Ratta-ratta-ra ( Chanson D’Amour).

Nødvendigheten av sjel kommer klarest til uttrykk hver gang noen vil selge oss evigheten.
Men hvem kjøper egentlig evigheten?

Det sitter langt inne å innrømme det, men jeg savner å kunne se ned på gaten og høre at den lever. Det betyr selvsagt ikke at jeg savner hylene fra trikken som gnir seg rundt svingen på usmurte skinner, Diplom Is-bilen som står og durer i en halv time med kjøleaggregatet på fullt, eller søppeltømmerene fra Phoenix – dette renovasjonsvesenet som har oppstått av asken på søppelforbrenningen og hvis credo er at man skal jobbe så det høres, spesielt klokken halv seks om morgen. Jeg savner heller ikke lyden av de stakkars, degenererte skjødehundene som står skjelvende utenfor Coop eller Kiwi og hyler i primal panikk og fremavlet separasjonsangst, mens eierne lunter bedagelig rundt i butikken på jakt etter dagens tilbud, om noen skulle tro det. Nei. Det er det generelle lydbildet jeg tidvis tar meg selv i å savne – lyden av aktivitet. Jeg savner den dynamiske, urbane pulsen – den stadige forsikringen om at alt er på stell og at samfunnet lever og fungerer i henhold til kontrakt.

Etter noen tids overveielse, har jeg kommet til at jeg må ha latt meg absorbere, latt meg integreres og assimileres (i kulturpsykologisk betydning), i en enveisprosess hvor jeg har blitt avhengig av tilførselen av lyd som en integrert bestanddel av hverdagen. Og den bestanddelen mangler nå. Men en viss antydning til motvilje kan jeg høre meg selv rope: Hold fred – men hold fred med måte – ellers går jeg på veggen!

Spireaene har begynt å blomstre, og det samme har plommetrærne.
Jeg benker meg på kjøkkenet, dytter Bodum-kannen, vannkokeren og annet tilfeldig husgeråd til side for å få plass, og monterer iMacen på kjøkkenbenken. Etterpå monterer jeg meg selv på en krakk, og titter fornøyd ut av vinduet. Det er litt grått, men det ser ut til at det er i ferd med å lette. Ganske varmt er det også, femten grader.
Shaya har tatt med seg iPaden og begitt seg ut på rekognosering – etter eget utsagn for å kartlegge eiendommen og de tilliggende områdene – så da får jeg erfaringsmessig et par timer for meg selv før hun kommer tilbake for å vise meg dagens fangst av “ymse” ( det nye favorittordet hennes), hvilket i praksis betyr at alt hun har funnet av varig verdi som hun mener det er verdt å avfotografere med henblikk på å bevare det for ettertiden, må gjennomgås og beskues, og gjerne godkjennes som verneverdig dokumentasjon.
Det virker som om jeg har influert henne til å bli en dokumentarist…


– Tar du opp alt vi sier?
– Nei. Ikke alt, men ganske mye. Det er derfor jeg har opptak av deg fra du var liten.
– Hvem er det som skal høre på det?
– Bare oss. Jeg spiller det ikke for noen andre. 
– Ikke for bestemoren heller?
– Nei. Det vi to har snakket om, er det ingen andre som får høre.
– Men jeg kan høre på det?
– Ja. Du skal få alt sammen når du blir større.
– Skal du ta opp henne også?
– Henne?
– Julia, når hun blir født?

– Det skal jeg nok.  Har du bestemt at hun skal hete Julia?
– No. Du har sagt det.
– Det visste jeg ikke.
– Har du ikke tatt det opp?
 

Shaya har hastverk med å bli voksen. Det hadde jeg også. Å bli voksen betyr at man kan bestemme over seg selv og at man aldri trenger å gjøre det man blir befalt – trodde jeg.
Og så ringer mamma.

– Det har kommet brev fra Fjellinjen. En regning.
– Er det mye?
– Nitti kroner.
– Kan du ikke bare betale den for meg da? Så slipper du sende den. Det er jo i grunnen bare det det har kostet hver gang jeg har besøkt deg.
– Joda… jeg kan da det… koster det virkelig tredve kroner hver gang?
– Ja. Det er derfor Fremskrittspartiet får så mange stemmer.
– Kan du skjønne hva det skal være godt for med det lange kidnummeret?
– Mamma, bare send den til meg, så skal jeg ordne det selv.
– Neida, jeg kan da betale den jeg, jeg syns bare …
– Noe annet?
– Det er meldt fint vær til påske. Jeg skulle fått hagemøblene ut av kjelleren.
– Kan du ikke komme hit i påsken?
– Reise den lange veien bare for noen dager? Nei, det får bli en annen gang.
– Skal jeg spørre Carl om han har tid å stikke innom? Han kan sikkert hjelpe deg med havemøblene.
– Vi kan da ikke bry ham med det…
– Hvorfor ikke? Det er ikke verre enn å spørre. Fikk du kortet mitt forresten?
– Hvilket kort?
– Fra Warszawa.
– Nei. Jeg har ikke fått noe kort. Så du reiste allikevel?
– Det var bare to dager. Alice var barnevakt.
– Hadde hun tid til det da?
– Hva tror du, mamma? Tror du hun hadde tid til det?
– Det var et dumt spørsmål.
– Ja. Jeg gir Carl nummeret ditt.

Det er noe som ikke stemmer. Jeg føler meg ukomfortabel på den høye krakken og får assosiasjoner til å sitte på kaffebar og skrive.
Det siste jeg hadde forstilt meg var at det skulle bli vanskelig å finne en fin skriveplass i det store huset, men hittil har jeg bare gått i ringer som en hund for å sirkle den inn, uten å ha funnet den. Jeg er kanskje for kravstor?
Hvorfor sirkler egentlig hunder før de slår seg ned? Vitenskapen forteller at det er for å finne den magnetiske retningen. Hunder vil ligge ligge på nord-syd-aksen. Kanskje det er det jeg også vil?

Så kommer solen frem. Det skinner i gulvet og benkeplaten. Jeg blir sittende og myse noen minutter før jeg resolutt reiser meg og bærer den store skjermen bort til spisebordet.  Dette har jeg ikke tid til. Jeg har et reiseregnskap jeg må levere.  Nå må jeg jobbe.
Innerst ved veggen har jeg utsikt mot gårdsrommet og oppkjørselen, uten å få solen i øynene.  Føles det bra?  Ja, faktisk. Det eneste jeg trenger nå er en ordentlig stol – én jeg kan vippe på.
På en innskytelse sjekker jeg kompasset på iPhonen. Hm.

I løpet av de siste to månedene har jeg beveget meg en distanse tilsvarende jordens omkrets ved ekvator. Miljømessig sett, er det ikke akkurat noe å skryte av.
Jeg stapper utleggskjema og bilag i en A4-konvolutt og ringer etter bud, lener meg tilbake i stolen og ser på klokken. Hvorfor utsetter jeg alltid dette til i siste øyeblikk? Når jeg først kaster meg over det, så tar det jo bare en times tid.
Er det noe annet jeg har utsatt som jeg like godt kan gjøre med det samme? Jeg kan gå i kjelleren og sette på en vask…   jeg kan sjekke om sentralstøvsugeren trenger å tømmes, men det skal den jo si fra om… eller jeg kan fortsette å stable bøker i hyllene. Det siste er kanskje det lureste, om jeg da ikke heller skal trene litt forsiktig og forsøke å komme meg i form.
Jeg gjør ingen av delene. I stedet lager jeg meg en mini-kanne med presskaffe og tørker usynlige smuler av kjøkkenbenken mens jeg venter på at kaffen skal trekke – jeg ser meg rundt og tenker at jeg har fått mer enn jeg fortjener.
I et blaff husker jeg noen ord som ble uttalt en gang, at jeg har en farsbinding som ville fått Freud til å opprette en egen kategori. Mon tro om det ikke går begge veier?

Etterpå åpner jeg dagboken min, og blir sittende og kope på skjermen…

 

Notat:

På flyet til Warszawa er jeg nødt til å la hjertesukket mitt få utløp.
Faren til Siv var ikke en forretningsforbindelse eller en notabilitet. Det var ikke i firmaets interesse at vi var tilstede i begravelsen hans.
– Selvfølgelig ikke.
– Det var ikke for å se og bli sett at jeg var der.
– Nei, men det ville vel blitt lagt merke til om vi ikke hadde vært der, for å si det på den måten. Hva tenker du på?
– Jeg føler ikke at det er riktig å ta utgiftene mine på firmaet.
– Nåh, på den måten.  Han var jo en av firmaets investorer, så det er fullstendig legitimt å føre reisen til fradrag.
– Ikke for meg. Det føles bare feil. Det blir liksom som da jeg var liten. Det var alltid du som betalte for julegavene mine til mamma, og det var alltid hun som betalte julegavene mine til deg. Gavene var ikke fra meg, ikke på ordentlig. Det var egentlig mye mere stas da dere åpnet de ubrukelige gavene jeg hadde laget selv. Jeg har det litt sånn akkurat nå. Forstår du det?
– Jo, men forsøk å snu det andre veien, og tenk på at du reiste omtrent halve jorden rundt for å delta i begravelsen hans. Du må gjerne trekke paralleller til da du var liten, men da må du ikke se bort fra at det var du som valgte hva vi skulle kjøpe. Og ikke bare det, du pakket inn og tegnet dine egne kort også. Vi jobbet da i mange timer begge to for gavene til mamma, og det var slett ikke noe å utsette på innsatsen din. Har du glemt det?
– Nei. Men…
– Tenk på dette: Ble bryllupet ditt mindre verdt fordi det var Siv som betalte flybilletten din frem og tilbake?
– Nei… men du kan ikke sammenligne…
– Neivel? Og hvorfor ikke, om jeg må be?
– Fordi det er to forskjellige ting.
– Dersom du ikke hadde hatt penger til det selv, hadde du da latt være å reise til begravelsen hans, eller hadde du reist dersom noen tilbød seg å betale reise og opphold for deg?

– Jo, men… nei, det blir feil uansett. Holder det ikke om vi bare utgiftsfører billetten og hotellet?
– Syns du det er slitsomt å lave reiseregnskap? Vil du jeg skal gjøre det for deg?
– Jeg har levert det allerede. Selvfølgelig har jeg det… jeg bare…
– Du ville bare utfordre min moral?
– Det er billigere enn å gå til psykolog.
– Skal se du valgte bort en innbringende yrkeskarriere.
– Kanskje det? Eller kanskje jeg bare har behov for
å lufte min prydelige og korrekte moral før jeg lar meg forderve, så jeg har alt mitt på det tørre på den ytterste dag?


Jeg er i Warszawa for å lære.
Jeg blir introdusert som firmaets nyeste AD – en stilling jeg egentlig føler meg litt flau over å inneha. Jeg smiler og nikker til alt jeg blir fortalt, og holder for det meste munnen lukket, for så risikerer jeg i hvert fall ikke å avsløre at jeg rent faglig sett er plassert i en posisjon som er milevidt over mitt kompetansenivå.

Etterpå takker jeg pent for meg og begir meg ut i byen på egenhånd. Opptak har jeg overvært såpass mange ganger at jeg ikke føler jeg har noe utbytte av å være til stede på settet. Det er prosessen som leder frem dit jeg trenger å lære. Jeg går på kafé og hører på opptakene mine, noterer det jeg mener er viktig, og tygger meg gjennom en polsk brødskive. Er det meg det er noe galt med eller smaker alt litt surt her?

_


Jeg lærer at man risikerer massevis av Zloty i bot om man krysser gaten utenfor fotgjengerfeltet.
Politimannens lett koleriske apparisjon er antagelig et resultat av et lett hoderystende smil fra min side, et smil som han antagelig har oppfattet som “Hæ? Er du seriøs?” , noe det også var ment som.  Det har tydeligvis vært en helt feil reaksjon fra min side, og det er tegn som tyder at at han er på randen til ukontrollert maktutøvelse. Jeg begynner å mistenke ham for å ha stygge planer om å slepe meg avsted til arresten, om jeg ikke straks fremstår som litt mere ydmyk.
– Sorry. I didn’t know. It’s my first visit. It’s completely legal in my country to cross the street where ever you want. I am very sorry.
– And where are you from?
– Norway.
Det er automatikk i svaret mitt. Jeg skulle selvfølgelig sagt Danmark. Jeg tenker at nå ber han sikkert om å få se passet mitt, og så er jeg en løgner – og så bærer det rett i kasjotten. Men neida.
– Norway? I have BEEN to Norway.
– Is that so?
– YEES! Many times. In Oslo. My brother has a place in Grynerlååka. You know Grynerlååka?
– Yes. Nice place. But then you must know that we are allowed to cross…
– But you are not allowed HERE! OK?
– Okay… okay…I’m sorry. What can I say?
– Okay… this time is okay. Okay?
Ingen bot, bare bedring, og en formaning om å være påpasselig med å bruke fotgjengerfeltene.
– You are having a baby? Yes?
– Yes.
– Watch your steps and be careful.
– Sure.
– Nice place, Grynerlååka.
Han setter seg inn i bilen og forsvinner.

Jeg sjekker gps-en og tar til høyre i neste kryss. Jeg har nemlig en plan. Jeg har til hensikt å kjøpe papierosy – brennende papir – bedre kjent som sigaretter. Og ordet papierosy får en slags ekstra valør når det kobles sammen med ordet elektroniczne. Elektroniczne papierosy – elektrisk sigarett.

Joda, jeg vet, jeg er fullstendig klar over at man risikerer både lungekreft, KOLS, halsbrann, dårlig kondis, misfargede tenner, rynkete hud, kvapsete tangolepper og for tidlig død dersom man røker sigaretter. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt det…
Hver eneste sigarett forkorter livet ditt med et kvarter, MINST!
Jepp,

jeg har blitt overfalt av nyfrelste ikke-røykere og fått vite både fornavnet og etternavnet på den skinnbarlige selv, med full adresse og postnummer til hvor jeg kommer til å ende om jeg ikke slutter, men allikevel, eller kanskje nettopp derfor: Jeg har ikke tenkt å slutte! Jeg vil ikke bli sett på som en ikke-røyker!
Jeg liker bildet av meg selv som blåser ut røyk. Det bildet har jeg likt helt siden jeg var liten, da det kom frostrøyk ut av munnen min når det var kaldt. Det var en magi i det.


I Danmark er det forbudt å selge e-sigaretter med nikotin, akkurat som i Norge. Men i Polen er det lov – jeg hadde nær sagt selvfølgelig.

Ekspeditøren mønstrer meg åpenlyst i det jeg kommer inn døren. Det er nesten så jeg kan se astrallegemet hans lene seg over disken for å inspisere skoene mine.
– Dobry… eh rana? I’m not sure, is it still morning?

Han smiler.
De aller fleste som bruker lesebriller, jeg vil anta langt over nitti prosent, bøyer hodet frem og ned dersom de ønsker å betrakte noen uten at brilleglassene skal komme i veien. Et lite fåtall, derimot, bøyer hodet opp og bakover når de ønsker å betrakte et ukorrigert bilde av omgivelsene sine. Jeg skal ikke slå fast at ekspeditøren tilhører siste kategori, for det kan også tenkes at det skyldes noe så enkelt som at han selv er ekstremt høy samtidig som jeg er svært lav, og at det således forekommer ham mest praktisk, men uansett bakenforliggende årsak, lener han hodet lett tilbake og ser ned på meg gjennom glippen under brillene.
– Dobry whatever. You are english, I summise? Am I right?
Han ser ut som en struts, tenker jeg, og forsøker å begrense meg til å smile.
– No… I’m not english. I’m danish.
– I see… the next best thing… opps! I’m sure I didn’t mean that. Sorry.
Han er tydelig stolt over engelskkunnskapene sine, og understreker alt han sier med lett feminine håndbevegelser. Noe annet jeg legger merke til, er at han nesten mangler lepper.
– So, what can I do for you?
– Electronishes papierosy?
– Of course. You want the best, I summise? Am I right?

– I suppose… I’ve never tried this before.
– Trust me. This is the best. This is the very best there ever was.
Han legger et elegant, sort læretui på disken og åpner det som om det var selveste Arken med stentavlene fra Sinai.
LEX – Volish – Elektroniczne papierosy.

Etuiet inneholder to stykk metalliske sylindre. De ser ikke det minste ut som sigaretter, snarere som instrumenter man finner på et sanatorium for tuberkuløse.
Er det noe kult da, tenker jeg. Er det noe kult å gå rundt med et instrument som ser ut som om det er oksygentilførsel for pasienter i siste stadium av KOLS?

– Uhm… they don’t look like sigarettes…
– Ah! I can tell you are obsessed with appearances.  Am I right?
– Uhm… not really, no, but aren’t they supposed to look like the real thing?
– Why would you summise an electronic devise should look like the real thing? Besides, what is the proper look of an electronic device?
– I just imagined they would look like… you know, like ordinary sigarettes.
– Ordinary sigarettes? But of course, if you want we also have cheap ones that looks like ordinary cigarettes, like the real thing, as you put it. But it’s plastic. It’s not the real thing. If you want the real thing you buy papierosy. Who actually wants a plastic imitaton? You surely don’t want that? Am I right? Besides they don’t last very long, and they certainly don’t taste as good. The Volish, on the other hand, is a completely different story, and it will last you forever.
– I see… forever? You mean like a lifetime?
– An extended lifetime!  You will actually live longer.

For drøyt fire hundre zloty får jeg et etui med to elektriske røykeapparater, fire ekstra tennsatser og fire flasker med aromatisk olje. Den famøse posen får jeg på kjøpet.
Fire hundre zloty er omtrent åtte hundre kroner, altså koster det hele ikke mer enn en kartong med sigaretter.

 

______________


Bruksanvisningen er på polsk, men jeg har fått alt demonstrert og føler meg ganske trygg på hvordan det virker når jeg kommer tilbake til hotellrommet.

I utgangspunktet er jeg litt skuffet. Jeg hadde håpet den ville ligne litt mer på en sigarett, men det skjer en slags transformasjon når jeg sitter på hotellrommet og åpner etuiet. Det er egentlig ganske stilig med et slikt finmekanisk instrument, og etuiet er jo ganske elegant… selv om logoen kunne tilhørt Brøndby AmCar-klubb. 
Jeg skrur delene fra hverandre og inspiserer det hele. Det er batteriet, som er den største delen, og så er det en slags tennsats med en holder, og så er det selve munnstykket, det man fyller opp med den foretrukne aromaen. Aromaen kommer i små plasflasker merket LiQueen – Noble Tobacco – Original e-Smoke Liquid – zawiera nikotyne. Zawiera betyr inneholder, påstår Google translate.
Det er en slags barnesikring på skrukorken, akkurat som jeg er vant til fra flaskene med Klorin.  Man må trykke skrukorken ned og bruke litt makt for å få åpnet den. Væsken skal fylles i munnstykket, og nivået kan sjekkes i den lille gjennomsiktige slissen, og dersom jeg søler må jeg skylle det bort med vann med én gang. Til tross for min smule opphisselse, er jeg stø på hånden og søler ikke.
Så skal tennsatsen skrus fast på batteriet, og så skal munnstykket monteres, og så skal man dreie hele apparatet litt rundt slik at væsken omslutter tennsatsen, eller vaporiseringsenheten, som vel er den korrekte betegnelsen. Og så skal den ligge i fem minutter og bli gjennomvåt – soaked in the aromatic liquid.

Når alt dette er gjort, skal man trykke fem ganger på den lille knappen på batteriet, og da skal en lampe blinke tre ganger. Det betyr at apparatet er klart. For å få e-sigaretten til å virke, må man holde inne knappen på batteriholderen. Da vil den lyse konstant, og så kan man røyke.
Jeg trykker på knappen.
Jo, det lyser, og jeg hører en slags lett boblende stekelyd, omtrent som når man steker bacon på hytta. Det er bare å la det stå til.
Jeg tar fire trekk og lener meg til bake i stolen.
Himmel og hav!

Jeg tror fire trekk holder… i en uke.
En tanke slår meg: Aromatisk væske… kan man få den med andre aromatiske oljer også? Canabis for eksempel?

_

Jeg tenker på Helena og våre lett utsvevende kvelder i dunkel selvprodusert tåke og barmhjertig lyssetting. Vi pjusket hverandre på armene og hørte på Doors – Strange Days.
Love me one time – could not speak.
Love me one time –  yeah, my knees got weak.

Etterpå spilte jeg den på piano.
– Kan du spille alt på gehør?
– Nei, men denne er enkel.
– Jeg ville aldri klart det. Hvorfor synger du ikke?
– Fordi jeg ikke klarer å treffe den rette tonen. Jeg hører hvordan det skal være inni hodet mitt, men det kommer ikke riktig ut.
– Har du gått til sangpedagog?
– Er du gal! Det ville jeg aldri tørre.
– Hvorfor ikke? Kunne du danse da du begynte på balletten?
– Dans er ikke så personlig som å synge.
– Hvem har bestemt det?
– Å danse er noe man kan lære.
– Man kan lære å synge også. Det er bare kontroll av muskler, akkurat som å danse.
– Det er ikke det samme.
– Du syns det er vanskelig. Det er det som gjør det. Det er bare fordi du må jobbe for å få det til.

– Jeg vet ikke hva du tror om meg, Helena, men jeg har aldri fått noe gratis. Jeg har faktisk jobbet for alt jeg har lært meg. Jeg har tatt pianotimer i ti år, og hvor mange timer jeg har sittet og slitt foran pianoet har du ingen anelse om. Tror du ikke det har kostet meg noe? Tror du man kan lære å spille piano bare på talent? Hvor mange år gikk du på balletten før du ga opp å bli prima ballerina og begynte å undervise i stedet?
– Jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å bli prima ballerina.
– Har du ikke? Jeg hadde ambisjoner om å bli verdens beste pianist. Det var det som drev meg til å øve. Og jeg hadde ambisjoner om å bli verdens beste ballettdanser da jeg begynte å danse, ellers hadde jeg ikke begynt. Jeg har aldri klart å lure meg selv til å nedgradere ambisjonene mine.
– Hva har du oppnådd med det?
– Ingenting. Absolutt ingenting. Jeg har blitt en middelmådig pianist og en elendig danser.
– Og nå vil du ha meg til å motsi deg?
– Selvfølgelig. Jeg dyrker ikke min egen elendighet.
– Jeg syns du er en utrolig bra pianist. Og det mener jeg faktisk.
– Men det er noe helt annet å synge. Det høres stygt ut før man kan det.

– Men det gjør vel piano også?
– Bare hvis pianoet ikke er stemt. Alle kan trykke på feil tangenter.
– Men er det ikke det samme når man synger?
– Nei. Det kan ikke sammenlignes.
– Det forstår jeg ikke.
– Da er vi kanskje så like som vi tror vi er.
– Kanskje ikke…
– Noen ganger tenker jeg at jeg ville byttet alt mot å kunne synge, at naturen har vært urettferdig mot meg. Tenk hva jeg kunne blitt om jeg kunne synge det jeg hørte inni hodet mitt.

Love me two times girl,
one for tomorrow, one just for today.
Love me two times,
I’m goin’ away.

I det behagelige ligger det tiltalende.
Vi ble uimotståelig vakre for hverandre i det barmhjertige lyset.
Det var det vi brukte som unnskyldning den første gangen.
Senere trengte vi ingen unnskyldning. Da hadde det allerede skjedd.

 _ _ _

– Bien sur, sa Helena da jeg ringte henne fra Warzsawa, – det finnes en mengde canabinolaromaer til e-sigaretter. Skal jeg bestille for deg?
– Uh… kanskje senere. Jeg bare lurte… egentlig.
– Kommer du innom på vei hjem?
– Ikke denne gangen.
– Har Siv kommet?
– Hun har kommet og reist igjen. Det var noe med testamentet etter moren hennes som ikke kunne fullbyrdes før faren hennes døde… jeg vet ikke helt hva det var. Hun måtte tilbake.

– Så dere er fortsatt hunky dory?
– Jada. Ingen radikal forandring i så måte.
– Hva er det med Siv egentlig? Hva er det som gjør henne så spesiell? Hva er det hun har?
– Mon coeur.

Det ble stille et øyeblikk, så stille at jeg trodde forbindelsen hadde blitt brutt.
– Helena?
– Det er ikke lett å konkurrere med det.
– Nei.
– Du kommer aldri til å gå fra henne?
– Nei.
– Fordi du har bestemt det?
Ja. Fordi jeg har bestemt det. Jeg vil bli gammel sammen med henne.

– Det er en vakker tanke. Deler hun den?
– Det er det jeg lever for å finne ut.
– Så du vet ikke om det er gjensidig?
– Kan man noen sinne vite? Jeg vet bare hva jeg selv vil.

– Da er du heldig.
– Vi er for like, du og jeg. Det ville aldri gått i lengden med oss to.
– Men det kommer vi aldri til å få vite, gjør vi vel?
– Nei. Det kommer vi aldri til å få vite.

Jeg hører det selv, hvor definitivt jeg formulerer meg, men stemmen i hodet mitt lar meg ikke slippe så lett. Den sniker seg inn og vil ha svar på et spørsmål jeg hele tiden har bevisst ignorert.
Er det ikke forelskelsen som har vært hvileputen din i dette forholdet? Kan du bare kaste hele forelskelsen vekk, som om den ikke har betydd det minste for deg?
Hva skal jeg svare på det? Jeg har vært forelsket i Helena siden første gang vi traff hverandre, og jeg er det fortsatt, men det har aldri vært en forelskelse hinsides all fornuft. Jeg bikker snart trettifem. Det er på tide å oppføre seg deretter.
– Ingen ting er forandret mellom oss, Helena.
– Men du tør bare ikke komme hit?
– Ikke akkurat nå. Forstår du det?
Vi tenker veldig likt.
– Det er det som skremmer meg.
– Du vet hvor du finner meg.
– Ja.

Normalisering. Man må la seg konformitere til sitt eget liv.
Path: Figure – conform to – life.
Det er ingen shortcut man kan komme til å trykke på i vanvare. Tilpasning er et aktivt valg man må gjøre selv.

Jeg ser på hva jeg skrev i dagboken min for syv år siden, da jeg var tjuesyv år gammel. Jeg trodde jeg visste noe på den tiden, akkurat som jeg tror jeg vet noe nå. Da jeg aborterte etter kollisjonen hadde jeg ingen tanker om at det var et liv som gikk tapt. Det var bare meg det handlet om, meg selv og mitt eget forgodtbefinnende. Selv da jeg fisket etter forsikringer om at det ikke hadde skjedd noen permanent skade hos meg og at jeg fortsatt kunne få barn, var det aldri med tanke på det livet som gikk tapt. Det var som om det lille livet ikke angikk meg. Jeg ville bare ha forsikringen om at det ikke var uerstattelig – at jeg ikke hadde mistet muligheten til å forplante meg. Var det en jente eller en gutt jeg mistet? Det fikk jeg aldri vite. Jeg aner ikke engang hva som skjedde med fosteret. Kanskje noen skyllet det ned i do? Kanskje det ble spist av rotter…
Vel. Det var under søtten uker gammelt, så det hadde neppe utviklet nevrotransmittere da det ble fradømt livet. Det er forsåvidt en trøst, i at vitenskapens kloke hoder kan forsikre meg om at det ennå ikke fantes noen bevissthet om liv da det ble avsluttet.

Er det fortsatt liv inni meg? Hun har vært veldig stille i det siste.
Jeg tror jeg skal være litt forsiktig med The Polish Volish. Det er som å røyke intravenøst.

______

 

Det er natt. En varm natt uten vind. Kjøkkendøren står på vidt gap, og te-lysene brenner med helt rolig flamme i de lave glassbegrene. Det er stille. Det eneste som i blant bryter stillheten, er det fjerne suset av toget som farer forbi. Ellers er det så stille at jeg blir sittende og lytte etter lyder. Husket jeg å lukke garasjeporten? Låste jeg bakdøren? Burde jeg kanskje tatt inn klesvasken? Man vet jo aldri hvem som kan komme luskende og hva de har i sinne. Nei. Klesvasken skal få henge. Det er tross alt en av fordelene ved å bo på landet at man kan henge ut vasken. Så inntil noen forsyner seg av vasketøyet mitt, vil jeg la det henge ute.
En motorsykkel brummer overvektig idet den passerer. Jeg hører at den bremser opp, og så kommer det et par kraftige brum før motoren blir stoppet. Motorsykkelen tilhører en av naboene, en mann rundt førti. Jeg har ikke snakket med ham, men jeg ser ham i blant utenfor butikken. Da sitter han på motorsykkelen og leser dagens post, tror jeg. Det ser i hvert fall sånn ut.
Det er utenfor butikken folk samles. Der kan man lese beskjedene på oppslagstavlen.
Har noen sett Jonatan – en blå og hvit undulat som forsvant forrige lørdag?
Kanskje den er spist av katten Nille? Nille er grå med hvite tegninger rundt øynene og på høyre bakben, og ble borte samtidig.
Fem sekker peisved selges rimelig.
Pensjonert lærer tilbyr undervisning i matematikk.
Og naboen leser dagens post.
En gang, når det faller seg slik, skal jeg introdusere meg selv og intervjue ham litt om dette merkelige fenomenet. Hva det er som er så spesielt med motoren på motorsykler at de trenger å ruses noen ganger før de blir slått av?

I natten er stillheten nådeløs, så nådeløs at det kvepper skikkelig i meg når mobilen plutselig får rykninger og begynner å vibrere.
– Hallo?
– Jeg tenkte nok du var våken.
– Carl? Så hyggelig. Hvor er du?
– Nå er jeg hjemme. Det har jeg tenkt å være en stund.
– Når kommer du på besøk?
– Det var akkurat det jeg ville snakke om. Jeg var innom hos din mor i forrige uke Jeg har forstått at du savner bilen. Jeg kunne ta den med.
– Det kunne du faktisk. Men jeg kan fortsatt ikke kjøre den før den er tollet inn.
– Men det løser problemet med å få hentet den.
– Det er sant. Det er en god idé.
– Og så er det en ting til. Jeg har en praktikant som trenger et sted å bo. Hun er veldig ordentlig.
– En praktikant? Jaha?
– Jeg kan garantere for henne. Skriftlig om du trenger det.
– Vi har ikke lov å leie ut. Vi har ikke målt radonstrålingen.
– Hæ?
– Det må du gjerne si. Det sa jeg også. Men vi har altså ikke lov å leie ut før det er foretatt en måling, og det kan kun gjøres i vinterhalvåret. Å leie ut uten å ha målt radonstrålingen er straffbart fra første februar.
– Det kan da umulig stemme?
– Jo. Og overtredelser straffes med bøter. Det blir sikkert interessant å være student i Oslo fra høsten.
– Med bøter? Ikke med utkastelse? Det er suspekt. Så dersom man betaler bot så er det plutselig ikke så farlig?
– Man kan jo ikke kaste folk ut av boligene sine.
– Selv om de risikerer å dø av radonstråling?
– Politisk logikk trenger ikke å være begripelig. Det har du vel lært etter seksti år?
– Politisk logikk? Er det et nytt begrep?
– Herved introdusert.
– Hva med å låne bort leiligheten, eller ha noen som bor der for å passe på den? Det passer vel med politisk logikk?
– I den forstand at det alltid skal finnes et smutthull i enhver lov, tenker du?
– Man kan jo alltids fakturere noe annet enn husleie.
– Ikke sant? Mennesket er kriminelt av natur, når anledningen byr seg.
– Men dette er jo i utgangspunktet bare tull! Hvorfor har man i det hele tatt tillat noen å bygge hus på områder der det eksisterer fare for skadelig stråling?
– Fordi man ikke visste bedre?
– Men det har bodd mennesker her siden steinalderen! Det er ikke spesielt høy dødelighet blant befolkningen i Oslo.
– Det er jeg ikke så sikker på, men det som er tullete i denne saken er at ingen har fått vite om de nye forskriftene.
– Er det noe mer du vil si om dette?
– Nei.  Når kommer du?
– Torsdag?

Jeg vokter meg vel for å gi uttrykk for at jeg tidvis finner det ukomfortabelt å residere som den eneste voksne i det store huset. At jeg i blant kan finne det både skremmende og en smule overdrevent, er ikke et signal jeg ønsker å distribuere til omgivelsene mine. Det er tross alt kun en midlertidig situasjon, forteller jeg meg selv; vi skal bli fire etter hvert, og vi skal ha en au-pair – og vi skal arbeide her og holde kunde-presentasjoner – invitere til middager – ha gjester…  bare alt kommer på plass.
Når jeg lener meg frem for å forsyne meg med et eple, kan jeg kjenne maven mot lårene.
Jeg ser speilbildet mitt i vinduet, og tenker at håret mitt allerede er like langt som det var da jeg klippet meg. Tolv centimeter i året – én centimeter i måneden. Det må være en grunn til det, fra naturens side, at håret vokser med ulik hastighet avhengig av hvor på kroppen det vokser. Er det viktigere å ha hår på hodet enn under armene? Eller på leggene? Hvorfor er det da så mange menn som mister håret? Er det en genfeil, en utilsiktet mutasjon… akkurat som å forelske seg i noen av sitt eget kjønn?

Jeg er rastløs. Selv om det er to dager til Carl kommer, finner jeg det betimelig å klargjøre rommet hans. Jeg finner frem laken, dynetrekk og putevar, og blir stående litt og se på sengen når den er ferdig oppredd. En enkeltseng. Det indikerer kanskje noe?
Jeg rer opp på rommet ved siden av også, der det er dobbeltseng. Så kan han velge selv. Burde jeg ikke legge meg? Klokken er snart tre.

Jeg ringer Siv på Skype.
Hun ser på TV.
– Hei… hvor er du?
– I Los Angeles.
– Det var i grunnen ingenting… jeg fikk bare lyst til å ringe.
– Det er da grunn nok.
– Du ringer ikke så ofte. Det er nesten alltid jeg som ringer.
– Det er sånn det har blitt… jeg bare venter på at du skal ringe.
– Hvorfor har det blitt sånn?
– Jeg vet ikke. Jeg har bare alltid tenkt at jeg ikke skal forstyrre deg med å ringe.
– Hvorfor skulle du forstyrre om du ringer? Har jeg gitt deg noen grunn til å tro det?
– Nei. Men jeg vil ikke at du skal føle at jeg kontrollerer deg.
– Er det derfor jeg ringer tror du, for å kontrollere deg?
– Nei.
– Jeg ringer egentlig bare for å si at jeg elsker deg… og at jeg savner deg… og at jeg skulle ønske du var her.
– Det er ikke noe annet sted i verden jeg heller ville vært. Det vet du.
– Ja. Men jeg liker å høre at du sier det. Når kommer du hjem?
– Hjem? Herregud. Vet du hvor lenge det er lenge det er siden det ordet betød noe for meg?
– Like lenge som for meg kanskje?
– Det er bare så utrolig å høre deg bruke det ordet. Vet du hva? Du har akkurat definert ordet hjemlengsel for meg. Det er første gang jeg faktisk har kjent hva det betyr.
– Jeg har alltid forbundet hjemlengsel med barndommen…
– Gjør du det fortsatt?
– Nei… egentlig ikke. Hjem er vel her… på en måte?
– Ikke sant? Det må ha vært det jeg kjente idet jeg kom inn døren. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg mer hjemme.
– Mener du det? Er det sant?

Det har allerede begynt å lysne når vi omsider sier godnatt og avslutter samtalen.
Skjermen på iMacen har gått i dvale mens vi har snakket, som om den har blitt lei av å vente på meg. Er det svalene jeg hører, de høye pipelydene som kommer smygende inn den åpne døren?

Dobry rana – or dobry whatever – det er på tide å legge seg.

_

8
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

12 Responses to Ratta-ratta-ra ( Chanson D’Amour).

  1. naturglede naturglede says:

    Roen senket seg over meg også, etter å ha lest meg igjennom teksten din. Jeg fikk en ide. Du må ta opp lydene fra der du bodde før, så kan du lukke øynene og lytte til dem når du trenger det. Kanskje du selv velger å skru det av etterhvert, og heller lytte etter lydene der du bor nå?
    Dine ord er fine som vanlig. 😆 Jeg liker at Shaya blir oppfordret til å “se” selv. Ved å ta bilder vil hun finne de små ting, som siden i livet vil bli store for henne. Allerede nå kan hun dokumentere en tur i det frie. God lærdom. 😀
    Måtte smile av de Mc-lydene. Det samme skjer over hele verden. Tror de som sitter skrevs over en sånn doning føler at de må vise styrken til de som ser på! Ganske morsomt. :) Jeg sitter ofte bakpå motorsykkelen med gemalen og joda han “brummer” også!!!!!! 😉
    Elsigaretter har jeg ingen erfaring med, men de sjenerer visst ikke andre omkring deg, så det er jo lurt. Min trimvenninne har kjøpt en sånn, men den var uten nicotin da. Hun mente hun kunne slutte å røyke de ordentlige sigarettene, bare hun hadde en erstatning i hånden? Ikke vet jeg, men man kan jo prøve. Kanskje du også kutter ned mer og mer nicotin, for helsen din, ved å ha denne saken?
    Hjem, ja det er et fint ord om hjemmet fungerer. Jeg har laget en vegglysestake av en gammel planke fra et hus jeg var glad i. Huset er nå revet ned og borte. På planken har jeg laget en skilt med innskriften: “Det er bare ett sted som er et virkelig hjem, og det er der et menneske føler seg helt trygg!” Det er Piet Hein som har sagt det og jeg synes det er fint å se på hver dag. 😉
    Her skinner sol i dag fra skyfri himmel, men det er ganske så kaldt plutselig. To varmegrader var det i morges. Men det er vel mer normalt for årstiden. Det er bare å kle mer på seg om man vil ut en tur. Det kan jo være fint å bruke vårklærne før man går rett over i lett sommertøy!
    Det ble en lang hilsen i dag som takk for en hyggelig lesestund. Ha en strålende første mai der du er! :)

    1





  2. naturglede naturglede says:

    Glemte å si at jeg nynnet med i sangen du hadde som overskrift. Ratta-ratta-ra!





    • avatar Cecilia says:

      Hehe, jo jeg burde kanskje tatt med meg “lydbiblioteket” fra Oslo og hatt det i head-settet mens jeg jobbet, men det får vente til det kommer 3D briller, så kan jeg få med utsikten samtidig :)
      Neida, jeg mener ikke å klage, men det finnes alltid elementer man kan savne når man trenger en unnskyldning å lene seg på.
      Vi stuller og steller, luker frem gamle blomsterbed som antagelig ikke har sett dagens lys på decennier, og rydder opp etter bygningsarbeidene.

      Jeg ser at avsnittet om Chanson D’Amour har blitt tatt ut av teksten min. Jeg redigerer alltid en masse, men her har jeg visst vært litt rask og redigert bort forklaringen på overskriften. Men, men. Den mister jo ikke betydningen sin allikevel.

      Det var litt morsomt med den sangen. Den sangen ble nemlig spilt i en butikk jeg handlet i, og ekspeditøren fortet seg å skru den av med en gang jeg kom inn døren, som om han ble litt beklemt. Men han måtte gå noen skritt, så jeg fikk hørt litt på den innen han rakk det. Etter at jeg hadde handlet og hadde kommet ut på gaten, snudde jeg og gikk inn igjen, fordi det var noe jeg ville spørre om, og da hadde han satt den på igjen.
      Ratta-ratta-ra…

      Tusen takk for kommentar :)





  3. avatar Breiflabben says:

    Det er fint å komme inn her og lese deg. Det er alltid noe som trigger mine minner og relasjoner bade til liv, Danmark og erfaringer som ligger i bakhodet.
    Jeg fikk fornemmelser om ditt nye hjem som lå i det du vokste opp (bildet i ditt forrige innlegg). Du er i landlige omgivelser i nærheten av København, men nå tror jeg du er på nordsiden :-)
    Jeg håper du får Shaya til å ta pianotimer, det er noe jeg alltid har ønsket meg, men som ikke har passet inn.
    Jeg er jo en perioderøyker og nå koser jeg meg med en god Cohiba igjen.
    Forelskelse er noe merkelig, en fantastisk følelse som jeg savner. Jeg ville vært forelsket resten av livet med hun jeg sist elsket. Sånn er det bare. For ever.
    Du kan få kjøpt god bøkeved et sted oppe ved Humlebæk, husker ikke hvor.
    Godt å lese deg Cecilia. Du touch’er meg på mange måter.
    Det er godt å re opp til gjester, enten det er i enkelseng eller en koselig dobbel en :-)
    Keep ’em coming :-)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Det kanskje ikke fullt så landlig som jeg gir inntrykk av, men det er et stykke fra sentrum og svært lite trafikk – og det er trygt å sykle på veien. Det er en mere intelligent sykkelkultur her enn i Oslo, og bilistene smiler til oss, selv om vi er litt trege.

      En e-Cig kan nok aldri erstatte en Cohiba :)

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  4. avatar sirenia says:

    Cecilia ja. Av og til tenker jeg på deg som en fiksjon, en oppdiktet person fra en god skrivehånd. En jeg liker å lese og dykke ned i fantasien til/med.
    Helt, nesten, på samme måte som en selv av og til lever litt på siden i eget liv, utenfor i en boble, bare forankret av den fysiske verden rundt meg her. Og kanskje er det derfor tanken på å flytte herfra blir så umulig, for her ligger det meste av forankringen jeg har.
    For ingenting er virkeligere enn det man ser, hører, kjenner og lukter, sansenes rike tilbud. Og særlig nå om våren, hvor fuglene skaper yrende liv. Grågåsa som lever i par, i går hele fem par med små lubne nøster de beskytter. Svanene som er monogame og lever i par, tjelden likeså som kommer trofaste tilbake år etter år, tross angrep fra katter, måker og kanskje en mink eller to.
    Røtter, forankring, identitet, alt formes utfra våre omgivelser, både de sosiale og biologiske. Har alltid sett fordelene og rikdommen ved å bo sjønært, av og til stiller jeg spørsmål om hvorfor, når omgivelsene krever mye. Faller bestandig ned på at fordelene er større enn ulempene, av og til er det både og, andre ganger enten eller..

    Vel vel, bare noen tanker en morgenstund, du fikk noen flere på siste innlegget i en mail, men den har kanskje havnet i søpla? Ha en fortsatt god rugetid, husk å holde fokus på det, det andre blir til mens du går.

    1





    • avatar Cecilia says:

      Du er ikke den eneste som lurer på om jeg eksisterer – det gjør Yahoo også.

      Et av de omfattende sikkerhetstiltakene som har kommet på yahoo i løpet av de siste årene, har vært å måtte bekrefte at jeg er meg ved å svare på SMS, hver gang IP- adressen min har forandret seg. Men da jeg sa opp det norske mobilabonnementet, som jeg tenkte jeg ikke trengte lenger, begynte selvsagt problemene.
      Hver gang jeg vil sjekke mail på yahoo nå, må jeg gjennom en sikkerhetskontroll som er strengere og tregere enn innsjekkingen på Gardermoen. Navn og passord, og så en captchakode (som selvsagt er uleselig), og så må jeg svare på et tilfeldig sikkerhetsspørsmål fra den remsen med spørsmål jeg ble forelagt den gangen for 8 år siden da jeg opprettet den kontoen.
      Det var blant annet spørsmål som: What was the name of your first pet. Jeg har aldri hatt noe kjæledyr, så jeg måtte bare finne på noe. Men hva? Det husker jeg ikke, og jeg husker heller ikke hvem jeg førte opp som favorittlæreren min på skolen. Jeg hadde ingen favoritter, bortsett fra en vikar som jeg aldri visste navnet på. Jeg aner ikke hva jeg svarte på noen av disse spørsmålene.
      Jeg trodde jo aldri jeg skulle trenge å huske svaret på disse spørsmålene, 8 spørsmål totalt, men nå dukker det altså opp et tilsynelatende vilkårlig spørsmål fra den listen hver gang jeg vil logge meg inn, og klarer jeg ikke svare på det, så slipper jeg ikke inn. Da må jeg vente noen dager med å forsøke på nytt, ellers får jeg bare det samme spørsmålet om igjen. Det blir en slags roulette hvor jeg håper å få spørsmål om hvor mamma er født eller pikenavnet til farmor.
      Selvfølgelig tenkte jeg ikke på dette da jeg sa opp mobilabonnementet.
      Men dette gidder jeg selvsagt ikke holde på med i lengden, så den kontoen får bare stå der og samle spam.

      Så altså, de fleste mail jeg har fått etter første april ( da mobil-abonnementet mitt opphørte), har jeg dessverre ikke fått åpnet, og det har heller ikke vært prioritert å bruke tid på å få logget meg inn. Sorry.
      Jeg skal forsøke å logge meg inn på nytt, men jeg sender deg uansett en mail fra en annen adresse.

      Tusen takk for kommentar. Nyt dagen :)

      1





    • avatar Cecilia says:

      Da har jeg fått logget meg inn og lest mailen din.
      Tusen takk for mail, og for at du minnet meg på noe jeg skulle gjort for en stund siden, nemlig å oppdatere kontaktinfoen min. Det er nå gjort.
      Jeg svarer deg litt senere :)





      • avatar sirenia says:

        Svar når det passer du, men fint å høre at du har fått den til slutt :)
        Jeg tror jo DU eksisterer men den Cecilia du skriver om, hun kan være litt faksjon kanskje? Er vi ikke alle det for hverandre i en viss grad på nett? For vi redigerer jo vår egen synlighet? Og ikke minst så tolkes den? Bare noen tanker.
        Tenkte også her forleden om forskjellen på vestlig og østlig kommunikasjon, hvor vi i vest ansvarliggjør sender for kommunikasjonen, den må derfor være klar og tydelig for å ikke tolkes feil.
        I østen kan man godt være mer diffus fordi mottaker bør vise interesse, følge opp med spørsmål og være mer aktiv lytter enn i vest. Høres veldig bra ut! :)
        Jaja, jeg prater meg bort, kjedelig for deg med dataplunder iallfall :)

        1





        • avatar Cecilia says:

           Hva er det mest behagelige?
          Den Cecilia jeg ønsker å formidle er kanskje ikke hele den Cecilia som skriver dette. Noen hemmeligheter ønsker jeg å ha for meg selv. Det skulle bare mangle. Men dersom den genuine Cecilia ikke fremstår gjennom formidlingen min, så er det kun fordi jeg ennå ikke er flink nok til å formidle meg selv.
          Jeg vil aldri imøtekomme noen krav om identitetsbekreftelse, selv om jeg i enkelte svake øyeblikk har falt for fristelsen til å røpe mer enn jeg burde. Det er en svakhet jeg har overkommet.
          Jeg har har vært naiv og stolt på mennesker, bare for å oppleve at et verbalt håndtrykk ikke er noen bindende kontrakt. Fine ord kan forføre og bedra.

          I mitt uttrykk er jeg meg. Jeg forfekter ingen ting jeg ikke mener eller står for i øyeblikket, selv om jeg lett lar meg påvirke til å skifte mening når jeg en sjelden gang blir møtt med intelligente motargumenter. Å kunne skifte mening ser jeg på som en styrke snarere enn en svakhet.

          Vi redigerer vår egen virkelighet. Det er så sant som det er sagt, men hvor mange vil egentlig innrømme det?
          Hvor henter vi kunnskapen og meningene våre fra? Hvilke mennesker har innflytelse på oss og er med på å bygge den plattformen vi ender opp med å stå på?
          – Hah! sier det intelligente mennesket, – jeg har da skapt min egen plattform! Faen heller! Og det intelligente mennesket tror for alvor at det er sant, til tross for sin intelligens.

          Forskjellen mellom vestlig og østlig kommunikasjon ligger i bevisstheten og bevisstgjøringen. Den populistiske norske virkelighetsforståelsen har vist seg uhyre smittsom i Norge, men sett i globalt perspektiv, er det et forsvinnende lite antall som deler den. Nordmenn anser sin egen virkelighetsforståelse for å være i fullstendig overenstemmelse med sannheten, de tar det nærmest som en selvfølge. “Det er typisk norsk å være god”, uttalte landsmoderen Gro Harlem Brundtland for noen decennier siden, og etter det har det festet seg i den norske folkesjelen. Nordmenn flest tror faktisk med sjel og sinn at de har forstått verden, og denne forståelsen øker proporsjonalt med mangelen på utdannelse.
          Jeg våger denne påstanden: Det er få nasjoner i verden som har forstått omgivelsene sine dårligere enn Norge.
          Man blir ikke automatisk intellektuell av å lese Heidegger.

          Det offisielle Norge nekter å møte Dalai Lama. Det offisielle Norge nekter å ta parti for den svake, mot bedre vitende. En intellektuell ville aldri nedverdige seg til å bli en lakei. Men har Norge noen gang gitt de intellektuelle sjansen til å styre? Hvilke intellektuelle er det som noen sinne har fått gjennomslag for sine idéer i Norge? Ingen! Politikken er blottet for evnen til å utfordre de vedtatte sannhetene. Jeg våger påstanden at det ikke finnes en eneste sentral politiker i Norge som er villig til å ta belastningen ved å dekonstruere de tradisjonelle tenkemønstrene, muligens med unntak av noen innen Miljøpartiet, men man vet aldri hvor langt det stikker om de skulle komme i posisjon.

          Norge er de feige og konformatives land. En idé skal alltid ha sitt utspring i en godkjent kilde, og den skal være kvalitetssikret og fagfellevurdert før den legges ut til almen aksept.
          En anonym blogger som påstår seg å være Cecilia?
          Hm… nja… tja… skeptisk. Svært skeptisk.

          Og godt er det.
          Det er typisk norsk å være god… og skeptisk… og i disse terrortider er det jammen ikke godt å vite hvem som er hvem.
          Jeg garanterer: Jeg er ikke meg selv! Bomb heller naboen. Han har vært seg selv bestandig. :)

          1





          • avatar sirenia says:

            Smiler av siste avsnittet :)

            Ellers nikker jeg enig til det meste du skriver, nordmenn flest har så evig nok med seg selv i sitt jag på det perfekte livet særlig kanskje fasaden, hva som er bakom bryr få seg om.

            Mainstream, korrekte politiske meninger og holdninger, redselen for å skille seg ut fra flokken, joda.

            Hvem er man så? Tenkte noen tanker rundt barnebarnets fødsel, på arv og miljø, 50+50, og miljøet som vi også arver, det sosioøkonomiske, verdiene, måtene å takle og tåle konflikter osv. Det blir lite igjen å danne seg selv av kanskje?

            Hvem er vi så? Tror de færreste har en helt “ærlig og sann” selvoppfatning, de fleste lever med livsløgner fordi alternativet er uutholdelig. For kanskje ble man ikke sett som den man var, ei heller elsket for det, slik utviklet det seg forsvarsmekanismer det kan ta år å knekke.

            Hvem er du så, hvem gidder søke? For meg synes de fleste mer opptatte av å få bekreftet bildet de allerede har, enn å få vite hvordan andre tenker, hva de egentlig mener, hva de føler. Det er synd for i den dialogen kunne de virkelig spennende og skjellsettende møtene finne sted.

            Bare noen raske tanker en søndagsformiddag fra her i strandkanten, det er sol og svak vind men kjølig. Folk er på sjøen allikevel, jeg sitter ute i leveggen, betrakter og snuser på den nye våren, slettes ikke verst.

            Jeg håper ikke du oppfattet min undring som et angrep du må forsvare deg mot? Jeg liker det jeg leser det holder lenge nok for meg :)





            • avatar Cecilia says:

              Neida, det var ikke noe forsøk på å forsvare meg. Jeg føler ingenlunde behov for det etter alle de årene vi har fulgt hverandre. :)

              Jeg liker at du leser meg på din egen måte. Faksjon – fiksjon – whatever makes you comfortable. Det som betyr noe for meg er å bli lest, og aller helst å bli forstått.
              Det er selvfølgelig en liten ulempe for meg å henvende meg til en leserkrets som allerede har opplevd og fordøyd mange av de opplevelsene jeg forsøker å formidle. Jeg kommer på etterskudd, og mine gryende observasjoner er allerede gammelt nytt for den store majoriteten. Men jeg gjør mine oppdagelser og observasjoner nå – i en annen tid – i et annet paradigme.
              I gamle utgaver av Romantikk, et blad for unge piker, kunne jeg lese om “Mitt første kyss”. Det var noe uskyldig over den tiden – en slags kyskhet som jeg på en måte misunner dere. I dag er det “Mitt første samleie” som gjelder – eller “Min første sex-opplevelse”.
              Det har skjedd mye og det har skjedd fort – og det meste har skjedd i løpet av oppveksten min. Verden har blitt sci-fi foran øynene mine. Hvordan det har blitt opplevd av dere som er dobbelt så gamle som meg, kan jeg bare spekulere om.

              Jeg opplever det som deg, at de fleste er mer opptatt av å få bekreftet sitt eget verdensbilde enn av å få det korrigert. Det er synd, fordi man går glipp av så utrolig mye når man bygger murer rundt sin egen sannhet.
              Jeg tror på dynamikk.
              Mennesket er faktisk utstyrt med en dynamisk hjerne. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *