[2] Det ockulta leendet – och den onda fén.

— Hvilken farge har beautiful?
— It’s blue… dark blue with yellow and purple stars and a white flower.

Dypsindig nedtegnelse i August Strindbergs “Ockulta dagboken” den 6. desember, 1900.


Historien vil ha det til at den siste gangen det ble hevet et øyebryn blant franske litteraturanmeldere, var da Simone De Beauvoire brukte ordet “klitoris” i “Le Deuxième Sexe”. Året var 1949tyve år før norsk høyesterett ga Jens Bjørneboe en bot på ett hundre kroner for å ha skrevet “Uten en tråd”, eller “Uden en trevl”, som den heter i Danmark, hvor den var fullt lovlig. I Danmark lo folk hoderystende av den norske puritanismen, og leste boken som det den var ment som; et harselas med den virkelighetsfjerne og litterært tilbakestående pornografien.
Etter “Le Deuxième Sexe”, har både den franske anmelderstanden og de intellektuelle rikssynserne fremstått som om de ikke eier evnen til å la seg sjokkere eller støte av selv de mest intime erotiske nedtegnelser.
Men så dukket det plutselig opp noe som fikk debatten til å blusse opp igjen…

[ Åpenhet handler ikke om å spre bena]

Virgine Despentes var 24 år da hun utga “Baise-moi” i 1993. Da hadde hun jobbet som vertinne på et “massasje-institutt”, vært journalist i et rockemagasin og jobbet som anmelder av pornofilm. Hun tok utgangspunkt i seg selv, uten at boken av den grunn ble selvbiografisk. Senere fulgte Annie Ernaux, Alima Reya og Catherine Millet, alle med selvbiografiske og dagbokbaserte romaner om sitt seksualliv.
Var det kioskporno, eller var det litteratur?
Jeg har ikke lest så mye av den “rosa bølgen” innen fransk litteratur, men jeg har lest Cathrine M´s seksuelle liv – på norsk, dessverre, må jeg si, for jeg skulle gjerne behersket fransk så godt at jeg kunne lest den på originalspråket.
Jeg hadde forventet meg mer, det kan jeg si med én gang.
Består vårt seksuelle liv i virkeligheten kun av sex? Vårt seksuelle liv er da langt mer enn  vårt seksualliv? Det kan virke som om det i Frankrike ikke skilles mellom et “seksuelt liv” og et “seksualliv”. I “Catherine M’s seksuelle liv” er det Cathrine M’s seksualliv som blir skildret, og for meg blir det overdrevent snevre fokuset redusert til en etter hvert endeløs rekke av repetisjoner og gjenbruk av kjønnsklisjéer.
Men når jeg leser mine egne dagbøker, må jeg innrømme at mitt eget fokus har vært like trangt. Vil jeg selv kunne by på mer enn gjentagelser om jeg skulle skildre mitt eget seksualliv mellom to permer? Neppe, og da ville det heller ikke være noe poeng å gjøre det, tenker jeg.
Det ene som slår meg, og som blir veldig tydelig når jeg leser meg gjennom en del av mine egne skildringer, er hvordan språket mitt forandrer seg og blir klossete og klisjefyllt når jeg beskriver seksuelle opplevelser. Selv om jeg helt bevisst styrer unna de vulgære kjønnsordene, eller kanskje nettopp derfor (?) fremstår skildringene som mekaniske gjengivelser, og i tillegg er de så godt som blottet for øyeblikksrefleksjoner.
Nå er det jo ikke akkurat slik at man presser observasjonsevnen til randen i situasjoner der lystfornemmelser og begjær danser som engler oppetter ryggmargen, men det er allikevel en gjentagende påtagelighet i hvordan fremstillingene mine fortoner seg med en unødvendig særpreget og ikke minst kjedelig, ensidighet.
Det andre som slår meg, da som en følge av det første, er at jeg i grunnen bør spare eventuelle fremtidige lesere av dagboken min for dette. Ikke nødvendigvis med tanke på intimiteten og det rent private aspektet, men fordi det rett og slett er en lidelse å lese. Det er litterært på samme lavmål som kioskporno, men med et så skrikende fravær av “stygge” ord at det ikke engang ansporer til nevneverdig seksuell opphisselse. Det har med andre ord ingen verdi. Det føles i grunnen bare som om jeg er en kikker som spionerer på meg selv.

Det er et vanskelig valg å bestemme seg for å stryke ut deler av en dagbok. Det føles som om en del av meg blir borte for alltid.
Men det må gjøres nå – for i morgen kan det være for sent.

_

[Redigerte hemmeligheter… ( ?) ]

Ockulta Dagboken”, Strindbergs dagbøker for perioden 1896–1908, var i følge ham selv aldri ment for offentliggjøring. Men idag er verket lett tilgjengelig, og selv de overstrøkne avsnittene – som for eksempel beskrivelsen av bryllupsnatten med Harriet Bosse – har blitt rekonstruert ved hjelp av moderne teknologi, og kan nå leses av alle.

Hvorfor, kan man spørre seg, fant Strindberg det formålstjenlig å gjøre overstrykninger i en dagbok som ingen skulle lese? Det finnes ingen logikk i det, altså med mindre han endret standpunkt med hensyn til offentliggjøring, og at det var derfor han fant det nødvendig å fjerne noe av det mest private. Man har jo sitt ettermæle å tenke på…

Nå har Strindberg vært død i over hundre år, så det er vel usannsynlig at han tar skade av å få sine private hemmeligheter avslørt og offentliggjort, men det forekommer meg samtidig at et slikt argument kan oppfattes som etisk tvilsomt. Jeg får umiddelbart noen tanker rundt hvorvidt Strindberg ville nøyd seg med overstrykninger dersom han hadde hatt kjennskap til at det hundre år senere ville være mulig ved hjelp av moderne teknologi å rekonstruere de avsnittene han så møysommelig sørget for å gjøre uleselige. Da ville han muligens revet sidene ut og brent dem, for å være på den sikre siden, for det kan da vel ikke herske den minste tvil om Strindbergs hensikter ved å foreta disse utstrykningene, selv i Sverige?

Men, men. Når det er kremmere på ferde og utsiktene til profitt glimter i et pengegriskt øye, er det lett å skyve etikken til side. Strindberg ulønnede skriverier har blitt salgsvare, og avsløringer om for eksempel bryllupsnatten med Harriet Bosse, pirrer nok kikkertrangen i oss på samme måte som en privat nakenvideo av Paris Hilton eller Mette-Marit.

Denna dagbok får aldrig tryckas...
Er det bare Strindbergsk koketteri fra ende til annen, eller mente han det oppriktig?
Vi fyller dagbøkene våre med tanker om oss selv, og gjerne med resonnementer der vi forsøker å forklare og rettferdiggjøre våre feilvurderinger og dårlige valg. Dypest sett kan vi anse dagboken som vår egen gravskrift, vår dom over oss selv, vårt manifest, vårt bidrag til eget ettermæle, hvor vi utleverer vår normalitet på godt og vondt, i motsetning til det glansbildet som gjerne blir forrettet og overlevert når våre jordiske levninger en gang senkes i jorden eller befordres mekanisk inn i flammene.
De døde er jo alltid og uten unntak de beste menneskene som har levd – de mest umistelige, de mest savnede og verdifulle – kort og godt; de som mest av alle hadde fortjent å bli forskånet for sin uungåelige skjebne: Døden.
I blant kan jeg undres over hvor perfekt verden ville vært dersom alle begravelsestalene hadde vært stappfulle av sannhet – dersom alle våre døde virkelig hadde vært så omtenksomme, så menneskekjære, så varme og så positive og så genuint gode mennesker som de blir fremstilt som etter sin død.

_

[Notat fra en fiktiv begravelse + noe småtteri ]

På en dag som i dag, vil vi av sedvane velge å påpeke det positive og det snille, skjønt det som tross alt var overveiende og som kom til uttrykk i løpet de fleste av hennes dager, hverken var preget av ondskap eller godhet, kun av en høyst ordinær normalitet. Hun ble født, hun levde og hun døde – en forutsigelig og allmenn skjebne. Vi lyser fred over hennes minne. Alternativt kan man, mot en symbolsk godtgjørelse, lese dagboken hennes som er lagt ut til gjennomsyn i sakristiet.
Av jord ble du skapt, og til jord vil du bli.
Amen, og takk for oppmøtet.

_

Hva tenkte Hitler da han trykket løpet mot tinningen der nede i bunkersen? Rakk han å tenke på helheten – tenkte han på om han hadde vært snill flere dager enn han hadde vært slem, og konkluderte han kanskje med at han hadde vært overveiende snill og derfor kunne ta reper’n med god samvittighet?

_

Hvem tør tale i Breiviks begravelse?

“Allerede i ung alder tok han et valg som medførte et langt liv i isolasjon og forsakelse.
Flammene venter.

Amen – og takk for oppmøtet.”

 vel…

_____

_

Det har kommet et postkort.
Et gammeldags kort med et sort/hvitt-fotografi av Nice.

Det er fra Janne.

 

Første gang jeg så Janne, syns jeg hun utstrålte en blanding av skjødesløs eleganse og sexy autoritet, slik man ofte finner hos kvinner som røker sigaretter med munnstykke.  Hun minnet meg om Cruella DeVille radmager og hengslete…  og duvende elegant.

Senere forstod jeg at det hun egentlig minnet meg om, var en slags street-cred-version av Audrey Hepburn – en dekorativ donna som helt bevisst pynter seg med verdiløst juggel, bare for å vise fingeren til borgerskapet. Idéen hennes var å eksponere seg i juggel og strass, for å forankre det visuelles overlegenhet og tilgjengelighet, fristilt fra dets monetære verdi.
Og folk lot seg lure, i hvert fall på Lorry – i dempet belysning.

Men bak den meningsløst behengte fasaden, befant det seg en person med uttalt nullvekstvisjon og revolusjonære tanker, en person med visjoner om deltagelse i politikk og samfunn på høyt nivå – en person med foruroligende tro på seg selv – en tikkende bipolar bombe med hurtigvoksende megalomani.
Det oppdaget jeg ikke før vi hadde vært sammen i flere måneder.

_

Amaryllis absurdicae

Da jeg skulle flytte inn hos henne, gikk vi på lørdagsmarkedet på Vestkanttorvet og jaktet etter det vi kalte “pene tingen”, Jannes fellesbetegnelse på stygge pyntegjenstander. Vi handlet alt vi mente falt inn under kategorien:  Fargede glassboller, fat og vaser fra sekstitallet, falske silkeputer med kitchs-broderier, lavalampe, lysestaker, te-service og likørglass — ting som på mystisk vis gjennomgikk en visuell metamorfose, og gjenoppstod som dekorative og elegante elementer da de ble fordelt og gruppert i den moderne og minimalistisk møblerte leiligheten hennes. Vi så på hverandre og begynte å le. Vi hadde oppnådd akkurat det motsatte av det vi hadde forventet, og merkelig nok syntes vi begge det var ganske kult.
Det var loppemarked på Bolteløkka skole, og der fant vi en selvlysende grønn urne med påklistret blomstermotiv i orange og lilla, samt tre falske amaryllis i falmet silke. Vi fylte vasen med kattesand, stakk stilkene nedi, og plasserte kreasjonen resolutt på den brede vindusposten i oppgangen. Og der stod den i elleve måneder.

_

Skal ikke vannes.

Var vi egentlig skapt for hverandre?
Etter elleve måneder fikk Janne omsider en forventet raptus:
I følge hennes egen, ytterst klargjørende, oppsummering, hadde hun først latt seg fascinere av min fascinasjon for henne – og senere hadde hun forelsket seg i min forelskelse. Men etter hvert som jeg hadde pirket meg dypere og dypere inn i både henne og i forholdet vårt, hadde det gått opp for henne at det hun i utgangspunktet hadde beundret ved meg, var det samme som hun etter hvert fant utålelig, og det var sant å si ikke lenger noen grunn til å undertrykke det. Faktum var at hun hadde fått nok – “både av meg og hobby-psykologiseringen min” –  som hun smilende uttrykte det. Hun proklamerte at forholdet vårt hadde blitt en klissete og søtladen overdose av marshmallows og piña colada – og dessuten at hun etter nærmere ettertanke hadde kommet frem til at hun slett ikke var så sikker på at hun var lesbisk – kanskje ikke engang biseksuell, når det kom til stykket.
Og nå hadde det kommet til stykket – og det til gangs.

Sa hun.

Vasen i gangen ble ryddet bort,  og navnet mitt ble fjernet fra skiltet på døren. Alle “pene tingen” ble pent pakket inn i gamle aviser, og stuet i kjellerboden, og da jeg en sen ettermiddag kom hjem fra Blindern, var koffertene mine ferdig pakket.

En epoke var over. Ideen om evig kjærlighet ble skånsomt druknet i italiensk ripasso. Janne hadde foretatt det hun kalte “en reformativ kuvending” og presenterte sitt nye credo, som lød omtrent sånn:
“Falske diamanter er like Harry som ekte. Bort med strass og juggel – frem med det rene og ubesudlete. Jeg vil ha åpne, hvite flater. Mennesket blir ikke naturlig før det naturlige blir menneskelig…”
…eller var det omvendt?

Vi kysset hverandre og lo, og sa oss enige i at det hadde vært det mest absurde forholdet  – ever.

Hjerte – smerte.

Etter elleve måneder var det over.
Vi redefinerte oss som sjelevenner –  og jeg flyttet tilbake til mamma.
En ny epoke var i emning.

Jeg overbeviste meg selv om at Janne egentlig bare hadde kommet meg i forkjøpet.

 

_

Kortet ser gammelt ut, men ifølge teksten på baksiden, er bildet tatt i 2013. Kanskje det er retrobølgen som på nytt har vasket inn over rivieraen?  Jeg har ikke vært i Nice på ti år.
La prom – Promenade des Anglais, strand-promenaden i Nice, anlagt av engelskmennene og bygget av omstreifere og tiggere rundt atten femti. Jeg tenker at bildet må være tatt fra det lille høydedraget Mont Boron, antagelig fra utsiktspunktet på Route de Forestiere, der hvor man ser Nice fra omtrent samme vinkel som kan se Oslo dersom man kjører Valhallveien ned fra Ekebergsletta.
Kortet
er datert for fem dager siden.

De må ha blitt fire år nå, tvillingene.
I et litt utydelig glimt husker jeg at Shaya og jeg var på besøk hos henne, og at vi laget stikkelsbærsuppe. Det må ha vært sommeren for to år siden, den sommeren Ian flyttet, han som var naboen min på den tiden, for jeg husker at Janne ristet bestyrtet på hodet da jeg spurte om hun hadde lyst til å overta katten hans.
Vi plukket stikkelsbær i haven. Og etterpå spiste vi lunken stikkelsbærsuppe med krem og vaniljeis, og rips som var så sure at det gjorde vondt bakerst i kjeven. Men Shaya likte dem. Shaya har alltid likt sure ting, Jeg husker at hun fikk tak i en sitronbåt fra tallerkenen min da hun var omtrent et år gammel. Da hun smakte på den, gikk hele ansiktet hennes i oppløsning og jeg trodde hun skulle begynne å hyle. Men hun bare grøsset og så forbauset på sitronen et øyeblikk, og så puttet hun den jammen i munnen en gang til, som om det var helt umulig for henne å la være.

“Vi stikker kanskje en tur innom en tur når vi kommer til Køben i helgen.”
_

_

 

Så er det offisielt:

Vintertiden kommer

Det er fullmåne.
Jeg kjenner lukten av kulde – søtt, blandet med lukten av brent, sot, aske – melankolsk deprimerende, men samtidig fengslende – kanskje til og med inspirerende – som om minus og pluss kommer inn med samme åndedrag.

Månen er full…

 i dans på is
glir vi sakte
på gyngende vann
redde for å veie
vår egen vekt
under månen

 

___

 

I avisen kan jeg lese
at klokken skal stilles
førstkommende helg
får vi låne
tiden
av mellomtiden

__

_

I mange år trodde jeg det var Benjamin Franklin jeg skulle takke for den ekstra timen jeg får i bursdagsgave hvert år. Senere forstod jeg det slik at takken burde gå til noen skyteglade, serbiske tenåringer – de som (etter mye fommel, og ved en ren tilfeldighet) avfyrte de berømte skuddene i Sarajevo, og således klarte å få has på erkehertuginne Sophie og hennes mann – hendelsen som ifølge gamle historiebøker utløste første verdenskrig. For det var under første verdenskrig sommertiden ble innført. Det skjedde i Østerrike, og var et tiltak som ble iverksatt for å spare på utgifter til belysning i en trang krigsøkonomi.
Men ved ytterligere revisjon av historiske fakta, viser det seg at skolelærdommen min faktisk ikke var fullstendig i tråd med virkeligheten på dette området heller. Det var ikke skuddene i Sarajevo som utløste første verdenskrig. Det var pressen som utløste krigen – den frie, private pressen i Serbia, samt Reichspost i Østerrike-Ungarn. Det var der krigshisselsen skjedde og det var takket være dyktige journalister at de krigslystne herrer fikk spre sine fornærmelser og propagandere for sine oppskrytte militære vinnersjanser.
Så de skyteglade tenåringene får med andre ord ingen takk fra meg. Takken skal gå til den frie pressen og de brave skribenter.

Men er det egentlig noe å takke for?

“Definitivt, det er absolutt noe å takke for. En hel time for seg selv om morgenen – en vidunderlig stille og rolig time som man kan bruke til egenpleie og uforstyrret kontemplasjon.
Hadde timen vært uten verdi, hadde ikke Putin ivret for å inndra den.”

 

__

_

Telefón

— Hadde jeg reist direkte fra Oslo, skulle jeg tatt med et lass billige bleier til deg. Men det får bli neste gang.
Janne høres fornøyd ut, og stemmen hennes er pakket inn i lyden av sjø og motordur.
— Er du på sjøen?
— Du skulle vært her. Tjueseks grader, og nesten like varmt i vannet. Vi har leid en båt.
— Men Janne, hvilken helg er det du kommer? Er det nå til helgen?
— Er du ikke hjemme?
— Jeg er definitivt hjemme hvis det er nå til helgen du mener.
— Er det noe jeg skal ta med fra Frankrike? Kanskje noe ost?
— Sånn ost man besvimer av? Nei takk. Kanskje om tredve år, når smaksløkene mine har blitt sløve.
— Pyse. Gåseleverpostei da, er det bedre?
— Kanskje litt politisk ukorrekt, men for all del.
— Vin? Frank sier man har lov å ta med seg mere enn man kan bære.
— Tyve liter, så vidt jeg husker.
— Røyk? Eller har du slutta?
— Jeg har e-sigarett og bestiller påfyll på nettet.
— E-sigarett? Der minte du meg på noe. Det er noe for Frank.
— Så det er nå til helgen du kommer?
— Bare hvis det passer.
— Har dere lyst til å bo her? Jeg har plass nok.
— Er det noe populært da? Hva syns Siv om det?
— Siv? Hun liker deg. Det vet du.
— Selv om jeg fyllekjørte med bilen hennes?
— For seks år siden? Ta deg sammen!
— Da kommer vi på lørdag, hele bunten. Ha-dét!

Hele bunten? Hvem er hele bunten? Jeg trodde Frank skulle dra rett til Oslo. Vel. Det er best jeg skriver det inn i kalenderen, så Mone kan gjøre i stand… men hvorfor det? Jeg kan da gjøre i stand et gjesterom selv. Handle kan jeg gjøre også. Jeg får jo nesten ikke lov å gjøre noen ting lenger.

— Hva sier du, Julia? Skal vi snike oss avsted og handle litt? Skal vi ta bilen og kjøre til butikken, bare vi to? Så kan du vise deg frem til noen av noboene… men da er det bleie på vet du, og jeg vil ikke ha noen protester… nei, ingen protester i dag… ikke et knyst vil jeg ha… ikke et knyst… ikke om bleier.

_

[Telefonen ringer (1) ]

Jeg må trekke pusten litt ekstra når jeg ser nummeret. Det er fra Frankfurt.

— Er det deg? Det var uventet.
— Det var kanskje det? Hvordan går det?
— Jo takk, alt vel. Enn med deg?
— Godt. Alles gut. Jeg har vel ikke akkurat vært verdens mest pliktoppfyllende far så langt.
— Det var heller ikke avtalen. Jeg har ikke forventet noe.
— Jeg vet det, me
n jeg har ennå ikke sett henne, ikke i levende live, bare på videoen du sendte. Takk for den, forresten. Det var fint å se. Hun ligner deg… dere ser veldig fine ut sammen. Du fikk meldingen min?

— Hvilken melding?
— Den jeg sendte på tirsdag. Du svarte ikke. Har du ikke fått den?
— På tirsdag.? .. ah, det var vel da telefonen min ikke virket. Vent litt så skal jeg sjekke… jo, jeg ser den. Det har kommet en melding. Jeg har bare ikke fått beskjed om at den har kommet. Du må ha sendt den akkurat mens telefonen min ble oppdatert. Den sluttet å virke her en stund, etter at jeg hadde oppdatert…
— Jeg har lest om det. Så da vet du ikke at jeg kommer til København på fredag?
— Jeg vet det nå.
— Tror du det kan la seg arrangere at jeg får treffe henne?
— Selvfølgelig. Du kan få se henne så mye du vil. Døren min er åpen. Det vil den alltid være.
— Jeg har håpet vi kunne treffes på hotellet mitt, for eksempel på lørdag. Jeg har rom på Marriott. Vet du hvor det er?
— Jada, men helgen er litt… jeg får besøk i helgen, fra Norge, så da må det bli en ganske kort visitt.
— Kanskje en annen gang passer bedre?
— Hvorfor kan du ikke komme hit? Hvorfor ikke komme og spise middag med oss på lørdag?
— Jeg har behov for å snakke litt med deg privat, om Julia.
— Jaha? Om hva da?
— Jeg har noen dokumenter jeg trenger at du leser og eventuelt undertegner på. Jeg vil nødig snakke om det i nærvær av gud og hvermann.
— Jeg har faktisk ganske god plass, så det er ikke noe problem for oss å finne et rom hvor vi kan være uforstyrret. Jeg har til og med en liten bar på arbeidsværelset mitt… du kan få en japansk single malt.
— Hehe… vel. Jeg ser helst at vi treffes på hotellet, men jeg skal tenke på det.
— Okei. Du kommer hvis du kommer. Jeg er nødt til å avslutte nå. Julia og jeg skal i butikken.
— Hva med søndag? Passer det bedre?
— Ring meg når du har landet, så tar vi det det da. Okei?

Hvorfor gjøre ting lett når de kan gjøres vanskelig? Det er da langt mindre plundrete for ham å komme hit enn for meg og Julia å reise til byen. Hvorfor kan han ikke bare si ja takk til invitasjonen og ta en taxi?
Hva i alle dager er han så redd for…
… og hvorfor irriterer det meg?

— Det var din far i telefonen, Julia. Du var kanskje ikke klar over at du hadde en far, men det har du altså… så nå vet du det… en ganske insisterende far til og med… det må være han du har viljen din etter. Hm… hvor er bilen montro? Kan Siv ha tatt den?

_

[Siv – sitter med headset og skriver]

_
— Ahem…?
Hun ser opp og smiler.
— Næmen, se på dere! Skal dere på polferd?
— Det blåser. Jeg bare lurte på om du… altså, vi hadde tenkt å kjøre til butikken, men så finner vi ikke bilen.
— På service. Det står i kalenderen. Ta Forden da vel, så kan dere plukke opp Shaya på veien.
— Det går ikke på grunn av barnesetet.
— Hvorfor ikke? Shaya bruker jo barnesete uten problem.
— Jo, men hun sitter i baksetet. Julias sete må være foran, og der går det ikke an å deaktivere air-bagen.
— Er du sikker på det?
— Det står i manualen. Man kan ikke deaktivere kollisjonsputen på passasjersiden på de modellene som har baksete.
— Hm. Amerikansk logikk er til tider en smule kort. Jeg har lært meg å leve med det.
— Janne kommer til helgen.
— Janne… men så hyggelig.
— Hun var litt bekymret for at du var sint på henne.
— Det har jeg da aldri vært.
— Du må forberede deg på at hun har lagt seg ut litt…eller ganske mye faktisk, på grunn av medisinene.
— Hva syns hun om det?
— Det er prisen hun betaler for tryggheten. Hun har ikke noe valg, dersom hun vil beholde familien.
— Trygghetens pris… det er en fin tittel.
— Du sier noe der.

_

Jeg tror jeg må få meg en tralle, en sånn tilhenger til å henge bak på sykkelen, eller kanskje jeg skal gjøre alvor av å kjøpe meg en liten el-bil? Det var det Mone skulle hatt, ikke en diger amerikansk bensinsluker. Men Siv er altfor amerikanisert til å høre på fornuft…

— Hva sier du, Julia, skal vi gå tur i stedet, ettersom vi har kledd på oss uteklær? Jada, jeg vet vi har gått tur allerede, men en god ting kan ikke gjøres for ofte… kanskje vi skal trille ned til standen og se på havet… og kanskje det kommer noen store båter forbi… med noen barske sjømenn vi kan vinke til? …opps… hvem er det nå som ringer…

[Telefonen ringer (2) ]

— Hei. Det er Andreas. Husker du meg?
— Svakt. Det er du som er arkitekten min, er det ikke?
— Forstyrrer jeg?
— Neida. Jeg har ikke noe annet å gjøre enn å snakke i telefonen.
— Skal jeg ringe senere?
— Jeg bare forsøker å være morsom. Hva skjer?
— Jeg kommer til København i helgen. Passer det at jeg kommer innom? Jeg har med presang.

_

___

[ Hun såg ut på det bårute havet… ]
Fruen ved havet – fritt etter Ivar Aasen.

_

Det blåser kraftigere enn jeg trodde når vi kommer ut på pynten. Jeg kan se at bølgene topper seg. Det er nok ingen som har tenkt å legge utpå idag, ikke for fornøyelsens skyld i hvert fall.

— Se, vi kan se Sverige i dag… ser du det?  Nå er du snart så stor at du kan få apen min, “Apan från Sverige”  Den är tilvärkad i ett mycket solid utförande, så den tåler en støyt. Hva tror du, skal vi våge oss ned til vannet? Har jeg forresten fortalt deg om Napoleon? Ikke?  Nå skal du høre; Napoleon var en liten og tykk mann fra Korsika som drømte om å bli verdens mektigste hersker. Derfor oppfant han Napoleonskrigene og kidnappet paven. I Danmark syns man Napoleon var en feiende flott fyr, selv om han var liten og tykk og sikkert hadde dårlig fordøyelse, siden han til stadighet ble avbildet med hånden på maven… men i alle dager som det ringer i dag da. Skal si din mor er populær i dag…

[Telefonen ringer (3) ]

— Carl? Så hyggelig! Alt vel?
— Absolutt. Er du utendørs?
— Mm. Julia og jeg er en tur på stranden.
— Lucky you! Her er det tre grader og overskyet, så strandlivet er bare for spesielt interesserte.
— Det er ikke akkurat badetemperatur her heller. Vi ser på Sverige, og på båtene. Jeg har alltid syns det virker litt utrygt med disse containerskipene. Jeg forstår ikke at de ikke bikker over.
— De har lavt tyngdepunkt, akkurat som seilbåter. Det var det som senket Vasaskeppet og druknet svenskenes stolthet, at det hadde altfor høyt tyngdepunkt.
— Et slags svensk tyngdepunkt?
— Det kan du godt si.
— Kanskje det er genetisk, har du tenkt over det? Du skal se det er derfor svenske blondiner med store pupper er så tomme i hodet… for at de ikke skal bikke over?
— Sannsynligvis en holdbar teori.
— Ikke sant? Det blåser.
— Jeg hører det. Jeg ringer egentlig for å høre om du vil ha besøk. Du har jo bursdag…
— Jeg er pinlig klar over det. Har du lyst til å komme?
— Det var det jeg tenkte.
— Og så lurer du på om Alice kommer?
— He, he…
— Når kommer du? Fredag?
Jeg tenkte jeg skulle ta båten, så da kommer jeg lørdag morgen.
— Vil du hentes?
— Bare hvis det passer sånn. Det er ganske tidlig. Klokken åtte, så vidt jeg busker.
— Ingen ting er tidlig her i huset, Julia har ikke lært klokken ennå. Jeg skal sjekke med henne. Hvis hun mener det er okei, så kommer vi og henter deg.
— Sjefen bestemmer. Det er bra.
— Jeg får vel invitere Alice da… ?
— He, he… jeg er for gammel til slikt.
— Når skjedde det?
— Da jeg merket at jeg ble andpusten av å bære handleposen opp trappen. Dessuten er hun jo ikke interessert i menn lenger, hvis jeg har forstått deg rett.
— Akkurat det er jeg faktisk ikke så sikker på, uten at jeg skal gå i detalj.
— Hva mener du?
— Ingenting… jeg må nesten avslutte. Det er kaldt på fingrene. Det blåser bare mer og mer her. Men jeg skal sørge for at Alice kommer.

Der ser dudet er ikke et øyeblikks fred å få når man er populær. Nå var det Carl som ringte, gudfaren din… uff som det blåser… det er jo nesten så vi mister pusten her… hva sier du, skal vi gå hjem igjen? Mm… god idé. Jo, det var dette med Napoleon som jeg ikke ble helt ferdig med. Hadde det ikke vært for at Napoleon tapte sin egen Napoleonskrig, så hadde vi fortsatt eid Norge… nemlig… og da hadde vi hatt mye penger, men i stedet var det svenskene som fikk Norge… men de klarte som vanlig å rote det til for seg selv, akkurat som med Wasaskeppet.  Jepp… så derfor har Norge fått beholde sine egne penger… og har råd til å holde seg med svenske tjenestefolk.  Sånn, da har du lært litt om Napoleon… og litt om svenskene.    

 

[ KAFFE ]
Nylaget kaffe.
På kjøkkenet med Mone.
Vi snakker om løst og fast.
(Julia hviler i vippestol, og deltar i beskjeden grad.)

Jeg plasserer vippestolen på kjøkkenbenken så Julia kan se oss. Det virker som om hun finner en viss glede i å observere mennesker som snakker sammen. De gangene hun selv finner det betimelig å komme med vektige innspill, er hun fornøyd bare hun får et anerkjennende blikk og et par ord tilbake. Da kan jeg for eksempel si “Vel talt, unge dame” eller spørre henne om hun kunne tenke seg å utdype synspunktene sine og om mulig presentere dem i en litt enklere språkdrakt. Men for det meste nøyer hun seg med å observere og gjøre mentale notater. I dag er hun nok litt ekstra sliten og full av inntrykk etter å ha sett både et overlesset containerskip og konturene av selveste Sverige – så og si stirret erkefienden i hvitøyet.  Jeg lurer på hva hun tenker…     

Mone serverer havreflarn.
— Dere har vært på tur?
— Ja. Ved havet. Vi hadde egentlig tenkt å ta en tur i butikken, men så var bilen borte.
— Den er på service. Det står i kalenderen.
— Jeg er klar over det nå.
— Du er ikke så glad i den kalenderen, er du vel?
— Jeg syns det er en god idé…
— Du kan bare skrive en liste, så kan jeg handle for deg når jeg henter Shaya.
— Det er ikke det som er poenget, Mone. Poenget er at jeg hadde lyst til å ta en tur i butikken. Jeg kan ikke skrive noen liste, for vet ikke hva jeg vil ha før jeg ser hva de har… har du det aldri sånn?
— Nei… jo, med klær kanskje?
— I Oslo kunne jeg bare gå ut døren og handle hva som helst innen en radius på to hundre meter. Det er det jeg savner mest ved å bo her, å bare kunne gå ut og finne noe jeg har lyst på… noe tilfeldig…  uten å måtte planlegge eller tenke ut noe på forhånd.
— Du liker ikke å planlegge?
— Joda, men jeg liker også at det finnes muligheter for improvisasjon i livet mitt. Det er rutinene som plager meg, at alt skal planlegges og skje til fastsatte tider. Det er vel derfor jeg aldri har hatt noen jobb…
— Aldri?
— Ikke i normal forstand. Jeg fikser ikke tanken på å måtte jobbe fra ni til fire hver dag. Det strider mot min natur… tror jeg.
— Men vi er nødt til å ha noen faste rutiner når Shaya skal på skolen til fast tid.
— Selvfølgelig er det et poeng at Shaya kommer seg til skolen når hun skal. Jeg syns bare vi gir klokken for stor makt, som om vi overlater til klokken å styre tiden.
— Shaya har fortalt at hun bodde mest hos deg da hun var liten.
— Tja… det var vel omtrent fifty-fifty totalt sett, men hun husker nok best den siste tiden, og da var hun mest sammen med meg. Nå ser jeg henne omtrent ikke, selv om vi bor sammen.
— Det virker som om hun er litt nostalgisk når hun snakker om Oslo. Jeg tror hun savner det i blant. Jeg ville trodd hun heller hadde savnet Miami, med swimmingpool og det hele, men det Oslo hun snakker mest om.
— Dere snakker mye sammen?
— Vi snakker sammen i bilen. Hun er voksen for alderen.
— Ja. Det var vel derfor hun kjedet seg i barnehaven, pluss at hun ikke fikk lov å ha med seg iPad. Hun var et par år for tidlig ute, og norsk pedagogikk et par år for sent.

– – –

— Har hun aldri hatt lyst til å spille piano?
— Shaya? Det vet jeg faktisk ikke. Jeg tror ikke det. Hun fikk en metallofon da hun var liten… som gikk i glemmeboken etter en stund. Men hun synger fint, helt klokkerent faktisk. Spiller du noe?

— Har ikke Shaya sagt det?
— Nei. Hva da?
— At jeg lærer henne å spille ukulele.
— Så bra. Nei, det har hun ikke fortalt. Er hun flink? Kan jeg snart be henne spille noe for meg?
— Du skal ikke si at jeg har fortalt om det. Jeg skulle nok ikke sagt noe… bare lat som om du ikke vet det.

Hun unnskylder seg og går på toalettet, og jeg blir sittende og tenke over hva det er som skjer i livet mitt. Er jeg i ferd med å miste kontakten med Shaya? Holder hun seg bevisst borte fra meg, eller har jeg gjort meg selv utilgjengelig? Er jeg i ferd med å trekke meg inn i min egen verden, forskanse meg i en dunkel eremitttilværelse på loftet og gi inntrykk av å være utilsnakkelig?
Når jeg tenker etter, har egentlig veldig mye forandret seg etter at jeg måtte rydde vekk skriveplassen min fra spisestuen. Rommet har dødd på en måte. Det store spisebordet står bare der – striglet og pyntet med en liten løper og en diskret blomsterbukett i en elegant vase – og stolene står som på geledd. Det skulle jo være et allrom – et aktivitetsrom hvor man skulle sitte rundt bordet og lese, spille spill, drikke te – akkurat slik det fungerte da jeg hadde skriveplassen min der. Da var det ingen som var redde for å forstyrre meg, selv om jeg satt fordypet i mine egne prosjekter. Jeg var tilgjengelig, fordi jeg selv gjorde meg tilgjengelig. Nå er jeg utilgjengelig. Ingen kommer liksom tilfeldig opp på loftet for å spørre meg om dette og hint. De må ha noe viktig å si før de vil forstyrre meg – jeg får ikke lenger noen spørsmål en passant av Shaya når hun går ut gjennom kjøkkendøren – og jeg får ikke lenger anledning til å be henne om små tjenester, som å sette på vannkokeren eller finne et nytt telys til meg. Det er slike småting som skaper nærhet og dynamikk.
Jeg kan ikke huske sist Shaya kom opp på loftet bare for å snakke med meg.

– – –

— I blant føler jeg meg nesten litt… overflødig, som om ingen har bruk for meg. Jeg tror jeg trenger å involvere meg litt mer i hva som skjer… jeg trenger å gjøre noe fornuftig.
— Jeg syns du gjør noe hele tiden… i biblioteket for eksempel.
— Jo, men det er bare fordi jeg ikke har noe annet å gjøre. Dessuten er jeg snart ferdig, og det er ikke akkurat så veldig produktivt å katalogisere en gammel boksamling som sjelden blir brukt.
— Men det er jo det rommet som blir mest brukt av alle. Det er det fineste rommet i hele huset.
— Det er kanskje det…
— Og nå kan vi snart begynne å fyre i peisen også.
— Mm…jeg har tenkt litt… jeg savner egentlig å sitte her nede og skrive, ved spisebordet, slik jeg gjorde før dere kastet meg ut.
— Vi kastet deg ikke ut…
—Neida, jeg valgte det selv, men jeg oppfattet det vel som om jeg var litt i veien. Og nå står det liksom bare til pynt hele dagen. Jeg vet ikke… hva tenker du? Jeg syns ikke rommet lever på samme måte nå som det gjorde før.
— Det har jeg ikke tenkt over. Men du må jo gjerne sitte her og skrive. Det er ditt hus.
— Det er vel ikke akkurat sånn det fungerer…  var du redd for å forstyrre meg da jeg satt her og jobbet?
— Nej… eller kanskje litt?
— Jeg var sikkert ikke tydelig nok på at jeg tålte å bli forstyrret. Men jeg har altså tenkt litt på om jeg skulle… altså ikke flytte ned igjen, for all del ikke, men en iMac tar jo ikke så stor plass, og den er lett å rydde vekk. Syns du det er dumt om jeg sitter her og jobber litt i blant, helt ærlig? Forstyrrer det deg eller gjør deg ubekvem på noen måte?
— Nei.På ingen måte.
— Godt… men jeg trenger altså en ordentlig stol…

Julia har så langt sittet tålmodig i vippestolen. I korte øyeblikk har hun tilkjennegitt sin interesse gjennom å kommentere samtalen med strategiske kunngjøringer og tilhørende armbevegelser, men nå syns hun visst det begynner å bli kjedelig. Plutselig gir hun til beste et enormt gjesp som får oss til å le samtidig. Jeg aner ikke hva som tikker i hjernen hennes, men det er åpenbart at den momentane latteren gjør henne en smule perpleks:

“Hva er det som får to tilsynelatende åndsfriske damer til å gapskratte av noe så naturlig som en gjesp? Skal det ikke være lov liksom, å gjespe når man kjeder seg? Her har jeg sittet tålmodig og lekt englebarn i en evighet mens dere bare har jabbet og jabbet, og alt jeg får til takk er en okkult latter. Er det noe rart jeg blir betuttet? …sånn ja… det var bedre… jeg liker å bli vippet, bare ikke av pinnen. Er det snart noen bevertning på gang her, eller…?

– – –

— Det er merkelig hvordan man helt plutselig kan bli så mentalt frakoblet. Jeg traff en skolevenninne da jeg var i byen, og jeg fortalte ikke engang at jeg hadde fått barn. Jeg mener, det er jo ellers det første jeg forteller. Jeg ble forført, tror jeg, av at jeg for en gangs skyld kunne la meg styre av mine egne innskytelser uten å ha noen plan. Egentlig hadde jeg ikke noe annet å gjøre enn å handle billetter, noe jeg i grunnen like godt kunne gjort på nettet.
— Billetter?
— Det skal være en overraskelse, så det skal ikke stå i kalenderen. Jeg har tenkt å ta med meg Shaya på noe morsomt. Det er lenge siden vi gjorde noe sammen, bare vi to.
— Hva skal dere gjøre?
— Det er en hemmelighet.
— Men jeg må få vite hvilken dag det er.
— Jeg skal fortelle det til Shaya først, så kan hun få lov å fortelle det, eller skrive det inn i kalenderen, slik hun pleier. Men det er uansett ikke før i neste måned.

– – –

— Vi får antagelig overnattingsgjester fra lørdag til søndag. En venninne av meg fra Oslo, og tvillingene hennes på fire år… og så kommer Andreas og Carl, som du allerede har truffet.
— Det blir hyggeligt.
— Det kan forresten også tenkes at Alice har lyst til å bli over… da får vi plassere tvillingene på samme rom som Janne.
— Ok.
— Og så er er det en fare for at vi blir enda fler til middag på lørdag… kanskje vi blir elleve til bords dersom alle kommer. Da regner jeg ikke med tvillingene og Shaya. De kan spise her ved kjøkkenbenken… eller så får vi lage et eget bord til dem. Hvor stor er man egentlig når man er fire? Kanskje de bør få et eget lite bord… vel, det får være Jannes problem å mate dem…  jeg regner med at du spiser med oss?
— Gjerne det. Jeg har regnet med at det ble fullt hus til helgen.
— Jaha?
— Du har jo fødselsdag. Det står i kalenderen.

_

_

 [Så kom den onde fe der inn… ]
(OBS: spoiler alert!)

_OBS!

Vi kroer oss i sofaen og ser film, Shaya og jeg, akkurat som vi pleide… før.
Vi har endelig fått snakket litt sammen, gått opp noen gamle stier og mimret litt, sett på gamle bilder, sett på tegningene hennes, og ikke minst, snakket om hvordan hun opplever det å bo her. Og mistankene mine har vært berettigede. Det er jeg som har isolert meg. Trappen opp til loftet har vært en barrikade hun har følt det vanskelig å forsere uten å ha noen grunn til det, og det har vært lettere for henne å spørre Mone når hun har lurt på noe.
Er hun fornøyd med skolen, med rommet sitt, med venninnene sine? Er det noe som burde vært annerledes, noe hun savner?
Hun trekker litt på det før hun svarer. Jo, det er to ting hun savner; å komme og ligge i sengen min om morgenen, og at jeg leser for henne når hun skal sove, men hun forter seg å legge til at hun skjønner at jeg ikke har tid til det, nå som jeg har Julia å ta meg av.

— Syns du jeg har forandret meg etter at vi flyttet hit?
— Kanskje litt?
— Hvordan da? Har jeg blitt gammel, syns du?
— No!
— Hvordan syns du jeg har forandret meg?
— Du har blitt litt streng.
— Streng? Okei… det er dumt. Det vil jeg ikke være. Når er jeg streng, syns du?
— Med ting… med bøker og sånn.
— Fordi jeg sier at dere ikke skal la bøkene ligge igjen etter dere over alt når dere har bladd i dem?
— Du trenger ikke si det når jeg har besøk… jeg kan si det selv.
— Okei. men da må det være ditt ansvar.  Jeg skal jeg slutte skal slutte å mase, og så ser vi hvordan det går? Okei?
— Yes.
— Er det noe annet?
— Du sier noen ganger at jeg skal gjøre noe akkurat rett før jeg gjør det.
— Hvordan da?
— Når jeg glemmer noe og så husker jeg det igjen, men da har du allerede sagt det.
— Eksempel?
—Rydde av bordet. Noen ganger når jeg glemmer det så husker jeg det rett etterpå allikevel, selv om du ikke sier det.
— Okei. Du vil jeg skal gi deg bedre tid til å huske ting selv?
— Yes.
— Det skal jeg huske.
Hun smiler.
— Nå sa du huske to ganger.
Det er så lite som skal til…
— Du forstår hvorfor det er viktig at du lærer å rydde opp etter deg?
— Yes.

 

— In the wee hours? Hva betyr det?
— I de små timer. Det betyr at det er veldig tidlig. Wee betyr liten. Nå må du følge med.
— Jeg gjør det… hvorfor heter det små timer?
— Det vet jeg ikke. Kanskje fordi tiden går fortere når man drømmer?

_

Maleficent er Disneys reviderte versjon av Sleeping Beauty, med Angelina Jolie som den onde fe og Elle Fanning som Aurora.
Det er en film som forteller oss at ting ikke alltid er slik vi tror, at det kan ligge noe bak og at en urett kan være begått.
Maleficent blir lurt av et kjærlighetskyss, av en mann som lar seg korrumpere av utsikten til makt. Han sviker henne, og den vakre og stolte Maleficent ligger ribbet og sønderrevet tilbake. Sympatien vår styres. Rollene blir snudd. Sett med nye øyene får hevntrangen hennes med ett sin berettigelse, og vi identifiserer oss plutselig med den onde fe, stikk i strid med den opprinnelige intensjonen i eventyret.
Hvorfor, tenker jeg, vil Hollywood pirke i slike ting? Hvorfor vil de legitimere hevntanker og gjengjeldelse? Slår det ikke bare tilbake på dem selv – på USA?  Ved å ta et lite skritt tilbake i historien, åpne et tidsvindu og la oss få et nytt perspektiv, er det som om man skulle starte fortellingen om The World Trade Center et helt annet sted – som om man hadde åpnet med å skildre den uretten som i utgangspunktet utløste både forbannelsen og den påfølgende katastrofen – den egentlige grunnen til det som i sin konsekvens omformet en frihetselskende nasjon til et folk som av frykt valgte å gi avkall på friheten sin…
Men samtidig er det der det geniale ligger, i å vise barn at alle konflikter har to sider, og at eventyret bevisst kan undertrykke motivasjonen bak, og forklaringen på, det vi ynder å kalle ondskap.
Og vi voksne kan lære at historieløse mennesker er farlige, fordi virkeligheten deres begynner og slutter med dem selv.

— Det er hans feil at hun har blitt slem.
— Det er ofte det som er resultatet hvis vi plager noen.
— Yes, for ingen blir slemme av seg selv.
— Det tror ikke jeg heller…  men hvorfor ble
han slem tror du? Det må jo være en grunn til det også.
— Fordi han ville bli konge?
— Mm. Makt og rikdom er også ting som gjør folk slemme.
— Han kom dit for å stjele perler da han var gutt.
— Nemlig. Men vi får ikke vite hvorfor han hadde blitt en tyv. Kanskje han hadde dårlige foreldre som hadde lært ham å stjele? Det vet vi jo ikke.

Og sånn kan vi holde på og nøste oss tilbake gjennom historien, generasjon etter generasjon, helt til vi finner det første mennesket – eller Adam og Eva.  Var det der det startet? Var det Gud selv som innførte hevntankene gjennom å straffeforfølge sin egen kreasjon?

Forståelsen kommer lett når budskapet som formidles er hugget i sten. Disney snakker klart og tydelig: Vi har oss selv å skylde når noen legger oss for hat.
Men det ligger også et annet budskap der; at vi lett plages dersom vi lar hat og hevntrang ramme uskyldige.

— She’s watching over her.
— Hvorfor gjør hun det, tror du?
— Because Aurora can’t die. Then the spell won’t work, but nothing can stop the spell.
— Right… men det er en annen ting også.
— Yes. Because the other fairies said she should be happy all her life.
— Jo, men kanskje hun angrer litt? Tror du ikke det?
— Yes.

Og så vokser Aurora opp, og en dag kommer prinsen ridende inn i livet hennes. Er det kjærlighet ved første blikk?
Forbannelsen trer i kraft, Aurora stikker seg på spindelen og faller i søvn og Maleficents anger akkompagneres og forsterkes – alt mens prinsen blir hentet i hürten und stürten, og ført frem til sitt hjertes utkårede. Det er på tide med “true love’s kiss”, det eneste som kan vekke henne.
Shaya kryper inn i armkroken min og glemmer godteriet. Det er nå det skal skje.

Men akk…
— It doesn’t work! He didn’t love her!
— Kanskje han bare ikke var noe flink til å kysse? Det var et veldig kjipt kyss.
— Now she is going to sleep for a hundred years.
— Det tviler jeg på. Så lenge varer ikke filmen.
— Du er ikke noe morsom…
— Hvem er det som har passet på henne og tatt vare på henne hele livet?
— Maleficent? She can kiss her!
— Ikke sant?

True love’s kiss… [sukk].

— Why don’t she kiss her! How can she be so stupid?
Vi venter begge på det store øyeblikket, det som ligger i kortene. Shaya fester grepet rundt håndleddet mitt og lener seg litt frem, mens hele orkesteret spiller oss opp til filmens klimaks: True Love’s Kiss.
Men i stedet får vi “Det Store Antiklimaks” –  et lett kyss på pannen.

— That’s not a kiss!
— It’s a kiss of love.
— No! It was stupid! She should have kissed her on the lips, like he did!
— Det er ikke alle som syns det er passende, vet du, at jenter kysser hverandre.
— Girls can kiss…
— Amerikanere er litt sære.

— Yes. Like Kevin.

Men det er altså tilstrekkelig med et blodfattig nuss på pannen. Aurora våkner til live, og det er klart for finalen.
Men så er det som om magien fiser ut av filmen. Istedet for anger og forsoning, ender det med kamp, og den slemme kongen dør. Jeg sitter tilbake med følelsen av at noe vesentlig har gått tapt, at det som kunne blitt et av filmens fineste øyeblikk i stedet har blitt en lunken søtsuppe, druknet i stemningsfioliner  og overdrysset med lykkepiller.

Shaya er heller ikke udelt begeistret etterpå.

— I don’t like this film.
— Why? Du gråt jo litt underveis?
— Yes… fordi det var trist, og fordi det var fint når de ble venner, og når hun kom ut i skogen hvor alle … hva heter beautiful?
— Vakkert.
— No, det er ikke det samme.
— Nydelig?

— No. Kan det ikke hete noe annet?
— Eventyrlig, besettende… forførende… fortryllende… vidunderlig?
— No.
— Da har jeg ingen flere forslag
— Men du kan jo så mange ord.

Kanskje det ikke finnes noe annet ord som er riktig? Du vet, når vi setter ord på en opplevelse og finner et ord som passer helt nøyaktig til det vi føler, så forsterker ordet opplevelsen, og da blir opplevelsen enda finere. Forstår du hva jeg mener med det?
— Yes. At det blir mere av det det er når det heter noe som passer.
— Right! Det er akkurat det jeg mener. Det blir mer av det det er. Tror du på det?
— Yes.

— Kanskje du skal se filmen én gang til, en annen gang, når du har tenkt litt på den?
— Når jeg blir større?
— Nei, om en stund. Om en måned kanskje. Du liker jo å se filmer mange ganger. Det er fin film å lære noe av.
— Er alle filmer laget for at vi skal lære noe?
— Nei, og nettopp derfor er det så fint når det kommer filmer som er det.
— Hvorfor er det bedre å lære av film?
— Jeg sier ikke at det er bedre, men at det er lettere, fordi det
er mye enklere å forstå ting når vi ser det i bilder. Da kan vi jo se det meg egne øyne, selv om det bare er på film. Og det er lettere å tro på noe man ser selv enn på noe man bare blir fortalt, ikke sant?
Men ikke noe av det er sant, ikke i virkeligheten, ikke når det er eventyr.
— Nei men eventyr er ofte en forstørrelse av en liten del av virkeligheten, akkurat som det rare speilet vi har på badet, hvor ansiktet vårt blir nesten dobbelt så stort når vi speiler oss.
— Det er gammelt.
— Mm. Det tilhørte oldefaren din. Men der ser du alt veldig forstørret, litt som på film når de slemme blir veldig slemme, og de snille blir veldig snille, og de stygge blir veldig stygge mens de pene blir veldig pene. Alt blir mye tydeligere når det blir forstørret, og da ser vi det lettere.

— Men alle vet vel selv når de er slemme?
— Det er ikke sikkert. Mange barn har lært helt andre ting enn du har lært. Det du tror er rett og galt, er bare det vi har lært deg. Det kan god tenkes at du kommer til å mene noe helt annet når du blir voksen.
— Men jeg blir ikke slem?
— Nei, det tror jeg ikke. Du er altfor søt til å bli slem.
— Yes.

_

[Ballerina Prima ( Beethovens femte ) ]

Slumra min vän!
Natten skrider.
Kärleken vaktar dig
ömt och tyst.

(Taube)

_

— Siss… du må våkne… hører du meg?
Stemmen hennes trenger igjennom mens hun rusker meg i skulderen. Jeg er nødt til å åpne øynene – og med ett er jeg lys våken.
— Hva skjer? Snorker jeg? Har jeg begynt å snorke?
— Ikke det jeg vet.
— Hva er det da?
— Du uler.
— Uler jeg?
— Som en hannkatt.
Jeg vet ikke hvorfor jeg setter meg opp i sengen. Ble jeg reddet i siste sekund? Er jeg ute av det nå? Men hvis vi er to… hva skjer da med hun andre når jeg våkner? Jeg burde sove videre… forsøke å hekte meg på der jeg slapp.  
— Unnskyld… jeg skal gå og legge meg på loftet.
— Hvorfor det?
— Så jeg ikke uler på deg.
Jeg reiser meg ustøtt og merker at jeg fortsatt har drømmen i meg. Hva er klokken?
Hm… halv ett. Ikke mer? Da har jeg bare sovet en halvtime. Jeg trodde man egentlig drømte i REM-perioden.
— Skal du noe sted?

— Er det ikke veldig varmt her?
— Ikke spesielt.
— Kanskje jeg har kommet i overgangsalderen…

Jeg føler meg ustø når jeg går på badet.
Kaldtvannet er kaldere enn det pleier.
Hvordan kan det uvirkelige klare å fremstå så uhyre realistisk ? 

— Kaldtvannet var kaldere enn det pleier.
— Siss… er du helt våken?
— Jeg vet ikke… kanskje jeg skal klype meg i armen?
—Kom og legg deg da…
— Tror du det kommer til å snø?
— Vil du det?
— Det er en forandring, er det ikke? Tenk å våkne opp og se at det er helt hvitt over alt.
— Jeg kan styre min begeistring. Hva er det som plager deg?
— Jeg vet ikke. Jeg føler meg litt til overs for tiden, litt tom innvendig.
— Det er vel en naturlig reaksjon, hvis du tenker på alt som har skjedd det siste året.
— I så tilfelle må jeg ha en ekstremt treg reaksjonsevne.
— Har du hørt om The busy trap?
— Er det et slags flink pike-syndrom?
— Noe sånt, kanskje. Det handler om at man alltid er for opptatt til å få gjort noe av det man har lyst til.
— Men jeg gjør jo nesten ingen ting… det er jo det som er problemet.
— Ingentin? Du har kjøpt hus, bygget det om, blitt gravid, flyttet, født, ikke minst, og samtidig har du påtatt deg oppdrag og kundepresentasjoner, vært i Singapore, Warszawa, Geneve, Frankfurt… og på toppen av det har du skrevet noen hundre sider og holdt på med dette illustrasjonsprosjektet ditt… og det kaller du ingenting?
— Men dette har jeg jo allerede gjort!
—Ja. Nettopp! Nå bare trener du to timer om dagen.
— Du vil vel ikke at jeg skal forfalle?
— Nei. Men hvor tror du tomheten kommer fra?
— You tell me.
— Oh, the pain, when will it end! Jeg tar meg til pannen.
— Jeg forstår hva du vil frem til, men jeg er ikke enig. Dette er ikke den tomheten som kommer når jeg er ferdig med et prosjekt. Den tomheten kommer ikke så lenge etterpå.
— Neivel? Du vet jo best selv.
— Men Siv… hva skal jeg gjøre da… kan du ikke heller si noe fornuftig?  Du pleide å være så flink til å balansere meg… før.
— Jeg tror det som plager deg er at du begynner å innse at verden klarer seg utmerket uten deg.
— Verden? Cecilia sett i globalt perspektiv liksom?
— Det jeg mener er at huset ikke faller sammen om du reiser bort litt. Tar ferie.
— Vil du bli kvitt meg, nå?
— Nei, på ingen måte, men du trenger å gjøre noe nytt, oppleve en forandring, for din egen del. Hva med hun kusinen din eller hva hun er, hun i Geneve?
— Helena?
— Kanskje du skulle besøke henne, ta et par uker i Geneve? Julia er tross alt fire måneder. Hun tåler fint å reise.
— Jada…
— Tenk på det.
— Det er ingen annen grunn til at du vil ha meg bort, er det vel?
— Hva skulle det være?  Og jeg vil ikke ha deg bort. Men jeg ser at du trenger å lufte deg litt. Jeg kjenner deg.
— Du mener løsningen er at vi ikke ser hverandre på en stund? Det syns jeg er litt… betenkelig.
—  Bare glem at jeg sa det. Jeg har ikke lyst til at du skal reise noe sted. Kommer du og legger deg?
— Snart. Syns du jeg har forandret meg mye siden du traff meg?

— Nei, egentlig ikke.
— Hva mener du med egentlig?
— Du har fått en autoritet som jeg liker. Ellers er du den samme.

— Shaya syns jeg har blitt streng.
— Det syns hun jeg er også.
— Jeg har fått bekymringsrynker i pannen.

— Det er personlighetsrynker, og det er bare dekorativt. 
Snart får jeg kalkunkinn, som mamma.
— Nei. Dere er helt forskjellig bygget.
— Mm… det er sant. Mamma var veldig pen da hun… før hun fikk slag.
— Jeg vet det… men hva med meg? Syns du jeg har forandret meg?

— Ikke etter at du ble blondine.
— Det er bare utvendig, eller syns du det har gått meg til hodet? 
— Tja… det er jo bare oventil, foreløbig.
— He-he… syns du det er dumt?
— Jeg regner med at du vokser det av deg.
— Vokser det av meg?  Nei takk. Da bruker jeg heller høvel.
— Det har definitivt smittet over…
— Hva var det du drømte om i sted, da jeg vekket deg?
— Noe merkelig.
— Har du lyst til å fortelle om det?
— Er du ikke trøtt?
— Kom og legg deg da… og fortell… så kanskje jeg sovner underveis.
— Det er det jeg er redd for…

_

[ Beethovens glemte ]
( Ballett )

_

Det kommer stadig nye mennesker til. Folk fra hele verden. Jeg kan høre at det snakkes fransk, italiensk og tysk rundt meg, og ved siden av meg står det et velfødd og høyrøstet amerikansk ektepar. Vi står utenfor hotell Marriott og venter, i håp om å få et glimt av Petra Parker.
Navnet hennes står på en enorm plakat over inngangspartiet, og ansiktet hennes pryder forsidene på aviser og magasiner som jeg kan se folk bærer på. Noen forteller at hun har over en million nye treff på youtube hvert minutt, og at hun har fått en paradeplass oppkalt etter seg i Nord-Korea. Det summer i stemmer rundt meg, rykter, hemmeligheter, påståtte romanser med prominente notabiliteter, mens andre hvisker om at hun er lesbisk. Alle er opptatt av verdenssensasjonen Petra Parker, den avdankede danserinnen som etter et edderkoppbitt utviklet muskler og spenst som har satt henne i stand til å bevege seg med en kraft og presisjon som overgår alt som tidligere har blitt vist på en scene. Og nå er hun klar for sin hittil største rolle, det som skal bli hennes triumf: Rollen som Skjebnegudinnen i Skjebnesymfonien av Beethoven, en ballettrolle det ikke har vært menneskelig mulig å danse tidligere. Nå skal den endelig oppføres.
Forestillingen har samlet hele verdenseliten av intellektuelle, politikere, industrimagnater og statsledere til Den Danske Operas sensasjonelle verdenspremiere.


The Naked Spiderin
the sensational new ballerina that puts the B back in ballett.
Petra Parker kan forene Korea.
Skal møte Kim  Jong-Un til hemmelige samtaler.
Petra Parker = Skjebnegudinnen
Premiere 27. oktober  – på operaen
Billettene til premieren er for lengst revet vekk., og notabilitetene står i kø. Obama har tryglet seg til å få introdusere forestillingen, og den kjente skandaleregissøren Lars von Trier har allernådigst latt seg overtale til å simultanoversette Obamas åpningstale til dansk.
Alt er forberedt og klart for verdenspremieren på den danske opera. Et kompani av importerte engelske politimenn skal presis klokken 19:30 geleide Petra Parker fra presidentsuiten på hotell Marionett og ned til en ventende limousin i hvitt og gull, en begivenhet som vil bli direkteoverført på Skype til intet mindre enn femtifem vennligsinnede land, pluss Nord-Korea.

_

Vi venter på det store øyeblikket,  på muligheten til å få et glimt av Petra Parker.
Nedtellingen har begynt, fem – fire – tre – to – en… og så går dørene opp.
Et gisp går gjennom forsamlingen: Hun er naken, fullstendig naken, og kroppen hennes er dekorert med edderkoppnett i et sinnrikt mønster som sprer seg fra navelen.
Og så skjer det:

Plutselig tråkker hun feil, og vi hører et tørt knekk idet hun deiser i bakken i sakte film, og  på nytt går det et gisp gjennom forsamlingen. En hysterisk dame begynner å hylskrike, i det fjerne kan vi høre lyden av sirener. Ambulansen er allerede på vei.
Som fra intet trer en mann plutselig frem i lyset. Jeg gjenkjenner ham umiddelbart. Det er André, min gamle ballettlærer. Noen kommer styrtende med en megafon. Han stirrer søkende utover folkehavet, før han løfter megafonen til munnen:

— Hallo! Har vi en danser ombord?
Så ser han meg og peker.
— Cecilia. Alt står og faller med deg. Mine damer og herrer, vi har en vinner!

I neste øyeblikk sitter jeg i limousinen. Blitzlampene flasher – sjåføren er den eneste med anstendighet nok til ikke å stirre på meg mens jeg kler meg naken og ifører meg edderkoppnettet.
I neste øyeblikk forstår jeg hvorfor:
Han er er blind og i tillegg kan han ikke veien til Operaen.
— Du kjører feil vei.
— Sorry ma’am… never could see, ma’am.

Ovenikøbet forstår han heller ikke forskjell på høyre og venstre – og i vannglasset mitt er det grønn eplesaft, det eneste jeg ikke må drikke.
Dette kan jeg ikke drikke!
Sorry ma’am… never could tell the differense between red and green ma’am. Allways ends up the opposite.
Aha! Så det er det som er koden.
Ta til venstre her!
Han svinger til høyre.
Yes ma’am… you comfortable, ma’am?
Yes. Me comfortable ma’am.

Utenfor operaen blir jeg skysset inn under en presenning for å unngå oppbudet av journalister, men når presenningen løftes befinner jeg meg i noe som både lukter og ser ut som et nedlagt bilverksted.
Hvorfor sluttet du å danse?
Stemmen hennes er anklagende. Hun står i skyggen under en reklameplakat for Ford Mustang. Det eneste jeg kan se er ansiktet hennes og refleksen av lys i de skinnende røde tåspisskoene. Jeg kjenner henne igjen med en gang. Det er piken som hadde tapt sine ballettsko – det er Anja.

Anja? Hva gjør du her?
Passer på at du holder løftet ditt.
– Hvor er jeg?
– Brøndby Amcar-club. For din egen sikkerhets skyld.

Musikken dundrer skjebnetungt: Da-da-da-daaaa! Da-da-da-daaaa! og skjebnehjulet settes i gang med et tungt drønn som får gulvet til å gynge. Den ustø mekanismen krenger illevarslende, som om den er i ferd med å rive seg løs fra fundamentet. Et usynlig publikum jubler med skrekkslagene hyl, som ender med et unisont sukk av lettelse idet den vaggende mekanismen stabiliserer seg og skjebnehjulet skyter fart. Så skimter jeg ham, utroperen – The Master of Ceremonies. Det er Mika, den vakre Mika fra skolen. Han løfter megafonen og roper:

Tallet er fem… jeg gjentar; tallet er fem!
Jeg skal inn på tretten. Jeg har god tid.
Skjebnehjulet dreier videre.
Tallet er ni, jeg gjentar; tallet er ni!
Ni er ikke et Fibonaccitall. Det skulle vært åtte. Hvorfor fraviker de selve grunnidéen i Tarantinos koreografi?
Anja roper fra mørket.
Ikke tråkk på strekene!
Det er bare jeg som kan danse det gyldne snitt, ingen andre. Tjueen piruetter nøyaktig på linjen. Tråkker jeg på strekene, havner jeg i dødskammeret, sammen med koret.
Nummeret er tretten, jeg gjentar; nummeret er tretten.”
Nei! Hvorfor sier han det?

Han skal si tallet! Tallet er tretten”, skal han si. Han skal ikke si “Nummeret er tretten”.
Hvorfor sier ikke Tarantino ifra at det er noe feil med oppsetningen? Hvorfor står han ikke opp i stolen og protesterer høylydt når de forandrer på en så viktig del av koreografien hans?
Anja leser tankene mine:
Det er fordi han er i Operaen. På den originale oppsetningen.
– Men… hvem danser hovedrollen der?
– Ditt andre jeg, selvfølgelig. Din partikulære tvilling som kan speile dine bevegelser i sanntid. Du kjenner vel Niels Bohrs partikkelteorier?
Jeg nøler for lenge. Lyden av løpende støvler er overdøvende. Det er det engelske politikorpset som kommer styrtende med hevede køller. De griper meg i skuldrene med fingre som er dyppet i gammel motorolje, skitner meg til og ødelegger kostymet mitt.
Jeg kan ikke gå på scenen sånn…
Stopp! Vet dere ikke hvem jeg er? Ikke rør meg! Slutt… ikke rør meg… please… ikke…


— Og så vekket du meg.
— Hm… nå anger jeg. Hva tror du hadde kommet til å skje?
— Vel… det hadde du fått vite om du latt meg sove videre. Nå får vi aldri vite det.

_

— Siv… er du våken?
— Mm.
— Jeg klarer ikke la være å tenke på det du sa, at jeg burde reise bort litt. Kanskje du har rett.
— Det trenger ikke være så lenge..
— Jeg kan reise til Ibiza. Det tror jeg Julia hadde likt.
— Ibiza? Hva skulle du gjøre på Ibiza?
— Sitte i solen?
— Det er ikke det du trenger. Det vet du.
— Jeg ville bare sjekke hvordan du reagerte.
— Dust!

— Jeg trenger å savne deg,  det er det du mener, ikke sant?
— Kanskje vi trenger det begge to, å savne hverandre litt? Det har jo blitt vår greie på en måte.
— Mm.

_


— Siv…
— Mm?
— Vi er rare…
— Jeg vet det.

_

_

_

 

_

_

_

_

9
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Digresjoner, Drøm, Film, Minner, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

21 Responses to [2] Det ockulta leendet – och den onda fén.

  1. avatar sjalle says:

    Apropos Disney. Har du sett Family Guy sesong 8, episode 1 – “Road to the Multiverse” ? Ett stykke uti der blir hele layouten++ “tatt over” av disneytegnere. Hard kost … heheh ?

    PS: “Maleficent” -spoileren her skulle du ha varslet om. Nå er jeg forutinntatt *snurf*





    • avatar Cecilia says:

      Men… jeg HAR varslet om spoileren. Det står utrykkelig ” OBS! Spoiler alert! ” under overskriften.
      Vel… jeg skal se på det en gang til…

      Nei jeg har ikke sett Family Guy, men den kan kanskje finnes på youtube?
      Jeg skal sjekke…

      Du bør absolutt se Maleficent, selv om jeg har spoila litt.
      Det ER en kul film. :)





      • avatar sjalle says:

        Upps.. javisst har du det… men jeg fikk det ikke helt med meg. Alert ? om hva liksom, bare leste ivei og plutselig var jeg rightly spoiled.

        Men jøss, det er tross alt snakk om Angelina her, og det kan ikke bli dårlig, spoiler or not.

        “Road to the Multiverse” er på Youtube.





        • avatar Cecilia says:

          Right! Angelina Jolie fanget meg fullstendig da jeg så “Girl interrupted, og jeg ble bare enda mer fanget av “Gia”. Etter det har jeg sett alt hun har gjort. Hun har en helt utrolig tilstedeværelse som skuespiller.

          Nå har jeg gjort det litt tydeligere :)





  2. avatar geitost says:

    (angående lengden av dine innlegg, jeg har ikke ombestemt meg og fortsetter å finne ingenting imot lange innlegg, så snart den er den passende formen til hva du har å formidle – du nylig nevnte at du hadde fått motsatte meninger om emnet, og jeg hadde vært nysgjerrig å kjenne argumentasjonen bak dem, men de finnes uheldigvis ikke i kommentarfeltet ditt.

    Du har selvfølgelig helt rett å påpeke at mine beregninger i kommentaren til “til siste åndedrag” er overfladiske på grunn av manglede data, men jeg tenkte at mitt (ja, litt kunstig) forslag for å løse problemet av ditt kanskje avtagende publikum, var også en akseptabel måte å støtte deg, dersom oppslagsantallet er ansett som et betydningsfult symptom – men jeg forstår godt at min “analyse” kan være lett motsagt, for eksempel hvis de fleste opplag du fikk I løpet av sommeren gjaldt Julias fødsel snarere enn noen kreative innlegg.)

    Vel.
    Den “i to” effekten som du har valgt for ditt siste innlegg er verdt å kommenteres.
    Som jeg leste den, “i –randsonen …”, fungerer perfekt som separat og samstemt fortelling. Men vi trenger derimot å ha den i sinne om man vil forstå hva drømmen, som slutter “det ockulta leendet…”, delvis refererer til. (litt som i en spenning roman, hvor en element nevnt midt ved fortellings begynnelse, viser seg ved sluttet å være den ekte gåtesløsning).

    Jeg likte “i randsonen..”. Blant annet, jeg likte veldig mye at du hadde vært våre øyne og våre ører for en liten tur i Københavns gater. Selvfølgelig ble jeg spesielt imponert av beslutsomhet som står bak utsagnet ditt “jeg vet hvor jeg er, jeg vet hvor jeg skal”, og derfor påpekte jeg det jeg synes var en veldig fin formidlet dobbel motsetning, i rom og tid : broen som symbolisk skiller indre byen fra sine omgivelser, og samtidig ungdomsbekjente fra ditt liv som voksen.

    Men jeg hadde den vage intuisjonen at det hele fortellingen hørtes litt “luften” eller “demateliarisert” ut, hvis det er mulig å si det sånn : du befinner deg helt alene, i en by, antigelig din egen, men hvor alle du snakker med er ukjente, bortsett fra én som tilfeldigvis kommer ut fra en fjern fortid, eller en robotdame som monologerer ut fra satelliten sin… på en måte, alle detaljene du beskriver, rundt deg i byen, synes å være sett på avstand i fortellingen, som sett fra en fremmeds blikk – men det var bare et inntrykk, og det hadde vært vanskelig for meg å være mye klarere om emnet.

    Svaret kom med del 2.
    Den begynner med en interessant tanke om dagbok, som jeg først knyttet til en setning fra det forrige innlegg “ – til siste åndedrag” : “det blir repetisjoner, forutsigelighet og mangel på variasjoner.”
    Vel, om det var tilfellet, ville det ikke være så problematisk : uansett hvor mange forskjellige versjoner av “How high the moon” ble spilt inn i fortiden, det fortsatt finnes et publikum for å høre på dette stykket på nytt, særlig gjennom nye varianter : publikums oppmerksomhet er fanget ennå i dag, så lenge musikkere føler seg inspirert. Og hva med klassisk musikk, hvor alt som er i spill er bare tolkningen av et uendret og godt kjent partitur ?

    Men jeg vil gjerne påstå, en gang til, at jeg har aldri sett repetisjoner i dine innlegg, men snarere tillegg, som hver gang kaster et annet lys, og så beriker “det hele” historien din, en historie sett som en enhet. De nye innleggene enten utvider rammen, eller fokuserer på detaljer som er mindre godt kjent fra før. Ta ditt forhold med Janne, for eksempel i ditt siste innlegg : en fin ny fortelling, angående en eldgammel historie, er tilskrekkelig nok for å fullstendig fornye lesingsgleden, for å si det brått. På denne kreative måten blir fortellingen aldri kjedelig – “The Archers” har klart å fange en masse BBC tilhørere i 60 år rundt en eneste historie – så anser jeg at jeg fortsatt vil bli lesende deg daglig og spent når du blir bestemor…

    Uansett. “Det ockulta leendet…” avslørte den manglede delen av bildet, med å vise en tredje motsetning : det offentlige vs. det intime ( jeg smilte da jeg oppdaget at jeg hadde ikke merket, ved første lesing, at du selv hadde brukte ordet “intime” i første paragrafen, og
    dermed hadde ikke funnet begrepet alene…).

    I del 2 er du tilbake til ditt eget domene, og dtil eg selv (jeg hadde gjerne skrevet et par ord om de franske forfatterinere du nevner i forhold til din tanke om pornografisk literatur (Alima Reya har jeg aldri hørt om, for øvrig) også et ord om Bjørneboe, men jeg mangler tid her) : etter en selvbiografisk overveielse, ved innleggs begynnelsen, man befinner deg tilbake midt på din virkelige verden. Så får du igjen Julia på armen. Og da vennene dine, som bor lang borte, planer å besøke dere, én etter én, i løpet av en uforventet telefonisk føljetong som var veldig morsom og fikk meg til å le, så kan vi forestille oss hele livet som litt etter litt fyller huset ditt igjen, med hver av disse kjente figurene som har forlengst pleid å samle seg rundt deg. Og så kom igjen Shaya, som vi hadde mistet synet av i en stund,og savnet. Og Siv.

    Poenget mitt her er ikke å (grovt) gjenta det du har så fint fortalt, men bare å påpeke den særlige konstruksjon av de to delene i fortellingen, og den tankevekkende balansen mellom dem. Fordi jeg ser den speilingen mellom dem som et spennende literær “egg eller høne, hva kom først ?” spørsmål.
    “i randsonen …” var ikke bare nødvendig for å forstå hva som hender i drømmen av “det ockulta leendet…”; det overhodet var en omvei, gjennom det offentlige rom, som var nødvendig, før vi befinner oss hos deg, for å oppfatte denne lite tydelige grensen som skiller den rasjonelle verdens uvirkelighet fra den følsomme opplevelse av det som foregår i huset ditt.

    For meg er det åpenbart at ditt doble innlegg viser klart at dine tanker om det du skriver, kan samtidig lede deg til å skrive, på en helt fornyet måte, om det du tenker på. Og at det kan være veldig godt formidlet.
    Og jeg tomlet innlegget (okei, å litt forvrenge statistikken, … hm).

    Jeg håper min mening om dine innlegg er av noen betydning.
    Om det ikke var tilfellet, ville jeg nøye meg med å tenke at de mint gav meg lyst til å være den tolvde på bordet for å feire bursdagen din …

    4





  3. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Jeg vil åpne med å si takk – tusen takk for at du leser og forstår, og for at du tar deg tid til å la meg (og tydeligvis også andre, ettersom kommentaren din allerede hadde blitt tomlet før jeg så den) få ta del i dine tanker rundt det jeg skriver.
    Argumentasjonen mot lange innlegg er kort og godt at det kan bli litt for voldsomt til at man orker å begi seg i kast med det. Breiflabben, for eksempel, har etterlyst røkepauser, selv om han ikke i klartekst har sagt at han syns det blir for langt, men… vel, det er et hint.
    Jeg har nok også etter hvert fått en følelse av at det litterære aspektet, detaljene og den fortellermessige tilnærmelsen, i grunnen ikke vektlegges i særlig stor grad, og jeg har jo heller ingen litterære bragder å slå i bordet med, så hvorfor skulle jeg egentlig forvente det? Det handler jo om hva man har interesse av – og her, i England, for eksempel, hvor jeg er for øyeblikket, er det ingen aviser eller TV-stasjoner som gidder å nevne de norske langrennstriumfene med et eneste ord. Who cares, liksom? Who cares enough to leave a comment?
    Og hvordan inspirerer det meg til å kommentere hos andre?
    Vel. Jeg har 17 unike lesere og to som har kommentert. Det er kanskje nok?

    Poenget mitt er at besøket synker, og at det er en tiltagende tendens, ikke bare hos meg, men et rent generelt symptom på så godt som alle blogger.
    Jeg setter selvsagt pris på at du forøker å oppmuntre meg ☺.

    Hva er det som gjør at du, på et fremmed språk, leser og ”ser” hva jeg skriver, i den grad at du enkelt kan komme opp med en kommentar som inneholder en ganske nøyaktig analyse av hva jeg ønsker å fortelle? Og når du ”arresterer” meg for mine koketterier, så treffer du innertier så til de grader at jeg blir skremt. Har jeg virkelig avslørt så mye ved meg selv at det lar seg gjøre å trekke en tydelig og konsistent linje, til tross for mine forsøk på å skape kaos og forvirre?

    Er symbolikken alltid tilsiktet?
    Nei, den er ikke det. Det er ikke bestandig jeg forstår den før jeg selv ser den i etterkant – når jeg klarer å ta et skritt tilbake og betrakte det på langt hold. Underbevisst? Mulig…

    Det sentrale punkt i mitt eget univers, satt opp mot det normative naturlige sentrum – en ekskursjon – å forlate det nære og trygge for å begi seg ut i ”hvite områder” på kartet – slik de oppdagelsesreisende oppdager en ny verden der det bor uoppdagede folkeslag, dvs. mennesker den hvite mann ikke regner som rettmessige eiere av dette ny-oppdagede og resursrike landområdet, som når Columbus oppdaget Amerika, selv om Amerika for lengst hadde blitt oppdaget av de som bodde der.
    Det var vel sånn det føltes, som en dekonstruert versjon av Stanley og Livingstone – ”Copenhagen, I presume?”

    Vel… livet i seg selv er jo kun en endeløs rekke av repetisjoner, dypest sett. Hva kan vel et menneske oppleve som ingen andre allerede har opplevd? Hva kan vel et menneske utforske ved seg selv som ingen andre allerede har utforsket? Vi må se utenfor oss selv dersom vi vil oppdage noe nytt. Jeg tror det er i erkjennelsen av at vi stagnerer kreativt, at den kreative stagnasjonen befester seg, og så oppfyller vi rett og slett våre egne begrensninger, av frykt for å bli til latter. Jeg merker det på meg selv, at jeg ikke lenger tør det jeg torde før. Det er på en måte farligere å drite seg ut når man har bikket tredve, selv om jeg vet at det er glemt dagen etter. Og så blir det på en måte viktig å stille ting i perspektiv, påpeke sin egen umodenhet, etterresonere egne feilgrep og se ting med den forgangne tids panoramiske overblikk, som jeg gjør det i den lett revyaktige oppsummeringen av forholdet til Janne – et tilbakeblikk blottet for egne følelser.

    Det “nyoppdagede sentrum” vs. det intime nærområdet – det perifere sentrum, definert utfra en forståelse av at mine egne prioriteringer og min egen lojalitet har skiftet – at det tilsynelatende sentrum kun er en logistisk møteplass, og at den virkelige kjernen er navlet i noe ganske annet.

    Jeg ser meg selv som en skrivende person med et ønske om å formidle, men jeg ser samtidig meg selv som en amatør, i ordets rette forstand – en lidenskabelig og hengiven formidler – en person som elsker kunsten å meddele seg, uansett om kommunikasjonen gir gjenklang eller ikke – en sta, egenrådig og påståelig forteller… på et område ingen vet mer om enn jeg.

    Jeg er i London for tiden, en lunken og fuktig by med lilla himmel og spøkelsesaktige gespenster som frekventerer den lille parken nedenfor vinduet mitt, hvor de utveksler hemmelige konvolutter og plastposer mot knitrende pund. I Berlingske – den eneste danske avisen jeg har funnet her – kan jeg lese at Carola har hatt et frivolt og fysisk forhold til Anna Wennerholm. Det er ikke fritt for at jeg er litt misunnelig – på Anna Wennerholm… sukk, selv om hele det godeste Sverige visstnok er ”chockered”.

    Hva betyr din mening om mine innlegg?
    Vel… uten denne siste kommentaren fra deg, hadde antagelig dette innlegget blitt det siste fra meg…

    Et blekt smil ☺ fra Cecilia.

    4





    • avatar geitost says:

      “uten denne siste kommentaren fra deg, hadde antagelig dette innlegget blitt det siste fra meg…”

      For et tungt ansvar for mine svake skuldrer !
      Men har jeg den virkelige makten til å forhindre deg å stanse å blogge. Hvordan kunne JEG stoppe historiens løpet ?

      Jeg fryktet at det var dette som sto mellom linjene dine, den slags “the future’s uncertain and the end is always near”, som Jim Morrison ropte det, men jeg ikke ønsket å være den første å nevne det.

      Forstår jeg ? Hm… jeg undrer. Nå det kommer til lesing, jeg er ganske klaustrofobisk, metaforisk sett, nemlig, hvis jeg ikke ser en utgang noe sted i en tekst, så begynner jeg å lete etter den, så fokuserer jeg hele oppmerksomheten på dette søk, og snart mister jeg fot feste i fortellingen. Det finnes bøker som ikke lar meg puste på denne måte, og som jeg derfor må bare slippe. Men omvendt, når jeg oppfatter at det finnes kraftlinjer i en tekst, jeg føler meg trygg, og er ivrig å følge disse trådene, uansett hvor hen de leder meg.

      Jeg tror at vi begge to har en litt høyre sans for geometri en de fleste. Det gjør oss (minst jeg) ikke klokere. Når det gjelder psykologi, for eksempel, jeg er bare et null (om man tror hva min sambo gjentar av og til…). Jeg tenker at jeg “føler” strukturer litt mer en folk flest, og sannsynligvis leter etter dem i fleste omstendigheter.
      Det er ikke et valg, snarere en form for ånd.
      Det er kanskje grunnen at jeg noen ganger “ser” hva du skriver litt klarere enn noen andre lesere, nemlig, at jeg “ser”, kanskje litt bedre de milepælene du setter langs dine tekster, og takket være dem, en større delen av hele konstruksjonen.

      Det finnes logikker i dine tekster, som trenger å utvikle seg fullstendig. Men det er ganske mulig at tekstene dine virker for lange for leserne som ikke oppfatter den hele strukturen så lett. I alle fall, hva jeg ser er ikke noe å være skremt for.

      “Hva kan vel et menneske oppleve som ingen andre allerede har opplevd?” Vel, alt.
      Det finnes det største mulig forskjell mellom oss : i språk, kultur, utdannelse, sosial klasse, og ja, du er oså en jente, om jeg husker godt, og én som har ganske mye å fortelle om seg selv og om hva hun leter etter i livet, og som gjør det med hjelp av en ekte skriflig talent.
      Tror du at dette er ikke nok for å vekke litt en nysgjerrig manns oppmerksomhet ?

      Litteraturens historien er full av strålende “amatører”, som klarer å treffe et publikum når de holder ut lenge nok.
      Fortsatt godt opphold i London. Og tusen takk for flott tilbakemelding.

      2





      • avatar Cecilia says:

        Jepp, jeg har vært på ferie i et par uker, en ferie som ved et skjebnens lune førte meg til London – en by jeg har et ambivalent forhold til – hate/elske – og har brukt litt (mye) tid på å utforske nærmere – dette bare nevnt som en forklaring på hvorfor jeg har vært så ”urimelig treg” til å svare denne gangen.

        Det ligger litt i kortene, som du (og Jim Morrison) er inne på: Alt har sin tid.
        Et klapp på skulderen – noen pene ord – et insitament til å ta et skritt til… Jeg håper ikke du føler at det hviler et ansvar på dine ( svake?) skuldre: (…) the end is always near , som du siterer, og den nevnte slutten er utvilsom og til evig tid uunngåelig.

        Jeg ser alltid for meg et mønster når jeg setter sammen innleggene mine:
        Tekstens akser – hjørner – balansepunkter – den bevisste balansen/ubalansen (som du tidligere har vært inne på i forbindelse med umulige perspektiver i noen av illustrasjonene mine), lett inspirert av Dr. Caligaris Kabinett.
        Struktur er viktig. Geometri er struktur. Symmetri er struktur (også i sitt fravær) – og tall er spennende og mystiske figurer med magiske evner – matematikk som filosofisk alkymi – en kompleksitet styrt av sin egen evne til å danne lovmessige mønstre.

        Hvor bevisst analytisk skal man egentlig tillate seg å være i en skapende prosess? Hvor avgrenset blir ikke virkeligheten, redigert og avkortet, tvunget inn i et predefinert geometrisk mønster – det du ( med rette) kaller ”konstruksjonen”? For det er det det er:
        Enhver tekst trenger, etter min mening, både form og innhold, samt en ytre ramme, gjerne i tre dimensjoner – eller fire.
        Det er ikke et valg, skriver du, snarere en form for ånd. Den ånden, tror jeg er en medfødt sans for både å oppdage og å merke seg detaljer. Kartet, milepælene/veiskiltene – det eneste vi egentlig trenger for å orientere oss og komme dit vi skal… men i vår moderne hastverkstilværelse er det langt lettere å la GPS-en guide oss til målet. Da trenger man ikke konsentrerer seg om detaljene i landskapet mens man farer gjennom det – man navigerer under konstant veiledning – direkte mot målet.

        The complete idiots guide to rocket science – learn it all in twenty minutes.
        Det er der jeg ser utfordringen – i det moderne menneskets økende tro på egen kunnskapsrikhet. Det moderne mennesket ”vet alt” allerede – på forhånd – selv før du har fortalt hva du vil fortelle. ”Been there – done that, – velkommen etter.”

        Jeg er altså omsider tilbake fra London – en slags forlenget høstferie. Nå nyter jeg lyden av forsiktig regn mot vinduene, samt en kopp varm solbærsaft som jeg håper gjør underverker med tendensen til litt sår hals.
        I følge min mor er det 20 cm snø, oppholdsvær og minusgrader i Oslo… og skiene mine står i garasjen.
        Sukk…

        4





        • avatar geitost says:

          En liten digresjon :
          på spor av en skikkelig tilbakemelding, jeg prøvde å finne igjen et visst sitat som jeg tror er fra en fransk forfatterinne, angående skrivning. Etter et par omveier på nettet, havnet jeg på den setning av en dansk filosof : “Det er ingen kunst at forføre en pige, men en lykke at finde én, der er værd at forføre.”

          Vel. Det hadde absolutt ingenting å gjøre med det jeg i begynnelsen hadde i sinne.
          Men etter en liten stund måtte jeg derimot fokusere på dette andre emnet.

          Og så undret jeg hva er poenget med å prøve å forføre noen som ikke er verd det ?
          Eller snarere, hva består av egentlig, som han skrev, “én, der er værdt at forføre” ?
          Og hva slags lykke er det å finne denne én.
          Så oppdaget jeg at jeg til slutt var ikke så langt unna fra der jeg skulle, opprinelig.
          Du skriver dagbok. Dine tanker, som du ønsker. Av og til, du graver noen stykker i den for å få dets underholdning potensial til å delvis blomstre i den offentlige rom.

          Har du mange lesere nok ? Er det for dem du skriver ? Eller for deg selv, som ser på dem alle på avstand og venter at de sier “jeg har lest” ?
          Hva skjer etterpå, da innleggene er utgitt ? Hvor mange blar tilbake i bloggen for å lese på nytt det du skrev for ett, to, eller tre år siden ?
          Hva var så forskjellig da leserne var flere ? Skulle man angre den tiden da en to-linje VGB innlegg kunne motta to hundre tilbakemeldinger ?

          Åpne spørsmål.
          Kanskje er det en lykke å finne én leser som er verdt å forføre.

          PS.
          Jaja, jeg kjenner vel at mine skuldre er både svake og smale, når det gjelder å bære deg litt videre : jeg ville vært glad om jeg kunne kommentere oftere, og mere, og lengre. Men innsatsen det krever er noe som jeg håper lar seg ikke lett gjette. Jeg noen ganger kjenner meg så klønete når jeg leter etter ord eller uttrykk, det noen ganger pålegger en slik intellektuell vridning, at jeg føler jeg har bly i hodet og er i ferd med å slå det mot veggene ved den minste bevegelse. Lenge forsøk ble forgjeves. Jeg beklager ikke. Tvert imot. Det er en så veldig fin opplevelse for meg når det blir til noe nesten lesbart, og blir verdsatt. Selv om det trøster meg ikke fullstendig for det jeg måtte gi opp midtveis.
          God dag til dere !

          2





  4. avatar eMTe says:

    Cecilie, eg er ei av dei som har fylgt deg lenge. Eg les fortsatt mange bloggarar, dei som eg har lest lenge. Kosar meg med det.Tendensen rundt omkring, på ulike plattformer, er at kommenteringa er det lite med. Ser også at det er lettare og raskare å tomle eller like. Kanskje vert/er avstanden større oss menneske imellom også i den virituelle verda ?
    God adventstid vidare,
    Marieklem

    2





    • avatar Cecilia says:

      Skal se du har rett – at vi ikke lenger føler den samme viljen til å dele våre egne erfaringer i kommentarfeltene som vi gjorde tidligere. Verden har blitt gjennomsiktigere – mer ettersporbar og overvåket. Kanskje har vi blitt reddere for å avsløre oss?

      Det er vel bare å se i øynene at den tiden jeg som blogger lærte noe nytt nesten hver eneste dag, ugjenkallelig er over.

      Klem tilbake :)

      2





      • avatar eMTe says:

        Ja kanskje er det slik. Eller så deler vi oss på for mange plattformer og så strekk ikkje tida til. Mange twittrar, sender bilder på instagram, er på fb….og så skal ein også helst ha beina planta i dagen der ein er. Det er nok også slik at di ferre som kommenterar til meir synleg blir ein. Katten skreiv i eit av siste innlegga i adventshistoria at ho kjende det som om ho spamma bloghog, eller noko liknande, og eg forstår at ho kan tenkje det, men det er no fritt fram for alle å ta plass.

        Eg er heldigvis ikkje noko mål for overvaking :)
        Inni meg er eg meg samme søren kvar eg er :)
        Marieklem

        1





        • avatar Cecilia says:

          Du har nok rett i det :)
          Men overvåkingen slipper du nok ikke unna. Alle er vi mål for overvåking. Sporing av kortbruk … statistikk for passering av bompengeautomater… målrettet reklame … “gode tilbud” på våre private mail-adresser… U name it.

          Spam er uvesentligheter vi blir servert mot vår vilje. Katten spammer ikke. :)

          1





  5. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    : På spor av en skikkelig tilbakemelding…
    Det er ingen kunst at forføre en pige, men en lykke at finde én, der er værd at forføre – altså dersom man er Søren Kierkegaard.
    Er det nok dersom man finner èn person det er verdt å forføre?
    Hva ville Søren Kierkegaard eller Casanova, svart på det spørsmålet?
    Er det nok med én?
    Det kommer vel helt an på den ene?

    Hvorfor forsøker vi å forføre dem der ikke er verdt det?
    For å se om vi er i stand til det.
    Og hvordan vet vi om vi er i stand til det?
    Det leser vi av tilbakemeldingene – eller av statistikken.

    Hvorfor gidder jeg å tilpasse og redigere dagboksnotater for publisering i det offentlige rom?
    Det er et betimelig spørsmål.
    For to år siden ville jeg svart: Jeg gjør det for å lære. Jeg øver meg på å skrive. Jeg har en illusjon om at jeg evner å formulere meg skriftlig, og en illusjon om at jeg kan ”oppdra” mitt publikum til å forstå de litterære krumspringene mine.
    Hva vil jeg svare i dag?
    – Jeg øver meg fortsatt, men jeg har ikke lenger noen illusjon om at jeg evner å fange et bredt publikum. Jeg er for sær, for nisjepreget, for opphengt i min egen syke form for humor, samt at jeg gjør meg selv for vanskelig å forstå.

    Oppriktig talt, så savner jeg tiden på VGB, da et to-linjers innlegg kunne avstedkomme et hundretalls kommentarer. Det er noe helt annet å prøve ut holdbarheten i meningene sine på tredve tusen lesere enn på søtten.

    Den ene leseren – den ene bekreftelsen – det eneste alibiet på at det finnes noen der ute som man evner å skape gjenklang hos… men i mitt tilfelle er det langt fra en hvem-som-helst som til stadighet melder seg med overraskende innsiktsfulle kommentarer. And behold: Det er langt flere enn jeg som finner disse kommentarene verdig en tommel. Og akkurat det, at kommentarene dine gjerne har fått flere tomler allerede før jeg selv får somlet meg til å lese dem, forteller meg at det tross alt finnes noen lesere der ute som i det minste vet å sette pris på at jeg tiltrekker meg en såpass oppegående persons kommentarer.
    Noen ganger får jeg en følelse av at det utelukkende er dine kommentarer som klarer å ”løfte sløret” på innleggene mine – at dine ”analyser” gjør dem mer tilgjengelige og forståelige – analyser skrevet av en franskmann… en språklig liebhaber med fascinasjon for de nordiske språk (og antagelig språk i sin alminnelighet), en intellektuell, som med sin språkforståelse evner å se både mønster og sammenhenger som tilsynelatende går den jevne nordmann hus forbi.
    Hvorfor ”tilsynelatende”?
    Fordi jeg ikke vet. Fordi den jevne leser aldri avslører seg selv gjennom å driste seg til å kommentere mønster og sammenhenger. Kanskje fordi det ikke forventes at slikt finnes?

    Man slår hodet mot veggen – gang på gang – både som skribent og som kommentator. Hvor mye skal man ofre? Hvor mye får man tilbake? Hvor sannferdig skal man tørre å være?
    Det er en lykke å finne noen det er verdt å forføre – og det er en lykke å bli forført av noen det er verdt å forføres av.
    Jeg har opplevd begge deler.

    Vi beklager aldri vår egen innsats… ikke på vilkår!

    God natt :)

    3





  6. avatar geitost says:

    “dersom man er Søren Kierkegaard” Hehe…
    Ja, det er nøyaktig det jeg tenkte da jeg oppdaget setningen : ifølge mine egne opplevelser, det ville vært svært tvilsomt å påstå at “Det er ingen kunst at forføre en pige”… men det også kanksje bekrefter at jeg IKKE er Søren Kierkegaard…

    Uansett. Hver eneste leser, når den leser, ser seg selv egentlig som “èn person det er verdt å forføre” , og antallet lesere er ikke et vesentlig begrep her.
    Jeg husker en observasjon fra forfatterinnen Marguerite Duras, som kritiserte den måten massemediene interesserer seg til katastrofer : hun mente at en tragedie hvor 10.000 mennesker omkommer i ett smell er ikke 10.000 ganger mer alvorlig enn døden av hvert menneske som døde i katastrofen. Det tillegger ingenting, sett fra synspunktet til èn av ofrenes kjære, å vite at mange andre hadde opplevd samme skjebne samtidig.

    På samme måten, lesingen er en helt ensom virksomhet som, av essens, er ikke påvirket av antallet eventuelle andre lesere.
    (Jeg kunne til og med påstå at færre lesere kan noen ganger gi en spesiell smak til lesingen : du kanskje husker at jeg hadde skrevet ut din bloggroman « The cafe before all Club » og leste den i metroen i Paris, og dette gav meg en fornøyelsesfølelse, ved å tenke at det fantes sannsynligvis ikke et menneske i denne byen, i dette landet, og kanskje vel i hele verden som kunne lese en slik bok som jeg. Og det gav boken en – ja, overfladisk, men likevel – virkelig pris.)
    Og dermed, da jeg nevnte “èn person det er verdt å forføre”, så tenkte jeg på hver ene av dine nåværende seksten andre lesere, og selvfølgelig ikke på meg selv – dette ville ha vært ytterst upassende.

    “… en franskmann […], en intellektuell…” Vel jeg må uttrykke min uenighet om begge ord.
    En intellektuell bruker sin hjerne for å skape begrep, en håndverker bruker den delen av hjernen som hendene sine trenger når de skaper en gjenstand. Uten den minste tvil, jeg kjenner meg igjen i den andre kategori. Kanskje min sans for rom kommer ut fra det.

    Og franskmann er jeg akkurat ifølge passet mitt, uansett mine opphav. Men jeg er overbevisst at det er delvis en feil av parallakse å motsette meg til dine norske lesere : jeg ikke benekter at min språkig partikularisme kan av og til være anledningen til noen særlige tilnærminger, men det viktigste er først og fremst at ett av dine første innlegg gjorde på meg effekten av en nål inn i en nerve, i forhold med hendelser i min egen historie, som var absolutt uavhengig av hvor jeg vokste eller i hvilket språk jeg hadde vært utdannet.

    Ja, saken var av det intime slag, og jeg kunne ha vært norsk like godt.
    En gammel sår hadde åpnet seg brått, og den ble uventet smertfull.
    En smerte som tok flere år å forsvinne. Nå er den vekk, og kun forblir minnet.
    Unnskyld meg om dette høres litt mystisk ut. Jeg var i ferd med å fortelle historien av mitt forhold til din blogg ifjor, i en slags aller sist kommentar, men den til slutt ble ikke sendt, når jeg innså at ditt flytting prosjekt til København hadde åpnet for meg en hel ny perspektiv : du hadde våknet opp min interesse for din gamle/nye by, og jeg måtte smile ved tanken at det måtte ha vært din skjebne å bli født av en norsk mor, så at du skulle følge henne da hun skilte seg, og så måtte få deg en blogg i Norge, slik at vi kunne møtes !

    Det finnes flere sammentreff her. Utover den biografiske omstendighet jeg (nesten ) nevnte, hvordan kunne jeg gjette, da jeg leste deg første gang at du var dansk (det forvirret meg ikke spesielt da jeg lærte det), at du endelig skulle tilbake til København (det ikke hørtes ut av spesiell betydning, da jeg først leste det), at bildet du valgte, for å symbolisere din nye by, var en anker som ligger ved begynnelsen av Bredgade, den gate du nevnte, som om dette var det viktigste stedet i hele byen hvor du skulle ?
    Jeg begynte å føles litt forbauset fordi dette stedet var også det eneste i hele København som var knyttet til noe intimt i meg, et rart sted jeg hadde lenge tenkt på, uten at det endelig førte til noe (jeg fortalte anekdoten hos Marthon).
    Ja, jeg smilte ved tanken at det måtte ha vært din skjebne og historiske plikt å fiske meg, med din nydelige blogg, slik at du kunne hente meg tilbake til København, seks år senere !

    Okei, helt irrasjonelt. “Og kun for skæg” (… lærte uttrykket i dag). Men resultatet er her : idéen har sakte vokst i mitt hode, av et bokprosjekt, som jeg nå skriver hver dag, om en historie basert på flere av mine opplevelser. Den begynner i nåtiden og ender i begynnelsen av 1600-tallet, med København som ramme og delvis som emne. Det høres helt dumt ut for meg å tenke at “jeg skriver bok”, men det også er et overraskende inntrykk å tenke at jeg “ser” hele bokens strukturen foran meg, og alt som trengs er å følge den (og sammenlignet med en ekte forfatter, jeg kjenner at det er for meg like lett som “at forføre en pige”).

    Vel. Selv om jeg evner å fullføre den fullstendig, og dette er ikke sikkert i det hele tatt, og I alle fall mange månader fra nå, oddsen er lav for at boken blir en gang utgitt. Jeg minst håper den vil få mine eventuelle barnebarn til å le hvis de finner den en dag i et støvete hjørne av loftet…

    Lykkelig års ende til deg og dine.

    2





  7. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    : Det er den første fredagen i det nye året – en ordinær arbeidsdag for de fleste – en dag med fuktig gråvær og plussgrader, og – akkurat nå – en dag med en ganske spektakulær fargesjattering på himmelen.

    Når jeg tenker på Marguerite Duras, tenker jeg først på Moderato Cantabile og på at jeg leste den på naturiststranden på Huk i norsk oversettelse, og så tenker jeg på ”L’amant de la Chine du nord ” – en tittel der jeg klarte å bytte ut Chine med Cine, og fikk noe sånt som ”Elskeren fra en nordisk film” – en tittel jeg syns var veldig spennende – helt til jeg fant den norske oversettelse og det demret for meg at elskeren faktisk var fra Nord-Kina.

    En intellektuell, slik jeg oppfatter den franske tolkningen, er en person som befinner seg politisk på venstresiden, tilhører den øvre middelklasse ( eller overklassen), og holder hus i den finere delen av Paris, langt vekk fra virkeligheten. Fra sin distanserte tilværelse, sender den intellektuelle sine prober ut i verden og foretar på den måten ett og annet dykk inn i samfunnets mest kritikkverdige gjøren og laden, og lar så sine refselser og refleksjoner komme til uttrykk gjennom kronikker i media.
    Den intellektuelle mann er en sjeldenhet og blir således beundret for sin kløkt og sitt mot. Den intellektuelle kan bruke sin berømmelse og sitt intellekt til å forføre småpiker.

    Jeg tror det handler om kultur, ikke om nasjonalitet. Det handler om forståelse:
    ”Etter å ha forsøkt å lære meg kinesisk i fem år, har jeg konkludert med at kinesere er klokere enn oss: I Kina kan selv små barn mestre dette vanskelige språket.”

    Du ser på illustrasjonen – du ser på ankeret – på tittelen – den overtydelige symbolikken. Det er oppbrudd i København. En familie går i oppløsning. Fernissen som sprekker – de syntetiske boblene i badevannet, bobler som bare ser lekkert ut, en visuell apparisjon uten noen form for nytteverdi – det som altså førte tankene hen på Alice og hennes situasjon – uforankret.
    Og jeg selv? Rastløs og ambivalent. Redselen for å være en dårlig vertinne, blandet med forventningen om en hyggelig kveld med hyggelige mennesker og gode samtaler. Er jeg forankret? Ikke i tanken. Jeg har alltid nektet å la meg forankre i Oslo. Jeg har nektet helt siden jeg ble tvangsflyttet.
    (Bien som drukner i honningkrukken)

    Han som sitter på Metroen og leser det eneste trykte eksemplaret av noe jeg har skrevet – jeg har det bildet i tankene.
    Når boken din er klar, kan du gjøre det samme igjen… og så kan du rent tilfeldig ”glemme” boken på setet når du går av. Og etterpå kan du forestille deg dens ferd rundt i verden.

    Solen har gått ned mens jeg har skrevet. Himmelen er uten stjerner.

    Godt nytt år.

    1





  8. avatar sjalle says:

    “Den intellektuelle mann er en sjeldenhet og blir således beundret for sin kløkt og sitt mot”…

    *host* zipper opp et gult kort her, eller kanskje det er en offside ? 😛





    • avatar Cecilia says:

      Hvorfor mann?
      Fordi utsagnet har en referanse i et tidligere omtalt sitat av S. Kierkegaard.
      Det løsrevne utsagnet bør altså leses i kontekst, og “den intellektuelle mann” må forståes utfra de premissene for “intellektuell” som blir lagt i det avsnittet utsagnet danner slutten av.

      Det var muligens en litt utspekulert takling, men den kvalifiserer neppe til gult kort – kanskje et frispark, som plaster på såret? :)





      • avatar sjalle says:

        Hvis ett av premissene for intellektualitet var at besitteren av egenskapen var mann så snakker vi nok heller rødt kort, – for han der Søren. Særlig siden målet for øvelsen var å forføre småpiker. En selvfølgelighet egentlig, siden alt menn kaver med, det være seg vitenskap, filosofi, kunst, politikk … bare er noe vi gjør for å få draget :)





        • avatar Cecilia says:

          Det er selvsagt mulig Søren Kierkegaard egentlig var en svært maskulin kvinne. Jeg er ikke kjent med om det ble foretatt en seriøs kjønnstest for å bringe klarhet i dette spørsmålet. Jeg går imidlertid ut fra at de fleste heller mot å anta at S.K. var en mann.
          Det er altså ikke satt som et premiss for intellektualitet å være mann, kun påpekt at den intellektuelle mann er en sjeldenhet. Isolert sett kan dette like gjerne bety at den intellektuelle kvinne er svært vanlig, som det kan bety at hun er ikke-eksisterende. Men i og med at det tidligere i avsnittet refereres til den intellektuelle som en person, altså ikke kjønnsspesifisert, kan man vel med rimelighet anta at den senere spesifikasjonen indikerer forekomst av intellektualitet hos begge kjønn.

          Min formodning er at det var som mann Søren Kierkegaard uttalte følgende: “Det er ingen kunst at forføre en pige, men en lykke at finde én, der er værd at forføre.”

          Forøvrig vil jeg påpeke at avsnittet der den intellektuelle mann ble nevnt, presenteres som en spekulasjon om den franske forståelsen av ordet intellektuell, og må leses som det.

          Jo, man kan godt li’ Jens Jørgen Thorsens ligefremme udsagn: “Jeg maler for at få fisse. :)

          1





          • avatar sjalle says:

            På rent generelt grunnlag vil jeg påstå at enhver kobling som har som mål å påvise at intellektualitet betinges av kjønn er usmart. Samtidig kan det ikke benektes at skjegg er en fordel hvis en person ønsker å fremstå som åndelig velskodd, eller som psykopatisk seriemorder/dust. Her tror jeg konteksten er sentral for forståelsen.

            Søren høres ut som en doldis. Tipper han løy på seg massevis av fisse.

            Den franske forståelsen av “intellektuell”, kan det være noe i nærheten av … ; Da jeg slavet i kjøkkentjeneste på Frigg-feltet røyk avsaltingsanlegget og det gikk hardt ut over kantinesaftens boquet. Akkurat da hadde vi et fransk arbeidslag ombord. De var overført fra et fransk boreskip som en midlertidig ordning (pga turnustrøbbel) og fikk følgelig ikke sine daglige mugger med øl, vin og brennevin. Derfor var de sure, og en av de forlangte vann. Det gjorde han på et nedsettende, kommanderende vis som bare franskmenn kan prestere. “Help yourself” svarte jeg og pekte ut på Nordsjen. Da ble han enda svartere i blikket og freste “encore une intellectuell, huh ?” (mulig stavefeil her …). Men så kom dagkokken, en svær branne fra Jørpeland meg til unnseting og heiv de ut av kantinen med klar beskjed om at vi, nordmenn aldri serverer folk som møter opp ubarberte, i lange stinkende underbukser.

            Jens Jørgen Thorsen sitt utsagn står til troende, men det sier jeg kun ut fra det jeg har sett av bilder han har laget. Jeg lurer forresten litt på hvorfor han ikke heller sa “Jeg maler for at få røv”, – siden det han maler til forveksling ligner drit ? :P

            Mest av alt tror jeg kunstnere sier slikt for å ta igjen mot kunstkritikere, som f.eks. Stavangers lokale geni, Kjell Pahr-Iversen, maleren som for 30-40 år siden gikk inn i kronisk kreativt delirium og siden ble der, sitat; “Høhøh, eg male bare fittår !” :)

            1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *