Is it rolling Bob?


Er det sant som det sies, at tiden flyr, så håper jeg virkelig det sitter en kompetent pilot bak spakene – for eksempel meg.

_______

Det er sol.
Jeg står barbent på trappeavsatsen og tar inn følelsen av at vinteren har sluppet taket. Klokken har bare såvidt passert åtte, og jeg burde egentlig ikke være våken, men da jeg våknet av å skulle på toalettet, klarte jeg ikke la være å stå opp.
Jeg trekker pusten gjennom nesen. Det lukter bøker – gamle bøker. Det er en lukt jeg liker. Nedenfor meg, delvis i gangen og delvis på gulvet i stuen, står bokkassene. Noen er åpnet, men de fleste er fortsatt uåpnet. Litt lenger inne, innenfor det vi kaller stuen, står de nesten tomme bokhyllene og venter på meg. Dagens dont… eller dagens don’t?
Etter to uker har jeg kun rukket å stable en brøkdel i hyllene. Det har vært så mye annet som har prioritert seg selv og påstått seg viktigere. Uansett hvilken vei jeg har snudd meg, har jeg sett noe som har ventet på å bli gjort, og etter at Shaya flyttet inn, har det vært nye tusen ting å gjøre.
Nei. Jeg har ikke lyst til å stå inne og stable bøker i det fine været. Dette er egentlig en perfekt dag for utendørsarbeid…. eller, ved nærmere ettertanke; det er i grunnen en perfekt dag for å la ubesluttsomheten få råde.
Det er som jeg kan kjenne varmen fra solstrålene der de faller skrått inn av vinduene og speiler seg i det blanke gulvet med en lett blendende effekt. Jeg tror det kommer til å bli en varm dag, antagelig den varmeste dagen hittil i år. En perfekt dag for å gjøre nada, bare sitte i solen og nyte dagen.

Jeg tenker at jeg burde hatt en vaktmester, en fåmælt kraftkar fra Vest-Jylland – en som blir levert på døren sammen med en ordbok, og hentet når alt er på stell.
Nei, det er på tide å lage kaffe.
Jeg tar et siste overblikk før jeg går ned trappen og ut på kjøkkenet. Det kommer til å bli fint når det blir ferdig… veldig fint… men det har ingen hast.
Jeg sender en takknemlig tanke til Andreas.

Det var en innskytelse som fikk meg til å ta kontakt med ham. Det var ikke fordi jeg trengte en arkitekt, for jeg hadde en arkitekt allerede, en litt eldre kar som min far hadde funnet, og jeg var på ingen måte misfornøyd med arbeidet hans. Jeg likte måten han tenkte på, og jeg likte de skissene jeg hadde fått. Han hadde lagt vekt på det hensiktsmessige og funksjonelle, og etter hans mening var det fint lite som trengte å gjøres med den eksisterende planløsningen. Jeg var for så vidt enig, og vi var vel i grunnen ganske samstemmige om at hans oppgave først og fremst var å tegne en liten leilighet for en au-pair. Han foreslo at den skulle ligge i den nyeste fløyen, bak kjøkkenet. Da fikk au-pairen egen inngang, og vi unngikk gjensidige forstyrrelser som høy musikk eller støyende gjester.
Men hva underbevisstheten min egentlig hadde syslet med i ledige stunder, visste jeg ikke på det tidspunktet. Underbevisstheten burde egentlig vært et eget juridisk individ, med samme ansvar og plikter som oss andre.
Jeg trodde jeg bare ville ha Andreas til å bli med for å se på huset – som en slags konsulent, sa jeg, fordi jeg stolte på ham.
Andreas likte idéen.
– La oss ta en helg i Køben, se på huset og gå ut og spise middag etterpå. Så kan vi drodle litt og se hva som kommer ut av det.
– Jeg har egentlig en arkitekt allerede. Jeg vil i grunnen bare ha en vurdering av huset, og kanskje noen tips.
– Så sier vi det.
Et par uker senere fant han en åpning.

Det regnet og det hadde begynt å bli kaldt. Da vi kom frem var det ettermiddag. Regnet hadde akkurat gitt seg, og skydekket hadde såvidt begynt og sprekke opp. Huset lå i dette merkelige lyset som iblant oppstår når solen slipper igjennom en glippe i uværsskyene. Det var fortsatt vått, som om naturen var glanset, og restene av høstløvet, det lille som ennå ikke hadde sluppet taket, hang tungt på grenene i et slags overjordisk lys.
– Dette er altså kråkeslottet ditt … hvorfor stopper vi?
– Det er noe med lyset. Ser du det ikke?
– Jo. Det er fint.
– Tror du hus har sjel?
– Hvis de er gamle nok, så har de vel sjel. Sjel er på mange måter det samme som historie, et levd liv. Skal vi ikke gå inn?
– Jo… vi skal vel det…
– Syns du det er skummelt?
– Litt… jeg ville ikke gått inn alene akkurat nå.
– Du har lest for mange spøkelseshistorier.
– Men de må jo komme fra et sted. Spøkelseshistorier oppstår ikke av seg selv.
– De har i hvert fall ikke oppstått her. Nå må vi få gjort det vi skal.

Vi gikk fra rom til rom i tussmørket. Andreas målte avstander med en lasermåler, tegnet og noterte, og snakket til seg selv på diktafon.
– Kjenner du lukten? Det lukter gammelt hus.
– Mm. Jeg husker den fra jeg var liten. Jeg liker det.
– Det er lukten av bonevoks, det fine støvet som har hvirvlet opp hver gang man har gått på gulvet, og så har det satt seg i veggene og festet seg på tapeten, og blandet seg med lukten av tobakk, matos og gammel cognac. Et halvt århundre med dekadent livsførsel. Kjenner du det?
– Jeg kan ikke akkurat si jeg klarer å skille ut bonevoksen.
– Nei… det var vel ikke bonevoksen du bet deg merke i.
– Hva mener du med det?
– Bare en tanke. Skal vi gå ovenpå?

Vi gjorde oss fort ferdige med andre etasje. Jeg hadde ingen planer om å forandre noe. Den var praktisk inndelt og hadde små kott og hemmelige rom under trappene, akkurat som jeg likte. Det eneste jeg i grunnen savnet, var mere daglys i gangen.
Med unntak av loftet, var huset fortsatt i samme stand som da jeg overtok det. Det var taket som hastet mest, og på to sider av huset var satt satt opp stillas. Arbeidet med å skifte ut takstolene var godt i gang.
Vi snek oss opp den trange loftstrappen, opp i lyset. 

– Taket var så dårlig at man kunne se tvers gjennom det flere steder.
– Jeg ser du skifter takstoler. Skal du skifte rund baut?
– Nei. Bare på halvparten av den eldste delen. Resten er ok.
– Jeg regner med at du har fått en vurdering?
– Mm. Kjelleren er muggen. Jeg må prioritere.
– Ja. Du nevnte det.
– Og hele det elektriske anlegget må skiftes, og vannrørene er dårlige, og du så jo selv hvordan det så ut på badene.
– Sover du godt om natten?
– Ja… ganske.
– Godt.
– Hva mener du med det? Har jeg kjøpt katta i sekken?
– Det har jeg ikke sagt.
– Men hva?
– Det er ingen men. Jeg bare tenker. Hvilken vei er sør? Er det kompass på iPhonen din?

 

Etterpå gikk vi og spiste, som avtalt, og fra restauranten hadde vi utsikt til Operaen – Københavns omdiskuterte stolthet – like omdiskutert som jeg har fått inntrykk av at operaen er i Oslo.
Det virket som om Andreas likte utsikten.

– Du har valgt utsikten med omhu ser jeg.
– Jeg tenkte du ville like den.
– Det er alltid inspirerende å se flott arkitektur. Det var faktisk en skipsreder som ville finansiere operaen i Norge også, allerede for over hundre år siden. Men han gikk konk før han rakk det.
– Stormannsgale mennesker vil gjerne etterlate seg monumenter over sin egen storhet.
– Det var vel det din farfar også ville da han bygget godset sitt?
– Det var ikke han som bygget det. Han arvet det faktisk.
– Og det ville du også gjort, om ikke tidene hadde forandret seg.
– Ja. Men sånn gikk det ikke.
– Kanskje du skal være glad for det når du vet hvordan det ser ut der i dag?
– Kanskje det?
– Hva er det første du tenker på når du tenker tilbake? Hva er det første bildet du får?
– Det første bildet? Det jeg oftest ser for meg er å våkne tidlig om morgenen, tusle ned den store trappen, se solstrålene gjennom det smårutede glasset i døren til gangen og mønstrene de laget på gulvet, og hvis det var lav sol, kunne jeg se skyggen av meg selv mot veggen når jeg stod på avsatsen. Og så gikk jeg ned og krøllet meg sammen i en av de røde Chesterfieldstolene ved peisen. Jeg pleide å bla i ukeblader og se på bilder av elegante damer med store hatter og mørke solbriller.
– Hvor gammel var du da?
– Fire…fem år. I begynnelsen var det en lek, en måte å gjøre meg interessant på, antagelig for å bli sett, men på ett eller annet tidspunkt må leken ha utviklet seg til noe mer. Det ble en vane, noe jeg likte å gjøre.
– Det er en interessant tanke. Jeg tror også jeg har lagt meg til vaner som følge av poseringstrang. Å jogge for eksempel. Jeg hatet det i utgangspunktet, men da jeg fant ut at en jente jeg var interessert i pleide å gå jogge rundt Sognsvann hver morgen, så begynte jeg å gjøre det samme. Og nå liker jeg det faktisk.
– Og så giftet du deg med henne?
– Nei. Hun gidder ikke jogge. Hun nedverdiger seg til å stå slalom dersom det er heis. Men fortsett. Det var ikke meningen å kuppe samtalen.
– Det er i grunnen ikke noe mer å fortelle.
– Har du gjort deg noen tanker rundt hvorfor du likte akkurat det stedet? Kan du ikke skisse det for meg.
_

-Det er klart jeg har tenkt over hvorfor det er  akkurat det stedet som oftest dukker opp i minnene. Et slags etterresonnement kan være at jeg opplevde det som å sitte i en hule, innerst i kroken, hvor jeg hadde utsikt til alt som skjedde. Men det var også noe med at det var noe solid som omga meg, de store og tunge stolene som jeg selv i tenårene ikke klarte å flytte på… følelsen av å være forankret i noe gammelt kanskje? Nei, jeg vet ikke. Jeg husker bare at det var en helt spesiell følelse å sitte der, og særlig om vinteren når det var fyr på peisen.
– Men du begynte med å si at du kom ned trappen, og at det var om morgenen, eller husker jeg feil?
– Neida. Men når jeg sier tidlig, så betyr ikke det at jeg var den første som stod opp. Lotte begynte klokken seks hver morgen, og pappa hadde som regel allerede gått på jobben.
– Jeg tenker ikke på tidspunktet, jeg tenker på opplevelsen, at den begynte på toppen av trappen.
– Det er vel en slags kronologi i fremstillingen min, men det må det vel være hvis det skal gi noen mening?  Jeg husker også at Lotte pleide å gi meg et glass melk og et halvt eple, når hun så at jeg satt der, men jeg syns ikke det er det rette stedet å begynne på.
– Jeg er enig i det, men det jeg tenker er at du beskriver en følelse. Når jeg ber om en skisse, så får jeg en slags plantegning.
– Hm… vil du jeg skal tegne det for deg, på ordentlig?
– Neida, men hvis du ser bort fra akkurat disse morgenstundene, er det noe annet du vil trekke frem?
– Det er så mye. Jeg husker for eksempel lokket på septiktanken.
– Hehe… vel… det var ikke akkurat sånne ting jeg tenkte på.
– Jeg husker loftet. Jeg husker atelieret til farmor. Jeg husker til og med hvordan det luktet der. Det var en helt spesiell lukt, litt metallisk og søtt med noe surt i samtidig. Jeg vet det ikke henger sammen, men… det var som om lukten var flytende, litt som olivenolje… eller kanskje mer som vaselin… du vet, noe man ikke kan skylle vekk med vann, fordi det ikke kan oppløses.
– En lukt som ikke kan oppløses?
– Høres det rart ut? Den lå i hele rommet, som en slags sanselighet, som om noe mørkt og kjelleraktig hadde blitt flyttet opp i lyset og hadde begynt å fordampe og blitt til en slags fuktig gass, eller til en slags ubestemmelig substans som … som bare lå i rommet.
– Var det ubehagelig å være der?
– Nei. Det var behagelig, så behagelig at jeg opplevde det som litt farlig.
– Hvordan da?
– Farlig kan være ganske fint, akkurat som et sagblad som spinner rundt, eller en nyslipt kniv. Det er kjempefarlig, men samtidig er det fascinerende deilig, akkurat som samurai-sverd. Det er sexy, på en måte.
– Jenter og sverd. Den kombinasjonen kommer jeg aldri til å skjønne.
– Er du ikke fascinert av det farlige? Kjenner du ikke hvordan det grøsser i deg når du sjekker med neglen om en kniv er skarp?
– Sjekker med neglen?
– Ja. Har du ikke lært det? Du gjør bare sånn… drar eggen over neglen. En skarp egg sitter fast i neglen, den lar seg ikke dra over neglen uten å skrape, slik som denne. Dette er en sløv kniv.
– Da lærte jeg det… men dette loftet, dette farlige og fascinerende loftet. Fortell mer om det.
– Det var lyst. Det var to store overlysvinduer som kunne åpnes med sveiv. Og så var det selvfølgelig et staffeli, og en gammeldags divan, hvor man kunne ligge og se opp på himmelen. Og så var det bunker med forskjellige sorter papir, og ruller med lerret, en arbeidsbenk hvor man kunne lage blindrammer, og en kasse med verktøy, forskjellige pensler, tuber med maling… jeg husker ikke alt. Og så var det selvfølgelig alle bildene som var stablet inntil veggene.
– Hvor er de nå?
– På loftet hos min far, håper jeg.
– Var det stort, rommet?
– Kanskje femti kvadratmeter, alt i alt.
– Var det et sted du var ofte?
– Nei. Bare tre ganger, som jeg husker. Det pleide å være avlåst. Det er kanskje derfor jeg husker det som spesielt. Hvor vil du egentlig med dette intervjuet?
– Jeg er bare nysgjerrig. Hva med biblioteket? Det har du nevnt ved et par anledninger.
– Mm… men det var på grunn av bøkene, ikke fordi rommet i seg selv var noe spesielt. Det jeg husker best er lukten av gamle bøker.
– Lukt er viktig for deg?
– Mmm. Jeg legger ofte merke til hvordan ting lukter.
– Apropos det, skal du ikke ha vin?
– Jeg drikker vann. Jeg har en hvit periode akkurat nå.
– Hvit periode?
– Mmm.
– Hvor lenge?
– Hvor lenge? En stund.
– En stund? Snakker vi om en uke eller en måned her?
– Det kommer an på.
– Kommer an på? Hva smiler du av?
– Du er bare så pågående.
– Så du har altså ingen idé om hvor lenge?
– Eh… ganske lenge, håper jeg.
– Det smilet… hallo? Du er ikke gravid vel?
– Gravid? Tja… la oss si det sånn at jeg tror det er en mulighet for at jeg er det.
– En mulighet for at du tror du er gravid?
– Det var ikke nøyaktig det jeg sa. Men sånn er det jo med dere menn. Dere har en irriterende evne til å høre ting på en slik måte at det gir dere en mulighet til å lage en morsomhet ut av det. Er det en genfeil?
– Oj!  Sa jeg noe galt?
– Hva var det jeg egentlig sa? Jeg sa at jeg tror det er en mulighet for at jeg er gravid, ikke at det er en mulighet for at jeg TROR jeg er gravid.
– Joda, jeg skjønner at det er alvorlig for deg. Det var ikke meningen å fleipe med det.
– Men ikke spre det, er du snill. Det er ingen ting som er sikkert ennå. Jeg har abortert før.
– Jeg er klar over det. Det var ikke meningen å fleipe. Jeg skal krysse fingrer og tær, for hva det er verdt.
– Beklager at jeg er litt irritabel for tiden, men jeg begynner å gå litt i metning av menn som misforstår alt med vilje. Det er så slitsomt i lengden, og det stjeler så mye energi.
– Du tar ikke deg selv litt for høytidelig da?
– Det gjør jeg sikkert… men jeg forstår ikke poenget. Er jeg fortsatt for ung til å bli tatt seriøst, eller er det fordi jeg er jente? Menn gjør jo ikke sånn med hverandre, og nå tenker jeg generelt, ikke i forhold til dette.
– Du opplever det kanskje ikke sånn, men dette skjer nok helt uavhengig av kjønn og alder. Det er en slags kultur, eller kall det gjerne en ukultur. Det blir helt feil å skylde på alder og kjønn i den sammenhengen. Og noen er alltid mere sårbare enn andre.
– Så jeg er bare sårbar når jeg reagerer på at menn vrir på det jeg sier?
– I det store og hele er det bare bagateller. Se stort på det. La det fare. La dem få sine øyeblikk.
– Det er irriterende. Jeg blir sliten av å måtte spesifisere hva selv enkle ord betyr.
– Og det er slitsomt med folk som spesifiserer og spesifiserer, til alle har glemt hva som egentlig spesifiseres.
– Du har sikkert rett.
– Se heller hvordan livet smiler til deg. Ny jobb, kanskje gravid, og så har du fått deg et nytt og flott hus.
– Ja? Likte du huset?
– Absolutt.
– Nå ble jeg glad.
– Det kan ikke ha vært billig.
– Jo. Det var faktisk det. Jeg fikk det til langt under takst.
– Og hva betyr det?
– Marginalt mer enn det du betalte for hytta.
– Det mener du ikke! Det må være noen som holder sin hånd over deg for tiden.
– I dette tilfellet var det en gammel venn av familien. Jeg pleide å sitte på fanget hans da jeg var liten.

_

Etterpå ble jeg liggende våken. Hadde jeg tatt meg vann over hodet?
Jeg var så sikker da pappa spurte meg en siste gang på vei opp trappen til advokaten for å  undertegne kontrakten.
Det er ennå ikke for sent å trekke seg.
– Og angre resten av livet på at jeg var så feig at jeg ikke turte?
– Du har mye av din farfar i deg.
– Er det positivt eller negativt?
– Det var begynnelsen til slutten da han pusset opp i åttifire. Det ble for mye gjeld.
– Han var gammel. Han klarte ikke å omstille seg da krakket kom noen år etter. Det har du jo selv fortalt.
– Du er helt sikker på at du vil dette?
– Ja.
– Godt.

Andreas hadde spurt etter budsjettet. Sannheten var at jeg ikke hadde noe budsjett, ikke noe tallfestet. Vi så på notatene hans og på bildene vi hadde tatt i tussmørket. Livet hadde vært enklere om jeg hadde kjøpt en innflytningsklar leilighet i stedet.
– Jeg får pante tomflaskene mine og spille på gaten… hvor mye trenger jeg?
– Nå begynner du i feil ende. Gi meg et tall, så jeg har noe å forholde meg til.
– Det kan jeg ikke.
– Er det Siv som betaler?
– I verste fall er det vel det… men jeg vil helst betale selv.
– Aner jeg en gryende konflikt?
– Nei. Det er ingen konflikt. Men det skal være mitt sted, uansett hva som skjer. Ingen skal kunne kaste meg ut. Det har jeg opplevd en gang for mye. Det er jeg som skal bo der, uansett hva som skjer, om så veggene raser rundt meg og jeg må fyre med møblementet og spille på gaten for å overleve.
– Jeg skal ikke blande meg i interne forhold, men du får tenke på det til i morgen. Jeg trenger en indikasjon på hva vi snakker om, rent økonomisk.

En indikasjon på hva vi snakker om… altså et budsjett, som jeg ikke hadde. Jeg hadde fått et estimat på hva det ville koste å reparere taket. Det var nok til at jeg hadde fått vondt i maven. Et budsjett…?
Det virket helt naturlig at Andreas overtok prosjektet. Jeg visste jo hva han var god for. Men hvordan skulle jeg forklare det for den arkitekten jeg allerede hadde?
Har man ingen problemer. så lager man seg noen.

Da jeg endelig sovnet, drømte jeg at jeg stod på den nedlagte holdeplassen på Valkyrie Plass og spilte gitar og sang sanger jeg ikke trodde på.
– Folk liker innerst inne det motsatte av deg, sa stemmen i hodet mitt, – bare se på Hillary Clinton!
– Det er søkt!
– Nei, nei, nei, nei! Hva var det Hillary sa på Sixty Minutes da hun skulle bli Amerikas føstedame? At hun ikke var noen liten kvinne “who stood by her man like Tammy Wynette”! Men hva gjorde hun da det kom til stykket, da Billy Boy lekte sigarleken med Monica Lewinsky? She stood by her man, som det høver seg en kvinne! Det er den sangen du skal synge. Stand by your man! Da kommer det klingende mynt i gitarkassen…  fra folks underbevissthet!

Men alle t-banene kjørte bare rett forbi.

 

Jeg lager kaffe, spiller Nashville Skyline på kjøkkenradioen, og føler meg våken, til tross for kun fem timers søvn.
If you’re traveling the north country fair
Where the winds hit heavy on the borderline…
Jeg smiler litt. Bob Dylan & Johnny Cash – to mastodonter i en sjarmerende form for maskulint samspill, der ingen av dem et øyeblikk gir ved dørene. Men det er en flott sang.

Jeg aner ikke hvem av oss det var som egentlig plantet idéen. For alt jeg vet kan den ha ligget som en spire i underbevisstheten min og bare ventet på å bli vannet, eller det kan være at Andreas sådde frøet da han fortalte om duften av bonevoks, sigarer og gammel cognac. Han hadde selvfølgelig sett bilder fra oppveksten min, og det var ingen hemmelighet at jeg fortsatt savnet det.
Det var én tanke som ikke slapp taket i meg etter den kvelden; muligheten til å gjenskape noe i ny drakt, ikke som en replika, men som en følelse.

Lay lady, lay…

Mamy… what time is it?
Hun snakker allerede mens hun er i trappen. Jeg hører lyden av nakne føtter mot hardt underlag. Shaya ser litt oppgitt på meg idet hun kommer inn på kjøkkenet.
– Hva er klokken egentlig?
– Godmorgen. Er du oppe allerede? Har du sett hvor fin sol det er ute?
– Yes. What time is it?
– Halv ni.
– In Miami?
– Hadde du tenkt å ringe Siv?
– She didn’t answer. My time is wrong.
– Hva mener du med det?
– I don’t know.
– Er du litt trøtt nå?
– Yes… did you do it?
– Do what?
– Ååå… du vet hva jeg mener. Har du stilt klokken min?
– Hvilken klokke snakker du om, Shaya?
– On the iPad!
Hun gjesper og ser på meg med en slags oppgitt forurettethet.
– Did you?
– Jeg har ikke rørt iPaden din. Du vet jeg ikke gjør det.
– Noen har gjort det. Hvorfor smiler du? Det er ikke noe morsomt.
– Jeg smiler fordi du er så søt. Hva har du lyst til å gjøre i dag?
– Jeg har lyst til å klippe håret mitt. Det er i veien når jeg sover.
– Jaha…? Hvorfor tar du av deg hårbåndet?
– Jeg vil ikke sove med det.
– Er du litt morgengretten i dag? Kanskje du skal sove litt mer før du står opp?
– No… jeg vil bade. Kan jeg det? Hva spiller du?
– Syns du det er fint?
– Yes.
Lay lady lay. Lay across my big brass bed.
– Det er Bob Dylan.

– Hvem er han?
– En gammel mann.
– Han høres ikke gammel ut.
What ever colors you have, in your mind…
– Har stemmen hans noen farge?

– Yes. Yellow, sort of yellowish.
– Vent litt, så skal jeg spille noe annet.
Jeg spoler tilbake til Girl from the north country og Johnny Cash.
– Hvilken farge har stemmen hans?
– Purple.
– Is everything purple or yellow?
– No.
– Min stemme da?
– You are also purple.
– Så stemmene våre ligner hverandre?
– Yes… no! Du har jentestemme!
– Så jeg har lilla jentestemme, og han som synger har lilla guttestemme?
– Yes.
– Har huset vårt noen farve?
– Brown.
– Is that good?
– Yes. Brown is good.
– Why?
– Because it’s like… heavy. Kan jeg bade?
– Okei… gå og tapp i vann, så kommer jeg etter.

Jeg lukker øynene og forsøker å tenke meg hvilken farge jeg opplever. Bor jeg i et brunt hus? Jeg klarer ikke å se det. Jeg lurer på om fargeoppfattelsen hennes er konstant eller om den forandrer seg over tid. Vi har jo snakket om dette før.
Det tar litt tid før jeg finner det. Det er bare en liten notis i dagboken min, samt et par bilder. Det er fra våren 2011, første uken i mai. Jeg har blogget om det også, kan jeg se.
Jeg tenkte ikke så mye over det på den tiden. I mellomtiden har jeg derimot blitt klar over at ganske mange faktisk opplever at nesten alle inntrykk kan forbindes farger. Selv gjør jeg det i mindre grad.

Whatever colors you have, in your mind.
Det er nødt til å handle om fargene på orgasmen… at jeg ikke har tenkt på det før…

Det er varmt. Femten grader i solen. Vi spiser frokost ute. Vår første utendørs frokost i det nye huset.
– Dette er vår første utefrokost i det nye huset vårt, Shaya. Eller, vi skal vel egentlig si morgenmad.
– Det er lettere å snakke dansk hvis jeg later som om jeg har vondt i maven.
– Er det noe du har funnet ut?
– Mmm. Jeg kan høre det.
– Jeg syns du klarer det ganske fint når vi er i butikken.
– Det er mye vanskeligere å snakke dansk med deg enn med de som er danske.
– Men jeg er jo dansk.
– Ikke på ordentlig. Du snakker ikke som de danske.
– Det er fordi vi kjenner hverandre på norsk.
– Også på engelsk.
– Snakker jeg ikke ordentlig engelsk heller syns du?
– Ikke sånn som Siv.
– Men hun er oppvokst på engelsk, akkurat sånn som deg.
– Men jeg snakker ordentlig norsk.
– Ja, det gjør du. Og snart snakker du ordentlig dansk også. Du lærer fort.
– Yes… kan vi bo her for alltid?
– Hvis vi vil.
– Hvor lenge er det til hun kommer?
– Alice? Om et par timer tror jeg.
– Nei, ikke Alice! Hvor lenge er det til babyen kommer?
– Det er fortsatt fem måneder til.
– Men hvor mange dager?
– Én dag mindre enn i går.
– Jeg husker ikke hvor mange det var i går.
– Ett hundre og elleve. Var det ikke det vi regnet ut?
– Kan jeg se på bildene?
– Det kan du vel. Du vet hvor de ligger.
Jeg hører gummisålene hennes som smekker mot det harde gulvet når hun løper inn for å hente dem. Jeg bare håper hun er like entusiastisk etter fødselen. Da eier hun meg ikke lenger, ikke på samme måte, og det er jeg litt usikker på hvordan hun vil takle. Men det skal vi snakke om senere, når det nærmer seg. Jeg har en plan….

_

Jeg var nervøs og fikk assosiasjoner til tannlegen mens jeg ventet. I hodet mitt surret det tanker jeg aldri hadde hatt før; uro og worst case scenarier. Hva om noe er galt, hva om jeg bærer på et misfoster, hva om jeg har et barn som blir pleietrengende hele livet?
I brosjyren kunne jeg lese at alle gravide får tilbud om ultralyd allerede i uke tolv, slik at man kan avdekke misdannelser på et tidlig stadium. Det tilbudet fikk jeg ikke i Norge. I Norge er man visst motstandere av tidlig ultralyd, enten fordi Norge føler at de ikke har råd til å ta kostnadene ved noe slikt, eller fordi man i Norge er redd for sorteringssamfunnet.
Hva med meg? Er jeg redd for sortering? Ville jeg fjerne et misdannet foster, eller ville jeg ta belastningen ved å bære det frem, bare for å oppleve at det får et liv hvor det kan observere en verden av friske og raske mennesker, mennesker som er gitt muligheter de selv aldri får? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke hva det vil si å leve et liv uten normal førlighet eller normale evner. Blir man misunnelig på resten av verden, eller aksepterer man sin skjebne og er lykkelig for å ha fått et liv? Ville jeg fortsette å leve om jeg ble lam? Ja… jeg ville vel det, for hvordan skulle jeg ellers få vite hva som skjedde? Men jeg har minnene om et normalt liv. De som ikke har det, føler det kanskje annerledes, på alle måter…
Jeg visste ikke hva jeg ville velge, og tenkte plutselig at jeg i min situasjon på en måte var herre over liv og død… at samfunnet hadde gitt meg et valg jeg ikke visste om jeg var i stand til å ta. Jeg tenkte på noe jeg hadde lest, at i Danmark ble det ikke lenger født barn med misdannelser eller Downs, kun potensielle friske arbeidere.
Jeg lot blikket vandre. Jeg hadde ondt i maven og hadde ikke lyst til å tenke på hverken sortering, samfunnsøkonomi eller etikk. Jeg så på kunstverket som prydet veggen – et slags moderne potet-trykk av en stork. Det var kanskje meningen at det skulle virke beroligende?
Så var det min tur.
Det ble en tre kvarter lang opplevelsesreise jeg var fullstendig uforberedt på.

Notat:

Smekk – smekk. Jeg hører den velkjente lyden av noen som tar på seg plasthansker. Jeg er nervøs og helt nødt til å si noe. Jeg må snakke, holde en slags konversasjon i gang, for å holde tankene samlet og nervøsiteten i sjakk.
– Hva heter et sånt apparat?
– Det heter en sonograf. Sono kommer fra latin, sonus, som betyr lyd.
– Kan man være sikker på at det ikke er skadelig for barnets hørsel?
– Lyden ligger langt utenfor det hørbare området, fra to megahertz og oppover, om det sier deg noe.
– Ikke så mye. Mega? Det betyr en million, ikke?
– Det er tusen ganger hurtigere frekvens enn vi kan høre… selv som nyfødt. Kan du trekke kjolen opp?
Stemmen er mørk og behagelig messende, nesten litt automatisk. Jeg tenker at om tyve år er det en robot som gjør dette, og da trenger jeg ikke bli litt småflau over at jeg kun har en minimal blekrosa truse på meg. Om tyve år kanskje man tar ultralyd på seg selv, hjemme, med en liten scanner? Om tyve år…. da er det kanskje Shaya som er gravid.

– … sånn… da skal vi… bare slapp av… ligger du godt… dette er din første ultralyd?
Jeg merker at pulsen min er høy, så høy at det er nødt til å merkes. Det burde den ikke være. Pust med maven og kjenn vekten mot underlaget.
– Ja. Jeg har bodd i Norge.
– Nåh… du er i uke nitten?

– Ja.
– Er du nervøs?
– Litt. Merker du det? Jeg aner ikke hvorfor.

Uke nitten… omtrent halvveis allerede. Tiden har gått fort. Det summer et sted i rommet, antagelig fra ventilasjonsanlegget. Så dukker bildet opp på skjermen. Først som en litt uskarp bue, men så kommer alt i fokus og jeg ser et lite ansikt med klare trekk. Det er med ett som om all spenningen i meg slipper taket. De små bevegelsene, de tydelige hendene som åpner seg og lukker seg – jeg klarer plutselig ikke å holde tårene tilbake.
– Unnskyld. Jeg så at han kjente på ansiktet sitt…han er så… menneskelig.
Jeg får et smil og en Kleenex, som om den lå parat fordi det var forventet at jeg skulle trenge en.
– Dette ser jo riktig bra ut. Ryggsøylen er fin… og hjertet…
Ordene glir i hverandre mens jeg får status oppsummert. Jeg registrerer bare at alt er som det skal være, følger med på skjermen og kjenner en utrolig lettelse i meg. Alt er som det skal være… takk Gud… og Jomfru Maria.
– Vil du vite hvilket kjønn det er?
– Nei… eller forresten… jeg tror jeg vet det. Det er en gutt, er det ikke?
– Vil du se?
Fristelsen og nysgjerrigheten blir for stor.
– Hvorfor ikke?
Et lite sannhetens øyeblikk.
– Nei? Det er en jente!
– Javisst.
– Så utrolig!
– Det er jo femti prosent sjanse, eller førtini femtien i favør av gutter, om jeg skal være korrekt.
– Wow… hvorfor er det det, forresten?
– Fordi gutter lever et farligere liv. Du er ikke skuffet?
– Nei, overhodet ikke. Tvert imot.
En jente. Innerst inne har det hele tiden vært det jeg hadde mest lyst til at det skulle være.
Det er som om noe helt nytt fester seg i meg. Jeg får vite at hun er noe over fjorten centimeter lang, at hun har et sterkt og friskt hjerte med raske slag, og at hele hennes opplevelsesunivers er lyd.
– Kan hun høre allerede?
– Javisst. Hun har allerede kunnet høre et par ukers tid.
– Men, når du sier opplevelsesunivers, betyr det at hun allerede har en bevissthet?
– Ja, en form for bevissthet må vi kunne kalle det. Bevisstheten oppstår ved produksjon av signalstoffer, det vi kaller nevrotransmittere, og den produksjonen kommer normalt i gang i uke søtten.
– Tenker hun?
– I den forstand at opplevelsen av variasjoner i det hun hører vil skape gjenkjennelighet hos henne, vil man nok kunne si hun tenker.
– Men, er hun bevisst at hun eksisterer?
– Det er vel et filosofisk spørsmål, men i og med at hun har opplevelser, kan man nok si at hun har en form for bevissthet om at hun finnes, ellers ville hun ikke kunne oppfatte lyd.
– Men det er kun en logisk slutning som vi kan trekke, ikke noe et foster kan tenke?
– Nei. Det kan vi nok med sikkerhet gå ut fra.

– Har hun andre følelser? Merker hun bevegelse, for eksempel? Kan hun våkne dersom jeg skulle gjøre noe voldsomt, for eksempel om jeg faller? Kan hun kjenne smerte?
– Kjenne smerte… det vet vi lite om. Men ettersom talamus er utviklet, så vil nok smerte bli registrert, selv om den ikke blir behandlet, for å si det sånn. Dette er et område vi ennå ikke vet nok om.
– Så altså… om hun skulle bli abortert nå, ville hun teoretisk kunne oppleve det som ubehagelig?
– Det vet vi ikke. Har du
– Nei! Gud forby! Jeg kom bare til å tenke på at de som tar abort så sent som i uke tjueseks umulig kan vite hva de gjør. Gir man fosteret noe smertestillende, sovemedisin kanskje, før man dreper det?
– Ikke det jeg vet. Men dette er et område som ligger utenfor min kompetanse.
– Beklager. Jeg ble bare… det er bare så utrolig at… herregud… … så hun kan høre hvis jeg synger for henne?
– Javisst. Hun kan høre stemmen din, hjerteslagene dine… til og med fordøyelsen din. Det er lyder hun liker.
Lyder hun liker… lyden av meg.

Jeg har tusen spørsmål, og får svar på nesten alt jeg spør om, både om hva som kommer til å skje med meg videre, og hva som kommer til å skje med barnet.
En jente… det er en helt ny tanke – et helt nytt konsept.
– Har dere tenkt på svangerskapskurs?
– Nei. Jeg har tenkt at naturen vet hva den gjør.

Jeg har to hjerter – to hjerter som banker – ikke i takt, men allikevel sammen. Jeg elsker henne allerede før hun er født.
Jeg har to hjerter inni meg.

_

Shaya skyver tallerkenene tilside og sprer bildene utover bordet. Det er særlig ett bilde hun kommer tilbake til hver gang – et bilde hvor vi helt tydelig kan se trekkene, nesten uvirkelig skarpt og tydelig.
– Er det sånn hun kommer til å se ut?
– Når hun blir født er hun mye større. Dobbelt så stor, minst. Jeg tror ikke vi kommer til å kjenne henne igjen fra bildene.
– Hvor stor var jeg da jeg ble født?
Jeg viser henne med hendene.
– Første gang jeg så deg, så var du kortere enn avstanden fra albuen min og til hånden min. Jeg kunne holde deg på én arm, og bruke hånden min som hodepute for deg.
– Og så smilte jeg til deg.
– Ja. Det gjorde du. Og du var veldig interessert i håret mitt. Men det kan du ikke huske?
– No… men du har sagt det før. Det er litt rart.
– Hva da?
– At alle har vært så små. Det er litt rart å tenke på at vi har ligget inni en mave uten å få noe å spise.
– Vi får mat gjennom navlestrengen. Så vi spiser egentlig akkurat det samme som mammaen vår spiser.
– Kanskje hun spiser noe vi ikke liker?
– Kanskje det? Men det kan vi ikke gjøre noe med når vi ligger der inne. Da er vi nødt til å spise det vi får.
– Alle barn liker jordbær.
– Du likte sitron da du var liten. Det var så surt at hele ansiktet ditt vrengte seg, men du spiste det allikevel.
Vi ser på hverandre, smiler til hverandre, hun forsøker å hekte håret bak ørene, men det vil ikke bli der. Hun ser på hendene sine, litt hvitere på innsiden enn på utsiden, smiler til meg og trekker på skuldrene, akkurat som Siv pleier å gjøre når vi har sett på hverandre en stund uten å ha noe å si. Jeg ser så mye av Siv i henne… og så mye annet.
– Du har blitt så stor, Shaya. Det har gått så fort.
– Husker du alt fra jeg var liten?
– Det meste.
– Var det du som passet meg?
– Vi delte litt på det, Siv og jeg. Vi delte på deg, så vi fikk ha deg litt hver.
Hun ser på bildene igjen, skygger for solen med hånden, og kniper øyene sammen.
– Skal dere dele på henne også, når hun blir født?
– Det tror jeg nok. Vi får se hva hun vil. Det er ikke bare vi som bestemmer. Hun må få bestemme litt selv også.
– Bestemte jeg også hvem jeg ville være hos da jeg var liten?
– Ja… jeg tror du gjorde det. Jeg håper i hvert fall det.
– Kommer pappaen hennes hit når hun blir født?
– Hvis han vil. Jeg tror nok han gjør det.
– Skal han bo her, sammen med oss?
– Nei. Det skal han ikke. Men han kan bo her en gang i blant, hvis han har lyst.
– Hvordan er han? Hvordan ser han ut?
– Han er ganske gammel.
– Så gammel som grandpa?
– Nesten. Han har to andre barn også. To jenter som snart er voksne.
– Hva heter de?
– Det vet jeg faktisk ikke… det burde jeg egentlig vite.
– Bor han sammen med dem?
– Nei. Ikke nå lenger. Men han besøker dem hele tiden.
– Pappaen min kommer aldri og besøker meg.
– Det kan det vel tenkes at han gjør, hvis vi inviterer ham. Skal vi gjøre det?
– No… he doesn’t like me. He has another family.
– Of course he likes you! Hvem har sagt det? Alle foreldre elsker barna sine. Det er bare litt vanskelig for ham når han bor i en annen by. Det er langt å reise.
– Men du kom. Det er mye lenger.
– Jo, men det er ikke det samme. Jeg kunne heller ikke komme så ofte jeg hadde lyst til, fordi jeg hadde så mye å gjøre.
– Fordi du måtte skrive?
– Ja. Og så måtte jeg finne et hus til oss.
– Men du kom og hentet meg.
– Jeg sa jo jeg skulle det.
Hvor langt tilbake klarer hun å huske? Da hun var liten ble hun engstelig bare jeg forlot henne noen minutter for å gå på toalettet, og etterpå klamret hun seg til meg, som om jeg endelig kom tilbake etter å ha vært borte i en evighet. Det håper jeg hun har glemt.
– Husker du noe vi gjorde da du var liten?
– Jeg husker vi malte rommet mitt.
– Husker du hvorfor?
– Fordi jeg kommer fra Afrika?
– Mm. Vi fant et bilde i den boken du fikk av Carl. Husker du den? Har du den fortsatt?
– I don’t know…
– Tenker du ikke så mye på Afrika lenger?
– No.
– Husker du fra noe før det? Før vi malte rommet ditt?
– Jeg vet ikke hva som var før… var jeg i barnehagen?
– Husker du noe fra barnehaven?
– Yes. At du kom og hentet meg.
– Mm. Du har alltid visst at jeg kommer og henter deg når jeg sier det? Du har aldri tvilt på det?
– No.
Hun rister på hodet og ser ned, fikler litt med servietten, bretter den sammen og åpner den igjen et par ganger, før hun krøller den til en ball og legger den på tallerkenen.
– Pappa kommer aldri og henter meg.
– Vil du han skal gjøre det?
– No, men jeg vil at han skal ha lyst til det.

Hun begynner å rydde av bordet på eget initiativ – plasserer tallerkener, kopper, glass og bestikk på brettet, og bærer det inn på kjøkkenet. Etterpå løper hun ned til postkassen for å hente avisen.
Hun har forandret seg, tenker jeg, de siste tre månedene har gjort noe med henne – gjort henne mer voksen på en måte. Blikket hennes har blitt eldre – ikke konstant – men jeg ser i blant at det er noe gammelt i øynene hennes når hun ser på meg.
Jeg blir sittende og se etter henne, langbent og mager, akkurat som Siv. Sort og lilla, og det krøllete håret som flagrer som en sky bak henne. Hun er som skapt for å danse ballett, tenker jeg, kanskje det er det hun skal begynne med? Hun trenger å sysselsettes.

Så er hun tilbake, og lett andpusten legger hun avisen på bordet foran meg.
– Værsågod! Det var bare avisen. Ikke noe annet.
– Er du full av energi i dag?
– Yes. Hvorfor kan vi ikke ta radioen med ut?
– Det har jeg fortalt. Det er ikke batteri i den. Den må ha ledning.
– Men kan den ikke ha ledningen med ut? Jeg vet hvor ledningene er.
– Jeg tror vi må ha en spesiell leding som er laget for å være ute. Kanskje vi skal sykle til butikken og kjøpe en? Det er sikkert en frisør i nærheten også, så kan du få klippet deg.
– Kanskje Alice kan klippe meg?
– Har du ikke lyst til bli med i butikken?
– Kanskje Alice kommer mens vi ikke er her. Da går hun kanskje igjen.
– Neida, det gjør hun ikke. Hun vet hvor nøkkelen ligger, og hun kan koden på alarmen. Husker du den?
– Yes. Vet du hva Alice har lært meg? Hvordan man skreller kiwi.
– Jaha? Og hvordan gjør man det?
– Du legger den i kjøleskapet om natten, og så er den lett å skrelle om morgenen når vi skal lage smoothie.
– Det visste jeg ikke.
– Og så har hun lært meg å lage humus.
– Humus? Jaha? Syns du humus er godt?
– Det er kjempegodt.
– Laget dere det da jeg var i Warszawa?
– Yes.
– Kanskje du kan lage det til meg en gang?
– Vi kan lage det når Alice kommer.
– Du liker Alice?
– Yes.
– Men du syns det var litt skummelt da hun skulle passe deg?
– Bare med én gang. Ikke da du hadde gått.
Hun blar litt i bildene igjen, og finner tilbake til det samme bildet hun alltid ser på.
– Hva skal hun hete?
– Det har jeg ikke bestemt meg for ennå. Helena kanskje… eller Julia, etter oldemoren min. Hva syns du?
– Julia er fint. Shaya, Cecilia og Julia. Alle slutter på ja.
– Det er sant. Gleder du deg litt?
– Yes… når kommer Siv tilbake?
– Snart, håper jeg.

_

They say the night time is the right time, to be with the one you love…

I blant tenker jeg at jeg må høres ut som Chewbagga i Star Wars når jeg sender mine klynk ut i natten. Det hjelper å tenke sånn, for da kan jeg smile litt av meg selv, ta meg selv litt mindre høytidelig og fortelle meg selv at jeg bare er kåt og lengter etter en hjelpende hånd… eller noe sånt, og at jeg bare ønsker at noen skal se meg, eller i det minste se på meg, i mine intime øyeblikk.
Over seksti prosent av alle amerikanere sier de lukker øynene når de har sex. Hva er sex uten blikkontakt? Det er jo det som er spennende, når man gjør sine mest intime og mest private ting mens man ser noen i øynene.

Vi fikk fire dager. Beskjeden kom den dagen vi planla å reise til Oslo for å hente bilen. Arveoppgjøret var komplisert. Hennes nærvær var ønsket. Snarest.
Jeg koblet meg ut av lykkeboblen og kjørte henne til flyplassen.
– Hvor lenge blir du?
– En uke, kanskje to? Jeg må til Fresno. Det er mammas slektninger som…
– Jeg orker ikke engasjere meg. Sorry.
– Jeg vil ikke bare gi det fra meg. Du forstår det?
– Jada. Vi trenger at vi kan få.
– Du! Det er ikke det det handler om, det handler om hva som er rett og riktig! Jeg vil ikke la meg føkke av…
– Jeg har forstått det. Go get them!
– Du er ikke sur på meg?
– Neida… jeg er vant til å klare meg alene. Jeg skal nok holde sengen varm… etter beste evne.
– Døh!
– Jeg bare fleiper. Nå må du gå.
– Takk for at du tar deg av Shaya.
– Akkurat det trenger du ikke takke for. Det er jeg som skal takke for at jeg får ha henne.
– Jeg er tilbake til påske i hvert fall.
– Okei… nå må du gå.
– Hvordan klarer du bare å skru av?
– Hva mener du?
– Det er som om du bare kan skru av alle følelsene dine og sette deg selv i praktisk modus. Hvordan gjør du det?
– Er det ikke det vi har lovt hverandre, å ta alt som det kommer?
– Jeg visste det allerede første gangen jeg traff deg. En dag kommer du til å få meg til å angre på at jeg ble født.
– Ikke si det. Det kommer jeg aldri til å gjøre.
– Jeg mister alt hvis jeg mister deg.
– Du gjør ikke det. Du mister meg ikke… hvis du ikke vil.
– Hva med Alice?
– Alice? Men… herregud! Alice og jeg har kjent hverandre siden vi var små.
– Men du ligger med henne?
– Hvorfor tror du det? Hvem ligger du med når du er i Miami? Jeg ligger ikke med Alice. Vi har ikke hatt sex siden… lenge siden. Jeg har ikke sex med noen som helst for tiden, nesten ikke med meg selv engang… nå må du gå,  ellers rekker du ikke flyet.
– Jeg trodde…
– Kyss meg da… på ordentlig.
– Her? Mens alle kan se oss?
– Plager det deg at noen kan se at du kysser en jente?

Once I had mountains
in the palm of my hand
And rivers that ran through ev’ry day
I must have been mad
I never knew what I had
Until I threw it all away…

Nashville SkylineBob Dylan.
Jeg hadde et vagt minne om at jeg hadde hørt den før.

Da jeg leverte bilen tilbake til pappa, var den en CD fattigere.

– Is it rolling, Bob?

So far, so good. Steady as she goes…

_

____

_

21
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tekst. Bookmark the permalink.

61 Responses to Is it rolling Bob?

  1. avatar sjalle says:

    Husker det var litt oppstyr rundt Nashville Skyline. Nashville var jo en ting, men Dylan hadde til og med fått ny stemme. Visstnok fordi han hadde lagt av seg vanen med 60-80 sigg/dag. Tynn og snill og ufarlig liksom. Sjekk (du har nok hørt det) latterkicket hans i starten av “Bob Dylan’s 115th Dream” (Bringing it All Back Home). Noen oktaver lavere får en si. Kanskje han bare skulle fortsatt å røyke… ? eller kanskje ikke 😛





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har lett litt etter den latteren til Bob Dylan, men har ikke hatt noe hell med meg.
      Mitt kjennskap til Bob Dylan må jeg bare tilstå er svært overfladisk. Jeg har lest at han har utgitt 35 album, men med unntak av de siste par dagene, har faktisk bare hørt 3 av dem. Det begynte med Slow Train Coming som jeg fikk på kassett. På den tiden trodde jeg BD var en litt sliten kristen-artist – en av disse som mener seg kallet til å misjonere i hver eneste verselinje. Senere forstod jeg at han hadde skrevet noen av mine absolutte musikkfavoritter, som “This Wheel’s On Fire” og “All along the watchtower” – begge forsåvidt med bibelsk innhold, men langt fra misjonerende. Det er tydelig at han er en mann som alltid har kjent sin Bibel og har hentet mye inspirasjon derfra.
      “John Wesly Harding” har jeg også hatt på kassett, og nå har jeg altså Nashville, som jeg har stjålet av min far.
      Det jeg har visst om Bob Dylan, har i grunnen ikke vært annet enn det som kom frem i “I’m not here” – som forøvrig var en temmelig speisa filmopplevelse hvor bl.a. Kate Blanchett og Richard Geere fremstilte Bob Dylan. Filmen viser med all tydelighet hvor opprørt det gikk an å bli over at en folksinger plutselig fikk strøm i gitaren, når strømkabelen blir dramatisk kappet med øks. Jeg aner ikke om det er sant, men det er noe av det jeg busker best fra filmen, sammen med en fake motorsykkelulykke for å slippe unna alt maset.

      Jeg begynner å like ham litt mer nå… :)





      • avatar sjalle says:

        Latteren er der den, på originalinnspillingen (LP’en). Fikk forresten litt vann på mølla nå … All along the Watchtower er (som alle vet) laget i en adskillig mer “tung på labben” -versjon av Jimi Hendrix, en versjon som Dylan etterpå adopterte og brukte selv. Litt mindre allment kjent, i dag i alle fall er nok Julie Driscoll sin tolking av Wheels on Fire (nice hat …). Forøvrig mener jeg at alle bør sjekke ut dobbelt-lp’en “Blonde on Blonde”. En milepæl rett og slett :)

        1





        • avatar Cecilia says:

          Fant latteren, på Vimeo. Det er merkbar forskjell ja, på stemmen hans.
          Jeg har dukket litt ned i Bob Dylan etter den forrige kommentaren din, og tenker at det var ikke Bob Dylan som lo, det var Robert Zimmerman. Og kanskje grunnen til at dette faktisk er med på utgivelsen, ligger i nettopp dette, at han som sitt alter ego, Bob Dylan, skal spille inn Bob Dylan’s 115th Dream. Det rimer godt med teksten.
          Med få unntak, som f.eks. i Positively 4th Street, pakker han inn observasjonene sine i et slags poserende orakelspåk som skjuler like mye som det avslører. Det gjør Bob Dylan veldig spennende som projeksjon.
          Bob Dylan, som figur, fremstod som en New York hipster, mens Robert Zimmerman er en collage drop-out fra en småby i midtvesten.
          På Nashville Skyline hadde Robert Zimmerman jaget Bob Dylan ut av Bob Dylan, og erstattet ham med seg selv.
          Det er ikke så merkelig at det vakte reaksjoner på den tiden, men når man hører den tidligste musikken hans med kunnskapen om hvor han senere endte opp musikalsk, så er det helt tydelig hvor både de musikalske røttene hans og den intellektuelle ballasten hans er fundamentert.

          Blonde om Blonde er lastet ned og lyttet på fra start til slutt. Jeg har hørt noe av det før. Takk for inspirerende tips :)

          Hm… Sad eyed lady of the lowlands – gjenkjenner vi Long, long, long fra Beatles White Album?

          1





          • avatar sjalle says:

            Well, selvfølgelig uten at jeg kan si det med sikkerhet så tror jeg Robert Zimmermann og Bob Dylan var, og er en og samme person og at de forskjellige uttrykkene han har valgt opp gjennom årene er et direkte resultat av hvor han var der og da, som person, kunstner og samfunnskritiker. Nashville Skyline er i det store perspektivet et sidespor.
            Startet som hipster. Ok, har aldri hørt han omtalt som det. Har alltid trodd at han hadde et litt ironisk forhold til hva han ble oppfattet som. Som f.eks. en .. “humdinger – Folk singer” :)
            Om Sad Eyed Lady kan Songfacts opplyse at;
            “This song is about Sara Lownds, who was Dylan’s wife at the time. The title of the song was created from her name: SAd eyed lAdy of the LOWlaNDS.”
            Om det er riktig aner jeg ikke. Høres litt tullballkonspiratorisk ut. Andre sier den gjennom sine bibelreferanser signaliserer Dylans overgang til kristendommen, eller at den egentlig refererer til Maria Magdalena (etc..). Godt jobba syns jeg å prestere tekster som kan tolkes så vidt. Beatlesmelodien du nevner har så vidt jeg har observert bare en ting til felles med Sad Eyed Lady, og det er valsetakten. :)





            • avatar Cecilia says:

              Jeg har lest litt rundt omkring.
              Om Blonde on Blonde:
              Al Kooper described the album as “taking two cultures and smashing them together with a huge explosion”: the musical world of Nashville and the world of the “quintessential New York hipster” Bob Dylan.

              Jeg sier ikke at det er plagiat, men
              hør på melodien når Dylan synger strofen “Sad-Eyed Lady of The Lowlands”
              og så hører du på Beatles “How could I ever have lost you – When I loved you. ”
              Det er den samme melodiske vendingen.

              Bibelreferansene er så gjennomgående i tekstene hans at det vel er litt drøyt å hevde at akkurat Sad-eyed lady skulle signalisere et skifte av religion.
              Dylans ( temporære?) konvertering fra jødedommen til kristendommen, er i grunnen ganske merkelig. Den kan kanskje forklares med at han ønsket å misjonere? Jødedommen er jo en ikke-misjonerende religion. Jødene tar avstand fra misjonering, og mener det er helt feil å omvende noen. Jeg aner ikke om det er en plausibel forklaring, men det var nå det som dukket opp først da jeg begynte å tenke over det.
              En annen forklaring kan være at han skiftet religion fordi han hadde lyst til å spise cheeseburgere og andre utsøkte amerikanske delikatesser som jøder ikke har lov til :)





  2. naturglede naturglede says:

    Men fortsettelsen da???? Jeg får vel vente da, og det gjør jeg gjerne. :) Tommel igjen selvfølgelig! 😀





    • avatar Cecilia says:

      Joda, jeg er her fortsatt :) , og jeg skal forsøke å komme meg up-to-date.
      Tiden strekker ikke helt til for øyeblikket. Vi bor fortsatt litt i et flyttelass, særlig nå som Siv’s ting har kommet fra Miami, og våren og solen har avslørt saker og ting som må ordnes hist og pist. Man blir ikke arbeidsledig i et gammelt hus, uansett hvor mye det er pusset opp.

      Tusen takk for tommel og kommentar. Glad for at du leser :)





  3. avatar Hilde says:

    “Jeg har to hjerter inni meg”
    En herlig setning. Og en betydning å bli glad av… også som “tilskuer” :)

    Jeg synes noe har endret seg i tekstene dine og jeg liker det. Kanskje er det drivet i alt som skjer rundt deg, kanskje er det at fokuset virker mer rettet utover. Uansett hva det skyldes så opplever jeg en mer åpen Cecilia. Nå har du vært åpen om hendelser og detaljer tidligere også, så det er ikke den form for åpen jeg mener.
    Jeg tenker mer på en egen form for letthet.
    Men det er hva jeg leser. Men uansett hva det er eller skyldes, jeg liker det :)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Ja… to hjerter, og nå er det bare 97 dager igjen…

      Det er spennende tanker du fremsetter, og jeg tror jeg forstår hva du mener. Det er noe som har sluppet taket i det siste. Jeg har skrevet litt om det i dagboken min, uten egentlig og tenke over om det reflekteres i måten jeg skriver på, men det er så mye som har skjedd samtidig, at det blir omtrent umulig å resonnere seg frem til årsaken.

      Her er det sol og 16 grader.
      :)





  4. avatar Breiflabben says:

    Lukt og minner, den sterkeste kombinasjon av sanser og opplevelse. Jeg fikk assosiasjoner til min egen oppvekst hos bestefaren min nå, fra verkstedet hans og kanskje mest fra den lille salongen hvor han hadde alle sine sjømann- og rederigjenstander framme. Det var gamle bøker i den salongen også :-)
    Det er ikke første, og sikkert ikke siste gang, jeg er enig med Hilde i opplevelsen det er å lese noe fra deg.
    Jeg ble litt rørt av visse deler i teksten din, ei lita jente på vei, Shayas energi og spørsmål og dine egne assosiasjoner. Det treffer og setter egne tanker og kanskje minner i sving.
    Kom hjem fra seks dager på Hurtigruta i går. Endelig kan jeg få skikkelig kaffe igjen. Den var det eneste negative ved reisen :-)
    En reise med Hurtigruta er den flotteste sjøreisen i verden. Verdens flotteste kystlinje. Ja bortsett fra noen kilometer i søndre Vestfold da 😉
    Thumbs up :-)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Det er vel midnattsol i nord-Norge nå? Jeg har bare vært i Tromsø i mørketiden.
      Jeg misunner deg den turen med Hurtigruta, til tross for kaffen. Vi har snakket om å ta den turen flere ganger, men det har blitt med tanken.
      Kanskje noen kilometer i søndre Vestfold gjør samme nytten? :)

      Veldig hyggelig at du er med og legger igjen melding. Tusen takk :)





  5. avatar sjalle says:

    til:Cecilia
    Ok, greitt, du har helt rett – når det gjelder akkordløpet :)





  6. avatar geitost says:

    Tittelen på ditt siste innlegg kom meg plutselig til minne da jeg leste i dag en politisk reklame jeg nettopp fikk i postkassen, i forbindelse med det kommende Europa-parlementsvalget : der var det fortalt i hva hvert land i EU er best. Partiene vet ikke hva de skulle oppfinne for å fange potensielle velgere sin interesse (siden de har ingenting lenger å si, så snart det gjelder Europa).
    Så lærte jeg at Irland er best i Melodi Granp Prix, Ungarn i Nobel pris, Italia i kaviar produksjon (???), Estonia i ateisme, osv av samme nivå, og Danmark : i lykke !

    Vel, i slike omstendigheter, jeg innrømmer jeg hadde gjerne stemt for en parti som ville ha “Denmark” som program, men merkelig nok, selv om uttrykket “den danske sosiale modell” har blitt en sjøorm i mange år her til lands, så snart noen referer seg til denne modellen som en mulig fremtidsretning for det franske samfunnet, så får den bare alle folk rundt til å sette seg på sin høye hest og skrike i kor, fra høyre : “ned med med de frihetdrepende byråkrater !”, og, fra venstre : “ned med de kapitalistiske sosial-forrædere”, og jeg ikke nevner disse, av økende tall, som ikke skriker lenger fordi de vill nettopp ikke høre det minste ord om noe som helst som hender utover landets grensen, som virker for dem å være områder enda lengere unna og mer ubebodd enn planeten Mars.

    Sånn er de meste enige i et felles slagord : ” Danmark, nei takk ! ”
    Så synes jeg for min del at stien til lykken har blitt ganske smal her nede i det siste …
    Bedre imitere deg, og flytte dit, kanskje … ?





    • avatar Cecilia says:

      Danmark som lykkens land. Man er lykkeligere som rik og uykkelig enn som fattig og ulykkelig.
      Jeg tror Danmarks lykke, sett i økonomisk perspektiv, handler om noget så enkelt som at de aller fleste dansker har et jobb å gjøre – at de har en grunn til å stå opp om morgenen. Det er lav arbeidsløshet i Danmark, og således svært få som som opplever det stigmatiserende i å stå udenfor arbeidsmarkedet. I Danmark er det bruk for alle, og derved øker også anerkjennelsen av hverandre som viktige mennesker i samfunnet.
      Ellers handler det om noe så enkelt som tillit – at man har en tendens til å stole på hverandre som mennesker allerede ved første møte. Vi ønsker ikke å tro stygt om hverandre, og vi har som utgansgspunkt at vi skal skape hygge rundt oss.

      Samfunnsstrømningene i Danmark er vesensforskjellige fra i Norge. Jeg opplever en generell følelsen av at vi selv har innflytelse på hvordan vi vil styre vores liv. Det er mindre regelrytteri og lang færre fordømmende pekefingre her enn i Norge.

      Slik jeg ser det, ligger den største forskjellen mellom Frankrike og Danmark i den konstitusjonelle forfatningen, Frankrike som republikk, Danmark som monarki.
      Et kongedømme høres i utgangspunktet langt hyggeligere ut enn republikk. Dronningen sitter ikke på oppsigelse, slik en president gjør, og vil således ikke kunne utgjøre noen trussel på samme måte som en president. Hva har egentlig en valgt president å tape, i det lange løp? En monark har et helt kongerike å tape. Da oppfører man seg annerledes. Kanskje det ligger en sjel i monarkiet, en sjel som aldri vil kunne finnes i en republikk? Forståelsen av at dette for alltid ble tapt den gang hodene rullet og det blå blodet fløt i gatene for to hundre og femten år siden, er kanskje med på å forme den lett interessante idéen om at det kan finnes et sosialistisk monarki, og at dette utopiske landet hvor noe slikt kan eksistere, heter Danmark.

      Jeg tror den danske modellen er en konsekvens av vår nære tilknytning til det europeiske kontinentet parret med vor tilknytning til de andre nordiske lande.
      Danmark, i enhver forstand, er egentlig en slags hybrid – et land som i bunn og grunn forskrever seg i en smertefull spagat for å gi en aura av troverdighet til lojaliteten i sin tilknytning til både Skandinavia og kontinentet.
      Danmarks dilemma er at landet har et uforløst tilknytningsbehov, og et like uforløst tilknytningsproblem. Danmark er et barn som tillitsfullt og ukritisk setter seg på fanget til enhver ukjent som har et fang å tilby, men som spretter ned like fort som det har satt seg, dersom det dukker opp et behageligere fang å prøvesitte.

      Mitt bilde av Danmark:
      Danmark er en smilende, frodig og formfull blondine på søtten år som soler seg toppløs i en kurvstol på havnen.

      2





      • avatar geitost says:

        Har monarki så mye med “den danske modellen” å gjøre ? Kanskje har du noen grunn til å påstå det, men jeg tviler litt at det monarkiske prinsippet i seg selv er tilskrekkelig til å forklare en vesentlig del av den danske lykken – selv om jeg må innrømme at jeg aner ikke hvilken rolle dronningen, for eksempel, spiller egentlig i Danmarks offentlige liv, og derfor om hun har noen sosial nytte.

        Mine tviler kommer faktisk ut fra en samtale jeg hadde med forfatteren Per Pettersson, som forklarte meg hvordan han følte forskjellen mellom det kongelige huset i Norge og disse i Sverige og Danmark i hvert sitt forhold med folket. Og ifølge hans beskrivelse – må jeg ta hans ord på det ? – monarkiet i Danmark står langt mer på avstand fra folket enn i Norge, i den grad at jeg nøyaktig har det litt vanskelig å foretille meg at den danske kongelige familien kan ha en virkelig innflyttelse på danskernes lykke. Tenk bare at, sett fra her, begrepet “monarki” har først og fremst ansiktet til Kate Middleton…

        (NB – en liten historisk nøyaktighet/digresjon : Frankrike har blitt en monarki på nytt i løpet av mestparten av 1800 tallet, og er en fast republikk bare siden 1870. Ikke så lenge siden, egentlig. Men de fleste foretrekker generelt å glemme det som ikke bekrefter de grunnleggende myter. )

        Jeg likte veldig mye ditt bilde av Denmark – selv om jeg hadde sikkert vært litt skremt om jeg hadde truffet en slik jente, som denne du beskriver, på havnen. Men hvis det er snakk om métonymie : med å bytte ut, helt intuitivt, ordet “Danmark” med “Cecilia” mens jeg leste den, jeg oppfattet overhodet din tilbakemelding som et lignende selvportrett, og smilte ved tanken at den beskrev essensen av noe som, mere enn typisk dansk, var først og fremst deg selv som individ, som produktet av en særlig fler-geokulturell opplevelse. Og et rørende bilde, tror jeg.

        PS. Jeg glemte å spørre : hvorfor finnes det en sort firkant på ansiktet ditt i bildet du refererte til i din kommentar nr. 8475?





        • avatar Cecilia says:

          Det danske monarkiet har langt større avstand til folket enn det norske. Ja, det kan jeg være enig i, og jeg ser det snarere som en fordel enn som en ulempe. Det SKAL være avstand mellom monarken og folket.
          Hvor var det franske folket da de hadde sitt monarki? Det var i opprør, fordi de følte at monarken ikke var på folkets side. Vi opplever ikke at Dronningen utnytter oss og ikke er på folkets side. Vi elsker henne, faktisk. Danmark er hennes land og vi er hennes folk. Hun har gitt oss, folket, frihet til å dyrke demokratiet i sitt rike. Vi har blitt gitt den friheten. Vi har ikke tatt den.
          Kan det gjøre oss lykkelige?
          Ja, selvfølgelig.
          Vi har ikke trengt å ta vår frihet med makt, som dere følte at dere måtte. I mine øyne har dere drept noe vesentlig i deres egen sjel da dere drepte for fote, og det er for meg en så banebrytende prosess at jeg tror den for alltid vil ligge der som et samvittighetskval og et destabiliserende element i folkets grunnleggende opplevelse av republikken Frankrike. Frankrike er et stjålet land. Det har ingen identitet utenfor sin egen kultur. Og derfor blir også kulturen den eneste identitetsbyggeren dere har og som dere kan by oss på. Som Europas mest besøkte land, viser dere stolt frem Versailles, selve symbolet på alt dere drepte. Hva leser man mellom linjene?

          Misforstå meg ikke, jeg elsker Frankrike, men jeg tror dere mistet litt av sjelen hver gang giljotinen falt. Jeg tror og håper hver eneste franskmann i sitt hjerte visste at det var galt.

          Hvorfor en sort firkant?
          For å opprettholde illusjonen, selvfølgelig. Hvordan kan en franskmann stille et slikt spørsmål :)





          • avatar geitost says:

            til:Cecilia
            Du synes å dømme 1700-tallets franskmenn for en utålelig vold mot kongen sin – nesten som om de hadde kaldblød begått en forbrytelse – og nåtidens franskmenn for å være stolt av å ha en sådan voldsom fortid.
            Jeg er litt overrasket, fordi det som får deg til å reagere synes meg ikke å være det den offisielle historien forteller : Ludvig XVI var elsket av sitt folk. Hans død var et uhell av Historien, som hendte nesten tilfeldigvis på grunn av spesielle omstendigheter i løpet av en politisk veldig forvirret periode.

            På ingen måte hans død hadde vært et planlagt prosjekt. Revolusjonens mål var opprinelig ikke å kjempe mot ham, ikke mot monarkiet heller, men bare mot geistlighetens og adelens privilegier, som kvelte folket. Det førte først til foreslaget av et konstitusjonelt monarki, som kongen aksepterte : den 14. juli 1790, ble arrangert den store “Fête de la Fédération”, presidert av Ludvig XVI selv, med 100.000 mennesker vennlig samlet rundt ham, i minnet av stormen på Bastillen som hadde skjedd forrige året.
            Situasjonen var ganske lovende. Mange var glade og håpfulle, i et samlet land. Bortsett fra adelen og den høye geistigheten, som nektet den nye styreformen, og hadde flyktet utenlands for å forberede en militær gjenerobring av sin tapte makt. Så lenge Ludwig XVI forble i midt av sitt folk, alt gikk bra for ham, men da han prøvde å flykte hemmelig med hele familien, og ikke klarte til slutt, så tapte han både sin myndighet og sitt folks tillit. Han ble fanget, og siden de europeiske landene prøvde å angripe militært Frankrike for å redde ham og gjenopprette eneveldet, så ble han innsatsen, og senere offeret, av et veldig voldsomt politisk spill, som overgikk ham som individ.

            Hvis den historiske rollen av den 1989-revolusjonen har vært å formidle overgangen av Frankrike fra eneveldet til et konstitusjonelt monarki, så må man anse at hele prosessen varte rundt 40 år. Napoléon ble det første forsøk å gjenopprette en form for monarki, og etter 1815, det er Ludwig XVIII, broren til den drepte Ludwig XVI som arvet tronen, som om Ludwig XVI hadde overlevd hittil uten barn, og ingenting hadde skjedd i mellomtiden !

            Og etter Ludwig XVIII sin død, så ble den tredje broren som ble kongen under navnet Karl X. Men de to sistnevnte var allerede fra en annen tid, og etter dem, året 1830, franskmenn begynte en andre revoslusjon, veldig mindre voldsom og mye kortere enn den første, for å etablere en ny styreform som ikke ennå var en republikk, men heller en konstitusjonelt monarki på nytt, med den nye kongen Louis-Philippe, nettopp som de hadde prøvd første gangen med Ludwig XVI, 40 år tidligere, men hadde vært forhindret av motsetningen fra de reaksjonære kreftene som ville ikke slippe taket.

            Så. Hva leser du mellom linjene, hvis jeg forteller at det var den unge III.de republikken som etablerte, året 1880, at den nasjonalsdag skulle feires hvert 14. Juli, i minnet av denne monarkiske “Fête de la Fédération” som hendte 90 år før under ledelsen av kongen Ludwig XVI – han som ble etterpå dømt for forræderi – som det største symbolet av enhet for et samlet land ?

            Ja, bortsett fra et par uforbederlige leninistere (5-10% av dagens befolkningen ?), “hver eneste franskmann i sitt hjerte visste at det var galt.” Og liker å minne på den Ludwig XVI fra 1790 framfor den fra flukten til Varennes.

            Landet ble ikke stjålet, synes jeg. Det endret, veldig sakte, istedet. Derfor snakket jeg om myter – og du hadde rett å nevne illusjoner – når det gjelder franskmenns såkalt revolusjonære ånden.

            Versailles ? Hmmm… Et politisk verktøy, og en genial oppfinnelse av Ludwig XIV for å få adelen å bøye seg foran seg og akseptere den nye makt. Nøyaktig som giljotinen omkring 100 år senere !

            Paléet selv kostet omkring dobbelt så mye liv som giljotinen gjennom “La Terreur” tiden (det er fortalt om 30.000 døde blant arbeiderne under byggeperioden), men resultatet er sikkert mer interessant å besøke i dag. Noe å være stolt av ? Jeg har ingen definitiv oppfatning.
            Faktisk, jeg ikke bodde der i denne tiden, om du husker godt …
            (for øvrig : jeg skylder deg noe viktig jeg har nylig forstått om Versailles, men det blir for en annen omstendighet… ).

            Vel. Neste 14. Juli jeg skal ta min kjærreste i favn for å få henne danse rundt i lyden av et trekkspill noen sted i Paris gatene, og sånn skal vi feire sammen, en gang til, minnet på den “Fête de la Fédération” og dens langvarig håp om en lykkelig fremtid i et forsonet land.
            Og kanskje også den herlige ankomsten av en liten brunette derborte i blondinenes land… God natt, til dere.

            2





            • avatar Cecilia says:

               På skolen lærte vi at det var folkets enorme misnøye med å måtte bære omkostningene ved å finansiere en krigslysten konge som førte til opprøret og erklæringen om borgernes suverene rett til frihet og rett til å gjøre motstand mot undertrykking. Skolelærdom medfører selvsagt kun kjennskap til den forenklede historien, og blir gjerne også preget av måten den blir formidlet på. I mitt hode har det blitt til at Frankrike feirer revolusjonen og avskaffelsen av monarkiet. Quatorze-Juillet feires ved å hylle republikken med en storslått militærparade, til minne om stormen på Bastillen ( Bastilledagen), i skarp motsetning til i Norge, der nasjonaldagen ikke hyller militærvesenet, men feires med barnetog på Karl Johan og avsluttes med en hyllest til kongen.
              I Danmark tar vi en bajer.

              Det er tusen ting å henge fingrene i for tiden, så jeg nøyer meg med dette, og sier tusen takk for flott kommentar :)

              1





  7. Sjalle & Cecilia: Dylan _er_ den kvintessensielle hipsteren hvis man bruker den opprinnelige betydningen av ordet, i stedet for dagens betydning. for en ganske presis forståelse av hva ordet opprinnelig betydde kan man lese Norman Mailers klassiske essay “The White Negro: Superficial Reflections On The Hipster” fra 1957, som altså er fem før Dylan debuterte.

    Hepp!





    • avatar sjalle says:

      OK. Merkelig nok endrer det ingenting hva man nå eller den gang kalte/kaller han/det for, i allle fall for meg. Det som er merkelig er vekten som tillegges en eller annen sekkebetegnelse for hva ett eller annet/det skulle være. Som om det endrer fakta, opplevelsen av, og gud vet hva. Filateli i motsetning til å være der….
      Dylan var en hipster. So what ? Slik “faktakunnskap” eksisterer ikke lenger, som kunnskap, i dagens wikiworld. Jeg gadd ikke google det en gang. Men takk for hjelpen :)





      • hehe, at Dylan med rette kan kalles hipster (eller ur-hipster) forandrer selvfølgelig ikke noens opplevelse av hans musikk. jeg ville bare nevne det – og anbefale interesserte å lese Mailers essay, som er veldig godt.

        her er det Neil Young og Barstool Blues i Bergensnatten 😀

        peace, man 😀





    • avatar Cecilia says:

      Man må selvfølgelig forstå uttalelser i lys av den tiden de omhandler. Begreper som f.eks. hipster, er nødt til å tilpasse seg, ellers møter de sin utløpsdato ganske raskt.
      Jeg har akkurat “oppdaget ” Dylan, kan man si, og syns det er veldig spennende å dykke litt ned i den tiden da fenomenet Bob Dylan oppstod. og tusen takk for tipset om The White Negro. Jeg fant den i Dissent Magazine, og kikket så vidt på den. Nå er jo den skrevet noen år før USA ble med i Vietnam-krigen, og det var mye som forandret seg etter det.

      Equality, I spoke the word, as if a wedding vow.
      But I was so much older then,
      I’m younger than that now.

      Dette er “hipsteren” Dylan som proklamerer sitt politiske frafall som 23-åring. Han skulle ikke være protest-sanger, han skulle være en observatør.
      Jeg syns den tidlige Bob Dylan er et ganske spennende bekjentskap. :)





      • avatar sjalle says:

        Joda. Bruken av ord og begreper som ikke skiftes ut blir, i tilbakeblikk, en form for tidsangivelse. MEN, ordet “hipster”, i dagens nyhetsbilde ser ut til å være overtatt av motebransjen. Det er måten du kler deg på som liksom skal signalisere hva du mener om saker og ting. Alt er blitt statements, lite endring der mao.

        (ordet) gjenoppstod fra midten av 1990-tallet som betegnelse for trendsettere og tilhengere av «hippe» subkulturer som retromote, uavhengig film og musikk, alternative tegneserier og annen ungdommelig populærkultur
        (wikipedia)

        Ganske typisk da, at siste utgave av Time, spesialutgaven “the (world’s) 100 Most Influential People” har et svart-hvitt cover med liksom-ikke-sminka Beyoncé i underbuksa, og seriøst jeg-er-bare-menneske-jeg-óg -blikk. – The world’s most influential piece of ass ? :P





        • avatar Cecilia says:

          Omtrent 40 % av av befolkningen i den vestlige verden er teenagers. Tar man med oss som nærmer oss midten av trettiårene, er prosentdelen over 50.
          Da John Lennon proklamerte at The Beatles var mer populære enn Gud, skapte det avisoppslag på linje med bombingen av Nagasaki. I dag kan vi godt si at Beyonce er mer populær en Gud uten at en eneste avisredaksjon utenfor Vatikanet så mye som leer på øyelokkene.
          Og faktum er at et slikt utsagn er fullt i overensstemmelse med sannheten.

          A nice piece of ass – den mest diskvalifiserende attributt en artist kan bli belemret med dersom hun vil bli tatt seriøst. For meg er Beyoncé en like dedikert og seriøs artist som noen Bob Dylan noen gang var, og det er ikke utseendet hennes som har gitt henne status som en av verdens aller beste sangere og mest bejublede artister.
          Her er hun, usminket hva stemme angår. Man skal være rimelig tonedøv om man ikke hører hva hun har å by på.





          • avatar sjalle says:

            Ja, Bob synger jo som en kråke i forhold, men er hun obligatorisk lesing på amerikansk videregående ? hvordan kommer hun til å ligge an når hun nærmer seg 70 ? Kven kveit. Å sammenligne dem er håpløst og unødvendig :) Jeg bare nevnte dette med Beyoncé for å illustrere et helt annet poeng ….

            …innrømmer på tampen at jeg har et spesielt nært forhold til kråker, og ravner





            • avatar Cecilia says:

               Nei, Beyoncé blir neppe obligatorisk lesning på amerikansk videregående, men det er heller ikke Beethoven, Caruso, Paganini eller Elvis. Men innflytelsesrike var de alle.
              Selvfølgelig er det fortærende ergerlig at en 31 år gammel syngeberte er på listen over verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker, og kanskje særlig når hun er så til alt overmål appetittlig skapt fra naturens side at enhver bladfyk med sans for økonomisk vekst utnytter hver gitte mulighet til å distribuere kontrafeien hennes på forsiden av blekka.
              Sjakkfantomet vårt er visst også på den listen. Hvem kommer til å lese ham?

              Det ligger ingen desavuering av Bob Dylan i min beundring for Beyoncé, akkurat som det ikke ligger noen desavuering av Bob Dylan i min beundring for Frank Zappa. Sistnevnte blir neppe obligatorisk lesning på amerikansk videregående, men det burde han blitt. Han har forresten en søt, intelligent og godlynt parodi av Bob Dylan på “Zappa in New York”… take it away Bob…

              Vel… det poenget du nevnte… forresten… hva var det som gikk meg hus forbi her?

              Bare for å rydde all tvivl av veien: Du inspirerte meg til å dykke litt dypere i Bob D, og det er jeg veldig glad for. Han er vel verdt et dypdykk.

              … og jeg har også et nært forhold til ravn… særlig de sorte :)

              1





              • avatar sjalle says:

                (surra med kommenteringen, – bare slett den uinnloggede)

                Årsaken til det der med obligatorisk lesing for videregående er selvfølgelig at Dylan regnes for å være en poet. Tror ikke det er særlig mer komplisert enn det

                Poenget som gikk hus forbi… Well, det var snakk om hipsters. Opprinnelig en betegnelse på en attitude som nok gikk litt dypere den gang enn den anvendelsen det har i dag, – et nesten rendyrket motebegrep.

                På samme vis som begrepet “innflytelse” i dag er en merkelig graut, i alle fall ifølge et av verdens ledende tidsskrift som i sin spesialutgave over verdens 100 mest innflytelsesrike personer fronter hele sulamitten med en syngedame i underbuksa. Jeg tillater meg å kalle det overfladisk, markedstilpasset produksjon.

                Når det gjelder Beyoncé så tror jeg det vil være vanskelig å finne særlig mange fans av henne blant oss som vokste opp med radio luxemburg, yardbirds, bob dylan, small faces, beatles/stones, the who, led zeppelin, roxy music, pink floyd (før dark side of the moon), fleetwood mack (før rumours) med flere.
                Du får bare prøve å tilgi oss når vi ikke klarer høre forskjell på “hitsa” hennes og når vi mener at Amerikaland har oppfunnet en ny slags musikk som er såpass forutsigbar, repeterende og luksuriøst poserende at den garantert lar seg programmere. Musikkvideoen har på sett og vis føkka musikken totalt. – Viser litt ræv, skrev og rist på “the goods”, få noen mill til videoproduksjonen, så kan omtrent hva som helst klimpres og synges.

                Men Dylan dykking er bra. :)

                PS: “buut they charged me double… for Sundayyy!!”..hehehe.. for god dylan parodi så kan du også sjekke the Heebie Geebies’ grusomme variant. De har forrsten tatt for seg flere andre også. Øll-ut-nesen type humor, for meg i alle fall :)





          • avatar marthon says:

            Hei 😉

            En liten kommentar, bare.

            Du skrev: “Omtrent 40 % av av befolkningen i den vestlige verden er teenagers. Tar man med oss som nærmer oss midten av trettiårene, er prosentdelen over 50.”

            Det virker som en litt underlig statistikk om det da ikke er u-land du refererer til.

            Og blir det ikke litt krampaktig å inkludere alle opp til midten av 30-tallet i begrepet “tenåring”? Ville du synes det var en naturlig inndeling da du var 13 – eller 19?
            Da inkluderer du jo nesten hele kvinnens kjønnsmodne del av livet og en og annen som faktisk har rukket å bli besteforelder.

            Eller kanskje det er slik at 34 er det nye fjortis! 😉

            1





            • avatar Cecilia says:

              Omtrent 40 % av av BEFOLKNINGEN er teenagers. Tar man med oss som nærmer oss midten av trettiårene, er prosentdelen over 50 – altså av BEFOLKNINGEN!
              Det øker selvsagt ikke antallet tenåringer, eller utvider tenårene til midten av tredveårene.
              Litt vanskelig, absolutt, dette med språk og forståelighet. Jeg skal skjerpe meg. :)

              Poenget var å vise nedslagsfeltet til Beyoncé – at hun har omtrent halvparten av den vestlige befolkningen som potensielle fans. Da har man også innflytelse. Derfor er det i grunnen ikke så merkelig at listen over de 100 mest innflytelsesrike ikke utelukkende består av “kloke” menn. :)

              1





              • avatar marthon says:

                Ehm … Jeg forstår fortsatt ikke hvordan du får aldersgruppen 13-19 år (sju årskull) til å utgjøre 40 prosent av befolkningen.

                Og dersom det å være under 35 (altså være i ferd med å bli, være eller ha vært tenåring for inntil 15 år siden) med nødvendighet medfører at man er potensiell fan av og under innflytelse av Beyoncé, burde vel det samme argumentet gjelde for veldig mange andre personer i samfunnet. Nesten alle nordmenn blir for eksempel gamle en gang og er dermed potensielle fans av Erik Bye.
                😉





                • avatar Cecilia says:

                  Prøv dette spørsmålet på google:

                  How many percent of the population are teenagers?

                  :)





                • avatar Cecilia says:

                  Jada, dette gjelder andre grupper av befolkningen også. Eksempelvis er alle nordmenn over 18 år potensielle kunder for Vinmonopolet.

                  Forutsatt at befolkningen eldes sammen med Erik Bye, så vil nok dyrkelsen av Erik Bye kunne holde seg.
                  Vi som eldes sammen med Beyonce , vil antagelig følge med henne videre i karrieren hennes. Det er antagelig noe naturlig ved denne prosessen :)





  8. avatar marthon says:

    til:sjalle
    Hei Sjalle – og Cecilia, Captain Calypso m.fl.,

    Noen betraktninger om hipstere, «nice pieces of ass» og gode tekster …

    Sjalle skrev: «Hipsters – opprinnelig en betegnelse på en attitude som nok gikk litt dypere den gang enn den anvendelsen det har i dag, – et nesten rendyrket motebegrep.»

    Er «hipster» et motebegrep?
    Kan vi si at 40-tallshipsterne var dypere enn dagens hipstere?

    Det er vel i grunnen et poeng at hipstere IKKE er de som FØLGER moten. De er de som i frenetisk jakt på være annerledes skaper, eller i alle fall først snapper opp, trender – og ligger i FORKANT eller ute PÅ SIDA av den. Wiki nevner blant annet «a varied non-mainstream fashion sensibility». Slik jeg oppfatter det, er det denne sensitiviteten for nye strømninger som er det sentrale. I det øyeblikket en hipster ikke har gode nok antenner til å kvitte seg med klær og musikksmak og andre livsstilsmarkører før de har blitt mote / mainstream, opphører han/hun umiddelbart å være en hipster. Av samme grunn er det selvmotsigende at noen definerer seg selv som en hipster.

    Det er et interessant fenomen at dersom en vesentlig del av befolkningen prøver å vise sin individualisme ved å være alternative og ironiske, og dette på en måte blir det nye mainstream, vil hipsteren bare overta det som før var symbolene for det seriøse og konforme. Det viktigste er jo å skille seg ut.

    Wiki har et sitat:
    “While mainstream society of the 2000s (decade) had been busying itself with reality television, dance music, and locating the whereabouts of Britney Spears’s underpants, an uprising was quietly and conscientiously taking place behind the scenes. Long-forgotten styles of clothing, beer, cigarettes and music were becoming popular again. Retro was cool, the environment was precious and old was the new ‘new’. Kids wanted to wear Sylvia Plath’s cardigans and Buddy Holly’s glasses — they revelled in the irony of making something so nerdy so cool. They wanted to live sustainably and eat organic gluten-free grains. Above all, they wanted to be recognised for being different — to diverge from the mainstream and carve a cultural niche all for themselves. For this new generation, style wasn’t something you could buy in a department store, it became something you found in a thrift shop, or, ideally, made yourself. The way to be cool wasn’t to look like a television star: it was to look like as though you’d never seen television.”

    Det framstiller hipsteren som et ALTERNATIV til en overflatisk mainstream-kultur.

    Men … jeg veit ikke om jeg er heeelt enig i det, eller at det gjør ham dypere.

    Jeg har i grunnen tre bekjente som hver på sin måte har mye av hipsteren i seg, men vil her fordype meg i én:

    Han er en veldig hyggelig og sosial fyr som jobber i et reklamebyrå, har halvlangt hår, en (litt retro eller tidløs) klesstil som ikke kan plasseres innenfor det vanlige motebildet, og stadig er å finne et eller annet sted ute på byen. Han drakk grappa, leste Wired og frekventerte Barcelona regelmessig allerede i forrige årtusen. Han er selvfølgelig først ute med alt fra Apple. Han er veldig god til å konversere og kan snakke om det meste – selv om han har en viss forkjærlighet for temaer som splatter-filmer, tegneserier, japanske «chindogu»-oppfinnelser, apper, gadgets, fotografering, elektronisk 70-tallsmusikk, gamle synther og obskure politiske konspirasjoner.

    Han eier visstnok en stor mengde antikviteter og har betrodd meg at han har «tusenvis av bøker». Han har fortalt at han har skrevet noen bøker selv også, men når jeg sier at det kunne ha vært interessant å lese en av dem en gang, blir han litt flyktig. Han bor i en loftsleilighet med lite plass til bokhyller, og både antikvitetene og de tusenvis av bøkene (inkludert de han har skrevet selv) ligger visst lagret et eller annet sted. Dessuten valgte forlaget av litt uklare grunner å oversette noen av bøkene til andre språk og utgi dem på andre markeder.

    Tidligere, i en litt utflippa periode da han bodde i Oslo, var han visst fotograf for en masse kjente band og hevder å ha hatt en del speisa opplevelser med bl.a. Jokke. Han later til å være ekspert på veldig mye og har alltid en masse han vil fortelle meg (mye av dette er han visst veldig overrasket over at jeg ikke kjenner til). Men alt ligger alltid akkurat litt i utkanten av det jeg selv har kjennskap til og er alltid litt for obskurt eller diffust til at det lar seg kontrollere. Han er alltid tilsynelatende «in the know», men likevel blir jeg aldri noe særlig klokere av å snakke med ham.

    Mitt inntrykk av hipstere: De er OK en gang i blant og i overkommelige doser. Det er OK å ha et par av dem i vennekretsen eller rundt bordet, men ikke å bli «cornered» av en. Jeg føler meg aldri helt 100 % vel med dem. Det ligger litt i hipsterens natur at han aldri kan forplikte seg helt, åpne seg helt, identifisere seg helt med noe eller å gå helt seriøst inn i noe, for da risikerer han å bli stuck med et image som kan bli utrendy i neste uke. Dermed blir hipstere alltid litt flyktige og vanskelige å få tak på. Jeg blir i grunnen alltid sittende og lure … Hva ved deg (meninger, smak, interesser) er egentlig ekte og ikke posering? Hvor er egentlig personligheten bak alle lagene av flyktig symbolikk og image?

    Men på den annen side: Var det noe annerledes på 40-tallet? Var ikke jazz- og bebop-hipsterne også først og fremst posører?

    ***

    «Amerikaland har oppfunnet …»
    Eller musikere har latt seg inspirere av impulser fra alle verdenshjørner og musikkindustrien har pakket den og markedsført den og latt folk få det de ville betale for. Og det finnes tydeligvis visse formler som gjør det mulig å treffe det minste felles multiplumet for populærmusikalsk smak, og fagmenn som kan hjelpe oss med dette. Men er skjer dette bare i Amerikaland? Tja Beyoncé og flere har tydeligvis hatt behov for hjelp fra et par karer oppe på Heimdalsmyra for å klare akkurat dette.

    Musikkvideoen ga oss vel egentlig tilbake mye av det som var der i utgangspunktet. Etter et mellomspill på noen tiår der musikk hovedsakelig bare ble nytt som lyd fra radioer og platespillere, atskilt fra et visuelt inntrykk av artisten som man f.eks. fikk når man så en fyrrig spillemann på låvedansen eller en opera- eller varieté-sangerinne på scenen. Det er ikke noen hemmelighet at man kan ha fordel av å spille på sex og shake one’s booty også når det det ikke er et kamera til stede, og at det å være over snittet appetittlig skapt fra naturens side og markedsføre seg selv som en «nice peace of ass» øker oppmerksomheten og fyller plassene foran scena – og er til glede for alle som liker å se på kvinnelige former i fri bevegelse. T&A er da bare en del av produktet.

    Sjalle: «Når det gjelder Beyoncé så tror jeg det vil være vanskelig å finne særlig mange fans av henne blant oss som vokste opp med radio luxemburg, yardbirds, bob dylan, small faces, beatles/stones, the who, led zeppelin, roxy music, pink floyd (før dark side of the moon), fleetwood mack (før rumours) med flere.»

    Det er åpenbart en vesentlig kvalitetsforskjell på tekstene, men jeg ser for meg at voksne på 60-tallet sa noe lignende:
    «Når det gjelder denne Bob Dylan, tror jeg det vil være vanskelig å finne særlig mange fans av ham blant oss som vokste opp med Nordahl Grieg, Knut Hamsun (før han ble nazi-sympatisør), «De fire store» og de litterære klassikerne ellers.»

    Ellers synes jeg de eksemplene du drar fram er litt pussige i forhold til det litt nostalgiske synet du vil argumentere for.
    Radio Lux var ikke på noen måte opptatt av å spille musikk med dype tekster, de var blant de første radiostasjonene som nesten utelukkende pøste ut kommersiell, tanketom pop.

    «Well, be-bop-a-lula, she’s my baby
    Be-bop-a-lula, I don’t mean maybe
    Be-bop-a-lula, she’s my baby
    Be-bop-a-lula, I don’t mean maybe
    Be-bop-a-lula, she’s my baby love
    My baby love, my baby love»
    … og sånn.

    Beatles startet med helt intetsigende tekster og begynte først å bry seg om å legge noe i tekstene da de ble så store at alt de gjorde fikk oppmerksomhet. Dessuten skrev de (i likhet med Dylan) delvis tekster som var kryptiske bare for å være kryptiske – for å drive ap med journalister, kritikere og andre som de visste ville sette seg ned og analysere tekstene deres i hjel.

    Som innbitt beundrer av musikken til Pink Floyd (uten at jeg noen gang har dyrket personene bak) stusser jeg på at du er opptatt av å begrense dem til perioden før «The Dark Side of the Moon» i denne sammenhengen. OK – dette er helt på siden av poengene i kommentaren din, men jeg får likevel lyst til å utdype dette.

    Musikalsk har jeg nok mest sans for det de gjorde før dette vannskillet, men … når det gjelder tekster og innhold? De begynte med single-tilpassede psykedeliske snutter i Syd Barretts ånd og gikk etter hvert over til lengre, eksperimentelle, komposisjoner bygget opp rundt enkelte temaer/riff, som live ofte ble strukket ut til 10-20 minutter med improvisasjoner (og delvis var ment som en lydkulisse for en psykedelisk performance med bl.a. filmprojektorer mot scenen). Tekstene og titlene i denne tiden var ofte naivistiske (spesielt på «The Piper at the Gates of Dawn»), science fiction-inspirert eller bare en lek med lyder som passet til rytmen (som i «Astronomy Domine»: «Floating down, the sound resounds around the icy waters underground»). Etter hvert kom en del nærmest pastorale naturskildringer som i «Grantchester Meadows», «Green is the Colour», «Fat Old Sun» og «Echoes».

    Det er først når Roger Waters begynner å grave i sjelslivet sitt (og traumene sine) og tar grep om tekstskrivingen – fra og med «Dark Side» at tekstene begynner å bli interessante.

    Jeg synes for eksempel at teksten til «Time» er veldig god.
    (http://www.lyricsfreak.com/p/pink+floyd/time_20108616.html)

    Dylan har skaffet seg evig berømmelse som protestsanger med bl.a. «Masters of War» og «Blowing in the Wind», og det er absolutt gode, poetiske og poengterte tekster, spesielt for sin tid, men av alle antikigstekster foretrekker jeg Roger Waters’ «When the Tigers Broke Free»,

    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


    , som er en del av musikken til filmen «The Wall» men ikke kom ut på plate før i 1982.

    «… And the Generals gave thanks
    As the other ranks held back
    The enemy tanks for a while.
    And the Anzio bridgehead
    Was held for the price
    Of a few hundred ordinary lives.

    «… my eyes still grow damp to remember
    His Majesty signed
    With his own rubber stamp»

    «… And no one survived
    From the Royal Fusiliers Company Z
    They were all left behind,
    Most of them dead,
    The rest of them dying.
    And that’s how the High Command
    Took my daddy from me.»

    Jeg innrømmer gjerne at sangstemmen (i likhet med Dylans) ikke er all verdens, og at arrangementet er i overkant pompøst, men den er et så intenst personlig og sårt vitnesbyrd om krigens meningsløshet at jeg lar meg røre til tårer hver eneste gang. Roger Waters vokste opp uten far fordi kompaniet til faren fikk i oppgave å holde igjen et tysk motangrep (etter landgangen ved Anzio i Italia) – en liten stund. Det ligger en bunnløs bitterhet i teksten – spesielt i ordene «for a while», «a few hundred ordinary lives» og “and that’s how the High Command took my daddy from me”.

    Jeg mener det er en av de mest geniale (i hvert fall i betydningen virkningsfulle) tekstene som noen gang er skrevet.

    1





    • avatar sjalle says:

      I de senere årene, hver gang “hipster” har dukket opp i media (les: nettaviser) så har det utelukkende dreiet seg om mote. Da jeg nevnte radio luxemburg var det ment som en tidsmarkør. Har aldri påstått at de beflittet seg på å fronte dype ting, det var en kommersiell stasjon, men påstanden din om at stasjonen “nesten utelukkende pøste ut kommersiell, tanketom pop” er faktisk feil, – fullstendig på jordet (Pat Boone ligger litt før min tid). Drit som Herman Hermits, the Hollies og the Monkeys var det selvfølgelig mye av, og det var flere enn meg som fikk fnatt da de under “the Battle of the Giants” satte opp the Beatles mot the Monkeys.

      Uansett var det stasjonen der jeg hørte mange av mine senere storfavoritter for første gang. Husk at Norge den gang led under en populærkulturell svartadauen frontet av Arne Bediksen og Egil Monn Iversen (uff, nå ble jeg nesten litt kvalm), Det Nye hadde sin faste spalte “Show og plater i skuddet” som ble eid av en dust med toupé, og de som ville spille inn musikk måtte gjennom nåløyet til Nor-Disc (les: Arne Bendiksens sensur og tidsriktige smak). Radio Luxemburg var stort sett eneste redningen i mange år. Ja, og selvfølgelig NRKs “ti i skuddet” en gang i uken, men det var mye pottitt, og tullballer som skrev ting i musikkspaltene; Da the Doors ga ut “Hello I love You” ble de i VG omtalt som en gjeng forfylla ølbokssvingere uten substans overhodet.

      Hvis du er i 80-90 åra så er det godt mulig at dine foreldre digget Nordahl Grieg og co. Hjemme hos meg gikk det mye i Ray Conniff, Shirley Bassey og Mahalia Jackson og elvisplatene til min storesøster(som senere introduserte meg for bl.a. Dylan og Cohen). Min første LP (Revolver) fikk jeg av min mor som på den tiden hadde vært Beatles fan siden She Loves You.

      Ellers er det ikke rusk alt du vet om intensjonene og tankene bak det tidligere tiders låtskrivere leverte (Wiki-wisdom ?). Sutringa til Waters har jeg dessverre aldri hatt særlig sans for og gitarspillet til David Gilmore (the Master of Emptiness iflg et annet bandmedlem) slik det etterhvert utviklet seg er bare grusomt. Jeg syns det de leverte i sin syreperiode var det beste … “put on a gown that touches the ground ” … aoom :)

      Smak og behag alt det der. For tiden hører jeg mye på Rival Sons (de kommer til Notodden). Det er unge folk inspirert av Zeppelin og Doors, men noe særlig nostalgisk kan jeg ikke si det lyder, med mindre fravær av autotune, musikalske computerkrykker, LA streetwise ættitjude og dameskrev er nettopp det.

      1





  9. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    Jeg aner ikke hva slags metode Google bruker for å komme fram til et slikt svar, men det er åpenbart feil.

    Jeg fant tall for dette – etter å ha googlet litt. Hvis du følger denne linken (http://www.nationsencyclopedia.com/WorldStats/Edu-population-13-19.html) og deretter klikker den knappen som heter “Per 100,000 population”, får du fram en liste som er ordnet i synkende rekkefølge fra det landet som har størst andel tenåringer (Komorene, med 22,5 %). Det må ganske spesielle faktorer til for å få en slik befolkningsfordeling. For Komorenes del er det nok stor utvandring av voksne mennesker, kombinert med en stor, men litt avtakende, befolkningsvekst. Interessant nok ligger Rwanda på andreplass, noe som utvilsomt har sammenheng med folkemordet som for ganske nøyaktig tjue år siden gikk spesielt hardt ut over årskullene som i dag ville ha vært fra 20 og oppover.
    De vestlige, litt forgubbede og forkjerringede, landene ligger nederst på lista, med f.eks. USA på 10,7 %, Danmark på 8,1 % og Italia helt nederst på 7,0 %.

    Det er hypotetisk mulig med en befolkning der nesten 35 % av befolkningen alltid er tenåringer, men det betinger null barnedødelighet og at alle som har fylt tjue blir utvist eller avlivet. Skulle man komme opp i en høyere andel, måtte det finne sted en voldsom, kontinuerlig og fortrinnsvis midlertidig innvandring av tenåringer (f.eks. utvekslingselever) fra andre områder. Ellers måtte det bety at befolkningen falt dramatisk.

    Et slikt land ville uansett ikke være noe særlig godt marked for Beyoncé, for de aller fleste av disse tenåringene ville være fullt opptatt hele døgnet med å føde og skaffe mat og klær til de barna som skulle erstatte dem (fire mindreårige per 16-19-åring). Da ville det nok være lite tid til å høre på Beyoncé. ;-)

    (Dagens drodling …)

    1





    • avatar Cecilia says:

       Du har selvsagt rett :)
      Jeg la ikke merke til at det var rart før nå. Det skulle selvfølgelig stått 10% – ikke 40.
      Men det er allikevel bare det innbyrdes forholdet som er så himmelropende tydelig feil.
      Det forandrer ikke noe særlig at Beyoncé har et potensielt nedslagsfelt på rundt 40 % av befolkningen. :)

      1





      • avatar sjalle says:

        Bare stikker nesa litt inn her, siden det kan se ut som jeg har mye av skylden for at Beyoncé har havnet her i selskap med Dylan og greier. – Times spesialutgave om verdens 100 mest inflytelsesrike mennesker fronter utgaven med en åpenbart forplantningsklar Beyoncé. Hun har selvfølgelig innflytelse på mange menneskers musikk -smak/valg/kjøp, men der, og for verdenssituasjonen ellers er det bråstopp for Beyoncé. Men typisk nok går Time i fella, med viten og vilje selvfølgelig, fordi covveret selger, – hos de som kan kjøpe bladet. Sjefen for IMF eller paven er jo langt fra like USA-sexy. Jeg må vel kunne tillate meg å mene at det blir påtrengende overfladisk ?

        1





        • avatar marthon says:

          He, he …
          Men hvem andre har frontet Time?
          Hun er i litt av et selskap der det skal mye til å skille seg negativt ut. På lista over Time’s “Person of the year” (som alltid også får pryde forsiden) finner vi blant annet rasisten Charles Lindbergh, Adolf Hitler, Josef Stalin, Nikita Krustsjov (som hadde en vesentlig rolle under Stalins utrenskninger), Vietnam-general Westmoreland, Richard Nixon, Ayatollah Khomeini og Vladimir Putin.

          Så slik sett skjemmer de ikke ut bladet sitt om de velger å lokke med litt upolitisk eye candy som ikke har kontroversielle meninger eller blod på hendene – slik som Jackie Kennedy, Marilyn Monroe eller Beyoncé.

          1





          • avatar sjalle says:

            Nei jøss, som covver skal det godt gjøres at Beyoncé skiller seg negativt ut på noe som helst vis og det har vært nok av raringer på Times forside. Det var mer det med at det var et tema-nummer. Ser ikke bort fra at forsiden er et reprimanderende metatema, – en pekefinger til verden der de indirekte sier at det vi egentlig bryr oss om og lar oss bli influert av er T&A. Et fy! ?





      • avatar marthon says:

        Så storsinnet av deg å gi meg rett. 😉

        Det 40-prosenttallet blir uansett bare et tilfeldig tall som ikke sier noe særlig om innflytelsen til Beyoncé i forhold til innflytelsen til f.eks. Lady Gaga, Rihanna, Shakira, Justin Bieber, Miley Cyrus, New Direction osv. osv.

        Artister av den typen får generelt 5-10 år med oppmerksomhet (som ikke er det samme som innflytelse). De kan ev. forlenge kjendisstatusen med en høyt profilert personlig nedtur med de vanlige ingrediensene (henge seg på en halvkjent trash metal-vokalist eller rapper som også er på vei ned, rusproblemer, utroskap, litt antydninger om ekteskapelig vold, aggresjon mot paparazzier, skilsmisse, kjøring “under the influence”, tap av foreldrerett, rehab, cat fighter med konkurrenter, “skandalebilder” av eksponerte pupper eller truseløse skræv og kanskje en OD som et siste desperat “career move”).

        De skaper øyeblikk av musikalsk ekstase (og fyller et behov for å kunne identifisere seg med noe) for nye kull av tenåringer, men gjesp fra alle andre. Here we go again! Hva heter syngedama denne gangen? Spiller hun på sex i musikkvideoene sine og blir kritisert for å være en dårlig rollemodell for fjortisene? Næhhh! Du sier ikke det?

        De er og blir uvesentligheter – med mindre de skulle vise seg å ha en stemme som virkelig skiller seg ut (slik som Amy Winehouse etter min helt subjektive mening), klarer å gjøre noe originalt eller har noe fornuftig å si – i tekstene eller ellers.

        Elvis, Beatles, Jimi Hendrix og Sex Pistols forandret verden litt. Sikkert noen damer også. Janis Joplin, Grace Jones, Annie Lennox, Madonna og Lorde var/er sterke kvinner som i alle fall etter min mening vist litt mer originalitet og integritet.

        Hva ville vært annerledes uten Beyoncé?

        1





  10. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Det er alltid hyggelig å få høre at man er storsinnet, selv om det kanskje er litt ufortjent. Men takk :)

    Artister av den typen… javel?
    Beyoncé har rukket ganske mye de 18 årene hun har vært aktivt i rampelyset, og hun er ennå bare 33 år. Det kan vel tenkes hun fortsatt har noen år igjen som artist, …av “den typen”?
    Oppmerksomhet er ikke det samme som innflytelse. Det har du rett i. Men oppmerksomhet er vel ganske viktig dersom man skal ha noen innflytelse? Innflytelse begynner alltid med oppmerksomhet, og det er selvfølgelig alltid en grunn til at noen får oppmerksomhet. Og når de først har fått denne oppmerksomheten, så har de faktisk allerede influert alle som gir dem oppmerksomhet, kun gjennom det faktum at de har fått oppmerksomheten deres.
    Hva er altså innflytelse etter din mening? Noe som forandrer verden på en merkbar måte?
    Hovedpoenget ditt, slik jeg leser deg, er at Beyonce umulig kan være innflytelsesrik, ettersom vi ikke kan påvise hvordan verden ville vært uten henne. I så måte stiller hun altså ikke i klasse med Anders B. Breivik eller Ahmed Ibragimov, men mer i klasse med Jens Stoltenberg, Ronald Reagan og en haug med andre statsmenn som ikke har etterlatt seg noen påviselig synlige spor.

    “Hva ville vært annerledes i verden uten Beyoncé? “, spør du?
    Hva ville vært annerledes i verden uten Elvis, Beatles, Jimi Hendrix, Sex Pistols , Janis Joplin, Grace Jones, Annie Lennox, Madonna og Lorde ?
    Hvordan har de forandret verden? Hva med Bee Gees , van halen, Zappa og Nina Simone? Hva med Erik Bye? :)

    Har du sett dokumentarfilmen til Beyoncé? Har du hørt henne fortelle folk at de ikke skal tro på det bildet reklamen skaper av henne, at hun bruker helt normale klær til hverdags og at hun ikke får profesjonell hjelp til å sminke seg bortsett fra når apparatet rundt henne krever det?
    Se filmen. “Life is but a dream”. Den ligger på youtube og har vært vist på nrk.

    Bare for å nevne én ting:
    Da Beyoncé utga sitt forrige album, var det fullstendig uten forhåndspromotering. Hun bare la det ut på iTunes, i all hemmelighet, og løpet av 24 timer lå det på toppen av listen over nedlastinger. Dette førte selvsagt til ramaskrik. Hva er poenget med å stadig flashe jenta i moteriktige klær og sminket til ugjenkjennelighet, dersom hun bare kan legge ut sangene sine på nettet til nedlasting, uten at hele apparatet som har gribbet seg rundt henne får den største delen av fortjenesten?

    Har dette hatt noen innflytelse på noen, tror du?
    Hvis dette i utgangspunktet hadde ligget innenfor interessefeltet til middelaldrende menn i midt-Norge, hadde du visst at f.eks. Maria Carey ( som du muligens har hørt om), nå har planlagt å gjøre akkurat det samme.

    Influence
    1.
    the capacity or power of persons or things to be a compelling force on or produce effects on the actions, behavior, opinions, etc., of others: He used family influence to get the contract.
    2.
    the action or process of producing effects on the actions, behavior, opinions, etc., of another or others: Her mother’s influence made her stay.
    3.
    a person or thing that exerts influence: He is an influence for the good.
    4.
    Astrology .
    a.
    the radiation of an ethereal fluid from the stars, regarded as affecting human actions and destinies.
    b.
    the exercise of occult power by the stars, or such power as exercised.
    5.
    the exercise of similar power by human beings.

    Hvor mange artister er det egentlig som har vist mer originalitet og integritet enn Beyonce det året kåringen gjelder for? Nevn gjerne i fleng:

    Her spirer spireaen og det er grønt på trærne… :)

    2





    • avatar marthon says:

      Ah … ja, oppmerksomhet først, og SÅ kan man komme med alt det viktige? Det er vel derfor så mange ser det som det viktigste i livet å bli med i Idol eller et reality show. Men NÅR kommer dette viktige? Skal Tone Damli Aaberge avsløre det snart?

      Av og til lengter den middelaldrende midtnorske middelklasse-mannen (MMMM) tilbake til den tida da det liksom var et krav å ha foretatt seg noe av en viss betydning FØR man kunne få status som kjendis.

      Det er alltid en grunn til at noen får oppmerksomhet, sier du. Det lurer jeg mer og mer på når jeg ser hvilke kjendiser som går på rundgang mellom sladrebladene og TV-studioene. Men det er kanskje et resultat av bildeteknologiens og de sosiale medienes utvikling at det er TRYNENE og KROPPENE og ikke bragdene eller budskapene som er blitt det sentrale.

      Jeg tatt opptelling og konkludert med at Beyoncé har hatt befatning med tre sanger som jeg synes det går an å høre på: «Halo», «Survivor» og «Jumpin’ Jumpin’». Nå har vel jeg aldri vært i målgruppa hennes uansett – jeg er jo både nesten en fjortis eldre enn henne og av feil kjønn. Dessuten (dette låter kanskje kjønnsdiskriminerende, men se på det som en uhelbredelig legning) liker jeg generelt bedre mannevokal enn damevokal, og jeg synes generelt menn lager mer spennende og original musikk.

      På toppen av dette kommer at jeg reagerer litt allergisk på overdrevne «vocal runs». Det finnes utvilsomt (afrikansk-)amerikanske sangere som behersker denne sangteknikken greit nok, men praktisert av norske amatørtalenter høres det nesten uten unntak grusomt (og kunstig) ut – og i særdeleshet i kombinasjon med den heslige, anstrengte «knirkinga» som for eksempel Rihanna bedriver. Sangpedagogene kan ikke ha det lett for tida.

      Jeg skal være ærlig nok til å si at jeg ikke kommer til å se noen dokumentar- eller hyllestfilm om Beyoncé, men jeg har faktisk tatt for gitt at hun av og til går i vanlige klær og til og med er tilbøyelig til å gå på do og bæsje litt fra tid til annen, og at bæsjen hennes ikke lukter parfyme.

      En god del mennesker mener at Reagan bidro betydelig til Sovjetunionens kollaps og slutten på den kalde krigen. En del mener sogar at det var han som ga navn til «Reaganomics». Her er en liste over ting som er oppkalt etter ham – i USA, i Øst-Europa og andre steder i verden: http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_things_named_after_Ronald_Reagan
      Han har selvfølgelig også hatt betydning i musikkhistorien:

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


      .

      Beyoncé (eller mer spesifikt hennes «derrière») har på sin side gitt navn til en australsk hesteflue: http://www.nbcnews.com/id/45990587/ns/technology_and_science-science/t/bootylicious-horse-fly-bling-named-after-beyonce/#.U2FQCfRdVHU

      Stoltenberg har om ikke annet gitt oss ordet «månelanding», som innebærer å sette seg veldig hårete mål og siden bruke en halv politisk karriere på å forklare hvorfor det likevel ikke er så viktig å nå dem. Det har kommet noe godt ut av det også:

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      Der har du stemmen sin! :-)

      «In the music industry and among Beyoncé’s fans, it was no secret that she had been working on a new record. In fact, she had gone into 2013 with what seemed to be a by-the-book marketing campaign for an imminent album. Late last year she formed a lucrative global partnership with Pepsi, and in February sang at the Super Bowl halftime show and had an HBO documentary. She even embarked on a world tour in April, stoking gossip about a possible delay for the record.»

      Og så legger hun ut albumet sitt på iTunes fullstendig uten ytterligere promotering – bortsett fra at hun nevner det for sine åtte millioner følgere på Instagram. Absolutt en kommersielt vellykket markedsføringsstrategi, siden det ga fansen en følelse av at de var først ute, og ikke minst siden det bare var mulig å kjøpe hele pakka med 14 sanger og 17 videoer – for $ 15,99, dvs. for en ganske stiv pris. Etterpå kom selvfølgelig radiospilling og pushing av CDen på vanlig måte. Jeg tror ikke gribbene rundt henne gikk glipp av så mye.

      Nå som selv MMMM-segmentet har fått med seg at Mariah Carey angivelig planlegger å overraske verden med å legge ut det nye albumet sitt på iTunes, kan det være at overraskelsesmomentet ikke blir helt det samme.

      Det er lang vei fra Frank Zappa til Beyoncé, Cecilia.
      Og de store spørsmålene består: Hva er god musikk, hva er en viktig artist og hva er en god tekst. KJØR DEBATT!

      Her har vi hatt sånn ca. fem årstider på én dag: Våknet opp til snø, så ble det vår, i tolvtida var snøen borte og det var varmt og godt i et par timer før høsten kom med iskald sno og sludd. Og så ble det forholdsvis vårlig igjen.

      Men rosene står med ganske store skudd, tulipanene knopper seg og jeg har gjerdet inn hagen mot rådyrene.

      I morra skal vi nedover til Østlandet! :-)

      1





      • avatar Cecilia says:

        Når kommer dette viktige? spør du, og lurer på når Tone Damli Aaberge skal avsløre det.
        “… liker jeg generelt bedre mannevokal enn damevokal, og jeg synes generelt menn lager mer spennende og original musikk.” skriver du lenger nede. Da skal jeg, altså om jeg følger din form for resonnement, gå ut fra at du sikter til Justin Bieber når du fremhever mannens overlegne evner til å bergta deg med kreativ og original musikk.
        Da har vi virkelig kommet et stykke, syns du ikke?

        Greit, så liker du ikke vocal runs, mens andre legger ut sine compilations over best vocal runs på youtube. At du misliker noe betyr vel ikke at det er dårlig? Jeg, for min del, misliker surkål og rapping. Hva har det med saken å gjøre? Nada.

        Spør verden, gjør en aldri så liten enquête blant mennesker under førti: Hvor mange kjenner til Stoltenbergs “månelanding” eller Reagans “Reaganomics”, kontra hvor mange som kan nevne en låt som Beyoncé har sunget.

        “Hva ville verden vært uten”, er din formulering. Hva ville verden vært uten Reagan og Stoltenberg? Det kan vi aldri vite, akkurat som vi aldri får vite hvordan verden ville vært uten Beyoncé.
        Innflytelse handler ikke bare om hvem som har påvirkningskraft innenfor områder vi selv definerer som viktige. Akkurat som det kommer generasjoner etter deg, f.eks. oss som mener at Beyoncé er bedre å lytte til enn Sex Pistols, kommer det generasjoner etter oss også, f.eks. de som skaper kaos når frelseren Justin Bieber beærer nærområdet deres med et besøk. Berettiger det meg til å latterliggjøre at Justin Bieber også finnes på den samme listen? Vel, han mistet til slutt plassen til Laverne Cox. Kanskje ikke så merkelig? Dette er jo tross alt en liste som har fremkommet gjennom stemmegiving fra leserne.

        Hva besitter du egentlig av kunnskap om lansering av nye album? Vet du noe som resten av oss ikke vet? Burde du muligens holde foredrag for musikkindustrien, så de forstår at det bare er å droppe hele lanseringsbudsjettet og legge ned hele reklameindustrien?
        Gribbene har fått sitt i ettertid, sier du, og ignorerer elegant hele det apparatet som har med lanseringen å gjøre. Godt jobba!

        Hva er hemmelig når man allerede har fortalt fansen at man sysler med et nytt album?
        Det er interessant at du mener en person uten innflytelse bare kan la det falle noen ord på Instagram om at hun har et nytt album på gang, så benker åtte millioner seg foran iTunes og bare venter på å få kjøpe det ( til den stive pris av $15, prisen for to små øl på Aker Brygge).
        Det var antagelig flere som kjøpte Beyonce på iTunes enn det var som i sin tid kjøpte Stoltenbergs månelanding. Tror du ikke det? Og da blir vel sammenligningen ikke så “himla” feil allikevel, om man skal resonnere etter dine begreper ( jfr. starten av kommentaren)?

        Vil du ha en debatt om hva som er god musikk og en viktig artist, så skriv et innlegg om det. La oss få høre dine argumenter for hvorfor Sex Pistols, Beatles og Zappa er bedre enn Beyoncé. Forklar det for oss – ” explain it to me like I’m a four year old”, for å sitere Denzel Washington i filmen “Philadelphia”.
        Hva er det som får følelsene frem i oss? Hva er det som får oss til å reagere emosjonelt? Er det Pink Floyd eller Sex Pistols, er det Justin Bieber eller Angela Gheorgihu? Madonna eller Rod Stewart? Mozart vs Puccini…
        Start debatten, så skal jeg gjerne melde meg på og forsøke å forklare hva som rører meg.

        Det saken gjelder er om Beyoncé har gjort seg fortjent til sin plass på listen. Men det er selvsagt mye morsommere å gjøre det til en sak om egne likes & dislikes.

        Jeg koste meg med videoene. :)

        Det er ikke bare kvinnelige fjortiser blant publikum. Langt i fra :)

        1





        • avatar sjalle says:

          Smaken er som baken, – delt. Det tror jeg alle kan enes om og det var heller ikke temaet for dette sidesporet.
          Syngedamers inflytelse på verdenssituasjonen generelt er forsvinnende liten, det er min oppfatning og jeg prøver faktisk iherdig å følge med på denne situasjonen. Det eneste tegnet på at Beyoncé har noen finger med i dét spillet er at Time fronter henne på covveret til denne tidligere nevnte 100-listen.
          Det er feil å trekke noen som helst annen slutning av dette enn at “her ass sells”. Time kan gjøre dette uten at hennes businessadvokathorder kan kreve royalties.





          • avatar Cecilia says:

            Opps! Her kom hele “verdenssituasjonen” deisende gitt. Hvor kom den fra? Er det “verdenssituasjonen” Time har hatt i tankene? I så tilfelle trekker jeg tilbake alt jeg har skrevet om saken.

            1





            • avatar sjalle says:

              Den som tar seg tid til å bla gjennom Time (May 5/12 -2014) vil legge merke til at Beyoncé ikke er er å finne i seksjonen for “artists”. Hun nevnes en gang i en bisetning, av redaktøren i lederen og da er det snakk om platesalg. I tillegg får hun en helside til posering (portrett) og en kort enspalters omtale på neste side levert av Facebooks COO Sheryl Sandberg som i sum sier at Beyoncé er et forbilde for unge kvinner fordi hun er så ærlig, hardarbeidende og så er hun (wow!!) for likestilling og kvinners muligheter, og oppfordrer andre kvinner til å følge sitt eksempel…. Lengden på artikkelen er ca. den samme som for denne kommentaren, – ned til hit. Det var det hele om forsidepiken.
              Dette leveres som første bolken i temautgaven og det er i avdelingen for “titans” (som med et par unntak utelukkende består av amerikanere). Her finner vi også Janet Yellen, Serena Williams og Hilary Clinton pluss selvfølgelig Beoncé som nummer 1. En merkelig suppe. Det er først når man kommer til “leaders” at det er snakk om personer som har noen merkbar påvikning på verdenssituasjonen og krig og fred og religion og politikk og sånn.
              Du vet, sånne halvdøde, gjennomsnittlige gjennomsnittsmenn(esker) som jeg har lett for å gå i den fella at vi tror at verdens mest inflytelsesrike mennesker er de som har noen reell politisk makt. Dvs muligheten til å gjøre noe med noe som helst, platesalg ikke medregnet. Boooring tenkte vel redaksjonen og fikk rasket sammen noe Beyoncé stoff i siste liten.

              2





        • avatar marthon says:

          Har aldri fått svart på denne. Jo da, det er smak og behag. Jeg liker ikke syngedamer som står og famler etter melodien, og det er det lite å gjøre med. Dessuten synes jeg uansett Beyoncé blir for glatt.
          Men jeg var unyansert mht. kvinnelige vokalister ovenfor. Tar sjølkritikk for det. Det er mange kvinnelige artister jeg har stor respekt for, inkludert (men ikke på noen måte begrenset til) Ella Fitzgerald, Billie Holiday, Tina Turner, Amy Winehouse, Sinead O’Connor, Grace Jones, Amy Macdonald, Adele, Björk, Dolores O’Riordan (fra The Cranberries), Janis Joplin og av norske Kari Bremnes. (Og man kan jo ikke være uberørt når hun bittelille Angelina Jordan synger.) Det er sikkert mange andre jeg har glemt (og enda flere som jeg burde ha tenkt på – eller hørt).
          Jeg er litt opptatt med jobbing for tida, og er ikke helt i debattmodus, selv om jeg egentlig synes debatten er interessant. Det som tenner meg når det gjelder musikk, er vel … trøkk, engasjement, originalitet, stemninger, interessante tekster … kanskje at det er litt skeivt og skakt … Det glattpolerte kan fort bli litt kjedelig.
          Hører på mye forskjellig, men trekkes ofte litt mot psykedelia, 60-tallspiggtråd, garage, ska, rockabilly, punk, surf etc., og musikk med litt “etnisk” inspirasjon. Diplomatisk som jeg er, la jeg ut en melodiøs duett tidligere i dag til fri avbenyttelse.
          Fortsatt god søndag! :-)





          • avatar Cecilia says:

            Jeg er enig.
            Syngedamer ( og herrer) som famler hjelpeløst etter tonen er utvilsomt stusselig.
            Jeg godtar glatt at du ikke liker Beyoncé , men er det virkelig fordi hun er glatt? Hvor godt kjenner du Beyoncé egentlig?

            The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

            Fortsatt god søndag :)

            1





  11. avatar Cecilia says:

    til:sjalle
    Du har selvfølgelig rett.
    Beyoncé er slett ingen viktig og innflytelsesrik person, selv om hun som sjef for sitt eget foretak går nye veier innen verdens nest største industri ( underholdningsindustrien), og får meg til å bruke noen av pengene mine på musikken hennes. I så måte stiller hun jo bare i klasse med LIDL og REMA og enhver annen kremmer som forsøker å påvirke meg til å kjøpe noe. Nei, det er selvfølgelig de virkelig store lederne som er viktige. Obama, Xí Jìnpíng og Pranab Mukherjee er menneskene som virkelig påvirker hverdagen min, og det går nesten ikke en time uten at tankene mine kretser om disse virkelig store lederne og hva de har å si for verdenssituajonen.

    Jeg må slutte å la meg bli påvirket av mindreverdige syngedamer og dets like. Selvfølgelig må jeg det. Det er Maos bud. Jeg er offer for falsk innflytelse – skinninnflytelse – påvirkning fra taskenspillere som forsøker å tilrane seg en innflytelse de rett og slett ikke har. Jepp. Det er sannelig på tide jeg tar et oppgjør med min tendens til å la meg fascinere og påvirke av slike lettbente underholdningsalkymister.
    Den synlige verden er kun et blendverk som det intelligente mennesket uten noen spesiell anstrengelse skal klare å gjennomskue. En sommerleir på “Folkets klare syn”, vil sikkert rettlede meg.

    Vi skal lukke ørene, snu oss bort og se en annen vei, når dansen rundt gullkalven går. Det har du helt rett i. Vi er da kristne mennesker. :)

    2





    • avatar sjalle says:

      Hehehehe. Bra. Neste punkt på agendaen er å erstatte absolutt alt innhold i hvert bidige musikkmagasin med politiske manifest, taler og opprop. Alle motemagasin skal heretter utgis i svart hvitt og enhver modell skal photoshoppes med rynker, cellulitt, mageflesk, rødsprengte små øyne og fett hår. – Nedre aldersgrense: 45+. All musikk skal tekstskannes digitalt og spilles etter fordelingsnøkkelen der politisk engasjement blir direkte proporsjonalt med spilletid. Alle TV stasjoners musikkredaksjoner skal byttes ut i tråd med Monn Iversen-Erik Bye prinsippet.

      Terningkast 6 for patos, med kalkulert hitlingsgrad (Mao) på ca. 87%

      PS: Beklager at jeg fikk rett, det var ikke meningen :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *