Karusell – siste sjanse


 

Høstgarderoben er pakket ut, tranflasken er på plass i kjøleskapet, og kveldsmørket kommer krypende, litt tidligere for hver dag. Kalenderen forteller at det har blitt midten av september, den første høstmåneden. Hist og pist kan jeg se løv som har begynt å gulne, og småfuglene har så godt som sluttet å kvitre.
Det virker som om luften har blitt tynnere, særlig om morgenen, at den har blitt mer gjennomsiktig og mindre hektisk. I løpet av den siste uken har også vepsen trukket sitt siste sukk… eller stukket sitt siste stikk. Det var muligens en litt tung opplevelse for vepsen, men så var det en tilsvarende lettelse for et urolig morshjerte. Og jeg var slett ikke gnien hva gjaldt bevertningen for de døsige eksemplarene av arten som fant det imperativt å avlegge oss en siste visitt. Jeg kunne by på både epleskrotter og delvis avgnagde kjøttben, riktignok behørig plassert i rimelig avstand fra vårt eget spisebord, men det virket ikke som om det la noen demper på hverken stemningen eller antallet besøkende.

Det er mulig det bare er en vrangforestilling, men det forekommer meg at tiden har begynt å gå fortere, at jorden har begynt å snurre litt hurtigere, som om universet har skiftet gear og lagt inn en kosmisk overdrive. Det er nesten ufattelig at det allerede har gått to måneder siden Julia ble født. Når jeg ser tilbake, utelukker jeg ingenlunde muligheten for at jeg har vært i ammeboblen, til tross for at jeg mente jeg hadde total kontroll og følte meg høyt hevet over slikt, og jeg vil heller ikke fullstendig se bort fra muligheten for at jeg fortsatt befinner meg der inne, for slikt merker man ikke så lett selv… har det blitt meg fortalt.

Det er fredag, og det er første gang siden før påske at jeg skal tilbringe natten alene. La meg bare si med en gang at det ikke var planlagt at det skulle bli sånn:
Siv har tatt med seg Shaya og reist til Norge, ikke bare for gjøre hytta klar vinteren, sånne ting som å stenge for vannet og sette lemmene for vinduene, men også for å benytte sjansen til høstvandring i fjellet, noe som alltid har vært tradisjon i hennes familie. Dessuten syns hun det er dumt at hytta bare står der uten at noen bruker den.
Det var egentlig ikke noe til hinder for at Julia og jeg skulle henge oss på, men kravene til komfort trakk det lengste strået, så vi valgte å bli hjemme, et valg som ble tatt før jeg ble klar over at Mone – vår nitten år gamle bestyrerinne – skulle til Paris med en venninnegjeng for å for å se Beyoncé. Hadde jeg visste det, hadde jeg antagelig revurdert avgjørelsen.

I løpet av de snart tre månedene Mone har vært hos oss, har hun lagt for dagen et usedvanlig organisatorisk talent, og med det gjort seg så godt som uunværlig i kraft av å være den eneste i huset med total oversikt, men nå er hun altså på vei til Paris, og har etterlatt seg et merkbart vakuum og en mild ange av lillekonvall og syriner, samt et brev på kjøleskapdøren som forteller meg at jeg må legge lammekjøttet i frysen dersom jeg ikke skal spise det i løpet av helgen, og at jeg må huske å ta vasken ut av vaskemaskinen, ellers kan det gå jordslag i den. Det siste er nok en overdrivelse, men jeg smiler og gjør honnør. Ai, ai, captain. Will do! Lammekjøttet skal jeg nok klare å spise opp, og ettersom det er fredag, regner jeg med at vasken består av sengetøy, lett håndterbart og ikke særlig tidkrevende, ikke slik som tyve par sokker, et dusin lommetørkler og en tilsvarende mengde truser og t-trøyer, slikt som det tar en hel kveld å sortere.

På vei til Paris… jeg kan nesten se henne for meg – den selvutnevnte reiselederen som tar kommandoen over venninnegjengen med sin naturlig uimotsigelige autoritet. I blant kan jeg føle det som om jeg er en lærling på mitt egen kjøkken, som i formiddag da hun stod med korslagte armer og betraktet meg mens jeg steriliserte plastflasker og brystpumpe.
— Jeg kan godt gjøre det hvis du vil.
— Jeg trenger å sysselsette meg litt, men ellers takk.
— Venter du besøk i helgen?
— Nei? Hvordan det?
— Jeg tenkte at da kunne jeg gjøre i stand et gjesterom før jeg reiser.
— Reiser?
— Til Paris.
— Til Paris? Unnskyld meg, men det visste jeg ikke.
— Jeg skal på konsert, med Beyoncé. Det har stått i kalenderen i over en måned.

I kalenderen – selvfølgelig står det i kalenderen.
Det var Mones idé å opprette en huskalender, en gmailkonto for huset, med en kalender der alt som har med huset og dets daglige “drift” skal publiseres så det kan deles av alle. I følge Mone er vi nemlig en storhusholdning hvor logistikk har sin naturlige plass. Alt av betydning skal altså føres i kalenderen, og det er visst bare Julia og jeg som ikke bruker den flittig. Et raskt blikk avslører at det er Mone som i sin miskunn har påtatt seg rollen som min talsmann, og pliktoppfyllendende ført inn opplysninger jeg kun har gitt henne muntlig, som for eksempel på hvilket tidspunkt vi skulle få husbesøk at jordmoren, og at  jeg hadde avlyst tannlegetimen min i forrige uke, og således ikke kom til å bruke bilen allikevel.
Jeg kan også se at Shaya bruker kalenderen flittig, faktisk hver eneste dag:

     Til Mone: Please, ikke rydd på rommet mitt. Alt ligger der det skal.
  Til Mone: Ikke hent meg etter skolen i dag. Jeg skal til Jessie.
… osv.

Shaya har plutselig blitt veldig stolt over at hun kan lese og skrive, selv om det egentlig begynte som et megetsigende blikk og ble etterfulgt av en anklagende påstand om bevisst tilbakeholdelse av opplysninger fra vår side: Var det liksom en forglemmelse at vi ikke hadde opplyst henne om hva som egentlig var hele poenget med skolen; at hun bare skulle lære noe hun allerede kunne?
Vel, det var kanskje ikke så merkelig at verken Siv eller jeg tenkte så mye over det i forkant, for både Jessica og Odil, venninnene som hun pleier å henge med og som også er hyppige gjester hos oss, kan lese og skrive. Jessica er også trespråklig og snakker både engelsk og punjabi i tillegg til dansk. Jeg tenker at det nok var en grunn til at nettopp de tre jentene fant hverandre. Dessverre er de ikke i samme klassetrinn, men skolen er faktisk overraskende opptatt av å gi elevene oppgaver så de slipper og kjede seg. De som allerede kan lese og skrive, får noe annet å sysselsette seg med. Sånn var det ikke da jeg gikk på skolen.

Vi er vi altså alene, Julia – murmelprinsessen – som min mor mener har blitt velsignet med et utpreget sovehjerte – og jeg – som min mor bestemt hevder det var en kamp både å legge og å få opp om morgenen. Kanskje det skyldtes manglende motivasjon?
Barn må motiveres, og det beste er å holde dem oppdatert om hva som skjer, slik at de så tidlig som mulig får en forståelse av at livet ikke består av tilfeldig vimsing. De trenger å få forståelsen av at vi alltid har et mål når vi setter oss i bevegelse  – og det gjerne så tidlig som mulig.

— Hva sier du, Julia? Skal vi gå og henge klesvasken i tørkeskapet før du sovner? Du vet, jeg vil så nødig gå i kjelleren når du sover,  hvis det ikke er noen andre i huset… nei, det vil jeg ikke, for så langt rekker ikke babycallen… tror jeg…  og da blir mamma urolig. Det er mange plikter for en husmor … mange plikter som venter deg… opps… nå må vi være forsiktige i trappen… vi vet jo hva som kan skje med barn som blir mistet i gulvet…  … det er fint om du holder deg våken litt til, så sover du kanskje helt til i morgen tidlig… … nå skal vi se om døren lar seg åpne… jepp, og det betyr at vasken er ferdig…  …se her, her er sengetøyet ditt også,  helt rent og snart helt tørt. Vi er heldige som slipper å bo i en hule og vaske tøyet vårt i bekken… som i steinalderen… oj… var det litt skummelt?  Vi lar det bråkete tørkeskapet bare stå her og bråke for seg selv… tenk om alle bråkmakere hadde gjort det…. bare bråkt for seg selv og ikke for alle oss andre…. det hadde vært fint det…

Julia er et utpreget pattedyr med velutviklet sugerefleks. Hun stort sett spiser og sover – når hun da ikke går på barrikadene og med bestemt røst og megetsigende geberder proklamerer sin misnøye: Bruk av bleier er et urimelig og uakseptabelt krav.
Det er jeg tildels enig i, så i demokratiets rette ånd, hvor hver stemme har lik vekt, blir det således et spørsmål om hva som fremstår som en rettferdig løsning. Den skal tidlig krøkes som god demokrat skal bli, tenker jeg, og tar protestene hennes til følge i omlag femti prosent av tilfellene. Joda, det er en kalkulert risiko, med alt det innebærer, men selv FrP havnet jo i regjering, og dypest sett snakker vi vel her om en viss likhet:  Julia kan nemlig til tider fremstå som et komplett protestparti på egenhånd.

Nå har jeg jo tidligere – etter en overdose av mine dikke-dikke-venninners vamle og søtladne babylykke – proklamert et høyt og hellig løfte om at jeg ALDRIG skulle babyblogge om gulpekluter og moste gulrøtter – og det løftet skal jeg selvsagt stå ved (en gang) … men la meg bare kort nevne at murmelprinsessen i løpet av den siste uken faktisk har skiftet strategi, et skifte jeg vil tro har kommet som følge av en erfaringsmessig forståelse, etterfulgt av en gryende erkjennelse: Å protestere mot stelling er åpenbart fåfengt og bortkastet energi, og medfører kun at en uungåelighet okkuperer mere av hennes bevisste tid enn det som er ønskelig.
Så nå har hun sluttet å protestere, og mener tydeligvis det er mere givende å bruke tiden til aktiv overvåking. Hun har med andre ord begynt å observere omgivelsene sine, noe hun gjerne gjør med et mildt overbærende blikk og påtatt tilkjempet beherskelse, mens hun i sitt stille sinn antagelig legger skumle planer for neste trekk… kanskje en strategisk lekkasje i løpet av en bleieløs lunsj?
Men når stelling og stulling er over, kan den bleieløse helt plutselig og uten forvarsel overraske meg med å gi utrykk for en slags tilfredshet med livet, og sågar fremsette noen verbale erklæringer som jeg med litt godvilje kan tolke som et forsøk på bekjentgjørelse av indre glede.
Slikt får et morshjerte til å svulme.

Vel.
Vi har vært til kontroll, begge to, blitt lyttet på, målt og veid, og blitt sjekket både foran og bak, og det sågar på statens bekostning… altså i den grad staten egentlig bekoster noe som helst. Jordmoren fra barselhotellet har også vært innom på “inspeksjon”. Hun fikk smake Mones hjemmebakte havreflarn og fikk en kopp te – og la igjen en faktura da hun gikk.

 

Lykke, lykke, lykke…
… helt til det blir mørkt.

_

En viktig del av kveldsritualet vårt er å gå kveldstur. Dersom vær og temperatur er sånn passelig innbydende, gjør vi det gjerne utendørs, og da går turen ofte gjennom haven og ned til veien, hvorfra vi kan snu oss og foreta en visuell inspeksjon av de ytre bygningsmessige detaljene, for så med tilfredshet å kunne fastslå at alt fremdeles fremstår slik det skal. Etter det kan vi flanere sakte langs veien og la oss beundre av eventuelle forbipasserende, helt til vi ankommer porten og innkjørselen – et helt naturlig sted å ta en liten pause. Og med det samme vi er der, så kan vi jo  åpne postkassen for å bringe på det rene om det har blitt levert oss noe nyttig og informativt, kanskje noe reklame fra den lokale kjøbmanden, eller kanskje noen tilbud om ymse nødvendigheter fra hagesenteret eller fra jernvarehandelen, informasjon som gjerne kommer i form av en foldet pamflett, hvor vi for eksempel kan finne tilbud om utvalgt isenkram som enhver moderne husmor nødig vil være foruten, som en smergelskive, en vannpumpetang i chrome vanadium, eller en elektrisk kanthøvel. Utvilsomt nyttig. Og mens vi nå står der foran postkassen og betrakter innholdet, kan jeg like gjerne benytte sjansen til å holde en kort forelesning om postombæringen og deres mange dyktige og tjenestevillige bud. Og senere, når vi åpner porten for å gå inn, kan jeg registrere at et hengsel har begynt å jamre seg, og da kan jeg be Julia hjelpe meg å huske at vi må gå til innkjøp av Fluid Film NAS på 200 ml flaske m. spisskork – det vidunderligste universalmiddel for hjemmet – som vi finner det avertert i den foldede pamfletten som den nevnte postombæringens dyktige og tjenestevillige hender så betimelig har befordret til postkassen vår – akkurat da vi trengte det som mest.

Men i dag tar vi spaserturen vår innendørs. Det har begynt å skumre mens vi har vært i kjelleren og utført våre huslige plikter, så det er best å få tent lysene. Man vet jo aldri hvem som kan komme rekende langs landeveien, og dersom lysene er tent over alt, vil det ha formodningen mot seg at eventuelle omrekende individer med tvilsom moral tør forsøke å bane seg adgang til vår bolig med det for øye å forsyne seg av ting de ikke anser det regningssvarende å betale for. I Danmark slukker man nemlig lysene etter seg i rom man ikke bruker, så når der er lys i alle rom, er der med andre ord grunn til å formode at rommene er i bruk… tenker jeg. Så jeg spaserer sakte fra rom til rom med Julia på armen, og tenner alle lys.
– Her er arbeidsrommet til Siv… ja, jeg vet jeg har vist deg det før… men her arbeider hun altså… når hun føler for det. Du liker Siv, ikke sant? … jo, jeg vet du gjør det. Hun er ikke så skummel som meg… men det er bare fordi hun har bleket håret … hun har egentlig ikke så lyst hår som du tror … det er bare pynt… … og her er rommet til Shaya… husker du Shaya? Se, her er bilde av henne… husker du henne… hvor mye husker du egentlig? Husker du vi vinket adjø til henne for noen timer siden?

Vi stopper for enden av gangen, foran vinduet mot haven. Med lysene tent i gangen bak oss, ser vi nesten bare refleksen av oss selv i glasset. Jeg aner ikke om hun forstår at det er oss, men en form for opplevelse får hun, det merker jeg, for hun beveger gjerne på føttene når hun liker noe.
– Ser du… det er oss… du og jeg. Vil du kjenne på glasset? … oj… var det kaldt? En gang skal jeg lære deg alt om blanke overflater, om hvorfor du skal være forsiktig med overflater som er blanke… både i naturen og hos mennesker.

Så ringer telefonen. Det er Siv som forteller at Carl kom og hentet dem på flyplassen, og at de er hos ham nå. Jeg sier jeg vil ringe henne tilbake om litt. Først vil jeg snakke med Julia og sørge for at hun er trygg og får trygge drømmer – mens hun fortsatt kan.

– Drømmene hennes er mer sammenhengende og realistiske nå, sa jordmoren.
– Drømmene hennes? Jeg har faktisk aldri tenkt over at hun drømmer.
– Noen barn begynner å drømme allerede på fosterstadiet. Helt fra sjette måned.
– Om hva da?
– Vi har jo sanseinntrykk, også også i mørket. Ikk?

Selvfølgelig … og kanskje særlig i mørket.

_

 

_

Det ubestemte
I følge Heisenberg er ubestemthet en uomgjengelig del av naturen. Man kan ikke samtidig fastslå både posisjon og bevegelsesmengde for en partikkel, så dersom en partikkel ligger i ro, kan man måle dens bevegelsesmengde, men altså ikke måle nøyaktig hvor den befinner seg, og motsatt; dersom man kan måle dens nøyaktige posisjon, kan man ikke samtidig måle dens bevegelsesmengde.
Hvem fanden er Heisenberg?

En av kvantemekanikkens grunnleggere, så han vet hva han snakker om, vil jeg tro.
Vi andre, vi som egentlig ikke helt forstår hva dette innebærer, får bare ta det for god fisk.

Finnes det vakuum?
Nei. Men det er kanskje lettere å forstå at det vi oppfatter som et vakuum egentlig kun er et tilsynelatende vakuum, dersom vi ser det i lys av gammel kinesisk visdom:  Yin og Yang finnes alltid, over alt.

Kvantefluktuasjon er et ord som på en måte minner meg om miskunn… av en eller annen grunn.
Det forholder seg nemlig slik at ingenting kan bestå av ingenting, og dersom det et kort øyeblikk skulle oppstå et vakuum av ingenting, så vil det umiddelbart fylle seg selv med partikler og antipartikler, som en følge av kvantefluktuasjoner, altså ved hjelp av energi som er lånt fra ingenting — litt sånn som i bankvesenet, der man låner ut penger man ikke har, for å få renter… av ingenting.

Hvorfor?
Mennesket er en del av naturen. Alt det et menneske kan gjøre, se og oppfatte, er således også en del av naturen. Det finnes med andre ord ikke noe overnaturlig eller unaturlig… ikke andre steder enn i vårt eget sinn.

Hvorfor mase om alt dette? Dette vet vi da fra før!
Jo… ja… men det er fort gjort å glemme kvantefysikken når spøkelsene banker på døren…

_

_
Helt plutselig kommer uroen over meg når jeg ser mot loftstrappen. Det er mørkt der oppe. Hvorfor er ikke lyset i trappen tent? Det pleier det alltid å være. Kan det være Mone som har slukket det? Hun er jo så bevisst på å slukke lysene over alt, akkurat som dansker flest.
Og når angsten først kommer, så slipper den ikke så lett taket. Har jeg husket å låse ytterdøren? Hva med døren fra kjøkkenet? Jeg blir stående og lytte. Det er helt stille… som i graven.

Okei… det er viktig å involvere barn i viktige avgjørelser på et tidlig tidspunkt.
Jeg forsøker å smile.

– Hva sier du Julia? Skal vi ringe til Alice?
Hun ser granskende på meg under tunge øyelokk. Jeg tolker tausheten hennes som et samtykke.

– Hei, Alice, det er meg, jeg mener oss, Julia og jeg. Hvordan har du det?… …så bra, men du, har du barna i helgen? … jeg forstår… … jo, jeg ringer egentlig for å spørre om du har lyst til å komme en tur… … ja, gjerne i kveld, og du må gjerne bli over helgen om du vil. Jeg er nemlig helt alene i helgen, og det er lenge siden jeg har sett deg… … ikke sant? Jeg tenkte vi kunne snakke litt og drikke litt vin… … joda, jeg kan godt drikke litt vin nå, jordmoren sa det ikke gjorde noe… …nei, jeg har da aldri vært fanatisk, jeg har bare vært forsiktig, men trenger vi å snakke om det på telefonen? … klokken ti er helt perfekt. Gleder meg til å se deg.

Jeg puster med maven. Slår ikke hjertet mitt litt fortere enn det pleier?
Når var det egentlig det skjedde? Jeg har jo alltid likt mørket best, i hvert fall som konsept. Mørket lar seg forme, i motsetning til dagslyset som man ikke har noen kontroll over. Det er først når det blir mørkt man kan omskape stemningene, lyssette omgivelsene, tenne vokslys og fyre på peisen, og sitte på gulvet og stirre inn i flammene. De mørke kveldene med levende lys på bordet og fyr på peisen, er noe av det første jeg husker når jeg tenker tilbake, og jeg har ingen erindring om at jeg var mørkeredd som barn. Mørket var mulighetenes tid. Man kunne gjemme seg i mørket.

Når ble jeg egentlig så pinglete? Det må ha skjedd i voksen alder.
Jeg kaster et blikk ut av vinduet. Er det lys hos naboene? Jo, jeg ser det blinker bak trærne. Det er jo en viss trygghet i det…
– Du vet det, Julia, at mørket er egentlig det tryggeste som finnes… i mørket kan man nemlig gjemme seg… jepp… men nå skal vi legge oss og sove… jeg ser du trenger det.

Det må være morsinstinktet som hjelper meg når jeg et øyeblikk klarer å fortrenge den plutselige redselen.
Julia er trøtt. Hun sovner før jeg rekker å synge for henne. Jeg tester at Motorolaen virker som den skal, og lurer på om det er best for henne om det er helt mørkt, eller om det er bedre at det lille nattlyset er tent,  hvis hun av en eller annen grunn skulle våkne.
Made in China… hmm… tvilsomt… kan man egentlig stole på noe som er made in China? Hva om de har jukset med komponentene? Hva om nattlyset eksploderer eller tar fyr? Det er jo det som skjer med de billige batteriladerne de pøser ut på markedet.

Nei, hun er nok tryggest uten.

_

Hva er det jeg egentlig engster meg for? Det finnes jo ikke noe reelt og håndgripelig å frykte, hverken inne eller ute. Det er bare dette diffuse “noe” som jeg ikke klarer å konkretisere — en slags mørk energi — noe udefinert eterisk som jeg plutselig og uten noen beviselig grunn kan føle at observerer meg og får meg til å snu meg for å sjekke om det er noe bak meg. Jeg kan ikke huske at det har vært så voldsomt tidligere. Kanskje aktiveringsprofilen min endret seg da jeg fikk barn, kanskje alarmberedskapen min plutselig fikk for sensitive følere?
Jeg får plutselig et bilde på netthinnen, en mørk skygge som bøyer seg over barnesengen. Hvorfor skremmer jeg meg selv? For det er jo det jeg gjør når jeg skaper meg skrekkscenarier.
Jeg er helt nødt til å gå og sjekke – selv om jeg vet at det kun er hjernespinn.

Jeg tetter en imaginær glippe i gardinene på rommet hennes og lukker døren stille etter meg når jeg går ut, men så ombestemmer jeg meg og skyver den opp igjen. Det er best med en liten åpning for lyset – da har hun noe å feste blikket på dersom hun skulle våkne.
Etterpå blir jeg stående utenfor døren og lure på hva jeg skal gjøre.

Vi har bare tyngdekraften å stole på når vi snur ryggen til solen – når himmelen blir svart –  når lys og mørke bytter plass.
Det er lyset som forfører oss, lyset og varmen. Vi forføres til å tro det vi ser, men solen gir oss egentlig et invertert bilde av virkeligheten. Det er bare om natten vi ser himmelen slik den i virkeligheten er: et uendelig, svart og iskaldt mørke.

Men et menneske i mental balanse skal føle trygghet når ingen åpenbar fare truer, det skal ikke føle redsel. Selv når vi befinner oss helt ytterst på karusellen der slippfaren er størst, skal vi altså føle oss trygge på at vi kan holde oss fast og at motkraften utgjør en tilstrekkelig forankring. Mennesket på kanten av avgrunnen skal føle forankring i jordens senter og oppleve en følelse av kosmisk ekvilibrium. Et menneske ved sine fulle fakulteter er i fullstendig symmetrisk likevekt og komplett, universell balanse – selv når det befinner seg på jordens ytterkant og vender ansiktet mot det hinsidige mørket. Det er normalen.

Vil et tusenben begynne å halte dersom det mister et ben? Hvor mange ben må det miste før det kan karakteriseres som så bevegelseshemmet at det kvalifiserer til tildeling av særskilt parkeringsløyve?
Det er bare å google, så finner man svaret – for verden er full av kunnskaprike personer som gjerne deler sin viten på Wikipedia – og vips, så er man ekspert på tusenben. Hvorfor kaste bort år på kostbare studier når hvemsomhelst kan tilegne seg all verdens kunnskap bare ved å skumlese noen artikler på nettet? For eksempel finnes det et utall av trendy diagnoser å hente der ute for folk som føler de av en eller annen grunn ikke følger normalen – kriteriebaserte diagnoser som åpner for forenklede gjetninger og vage fortolkninger – og alt er publisert som populærvitenskap slik at selv personer uten studiekompetanse gis mulighet til å utføre en “kvalifisert” selvdiagnostisering av seg selv. Det er med andre ord ingen kunst å finne passende symptomer hvis man vil underbygge sin foretrukne lidelse… det er lettere enn å lære å bruke et viskelær.

Men hvordan kan et menneske i møte med seg selv klare å gjennomskue sine egne svar? Det står det visst ingen ting om.

I valget mellom selvdiagnostisering og viskelærsteknikk, velger jeg bort begge, til tross for at det logisk sett er et umulig valg…
… og så overbeviser jeg meg selv om at jeg er fullstendig normal – og takker Gud for det.

 

_

Hva er det som glipper når den mentale tyngdekraften min et øyeblikk forstyrres – når jeg blir redd for å falle av – når jeg blir redd for min egen skygge?
I møte med “det dystre mørkes porte”, føler jeg at alle mine rettigheter opphører. I tankene står jeg fastfrosset med ryggen mot veggen, og prøver å finne et sted å feste grep, med fingrene famlende over den glatte overflaten i et forsøk på å holde balansen. Men hjelpeløst ute av stand til å ta kontroll over virkeligheten, lar jeg i stedet min irrasjonelle angst forsterke seg selv: Er det nå straffen kommer – universets ubønnhørlige straff for syndene jeg har begått i mitt unge liv – fordi jeg omsider har noe jeg kan ofre livet for at skal få leve?  Gi meg litt tid… litt mere tid… la meg bare få lov å oppfylle min livsoppgave. En utsettelse – det er bare det jeg ber om.

Og merkelig nok virker det. Den midlertidige paralysen slipper taket, selv om angsten fortsatt er der. Jeg tvinger meg til å gå og hente telefonen, setter meg i trappen for å ringe Siv, og når hun svarer, forteller jeg at det er deilig å være alene, at jeg har tenkt å ta en liten treningsøkt og at jeg kanskje skal se en film senere. Og Siv forteller at de skal innom mamma i morgen og hjelpe henne å ta inn havemøblene, før de drar på fjellet, med bilen til Carl, som de har fått låne som avtalt. Vi ler og fleiper litt med at hun skal overnatte hos Carl og om hvor hun skal ligge – og når vi ikke har noe mer å snakke om, blir vi et øyeblikk bare sittende og lytte til hverandres nærværende stillhet.
Men jeg trenger å høre stemmen hennes.
— Siv… er du der?
— Mm. Jeg tenker på om jeg skal overtale Carl til å bli med på hytta i helgen. Jeg står og ser ut i mørket, og tenker at det er litt skummelt å overnatte der alene.
— Syns du det?
— Det er jo ikke så lenge siden det var innbrudd der, husker du?
— Du får ha lyset på. Da er det ingen som bryter seg inn.
— Jeg vil heller overtale Carl.
— Pingle!
Hun begynner å le og spør om jeg har ringt Alice ennå, og jeg svarer “Selvfølgelig, for jeg tør jo ikke være alene”. Vi ler sammen. Jeg reiser meg fra trappen og går ut på terrassen mens vi snakker, forteller at det er atten grader og nesten vindstille, og at jeg tenker på å dekke bord ute, hvis jeg klarer å finne ut hvor jeg la den flotte varmelampen vi kjøpte. Hun forteller at den ligger i kottet i gangen og at hun allerede har sjekket at den virker, og sier at i Oslo er det bare tolv grader, akkurat litt for kaldt å sitte ute, og at Carl egentlig burde få seg en varmelampe han også. Hun er glad for at jeg får besøk.
— Bare ikke gjør noe jeg ikke ville gjort.
— Og hva skulle det være?
— Er det en oppfordring?
— Prøver du å fortelle meg noe?
Hva med deg? Har du noe å melde som jeg skal forholde meg til?
— Nei.

— Det er ikke oss jeg er bekymret for, Siss.
— Ikke jeg heller. Jeg vet… jeg skal huske det.
Hun ber meg hilse Alice. Jeg ber henne hilse alle, inkludert Piken med Humleranken.

Og så er jeg alene igjen. Den tynne, elektriske linjen er brutt. Der ute er universet, og jeg står ytterst på kanten av jorden. Det er ikke en gang en måne der ute som kan fange meg opp dersom festet skulle glippe. Hvis det glipper nå, så vil jeg bli et prosjektil – farende gjennom kosmos – for alltid på vei mot universets ende, i all evighet… dersom vitenskapen har rett

En bil stopper nede ved porten mens jeg fester varmelampen under parasollen. Kan det være Alice allerede? Det smeller i en bildør, og en slank og svartkledd dame med hatt åpner den minste porten. Alice…
Bilen blir stående og vente med motoren i gang, som om sjåføren vil se henne trygt i havn før han kjører sin vei. Jeg løper ned trappen for å åpne for henne. Angsten er som blåst bort. Den har sluppet taket og forsvunnet ut i kosmos – kanskje for all evighet.

_

Det uforløste…



— Du tok en taxi?
— Ja. Jeg hadde lyst til å skeie ut litt. Og så liker jeg ikke å kjøre når det er mørkt.
Når hun tar av seg hatten, ser jeg at hun har klippet seg igjen, enda kortere enn sist.
—Du har klippet deg.
— Og du har bare fått enda lengre hår.
—Ren latskap. Shaya sier jeg endelig begynner å ligne en heks.
—Endelig, eller mener hun omsider? Jeg tok med en vin, for sikkerhets skyld.
—Ah… det er snart et år siden sist jeg smakte alkohol. Har du spist?
—Ikke så mye at jeg ikke klarer litt til. Hvordan går det med henne forresten? Har hun begynt i skolen?
—Shaya? Du har ikke vært her siden Julia ble født. Det er to måneder siden, Alice, to måneder på søndag. Selvfølgelig går Shaya på skolen. Du har da barn selv.
—To måneder? Nej for… er det virkelig så lenge siden? Må jeg se henne?

Vi lister oss opp trappen, selv om det er fullstendig unødvendig å være stille.
— Er det så smart å tenne lyset?
— Det går bra. Hun har et godt sovehjerte.
– Det ikke vanskelig å se hvem som er moren.
– Mm, det er det alle sier, men jeg ser det ikke selv. Jeg syns heller hun ligner på faren sin.
– Han kom jo aldri, så det kan jeg ikke uttale meg om. Har du bilde av ham?
— Nei, faktisk ikke.
– Hvorfor kom han ikke? Du var jo så sikker at han skulle komme.
– Det skjedde for tidlig. Hun kom nesten en uke før tiden. Han hadde kommet hvis Julia hadde fulgt planen.
– Tror du virkelig det?
– Ja.
– Det er det du har bestemt deg for å tro, er det ikke?
– Bestemt meg for? Han hadde ryddet plass i kalenderen og hadde lagt alt til rette. Hva er problemet her?
– Det tar bare to timer å reise fra Frankfurt. Hvorfor forsvarer du ham?
– Det er ingen ting å forsvare. Jeg hadde ikke noe behov for å ha ham her. Han ville bare vært i veien.
– Det er ikke fordi du hater å innrømme at du valgte å få barn med en upålitelig fyr?
— Hehe… du er deg selv lik.
— Hvorfor valgte du ham?
– Det vet du. Fordi han er smart, og så er han en vakker mann, og det skader jo ikke.
– En designerbaby? Er det det hun er?
– Hva er det med deg i dag Alice? Er det noe galt?
– Det virker bare litt… man lurer naturen litt, ikke?
— Det er en drøy påstand. Det finnes ikke det minste unaturlig ved den unnfangelsen.
— Ikke? Er hun ikke skapt utfra et ønske om at hun skal tjene et formål?
— Hvis du mener det er å tjene et formål at hun oppfyller min høyeste ønske, så er jeg helt enig.
— Ville hun ikke oppfylle ditt høyeste ønske uansett hvem som var faren?
— Jo selvfølgelig. Men…
— Det er det jeg mener med å lure naturen. Du visste hva du ville ha, og så sørget du for å få det slik du ville.
— Er det ikke det vi alle gjør? Alle velger vel den best mulige far til sine barn. Det er ikke å lure naturen, det er det motsatte.
— Se på henne. Vi vet allerede hva hun skal bli.
– Hva skal hun bli, Alice? Hva tror du hun blir?
– Det vet du da godt. Hun blir rik og vakker… og hvit.
– Akkurat som dine barn.
– Nei. Ikke som mine barn. Mine barn vokser ikke opp med hushjelp og tjenerskap slik du gjorde. De går ikke i kirken og treffer andre barn med innflytelsesrike foreldre, og de har ingen smart far som har gitt dem det rette arvestoffet.
— Er det sånn du opplever det?
— Se på henne. Det er deg hun ligner på. Hun er deg opp ad dage. Ser du? Du kunne spart deg hele bryderiet med å lete etter den perfekte faren. Du har dominante gener.
– Hyssj… du vekker henne.
– Sa du ikke nettopp at hun har et godt sovehjerte?
– Jo… og ifølge min mor har hun det ikke etter meg.

 

Det var her det begynte…

Gang på gang konfronteres vi med de samme utfordringene, og gang på gang ser vi nøyaktig de samme konsekvensene av våre handlinger. Gang på gang lukker vi øynene for den åpenbare konklusjonen.
” Historien gjentar seg “, sier vi, og trekker på skuldrene, uten å forstå implikasjonene ved det vi sier. Det er bare et munnhell. Det vi egentlig tenker er: “Historien har ingen ting å lære oss, ingen ting som vi ikke allerede vet. Historien er kun et ekko av seg selv – til kjedsommelighet”

 

Når ble jeg egentlig mørkeredd?
Spørsmålet blir sentralt mens jeg viser Alice loftet med det nye arbeidsrommet mitt. Var jeg mørkeredd som barn? Alice mener det var hun som var den engstelige av oss, at det var hun som gjerne ville bli fulgt et stykke på vei hvis mørket overrasket oss. Det stemmer også godt med hvordan jeg selv husker det. Og hadde jeg vært mørkeredd ville jeg vel heller ikke funnet det særlig fristende å snike meg ut i mørket for å spionere i vinduene når vi hadde gjester.
Jeg vil fortelle henne om angsten min, men finner ingen åpning. Vi sporer av og blir nostalgiske, mimrer om barndommen. For sikkerhets skyld viser jeg henne rømningsveien gjennom den delen av loftet hvor det fortsatt er boder og lagerplass, og så får jeg samtidig sjekket at det ikke finnes noe skummelt der.
— Tok du vare på noen av de gamle kjolene etter farmoren din, de vi fant på loftet?
— Dessverre. De forsvant da pappa solgte.
— Det var mye som ble borte da.
— Ja. Hele livet mitt ble på en måte borte.
— Og nå gjenreiser du det?
— Kanskje det er det jeg gjør?
— Nei… la oss ikke bli gloomy. Nå skal vi lage mat. Du har ikke en liten en å by på?
— En kokkedram? Hva vil du ha?
— Hva var det vi drakk den siste sommeren, da vi gikk berserk på kjøkkenet ditt? Var det vodka?
— På kjøkkenet til fru Harring, mener du?
— Haha… hun trodde jo det var hennes… selv etter at elskeren hennes døde.
— Vi vet egentlig ikke om det var noe mellom dem.

— Nei… og vi trodde vel heller ikke helt på det. Jeg husker vi syns de var gamle, altfor gamle til å ha sex.
— Og snart er vi selv like gamle.
— Hvor gammel var hun, fru Harring? Noen og førr?
— Litt mer. Men det er bare drøyt ti år til vi er på hennes alder. Har du tenkt opp det?
— Vi må elske mens vi kan, hva?
— Champagne, var det ikke det vi drakk? Det blir litt mye med en hel flaske. Vi har jo også en vin vi skal drikke. Vil du ikke heller ha en vodka?
— Hva skal du ha?
— Ingenting.
— Jeg trodde jordmoren hadde sagt du kunne?
— Et glass vin eller to… ikke noe særlig mer.
— Nåh… men så åpner vi bare vinen. Ikke?

_

Jeg tenker at det alltid har vært det samme. Det er som om jeg må testes og godkjennes hver gang vi har vært fra hverandre en stund. Jeg tenker at det er som når hun snuser på restene i en gryte som har stått i ute over natten, for å bringe på det rene om vennskapet vårt fortsatt er spiselig og verdt å varme opp.
Provoserer hun meg med påstandene sine om designerbaby og kynisk planlegging? Treffer hun meg ikke egentlig på mitt mest sårbare punkt ved å angripe selve lykken i livet mitt? Jeg vet hun gjør det bevisst. Så hvorfor blir jeg ikke sint? Hvorfor forsøker jeg heller å avlede henne?

Hva er den grunnleggende forskjellen på kjærlighet og vennskap? Er vennskap utelukkende Agape uten Eros? Er det først når eros er fraværende at forholdet blir høvisk, kyskt og sømmelig? Kan ikke et vennskap inneholde det minste snev av fysisk tiltrekning? Er det først når forholdet blir åndelig og erotisk usanselig at det kan kalles et ekte vennskap?

Både kjærlighet og vennskap er avhengig av tydelige signaler – tydelige, men også utfordrende signaler – signaler det er kostbart å sende – signaler som inneholder et ønske om å få et signal tilbake, det jeg i Norge lærte at heter “å fiske”.
Men hvordan agner man kroken når man har vokst opp sammen og kjent hverandre i tredve år? Er det derfor jeg ikke blir sint, fordi jeg ikke vil bite på kroken? Er det agnet som ikke frister meg, eller er jeg allerede mett?

Og ligger det ikke også en uforløst tanke der, hos oss begge? Hva om det hadde blitt oss? Hvem er vel bedre egnet enn oss til å holde ut et langt liv sammen?

Siv er ikke bekymret… er jeg?
_

_

— Nå, Alice, nå vil jeg høre om alt som har skjedd i den store verden mens jeg har tuslet rundt her som en melkeku.
— Hva som har skjedd? Ingen ting det er verdt å skrive hjem om. Viserne på klokken har snurret rundt… resten har stått stille.
— Omtrent som her? Men noe må da ha skjedd?
— Nei. Jeg har i grunnen ikke noe å fortelle. Det er det samme fra dag til dag. Livet går bare videre av seg selv.
— Men du går vel ut?
— Jeg går på arbeid.
— Du kan ikke bare bure deg inne. Da treffer du jo ingen.
— Jeg tror jeg har fått nok uteliv for en stund. Jeg har fått nok av kravene.
— Nå følger jeg deg ikke.
— Jeg er lei av å føle meg tvunget til å spille med på fjolleriene, bare fordi det forventes av meg.
— Ingen kan vel tvinge deg?
— Neida, man blir ikke kommandert, men man føler blikkene, som om de sier du må gjerne la være å spille, men da får du det ikke så gøy som oss andre…  og så blir det som om de bare gjørs på å ha det ekstra gøy, bare for at du skal angre på at du ikke deltar. Og når det ikke virker, så skifter taktikken. Da blir du blir tryglet. Kom og spill med oss. Det er ikke noe morsomt når du ikke er med… og til slutt kommer bebreidelsene; du ødelegger alt!
– Snakker du egentlig om familien din nå, Alice?
– Min eksfamile mener du? Ikke egentlig. Jeg snakker om at det har vokst frem en form for samfunnskrav om at man skal gjøre noe aktivt for å finne lykken i livet, som om det er pålegg. Man er nødt til å fremstå som lykkelig dersom man skal slippe vekk. Har du aldri opplevd at du har måttet late som om du var lykkelig for å slippe unna maset?
— Maset?
— Maset om å delta i det store spillet om lykken, eksponere seg på markedet og signalisere at man er… ett eller annet, som regel at man er der i håp om å bli veiet og vurdert som attraktiv og velegnet.
— Det tror jeg aldri har skjedd. Jeg var vel heller blant dem som maste.
— Jeg trodde du helst gikk ut på egen hånd?
— Under champagnegalloppen ja. Men det var først etter at jeg begynte å studere. Da gikk jeg på bar for å bli påspandert og plukket opp, og da gikk jeg alene. Jeg likte å holde hemmelighetene mine for meg selv.
— Hemmeligheter er jo ofte noe man holder for seg selv.
— Ikke sant? Men det er lenge siden. Champagnegaloppen var allerede over da jeg traff Carl.
— Det var også et spill, ikke… med ham?
— Det er alltid et spill, Alice, men det betyr ikke at det ikke er ekte. Når noen vil ha deg til å spille med, så skal du være glad for det. Det er langt verre hvis ingen vil leke med deg.
— Uansett motiv?
— Motiver kan forandre seg. Du kan selv gjøre noe for å påvirke andres motiver.
— Tyve år… og ingen ting er forandret. Vi står fortsatt på kjøkkenet ditt og diller mens vi laver mat.
— Uten oppskrift.
— Har vi noen gang hatt bruk for noen oppskrift? Vi kan da lukte oss frem til hva som fungerer.
— Det er sant.
— Men ellers i livet har jo vi fulgt oppskriften begge to, akkurat som forventet. Du bor fortsatt i ditt palass, og jeg bor i min tre-roms i en bakgate.
— I en bakgate? I Nyhavn?
— Du forstår godt hva jeg mener, du som er så dyktig med ord og omskrivninger. Hvordan går det med boken din forresten?
— Jeg vet ikke.Sannheten er vel at jeg står fast. I blant føles det som om jeg er en anakronisme, stappfull av antikvert og unyttig kunnskap om en fortid som ingen lenger er interessert i. Jeg føler at jeg vet mer om første halvdel av forrige århundre enn jeg vet om min egen tid, og jeg har en følelse av at jeg er nødt til å vise hvor mye jeg kan når jeg forsøker å skrive.
— Er ikke det bare en enda bedre grunn til å fortsette å skrive?
— Men jeg skriver fortsatt dagbok, nesten hver dag, så jeg får absolutt dekket behovet.
— Du er ikke for streng mot deg selv?
— Kanskje jeg er for gammeldags, eller for gammelmodig?
— Jeg tror bare du har en gammel sjel. Det har jeg alltid trodd.
— Og du? Har du en gammel sjel?
— I wish…
— Jeg visste ikke du trodde på slike ting.
— Nej… man må jo ikke det… da blir man sett på som en idiot.
— Av hvem? Av de andre idiotene?
— It takes one to know one… er det ikke det man sier?
— Det skal sterk rygg til å bære sin egen overbevisning.
— Det er langt lettere å bære andres.
— Det er vel en logisk konsekvens…
— Man kan tvinge seg selv til å være lykkelig… ganske lenge faktisk. Visste du det?
— Hva skulle være poenget ved det?
— Å forhindre at man henfaller til tanker om hvordan det egentlig burde vært.
— Et selvbedrag?
— Eller en overlevelsesmekanisme? Hvordan tror du ellers jeg hadde klart å holde ut syv års ekteskap? Lukke øynene og tenke på fedrelandet?
— Hva er forskjellen?
— Bevissthet. Det er stor forskjell på å lukke øjnene og å konstruere en løgn man kan gjenta til den blir sannhet. Det var en god forestilling, det skal du vite, så god at jeg faktisk trodde det fantes noe håndgripelig bak min egen fasade. Og hvem er egentlig interesserte i å grave for dypt når alternativene er usikre? Du ser jo hva som skjer når man pirker i seg selv… da ender man opp i en treroms… alene.
— Er du ikke tilfreds med det?
— Nåja…
— Skal vi ta et lite glass til?
— Det syns jeg bestemt vi skal.

— Alice… om jeg ikke har sagt det før: Jeg har beundret deg siden første gang jeg traff deg.
— I lige.
— Jeg ville bare du skulle vite det.

_

Jeg kunne sagt elsket, men jeg syns det ordet har mistet sin opprinnelige betydning etter at amerikaniseringen har lagt seg som et skittent og klamt ullteppe over det danske språket. Det finnes vel knapt noe språk i verden hvor amerikaniseringen har bredt seg i like stor grad.
Amerikanere “elsker” alt mulig, alt fra fluesmekkere til kompostbinger. Det er nesten en gåte at de ikke har innført “loves” som et gradert alternativ til “likes” på sosiale media – med et lite, bankende rødt hjerte :

One love = ten likes.

 

— Når skal hun døpes?
— Når hun selv vil.
— Når hun selv vil? Hva betyr det? At du er i ferd med å vokse fra barnetroen din?
— Nei. Essensen i barnetroen min vil jeg alltid ha med meg. Den sitter fast, og det ønsker jeg ikke å forandre. Men jeg ønsker heller ikke å forplikte meg til å oppdra mitt barn i kirkens ånd.
— Hvorfor ikke? Du har jo selv blitt det. Det har tydeligvis ikke skadet deg, ikke på annen måte enn at du i blant fører samtaler med et ikonmaleri.
— Hehe… men jeg liker å gjøre det, Alice. Det er deilig å ha et slags symbol man kan henvende seg til og diskutere med. Religiøse mennesker er forøvrig sterkt underrepresentert blant dem som går til psykolog, og jeg mener prosentvis, ikke i antall.
— Det beviser ingen ting.
— Nei, selvfølgelig beviser det ingen ting, men samtidig forteller det litt om den utryggheten og usikkerheten som råder blant folk. Se på mennesker som opplever overnaturlige ting… ånder, besøk av avdøde slektninger og gjenferd etter folk som har bodd i huset før dem. Ingen ting kan få dem til å tvile på sine egne opplevelser, men allikevel føler de det sosiale presset, kravet fra fornuften som pålegger dem å ta avstand fra det mest naturlige som finnes, nemlig at det finnes en kraft som er større enn oss i universet. Når jeg snakker med Jomfru Maria så er hun langt mer enn et bilde av kvinne med et barn på fanget, hun er selve ursymbolet på fruktbarhet… på livet… det livet som ingen forskere ennå har funnet kilden til.
— Du vet hvordan jeg har det med religion.
— Enhver for seg selv. Ikke sant? Ingen misjonering. Tror du ikke det bunner i hvordan du er oppdratt, og hvordan din far er oppdratt?
— Vi ble ikke oppdratt likt.
— Nei, men jødene misjonerer jo ikke. Det har du lært på en eller annen måte, og det gjorde du lenge før du på egen hånd fant ut hvorfor. Da må du ha lært det av din far, ikke sant?
— Sikkert. Jeg vet hva du har sagt, men det undrer meg fortsatt hvordan Julia kan ha en Gudmor om hun ikke blir døpt.
— Det er bare i navnet. Jeg trenger ikke å forholde meg til kirken selv om jeg tror. Kirken og jeg tror ikke det samme… faktisk har vi ganske lite felles, til tross for all den støtten den har gitt meg.
— Noen ganger forstår jeg deg ikke. Er ikke troen knyttet til religionen?
— Jo… men …
— Ser du på deg selv som kristen?
— Jeg har konfirmert min tro i en alder da jeg var bevisst. Jeg har tatt imot gavene og latt meg feire. Da er jeg en kristen. Det strider mot min lojalitet å forlate min egen religion bare fordi den praktiseres på en måte jeg ikke er enig i. Det er mye ved det danske samfunnet jeg heller ikke er enig i, men jeg flykter ikke herfra av den grunn.
— Nå trekker du det langt.
— Kanskje? Jeg har mine grunner til å beholde troen min. Kan vi ikke bare la det være med det?
— Selvfølgelig. Jeg lurte altså bare på dette med dåpen.
— Jeg trodde jeg gjorde dette klart da jeg spurte om du ville være gudmor, at jeg ikke forventet noen kristen oppdragelse av henne dersom jeg falt fra. Hverken du eller Carl er kristne. Hadde jeg ønsket noe annet så hadde jeg valgt noe annet. Det er ikke religionen som skaper mennesket, det er menneskene som skaper hverandre gjennom påvirkning.
— Det gjør også mennesker som er styrt av religion.
— Nettopp! Og det er derfor jeg vil unngå det. Kunnskap og misjonering er to forskjellige ting, og jeg kan like gjerne legge til indoktrinering som en tredje. Min tro er fullstendig uvesentlig for om mitt barn skal vokse opp og bli et fullgodt menneske. Jeg har allerede syndet mot det meste i bibelen, men jeg har ennå ikke blitt fullstendig forlatt. Min Gud er fortsatt med meg. Det er en tro… en tro som jeg altså rent fornuftsmessig mener Julia fint kan klare seg uten.
— Jeg vet ikke om du egentlig overbeviser meg.
— Nei… jeg vet ikke engang om jeg overbeviser meg selv. Det er på en måte litt… det strider litt mot mine prinsipper, men samtidig ser jeg ser hva som er i ferd med å skje. Latterliggjøringen av religiøse, sjikaneringen, karikeringen… hvem vet når det vil eskalere? Vi blir bare dummere og dummere for hver dag som går. Du kan åpne en nettavis og finne en quiz som går ut på å kunne identifisere forskjellige kjente menneskers hunder! Hvilken hund tilhører Paris Hilton, Justin Bieber og Madonna? Og så får man poeng. Blir man noe klokere av det? Har medias samfunnsoppgave virkelig forandret seg så totalt at de nå ikke lenger skal drive med folkeopplysning, men med folkefordumming og nedsløving?
— Slik har det da vært lenge.
— Desto verre! Vi tillater jo dette! Jeg syns… det er ting som forandrer seg når man får barn. Lojaliteten skifter. For bare noen måneder siden tenkte jeg helt annerledes.
— Men hvor er sammenhengen?
— Sammenhengen er at vi på nytt er inne i en brytningstid, akkurat slik som da kristendommen kom til Skandinavia, og akkurat som forrige gang, oppstår det strid. Historien blir glemt, eller bevisst skjøvet til side. Media skildrer kun overflaten og ignorerer de lange linjene. De bare legger til rette for at det samme skal skje på nytt.
— Det er jo det de lever av, å skape nyheter.
— Jo, men må det alltid være dårlige nyheter som er målet? Hvor tjent er vi egentlig med at media har makt til å skape katastrofer? For det er det de gjør. De bygger bare opp under hatet, selv om journalister med høyere utdanning burde kjenne sin historie. Det religions-skiftet vi opplever i dag, føyer seg jo perfekt inn i mønsteret fra den gangen de kristne ville smide ud den gamle gudelæren. Det er de samme argumentene og den samme fiendtligheten.
— Fiendtlighet mot de kristne, mener du, at de omsider møter seg selv i døren?
— Det hadde jo vært det enkleste, men det er ikke først og fremst kristendommen man vil til livs, det er all gammel religion. De kristne er ikke noe problem, ikke ennå. Det er muslimene som først og fremt er problemet, fordi de anses som langt mere aggressive. Det er en ny tro i emning – en ny visshet bygget på fornuft og vitenskap, og alle de som hatet religionsundervisningen på skolen kan nå stå frem og slå seg for brystet: Det var akkurat det vi sa, det var en fullstendig bortkastet undervisning. Vi burde heller lært noe fornuftig!
— Og nå hevner de seg liksom? Tror du virkelig den gjengen er smarte nok til å organisere en trosrevolusjon? De som var imot religionsundervisningen var ikke akkurat de skarpeste knivene. Dessuten var ikke religionen det eneste de var imot. De mente det samme om historie… det mente vel egentlig det samme om hele skolen.
— Nå skal vi ikke gre alle over én kam, men de er mange, Alice, og de er lette å lede. Vi snakker faktisk om flertallet av jordens befolkning, et flertall som aldri har blitt påtvunget noen annen undervisning enn det som har vært i makthavernes interesse.
— Jeg trodde du snakket om Danmark. Men ok. I global sammenheng blir det annerledes.
— Men hva er egentlig definisjonen på global sammenheng idag? Vi har et åpent arbeids og innvandringsmarked i hele Europa. Hvem er det som først og fremst kommer til Danmark for å søke lykken? Er det de smarte og velutdannede, eller er det helt vanlige arbeidsfolk? Og hvem er det som kommer som flyktinger? Er det en overvekt av resurssterke og kunnskapsrike flyktinger tror du? Hvilke grupper er det egentlig som står mot hverandre? Det er hos den etnisk danske befolkningen problemene i første rekke oppstår, når de kunnskapsløse møter de kunnskapsløse. Dansker med total uvitenhet om religion, møter innvandrere hvis eneste undervisning faktisk kun har handlet om religion, og som attpå til kommer fra land der religionen ikke bare er en trosretning, men også en totalitær og overstyrende samfunnsordning. Det er manglende kunnskap som skaper konflikter, manglende kunnskap i tospann med en klokkertro på egen overlegenhet og sannhet.
— Og hvor plasserer du meg?
— Hvordan ville du følt det dersom du plutselig befant deg i et regime der alle skulle gå på toalettet i full offentlighet, uten noen form for beskyttelse mot innsyn?
— Men, det er jo en fullstendig latterlig sammenligning.
— Er det egentlig det? Hva er unaturlig ved å gjøre sitt fornødne? Alle mennesker gjør jo det. Hva er unaturlig med nakenhet? Vi er født nakne. Hvorfor er vi da så redde for å vise frem kroppene våre? Ser du ikke sammenhengen? Det ligger i kulturen vår hva som er sømmelig og passende, ikke i genene våre.
— Men vet de ikke dette, de som velger å komme hit? De vet jo hvordan det er her?
— Gjør de det? Har de lært om det på skolen tror du? Og hva har de lært om oss, dersom de i det hele tatt har lært noe som helst? Har de lært at vår kultur er bra? Nei. De har lært det motsatte, at vår kultur er i strid med deres religion.
— Det er det som er så merkelig. De burde kanskje ha flyktet til et land med samme kultur?
— Hvorfor flyktet danskene til Amerika, og hvorfor klumper de seg fortsatt sammen og spiser frikadeller i fløtesaus? Da danskene flyktet og svenskene og nordmennene og irlenderne flyktet, og alle italienerne og franskmennene flyktet, så tok de også med seg sin egen kultur til sitt nye hjemland. Hva skjedde med den eksisterende kulturen i Amerika? Den ble erobret og bekjempet av kolonimaktene. Og da innvandrerne strømmet til og ble overtallige, ble den eksisterende kulturen utryddet, helt fullstendig. Er det noen som savner den? De som savner den kan finne den på museum.
— Og nå er det vår tur? Historiens hevn? Så om litt finnes vår kultur også kun på museer?
— Nei. Så galt går det nok ikke. Men det vil komme til krig, langt verre enn idag, det er jeg overbevist om, og den vil også komme hit. Jeg vil ikke at Julia skal trenge å forsvare en tro hun ikke nødvendigvis deler dersom det skulle komme til konfrontasjon. Derfor vil jeg ikke døpe henne. Det skal ikke finnes noe spor i noe register som kan knytte henne til noen religion. Ikke før hun eventuelt velger det selv.
— Er du ikke litt vel dramatisk nå?
— Det var akkurat det spørsmålet mange jøder også stilte da Hitler kom til makten. Er det ikke litt dramatisk å flykte? Hvordan gikk det med dem? Det er uforsonlige krefter som står mot hverandre. Det er nødt til å komme en konflikt ut av det. Når en haug med imbesille gis en ytringsfrihet de ikke klarer å forvalte, og selvfølgelig bruker den til å tirre en kultur som er dypt forankret i krav om hevn mot mennesker som vanhelliger deres religion, så er det to primitive kulturer som står mot hverandre. Vi har allerede sett resultater, og tro meg, vi har kun sett begynnelsen.
— Sånn har jeg aldri hørt deg snakke før.
— Jeg har heller aldri vært så redd før. Nå skal det være valg i Sverige. Hvem er det som fosser frem? Sverigedemokratene – en ansamling av mennesker med det mest foraktelige menneskesynet man kan tenke seg. Men de ligger faktisk an til å få tyve prosent oppslutning. Gjør de det, vil det si at det finnes omtrent lik mengde innvandrere som innvandringsmotstandere i Sverige. For hver innvandrere man ser, så ser man altså samtidig én person som er innvandringsfiendtlig. For hver eneste innvandrer finnes det altså én som ikke vil ha ham der. Konfliktstoff? Definitivt.
— Du kan ikke skylde på demokratiet.
— Nei. Og jeg gjør ikke det. Men hva består et demokrati av? Hvem finnes det flest av, spurte Ibsen, kloke mennesker eller dumme mennesker? Selv i våre dager, med lik rett til utdanning for alle, vil det fortsatt finnes en rekke mennesker som enten helt bevisst velger bort utdannelse, eller som rett og slett er for dumme til å kvalifisere seg. Demokratiet kan ikke skille mellom kloke og dumme, utdannede og uutdannede eller skille ut de kunnskapsløse og frata dem sine rettigheter, for da er det ikke lenger noe demokrati.
— Kanskje vi burde hatt en ordning der man måtte kvalifisere seg for å få lov å stemme?
— Det skulle tatt seg ut.
— En test for å få lov å bli politiker?
— Hvem skulle da representere de ukvalifiserte? En slags støttegruppe av statslønnede bistandsadvokater?
— Det var bare en tanke…
— Slik jeg ser det, finnes det ingen politisk vilje til å engang forsøke å unngå konflikt. Jo større konfliktfare, desto større grunn til intensivert overvåking av befolkningen.
— Den diskusjonen har vi tatt.
— Mm. Men bare for å avslutte; vi har kanskje kommet litt nærmere å kjenne “sannheten” i dag, men gir det oss rett til å oppføre oss som idioter? Den nye troen er basert på moderne kunnskap, og da inkluderer det også kunnskap om viktigheten av toleranse, menneskeverd og respekt. Det demokratiske problem reises gjennom spørsmålet; hvordan kan vi forvente at mennesker som ikke engang er i stand til å båndlegge sine egne ytringer i lukkede sosiale settinger, skal kunne klare å forvalte en total offentlig ytringsfrihet? Men kan vi egentlig ha et demokrati uten full offentlig ytringsfrihet? Det er der jeg kommer til kort når jeg skal svare, for jeg mener at ytringsfriheten er en av grunnpilarene i demokratiet, men samtidig tenker jeg at når samfunnet ikke generelt kan respektere individets rett til å utsette seg selv for fare, så bør også konsekvensen av det medføre visse begrensninger i ytringsfriheten.
— Individets rett til å utsette seg selv for fare? Når ble den innskrenket?
— Ved påbud om bruk av hjelm og sikkerhetsbelter, bare som eksempel. Det i seg selv er en langt større inngripen i menneskets frihet enn å forby blasfemi. Det er langt farligere å tirre muslimske fundamentalister med tegninger av Muhammed som gris, men det skal vi altså oppfordres til gjennom media, bare for å demonstrere vår frihet liksom?
— Det er vel ikke så mange som har dødd av å gjøre det?
— Det vet vi ikke. Vi kan ikke med sikkerhet vite hva som ligger bak enhver handling, men vi vet at det har blitt gjort forsøk på attentat mot folk som har publisert blasfemiske tegninger. Provokasjon og aggresjon. Årsak og virkning. Historien ligger der til almen beskuelse for de fornuftige. Det er bare å lese og la sin fornuftige intelligens ta styringen. Hadde vi giddet å lese historie hadde vi kanskje unngått blasfemiske Muhammedtegninger og annen åpenlys provokasjon. Hadde man giddet å lese historie hadde man kanskje klart å unngå at den gjentok seg. Sett i lys av historien og det vi vet i dag, hersker det jo liten tvil om at tilhengerne av den gamle norrøne gudelæren på ingen måte var noen tullinger som hadde latt seg forlede i større grad enn de kristne, til tross for at de kristne på den tiden mente nettopp det. Argumentene i dag er nøyaktig de samme og historien får lov å gjenta seg. Vi er i ferd med å få nok en ny trosretning – en ny trosretning som sprer hat og misnøye mot den gamle. En gang vil den også gå under. Men en slik tese kommer tilhengerne aldri til å godta, fordi tilhengere av “den nye sannheten” er minst like sterke i sin overbevisning som muslimene er i dag… og som de kristne var da vi ble tvangskristnet.
— Du kan puste nå.
— Beklager.
— Nei, for all del. Jeg vet ikke om jeg er enig i alt, men det er interessant å høre ditt perspektiv. Hva med muslimer som ønsker å opprette shariadomstoler overalt hvor de kommer? Skal vi tolerere det?
— Selvfølgelig skal i ikke tillate det, men vi skal møte det med ordentlig og respektfull argumentasjon, ikke bare avfeie det med at de som ikke liker seg her kan pakke sakene sine og reise sin vei, slik man gjør i Australia.
— Men ville ikke det sette et stopper for slikt?
— Å kaste ut alle som ønsker forandring? Joda, det vil sette en effektiv stopper for enhver utvikling. Men er det egentlig noe bedre at fundamentalistene ligger og ulmer under bakken? Er det ikke bedre å møte dem i lyset og imøtegå argumentene deres? Jeg mener det er vår plikt som opplyste mennesker å bruke vår forståelse i møte med det ukjente, i stedet for å skape oss et fiendebilde. Vi, med vår kunnskap, må også møte opp til timene og tilegne oss deres kunnskap, ikke bare tre vår mildest talt skranglete overbevisning nedover hodene på dem. Når en av sjefene i det norske selskapet Statoil overnatter i en gamme for å få de underjordiskes godkjennelse til å reise ett nytt bygg, så utviser han en klokskap jeg trodde forlengst var utdødd i Norge. Den typiske norske reaksjonen ble dessverre som forventet; latterliggjørelse og gjentatte forsøk på å få ham til å komme med innrømmelser og ta avstand fra at slik gammel overtro har noe i en byggeprosess å gjøre. Det hevet han seg heldigvis over.
— Sånt gjør man jo i Island også.
— Island er et land jeg definitivt vil tilbake til. Har du vært der?
— Nei.
— Skal vi spise på terrassen? Det er fortsatt varmt ute… og jeg har varmelampe.
— Det forbauser meg ikke.

Så er alvoret over for i aften… eller?

 

_

You can fool all the people some of the time,
and some of the people all the time,
but you cannot fool all the people all the time.

Abraham Lincoln

_


_

Et déjà vuan illusory feeling of having experienced a present situation; a form of paramnesia – av enkelte også beskrevet som en feil i hjernen.
Jeg opplevde noe som ble ved å forfølge meg et par dager, altså som en tanke, for det var ikke selve fenomenet jeg ikke kunne komme løs fra. Jeg bestemte meg for å lese meg opp og forsøke å bringe på det rene hva et déjà vu egentlig er, men da jeg omsider fikk tid til å begynne å lese om det, fant jeg ut at interessen min merkelig nok hadde forduftet, sluppet taket i meg og latt seg slynge ut i universet. Og antagelig var det til det beste, for det var ikke stort å hente.
Det eneste jeg klarte å bringe på det rene, var at det ikke finnes noen omforent vitenskapelig tanke om hvordan et déjà vu oppstår. Jeg kunne lese at “et stort antall av befolkningen” opplever dette “opptil flere ganger” i løpet av livet, samt noe pseudo-vitenskapelig svada som jeg kunne skrevet selv, hvilket jeg også bestemte meg for å gjøre.

Men det gikk bare et kvarter før interessen dabbet, på nytt, så det ble ikke stort jeg skrev:


Slik er det:

Déjà vu er en plutselig forutgående reprise – en slags dekronologisert determinologisk forrykkelse, som avspilles som følge av et parauniversalt sammenstøt. Evnen til å oppfatte denne forutgående reprisen varer kun til man blir seg den bevisst. Da skifter perspektivet og det er selve opplevelsen som blir liggende på det fokuserte plan. Man slutter således å observere fremtiden, fordi fremtidsopplevelsen overskygges i bevissthetsdreiningen mot samtidsopplevelsen, slik at det fremskutte øyeblikket forlates til fordel for nåtiden i en erkjennelse av at man har opplevd å få fremtiden avspilt for øynene sine.

Men sett at vi hadde klart å holde fokus og forbli i fremtiden? Sett at vi lot oss fange i et parauniversalt déjà vu og forbli der til neste déjà vu… osv. Da kunne vi etter hvert levert inn lottokupongen i full forvissning om gevinst.
Men, vi bryter altså inn i handlingen og sørger for at magien forsvinner – antagelig som følge av selvoppholdelsesdrift  – en redsel for å møte vårt andre jeg i en parallell verden.

_

Åndenes hus

Jeg opplevde altså et déjà vu på kjøkkenet mens Alice og jeg laget mat.
— Har du noe sopp, for eksempel noen hermetiske kantareller?, spurte hun og snudde seg mot meg, og i det samme falt noe ned fra kjøkkenventilatoren og landet i gryten med et smell.
— Herre min fred! Er det ånder her?

Men dette skulle altså først komme til å skje en liten stund senere.

Har du noe sopp, for eksempel noen hermetiske kantareller?
I det samme løsner det noe fra ventilatoren. Jeg vet hva det er: Det er en magnetisk bokstav – en S som Shaya har plassert der for å “bevise” at ventilatoren er magnetisk, selv om den egentlig ikke er det. Jeg vet ikke helt hvordan hun klarte å feste den, kanskje med tyggis? Jeg vet at den vil havne i gryten med et smell.
Og så gjør den det. Og så vet jeg nøyaktig hva Alice vil si:
— Herre min fred! Er det ånder her?
Og så er øyeblikket over.
— Wow! Akkurat dette har jeg opplevd før. Jeg visste den kom til å falle, og jeg visste nøyaktig hva du kom til å si.
— A glitch in the matrix?
— Jeg tuller ikke, Alice! Jeg visste helt presis hva som skulle skje, helt fra du spurte om jeg hadde kantareller.
— Vi har jo gjort dette før. Kanskje du blander sammen?
— Hva mener du med at vi har gjort dette før?
— Den sommeren du var på ferie i Danmark… da vi laget mat den første kvelden, da vi var alene, husker du ikke? Da var det også noe som falt ned.
— Det var først flere dager senere, og det var en pose, ikke en magnet.
— Men allikevel… kanskje det var det du tenkte på?
— Nei. Dette var her og nå. Et déjà vu. Det var et tegn!
— På hva?
— Hva om déjà vu er det endelige beviset på at deterministene har rett?
— Hvorfor det?
— Hvordan kan man ellers se inn i fremtiden hvis den ikke er forutbestemt? Det er da enkel logikk.
— Måske en smule for enkel? Har du soltørkede tomater?
— Tror du meg ikke?
— Jo, selvfølgelig. Men vi skal lave mat nå.
— Kanskje det finnes en boks med hermetiske i kjelleren. Jeg har ikke helt oversikt over hva vi har. Er det viktig? Skal jeg gå og se?
— Tør du det da? O-o-o… åndenes hus kaller. Kanskje du blir slukt av et gammelt mini-déjà vu og blir der nede for alltid. Da må jeg spise alene.
— Alice…vet du, det er egentlig genialt tenkt!
— Hva er genialt?
— Å forbli. Å bli fanget i et déjà vu, eller rettere sagt; å la seg fange, aldri komme ut av det igjen. Det ligger en historie der… tenk deg en person som hele tiden vet hva som kommer til å skje før det skjer, og så kanskje han får et déjà vu inni et déjà vu … og ett inni der igjen.
— Skal du…?
— Okei… jeg skal gå… jeg går nå. Hold øye med babycallen.

_

En svak duft av lillekonvall og syriner er fortsatt tilstede når jeg passerer døren til Mones lille au-pair-leilighet på vei mot kjellertrappen. Nå er hun i Paris, og om ikke så lenge vil hun være i samme rom som Beyoncé, som jeg vet hun forguder.
“Been there, done that.”
Jeg sa ingen ting, bare at jeg var misunnelig. Det betyr noe å være i samme rom som noen man beundrer… puste i samme luft. Men det går bare én vei. Beyoncé beundrer hverken Mone eller meg, eller noen andre tilfeldige tilskuere for den saks skyld. Hun tar seg tvert imot betalt for å bli beundret. Det er noen som har det…
Soltørkede tomater… det burde vi ha… det er jo voldsomt populært i Miami… om da trendene ikke har skiftet siden sist jeg var der. Det kan jo tenkes de gikk av moten forrige helg… se det.

Jeg slukker lyset etter meg når jeg går opp. For alt jeg vet kan det være herfra de stammer – uhyrene fra Penny Dreadful – de med egyptiske tatoveringer fra Dødehavsrullene innenfor huden. Vel, det får så være. Om de er i kjelleren min, så velbekomme, men de må bare ikke tro jeg gidder å betale strømregningen for dem.

_

Aftens … eller nattmat…

— Ta-da! Pasta futuro, med ovnsbakt lam og kylling, servert med en Château de Chavu, deux mille quatre-vingt huit.
— Wow!
— Forsyn deg.
— Takk.
— Må jeg også by på litt tilbehør? Asparges naturell, pluss en liten ratatuoille improvisé med squash, hvidløk, revet sitronskall, litt piskefløte, litt parmesan, chili, hermetiske kantareller og soltørkede tomater, samt en magnetisk S for ekstra added flavour… ratatuoille magnétique de maison des esprits. Pass for tallerkenen, den er varm!
— Jeg er bare nødt til å gifte meg med deg.
— For sent! Den sjansen har du forspilt. Skål!
— For deg, og for maten.
— For oss… og for åndenes hus.

Jeg tenker på boken, Åndenes Hus av Isabel Allende. Jeg tenker på Clara, hun som kunne få ting til å flytte på seg uten å røre ved dem, og som kunne se inn i fremtiden. Hun valgte å bli stum da søsteren hennes døde, som om det var hennes feil fordi hun klarte å forutse det, men ikke forhindre det.
Etter søsterens død har hun ikke mer å si – og slett ikke om fremtiden.
Hun forblir stum, helt til hun gifter seg med Esteban, mannen som egentlig skulle giftet seg med hennes avdøde storesøster – mannen hun hadde elsket siden hun var barn – mannen som senere avslører seg som prototypen på maskulin sjåvinisme og brutal ufeilbarlighet.
Og så går det som det må når den fysisk underlegne Clara møter maskulinitetens uforsonlige og bryske stahet, parret med dens brutalt fysiske overlegenhet. Den sterke blir den svake, og ord som omsorg, aktsomhet og kjærlighet til sine medmennesker, faller på stengrunn.
Det er makta som rår.
Det eneste man kan møte den med er avholdende taushet.

“Når en kvinne tier, er det fordi hun har noe viktig å si.”
_

Jeg tror vi lærer det tidlig, at vi skal være forsiktige med å si for mye, og spesielt dersom vi risikerer å sette en mann i forlegenhet. Det er bedre å tie enn å utsette seg for en manns ukontrollerte vrede. Det handler om å overleve, om at vårt overordnede formål er å være tilstede i våre barns liv og beskytte dem – et instinkt som har blitt nedarvet i oss gjennom slekt etter slekt siden steinalderen. Det er den sterkestes rett.
Når mennesker kommer sammen, vil det over tid utvikle seg et hierarki, gjerne et stilltiende hierarki, men det vil alltid finnes en ulik maktfordeling, selv om det aldri kommer til uttrykk gjennom konfrontasjon, kun gjennom adferd.
I et forhold mellom to mennesker vil det også handle om adferd, om grader av underdanighet og selvutslettelse. Man utraderer alltid noen deler av seg selv for å oppnå fordelene: kjærlighet og vennskap. Allerede som barn lærer vi oss kodene.

Alice og jeg lærte oss kodene for sameksistens som andre barn, men vi vokste kanskje litt tettere sammen i lys av den eksisterende konflikten mellom min farfar og hennes far. Det ble oss mot overmakten; en farfar som helt åpenlyst var imot vennskapet vårt og nektet Alice adgang til huset. Og plutselig kan jeg ane parallellen til Blanca og Pedro i Åndenes Hus, selv om den på ingen måte var noe i nærheten like dramatisk. Og jeg kan gå enda lenger tilbake i historien, til Romeo og Julie eller stoppe ved Hamsuns Victoria og Johannes, hvor det var klasseskillet som ble utslagsgivende.

Jeg snakket aldri om Alice hjemme. Jeg provoserte aldri farfar med å spørre hva galt Alice hadde gjort. Jeg holdt klokelig munnen lukket.

— Det ble aldri noe av den hekken du skulle plante?
— Hekken? Mot veien mener du?
— Foran muren til naboen. Du sa du skulle plante en hekk der, fordi det lignet på en fengselsmur.
— Mm, jeg husker det når du sier det. Jeg har bare glemt det. Det får bli til neste år.
— Hvordan går det med ham forresten? Er han like sint fortsatt?
— Nei… han har blitt dårlig til bens.
— Nåh… det forklarer jo det hele.

Vi ler, dukker ned i barndommen… assosiasjoner, digresjoner… vi har så mye å ta av. Vi har en lang historie, en historie som spenner over hele vårt bevisste liv. Vi kjenner hverandre på en måte som ingen andre noen gang kommer til å kjenne oss.

— Du likte aldri å konkurrere.
— Nei… jeg gjorde ikke det.
— Hvis jeg begynte å telle, så trakk du deg. Da ville du ikke spille mer.
— Jeg ville ikke konkurrere med deg.
— Men det er jo nettopp det tennis går ut på, Alice, å konkurrere!
— Jeg vet det. Men jeg har aldri villet konkurrere med deg.
— Tenk at vi er så forskjellige.
— Ja. Du hater å tape. Da blir du sint.
— Ikke sint. Men jeg blir litt misfornøyd med meg selv.
— Jeg likte ikke når du ble sint, eller misfornøyd. Du ble misfornøyd selv om du tapte i spill der det bare er snakk om flaks.
— Jeg vet du mener det, at det bare er flaks om man vinner i spill. Det er ikke det.
— Hvordan kan det være annet enn tilfeldigheter når man når man slår terninger?
— Hvem som helst kan egentlig kaste terningene for deg uten at det trenger å forandre sluttresultatet. Det man får på terningene er bare det man har å spille med. Spillet er det som skjer mellom terningkastene, selv i ludo.
— Jada… du har sikkert rett.
— Du hadde slått meg i tennis hvis du hadde villet, jeg mener hvis vi hadde spilt på alvor.
— Det får vi aldri vite.
— Men du visste det?
— Kanskje…

_

Siv er ikke bekymret… er jeg?
Jeg har et uforløst behov for å lufte tankene mine med noen utenfor husets fire vegger, og merker selv at jeg snakker for mye. Alt skal liksom ut på én gang, og selv et uskyldig spørsmål eller en tilfeldig kommentar kan vris i en retning hvor jeg får utbasunert alt jeg har kontemplert over i stillhet. Ikke at det er vanskelig å finne utløp for slikt her i huset, men det er alltid så mye annet jeg finner det viktig å snakke om, enten med Siv, eller med Mone, de gangene vi to setter oss ned og snakker. Som regel er det Mone som tar initiativ til å snakke, og da er det hun som får lede samtalen, naturlig nok. Jeg liker samtalene med Mone, selv om de alltid handler om henne. Jeg trenger bare se tilbake på meg selv som nittenåring, så forstår jeg hvorfor. Det er min tur nå, min tur til å gi videre alt jeg selv mottok på hennes alder, men også senere, for jeg opplever henne som langt mere avansert i sine betraktninger enn jeg selv var. Noen ganger kan jeg høre dem le på kjøkkenet, hun og Siv, og når jeg en sjelden gang befinner meg innenfor rekkevidde og kan høre hva de snakker om, kan jeg føle meg litt utenfor og dum når de samtaler og ler av ting jeg rett og slett ikke forstår. Jeg har lenge hatt en mistanke om at Mone er svært intelligent, matematisk intelligent, akkurat som Siv. Det er kanskje også derfor jeg føler meg smigret hver gang hun vil snakke med meg om ting som er viktige for henne… ting hun åpenbart ikke ønsker å snakke med Siv om. I blant kan jeg ta meg selv i å misunne jeg henne litt, både ungdommen og mulighetene som ligger foran henne. Jeg har en følelse av at jeg vil komme til å lese om henne en gang i fremtiden, at hun en gang kommer til å gjøre noe oppsiktsvekkende som fortjener oppmerksomhet, i positiv forstand.

Jeg trodde vel det om meg selv også en gang, at jeg en gang skulle bli en viktig person. Men det var bare en drøm, som Alice sier det, og ikke en ambisjon. Merkelig i grunnen, at jeg som så til de grader misliker å tape aldri har hatt noen ambisjoner… bare drømmer.
Skal man realisere drømmene sine, må man våkne, har jeg lest. Jeg har vel aldri våknet heller, ikke ordentlig. Jeg har ikke trengt å våkne. Jeg har klart meg helt utmerket ved å smile til verden og gjøre meg til… gjøre meg lekker innenfor rammen av akseptert sømmelighet.
Man skal kun bevege seg utenfor rammen når ingen ser det… selv om den mest berusende opphisselsen bestandig har vært knyttet til risikoen for å bli avslørt – å bli tatt med buksene nede og hånden i godteposen.

Tankene spinner av seg selv mens jeg venter på plinget fra mikroen. Har jeg virkelig blitt beruset av to glass vin… eller ble det tre? Jeg husker ikke lenger. I mine velmaktsdager kunne jeg drikke halvannen flaske og fortsatt ha balanse og tydelig diksjon. The rain in Spain falls mainly on the plain… og der står fru Ibsens ripsbusker og andre buskvekster… i regnet på de spanske høyslettene. Det er ikke vanskelig å være et ekko av seg selv… repetere en innlært bevegelse… som å spille måneskinnssonaten med metronomisk presisjon. Var det en fordekt protest? Var det for å vise verden at jeg bare ble en maskin dersom jeg ble tvunget til å lære å spille piano?
Jeg har alltid protestert… det er etter meg hun har det, Julia, når hun protesterer på ting som er til beste for henne … det må jeg alltid huske hvis det noen gang kommer til å irritere meg, at hun har det fra meg.

Det har blitt sent… det er tiden for de intime betroelsene… tiden for avsløringer og varm solbærpai med vaniljesaus.

— Har du merket noen forskjell etter at Julia ble født?
— Hva tenker du på?
— På deg selv… rent fysisk.
— Ikke nå lenger. Jeg har vært til EU-kontroll uten å få noen anmerkninger, for å si det sånn.
— Du ser godt ut… du har ammet deg ned i vekt allerede.
— Kan man det?
— Det var det jeg gjorde…  og ellers?
— Hvordan ellers?
— Du vet… sex?
— Sex? Oj! Hehe…vel… jeg har ikke fått noen klager, for å si det sånn. Hvorfor spør du? Har blitt terapeut?
— Jeg bare tenkte på meg selv. Jeg orket ikke engang tanken. Jeg ble frigid.
— Det har du aldri fortalt. Hvor lenge da?
— Vil du høre om det?
— Ja… om det ikke…
— Jeg kunne egentlig godt tenke meg et glass vin til. Har vi noe mer?
— Det kanskje litt dumt å åpne en ny flaske? Men jeg har en japansk single malt.
— Japansk? Seriøst?
— Det sa jeg også, men den skal visstnok være utmerket. Jeg fikk den av Andreas, og han pleier å vite hva han serverer…

_ _ _

— Vil du høre hvordan jeg ble kurert?
— Gjerne.
— Jeg var utro.
— Var det derfor du flyttet ut?
— Nei. Ingen sammenheng. Det skjedde mange år tidligere, bare tre måneder etter fødselen. Det var en jeg traff… helt tilfeldig, som man jo alltid gjør. Det var en søndag jeg hadde lyst til å gå en tur for meg selv, og jeg hadde heldigvis pumpet meg så Torben kunne ordne med matingen om jeg ble for lenge borte. Jeg hadde først tenkt å bare gå litt rundt, men så kom jeg forbi et galleri, galleri Nybro, hvor de hadde en satt ut et skilt som nesten stengte fortauet, du vet et sånt skilt som man bretter ut og som står av seg selv. Det var ingen kjent kunstner som stilte ut, ingen jeg kjente til, men jeg fikk plutselig lyst til å gå inn. Jeg vet ikke om du husker det, men det er en liten trapp opp. Galleriet ligger omtrent en meter over gaten, og akkurat da jeg var midt i trappen kom hun ut, og så ble vi stående der, liksom litt rådville, helt til hun sa det var den som var på vei ut som normalt skulle gå først. Og det hadde hun jo rett i. Så jeg sa unnskyld og gikk bakover for å slippe henne frem, og så tråkket jeg selvsagt på skiltet og rev det overende, men ikke bare rev jeg det overende, jeg havnet også oppå det, så hele plakaten falt ut av rammen. Det var jo en ganske latterlig situasjon, så vi måtte selvfølgelig le litt av det hele, og etterpå ville hun hjelpe meg å sette det på sammen igjen, fordi hun følte seg litt medskyldig, som hun sa. Og etter mye latter fikk vi det endelig på plass, og så endte det med at vi gikk på café. Hun var fra Færøyene. Ingjerd het hun, og fortalte at hun jobbet som viltobservatør, du vet en der klatrer i fjellet og ser etter at fuglene får hekke i fred for jegere og eggsankere og andre som plyndrer redene. Jeg sa at jeg aldri hadde vært på et fjell, men at jeg én gang hadde fløyet over Alpene på vei til rivieraen. Det mente hun var så nært at det fikk holde, og at vi således allerede hadde en hel masse til felles.
— Snakket hun dansk?
— Javisst, hun snakket meget godt dansk. Hun hadde også studert i København. Jeg husker vi bestilte hvitvin og noe italiensk mat. Jeg hadde ikke drukket på en stund, så jeg merket det godt da jeg hadde drukket en halv flaske vin.
— Sånn som jeg har det nå?
— Antagelig. Kjeder jeg deg?
— Tvert imot.
— Vi må nok ha sittet der en stund, for det det ble etterhvert ganske varmt da solen kom rundt hjørnet, vi satt altså utendørs. Det var forresten på den italienske pastarestauranten som ligger over gaten for Vor Frue. Den har visst skiftet navn senere, men den er fortsatt italiensk.
— Jeg vet hvilken du mener.
— Ok. Da vet du hvor vi er, innerst mot veggen, omtrent midt i lokalet. Det var sånne balkongkasser der på den tiden, med røde roser hvis jeg ikke husker feil. Ganske romantisk.
— Jeg har vært der. Jeg tror blomsterkassene er der fortsatt.
— Hun hadde en tykk genser, altfor varmt til å sitte i solen med. Så vi ba om regningen og etterpå begynte vi bare å gå, sammen, som om ingen av oss hadde lyst til at vi skulle skille lag, og plutselig var vi utenfor hotellet hennes som lå bare et par kvartaler unna. Hun lurte på om jeg ville bli med inn og ta en drink i baren. Hun skulle bare skifte først, til noe som ikke var så varmt. Men så spurte hun om vi ikke heller skulle gå opp på rommet hennes. Hun hadde et flott rom med balkong, på øverste sal. Vi kunne godt ta en drink der, hvis jeg ville.
— Og det ville du?
— Jeg var ikke sikker. Jeg måtte ringe hjem først å sjekke at alt var i orden, og om det var ok at jeg ble en stund til. Jeg sa jeg hadde truffet en venninne. Torben var ikke så glad for det, men da jeg lot han få snakke med henne, var det i orden. Hun spurte ham bare om hun kunne få låne hans kone litt til, og da kunne han jo ikke godt nekte.
— Han visste ingen ting, om at du likte jenter mener jeg?
— Nej. Det var ikke sånt vi snakket om.
— Og så bare hoppet dere til køys?
— Nei!
— Men det var det du ville?
— Nei… du må høre.
— Sorry, jeg skal ikke si noe mer. Bare fortsett.
— Det var ingen ting som “lå i luften”. Vi gikk opp på rommet hennes, og hun vrengte av seg den varme genseren med en gang hun var innenfor døren, og så gikk hun på badet for å friske seg opp litt.
— Hvor gammel var hun?
— På min alder. Rundt fem og tyve, vil jeg tro.
— Så det var etter den første?
— Ja. Den andre gangen var det ingen problemer. Vi tok en hvitvin fra minibaren, og gikk ut på balkongen, og så spurte hun plutselig om å få se på hendene mine. Hun sa hun hadde lagt merke til hendene mine og syns jeg hadde fine negler, i motsetning til henne, og hun lurte på hva jeg gjorde med dem. Jeg tror ikke hun brukte noe særlig sminke til vanlig. Hun virket ikke som en som pyntet seg noe særlig. Hun var ganske grovbygget og egentlig litt maskulin, men hun var absolutt pen, på en slags bondsk måte, om du skjønner? Sunn, kjernesunn, slik man blir av å vokse opp på kjernemelk og fersk fisk. Godt trent var hun også, etter å ha travet i fjellet. Så jeg forklarte litt om hvordan man steller neglene, og så viste jeg henne hvordan hun skulle skyve ned neglebåndene. Det hadde hun aldri gjort før. Jeg tror nok det var litt skuespill med, for hun la plutselig armen rundt livet mitt og sa hun følte seg litt ustø. Hun var ikke så vant til å drikke alkohol. Men hun jo kunne like godt ha støttet seg til rekkverket, så jeg tok det for det det var, en invitasjon til intimitet. Men da vi begynte å kle av hverandre, ble jeg helt plutselig pisse redd, og ville trekke meg. Jeg kunne ikke la henne tro det var på grunn av henne, og det var det jo heller ikke, så jeg ble nødt til å si det som det var, at jeg hadde et nyfødt barn, og at jeg ikke hadde orket å ha sex etter fødselen, og at nå var jeg bare redd, selv om jeg hadde lyst.
— Forstod hun det?
— Det var så tydelig at selv et barn ville forstått det.
— Hadde hun barn selv?
— Hun hadde aldri vært sammen med en mann. Men det fikk jeg vite senere… etterpå, kan du si.
— Så det skjedde altså noe etter hvert?
— Ja. Det ordnet seg. Skal du ha detaljer?
— Hvis du vil…
— Nei, men poenget var egentlig at jeg fikk lysten tilbake.
— Og Torben? Forstod han hva som hadde skjedd?
— Hvis du spør ham i dag, så vil han sikkert svare ja, men jeg tror ikke han forstod annet enn at han til slutt ble så uimotståelig at jeg ikke lenger klarte å avvise ham.
— Var det noen forskjell å ligge med en mann etterpå?
— Etter Ingjerd?
— Etter fødselen.
— Det var som normalt. Har du tenkt å forsøke?
— Nei.
— Og du har ikke noe behov for å bli kurert?
— Nei… ikke det jeg vet.

Lysene har brent brent ned. Det kun en liten flamme igjen som nekter å slukke. En kort veke som normalt burde druknet i smeltet stearin, tviholder på livet og blafrer opp med små mellomrom, hver gang jeg tror den har sloknet for godt. Naboene har slukket alle lysene. Klokken har passert to. Det er på tide å tenke på refrenget, som min mor sier.

— Hvilket rom vil du ha? Du kan velge.
— Kan jeg sove hos deg?
— Er det så lurt?
— Jeg skal oppføre meg ordentlig, jeg lover.
— Det skal være min replikk, det er det jeg skal si når jeg kommer og vil sove hos deg.
— Deler vi ikke alt?

— Alice… jeg er bare nødt til å spørre… du får bare bli sint… men den gangen i Nice… var du våken? Kunne du ha stoppet meg?

— En annen gang… jeg husker ikke… spør meg heller en annen gang… ikke nå… ikke i dag.

 

Siste sjanse…

Konturene er visket ut og minnet om alt som ble sagt og gjort er sløret, bearbeidet og bestukket av ettertanker, anger og sinne. Og lik ord risset i sand, på strender hvor tidevann og bølger skyller, blir skriften bleket og diffus, til den engang er fullstendig oppløst og glemt, kun gåtefullt gjemt i tid og lys – som en evig projeksjon av ord som aldri var ment for evigheten.

Det er ikke alt som skal hugges i sten.



 

Jeg kommer aldri til å spørre igjen… det vet vi begge.

 

 

 

13
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Minner, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

55 Responses to Karusell – siste sjanse

  1. naturglede naturglede says:

    Tommel, selvfølgelig!!! Som alltid når jeg leser hos deg, trenger jeg tid til å fordøye alt. Det føles som om jeg har lest en riktig lang bok, som trenger ettertanke. Mye skjer i våre liv som vi siden undrer oss over. Jeg liker dine funderinger og hopp, litt hit og dit med teksten din. Ha en finfin søndag! :)

    1





  2. avatar sissyfoss says:

    Det var fin nattelesning for en søvnløs sjel (meg). Nå skal jeg igjen se om jeg kan få noen timer til. Ha det bra videre.





  3. avatar eMTe says:

    Hei og god kveld. Denne skal eg ta til søndagsmorgonkaffen :)
    Går det fint med vesletulla og storesystå?

    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

      Gullungen og murmelprinsessen kommer utmerket overens, og har antagelig inngått en slags hemmelig avtale om at de til enhver tid skal fremstå som verdens lykkeligste kombinasjon, bare for å gjøre meg sjalu.
      Alt er såre vel, med andre ord.

      Takk for klem, og klem tilbake. :)

      3





  4. avatar geitost says:

    Etter å ha lest dine to siste innlegg, og utover en mengde uventede betraktninger og følelser som dukket opp som konsekvens av slike tankevekkende lesinger – jeg hadde gjerne skrevet et par ord om noen temaer du innledet her, for eksempel begrepet “dominante gener”, konkurransen mellom ambisjon og drømmer, og noen ganger de sterke overbevisningene som myker seg når man vokser opp, eller den overraskende Alice, hun som noen ganger “gjør noe som må” (blant annet stiller spørsmål jeg selv har lenge hatt bak hodet uten å våge å nevne dem offentlig), og som illustrerer på en imponerende måte din evne generelt å skape forbausende karakterer (selve au-pair’en synes å være bestemt til en utmerket fremtid ) for å uttrykke deg selv gjennom “balanserte” samtaler – jeg hadde ønsket å komme på nytt til det spesielle forholdet mellom form og innhold i dine innlegg, som jeg tror ville fortjene en kommentar her. Men jeg definitivt mangler tid, når det gjelder å skrive en (antatt) reflektert mening for tiden – særlig på norsk. Dermed vil jeg bare takke deg for dine veldig fine lesing stunder, og hoppe direkt til det som skulle vært en skikkelig konklusjon, nemlig det å sende deg en vennlig og begeistret “Go on !” Som det heter på fransk…

    Ps. Jeg har googlet “Château de Chavu”, fordi dette navnet, som jeg har aldri hørt noe om hadde vekket min oppmerksomhet, samt begrepet av en vin flaske fra 2088, som neppe hørtes ut som et “déjà vu” men snarere det motsatte – hvis det eksisterer – var verdt en liten research. Forvirrende nok, alt jeg fant var en anmeldelse av Lafayettes besøk til Amerika i 1825 hvor det er fortalt at « Gen. La Fayette was escorted into Cincinatti, Ohio, by a cavalcade of ladies on horseback.” Litt off-topic, selvfølgelig, men et annet overraskende bilde å gruble på, uansett … Mange takk !

    1





    • avatar Cecilia says:

      Hvor langt tør man strekke lesernes tålmodighet i et innlegg som allerede er på femten tusen (14940) ord?
      Chateau de Chavu (Chateau Déjà vu) finnes i fremtiden i et parallelt univers, og året 2088 er ikke fullstendig tilfeldig valgt.

      Jeg har klippet og strøket og omskrevet for å holde meg under 15000 ord, og resultatet har blitt at noe har sluppet igjennom som kanskje burde vært utelatt, fordi jeg har mistet litt oversikten under veis. Den lange samtalen om déjà vu som fenomen, har jeg rett og slett klippet bort, og da fremstår også morsomhetene til Alice i et litt uforståelig lys. Det ser jeg bedre nå.

      Vår au-pair ( som slett ikke er noen au-pair), bare materialiserte seg og sa hun ville jobbe hos oss. En person man ikke sier nei til, rett og slett. Hvor farget mine beskrivelser er av min egen beundring for henne, får andre vurdere. Jeg sier ikke mer…

      Det er en spennende kommentar du leverer. Forholdet mellom form og innhold… det visuelle i det narrative… eksposisjon gjennom tanker og samtaler. Jeg øver meg, leker med språket, tegner detaljrike setninger uten innhold, bare for å se om de fremstår som leselige når jeg later som om de er noe jeg leser for første gang, noe en annen har skrevet. I forvisningen om at det ikke kan bli brukt mot meg, tør jeg fortsatt avsløre meg… litt.

      Vi ( vi tre voksne) så David Cronenbergs film “Map to the stars” her forleden. Jeg var den eneste som likte den.

      … a cavalcade of ladies on horseback… jepp! Count me in! Hester er som skapt til å bli ridd… av kvinner.

      Tusen takk for flott kommentar. :)

      3





      • avatar geitost says:

        (linken du satte til YouTube funker ikke for meg, så aner jeg ikke hva du mente med den).

        Så synd vi ikke fikk anledning til å lese den lange versjonen…

        Jeg tror at du skulle ikke bry deg for mye for lengden. Du leker med språket, og ja, gleden er delt, så skulle du ikke tape av syne, når du er i gang med å sensure deg selv, at en fanget leser er ikke tålmodig. Bare takknemlig !

        1





        • avatar Cecilia says:

          Synd, men du går egentlig ikke glipp av så mye. Det er bare en Teaser til sci-fi-filmen “2088”.

          Jeg har alltid en liten tanke i bakhodet som minner meg på kommentarer jeg har fått om for lange tekster.
          Sannelig ikke godt å vite hvem man skal lytte til…





          • avatar geitost says:

            “Sannelig ikke godt å vite hvem man skal lytte til…”
            Et vanskelig spørsmål, utvilsomt, som jeg ville gjerne kommentere sånn : den fineste definisjonen av kunst som jeg har hørt hittil er denne : “Kunst er møtet av to fantasier”.

            Som leser, jeg møter dine innlegg med min egen historie, mine erfaringer, og mine forventinger, som ingen annen har felles med meg. Og det er nøyaktig sånn, alene, at jeg møter dine tekster, og at alle andre gjør det.

            Dermed, hvis det er én ting jeg avventer som leser, så er det overhodet at du skriver med å følge din egen inspirerte fantasi, nettopp som du føler at det skulle bli. Og la oss lesere gjøre vår egen del av jobben.

            Hvis vi er dårlige følgere, så kan vi godt gå oss vill underveis, desverre, og det finnes ingenting du kan forandre i din skapende virksomhet som kunne redde oss, uansett…

            2





            • avatar Cecilia says:

              Utfordringen for det skrivende mennesket er at selvkritikken (som regel) øker i takt med forståelsen og kunnskapen om skrivekunsten.
              Spørsmål: Skriver jeg for meg selv, eller for et publikum?
              I dagboken min skriver jeg for meg selv ( og for mine etterkommere), men her, på BH, skriver jeg for dere som leser meg.
              Man kan lett stå i veien for seg selv dersom man ignorerer strømninger og tilbakemeldinger, men samtidig skal man også vokte seg vel for å tape sin egenart. Jeg foretrekker personlig å lese lange tekster med lange linjer, men jeg vet at både evnen og lysten til å fordype seg i subnivåer er i ferd med å forsvinne.
              Så når jeg sier meg enig i at mottageren må gjøre sin del av jobben, og det opplever jeg også stadig at skjer i mitt tilfelle, så er allikevel ingen ting endret. Jeg ønsker, men jeg kan ikke kreve. Den tiden hvor man kunne “oppdra” sitt publikum, er jeg redd ikke lenger finnes.

              I “møtet mellom to fantasier” skapes det nye bilder – kanskje uforutsette bilder – kanskje langt finere bilder enn det man selv er i stand til å se, men det forutsetter tross alt at møtet finner sted. Gjør man seg for vanskelig tilgjengelig, finner publikum andre veier… tror jeg.





  5. avatar eMTe says:

    til:geitost
    Berre eit hei i kvelden til deg Geitost :) Marieklem





    • avatar geitost says:

      Hei, Marie, fine du ! Du får meg til å smile ved tanken på at vi noen ganger deler en virtuell morgenkaffe ved Cecilias kybernetiske kjøkkenbord – nydelig selskap, forøvrig, spør du meg….
      Tusen takk for både hei og klem, veldig hyggelig mottatt !





  6. avatar eMTe says:

    Det vart mandag og fridag før eg tok fatt på historia di. Det tek tid å lese den, skjermen min er ikkje stor og eg må stadig justere opp og ned, historia er innom mange tema og eg må stoppe opp for tenkje litt. Eg slit litt med å lese delar der du refererar til samtaler. Kanskje det er fordi dei kjennest litt oppkonstruerte ? Kanskje det er fordi eg har lyst å blande meg inn, seie mitt, få fram kva eg tenkjer ? Ikkje så godt å vite. Du tek iallefall opp viktige tema, som eg kantenkje vidare på.

    Eg saksar nokre setningar frå deg :”En gang skal jeg lære deg alt om blanke overflater, om hvorfor du skal være forsiktig med overflater som er blanke… både i naturen og hos mennesker.” Viktig! Å lære ein liten, større, stor om Livet, omtanke, farar, tryggheit, sårbarheit, styrke, glede, sorger……at det finnast meir enn det auge kan sjå…

    “Men hvordan kan et menneske i møte med seg selv klare å gjennomskue sine egne svar? ” Fantastisk spørsmål :)

    “Det er det samme fra dag til dag. Livet går bare videre av seg selv.” Det ligg ei tryggheit i det forutsigbare, men også ei utfordring i å strekke seg etter ……, noko som ulikt for oss alle

    “Det skal ikke finnes noe spor i noe register som kan knytte henne til noen religion. Ikke før hun eventuelt velger det selv.” Det er nok mange som har blitt mørkeredde.

    Takk for tankesprang. Ynskjer deg gode, trygge dagar.Marieklem

    2





    • avatar Cecilia says:

      En god og viktig tilbakemelding.
      At noen av dialogene virker oppkonstruerte, er noe jeg har vært redd for, men ikke klart å se selv. Man blir lett blind for slike ting når man har jobbet med det en stund. Det har vært en vanskelig prosess å redigere og komprimere det ned til en slags meningsbærende essens, noe som var uomgjengelig nødvendig for å få ned lengden. Samtalene strekker seg egentlig over en hel helg, og i etterkant ser jeg at jeg antagelig hadde tjent på å referere dem i stedet for å la det fremstå som om alt ble diskutert i løpet av noen timer samme kveld. Men jeg syns det var viktig å ha det med, og at du fikk lyst til å blande deg inn og la din stemme bli hørt, tolker jeg som et positivt tegn og en indikasjon på at de hadde sin berettigelse.

      Jo, det ligger en trygghet i det forutsigelige, men for mye forutsigelighet vil også kunne oppleves som et fravær av noe vesentlig ved livet. Interessant at du nevner dette, for det er et tema jeg akkurat har diskutert og som jeg kommer tilbake til, når tiden tillater det.

      Tusen takk for flott tilbakemelding.

      1





      • avatar eMTe says:

        Sjølv takk for at du deler!

        Det forutsigbare mot utfordringar.., vi treng å bli røska litt i. Det er lett for å bli lat, eller redd, eller….Å vere fornøgd med den ein er, det ein har, det livet ein er ein del av…. Å ynskje, håpe, tru endring…

        :)





  7. avatar Hilde says:

    Jeg har vært innom tidligere og gitt deg tommel, men jeg kunne ikke kommentere før nå, for så mye har skjedd her hos meg i det siste.
    Den ene setningen du skrev om bråkmakere den går: … Tenk om alle bråkmakere hadde gjort det…bare bråket for seg selv og ikke for oss andre…det hadde vært noe det.”
    Den setningen har jeg hatt i tankene helt siden jeg leste teksten den dagen du la den ut.
    Jeg liker den setningen og meningen i den:)
    Vel, jeg liker egentlig hele teksten. Jeg tenker, kanskje er det meningen noen spørsmål skal forbli ubesvart?
    Ha en fortsatt fin kveld :)





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk, Hilde, både for tommel og fin kommentar.

      Det nysgjerrige mennesket har mange spørsmål som skal stilles, men som ikke nødvendigvis må besvares. I noen spørsmål ligger jo også svaret i selve spørsmålet… tror jeg.





  8. avatar geitost says:

    til:Cecilia
    « Når en kvinne tier, er det fordi hun har noe viktig å si. », men det hender også at hun velger å skrive lange innlegg istedet…

    1 – « Hm… det finnes ting jeg misliker i dette innlegget. ». Hva ??? Den rare setningen hadde kommet som lyn fra klar himmel så snart jeg hadde avsluttet lesingen av “I en drøm – svart lik hvit”. Og setningens kraft hadde ristet meg, nesten vekt meg opp. “Ååå, nei… det er ikke DETTE jeg føler i det hele tatt” reagerte jeg spontant, meget sint på meg selv for en slik overdrivelse. Fordi det var ikke sånn jeg hadde oppfattet teksten, selvfølgelig, og det vat klart at jeg burde umiddelbart formulere min mening på nytt, på en mer nyansert måte. Så undret jeg om jeg snarere ikke skulle tenkt noe av den slags “Vel vel. For et fint innlegg, selv om det fantes noe jeg mislikte …” Ha! nei, dette stemte ikke heller. Hva hadde jeg egentlig i sinnet da ? Og hvilken idé utover dette rare “noe jeg mislikte” kunne skikkelig beskrive det jeg hadde virkelig følt? Jeg måtte reflektere litt over spørsmålet, og kanskje prøve å huske det som hadde skjedd i løpet av lesingen…

    Det er sikkert at begynnelsen av innlegget var så fin at de første paragrafene fikk meg til å juble. Jeg liker veldig mye slike stunder, når jeg oppdager at jeg blir manøvrerert av en tekst som fanger oppmerksomhet og da bytter retning underveis, ikke nødvendig ved hvert gatehjørne, men sakte nok for at leseren, etter en viss stund, oppdager, nesten tilfeldigvis, at den ikke lenger vet hvor historien fører hen …

    Men plutselig traff jeg i innlegget et uttrykk – vel nei, det var bare et enkelt ord – men et begrep som hørtes veldig irrelevant ut, og som nesten skremte meg. Jeg kjente dette ordet som om det var en stein midt på veien jeg hadde ikke sett og så snublet hårdt i den. Noe som virkelig gjør vondt, av den slags smerte som ikke forsvinner raskt. Og selv om været var fint, selskapet var hyggelig, og landskapet var herlig å kjenne, hvis denne typen ulykker skjer, det er ikke sjeldent at det meste av det man husker, når man tenker på spaseturen igjen etterpå, er bare at man fikk vondt i foten. Og ingen ting annet. Smerten hadde opptatt hele plassen og sløret de fleste andre følelser som var knyttet til turen.
    Jeg fortsatte å lese resten av innlegget, men minnet av sjokket varte noe sted bak hodet gjennom lesingen, og kastet over hele teksten en slags slør som forhindret meg å se på den på en detaljert måte.

    2 –Innledningen heroppe har lite interesse, bortsett fra å illustrere det jeg tror er et spennende fenomen angående lange innlegg. Noe som har alltid forbauset meg er den særlige endringen av synspunkt som hver gang oppstår hvis jeg lar litt tid gå før jeg avgjør – eller klarer – å skrive en kommentar. I løpet av lesingen, det alltid dukker opp, på fortellingens overflate, mange tydelige detaljer, lett å se, altså lett å fiske som tema til en kommentar. Morsomme anekdoter, kloke replikker, tankevekkende merknader, i en lang og variert tekst, gir leseren flere anledninger til å reagere, og jeg selv har ofte vært i ferd med å sende noen lynsvar mens jeg leste, eller nettop etterpå.

    Men en dobbel bevegelse ofte foregår da, hos meg : først, mine første, meste spontane, reakjoner ofte høres i ettertiden mindre relevante ut enn jeg hadde opprinelig tenkt, og denne erfaringen har fått meg til å være forsiktig nå og så ikke skynde meg å redigere for fort meldinger om jeg vil unngå å måtte angre på dem senere : det er ikke sjeldent at jeg slutter med å finne dem ikke gode nok, og derfor velger jeg å forlate dem rett og sett.

    Fordi samtidig, i løpet av dagene som følger lesingen, jeg begynner etterhvert å huske flere mindre tydelige detaljer som jeg hadde gått forbi mens jeg leste uten virkelig å legge merke til dem, unntatt kanskje gjennom uklare inntrykk som først og fremst hadde virket å resultere fra en mengel på indikasjoner i teksten, eller kanskje fra en for rask lesing fra min side. Men så snart jeg begynner å gruble over disse vage følelser, og graver litt i dem, så klarer jeg ganske ofte å knytte dem til mer eksplisite eller kjente temaer, fra en bredere historie.

    Det er alltid forbausende når mine mest fjerne minner av en tekst sakte kommer opp til tankene, uten den minste logikk, nesten som formløse flekker på et blankt fotografisk papir først dukker opp i utvikleren, men etter en stund ender med å danne et fullstendig forståelig bilde. En slik oppfatning av en lesing av en lang variert tekst gir meg den følelsen at jeg befinner meg i et mørkt rom, og sakte venner meg til mørket, slik at jeg skjønner endelig at det viktigste var langt fra det som var tydeligst ved første blikk (det hender også at den slags intuisjoner forblir som ubesvarede spørsmål hos meg, altså ikke kommentert, helt til at det kommer forklaringer med ditt neste inlegg, som opplyser saken, og det er alltid morsomt å motta slike opplysninger med et lite smilende “a-ha !”)

    3 – Den “lesing ulykken”, som jeg sammenlignet ved begynnelsen av denne kommentaren med en stein på veien, funkerte i “I en drøm – svart lik hvit” som en slags forsterket filtrering : mange “lett tilgjengelige” detaljer i historien ble umiddelbart sløret, på grunn av en uforventet omstendighet, som skjøvet det overfladiske /emosjonelle til side. Så antar jeg at det som allikevel forble i mitt minne , var en sentral følelse og noe jeg forestiller meg var “grundig” : en svarttrost på et tre ser på avstand ned, gjennom det åpnet døren, på en haug kartonger i garasjen, og undrer på om de blir pakket ut inne i huset, eller om de er i ferd med å bli sent bort. Et enkelt spørsmål. Som krever et enetydig svar. Med lite å legge til.

    Og dette er poenget mitt, angående lange versjoner. Hvis den usikkerhets følelse du har kjent i løpet av noen stunder, er et sentralt tema i innlegget, både avgjørende og vanskelig å utvikle offentlig, så er det nesten en literær nødvendighet at det blir innsatt i en lang tekst. Ikke fordi en perle, en juvel, trenger generelt et skrin for å være verdsatt, og skulle ikke bli utgitt brutalt, uten forberedelse. Men tvert imot fordi en veldig intime følelse like denne skulle ikke fange for mye oppmerksomhet, og så bør istedet gjemmes blant en stor mengde forskjellige fortellinger, om man vil at den fremstår ikke for mye i forgrunnen av teksten. Dette er det jeg tror er verdifullt med lange innlegg, at de tillater diskret å formidle viktige tanker : essensielle følelser kan ganske lett settes inn, mens man gir inntrykk av at det er noe annet som det er snakk om. Jeg har merket at du gjør dette, av og til, og ble imponert av din måte å formidle sånn viktige idéer.
    Ja. Lange innlegg er definitivt mer ekspressive, og sikkert mindre frustrerende enn det å tie. For begge partier.

    1





    • avatar Cecilia says:

      “Når en kvinne tier…”
      I et samfunn der menn regjerer med kraftige, maskuline røster og overlegen fysisk styrke, har en kvinne lite å stille opp med i kampen om å bli hørt og tatt alvorlig. Det eneste området der maktbalansen er jevnt fordelt mellom kjønnene, er i evnen til taushet. En kvinne kan si: Dersom du legger hånd på meg én eneste gang til, vil jeg ikke snakke med deg mer. Dette er vårt eneste virkelige våpen, og noe vi lærer oss allerede tidlig i barndommen. ( Det er faktisk ikke mange ukene siden jeg overhørte nettopp en slik trussel.)
      I “Åndenes Hus” blir trusselen satt ut i livet, og “straffen” blir aldri opphevet: Clara ytrer aldri ett eneste ord til sin mann, Esteban, etter at han har overvunnet hennes verbale og, etter hans mening, obsternasige uenighet, ved å bruke sin overlegne fysiske styrke til å slå henne brutalt i gulvet for å få henne til å tie. Så gjør hun det: Hun tier. Hun sier ham aldri mer imot. Og på den måten får hun gitt ham den aller viktigste meldingen hun har til ham: Jeg kan ikke konkurrere mot din fysiske styrke. Din stahet og egenrådighet, din manglende evne til å ta imot kritikk, din motvilje mot å innse at du kan ta feil og din arrogante stolthet, står i veien for deg. Konsekvensen er min taushet.
      Og på den måten blir hun både hørt og forstått. Han går i seg selv og innser til slutt hva han har tapt gjennom sin brutale stahet og sitt oppblåste ego.

      Så hva gjør Clara i sin taushet? Hun skriver. Hun skriver dagbok, hun skriver altså et langt innlegg.

      “Står innsatsen i forhold til hva vi får tilbake?”
      Det var spørsmålet jeg ble konfrontert med.

      Det ensidige – fokusering på enkeltheter og unyanserte spontaniteter – menneskets behov for å skrike ut sine plutselige følelser etter en opplevelse av situasjonsbestemt urettferdighet – det forutsigelige i slike impulsive øyeblikksproklamasjoner og utblåsninger som sjelden innbefatter noen dypere refleksjon, og like sjelden tjener noen annen hensikt enn å glorifisere egne betraktningsmåter, er akkurat det jeg ønsker å styre klar av gjennom å plassere ting i en bredere sammenheng, som sort/hvitt-bilder i håndkolorert versjon.

      I norske nettaviser har jeg sett debatten rase etter at Peter Handke fikk Ibsen-prisen. Det ble hevdet at Handke ikke fortjente den. Han forherliger serberne og tar parti i den konflikten som utspilte seg i Bosnia på begynnelsen av nitti-tallet. Men “Das Boot” ble nominert til seks Oscar-priser, uten at det førte til protester, til tross for nazistenes illgjerninger.
      Stenen man snubler i – irritasjonsmomentet – lyset ved fotgjengerovergangen som skifter til rødt akkurat idet man skal til å krysse gaten – mennesker som stopper opp og blokkerer fremkommeligheten på fortauet bare fordi de ønsker å samtale med hverandre – syklistene som hindrer trafikken fordi de har behov for å snakke sammen og således føler seg berettiget til å sykle to i bredden på smale veier – bilister som venter på at lyset skal bli grønnere enn grønt før de lurer på om de skal tørre å sette bilen i gir…
      Det er klart vi vil møte det vi anser som unødvendige stopp-punkter og irritasjoner, uansett hvordan vi navigerer. Totalopplevelsen bør være forankret i forståelsen av grunnidéen bak ønsket om å formidle seg selv. Det er den totale verdien av formidlingen i seg selv, ikke kun det isolert sett ensidig formidlede, som skal engasjere. Det er mitt utgangspunkt.

      Du har egentlig helt rett, og du beskriver det på en fantastisk måte: Juvelen trenger omgivelsene, ellers roper den på oppmerksomheten i stedet for å få den naturlig.

      Tusen takk for en flott kommentar.
      Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer tilbake til den senere – når ettertenksomheten har skrellet bort det umiddelbare ønsket om å reagere spontant :)

      Bonne nuit.

      1





      • avatar marthon says:

        Bare én ting (håper at du tillater at jeg blander meg inn):
        “Das Boot” er ikke en politisk film og det er ingenting ved den som er kontroversielt. Den skildrer temmelig universelt livet ombord i en ubåt i krig.
        Peter Handke har blant annet hyllet Slobodan Milosevic (i begravelsen hans), bagatellisert serbiske massakrer og overgrep og hånet bosniske ofre.
        Den sammenligningen der er helt usaklig.





        • avatar Cecilia says:

          Tullprat og hearsay! Se hele bildet. Sett handlinger og ord i sammenheng.
          Hvilke bøker av Handke har du lest? Hvor henter du kunnskapen din fra?
          Krig er alltid politikk, og politikk er alltid et maktspill. Serberne var ansvarlige for 90% av krigsforbrytelsene, muslimene var ansvarlige for 4%. Ingen var altså rene.
          Uskyldige, sivile tyske jenter ble brutalt voldtatt og lemlestet av sovjetiske frigjøringsstyrker i 1945. Å skildre det er ingen hyllest av grusomhetene som ble begått av nazistene.
          Hvor finner du Handkes hyllest?





          • avatar marthon says:

            Jeg hadde tenkt å få med meg foredraget av Øyvind Berg om Handke her i byen på tirsdag, men ble dessverre forhindret.
            Øyvind Berg er forfatter, har bodd flere år i Bosnia og har bl.a. oversatt Peter Handke.

            Ut fra det du skriver ovenfor trodde du kanskje at en som har lest mye av Handke, ja til og med oversatt noen av dem, “vil se hele bildet, sette handlinger og ord i sammhenheng” osv. og dermed få sympati for Handke?

            Vel, Berg var den som først og sterkest kritiserte beslutningen om å tildele Handke Ibsen-prisen. Du leste kanskje denne: http://www.vinduet.no/Artikler/Peter-Handkes-ultranasjonalisme-Ibsenprisen-og-fascismen?

            Her er et utdrag av Bergs forhåndsomtale av foredraget:
            ”… Peter Handkes kunstneriske virksomhet på Balkan overskygges av politikeren Peter Handke. Han holdt den famøse talen i den serbiske krigsherren Slobodan Miloševićs begravelse 2006, og ti år før skapte han en av de største kontroversene i tysk kulturliv da han publiserte «Rettferdighet for Serbia» i Süddeutsche Zeitung. Siden har Peter Handke, etter min mening, i snart 20 år aktivt motvirket fred og forsoning på Balkan, ved en historieløs romantisering av serbiske ultranasjonalisters interesser, ved fornektelse av folkemord, ved “blaming the victims”, ved begrepsoppløsning, ved angrep på budbringerne. Peter Handkes retoriske virksomhet er i det alt vesentligste sammenfallende med aggressorene fra nittitallskrigene. Likeledes råskapen i de verbale angrepene, som vi fikk en smaksprøve på i og utenfor Nationaltheatret, og som Peter Handke har gitt mange eksempler på i sine bøker. Ingen av hans meningsmotstandere har noensinne skrevet slik om nittitallskrigenes serbiske ofre, som han tillater seg å skrive om ofrene for serbiske uhyrligheter. Peter Handkes verk har store litterære kvaliteter, men hvordan kan Ibsenprisen hedre en slik forfattertype, som virker like mye politisk som kunstnerisk?”

            Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med resten av kommentaren din. Krig er som alle vet politikk, eller kanskje mer presist en forlengelse av politikkens mål med mer ekstreme midler, og at politikk er et maktspill (med et minimum av avtalte spilleregler) er en banal påstand.

            Det er godt mulig at serberne sto for 90 % av krigsforbrytelsene og de muslimske bosniakene (og enkelte islamittiske jihadister de ble infiltrert av) 4 %. Det viser ganske tydelig hvem som var den aggressive og minst “rene” parten.

            Det kan forresten godt være at man kan komme fram til omtrent det samme forholdet mellom krigsforbrytelser begått av tyskerne og krigsforbrytelser begått av de allierte eller norske motstandsfolk under krigen i Norge. Det gikk jo med langt over 200 norske sivile i allierte bombetabber (spesielt i Laksevåg i 1944)+ 14 ved senkningen av M/F Hydro. Så har vi utenomrettslige likvidasjoner osv. Men ville det legitimere å forsvare nazi-tysk aggresjon, Quisling eller Terboven?

            “Uskyldige, sivile tyske jenter ble brutalt voldtatt og lemlestet …”
            Ja, og dette var en krigsforbrytelse av enorme dimensjoner. Mange hundre tusen tyske kvinner i omtrent alle aldre ble voldtatt og trakassert så systematisk at det ikke bare kan ha vært snakk om en ukultur, men nærmest en planlagt strategi, og for alt jeg vet kan Handkes mor ha vært et av ofrene. Men skulle det tale til Handkes fordel eller gi ham rett til å bagatellisere andre krigsforbrytelser? Der følger jeg deg ikke.

            Handke framførte talen i begravelsen til Milošević på serbisk. Oversatt til engelsk er inneholdet: “The world, the so-called world, knows everything about Yugoslavia, Serbia. The world, the so-called world, knows everything about Slobodan Milošević. The so-called world knows the truth. This is why the so-called world is absent today, and not only today, and not only here. I don’t know the truth. But I look. I listen. I feel. I remember. This is why I am here today, close to Yugoslavia, close to Serbia, close to Slobodan Milošević. “
            Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn støtte til Milošević. Det er i hvert fall ingen tvil om at serbiske nasjonalister har tolket ham som en støttespiller, og derfor behengt ham med ordener for tjenestene han har utført.

            Finner du noe i “Das Boot” som stiller Nazi-Tyskland i et positivt lys eller unnskylder tyske krigsforbrytelser?





            • avatar Cecilia says:

              Det er tydelig at du har gjort deg opp en mening basert på gjenfortellinger av andres tolkninger og argumenter.

              Hvor lenge er det siden du så “Das Boot”? Med hvilket blikk så du den? Hva lette du etter? Var de ikke nazister, alle heltene?

              Det er lett å bare kaste seg på de populære meningsbølgene, og langt de fleste har verken tid eller lyst til å sette seg selv på den andre siden av bordet og spise med “fienden”. Det er en grunn til at det oppstår hat og hevntanker.
              Jeg kan hevde følgende:
              Å mene at USA selv er skyld i september 11. er ikke en støtte til terrorister. Å støtte USAs “gjengjeldelse”, derimot, det er å støtte terrorisme.

              De fleste i den vestlige verden vil hevde det motsatte.

              “The so-called world knows the truth.”
              Jepp. Verden kjenner den sannheten den har fått seg presentert. Det er en grunn til at det finnes et ord som “propaganda”, og at det fungerer så fortreffelig.





              • avatar marthon says:

                Jeg har vært inne og lest litt på bloggen din. I «Til siste åndedrag» skrev du:

                «Slik jeg leser det, inspirerer jeg ikke lenger til deltagelse i samme grad som tidligere, og når kommentarfeltet tørker inn, forsvinner også næringen til bloggens sjel.»

                Jeg vil ikke spekulere så mye over hva grunnen kan være sånn generelt, i alle fall ikke her, men jeg kom til å tenke på meningsutvekslingen ovenfor, fra midten av oktober, og hvorfor det stoppet opp fra min side.

                Jeg ble egentlig litt overrasket over tonen i begge de to kommentarene dine til meg. Riktignok begynte jeg med å si at sammenligningen mellom Handke og «Das Boot» er «helt usaklig», som kanskje ikke var en veldig diplomatisk eller høflig måte å uttrykke meg på, men jeg hadde forventet at du hadde vist litt refleksjon rundt det problematiske ved Handkes forfatterskap og uttalelser.

                Jeg har hatt god anledning opp gjennom årene til å diskutere situasjonen i (det tidligere) Jugoslavia, inkl. Slobodan Miloševićs rolle, med både bosniere, serbere og albanere. En montenegriner også, forresten. Jeg mener det er vanskelig å argumentere seg bort fra at Milošević var kynisk og korttenkt og bevisst førte en politikk som drev Jugoslavia mot borgerkrig. Han satte sine personlige maktpolitiske interesser foran interessene til de folkegruppene han var president for. Han var en katastrofe for hele Jugoslavia. For Serbia også.

                Jeg har ikke så veldig stor sans for at du prøver å avskrive meningene mine med at de er «basert på gjenfortellinger av andres tolkninger og argumenter» eller at jeg har «kastet meg på de populære meningsbølgene, …».

                Jeg vet ikke om du husker det, men jeg la ut ei novelle i 2012 (http://marthon.bloghog.no/2012/01/27/plakattegneren-novelle/) med handling fra Kosovo. Den norske fenriken som handlingen er sentrert rundt, har som oppgave å beskytte serbiske sivile, og en Kosovo-albaner er i grunnen «skurken».

                Jeg tror ikke jeg kan beskyldes for å være ignorant eller ha ensidig fokus når det gjelder eks-Jugoslavia.

                Hvis du mener jeg farer med tullprat og rykter, synes jeg du bør vise meg hva jeg har sagt som skulle være usant. Hvis du mener at jeg ikke ser hele bildet, og ikke setter handlinger og ord i sammenheng, synes jeg du skylder meg å vise at du selv gjør det. Hvis du spør meg hvor mange bøker av Handke jeg har lest, blir du vel svar skyldig selv?

                Hvis du vil forsvare Handke, får du heller argumentere for at forfatterskapet hans (f.eks. skuespillene) har unike litterære kvaliteter som gjør ham til en verdig mottaker av Ibsen-prisen *til tross for* hans kontroversielle sider (som du burde vise at du er i stand til å se). I så fall vil jeg gjerne bli ytterligere opplyst om hva disse er.

                Som du vet, er jeg glad i å diskutere, men i dette tilfellet syntes jeg ikke du tilførte diskusjonen noe, men nærmest gikk i skyttergraven, og dessuten en skyttergrav jeg ikke har så veldig mye sans for.

                Vi har hatt noen diskusjoner før også som har kjørt seg litt fast (f.eks. synes jeg nok du burde være litt forsiktig med å fastslå så skråsikkert at det var 4,5 millioner jøder og ikke omtrent 6 millioner som omkom i Holocaust).

                Bloghogs sjel er vel i stor grad avhengig av samspillet rundt blogginnleggene. At man føler at man får noe sosialt igjen for å engasjere seg her. At man får tilbakemeldinger på det man skriver som stimulerer til videre engasjement.

                Jeg kommer kanskje tilbake til dette et annet sted – på et senere tidspunkt.

                Ha en fortreffelig natt! :-)





                • avatar Cecilia says:

                  Handke får pris for sitt forfatterskap, akkurat som Hamsun fikk det.
                  Du har et ensidig blikk på Handkes forfatterskap, ikke på Jugoslavia.
                  Jeg forstår at det er opportunt å bruke begrepet omkommet der jeg bruker begrepet utryddet.
                  På denne måten er det lett å argumentere seg rundt fakta, og så blir jeg stående igjen som fastkjørt.
                  Godt jobba.

                  God natt :)





  9. avatar marthon says:

    Har visst forsømt meg, Cecilia.
    Gratulerer med ganske rund dag på mandagen! :-)
    Jeg fikk ikke sjekket hvordan værgudene har evaluert oppførselen din i året som har vært. Du hadde så vidt jeg husker en teori om at det er en sammenheng der. (I så fall må det forresten være spesielt mange slemminger som har bursdag på Vestlandet for tiden.)
    I Trondheim er det for øyeblikket tendenser til blå himmel over bryggerekkene som Time Magazine brukte til å illustrere artikkelen om at Norge er kåret til verdens beste land å bo i. :-)

    4





    • avatar Cecilia says:

      God morgen, og takk for gratulasjon :)
      Rundt tall… kanskje med en solid frokostporsjon godvilje?
      Jeg syns det er litt kantete… det kan deles på 7 som også er litt kantete… og 3 er i grunnen også litt kantete – et 8-tall som er delt i to – så man kan vel si at 8 er det eneste tallet hvor 25% av verdien går tapt dersom det deles i 2…
      Og sånn kan man fortsette…

      Her, fra kjøkkenet hvor jeg sitter og drikker morgenkaffe og spiser en porsjon hurtigkokt havregrøt med eplebiter, kan jeg så vidt se antydning til blå/rosa lettskyet himmel i daggryet, og termometeret viser 5,1 plussgrader utendørs. Innendørs har vi 21,8 grader, og det normale høytrykket (som du sikkert vet alt om) er under utvikling – du vet, det høytrykket som dannes naturlig når skolepliktige småpiker skal fôres og klargjøres før avgang.

      Jepp.

      Ønsker deg en herlig og produktiv dag :)

      1





      • avatar marthon says:

        Sykt barn og tid til å besvare en gammel ubesvart kommentar:

        Hele tiere er runde, og hele femmere er halvrunde. Sånn er det bare. Tenk at du nå er over halvveis mellom 30 og 40. Klart det er en merkedag!
        Du tenker slik at et åttetall mister 25 % av verdien om du deler det i to, men det forutsetter at du deler det vertikalt. Deler du det horisontalt, midt på, går hele verdien tapt. Men en null (eller to) er jo det rundeste tallet som finnes.

        Her har gradestokken så vidt krøpet over null, og det blåser litt småsurt. Det har kommet ca. to cm snø (nok at til at ungene klarte å ake på plenen i går).

        Sneipen har fyrt opp i ovnen (under min kyndige veiledning) og nå skal vi spille “Den forsvunne diamanten”.

        Happy day!





        • avatar Cecilia says:

          Uffda.
          Med et friskt minne om en tidligere kommentar vedrørende min hang til å pådra meg sykdommer i tide og utide, vil jeg i all ydmykhet overlevere deg min dypeste sympati med hensyn til ditt eget hjemmealvlede og åpenbart like puslete krek som jeg selv har blitt beskrevet som. Jeg forstår godt at det kan ergre en kjernesunn og motstandsdyktig alfa å til stadighet måtte forholde deg til sitt marodre og sykdomsbefengte avkom. Du skal se det er barnets mor som har dominante gener… om det da ikke skyldes kosmisk stråling eller ( Gud forby) eh… vel…

          Håper dere finner diamanten :)

          Jepp…

          1





          • avatar marthon says:

            Jeg og Junior fant den forsvunne diamant (som dermed ble den funne diamant) og vant … demokratisk nok hver vår gang.

            Begge gangene dukket diamanten opp i området rundt Sahara, faktisk. I den siste omgangen ble diamantfunnet litt kjelkete for meg, fordi jeg på det tidspunktet satset på systematisk skjerping nede ved Kappstaden, og heller ikke fant noe «Visa» (Hm! Det heter da vitterlig et «visUM» i entall!) i tide. Jeg måtte derfor se meg slått.

            Det ser ut til å ha vært foretatt en liten oppdatering av DFD i 1988 (iflg. signaturen på brettet). Det var nok da den doble bestemmelsen kom inn slik at navnet på spillet skulle høres mindre dansk/gammeldags ut: «Den forsvunne diamantEN», altså. Men det heter fortsatt Gullkysten, Slavekysten – og dessuten Hvalbukta og Drakefjellet – steder som dagens ungdom antakelig ville få problemer med å peke ut på Afrika-kartet. De lett karikerte negrene, som slår på tromme, danser tilsynelatende umotivert rundt leirehyttene sine iført bastskjørt og rød leppestift eller jakter på ville dyr (eller hverandre – eller hvite menn) med skjold og spyd, er der fortsatt. Det to hvite representantene er mer opptatt av å grave opp diamanter på størrelse med gresskar – forståelig nok. Sjørøvere finner man bare ved St. Helena. Det må antakelig være lite lukrativt. For å gjøre spillet mer realistisk ville jeg anbefale å flytte dem til området rundt Kapp Guardafui i neste utgave.

            Jeg kan ikke helt huske at jeg har anklaget deg for å pådra deg sykdommer i tide og utide, eller på annen måte ha antydet at du skulle være svak eller sykelig, og jeg visste i hvert fall ikke at det hadde satt så dype spor …

            Det eneste jeg kan komme på som har vært ytret om temaet sykdom i det siste, er vel noe som framkom i en dialog i «I randsonen» (altså innlegget etter det ovenstående):

            – Bestefaren min hadde influensa, så jeg måtte pleie ham litt. Du vet hvordan det er med menn og sykdom.
            – Jo takk, det har jeg erfart.

            Så med dine erfaringer kan vel ikke det at en liten mann tar seg et par sykedager komme som noen overraskelse.

            Vi menn finner det selvsagt opportunt å spille litt småsyke av og til, slik at kvinnene vi omgir oss med, skal få den bekreftelsen de trenger på sin egen eksistensberettigelse. Det er jo også ganske behagelig å la seg varte opp – i full forvissning om at den frøken Nightingale som i øyeblikket løper en til hånde, med det får utløp for sine omsorgsinstinkter og dermed føler hun får realisert seg som kvinne.

            Ha en fin dag i dag også! :-)





            • avatar Cecilia says:

                
              “Kampen om den forsvunne diamant” kan jeg huske. Illustrasjonene du refererer til kan jeg derimot ikke huske, men nå var nok mormors utgave antagelig fra en gang på femti-tallet.
              Vel,
              diskusjonen om sykdom var kun en liten og ubetydelig meningsutveksling jeg ikke har hatt tid til å lete etter, men poenget var at du sjelden var syk, at det faktisk gikk år mellom hver gang, om jeg ikke husker feil, og at du således mente jeg ble veldig ofte syk.
              Du kjenner deg kanskje ikke igjen?
              Det er selvsagt mulig jeg dikter opp det hele, og at vi aldri har diskutert sykdom overhodet.
              Det er en flott dag i London, med sol og nesten ingen skyer. Jeg har sågar turt å overta rattet under en kort biltur.
              Og en fortsatt fin dag til deg





            • avatar Cecilia says:

              Jo, apropos dette med sykdom og slikt:
              Jeg har nok ikke diktet opp denne sykdomsdiskusjonen vår. Du finner den her ( og litt ovenfor ) :

              http://cecilia.bloghog.no/2012/10/05/framling-hva-doljer-du-for-mig/#comment-5822

              Når jeg leser den på nytt, så forstår jeg hvorfor jeg husker den (og hvorfor du muligens har fortrengt den?).

              Ha en fornøyelig mandag. :)

              1





              • avatar marthon says:

                Jeg har nå gjenoppfrisket «den lille og ubetydelige meningsutvekslingen».

                Det stemmer at jeg i grunnen aldri blir ordentlig syk. Jeg går sjelden ned for telling med feber når det kommer en influensa forbi. (Jeg tror den siste gangen jeg tok tempen var i 1988.) Men som du sikkert så, tok jeg forbehold om at det når som helst kan endre seg.

                Og det skjer et par ganger i året at jeg går og hangler og føler meg slapp og trøtt og utafor og snørrete i ei uke eller noe sånt. I snitt blir det vel én eller to sjukedager i året pga. det – men altså uten å kunne skryte av noen dramatisk sykdom med 41 i feber, som enkelte i omgangskretsen av og til har gjort.

                Jeg tror ikke noe av dette er veldig uvanlig. Det er faktisk folk som har gått gjennom hele yrkeslivet uten en eneste sykedag.

                Vel, det var noe humor og sleivspark der også, men neppe noe med injurierende kraft.

                På tampen, en hilsning, om du trodde jeg hadde glemt’n:
                Ønsker deg et strålende 2015! :-)

                Må din datter aldri lære deg hva nakkebæsj er, må du alltid huske dine PIN-koder, må du finne matchende sokker i skuffen hver morgen og må du slippe å havne ved siden av flypassasjerer som lukter harsk svette, snorker og stjeler armlenet.
                Amen! 😉





                • avatar Cecilia says:

                  Vel, noen skryter av å ha høy feber, mens andre skryter av å aldri ha feber.
                  Med andre ord:
                  Gjennomsnittlighet er intet å skyte av.
                  Det gjennomsnittlige individ er identitetsløst og kjedelig. Ingen reiser noen statue over en gjennomsnittlig mann.
                  Den gjennomsnittlige mann er gjennomsnittlig hygienisk, og således den perfekte flypassasjer.
                  Det er de gjennomsnittlige det finnes flest av, heldigvis. ;)

                  Takk for året som gikk, og alle gode ønsker for det som kommer. ☺

                  C





  10. avatar sjalle says:

    *kremt* Må visst gratulere jeg også :) 21 ?

    .. og samtidig slenge på et lite forsvar for tallet 7. Det er, inntil matematikerne kommer opp med en forklaring ett meget mystisk, ja nesten magisk tall. Grunnen til denne påstanden er den periodiske desimalbrøken som oppstår ved 1/7 = 0,142857142857 … (osv i det uendelige).

    Tallet 142857 “gjentar seg selv sirkulært” uansett hvilket tall man ganger det med, unntatt tallet 7. Da blir det bare 9-tall.

    (nå fikk jeg altså vann på mølla)

    eks:
    142857 * 3 = 428571
    142857 * 8 = 1142856 (legg første 1-tall til det siste = 142857)
    142857 * 45 = 6428565 (legg første 6-tall til det siste = 4285611, legg så de to nest siste tallene sammen = 428571)

    Gjentas denne operasjonen “regulært” vil tallet alltid dukke opp igjen, uansett, for evver.

    Jeg spurte en høyskolelektor i matematikk om det er mulig å komme opp med en regel som forklarer hvorfor det er slik. Altså en metode som vil kunne finne flere tall som oppfører seg på samme vis, eller forklare hvorfor bare tallet 7 har denne egenskapen. Jeg traff han igjen et par uker senere og han hadde ikke noe svar. Han så ikke ut til å ha sovet så mye.

    Så det så.

    Og igjen, gratulerer ! :)

    5





    • avatar Cecilia says:

      Takk :)

      Tallet 7 er et spennende tall, som ofte dukker opp i forbindelse med naturens symmetriske forgreninger. I mitt neste liv vil jeg bli matematiker. Jeg tror matematikken gjemmer hele universets hemmelighet. :)

      1





  11. avatar ghostbuster says:

    Pokker òg, var midt i sesong 3 av “Lilyhammer”- men gratulerer :) !!
    Bra du holder deg i live, slik at du òg kan være med på å betale for naverne, alenemødrene(!) og alle de andre… 😉





    • avatar Cecilia says:

      Au da, også midt i sesong 3, da gitt! Skulle du sett på maken…
      Jeg får bare bøye meg i hatten og takke. :)

      Jepp, NAV og Alenemødrene(!) får sende regningen til Danmark når oljefondet tar slutt, så skal det nok alltids bli en råd med betalingen ;)

      1





  12. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Jeg var litt rask da jeg svarte deg i går. Jeg ble faktisk litt irritert.

    Ser du på Serbias lange og brokete historie, kan du finne mange grunner til hvorfor det oppstår hat og konflikter i området. Men det har du sikkert gjort så grundig at det er unødvendig av meg å påpeke dette her. Det burde være nok å nevne utrenskningene i 1941.
    Da “The Museum of Victims of Genocide” ble åpnet i Beograd 1992, kom Dragan Simic med følgende uttalelse:
    I think we Serbs must unite in the desire to preserve Kosovo forever. We must be like the Jews. The Jews and Israel should be our role-modeks, and we must emulate their perseverance and their long-term plan.

    I 2007 var Amos Oz en av favorittene til å få Nobels litteraturpris.

    Da Serberne gikk til angrep ble det grunngitt slik: “In contrast to 1941, this time we are prepeared to defend ourselves from genocide. ”
    Både den ortodokse kirken og serbiske intellektuelle støttet angrepet, og definerte det som ” A spontaneous civil war in which the Serbs, by stiking first, were only trying to avoid the genocide that happened to them in 1941. ”

    Her i huset har vi nettopp sett Maleficent. Den kan anbefales.

    Jeg forstår at ditt engasjement er av personlig art, og det får jeg bare respektere. Jeg hadde glemt at du var involvert på et tidspunkt.
    I og med at du har den erfaringen, så vet du også at et av de viktigste våpnene er propaganda, og at det er vinneren som i ettertid dikterer historien.
    Jeg er muligens altfor skeptisk til historien, der du muligens er altfor lite skeptisk til den.
    Av ren nysgjerringhet leter jeg gjerne etter alternativer til det jeg har lært ( blitt indoktrinert med) fra barnsben av, og jeg finner ofte det. Det er også derfor jeg skifter mening i blant. Jeg anser det ikke som et nederlag å ha tatt feil. Jeg ser det heller som en seier for meg selv å bli oppdatert og bedre i stand til å forme mine egne oppfatninger.

    Når Øyvind Berg sier: “Peter Handkes kunstneriske virksomhet på Balkan overskygges av politikeren Peter Handke.” , har han mistet all kredibilitet og kan ikke lenger tas alvorlig i rollen som objektiv kritiker av Handkes litteratur.

    Det jeg mener med gjenfortelling av andres tolkninger, er at det jeg finner i dine argumenter er nøyaktig tilsvarende det jeg finner i både Bergs argumenter og i argumentrekken hos andre som har engasjert seg politisk på “den rette siden” i pristildelingen.

    Du er overrasket over “tonen” i mine kommentarer. Hvor kommer den fra? Det er en fortsettelse av “tonen” i din første kommentar, slik jeg ser det.
    Du skriver selv : At man får tilbakemeldinger på det man skriver som stimulerer til videre engasjement.
    Ja, ikke sant? Der er vi fullstendig på linje.

    Min erfaring er at et gjentagende trekk ved din kommentering består i å vri bittelitt på det jeg har skrevet, ikke mye, bare akkurat nok til at du kan argumentere mot meg. Som regel er det morsomt, men da bør altså “tonen” være en annen. I seriøse sammenhenger bør man holde seg for god til slikt.

    Jeg serverte deg store mengder av min reseach vedrørende jødeutryddelsen – ikke vedrørende jødeomkommelsen. Aner du forskjellen?
    Dette var dokumenterbar research med linker, og selv om resultatet av min research bryter med det som er akseptert som allmennkunnskap, så har den tross alt en verdi. Det ligger mye arbeid bak det. Du fikk det gratis.
    Takken jeg får er altså en påstand om at jeg har kjørt meg fast, og sågar et argument som inneholder en forvrengning av hva jeg påstår.

    Det kan jo være derfor jeg ble en smule irritert i går kveld.

    God middag :)





    • avatar marthon says:

      Først lurer jeg på om jeg må rydde opp i en misforståelse …

      Jeg vet ikke helt hva du sikter til, men jeg har ikke noe «engasjement av personlig art» mht. det tidligere Jugoslavia utover at jeg reiste med tog gjennom Makedonia og Servia i 1992 og at jeg har kjent og kjenner noen med opprinnelse fra det tidl. Jugoslavia. (Jeg kjente bl.a. en kosovo-albaner som mistet nære familiemedlemmer, hadde kontakt med UCK og dro inn i Kosovo midt under krigen der.)

      Knut Hamsuns nazisympatier og Hitler-beundring fra 1930-tallet og utover, var noe “De Aderton” av forståelige grunner ikke la vekt på da Hamsun (fullt fortjent etter min mening) ble tildelt Nobels litteraturpris i 1920.

      Bokmålsordboka:
      “holocaust m1 (eng. ‘(stort) brennoffer’, fra lat. og, gr.) nazistenes jødeutryddelser under den andre verdenskrigen.”

      Det jeg skriver, er altså at jeg synes
      “du burde være litt forsiktig med å fastslå så skråsikkert at det var 4,5 millioner jøder og ikke omtrent 6 millioner som omkom i [nazistenes jødeutryddelser under den andre verdenskrigen]”.

      Per definisjon snakker jeg da om nazistenes ideologisk og politisk styrte utryddelse av jødene – som de planla i detalj og gjennomførte i industriell målestokk i alle områdene de hadde kontroll over, og til og med til dels prioriterte foran krigsinnsatsen. I teorien omfattet planene hele Europa, inkludert nøytrale land som Sverige, Portugal og Irland. Andre lands motvilje mot å ta imot jødiske flyktninger bidro til det store omfanget.

      Blir ikke «utryddet i Holocaust» (altså «utryddet i jødeutryddelsen») en litt unødvendig tautologi?

      Serberne har i likhet med jødene en stor interesse for historien – svært langt tilbake (slaget ved Kosovo Polje i 1389 osv.) – og dessuten en hang til en introvert dyrking av gammel urett og offermentalitet i stedet for å se utover og framover, slik slovenerne og kroatene i mye større grad gjør. En del serbere dyrker også myter om at de utgjør et utvalgt folk som skal utgjøre et ortodokst bolverk mot islam og katolisisme, og at dette gir dem spesielle privilegier. En form for eksepsjonalisme – som vi også finner hos amerikanerne.

      Serberne, med Milošević i spissen, framprovoserte splittelsen av Jugoslavia ved å spille kynisk på serbisk nasjonalisme. Før splittelsen utgjorde serberne mellom 35 og 40 % av befolkningen, nesten dobbelt så mange som den nest største gruppen, kroatene (20 %). Deretter fulgte muslimene/bosniakene med 9 %, slovenerne og albanerne med 8 % hver, albanerne 6 %, makedonerne 5 % (og en lang rekke mindre grupper). Hvor sannsynlig er det at en minoritet skulle starte et folkemord på den dominerende etniske gruppen? Og forkjøpsangrep under påskudd av at en innbilt fiende ellers vil kunne komme til å angripe først, er en veldig tynn grunngivelse. Jeg synes faktisk ikke at en urett begått i 1941 gir noen grunn til å hevne seg på vilkårlige medlemmer av den etniske gruppen som sto bak dem heller, spesielt ikke 50 år etter, og det er ikke en gang noen formildende omstendighet om hevnen rammer en sønnesønnen til han som drepte grandonkelen eller oldefaren din.

      Dersom man tildeler en forfatter en pris for hans litteratur/dramatikk, samt 2,5 millioner kroner, vil dette nødvendigvis også bli sett på som en hedring av forfatterens person, inkludert hvilke politiske synspunkter han framfører i det han skriver og ellers i offentligheten (og det han velger å bruke prispengene til). Det ville hjelpe kommunikasjonen videre om du bare viste at du ser at dette KAN være litt problematisk.

      Debatten om Handke har rast i to tiår i Tyskland, og det siste halvåret i Norge. Ut fra antall søketreff og den danske Wiki-artikkelen (som ikke nevner noe om kontrovers) virker det som at han er atskillig mindre kjent og omdiskutert i Danmark, men jeg noterer meg at det også der finnes litteraturanmeldere der som er av samme oppfatning som Øyvind Berg: http://www.information.dk/493377.

      Dersom Hamsun ikke hadde fått Nobel-prisen såpass tidlig i livet, hadde forfatterskapet hans fortsatt gjort ham til en aktuell kandidat i de sju årene han levde etter krigen. Selv om det er en svensk komité som kårer vinneren, og ikke en norsk, tror jeg vi kan anta at nazi-sympatiene hadde medført at det da hadde vært lite sannsynlig at han hadde fått Nobel-prisen. Og spør du meg, ville jeg si at han da ikke burde ha fått den. Det hadde vært feil timing.

      Jeg får ikke gått inn i diskusjonen om Holocaust-ofre nå i kveld/natt. Det er veldig mange kilder og ta av, og da blir konklusjonen ganske avhengig av kildene man velger ut. Jeg vet jeg noterte meg et par ting som jeg kanskje burde komme tilbake til … skal vi se … jo, det ene var «De hadde jo en egen fristat i Sovjet hvor det bodde noen millioner».
      Jeg antar at du sikter til denne: http://en.wikipedia.org/wiki/Jewish_Autonomous_Oblast
      Du overdriver nok befolkningen ganske kraftig her. Dette er bare en bisetning i argumentasjonen og utregningen din, så det er ikke noe jeg vil gjøre noe stort poeng ut av heller, men « According to the 1939 population census, 17,695 Jews lived in the region (16% of the total population). The Jewish population peaked in 1948 at around 30,000, about one-quarter of the region’s population.»

      Først og fremst var poenget mitt at dette er et mildt sagt sensitivt tema der det kan virke litt taktløst å være veldig skråsikker på anslag som ligger langt under de 5,5 til 6 millionene som de fleste historikere holder seg til.

      Min ukrainske kollega hadde en gul og blå sløyfe i dag. Det var minnedagen for Holodomor – Stalins utsulting av ukrainerne. Det er antatt at den kostet 10 millioner ukrainere livet.

      Må avslutte nå. God natt! 😉





      • avatar Cecilia says:

          
        God morgen.
        Hovedkilden min er The Holocaust museums nettsider. At det finnes mange avvikende kilder, er jeg fullstendig klar over, men jeg anser altså Holocastmuseets påståtte fakta, samt de offisielle folketellingene, for å være mest å stole på.
        Det var 3 millioner jøder i Russland i 1939, og 2.3 millioner i 1959 (Wiki). 500.000 jøder kjempet mot nazistene i den røde armé. Denne halve millionen er blant de mange jødene som aldri har fått noen oppmerksomhet før de siste årene. Mer enn 300.000 av dem falt i krigen. Nå blir de minnet, omsider.
        Regner du de jødene som falt i kamp som soldater i den russiske hæren med blant dem som Hitler utryddet? Ja/Nei.
        http://www.projetaladin.org/holocaust/en/history-of-the-holocaust-shoah/the-killing-machine/concentration-camps.html
        Holocaust – A Call to Conscience, er en meget etterrettelig kilde som på ingen måte kan sies å ha noen interesse av å minimere antallet jøder som ble utryddet i konsentrasjons- eller utryddelsesleirer. Nå var det forøvrig ikke bare jøder i disse leirene, det var også sigøynere og homofile.
        Her er forøvrig en interessant artikkel, ikke veldig lang, om de 150.000 jødene som deltok i krigen på tysk side. Materiale som var fullstendig ukjent frem til 2004.
        http://www.kansaspress.ku.edu/righit.html
        Når vi her snakker om én million fra eller til, så tviler jeg sterkt på at det endrer Hitlers status som monster uansett hvilken vei det vipper.
        Så hva er egentlig poenget ved å fortsatt klamre seg til gamle fakta etter hvert som forskningen kaster nytt lys over historien? Hva er det som gjør at nettopp denne delen av vår nære historie for enhver pris skal undras historievitenskapens kritiske blikk?
        Hvor mye hadde det egentlig blitt forsket på dette den gang anslaget på 5,5 til 6 millioner ble fremlagt?
        Vel, nok om det. Selv har jeg lært mye, og jeg lærer fortsatt. Takk og lov.
        _______
        Hva gjelder serbernes offensiv, er jeg helt enig med deg i at begrunnelsen er syltynn, men jeg nevner den fordi det viser at det finnes flere sider ved den konflikten også, som i alle konflikter. Det er alltid en grunn til at det oppstår hat, og dessverre er det alltid slik at uskyldige blir rammet.
        I konflikten mellom Israel og Palestina, kommer begge parter til orde, og begge parter har tilhengere og motstander, uten at det diskvalifiserer noen av dem fra å motta priser og anerkjennelse for sine bragder. En forfatter som hevder Israels rett til å bombe flyktningeleirer for å hevne seg på palestinernes hjelpeløse forsøk på motstand mot okkupasjonen, står ikke i fare for å bli ekskludert av Nobelkomiteen, og ei heller en forfatter som støtter Palestinernes motstandskamp. Men når Handke påpeker muligheten for at verden ikke kjenner den fulle og hele sannheten, så bråvåkner “rettferdighetssansen” hos de rettroende.
        Selvsagt fortjener Handke prisen, ellers ville han ikke engang blitt vurdert. At han fortjener prisen “til tross for” sitt engasjement, er som å si at han til tross for sitt engasjement er en svært god forfatter, og at Hitler, til tross for sin overbevisning, var snill med hunden sin.
        Etter min mening har det ingen sammenheng, og skal heller ikke ha det.
        Da Alan Turing ble kjemisk kastrert fordi han var homofil, så skjedde det ikke “til tross for” at han var sterkt medvirkende til at nazistene tapte krigen, det skjedde som en isolert vurdering av hans homofili satt opp mot gjeldene lov. Skulle han få særbehandling fordi han var en fremragende vitenskapsmann? Og hva om vi snur det rundt; burde hans vitenskapelige arbeider nedvurderes fordi han praktiserte sin homofili i strid med gjeldende lover?
        Vi visste ikke – vi ante ikke at Hamsun hadde slike tilbøyeligheter da han fikk sin Nobelpris. Vi vurderte arbeidene hans utfra litterære kvaliteter. Han lurte oss, med andre ord, til å tro han var en hederlig mann. Er det slik vi ser det?
        Burde vi sluttet å handle på Ikea da det ble avslørt at Kamprad var nazisympatisør? Sluttet du å handle der? Ja/Nei.
        Hvilke lover har Handke brutt ved å kritisere vesten for å underkommunisere/ feilkommunisere årsakene til og konsekvensene av krigen? Har han tråkket på våre kulturelt tillærte etikk og moralbegreper gjennom å beskylde oss for å være ensporede?
        I don’t know the truth. But I look. I listen. I feel. I remember. This is why I am here today, close to Yugoslavia, close to Serbia, close to Slobodan Milošević”
        Selvsagt forstod han at det var kontroversielt, men er ikke det nettopp den intellektuelles oppgave, å ta stilling, å velge side.
        Sartre definerer det for oss:
        “En intellektuell er en person som med risiko for å miste respekt, offentlig tar side for folket, mot den sterke; mot makten. “
        Det er gjennom sin posisjon som observatør, man kan utvikle evnen til å stille spørsmål ved og demontere grunnleggende forestillinger. En intellektuell skal både fastholde sine egne verdier, og samtidig ha mistro til ideologier og påståtte sannheter som blir spredd fra makthaverne.
        Skal vi virkelig være redd en forfatter som gjennom sitt virke har endt opp med et annet syn enn det gjengse? Burde vi ikke heller omfavne det, selv om det bryter med vår tillærte kunnskap?
        Grunnen til at det ikke har vært så mye oppstyr rundt Handke i Danmark, skyldes nok at folk er mere avslappet og ikke nærer samme beklemmende frykt for outsidere som forsvarer ett eller annet prinsipp som strider mot den tradisjonelle, kollektive oppfattelsen.
        Hvor mange meninger blir Handke tillagt på samme måte som meninger blir tillagt meg gjennom upresise tolkninger, enten de er selvforskyldte eller ikke?

        Jeg har en liten prinsesse som er litt tufs på morgenkvisten og krever litt oppmerksomhet, så du får være snill å se gjennom fingrene med skrivefeil denne gangen.

        Ha en flott dag





      • avatar Cecilia says:

        ehm… “De hadde jo en egen fristat i Sovjet hvor det bodde noen millioner. “eller “De hadde jo en egen fristat i Sovjet, hvor det bodde noen millioner.” ?

        :)





        • avatar marthon says:

          Hele avsnittet lød: “Du finner også folketellinger fra 1938 og 1946, men det er litt uklart hvor mange jøder som egentlig fantes. De hadde jo en egen fristat i Sovjet hvor det bodde noen millioner, og det var f.eks. fem hundre hundre tusen jøder i Den Røde Armé, …”

          Ut fra måten det er formulert på ville jeg nok fortsatt (også med det nye kommaet ditt) trodd at du siktet til en fristat hvor det bodde noen millioner jøder, men det kunne jo selvfølgelig være noe helt annet du egentlig siktet til, f.eks. noen millioner matrusjka-dukker, samovarer, Pobedaer eller veggedyr.

          (Jeg skal komme tilbake med et mer saklig svar … en gang.)





          • avatar Cecilia says:

            Grunnen til spørsmålet mitt er at den setningen ikke finnes i mitt originaldokument, så den er noe jeg har konstruert for å kutte ut avsnitt og få ned lengden på kommentaren min. Dessverre husker jeg ikke akkurat hvor den kommentaren ble postet, men regner med at du har full oversikt, ettersom du siterer fra den.
            Det avgjørende er altså hvor jeg plasserte eller ikke plasserte komma. Jeg er faktisk veldig klar over at det ikke bodde millioner i den fristaten, og har også spesifisert antallet i mitt eget originaldokument. Samtidig kan man vel si det har formodningen mot seg at alle jødene i Russland skulle bo i en egen fristat som knapt nok noen har hørt om, eller?

            Du påpeker selv at denne bisetningen ikke er noe å gjøre et poeng ut av, så hvorfor? Selv mener jeg at den er tydelig nok, men…

            Jeg tenker:
            Komma eller ikke komma, det avgjør vel hvilket setningsledd millionene skal knyttes til, eller har jeg misforstått?

            Det kan være litt vanskelig i blant, også for meg:

            Politiet skjøt mann i Bodø.
            Politiet skjøt mann i låret.
            Politiet skjøt en eskimo med fremstående fortenner.
            Politiet skjøt hund med tjenestevåpen på fritiden.
            Hvem hadde tjenestevåpen?

            Jeg har alltid med meg paraply i Bergen hvor det regner så mye.

            Jeg har grønnsakhave i Bergen hvor det fint klima.

            Jepp :)

            1





            • avatar marthon says:

              God morgen!

              Dette begynte med at jeg ville klargjøre at den jødiske autonome provinsen som Stalin opprettet i ødemarka nord for Mandsjuria (for øvrig neppe av sympati med jødene), ikke hadde noe innbyggertall av betydning. Det vedrører ikke diskusjonen om antallet jødiske liv som omfattes av begrepet Holocaust, men det var altså en grunn til at jeg forsto setningen din slik jeg gjorde.

              Siden setningen er gjengitt ordrett, kan du finne tilbake til stedet hvor du postet den, ved å kopiere den til søkefeltet i Google og trykke Enter.
              Da kommer du hit: http://schuweldahls.bloghog.no/2014/03/27/angaende-omskjaering/.

              Hvis vi skal leke med hvordan setningskonstruksjonen vil bli tolket, kan vi heller prøve med noe slikt:

              “Du finner også folketellinger fra 1970, men det er litt uklart hvor mange hippier som egentlig fantes. De hadde jo en egen fristad i København[,] hvor det bodde rundt femti tusen, og det var titusener av hippier i San Francisco.”

              Min påstand er at mange som leser dette, ville tolke det som at det var titusenvis av hippier i fristaden (Christiania) – og ikke bare i København – uansett om det står komma etter København eller ikke.

              Nå er vi forhåpentligvis enige om at vi ikke har forskjellig oppfatning av faktagrunnlaget her, og at det dreide seg om en misforståelse på grunn av en tvetydighet. OK?





              • avatar Cecilia says:

                Dårlig formulert, absolutt, og meningen var egentlig å underbygge det problematiske i å kunne fastsette det nøyaktige antallet i lys av at man ikke engang kunne bli enige om det befant seg 30.000 eller 65.000 i en liten fristat.

                Men dette er altså en fullstendig betydningsløs bagatell, som føyer seg pent inn i rekken av uvesentligheter vi ofte ender opp med å diskutere i stedet for å ta fatt i de mer viktige spørsmålene.

                :)





  13. avatar marthon says:

    Hei igjen,

    Kanskje ikke det lystigste temaet i adventstida, men jeg setter meg altså til ved PCen nå kl. 21.45 på mandag 1. desember og satser på at jeg skal klare å skumme meg igjennom hele debatten om Holocaust og jødene som begynte under Vebjørns innlegg om omskjæring i slutten av mars (se http://schuweldahls.bloghog.no/2014/03/27/angaende-omskjaering/) og fortsatte i innlegget ditt ovenfor, og også i stor grad har involvert Geitost – og håper at jeg skal klare å finne igjen det jeg i lang tid har tenkt jeg skulle kommentere og få sagt sånn omtrent hva jeg tror og mener … før klokka blir midnatt. Det blir nok et maratoninnlegg.

    Peter Handke og Serbia får vente litt.

    OK …
    Jeg orker ikke å beskrive akkurat hvor hvert enkelt sitat er hentet fra, eller ta med mye av konteksten, men du finner det raskt hvis du søker i det kommentarfeltet det gjelder – eller googler.

    «(Nordmenn og jøder har forøvrig noe vesentlig til felles. Det er jo en grunn til at Norge ikke fullt ut slutter seg til det europesiske fellesskap.)»

    Jeg finner denne kommentaren litt flåsete. Jøder har spilt en sentral rolle på så godt som alle områder innenfor europeisk kultur, vitenskap og samfunnsliv, inkludert den filosofien som la grunnlaget for opplysningstiden, rasjonalismen og demokratiseringen (husk f.eks. Spinoza), og har vært langt viktigere enn deres beskjedne antall skulle tilsi. Nordmenn (i alle fall den halvparten jeg ikke tilhører) har til en viss grad VALGT å stå utenfor «det europeiske fellesskap» (både i bokstavelig og mer abstrakt betydning), men har jødene egentlig hatt et valg, eller har de blitt holdt utenfor og fått sin identitet definert av befolkningen og mynfighetene i statene de til enhver tid har bodd i (inkludert å bli utsatt for en del fordommer du ser ut til å videreføre)?

    Har jødene «til enhver tid oppført seg på en måte som har pådratt seg verdens vrede?» Jeg antar at dette er et sitat og ikke uttrykk for din egen holdning?
    «Heldigvis klarte Norge å kvitte seg med [jødeparagrafen] – uten å måtte skjele til økonomiske hensyn.»
    Akkurat det er litt interessant, for det holdt hardt.
    Allerede i 1822 brøt regjeringen paragrafen selv da de på grunn av en akutt pekuniær knipe måtte gi den danske jøden Joseph Hambro tilgang til Norge for å kunne yte et lån som reddet den unge statens finanser (engelske jøder var faktisk opplyste nok til at de nektet å gi lån til et land som nektet jøder adgang). (Se http://www.vg.no/nyheter/innenriks/1814-2014/joedene-som-reddet-norges-selvstendighet/a/10131009/)
    «Ville jødene vært like flinke forretningsfolk om de ikke hadde hatt jødedommen?»
    Det er mange driftige og dyktige jødiske forretningsfolk som har skapt store verdier og formuer (uten at jeg mener at det kan sidestilles med spesiell opptatthet av «mammon» – eller griskhet). Jøder ble i flere europeiske land nektet å eie jord eller i det hele tatt ha fast eiendom, og ble regelmessig utsatt for forfølgelser/pogromer, så de ble dyktige på nettverksbygging, lånevirksomhet og forretningsvirksomhet de raskt kunne pakke sammen og ta med seg om situasjonen ble vanskelig. Og de hjalp og støttet hverandre – som vel ikke akkurat er et typisk tegn på griskhet og egoisme.
    Men glem ikke at det før krigen eksisterte mange fattige jøder, ikke minst i Øst-Europa og Russland. Jeg tror forresten du skrev noe et sted om at jødenes rikdom var en medvirkende årsak til Holocaust, men gir det noen dekkende forklaring? Jødene var da vitterlig også overrepresentert blant sosialistene og kommunistene, og Hitler skriver mye mer om «jødisk-bolsjevikiske» konspirasjoner enn om påstått griskhet i Mein Kampf. Det hadde heller ikke hjulpet jødene om de i stedet for å være smarte forretningsfolk og dyktige vitenskapsmenn hadde vært tilbakestående eller «ulønnsomme» samfunnsindivider. Hitler utryddet jo «Erbkranke» også. Deres største synd var nok først og fremst at de var annerledes – og hendige å prøve å utpeke som syndebukker og forrædere (http://en.wikipedia.org/wiki/Stab-in-the-back_myth).
    Det er for øvrig et kjent fenomen (som er beskrevet av bl.a. en amerikansk økonom/statsviter ved navn E.E. Hagen) at marginale religiøse/etniske grupper i mange tilfeller har en høyere grad av entreprenørskap og sosial mobilitet. Eksempler som har vært trukket fram, er protestanter i Frankrike, kinesere i Sørøst-Asia, indere i Øst-Afrika, kristne i Kerala i India, libanesere i Sør-Amerika og baskere i Colombia. For tida ser det ut til at indere, kinesere, libanesere, armenere m.m. er i ferd med å skyve jødisk- og europeiskættede nedover på listene over verdens rikeste.
    Og dette med «jødiske neser» … Vet du, det synes jeg vi skal slutte å snakke om. Det finnes like lite en typisk jødisk nesefasong som det finnes en typisk dansk eller norsk nesefasong, men hvis man virkelig VIL se den, gjør man selvfølgelig det.
    «Har jødenes natur muligens manøvrert dem inn i et hjørne?»
    Tror du virkelig på en «jødisk natur»?
    Og så over til spørsmålet om Holocaust, som var det mest sensitive her.
    En av grunnene til at jeg synes det har vært vanskelig å kommentere, er at du selv oppgir The United States Holocaust Memorial Museum som en pålitelig kilde. Følger man linken din og leser den første setningen i introduksjonen deres om Holcaust, står det «The Holocaust was the systematic, bureaucratic, state-sponsored persecution and murder of six million Jews by the Nazi regime and its collaborators.»
    Jeg antar at det betyr at du bruker tallmateriale du finner på nettsidene deres, men likevel kommer fram til at Holocaust omfattet 1,5 millioner færre? Jeg stusset litt på kildebruken din der.

    Du burde lese om Amos Oz’ politiske syn før du sammenligner ham med Hamsun eller Handke. Jeg ser ikke på det som et problem at han er israeler. Han er dessuten ikke så veldig relevant når han tross alt ikke fikk Nobelprisen. (Se http://en.wikipedia.org/wiki/Amos_Oz).

    I Wikipedias engelske artikkel om «Jews in Russia» står følgende om antall sovjetiske jøder som døde som soldater: «In total, at least 142,500 Soviet soldiers of Jewish nationality lost their lives fighting against the German invaders and their allies.» (http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_the_Jews_in_Russia). Kildelinken er dessverre død. Men det er et betydelig avvik i forhold til de 200 000 du oppgir.

    Det er dessuten sannsynlig at jødiske soldater i større grad ville motsette seg å bli tatt til fange – og at de hadde små muligheter til å overleve som krigsfanger – noe en vesentlig del av soldatene i de områdene av Sovjetunionen som var tettest befolket av jøder (Hviterussland, Ukraina, Litauen og Latvia) ble i løpet av få dager etter invasjonen. Det blir selvfølgelig vanskelig å avgjøre hvor mange krigsfanger som ble utsultet eller drept utelukkende fordi de var jøder, og hvor mange som led samme skjebne bare fordi det var russiske krigsfanger. Det er ellers tenkelig at en del av de (10000?) russiske krigsfangene/slavearbeiderne som tyskerne sultet og mishandlet til døde i Norge (og kanskje også noen av de russiske/polske/serbiske ofrene i Rigel-katastrofen) var jødiske.

    Man skal ellers passe på å holde tunga rett i munnen mht. hva som er tall fra (selve) Russland / Den russiske sosialistiske sovjetrepublikk, og hva som gjelder hele Sovjetunionen. Der er du av og til litt uklar.

    Når du summerer tallene du har hentet fra «Holocaust Encyclopedia» for drepte jøder i de forskjellige landene, får du 5 582 279. Jeg får 5 860 129.

    Når du summerer tallene fra «Dimensionen des Völkermordes» av Wolfgang Benz, får du 6.059.931. Jeg får 6 156 531.

    Hvorfor disse avvikene?

    Det ser for øvrig ikke ut til at jødene som ble likvidert i Nord-Afrika (eller deportert derfra til konsentrasjonsleirene) er talt med. Det dreier seg også om noen tusen.

    Ellers gjør jo det ene, uhyggelige referatet som er bevart fra Wannsee-konferansen det klart hvilket tallmateriale tyskerne gikk ut fra (og hvor omfattende målet var): http://en.wikipedia.org/wiki/Wannsee_Conference#mediaviewer/File:WannseeList.jpg.

    Jeg er enig i at jødiske soldater i regulære styrker på russisk/alliert side som falt i kamphandlinger ikke bør regnes som ofre for Holocaust (men er usikker på i hvilken grad de gjør det eller hvilken betydning det ev. har for tallmaterialet).

    Jeg ser at du utbroderte dette med Den autonome jødiske oblasten i kommentaren du skrev hos Vebjørn (hadde jeg husket det, hadde kommentaren min ovenfor angående dette, vært overflødig).

    Jo da, jeg er på mange måter imponert over at du har gått inn i dette materialet, og mange av refleksjonene dine er veldig interessante – spesielt nå som jeg leser dette litt mer i sammenheng, men når du er så opptatt av å tenke kritisk og selvstendig, må du passe på at du ikke faller i grøfta på den andre sida av veien og kan anklages for å være en ukritisk kritiker (eller en relativiserer eller fornekter beviselige historiske fakta).

    Du sier jo selv at tallene er usikre, og det er i grunnen hovedinnvendingen min mot å komme med bastante tall. For hvor god oversikt fantes over antallet jøder (eller halv- og kvartjøder) i forskjellige land før og etter krigen? Neppe noe som var særlig pålitelig.

    Et annet moment er at … vel … selv om man på et eller annet vis skulle kunne klare å bevise at det ikke var ca. 6 millioner som ble utryddet direkte av nazistene under Holocaust, men bare f.eks. 5,4 millioner … hva skal man bruke disse opplysningene til?
    Skape inntrykk av en konspirasjon av historikere og politikere?

    En annen diskusjon er jo hva det egentlig vil si å være jøde, og hvordan definisjonene og fordommene har oppstått. Er du kjent med Shlomo Sand og “The invention of the Jewish people”? Skal ikke gå god for den, han møter vel litt motbør i genetisk forskning, men han har nok noen poenger, i alle fall når det gjelder sionismens opphav.

    Vel, jeg er allerede en halvtime på overtid etter den opprinnelige planen min, og må legge meg for å være opplagt til i morgen. Det går i ett med konserter og juleavslutninger og diverse.

    Får lese igjennom dette på nytt og komme med eventuelle korreksjoner og forklaringer når jeg får tid.

    Håper vi kan diskutere noe hyggeligere ved en senere anledning …

    God natt … eller morgen! :-)

    2





  14. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    God morgen.
    Utgangspunktet mitt var ikke å “avsløre” noe. Derfor tok jeg også bevisst for meg kilder som på ingen måte kunne sies å være skeptiske eller revisjonistiske. Det jeg imidlertid oppdaget, var at tallmaterialet inkluderte alt som kunne “krype og gå”. Så godt som hele reduksjonen i antall jøder i Europa, slik det fremkom av folketellingene før og etter krigen, ble inkludert i begrepet “utryddet”. Det jeg gjorde var å undersøke hvor mange som klarte å flykte, hvor mange som falt som stridende soldater ( innbefattet de som falt som stridende soldater på tysk side) samt et forsiktig estimat på hvor mange jøder som døde / “omkom” som følge av krigshandlingene ( altså ikke ble bevisst utryddet ).
    Det er en grunn til at jeg spesifiserer dette:
    Du har hele tiden operert med begrepet “omkommet” når du har fremlagt dine argumenter, og jeg har hele tiden forsøkt etter fattig evne å henlede oppmerksomheten din mot at jeg refererer til “utryddede”, altså ikke antall omkomne.
    Hitler utryddet altså ca 4,5 millioner jøder. Er ikke det ille nok? Det var selvsagt også mange jøder som omkom i løpet av krigsårene. I løpet av 22 dager omkom 1400 palestinere som følge av krigshandlinger under Gaza-krigen i 2008. De 1400 palestinerne som omkom, ble ikke bevisst utryddet av jødene, ikke slik jeg velger å se det. Men du ser det muligens annerledes? Med et slikt grunnsyn blir det selvsagt lettere å opprettholde en slags lojalitet overfor det vedtatte og uimotsigelige, og med et slikt utgangspunkt, vil du selvsagt finne akkurat de tallene du leter etter.
    Jeg er ikke så opptatt av å forsvare lærdommen min, jeg er mere opptatt av å få slått fast om den er korrekt eller ikke.

    “Hun har ikke engang arvet sin fars nese” – En bitteliten setning, en litt humoristisk understrekning. Jøder definerer ikke seg selv på nesen. Jødene definerer seg selv gjennom å sette krav og stille betingelser som må oppfylles før man fortjener betegnelsen jøde. Du har kanskje rett: Det finnes kanskje ingen jødisk nesefasong. Det hele er antagelig bare oppspinn, skapt av jøder som Barbara Streisand og Natalie Portman (sistnevnte gjorde forøvrig noe med det), for å promotere “ethnic makeover for jews in Hollywood”.
    Ja, la oss endelig slutte å snakke om neser.

    “Har jødene «til enhver tid oppført seg på en måte som har pådratt seg verdens vrede?» Jeg antar at dette er et sitat og ikke uttrykk for din egen holdning?” skriver du.

    Nei, det er hverken et sitat eller et utrykk for en holdning, det er et betimelig spørsmål å stille for en person som er oppvokst med stadige reportasjer om den israelske okkupasjonen av Palestina, de medfølgende overgrepene mot sivilbefolkningen og den ulovlige bosetningen. Israel er jødenes land, og det så til de grader at de har proklamert seg som en jødisk stat! Midtøstens eneste demokrati, ynder israelvenner å betegne det som, men hvor demokratisk kan Israel bli hvis de skal fortsette å opprettholde den jødiske staten? Det sier seg selv at Israel aldri kan bli noe demokrati, for da undergraver de sin egen eksistens som jødisk stat.

    Interessant den opplysningen din om Joseph Hambro. Det var ukjent for meg. Så var det allikevel økonomiske hensyn som talte for å oppheve jødeparagrafen. Jeg tenkte nordmenn holdt seg for gode til slikt, men, men… nordmenn er altså ikke så forskjellige fra svensker og dansker allikevel. Penger er makt, og det er makta som rår…

    «Har jødenes natur muligens manøvrert dem inn i et hjørne?»
    Hvorfor kan det ikke finnes en jødisk natur, på samme måte som det finnes forskjeller i den menneskelige natur blant andre folkeslag? Har ikke jødedommen vokst frem som et resultat av en kultur som har oppstått naturlig? Hvorfor har det vokst frem en helt annen form for kultur og religion i andre områder? Bytt ut ordet natur med kultur, så blir det muligens mer forståelig, men dypest sett anser du vel jødedommen som overtro, på linje med all annen religion, empirismen untatt?

    Det forekommer meg å være et noget far-fetched grep å lansere en teori om at de jødiske soldatene i Den Røde Arme heller ville la seg slakte enn å ende opp som krigsfanger, men det er i hvert fall kreativt tenkt, om ikke annet.
    Forskjellige kilder opererer med forskjellige tall. At least 142.000, betyr ikke at det er et endelig tall, det betyr et svært forsiktig overslag, og gir oss kun det aller minste tallet vi skal regne med. Noen kilder påstår at så mange som 300.000 jøder falt i den russiske hæren. De falne jødiske soldatene på tysk side, skal forøvrig også medregnes og trekkes fra det totale antall utryddede jøder. Der var det mange halv- og kvartjøder, ettersom Hitler viste en form for storsinn hva gjaldt frontsoldater som frivillig lot seg verve til kanonføde. Flere jøder ble sågar høyt dekorert for sin krigsinnsats, for hva det var verdt…

    I det hele tatt; tallene er omtrentlige, uansett kilder, og legger man de laveste tallene til grunn, kryper antallet utryddede jøder så vidt over 3.5 millioner. Jeg anser 4,5 millioner som et vettugt og dokumenterbart anslag, basert på åpne kilder som ikke har noen grunn til å underslå fakta.

    Hva du anser for å være problematisk eller ikke, har vel egentlig fint lite med saken å gjøre, eller?
    Amos Oz har transformert fra kriger til fredsfyrste, og taler Israels politikk midt imot. Han antar derved et politisk standpunkt. Det skal man altså i følge deg ikke gjøre, medmindre du altså gjør et unntak og godtar politiske standpunkt som sammenfaller med dine egne? Er det slik å forstå, at det er din vurdering av hva som sømmer seg politisk som skal danne grunnlaget for hvorvidt en forfatter fortjener en pris for sitt litterære arbeid eller ikke?
    Jeg trenger ingen link til Wiki. Jeg har lest Amos Oz’s selvbiografi, så jeg kjenner hans historie. Det var også derfor jeg nevnte ham spesifikt, som en forfatter de aller færreste har noe forhold til. Men du har kanskje også lest selvbiografien hans? Det skulle jammen ikke forundre meg. :)
    Men dette skulle vi altså ikke diskutere her… var det ikke sånn?

    Eg var nok litt gruggen på skilnaden mellom Russland og Sovjet. Det var også kildene mine. Sorry.

    De “bastante tallene” er de vi lærer på skolen, de som siteres i så godt som hver eneste historiebok og i så godt som hvert eneste leksikon: at Hitler utryddet 6 millioner jøder.
    The United States Holocaust Memorial Museum påstår, som du nevner, at 6 millioner jøder ble forfulgt og myrdet, men leser du alle tallene deres ( de har mange sider og tabeller), så forstår du raskt at de er like selvmotsigende som Bibelen. Jeg har forøvrig også benyttet meg av andre kilder, spesielt hva gjelder folketellinger i Europa og forholdene i Russland/Sovjet. Som du sikkert selv har lest, emigrerte omtrent 1 million jøder fra Russland/ Sovjet mellom 1926 og 1941, de fleste til USA, men også til Palestina, via spesielle ruter som sionistene hadde opprettet, og som fortsatt var åpne og aktive gjennom hele krigen og også i perioden etter. Tallene på hvor mange som benyttet seg av disse rutene er veldig varierende, men det anslås at ca 300.000 benyttet seg av dem mellom 1938 og 1947.

    Hvordan kan man påstå allerede i 1946 at 6 millioner jøder ble utryddet? Hvilken forskning ligger bak dette tallet? Hvorfor har de fleste land i Europa ikke bare kjøpt dette overslaget, men sågar skapt Nord-Koreanske lover som forbyr noen å forske på det og å offentliggjøre eventuelle avvikende resultater? Bare det i seg selv er nok til at man automatisk burde bli skeptisk.
    I følge Amcha bodde det 300.000 overlevende fra tyske konsentrasjonsleire i Israel så sent som i 1998. Kan man stole på det? Jepp, Amcha er en israelsk organisasjon for bekjempelse av antisemittisme og ville neppe funnet det formålstjenlig å overdrive antall overlevende. Hvor mange mennesker overlevde egentlig konsentrasjonsleirene? Hvor mange ble befridd av de allierte styrkene? Kildene varierer med tall mellom 320.000 og 580.000, muligens fordi de fangene som russerne befridde ikke alltid blir medregnet. (I Polen ble de fleste konsentrasjonsleirene revet allerede i 1943, fordi det ikke lenger var bruk for dem. En stadig større mangel på arbeidskraft i Tyskland, gjorde at det ble funnet mer hensiktsmessig å sette jødene i arbeide enn å sende dem i gasskamrene.)
    Da 32.000 fanger ble befridd fra Dachau, var kun en tredjedel av dem jøder. Dette er offisielle tall. Dersom det samme var tilfelle i de andre konsentrasjonsleirene, burde tallet være rundt 1 million befridde fanger totalt sett, hvorav altså rundt 300.000 var jøder og fortsatt var i live i Israel i 1998.

    De omfattende og systematiske arrestasjonene ble ikke iverksatt før i 1942, selv om det forekom endel henrettelser og plyndringer lenge før det. Hvor mange rakk å flykte fra Tyskland/Europa før 1941, før den systematiske utryddelsen ble iverksatt og jødene både ble oppfordret til, og fikk lov til, å emigrere?
    Man kan altså ikke bare legge tallene fra folketellingene til grunn for hvor mange jøder som ble utryddet (eller omkom på annen måte, for den saks skyld).

    Jo, jeg har nedlagt et visst arbeid i dette, og har, med en viss forbløffelse, analysert meg frem til at historien overdriver, ikke med skarve 600.000, som du vil ha det til, men med mer enn det dobbelte.
    Hva skal man bruke slike opplysninger til? Å gjøre Hitler til et litt mildere monster?
    Nei. Det man skal bruke slike tall til, er å etablere en sannere sannhet.
    Ingen har noe å tjene på at nazi-Tyskland og Hitler får en slags Baron von Münchaussen- status hektet ved seg. Det var ille nok som det var, om man ikke skal hausse det opp i tillegg.
    Åpenbare usannheter og autoriserte overdrivelser, kan lett slå tilbake når historien blir historie og begynner å gjenta seg.

    Forøvrig: Tusen takk og tommel for flott kommentar. :)

    1





  15. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    Men mener du egentlig at jeg har skrytt?





    • avatar Cecilia says:

      Det er jammen ikke lett å få med seg alle nyansene, hverken når man skriver eller når man leser.

      “(…) uten å kunne skryte av noen dramatisk sykdom med 41 i feber, som enkelte i omgangskretsen av og til har gjort.” , skrev du, og da tolket jeg deg bokstavelig dithen at du ga utrykk for egen erfaring; nemlig at dramatisk sykdom med 41 i feber er noe det for enkelte i din omgangskrets fremstår som verdt å skryte av.
      Vel, det stemmer også med min erfaring, altså dersom det gjelder dramatiske uforskyldte sykdommer der man er så godt som garantert total helbredelse.
      Den slags skryt kan man jo gjerne møte med å fortelle at man selv aldri har vært syk en eneste dag i sitt liv, for derved å påpeke sin egen fortreffelige helse, og å samtidig skjule sin noget lunkne sympati under et dekke av liten evne til å sette seg inn i den lidendes situasjon grunnet sin egen manglende erfaring på området.
      – Jasså, feber sier du? Hvordan arter det seg egentlig? Varmt, vil jeg tro? Kan jo være en fordel nå som vinteren er i anmarsj…

      Nå finnes det jo også tilfeller der man gjerne overdriver virkeligheten en smule, for eksempel dersom man kvier seg for å delta på dugnaden i sameiet en gusten høstdag, eller heller vi se cupfinalen enn å delta i søndagsmiddagen hos tante Signe. Da kan skrytepaven lett reduseres til en sytepave.

      Vel.

      Mener jeg at du skryter?
      Du svarte jo bare på det jeg selv skrev:
      Jeg pakker og hoster om hverandre og håper det bare er en ørliten forkjølelse og ikke en høstinfluensa som setter inn akkurat nå

      Selvfølgelig er det helt naturlig å svare på denne måten:

      Er det ikke vår- eller høstinfluensa, så er det omgangssyke eller forkjølelse … Passer du egentlig på å få i deg nok Omega 3-fettsyrer og C-vitaminer?

      Vel. Jeg parerer at det neppe er unormalt å være syk, og at selv gjennomtrente og sunne idrettsutøvere som Marit Bjørgen stadig blir syke og må reise hjem fra mesterskap, og da får du sjansen til å svare:

      Jeg erkjenner at det er JEG som avviker fra normalen og aldri klarer å bli skikkelig syk. Er det rart jeg blir misunnelig?
      (… ) jeg får aldri «moteinfluensaene» som går, og som liksom «alle» andre får, og jeg blir aldri så syk at jeg har noe feber å skryte av. (Bank i bordet!)

      Men skryt? Neeei… DET kan man vel ikke påstå at det er
      … tror jeg. :)

      1





      • avatar marthon says:

        Jeg har kanskje kommet i skade for å røpe unødvendige detaljer om helsetilstanden min som kunne gi inntrykk av at jeg ikke lever opp til kjønnsfordommer som har vært dyrket og foredlet gjennom generasjoner på morssiden i familien din?

        Jeg ser for meg år etter år med skuffelser over mannlig unnasluntring på alle de dugnadene du og dine formødre har blitt innkalt til, selv på gustne høstdager, der dere gang etter gang har blitt stående igjen med svarteper: raking, kosting, bortbæring av gatefei og sjauing av skrot i deres ansikts sved, etter at mennene etter et par prøvende host har lurt seg unna (til cupfinalen eller hva det nå egentlig var) …

        Nei, hvis kvinnene i familien din mener at menn ER mer syke enn kvinner, så er vel det et livssyn jeg burde vise respekt for og føye meg etter? Å tråkke på andres hellige dogmer er tross alt en alvorlig ting.

        Eller, jeg kunne si det slik:

        Det kan nok sies å være et privilegium å ha et så vidt over middels godt immunforsvar, men er det rimelig at dette skal kneble ytringsfriheten min?

        Vi velger riktignok ikke selv hva vi får utdelt av ressurser, verken av penger, evner eller helse, men hvis vi ikke skal ha lov til å beskrive oss slik vi er, så får vi også begynne å skrive dårligere, tegne/male dårligere og kun publisere tekster som inneholder beskrivelser av aktiviteter som alle kan delta i. Vi må altså påføre oss selv et handikap… men eh … da blir det vel plutselig status for enkelte å vise fram hvor mye handikap de må påføre seg selv for å holdes nede på samme nivå som de dårligst stilte… så… nei, det kommer nok heller ikke til å funke.

        Nei, gå på barrikadene og proklamér dine rettigheter:

        Retten til å slippe å bli kalt brilleslange, for eksempel, en grov fornærmelse som tusener på tusener av Bloghogs lesere ellers kunne ha utsatt deg for når som helst. Avbildninger av deg med briller er jo omtrent like utbredt som … billboards av Muhammed i Mekka.

        Ja, og retten til å slippe å bli utsatt for ironisering over at du (til tross for at du har bedyret at du inntar din anbefalte daglige dose med tran) har opplevd to-tre tilfeller av lett og udramatisk omgangssyke, forkjølelse eller influensa i løpet av de fire siste årene.

        Kan vi i år 2015 i det hele tatt være bekjente av å ha et slikt lyte-ord som “syk” i ordlista?

        Det kan bare bli så altfor fristende å misbruke det til usmakelig satire. Og vi vet jo alle hva det kan føre til.

        ;-)

        2





  16. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    :
    He-he… himmel og hav…
    Well, sorry – I must have missed a white flag – kanskje jeg trodde det bare var et vanlig putevar som ble luftet litt i vinden?

    Fantasien er, etter min mening, blant menneskets mest skattede egenskaper, og din evne til se for deg år etter år med fiktive skuffelser, forteller meg at du i tillegg til ditt perfekte immunforsvar også besitter en aldeles utmerket innlevelsesevne.
    Slett ikke dårlig.
    La meg se… hmm… årevis med skuffelser… vel, for din del, håper jeg denne innlevelsen ikke har påført deg lidelse i sanntid. Årevis med gjentagende skuffelser kan som kjent føre til grå hår, både her og der.

    Dersom, hvis, såfremt, i fall – og så videre – jo DA – altså:
    Dersom, hvis, såfremt, i fall, en eller annen fremsatt hypotese viser seg å være riktig – DA kan man med letthet utlede følgene – og DA er det best å vokte sin gange så man ikke planter fotsålene på noens helligheter. Å tråkke på andres hellige dogmer (en formulering du neppe har tatt fullstendig ut av det blå), kan i sin ytterste konsekvens føre til at enkelte blir over måte irriterte – noe de siste dagers begivenheter med all tydelighet har minnet oss på. Er det med rimelighet jeg tillater meg å anta at det er under influens av disse du hever ytringsfrihetens vimpel og vifter så iherdig?
    Jo, ytringsfriheten skal man hegne om – bevares – og vi skal beundre det litt latterlige mannsmotet som så tydelig kommer til uttrykk på begge sider: Den ene parten vil gå i døden (stående) for retten til å vanhellige sine motstanderes helligdommer, mens motstanderne gjerne lider martyrdøden for å hevne det.

    Jeg kan se det for meg (i et kort øyeblikk):
    Jesusbarnet og Muhammed (tegnet som barn), stående i hver sin lekegrind og skrike til hverandre:
    – Faren min er sterkere enn faren din!

    Jepp…

    Jeg aksepterer det latterlige, uten kamp, og sier meg helt enig i at jeg er underernært på Omega 3-fettsyrer og C-vitaminer. Du er i din soleklare rett og under beskyttelse av lov om ytringsfrihet når du gjør narr av meg for mitt svakelige immunforsvar, og jeg akter ingenlunde å utsette meg selv for fare gjennom å søke hevn. Du kan altså lene deg fredfullt tilbake i sofaen og innkassere seieren, mens jeg, på min side, kan lene meg frem over kjøkkenbenken og skrive en handlelapp – og få både C-vitaminer og Omega 3-fettsyrere i hus.

    … og etterpå kan jeg ta en titt i spiskammeret for å se om det skulle være litt igjen av sitronfromagen vi hadde til dessert.

    Jepp… ☺

    3





Leave a Reply to eMTe Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *