Magi – Arabesque – Proklama.

Det har bestandig vært de små detaljene som har fascinert meg når jeg har lest. Jeg har alltid dyrket beskrivelser av små ting.
Selv har jeg visst en tendens til å gjøre ting større enn de er.

Merkelig nok var det ingen som førte noen kontroll med hva jeg leste som liten. Biblioteket vårt var ulåst, så jeg kunne forsyne meg med hva som helst uten å få annet enn smil og anerkjennende nikk hver gang noen påtraff meg på vei ut døren med en bok i hånden.  Det var kanskje ikke så rart, for det fantes ingen usømmeligheter i min farfars bibliotek, i hvert fall ikke noen usømmeligheter som han var klar over. Kun én eneste gang snek jeg meg ut fra biblioteket med en bok skjult under genseren. Det var da jeg fant Kama Sutra.

Den første “voksne” boken jeg leste fra perm til perm, var Greven af Monte Christo, en bok om svik, urettferdighet, mord og hevn. Store følelser og store ord. Hvor lenge kan hevntanken leve i et menneske? For alltid?  Blir man lykkelig når man har hevnet seg?
Jeg likte tanken på hevn, og selv om jeg aldri helt forstod de mest intrikate delene av plottet, leste jeg meg tålmodig gjennom de nesten fem hundre sidene. Jeg så alle bildene for meg mens jeg leste. Det var magi.
Én gang, tenkte jeg, én gang skal jeg også lage magi…

 

_
This is propaganda…

Det skrevne ord er magi. Bra eller dårlig, det er like fullt magi. Stemninger, følelser, historier vi ellers aldri ville få høre. En liten flik av en annen verden blir løftet til side for oss, og gjennom eventyr og historie lærer vi vår kultur å kjenne. Jeg leste begge deler med like stor glød. 
Finnes det noen likhet mellom historien og eventyrene? 
Selvfølgelig: Perspektivet.
Akkurat som i eventyrene er historiens perspektiv at det rettferdige til slutt vil seire, og akkurat som i eventyrene er historien ført i pennen av “de gode”, av seierherrene, de sterkeste, de flinkeste, de mest slu og ofte de mest utholdende. Vi ler av motstandernes propaganda, vi sågar gapskratter av tapernes propaganda, men vår egen propaganda svelger vi med hud og hår.

Å skrive er et håndverk. Man må studere, tilegne seg kunnskap, lære seg å mestre språket og fortellerkunsten – i det hele tatt – man er nødt til å ta det på alvor om man skal komme noen vei.  Det er den veien jeg aldri har våget å gå, antagelig av redsel for å feile. Jeg kunne studert, gått på skrivekunstakademiet, tatt litteraturhistorie –  i det hele tatt: Jeg har hatt alle muligheter til å forbedre meg, lære faget og alt som faget tilhører, men i stedet har jeg bare holdt på for meg selv, og tenkt at kunnskapens medalje også har en bakside: Man forstår hvor begrenset man er.
Så lenge jeg ikke vet hva jeg holder på med, trenger jeg egentlig ikke forholde meg til annet enn tilbakemeldingene jeg får, og de kan sorteres etter behov, i den komfortable vissheten om at jeg er en glad amatør.  Så jeg skriver min propaganda, og høster søtt og surt i trygg forvissning om at intet ord går over i historien.   

_____________

 

Et kapittel

Tanken på å flytte fra mamma har plaget meg mer og mer etter hvert som tiden har nærmet seg. Hvordan skal hun klare seg alene?  Hvor ofte kommer jeg til å besøke henne, og hvordan skal jeg finne tid til det, særlig etter fødselen? Er det ikke best at hun flytter inn hos oss, så har jeg i hvert fall en viss kontroll på henne?
Ha! Det var vel akkurat slik hun tenkte da jeg var tenåring, da hun nektet meg å flytte til pappa. Hva skulle det være godt for? mente hun.
Hvordan skal jeg da ha kontroll på henne, var nok heller det hun tenkte – tenker jeg.

Det er grått og tåke i København, og mamma har problemer med å kjenne seg igjen. Det er tyve år siden sist hun var her og det er ikke før vi krysser broen til Havnegade, at hun ser noe hun gjenkjenner.
– Er det Holmen kirke? Du verden så forandret det er.
– Begynner du å kjenne deg igjen?
– Ja. Her har jeg vært. Du verden så mye nytt det er… og her er vi på Kongens Nytorv, det ser da nesten akkurat ut som før.
Så svinger taxien inn Bredegade, som slett ikke lever opp til navnet sitt, trang som den er. Jeg har gått den utallige ganger. Lå det ikke en gang en bruktbutikk her, i et trangt lite lokale hvor man kunne kjøpe og selge gamle kassetter, CD-er og LP-plater? Det er lite trafikk og få mennesker ute.
– Se der har vi Kastellet. Der var du jo som barn, mens du ennå satt i vogn… … hvor skal vi egentlig?
– Til Østerbro. Det er rett her borte.
– Jeg vet da hvor Østerbro er. Jeg forstår bare ikke hva vi har der å gjøre.
– Jeg skal låne bilen til pappa. Det har jeg jo sagt!

Jeg tror aldri jeg helt kommer til å venne meg til det. Jeg er i grunnen litt overrasket over at hun i det hele tatt ville bli med.

Hun blir stående demonstrativt utenfor døren og ser på den som om den er porten til helvetes forgård.  Når jeg låser meg inn, vender hun ryggen til.
– Jeg venter her.
– Hvorfor det?
– Jeg har ikke noe der inne å gjøre.
Vi blir like overrasket begge to idet vi plutselig hører skritt innenfra og en umiskjennelig kjent stemme med tysk aksent:
– Hei. Kom bare inn. Jeg har nylaget kaffe.
Det er samboeren til pappa, og jeg føler meg plutselig litt dum som ikke ringte på før jeg låste meg inn. Hun forteller at noen i orkesteret har fått omgangssyke og at øvelsen er avlyst. Hun smiler og forstår hva jeg tenker. Nei, det gjelder ikke henne, hun er helt frisk, så vi må trygt komme inn.
Selv mamma forstår at hun ikke har noe valg, og et lite minutt senere sitter vi på kjøkkenet. Og så skjer den transformasjonen som alltid skjer med mamma når det er andre tilstede: Det var SÅ hyggelig å bli invitert på kaffe, det var da så alt for meget, og du verden så koselig kjøkken… er det hjemmesydde gardiner? Jaha? Jasså, er det Laura Ashley… fin duk, og så flott servise…

Og etter hvert som samtalen fortsetter blir jeg den feilfrie og perfekte datteren, hun som mamma er så stolt av og skryter så uhemmet av.
Jeg absenterer meg, blar litt i avisen og lar tankene vandre.

Det kan godt tenkes det er jeg som er spesielt disponert for å bli opptatt av dette for tiden, men det virker for meg som om graviditet helt plutselig har fått en voldsom oppmerksomhet – ikke bare i Norge, men også her i Danmark. Avisartikler, kronikker og  spørreundersøkelser. Er det en sykdom å være gravid – er gravide for ofte sykemeldte – tilsniker gravide seg fordeler i samfunnet? Er det legene, arbeidsgiverne eller de gravide selv som har ansvaret for det høye sykefraværet?
Jeg får lyst til å spørre tilbake: Kan det være naturen som har ansvaret?
Kanskje naturen ikke har klart å justere seg i takt med samfunnets krav?

Effektivitet, produktivitet og fast arbeidstid har alltid vært gjeldende prinsipper innen arbeidslivet, og ettersom det i sin tid var menn som skulle være forsørgere og brukes til produksjon, ble jo også den produktive tiden innrettet etter menn og deres evne til å møte på jobb friske og produktive hver morgen, og det gjerne så tidlig som mulig.
Kvinnes jobb var å lage frokost, smøre matpakke, og på ha middagen klar til mannen kom hjem. I tillegg skulle hun holde hus og hjem presentabelt og rent, vaske klær, føde barn, amme, lufte og oppdra barna, og ellers stulle og stelle med slikt som kvinner gjør. Og det klarte kvinner utmerket, selv når de var gravide og led av kvalme, søvnmangel, vond rygg, bekkenløsning og angst, for de hadde én stor fordel: De trengte sjelden forlate huset.
Gravide kunne legge seg nedpå når ryggplagene ble uutholdelige, og de kunne også ta seg en lur sånn dann og vann, dersom de hadde sovet lite om natten. Det var altså ingen grunn til å sykemelde seg, for arbeidsoppgavene måtte ikke utføres på hverdager mellom åtte og fire. Arbeidet kunne stort sett fordeles etter dagsform, ønske og evne.

Det er noe helt annet i dag når man skal stille på jobb til fast tid, og være produktiv i åtte timer sammenhengende uten mulighet til å legge seg nedpå når ryggen verker. Da trenger man både alibi og sykemelding, for det produktive samfunnet tillater ikke at man tar seg til rette og utfører sine plikter når man selv føler man er i stand til det. Det skulle ta seg ut.

Graviditet, altså produksjon av nye arbeidere, er helt nødvendig dersom det skal skje en fornyelse av den arbeidsstokken som holder samfunnet i gang. Når samfunnet har valgt å sette kvinner inn i produksjonen, så må samfunnet også innse at  graviditet og produksjon av nye arbeidere er et samfunnsansvar. Kvinner som bidrar til å fornye arbeidsstokken utfører i så måte en viktig samfunnstjeneste, og bør snarere belønnes enn straffes. Hva er et barn verdt for samfunnet? Hva er samfunnet villig til å betale for at vi skal formere oss og skape nye produksjonsmedarbeidere?
Det er de spørsmålene som burde stilles. I stedet stiller samfunnet spørsmål ved om sykemeldingene våre er genuine? Det er en skam!
Selvsagt er det langt billigere for samfunnet å importere ferdigutdannede arbeidere fra den tredje verden. Slike land produserer jo allikevel så godt som nada, og jo sterkere inngrep vi gjør i arbeidsstokken deres, jo sikrere kan vi være på at den tredje verden fortsetter å produsere nada. Trenger vi egentlig danskproduserte arbeidere i Danmark, eller norskproduserte i Norge? Kan vi ikke like godt bare selge oss til høystbydende – en fiks ferdig produksjonsenhet? Antall dansker (og nordmenn) utgjør en stadig synkende del av befolkningen, og ettersom trenden er at samfunnet heller vil importere ferdigutdannede arbeidere, så er det kanskje ikke så merkelig at man begynner å stramme inn på gravides rettigheter. Hva skal man egentlig med dansker eller nordmenn?

Jo, jeg forstår innvendingene. Er ikke samfunnet til for oss? Er det ikke vi som både trenger og ønsker samfunnet? Skal vi ligge samfunnet til byrde bare fordi vi ønsker å ha barn?
Det var kanskje slik en gang, at samfunnet var til for oss. Men i dag er det omvendt.  Samfunnet har vokst seg stort og mektig, og fellesskapet er ikke lenger noe vi kan velge å søke oss til eller velge å stå utenfor. Vi blir sortert, kategorisert og plassert etter opphav, fysikk, utseende, evner og kjønn – omtrent i den rekkefølgen, og samfunnene selv har heller ingen særlig mulighet til å ordne seg etter eget forgodtbefinnende – hverken nasjonalt eller globalt. Det hele er et enormt maskineri, hvor vi stort sett blir tildelt vår plass og fortalt hva vi skal gjøre for å bli lykkelige forbrukere og leve et godt og produktivt liv.

Jeg kan i perioder få romantiske visjoner om hvordan livet en gang må ha vært, den gang vi klarte oss i naturen og levde av det den gav. Og da klarer jeg ikke helt å fri meg fra tanken om at jeg dypest sett bare produserer en ny produksjonsarbeider – en arbeidsmaur, hvis eneste mulighet til å få et godt liv er så langt unna det naturen i sin tid skapte oss for som det er mulig å komme.
Vi har tatt jorden i vår besittelse, eller rettere sagt: Et fåtall av oss har tatt jorden i vår besittelse, laget lover og regler som skal sikre oss at vi fortsetter å ha den i vår besittelse, og aller helst gi oss rikdom til å ta enda mer av den i vår besittelse. Vi har skapt oss begrep som “frihet” og “den frie verden”, og vi tror på dette som om det var en religion. Men sånn må det kanskje være i en verden der folketallet nærmer seg grensen for hva som gir livsgrunnlag?
Skal se det er overlevelsesinstinktene våre som har gjort oss så kyniske og egoistiske, at det ikke bare skyldes kultur, men rett og slett gener,  at vi er skapt slik fra naturens side. Men alt har en utløpsdato – selv universet.

Jeg leser kronikken i Politiken, og tenker at jeg antagelig har et spesielt blikk på livet for tiden, omstendighetene tatt i betraktning. Det er på en måte noe trygt over tanken på å være hvit og velstående i en hvit og velstående verden, og det er trygt å sette barn til verden i et samfunn der det er akseptert å være hvit og velstående – der både makthaverne og deres undersotter vil kjempe skulder ved skulder for barnets rett til å være hvit og velstående, og bidra til at det vokser opp til å bli et produktivt og forbruksorientert individ…
– Cecilia?

– Mm..
– Vi spurte deg om noe.

– Jaha? Unnskyld, jeg leste noe i avisen. Hva er det?
– Vi har nettopp blitt invitert til middag.
– Det var da hyggelig. Men det går dessverre ikke. Jeg har helt andre planer for kvelden.


Som forventet gjennomgår min mor en re-metamorfose i heisen ned til garasjen, og blir igjen sitt vanlige jeg:
– Hun er ikke så huslig av seg.

– Hvorfor sier du det?
– Det så du vel? Det var jo ikke ryddet.
– Det er da ikke alltid ryddig hos meg heller! Jeg forstår ikke hvorfor du gidder å henge deg opp i slikt! Hvilken betydning har det?
– Hun visste jo tydeligvis at vi skulle komme. Da kunne hun godt ha ryddet…
– Noen ganger forstår jeg altså ikke hvordan du tenker.
– Jeg tenker på hvordan din far er oppvokst.
– Tror du pappa trenger en hushjelp? Tror du det er derfor de er sammen? Han har da klart seg uten i femten år.
– Jeg vet da det… 
– Jeg er også vokst opp med hushjelp, og jeg klarer meg helt fint uten. Hvorfor må du bestandig lete etter noe negativt, mamma?
– Jeg gjør da ikke det…
– Venter du her mens jeg rygger ut?
– Hva i alle dager skal han med en så stor bil, her som det er så trangt.
– Mamma! Nå gjør du det igjen! Dette er en helt vanlig bil. Det er alltid litt trangt i fellesgarasjer.
– Er det ikke vanskelig å kjøre en så stor bil?
– Tror du virkelig jeg hadde fått låne bilen om pappa ikke visste at jeg kunne kjøre den? Kanskje du skal vente ute, så du slipper å få hjertefeil når jeg rygger? Eller kanskje vi bare skal reise hjem igjen?
– Det var ikke det jeg mente.

Jeg forsøker å la være å irritere meg.
_

Det er slaps og mildvær. Mamma holder seg godt fast og sitter på ank mens jeg manøvrerer oss gjennom den tette sentrumstrafikken. Et par ganger, når noen syklister kommer litt for nærme, er hun helt på nippet til å si noe. Jeg hører hun tekker pusten, men så besinner hun seg og holder inne.
Jeg er i grunnen glad hun ikke vet så mye om hva pappa egentlig har tatt meg med på, og når jeg tenker over det, er jeg langt fra sikker på om jeg ville applaudert det om det hadde vært mitt eget barn som ble tatt med på det samme, selv om jeg ikke ville vært det foruten. Jeg har blitt herdet, blitt tvunget til å lære ta vare på meg selv, og det hadde jeg antagelig ikke blitt uten pappa. Men det har også sine negative sider, for han har alltid skjemt meg bort og lært meg at jeg alltids har ham i bakhånd dersom det skulle skje noe. I blant kan jeg tenke at jeg har en snor rundt livet, en livline, trygt festet i ham, akkurat som da jeg var barn og var på seiltur. Jeg var aldri redd for å falle i vannet, for jeg visste at noen ville fiske meg opp igjen, Og selvsagt falt jeg overbord, det var fast kutyme, og etterpå satt jeg der, innpakket i et lyseblått frottéhåndkle, som en revet mini-Buddah i akterstavnen.

Pappa og jeg har alltid vært et team. Mamma og jeg har egentlig aldri vært noe team. Vi har i grunnen aldri samarbeidet om noe som helst. Jeg har fått oppgaver, instruksjoner og regler å forholde meg til, og har jeg nok bare gitt det samme tilbake. Og det er vel det samme jeg har gjort nå også, pålagt henne et nærmest umulig ultimatum: Kom og bo hos oss, ellers blir du alene. Jeg forsøker iherdig å ikke la meg irritere over negativiteten hennes.
Bare vent til hun får se det, tenker jeg, og ser for meg en slags idyll hvor vi sitter ute på terrassen og spiser frokost i solen, mens vi skuer mot horisonten og hører på måkeskrik og lett rasling av løv i mild sommerbris, akkurat som da jeg var liten.

– Er det din far som har betalt?
– Det går da for det samme hvem som har betalt! Jeg arver ham jo uansett!
– Han vet hva han gjør… det har han alltid gjort.
– Hva mener du med det?
– Om noe skulle skje med deg og Siv så sitter du jo trygt. Han har nok tenkt på det.
– Det har ikke noe med det å gjøre. Utlendinger kan ikke bare kjøpe fast eiendom i Danmark. Man må ha bodd her minst fem år. Det er en rent praktisk løsning.
– Men det står vel i hans navn?
– Hvorfor er du så opptatt av det? Det kommer ikke til å skje noe med meg og Siv.
– Det kan man aldri vite.  Det er mye som kan forandre seg.
– Jeg vet det. Men du trenger ikke uroe deg for oss. Vi har alt på stell.
– Det er synd med faren hennes.

– Ja. Han er en flott mann.
– Han har parykk.
– Jaha? Hvordan vet du det?
– Sånt legger man da merke til.
– Hvorfor har jeg ikke sett det da?
– Det må du da ikke spørre meg om… men du har jo aldri hatt godt syn.
– Lurer på hvem jeg har arvet det fra…
_

Det står en kassevogn på gårdsplassen. Den tar ikke så stor plass, så jeg velger å kjøre helt opp til huset. Det er slaps og gjørmete og mamma er ikke helt stødig til bens. Hun kan få slippe å gå.
Sydveggen er fortsatt dekket av stilaser, og sidedøren er blokkert. Hovedinngangen er også blokkert. Den eneste inngangen som er åpen er gjennom garasjen. Mamma sitter med hjertet i halsen mens jeg forsøker å snu på den trange plassen. Til slutt må jeg innse at det er for trangt. Jeg er nødt til å rygge ned til hovedveien, snu og rygge opp igjen – en manøvre som min mor finner fullstendig uforståelig.

– Hva skulle det være godt for?
– For at du kan gå ut av bilen uten å bli skitten på skoene. Det er litt gjørmete her, som du kanskje har lagt merke til. Kan du ikke heller være glad for alt jeg gjør for deg?

Dette blir feil, tenker jeg, jeg har vært for utålmodig. Jeg skulle ventet til huset var ferdig før jeg tok henne med.
– Kanskje vi bare skal dra til hotellet? Jeg visste ikke at det var så uferdig. Vi kan heller komme tilbake en annen gang. Dette blir bare feil.
– Når jeg først er her så vil jeg da se meg om.
– Er du sikker på at det er det du vil? Jeg blir litt lei meg når du er så negativ. Skjønner du ikke det? Jeg har gledet meg til dette.
– La oss gå inn.
– Er du helt sikker på at du vil?
– Er kjøkkenet ferdig?
– Ja.
– Da kan vi jo lage kaffe. Jeg har kjeks i vesken. Sjokoladekjeks.

Jeg er langt fra meg selv for tiden. Et lite smil og en pakke sjokoladekjeks. Det er ikke mer som skal til før tårene begynner å renne. Jeg slår ned solskjermen og ser på meg selv i sminkespeilet.
– Huff… jeg er så sippete for tiden.
Mamma smiler og finner et lommetørkle i vesken.
– Her. Det er rent.
Et øyeblikk er alt lett. Jeg hører at hun skal til å si noe, men hun bare sukker. Etter en liten stund lukker hun håndvesken med et knepp.

– Det er en fin bil din far har fått seg.
– Ja.
– Han tør å låne deg den?
– Hvorfor skulle han ikke det? Det var han som lærte meg å kjøre.
– Du vet, din farfar ville aldri lånt bort bilen sin, ikke engang til din far.
– Jeg har hørt om det.
– Han stolte ikke på noen andre enn seg selv.
– Han stolte på meg. Det sa han.
– Ja. Av en eller annen grunn gjorde han det. 
– Du har liksom alltid hatt en forstilling om at han var slem. Jeg kan ikke huske en eneste gang at han var slem mot meg.
– Nei, slem var han nok ikke, men han var kontrollerende. Du kjente ham ikke…
– Jo. Jeg tror faktisk jeg kjente ham bedre enn de fleste, mamma. Jeg tror ikke du er klar over hva han egentlig gjorde for meg. Jeg tror ikke du har noen ide om…  
– Nå, nå. Det er ingen grunn til å glorifisere ham. Han var en tyrann. Sånn er det med den saken.
– Det var hans hus! Han hadde lov til å bestemme… jeg har savnet ham helt siden han døde.
– Hvordan kan du sitte der og forsvare ham? Han nektet jo din eneste venninne å komme inn i huset!
– Vi tok ikke noe skade av det, hverken Alice eller jeg. Jeg aner ikke hvorfor jeg gidder…

Jeg smekker solskjermen på plass og stopper motoren. Jo, jeg vet det innerst inne. Jeg gidder fordi hun er så sort-hvitt, og det irriterer meg. Jeg vil at hun skal forstå det samme som meg, se det samme som jeg ser, og mene det samme som meg. Innerst inne vil jeg at hun skal være som meg, og antagelig er det akkurat det samme hun vil, at jeg skal være som henne. Hun vil kjenne seg igjen i meg, og jeg vil kjenne igjen meg selv i henne. Det er derfor det gnisser, og det er derfor det alltid har gnisset – og det er derfor det så sjelden gnisser mellom meg og pappa – fordi han er en mann. Vi kan ikke speile hverandre.

Det har begynt å småregne, et slags tett yr som faller lydløst og gir alt en skinnende overflate. Jeg veksler noen ord med arbeidsformannen og presenter ham for mamma. Han blir påtatt ærbødig og skryter av meg, sier jeg har god smak og at det er en glede for ham å få lov å restaurere et så flott hus, og mamma skryter tilbake og sier jeg alltid har hatt god smak, helt fra jeg var barn… jada, sikkert før jeg ble født også, tenker jeg, før jeg bryter inn og påpeker at vi må rekke å se hele huset før det blir mørkt.
Til slutt viser jeg henne den lille leiligheten som er tiltenkt henne. Det er to rom som ligger i første etasje, og det er egen inngang gjennom sidedøren på sørsiden. Det er kjøkken med spiseplass foran vinduet, og en stue med sovealkove. Hun må krysse gangen for å komme til badet, men hele seksjonen kan låses av.
– Her kan du være fullstendig uforstyrret hvis du vil. Du vil antagelig ikke merke noe selv om vi har gjester.
– Så det er her du mener jeg skal bo?

– Ikke bare her. Du kan bruke hele huset, selvfølgelig. Syns du det er for lite?
– Nei… neida, bevares. Det er da mer enn stort nok til meg. Men hvor mener du jeg skal gjøre av alle sakene mine?
– Alt du har? Møbler og sånt, tenker du?
– Jeg har da mye mer enn møbler. Og alle sakene til Ole Kristian? Hva skal jeg gjøre med dem?
– Det er plass både på loftet og i kjelleren, ellers får han vel komme og hente det han vil ha?
– Helt fra Australia? Nå er du urimelig.
– Men du trenger da ikke selge huset, mamma. Du kan leie det ut. Da kan alt stå som det gjør.
– Og ha noen boende der? I mine ting? Nei takk.
– Det er bare et tilbud, mamma. Jeg har ikke tenkt å tvinge deg til å bo her.

– Når skal du flytte inn?
– Først må jeg få ferdigattest og brukstillatelse.
– Og de andre? Når kommer de?
– Avtalen er at jeg skal ta med meg Shaya tilbake når jeg drar over for å feire bursdagen til Siv. Om ikke det skjer noe…

Vi drikker kaffe på kjøkkenet, og mamma finner frem sjokoladekjeksen. Vi har tatt runden, vært på loftet og sett på utsikten, og vært i kjelleren og sett hvor jeg har tenkt å lage gymrom.
– Du har ikke tatt deg vann over hodet nå, Cecilia? Det er jo som et pensjonat.
– Vi skal jo arbeide her også.
– Jo, jeg forstår det, men hva skal dere med fire etasjer?
– Det er bare to. Du kan ikke regne med loftet og kjelleren.
– Nei, men allikevel.
– Hva syns du? Kunne du tenke deg å bo her?
– Om jeg hadde vært på din alder så kunne jeg nok det. Du trenger en ungdom. En som kan hjelpe deg å vaske huset. Det kan ikke jeg gjøre.
– Vaskehjelp kan man alltids få, mamma. Det har jo du også.
– Jo, men de vasker jo aldri ordentlig. Jeg må alltid gå etter og…
– Har du ikke lyst? Er det det du egentlig vil si? Bare si det. Jeg blir ikke såret.
– Kanskje om noen år, når jeg ikke lenger klarer meg alene.
– Så du har ikke lyst?
– Jeg har ikke sagt det… jeg bare… jeg kan da ikke bestemme det her og nå?

– Okei. Så sier vi det. Jeg er jo bare noen timer unna, uansett. Det er bare å ringe, så kommer jeg.
– Jo… men det skal du ikke. Det er ikke derfor jeg har satt deg til verden.
– Jeg føler jo en slag forpliktelse…
– Min mor, din mormor, jaget meg ut da jeg var søtten. Da fikk jeg klare meg selv.
– Du har aldri jaget meg ut…
– Jeg har ikke villet utsette deg for det.
– Du har vært redd for at jeg skulle bo hos pappa?
– Nei. Det har jeg aldri vært. Jeg ser mye av din far i deg. Du skal vite at det var en grunn til at jeg valgte å få barn med ham.

– Mm… og det har jeg alltid vært veldig glad for. Du kunne gjort det langt verre.
– Jeg kunne nok gjort det bedre også…

Mørket har begynt å legge seg når vi setter oss i bilen. Jeg liker ikke å kjøre i mørket, jeg ser ikke godt nok. Jeg finner adressen til hotellet på mobilen, skriver den inn på GPS-en og lar stemmen guide meg. Når vi nærmer oss sentrum, ringer jeg pappa og får stemmen hans på høyttaleren
– Det er mørkt, så jeg kjører rett til hotellet. Trenger du bilen i kveld?
– Nei, bare behold den. Men du, det var gode tilbakemeldinger jeg fikk fra Aarhus. Du har gjort en god jobb.
– Så bra.
– Du høres ikke akkurat entusiastisk ut. Er du ikke glad?
– Joda, de fikk det som de ville.  Jeg ville nok heller…
– Hvor bor dere?
– Vi bor på Marriott.
– Jeg kan komme forbi i morgen og hente bilen.
– Gidder du? Det hadde vært fint.
– Hils din mor.
– Will do…

 

 

Et kapittel til.

På hotellrommet ligger det to tykke A4-konvolutter som jeg gruer meg til å åpne, men jeg har ikke noe valg. Jeg har fått en vennlig mail fra regnskapskontoret:
Kjære Cecilia. Det er momsinberettelse den tiende, og vi savner kvitteringer for forrige kvartal. Fint om du kan levere innen den sjette.  Med vennlig hilsen Tove.
Jeg har utsatt det i det lengste, men nå er det bare å bite tennene sammen og få det gjort.

En av fordelene med å bo på Marriott hotel, er den positive måten de møter ethvert ønske med.
– Jeg trenger noe tape og noen blanke A4-ark. Dere har ikke en plastlomme også?
– Hvilket rom bor du på?
Et kvarter senere banker det på døren.

Jeg sorterer og hefter de rette bilagene sammen, lager reiseregnskap, fyller ut utleggsskjema og sjekker balansen mot firmakortet. Solid minus. Mangler det noen bilag? Har jeg brukt firmakortet i stedet for mitt eget, akkurat som Mona Salin? Bør jeg kanskje levere inn min avskjedssøknad?
Vel,  jeg får nok bare en litt påtatt streng mail og en vennlig smekk på fingrene av Tove, og beskjed om at differansen blir lønnsinnberettet som vanlig. Sånn går det når jeg ikke holder orden i bilagene mine. Montro om jeg ikke har noen krøllete og uleselige bilag liggende i vesken…
Så ringer jeg mamma og spør om hun er klar for middag. Det er hun. Middagshvilen er unnagjort.
Hun er ennå ikke klar over det, men jeg har en overraskelse i bakhånd.

Restauranten på Hotel Marriott er amerikansk – veldig amerikansk.  Her får man ingen ni-retters meny med tai-mat – her er det voksne T-bone eller halvkilos indrefilet med grillsaus og frityrstekte poteter som gjelder, og Heinz ketchup – proteinrik mat for en velfødd vom. Jeg bestiller en cola i baren, og sier jeg har lyst på en sigarett. Bartenderen har en Lucky Strike å by på, og en fyrstikkfolder med reklame for Absolut. Til min overraskelse bestiller mamma en vodka-tonic.
– Du skal ikke røyke i din tilstand.
– Én sigarett? Det kan da ikke gjøre noe?
Det er varmelamper på terrassen, og det er helt vindstille. Husrekken på andre siden av vannet speiler seg perfekt i den rolige overflaten. Jeg sender en melding i  skjul.
Vi sitter på terrassen.

Kan man gjenkjenne noen man ikke har sett på tyve år?
Alice var femten år forrige gang de traff hverandre. Jeg holder masken når hun kommer ut på terrassen, nikker mot stolen som tegn på at hun skal sette seg, og observer. Mamma sitter med ryggen til og merker ingen ting før Alice plutselig dumper ned på stolen ved siden av henne. Er øyeblikks forvirring. Så skjer det noe i øynene til mamma.
– Herregud? Alice? Er det virkelig deg?

Jeg får klump i halsen når ser hvordan de klemmer hverandre.
Så har jeg i hvert fall gjort én ting riktig i dag – kanskje skapt litt magi…

_

___________

_

_

POST SCRIPTUM

 arabesque

Rent generelt

Jeg er på etterskudd, langt på etterskudd her på bloggen min. Jeg har vært både i Miami og i LA den siste uken, men jeg har hatt godt tid til å skrive, særlig fordi jeg for første gang har hatt alvorlige problemer med å justere døgnrytmen min. Nå får jeg antagelig like store problemer med å justere meg tilbake.

Klokken er snart halv fem om natten. Shaya og jeg sitter på kjøkkenet og lager oss litt mat. To frosne skiver torsk, seks frosne scampi, litt tørket chili og en hakket hvitløk står i stekeovnen i et ildfast fat. Shaya lager en liten salat med ruccula, hjertesalat og rød paprika, og en dressing av olivenolje, lime og kokosmelk. Det er rundt åtte timer siden vi landet. Vi tatt runden sammen og sett på det nye hjemmet hennes. Etterpå har hun vandret litt rundt på egenhånd og gjort seg kjent, mens jeg har sittet med Macbooken min og oppdatert meg litt med nyheter og bloghog. Og nå er vi sultne. Ingen av oss som føler behov for å sove – det gjorde vi på flyet til London.

Jeg kunne selvsagt hoppet i tid, gjort det lett for meg selv og skrevet et par setninger om at tiden har gått, men til tross for alt som har skjedd har jeg valgt å ta bloggen min på alvor.  Jeg har hatt en plan og satt meg et mål, og den samlede målsettingen har vært å formidle overgangen: Hjemvendelsen fra exil – en expat vender tilbake. Men ikke bare det.  Jeg ble gravid på bloghog. Det startet en ny epoke i livet mitt. Den epoken har jeg som foreløpig mål å følge opp. Det blir feil å kalle det lojalitet, men på en måte føler jeg at jeg skylder meg selv å formidle hva som skjer helt frem til fødselen. De fleste av dere som leser meg har antagelig selv vært gjennom dette stadiet i livet, men for meg er det første gang.
Jeg velger altså å gå tilbake i tid i dette innlegget, og så vil jeg bringe bloggen min up-to-date etter hvert.

 

Spesifikt.

Kroppen min er ikke lenger bare min. Den er inntatt, hærsatt og okkupert av en fremmed makt. Jeg beveger meg annerledes, tenker annerledes og føler meg annerledes. I blant må jeg vente på meg selv, ta meg tid til å la meg lure av kroppens signaler. Falsk alarm.
I det siste har jeg begynt å ta med meg iPaden og legge elektrisk kabal på toalettet.

 

Politikk

Det er ikke lenger noen uro som dirrer i meg når jeg går alene i mørke gater. Ingen mann med intelligens over skonummeret sitt vil tørre å angripe en gravid kvinne, tenker jeg, og nå er jeg så synlig gravid at jeg er trygg. Men for sikkerhets skyld har jeg fortsatt den lynkvasse tapetkniven i vesken, og jeg vet nøyaktig hvor snittet skal sitte dersom jeg blir angrepet –  det er helt trygt å føde i danske fengsler.
Voldtektsmenn burde bli livredde dersom de visste hvor mange vi er – vi som ikke har det minste imot å gå i fengsel for å kappe av dem snoppen om de skulle prøve seg.
Vel. Det var 8.mars-talen. for i år, altså kortversjonen av den jeg ville holdt dersom noen hadde bedt meg.
Jeg kunne skrevet masse om 8. mars og om den propaganderte misforståelsen at reservasjonsretten svekker abortloven, men jeg gadd rett og slett ikke. Ikke i år. Jeg meldte meg ut av det manipulerte hylekoret og så heller den iranske filmen (som jeg tror fortsatt ligger på Nrk nett-TV), “Kvinner uten menn” – en estetisk nytelse, og en sterk film – laget for mennesker som orker å ta innover seg at det lages langt viktigere og langt mer severdige filmer utenfor Hollywood.

Jepp!  :)

15
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Digresjoner, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

17 Responses to Magi – Arabesque – Proklama.

  1. avatar geitost says:

    “Jeg ble gravid på bloghog. ” :)
    Det finnes i ditt innlegg en lang rekke emner jeg hadde gjerne skrevet litt om, store spørsmål eller små detaljer, om graviditet, om din mor, hennes forhold til stefaren hennes og omtanken din for hennes fremtid, om Bredgade, om perspektiv, om eiendomsrett i Danmark, om Atlanterhavet som fortsatt skiller dere, blant annet… Men jeg vet det hadde tatt meg for mye tid : jeg er nå dypt involvert i et eventyr som krever all min energi, et spennende prosjekt som kunne føre meg om flere månader til et helt annet liv – eller absolutt ingensteds,… det får vi se – en slags hopp i det ukjente uten fallskjerm, som er uansett verdt å prøve. Nå eller aldri, som du sier…
    Minst vil jeg takke deg for et tankevekkende innlegg og en ny flott lesningstund. Klem.

    3





    • avatar Cecilia says:

      Dypt involvert i et eventyr? WoW! Det liker jeg å høre. Kanskje på vei mot et nytt liv? Spennende. Jeg håper du forteller litt mer etter hvert, om det er mulig.

      Jeg er døgnvill – vi er begge døgnville. Vi sov til klokken fem i ettermiddag, og da la vi oss i badekaret – og den store skuffelsen for gullungen kom da hun innså at vi ikke har boblebad lenger. Jeg må innrømme at jeg savner det jeg også.
      Så har vi spist en meget sen frokost og forsøkt å stille inn TV-en. Da South Park dukket opp, blev vi sittende og se. Ganske fornøyelig. Ellers har vi stullet og stellet og gjort rommet hennes hyggelig. Hun syns det var spennende å pakke opp alle lekene hun ikke hadde sett siden hun dro til Miami, og selv om hun har vokst fra mange av dem, så var det ikke snakk om å legge dem på loftet.
      Vel. Det blir nok en lang nat for oss, og vi skal tøye den så lenge som mulig. Om vi tøyer oss tre timer hver dag, så kanskje vi kommer i normalt gjenge i løpet av helgen.

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og alle gode ønsker for prosjektet ditt. Nå har du virkelig pirret nysgjerrigheten min :)





      • avatar geitost says:

        “Litt mer” ? Okei. Nesten alle ansattene mine ble sendt hjem, og mitt “historiske” selskap – det som bærer mitt navn – er snart satt på standby, unntatt til å slutte noen pågående saker i de neste månader, og skal bare overleve sånn, i tilfellet noe nytt skulle skje ved denne fronten om et år eller to.

        Fordi i mellomtiden, den nye strukturen ble skapt, og vil være offisielt i drift den 1. april. Den riktige dagen for å starte en seriøs bedrift …
        To patenter er allerede registrert, flere andre er på vei. Og alle som hører om prosjektet vårt sier nettopp som deg, nemlig bare “Wow !”
        Deltagelsen til en lovende stor konkurranse er også nesten ferdig, som vi håper vil gi oss anledning til å ta de første kontaktene vi trenger med både besluttende myndigheter og flere aktive bedrifter som vi håper å samarbeide med.

        Hvis alt går bra, så skal vi prøve å også knytte oss med noen utenlandske firmaer, sannsynligvis i løpet av neste år. (Jeg kan ikke forhindre meg å nevne det her fordi jeg smiler bare ved tanken at vi har blant annet planlagt å ta kontakt med et berømt dansk firma, en verdensleader i sin bransj, som vi tenker kunne vært særlig interessert av våre oppfinnelser, og hvis dette foregår, så har du foran deg et drøyt år for å forberede deg å være skikkelig invitert til en liten sablering av champagne i Køben … ! :) )

        Vel, … blir jeg da så privilegert at livet mitt likner en lek fra nå av, eller vil euforien være av kort varighet …?
        Men den meste spennende delen av eventyret, i alle fall for meg selv, er noe jeg har ikke ennå snakket om, og gjelder faktisk min hovedsakelige partner i bedriften. Historien er flott , og sikkert hyggelig å fortelle. Men den skulle ta litt tid, og så vil den komme litt senere…

        PS.
        Jeg leser med interesse, i ditt svar til Dom Breiflabben, at headingen “skulle minne meg på å anspore meg selv til å tenke meg om mer enn to ganger før jeg tar viktige valg”.
        Og det får meg til å lure litt. Fordi det finnes en morsom optisk effekt derinne : det er som om danserinnen og sitt bilde i speilet gjør ikke nøyaktig den samme gest, som om de to er litt desynkronisert, kanskje til det punktet at de ikke lenger ønsker å danse sammen, og så skal gå hver sin vei etter utøvelsen…
        I denne utstrekning, ditt bilde får meg omvendt til å minne på de farene ved en for stor ubesluttsomhet… :)
        For øvrig, hvorfor synes du du skulle ikke sluttet på balletten egentlig, hva har du savnet ? Bare litt nysgjerrighet …

        PPS.
        Jeg hadde nettopp redigert denne kommentaren da jeg oppdaget ditt nye innlegg.
        Det er en rar følelse : jeg er absolutt ingen til henne, men likevel “Siv har det vondt, og det ikke er noe som helst jeg kan gjøre med det.” er nettopp det jeg følte etter lesningen.
        Jeg ble imponert av din fin måte å formidle med en rekke små detaljer gjennom hele teksten den særlige maktløshetsfølelse som man kjenner i slike omstendigheter.
        Vær så snill å formidle mine kondolanser til Siv. Jeg er veldig glad for henne at hun har deg.

        1





        • avatar Cecilia says:

           Sablering av champagne blir en ny opplevelse :)
          I lys av de nyere tiders komme, vil muligens så mye forandres at vi ikke lenger er klar over hvem vi møter når de sablerte dråpene fyller glassene våre, når tankene kobler på andre nivåer, går i andre baner og følger andre assosiasjoner enn her inne, hvor oppmerksomheten nødvendigvis blir veldig tett og trangt fokusert på innhold og form innen en lukket sfære.
          Jeg ser det for meg… med en viss nysgjerrighet – og en viss angst :)

          http://ceciliabr.com/pics/_CEC9339.jpg
          Refleksjon er jo dypest sett en illusjon, men det er svært interessant når speilet selv velger hva det vil reflektere. Kan det muligens ha noe å gjøre med at speilene ikke er veggfaste, men kun står og lener seg? Jeg tok en gang et bilde i en heis med speil på tre vegger, og på bildet kan jeg tydelig se at det står en alien bak meg når jeg fotograferer, selv om jeg står lent helt inntil veggen. Det kan selvsagt ha vært en svært flat alien, omtrent på tykkelse med et papirark, ellers er det selvsagt mulig at det kun var en projisert alien, en som kun ble tenkt frem i øyeblikket for å skape et mer interessant bilde.

          De-synkronisert – fra synkron til asynkron. Selvfølgelig har det skjedd noe med synkroniteten mellom hva jeg tror jeg gjør og hva speilet virkelig viser, og det er klart det koster litt å ta inn vissheten om at jeg ikke lenger klarer selv enkle posisjoner uten å se ut som en ku. Men jeg finner en viss glede i å ha begynt å gjøre øvelser igjen. Kanskje jeg tør melde meg på noen klasser for seniordansere etter hvert? :)

          Hvorfor angrer jeg på at jeg sluttet?
          Enkelt svart: Jeg hadde garantert hatt en langt større kontaktflate og langt flere venner i Norge dersom jeg hadde fortsatt å danse. Jeg savnet muligheten til å kunne opptre, men jeg savnet aller mest å være en del av miljøet, og det savner jeg faktisk fortsatt. Jeg kunne hatt det bedre, både fysisk og psykisk om jeg hadde giddet å ta timer. Men etter hvert som tiden gikk, ble terskelen høyere og høyere, og jeg ble feigere og feigere.
          Det er et begrenset tidsvindu for når man kan øve seg opp til å nå sitt optimale fysiske nivå. Det bør man ha gjort innen man er 18 – 20 år.

          Det jeg skrev om er allerede fire uker siden nå, og i mellomtiden har det meste falt til ro.

          Tusen takk for fin kommentar :)

          1





  2. naturglede naturglede says:

    Det ble en tommel og her ble jeg visst sittende å drømme litt om graviditet, foreldre, kjærlighet, politikk og biliotek. Du slentrer innom så mye med dine ord, ord som gir sin egen magi. Håper alt er bra med deg og dine og at du fortsetter å blogge. Jeg gleder meg til å følge med på fortsettelsen. For meg er du ingen amatør, men en god, sterk forfatter. Ha en fin dag videre og takk igjen. :)





    • avatar Cecilia says:

      Det var da så alt for meget. Tusen takk for koselig kommentar. :)
      Jeg har absolutt tenkt å fortsette en periode til, og til og med ha en litt hurtigere frekvens enn jeg har hatt i det siste.
      Det har skjedd så mye i det siste, og på mange måter er livet mitt snudd på hodet. Men jeg har skrevet masse, og det tar nok ikke lang tid før neste innlegg er på plass.

      En amatør er jo en som elsker det han gør, så jo: Jeg er definitivt en amatør, og det er jeg stolt av. :)





  3. avatar sjalle says:

    Stilig ny header. Tommelkommenterer. :)

    1





  4. avatar Breiflabben says:

    Jeg kjøper argumentene dine i den nylige diskusjonen om graviditet og sykdom, fravær fra jobb und zu weiter. Men de fleste er nå ikke syke når de er gravide da.
    Hvordan går det med deg forresten. Du er sikkert frisk og pen :-)
    Kona mi var vakker når hun var gravid, en indre glød som gjorde henne enda vakrere :-)
    Du har skapt mye magi du Cecilia, både her og der ser jeg av innlegget ditt.
    Jeg leste noen kapitler av Dimonds i går natt og tar vel noen fler i natt. Jeg jobber 😉
    Go’ natt ……..

    2





    • avatar Cecilia says:

      Neida, de færreste er spesielt mye syke under graviditeten, men jeg har hatt et par dager med kvalme og bare et par timers nattesøvn, og da har det vært helt utelukket at jeg kunne klart å være på jobb fra åtte til fire. Men å jobbe hjemme har ikke vært noe problem, så jeg har fått gjort det jeg skulle.

      I min nye stilling kommer jeg også i kontakt med leverandører som driver med små marginer, f.eks. et lite kopieringsfirma med bare noen få ansatte. De gjør vidunderlig jobb, men dersom en ansatt er syk, så må de andre jobbe overtid, og det koster. For små bedrifter kan det være veldig vanskelig når graviditet fører til hyppig fravær. Det rammer produktiviteten og øker utgiftene, ettersom man må betale sykepenger og samtidig betale overtidslønn, eventuelt ansette en vikar, men det er ikke alltid så lett å få tak i faglærte vikarer.
      Derfor mener jeg det offentlige bør dekke alle kostnader som påløper arbeidgiver som en direkte følge av graviditet. Da ville det sikkert også blitt flere som var villige til å ansette yngre kvinner.

      Vel, jeg er litt opptatt av sånt for tiden….

      Joda, jeg er stort sett i bra form. Jeg har ngen spesielle vondter og ser frisk og rask ut. Og nå har jeg fått gullungen innstallert, og vi har intensivert danskundervisningen hennes, noe som til tider fremkaller så underlige ansiktsuttrykk hos henne at jeg må kjempe for å holde meg alvorlig.

      … og om et par uker er vi alle mann alle.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  5. avatar Breiflabben says:

    Sier som Sjalle, skikkelig stilig header.
    Jeg tenkte på deg i går da jeg satt med en Cohiba Esplendidos, god espresso og en enda bedre calvados. Eller var det to? :-)





    • avatar Cecilia says:

       Si meg, du er ikke tilfeldigvis i Danmark for tiden? Jeg har hatt mistenkelig mange dansker på besøk ifølge statistikken min, og det er ikke meg selv, for jeg jeg opererer alltid innlogget, og da teller jeg ikke med i statistikken fra WP.

      Men tusen takk, uansett hvor du befinner deg. Jeg tenkte at ettersom livet på Valkyrie Plass nå er et tilbakelagt kapittel, ville jeg forandre headingen. Den forrige headingen ble jo laget for at der ikke skulle herske noen tvivl om hvor jeg befant meg, og var således ment å skremme vekk alle som eventuelt kunne komme til å føle seg støtt av å lese om hvordan folk i den delen av Oslo lever og tenker. Jeg fikk faktisk krass kritikk, må vite, for mine skildringer av et liv som kunne virke støtende på sarte medbloggere og medvirke til at de kunne få traumatiske opplevelser som følge av å uforvarende måtte forholde seg til at det bodde mennesker på Valkyrie Plass. Den forrige headingen min var altså en advarsel: Livet, sett fra Valkyrie Plass! Herved er du advart – på en måte lik advarslene man finner på sammenleggbare barnevogner i USA: Caution! Remove infant before folding.
      Amerikanere må ha det inn med teskjeer, nordmenn må ha det inn med pipette 😉

      LiFe – en pastisj over logoen til et tidsskift jeg er oppvokst med. Hver gang det kom et nytt nummer, krøllet jeg meg sammen i den røde lærstolen foran peisen i hallen, og drømte meg bort mens jeg så på de fantastiske bildene. LIFE, det var et av de første ordene jeg lærte på engelsk. Og nå bærer jeg selv et lite liv inni meg. Et lite liv – LiFE – med liten i, som en liten kropp og et lite hode. Jeg har vært på ultralyd og sett det beveger seg, og jeg har fått klump i halsen og tårer i øynene. Det finnes ikke noe større mirakel enn livet – derfor LiFE.

      Jeg savner definitivt å kunne ta meg en calvados, men det er deg vel unt. Min tid kommer, og jeg vet det er seks flasker Chateau de Breuille 1972 ett eller annet sted på flyttelasset. Men calvados tåler jo det meste, i motsetning til vin, så det bekymrer meg ikke nevneverdig at jeg ikke aner hvor de befinner seg for øyeblikket. Det er mye annet jeg heller ikke vet hvor befinner seg, for eksempel ballettskoene mine. Jeg har nemlig begynt å trene igjen. Det skal visstnok være bra å ha god turnout når man skal føde, og god turnout hadde jeg – en gang for femten år siden. Det var ett av mine medfødte fortrinn som ballettdanser.
      Så hver dag står jeg ved barren foran speilene i min nye gymsal i kjelleren, og forsøker å gjøre de øvelsene jeg en gang kunne. Og når jeg virkelig vil plage meg selv, ser jeg på gamle VHS og Hi8 opptak fra klassene mine, og ergrer meg. Jeg skulle aldri sluttet å danse. Å slutte på balletten var det dummeste valget jeg noensinne har tatt, til og med dummere enn å slutte å ta pianotimer.
      Derfor motivet i headingen, for å minne meg selv på hva jeg mistet, og for å anspore meg selv til å tenke meg om mer enn to ganger før jeg tar viktige valg.

      Jeg er ikke så religiøst opphengt at jeg ikke nyter både en sigarett og en sigar i ny og ne, det er bare alkohol jeg har valgt å avstå fra, samt noen unevnelige ting jeg liker å røyke en gang i blant. Men jeg savner det stort sett ikke, og når jeg gjør det, kan jeg bare se for meg den lille skapningen jeg bærer på, huske bildet av de bittesmå hendene som åpnet og knyttet seg, og lyden av det lille hjertet som banket. Hvis man ikke tar ansvar etter å ha sett det…? Da er man ikke ein mensch.
      Gud hjelpe meg om jeg skulle feile i min viktigste oppgave i livet.

      Esplendidos!

      Tusen takk for kommentar :)

      1





  6. avatar eMTe says:

    Tommel :)

    Gravide kvinner er vakre !





    • avatar Cecilia says:

      JAA!
      Og du kan tro jeg ser dem over alt! Plutselig kryr det av dem, og avisene er fulle av dem, og… jepp! De er vakre.

      Tusen takk for tommel :)





  7. avatar eMTe says:

    til:geitost
    Tvi tvi med eventyret!
    Marieklem





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *