Kalypso

“Hvem er han?”
“Han heter Atlas. Han bærer jorden på skuldrene”.
Hun smiler.
“Er det jorden?  Det er jo ingen land der.”
“Det er fordi ballen er et symbol.  Hvis det er land på den, blir den bare en globus. Skjønner du forskjellen?”
“Yes… men hva står han på egentlig?”
“Si det…”
Vi lar ham stå på hyllen og fortsetter å pakke ut.
______

 

Det må ha regnet uten at jeg har lagt merke til det.
Når jeg dukker frem fra bak skjermen for å ta en titt på verden rundt meg, ser jeg at omgivelsene mine har blitt vannet og at hellene utenfor vinduet har fått en overflate av blanke, glatte reflekser. Dette kunne aldri skjedd i mitt forrige liv, tenker jeg, jeg ville merket at det begynte å regne. Jeg ville sett paraplyene sprette opp og jeg ville lagt merke til temposkiftet når folk hastet under tak og klynget seg sammen under markisene. Jeg ville hørt det på lyden, hørt hvordan lyden av trafikken forandret seg, hørt den hvite støyen fra hjulene, piskeslagene mot vannpyttene og de våte brostenene. Og hadde det vært natt, ville jeg først ha hørt den hule lyden av regndråper mot vannbrettet, og etter hvert ville sildringen fra takrennene ha blitt intens og umulig å ignorere. Og da ville jeg ha løftet blikket og sett ut, og kanskje kastet en blikk ned mot Piken med Humleranken, og hun ville glinset vått i grønt eller rødt – i takt med trafikklyset.
Walk – Don’t walk.
Jeg husker plutselig en natt i New York. En natt med regn, på et hotellrom hvor vinduet var ødelagt og ikke lot seg lukke. Da jeg klaget ble jeg beskyldt for å ha ødelagt vinduet selv.

Jeg lurer på hva det var som fikk meg til å se opp. Kanskje det var en bevegelse i maven som fikk meg til å miste konsentrasjonen et øyeblikk? Det har med tiden blitt en selvfølge  at livet inni meg har sin egen vilje og sin egen rytme. Stort sett registrerer jeg det automatisk, uten å tenke mere over det. Men noen ganger, heldigvis ikke så ofte, får jeg et spark som er så kraftig at jeg tror ribbena mine skal knekke – og da klarer jeg merkelig nok ikke å la være å smile, til tross for smerten som gjør at jeg blir sittende krumbøyd og hive etter pusten. Det er sånn det skal være. Jeg er skapt for å tåle det.
Å være gravid er ingen sensasjon lenger – det er bare sånn livet mitt er for tiden – en epoke, full av et indre liv jeg ikke har kontroll over – og når denne epoken er over,  da starter en ny epoke.

Det er ett hundre og åttini dager siden jeg tok det valget som for all fremtid skulle forandre livet mitt. Ingen ting kommer noen sinne til å bli det samme. Det kan jeg forstå nå, men det tenkte jeg ikke over da.

Den stadig pågående erkjennelsesprosessen har omsider fått et emosjonelt feste, så når jeg nå presenterer meg som den nye naboen, så er jeg virkelig den nye naboen, ikke bare noe jeg presenterer meg som. Både Shaya og jeg har vært igjennom en nesten umerkelig, glidende overgangsfase, hvor vi har gått fra å være fremmede innflyttere til å bli en naturlig del av lokalmiljøet. Folk kjenner oss igjen og smiler når vi kommer syklende, og nesten alle vet etter hvert nesten alt om oss. Kollektivt vet de i hvert fall mer om oss enn vi vet om dem, og da er det vel som det skal være.
Shaya har allerede funnet seg et par venninner, Odil og Jessica, som begge er et år eldre enn henne. Jessica er halvt indisk og halvt engelsk, og hun har allerede bestemt seg for å bli profesjonell fotballspiller når hun blir stor. Odil er mer stillferdig og avslører lite om sitt indre liv. Når hun og Shaya er alene, veksler de knapt et ord mens de leker.
Katalysatoren i den sosiale tilnærmelsesprosessen har altså vært Shaya:
– Kan jeg klappe hunden din?
– Værsågod.
– Hva heter den?
– Den heter Kim.
– Jeg heter Shaya. Vi har nettopp flyttet hit.
Og så blir fortsettelsen en naturlig selvfølgelighet:
“Søt pike, datteren din… jaha, jeg forstår… dere er jo så like, så jeg trodde… bonusbarn er jo en berikelse, det ligger i navnet. Du er gift med barnets far? … nåh, med barnets mor… javisst, det er jo ikke lenger så uvanlig… flott navn hun har forresten, hvor gammel er hun? Sier du det? , da begynner hun vel i skolen til høsten, sammen med vår sønn, Joakim… her kommer min mann, Henrik. Henrik! Her er noen du må hilse på. Dette er Cecilia… hun har nettopp flyttet hit… “

Én dag blir vi fanget i et overraskende regnskyll på vei hjem fra butikken. Nesten umiddelbart kommer en blå pick-up opp på siden av oss og stopper, og en ung mann vi aldri har sett før sveiver ned vinduet og ber om lov til å skysse oss hjem.
Han vet åpenbart både hvem vi er og hvor vi bor.
– Jeg har hørt dere bor alene i det store huset?
– Ja, for tiden er det bare oss.
– Du får si fra om dere trenger hjelp med noe… tunge løft og sånt, eller transport av store ting.
– Takk for det. Det skal jeg huske.
Han forteller at han er både  tømrer og elektriker, og dessuten svært datakyndig.
– Så bare ring dersom det er noe som helst jeg kan gjøre.
– Tak for skyssen.

Og så videre…

Jeg er ikke lenger den tilfeldige gjesten på rom 613, eller “hun som bor i leiligheten til Siv”. Jeg er forankret og bardunert, og jeg kan nesten kjenne hvordan røttene mine smyger seg ned i jordsmonnet og sprer mothakene. Om noen vil forsøke å røske meg opp herfra, bør de forberede seg på motstand.

Naboen vår, han med Berlinmuren, har vi etter hvert fått høre at går under navnet “Gange-Rolv”, fordi han inntil for ikke så lenge siden pleide å legge ut på lange turer med gåstolen sin. Men i det siste har han blitt så dårlig til bens at han ikke orker lenger. Vi ser ham i blant gå ned til hovedveien med en søppelpose i kurven. Det tar ham gjerne fem minutter å forsere det lille stykket.
– Shaya… kom hit litt er du snill.
– Hva er det?
– Gange-Rolv er på farten. Vil du løpe ned og spørre om det er noe han trenger hjelp til?
– Okay…
Og så springer hun som en vind ut kjøkkendøren, mens jeg blir stående og smile og lytte etter lyden av de nakne føttene hennes som klasker mot hellene, til hun forsvinner bak garasjen og lyden av føttene hennes kun blir et fjernt ekko.
Hun liker å være barbent. Jeg mistenker at det er for å slippe å ta skoene av og på hver gang hun skal ut eller inn.

Jeg lager kaffe og nyter stillheten.
Det er påskeferie. Carl har meldt sin ankomst i løpet av dagen. Han har gjort alvor av sitt eget forslag om å komme og levere bilen til Siv. Alice kommer også en tur. Hun har lenge hatt lyst til å treffe Carl og har tilbudt seg å lage middag til oss. Det sier vi ikke nei til.
Men enn så lenge er jeg alene. Shaya er ute og farter med venninnene sine, og Siv har dratt for å treffe noen kortfilmfolk som kanskje har en jobb til henne.
Selv har jeg benyttet formiddagen og ensomheten til å gjøre noen endringer i et skisseprosjekt. Jeg har fjernet noen uvesentlige detaljer og laget en dusere palett, og jeg er i grunnen ganske enig med kunden; det blir mye finere, mye roligere, og mer i stil med kundens profil. Det eneste som gjenstår nå er å sende det fra meg til godkjenning, men det får vente til etter påske.
Det er dag ett hundre og åttini – en torsdag – en dag med skiftende skydekke hvor hemmelig regn har sneket seg ned fra himmelen og etterlatt seg blanke og glatte overflater – uten at jeg har merket det.
Jeg tenker at det var den samme tanken jeg tenkte for litt siden.

Alt som er blankt er glatt.

_

 

 


 

Det finnes kun én fargelagt illustrasjon i Charles Dickens selvbiografiske roman “David Copperfields Livshistorie“, dansk utgave av 1913. Illustrasjonen befinner seg på et eget ark som er satt inn foran tittelbladet. Resten av illustrasjonene er i sort-hvitt.
ILLUSTRASJONER AV PHIZ“, står det på tittelbladet.

I 1913, da setterne i Det Mallingske Bogtrykkeri dyttet den siste minuskel på plass og sendte satsen til trykking, visste muligens alle hvem Phiz var. Tre kvart sekel senere, da det ble min tur til å lese om David Copperfield, var ikke dette lenger almenkunnskap.
Jeg lånte farfars forstørrelsesglass og mumlet en stille bebreidelse til Jomfru Maria over mitt elendige syn mens jeg krøllet meg sammen i Chesterfieldstolen ved peisen for å fordype meg i de mange ørsmå detaljene i tegningene.
Den neste illustrasjonen var satt inn mellom side 30 og 31. Jeg merket meg at illustrasjonene var trykket på et annet slags papir og hadde en glattere overflate enn resten av boken. De manglet også sidenummer, noe som indikerte at de ikke hadde blitt tatt hensyn til i den opprinnelige pagineringen. Det var således åpenbart at illustrasjonene hadde kommet til senere: De hadde blitt trykket med en annen teknikk og på en annen type papir,  for så,  etter alt å dømme, å bli implementert i den ferdige boken først på det tidspunkt da den ble innbundet på bokbinderiet. Noen hadde med andre ord helt åpenbart lagt ned et betraktelig stykke arbeid og investering i dette.

“ILLUSTRASJONER AV PHIZ

Idag, med trådløs og spontan tilgang til all verdens oppslagsverk, tar det meg bare noen minutter å finne ut at Phiz egentlig er et pseudonym for Hablot Knight Browne. Videre kan jeg lese meg til at han var av hugenott-slekt og at han var nummer fjorten av femten søsken. Det understrekes at Hablot Knight Browne ble regnet for å være en av viktoriatidens beste illustratører..

Men det blir ikke rettferdig å gi Hablot Knight Browne alene æren for min fascinasjon for den illustrerte roman. Sidney Paget, for eksempel, født 4. oktober 1860 (som nummer fem av ni søsken), illustrerte blant annet Sherlock Holmes, og det gjorde han med akkurat den samme presise detalj-rikdommen som preger Hablot Knight Browne’s  illustrasjoner. Og selvfølgelig kan jeg ikke la være å nevne Henry Clarke. Henry Clarke er mannen som med sin helt spesielle teknikk tilførte en visuell dimensjon til både H. C. Andersen’s “Fairy Tales” og til Edgar Allen Poe’s “Tales of Mystery and Imagination”.
Og så må jeg selvsagt ikke glemme Edwin J. Prittie’s illustrasjoner i “Gullivers reiser”  og  “Hjortefot”.

At en bok var illustrert, ble gjerne brukt som et salgsfremmende argument for hundre år siden.
Så hva har skjedd?  
Døde illustratørene ut – tok illustratørene seg for godt betalt slik at størrelsen på profitten ikke ble tilfredsstillende for utgiverne – eller gikk det bare av moten å illustrere?

“Det er både utrendy og gammeldags å illustrere tekster som er ment for voksne, intelligente mennesker. Illustrasjoner bruker man i barnebøker. “
Men hallo? Avisene illustrerer jo artiklene sine nesten til det absurde! , kan jeg innvende.
“Som sagt, man illustrerer ikke tekster som er ment for voksne, intelligente mennesker.”

___

Grunnen til at jeg skriver om dette, er at jeg i løpet av de siste månedene har brukt “fritiden min” på noe så nerdete som å organisere boksamlingene våre og slå dem sammen til et felles bibliotek, og nå begynner jeg omsider å få lønn for strevet i form av å ane konturene av en katalogisert boksamling hvor det faktisk er mulig å finne det man leter etter.
I løpet av denne prosessen, har jeg naturlig nok åpnet så godt som hver eneste bok, og det sier seg selv at jeg underveis har kommet over bøker som har trigget minnene fra min litterære oppvåkning, bøker som “Greven av Monte Christo”, “De fires tegn og Fryktens dal (Sherlock Holmes) “, “Jorden rundt på 80 Dager” og altså “David Copperfield” . Hundre år gamle bøker, innbundet i lær og skinn, preget med motiver og ornamenter – og illustrasjoner.

Jeg plukker opp David Copperfield. Boken er innbundet i lysebrunt skinn, og har en relieff av Charles Dickens på omslaget. På ryggen er det preget inn en langnebbet pelikan, tronende på en jonisk søyle. Det er slik boken presenterer seg for leseren og gir ham lyst til å utforske innholdet.
Jeg åpner boken, ser på den upaginerte fargeillustrasjonen, og gleder meg til hva jeg har i vente.

David Copperfields Livshistorie.

Kapittel 1 :
Jeg bliver født.

Om det bliver mig, der skal være helten i min livshistorie, eller om en anden vil komme til at indtage den plads, det vil fremgå af disse sider. …

_

_

_




Det blåser.
Jeg har gått ut med vått hår direkte fra dusjen, og kjenner hvordan det pisker mot ansiktet i de kraftigste vindrossene. Det blåser kraftigere her ute på pynten, og jeg kan se at det går hvitt på bølgekammene langt der ute. Jeg liker å se på havet når det er vind. Et sted inni meg ligger det et ønske om å være på sjøen når det blåser, et ønske om å stå ved roret og leke på bølgene.
Jeg husker hvordan ansiktet til farfar ble bekymret en gang vi seilte til Tyskland og det plutselig begynte å blåse kraftig. Etter at det hadde kommet et par bølger som var så store at de skyllet over dekk, jaget han meg nedenunder – men da jeg stakk hodet opp av luken en liten stund senere, smilte han og vinklet meg til seg.

– Kom, Cecilia, kom og hjelp meg å holde roret!
Jeg hadde tau rundt livet og oransje flytevest. Jeg hadde alltid det når vi var ute og seilte.
– Kommer vi til å synke?
– Synke? Nei, det gjør vi såmenn ikke. Gjør som jeg har lært deg. Bena ut til siden.
Jeg stod bredbent mellom farfar og roret, og gynget med, fra side til side, så godt jeg kunne.
– Du må holde blikket langt frem og ryggen rett.
Jeg tenkte på balletten, på balansepunktet og på det André hadde sagt om å holde den forlengede ryggmargen i jordens sentrum.
Jeg var sliten og hadde sjøgang da jeg en time senere hoppet i land og tok imot fortøyningen. Vi hadde trosset havet, tenkte jeg, vi hadde lekt med det, farfar og jeg.

– Du skal se du blir en ordentlig sjømann når du vokser til!
Jeg var elleve år og tenkte det snart var på tide at jeg slapp å ha tau rundt livet.

I en vannpytt kan jeg se refleksen av himmelen som et tredimensjonalt bilde. Skylag i bevegelse. Lys, mørke, skygge – substans, velositet – gjennomskinnelige transparenter i et eget rom – heterotopi mot utopi – fullstendig upåvirket av den tradisjonelle hegemoniske dominans i sitt evige kretsløp – og alt projisert i noen liter vann i en dansk sølepytt. Så kommer et nytt vindkast, og bildet oppløser seg til gyngende fragmenter. Jeg venter litt, for å se om vannet roer seg og bildet kommer tilbake, men jeg innser etter en stund at det må ha vært et øyeblikk av tilfeldig magi.
Én gang må det aller første mennesket ha sett sitt sitt eget speilbilde i vannet, og forstått at det så seg selv.

_____

Det var høst, og det meste av løvet var falt den første gangen jeg var her. Trærne stod nakne og ødsle tilbake, som sorte silhuetter – som om noen hadde brutt alle regler for japansk høflighet og estetikk, og stukket spisepinnenene ned i restene av måltidet for å signalisere at de ikke likte maten. Jeg var sint og tverr fordi utleiemegleren hadde lurt meg til å fly ned for å se på et overgrodd kråkeslott med dårlig tak og muggen kjeller. Jeg så det som en fornærmelse at han hadde dratt meg med hit, og jeg nærmest tvang ham til å kjøre meg tilbake til lufthavnen, selv om han skulle den motsatte veien. Idéen om å bo her var så fjernt fra mine tanker som det var mulig å komme.

Når jeg snur meg og ser opp mot huset herfra hvor jeg står nå, kan jeg så vidt skimte litt av taket, og innimellom, når vinden rusker gjennom den frodige vegetasjonen, kan jeg se at det glimter i blankt glass fra vinduene.
Hva var det som fikk meg til å ombestemme meg – hva var det som forførte meg da jeg plutselig fikk tilbud om å kjøpe det?

Var det fordi den prisen jeg ble tilbudt var så lav at det kunne forsvares å koste på en totalreparasjon? Eller kanskje jeg rett og slett følte at det hastet… at det hadde gått for lang tid … at jeg var lei av å stå i standby – at jeg i grunnen var et lett bytte?
Andreas mente det var sjelen som var det viktigste,  at det var sjelen jeg hadde falt for:
– Du liker jo gamle ting, ting som har sjel.
– Det gjør vi vel alle?
– Det vil jeg ikke si. Det er mange som mener at antikviteter bare er overpriset jåleri.

Det er jo historien man betaler for når man kjøper gamle ting. Er det ikke derfor man betaler for antikviteter? Det er ikke materialene og arbeidstimene som gjør det verdt prisen.

– Når noe har vart i to hundre år, så taler vel sannsynlighetene for at det varer en stund til, så jeg er ikke uten videre enig med deg i det.
– Tror du ikke det noe mer enn bestandighet som trekker oss til museer og utstillinger for å se på gamle pilespisser og trestykker fra steinalderen?
– Jo! Men da er det tross alt vår egen historie som blir utstilt.
– Vet vi egentlig det? Hadde vi ikke stått like fascinerte og stirret på en pil som en eller annen pjokk har laget på bakrommet, dersom vi ble fortalt at den stammet fra Einar Tambarskjelves pilkorg?
– Hehe. Tror du noen lurer oss?
– Selvfølgelig blir vi lurt. Tror du virkelig det var levningene etter apostelen Peter som ble utstilt da Vatikanet viste frem noen gamle knokler for noen uker siden?
– Så det var bedrag, mener du?
– Bedrag… nja. Det skal jeg ikke påstå, men det er egentlig ikke så viktig. Jeg skulle gjerne reist til Roma og sett dem.
– Selv om du ikke tror de er ekte?
– Men hva om de virkelig er det? Vi kan ikke vite det sikkert.
– Men hvis det ikke er viktig, hvorfor blir de da mere verdt å se på dersom du lar tvilen få råde?
– Det er et godt spørsmål.
– Så da er det kanskje viktig allikevel?
– Egentlig ikke… det er illusjonen som er viktig. Det er ikke knoklene i seg selv, det er opplevelsen som skapes rundt dem. De blir ikke bare plassert i en haug på et bord, de blir dandert, og det blir laget en hel forestilling rundt dem. Det er en historie som blir fortalt. Det er jo nettopp det som er det spennende når vi går på utstillinger – atmosfæren, høytideligheten – verdien av det arbeidet som er lagt ned i presentasjonen, og ikke minst; den historien som blir formidlet. Det jeg er mest opptatt av er hva jeg kunne ha opplevd mens jeg var der hvis jeg hadde latt meg forføre av noen gamle knokler, hva som hadde skjedd med meg mens jeg stod der og betraktet dem og tenkte at de engang hadde tilhørt en av historiens viktigste personer.

– Og hvis noen senere fortalte deg at de var falske? Hadde du ikke da blitt lurt?
– Jo… men da får jeg jo en opplevelse i tillegg. Å få vite at de tilhører en annen vil uansett ikke ta fra meg den første opplevelsen, om de så skulle vise seg å tilhøre en snekker fra Nesodden.
– Så du ville ikke følt deg lurt?
– Jo, men det er jo nettopp det som er spennende, at jeg får opplevelsen av å bli lurt i tillegg. Tilleggsopplevelsen blir en bonus.
– Nå følger jeg deg ikke.
– Men det er jo det jeg sier; alt ligger i illusjonen. Når vi står der og betrakter noe vi har blitt fortalt er knoklene til apostelen Peter eller naglene fra Jesu kors, da kan vi enten velge om vi vil ha opplevelsen, eller om vi vil la fornuften og skepsisen styre oss. De som velger skepsisen, blir etter hvert så redde for å bli lurt at de aldri tør å leke annet enn sine egne leker. Hvor spennende er dét liksom –  i lengden?   
– Nå beveger vi oss vel et stykke bort fra temaet her.
– Jepp. Jeg skulle ønske huset lå nærmere havet. Men jeg er egentlig glad det ikke gjør det, for da ville jeg bare funnet noe annet å hige etter. Vi skal ikke oppnå det perfekte. Det idealiserte bildet skal få lov å være en drøm.
– Vi er i det filosofiske hjørnet idag, skjønner jeg.
– Vi?
– Jeg er ikke så grunn som du tror, Cecilia, jeg forstår godt hva du sier.
– Det har jeg aldri tvilt på.

___

Her jeg står kan jeg se bølgene slå over stranden, og jeg klarer å innbille meg at jeg kan høre det. Hvor langt er det ned dit? Hundre meter kanskje?
Hvorfor ikke se det positive i det? Det er i grunnen ganske greit å bo såpass langt unna vannet. Da trenger jeg ikke bekymre meg, slik som mamma gjorde. Hun lærte meg å svømme omtrent før jeg lærte å gå, men hun var allikevel aldri helt trygg når jeg var på stranden uten at det var noen voksne tilstede. Selv har jeg alltid følt meg trygg i nærheten av havet. Det er jo der jeg kommer fra – dypest sett.
Kommer jeg selv til bli like bekymret?
Jeg ser ikke bort fra at det blir annerledes når det er mitt eget barn.

Jeg har aldri bekymret meg for Shaya når hun har vært på stranden. Hun er så godt som oppvokst i et svømmebasseng, og jeg vet at hun svømmer som en fisk. Jeg har i det hele tatt bekymret meg svært lite over hva hun foretar seg. Hun beveger seg i verden med en slags selvfølgelighet som jeg iblant misunner henne og skulle ønske jeg hadde selv.
Siv har en ide om at jeg er for ettergivende med henne, at jeg burde være flinkere til å skjære igjennom og gi henne ordre. Vi hadde en liten diskusjon om det forrige gang hun skulle reise.
– Shaya må få lov å være barn, mente hun.
Jeg tok det selvfølgelig som en urimelig anklage.
– Syns du ikke jeg lar henne få lov å være barn?
– Hun trenger ikke bli hørt i enhver sammenheng. Noen ganger holder det å fortelle henne hva hun skal gjøre.
– Det er jeg ikke enig i. Jeg vil at hun skal forstå hvorfor hun skal gjøre ting som ikke faller henne naturlig.
– Hun er bare fem år.
– Hun er seks om et par måneder.
– Fem eller seks, det er ikke det som er poenget. Du forstår hva jeg mener. Hun trenger ikke en odontologisk forelesning når hun har glemt å pusse tennene, hun trenger bare å få beskjed om å gjøre det.
– Jeg vil at hun skal forstå hva som er til hennes eget beste. De nye tennene skal tross alt vare resten av livet. Hun må motiveres til å ta vare på dem, ikke bare gjøre det fordi jeg beordrer henne til det!
– Men det er allikevel grenser for hvor detaljert du trenger å være.
– Hva er det egentlige problemet, Siv?  Syns du jeg gir henne for stor plass i livet mitt?
– Nei. Det er jeg veldig glad for. Men jeg tror du i blant glemmer at hun er et barn. Hun trenger å få lov til å være det. Hun skal ikke trenge å føle noen forventningspress om å skulle forstå ting som en voksen.
– Forventningspress? Føler hun det, tror du? Fra meg?
– Hun er redd for å skuffe deg.
– Har hun sagt det?
– Nei, ikke direkte. Men jeg legger jo merke til hvordan hun søker bekreftelse hos deg på alt mulig.
– Hvordan da? Når har du sett det?
– Alle enkelttilfeller kan alltid forklares og bortforklares. Jeg har ikke noe sans for å komme med eksempler.
– Nei, men du nevnte tannpussen.
– Glem det. Jeg opplever generelt at det er viktig for henne å få anerkjennelse fra deg. Hun stoler på deg, mer enn på noen andre. Det virker som om sannhetene hennes står og faller på at du bekrefter dem.

– Hm. Det er vel naturlig at det har blitt sånn?
– Jeg er klar over det, og jeg tror ikke det er noe du har gjort bevisst.
– Men det er det som er problemet? Opplever du det som sårt på noen måte, at det gjerne er meg hun vender seg til?

– Vi skal være to om dette. Det har alltid vært meningen.
– Selvfølgelig. Men du må forstå at det er litt nytt for meg at vi plutselig er to. Det har skjedd litt fort, ikke bare for meg, men for Shaya også.
– Hun er ikke uvant med å forholde seg til meg.
– Det er ikke det jeg sier. Hun er uvant med å forholde seg til oss! Det har vært enten deg eller meg i livet hennes. I Miami har det vært ditt domene, i Oslo har det vært mitt domene. Hun er ikke på nøytral grunn nå. Hun opplever dette som mitt domene.
– Jeg har ikke noe problem med å forstå det, men jeg må få få lov å påpeke det allikevel. Bare som en tanke du kan ha i bakhodet. Du kan be henne spørre meg noen ganger.

– Jeg tror vi bare skal gi det litt tid. Jo mere du er her, jo naturligere blir det for henne å forholde seg til oss som en enhet.  Jeg tror det vil gå seg til helt av seg selv, særlig når vi får et barn til.
– Kanskje du har rett. Jeg liker at du sier vi.
– Men det er jo vi. Det er oss. Vi to… quoi qu’il arrive.
– Ja.
– Du føler ikke at jeg motarbeider deg, håper jeg?

– Nei.

Kanskje Siv har rett? Kanskje mangelen på voksenkontakt i de lange periodene jeg har hatt ansvaret for Shaya alene har fått meg til å behandle henne utfra en forestilling om at hun forstår mer enn hun egentlig gjør, og så har det eskalert og gått for langt? Jeg har kanskje skapt et inntrykk hos henne av at jeg forventer langt mer enn jeg egentlig gjør?

Når jeg er alene, savner jeg noen å være sammen med, og når vi er sammen, savner jeg å være alene. Vannet på de syv hav – og gresset på den andre siden av gjerdet.
Skorpionens forbannelse, selv om jeg ikke tror på astrologi.

Mobilen ringer.
Det er Carl som melder at han er på vei.
Jeg vil snakke med ham alene først, før han møter de andre, så vi avtaler å møtes ved innkjørselen. Den som kommer først venter.
Det er på en måte et sannhetens øyeblikk for meg når to av mine beste venner skal treffe hverandre for første gang. I mine øyne er de begge fantastiske mennesker, men er de egentlig det i hverandres øyne? Hvor preget er de av hva jeg har fortalt, og hvor mye av det jeg har fortalt er egentlig sant? Hvor mye er erindring – forskyvning – løgn? Er jeg den samme personen når jeg er sammen med Alice som når jeg er sammen med Carl? Mener jeg det samme, eller justerer jeg meningene mine? Med Carl inntar jeg ofte motsatt standpunkt av ham, bare for å diskutere.  Med Alice er det ofte omvendt.

Jeg får et lite hopp i hjertet i det samme jeg kommer rundt svingen og ser bilen stående parkert ved oppkjørselen. Jeg kjenner plutselig hvor mye jeg har savnet ham. Det går altfor lang tid mellom hver gang vi ser hverandre.
Han må ha sett meg i speilet, for han åpner døren allerede mens jeg er et stykke unna.  Min første tanke er at han ligner en eksentrisk lord. Det er en slags naturlig selvfølgelighet over den loslitte elegansen hans da han stiger ut og blir stående og vente med den ene hånden hvilende mot taklisten og den andre i jakkelommen.

– Du ser godt ut.
Han tar et skritt tilbake og ser på meg etter at vi har løsrevet oss fra den første omfavnelsen.

– Takk. Det gjør du også. Du ser ut som en engelsk lord.
– En møllspist herre med fin bil? Det er bilen som gjør det.
– Jakken også. Svært elegant.
– En presang fra din mor, faktisk.
– Jasså?
– Noe din far etterlot seg. Hun mente den ville kle meg.
– Det gjør den også.
– Vel…
– Når noen gir deg en kompliment, skal du smile og si takk. Har ikke din mor lært deg det?

– Min mor var fra Tromsø.
– Din far, da.
– Men dette er jo et slott, Cecilia!
– Ikke si noe før du har sett det innvendig. Det langt fra så gedigent som det ser ut til.
– Det er i hvert fall en imponerende oppkjørsel.
– Det er akkurat det som er meningen. Fasader var viktige før i tiden.
– Det er de vel fortsatt. Vil du ha bilen i garasjen?
– Jeg tviler på at det er plass. Halve flyttelasset til Siv står der fortsatt. Men du, jeg ville egentlig bare snakke litt med deg før du treffer henne.  Alice er her, eller så kommer hun om ikke så lenge.
– Aha! Men det er jo…men trenger jeg å advares mot det?
– Jeg vil bare at du skal være litt forsiktig med hva du sier. Det kan bli litt vanskelig om du konfronterer henne med ting jeg har fortalt. Jeg har kanskje fortalt ting jeg ikke burde, og det er ikke sikkert hennes versjon av virkeligheten stemmer fullstendig med min.
– Okei.
– Bare glem alt jeg har sagt om henne og hva vi har gjort sammen. Lat som om du ikke vet noe.
– Og hvis hun sier noe som…
– Uansett hva hun sier så er det hennes versjon av virkeligheten. Om hun sier noe om meg, så er det hennes erindringer om hva vi har gjort og ikke gjort.
– Vet hun at vi har vært kjærester?
– Hun vet at vi har hatt et forhold. Jeg regner med at du ikke har noe imot at jeg har fortalt det?
– No problem.
– Alice skal lage middag til oss. Du kan jo alltids tilby deg å assistere, bare som et tips, om du har lyst til å bli bedre kjent med henne. Hun har bare denne ene kvelden. Fra i morgen skal hun ha barna til over påske.
– Hva skal hun lage?
– Harestek.

_


 

På sensommeren 2010, da Shaya var to år, var vi på Mela-festivalen på Rådhusplassen i Oslo. Det var en varm dag, med sol fra skyfri himmel.
Vi hadde vært der i fire-fem timer da Shaya begynte å klage og syns det var nok. Det hadde kommet et indisk band på scenen, og lyden hadde blitt skrudd veldig høyt. Shaya holdt seg for ørene og klaget over at hun ikke kunne høre noe annet enn musikken, og jeg var i grunnen enig i det, så vi bestemte oss for å tusle hjemover.

Den egentlige årsaken til at vi hadde gått dit, hadde vært et et ønske fra min side om at Shaya skulle møte barn fra andre kulturer – noen som var som henne – fremmedelementer i vår beskyttede tilværelse på Valkyrie Plass.

Shaya sov med den i hånden hver natt til hun var tre år, og da hun skulle flytte til Miami for en stund, tok hun den med seg. Etter det har jeg ikke sett den, ikke før jeg finner den i en av eskene i flyttelasset hennes fra Miami. Har hun glemt den?
Hun rister på hodet da jeg spør henne.
– No.
Hun har ingen erindring om den lenger og aner ikke hvor den kommer fra, selv om jeg forteller henne hele historien.

– Du pleide å holde den i hånden når du skulle sove. Husker du virkelig ikke det?
– No.
– Vil du ikke ha den?
– Er den fra Afrika?
– Jeg tror det.
– Jeg kan godt ha den.


 


_


_

Under middagen dreier samtalen seg naturlig nok om huset, og Carl, som har vært på en liten ekskursjonsrunde for seg selv, lurer på hvor mye som egentlig er igjen av den opprinnelige planløsningen.
– Jeg syns det har blitt veldig bra, det må jeg si, men jeg forstod det egentlig som om dere ikke hadde tenkt å gjøre stort annet enn å pusse opp litt. Når jeg ser det nå, så har det jo skjedd en total forvandling utfra bildene jeg har sett.
– De store forandringene er mest i første etasje. Hele andre etasje stort sett er som den var. Vi har bare fjernet noen unødvendige kott og fått satt inn en ekstra dør til barneværelset.
– Det virker mye lysere nå enn på bildene.
– Det er sant. Vi fjernet det rommet som lå i enden av gangen. Det er derfor det virker lysere. Nå ser det ikke lenger ut som et pensjonat.
– Hehe. Pensjonatet, ja. Jeg husker det var det du kalte det.
– Det var egentlig Andreas som gjorde det. Han kalte hele prosjektet for Pensionat Bloksbjerg. Andreas har alltid ment at jeg er en heks, helt siden første gangen han traff meg.
– Det kan vel være noe i det.
– Du har jo truffet ham.
– Bare den gangen på Kaffebrenneriet. Intens fyr.
– Det var da Andreas kom inn i bildet at alt forandret seg. Du kan vel si han fikk en slags visjon.
– Så det var hans idé?
– Ja. Det meste er gjort etter hans ideer.

Så dreier samtalen. Carl intervjuer Alice om kokkekunstene hennes, og hun oppfordrer ham til å fortelle om seg selv. Det åpnes en flaske vin til. Jeg henter en flaske vann til meg selv og en cola til Shaya. Jeg mister konsentrasjonen og orker ikke følge med på samtalene. Jeg merker at jeg er uvant med høyrøstet selskapelighet og drikking. Stemmene flyter i hverandre og blir til babbel…

Det er en merkelig konstellasjon, Alice, Carl og Siv, alle med sine særegenheter og små gester som de antagelig ikke er klar over at de selv har. Jeg ser på Carl mens han lytter, hvordan han holder vinglasset i venstre hånd og lar det dingle mellom ringfingeren og langfingeren i en liten roterende bevegelse, mens han lar tommelen og pekefingeren på høyre hånd stryke forsiktig fra haken og litt nedover halsen, gang etter gang. Han har alltid gjort det, så lenge jeg har kjent ham, men jeg aner ikke om han er klar over det selv. Og når det blir hans tur til å snakke, bruker han høyre hånden til å understreke og vektlegge de ordene han mener er viktige, som om han er både utøver og samtidig sin egen dirigent for det dynamiske forløpet i forestillingen.
Jeg blir plutselig veldig oppmerksom på hendene mine. Hva gjør de akkurat nå, eller hva gjorde de før jeg begynte å lure på hva de gjorde? Hvilke gester jeg selv har som jeg ikke er klar over? Alice sier jeg biter meg i underleppen.
Alice sukker på en helt spesiell måte når hun blir irritert. Da trekker hun pusten med åpen munn og dytter den ut gjennom nesen. Hun bruker pusten aktivt for å sende signaler i andre sammenhenger også, det merket jeg den sommeren vi var kjærester.
Jeg oppfatter brokker av dialog.
– Når det sitter mennesker og bestemmer hva som er rett og riktig og hva som er skadelig for den jevne borger, er det da slik at disse menneskene snakker av egen erfaring? Har de selv blitt skadet av det de ønsker å forby oss, eller anser de seg rett og slett superiore i forhold til oss vanlige mennesker, i den forstand at de tåler langt mere enn den vanlige mann?
Det tenkende mennesket – det resonnerende mennesket – det fantasirike mennesket – det intelligente mennesket som trekker sine slutninger og former sine konklusjoner basert på egne opplevelser og erfaringer, er ikke et menneske som samfunnet trenger å beskytte, tenker jeg, men allikevel tillates det ikke at slike mennesker får ta ansvaret for seg selv og sin egen sikkerhet. Slike mennesker skal tvinges og straffes dersom de ikke lar seg beskytte. Men innen jeg føler at jeg er klar til å svare, har samtalen gått videre.
– Har ikke skaden egentlig skjedd allerede i det øyeblikk det utenkelige blir tenkt, allerede før det unevnelige blir nevnt, med andre ord i det øyeblikket jeg bestemmer meg for å forberede meg på å beskrive en utenkelig tanke? Er jeg ikke da allerede korrumpert av mine egne tanker?
Korrumpert av egne tanker?
Automatisk kommer jeg til å tenke på da jeg spilte tennis med Siv i Miami. Hun var høygravid og beveget seg nesten ikke, men allikevel banket hun meg ned i støvlene – gang etter gang. Hvordan var det mulig?

Har du trent mye siden sist?
– Ingenting.

– Hvordan er det mulig?
– Fordi du er empatisk.
– Empatisk?
– Ja. Du har sympati med tilstanden min, så du gir deg selv et handicap, akkurat som når du spiller mot et barn. Du har en automatisk motvilje mot å jage meg rundt på banen, fordi du vil passe på at jeg ikke faller.
Jeg trodde hun bare tullet.
– Okei? Bare vent.
Men det hjalp ikke. Jeg tapte igjen. Jeg fikk meg rett og slett ikke til å slå baller hun ikke ville klare å ta, fordi jeg visste at hun ville løpe etter dem, instinktivt.

Jeg er tilstede uten å være tilstede. Jeg blunker og smiler til Shaya når hun fanger blikket mitt, og så skåler vi – hun med cola, jeg med vann. Jeg ser på Perrier-flasken og tenker at det er for hennes skyld, så hun ikke skal syns det er synd på meg for at jeg må drikke vann mens alle andre drikker vin. Men det hun ikke vet er at jeg bare har fylt den med vann fra springen.
Så river Carl meg tilbake til virkeligheten.
– Cecilia?
– Mm?
– Vi lurer på hvorfor du ombestemte deg?
– Ombestemte meg? Unnskyld. Jeg satt litt i mine egne tanker. Hva da?
– Du likte jo ikke huset første gangen du så det.
– Har temaet kommet opp igjen?
– Siv mener at det først og fremst er emosjoner som styrer valgene våre. Fornuften kommer i annen rekke.
– Det har hun vel rett i.
– Så du er enig med henne i at det var et impulskjøp?
– Ikke selve kjøpet, men avgjørelsen om å kjøpe ble nok tatt på impuls, i løpet av et øyeblikk.
– Jeg har fått forståelsen av at det var en idé som vokste frem over tid. Så det er altså feil?
– Både ja og nei. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Det er som å bli forelsket i en eller annen du i utgangspunktet egentlig ikke liker.  Du merker det ikke før det har skjedd, og da er det for sent.
Jeg tenker plutselig på den kvelden jeg satt ved pianoet og Alice lente seg over skulderen min mens jeg spilte. Jeg kjente pusten hennes varmt mot halsen, varmt, men ikke bare varmt – det var en stofflighet i pusten hennes – en materie – en substans – noe jeg følte det var mulig å kunne ta og kjenne på – hvis jeg ville. Jeg følte plutselig at jeg kunne bo i pusten hennes resten av livet. Inntil det øyeblikket hadde jeg egentlig bare vært fascinert av tanken på å være naken med henne – opphisselsen over tanken på å gjøre noe grisete sammen med henne. Alt jeg hadde sagt og tenkt frem til det øyeblikket hadde kun vært ord, ikke følelser.
Det flammet opp som når man tenner en fyrstikk, men jeg turde ikke gjenta meg selv å si at jeg elsket henne, for nå var det sant.


___

Vi snakker om EU-valget, om okkupasjonen av Krim, om tollbestemmelser og elektriske biler, helt til Shaya i et stille øyeblikk benytter sjansen til å kile inn et spørsmål til Carl om hvem han tror kommer til å vinne Melodie Grand Prix. Da er det som om vi alle sammen plutselig husker at hun er tilstede.
– Hvem som vinner Grand Prix… det var jammen meg et vanskelig spørsmål. Har du en favoritt kanskje?
– Yes. Spania. Dancing in the rain.
– Jeg forstår hvorfor du liker den.
– Men tror du den vinner?
– Kanskje? Du tror ikke den danske vinner da?
– Nej! Den er dum!
– Men den som vant ifjor var fin? Den var jo også dansk.
– Mm…yes. Men den er finere nå enn i fjor.
– Hvorfor er den det, tror du?
– Det er fordi den har vunnet. Da blir den litt finere.
– Det tror jeg faktisk du har helt rett i.

Jeg er klam i nakken og sniker meg ubemerket ut for å være alene litt, men jeg har bare såvidt kommet ned trappen til haven da jeg hører det går i døren bak meg.
– Hvor skal du?
– Jeg skal bare gå en tur.
– Can I come?
Shaya er barbent og har bare en tynn bomullskjole.
– Du syns ikke det er kaldt?
– No.
– Syns du også det var litt varmt der inne?
– Yes… I don’t know what you were talking about all the time.
– Ikke jeg heller, egentlig.
– Skal Carl bo hos oss nå?
– Noen dager i hvert fall… til over påske kanskje. Du har vel ikke noe imot det?
– No… men skal han bo sammen med Alice?
– Nei… hehe, ikke det jeg vet. Hvorfor spør du om det?
– Fordi du har redd opp på det rommet hvor det er dobbeltseng.
– Han er vant til å sove i dobbeltseng. Det er det han har hjemme.

– Kanskje de blir kjærester?
– Tenker du mye på sånne ting for tiden?
– No. Men Alice ser veldig mye på ham.
– Det er bare fordi det er han som snakker mest.
– Hvor skal vi egentlig?
– Bare gå litt. Du må si fra hvis du blir kald.

_

 

     Første året jeg studerte, var det noen mattestudenter som tok kontakt med meg i kantinen. De påstod at de hadde regnet ut at jeg ville veie 0,10 gram mindre ved fullmåne, basert på en forutsetning om at jeg veide søtti kilo. Jeg syns jeg sporet en viss stolthet hos dem da de viste meg et langt og komplisert regnestykke som jeg ikke forstod et dugg av, men merkelig nok så de nærmest litt skuffet ut da jeg smilte og sa jeg var imponert.
Jeg var på vei til å gå, da jeg begynte å tenke meg om.
– Jeg veier da ikke søtti kilo!
Da kom latteren. Det eksperimentet egentlig gikk ut på, var å finne ut om jeg ville komme til å protestere på vekten eller ikke. Så gikk de videre, og noen minutter senere hørte jeg neste lattersalve.

Jeg lurer på om det er fullmåne.
Det ser sånn ut.

 

– Shaya… jeg har lurt på en ting… syns du jeg krever mye av deg?
– No.
– Du vet hva det betyr, å kreve mye?
– Yes. At jeg skal gjøre det du sier.
– Mm. Men det betyr noe mer også. Det kan også bety at jeg forventer noe av deg, noe jeg ikke ber om, men som du allikevel føler at du må gjøre, sånn som å vaske deg på hendene før du spiser og sånt.
– Jeg gjør det.
– Jeg vet det, Shaya. Du gjør alltid det. Men jeg tenker også på sånne ting som at jeg kanskje ber deg om å forstå ting som er litt for vanskelige å forstå, og så tør du ikke fortelle meg at du ikke forstår det… skjønner du hva jeg mener?
– Yes.
– Det er mye man ikke forstår når man er barn. Det er mye man ikke forstår når man er voksen også.
– Yes.
– Det er bedre å spørre enn å late som om man forstår. Det er ikke alltid så lett å forstå hva jeg mener. Det er ikke alltid jeg forstår det selv heller.

– Forstår du ikke deg selv?
– Ikke alltid.
– Hvordan kan man ikke forstå seg selv?
– Høres det rart ut?
– Yes.
– Noen ganger sier jeg ting som man er nødt til å være inni hodet mitt for å forstå, og så glemmer jeg kanskje hva jeg tenkte akkurat da jeg snakket. Har du det aldri sånn?

– At jeg glemmer hva jeg tenker på, mener du?
– Syns du dette er en dum samtale?
– No… 

– Husker du da vi så den filmen om han som reiste i tid?
– Yes, men det går ikke an på ordentlig.
– Nei. Og det skal vi være glade for. Men husker du vi snakket om hva du ikke forstod?
– At da han leste i dagboken hennes når han skulle komme på besøk, så hadde hun allerede visst det, og da hadde det stått i dagboken at han visste det før han hadde lest det, og det går ikke an, for da kunne han ha reddet moren sin også, hvis han kunne forandre det som skjedde før.
– Hvis du tenker deg at noen som ikke har sett den filmen hadde hørt på hva vi sa nå, så ville de ikke forstått hva vi snakket om.
– Men da måtte vi fortalt det først.
– Ja. Men noen ganger glemmer vi at ikke alle vet det samme som oss eller har hørt det samme som oss, og så sier vi ting som det blir vanskelig å forstå.
– Yes… er det du eller Siv som bestemmer når jeg skal legge meg nå?
– Det er noe vi blir enige om.
– Jeg vil at du skal bestemme.
– Når det er bare oss to, så er det jeg som bestemmer, men når vi er sammen alle sammen, så kan ikke jeg bestemme det alene.

Det kommer en tekst fra Alice: Hvor er dere? Dessert?
Jeg ser at klokken nærmer seg halv ni, og svarer at vi er på vei.

– Hvem var det fra?
– Alice. Vi må begynne å tenke på å gå tilbake.
– Må jeg legge meg da?
– Ikke med én gang. Vi skal spise dessert først.
– Om en time?
– Vi får se.
Hun tar hånden min når vi begynner å gå tilbake, og etter at vi har krysset hovedveien merker jeg at hun fester grepet. Vi blir stående litt og se på månen gjennom silhuetten av det store treet, det som jeg ennå ikke har hatt hjerte til å felle, selv om alle sier det er i ferd med å dø. Det skal få en sjanse, har jeg tenkt, en siste sjanse til å vise om det blir grønt. Men hittil ser det dårlig ut.
– Odil syns at huset vårt er skummelt.
– Da passer det vel bra for oss, vi som er hekser?
– Det bodde noen skumle menn her før.
– Sier Odil det?
– Yes. Det er skummelt når de ler, for da kan de gjøre slemme ting.
– Når de ler? Hvem?
– Gutter. De ler når de gjør dumme ting. Når de er mange. De dyttet Odil så hun falt.
– Så du det?
– Yes.
– Men de dyttet ikke deg?
– No. De gikk da jeg hjalp henne opp.
– Ble du sint?
– Yes.   
– Hm. Du syns ikke det er skummelt å bo her?
– Det er litt skummelt når det er mørkt, fordi det kan være noen i de rommene hvor det ikke er lys.
– Hva er det som kan være i de rommene, tror du?
– Noen.
– Noen skumle?
– Yes.
– Har du lyst til at vi skal flytte et annet sted?
– No!
– Men Shaya, hvis det er noen skumle som gjemmer seg inni huset når det er mørkt, hvor tror du de er når det er lyst?
– Da gjemmer de seg et annet sted.
– Hvorfor da, tror du?
– I don’t know.
– Shaya, du vet innerst at det ikke er noen som gjemmer seg i huset vårt når det er mørkt, ikke sant?
– Yes.
– Det er bare på film det er skummelt når det er mørkt.
– Og på fjellet. Det har du sagt.
– Har jeg det? Det kan jeg ikke huske.

Det er fullmåne – det er skjærtorsdag – det er dagen for den siste nattverd.
Det var på skjærtorsdag, etter nattverden, at Judas forrådte Jesus med et kyss. Hvorfor? Fordi Jesus var en shapeshifter.  Det var derfor han måtte avsløres av en som kjente ham. 
Var det måneskinn i Getsemane have da Judas brøt de prostituertes gyldne regel og kysset mot betaling?

– Hva sier du, Shaya? Skal vi gå inn og sjekke om desserten er klar?
– Yes.

_

__



Badevekten sier at jeg har lagt på meg 13 kilo, tror jeg. Jeg vil ikke si det for sikkert, for det er definitivt en liten mulighet for at det kanskje er mer. Det tok nemlig litt tid før jeg begynte å veie meg, rettere sagt tre måneder. Men jeg har altså lagt meg ut med tretten kilo, og omtrent det femdoble, som min mor sier, i omkrets, målt rundt ekvator, mitt tykkeste punkt.

Jeg har lest om gravide som har lagt på seg tretti kilo, og aldri blitt kvitt dem igjen. Jeg har i det hele tatt lest alt jeg har kommet over om å være gravid. Jeg har lest og lest til øyet har blitt tørt, og jeg har måttet skifte kontaktlinser og nådd et metningspunkt.
Takk, det holder!
Jeg vil ikke våkne opp og drømme at jeg får oppskrift på morkake på det neste nettstedet jeg åpner.
Jeg lukker øynene og kjenner på kvalmen hver gang jeg leser om åleslanke mødre som knapt nok har ålet seg ut av barselsengen før de åler seg inn i døvehabitten og slår hjul mens de løper marathon på ny verdensrekord – i oppoverbakke.
Takk! Det holder!
Jeg er teoretisk sett lastet opp til over mitt forgjeldede møne med gode “naturlige” historier, som alle har det til felles at hva som enn skjer så er det “helt naturlig”, og alle “naturlige” svangerskap har selvsagt sine “helt naturlige” forskjeller, for akkurat det er nemlig “helt naturlig”!  Det finnes i det hele tatt ingen ting som er så “naturlig” som et svangerskap – det er så “naturlig” at man “naturligvis” må innlegges på sykehus for å føde “naturlig”. Så velkommen til en “naturlig” fødsel, i sikre omgivelser under kyndig og kompetent veiledning og omsorg –  velkommen til lasarettet – naturligvis!

Det er fortsatt to måneder til jeg skal føde. Det er en hel evighet… i hvert fall en halv – og jeg lover – på tro og ære – at jeg ikke skal skrive en eneste setning om gulpeklut og gulrotmos – hvis jeg overlever fødselen. Æresord – ti fingre i døden – og én i …

Det er langfredag – den lengste dagen – dagen etter den siste nattverd, dagen for lidelse, død og pine.
I henhold til påskeformelen, vedtatt på kirkemøtet i Nikea i det herrens år 325 , er det i år slik at langfredag faller på den 18. april – en solfylt dag med temperatur som åpner for morgenmad i friluft.


– Jeg har lagt merke til at du har Atlas stående i gangen.
– Mm. Er den ikke fin?
– Er det et arvestykke?
– Nei. Langt ifra. Den er laget med 3D-printer. Det er bare plastikk.
– Jøss. 
– Bare løft på den, så kjenner du det.
– Du verden. Var det dyrt å få laget den?
– Aner ikke. Jeg fikk den i presang, i Frankfurt.
– Av…ham?
– Ja. Av faren til barnet mitt, eller gravøren, om du vil. Han hadde den stående på kontoret, og da jeg sa jeg likte den, så ga han den til meg, sammen med fire andre små figurer som han også hadde printet ut. 

– Husker du hva datteren hans het?
– Han har to.
– Jeg mener datteren til Atlas.

– Datteren til Atlas… nei. Nå pirker du i et hull i kunnskapen min. Jeg husker ikke engang at han hadde en datter.
– Men Odysséen har du lest?
– Mm… aha! Du tenker på Kalypso? Var hun datteren til Atlas? Ja, det var hun! Jeg husker det nå.
– Det blir i hvert fall påstått at hun var det. Navnet skal bety at hun er kunnskapsrik og klok, men veldig krokete og vanskelig å bli klok på, så vidt jeg husker i farten. Minner det deg om noen?
– Hehe. Hun var veldig pen, var hun ikke det? Mye penere enn Penelope. Var det ikke derfor hun klarte å holde på ham så lenge?
– Den greske mytologien var jo ment å speile menneskenes forskjellige karaktertrekk og luner, så Odyssevs var nok ikke upåvirket av skjønnheten hennes.
– De fikk barn, gjorde de ikke. Odyssevs og Kalypso?
– Det er det delte meninger om.
– Det er det jeg aldri har forstått med gresk mytologi, at den er så lite konsistent. Det er noen ganger slik og andre ganger det motsatte, helt avhengig av hva man leser.
– Men er det ikke akkurat slik med oss mennesker også? Noe er sant og noe er løgn, noe er diktning og fri fantasi, og alt er forsvart innen for rammen av kunstnerisk frihet.
– Noe spesielt du tenker på nå?
– Noen ganger får jeg følelsen av at du bebreider meg.
– For hva da? For at jeg måtte reise helt til Frankfurt for å pule på meg en unge?
– Du får det til å høres så…
– Men hva er greia, Carl?  Hvorfor kan du ikke bare si hva som plager deg, så får vi det på bordet og kan snakke om det, og så kan vi gå videre.
– Jeg føler bare at hver gang det er snakk om barn og forhold og sånt, så benytter du enhver anledning til å…  nei, bare glem det.
– Jeg bebreider deg ingen ting! Jeg skulle gjerne hatt barn med deg, men akkurat nå vil jeg ha det barnet jeg bærer på, og jeg er egentlig kjempefornøyd med at det ikke er ditt! Kan jeg uttrykke meg klarere? Vi må da kunne snakke om elskovsforhold innenfor gresk mytologi uten at du tar det personlig! Herregud! Zevs pulte søsteren sin!
– Han giftet seg med henne, faktisk.
– Og så? Om vi snakker om det, betyr det at jeg vil du skal gjøre det samme?
– Neida! Jeg sa du skulle glemme det.
– Mere te?
– Ja takk.
– Det er lenge siden jeg har lest Homer. Den greske mytologien er vel den religionen som har vært mest populær oppgjennom tidene, i hvert fall dersom vi ser på hvor mye som er inspirert av den eller hvor mye som har blitt oppkalt etter de greske gudene.  

– Akkurat det er det faktisk litt vanskelig å fastslå, for mye det vi ofte forbinder med gresk mytologi var langt ifra bare gresk. Gudeverdenen kom fra hele Lilleasia, og vi finner igjen de forskjellige karakterene i en mengde andre religioner i området.
– Men navnene er greske.
– Og romerske. Det er de samme gudene som går igjen.
– Men den romerske religionen hadde aldri den samme autoriteten som den greske.
– Det kan du godt si. Det var vel også derfor den klappet sammen da kristendommen kom for fullt.

– Så Atlas, for eksempel, han var ikke nødvendigvis gresk?
– Atlas var nok gresk. Han regnes som den første kongen av Atlantis, og han kommer veldig tidlig inn i den greske gudelæren og skapelsesberetningen. En morsom digresjon, mens vi er inne på det;  det fantes en svensk vitenskapsmann på sekstenhundretallet som brukte tjuefem år av livet sitt på å bevise at Atlantis egentlig lå i Sverige, og at svensk egentlig var opphavet til alle verdens språk.
– Haha! Var det noen som trodde ham? 
– Nei, veldig få utenfor Sverige. Men han skrev altså flere tusen sider med vitenskapelige avhandlinger for å bevise at menneskehetens vugge egentlig stod i Sverige.
– Utrolig. Svenskene burde lage en film om han.
– Du skal se de gjør det etter hvert. Atlanterhavet er forøvrig oppkalt etter Atlas.

– Shaya lurte på hva han stod på.
– Hva han stod på?
– Atlas. Hvor han står når han har hele jorden på skuldrene. Han må jo stå på ett eller annet.
– Hehe. Det er et bra spørsmål. Men det er ikke jorden han har på skuldrene vet du, det er himmelhvelvingen.
– Er det ikke jorden? Det har jeg lært.
– Det er en helt vanlig misforståelse. Atlas står på ytterkanten av jorden og holder himmelen oppe. Det var skolelærdom i min tid.
– Så jeg har blitt utsatt for vranglære?
– Det er ting som tyder på det.

_

______

_____

 

Vi er alene igjen, Shaya og jeg.
Siv er invitert til ballett-premiere i London, og derfra skal hun reise videre til LA for å forhandle om farmen hun har arvet en tredjedel av. Det betyr at vi har minst en uke for oss selv. Når det bare er oss to er det ingen som kikker oss i kortene. Det er ingen som bryr seg om når vi står opp eller hvor sent vi spiser middag – eller om vi rett og slett dropper å lage middag og heller drar på café.
Det er lettere å komme seg rundt nå som Siv har fått omregistrert bilen.

Det har begynt å blomstre rundt oss, og jeg oppdager stadig planter jeg ikke aner hva heter. Jeg leter frem Den Danske Havebog og Fredhøis Planter i Skog og Mark, og tenker at nå skal jeg lære meg det enhver skikkelig husmor bør kunne. Men det blir med tanken. Distraksjonene er for mange. Jeg får vondt i ryggen når jeg står for lenge bøyd, og jeg syns klærne mine strammer og er klamme, nesten uansett hva jeg har på meg.
Så i stedet for å utforske haven, drar vi til byen og kjøper en symaskine, samt en liten kvadratkilometer med mykt, kremfarget bomullsstoff.
På nettet finner jeg mønster til en slags fotsid kjortel. Det er akkurat det jeg trenger.
Et par timer senere kan jeg se meg i speilet.
Hm… vel. Jaja. Hva kan man egentlig forvente av første forsøk?
Men det er behagelig, og det er det viktigste, og jeg har stoff nok til å sy flere.

____


Shaya er stort sett over alle hauger på dagtid. Hun kommer bare hjem når hun er sulten. Jeg tar det som et godt tegn.

– Trenger du noen penger, Shaya?
– Penger?
– Hvis du vil kjøpe noe… noe å drikke for eksempel, når dere er ute og farter. Du er jo så stor nå at du kan begynne å få lommepenger.
– Jeg har fått av Siv.
– Fått av Siv?
– Yes. Jeg har fått kort.
– Jaha? Kort? Når fikk du det?
– I Miami.
– Men… eh… vet du at det virker i Danmark?
– Yes.
– Jaha…. okei. Du passer godt på det?
Unødvendig spørsmål.

____

_

Det er helg.
Det er den dagen Shaya har gledet seg til.
Det er Grand Prix-dagen, finalen i ESC.
Shaya har funnet frem puter og laget seg et lite revir på gulvet foran TV-en, og der har hun rigget seg til med en lampe, iPad med Grand Prix-app, og mobiltelefon, så hun kan stemme både fra iPad og fra mobil.
– Shaya? Har du lyst til å komme på kjøkkenet og hjelpe meg litt?
– Må jeg?
– Nei. Du ikke. Jeg spurte om du hadde lyst.
– Jeg holder på med noe akkurat nå…

– Okei.
– Hva vil du jeg skal hjelpe deg med, da?
– Bare finne frem tallerkener og sånt. Det haster ikke.
– Hvor lenge er det til det begynner?
– En halv time. Kan du ikke klokken?
– Yes…

Jeg er ganske uforberedt på det neste spørsmålet.

– Mamy, are you a dyke?
– What? Hvem har lært deg det ordet?
– Trevor.
– Trevor?
– Han som bodde ved siden av oss i Miami.

– Det er ikke et ord jeg vil du skal bruke.
– Trevor says that when you have two mothers, they are dykes.
– Det er bare kunnskapsløse mennesker som bruker sånne ord.
– Fordi de ikke har gått på skolen?
– Kanskje de ikke har gått lenge nok.
– Trevor har ikke gått på skolen.
– Det er sant… men foreldrene hans burde kanskje ha gått litt lenger…
– Jeg hører ikke hva du sier.

– Jeg sa ingenting. Skyper du med Trevor?
– Yes…. no. Det er han som skyper med meg.
– Jaha.
– Det var fordi jeg slo han når vi svømte. Det var da han sa det.
– Slo du ham?
– Ikke sånn slo, jeg svømte hurtigere enn ham.
– Du har alltid svømt fort. Du vet,  gutter vil helst være flinkere enn jenter, til alt.
– Yes. Trevor sier jeg er fra jungelen. Det er derfor jeg er hurtigere enn ham.
– Jeg har truffet ham, har jeg ikke det? Han er litt chubby, så vidt jeg husker?
– Yes.
– Du må ikke bry deg om det når han sier sånne ting.
– Jeg gjør ikke det… hva lager du?

– Rabarbersuppe.
– Varm eller kald?
– Den er varm en stund til.
– Har vi flere Hide & Seek?
– Sorry. Men vi har Oreo.
– Cool… … men jeg er litt fra jungelen også?
– Syns du det er fint å være fra jungelen?
– Yes.

____

_

Første pinsedag feirer vi Shayas seksårsdag.
Fra kjøkkenet kan jeg høre at hun holder foredrag for gjestene sine:

– Han heter Atlas, og han er verdens sterkeste mann. Han er så sterk at han kan bære hele verden på skuldrene. Og hvis dere lurer på hvorfor det ikke er noen land på jorden, så er det fordi….

Jeg har glemt å fortelle henne at det er feil. Jeg har lært henne noe som ikke stemmer.

Etterpå, når alle har satt seg rundt bordet, forteller jeg hvordan det egentlig henger sammen. Shaya ser forurettet på meg.
– Men da er det ikke noen fin historie!
– Hvorfor ikke?
– Fordi da blir det ikke noe poeng at det ikke er en globus! 

___

_

_

___

Vi oppdaget et tornekratt nede ved porten for en stund siden. Det meste var bare tørt kvas, men inne blant de tørre stilkene hadde det skutt opp noen blekgrønne skudd.
I morges da jeg våknet, fikk jeg det for meg at jeg burde forsøke å rydde opp litt, slik at det nye skuddene fikk lys og luft.

Etter frokost væpner jeg meg med en kraftig havesaks. Jeg vil klippe ned det tørre krattet. Men stenglene er harde og seige, og det er vanskeligere enn jeg regnet med. Når jeg omsider klarer å klippe meg gjennom den første grenen, faller den over armen min og hekter seg fast i kjortelen. De skarpe tonene borer seg tvers gjennom stoffet og jeg kjenner hvordan de risper mot huden.

Det er én måned igjen til jeg skal føde.
Jeg stirrer inn i tornekrattet og gruer meg.

 


 

15
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

13 Responses to Kalypso

  1. avatar Breiflabben says:

    Godt å lese “litt” fra deg igjen Cecilia. Møter og tanker som gir oss relasjoner til egne funderinger og tanker, og ikke minst dine relasjoner i en tid du ikke bare tenker som en, men i to.
    Jeg trodde lenge her at her blir det sikkert et St.Hansbarn, men så gir vel du oss en “dato” i juli.
    Uansett blir det sikkert en fin verdensborger og en stolt mor og familie.
    Jeg kommer til å være noen dager ved Strandvejen rundt den femtende juli og jeg skal se etter en lykkelig nybakt mor på tur med sine jenter :-)
    Lykke til og kos deg :-)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Ah, Flabben! Så hyggelig å få kommentar. :)

      Jeg har termin 20 juli. Jeg mener jeg har nevnt det en gang, men pytt; “alt” kan jo skje, har jeg lest meg til, så det skal ikke slås fast med brask og bram at jeg ikke blir å påtreffe flanerende på Strandvejen rundt den 15. , skjønt det i øyeblikket forekommer meg svært usannsynlig. I så tilfelle skal jeg holde øjnene vidåpne og speide oppmerksomt etter elegante herrer med bart. :)

      Det er sommer og sol og raslende løv, og vi har vært i Hellerup i dag og sett på liten seilbåt, men dessverre var den ikke i så godt skikk som annonsen påstod, så det ble bomtur.

      Tusen takk for hyggelige ord :)





  2. avatar Lilleyam says:

    Tomlet når jeg leste for noen dager siden. Synes det er vanskelig å legge igjen kommentar, for hva skal man si??? Bortsett fra kanskje, at jeg synes du skriver og forteller på en spennende måte. Det har jeg vel skrevet før også, så da gjentar jeg meg selv… :)
    Jeg liker å lese tankerekkene dine, og gleder meg til å lese fortsettelsen (om vi får). Det er som en feel good roman, bare mange ganger bedre og mer forseggjort synes jeg. Kjenner jeg glir inn og ut av sinnsstemningene og tankerekkene sammen med deg.

    1





  3. avatar geitost says:

    Da jeg så bildet ditt, som viser det fine selskap du har samlet rundt middagsbordet, og spesielt etter jeg hadde et lite øyeblikk sett oppmerksomt på karakterene i scenen, med i bakhodet det du hadde nettopp skrevet om hver av dem, så kom jeg til å tenke i form av rom på de særlige forholdene mellom dine gjester, og så konkluderte jeg snart at plasseringen av dem rundt bordet var den eneste mulig : Alice kunne ikke sitte for nært til Carl og Siv. Siden det var bedre for henne å få litt avstand til dem to, så måtte hun obligatorisk sitte mellom deg og Shaya. Shaya måtte sitte ved siden av én av sine foreldrer. Men hun kunne ikke sitte i enden av bordet og presidere middagen, fordi i det tilfellet, Alice hadde matte sitte på feil siden av bordet for å gå til og fra kjøkkenet. Så forble det bare en mulig romlig løsning, den måten som ditt bilde viser !

    Min spekulasjon angående de særlige forbindelser mellom karakterene på bildet, fikk meg til å oppfatte møtet som en lite diagram (det er ganske enkelt å følge, men det blir kanskje lettere å følge med å tegne det på en ark). Diagrammet består av en sirkel (omkring fire-fem cm i diameter). Ved å starte på toppen av sirkelen,fem punkter er regelmessig fordelt rundt omkretsen. Fem små sirkler er tegnet, utenfor sirkelen, foran hvert punkt, for å skrive inn punktenes navn. Punktet som ligger på toppen av sirkelen heter CB. To brede linjer kobler CB med hvert av de to motstående punkter, på bunnen av sirkelen. Disse heter henholdsvis SI og Sh, og er knyttet til hverandre av en tredje, horisontal, linje. Sånn danner CS – SI – Sh hjørnene av en trekant, pekende oppover. To andre tynnere linjer kobler CS, på topp, med hvert av de to nærmeste punktene, på hver side, som heter C og A. Punktet i sentret av sirkelen er også merket med en liten sirkel, og heter J.

    Hva fikk vi da, på en helt uventet måte ? Diagrammet ligner et stilisert lite vesen, med to armer, to ben, to hender og to føtter, På topp finnes et lite hode, CB, som gir inntrykk av det kunne stige opp i luften mot skyene om det ikke hadde vært fast knyttet til sine to føtter, SI og Sh, som holder det fast sånn til jorden. C og A er hender til den lille karakteren, som hjelper den å stå uten å falle. Midt i figuren, finnes et hjerte, som heter J.

    Vel. Unnskyld for en rar kommentar. Bare et inntrykk som passet forbi i full fart, mens jeg så på ditt bilde. Og kanskje en intuisjon at du har allerede begynt å tegne din lille jente. Fordi du allerede vet hva hun likner på, ikke sant ?

    Fortsatt god natt :)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Det er veldig spennende at du legger merke til slike ting.
      Bordplassering er faktisk ganske viktig for meg, både praktisk og visuelt.

      Det er to helt sikre plasseringer her:
      Carl – ikke bare gjest, men også eneste mann, og dessuten den eldste. Han må få den plassen der alle kan se ham.
      Shaya – yngst – mest trolig også den som forlater bordet først. Hun har hun sin egen stol med høy pute på, og må plasseres slik at hun kan holde på med sitt og kunne være uforstyrret, og samtidig kunne gå fra bordet uten at det oppstår et tomrom som innebærer rokering og flytting av stoler.

      Det er naturlig at Alice og jeg sitter ved siden av hverandre. Vi kjenner hverandre godt og har ingen grunn til å innlede noen personlige samtaler som krever blikk-kontakt. Når hun sitter ved siden av meg, kan hun oppnå blikk-kontakt med de andre, og ettersom hun sitter “bak” meg, kan hun også hvile og lytte og gjøre seg usynlig dersom hun skulle ha behov for det.

      Og så kommer jeg til det punktet i kommentaren din hvor jeg åpner et tegneprogram for å klare å visualisere tankene dine:
      Det må være omtrent slik du ser det for deg:

      http://ceciliabr.com/pics/G_diag.jpg

      Jeg kjenner et lite sting i hjertet når jeg skriver J i senter. Nå er det bare litt over to uker til…
      Du har helt rett. Jeg har selvfølgelig forsøkt å visualisere henne, for jeg har en helt klar idé om hvordan hun ser ut. Jeg har drømt om henne…

      Det er spennende å plassere henne som en del av familien – og som en del av den utvidede familien, hvor Carl er gudfar og Alice er gudmor.
      Men nå foregriper jeg litt mitt neste innlegg.

      Jeg liker godt sånne rare kommentarer.

      God natt :)

      2





      • avatar geitost says:

        Det var morsomt å oppdage det du har tegnet. Og ja, det generelle inntrykket er veldig nært det jeg så for meg. :)

        (Jeg foreslår derimot noe som jeg synes skulle være en liten forbedring : hvis de fem punktene var satt oppå sirkelen, ikke utover den, så skulle alle linjene ende på omkretsen, og alle bostavene kunne plasseres inn i de lille sirklene, På denne måten den lille karakteren ville skrive seg inn i den store sirkelen, à la Leonardo, nettopp som du har nylig tegnet deg selv. Det var sånn jeg forestilte meg diagrammet.)

        Jeg må innrømme at jeg først nølte litt med tolkningen av diagrammet. Jeg visste ikke om det var et selv portrett (hode og beina var åpenbart dine, knyttet til himmelen for det første, og med jorden for de to andre), samt armene tilhørte Julia, med hendene rekket ut mot gudforeldrene hennes.

        Jeg nølte, og kunne ikke avgjøre.
        Grunnen er kanskje at tegningen blander dere to, som dere er i virkelighet, og blir det fortsatt i løpet av de to neste uker… :)

        1





  4. avatar geitost says:

    Samtalen med moren til Odil og Joakim – heller monologen hennes – er morsomt, og litt grusomt. Morsomt fordi litt grusomt, egentlig…

    Det er bare hun som snakker, og da hun prøver å innlede en utveksling med deg, så nevner hun det hun tror er uskyldige selvfølgeligheter, om Shayas alder, om Shayas liknende trek med deg, om mannen din, men så faller hun én gang etter én ved siden av målet, og så blir det hver gang litt mer katastrofalt for henne… Det at bare hun snakker bekrefter den komiske effekten, som er spesielt vellykket.

    Poenget mitt er at jeg kjenner meg igjen veldig mye i henne, som kommentator av dine innlegg. Mange har skrevet at det er vankselig å kommentere hos deg, men det har jeg aldri kjent, tvert imot. Det finnes så mange tråder du setter i rekkevidde i dine tekster, at det er bare å gripe én av dem og trekke den ut. Kommentarfeltet ditt er fult med slike digresive utvekslinger som har bare et av dine ord for utgangspunkt.

    Men jeg synes at det vanskelige for mange – minst for meg – når det gjelder å kommentere hos deg, er heller det å takle konsekvenser av å uttrykke seg ærlig, å ta skrittet fullt ut i en viss retning og så havne utenfor målet, og derav virke enten ignorant, dum, eller latterlig, nettopp som moren til Odil som du får oss til å le av. Ja, jeg smilte av hennes kløssete forsøk å være hyggelig mot deg, men det var nesten med en klump i halsen, det gikk litt vondt.

    Det er klart du ikke mener å gjøre narr av dine kommentatorer, men, som jeg ser det, det er jo litt risikert for dem å våge å si sin mening offentlig noen ganger, spesielt når det gjelder personelige tanker eller opplevelser, uten å kunne trekke den tilbake etterpå, hvis man oppfatter at tingene ikke gikk som håpt. Dette er kanskje grunnen til at mange er forsiktige, og foretrekker å tomle innleggene dine framfor å uttrykke seg med ord.

    Eller er de late… :)

    3





    • avatar Cecilia says:

      Forsøket på å være hyggelig, som i stedet ender opp en slags “stange-nesa-mot-konvensjonene”-situasjon.
      Som du påpeker: Selvfølgelige uskyldigheter som det vanligvis er trygt å uttrykke i slike bli-kjent-samtaler, blir preget av den lokale kulturens konvensjoner. Vi trekker våre konklusjoner og legger dem til grunn for våre forutsetninger.
      Når vi leser en overskrift i avisen som forteller at prinsessen skal gifte seg, går vi automatisk ut fra at hun skal gifte seg med en hvit mann. Noen leser bare overskriften, og mener seg derved å besitte nødvendig kunnskap om emnet, og ser for seg et tradisjonelt, kongelig bryllup. Når det viser seg at prinsessen faktisk skal gifte seg med en fraskilt, pakistansk tobarnsmor, så deles folket inn i grupper. De som bryr seg katten om hva prinsesser bedriver, de som finner det uhørt, og de som tar det til etterretning. Det kommer an på hvilken kultur man lever i – om man bygger forutsetningene sine på fordommer eller på kunnskap.

      Konsekvensene av å være ærlig burde ikke være skremmende :)
      Jeg kan bare spekulere i grunnen til at kommentarene uteblir, men det er jo et faktum at antallet lesere synker gradvis, og at kommentarfeltet mitt har skrumpet inn.

      Det som slår meg når jeg en sjelden gang leser mine gamle innlegg og kommentarer, er at den største forandringen har skjedd hos meg, ikke hos dem som kommenterer. Det er vel jeg som har vokst mest, altså prosentvis med hensyn til leveår, og det er nok mine meninger og standpunkter som har gjennomgått den største modningsprosessen. Det er mulig det gjør meg farligere, men jeg tror oppriktig talt at det heller gjør meg mindre spennende.

      Eller er de late… ?
      Tja… hvem vet?
      Det er jo hyggelig å få tommel – men jeg har en følelse av at tomler har blitt for lettoppnåelige og ikke lenger er noen belønning for kvalitet eller godt arbeid.

      C

      1





  5. avatar geitost says:

    “Seals of Power” : hmm… litt esoterisk, men vel spennende ! :)

    I den tiden av mine første skritt på nettet, bidro jeg, nesten tilfeldigvis, til et forum som var nesten utelukkende kvinnelig : bare 3 registrerte menn for rundt 2.000 jenter, en stor del av hvem var offentliggjort lesber – hva som skjedde der forteller jeg litt om, blant annet, i en fil som heter « potlatch » på datamaskinen min, som jeg begynte å skrive for omtrent et år siden, og var tenkt som min aller siste kommentar hos deg og på Bloghog.no, hvor jeg forklarte grunnen hvorfor jeg hadde blitt en begeistret leser siden den første dagen jeg hadde funnet din blogg, men omkring 10 sider har vært mer eller mindre redigert inntil og jeg har ikke ennå klart å slutte teksten skikkelig, og dersom jeg tenker at det er viktig at jeg ikke drar bort før jeg har sendt den, så har jeg foreløpig fortsatt å kommentere hos deg av og til, til tross det jeg hadde erklært ifjor – og dette ble for meg en uventet men ekte adgang til The L World : et så smalt mindretall av menn var ikke oppfattet som truende av de andre medlemmene, og etter et par meldinger som ble ganske positivt mottat, så fikk jeg anledningen der til å utveksle særlig med lesber av hele verden, om forskjellige, og ganske ofte, seriøse emner.

    Jeg nevner det her bare for å si at jeg ble rammet av en kulturell typologi som oppdukket ganske fort : aller først, det fantes to hovedsaklige kategorier. landene hvor homofili er mer eller mindre akseptert, og disse der den er forbudt, kjempet og straffet. Fra den andre kategorien (Taiwan, Filippinas, med flere…) kom rørende meldinger, som ikke klaget åpent, men uttrykkte mellom linjene en form for håpløs resignasjon til å få kjærlighet engang, som var helt hjerteskjærende. På den andre siden, de forskjellige områdene i verden hvor homofili er er ikke offisielt undertrykt viste store kulturelle variasjoner, som jeg tror var interessant å kjenne.

    Jeg vil ikke være lang om emnet her – det blir kanskje for en annen anledning – men jeg vil gjerne si som en illustrasjon av min særlige opplevelse, at Spanskene hørtes overstrømmende og morsomme ut, mens skandinavene var snille, men litt stive, du vet,av den gjanre lov, likhet, politisk korrekthet til fingertuppen, … ja, snille og litt kjedelige.
    Amerikanerne var de hardeste. Flere av dem benektet å utveksle med en mann, minst om han var ikke tilsynelatende homofil. Det var tiden av debatten om “proposition 8”, og da jeg lot et dryss provokasjon snike seg i mine argumenter om ekteskap, bare for å gi litt smak til suppen, oj oj oj, hva fikk jeg ikke tilbake i kjeften ! Dette kan du kalle en utfordring.
    Men overraskende nok, det fantes nederlandske jenter for å støtte meg, og si spontant at de fant mine meninger var interessante ! Hmm …

    Jeg ble overrasket å finne at, med nederlenderne, vi kunne veldig lett le med hverandre. Vi kunne le av hverandre også, fordi mange av dem viste en sans for selvironiske humor som var åpenbart begrenset, om ikke ekisterende i det hele tatt, hos mange andre. Utvekslingene med dem var virkelig morsomme og vennlige. Jeg husker at én av dem jeg følte meg nærest hadde valgt for avatar en vindmølle, med dreiende vinger og for ordtak “In Holland we have wind mills and dykes”. Det er Shayas spørsmål som plutselig minnet meg dette ordet.

    Jeg vet ikke om jentene jeg debatterte med på dette forumet var representative av hver sitt land, men jeg er sikker at en slik form for selvironi kan ikke gry midt på en del av befolkningen som ikke føler seg helt trygg.
    Så måtte jeg undre på om jeg hadde gode følelser med disse “meisjes” på grunn av en mulig felles kultur – og har jeg så mye i felles med dem egentlig – eller om fordi de bare hadde vokst opp i et tolerant samfunn. Jeg bare undrer…

    Poenget mitt er at du har tegnet en veldig fin illustrasjon av Shaya, i stilen av gammel tids dannelsesromaner. Det var en god idé, fordi det står en vanskelighet foran henne her, som hun blir nødt til å overvinne med sine egne midler.

    PS. “Gutter vil helst være flinkere enn jenter, til alt”, forklarer du til henne ?
    Hehe, du får meg til å smile, fordi jeg har bestandig hatt den følelsen at det er snarere DU som vil helst være finkere enn gutter. Til alt ! :)

    3





    • avatar Cecilia says:

      Det er ganske utrolig at du nevner nettopp “potlatch” i denne kommentaren. Jeg lærte om “potlatch” og “hau” av en politimann i New York da jeg var tyve år (moren hans var indianer), og jeg har faktisk med meg den historien (Walk – Don’t walk ) i det neste innlegget mitt (som kommer når jeg får tid og inspirasjon til å redigere det ned til lesbar lengde).
      Håper du med tid og stunder lar meg få lese…

      Jeg er ganske overbevist om at det er den lokale kulturen vi lever i, som former oss. Selv i svært tolerante kulturer, utsettes vi for et massivt sosialt press som vi ikke kan håndtere på annen måte enn å justere oss selv, og de som av forskjellige grunner ikke kan eller vil la seg integrere, vil alltid oppleve å bli sett på som utenforstående. Toleransen er akkurat så intolerant at den innebærer et krav om gjensidig toleranse.

      Det er klart jeg gjerne vil være den flinkeste… men ikke til alt, og det er ikke noe spesielt viktig for meg å være flinkere enn gutter/menn.
      Det som egentlig ligger i samtalen med Shaya, er at gutter syns det er flaut å tape for jenter, spesielt når det gjelder fysiske aktiviteter. Det er fortsatt en (u)kultur som gjør seg sterkt gjeldene, både i USA og i Europa, og i den noget mer “siviliserte” nordiske kulturen, at gutter er både sterkere og smartere enn jenter. Og dette bygges det opp under gjennom bl.a. å lage lover som påbyr en viss prosentdel av kvinner i bedriftsstyrer, samt kjønnskvotering. Men med den utviklingen som skjer på universiteter og høyskoler idag, kan det muligens være mannen som trekker de største fordelene av dette på sikt.
      Nå som fysisk styrke stadig mister markedsverdi, kan vi etter hvert konkurrere med menn på like vilkår.
      Det er sikkert skremmende – for noen menn 😉

      Jepp…





  6. avatar sirenia says:

    Hei Cecilia, bare innom som snarest og ønsker deg en god fødsel,
    det nærmer seg nå :)
    Sommeren er kort og denne sommeren dessuten så spesielt fin og travel,
    så jeg er ikke innom her så ofte lenger.
    Kommer sterkere tilbake og leser skikkelig.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *