers… haneskjell fra den arktiske iskanten samt en kjellerkald Sancerre…

    Hva er det som binder mennesker sammen?
    Hvorfor husker jeg fortsatt den første gangen jeg så Siv legge seg i en kald seng på soverommet der vinduet hadde stått åpent hele dagen og halve natten, hvordan hun med en enkel bevegelse klarte å få brettet dynen rundt føttene slik de ble helt pakket inn – og jeg tenkte: Akkurat sånn gjør jeg det også, akkurat på samme måten… vi er kanskje de eneste i verden som gjør det helt likt!
    En annen gang, senere, etter at vi hadde blitt kjærester, la jeg merke til at hun også, akkurat som meg, fylte melk i glasset før hun fylte opp med Nesquik, og at hun akkurat som meg satt og stirret på Nesquik-øya som sakte avga mer og mer pulver, til det hele hadde sunket ned i melken – akkurat som Atlantis sank i havet – og jeg sank meg selv inn i den uvirkelige virkeligheten: Hun ventet med å røre, helt til all Nequikken hadde samlet seg på bunnen, akkurat som jeg… jeg hadde fått meg kjæreste, på ordentlig… kanskje til og med for alltid, hvis jeg var heldig… hvis jeg var heldig.

    Reagerer jeg virkelig med taushet og påtatt ignoranse hver gang jeg blir konfrontert med meninger jeg ikke deler?
    Det er en observasjon som jeg umiddelbart er uenig i, men som jo mer jeg tenker over det, desto mer finner det nødvendig å ta til etterretning, ettersom jeg mener evnen til å observere seg selv utenfra skal overlates til folk med hybris på grensen til bipolaritet.
    Du skriver om perspektiv, om å se virkeligheten, sannheten, blottet for ytre påvirkning.
    Jeg tror ingen av oss gjør det. Jeg tror det er en umulighet for et voksent menneske å være en nøytral observatør. Den observerendes blikk påvirker uvegerlig det observerte, karakteriserer det, kategoriserer det og sorterer det – som en arkivar sorterer sine dokumenter etter forhåndsdefinerte kriterier. Det er det vår oppvekst og vår kultur gjør med oss ¬– setter oss i stand til å sortere og kategorisere – på godt og vondt
    (… en kommunist anser av prinsipp Børsen for å være smusslitteratur)

    Men så kommer det vanskelige og kanskje urettferdige spørsmålet: Er det A eller B sine kriterier som er de riktige?
    Når du ser ”sorte stener” i mine landskap, er du da helt sikker på at de er mine – alle sammen – alle de sorte stenene du finner? Kan det overhodet ikke være snakk om utplasseringer?
    Hva med mine observasjoner? Er de ”sanne”? Er du mindre nærtagende enn meg? Har dine landskap færre sorte stener enn mine?

    Jeg innrømmer tvert at jeg har mine sider og at jeg kan være både vanskelig og til tider uforsonlig – men i det lange løp er jeg ikke urimelig… tror jeg.

    Dette ble litt rotete, men hvis jeg skulle strukturert meg, ville det tatt vinter og vår å skrive en kommentar… :)

    4





    • avatar marthon says:

      “Det er på tide at menn lærer seg å ta imot gode råd fra oss som fortsatt er innehavere av den naturlige evnen til å tråkke forsiktig.”

      Blir litt nysgjerrig på hvem “oss” er i denne sammenhengen.





      • avatar Cecilia says:

        Oss, i denne sammenhengen, er vi som på grunn av vår fysiske underlegenhet er potensielle ofre for bl.a. voldtektsmenn – vi som aldri har kunnet føle oss helt trygge i møte med fremmede menn på ensomme steder, og som fortsatt har denne medfødte angsten for hva menn kan finne på å gjøre mot oss.

        1





        • avatar marthon says:

          Jeg lurte på om det var et slags “kongelig vi” – eller om du uttalte deg i egenskap av talskvinne (matriark?) for husstanden, en feministisk gruppe av selverklærte bedrevitere eller (unge?) kvinner i alminnelighet (som du muligens ikke tiltror evne til å uttale seg på egne vegne).

          Det er selvfølgelig fritt fram å karikere og provosere menn. De aller fleste menn tar slikt med stoisk ro. På samme måte som de gjør når partneren bruker vold, og det er noe kvinner gjør like hyppig som menn, om ikke hyppigere (i alle fall i parforhold).

          Hva sier forskningen om årsakene til at noen utøver vold (uansett kjønn og legning)? Tja, frustrasjon over å bli oversett, sjalusi, angst for å bli forlatt, mindreverdighetsfølelse, følelse av å ha blitt ydmyket, følelsesmessig affekt …

          «Igjen tror jeg det har noe med ”ære” å gjøre… for menn» – skriver du.

          Og kvinner er selvfølgelig ikke opptatt av slikt diffust føleri som æresfølelse? De er kanskje mer kalde og rasjonelle avstumpede og ikke så tilbøyelige til å la seg rive med av følelser eller handle i affekt?

          Hva skjer hvis en mann kommer med en bemerkning som nedvurderer en kvinnes seksuelle attråverdighet eller moralske beskaffenhet?
          Hun klapper til ham, og de som står rundt vil applaudere – eller le. Til pass for ham! Han PROVOSERTE jo! Hørte du hvor respektløs han var? Hun forsvarte jo bare sin ære!
          Slikt er også en vanlig ingrediens i underholdningsfilmer. Kvinner som slår menn er morsomt.

          Har en mann en slik rett til å slå en kvinne som provoserer ham? Selvfølgelig ikke. Og menn som slår, er definitivt ikke morsomt!

          Menn som utsettes for vold fra en kvinne de er i et forhold med, rapporterer at de ikke tør å skyve henne unna eller holde henne fast. Da risikerer de selv å bli anmeldt for vold. Og å anmelde selv? Oppsøke krisesenteret? Risikere at hun flytter ut og tar med seg barna (som hun kanskje også er voldelig mot)? Vil han i det hele tatt bli trodd?

          Menn er fra mars, kvinner er fra Venus, var det en klok mann som skrev – og millioner av kvinner mente at det endelig var noen som hadde beskrevet noe de ikke hadde klart å sette ord på selv.

          Hadde det ikke vært mye enklere om alle var fra Venus? Livsledsageren, barna, hushjelpen … Og hvorfor ikke i samme slengen kaste ut Gud og Jesus, og nøye seg med å dyrke Jomfru Maria? Hun er jo mye mindre truende. Og det er jo ikke noe sånt tull med ære og slikt der … bortsett fra det der med at æren å få føde Guds sønn tydeligvis bare kan tilfalle en kvinne som ikke har tapt sin ære ved å ha sex, da …

          I et innlegg for ikke så lenge siden, skrev du: «Noen ganger skulle jeg ønske hun ville slåss med meg… fysisk, sånn som menn gjør… sånt som gjør vondt lenge.»

          Det er mange kvinner i lesbiske forhold som får et slikt «ønske» oppfylt. Mye forskning tyder på at vold, inkludert seksuelle overgrep, er like hyppig i homofile (inkludert lesbiske) som i heterofile forhold. Kvinner har ikke i samme grad blitt innprentet at å bruke vold er tabu. Og det har vært lite interesse blant homofile for å anerkjenne dette som et problem.

          Noen ville vel si at homofile, som en minoritet som fortsatt til en viss grad er undertrykt og diskriminert, vil oppleve mer frustrasjon og vold og derfor ha større tilbøyelighet til å bli voldelige selv også. Det er i alle fall en praktisk forklaring, for da kan man uansett legge skylda der den hører hjemme – på det undertrykkende «patriarkatet»; på menn.

          Argumentet mot det jeg skriver, er selvfølgelig: «Jammen menns vold mot kvinner er mye mer alvorlig.» Vel, menn står bak en overrepresentativ del av volden. Men hvis du er så redd for vold som du gir uttrykk for, er det jo litt rart at du har valgt å bo i de byene i hhv. Norge, Danmark og USA hvor man finner den høyeste voldshyppigheten. Antakelig begås det flere drap per capita av kvinner i Miami enn av menn i Norge eller Danmark.
          Fikk lyst til å balansere litt.

          Som sagt, du må bare karikere og provosere, men jeg må innrømme at jeg mister interessen hvis det blir for mye humørløse generaliseringer.

          Se også: http://www.sinnetshelse.no/artikler/kvinner_mish.htm.)

          2





          • avatar Cecilia says:

            To ting man bør være oppmerksom på:

            1) Jeg skriver om vilje til å ofre livet for å demonstrere sin rett – som en syklist som insisterer på forkjørsretten sin i møte med en lastebil uten bremser – og der finner man nok en grundig overvekt av menn. (Kvinner tråkker ( forsiktig) på bremsen :) )

            2) Æresbegrepet – det som får menn til å duellere over bagateller – står langt sterkere blant menn fra muslimske land.

            Det er mulig norske menn tar provokasjoner med stoisk ro… mange danske gjør det ikke.

            Det skulle ikke forundre meg om man finner det bevist gjennom forskning og statistikk at kvinner voldtar like ofte som menn, og at kvinner ikke har noen større grunn til å engste seg i møte med menn, enn omvendt.

            Yeah :)

            2





  8. avatar sjalle says:

    til:Cecilia
    Sitter her og leser, mens knappenåler braker i bloghogdørken som tolvmeters armeringsjern.

    Frihet

    Du sier:

    En frihet har ingen lover. Man kan ikke lovfeste en frihet. Man kan kun lovfeste bortfall eller forskyvning av frihet. Det er det lovene er til for.

    For meg høres dette ut som en misforståelse, alternativt et forsøk på å redefinere hensikten med (straffe)lover. Jeg mener du her indirekte blander “rettighet”/”frihet” med “plikt”.

    Jeg skulle ikke sagt noe hvis påstanden var “frihet kan ikke påbys”. E.g. den lovfestede friheten vi har til å ferdes fritt i utmark innbærer ikke en plikt til å traske rundt i skauen hver helg. Tilsvarende er stemmeretten ikke til hinder for de som velger sofaen istedet.

    En frihet lovfestes ved at man forbyr forsøk på å hindre mennesker i å benytte seg av den.

    Hvordan i alle dager skulle man ellers gjøre det ? eksempelvis: Ulovlig knebling av lærere

    Krenkelse

    For å forklare hvorfor du mener ytringsfrihet ikke kan finnes sier du:


    Fordi mennesket har en krenkelsesterskel, og man kan ikke lovfeste bortfall av individets krenkelsesterskel.

    Selvfølgelig kan man ikke forby noen å føle seg krenket, uansett hva krenkingen måtte innebære. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at den krenkedes tilsvar skal stå i forhold til krenkelsen, og akkurat her er det det blir komplisert. Årsaken er at vi har en sekulær (straffe)lovgivning og hvis det er den krenkede som skal sette premissene for hva som er “et rimelig tilsvar” så kan vi liksågodt resirkulere Norges Lover – som dopapir.

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jepp, det er ganske deprimerende når knappenålene dundrer i gulvet. Vi får håpe det er forbigående…

      Jeg mener:
      Mennesket er i utgangspunktet kun bundet av naturlovene, på lik linje med andre dyr. Men som alle dyr som fødes i fangenskap, blir også vi frarøvet våre naturlige rettigheter ved fødselen.

      Straff skal komme som reaksjon på lovbrudd.
      Mennesket er ikke født skyldig i noen forbrytelse som legitimerer inndragning av friheter.

      Dersom det en gang i fremtiden blir lov å tørke planter og etterpå røyke dem, så blir vi ikke gitt en frihet – vi får kun en av frihetene våre tilbake.

      “En frihet lovfestes ved at man forbyr forsøk på å hindre mennesker i å benytte seg av den.” skriver du.
      Vel, å lovfeste bortfall av friheten til å forhindre noen i å benytte sin frihet, er også en begrensning av frihet.

      Jeg sier ikke at ytringsfrihet ikke kan finnes, jeg påpeker kun at den ikke eksisterer.
      Jeg mener akkurat som deg at en frihet ikke er det samme som et påbud, men jeg mener i tillegg at man ikke trenger å oppføre seg som en tulling selv om man har rett til det – det er det som ligger i min påstand om at krenkelseterskelen ikke kan reguleres bort av en paragraf. Det handler altså ikke om påbud.

      Den krenkedes tilsvar skal stå i forhold til krenkelsen?
      Den krenkede har ingen rett til å komme med et tilsvar. Den retten er fratatt oss. Det er samfunnet som skal stå for tilsvaret, dersom det finnes resurser til det.
      Når en opplevd urettferdighet ikke blir rettet – når samfunnet ikke finner det påkrevet å gi et tilsvar – skapes det hat. Alle vet hva det kan medføre.
      Så hvorfor utsette seg for andres hat bare fordi man ønsker å tøffe seg? Krenkelse av andre er jo i utgangspunktet ikke noe man foretar seg i hemmelighet, snarere i så manges påsyn som mulig. Å krenke andre er altså ren posering, og jeg har så langt ikke fått et eneste eksempel på at en krenkelse har medført noe positivt.





      • avatar sjalle says:

        å lovfeste bortfall av friheten til å forhindre noen i å benytte sin frihet, er også en begrensning av frihet

        Helledussen. Jeg må bare si det rett ut: her er du på bærtur cecilia. Det der er bullshit. Renhekla aperonk (bedriver du gjøn ?).

        Din påstand er helt uangripelig hvis vi eliminerer sivilisasjon, menneskerettigheter og ideen om å leve i et samfunn styrt av lover. En apes perspektiv mao. Men beklageligvis for din påstand så er vi ikke aper som sitter og runker oppi trærne. Du må gjerne male et hårete, gryntende bilde av menneskeheten, peke på det og si “ape”, men vi er litt for langt nede i vegen for akkurat det vinklingen nå. Vi må hanskes med det vi har, uten særlig rewind.

        All lovgivning innebærer begrensing av frihet (må jeg virkelig skrive dette ?) og slik må det være. Hvis du er uenig så kom gjerne med motargumenter.

        Jeg ser du lanserer et nyord: krenkelsesterskel. Det er i følge deg noe som “ikke kan reguleres bort av en paragraf”. Ja, riktig. Det var det jeg sa lenger oppe her. Altså deler denne terskelen skjebne med mord, voldtekt, ran, svindel, innbrudd, blind vold, fyllekjøring, etc. etc. Hadde det vært så enkelt så kunne vi glemt fartsgrenser og istedet forbudt trafikkulykker. Men jeg gjentar: det er ikke det som er problemet her.

        Slik jeg leser dette så mener du at denne terskelen er en individuell og absolutt grense for hva et individ skal finne seg i, og at alt som overskrider denne gir individet rett til å gjøre det som det selv mener er riktig. Noe annet er frihetsberøvelse (?).

        Høres for meg ut som noe halt ut fra “Onar Åms Lillablogg”.

        Den krenkede har ingen rett til å komme med et tilsvar. Den retten er fratatt oss. Det er samfunnet som skal stå for tilsvaret, dersom det finnes resurser til det.

        Tull, i alle fall hvis vi snakker om norske forhold. Selvfølgelig har en som føler seg krenket lov til å komme med et tilsvar. Det skulle bare mangle. Betingelsen er at tilsvaret ikke innebærer brudd på straffeloven. I noen tilfeller gir loven åpning for at man kan unnskyldes for å gå litt av skaftet hvis man får medhold i at man handlet i berettiget harme. Men hvis tilsvaret innebærer drap eller lemlestelse så er den eneste muligheten for frikjennelse at man handlet i forsvar av ens eget liv. Å komme trekkende med en krenket profet holder ikke når blodet flyter og mennesker dør.

        Marthon er inne på det ett annet sted i tråden her…. Hvorfor bedriver du de der keitete forsøkene på ballesparking, – man (menn) krenker bare for å tøffe seg, krenking er bare posering. Dette er dessverre infantile generaliseringer som ikke akkurat strutter av saklighet.

        En ting til: som du sikkert har oppdaget så kan jeg lese. Du skriver først (copy/paste):

        Hvorfor mener jeg det ikke kan finnes ytringsfrihet? Fordi mennesket har en krenkelsesterskel, og man kan ikke lovfeste bortfall av individets krenkelsesterskel. “.

        Så skriver du:

        Jeg sier ikke at ytringsfrihet ikke kan finnes, jeg påpeker kun at den ikke eksisterer.“.

        Beklager, men hvis du ønsker å diskutere saken (?) så er dette surr og vås. Du kan enten vedgå at du har snakket deg inn i en krok, alternativt tappe litt ut av ballongen og komme ned på jorda, eller holde fast på det du sier og argumentere for det.

        Slik du argumenterer nå så er det siste ikke tilrådelig.

        Er du ute av form ? :)

        1





        • avatar Cecilia says:

          Selvsagt bedriver jeg gjøn! Hva hadde du forventet? Du gjør det jo selv.

          Selvfølgelig er det berettiget å legge begrensning på menneskets frihet når man skal leve i et samfunn, også på ytringsfriheten, hvilket også blir gjort. Men det betyr ikke at frihetene er noe som blir gitt oss gjennom loven – det er begrensningene av våre naturlige rettigheter som reguleres. Samfunnet gir oss ingen av våre naturlige rettigheter, selv om man ynder å bruke begrepet ”rettigheter” i enhver sammenheng hvor det kan skape goodwill. De rettighetene samfunnet byr oss (trygghet ( til en viss grad) og velferd ), er noe vi betaler for.

          Krenkelsesterskel er ikke noe nyord som jeg skal ta æren for. Dessuten er det selvforklarende (eller burde være det).
          Terskelen for når man føler seg krenket er selvsagt varierende fra individ til individ, og det burde være allmenn kunnskap at muslimske menn flest har en svært lav terskel, sett i forhold til norske menn ( med stoisk ro), som gjerne trekker litt på smilebåndet dersom noen kaller ham sønn av en hore.

          Du har rett, og du siterer meg rett. Det skulle stått: “Hvorfor mener jeg det ikke bør finnes total ytringsfrihet? “
          En glipp jeg burde oppdaget selv – og det skulle stått: “Jeg mener ikke at ytringsfrihet ikke kan finnes. ”

          Slik jeg argumenterer er ikke tilrådelig?
          Interessant.
          Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Nå buldrer det i hvert fall ikke så kraftig lenger når knappenålene faller :)





          • avatar sjalle says:

            Å sparke opp åpne dører kan gi slærk i kneet :)

            For meg er det likegyldig om man sier at en frihet er noe vi blir gitt eller at en frihet er noe vi garanteres ved at loven forbyr forsøk på å nekte oss den.

            Samfunnet gir oss ingen av våre naturlige rettigheter, selv om man ynder å bruke begrepet ”rettigheter” i enhver sammenheng hvor det kan skape goodwill. De rettighetene samfunnet byr oss (trygghet ( til en viss grad) og velferd ), er noe vi betaler for.

            Tankeeksperiment: Kan den underliggende årsaken være at vi er samfunnet ?

            Jeg skal modifisere litt det jeg skrev om “ditt” nyord “krenkelsesterskel”. – Jeg kan selvfølgelig ha misforstått, men det virket på meg som du oppfattet den individuelle krenkelsestreskelen som et slags force majeure.

            … sett i forhold til norske menn ( med stoisk ro), som gjerne trekker litt på smilebåndet dersom noen kaller ham sønn av en hore

            Å kalle noen for en “horesønn” er “fighting words” også her i Norge. Det kan jeg garantere deg. Har selv deltatt i noen ganske så dramatiske tildragelser i den forbindelse, uten at jeg skal gå i detaljer om det her (kanskje du i sin tid leste mitt innlegg “Rassist” ?).

            Du generaliserer i det hele tatt ganske utilbørlig når det gjelder oss på sverdsiden.
            Det var det jeg siktet til når jeg sa at argumentasjonen din ikke var tilrådelig.

            Årsaken er at slike vinklinger er i konstant fare for å vippe over i ren kjønnsfascisme. … Eller er det bare gjøn dette óg ?

            Hva mener du når du bruker uttrykket “naturlige rettigheter” ?

            PS: Lurer på om jeg skal mekke litt på Bloghoglogoen, og understreke den med en .. knappenål. Kunne blitt tøfft det :)





            • avatar adolph says:

              You were born free, you got fucked out of half of it and you wave a flag celebrating it.





              • avatar sjalle says:

                In defense of our “natural rights”. Joda. Ingenting er lettere enn å raljere med enn nidkjært regelrytteri. Aberet er bare at de som står frem og målbærer protester for menneskers “naturlige rettigheter” veldig fort høres ut som Onar Åhm & the Violet Headbangers feat. Charles Heston & the NRA. Men underholdende er de, det skal de ha.

                1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *