[1] I randsonen – dill, irritasjon og kjedsomhet

Det er tretten grader og regntungt skydekke.
Jeg kjører sakte over Dronning Louises bro, og merker en anelse av irritasjon.

______________

 

[Notert]

Jeg observerer mylderet – mennesker som er ute på shopping eller café-vandring. Jeg befinner meg i en by der folk har mer enn nok av fritid – og tilsynelatende også nok mer enn nok av penger.

I København har“handlekraft” blitt synonymt med “shoppingevne”.

_

_

Det er tretten grader og regntungt skydekke.
En lett bris forsøker å bevege en tung og fuktig Københavnluft.
Jeg kjører sakte over Dronning Louises bro, og merker en anelse av irritasjon.

_

Efter femti meter, sving til høyre — sving til høyre.
Jeg ignorerer henne og fortsetter rett frem. Jeg vet hvor jeg er, og jeg vet hvor jeg skal.
– Rekalkulerer.
..

Jeg trykker på høyttalersymbolet som skrur henne av, åpner sidevinduet og stikker albuen ut.  I dag er det ingen som egentlig vet hvor jeg er – bortsett fra Julia da – men hun holder tett, i hvert fall med hemmeligheter.

Folk i København er i grunnen ikke særlig forskjellige fra folk i andre byer. De er opptatt av å bli lagt merke til og bli beskuet. Normalt er vel jeg også opptatt av det, men ikke i dag. I dag vil jeg kun observere, samle data, lytte til brokker av setninger, overhøre høyrøstede telefonsamtaler og kanskje snappe opp noen språklige nyvinninger jeg har gått mist av i min frivillige exil-tilværelse på landet.
Jeg sjekker at jeg har paraplyen i skuldervesken.
Nå har jeg fem timer til disposisjon – alene.

Hva er folk opptatt av for tiden? Hva snakker de om?

Jeg vet ikke akkurat hvordan idéen dukket opp. Det var kanskje et minne som streifet meg, en levning fra mitt forrige liv, erindringen om travelhet og vekslende puls, slik jeg en gang kunne observere det rett utenfor vinduet, men det kan også ha vært et snev av denne undringen som iblant kommer krypende og som får meg til å feste blikket mot horisonten og forsøke å favne det totale bildet av det uendelige landskapet og den fredsomme fortryllelsen som ligger i det – at jeg trenger kontrasten – at den lykksalige stillheten må måles mot noe for å kunne evalueres og verdsettes. For stillhet er ikke fravær av lyd. Så enkelt er det ikke. Stillheten er det som finnes mellom lydene, mellom bevegelsene, det er det som oppstår i den tiden man befinner seg mellom distraksjonene. Følgelig var det kontrasten jeg var ute etter – kontrasten som katalysator – en idé om at byens energi på en eller annen måte kunne magasineres og bringes med tilbake inn i stillhetens landskap, og kanskje utporsjoneres etter behov? 
Eller kanskje jeg bare hadde behov for en bytur?
Hvem vet?

 
Men nå, når jeg først er her, blir jeg usikker. Det virker som om folk flest er på vei et sted, at de har en plan og vet hvor de skal der de haster forbi meg med målrettede skritt. Hva hadde jeg egentlig forventet i oktober? Gatemusikanter og jøglere, og folk som vaset rundt uten mål og mening?

En vindusutstilling fanger oppmerksomheten min, og jeg stopper et øyeblikk. Det er salg på årets høstmoter. Så er altså høsten allerede på hell. Det må ryddes plass til vinterkolleksjonen, selv om det fortsatt er tidlig i oktober. Innenfor kan jeg se unge, trendy, formiddagsfruer, duvende selvsikkert og elegante som afghanske mynder mellom klesreolene.

Jeg blir stående litt og orientere meg innenfor døren. Langs veggene henger det noen hyller som ser ut til å være laget av drivved. De er festet i taket med tykke kjettinger. Inne blant reolene ser jeg et par bord som er laget av lutede dørblad, støttet opp av teglsten og leca-blokker, og over alt er det speil. Lokalet er belyst med kraftige spotlights fra en svevende flåte som henger under taket. Jeg får øye på speilbildet mitt, og tenker at lyssettingen ikke kan være ment for en usminket, grå mus som meg med utvaskede jeans og en ti år gammel semsket skinnjakke. Jeg føler meg plutselig som en gjenglemt rekvisitt – en sosialt klossete og taktløs inntrenger i møte med de rike og vakre. Jeg ser rett og slett støvete ut i det ubarmhjertige lyset, som en pinlig malplassert anakronisme… og de pene og nybørstete menneskene rundt meg er antagelig helt bevisst påpasselige med å iføre seg masker av nedlatende lykke, som om de ønsker å signalisere en slags empati, men ender opp med et blikk fylt av lettelse over å slippe å være som meg.
Jeg later som om jeg er interessert i en sort jumper.

Cecilia? Det er deg, er det ikke…?
Jeg skvetter og snur meg skyldbevisst? Er jeg gjennomskuet?
— Jo…? Men…
— Husker du meg ikke? Helle. Vi gikk sammen på kunstfag.
— Helle? Du verden! Jeg kjente deg ikke igjen med det samme.
— Jeg kjente igjen deg med en gang. Du har ikke forandret deg det minste.
Jeg dytter jumperen tilbake på stativet og tenker at det ikke er så rart at hun kjenner meg igjen; jeg gikk i brun skinnjakke og slitne jeans for tolv år siden også, selv om enkelte av medelevene gjorde sitt beste for å “fornye” meg.
— Jeg har alltid vært et håpløst tilfelle hva klær angår. Men, wow… du er virkelig helt…
Hun smiler. Jeg lurer på om det er riktig å bruke ordet “forandret”. Jeg velger å la det være, selv om det er sant. Hun ligner på Cher, tenker jeg, og ser i et glimt for meg et bilde av en nypusset antikk vase.
— … elegant, var ordet jeg lette etter.
— Takk. Er det noe jeg kan hjelpe deg med?
Jeg rister på hodet.
— Jobber du her?
— Ja, det kan du vel si. Husker du Adrian og Gunilla?
— Svenskene?
— Mm. Det var vi tre som startet opp her, sammen med Renate.
— Jøss. Er det sant? Gratulerer. Det ser flott ut.
Adrian og Gunilla, tvillingene fra Helsingborg. Jeg husker dem. De var også “outsidere”, akkurat som Helle.

— Er de her?
Hun rister på hodet og lar øynene vandre fort rundt i lokalet, før hun igjen fester blikket på meg og rister på hodet nok en gang. Hun forteller at Adrian har flyttet til Århus og at Gunilla er sykmeldt.
— Ikke noe alvorlig?
Hun rister på hodet og smiler, men noe i øynene hennes gjør meg usikker på om hun egentlig er spesielt begeistret over å se meg. Hun virker rastløs.
— Er det noe spesielt du ser etter?
Spørsmålet hennes er egentlig bare en gjentagelse. Jeg har jo allerede fortalt jeg ikke trenger hjelp til noe. Blikket hennes flakker igjen, sveiper over kundene og inngangspartiet. Jeg stjeler nok tiden hennes. Dessuten var vi jo heller ikke akkurat omgangsvenner på skolen.
— Nei. Jeg er egentlig bare ute og orienterer meg litt. Jeg har nettopp flyttet hit… fra Oslo, så… jeg fikk bare lyst til å gå inn… men det var fint å se deg. Vi må treffes en gang.
Jeg tenker at akkurat her og nå er rollene snudd. Nå er det jeg som ikke passer inn i hennes verden, i stedet for omvendt, slik det var den gangen.
— Ja. Det må vi. Det hadde vært hyggelig.
— Men du, Helle, jeg har et ærend, så jeg må nesten løpe. Jeg finner nummeret ditt på nettet, ikke sant?
— Det gjør du helt sikkert. Hyggelig om du ringer.
Hun nikker, smiler med sammenpressede lepper og flytter vekten litt utålmodig fra det ene benet til det andre. Kanskje hun må tisse?
— Okei… vel… hils de andre fra meg… så snakkes vi. Kanskje vi kan ta en kaffe en dag?
— Gjerne det.
— Fint å se deg, Helle… og fint at ting har ordnet seg for deg… oppriktig.

— Takk.

Jeg er ute i mylderet igjen. Puster. Stopper nedenfor trappen og betrakter mitt eget speilbilde i vinduet, reflektert mot en elegant, rustrød cape som henger lekkert drapert rundt en rosa plastdukke uten hode. Jeg kunne gått for å være en student på barnevernsakademiet, tenker jeg, og lurer på om det ikke er på tide å skifte stil. Tiden har gått. Jeg er for gammel til å klamre meg til studentimagen. Den capen… jeg har jo snart bursdag… det er lenge siden jeg har kjøpt noe nytt til meg selv… ikke siden jeg var i Geneve, når jeg tenker meg om. Det er ganske nøyaktig ett år siden.
Så får jeg øye på refleksen av en mann i beige frakk som stiller seg på skrå bak meg.  Jeg kan se at han tar frem mobilen og holder den opp foran ansiktet,  og så begynner han å snakke til den, en lang tekst på snirklete forretnings-lingo med uforståelige forkortelser. Merkelig. Hvorfor stiller han seg opp foran et utstillingsvindu og snakker? Hvorfor går han ikke et sted han ikke forstyrrer noen?

_

[Notert]– mannequin [gliederman]
 
En mann i kamelhårsfrakk ruver bak meg. Han er sikkert to meter høy… i hvert fall på utsiden. Et øyeblikk får jeg en tanke om hvorvidt det er meg eller den hodeløse plastdukken som har størst grunn til å føle seg malplassert.
Helle har forandret seg. Tolv år senere har hun blitt synlig eldre, men ikke bare eldre, hun har også stivnet litt, blitt rynkefri, nærmest skjør, delikat og gebrekkelig, som en person som må behandles med forsiktighet, ikke en person jeg føler trang til å klemme, snarere en person som man gir et forsiktig luftkyss på hvert kinn, på god avstand. Hun virker fanget… men jeg vet ikke av hva.
[De tre stadier]
Fra puppe til larve til sommerfugl – og så blir man fanget, fiksert og sprayet med tre lag klarlakk  – og plassert i en monter.
…og hundre år senere begynner man å krakelere…

_

Jeg vil snu meg å gå, men i det samme får jeg øye på henne i vinduet. Hun står urørlig bak utstillingsdukken med den røde capen, og smiler litt spørrende når hun fanger blikket mitt. Kanskje hun tenker: Var det ikke hun som måtte løpe? Hadde hun ikke så hastverk allikevel?
Jeg vinker til henne, smiler, peker på capen og så peker jeg på meg selv. Og uten å tenke meg om, former jeg ordene med munnen:

Hold den av, jeg kommer tilbake.
Hun holder tommelen opp og smiler.
Så snur jeg meg og ser rett på mannen med mobiltelefonen. Kanskje han leser noe i blikket mitt, eller kanskje han tror han står i veien for meg?  Resultatet er uansett at han senker mobilen.
— Unnskyld…  står jeg i veien?
Han tar et litt klossete skritt til siden, som om han vil demonstrere for all verden at han har å gjøre med en person som enten er i mental ubalanse og således ute av stand til å gå utenom, eller som mener seg å være i besittelse av et slags innbilt eierskap til grunnen han står på.
Jeg smiler til ham.
— Fin frakk. Er det kamelhår?
— Ja….  takk.
— Den er veldig fin. Du må endelig bare fortsette å snakke med telefonen din.  Ha en flott dag.

Jeg ser på mønsteret i brolegningen mens jeg går. Jeg tenker på Helle, og husker plutselig bestefaren hennes, en pensjonert apoteker som hadde samlet på frimerker hele livet. Han kom og hentet henne i weekender med en gammel stasjonsvogn som vi vitset om og lo av. Ryktene fortalte at det var han som finansierte skolegangen hennes gjennom å selge frimerker fra samlingen sin – frimerker som han hadde samlet opp og spart på gjennom et langt liv.
Han investerte i henne – han må ha sett noe hos henne som vi andre ikke så. Kanskje han døde, og så arvet hun hele frimerkesamlingen hans og investerte overskuddet i en klesbutikk… og ble fanget.

Jeg har sluppet kontrollen et øyeblikk, sneket meg ut for oppleve mylderet – trafikken – travelheten – det utålmodige menneskets trang til å være først i køen selv om det ikke er noen presserende gjøremål som venter dem. Jeg ville se, observere, kjenne på byens puls.
Kanskje jeg trengte en bekreftelse på at jeg ikke var alene om å ha denne utålmodige rastløsheten i meg – at det var det som fikk meg til å overlate Julia til Mone, og bare stikke av? Men nå har jeg plutselig all verdens tid, og vet ikke helt hva jeg skal bruke den til.


Jeg stopper innom Ravage og spiser røkelaks, plukker væk dillen og danderer den pent på randen av tallerkenen… i randsonen… der dill hører hjemme.
Jeg bestiller et glass Chablis, men så kommer jeg på at jeg kjører bil, skyver glasset til side
og ber om et glass vann når kelneren kommer.
Noen studenter kommer og slår seg ned på et bord utenfor vinduet mitt. De bestiller øl, en bok blir sendt rundt, de peker og smiler, engasjerte, sunne, glade mennesker. Jeg misunner dem, og tenker at nå er det de som har alle valgene foran seg – alle de spennende mulighetene som livet byr på.
_

[Notert:]

Hvorfor har vi det så travelt?
Jeg er trettifem år gammel om noen uker.
Hadde jeg levd i steinalderen, ville jeg vært en olding.
Men i steinalderen hadde man det visstnok ikke like travelt.
Innen neste millennium har kanskje gjennomsnittlig levealder økt
til ett hundre og tyve år – menneskets biologiske maksimum.
Da har vi kanskje tid nok til å ta det litt med ro…
eller kanskje får vi det bare enda mer travelt?
Er det redselen for å kjede seg?

…redselen for hundre års kjedsomhet…

_

Så kommer jeg på at jeg skal gå innom billettkontoret i Nørregade for å kjøpe billetter til “Skatteøen” – Treasure Island – R.L. Stevensons grøssende spenningsroman som skal settes opp på Folketeateret. Det er på tide å introdusere Shaya for Jim “Jimbo” Hawkins og Long John Silver, og for barske pirater med trebein og papegøye på skulderen. Da får hun samtidig en referanse hun kan ha i bakhodet når hun en gang kommer til å se Peter Sellers ubetalelige forkledning som ramsalt svensk sjøulk.

lower me kippers… flatting børdyn ørdyn

_

_

… fjorten mand på en røverkiste
hej, ho – falder døde om
lykkelig er den der må bli den sidste
hej, ho – hej, ho,
ene mand om en hel
om en halv
flaske
tom

rom

(Sebastian)

_

_

Jeg ber om regningen, og når den kommer, føler jeg plutselig et behov for å forklare det fortsatt fulle vinglasset. Kelneren nikker kort og profesjonelt og trekker likegyldig på skuldrene. Det angår ham ikke. Selvfølgelig gjør det ikke det.
Jeg gir ham atten kroner i tips. Det han ikke vet, er at han hadde fått trettiåtte kroner i tips dersom han hadde spilt teater i tyve sekunder – dersom han i tyve små sekunder hadde latt som om han var interessert. Men det får han altså aldri vite, at han gikk glipp av tips tilsvarende en årslønn på syv millioner.

Vinden har løyet, og det føles ikke lenger kaldt når jeg kommer ut døren.
En av guttene ved studentbordet ser opp idet jeg kommer ut. Han smiler når blikkene våre møtes. Jeg smiler tilbake.
“Er det kanskje allikevel ikke meg, men heller den hodeløse mannequin, som har størst grunn til å føle seg malplasseret?”
Jeg tar smilet hans med meg ut i Københavns stadig tiltagende forlystelsesarkitektur og velger bakgatene – veier jeg sjelden eller aldri har gått.

_

[Notert]
Helle hang ikke med oss, og ikke inviterte vi henne heller. Vi lo litt av henne og kommenterte henne, snakket med akkurat litt for høy stemme mens hun var innenfor hørevidde.

Det gikk rykter om henne, rykter som visste å fortelle at hun hadde et stort arr etter å ha operert vekk en tvilling, og at hun brukte en pustemaskin om natten. Begge deler var selvsagt løgn. Hun hadde et bitte lite arr etter å ha tatt blindtarmen, og hun brukte en inhalator i blant.
Det var alt.

_

I Vognmagergade kjøper jeg en saks for venstrehendte,
og etterpå
oppdager jeg Restaurant Gammel Mønt.
Det er like før det begynner å regne.
Jeg er glad jeg har paraply.

Så kommer regnet.
Det er ikke mye, og ikke voldsomt. Det er kun et jevnt dryss av vanndråper som faller rett ned i den stillestående luften. Gaten og fortauet begynner å skinne, lysene begynner å speile seg, og så begynner bygningene så vidt å speile seg. Jeg spenner opp paraplyen og forsøker å passe på hvor jeg går, passer på at jeg ikke tråkker i vannpytter og ødelegger skoene. Det føles som om det er noe meditativt over hele situasjonen, lyden av regnet mot paraplyen, de få bilene som passerer, lyden av skrittene mine… alt føyer seg inn i en rytme, og alt reflekteres og får en annen lyd under paraplyen.

Var det noe i blikket hennes da hun så på meg gjennom vinduet som fikk meg til å ville kjøpe noe av henne? Gjorde jeg det som en slags form for unnskyldning, en litt misforstått måte å be om forlatelse på for min selvopptatte ignoranse tolv år tidligere?
Hvorfor slår jeg meg ikke til ro med at det bare er en fødselsdagsgave til meg selv?
Det var alltid dette spørsmålet som jeg ikke helt turte å formulere den gangen, ikke før jeg ble tvunget: Har jeg blitt en person jeg ikke liker?

Så er jeg plutselig ved Kongen Have, og innser at retningssansen min ikke er helt til å stole på. Jeg må ha gått i sirkel. Etter alt å dømme har jeg altså krysset Nørregade to ganger, uten å oppdage det. Det har visst sluttet å regne også, uten at jeg har lagt merke til det.
Jeg slår sammen paraplyen og finner frem telefonen.
Adresse: Nørregade 24.
Start.
— Om tyve meter, sving til venstre.

_

[Notert]

Det bygges og graves i København. Det er Metroen, den nye citylinjen, som skal få 17 nye stoppesteder i centrum. Det er nye kjøremønstre og avstengte gater, graving over alt, akkurat som i Oslo, tenker jeg, men i Oslo skyldes ikke all gravingen utvidelse av kollektivtransporten. I Oslo sminker man heller handlegatene i de mest attraktive områdene, så de blir innbydende og forhåpentlig bidrar til økt omsetning og vekst i økonomien. I følge SSB vil det være rundt én million innbyggere i Oslo om tjuefem år – en økning på tre hundre tusen. I løpet av samme periode, vil Norges folketall overskride Danmarks, og den største økningen kommer i Oslo, hvor man altså heller spanderer varmekabler i Bogstadveien enn å bygge ut kollektivtilbudet. Kanskje det er en bevisst politikk for å gjøre Oslo så dyrt og fasjonabelt at kun de aller rikeste har råd til å bo der? Det er jo en effektiv metode for å holde innvandrere, alenemødre og annet pakk på behørig avstand.
Eller kanskje man satser på at folk i fremtiden ikke trenger å forlate sin bolig for å få utrettet det de skal? Kanskje det er her i København vi gjør oss bort ved å satse på fremtidig kollektivtrafikk – på en ny metrolinje som muligens ingen kommer til å bruke?
Tendensen er allerede synlig. Vi trenger ikke lenger bevege oss ut for å handle. Selv kan jeg utmerket godt sitte hjemme og arbeide, og jeg kunne også like gjerne ha sittet hjemme og bestilt teaterbillettene på internett – så hadde jeg sluppet unna hele folkemylderet.
Men hva med prosjektet mitt? Det var jo akkurat mylderet jeg ville oppleve?
Tja… hvor lenge er det egentlig til vi får heldekkende veggskjermer der vi selv kan projisere drømmeomgivelsene våre i levende, digital, high-definition video etter eget valg?
Hva er egentlig den store forskjellen på et ekte og et digitalt mylder?

Det store spørsmålet er vel i grunnen om vi egentlig har noe valg. Vi loses nok trygt og sikkert mot en fremtid der vi knapt nok trenger å forlate sengen.

_

_
_

 

Etter å ha sikret meg billettene, krysser jeg gaten og blir stående og betrakte plakatene utenfor teateret. Jeg har hørt at det har blitt modernisert og har fått nytt lydanlegg med subwoofere og høyttalere rundt i hele rommet, kanskje også med mulighet for digital projeksjon av grafikk og levende bilder på alle flater. Det holder ikke lenger med skuespillere og gammeldagse kulisser.

– Ååå! Det er stengt!
En sint og sår pikestemme river meg ut av tankene og får meg til å snu meg. Hun er kanskje fem år, har langt, lyst hår, glatt tilbakestrøket og festet med en hvit hårbøyle. Hun står sammen med en mann utenfor Dance&Gymshop, tvers over gaten. Jeg kan se skiltet på døren: Stengt på grunn av vannskade. Hun er utrøstelig, og stamper i bakken.
Nå har du ødelagt alt!

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg engasjerer meg, men jeg får det for meg at jeg skal ta opp mobilen fra vesken og søke på ballettøj. Mannen, som jeg går ut fra er faren hennes, forsøker å godsnakke med henne, men hun står som plantet og vil ikke rikke seg.
— Ikke rør meg! Jeg vil aldri snakke med deg mer!
Stemmen hennes er på randen til gråt, og gir gjenklang i den nesten tomme gaten. Det er som om jeg kan kjenne hele skuffelsen hennes inni meg.
Så kommer siden opp, og jeg ser at det heldigvis finnes en Balletteshop i Fredrik Skrams gate, ikke langt fra Kongens Nytorv. Jeg begynner å snakke allerede mens jeg småløper over gaten.
— Unnskyld, men jeg klarte ikke la være å overhøre hva dere snakket om. Det finnes altså en annen butikk som sikkert ikke er stengt, i Fredrik Skrams Gade. Jeg har funnet den på mobilen. Se her.
De ser på meg begge to, og han jeg tror må være faren, tar imot telefonen jeg rekker ham. Det litt overraskede uttrykket hans forandrer seg sakte og blir til et smil.
— Hører du det, Anja, det er en butikk til. Skal vi gå dit? Det er ikke langt.
Hun ser ned i bakken.
— De har ikke de samme skoene der!
— Men det vet vi jo ikke før vi har vært der!
Han løfter blikket og ser på meg med et oppgitt smil mens han finner frem telefonen sin.
— Så får jeg vel ringe å høre da…
På en innskytelse setter jeg meg på huk mens han ringer.
— Hei Anja. Jeg heter Cecilia. Danser du ballett? Det har jeg også gjort.
Hun tar tak i buksebenet til faren og ser på meg uten å svare.
— Går du på ballettskole?
Ingen reaksjon.
— Og nå trenger du nye ballettsko?
— Fordi han glemte dem på bussen.
— Aha! Jeg forstår. Jeg har noen gamle du godt kan få låne, men de er kanskje litt for store for deg? Kanskje du kan danse svanesjøen i dem uten at skoene i det hele tatt beveger seg?
Jeg får et oppgitt blikk til svar, men jeg aner en antydning til smil.
— Har du begynt på skolen ennå?
— Hvorfor snakker du så rart?
— Fordi jeg egentlig er en heks.
— Det finnes ikke hekser.
— Au da? Mener du at jeg ikke finnes? Ser du ikke hvor svart hår jeg har? Alle hekser har svart hår. Kanskje jeg har et sammenleggbart kosteskaft i vesken? Skal vi se?  … Nej, skulle du sett!  Jeg har visst kommet i skade for å skape det om til en paraply.  Har du hørt om Mary Poppins?
— Nej.
— Mary Poppins brukte en paraply når hun skulle fly… aha, se her…  jeg har Newmans Own Organic Mints. Vil du ha en? De er fra Amerika.

— Er du også fra Amerika?
— Mm… jeg er indianer, en ekte indianerheks.
— Du er full av løgn!
— Jepp. Alle hekser lyver. Lyver du aldri selv?
— Nei… man skal ikke lyve.
— Det er riktig, ikke om ting som er alvorlige. Men det er sant at jeg har danset ballett, i mange år.
— Danser du ikke lenger?

— Nei. Dessverre. Jeg var så dum at jeg sluttet da jeg var fjorten. Det har jeg alltid angret på.
— Du kunne vel bare begynt igjen?

_

— Cecilia danser ballett, pleide pappa å si da han skulle introdusere meg for forretningsforbindelser og samarbeidspartnere.
Hun har danset i mange år, og hun spiller også piano. Hun har det i blodet, kunne han si, og så la han armen rundt skuldrene mine og klemte meg inntil seg.
Det hendte han tok meg med til møter. Da satt jeg som regel stille i bakgrunnen og tegnet eller leste, eller bare fulgte med, så på at han tegnet skisser, pekte og forklarte, og i blant kunne han helt plutselig snu seg og blunke til meg, som for å forsikre meg om at han ikke hadde glemt meg, selv om han var oppslukt av arbeidet sitt.
En gang vi var i Amsterdam, fikk jeg låne et keyboard som byrået hadde stående på kontoret, for at jeg skulle ha noe å ta meg til mens de arbeidet. Det var veldig lett å spille på, mye lettere enn et piano, og jeg satt og spilte med headset og hørte på alle de flotte lydene det kunne lage. Jeg var fullstendig fortapt i min egen verden, helt til de var ferdige med arbeidet og skulle stenge. Da kom han jeg hadde fått låne keyboardet av og koblet på en høyttaler, og sa han gjerne ville høre hva jeg spilte. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle spille, så jeg bare spilte noe jeg fant på i farten, noen fingerøvelser, arpeggioer og sånn, og mens jeg spilte gikk han og hentet en gammel og slitt ståbass, og så begynte han å spille sammen med meg.

— Can you play cords?
— Yes.
— Okay! Let’s try. A minor… C major… D major… F major… og etter at vi hadde gått gjennom hele runden, begynte han å synge:
There is a house in New Orleans…
Jeg kjente at det gikk et grøss nedover ryggmargen. Det var første gangen jeg spilte sammen med noen.

_

 

Du kunne vel bare begynt igjen?

Jeg ser etter dem idet de runder hjørnet, hånd i hånd, hun med lette skritt og tydeligvis lett til sinns.
Hvorfor gjorde jeg ikke det, bare begynte igjen?
Kanskje fordi det er noe som heter stolthet?

_

_

Helle er opptatt med en kunde når jeg kommer tilbake
Jeg blir stående og vente på et passende tidspunkt
til å fange oppmerksomheten hennes.

…det er tolv år siden…

_

 

Han het egentlig Michael, men alle kalte ham Mika. Selv titulerte han seg som “Master of Ceremonies”. Som de fleste på skolen, meg selv inkludert, led han av forhøyet forfengelighet og et dyptgripende oppmerksomhetsbehov. Han var en pen gutt, ganske feminin, og så hadde han fra naturens side blitt velsignet med en strategisk nærsynthet som ga ham et dyptliggende, melankolsk blikk i de brune øynene som alltid var halvt skjult bak de tunge og blanke korketrekkerkrøllene som omkranset det alltid perfekt ubarberte ansiktet.
Mika spilte gitar og kunne synge som Paul McCartney. Ryktene påstod at han var resultatet av en romanse mellom hans mor og en amerikansk bluesartist. Selv bare trakk han på skuldrene og ristet på det krøllete hodet når han ble konfrontert. Han ville ikke ut med hvem det var.
Alle likte Mika. Han ble skolens naturlige skald og hoffpoet, og skrev dikt og sanger om høytflyvende tema, om den universelle substansen som var nedarvet i hvert eneste menneske, om sjelen som en evig reproduksjon av verdensessensen, om gudenes eliksir som vi alle hadde i blodet og om den usynlige nøkkelen til universet, som vi alle bar i et kjede rundt halsen.

Det var selvfølgelig Mikas idé å lage en mini-cabaret til juleavslutningen, og det var han som organiserte det.
Det for anledningen sammensatte orkesteret – Emcee-M – bestod av bass, trommer og keyboard. I tillegg var det tre jenter som koret, og selvfølgelig Mika – frontfigur, gitarist og vokalist. Master of Ceremonies.
Bandet hadde allerede øvet i flere uker da tilfeldighetene slo til: Under en håndballkamp klarte Risto, en finsk gutt som spilte piano og keyboard, på mystisk vis å brekke håndleddet.
Et par dager etter fikk jeg selskap av Mika i lunsjen. Han hadde forhørt seg litt og fått tips om at jeg kunne spille etter noter. Formålet med samtalen var selvfølgelig å få brakt på det rene om jeg hadde lyst til å prøvespille og eventuelt vikariere for Risto dersom jeg var flink nok.
Senere fikk jeg vite at jeg var den tredje som var inne til prøvespilling, så jeg var langt ifra førstevalget.

Under prøvespillingen fant jeg ut at det var tolv sanger totalt, og at jeg kjente alle fra før. Det var som å komme til dekket bord. Risto hadde programmert alle innstillingene på keyboardet, så det var bare å taste inn det rette nummeret for å få den riktige lyden til de forskjellige låtene, og alt var notert på notearkene. Da vi lyttet på opptakene etter den første gjennomgangen, kunne jeg nesten ikke tro at det var jeg som spilte.
Tilbakemeldingen var unison: Jobben var min, om jeg ville ha den.

Det var med andre ord en ren tilfeldighet som gjorde at jeg ble involvert.
Mika og jeg tilhørte i grunnen hvert vårt miljø, og var ikke naturlige omgangsvenner. Da han tok meg med på café etter øvelsen, var det faktisk første gang vi hadde det som kan kalles en ordentlig samtale.
Det var i løpet av den samtalen nervøsiteten og angsten kom snikende: Hva vil Uwe si?
I bakhodet hadde jeg fortsatt reaksjonene hans fra den første gangen jeg fortalte at jeg skulle stå akt.
Du lar deg utnytte! Så mye som dere betaler i skolepenger, skulle det bare mangle om skolen ikke har råd til å leie inn profesjonelle!
Han forstod ikke hvorfor vi stilte opp for hverandre og hjalp hverandre når det var behov for det. Han forstod ikke fellesskapet. Han forstod ikke hva som drev oss. Det var fåfengt å forsøke å forklare at det ikke var skolen vi stilte opp for, men hverandre.
Hvorfor trenger du vise deg frem naken for hele skolen?
Men problemet lå egentlig ikke der. Det forstod jeg etter hvert. Problemet var at jeg prioriterte skolen foran ham. Han ville jeg skulle komme hjem etter skolen, at jeg skulle være hjemme så han hadde kontroll på meg, til tross for at han selv tilbrakte det meste av fritiden sin med å skru bil i garasjen.
Uwe hadde et ganske uberegnelig temperament, og etterhvert ble jeg redd for å gjøre ting han mislikte. Jeg forandret meg. Det var det som ble resultatet, og det var det som kom til å bli tema disse siste ukene før jul – det var det som etter hvert kom til å lede meg frem til konklusjonen; at jeg i grunnen ikke likte den personen jeg hadde blitt.

Idéen bak jule-cabareten, var at vi skulle fremføre noen “morsomme” nye tekster til gamle slagere, lettere inspirert av Weird Al Jancowic. Tekstene skulle i utgangspunktet handle om lærerne, men midt oppi det hele befant det seg også en sang om Helle.
“Like a Virgin” av Madonna, ble til “Still a Virgin”.
Jeg syns det var litt rart at den var med i programmet. Det skulle jo i utgangspunktet handle om lærerne. Men jeg hadde jeg andre ting å tenke på.

Jeg hadde helt bevisst latt være å fortelle Uwe om jule-cabareten og øvelsene. Jeg hadde valgt minste motstands vei, og fortalt at vi hadde noen gruppearbeider som måtte avsluttes før jul og løyet om at jeg måtte forberede meg til en juletentamen som ikke eksisterte.  Jeg hadde skrudd av mobilen og sagt at den hadde vært utladet, og løyet om at jeg hadde gått innom hybelen min for å hente noen bøker, og sovnet der, mens jeg i virkeligheten hadde vært på øvelse.
Hadde det vært så farlig å fortelle sannheten? Ikke på annen måte enn at Uwe hadde gått sur. Men jeg var lei av å måtte gjøre rede for hver eneste lille bevegelse jeg foretok meg, og dersom jeg hadde fortalt at jeg skulle være med på jule-cabareten, hadde han garantert insistert på å hente meg etter øvelsene, og så hadde jeg hatt det gående med diskusjoner om hvorfor jeg ikke ville bli hentet… nei takk. Nå skal jeg heller ikke stikke under stol at jeg hadde blitt litt nysgjerrig på Mika. Jeg fant ham fascinerende, annerledes,  ganske ulik andre gutter på hans alder.

Selvfølgelig ble jeg avslørt. I etterkant kan jeg godt innrømme at jeg nøt det litt, og at jeg  helt bevisst lot situasjonen eskalere fra å være en ubetenksomhet til å bli en ønsket krisemaksimering.

 Øvelsen hadde vært perfekt og vi hadde avsluttet tidlig. Fra min side var det en helt bevisst strategi å somle litt da vi skulle gå. Det var fortsatt tidlig på kvelden, og det var Mika som hadde ansvaret for å låse etter oss. Jeg var utålmodig etter å finne ut om han var like interessert i meg som jeg var i ham.
Jeg har aldri vært særlig hemmet av sjenanse, og jeg fant tidlig ut at det beste er å bare si det som det er, så jeg får vite hvor landet ligger. Jeg får kanskje litt vondt i maven av et avslag, men på den annen side slipper jeg å bruke både tid og energi på håpløse prosjekter.

Det var fullmåne utenfor da vi forlot baren – en lavthengende og skummel fullmåne som nærmest tvang de iskalde strålene sine gjennom den tynne og fuktige disen. Jeg kjente at jeg hadde drukket mer enn jeg burde. Mika var heller ikke stødig, men det var ikke lange veien å gå; Mika var en de som hadde vært så tidlig ute at han hadde fått leie et værelse i sentrum, et stort hjørneværelse øverst i en fireetasjers murgård, med egen inngang, hybelkjøkken, bad og toalett.
Jeg hadde en tung klump i maven da vi snek oss opp trappen, og tenkte at det ikke var riktig – at det ikke var den rette måten å gjøre det på – men samtidig var det en del av meg som ville det – en del av meg som ville bevise noe – en trassig og stolt del av meg som ikke ville la seg pille på nesen. Det var den delen som vant.
Den andre delen av meg ville i utgangspunktet ikke ha noen konflikt. Den ville ha en myk landing.

— Det må være en gjensidighet, Mika. Det jeg gjør nå er ikke riktig.
— Sånn som han behandler deg? Syns du det er riktig?
— Nei, men han skal tross alt leve resten av livet med et minne om meg, og jeg skal leve videre med minnet om ham. Jo styggere bilde jeg tegner av ham, desto verre blir også det bildet tegner jeg av meg selv. Skjønner du ikke det?
— Du må ikke la ham utnytte deg. Det er bare det jeg sier.

 

[Hva var det egentlig ved ham jeg falt for?
Jeg tror det mest forførende var at hadde en så åpenbar lyst på meg, og at han tok så fullstendig kommando over meg i sengen – uten å være egoistisk. Det var en ny opplevelse.
Han tvang meg aldri inn i buret…  … han bare låste døren bak meg da jeg var vel inne.]

— Mika. Jeg har bare meg selv å takke. Jeg kan ikke begynne å skylde på ham. Det jeg tror har skjedd er at han i utgangspunktet bare ville ha meg til sengs, og så har jeg antagelig gitt for mye av meg selv i starten av forholdet. Jeg hang rundt ham konstant den første måneden. Jeg fikk ikke nok. Da er det kanskje ikke så merkelig at han blir mistenksom når det avtar.
— Han er en psykopat.
— Det vil jeg ikke si.  Jeg tror bare han er redd.
— Hvordan kan du forsvare ham?
— Fordi vi har et ansvar selv også når vi gir oss hen til et annet menneske.
— Men du sier jo selv at det må være en gjensidighet.
— Jo, men man kan ikke kreve gjensidighet på alle områder. Det er ingen som kan forsvare seg mot betroelser.
— Hva slags betroelser?
— Imtime betroelser, for eksempel om andre forhold man har vært i… hva man har eksperimentert med.
— Hva har du villet oppnå med det?
— Nytelse. Jeg liker det ekstreme. Jeg har ønsket å få reaksjoner for å se hvor grensene går. Og nå har det kanskje slått feil ut. Jeg kan ikke skylde på ham for det.
— Men det gir ham ingen rett til å behandle deg som han gjør.
— Nei. Men det kan forklare hvorfor han gjør det.
— Hvorfor er det så viktig å forklare det?
— Det er det jeg lærer av.

_

— Er det en provokasjon når du står akt for oss? Gjør du det for å provosere ham?
— Nei. Jeg har stått akt siden jeg var seksten. Det har ingenting med ham å gjøre.
— Så det er ikke for å gjøre ham sjalu?
— Han er ikke sjalu. Han er bare redd for å miste meg.
— Tror du det?
— Ja. Jeg tror han ønsker å ha meg som en dukke i utstillingsvinduet sitt, ved siden av Best-In-Show-pokalen fra Am-Car-stevnet i Västerås.
— Det er et jævlig dårlig utgangspunkt, spør du meg.
— Uwe har sagt at de to lykkeligste dagene i bileiers liv, er den dagen han kjøper den, og den dagen han kvitter seg med den. Jeg tror det gjelder mer en biler.
— Men da burde han jo bare være glad for å bli kvitt deg?
— Mm. Men da må jeg gi ham sjansen til å kvitte seg med meg.

Jeg kommer til å huske på et bilde jeg laget på skolen – et fotografi av en pike som halvveis sitter og halvveis ligger i en hvit skinnsofa og snakker i en gammeldags telefon. Hun har på seg en sort truse og en t-trøje som hun trekker ned slik at hun blotter det ene brystet. Samtidig ser hun rett inn i kamera med en dvask, likegyldig dovenhet. Bildet hadde en slags affektert femtitalls-sjarm ved seg, mente jeg, og det var også det jeg ville illustrere. Jeg hadde på meg en blond parykk og tok bildet med selvutløser.

Læreren kritiserte meg og mente jeg gikk for sterkt inn i autør-rollen, at jeg burde slippe andre til, at jeg burde samarbeide mer.
Den performative delen av øvelsen var ment å skulle instrueres, ikke utføres. 
— Ville du vært modell for meg, om jeg hadde spurt?
Svaret hennes ble innledet med et dypt sukk og himling med øynene.
— Hvorfor må du alltid implementere et element av nakenhet i alt du produserer?
— Jeg skal huske det spørsmålet neste gang du spør om jeg gidder å stå akt.

_

Det lå noe uforløst i luften… en slags klein og gnagende stemning. Jeg hadde en følelse av at vi hadde snakket oss inn i hvert vårt hjørne.
Det var egentlig poengløst å fortsette, men jeg hadde heller ikke lyst til å gå.
Vi drakk vodka, og hørte på “Under Byen”.

Da jeg ville gå, stilte han seg opp i døren og sperret for meg med armen, som i en dårlig B-film fra søttitallet.
— Ikke gå.
— Mika… ikke gjør dette.
— Er du virkelig så… kuet?
— Please, ikke gjør dette. Nå har jeg vært hos deg i nesten hele natt. Det vil være ondskapsfullt å ikke gå hjem nå.
— Ondskapsfullt? Etter alt han har gjort mot deg?
— Mika… hvis du ikke lar meg gå, er du akkurat som ham. La meg gå, så kommer jeg tilbake.

Det luktet en blanding av stekt ris og vanilje i oppgangen da jeg løp ned trappen.
Det hadde regnet, og så hadde det kommet frost i løpet av natten. Det var is i gresset og jeg ble kold på fingrene mens jeg ventet på taxi…

de er egentlig like alle sammen – alle menn vil det samme. De vil eie meg, kontrollere meg, bestemme over meg, utfordre min lojalitet. Jeg vil ikke ha det sånn… jeg KAN ikke ha det sånn.

Det er mig
Der holder træerne sammen

Det er mit sind
Der holder byen tåget

Det er mig
Der flyder koldt på bunden af åen

Det er mig…

(Under Byen)

_

Å ha balanse er å ha kontroll over tyngdepunktet, centre de gravité. Da klarer man å gjenvinne balansen dersom noe uforutsett oppstår… un petite change de trajectoire, sa André.

Vanskelighetene oppstod da tyngdepunktet mitt forflyttet seg  – da jeg vokste. Det var da alt ble feil. Jeg klarte ikke lenger å finne balansen. Det var derfor jeg sluttet… jeg vet det var derfor… jeg har alltid visst det var derfor.

_

 Jeg ventet i et kvarter.
Det kom ingen taxi.
Det var glatt på fortauet. Jeg hadde glatte sko.
Det var vanskelig å holde balansen – det var faktisk helt umulig å holde balansen.
Det var bare derfor jeg gikk jeg tilbake til Mika – bare derfor.

Jeg var kald. Det var bare derfor jeg krøp opp i sengen hans og begravde fingrene i håret hans – for å varme meg – fordi jeg var kald, og fordi jeg hadde mistet balansen.

_

_


_
“— No, no, no… for at give illusionen af ​​å være flydende, la danseuse spiler sine arme og ben ud, hvad giver indtryk af at være en suspension dans l’air” ... hun lander med bøjet knæ, og treffer underlaget med tåspidserne kun – sur la pointe des pieds… encore! … s’il vous plaît… på tre!
Un – deux – et – trois!…”

_

_

 

Modell Fly
(Modellfly)

Det var meg som holdt trådene – og han som valgte å slite dem av. Uwe kom aldri ned, han blev bare flyvende rundt der oppe – brølende.
Jeg kunne landet ham så mykt, så mykt… om han bare hadde turt å la meg ta kontrollen.
Jeg ville være Ariadne, hun som ga ham nøstet – ledetråden – så han skulle finne veien ut av labyrinten.
Han ville heller være Osmin, han som voktet over Konstanze.
Og så ble jeg bortført fra seraiet.

Jeg hadde:
“… manglende evne til å føle smerten i en annens hjerte.”
sa han.

_

En – to – og – tre…

I ettergløden…

— Det var alltid en drøm å bli danser. Hvis jeg hadde kunnet velge, ville fortsatt å være tretten år resten av livet.
Tretten? Hvorfor akkurat tretten?
— Det var da jeg var på høyden av min karriere som drømmer. Da jeg var tretten lå verden for mine føtter. Når man har kontroll over balansen, har man også kontroll over drømmene.
— Hva skjedde?
— Tyngdepunktet mitt forflyttet seg.

Etterpå ville han lære meg andrestemmen på “I’ve just seen a face”.
Jeg protesterte.
— Jeg synger ikke rent. Jeg vet akkurat hvordan det skal være, men jeg får det ikke til.
— Linda sang heller ikke rent.
— Hvem er Linda?
— Linda Eastman. Hun som var sammen med Paul McCartney.
— Grøss! Nå vil jeg i hvert fall ikke!

_

_

Knock – knock
(Vi lå i sengen igjen da det banket på døren.)  

Mika kledte på seg før han gikk for å åpne. Jeg ble liggende under dynen.

— Er det du som er ansvarlig for jule-cabareten?
— Ja.
— Jeg har forstått at Cecilia er med på den?
— Det stemmer.
— Du vet ikke tilfeldigvis hvor hun er?
— Hun er her. Hun ligger og sover.
— Kan du gi henne en beskjed når hun våkner? Bare si at jeg har vært bekymret for henne.
— Du vil ikke komme inn? Ta en kaffe? Hun våkner sikkert om ikke så lenge.
— Bare si at jeg har vært her.

Det ble ingen dramatikk. Ikke da…

_

[Notert]
Ingen kan gi noen garanti for hvor lenge følelser vil vare, men man bør gi seg selv en garanti for at man alltid skal gi et forhold den samme respekten som man gir sine egne følelser. Hvis man sitter tilbake med bitterhet når et forhold er over, så har man mistet noe verdifullt i livet. 

_

Vi hadde øvd på hvordan vi skulle ta applaus, og min plass var helt ytterst på høyre side. Jeg syns det var litt rart da jeg ble geleidet til midten av scenen og plassert ved siden av Mika.
Applausen var i ferd med å dø ut da Mika rakte meg en tamburin og et ark med en tekst på. Det var først da jeg la merke til at han fortsatt hadde gitaren på seg. Han hadde planlagt dette, bak min rygg… og alle de andre hadde vært med på det.
Jeg var forberedt i den forstand at han hadde lært meg andrestemmen, men jeg var fullstendig uforberedt på at jeg skylle synge, og jeg var fullstendig uforberedt på at sangen skulle handle om meg… om oss.

Jeg dunket på tamburinen og sang med på refrenget:

Falling,
yes she is falling
and he keeps calling

her back again.

Og jeg visste at alle visste…


 

Noen dager senere flyktet jeg til København, og kom aldri tilbake.
Jeg har alltid senere fortrengt enhver reflektiv spekulasjon
rundt hvem jeg egentlig flyktet fra.

 

 

8


— Noe jeg kan hjelpe med?
Når jeg snur meg, faller blikket på en goth-aktig sylfide med spøkelsesminke og glinsende sorte negler. Jeg ser antagelig litt desorientert ut, for hun spør på nytt om hun kan hjelpe meg med noe.

— Ja. Jeg har sett meg ut den røde capen i vinduet.
— Den er flott, ikke? Den er håndlaget.
Hun senker stemmen og blir nesten fortrolig.
Den er svært kostbar.
Hun er nesten et hode høyere enn meg og mønstrer meg med et blikk som forteller meg at hun tviler sterkt på at jeg egentlig forstår på hvilket nivå befinner meg. Plutselig føler jeg meg som Julia Roberts i Pretty Woman; gransket og veiet, og funnet for lett til å handle i en slik fasjonabel moteforretning.

— Jeg forstår. Håndlaget, sier du det? Men det er jo utmerket, så risikerer jeg ikke å møte meg selv på hvert gatehjørne. Man vil jo nødig gå rundt i de samme klærne som de alle andre? Eller hva mener du?
Jeg gjør en liten håndbevegelse og lar blikket gli rundt i lokalet, som for å indikere at jeg ikke vil være en del av den gemene hop.
— Nei… det vil man jo ikke…
— Godt. Jeg føler vi er på bølgelengde nå? Gjør ikke du også det?
— Jo… det er vi vel.
— Kan du ta den frem, er du snill?

— Jeg er slett ikke sikker på om… den er en del av vindusutstillingen vår.
— Jeg forstår. Hva heter du?
— Katrine.
— Katrine.
Du som er så tynn og smekker, etter min min mening ville du kledd jeans fra Mardou & Dean. Kjenner du merket?

— Eh… ikke så godt.
— Nåh. Det er norsk, akkurat som meg.  Jeg kjøpte mine i Oslo for et par år siden, og som du ser, er de fortsatt akkurat som nye. Du vet, Oslo har jo på mange måter blitt trendsetter innen street-wear-fashion, Skandinavias moteby nummer én.
— Nei? Det var jeg slett ikke klar over.
—Nei, hvem klarer egentlig å holde seg fullstendig oppdatert om alt som skjer innen moteverdenen for tiden? Men lønnsnivået tatt i betraktning, er det en helt naturlig utvikling. Nordmenn tjener jo omtrent en dansk årslønn i måneden, som du vet.
— Nej? Er det mulig?
— Har du hørt historien om den arabiske oljesjeiken som ville fly hjem fra London, og fikk beskjed på Heathrow om at flyplassen dessverre var stengt?
— Nei?
— Han tok frem sjekkheftet og spurte hva flyplassen kostet. Hva tror du? Vil jeg kle den håndsydde kostbarheten i vinduet?
— Jo… men…
— Gidder du se om Helle snart er ledig? Du kan jo si at Cecilia venter på henne. Hun vet hvem jeg er.


Da forestillingen var over, klappet Helle sammen med de andre, og da vi helt tilfeldig kom til å utveksle et flyktig øyekast, fikk jeg en litt ubehagelig følelse i mellomgulvet. Vi burde kanskje ikke hatt med den sangen om henne, selv om den på ingen måte var ondskapsfull… den var nesten en kjærlighetssang, på en måte, dersom man tolket den riktig… som en hyllest til kyskhet og nedslått blikk… til forsiktighet og en beskjedent tilbaketrukket tilværelse.
Men det var noe ved smilet hun sendte meg – eller noe i bevegelsene hennes som ikke helt matchet ansiktsuttrykket –  noe som fikk meg til å tenke at hun egentlig drev gjøn med meg.
Det var siste gang jeg så henne.
Hun kom ikke på festen etterpå, og jeg forstod det slik at hun hadde reist tilbake til bestefaren sin. Hun hadde bare kommet for å se forestillingen.

_
Men
h
vordan kan man egentlig beskrive et fenomen i ettertid, uten at det blir farget av den tidsreisen det har foretatt?

Jeg husker ikke lenger om det mystiske smilet hennes forfulgte meg på noen måte – om det ble ved å hjemsøke meg resten av kvelden og utover natten. Antagelig ble det bare registrert og dokumentert, uten å avføde noen form for dypere refleksjon. Det eneste jeg har skrevet om det, er at jeg fikk et smil som jeg ikke trodde på. Hun var ingen viktig person i livet mitt – ikke da – og ikke nå.

_

[Og så kommer hun, smilende.]

— Allerede tilbake? Det var overraskende.
— Jeg hadde egentlig tenkt å sende noen for å hente den, men så ombestemte jeg meg.

— Det gjør ikke noe. Det er ingen andre som har villet kjøpe den i mellomtiden, så…
— Nei, det var ikke det jeg mente. Jeg har ikke ombestemt meg på at jeg vil kjøpe den. Jeg vil fortsatt ha den.
— Så bra.
Vi smiler til hverandre. Jeg tenker at det er noe ved smilet hennes som er annerledes nå enn det var i formiddag. Er det fordi jeg har forandret status fra å være en tidligere bekjent til å bli en kunde?
— Vi ble i grunnen aldri ordentlig kjent mens vi gikk på skolen.
— Du sluttet jo.
— Ja.

— Rektor sa det var familiære årsaker til at du sluttet.
— Ja. Det var det han hadde fått beskjed om å si.
— Det var ingen som helt trodde på det.
— Snakket dere om meg?

— Det gikk noen rykter… noe med en mann.
— Det var ikke bare rykter.
— Han var ganske gammel, var han ikke?
— Han var vel rundt hundreogseksti, give or take. Jeg foretrakk eldre menn på den tiden.
— Hva med Mika?
— Mika? Sa han noe om oss, etterpå?
— Var det noe å si? Var det noe mellom dere?
— Egentlig ikke.
— Fortalte han at han hadde kjæreste?
— Nei… det visste jeg ikke… men jeg hadde jo også det, på en måte.
Hvorfor vil hun snakke om Mika? Jeg syns temaet er vanskelig. Dessuten er det ikke noe hun har noe med. Katrine, sylfiden med spøkelsessminken, vinker på henne fra kassen. Det er åpenbart noe hun trenger hjelp til.
— Kan du vente litt?  Jeg skal bare… to sekunder…
Hun klakker avsted.
Jeg merker en begynnende irritasjon, ikke over henne, bare en generelt rastløs  irritasjon, som om byen og mylderet er en nesten ugjennomtrengelig vegg av lyd og bevegelse, og at jeg selv utstråler så lite målbevisst autoritet at jeg nærmest blir usynlig og tvinges til å gå utenom. Jeg merker at jeg er sliten, og har i grunnen mest lyst til å komme meg hjem, tilbake til den myke og dovne roen – den sparsommelig brutte stillheten der den fjerne lyden av et passerende lokaltog får lov å stå frem som en begivenhet i seg selv.

Så kommer hun klakkende tilbake.
— Beklager. Det var kassen som hadde hengt seg opp…
— Alt i orden.
— Det var en fin sang dere hadde, på avslutningen. Du og Mika må ha øvet en del?
— Faktisk ikke. Jeg sang jo bare på refrenget… du var ikke med på festen?
— Nei. Jeg var bare innom. Bestefaren min hadde influensa, så jeg måtte pleie ham litt. Du vet hvordan det er med menn og sykdom.
— Jo takk, det har jeg erfart.  Adrian fortalte at du vokste opp hos bestefaren din.
— Mm. Jeg gjorde det.
— Jeg så ham bare såvidt. Han virket som en hyggelig mann.
— Han var det. Han er død nå.
— Hva med foreldrene dine?
— Jeg mistet dem da jeg var fem. De brant inne.
— Oj… det…
— Det skal visst ikke være så fælt som man tror. Man dør av forgiftning før man begynner å brenne… det er omtrent som å sovne, har jeg hørt. Jeg tror ikke de visste at de skulle brenne opp.

— Det har jeg også hørt, at man besvimer … det høres bare så… jeg visste ikke…
Jeg avbryter meg selv. Har jeg egentlig noe fornuftig å si?
— Det var ingen som visste noe. Jeg orket ikke medlidenheten. Jeg orker ikke at man blir sett på som en stakkarslig og bedrøvet person bare fordi foreldrene dør. Men man er jo ikke foreldreløs selv om foreldrene er døde?
— Nei… ikke teknisk sett.
— Det er ingen som sier man er besteforeldreløs når besteforeldrene dør?
— Nei. Det er sant.
— Men når foreldrene dør så er man helt plutselig foreldreløs… og så blir man over natten forvandlet til et barn det er synd på. Det har aldri vært synd på meg. Jeg har aldri manglet omsorg. Jeg er bare ikke en person som ler så ofte. Det betyr ikke at jeg er trist.
— Selvfølgelig ikke… men jeg er faktisk…
— Vent litt..

Det har kommet nye kunder. Noen skravlete tenåringsjenter i pastellfarver, som tar hele rommet og fanger oppmerksomheten vår. De flokker seg rundt en hylle med sko, og kommenterer høylydt.
— Der har du oss, for femten år siden. Unnskylder du meg et øyeblikk, eller har du hastverk?
— Nei… det går bra.
De har dyre vesker, tenker jeg, og de har solbrillene på display i håret, selv om himmelen er faretruende mørk og truer med å åpne slusene hvert øyeblikk.
Jeg snur meg automatisk mot vinduet for å sjekke været. Det er fortsatt opphold.

Så er hun tilbake, og jeg kjenner plutselig hånden hennes lett på armen.
— Det ble tomt etter deg. Jeg savnet deg da du sluttet. Vi savnet deg alle sammen.
— Gjorde dere det?
— Det var jo ingen andre som ville stå akt for oss uten å få betalt for det.
— He-he… jeg hadde vel det man kan kalle et utvidet eksponeringsbehov på den tiden.

_

[Notat]:
Det kom filmfolk fra København for å filme meg mens jeg ble intimfrisert. De stilte opp store lyskastere utenfor vinduet så det skulle se ut som om det var sol utenfor, selv om det var overskyet. Jeg var en body-double. De trengte sterkt lys og store kontraster, og jeg ble fotografert slik at ingen skulle oppdage at jeg bare var en stand-in for den egentlige stjernen, hun som var for sjenert til å tørre å gjøre det selv. Hvordan fant de meg? Da de ringte for å spørre om jeg ville stille opp, sa de bare at de hadde fått et tips om at jeg kunne være en mulig kandidat. Jeg fikk to tusen kroner i kontanter, og ble ikke nevnt på rulleteksten.

_

— Vil du ha den med med det samme, eller skal jeg få den renset først? Den har hengt i vinduet en måned.
— Får du vindusdekoratøren din på nakken hvis jeg tar den med meg nå?
Hun rister på hodet.
— Det tvivler jeg på. Jeg har en annen jeg kan henge opp i stedet. Han kommer neppe til å merke forskjell.

Jeg ser smilene brer seg på fortauet idet hun løfter capen av utstillingsdukken. Hadde det vært i Miami, så hadde hun antagelig blitt saksløkt. Mødrene ville kastet seg over barna sine og holdt dem for øynene, og etterpå ville de hatt en sterkt følelsesmessig engasjert  samtale med advokaten.

_

[LØGN]

— Vet du hva som skjedde med Mika etter skolen?
— Ja. Han giftet seg.
— Du verden. Med hun som han var kjæreste med på skolen?
— Mm.
— Har du noe kontakt med ham? Vet du hva han gjør?
Hun trenger ikke svare. Smilet hennes er nok. Selvfølgelig vet hun hva han gjør.
— Herregud, Helle. Var det deg?
— Det var det.
— Det skjedde aldri noe… vi gjorde aldri noe…
Hun trekker på skuldrene.

— Jeg vet det.

 

 

Det har begynt å blåse.
Vannet er grått og krusete på begge sider når jeg krysser Dronning Louises bro.

Efter femti meter, sving til venstre… … sving til venstre.
Jeg kjører rett frem.
— Rekalkulerer…

 

10
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Digresjoner, Minner, Tanker. Bookmark the permalink.

8 Responses to [1] I randsonen – dill, irritasjon og kjedsomhet

  1. naturglede naturglede says:

    “Det har begynt å blåse. Vannet er grått og krusete på begge sider når jeg krysser Dronning Louises bro.
    — Rekalkulerer…”
    Du gode min som du skriver. Jeg lever meg helt inn i dine historie. Kaffekoppen jeg hadde i hånden har blitt kald, for jeg glemte å drikke den! Det ble en tommel til deg, igjen. Ja, vi leter vel hele livet etter oss selv, som vi en gang trodde vi skulle være. Tretten år ja, da hadde jeg planene klare jeg også, men de skiftet retning så fort! Jeg gleder meg til å lese mer fra deg. Vil du lese noe av mitt, kan du lete etter en novelle i dansk Hjemmet første desember, tror jeg! :)





  2. avatar geitost says:

    Det er morsomt at Naturglede siterer ditt innleggs siste setning, men lar til side nettopp den delen jeg hadde gjerne kommentert, nemlig det :
    ” — Efter femti meter, sving til venstre… … sving til venstre.
    Jeg kjører rett frem.”

    Jeg ble rammet av disse fire ord.
    På en måte, hele Cecilia står i denne metaforen. Minst en del Cecilia jeg særlig misunner, den som ikke nøyer seg med å skrive ” Jeg vet hvor jeg er, og jeg vet hvor jeg skal” men også synes å oppleve det i virkeligeheten. Samuraien, som hun nevner seg selv.

    Dette var det jeg spontant hadde reagert om, etter lesing av både innlegget og kommentaren. Samtidig jeg fikk den vage intuisjonen at jeg skulle grave litt dette “sving til venstre” historie.

    Så åpnet jeg GoogleMaps, og letet etter Dronning Louise Bro. Og ble forbauset.
    Å svinge til venstre etter denne broen betyr å kjøre inn i en slags labyrinth !
    Er det egentlig gjennom et så upraktisk veinett at du skal, på veien tilbake hjem ? Skulle du ikke snarere kjøre rett frem etter broen ? Jeg aner ikke hvor du bor, selvfølgelig, men jeg gjerne spekulerer at det befinner seg noe sted videre ute av byen, og med kortet foran meg, det synes meg at GPS’ens instruksjon hørtes ganske ulogisk ut.

    Vel, jeg plutselig følte meg forvirret og ikke lenger overbevisst at det jeg hadde begynt å skrive i det “Reply”-vinduet var relevant på noen måte. Jeg nølte en stund å trykke på “Entrer”, men tenkte til slutt at jeg skulle bedre tenke meg om en stund og så slettet hele kommentaren og gikk ut av kommentarfeltet.

    Den dagen etterpå, jeg var opptatt med noe helt annet, da jeg plutselig undret på om setningen « sving til venstre » var egentlig en pendant til innleggets første ord, eller om det var en enkel gjentagelse av dem. Literært talt, det ville forandre betydningen ganske mye.

    Jeg gikk tilbake til innlegget, og fant at det var først nevnt “sving til høyre”, ved tekstens begynnelse. Så, det betydde at ordet “venstre” i siste avsnitt hadde vært valgt med vilje for å mene at det gjaldt veien tilbake, uttrykket “sving til venstre” hadde vært spesielt skapt for inleggets slutt, og siden det var fullstendig adskilt fra noen virkelig topografisk referanse, så måtte det først og fremst leses som en riktig pendant til innleggets innledning. Symetrien gikk en veldig fin retorisk effekt, egentlig, men min oppfinnelse fikk meg samtidig til å angre at jeg hadde søkt broen på bykartet. Mitt søk for bekreftelse om fakta i virkelighet hadde litt ødelagt fantasien du hadde skapt i teksten.
    Det tenkte jeg. En stund.

    For en månad siden, fikk jeg i posten et par gamle bøker jeg hadde bestilt hos et dansk antikvariat.
    Jeg umiddelbart kastet meg på dem, og med å bla, fant jeg snart en tegning jeg hadde forgjeves lettet etter i et drøyt år på nettet, faktisk en byplan som var nevnt i flere tekster, men som jeg hadde kommet til å undre på om den var fortsatt synlig noen sted – og dette var grunnen at jeg måtte smile da jeg oppdaget at ledsagende tekst til tegningen indikerer “ Kopi efter forsvunden Original Københavns Raadstuearkiv”. Kort sagt, jeg hadde flaks.

    I bokens tekst, tegningen er beskrevet som “ det ældste kendte Udkast til den Udvidelse af København”, og forklærer at den gjelder et “udkast til Byanlæg (Ny-København) Nord for Kongens Nytorv. c. 1629.”
    Hva finnes egentlig i denne byplanen som får meg til å bli så begeistret ? De som husker mine kommentarer hos Marthons innlegg “Paris pièce par pièce”vil lett forstå hva det dreier seg om.

    Tegningen viser at, før Ny-København ble bydg på den måten vi kjenner den i dag, det eksisterte en idé av en by som “Christian IV allerede tidlig havde paatænkt.” .
    “Prosjektet […] viser et meget omfattende befæstet Byanlæg Nord for den gamle Bys Volde. […] Anlæget er tænkt som en 16-kant. Og en gennemført central anordning af Gadenættet maatte da falde overmaade naturlig. I midten er da ogsaa lagt en stor 8-kantet Plads. Herfra udgaar Gaderne stjærneformet og skæres af knækkede Ringgader.[…] Dette Byanlæg er i sin Tanke overordentlig logisk og – overordentlig abstrakt. “

    Abstrakt er ordet.
    Bygd på et terreng både flat og uten fysiske grenser, en by tenkt etter dette prinsip hadde kunnet utvikle seg tilstrekkelig til å synliggjøre den fullstendige regularitet av både fylling og konturer av mønstret, og dermed sitt formelle perfeksjon.
    Men her, det er veldig interessant å observere hvorvidt den topografiske virkligheten nord for Københavns gamle by ikke lot seg ignorere : på samme måten som et fleksibelt gulvbelegg, når man vil at det blir skikkelig spredt på gulvet, må klippes bort langs rommets omkrets, for eksempel langs vegger, terskler, rører og skap, Ny-Københavns planen, for å bli riktignok utfoldet på terrenget, hadde trengt mange vesentlige utskjæringer langs de eksisterende hindringer som for eksempel nær Skt. Anne skandse eller Rosenborgs hage.

    Av dette resulterte noe overraskende : takket være det sentrale torget og bystykkene som omgir det, motivens regulariteten av byens anordning kan perfekt oppfattes i sin helhet, til tross konturens store uregelmessigheter. Og i dette Ny-Københavns tilfellet, den hele nye byen er holdt sammen av fire store poler, Kastellet og Indrebyen, ifølge en Nord-Sør akse, og den nye volden og havnen, ifølge en perpendularisk retning.
    Disse to symboliske aksene krysser hverandre nøyaktig midt på det sentrale torget, med konsekvensen at Ny-København, den konsentriske byen, anordnet rundt omkring et sentralt punkt, er samtidig preget av en sterkt korsformet struktur – på en forbausende måte, et stilisert bilde av Paris, som jeg oppfatter det.

    Men planen fanget også min oppmerksomhet for en annen grunn, nemlig for det særlige måten det nye strøket skulle knytte seg til den gamle byen. Tegningen viser at den nye byens skalaen ble veldig forsiktig kalkulert, i så måte at det nye gatenettet kunne “falde overmaade naturlig”.
    Det betyr at gamle byens gatene, som førte til nord og øst volder, og som hadde gjennom århundrer vært opplevd av beboerne bare som “De snorlige Gader [der] ender neutralt og fuldkommen karakterløst i snævre Voldstræder uden Afslutning eller Maal.”, skulle, takket være den nye byens gateverket, nytte en naturlig forlengelse inn i den nye byen. Kontaktsonen mellom de to bydelene var tenkt som et problematisk område, som trengte å bli forsiktig “strikket” for å sikre kontinuitet mellom dem og så garantere byens globale enhet – like i etterkrigens Rotterdam, som jeg oppfatter det.

    Planen ble forandret etterpå. Det store torget (idag Kongens Nytorv) ble bygd litt lenger sør enn først tenkt, nær kanten av den gamle byen. Men prinsippet av en forlengelse av gamle gatene inn i den nye bydeler utover volden, overlevde i fremtidige planer og hele tiden til nå.

    Jeg angrer ikke lenger at jeg så på Københavns kort etter lesingen av innlegget, fordi det gav meg anledningen til å overlagre det på dette fra Renaissancetiden, og så bekrefte at det var snakk I innlegget om en symbolisk grense i tid og rom. Mellom den middelalderens byen og den moderne verden, samt mellom ungdom og voksent liv.

    Jeg tenker på den ene som tegnet den gamle planen. For meg ble det en spennende erfaring å dele med dette mennesket, som bodde lenge siden, det nydelige følelse det er å forestille seg at en veggs ødeleggelse kunne tillate en ukjent ung kvinne, en dag lenge etterpå i fremtiden, å fritt kjøre rett frem gjennom denne grensen, når hun ville bestemme det.
    Og så gir henne anledningen å oppleve at hun fortsetter frem hvor hun skal.
    Jeg liker denne idéen.
    God kveld til alle dere.

    3





  3. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Jeg liker i grunnen også den idéen du skisserer på slutten av kommentaren din, og skulle ønske jeg visste langt mer om København enn jeg gjør. Det er litt flaut å måtte innrømme at jeg enn så lenge kjenner Oslos historie bedre enn jeg kjenner min egen bys historie, men det skal ikke vare så lenge.

    Dette med GPS-en er litt omstendelig og i grunnen poengløst å forklare i den sammenhengen det ble presentert, og jeg vil vel tro de færreste i Norge har hørt om Dronning Louises bro, og langt mindre har noe begrep om hvor den befinner seg.

    Det går ikke så lett frem av Googlemaps, men sannheten er at det ikke er mulig å komme kjørende nordfra og inn til København sentrum via Dronning Louises bro. Enten kjører man Åboulevard og Gyldenløves gate (som egentlig ikke er noen bro), eller så kommer man inn over Fredriks bro, som er den veien jeg kom. Så du må altså snu bildet 180 grader for at den vokale instruksen fra GPS-en skal gi noen mening.
    (København er forøvrig en by der det graves mye for tiden, og man blir stadig nødt til å velge alternative ruter. Dette er forhold som ikke nødvendigvis blir oppdatert, verken i Googlemaps eller i GPS-en. )

    Så:
    Jeg var altså på vei til Nørrebro teater (nordover på Dronning Louises bro) for å kjøpe billetter, en misforståelse som på uforklarlig vis må ha oppstått i hjernen min ettersom jeg egentlig skulle til Folketeatret. Å parkere utenfor teateret kan man bare glemme, men det finnes et underjordisk parkeringsanlegg ( som egentlig er en historie verdt i seg selv) på Sankt Hans Torv. Derfor valgte jeg å ignorere GPS-ens forslag om å svinge til høyre, og i stedet tjekke om det automatiske parkeringsanlegget var i drift. Det var det.
    Den irriterende sammenblandingen av Nørrebro Teater og Folketeatret kom jo raskt for en dag, men ettersom jeg først hadde funnet en parkeringsplass, tenkte jeg at det enkleste var å la bilen stå. Man betaler jo med mobilen for den tiden man står parkert, så det var ingen risk for at parkeringstiden skulle utløpe, og jeg var jo tross alt i sentrum for å oppleve byen, så jeg hoppet på en buss og gikk av på Nørreport.

    Tilbake:
    Hele området på nordsiden av Dronning Louises bro er ganske riktig en ufremkommelig labyrint av blindveier og gater med fysiske stengsler. Dette er gjort med vilje for å unngå at hissige myldretridsbilister forøker å finne snarveier gjennom de trange bakgatene, så den eneste veien man med privatbil kan komme seg ut av området, går over Dronning Louises bro.
    For å komme hjem må jeg altså kjøre tilbake over Fredriks bro, og korteste vei dit er å ta Øster Søgade til venstre med en gang etter Dronning Louises bro. Det var der jeg altså valgte å kjøre rett frem, fordi varsellampen for bensintanken hadde lyst en stund og den nærmeste bensinstasjonen jeg klarte å huske i farten, var Shellstasjonen på Tagensvei.

    Som du forstår er selve bakhistorien kun en komplisert unødvendighet som jeg ikke fant det påkrevet å utbrodere i detalj i innlegget mitt. Men etterpå, da jeg satt og skrev på innlegget mitt, syns jeg interaksjonen mellom meg og denne moderne veiviseren med sin utelukkende digitale fornuft, kunne få danne rammen rundt innlegget:

    I begynnelsen skjeller jeg ut GPS-en og påstår meg å kjenne byen bedre enn den, men litt senere er situasjonen omvendt, og jeg lar GPS-en på mobilen geleide meg til Nørregade.
    Og avslutningsvis blir det altså ordet “rekalkulere” som blir det sentrale – elektronikkens evne til å uten videre, uten å skjenne på meg eller avkreve meg noen forklaring, rekalkulere og justere seg som en konsekvens av mine mer eller mindre grunngitte motiver for å fravike det tilsynelatende fornuftige (og forventede?) mønsteret.
    Kan jeg lære noe av det? Skulle jeg ikke innerst inne ønske jeg hadde den samme evnen selv?
    ( I blant kan jeg faktisk føle et stikk av dårlig samvittighet når jeg ignorerer den velmente hjelpen fra GPS-damen og tvinger henne til å måtte rekalkulere…)

    Tusen takk for en flott kommentar :)

    1





    • avatar marthon says:

       Jeg har notert meg at du har lagt deg for vane å inkludere en “hemmelig” ingress. Jeg funderer på om det ikke skal være femten mann (eller gaster) på den kista (og ikke bare fjorten). Men jeg har ikke helt ro på meg til å fordype meg og skrive dype, analytiske kommentarer for tida, så jeg håper Geitost fortsetter å kjenne sin besøkelsestid. :-)

      Vi har, som du muligens erindrer, vært innom Dronning Louises bro (og Irma-hønen) ved et par tidligere anledninger – ifm.

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


      . Selv om jeg er klar over at han breikjeften som synger den, og musikken hans, har en heller lav stjerne hos deg, håper jeg du ser på det som en formildende omstendighet at jeg trekker fram en ballettversjon.

      Her i Midt-Norge har det snødd en god del i dag, og i natt var temperaturen faktisk helt nede i -22 der vi feiret julaften. Såpass kaldt at hydraulikkolja blir treg og man risikerer å få bakluka på bilen i bakhodet når man skal stable inn julepresangene.

      Jeg har vært lutefisk-kokk for en del lutefiskelskere kveld, og oppnådde hederlig omtalte av alle de elskende, så jeg er tålelig fornøyd med meg selv.

      Nå sitter jeg her ved spisestuebordet og skuer ut over en nesten folketom stue (med unntak av datteren, som sitter og setter opp den nye telefonen sin i sofakroken i motsatt hjørne av stua, og som vanlig har aversjon mot å legge seg).

      Til venstre for meg, på den tykke rammen til det lange speilet, står det oppmarsjert røde og hvite glassengler. Over meg henger den hvite og blå PH-lampen. Litt til høyre for meg er glørne i ferd med å dø ut i ovnen. Litt lengre til høyre – foran vinduet med den store adventsstjerna og det elektroniske pianoet med de to røde amaryllisene, glasslysestakene og den store adventsstjerna på, glitrer det grønne, glitrende juletreet (vanlig norsk gran i år) med juleglitter, små sølvfargede fugler med buskete stjerter, glitrende gullepler og ditto krystallkuler. I ryggen har jeg bokhyllene med glassdørene foran. På toppen av den laveste delen står en enslig vismann i blå og gull-farget keramikk (kan tyde på at to ta dom itte visste vægen og itte hen det bar).
      Midt på bordet foran meg står en stor keramikkbolle med to juletrelyspærer oppi (brukte) og en rød glassvase med sju røde roser. Gjennom vinduene ser jeg snøen på verandaen og funklende lys fra byen.
      Ytterligere opplysninger om mine omgivelser finner jeg det av personvernhensyn utilrådelig å gi.

      Alt dette var egentlig bare en litt impulsiv omvei for å ønske deg og dine en (fortsatt) god jul! :-)

      2





  4. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    He-he, men neida, det er ikke noe ”hemmelig ingress” i starten av hvert innlegg. Som den observante leser vil ha lagt merke til, er det faktisk den teksten som vises i veikrysset, altså ”vaskeseddelen”. Det skal visstnok finnes noen felter på dashen der man kan definere hvilken tekst eller utdrag man ønsker å vise, men jeg har gitt opp å forstå hvordan det virker. ”Hemmelig skrift”, altså hvitt på hvitt, har jeg brukt så langt tilbake jeg kan huske. Det kan absolutt anbefales, dersom man vil ha kontroll med hva som presenteres i veikrysset. Jeg syns i hvert fall det tar seg best ut med en kontrollert og meningsbærende setning der.

    Jepp.
    Så har omsider vinteren kommet hit også. Det er minus åtte grader og rim på hellene utenfor kjøkkenet, mens jeg lytter ( og ser ) på breikjeften og de søte ballettdanserne hans. De forekommer meg litt klossete, men jeg tenker at det antagelig må tilskrives de lett kummerlige sceneforholdene. Det som imidlertid slår meg etter hvert er: Hvorfor brukte han ikke litt yngre barn i stedet? 10-åringer, eller kanskje enda yngre? Melodien er definitivt barnevennlig, faktisk svært barnevennlig ( og veldig søt ).
    Og mens vi er inne på barnesanger:
    Femten gaster på død manns kiste – joda, du har selvsagt rett, men nå forholder det seg altså slik at jeg tillot meg å begrense utdraget til siste vers.
    Her er teksten til Sebastian in extenso :

    Femten mand på en død mands kiste.
    Femten mand på en død mands kiste.
    Hej ho og en død mands rom.
    Langt fra hjem er der intet at miste.
    Hej ho – hej ho.
    Femten mand om en flaske rom.

    Femten mand kunne aldrig dele.
    Hej ho – da de endelig kom.
    Alle og én ville ha’ det hele.
    Hej ho – hej ho.
    Femten mand om en flaske rom.

    Drik og djævlen ta’r den sidste.
    Hej ho – og en død mands rom.
    Hej ho – hej ho.

    Fjorten mand på en røverkiste.
    Hej ho – falder døde om.
    Lykkelig er den, der må bli’ den sidste.
    Hej ho – hej ho.
    Ene mand om en hel
    om en halv
    flaske
    tom
    rom.

    Skulle likt å høre den med Nightwish ☺

    Her jeg sitter – ved kjøkkenbenken – med en perfekt temperert kaffelatte foran meg – har jeg utsikt til manometeret på vår gamle La Pavoni som har kommet til heder og verdighet igjen ettersom storebror Isomac tok avskjed med oss på selveste julaften. Midt under julemiddagen ga den fra seg en dommedagsgnist og mørkla både kjøkkenet og spisestuen, hvorpå Julia fant det betimelig å gi til beste sin første forståelige setning, riktignok bestående av kun ett gjentagende ord, men dog en setning:
    – Hej – hej – hej!
    Setningen ble fremført med mildt ettertrykk og en påfølgende armbevegelse, som for å henlede vår oppmerksomhet på det passerte i tilfelle vi ennå ikke selv hadde oppdaget det.
    Etterpå virket hun en smule perpleks over sitt eget utbrudd, nærmest litt brydd, som om hun et øyeblikk hadde fått løftet et slør vekk fra øynene og derigjennom blitt innehaver av en slags dypere innsikt i sitt eget vesen – sitt potensial.
    Vel. Utover det, tok hun selve formørkelsen med fatning; vi hadde tross alt levende lys på bordet. Utbruddet skapte en atmosfære av allmenn munterhet og tok på den måten litt brodden av skuffelsen over vår trofaste Isomacs altfor tidlige død.

    Det var ikke uten en viss triumferende følelse av tilfredsstillelse jeg etter middagen kunne gå i kjelleren og hente frem La Pavoni, det forsømte klenodiet fra nittitallet, som vi fant under en storopprydding i Sivs leilighet for fire år siden. I mangel av meningsfylte gjøremål å fylle dagene mine med, tok jeg kontakt med Howard ( importøren i Skovveien) og fikk omsider bestilt et pakningssett etter å ha stirret i senk en lett feminin mannlig ekspeditør som med all tydelighet lot det skinne igjennom at han betvilte min evne til å gjennomføre et slikt prosjekt med et akseptabelt utfall. Han tok feil. Den italienske donnaen ble pakket om på kjøkkenbordet, og etterpå ble hun pusset med Strahlglanz og prøvekjørt.
    Så ble hun resolutt ryddet vekk til fordel for herr Isomac – en maskulint automatisk espressomaskin med innebygget kvern.

    Så nå har jeg altså omsider fått den anerkjennelsen jeg burde fått for fire år siden.
    Vel, vel…

    Mens jeg har skrevet dette, har manometeret sunket til null, og temperaturen steget til minus syv.

    Gledelig jul

    2





  5. avatar sjalle says:

    re: (hemmelig) ingress, oppskriften finnes her. Av en eller annen ubegripelig grunn er feltet for ingress/utdrag/excerpt under innleggseditoren skjult per default.

    1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *