En dag i verdens lykkeligste land.

So ro lille mann, nå er dagen over.
Alle barn i alle land, ligger nå og sover…
_____________________________________

– Det var egentlig ikke vikingene som grunnla mafiaen, det var samene!
Foreleseren hvisker og ser direkte på meg. Så beveger han hånden over tavlen som om han skriver med et usynlig kritt, men jeg forstår hva han skiver. Det er to muligheter slik jeg ser det: Dersom det er sant så favoriserer han meg, men dersom det er løgn så favoriserer han de andre. Uansett er han en drittsekk, tenker jeg.
Jeg er delt i to separate individer. Mitt andre jeg er på kongress i en underjordisk grotte blant hekser og sjamaner, og øvelsen er å holde de to verdenene adskilte.
På kongressen forstår jeg instinktivt at jeg må forsøke å late som om jeg snakker samisk. Det er streng kontroll, og alle som ikke behersker samisk blir automatisk mistenkte som spioner for Vatikanet. Jeg forteller sikkerhetsvaktene at jeg er buktaler fordi jeg ble fratatt stemmeretten som liten, og at jeg derfor har litt rar uttale. Det virker som om de godtar det. Så havner jeg i diskusjon om mønsteret på de nye gardinene mine, om de hemmelige kodene som alltid finnes i gardiner og  persiske tepper – men jeg får det ikke til å stemme og føler meg nødt til å protestere.

Gardinene mine er blå, ensfargede blå, helt uten mønster, sier jeg.
Jeg hører plutselig min egen stemme. Var det jeg som sa det? Sa jeg det høyt?
Så er han der igjen, den gamle samen med den fargerike hatten, og så spør jeg allikevel, selv om jeg vet jeg ikke burde.
– Er det ikke veldig mystisk at det var samene som grunnla mafiaen?
Det faller ikke i god jord.
Jeg ser på gardinene mine og vurderer om jeg skal snike meg ut,. Jeg føler det som om jeg er renningen i en vev, med tre skytler som alle farer frem og tilbake og trekker tråder fra hver sin virkelighet: På forelesning, på kongress og på soverommet mitt. I en pixelert mosaikk med fragmenter av både drøm og virkelighet, begynner bildet å bli usynlig.

Det var jo akkurat det jeg sa, tenker jeg, gardinene mine er ensfargede blå, uten mønster. Detaljene i drømmen samler seg og blir til en sky som seiler tilbake til drømmeland  – en hvit sky som glipper mellom hendene mine når jeg forsøker å holde den tilbake. Jeg har ikke lyst til å våkne, ikke ennå… for tenk om det ikke er sant?  Hva om jeg bare har drømt alt sammen. Kanskje jeg ikke er gravid, og kanskje jeg ikke har flyttet?
Og så er jeg våken. Jeg gjesper og finner mobilen på nattbordet.  Det er lørdag og klokken er syv over ni. Det er kaldt, og jeg er kald på nesetippen. Jeg har ikke lyst til å stå opp.

I det fjerne kan jeg høre lyden av et tog, og tenker på mormor og morfar og sommerferiene i Norge. Dersom vindretningen var gunstig, kunne vi høre toget passere, og en sjelden gang kunne vi høre at det fløytet – et langt og klagende ul som fløt på vinden og sirklet mellom dalsidene. Å høre toget fløyte, var en begivenhet da jeg var liten.
Det er bergensbanen, sa morfar, på klingende bergensk. Han sa det med patos og et megetsigende blikk, og så skjøv han jakkeermet til side og så på klokken.
– I dag er den i rute.
Bergensbanen var viktig. Den var så viktig at den til og med hadde sitt eget vær. Værmeldingen var også viktig.
– Hysj! Nå hører vi værmeldingen, så nå må du være stille.
Det var jeg ikke vant til. Jeg var vant til at man gikk på et annet rom dersom man skulle høre noe viktig på radioen. Men når morfar skulle høre værmeldingen, måtte jeg pent sitte musestille.   

Og så kom det: Bergensbanen fra Voss til Geilo: Skiftendene bris, perioder med sol.
– Hvorfor har bergensbanen eget vær?
Det er fordi Norge er et stort land med mye ødemark, sa morfar, og da må man melde været der folk bor. Og folk bor gjerne langs jernbanen.
Ødemark visste jeg hva var – spennende og mystiske skoger med bunnløse sorte tjern og edderkoppnett som glinset i solstripene mellom trærne.

Jeg ligger helt stille og lytter. I dag er det ingen fløyting. Den metalliske vislingen dør bort like fort som den kom, og etterpå blir det forunderlig stille. Jeg gjesper på nytt og ser på klokken en gang til, og så bestemmer jeg meg, setter meg opp i sengen og planter føttene på gulvet. Det er lenge siden jeg har sovet åtte timer i strekk. Kanskje jeg endelig har gjenerobret nattesøvnen? Det er en fin tanke, men virkeligheten er ubarmhjertig og lar ikke tanken få leve. Selvfølgelig skyldes den gode nattesøvnen vissheten om at jeg ikke er alene i huset. Alice ligger og sover på gjesterommet. Jeg lurer på om jeg skal vekke henne eller om jeg skal gå på badet først, men så finner blikket mitt den åpne døren til barnerommet, og jeg glemmer Alice og tenker at fem måneder ikke er så lenge.

Det var først etter at alt var ferdig tapetsert og malt, at det plutselig slo en tanke ned i hodet mitt:
– Jeg vil ha en dør i mellom rommene, sa jeg til snekkeren, og banket på veggen med pekefingeren for å understreke at det ikke hersket noen tvil om at jeg mente det alvorlig.  Jeg hadde kommet til å tenke på hvor fint det var å ha døren åpen til Shayas rom. En åpen dør er en slags forlenget navlestreng.
Snekkeren klødde seg under capsen med blyanten, og så på meg.
– En dør?
– Er det vanskelig?
– Det er dine penger
.

Så var han ferdig å klø seg og stakk blyanten i brystlommen. Han trakk på skuldrene og smilte litt oppgitt. Jeg tenkte for meg selv at nå bekrefter jeg alle forestillingene han måtte ha om bortskjemte pappajenter med champagneskum mellom ørene.     
– Det blir ikke gjort idag…
Han så på maven min og smilte.
– … men det har visst ingen hast heller. Har du noen formening om hvilken vei skal den slå?
– Innover, denne veien, slik at han kan se sengen vår når han åpner døren.
Når han åpner den? Det bare glapp ut av meg.

Jeg har i grunnen hele tiden hatt en følelse av at det er en gutt – en liten mann. Det er det jeg ser for meg hver gang jeg forsøker å skue inn i fremtiden.
Det er kaldt på føttene. Jeg grøsser og får lyst til å krype tilbake inn under dynen før jeg får frost i meg, men i stedet stikker jeg føttene i tøflene og kommer meg på bena. Jeg ser på meg selv i speilet mens jeg gjesper, og tenker at dersom jeg hylte da jeg ble født, må det ha vært fordi jeg ble vekket for tidlig.

 _____

På badet står jeg lenge i dusjen, såper inn håret og ser på skummet som renner hvitt nedover kroppen min. Etterpå dugger det på speilet. Jeg åpner døren for å slippe dampen ut, og i det samme kjenner jeg duften av nylaget kaffe. Alice har allerede stått opp og laget kaffe. Så deilig å kjenne at huset lever og at jeg ikke er alene her.
På bunnen av toalettmappen finner jeg en liten hvit plastflaske med  Molton Brown Coco and Sandalwood body lotion. Hvor lenge har den ligget der? Det må være noe jeg har nappet med meg. Jeg får alltid litt tendenser til kleptomani når jeg tilbringer natten på hotell. På baksiden står det hvor den kommer fra: The Park Tower Knightsbridge, London. Da har den ligget der siden helgen før jeg ble gravid, altså i tyve uker. Jeg åpner korken og lukter. Jo, den er helt fin. Jeg elsker duften av sandeltre.

De er iskaldt å komme tilbake på soverommet. Jeg skynder meg å lukke vinduet og registrer at det er tåke utenfor. Synd. Den gamle frottékjolen min ligger på stolen foran sminkebordet. Jeg trekker den over hodet for å holde varmen mens jeg finner ut hva jeg skal ha på meg. Det er forunderlig stille. Kanskje fordi det er tåke?  Jeg husker farfar fortale at grunnen til at det er så lavfrekvent lyd i tåkehorn skyldes at lave frekvenser bærer langt selv i tåke. Farfar mente han kunne høre at det var tåke. Kanskje han hadde rett? Kanskje det går an å høre det?  Men måkene burde jeg vel høre, selv om det er tåke? Kanskje fugler ikke tør å fly når det er så dårlig sikt? Nei, når jeg tenker meg om så har jeg lest at fuglejegere spenner opp fuglenett når det er tåke, for da ser ikke fuglene nettet før det er for sent. De flyr rett nettet. Og da dåner de på flekken og går i bakken, og så kan fuglejegerne plukke dem opp og vri halsen rundt på dem før de kommer til sans og samling igjen. Det er sånn man fanger både svaler og spurv, har jeg forstått. Jeg har aldri spist spurv, men jeg har spist en due på Covent Garden i London. Den var tørr.
Jeg bestemmer meg for å beholde frottékjolen på til vi har bestemt oss for hvordan vi skal ta dagen. Det første jeg har lyst til gjøre i dag, er å få montert det elektriske pianoet og få satt opp de store høyttalerne som har ordentlig bass. Det gleder jeg meg til.

På vei ned trappen stopper jeg på avsatsen og blir stående litt og glane. Det er den femte morgenen jeg stopper akkurat her, og jeg vil kjenne etter om det fortsatt finnes noe tilbake av den aller første opplevelsen, om det er noe igjen av det egentlig førsteinntrykket fra den aller første morgenen jeg stoppet akkurat her.
Jeg var alene, så det var ikke fritt for at jeg hadde følt meg litt skjelven da jeg gikk og la meg. Men morgenen etter  var det ikke spor av frykt i meg. Klokken var rundt åtte, og jeg kunne se at de bleke solstrålene lekte på gulvet nedenfor meg. Er dette virkelig mitt hus?
Tanken på at det var dette synet som skulle møte meg hver eneste morgen resten av livet mitt, var så utrolig at jeg måtte lage en lyd for å forsikre meg om at jeg var tilstede.
– Hallo! Er dette mitt hus?
Heldigvis var det ingen som svarte.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg stod her. Kanskje et kvarter. Det var ikke bare synsinntrykket som naglet meg fast, det var også følelsen av trygghet, og ikke minst vissheten om at dette var noe bestandig –  noe som skulle fortsette å være. 

Jeg mistet noe av meg selv til dette huset den første gangen, eller, jeg mistet det ikke, jeg avga det frivillig. Det var som om del av sjelen min forlot meg for å ta bolig her, og den delen jeg frivillig lot fare ble erstattet av en indre jubel. Ikke fordi jeg tenkte at det var mitt, men fordi jeg følte så sterkt at jeg endelig hadde landet et sted jeg aldri kom til å få lyst til å forlate.
Jeg befolket rommet mens jeg stod der. Jeg kunne se Shaya ligge på gulvet og se på barne-TV, og Siv som kom fra kjøkkenet med en bolle ristede kastanjer. Og jeg kunne se meg selv sittende i en av stolene foran peisen innerst i hjørnet i biblioteket, mens jeg ammet den nyfødte og bladde i en bok eller et ukeblad …  og kanskje hadde vi besøk? Jo, selvfølgelig hadde vi besøk. Carl hadde kommet innom. Han satt makelig tilbakelent foran peisen og pattet på en e-sigarettt mens han nippet til en calvados.
Er det fortsatt noe tilbake av dette etter fem netter?
Jo, jeg har fortsatt den samme følelsen.

Jeg har valgt en mørk rød tapet i det som tidligere var to stuer, men som nå har blitt slått sammen til dagligstue og bibliotek i kombinasjon. Det valget er jeg fornøyd med. Jeg teller tjuefire bokkasser på gulvet, og det er bare bøkene fra Oslo. I tillegg har jeg alle bøkene som står hos pappa, det er minst like mye… er det telefonen min som ringer?
Jeg kjenner igjen ringetonen som Carl har laget til meg og som jeg er helt alene om å ha. Telefonen min ligger fortsatt på soverommet.

_


blir det mørkere enn om det aldri hadde blitt tent.

 

Jeg får et sting i maven når jeg ser at det er Siv som ringer. Det er fortsatt natt i Miami.
– Siv?
– Siss…det er over…
Så brister stemmen hennes, og jeg forstår hva hun mener.
– Er han død?
– Ja… det var så vakkert… han bare sluttet å puste og så ble ansiktet hans helt glatt og fredelig, som om han opplevde noe vidunderlig.
– Jeg kommer. Jeg tar første fly.

– Nei. Ikke gjør det. Det holder at du kommer til helgen.
– Jeg vil ikke at du skal være alene.

– Det går fint. Akkurat nå trenger jeg bare å sove.
– Men det tar meg jo nesten et døgn uansett.
– Jeg orker ikke snakke om det nå. Nå må jeg bare få Shaya hjem. Vi er fortsatt på sykehuset. Vi har vært her i hele natt.
– Var hun der da han…
– Ja. Hele tiden. Hennes første møte med døden.
– Hvordan tok hun det?
– Hun er lei seg, men hun forstår mye. Jeg tror hun er litt lettet også, akkurat som jeg.  Vi må snakkes senere. Jeg måtte bare fortelle det til noen… jeg har jo ingen andre enn deg nå.
Er du okei?
– Jada, helt okei. Jeg henger sammen. Det var deilig å høre stemmen din. Nå må jeg legge på.
Men jeg hører gråten i stemmen hennes. Alt er ikke okei. Jeg har vondt i maven.

 Jeg står fortsatt med telefonen i hånden når den ringer på nytt. Denne gangen er det mamma. Jeg setter meg på sengen før jeg svarer.
– Hei mamma.
– Det er meg.
– Ja. Jeg så at det var deg.

– Jeg vekket deg ikke? Du høres så…
– Neida. Du vekket meg ikke. Jeg fikk bare akkurat…

– Det har kommet et brev til deg, fra styret.
– Jaha? Hva om da?

– Hvordan kan jeg vite det?
Jeg vet hun har åpnet det. Ellers ville hun ikke ringt.

– Mamma. Jeg… hva står det i brevet?
– De sier at det må foretas en radonmåling i leiligheten før den leies ut.
– Jaha? Da får jeg ringe og høre hvordan…

– Det står at i henhold til strålevernforskriften skal utleier kunne dokumentere at strålingsnivået er innenfor…
– Du trenger ikke lese hele brevet. Hvem er det som har skrevet under? Står det noe telefonnummer der?

– Jada… nederst, men det er for smått til at jeg kan lese det uten… vent litt…
– Mamma. Vi tar det senere. Siv ringte. Faren hennes døde i natt. Jeg fikk akkurat vite det, for et minutt siden.
– Det gikk altså så fort? Så det var derfor telefonen din var opptatt hele tiden.
Hvorfor må hun nevne at telefonen min var opptatt? Jeg merker at det irriterer meg. 

– Ja. Det var derfor. Siv ringte fra sykehuset.  Mamma. Jeg kan heller få det nummeret senere. Jeg ringer deg.

Etterpå blir jeg sittende på sengen og knuge på telefonen. Jeg føler meg maktesløs når jeg vet at Siv har det vondt, og det ikke er noe som helst jeg kan gjøre med det. Jeg tenker på faren til Siv og den siste gangen jeg så ham. Den siste klemmen vi delte. Han holdt ordentlig rundt meg, litt hardere og litt lengre enn vanlig. Jeg håper han tolket meg med mer velvilje enn jeg fortjente.
Det går noen minutter. Så begynner jeg å kjenne hvor kaldt det er. Jeg har lest at hjernen fungerer best når temperaturen i luften er under atten grader. Det er kanskje derfor det omsider går opp for meg at jeg ikke har noe annet velg enn å akseptere min egen maktesløshet.

_____
_

Jeg var nervøs første gangen jeg ble med Alice hjem. Det var ondt blod mellom familiene våre, og farfar ville ikke ha henne inn i huset. Hun var ikke til å stole på, mente han, og sa at dersom noe ble borte, ville han foretrekke å kunne utelukke muligheten for å mistenke henne. Han likte nok ikke at vi lekte sammen heller, men det var heldigvis ikke opp til ham å bestemme hvem jeg lekte med, og dessuten hadde jeg ingen andre å leke med.  Det var bare når vi var i kirken om søndagene jeg traff andre barn på min alder. Resten av tiden, omtrent tre hundre dager i året helt til vi begynte på skolen, hadde Alice og jeg bare hverandre. Det formet oss. Vi lærte hverandre å kjenne – omtrent som i et tvangsekteskap. Uten hverandre hadde vi blitt alene.

Var Alice virkelig så sikker på at jeg fikk slippe inn hos henne?
Jeg husker godt svaret hennes.
– Ja, ja, selvfølgelig. Vi er ikke sånn som dere, sa hun.
Ikke sånn som oss?
Den setningen ble sittende fast hos meg – lenge.
Det gikk mange år før jeg forstod hvor tapper Alice egentlig må ha vært gjennom alle de årene. Jeg syns selvsagt det var dumt at jeg ikke fikk lov å ta henne med inn, men det må ha vært langt verre for henne hver hun kom og spurte etter meg. Det var alltid det samme. Hun løp opp kjøkkentrappen og ringte på, og så løp hun ned trappen igjen og stod der nede og ventet til noen åpnet. Jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt tenkte over hva det må ha kostet henne å oppsøke et sted hvor hun visste hun ikke var velkommen.

Det var som Alice hadde sagt; selvfølgelig ble jeg ønsket velkommen.
Vi ble sittende ved kjøkkenbordet og drikke saft, og se på faren hennes mens han laget mat. Han var en skummel mann – grovbygd og med et ganske arrete i ansiktet. Broren min fortalte at arrene egentlig var fregner som faren til Alice hadde skåret vekk fordi han ikke likte dem, men ingen av oss trodde egentlig det var sant.
Jeg syns han lignet på en morder. Han så ut som sånne skumle menn som fantes i tegneserier. Jeg husker at jeg grøsset av vemmelse da jeg så at han smakte på sausen med den samme sleiven som han rørte med. Slikt gjør man da ikke? Jeg lette etter all verdens unnskyldninger for å gå hjem.
– Er vi helt nødt til å spise? Jeg er egentlig ikke noe sulten, hvisket jeg til Alice.
– Han lager verdens beste mat, hvisket Alice tilbake, – han har lært har å lage mat av de beste kokkene i hele Frankrike. Du er bare helt nødt til å smake.
Moren til Alice hadde blitt syk året etter at Alice ble født, og hadde etterhvert fått problemer med å gå, og da maten var klar, ble hun båret ned på kjøkkenet. Hun smilte da hun fikk øye på meg og sa hun var glad for at jeg endelig hadde kommet på besøk. Jeg så på øynene hennes at hun mente det, og tenkte at Alice hadde rett – de var ikke sånn som oss.

– Skal du ikke spise? spurte mamma da jeg pirket i maten ved middagsbordet.
– Jeg har spist mye allerede.
– Spist mye? Når da?
– Når du ikke så på.

Det var den sommeren jeg fylte seks.

__________

Jeg kan høre at Alice har funnet frem radioen min – den gamle B&O-radioen med CD-spiller som jeg fikk av pappa da jeg gikk på kunstfag for tolv år siden. Jeg husker jeg lo litt og sa den lignet på en varmeovn, men da han puttet Yello i CD-spilleren og skrudde opp lyden, ble jeg imponert. Nå er den tolv år gammel, og jeg syns fortsatt den har fin lyd, og i grunnen er den ganske stilig. Alice har satt på Coeur de Pirate. Det er sånn musikk jeg syns det er deilig å ha i bakgrunnen når jeg jobber. Et merkelig valg til henne å være.
Jeg har ikke lagt merke til teksten før.

La côte nous sépare
et nos vœux baignent dans une tranchée
Créée par la guerre
celle qui règne entre moi et les battements
de mon cœur qui crient jusque là-bas…

Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal si noe til Alice, men jeg kan ikke bli sittende i trappen resten av formiddagen. Jeg trekker pusten og slipper den sakte ut før jeg reiser meg. Hun står fortsatt foran vinduet.

– Godmorgen.
– Hei. Der er du jo. Så fresh du ser ut da. Du har sovet godt?
– Veldig godt. Enn du?
– Som en sten.
– Hva ser du på?
– Der ute?  Jeg bare tenkte at det kommer til å bli fint å sitte der ute til sommeren.
– Mm. Det er en fin morgenplass, men den ligger i skyggen fra klokken tolv.  
– Ja, ja, men du liker jo å ha det litt skyggefullt. Jeg har laget kaffe. Det er litt igjen.
– Det lukter deilig.
– Og så har jeg handlet ferskt brød.
– Jøss? Har du vært ute?
– Ja. Jeg lånte sykkelen din. Posten din ligger forresten på bordet i gangen.
– Post? Til meg? Du verden. Kommer posten så tidlig?
– Kanskje den er fra i går? Det er bare lokalavisen og noe reklame… nå, hva skal vi gjøre i dag? Skal vi ta biblioteket først? Det er den største jobben. Jeg kan bære, så kan du stable. Du skal jo være forsiktig med å løfte…
– Jeg har lyst til å få koblet opp pianoet.
– Okei.
– Men kanskje vi heller skal ta en tur til byen i stedet.
– Til byen? Hvorfor det?
– Jeg tror jeg trenger å ha litt liv rundt meg i dag. Det er så stille her. Jeg er ikke vant til å bo på landet.
– På landet? Hallo?  Har du sjekket postnummeret ditt?
– Alice. Jeg må fortelle deg noe. Noe trist.
– Javel?
– Siv ringte. Faren hennes døde i natt.

_

_

di vegetabile,
cara ed amabile,
soave più.

 

Vi beveger oss stille og sakte rundt hverandre, hører på Coeur de Pirate og dekker til frokost på kjøkkenbenken. Alice setter tallerkenene forsiktig ned og legger knivene på hver sin foldede serviett – stille og varsomt – fordi vi begge føler at situasjonen krever det.
Hva kan vi si? Hva kan vi snakke om? 

Jeg følte at det var riktig å fortelle det, ellers ville hun bare gått og lurt på hva som var galt, men jeg kan ikke forlange at hun er tilstede når jeg selv ikke er det.
I stillheten kommer tankene lett. Jeg får en følelse av at fremtiden kan ha tilbakevirkende kraft, og at dette liksom har forandret litt på alt jeg har tenkt etter at jeg flyttet inn. Jeg forsøker å tenke på at Siv sa hun var lettet, og at øyeblikket egentlig var vakkert. Men så tenker jeg på det andre hun sa: Jeg har bare deg nå.
Det var det samme mamma sa til meg da broren min dro på jordomseiling. Hun fortalte om tiden etter at mormor døde, om erkjennelsen av at hun var den eldste i familien, og sa at en gang kom jeg også til å måtte være mitt eget ankerfeste. Og jeg tenkte på halvsøsteren min som døde, hvor sønderknust jeg ble, selv om jeg kun hadde truffet henne én gang.

Det var annerledes da jeg mistet den ene broren min. Det var som forventet, og vi hadde hatt tid til å forberede oss. 

Alice hadde også hatt mange år å forberede seg på da moren hennes døde.  Den sommeren vi fylte elleve, hadde moren hennes allerede vært syk i ti år, og alle mente hun levde på lånt tid.
Jeg husker en dag med tåke, akkurat som i dag. Vi hadde tenkt å spille tennis, men da det begynte å regne hadde vi søkt tilflukt i klubbhuset. Alice kjedet seg og ville hjem. Så kom jeg til å tenke på lysthuset, og at vi kunne gå dit. Nøkkelen hadde jeg selvsagt alltid med meg. Det var mitt nå. Jeg hadde fått det av farfar, og det var jeg som bestemte hvem jeg ville ha på besøk.

Vi fant citronlimonade i kjøleskapet og en pakke sjokoladekjeks i en skuff, og etterpå stod vi foran vinduet og så ut over sjøen mens regnet trommet mot rutene, og så snakket vi litt frem og tilbake  om hva vi skulle gjøre resten av dagen hvis det fortsatte å regne.

Jeg hadde alltid med meg et utvalg kassetter, og da jeg tok kassettene mine ut av posen og la dem i vinduskarmen, fant Alice ut at hun ville høre på en kassett med Lucia Popp. Jeg sa ingen ting da hun dyttet den i kassettspilleren. Jeg visste hun ikke var noe glad i klassisk musikk, men jeg hadde ikke gitt opp håpet om å få henne til å like det. Reaksjonen hennes kom fort.
– Nei hva? Er det opera? Man kan vel ikke hete Popp når man er operasanger!
Hun ville bytte kassett, men jeg stoppet henne.
– Ikke skru av. Vent og hør litt først. Det er egentlig veldig fint.
Vi hørte på Solveigs Sang. Alice var ikke synderlig imponert.

– Jeg forstår ikke hva hun sier. Er det liksom norsk?
– Nei. Hun synger på tysk. Det handler om å vente på noen man elsker.
Da den var ferdig, sendte hun meg for å hente en ny flaske sitronbrus i kjøleskapet, og jeg var litt redd for at hun ville benyttet anledningen til å bytte kassett mens jeg var borte, men da jeg kom tilbake stod hun bare helt stille foran vinduet og  hørte på akkurat den sangen jeg helst ville hun skulle høre.


Ombra mai fù – Largo fra Xerxes av Händel – vidunderlig vakkert og ufattelig trist. Jeg satt glassene fra meg i vindusposten og etter en liten stund la jeg armen rundt livet hennes. Det var ikke noe uvanlig i det. Vi likte holde på hverandre. Jeg kjente varmen fra kroppen hennes da hun lente seg mot meg et øyeblikk, men så trakk hun seg plutselig unna.

– Nej, nå vil jeg ikke høre mer.
Hun la fingeren på stoppknappen, men så skjedde det noe i bevegelsene hennes. I stedet for å trykke kassetten ut, ble hun stående og vente til musikken var ferdig, kanskje et halvt minutt. Først da tok hun kassetten ut.

– Hva handler den sangen om?
– Det vet jeg ikke. Jeg forstår ikke italiensk.
– Må jeg låne den?
– Selvfølgelig.
Likte du den?

– Mm. Du får den tilbake på mandag, for jeg kan ikke være sammen med deg i helgen.
– Hvorfor ikke?
– Vi skal reise bort.
– Hvor da?
Hun trakk på skuldrene uten å svare.
– Vet du ikke hvor du skal?
– Hvis du absolutt må vite det så er min mor kommet på sykehus igjen.
– Så dumt.
På nytt trakk hun på skuldrene.
– Det er bare sånn det er.
Det var noe udiskutabelt avsluttende i måten hun sa det på. Det var ikke noe hun ville snakke om.  Var det en tåre på kinnet hennes? Jeg lot som om jeg ikke så det.

Mange år senere satt vi ved et bord på jernbanekaféen i Amsterdam. Vi drakk øl og ventet på toget til Praha. Jeg benyttet anledningen til å rydde litt i skuldervesken, og blant de tingene jeg la på bordet var kassetten med Lucia Popp. Hun smilte da hun så den.
– Har du den fortsatt med deg?
Og mens jeg ryddet begynte hun å fortelle om morens begravelse, at de hadde leid en kjent operasangerinne fra Det Kongelige Teater til å komme og synge nettopp Ombra mai fù, og at det var det hun hadde tenkt på den dagen i lysthuset, at hun ville at den musikken skulle spilles i begravelsen. Men først måtte hun vite hva den handlet om. Det var derfor hun hadde lånt kassetten.

– Jeg trodde ikke at hun skulle leve så mye lenger. Det var det ingen som trodde.  
– Men det gjorde hun.
– Ja.
– Hva fikk deg til å velge akkurat den sangen?
– Det skjedde noe da du holdt meg. Jeg begynte nesten å gråte.
– Var det derfor du ville spille den i begravelsen?
– Ja. Jeg ville at alle skulle gråte for henne.
– Gjorde de det?
– Ja. De som var der.
– Jeg skulle vært der.
– Du var i London med din far.
– Husker du det?
– Ja. Du sendte et postkort.

Ombra mai fù.
Never was a shade of any plant
dearer and more lovely
or more sweet.

_______

_

– Kan man bli så ledsen att man dör av det?
Jeg husker spørsmålet fra Pippi Långstrump, boken jeg fikk sammen med Apan från Sverige.  Jeg tror det var Annika som spurte Pippi. Jeg husker ikke svaret.

Jeg vil hente et glass vann og reiser meg, og så kjenner jeg plutselig en liten bevegelse i maven og stopper litt. Helt automatisk ser jeg ned og venter, lurer på om det kommer flere.

Alice smiler.
– Rørte den på seg?
– Mm.
– Kanskje den liker camembert?
– Hvem vet? Jeg skal til ultralyd på onsdag. Har jeg fortalt det?
– Nei. Men skal du ikke reise?
– Jo, men ikke før fredag. Siv har bursdag til helgen, så det har vært meningen hele tiden. Men jeg blir nok litt lenger enn jeg tenkte.
– På grunn av begravelsen?
– Ja.
Så har vi ikke noe mer å si.
Hva snakker man egentlig om i slike situasjoner? Man kan ikke akkurat snakke om vær og vind. Jeg får vondt i maven, og tankene mine går automatisk til Siv når stillheten senker seg. Det er som om alt savnet jeg har undertrykt plutselig har samlet seg til en stor klump. Jeg ser henne for meg, og tenker at det eneste rette er å reise. Hvorfor vil hun ikke ha meg der? Har vi vært så lenge borte fra hverandre at vi ikke lenger kan finne trøst i hverandres selskap?
Alice stirrer på tallerkenen. Jeg tenker at enten må vi finne på noe, eller så må jeg være alene med tankene mine. Når musikken slutter gir det meg en mulighet til å bryte stillheten.
– Jeg visste ikke at du likte Coeur de Pirate.
– Den stod i.
– Jeg er veldig glad for at du er her, Alice, det er ikke det, men jeg orker ikke å ha det sånn som vi har det nå. Skjønner du det?
– Det er bare så uvant for meg å se deg sånn. Jeg har ikke sett deg sånn på over tyve år.
– Jeg vet…
– Du må bare si hvis det er noe jeg kan gjøre.
– Kan du ta meg med ut? Jeg trenger å luftes.

________

_

Det hjelper å gjøre noe normalt.
Vi tar toget til centrum. Hverken Alice eller jeg har bil. Jeg har riktignok bilen til Siv, men den kan jeg ikke kjøre i Danmark før hun har omregistrert den. Jeg forteller Alice at jeg har lyst på en liten elbil.
– Nei, de er slett ikke trygge.
– Den er bare til å kjøre til butikken med, og for å kjøre Shaya til skolen.
– Er hun så stor allerede?
– Mm. Hun skal på skolen til høsten.
Jeg lurer på hvordan Shaya har det. Jeg vet ikke hvordan det er å se noen dø. Da farfar døde satt jeg sammen med Alice og leste vovede tegneserier på jernbanestasjonen.
Nei. Nå må jeg tenke på noe annet en død og begravelse…

_

Dersom man like people-watching, er Strøget stedet. Der kan man observere en varieté av urbane Københavnere. Her er formiddagsmødre på trilletur i elegant streetstyle-fashion, konforme businessmen med hver sin dead-tree-edition av Finacial Times under armen, trendy alfapuppies, streetperformers, noen geriatriske hippier og sågar én og annen baglady. Jeg legger merke til at det merkelig nok er totalt fravær av tradisjonelle tiggere. How come?
– Er det ingen tiggere her?
– Jo, men de har sikkert blitt jaget.
– Jaget? I verdens lykkeligste land?
– Det er ikke folk som jager dem, det er politiet. Noen politifolk blir sikkert lykkelige av det.
– Sikkert…
Det er lummert, helt på grensen til regn.
Vi passerer Illums Bolighus, og jeg kommer på at jeg trenger en ny hvitløkspresse.
– Kom, vi går inn her. Jeg må kjøpe noe.

I kjøkkenkroken blir jeg tilbudt en Stelton til kroner nittini nittifem. Ekspeditøren kan fortelle at det er en meget god presser.
– Er den solid?
– Absolut.
– Det er godt, for den forrige jeg hadde knakk jeg håndtaket på.
– Javel.
– Du ser det ikke på meg, men jeg har faktisk skjulte indre krefter.
– Javel.
– Jeg tar den.
– Noget andet?
– Når du nevner det så trenger jeg en liten kaffekvern.
– En mølle?
– Ja, en sånn man maler kaffe med. Du vet, en sånn med et lite blad som fyker rundt. Har du det, en kaffemølle?
– Vi har en Cuisinant til fire hundrede og ni og halvfems.
– Og femoghalvfems øre?
– Nej. Det var for hvidløgspresseren.
Det er visst umulig å få ham til å trekke på smilebåndet.
– Pose?
Tilsammen blir det femhundre og nittini kroner og nittifem øre. Jeg gir ham seks hundre kroner og sier han kan beholde resten. Han fortrekker fortsatt ikke en mine.
– Tak.

Prøver jeg for hardt å distansere meg fra virkeligheten?
En plakat minner meg på at København er utpekt til å være Europas grønne by 2014. Besøker man byen i sommermånedene, kan en mindre opplyst tilreisende lett få det for seg at det har noe med beplantningen å gjøre, for om sommeren er København en meget grønn by. Men på regntunge vinterdager som i dag, er den så godt som fargeløs.
Alice holder meg tilbake når jeg vil krysse gaten på rødt.
– Vi går ikke på rødt lys.
– Men…
– Du er ikke i Norge nå. Hvor er du på vei egentlig?
– Hva med Porta?
– Den ble nedlagt for tre år siden.
– Nåh… det var nytt for meg._

– Cecilia? Er du her?
– Jada… jeg bare…
– Hva vil du?
– Hva som helst. Hvor pleier du gå når du er på byen? På Vela? Eller er den også nedlagt?
– Nei. Jeg går ikke på gaybars. Det er som å gå i reservat.
– På Vela?
– Hvorfor skal vi samle oss i ghettoer bare fordi vi tiltrekkes av vårt eget kjønn? Vi er da helt normale mennesker på alle andre områder? Det er da ikke på gaybars man finner de mest interessante menneskene?
– De fleste går jo ut for å finne noen å tilbringe natten med.
– Nei, det tror jeg ikke. Jeg går primært ut for å hygge meg. Da vil jeg ikke betraktes som om jeg primært er ute efter å ligge med noen. Og hvor ofte gidder man egentlig å ha sex med fremmede? Vi har da et intellekt som duger til mer enn til å signalisere at vi er parringsklare objekter?
Så begynner det å styrtregne. Nå er det min tur til å spørre.
– Hvor går vi?
– Baresso? Ta en kaffe?

Kan jeg egentlig ta Siv alvorlig når hun sier at jeg ikke skal komme? Hva om hun er i sjokk? Det skjer jo ofte at etterlatte blir mer påvirket enn de er klar over. Jeg kan jo reise selv om hun sier jeg ikke trenger å komme. Hva med lillebroren hennes? Han er sikkert der. Kanskje de finner trøst hos hverandre?
Jeg er glad jeg tok på meg Heldig-Hansen jakken, som Shaya kaller den.

Baresso er Kaffebrenneriet i tiende trendpotens, og har irriterende downlights som gjør at jeg ser en forstyrrende glorie fra det våte håret mitt hver gang jeg løfter blikket, og løfte blikket må man gjøre om man skal se menyen.
Alice tar en Chai-cino og jeg selv velger en fetende Iceblend med ekstra fløte – og selvfølgelig må vi ha sjokoladekjeks til – det hører med. Vi finner et par ledige krakker langs vinduet, og jeg tenker det er et bra sted for å observere folk – når det ikke regner. Er det plantet nye trær, eller er det de gamle som har blitt klippet ned?  Jeg skal akkurat til å spørre idet jeg mer aner enn hører den velkjente ringelyden fra Skype.  Det tar noen sekunder før jeg forstår at ringelyden kommer fra mobilen i vesken min. Jeg dytter øreproppene på plass og smiler unnskyldende til Alice.
– Det er Shaya som ringer. Sorry. Jeg er helt nødt til å svare…  hei, lille venn.
Hun har tatt ut hårbåndet, og jeg legger merke til hvor langt hår hun faktisk har fått. Hun ser trøtt ut
Grandpa died.
– I know, honey.  Er du lei deg?

Yes. When are you coming?
– Jeg kommer på lørdag, og så reiser vi hjem sammen etter begravelsen. Det lover jeg.
– Til Danmark?
– Mm.
– Er du på Kaffebrenneriet?
– Nei. Jeg er på noe som heter Baresso, med en venninne.
– I Danmark?
– Ja. Vi du se hvordan det ser ut her?
– Yes.
Jeg panorerer med telefonen, både gjennom vinduet og inne. Og tilslutt et bilde av Alice.
– Så du?
– Yes. Hvem er hun?
– Hun heter Alice. Vi har kjent hverandre fra vi var så gamle som deg.

– Det regner hos dere.
– Det gjør det. Er det sol i Miami?
– Yes.  Jeg har mistet en tann… look…
Hun lener seg mot skjermen så jeg skal se det tydelig. Det er et gapende hull der det en gang var en fortann.
Hvordan skjedde det?
– Den kom løs da jeg spiste eple. Det gjorde nesten ikke vondt.
– Du verden. Har du blitt så stor allerede at du har begynt å felle tenner? My God!

– And the other one is also coming loose. It’s wobbly.
Du får snart nye. Du vet det? Det er helt normalt.
– Men jeg vil ikke spise eple mer, for da kan alle tennene mine falle ut.
– Hehe. Det skal du ikke være redd for. Du kan jo bare skjære det i biter og tygge med jekslene. Jekslene faller ikke ut på en stund ennå.

– He’s gone to a better place.
– Yes. I guess you can say that.
– We read something from your book before I went to sleep.
– You did?
– Yes. The part where Illi’s sister died. And then we cried.

– Det kan være fint å gråte litt. Det er ofte det hjelper.
– Yes.
– Vi kan snakke mer om det når jeg kommer. Okay?
– Yes.
– I love you very much.

– Yes.

Alice ser på meg når jeg napper ut ørepluggene.
– Hvordan har hun det?
– Okei, tror jeg. Sorry. Jeg var bare nødt til å ta den.
– Det skulle bare mangle, men det er alltid litt mystisk å høre bare den ene siden av en samtale.
– Det virker som om hun er på høyde med situasjonen.
– På høyde med situasjonen? Det er da noe brilliant vås.
– Ja…  har du tatt sjokoladekjeksen min?
– Nei, den spiste du jo selv.
– Det kan jeg ikke huske.

Jeg lurer på om Danmark ikke lenger er hva det engang var, etterfulgt av tanken om at Danmark kanskje aldri har vært hva det engang var, og at alt kun har vært i hodet mitt. Hva er egentlig forskjellen på Norge og Danmark? Utvalget i dagligvareforretningene? At man kan få en flaske utmerket vin for en drøy femtilapp i Danmark? Jeg kommer visst ikke på noe annet i farten… jo, forresten, det med å gå på rødt.
Kaffen er drukket og regnet har avtatt. Er det egentlig noe vits i å bli her?
– Jeg tror jeg fikk en slags idé om at jeg trengte å være et annet sted. Kanskje fordi jeg ikke ville legge igjen noe trist i veggene i det nye huset. Det funker ikke, Alice. Det var bare en flukt. Orker du mer av meg i dag, eller har du lyst til å gå hjem?
– For min del må vi gjerne bare sitte stille og være sammen, men jeg forstår godt om du helst vil være alene.
– Skal vi dra hjem og koble opp pianoet mitt?
– Okei.
– Blir du til i morgen?
– Hvis du vil.
– Har du lyst? Det er det jeg spør om.
– Det har du aldri trengt å spørre meg om, har du vel?
– Nei.

 Jeg ringer pappa for å spørre om vi kan komme innom og låne bilen hans til i morgen. Jeg trenger å handle en del, og det er et stykke til butikken.

________

_

Den eldste delen av huset er sydvendt, to etasjer pluss kjeller og loft. Senere ble det påbygget en tverrgående fløy på vestsiden, og noen år etter det, ble det bygget en garasje på sørsiden, med en terrasse på taket. Dette gir huset en slags U-form. Fra oppkjørselen ser det vesentlig større ut enn det i virkeligheten er. Grunnen til det er at den påbygde fløyen på vestsiden ligger i en skråning som er omtrent tre meter høy, så på baksiden av huset er det kun andre etasje som er synlig over bakkenivå. Det vil si at første etasje kun har vinduer på endeveggene, samt to vinduer ut mot den lille gårdsplassen. I henhold til forskriftene, gir det ikke fullt boareal. Det er nemlig strenge bestemmelser om vindusflater kontra gulvareal. Det er sånt man lærer etter hvert.
Plenen på oversiden av huset er avgrenset av en drøyt to meter høy mur. Den er skittengul og mosegrodd, og har en gang hatt et tak av røde valmskåler på toppen. Men i dag har omtrent halvparten av dem løsnet og falt av. Det er meget mulig muren var fin da den ble bygget, og for alt jeg vet hadde den også en slags funksjon, men i dag er den bare en stygg markering av tomtegrensen. I følge skjøtet tilhører den naboen, en mann i sekstiårene. Folkesladderen kan fortelle at han bor der sammen med sin avdøde kones søster og hennes mann, hvilket jeg syns er en merkelig konstellasjon, men det skyldes etter sigende det faktum at det var hans kones familie som eide huset, og at søsteren hennes arvet halvparten.
Alice lager middag mens jeg forteller.
– Har du truffet ham, naboen?
– Jada. Vi har snakket sammen et par ganger. Han ringte og uttrykte skepsis da han så at det ble aktivitet her, og spurte om jeg planla å leie det ut. Han ville ikke ha et nytt kollektiv her, sa han.
– Så det var kollektiv her tidligere?
– Etter hva han fortalte. Han ble litt beroliget da jeg sa jeg hadde til hensikt å bo her selv.
– Det kan jeg forstå. Det kan være litt ubehagelig å ha et kollektiv som nabo. Er det noe du ikke liker for tiden, i maten mener jeg?
– Jeg tror ikke vi handlet noe jeg ikke liker, om du ikke snek noe ned i kurven som jeg ikke vet om.
– Nei. Bare tanntråd. Er han hyggelig, naboen?
– Tja. Han var vel det, helt til jeg nevnte muren og tilbød meg å pusse den opp. Det likte han ikke. Den stod på hans eiendom, så den har jeg ingen ting med, mente han.
– Skulle du betale for det?
– Jeg hadde jo et helt arbeidslag her som gikk og ventet på ny takstein.
– Hvordan kunne han avslå når han fikk det gratis? Kanskje han har myrdet sin kone og begravet henne under muren?
– Nå må du ikke gi meg noen morbide koblinger her. Ikke glem at jeg skal bo her alene hele neste uke.
– Du må bare komme og bo hos meg.
– Det hadde vært historiens største nederlag. Men jeg skal plante en hekk til våren, på min side. Så kan Berlinmuren hans bare stå der og forvitre.
– Må jeg ta en flaske vin?
– Selvfølgelig. Du finner sikkert noen som passer til lam.
– Jeg har vært og sett. Du er sikker på at det ikke gjør deg noe, når du ikke selv drikker?
– Ikke gjør noe nummer av det, Alice. Gå og finn en vin du liker. Herregud! Nå har du hjulpet meg i to dager, og så spør du om å få en flaske vin? Bare ta en hel kasse om du vil!
– En Barolo er god til lam.
– Det vet du mye bedre enn meg.
– Nåja, du har jo lært noe de siste årene du også, av ham der Carl. Skal jeg få treffe ham noen gang?
– Hvem vet. Dere hadde nok funnet hverandre både på vin og mat.
– Må jeg ha litt vin i sausen?
– Selvfølgelig.

Det lukter godt fra ovnen. Hvitløk, timaian og rosmarin. Alice skyller hendene under springen og smiler.
– Så. Nå skal potetene stå fem minutter i ovnen så cheddaren smelter, og så er det ferdig.
– Det lukter deilig. Hvorfor tar du ikke jobb som kokk.
– Nei. Så god er jeg ikke. Dessuten er det menn som skal være kokker.
– Har du ikke sett Babettes gjestebud?
– Jo, og jeg kunne godt være som henne og lage det ene måltidet som ble stående igjen i historien, men ikke hver dag, for ikke å snakke om flere ganger om dagen. Da blir det bare rutine. Hva med deg? Kunne du forfattet noe bare for å overleve? Kunne du tvunget deg til å levere for eksempel en artikkel på fire sider hver dag?
– Da tror jeg gleden ved å skrive ville forvunnet. Men jeg hadde nok gjort det om jeg ble nødt.
– Jeg lager mat fordi jeg har lyst.
– Lager du middag til deg selv hver dag, også når du er alene?
– Ja. Selvfølgelig. Når jeg er alene kan jeg eksperimentere som jeg vil. Da føler jeg meg som en alkymist.
– En sånn mann med spiss hatt, som har nakne jomfruer i bur og en tam ravn på skulderen?
– Omtrent noe sånt.
– Du må lære meg litt etter hvert. Jeg kommer gjerne og titter deg over skulderen når du står over dine dampende gryter midt i natten, dypt der nede i mørket i en underjordisk grotte og leser besvergelser fra gamle egyptiske pergamentruller mens du tilsetter en teskje tørket blod fra halsen til en drektig dvergsjiraff.
– Skulle tro det var du som hadde drukket vin… nei, men seriøst. Det er magi når man lykkes med en ny kombinasjon.
– Magi. Det ordet liker jeg. Magi og kaos. Finnes det noen andre ord om beskriver uendeligheten med kun fire bokstaver?
– Saus! Finnes det noe mer uendelig variert enn saus? Og nå er den perfekt, om jeg så skal si det selv.
– Du gjør akkurat som din far, smaker med den samme skjeen du rører med.
– Du har aldri glemt det?
– Jeg er oppvokst i et møblert hjem.
– Hjem? Regime, vil jeg heller kalle det. Har du blitt sånn selv?
– Jeg har vokst det av meg.
– Godt. Ta det med ro, jeg skal finne en ren skje å øse med.

Det blir stille når Alice skrur av kjøkkenviften. Vi spiser, smiler til hverandre og lytter til regnet. Det er sånn det kommer til å bli, livet mitt, når Siv kommer, tenker jeg, men da kommer nok ikke Alice så ofte på besøk lenger.
– Husker du første gangen du laget middag til oss?
– Om jeg gjør!
– Det har skjedd mye med oss i mellomtiden.
– Mm. Det har det. Vi har blitt gamle damer.
– Hehe. Syns du det er ille?
– Nei. Ikke ennå. Men det kommer nok til å bli det.
– Får jeg smake på vinen din?
– Nei. Da blir du bare lidderlig.
– Det kan vi ikke ha noe av.
– Nej.
– Hvordan har du det egentlig? Du har ikke fortalt så mye. Hva har egentlig skjedd etter at du valgte å…
– Komme ut av skapet?
– Jeg liker ikke den betegnelsen. Jeg tenkte mer på å stå frem og bekrefte deg selv.
– Bekrefte meg selv? Bekrefte at jeg har løyet hele livet? Det ble vel en litt melodramatisk forestilling ut av det, litt som med Ellen Page.
– Jeg syns hun var tøff som stod frem.
– Jo, men du har aldri vært nødt til skjule legningen din. Dessuten er du ikke lesbisk, så du aner egentlig ikke hva du snakker om.
– Det har du sikkert rett i.
– Du har alltid kunnet velge. Det har aldri vært noen big deal å være biseksuell. Det har bare vært trendy å ha et ben i hver leir. Du er bare født naturlig trendy, akkurat på rett tidspunkt.
– Jeg har alltid følt at jeg burde blitt født tredve år tidligere.
– Men du har aldri trengt å komme ut av noe skap, fordi du aldri har trengt å lukke deg inn i noe skap in the first place. Tror du ikke jeg har villet være som deg? Tror du ikke jeg har forsøkt? Du var et forbilde for meg.
– Så rart at du sier det. Det var du som var mitt forbilde.
– Vet du hvorfor jeg giftet meg? Det var fordi du ble sammen med ham der Thomas. Du hadde endelig funnet mannen i ditt liv, skrev du. Javel. Jeg ville ikke være noe dårligere. Jeg kunne også finne mannen i mitt liv, trodde jeg.
– Det har du aldri fortalt.
– Nei. Du vil aldri forstå hva det vil si og stå frem som homofil. Hvordan tror du det føles når man har vært gift i åtte år og har to barn? Hvordan ser verden på deg, tror du? Vet du hvordan verden ser på deg? Den ser på deg som mislykket, og så syns den synd på deg, fordi du har kastet bort den beste perioden av livet ditt på en løgn. Det er sånn verden ser på sånne som meg, og i tillegg støtter alle opp om min mann, fordi jeg i alle år har lurt ham til å tro jeg elsket ham. Jeg er ikke verdt en lort.
– Alice. Dette tror du ikke på? Si du ikke gjør det.
– Jeg overdriver kanskje en smule, men det er det som er kjernen. Jeg ser jo hvem som vender meg ryggen.
– Og hvem som ikke gjør det. Det er det viktigste.
– Mm. Der sa du det. Hvem som ikke gjør det.

Etterpå spiller jeg piano, bruker basspedalene og lager dype vibrasjoner i gulvet.
Bokkassene står fortsatt uåpnet, men vi har en dag i morgen også. I morgen kveld må hun hjem, og da blir jeg alene.
– Hva spiller du?
– Pink Floyd. En jeg kjenner litt sa han ville høre den i begravelsen sin, så jeg øver meg.
– Er han gammel?
– Ikke ennå, så jeg har god tid.

___

_

ps_vk

Jeg banker forsiktig på døren før jeg går inn. Det kommer et dust blåskjær gjennom gardinene. Vinduene er lukket, og det lukter søvn, latskap og sengetøy. Jeg elsker den lukten, den minner meg om da jeg var liten og fikk lov å komme opp i sengen til foreldrene mine.
– Alice? Er du våken?
– Mm.
– Kan jeg ligge litt hos deg?
– Mm.
– Jeg lover å oppføre meg ordentlig.
– Mm…

 

_______

So ro lille mann, nå er dagen over.
Alle barn i alle land, ligger nå og sover.

_

.

20
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Digresjoner, Minneboken, Tanker. Bookmark the permalink.

18 Responses to En dag i verdens lykkeligste land.

  1. avatar eMTe says:

    Draum og virkeligheit, spirande liv og død, fortid og notid, vennskap og kjærleik. Meiningssamanheng. Å være tru mot den ein er.

    Kondolerer med svigerfar.

    Huset

    mine rom
    dine rom

    synlege og usynlege dimensjonar
    med opne og låste dører

    vindauge av ulik storleik
    for utsyn og innsyn

    lette og tunge møblar
    av minne og voner

    nøklar
    hengande tilgjengeleg
    på sjeletrådar
    (tor livar grue)

    tommel til deg Cecilia.
    Marieklem

    1





    • avatar Cecilia says:

      Og tommel tilbake!
      Vakkert formulert.

      Å være tru – både mot oss selv og mot våre plikter som menneske og medmenneske – det kan være en tung bør. Men vi er skapt for å bære tungt…

      Klem i natten :)





  2. avatar Petter says:

    Veldig glad for at du ikke har sluttet å skrive !! :-)
    Velskrevet som alltid!!





  3. avatar Breiflabben says:

    Både du og eMTe hadde to fine kommentarer som beskrev opplevelsen av ditt innhold bedre enn jeg ville ordlagt meg. Et godt innlegg Cecilia.
    Jeg måtte le litt av den danske formuleringen som “må jeg ….. ” Hun jeg var gift med jobbet i resepsjonen i sin fars hotell og en dag fortalte hun meg om disse danskene som kom på besøk og hvordan han hadde spurt og sagt “må jeg ….”?
    Hvorpå hun ved et par anledninger hadde svart: “Du må ikke, men du kan da godt ….”
    Det har vi grinet av mange gange :-)
    Du begynner å komme i orden forstår jeg.
    Kondolere med svigerfar.

    2





    • avatar Cecilia says:

       Må jeg… ?
      og flink er de to ordene vi sliter litt med for tiden.
      Det er i grunnen litt rart at to så nært beslektede språk som norsk og dansk har klart å opprettholde så forskjellig betydning av de to ordene, og spesielt sett på bakgrunn av at norsk bokmål for det meste har sitt utspring i dansk.

      og flink er også de to ordene jeg har lettest for å overse når jeg skriver om til norsk.
      Når jeg tenker meg om… jeg mener jeg har hørt Må jeg få trykke deres hånd? brukt på norsk – som en litt høytidelig vending? Og da med samme betydning av ordet må som på dansk.

      Joda, vi begynner å komme i orden. Jeg ligger fortsatt tre-fire uker på etterskudd med bloggen min, men jeg regner med å komme up-to-date i neste innlegg.

      Jeg skal forsøke å passe meg for og flink for fremtiden…

      Tusen takk for fin kommentar :)





  4. avatar sirenia says:

    Takk for god lesning Cecilia.
    Får gode assosiasjoner til hjem, redebygging, hule, ild, peis, pels, skinn, dun og masse varme og trygghet. Tro om det ligger nedarvet i mange ledd bakover disse tankene og følelsene om å være svanger og skape et hjem for den ventede?
    Gleder meg med deg.
    Vår vesle skatt passerer snart termin så dagene er særdeles spennende.
    Du skal få vite.





    • avatar Cecilia says:

      God morgen, og takk for flott melding. :)

      Jeg tror absolutt du har rett i at det er en sammenheng mellom graviditet og redebygging. Forbausende egentlig hvordan detaljene stadig planlegges med henblikk på de aller første leveårene.
      :)





  5. naturglede naturglede says:

    Endelig fikk jeg lest også. Kondolerer med svigerfar. Trist med døden, men det er jo en del av livet det også. Glad dere deler det med hverandre, både store og små. Tror det er viktig for barn å ikke bli holdt utenfor i sånne stunder. Shaya klarer seg nok fint, hun høres ut som en veldig fornuftig liten frøken.
    Rart å tenke på graviditet. Mange av lydene, luktene og ord som ble sagt i de månedene sitter som klistret i sinnet resten av livet for meg. Mimosa, nellik, en duft av dusjsåpe, vind mot kinnet med duft av vårblomster og så videre….. Om noen år vil nok ditt minne være å stå i den trappen og si at huset er ditt, samtalen med Shaya på Skype om melketenner, bevegelsen i magen, begravlsestanker, venninnen din og Siv. Du vil nok få litt ekstra ballast i hjertet fremover av vemod.
    Gleder meg over at alt er bra med deg. Tenk om det er en liten gutt da? Spennende. Ønsker deg ro og hvile framover og takker for lesestunden. Tommel er levert!





    • avatar Cecilia says:

      Jeg er litt øm i dag, men ellers er alt vel.
      Ro og hvile er en luksus jeg har unt meg altfor lenge, så nå kan jeg ha det så godt. Nå er jeg nødt til å jobbe.

      Tusen takk for hyggelige ord :)





  6. avatar cecilia says:

    SJALLE! HJELP! HJELP! HJELP!

    JEG ER UTESTENGT OG FÅR IKKE LOGGET INN. VÆR SNILL TA BORT IP-SPERRINGEN HOS MEG.

    CECILIA





    • avatar kodeks says:

      Jeg har gjort det nå. Du er utenfor bloghogs kosher IP sone (Tyskland). Blokkerte sent i går for login fra andre land enn Norge, Danmark, Island og Filippinene. Måtte gjøre noe da et brute force attack satte i gang, og glemte å resette dette. Selvfølgelig var du på kontinentet akkurat da, bra jobba :)





      • avatar Cecilia says:

        Tusen takk :)
        Jeg trodde jeg hadde stilt inn riktig, men jeg må ha glemt Tyskland. Merkelig i grunnen – Tyskland er ikke et land man glemmer så lett :)





        • avatar kodeks says:

          Ingen årsak, min feil :)
          Login blokkeringen skjeler ikke til den enkeltes IP-blokk oppsett. Serveren må først vite hvem det er før det kan gjøres og det vites ikke før etter vellykket innlogging. Så i dette tilfellet ble innloggingen stoppet pga innstillingene i serverens eget master-oppsett.





  7. avatar geitost says:

    (Da Eva Joly ble kandidat til presidentvalget i Frankrike for to år siden, foreslo hun offisielt å bytte ut den 14.juli militærparade med den norske tradisjon av et barnetog, som i Norge. Hennes forslag ble neppe varmt motatt – eufemisme – ikke engang av partikameratene hennes, og i lyset av din forklaring, det er sannsynlig at hun hun ville fått bedre velkomst om hun hadde foreslått å feire nasjonalsdagen à la dansk istedet…)

    Jeg hadde først tenkt å reagere til ditt innlegg ved å kommentere ditt uttrykk «verdens lykkeligste land», fordi jeg ønsket å legge merke til at, fra alle som regelmessig besøker Sjalles portal, vi begge to er sannsynligvis de eneste som deler muligheten til å stemme ved neste europeiske valget. Å stemme sammen for et felles parlament betyr å ha anledningen å tenke på fremtiden i form av et felles politisk prosjekt, utover grenser. Men det finnes uheldigvis ingen prosjekter mellom hvilke å velge for Europa. Dét angrer jeg dypt. Og det er en håpløs sak, jeg frykter.

    Kontrasten du satt mellom tittelen og inneholdet av innlegget var slående, og jeg spesielt likte den måten du valgte da det gjaldt å fortelle nyheten angående døden av faren til Siv og, gjennom din samtaler med Alice, virkningen den hadde hatt på deg i løpet av døgnet. Litterært talt, jeg tror det var veldig vellykket.
    Og jeg ble spesielt rørt, gjennom Alices fortellingen, å høre hvordan det virker å være ennå en forbannelse og en lidelse å være lesbisk, til og med i dagens Denmark. Det var veldig tankevekkende.
    (For øvrig, du har for lenge siden oppvokst min nysgjerrighet angående Alice. Både henne, i sitt forhold med deg, og sin families historie. Jeg inrømmer jeg føler meg litt frustret at flere fortellinger du hadde innledet ble ikke fortsatt, selv om jeg skjønner at hennes historie er ikke et sentralt emne i din skrivning prosjekt.)

    Eames stol, Arne Jakobsen krane, B&O spiller … ja, det bare mangler en PH lampe for å kjenne seg definitivt havnet i design landet…
    Tusen takk for en fin lesestund.

    2





    • avatar Cecilia says:

       “Verdens lykkeligste land”… ?
      Tja… de får nå bare mene sitt, de som har noen mening. Jeg tviler på at Danmark er et lykkeligere land enn f.eks. Monacco og Ghana.
      Men Danmark er altså kåret til verdens lykkeligste land.
      Én gang vant Russland MGP ( ESC).

      Avvikere er og blir avvikere, akkurat som haters will be haters. Uansett hvor moderne og fordomsfritt samfunnet forsøker å bli, vil det alltid finnes en underskog av elementer som ikke klarer å tøyle sin aversjon mot mennesker de opplever som mindreverdige, og lar dette komme til uttrykk.
      Her er en link til en reportasje og en video jeg så på Aftenposten for nylig: http://www.nrk.no/magasin/ufri-kjaerlighet—ung-i-2014-1.11597090
      (Den spiller i utlandet.)

      Hva gjelder Alice, så var det vel snarere det at hun gjennom alle år hadde latt som om hun var hetero og således lurt en mengde mennesker, deriblant sin mann, som gjorde at mange av vennene hennes tok parti for eks-mannen. Og i en sånn situasjon blir det jo lett maktpåliggende å gi utrykk for hvorfor man tar parti for den ene mot den andre.
      Alice er sentral, og hun har blitt mere sentral etter at jeg flyttet. I det neste innlegget mitt – som antagelig blir det siste på en stund – kommer jeg inn på dette.

      Eames er dessverre ikke “the real thing”, kun en replika som fulgte med huset og som nå er plassert på rommet til Shaya.
      Hvorfor ikke omgi seg med ting man liker? Etter min mening er god design verdt det man betaler for den. Man trenger ingen PH-lampe for å få lys over kjøkkenbordet – man klarer seg fint med en naken lyspære.
      Grensen for jåleri fastsettes etter noen merkelige regler jeg aldri helt har forstått, og de ser ut til å forandre seg i takt med gjennomsnittslønn og poseringstrang.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)

      2





      • avatar geitost says:

        « [Hun har] lurt en mengde mennesker, deriblant sin mann »
        Wow ! Det hørtes hardt ut. Jeg lurer på om du hadde skrevet dette om hun hadde blitt lei av å leve med ham, derfor tatt avstand, etterpå skilt seg, og enda senere falt for en annen mann, nettopp som det skjer så ofte i «vanlige» par, som det skjer hver gang noen i et forhold føler etter en stund at partneren til slutt var ikke «the One» ?
        For meg, det som dukker opp fra hennes mening i ditt innlegg er at hun har prøvd å gjøre nettopp det som hun var forventet å gjøre i form av sosiale normer, men dersom hun har ikke klart, så er hun nå dømt til en dobbel straff : hun har først ofret sin legning for å konformere seg til den dominerende modellen, og nå er hun påpekt som en løgner. Jeg synes at det er helt urettferdig. Jeg ikke tviler, etter det du forteller, at hun var ærlig i sitt forsøk til å skape et lykkelig par med mannen sin. Hun skulle fortjene å være støtt for sin innstats istedet. Fra ham, blant annet. Det er sannsynlig, i en slik sammenheng, at han føler seg avskrevet ved tanken at noen mann som helst kunne gjøre susen. Men en annen måte å oppfatte situasjonen – mye mer givende hvis han har en dag tenkt at Alice var en verdifull jente – kunne være for ham å føle seg beæret over å ha blitt valgt, blant alle menn, som en mulig partner fra én som ikke kikker i denne retning generelt.
        Det er sånn jeg tror jeg hadde oppfattet saken om jeg var i hans situasjon. Og dersom ingen gjør det rundt henne, så vær så snill og klem henne for meg.

        Og ja, en naken lyspære er ikke nødvendig den styggeste gjenstand i et komfortabelt hus. Dette vet jeg av opplevelse.

        2





        • avatar Cecilia says:

          Jeg skal vokte meg vel for å klage, bare nevne at det har vært hektisk rundt meg den siste tiden hvor jobb, hus og familie har blitt prioritert.

          Jeg har nok formulert meg litt utydelig. Det er selvfølgelig ikke min mening at Alice har lurt noen – det er meningen til dem som i etterkant valgte side og tok parti for eks-mannen. Det var det jeg forsøkte å uttrykke, men som ble litt klønete formulert.
          Jeg er helt enig med deg, også hva gjelder en naken lyspære. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *