I en drøm – svart lik hvit

 

preamble

(Idag(kveld) – men ikke nødvendigvis lenger i dag,
ettersom tiden går – uten tillatelse…)


Det er kveld.
En nattsvermer forsøker å komme seg inn gjennom vinduet.
Gang på gang flyr den lille kroppen mot det ugjennomtrengelige glasset, åpenbart uten annen effekt enn å anspore den til å gjøre nok et nytt forsøk på å komme igjennom til den smektende flammen som bukter seg som en indisk prinsesse på skrivebordet mitt. Jeg forstår fascinasjonen, men klarer ikke fri meg fra tanken på at den må ha blitt skapt uten et komplett sett med naturgaver – for eksempel uten evnen til å utlede det erfaringsmessig innlysende og la det resultere i en erkjennelse.
Ellers ville den tatt hintet for lengst, tenker jeg.

– Hei du! Hva har du egentlig inni flammen å gjøre, uansett? Vet du ikke at det er din sikre død?
Jeg begynner å høres ut som min mor.
– Hører du? Nå får du meg til å høres ut som min mor! Husj! Gå hjem! Fly avsted, mens du kan.
Jeg forsøker å skremme den vekk med en brå armbevegelse, men den enser meg ikke.

Jeg skriver: Det er en urolig verden – den første litterære setningen skrevet i det nyinnredede arbeidsrommet mitt – det som ventet på meg da jeg kom hjem etter fødselen:

_


Vedrørende Det Temporære Triumvirat:
Det Temporære Triumvirat (Troikaen), er det styringsdyktige trekløveret som benyttet anledningen til å ta kommandoen over “Pensionatet” i mitt fravær.
Troikaen består av Shaya og Siv, samt den nye hushjelpen M (også omtalt som “Oldfruen” ) – en person med konstant ny-ladede batterier og en frapperende evne til å befinne seg flere steder samtidig – en person jeg vil komme tilbake til.

Ps: Vi vet alle at –vir er en maskulin betegnelse. (Jfr: Bemannet av kvinner – Cecilia Silverdale – VGB 2009 )

________

_

_Jeg er altså installert på loftet, hvor Troikaen velvilligst har utstyrt meg med eget kjøkken, en stor seng hvor jeg kan legge meg nedpå i påkommende tilfeller, samt en bedårende svensk vugge i falmet, blåmatt utførelse. Den har noen besnærende, gule kruseduller på hodevangen – noe som antagelig må være en slags svensk form for rosemaling.
Klokken er halv elleve om kvelden.
Det er mørkt.

Det har skyet over, etter en ganske flott dag med skiftende skydekke og mye sol, og regnskyllet som kom smygende rundt klokken åtte, var i grunnen perfekt timet for kvelds-vanning av plen og prydbusker.
Når jeg løfter blikket mot horisonten, kan jeg i blant se ett og annet lysglimt ute på sjøen, og kan få drømmeblikk og forestille meg at det er lanterner – at det er en seilskute på vei til Bergen, og at det befinner det seg en mørkhåret, elskovssyk styrmann om bord – en vakker og fyrrig latiner som ikke vil la sjansen gå fra seg om han påtreffer en smekker Bergens-snuppe på aftentur…

Det er en kveld uten måne.
Jeg ser min egen refleks i vinduet – mitt eget ansikt – blåhvitt i lyset fra dataskjermen.
Jeg er en moderne pike i en moderne verden.

– Smil, Cecilia – du har all grunn til det!

    For drøyt to år siden skrev jeg i dagboken min at det føltes som om jeg var på vei inn i en ny epoke. Det var da det startet. Mye har skjedd de siste to årene, og det har skjedd fort, så fort at jeg til tider har hatt litt vanskelig for å henge med i svingene. Jeg har så å si over natten fått en utvidet familie – en familie jeg for et par år siden ikke ante det minste om, men som nå kan gi meg en følelse av å ha vært en fortapt som endelig har blitt gjenfunnet, særlig når jeg kaster et blikk på gavebordet med alle gratulasjonene som har strømmet inn. Jeg kjenner at jeg blir rørt. Det er en trygghet i at det finnes noen der ute – en slekt som holder sammen og ønsker lille Julia velkommen – det nyeste skuddet på stammen. Hun er født med en solid forankring, tenker jeg, og hun vil aldri bli glemt og alene, uansett hva som skjer med meg.
Jeg sender en stille tanke til Helena og moren hennes: Jeg vet jeg skylder dere mye.

Men ikke alt er like positivt.
Jeg merker også at jeg har mistet noe, og det særlig i løpet av de siste månedene. Jeg merker at spontaniteten min har avtatt, at eventyrlysten min har blitt så godt som borte og at jeg plutselig kan ta meg selv i å tenke at jeg har glemt å leke.
Eller er “glemt” egentlig det rette ordet? Kanskje jeg bare ikke har funnet tid til lek? Kanskje det nye ansvaret har lagt så stort beslag på meg at jeg ikke har hatt noe overskudd til lå leke?
Carl hadde en annen teori. Han kalte det et personlig paradigmeskifte, og mente jeg hadde begynt å holde tilbake fordi leken min plutselig hadde fått en markedsverdi – ikke fordi jeg ikke hadde tid eller overskudd:

– Min erfaring er at vi blir mindre generøse når vi har forpliktelser. Vi har ikke lenger råd til å dele hemningsløst, hverken av vår tid eller vår kreativitet.
Hvilke forpliktelser? Tenker du på Julia?
– Det begynte tidligere enn som så. Man blir lett slave av det man eier når det overstiger en viss verdi, og da er man nødt til å se på hva som gir avkastning. Og hva er det du eier som gir avkastning? Tiden din og kreativiteten din. Det er dine viktigste assets, og da kan du ikke lenger sløse med dem.

– Bare fordi begge deler plutselig har fått en verdi? Det syns jeg virker litt…
– Nei, de har ikke helt plutselig fått verdi. De har alltid hatt en verdi. Men de har plutselig fått en omsettbar verdi. Leken kan omsettes i penger. Og da blir man med ett litt mere selektiv. Det er ikke uten grunn at vitenskapen i stadig større utstrekning holder forskningsresultatene sine for seg selv, og sågar tar patent på dem når det er mulig.
– Har jeg blitt grådig, syns du?
– Nei, det opplever jeg ikke, men det er helt naturlig at vi begynner å vurdere om innsatsen står i forhold til hva vi får tilbake når forpliktelsene våre øker.
– Så du mener livet bare dreier seg om økonomi? Det kan jeg ikke tro.

– Cecilia… uansett hvordan du vender på det så går dagen vår faktisk med til å finansiere det vi skal gjøre i morgen, og da er vi nødt til å bruke generøsiteten vår taktisk.
– Taktisk generøsitet?
– Du rynker på nesen?
– Ja. For jeg tror det fortsatt finnes en genuin generøsitet i meg som ikke er taktisk.
– Eksempel?
– Eksempler… alltid eksempler… jeg kan for eksempel godt gi noe til en fremmed uten å forvente å få noe tilbake.
– Jo, men da gir du bort noe du ikke trenger… noe du har overskudd av.
– Er ikke det hipp som happ dersom alt allikevel skal måles i penger? Jeg vet ikke om jeg helt forstår denne diskusjonen.
– Det tror jeg du gjør, ellers hadde du ikke blitt irritert. Hvorfor skulle du ønske å gi noe til en fremmed?
– Hva med en spontan handling? Er det svar godt nok?
– Og hvordan ville du følt deg etterpå? Likegyldig?
– Selvfølgelig ikke. Jeg ville jo tenkt at jeg hadde gjort noe fint.
– Det er en tanke du liker, ikke sant?
– Jo.
– Men er fine tanker egentlig nok?
– Det kan det vel være. Det kommer an på hva man gir.
– Ikke sant? Det må finnes en proporsjonalitet. Du kan ikke lenger fortsette å gi og gi uten å få noe tilbake nå som du plutselig har blitt ansvarlig for å finansiere din egen morgendag.
– Vel… det er ikke helt sant.
– Jeg mener ikke pengene. Jeg mener finansiering som konsept, at det du gir må generere en verdi tilsvarende eller større enn kostnadene ved å gi. Og det er der du har forandret deg, fordi du vil ikke lenger kompensere for den skjevheten som oppstår når forholdet mellom inn og ut ikke balanserer.
– Er det derfor jeg ikke leker lenger, mener du?
– Det er derfor du ikke lenger leker med hvem som helst. Leken har skiftet navn. Det er det som er poenget mitt. Du leker på andres premisser, og kaller det jobb. Det gir et helt nytt konsept.
– Så jeg har altså gjennomgått et internt konseptuelt paradigmeskifte?
– He, he. Nettopp. En trailersjåfør tar seg ikke en svipptur fra Oslo til Sarpsborg på fritiden, bare fordi han liker å kjøre bil.
– Hvordan vet du det?

Har han rett? Er det virkelig derfor jeg har sluttet å leke, fordi leken i seg selv ikke lenger er en investering som gir noe tilbake?
Det er det man får tilbake som finansierer det neste prosjektet – återbäringen, som tante Sverige ville sagt det.
Det er antagelig noe riktig i det…
Det er en litt trist erkjennelse.

Nattsvermeren flagrer fremdeles iherdig mot glassruten, og det virker fortsatt som om viljen til å forsere det ugjennomtrengelige snarere styrkes enn svekkes av de mange mislykkede forsøkene. Er det en begrensning eller en forutsetning? Kan denne totale mangelen på læringsevne muligens være en positiv egenskap?
Det var kanskje det en gang, dengang jorden var et paradis – før mennesket forsynte seg av kunnskapens tre så vi ble smarte nok til å støpe vokslys.

Jeg flytter blikket til skjermen igjen og skriver:

Odin lot seg henge i opp i Yggdrasil i ni dager til ende
for å få kunnskap fra Mime, kunnskapens kilde.

_
Ikkje brød dei bar meg,

og brygg ikkje;
ned eg nidstirde,
tok opp runer,
ropande tok dei,
ned att frå der eg fall.
Kunnskapen har skapt en urolig verden.

_

_

Det går mot slutten av august, den siste sommermåneden. Reminisenser av tankegods fra vår geosentriske periode får oss til fortsatt å betrakte solnedgangen med en dypt forankret oppfatning om at dagene blir kortere fordi solen går tidligere ned. Det er bare å innse det umulige i å forandre den oppfatningen – selv om vi dypest sett kjenner sannheten.

Jeg skriver:
Tatt i betraktning at nattsvermere er så sterkt tiltrukket av lys, finner jeg det, sett i et evolusjonistisk perspektiv, litt besynderlig at de ikke rett og slett har snudd døgnet.

_

Selv er jeg tiltrukket av mørket…

_

… jepp …


_

__

– en form for lek der Dronningen setter seg på hesten og rir inn i solnedgangen
… og lar kongene utkjempe sin egen krig.

Det som følger er et diskronologisk kaos, nummerert som kapitler for å opprettholde en illusjon av orden.

(Psst… tenk på noe annet…
faktorenes orden er likegyldig.)

_

Kapittel

Syk hus
_

_Jeg teller hjerteslagene mine, holder blikket stivt festet på langviseren og venter på at den skal bevege seg. Ett hundre og fire – ett hundre og fem …
Det smeller i en dør et sted … ett hundre og ni – ett hundre og ti … kanskje viseren har flyttet seg mens jeg blunket?
Jeg mener å huske at jeg har lest et sted at alle levende skapninger har omtrent samme antall hjerteslag til disposisjon fra vugge til grav, men jeg tror ikke det stemmer.
Jeg tenker på noe annet – akkurat som jeg har fått beskjed om.

Jeg er tørst. Det er varmt.
En ryggealarm piper, brumming fra en dieselmotor… er det et helikopter over oss eller er det hjertet mitt? Jeg lener pannen mot det kalde glasset og møter mitt eget blikk mot den regntunge himmelen. Hun er redd, tenker jeg, hun som er der der ute – hun som står bredbent med bare føtter på linoleumsgulvet stirrer tilbake på meg. Jeg syns synd på henne. Hun aner ikke hva hun går til.
Det klaprer i såler et sted, som om noen går med strandsko inne – lyden av billige plastsåler som smeller vekselvis mot gulvet og hælene i en udefinerbar dobbelt-takt. Støpt plastikk, bankende mot hæler av forstenet flesk.
Det kunne vært piskeslag, tenker jeg, og ser for meg en freske – et fuktig bilde av overvektige flagellanter – selvpiskere – dissende svepebrødre som karnøfler seg selv til blods for å emulere Guds vrede over menneskene…
Kanskje det gir adgang til Den Syvende Himmel?

(Ifølge Koranen er Den Syvende Himmel det hus hvor 72 jomfruer (hourier) venter den rett-troende muselmann:
med “gazellesorte øjne”, “appetitlige skeder”, “27,5 meter høje”, “3,2 meter brede”, “gennemsigtige”, “ikke-menstruerende”, “uden urin/afføring og børn”….)

_
… jeg tenker på noe annet… streifer… bare for å vende tilbake til de piskende…

Flagellantene mangler evnen til å fornye seg, tenker jeg, flagellantene burde piske hverandre i stedet for seg selv. De burde skape en moderne, hedonistisk ramme av pikant nytelse rundt dette før-middelalderske ritualet; enhver som lar seg piske vet jo at det finnes en nytelse i all smerte – dersom man finner kjernen.

Med smerte skal du føde dine barn!

btftlwav
Det må ha fremstått som en selvfølgelighet at Skaperen skulle formes i mannens bilde – bli en mann og gis mannens egenskaper. Hvordan skulle man ellers forstå Gud som en ultimativ kraft, dersom han ikke gjennom sin apparisjon stod modell for seg selv og reflekterte det ypperste i sitt eget skaperverk?

– Jeg skal altså føde mitt barn med smerte som en følge av syndefallet?
– Nei, svarer dagens vise menn, – ikke nå som syndefallet ikke lenger har vitenskapelig konsensus.

( Konsensus eksisterer, når der hersker enighed
blandt en stor del af systemets medlemmer. )

_
Hvorhen ansøger man om medlemskab i systemet?

_

Jeg lener pannen mot vinduet og møter mitt eget blikk, tenker på hvor mange andre har stått akkurat her, lent pannen mot det kjølige glasset og kjent på redselen – ventet på det neste taket og sett på klokken, og kanskje møtt sitt eget, nervøse blikk som en refleks i vinduet?
Det er bare er å innse at jeg kommer til kort i diskusjon med meg selv.
Jeg orker ikke mer.
Jeg vil hjem.
Jeg vil komme tilbake senere – en annen gang – en gang jeg er bedre forberedt… en gang jeg ikke føler meg som en intellektuell amøbe.
– Smerten er midlertidig. Den er alltid midlertidig – selv i den elektriske stol.
Jeg ser leppene mine bevege seg

… men ordene drukner i regnet.

pb_10

_

Kapittel

nbr_2

… if an eLEPHANT
sings in the forest…

_

Jeg kopierer meg selv, gang etter gang, messer det gjentagende evangeliet mitt i stadig nye innpakninger, lar ordene flomme, helst uten å puste – for ellers kan noen andre slippe til – noen andre kan komme til å benytte sjansen til å si noe, henge bildene sine ved siden av mine og spre sitatene sine, over mine.
Hva om de sier noe smartere –
byr på noe mer verdifullt og gjennomarbeidet?
Det kan jeg ikke tillate.

Så jeg jeg fortsetter å pumpe, klatrer til topps på stigtrinn jeg skaper meg av andres tafatte sendrektighet, manglende forståelse og grenseløse stupiditet,
og messer det samme budskapet på nytt og på nytt.
Jeg er i min fulle rett,
og forsvarer meg med med min egen,
uangripelige retorikk:

– Jeg vet hva som er rett. Dere forstår meg ikke. Dere er bare misunnelige fordi dere ikke er like intelligente, skapende og produktive som meg. Og dessuten: Eteren er for alle!

– Ikke nå lenger… ikke nå lenger!

_

 


Vi stiftet opp en lapp på oppslagstavlen utenfor butikken, en gul lapp med en kort melding som informerte lokalmiljøet om at vi var på utkikk etter en barnepasser/hushjelp/ au pair, og at vi kunne tilby kost og losji i tillegg til en anstendig lønn. Vi hadde ingen forhåpninger om å få napp, men man kan jo aldri vite.
Noen dager senere var vi på nytt innom butikken, Shaya og jeg, og kastet selvsagt et blikk på oppslagstavlen. Men da var den lille lappen vår (samt alle andres mer eller mindre viktige oppslag), overklistret av den lokale brukskunstneren. Hun hadde viktige ting å melde: Nydesignet saftmugge med artistisk motiv av sitroner og grønne blad, en dekorativ blomstervase, glaserte risboller med autentisk preg, elegante tallerkener, fruktfat, lekre serviettringer, stilfulle pyntegjenstander – alt på hver sin lapp, med den samme oppfordringen om å benytte seg av hennes døgnåpne nettbutikk.
Vel, vel. En oppslagstavle er jo for alle… også for dem som velger å overtapetsere den med sine egne viktigheter, tenkte jeg, og lot det passere ukommentert. Shaya hadde et større behov for å lufte synspunktene sine:
– Har du sett? Noen har tatt all plassen! Nå er det jo ingen der kan lese vårt.
– Jeg ser det.
– Og det står kun det samme på alle.
– Ikke helt. Det er forskjellige bilder.
– Men de er ikke noe fine.
Jo… nei, men det er det ikke opp til oss å bestemme. Det er ikke vår tavle.
– Men den er jo for alle!
– Nettopp. Og da er den også for dem som føler at de har rett til å ta all plassen.
– Det er ikke rettferdig! Da kan jo vi også lage mange.
– Men hva om alle gjør det? Hva tror du skjer da?
– Da blir det ikke plass.
– Syns du det ser fint ut nå? Er det mange som stopper for å se?
– Nei. Ingen.
– Der ser du. Syns du egentlig vi skal lage så mange kopier at det bare er vi som synes?

– Nei.
– Hvorfor ikke?
– Fordi da er der ingen der vil lide os?
– Right.
– Men vil kan vel ta bort den som henger oppå vår, og henge den et annet sted?
– Vi kan gjøre noe lurere.

Vi listet frem den lille lappen vår og stiftet den opp på rammen i stedet.
Shaya var fornøyd.
– Hah! Nå syns den enda bedre.
– Ikke sant?

Men det var ikke utslagsgivende.
Da vi til slutt fikk napp, hadde det ingen ting med oppslaget vårt å gjøre.
Litt irriterende… i grunnen.

 

Begrepet kreativitet kommer fra latin, creare, som betyr ”å bringe til verden” –
å bringe noe frem – å synliggjøre eller skape noe som ikke har vært der før.
Begrepet kreativitet blir tidvis forvekslet med evnen til å kopiere seg selv.
_

jepp

_

_

Well – never mind.
Solen går sin gang… uansett – en stund til.

pb_10

_

paradise lost

Det var T. A. Edison som tok initiativet til å få konstruert Den Elektriske Stol. Edison ville demonstrere for verden hvor farlig vekselstrømmen var, og således én gang for alle å få slått fast de dødelige konsekvensene av å omfavne Teslas irriterende oppfinnelse.
Harold P. Brown var mannen som fikk æren av å sette Edisons idé ut i livet, en bragd han gjennomførte med bravur, og som gjorde ham fortjent til The Edward Longstreth Medal of the Franklin Institute, 1899.
The Franklin institute er oppkalt etter Benjamin Franklin.

Benjamin Franklin var unitarist, akkurat som Edvard Grieg.
Unitarister har en fornuftsbasert og dogmefri tro på Gud, og tilhører en gren av kristendommen som oppstod som en konsekvens av reformasjonen i Transylvania i Det Herrens År 1565.
Benjamin Franklin er mannen bak uttrykket: Time is money!
Men han sa også noe klokt:

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety.

Jepp…

Den elektriske stol ble en suksess.
– Hvilken mann ved sine fulle fem vil utsette sin familie for den sikre død?
spurte Edison.

Nei, ingen mann vil vel det… men sett at det gjelder andres familier, for eksempel fiendens famile?
Da får nok spørsmålet et annet svar.
Gudfryktige menn slakter gjerne andres familier – med Bibelen i hånd, med Koranen i selvmordsbeltet, eller med Talmud og Toraen i hanskerommet på bombeflyet. Hellige menn i Hellig krig – for Mammon – Satans syvende prins – han som står for tøylesløs materialisme og grådighet, fråtseri, urettmessig ervervet makt, land og annet verdslig gods.

Dansen rundt gullkalven var bare begynnelsen. Idag har gullkalven vokst seg stor og sterk, kvittet seg med sitt ungdommelige gull og glitter, og vokst opp til en massiv okse. Og hvor ellers skulle den plassere seg – stampende klar til angrep for å forsvare grådigheten – om ikke på Wall Street?
Tid er penger.

 

Jeg kjenner en liten usikkerhet.
Jeg vet ikke helt om jeg liker verden.
Det er et dårlig utgangspunkt for et barn å bli født inn i en verden hvor folk er mer opptatt av materielle goder enn av å ta vare på hverandre.
Hva skjer med krigens barn – de som flykter med redde øyne i endeløs frykt for å bli kvestet og lemlestet av voksne, gudfryktige menns bomber – på strendene, i barnehavene, på skolene – ingen steder kan de føle seg trygge.
Og etterpå – dersom det blir noe etterpå – hva skjer i hodene til dem som har overlevd massakrene? Hva bærer de med seg når de vokser opp? Fylles de av kjærlighet til mennesker, av respekt for andres liv og av trygghet og åpenhet i møte med fremmede menn?
Og hva skjer med mitt eget barn? Hvordan skal hun klare å navigere trygt gjennom oppveksten – kanskje i møte med krigens barn – barn som har blitt tvunget til å flykte fra sitt eget land – barn som har blitt fratatt det mest grunnleggende: Respekten for andres liv.
Hvem skal jeg lære henne å være redd for?

Vold avler vold, og adferd går i arv.
Hellige menn – i hellig krig.
Hvor er kvinnene deres? Hvorfor gjør de ikke opprør?
Hvorfor aksepterer verdens befolkning at en minoritet av selverklærte alfahanner skal få leve ut sin maktsyke maskulinitet og grådighet? Hvorfor er vi redde for dem?
– Fordi den kollektive logikken overskygges av enkeltindividets overlevelsesmekanikk. Det skal mye til før vi er villige til å ofre livet i en kamp for kollektivets interesser, til tross for at vi selv er en del av kollektivet.
– Selvmordsbombere?
– Det er noe annet. Det er fanatisme. Poenget mitt er at så lenge misnøyen blir holdt akkurat på kanten av det overkommelige, så velger massene heller misnøyen enn risikoen for å dø i kampen for å få det bedre. Dessuten vil vi miste for mye dersom vi går til kamp for et klasseløst samfunn. I et klasseløst, egalitært samfunn, vil det smarte mindretallet ikke ha resurser til å forsvare seg. De smarte vil bli utryddet bare fordi de er smarte, av ren misunnelse.
– Hva skjer da?

– Da går vi tilbake til steinalderen.

Jippi…

 

nbr_3

notat
år 2029

Jeg ser henne hver morgen. Kokken halv åtte, ganske presis. Hver eneste morgen, uansett vær, kommer hun trekkende på en langstrakt hund der ligner en limousin-utgave av en dachs, og hver eneste morgen, uten unntak, stopper de nøyaktig på det samme stedet – hvor den langstrakte skyter rygg som en katt og gjør sitt fornødne på plenen.
Og når det er gjort, snur de og går tilbake dit de kom fra.

I blant kan jeg tenke at de kommer fra fremtiden – at det er derfor hunden er så lang, fordi noe i fremtiden har kommet ut av kontroll – at hunden for eksempel har blitt fôret opp på genmodifisert leverpostei og muterte soyaproteiner.

I år 2029 vinner Monsanto frem med et rettslig krav som gir dem myndighet til å kontrollere avkommet til alle som fødes etter 01-01-2030, for å bringe på det rene hvorvidt de er bærere av Monsanto-patentert GMO ( genetically modified organisms)

Dersom det i avkommet finnes forekomster av Monsantos patenterte GMO, vil Monsanto forbeholde seg retten til å overvåke og kontrollere at dette blir forsvarlig forvaltet under avkommets oppvekst, og senere, når avkommet har nådd produktiv alder, kunne kreve en prosentvis andel av inntekt og formue. Monsanto vil også kunne ilegge bærere en forplantningsavgift, samt gis mulighet til å kunne nedlegge forbud mot genetiske bindinger som kan forringe eller på annen måte forvolde skade på Monsantos patenterte GMO. Samme regler vil gjelde eventuelt avkom i fremtidige generasjoner, uansett om avkommet påviselig er bærer av Monsanto-patentert GMO eller ikke.

_

– Hvorfor er folk så utrolig skeptiske til alt som er nytt? Det var faktisk folk som mente at TV var farlig da det kom også!
– Ja. Og så?
– Dør folk av å se på TV, liksom?

_

– neida –

 

_

_avtale

_

 

Rock-a-bye, baby on the tree top,
When the wind blows, the cradle will rock.
When the bough breaks, the cradle will fall,
And down will come baby, cradle and all.

_

Kapittel

ti amo

“Hjertet ser ikke det samme som øyet”, mente de gamle kineserne.
Hjertet – The Aggregate Soul – Det Sjelelige Ensemble – Menneskets Sinn.

 

Det moderne Kina har latt sin eldgamle og stolte kultur forgå.
Det som er tilbake er underholdende visdomsord, mangfoldiggjort og distribuert på sammenrullede papirlapper i lykkekaker…

– solgt til markedspris.

 

_

Hun sover stille så stille at jeg i blant blir urolig og må lene meg over henne for å sjekke at hun puster.
Hvordan har jeg gjort meg fortjent til dette?
Og helt plutselig får jeg følelsen av at jeg kanskje ikke har gjort det ennå – at det er noe som ligger foran meg. Den lille uroen jeg har definert som melankoli over vissheten om det uungåelige, kan i virkeligheten være en urolig ånd som huserer i sjelen min, utålmodig og lengtende…


Fra kapittel 8

_B_

Han lener seg litt frem, som om han skal fortelle meg en hemmelighet.
– Maoriene kaller den for Hau, den ånden som følger med enhver gave, og maoriene mener at dersom man aksepterer en gave, så aksepterer man samtidig giverens Hau. Da står man i gjeld.

– Fordi man forventer å få noe tilbake når man gir bort noe?
– En gave kan absolutt ses på som en investering.
– Sånn har jeg aldri tenkt. Jeg har aldri forventet å få noe tilbake. Jeg ville blitt flau over meg selv om jeg hadde hatt slike tanker. Da er det jo ingen gave hvis man forventer noe tilbake?
– Det er du overbevist om?
– Ja! Det blir bare en form for forskuddsbetaling for en eller annen ytelse dersom det stilles skjulte betingelser…ingen ordentlig gave har noe som står med liten skrift i kontrakten. En gave gitt av hjertet har ingen betingelser.

– Men hva med gaver som naturen har gitt deg? Talenter, for eksempel, eller intelligens, et smukt ansikt… flotte hender… føler du ingen takknemlighet over det, eller syns du bare det er noe du helt naturlig har fortjent?
– Men… det er noe helt annet. Det er ikke noe jeg har valgt å motta.
– Men føler du ingen plikt til å gi noe tilbake, som gjengjeld?
– Hvordan skal jeg gjøre det? Hvordan gir man noe tilbake til naturen? Ved å nekte å la seg kremere når man dør?
– Hehe. Nei, det monner nok ikke noe særlig… men hva med å forvalte det man har fått, ta vare på det og foredle det, og bruke det til felles beste?
– Selvfølgelig skal man det, men… hva er egentlig til felles beste?
– Si det.
– Du har ikke noe svar?
– Jeg tror ikke vi er så uenige, egentlig. Du blander sammen og forveksler begrepene. Det er nemlig stor forskjell på gaver og presanger, og jeg tror du tenker på presanger fremfor gaver. Dere har kanskje ikke begge ordene på dansk?
– Jo, vi har begge ordene… men jeg visste ikke at det var noen forskjell.Det er kanskje større forskjell på engelsk?
– Mulig det, men det er mange som ikke er klar over forskjellen, og det er mange som tolker det ulikt. La meg si det sånn: Presanger er uformelle utvekslinger av ting med middels eller lav verdi, og er sosialt akseptert så lenge presangenes verdi holdes på et anstendig nivå innen det angjeldende sosiale sjiktet.
– Som en rose?
– Ja. Som regel er en anstendig presang noe du fint har anledning til å anskaffe deg selv, men som du enten ikke aner at eksisterer, eller som du ikke prioriterer.
– Noe unyttig, for eksempel?
– Ja. Men poenget er at når utveksling av slike presanger skjer blant likemenn, vil det aldri være snakk om gjengjeldelse. Men det betyr ikke at det skjer fullstendig uten sosiale forpliktelser. Det blir lagt merke til dersom man stadig mottar presanger, men selv aldri gir noen.
– Det skjønner jeg. Så hva er gaver?
– Med gaver snakker vi om noe av langt høyere verdi, noe viktig. Gaver har alltid en formell aura rundt seg, og blir gjerne overrakt som en del av en seremoni.
– For eksempel i bryllup?
– Det er interessant, for bryllup er i grunnen et typisk eksempel på hvordan gaveøkonomien kan fungere kollektivt. Det er når man gifter seg man trenger startkapital, for å si det sånn, og så trår venner og bekjente til og sørger for å gi noe som brudeparet som regel har bruk for. Og hver gang noen gifter seg, så skjer det samme, helt til det har gått runden, om du forstår hva jeg mener?
– Mm. Kravet om gjengjeldelse trer først i kraft under lignende forhold.
– Nettopp. Og man noterer seg alltid hva man får fra den enkelte.
– For å huske hva man skylder?
– Det kan være lurt å ikke overdrive gjengjeldelsen. Men det var egentlig ikke bryllup jeg ville snakke om. Jeg tenkte på store gaver, virkelig store.
– Som når Bill gates gir noen milliarder til forskning?
– Vel… det er en donasjon. Ved donasjoner gjelder andre regler for gjengjeldelse. En donasjon medfører som regel offentlig anerkjennelse og en naturlig medfølgende respekt. Gjennom donasjoner kan man kjøpe seg et ettermæle. Man får navnet sitt på auditorier, bygninger, gater, plasser – you name it. Det er gjengjeldelsen.
– Okei… så hva er da egentlig en gave, hvis det allikevel ikke handler om å gi noe stort?
– Men det er nettopp det det gjør. Når man gir bort en gave, gir man noe av verdi som man selv eier, noe som mottakeren trenger eller ønsker, noe som mottakeren som regel umiddelbart blir svært glad for, men som på sikt kan sette mottakeren i forlegenhet dersom han ikke gjengjelder den.
– Eksempel.
– Når en høvding gir en annen høvding sin beste hest.
– Eller som i Gudfaren, når Don Corleone hjelper denne mannen å ta hevn, og så innkasserer gjengjeldelsen senere?
– Det er et godt eksempel på hvordan man kan utnytte den makten som ligger i det å kunne gi gaver når det trengs som mest. Når man ber om en gave, kan gjengjeldelsen få en langt høyere pris enn verdien av den opprinnelige gaven.

Jeg forteller ham en historie fra jeg var liten, om en dag jeg var på sommerferie i Norge og ble stukket av en bie. Mormor tok eddik på en bomullsdott og strøk den over stikket mens hun fortalte meg om biene og hvordan de samlet nektar fra blomstene og laget honning av det.
… og når de flyr fra blomst til blomst, så frakter de med seg pollen som gjør at blomstene blir befruktet… som takk for at de får lov å samle nektar… så biene er viktige skjønner du.
Og så fortalte jeg ham hva hun hadde lært meg; at jeg aldri skulle drepe noe dersom jeg ikke hadde til hensikt å spise det.

– Du er sikker på at hun ikke var indianer, mormoren din?
– Kanskje hun var det? Men du svarte egentlig aldri på hvordan man tilbakebetaler en gjeld til naturen.
– Gjorde jeg ikke det? Paying your dues. Kjenner du det uttrykket?

– At man må gjøre seg fortjent til noe?
– Enten at man må gjøre seg fortjent til noe man får, eller å mene man bør få det man har gjort seg fortjent til. Det er to ulike tolkninger.
– Jeg liker den første best.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg er lat.
– Men da aksepterer du samtidig at det ligger en fordring i å akseptere en gave.
– Jada. Jeg har forstått det, og det kan jeg leve med.

– Så når du kjenner at det kribler i samvittigheten din, så vet hva det skyldes.
– Hau?
Han smiler, og igjen slår det meg hvor lik han er William Hurt.

Mm… en utålmodig lengtende ånd – det er slik det kjennes – som om noe er uoppfylt.
Jeg setter det ene kneet i gulvet og lener meg mot sengen til maven støter mot madrassen. Jeg vil at hun skal komme nærmere, så nært at jeg kan kjenne varmen fra pusten hennes, men jeg vil at det skal skje av seg selv – som om det er magi.

“Det oppstod helt plutselig og helt samtidig hos oss begge, som om et magisk kraftfelt med ett hadde kommet inn i rommet, omsluttet oss og gjort oss magnetiske. Vi begynte å speile hverandre – nært – så nært at vi kunne kjenne varmen av hverandre som tynne stråler – og jo lengre vi klarte å stå imot det gjensidige begjæret etter fysisk kontakt, desto sterkere ble følelsen av lengsel etter berøring.
Vi var frastøtende elementer – magneter med samme polaritet – misfostre av Guds nåde.”

Jeg har fortsatt den samme følelsen, og fortaper meg et øyeblikk i undringen over at jeg fremdeles får sommerfugler i maven når jeg ser på henne. Kanskje forelskelsen er selvforsterkende og har en egen frekvens hos meg som hver gang den blir besvart, forsterkes så det oppstår en ukontrollerbar selvoscillering i hjernen.
Man kan svinge seg selv til forintelse.

En gang var vi en ulovlighet, alle som nektet å akseptere det åpenbare, tross gjentatte forsøk – akkurat som nattsvermere.
Kanskje vi egentlig burde åpne vinduene våre – og la alle som ønsker det få lov å fly inn i flammen?

 

– Kjære Gud. La det vare for alltid.
Plutselig åpner hun øynene.
– Hva sa du?
– Ingenting.
– Are you spying on me?
Hun gjesper og trekker armen ut fra under dynen for å holde seg for munnen.
– Den nye barnepiken er her.
– Hva er klokken?
– Syv over tolv ifølge klokken på nattbordet ditt.
– Oj … må jeg stå opp?
– Jeg har laget lunsj.
– Hvilken barnepike snakker du om?
– Hvor mange er det å velge mellom, tror du?
– Hva galt har jeg gjort for noe galt nå, da?
Hun skyver dynen til side.
– Kom og legg deg litt, da.
– Jeg kan ikke. Hun venter på oss.
– Bare to minutter.
– Jeg føler meg ikke noe fin… jeg har blitt så tykk i ansiktet… ser du det?
– Nei.
– Jeg har noe i ovnen.
– You don’t say?
– Morsomt.
– Smil da… hva heter hun?
– Mone.
– Få suss…

_

_

Kapittel

nbr_4

lilly of the valley

_

Det er varmt, godt over tyve grader, selv om det fortsatt er tidlig på dagen. Jeg har benket meg under en parasoll i haven, og har tatt med meg notatboken min samt et gammelt Wallpaper Magazine fra mars 2001- et spesialnummer om Sveits – et land jeg vet for lite om.
Det er antagelig en bevegelse i øyekroken som får meg til å se opp, for det er helt umulig at jeg kan ha hørt skittene hennes. Hun beveger seg lysløst som et spøkelse i de myke gresset.
Idet jeg ser opp, sakner hun farten litt usikkert og løfter den ene hånden til hilsen.
Hei. Unnskyld at jeg kommer denne veien, men porten var stengt.
– Stengt? Du verden.
Hun tar av seg solbrillene og smiler idet hun kommer frem til bordet.
– Hei. Jeg er Mone, sier hun.
Hun rekker meg hånden, og jeg tar den uten å reise meg.
– Hei…?
– Du er Cecilia, er du ikke?
– Jo.
– Jeg kommer gjerne tilbake en annen gang, som det ikke passer akkurat nå.
Jeg ser på skuldervesken hennes og lurer på om hun er selger… men da ville hun nok ikke kjent navnet mitt, så det er vel mer sannsynlig at hun kommer fra Amnesty eller Røde Kors eller noe slikt, noen av dem det hender jeg sender noen små bidrag til i ny og ne – når samvittigheten min blir plagsom.
– Hva gjelder det?
– Jeg hørte at… ryktene sier at dere søker etter en tjenestepike.
– En tjenestepike? Sier ryktene det? Du verden. Hva mer sier ryktene?
Hun smiler fort.
– Ingenting.
– Vel… det er jo like greit.
– Men, gjør dere ikke det?
– Søker en tjenestepike? Jo, jeg gjør vel det. Det var bare betegnelsen jeg reagerte på.
Hun fikler litt med solbrillene og smiler uten å svare.
– Du må bare sette deg.
– Takk.

Et plutselig vindkast får sidene i notatboken min til å bla av seg selv, og øynene mine faller på noe jeg har skrevet for noen uker siden:
“Huset er større utvendig enn innvendig, men det fylt av mennesker som er større innvendig enn utvendig.”
Det var Carl som sa det, i et lettere beruset øyeblikk forrige gang han var her. Jeg syns det var fint sagt og har brukt det som overskrift på noen skriblerier.

Jeg merker meg at hun setter skuldervesken fra seg på bakken før hun løfter stolen varsomt ut fra bordet og setter seg. Når hun har satt seg, tar hun vesken opp og plasserer den i fanget. Hun er forsiktig, tenker jeg, forsiktig og delikat. Hun behandler både egne og andres ting med aktsomhet og respekt. Når hun smiler og lener seg litt frem, kommer overkroppen hennes frem i solen, og jeg kan se skygger av løv leke seg i ansiktet og over håret hennes. Hun er ung.
– Hvor gammel er du?
– Nitten.
– Har du noen erfaring med barn?
Hun ser på maven min.
– Ikke med spedbarn, men jeg har en lillebror som er tolv… en halvbror.
– Vi har et barn til, en jente på seks år.
– Jeg har truffet henne.
– Du har truffet henne? Hvor da?
– Hjemme hos Jessica. Hun er veldig søt. Voksen for alderen. Det var hun som sa du lette etter noen til å hjelpe til i huset.
– Hm… du kjenner Jessica?
– Jeg passer henne i blant. Foreldrene hennes er venner av min mor.
Jeg ser på den oppbrettede dongeri-skorten og det lilla tørkleet hun har i halsen – litt uvørent, men samtidig feminint og lett. Men det er øynene hennes som egentlig fanger oppmerksomheten min. De er blå, akkurat som Sivs, og jeg føler at jeg møter blikket til en person som jeg forstår kommer til å lykkes, uansett hva hun velger å egne livet sitt til – en person jeg ikke bør sende fra meg.
– Hvorfor vil du være tjenestepike, for å bruke dine egne ord?
– Jeg vil ha et sabbatsår eller to før jeg fortsetter studiene, så jeg blir litt eldre.
– Okei. Så hva studerer du?
– Jeg skal studere medisin, som min far.
– Mm… du har planene klare… det er smart.
Hun smiler uten å svare, bare ser på meg med en slags naturlig selvsikkerhet som jeg merker at jeg liker.
Hva er det med oss mennesker? Hvordan kan vi bli så øyeblikkelig betatt av hverandre, allerede ved første blikk, før vi egentlig aner det minste om hva som befinner seg på innsiden?
– Har du lyst til å se huset?
– Gjerne.

Jeg føler meg litt svimmel idet jeg reiser meg, så jeg legger hånden på bordplaten for å holde balansen. Øyeblikkelig er hun ved siden av meg, og jeg kjenner et mildt grep rundt overarmen.
– Jeg reiste meg visst litt for fort.
– Blir du ofte svimmel?
– Nei. Bare hvis jeg reiser meg for fort.
– Du har nok litt lavt blodtrykk. Det er ganske vanlig. Blir du fort sliten, tungpustet?
– Nei.
– Unnskyld. Min far er…
– Selvfølgelig. Jeg forstår at det faller deg naturlig.
– Skal vi gå inn?
Jeg bare nikker til svar, lar henne ta kommandoen, som om jeg er en pleiepasient, og hun fortsetter å holde meg i armen når vi begynner å gå. Det ligger en mild duft av liljekonvall og syriner rundt henne. Hun er ung, tenker jeg, bare nitten år. Man kan tillate seg det da.
– Du lukter godt. Hva er det du bruker?
– Parfymen? Det er Lin Wan, en slags kinesisk variant av Yardleys… jeg har tenkt å slutte med den, men jeg har så mye igjen. Jeg kjøpte den i Hong Kong. Har du vært der?
– Nei.

Nitten år…
Jeg må smile litt av meg selv. Jeg hadde kanskje sett for meg en nittenåring på min egen alder?

– Vær forsiktig i trappen.

_


Kapittel

Blokk ut
tenk på noe annet.

I blant kan jeg tenke at jeg snakker utydelig, at jeg må skjerpe meg og konsentrere meg om å si nøyaktig de riktige ordene, ellers vil verden komme til å misforstå.
Jeg vil nødig at det skjer når jeg skal føde. Tenk om folk tolker meg feil og tror jeg sier at jeg vil være alene? Jeg bør skrive ned noe jeg kan referere til – noe Siv og jeg har avtalt på forhånd.
Jeg skriver det på skjermen og printer det ut.
Kode X2007 betyr: “Jeg skal nå føde. Vær snill å ta meg til sykehuset.”
Siv ser på meg og ler.
– Kode eks tjue null syv?
– Mm. Tyvende juli. Det er da jeg har termin. Når jeg sier den koden, så må du ta meg med til sykehuset.
– Kan du ikke bare si det i klartekst?
– Og risikere å bli misforstått i et så viktig øyeblikk? Er du klar over hvor lett det er å misforstå meg? Hadde ikke Gud skapt selvbetjeningsbutikker, hadde jeg kommet hjem med det motsatte av det jeg egentlig skulle handle.
– Jaha? Og hva er det motsatte av melk?
– Drikker jeg for mye melk? Lukter det av meg?

_

Drøm selv

Jeg døser i stolen og fører en dialog med portvakten. Han nekter å slippe meg inn på sykehusområdet.

– Jeg skal føde!
– Å jasså?
– Men se på maven min da!
– Se på min.
– Men du er mann!
– Nettopp. Sympatimave. Kan du nevne ett eneste tilfelle der noen har nedkommet som følge av innbilt svangerskap? Kom tilbake på lørdag!
– Nei. Jeg vil ikke føde på en lørdag. Jeg har termin den attende eller den tyvende. Ikke den nittende!

Friday’s child is loving and giving,
Saturday’s child works hard for its living!
But the child that is born on the Sabbath day
Is bonny and blithe, and good and gay.

 

– Jeg vil ikke føde på lørdag! Det er ille nok at hun blir en hest.
– En hest?
– Etter kinesisk kalender.
– Jeg er en hest.
– Der kan du se!

Det begynner sakte, som små tikkelyder mot vinduet. Så eksploderer det i en kakafoni av polyrytmisk perkussjon. Det kommer et glimt og et tordenbrak. Jeg glemmer å telle sekunder… bare lukker øynene og lytter til regnet som hamrer mot vinduene, kneler på gulvet, ikke for å be, men for å finne en stilling jeg orker å være i til det verste gir seg. Jeg lener meg mot sengen og forsøker å tenke meg hvordan det er å være vektløs… bare sveve… uten at noe trykker noe sted. Jeg skulle vært der ute – i kosmos – i det vektløse rommet der alt opphører og det ikke finnes himmelretninger, ingen opp eller ned. X-Y-Z har ingen kontroll over universet.

…et menneske født i et vektløst rom, vil få et tilleggs-kromosom – kromosom Z – det kromosomet som utløser DVS (Det Vertikale Syndrom) Det nye mennesket, det vertikale mennesket, er vektløst. En helt ny rase. Et endimensjonalt menneske som kun kan vippes i Z-aksen dersom det lander på jorden – blant oss normale – gjennomsiktige…

Tenk på noe annet.

Tenk på å kjøle pannen mot ruten
Vinduet er bare fem skritt unna
Regnet vasker alle avtrykk vekk.

Det er noe med rommet – det fysiske rommet – noe definitivt og uforanderlig som kan målsettes og størrelsesberegnes.
Men samtidig oppleves det paradoksalt nok at det definerte rom, til tross for sin mangel på elastisitet, fremstår som dynamisk, fordi enhver observasjon vil være relativ til betrakterens fysiske størrelse og plassering.

Konstant – undring.

Klipp – klapp – klipp – klapp.
Der er de igjen, strandskoene. De kommer klaprende inn døren og ber meg legge meg på sengen.
Noe begynner å pipe.
– Hva er den alarmen? Er det meg? Er det noe galt?
Strandskoene ler overbærende, ser på meg gjennom brilleglassene og rister på hodet.
– Det er bare en truck der bakker.
– Det gjorde den i sted også…

Jeg lukker øynene.
Jeg vil ikke være tilstede. Jeg vil være som svart materie – et astrofysisk mørke som er uegnet til å reflektere stråling, og derfor nesten umulig å oppdage.
Jeg blir en ånd – et eterisk vesen som svever ubemerket over gulvene, som om jeg er iført en usynlig Anti-Surveillance Camouflage Suit.

 

Siv har kommet inn, helt umerkelig.
– Herregud, for et regn! Jeg må bare ta en telefon, så kommer jeg tilbake. Er det noe du trenger?
Jeg rister på hodet.
– Siss… er alt i orden?
– Mm. Jeg har alt jeg trenger…og vel så det.
Jeg har vondt og forsøker å sukke for å se om det hjelper. Jeg har lyst på noe, ett eller annet. Når det kommer til stykket klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg faktisk vil ha det jeg har lyst på.
Jeg bestemmer meg for å ha lyst på iskrem. Jeg har lyst til å sitte på en benk i Kongens Have og blotte maven i solen… kjenne varmen og spise iskrem.

_

Senere:
Tiden går fortere dersom man gruer seg, mens tiden går saktere dersom man venter,
skriver jeg.

Jeg gruer meg til det som skal skje, men jeg gleder meg til det er over. Derfor balanserer det. Jeg klarer ikke påvirke tiden. Den går som den pleier. Ett sekund ad gangen.

Jeg lovte meg selv at ikke skulle se på klokken mer, og nå gjør jeg det allikevel.
Jeg er ikke til å stole på.

_
Det er det som er velsignelsen, tenker jeg, at det skal så lite til før jeg gir meg hen. Opplevelsene mine blir store – selv de små opplevelsene blir store. Jeg kan få tårer i øynene av å se to fluer snakke med hverandre i vindusposten, og kan tenke at de kanskje planlegger å få barn sammen – de som er så små…

Tanker inni tanker – som løkker inni løkker – algoritmer inni algoritmer – nestet i uendelige nivåer – som en magisk spiralfjær som krabber ned en uendelig trapp i et Eshersk univers.

Dronningen velger å forlate brettet fordi hennes tilstedeværelse bryter med det Euclidske roms normalitet. Hennes posisjon kan ikke lenger defineres ved hjelp av koordinater.
Hun bruker sin eneste sjanse: Dronning-rokade.
Akkurat som biene kan hun kun stikke én gang.


Jeg elsker det jeg ser,
fordi det velger å vise seg for meg.
Jeg elsker at det velger å vise seg for meg.
Det er derfor viser det seg for meg, fordi jeg elsker det.

_

Det finnes en skjult mening i at jeg ikke vet, akkurat som det finnes en skjult grunn til at nattsvermere trekkes mot ilden.
– Siv. Jeg trenger mobilen min.
– Hvem skal du ringe?
– Ingen. Jeg vil bare se koordinatene…

Siv forteller at jeg har fått en presang av Andreas – en japansk single malt fra Nikka.
– Japansk whisky?
– Det er siste skrik.

Jeg tenker på den siste boken i kassen – den boken jeg mistet på gulvet: The Radio Amateurs Handbook by Frederick Collins. – Ninth edition – New York 1949. Jeg bøyde meg for å plukke den opp da jeg kjente at jeg ble våt.
Det er en uke for tidlig, tenkte jeg, dette er dårlig gjort.

_

Tilstedeværelsen av mørk materie kan utledes av
dens gravitasjonelle effekt på omgivelsene

… sier vitenskapen…


klipp – klappklippklappklipp klapp – klipp – klapp
klipp …

Strandskoene passerer utenfor døren –
og regnet pisker mot vinduene –

sidelengs

som i kapittel

– som egentlig en fotnote til kapittel fire, men allikevel ikke …

walk – don’t walk
_

_A_


eg gjør et siste forsøk på å få stengt vinduet, denne gangen ved hjelp av to sammenknyttede skolisser jeg forestiller meg skal tjene som en slags fortøyning. Jeg fester vindushaspen med en renneløkke og slår en dobbel halvstikk rundt håndtaket på balkongdøren, og så strammer jeg alt jeg kan. Men lissene er for elastiske og vinkelen blir for slakk. Vinduet blir bare hengende på svai. Jeg forsøker å stappe en sko i mellom, men det resulterer bare i at vindushaspen bøyer seg. Det er som om hele universet har bestemt seg for at jeg skal mislykkes; uansett hvor hardt jeg strammer, får vinduet en glippe med én gang jeg slipper – og regnet kommer sidelengs – i feil retning.

Jeg tenner en sigarett og setter meg på sengen. Alt kommer egentlig i feil retning.
Regn… elleve grader… ingen varmeovn… ingen minibar. Sentralt beliggende med balkong – stod det i katalogen. Jo takk. Sentralt beliggende betyr mye trafikk, og balkong betyr at det står noen møbler i lettmetall der som klinger med hver gang de treffes av en av New Yorks finest and most jucy raindrops.
Nobody likes me – everybody hates me – eating worms at the garden gate…

Jeg avbryter meg selv og tar avgjørelsen der og da. Så rydder jeg toalettsakene resolutt ned i skuldervesken og kaster et siste blikk mot den søkkvåte flekken som vokser utover det skittenhvite vegg-til-vegg teppet. Jo våtere det blir, jo mer stinker det av fotsvette og gammel sigarettrøyk. Jeg knipser den brennende sigaretten ut av det åpne vinduet, og ser at den lander på bordet. Jeg innbiller meg at den dør med et siste fres mot verden.
Takk for meg.

Resepsjonisten ofrer meg knapt et blikk idet jeg passerer desken.
– Goodbuy, sier jeg, med påtatt hyggelig stemme.
Han trekker på skuldrene, som om det ikke angår ham. Kanskje han fortsatt er snurt? Det er kun et kvarter siden vi kranglet om det ødelagte vinduet. Vel vel, han eier neppe hotellet, så da er det ikke hans problem om gjestene føler seg forulempet – i hvert fall ikke før han har forulempet så mange at hotellet ikke lenger tjener penger nok til å betale lønnen hans. Men det skjer ikke i dag – ikke i kveld – og kanskje heller ikke i morgen – så hvorfor skal han bry seg om hva som skjer en eller annen gang i fremtiden…
First you bite their heads off, then you suck the juice out…
Med hyllen full av nøkler til ledige rom, hadde det kostet ham Zilch – Zip – Zero å gi meg et annet rom. Men neida. Vinduet var i tipp-topp stand da jeg overtok rommet, påstod han, så om det regnet inn var det fordi jeg selv hadde ødelagt det… og da var det mitt problem… … og det fikk han for så vidt rett i, ettersom jeg har valgt å forlate hotellet og begi meg ut i mørket på måfå i en ukjent by – en handling som definitivt volder meg en ikke ubetydelig porsjon usikkerhet med henblikk på hvor jeg skal tilbringe natten.

Tankene maler mens jeg går med hodet bøyet og med litt for forte skritt. Jeg passerer Albeit & Koons Reality Management, og tenker at det hadde vært lurt å skaffe seg litt kontroll over virkeligheten, selv om jeg utmerket godt vet hva reality management betyr.
Burde det egentlig være noe problem å finne et sted å tilbringe natten i New York – The City that never sleeps? Men hvor er alle sammen? Sitter de hjemme bak senkede persienner og sammentrukne gardiner – og våker?
Hm… jeg hadde i grunnen ikke forestilt meg at New York var en så grønn by… …og kan man egentlig forvente av en hotellresepsjonist at han forstår de langsiktige konsekvensene av sine handlinger… … kan man egentlig det?
Walk – Don’t Walk.

Jeg stopper pliktskyldigst et øyeblikk og ser på lyssignalet. Så blåser jeg det en lang marsj og krysser First Avenue på rødt.

___


The Bar
ligger på Fifth Street, og er, som navnet indikerer, en bar. Jeg trenger å roe meg litt… samle tankene.

The Bar er sparsomt lyssatt i mørke rødtoner, og har en bardisk langs den ene langveggen. En rekke bord med tilhørende høyryggede benker står langs den andre langveggen, og i enden av lokalet er det en liten garderobe hvor det virker som om det er avsatt plass til å stå i kø til toalettene. Men i kveld blir det neppe kø.
Musikken er kjønnsløs, repetitiv og kjedelig, og stedet er nesten tomt,. Jeg setter meg ved det nærmeste bordet, rett ved siden av utgangen, det eneste vindusbordet i lokalet. Derfra har jeg utsikt til den regntunge gaten, samt åpningstidene som står speilvendt på inngangsdøren: Open 1300 – 0200. Friday, Saturday 1300 – 0400.
Det er altså omtrent som i Norge, men med ett vesentlig unntak: Man får ikke kjøpt alkohol før man er tjueen år. Jeg er bare tyve.
Det er ingen overraskelse; dette visste jeg før jeg reiste.

Jeg bestiller en cola når bartenderen plutselig står ved bordet. Det virker som om han skal til å si noe, men så nikker han bare og forsvinner. Jeg lener meg mot vinduet og lar blikket vandre til det stopper ved trafikklysene på First Avenue. De henger tilsynelatende i løse luften, svevende midt over krysset, som om tyngdekraften er opphevet.
Det er nitten nittini – femten år etter 1984 – men skrekkscenariene har ennå ikke slått til for fullt. Det er bare trafikklysene som har begynt å sveve.

Litt Reality Management hadde kanskje ikke vært så dumt akkurat nå.

Oppslukt av mine egne tanker og med blikket tåkeaktig stirrende på de svevende trafikklysene, er det kanskje ikke så merkelig at det kvepper litt i meg når jeg plutselig oppdager til at det står en mann rett utenfor vinduet og ser på meg. Det første jeg legger merke til er hatten, en slags mafioso-hatt i svart som glinser vått i regnet. Men det som etter hvert tiltrekker seg oppmerksomheten min, er det han holder i hånden; en hvit rose, innpakket i glinsende gjennomsiktig cellofan. Jeg lener meg tilbake i stolen og smiler til ham når den første overraskelsen gir seg, mest fordi bildet av den gjennomvåte mannen med den hvite rosen i seg selv påkaller et smil, men også fordi jeg ser noe spesielt i ansiktet hans – noe mildt og forfinet. Han minner meg på en måte om William Hurt slik han så ut i “Bis ans Ende der Welt”, Wim Wenders snart ti år gamle episke sci-fi-roadmovie.
Han smiler tilbake.

Noir

(som i en film)

_
Noen sekunder senere står han ved bordet mitt, dryppende våt. Jeg legger merke til at han glatt hopper over det inkvisitoriske og slitsomme amerikanske høflighetstyrraniet og går rett på sak.

– I want to give you this.
Han holder frem rosen og smiler.
– Why? Are you serious? Hvorfor vil du gi den til meg?
– Du minner meg om min mor.
– Really?
– Your hair.
– My hair?
– Please. Take it.
– I’m…uh… I am waiting for someone. Det ville ikke passe seg om jeg…
– Den er hvit, ikke rød. En hvit rose er uttrykk for håp, tro og respekt… vær så snill, ta dem, så skal jeg gå, and you won’t see me again. I promise.
I øyekroken legger jeg merke til at bartenderen begynner å fatte interesse for oss. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg har en følelse av at jeg ikke bør påkalle oppmerksomheten hans unødig, ellers kaster han meg ut.
– Maybe you should sit down for a moment… jeg blir urolig når folk står mens jeg sitter.
Han ser ned på meg med et påtatt ettertenksomt blikk, og nikker to ganger.
– Right. I’m sorry.
– You’re dripping wet. Det er en garderobe der nede. Du kan henge frakken din der, så kanskje den tørker.
– Der nede? Du mener der borte? Er du mexikaner?
Jeg ler og rister på hodet.
– Nei. Hvorfor tror du det?
– Håret ditt.
– Var moren din mexikansk?
– Nei… absolutt ikke. Hun var innfødt – a native american – indianer. Hun er død nå… God rest her soul.
– Amen.
Han smiler, denne gangen litt trist, og igjen blir jeg slått av hvor lik han er William Hurt. Han har snille øyne.
– You remind me of an actor. Willian Hurt. Har du hørt det før?
– No.
– Har virkelig ingen sagt det før?
– Folk legger sjelden merke til meg.
– I find that hard to believe.
– Jeg gjør mitt beste for å være usynlig.
– Hvorfor det?
– Kan jeg få by på et glass vin?
– Uh… jeg har faktisk ikke lov å drikke alkohol. I’m considered a minor, selv om jeg har hatt lov å drikke i fire år hjemme i Danmark.
– Ah! You’re Danish?
– Halv dansk, for å være korrekt.
– Hvor gammel er du, if I may ask?
– Jeg er tyve. I Danmark får vi servering fra vi er seksten.
– Really?
– Really. Men jeg tør ikke drikke her, for jeg vet godt hva det betyr å havne i trøbbel i USA. Her blir man sperret inne i årevis bare for å stjele et brød.
– Well…
– Der jeg kommer fra trekker vi bare på skuldrene og syns synd på folk som er nødt til å stjele for å overleve.

– Really?
– Ingen kan vel hjelpe for at de er født med færre resurser?
– Interesting… are you a socialist?
– No. Why?
– Nothing… never mind… well… så du sitter altså her og drikker coke mens du venter på noen… på en kjæreste, kanskje?
– Liker du ikke sosialister?
– I haven’t met any. You said you are waiting for someone…?

– Eh… well… not really.

Av en eller annen grunn forteller jeg ham om hotellet og det ødelagte vinduet, og litt om grunnen til at jeg er i New York – for å la meg inspirere. Han smiler og lytter, uten å avbryte. Jeg lurer på om han er et sted i førtiårene, kanskje yngre. Han er vanskelig å aldersbestemme… akkurat som pappa. Jo mer jeg ser på ham, jo mer ligner de hverandre. Kanskje han er en shapeshifter… en av dem som tar form etter hvem man vil de skal ligne på? Kanskje han har rett i at han ikke blir gjenkjent, fordi han aldri vil bli sett og beskrevet likt av to forskjellige personer.
Jeg avslutter taktisk med å si at jeg lurer på hvordan jeg skal ordne meg ettersom som jeg har forlatt hotellet mitt. Jeg regner det som temmelig sikkert at han kommer til å kommentere det. Men det er noe helt annet han er opptatt av.

– Så du har altså kommet helt til New York for å finne ut om det kan inspirere deg til å studere kunstfag?
– Mm. Noe sånt.
– Det er en lang reise.
– Mm. Femten timer.
– Hvordan har du kommet frem til at det er det rette for deg å studere kunst?

– Jeg tror ikke jeg duger til noe annet.
– Ha, ha! Og hvorfor ikke det?
– Fordi jeg er lat av natur. Da har man jo ikke så mye annet å velge mellom, om man ıkke bare vil gå på stas.

– Du tror ikke du begrenser deg selv ved å se det slik?
– Kanskje jeg trenger litt reality management… jeg så det på et skilt da jeg var på vei hit.
– Hate to dissapoint you, but…
– Det var en spøk. Jeg har alltid hatt en uforståelig humor.
– Og jeg har alltid hatt et bilde av nordiske piker som blonde.
– Der kan du se.
– So, you are half Danish? What’s the other half?
– Norwegian.
– Of course… tell me, your hair, is it your natural color?
– My hair? Sure. Jeg har fått min mors hår. Tipp-tipp oldefaren min var antagelig en av de fyrrige latinerne som seilte på de syv hav og etterlot seg lausunger i hver havn. Kanskje tippoldemoren min ble født i skjul og gitt bort som tjenestejente til en eller annen rik familie… eller solgt til et omreisende teater.

– And none of that is bothering you… obviously.
– Not at all. Det er spennende. Jeg kan fantasere om hvordan det skjedde… kanskje i et smug hvor de presset seg inn i et mørkt hjørne og befamlet hverandre mens begjæret banket i brystet… eller noe sånt. Jenter fra Bergen er lidenskapelige.
– So it seems. Hva blir det til? Tar du et glass vin med meg?

– Tør jeg det da?
– Of course you do.
– Of course I do. Men hva skjer om bartenderen vil se aldersbevis?
– I’ll show him mine.
– Will he accept that?
– Sure.
– Okay then, since you’re so confident. But what will happen if I’m cought?
– You won’t be.

Jeg går på toalettet. Når jeg kommer tilbake, har han vært i baren og hentet en flaske rødvin og to glass. Jeg kaster et blikk mot bartenderen, overbevist om at han er klar over at jeg er under tjueen. Han smiler litt spørrende tilbake, som om han lurer på om jeg vil bestille noe.
– Yes?
– A glass of water, please?
– Of course.

– – –

– Så du har altså tenkt å studere kunstfag?
– Det er det jeg lurer på.
– Her? I New York?
– Nei.
– Så du har bare reist helt hit i håp om å finne inspirasjon?
– Ja… det er jo her det skjer.
– Jeg er redd jeg ikke er til noen hjelp i så henseende. Du kjenner antagelig til flere museer her en meg.
– Kunst er da mye mer enn museer. Er du ikke interessert i kunst?
– Jeg har ærlig talt litt problemer med å fatte poenget med mye av det som stilles ut. Du kommer fra en kulturell familie ?
– Jeg vil vel si det.
– Velstående?
– Ikke påfallende. Sånn midt på treet, etter skandinavisk målestokk.
– Kjenner du til Marcel Mauss?
– Mouse, like in Mikey Mouse?
– No, with an a and a double s.
– Moose, it’s prononounced Moose, like the animal, the canadian moose.
– I’ll take your word for it. Well… denne Moose er altså en fransk antropolog som var svært opptatt av et helt spesielt amerikansk fenomen. Potlatch. Har du hørt om det?

– Nei.
– Sløsing. Det har du hørt om?
– Ja.
– Potlatch var en skikk blant indianerne, en skikk som gikk ut på å kalle sammen til gigantiske fester hvor hele territoriet var invitert, fester som varte i mange dager, og hvor formålet var å ødsle. Høvdingene skulle stille sin rikdom og sine resurser til skue, og den som ødslet mest, forærte bort de dyreste gavene og kastet de mest verdifulle gjenstandene på bålet, ble valgt til høvding over hele territoriet.
– Ren show-off altså?
– Apparently.
– Apparently? Ah, det vil si at det hadde med sex å gjøre?
– Well… det også, vil jeg tro, men Mauss så dette i sammenheng med en gavekultur, eller gaveøkonomi er vel det rette ordet.
– Du tenker på naturalhusholdning?
– Nei. Naturalhusholdning er bytteøkonomi. Gaveøkonomi er mere tit for tat, om du kjenner begrepet, altså gjengjeldelsesprinsippet.
– En form for korrupsjon altså?
– He, he. Det kan man kanskje si. Mauss teori var at gaven, dersom den ble akseptert av mottageren, ble bolig for giverens gaveånd.
– Gaveånd?
– Nettopp. Mauss var mannen som klarte å finne et ord for dette, gjennom å studere maoriene i Australia… I’m not boring you, am I?
– Not at all. Fortell…

_

_C_

 

Jeg sitter med utsikt til veikrysset, og kan la blikket hvile der mens jeg lytter.
Walk – don’t walk.
I New York eksisterer det veldresserte mennesket i beste velgående, og jeg tenker det må skyldes innvandringen, den store andelen av fattige svenske småkårsfolk som søkte lykken i Amerika. Det må være derfra de stammer, disse veldresserte menneskene. de må ha mutert og fått svenskegenet – det genet som får mennesket til å tillate at livet deres blir styrt av en lyspære.
Amerikanere flest er enfoldige regelryttere. Det er derfor de trenger så mange advokater.
Det er kanskje ikke så rart? Det var jo taperne som flyktet – de som ikke vokste seg sterke i møte med nød og motgang, men som flyktet fra den i stedet. Hele Amerika er jo egentlig tuftet på en blanding av tapere, lykkejegere, hestehandlere og sicilianske mordere.
Jeg lurer på hvordan han er… om han er like mild som han virker. Kanskje han bruker pyjamas…?

– Tenker du på noe?
Jeg liker smilet hans.

– Mm. Jeg tenker på om du er professor eller noe sånt?
– Ha, ha… professor… nei, langt i fra.
– Hvorfor kan du så mye om dette?
– Det var min mor som var opptatt av å etterspore sin egen kultur – en kultur som nødvendigvis er en del av min bakgrunn også. Men det forstod jeg først i voksen alder, dessverre.

– Du er altså halvt indianer?
– Ja.
– Så, hva jobber du med, ettersom du er så langt fra å være professor?
– Well… det kanskje ikke så langt unna, når jeg tenker meg om. Jeg er etterforsker, i politiet.
– Er du politi? You’re joking, right?
– No.
– Politi som serverer alkohol til en minor?
– Jeg er ikke i tjeneste.
– Så da gjelder ikke loven? Det er jo greit å vite.
– Vel… det var ikke akkurat det jeg sa, men…
– Jeg trodde en politimann alltid var i tjeneste, rent moralsk sett.
– Well, you might say I’m morally compelled, but not morally devoted.
– Har du noe som beviser at du virkelig er i politiet?
– Sure.
– So I’m safe, presumably, at least for the time being?

– Yes. Have some more wine.

Politimann… hm. Det var egentlig det siste jeg hadde tenkt meg. Men det forandrer egentlig ikke noe, ikke annet enn at det antagelig er langt tryggere enn jeg hadde forestilt meg.

– Hvorfor forteller du meg alt dette? Hvor er sammenhengen?
– Well…
– Det er på grunn av rosen, er det ikke?
Du ga meg den som et eksperiment, for å se om ånden virker på meg eller ikke. Har jeg rett?

– Tror du egentlig det?
– Why not?
– You’re smiling… syns du det er helt greit dersom det er sånn det forholder seg?
– Jeg har ingen problemer med det, ikke nå som vi har snakket sammen og blitt bedre kjent.
– Så du syns du kjenner meg?
– Mavefølelsen min sier at du er til å stole på… so, what’s the real story behind the rose?
– The real story behind the rose? What happened to your first question?
– Har det ikke sammenheng? Er det ikke egentlig det samme spørsmålet?
– Nei. De har ingen ting med hverandre å gjøre. Grunnen til at vi begynte å snakke om Mauss hadde utelukkende med deg å gjøre. En tyve år gammel jente som reiser til New York for å søke inspirasjon til å begynne å studere et fag hun har valgt som følge av latskap, og forteller om det som var det den naturligste ting av verden… hva kaller man det?
– Bortskjemt kanskje?
– Sløsing?
– I see your point. Du kjenner ikke hele historien.
– Vi kjenner aldri hele historien. Men det får bli en annen gang.
– En annen gang?
– Yes. I’m sorry.
– Men… hvorfor ga du meg rosen? Helt ærlig.
– Helt ærlig? Fordi jeg ville blitt nødt til å kaste den i morgen, og da ville jeg heller gi til noen.
– Men… hvor kommer den fra?

– En presang, fordi jeg har holdt et foredrag. Noe man ikke kan avslå å ta imot uten å være uhøflig.
– Jeg forstår. Well…
– Yes, well… det har vært en hyggelig kveld. Jeg kunne tilbudt deg sofaen i natt, men jeg skal altså avsted klokken halv fem i morgen tidlig, så det kan fort bli litt…

– Kinkig?
– Jeg må stå opp klokken halv fire.
– Takk, uansett… for tanken. Og for foredraget. Veldig lærerikt.

– Tell me… you’re not on a budget, are you?
– Well… not really.
– Da kan jeg anbefale The Metro on Thirty fifth street, et klassisk hotell med garantert forskriftsmessige vinduer. Det tar deg ti minutter å gå… eller vi kan dele en taxi, hvis du vil.
– Ellers takk. Jeg foretrekker å gå.
– Right. Good luck… with everything.
Han reiser seg og bukker lett, med et lite smil i munnvikene.
Så setter han på seg hatten og forsvinner, uten å se seg tilbake.

Fantasiens William Hurt.
Et bittelite ord fra meg, så hadde vi delt en taxi til hotellet, og så hadde han blitt med opp på rommet… kanskje.
Men da hadde det blitt for åpenbart, for planlagt… nei… jeg vet ikke. Jeg vet bare at det hadde blitt feil – av grunner jeg ikke forstår.

Det har sluttet å regne.
Jeg kan i grunnen like gjerne gå tilbake til hotellet… det er ikke noe nederlag… nederlaget er å flykte, ikke å bli, dessuten har jeg allerede betalt for natten. Jeg kan jo gi rosene til resepsjonisten i stedet for å kaste dem i morgen tidlig, så kanskje han får dårlig samvittighet over å ha behandlet meg så dårlig… kanskje sjelen hans blir infisert med en huserende ånd.
Hau, hau…

Walk – Don’t walk.
Jeg ser på skoene mine. Stakkars.
Så tenner jeg en sigarett og krysser First Avenue på rødt

_

_
Kapittel

seven

 

Jeg er gjennomvåt. Det er varmen som gjør det
Håret klistrer seg til nakken, pannen, og huden min er glatt av svette.

– Siv… jeg har glemt å skrive testamente.
– Uffda. Er det mulig? Skal jeg ringe Mortensen og få ham hit med det samme?
Hun stryker en finger over pannen min og laver vindlyd med munnen mens hun blåser en mild hvitløksbris over ansiktet mitt.
– Bedre?
– Mm… blir du her?
– Selvsagt.
– Jeg tror det begynner nå… snart.
– Det trodde du for to timer siden også.

Jeg ser på klokken. Snart syv.
– Da du fikk Shaya…
– Vi dro i siste liten. Det var bare så vidt vi rakk sykehuset.
– Jeg kunne vært hjemme mye lenger. Jeg kunne sittet hjemme og drukket ordentlig te.
– Jeg sa jo det var for tidlig.
– Men du insisterte ikke.
– Hadde det vært rush her, så hadde de sendt deg hjem igjen.

– Nå er det for sent. Nå kan de ikke sende meg hjem?
– Nei.
– Skjedde det noe med deg… inni deg, mener jeg… da du fikk henne?
– Hva da, for eksempel?
– I sjelen?

– I sjelen? Ja… jeg tror det. Men det er seks år siden.
– Husker du ikke?
– Joda.
– Liker du ikke å snakke om det?
– Det er litt forskjell på oss. Du har på en måte vært besatt av dette, helt siden… i hvert fall de siste fem årene. Dette er mye større for deg enn det var for meg. Jeg ville bare få det gjort, så fort som mulig, egentlig.
– Hm.
– Jeg var bare tjueseks.
– Bare? Du hadde vært kjønnsmoden i over ti år.
– Ja…

_

– Du må bare gå og gjøre noe annet hvis du vil. Jeg skal ikke tvinge deg til å være her.
– Du tvinger meg ikke.
– Jeg ville bare at du skulle vite det.
– Hvorfor vil du ikke ta noe bedøvende, du som er så redd for smerte?
– Jeg er ikke redd for smerte, ikke hvis den har en hensikt. Det jeg egentlig er redd for er at noe skal bli så vondt at jeg ikke klarer det.
– Litt gåtefullt kanskje?
– Egentlig ikke. Jeg er nødt til å vite hvordan det er å føde uten. Det fleste kvinner har ikke noe valg.
– Syns du det er en god grunn?
– Jeg har bestemt meg for det. Så får det gå som det går… jeg får heller besvime dersom det blir for mye.

Vi ser nyhetene på Sivs iPad. CNN kan fortelle oss at det er “National Prayer Day” i USA – at Tyskland har vunnet VM i fotball og at i Paris feirer man “Bustilli Day”. Videre kan de fortelle oss at Boko Haram ler, og at Israelske bombefly fortsetter å bombe sivile mål, og jeg tenker at det var akkurat det samme nazistene gjorde under krigen, henrettet sivile som straff for motstandsgruppenes terrorhandlinger.
Hovedoppslaget er overvåkning og hvor trygt og godt det er å leve i et land der overvåkningsteknologien stadig forbedres, og som eksempel trekkes det frem hvordan effektiv overvåkning og avansert datateknikk gjorde det mulig å fange The Boston Marathon Bomber” – og alt takket være israelskutviklet teknologi.

Gaveøkonomi i praksis?
Hau, hau!

Jeg orker ikke se mer.

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety
deserve neither liberty nor safety
sa Benjamin Franklin.

_

– Denne dagen er skapt til stå modell, tenker jeg, – denne dagen vil bli en mal på hvor mye jeg tåler.
– Hva sa du?
– Sa jeg noe?
– Noe om at denne dagen vil bevise noe?
– Det var bare en tanke.
– Jeg har fått en melding fra din mor. Hun spør hvordan det går. Hva skal jeg svare?
– At alt går etter planen… og at det ligger en plate med norsk Dronningsjokolade i skrivebordsskuffen på biblioteket.
– Kanskje du skal ringe henne?
– Kanskje ikke. Bare dropp det med sjokoladen, hvis det blir for mye å skrive.
– Neida.

På catholicshopping dot com kan du få kjøpt en St. Gerard Majella-medalje i 14 karat gull for 928 dollar… og femti cent.
St. Gerard Majella er alle vordende mødres høye beskytter.
Alt dreier seg om graviditet og fødsel, uansett hvor jeg snur meg, selv reklamen.

– Siv…?
– Mm?
– Du har fortsatt halve flyttelasset ditt stående i garasjen. Hvordan skal jeg tolke det?
– Du skal la være å tenke på det.
– Jeg forsøker å tenke på noe annet…
– Finn heller noe annet å tenke på.

– Men du … skal det bare stå der? Vi har da boder nok i kjelleren.
– Det er bare en masse arvegods etter tante… ting jeg ikke ville at skulle kastes av en eller annen grunn. Jeg burde bare latt det være igjen. Det er ingen ting vi har bruk for.
– Ingen ting?
– Nei. Jeg har tenkt å gi det til et loppemarked… om det finnes noe slikt her i landet.
– Veven også?
– Nei, ikke veven. Den har jeg tenkt å beholde. Jeg hadde tenkt å snakke med deg om den, om vi kanskje kunne ha den i biblioteket.
– Kan du bruke den?
– Jeg tror det. Jeg kunne det da jeg var tolv.
– Tror du å veve er som å svømme, at man aldri glemmer hvordan når man først har lært det?
– Kanskje det?

– Siv…?
– Mm?
– Hvorfor har jeg en følelse av at du har ett ben innenfor og ett ben utenfor akkurat nå?

– Hva mener du?
– De kassene i garasjen…
– Men kjære deg. Det er da ingen vits i å bære ting i kjelleren hvis de skal gis bort. Hvorfor vil du snakke om dette nå?
– Fordi det er viktig for meg.
– Hva er det du tenker, egentlig?
– Du har tenkt å bli her, har du ikke?
– Under fødselen?
– Nei. Det har jeg allerede fått svar på. Jeg mener… det er her vi skal bo, du og jeg, og Shaya og Julia?
– Selvfølgelig.
– Hvis du har noen innsigelser eller noe som helst annet viktig å fortelle meg, så må du la meg få det nå.
– Er du usikker på meg?
– Jeg vet ikke. Jeg er ikke vant til å se deg så lite når vi er sammen. Før har vi alltid vært sammen hele tiden når vi har vært sammen.
Men vi bor jo sammen.
– Forklarer det alt, liksom?
– Siss… husker du helt i starten da vi ble sammen, da du ville lese på sengen?
– Det var pensum. Jeg var nødt til å lese.
– Husker du hva jeg sa?
– Du sa at jeg kunne lese på sengen så mye jeg ville når vi var gift.
– Mm.
– Jeg tror du var mer sjalu på at jeg leste på sengen enn på at jeg var sammen med andre.

– Jeg var det, fordi jeg følte meg utkonkurrert av en bok. Men jeg ga meg til slutt. Jeg lot deg få lese. Ikke sant?
– Jeg var jo nødt til å lese for å klare å levere.
– Jeg forstod det. Jeg skjønte at jeg ikke ikke kunne legge beslag på all tiden din bare fordi vi hadde blitt kjærester, uansett hvor mye jeg ville det.
– Men nå er det ingen av oss som har eksamen å lese til.
– Nei, men poenget er at nå som vi er gift og bor sammen, så har vi all verdens tid. Vi trenger ikke klenge på hverandre hele tiden. Vi kan egentlig klenge på hverandre når som helst.
– Jo… men syns du ikke det er litt trist?
– Trist?
– Mm… at vi kan utsette intimiteten vår fordi vi har tid nok… …eller er jeg bare dum?

Strandskoene kommer klaprende og spør hvordan jeg føler meg.
Jeg spør om det er mange som velger å føde i knestående, og får til svar at det aldri har skjedd på hennes vakt.

– Siv… jeg mente det jeg sa i sted. Du trenger ikke være her hele tiden. Jeg kan rope på deg når det…
– Ikke tenk på det. Jeg er her fordi jeg vil.

– Okei… jeg bare vil ikke at du skal…
– Skal jeg fortelle deg noe? Jeg kom over en radiodokumentar på nrk, på nettet. Det var om to norske jenter som hadde veldig lyst til å gifte seg i kirken.
– Det kan man ikke.
– La meg fortelle ferdig først. Til å begynne med var det masse snakk om alle problemene og at det ikke fantes noen liturgi, men så ringte de til en prest som hadde et litt annet syn, en som heter Gelius. Kjenner du ham?
– Jeg vet hvem det er. Han er veldig… radikal.
– For radikal, syns du?
– På grensen kanskje… når han blir eksplisitt privat.
– Uansett…. han tilbød seg å skrive en helt ny liturgi, slik at det ikke lenger fantes noe kjønnsrelatert i den. Og så giftet de seg.

– Er det sant? Så enkelt som det? Fikk de gifte seg i kirken?
– Ikke juridisk, men de fikk hele seremonien. Du har jo alltid hatt lyst til å være hvit brud?
– Mm…

– Hva syns du? Skal vi også gjøre det?
– To enslige mødre, som allerede er gift?
– Det var bare en tanke… vi kan jo snart stille med hjemmeavlede brudepiker.

_
– Siv…?
– Mm?
– Det er en vakker tanke. Tusen takk.

 

Kapittel

_
blender 22

Mone har en egen evne til å være overalt samtidig.
Hun har forstått hvordan huset fungerer, og i mangel av klare direktiver, har hun laget seg sin egen arbeidsinstruks. Hun møter meg trappen og smiler. Jeg smiler tilbake og vil forte meg videre, forbi henne og opp på barnerommet, fordi jeg syns jeg oppfattet noen mishagsytringer fra Julia på vår nyinnkjøpte babycall.

– Du trenger ikke gå opp. Hun har sovnet igjen. Det var fordi vinduet stod åpent.
– Jaha?
– Jeg var på gangen, rett utenfor. Det er vaskedag i dag.
– Vaskedag? Har Siv bedt deg å vaske?
– Nei. Ingen har bedt meg vaske. Men siden det har vært besøk her og alt… skal jeg lage kaffe?
– Mone… hør på meg. Jeg er veldig takknemlig for alt du gjør, men jeg… du må la meg rekke å ta henne når hun er urolig. Det er noe jeg gjør med glede, i hvert fall enn så lenge.
– Jeg tenkte at siden jeg allikevel var rett utenfor døren så kunne jeg… jeg så jo at vinduet stod åpent, og det kom ganske mye lyd fra regnet, så jeg bare lukket det. Jeg tok henne ikke opp. Hun sovnet av seg selv.
– Okei… tusen takk.
– Vil du ha kaffe?
– Ja takk… med litt varm melk ved siden av, i en mugge… er du snill.

Litt senere, på ettermiddagen, etter at det har sluttet å regne, tar jeg Julia på armen og går ut på terrassen over garasjen for å gi henne mat i skyggen under parasollen.
Mone stod på kjøkkenet og rensket fisk da jeg gikk opp, men nå ser jeg henne plutselig nede i haven. Litt ustøtt og med små skritt, forsøker hun å buksere trillebåren nedover plenen, antagelig for å tømme den i buskaset nede ved veien.

For omtrent en måned siden, mens tiltaksiveren min fortsatt var på topp, fikk jeg det for meg at jeg skulle grave frem noen overgrodde heller jeg hadde oppdaget spor av ved muren. Men det stoppet opp. Jeg mistet tiltaket innen jeg hadde kommet halvveis, og etterpå har trillebåren blitt stående der, halvfull av jord og gress. Og nå har den blitt fylt opp med vann etter regnskyllet.
Det ser altfor tungt ut for henne. Jeg reiser meg for å rope at hun bare skal la den stå, men i det samme mister hun balansen, trillebåren tipper over på siden, og en våt masse av jord og gress glir sakte ut og legger seg som en klump på plenen.
Det er som om hun instinktivt merker at hun blir observert, for plutselig snur hun seg mot meg og slår ut med armene.

– Det gikk skitt! roper hun, og jeg ser en antydning til smil hos henne, som om det egentlig morer henne litt.
– Bare la det ligge.
– Hvorfor det? Er det noe annet du heller vil jeg skal gjøre?
– Hva med å bare slappe av litt?
Hun ler.
– Er jeg nødt?

Neste formiddag ser jeg henne ligge på kne inntil muren og luke frem resten av hellene mine, og haugen med jord og gress finnes det ikke lenger spor etter.

 

_

 

Kapittel


fossilt

Det er varmt, stillestående luft og en luftfuktighet man normalt forbinder med regntiden i asiatiske land. Det er visstnok vår egen feil, sier klimaforskerne, for det skyldes menneskets grådighet at vi nå blir utsatt for en slags selvforskyldt, klimatisk gjengjeldelse fra moder jord – en protest mot at vi pumper opp forråtnet vegetasjon og bruker energien til å fyke land og strand rundt uten annet formål enn å forlyste oss eller å tjene penger. Det er gjengjeldelsens time. Det er nå vi får regningen.
Selv har jeg latt meg frakte med fly til Aarhus og har inntatt en Co2-nøytral nullvekstlunsj på Anettes Cafe, og tenker at dersom jeg feller det gamle, inntørkede treet i haven og planter et nytt i stedet, så vil det med tid og stunder oppveie denne eksessen.
Men akk, jeg er langtfra alene på denne jord, og jeg er ei heller alene her på Bloxbjerg Pensionat.
Med sine amerikaniserte vaner og forbruksmønster er min bedre halvdel ingenlunde opptatt av å føre en Co2-nøytral husholdning – ikke i praksis.
Bil er en naturlig forbruksvare i Sivs amerikaniserte verden, og med bil mener hun alvor og ingen puslete hybrid av en ris-koker med symaskinmotor.
– Man kan ikke bo på landet med en ussel personbil uten lasteevne og uten hengerfeste, mente hun, – så, hva syns du?
– You went to town…
– I did.
Hun smiler stolt. Jeg har kjent henne lenge nok til å forstå når det ikke har noen hensikt å diskutere. Og gjort er gjort. Så jeg forsøker å skifte tema.
– Jeg tenkte vi skulle invitere pappa til middag på lørdag… det er lenge siden de har vært her…
– Hallo? Er du ikke interessert?
– I bilen? Det er ditt prosjekt.
– Hva mener du?
– Hadde du hatt noen interesse av å høre min mening, så hadde du vel spurt meg på forhånd.
– Du forstår vel at Mone trenger en bruksbil?
– En bruksbil? En diger amerikansk SUV, for å kjøre til butikken? Shaya og jeg pleide å sykle.
– Dere var bare to… den er stor og trygg. Dessuten har den god lasteplass, og den kan trekke tilhenger. Vi har jo snakket om å kjøpe båt…
– Hvor ofte trenger man å frakte en båt? Det finnes da firmaer som gjør slikt mot betaling, i hvert fall her i Danmark..
– Men syns du ikke den er fin?
– Jeg ville heller kjøpt en elektrisk bil.
– Det er leveringstid på elektriske biler. Flere måneder faktisk. Jeg har sjekket.
– Javel… greit… jeg tenkte hvis de kommer til middag at vi kunne grille, lage en typisk amerikansk barbecue, som du er så rå til… altså hvis været holder. Hva tror du… ?
– Mone er kjempefornøyd med bilen.
– Det tror jeg så gjerne. Det er ikke hun som betaler… hva kostet den forresten?
– Jeg kjøpte den brukt… du er veldig søt når du folder armene over maven. Den er forresten helt borte… nesten.
– Dust!

… men jeg syns den er fin… og det irriterer meg.

_

_Kapittel

blackbird

_Det er kveld. Mørket har falt, og torden og regn har trukket videre, over sundet, over til Sverige.
– Nå er det gjort.
Jeg er ikke gravid lenger, tenker jeg, – jeg er mamma.

JEG SMILER – strekker meg på tærne og lar fingertuppene sprike mot taket.

Nei… jeg gjør ikke det. Det er bare i tankene – i fantasien – i rusen – i gleden… ikke i virkeligheten. I virkeligheten strekker meg ikke mot taket og spriker med fingrene – i virkeligheten ligger jeg helt stille på ryggen og puster forsiktig.
Men det er sant at jeg smiler. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å smile, men det kom helt av seg selv, uten at jeg klarte å stoppe det.
Hun ligger på brystet mitt og ser forbauset ut. Nyfødt og forbauset. Jeg forstår henne godt.
Hun har beksvart hår – allerede – med små, fuktige vipper ved ørene.
Hun er det skjønneste.

Hei… … hei Julia… … hello little blackbird… jeg vet du kommer til å glemme dette øyeblikket… men det gjør ikke jeg.

… og så kommer tårene.

All your life,
you were only waiting for this moment to arise…

 

 

pb_10

 

_

15
 
 
 
 
This entry was posted in Ånd, Digresjoner, Fremtiden, Minner, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

13 Responses to I en drøm – svart lik hvit

  1. avatar Breiflabben says:

    Leser i morra Cecilia, til morgenkaffen. Klarer ikke å konsentrere meg nok til denne teksten med golf på skjermen.
    To tanker i manns hode, you know, it’s not easy :-)
    Håper det star bra til med deg og Julia, ja og de to andre jentene også selvfølgelig :-)





  2. avatar eMTe says:

    Du får velfortjente tommler for dine ord og tankesprang her Cecilia, dei er av godt gammalt merke. Dei svingar i tid og tema.Heldigvis har vi evna til å tenkje på våre nære gleder og utfordringar sjølv om verda kan sjå mørk og farleg ut. Å få små barn i livet, enten det er eit eige barn, tante/onkel barn eller barnebarn, så vil tankane om kva verd vi let dei bli fødd inn i kome.
    Ti amo. Veit våra næraste det, at vi elskar dei, er vi langt på veg komne i å skape trygge, gode menneske,- og relasjonar. Så kan vi kanskje bli flinkare i å fortelje at vi er glade i dei menneska vi har i våra liv.
    Korleis møte dei store massene med traumatiserte mennesker……eit enormt arbeid.

    Takk for godt lesestoff til morgonkaffen. Det held ikkje med ein gongs gjennomlesning på dette :)

    Ha ei vakker helg med dine.
    Marieklem

    3





    • avatar Cecilia says:

      Jeg ser du har fått velfortjente tomler du med, for en flott kommentar. :)

      Av godt gammalt merke… det er godt å høre. Da har nok ikke ammeskodda lagt seg så tungt som omgivelsene mine vil ha det til :)
      Min mor har fortalt at hun også hadde sin tvil om verden da jeg ble født. Det kanskje et universelt fenomen at vi begynner å grunne over slike ting når vi ammer?
      Et nytt liv. Denne jorden burde vært et paradis for ethvert nytt liv.

      Tusen takk for flott kommentar :)





  3. avatar Breiflabben says:

    Nå har jeg lest. Herlig :-)
    Potlatch har jeg faktisk hørt om, men det var i Canada, mener jeg. Nå var det jo mange indianere der også og sikkert med noen av de samme skikkene.
    Fine sprang i denne teksten, gir meg en følelse av en universell nærhet, noe man kan fornemme selv, men som likevel er der ute et sted.
    Tjenestepike er nok mer brukt i Danmark enn i Norge, så jeg reagerte ikke på det slik som din norske del antagelig gjorde.

    Jeg går gjennom gamle slides nå for tiden, det skannes og redigeres til noen album til mine døtre og tidligere kone, så jeg har faktisk sett noen bilder av nyfødte nøster.
    Det er klart du smilte, det gjorde jeg også.
    ……….. og så kom tårene :-)

    Thumbs up.

    2





    • avatar Cecilia says:

      Den første forskeren som foretok seriøse studier av Potlatch-fenomenet, var den tysk-amerikanske multivitenskapsmannen Franz Boas, og han studerte Kwakiutl-indianerne i British Columbia (Ja nettopp: I Canada) på 1890-tallet, altså 30 år før Marcel Mauss utga “Essai sur le don”, den boken som egentlig gjorde potlatch kjent som fenomen.
      At Boas valgte nettopp Kwakiutl-indianerne i Canada, skyldes at den hvite okkupasjonsmakten allerede hadde klart å sønderrive den sosiale strukturen blant indianerne i Nord-Amerika, for det er ikke tvil om at potlatch-kulturen var gjengs over hele det nord-amerikanske kontinentet.

      Vel…
      Glad for at du ventet så lenge med å lese, for da fikk du en oppdatert versjon med bedre ortografi.

      Tusen takk for tommel og en flott kommentar :)

      2





  4. naturglede naturglede says:

    Her er jeg også. Det var langt, så det tok tid å lese, men det var det verdt. Jeg kommer vel til å tenke på den nattsvermeren mot vinduet, søkende etter flammen, leeeenge. Det ble liksom noe symbolskt over det. Jakten på det uoppnåelige og undring over når den skal forstå at det er umulig? Sånn er det vel med oss mennesker også. Vi lar oss sjarmere av det vi ser bak lukkede, stengte vinduer, vi vil så gjerne delta, men det er bare et “fatamorgana”!En gjenspeiling fra en annen tid, eller en drøm? Samtidig er det andre “vinduer” som står på gløtt, eller åpner seg. Men fordi vi er så opptatt av å søke det uoppnåelige, ser vi ikke våre egne muligheter. Ja, ja, dette ble mine undringer sammen med dine ord. Jeg tror jeg må lese det om igjen en annen dag, for det var fint! Kos dere med babyen og nyt den kommende høstluften. Klemsiklem og takk. :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jo, det ble langt (ca 13.500 ord), og jeg kunne nok ha kuttet det ned litt mer enn jeg gjorde. Men, på den annen side er det lenge siden sist jeg postet et ordentlig innlegg – over to måneder siden.
      Det er trist hvis man lar jakten på eller drømmen om det uoppnåelige får lov å stå i veien for seg selv, men standhaftighet mener jeg er en fin egenskap. Man må bare ikke la ambisjonene bli så overskyggende at man glemmer å nyte det man har i øyeblikket. Man må huske å smile når man har grunn til det. :)

      Tusen takk for fin kommentar. :)

      1





      • naturglede naturglede says:

        Nei da, det var IKKE for langt, det var bare jeg som hadde litt dårlig tid akkurat da jeg var innom. 😉 Du skal slett ikke kutte ut noe som helst. Alle ordene dine passer fint sammen, og vi trenger alle for å forstå!!!! :)

        1





  5. avatar Lilleyam says:

    Nå har jeg kost meg med å lese. Endelig kom det noen ord igjen. Og slutten traff meg midt i hjertet, noe så vakkert.
    Jeg elsker min SUV med hengerfeste forresten, helt super til å trekke hestehengeren med. Ikke amerikansk, men dog :)





    • avatar Cecilia says:

      Så hyggelig kommentar, Lilleyam :)

      En SUV er selvfølgelig praktisk når man trenger det, og jeg på ingen måte fanatisk motstander av slike biler, amerikansk eller ikke. Men i vårt tilfelle syns jeg det er å skyte spurv med kanon… selv om jeg syns den er veldig fin.

      Tusen takk for hyggelig kommentar… og ha en flott dag :)





  6. avatar Hilde says:

    Vil bare si at jeg har lest… og at jeg liker teksten din :)





  7. avatar Hilde says:

    Kommentaren jeg la igjen for et par dager siden må ha rent ut med badevannet sammen med spammet.
    Jeg var ikke innlogget så det kan ha vært det som gjorde at den forsvant.

    Var bare innom for å si at jeg hadde lest, og… at jeg liker teksten :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Neida, den forrige kommentaren din hadde ikke forsvunnet, den lå bare på hold fordi du brukte en ukjent mailadresse. Nå er den godkjent. :)

      Veldig hyggelig melding. Tusen takk :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *