Goats head soup. Lett mix…

.. en rapport på tampen.

Ifølge kinesisk astrologi er jeg en geit. Det kinesiske tegnet mitt er Yang – tegnet for kunst. ___

Geita er kunstnerisk, kreativ, mild og følsom, uselvstendig og nytelsessyk.
Hun liker rosa og pupurrødt, og steinen hennes er Månestein.”

_
Uselvstendig og nytelsessyk – og verre skal det bli.

_
_

 My top rated

———–

Det snør. Flytoget flyter mykt og moderne på helsveisede skinner, og i vinduet blir ansiktet mitt en blek kontur mot norsk vinterlandskap. Jeg sitter som i en fluktstol i flukt, i feil retning, med ryggen mot bestemmelsesstedet. Jeg er trøtt etter en natt med mange tanker og lite søvn, men det er fare for at jeg kommer til å våkne i Drammen dersom jeg sovner, så jeg kjemper for å holde meg våken, sender en tekstmelding til mamma så hun vet at jeg er på vei, og så blar jeg litt i spillelistene mine på iTunes.
Antagelig er det en ustøhet i banelegemet som får meg til å trykke på My Top Rated, selv om intensjonen var å trykke på Recently Added. Jeg skal til å trykke meg tilbake idet et lite streif av noe udefinert – kanskje noe i underbevisstheten – en tanke eller et minne, får meg til å nøle et øyeblikk, akkurat lenge nok til at blikket fester seg.
My Top Rated
.
Øverst, med fem stjerner: “The Captain of her Heart“.
Det er lenge siden jeg sluttet å dele ut stjerner til musikk, sikkert ti år siden.

Høsten 2003 fikk jeg en sølvskimrende Powerbook i helstøpt aluminium til bursdagen min, og i dagene som fulgte satt jeg i lotusstilling på det langhårede gulvteppet foran CD-hyllene til Thomas, og matet den med utvalgt musikk. Det var da jeg fant den, på en samle-CD med hits fra åttitallet. The Captain of her Heart. Den fikk fem stjerner – ikke fordi den var den fineste sangen jeg visste, men fordi den representerte noe av lykken i barndommen, tidlige søndagsmorgener hvor jeg og broren min listet oss ned før de andre våknet, for å se tegnefilm på Sky-TV, og Pat Sharp og Ronnie “the runner “, gutten som sprengløp ned i arkivet og fant fram musikkvideoer etter hvert som folk ringte inn og kom med ønsker.
Jeg gjenopplevde noe av den lykken hos Thomas, i loftsleiligheten hans ved Gimle.
Jeg husker forventningen min da jeg flyttet inn, og tryggheten jeg følte, og ikke minst husker jeg stoltheten jeg følte over at jeg både var pen nok og smart nok til at en så flott og intelligent mann ville ha meg. Det var som et eventyr, og alt virket så lett, helt annerledes enn noe forhold jeg noen gang tidligere hadde opplevd.

Da jeg flyttet inn hadde jeg to kofferter med klær og noen pappkasser med bøker, det var alt jeg eide. Han hadde ryddet plass til meg i garderoben slik at vi hadde halvparten hver, og han overlot hjemmekontoret sitt til meg, et koselig rom med skråtak og overlysvindu, med skrivebord og masse hylleplass, og egen internettlinje. Der kunne jeg sitte i fred og jobbe med studiene mine, eller bare trekke meg tilbake og lukke døren etter meg dersom jeg hadde behov for det, mente han, og jeg opplevde at han helt instinktivt forstod mine behov for å ha noe som var mitt eget.
Men behovet var aldri der. Jeg opplevde aldri noe behov for å trekke meg tilbake mens han var hjemme. Så jeg brukte det nesten aldri. Jeg satt heller nede ved det store spisebordet og jobbet. Da kunne jeg sitte innerst ved vinduet og ha utsikt begge veier, både til fjorden som så vidt var synlig bak tretoppene, og til stuen med den massive italienske trappen som ledet opp til mesaninen og den store takterrassen. Jeg kunne lage meg te eller kaffe, forsyne meg med en cider fra kjøleskapet, og late som om jeg studerte, for stort sett satt jeg bare der og var lykkelig, stolt og forelsket. For første gang etter at jeg flyttet til Norge lengtet jeg ikke etter å være et annet sted. Her ville jeg bo resten av livet – sammen med Thomas – mannen i mitt liv – The Captain of my Heart – en sang om å vente forgjeves.
Det gikk troll i ord.

Vi passerer Lillestrøm stasjon, og Morten Harket overtar i ørepluggene. A kind of Christmas Card. Den har også fått fem stjerner.
Første gang jeg hørte den, hadde vi bodd sammen i fire måneder. Det var siste søndag i advent 2003, den siste dagen vi skulle være sammen før vi skulle feire julen hver for oss – han i Finnland, sammen med faren og stemoren sin – jeg sammen med mamma. Broren min var på jordomseiling, og hadde meldt at han lå værfast i Veracruz. Jeg ville ikke at mamma skulle være alene i julen.
Thomas ville helst at vi skulle feire jul sammen.

– Vi kan vel ta henne med til Finnland, mente han.
– Da kjenner du ikke mamma.
Han bare smilte og ga seg umiddelbart, og noe mer diskusjon ble det ikke om den saken. Det var noe annet som skapte dårlig stemning – en liten bagatell…

Den siste søndagen i advent ble vi vekket av bankelyder utenfor vinduet. Da jeg tittet ut, kunne jeg se at det var full snøstorm utenfor, og at en liten stabel med sammenleggbare plaststoler hadde blåst overende på takterrassen, Én av dem hadde tydeligvis satt seg fast i ledningen til lysremsene jeg hadde pyntet med, og nå hang den der og vippet mot rekkverket i takt med vindkastene. Thomas bare mumlet i halvsøvne, snudde seg på siden og sov videre, mens jeg ble liggende våken og irritere meg, og til slutt måtte jeg bare gi etter, ta på meg tøfler og morgenkåpe, og begi meg ut i snøstormen.
Det blåste så kraftig at jeg nesten mistet pusten da jeg åpnet skyvedøren. Snøfokket stod midt imot. I dagboken min har jeg skrevet at jeg følte meg som Amundsen på vei mot Sydpolen. Jeg strammet beltet på morgenkåpen og klamret meg til rekkverket mens snøen pisket mot leggene, og med iskalde fingre forsøkte jeg å vikle stolen løs fra ledningene.

Jeg hadde ikke forventet å få ros for min strabasiøse heltegjerning – jeg hadde i grunnen ikke forventet annet enn at Thomas lå i sengen og sov sin søteste søvn, men det gjorde han ikke. Han satt oppreist med ryggen mot sengegjerdet, og så på meg med et olmt og anklagende blikk da jeg omsider hadde fått løsnet stolen og kom sjanglende inn.
– Vet du hva det gulvet koster?
Jeg forsøkte å holde balansen på den snødekte parketten og repliserte at ordentlige gulv tålte vann. Dessuten ble det jo vasket der to ganger i uken.

– Bare slapp av. Jeg skal tørke opp alt sammen. Bare sov videre du, sa jeg, og sugde på fingrene for å få igjen følelsen.
Det var åpenbart at noe irriterte ham.
– Skal du bare stå der og suge på fingrene? Vannet trekker seg inn i treverket! Det forstår vel selv du!
– Men hvorfor har du ikke bare stått opp og gjort noe med det, om det er så viktig?

Det spørsmålet fikk jeg aldri noe svar på. Han bare spratt ut av sengen og hentet badehåndklærne på badet, og så kastet han dem ned på det våte gulvet foran meg.
– Værsågod!
– Takk. Er det det eneste du kan bidra med?

Det var visst det. Han gadd ikke engang å svare. Og etterpå, da jeg hadde tørket opp alt, lagt de våte håndklærne i vaskemaskinen og funnet frem rene håndklær til badet, ble vi liggende der, under hver vår dyne, på hver vår side i den store sengen, med størst mulig avstand mellom oss, mens vi skulte på hverandre i smug. Jeg følte meg urettferdig behandlet, men samtidig hadde jeg ikke lyst til at den siste dagen vi hadde sammen før jul skulle bli en krangledag.
– Har du lyst til å bli med i kirken?
– Nei.
– Vi kan spise lunsj på Norum etterpå, eller ta en taxi til Terra? Syns du ikke det er  hyggelig å spise en lang lunsj den siste dagen vår før jul?
Ikke noe svar.
– Det er siste søndag i advent. Du vet jeg har lyst til å gå i kirken.
– Så gå da vel.
Jeg kunne selvfølgelig gjort det, bare gått, men jeg hadde ikke lyst til å gå alene. Jeg ville vi skulle være sammen. Jeg hadde lovt å kjøre med ham til Gardermoen senere på kvelden, og så skulle jeg få beholde bilen over jul og hente ham igjen søndagen etter. Jeg ville ikke gjøre noe som fikk ham til å ombestemme seg.

– Jeg vil ikke gå uten deg. Det er ikke viktig. Jeg skal jo i kirken på julaften.
Han svarte ikke, bare så ut på snøen som fokket seg på takterrassen. Hadde han virkelig tenkt å tyne meg, bare fordi jeg hadde fått litt snø på parketten hans? Jeg hadde jo tørket opp alt, og det fantes ikke noe tegn på at vannet hadde trukket inn.

– Det ble ingen spor. Bare se selv.
– Det er ikke det som er poenget.
– Hva er det da?
– At du ikke tenker deg om.
– Hva om det hadde blitt kortslutning? Da måtte jo en av oss uansett…

Han stod opp før jeg rakk å fullføre setningen. Han bare kastet dynen til side, marsjerte inn på badet og lukket døren etter seg. Da han var ferdig gikk han ut den andre døren, og jeg kunne se gjennom den halvåpne soveromsdøren at han ble stående litt og inspisere parketten før han gikk ned trappen til stuen.
Jeg hadde hjertebank og klump i maven da jeg gikk på badet.

Vi hadde selvsagt hatt våre små uoverensstemmelser i blant, men de hadde aldri vært alvorlige, og aldri endt med at han bare hadde gått sin vei. Og dette var jo bare en bagatell. Var det noe jeg hadde oversett? Var det kanskje en spesiell grunn til at han skulle bruke en slik ubetydelighet til å skape konflikt? Begynte han kanskje å bli lei av meg?

På badet hadde han lagt de våte tøflene mine på håndklevarmeren. Det kunne i hvert fall tolkes som et godt tegn, om det da ikke bare var et utslag av den lett overdrevne pertentligheten hans. Tankene mine raste. Er jeg for lite opptatt av hvordan det ser ut rundt meg? Aksepterer jeg for mye rot? Kanskje det er der vi er mest forskjellige? Jeg hadde jo lagt merke til tendensene en stund, hvordan han skulte på spisebordet når han kom hjem og ba meg flytte rotet mitt opp på “kontoret mitt”, som han kalte det, for det var jo derfor jeg hadde fått det rommet. Og hvorfor måtte jeg sette fra meg halvfulle kaffekopper over alt… og kunne jeg ikke bruke bokmerker i stedet for å ha bøkene mine liggende oppslått over hele leiligheten?

Etter at jeg hadde dusjet, smurte jeg meg inn med body lotion, Sans Soucis Thermal Balance, en presang fra mamma. Både mamma og jeg får lett tørr hud om vinteren, særlig når det er elektrisk oppvarming, det merket vi begge da vi flyttet til Norge, og i leiligheten til Thomas var det veldig tørr luft.
Nei, han forsøkte nok bare å oppdra meg litt, og det kunne jeg godt leve med. Jeg gjorde jo akkurat det samme med ham, som når jeg påpekte hvor håpløs han var som ikke filte tåneglene sine etter at han hadde klippet dem. Men forskjellen var at jeg ikke nøyde meg med å skjenne; jeg gjorde noe med det. Jeg brukte Dagens Næringsliv som underlag, og så tok jeg føttene hans i fanget og filte tåneglene hans til de ble runde og glatte. Og etterpå måtte vi selvfølgelig prøvekjøre, som vi kalte det, for å finne ut om jeg hadde gjort bra nok jobb, at tåneglene hans ikke lenger raspet mot leggene mine når vi elsket.
Det var bare den aller første gangen vi hadde sex. Etter det elsket vi, slik man bare kan gjøre når man elsker hverandre, uten ord og uten å gi hverandre instruksjoner. Vi leste hverandre, så hverandre i øynene mens vi elsket, og matet hverandre med blikket.

Jeg tørket håret forsiktig så det ikke ble helt tørt, bare så det ikke dryppet. Jeg syns jeg var finere med vått hår, uten alle krøllene i håret, for da ble det mykt og bølgete, og jeg syns det laget en mye finere ramme rundt ansiktet mitt. Og så kunne jeg kjenne at håret mitt var der hver gang jeg beveget hodet.
Jeg var akkurat på vei ut døren da det lille magiske øyeblikket inntraff.
Det var som om det var innøvd og perfekt synkronisert, som om jeg var med i en forestilling som var iscenesatt og regissert at en høyere makt, og det gikk et grøss gjennom meg da trommene spilte opp og tema startet akkurat idet jeg stoppet på toppen av den brede trappen. Det var musikk jeg aldri tidligere hadde hørt. Den var stor og pompøs, og hadde en autoritet som nærmest naglet meg fast i gulvet. Jeg ble bare ble stående der, på toppen av trappen, og lytte med armene langs siden.
Han må ha merket at jeg var der, kanskje en bevegelse i øyekroken, eller kanskje skyggene i trappen hadde fanget oppmerksomheten hans, for helt plutselig løftet han hodet og så på meg, og jeg husker hvordan blikket hans forandret seg, en slags blanding av melankoli og forundring, som glattet ut de sinte rynkene.
– Hei,  hvisket jeg forsiktig, som om jeg var redd for å ødelegge stemningen, – er du sint på meg?
Han ristet på hodet. Jeg gikk sakte ned trappen, i takt med musikken.
Morten Harket – A kind of christmas Card  – fem stjerner.

Da jeg krøp inn i armkroken hans, lovte han å ta meg med til nyttårsmesse i Paris. Det løftet holdt han.

_____

_

Oslo S.  Siste stopp. Så hadde jeg altså ikke trengt å bekymre meg for å våkne i Drammen. Merkelig i grunnen, det med AHA, at de hver for seg har vist seg å være større enn summen av hverandre.
Jeg reiser lett, uten koffert denne gangen, men jeg holder et godt grep rundt skuldervesken på vei til t-banen, og merker at jeg har blitt langt mere mistenksom enn tidligere. Bak selv det mest uskyldige og sjarmerende blikk, kan det befinne seg en potensiell kjeltring, en bedrager… en person som er noe annet enn han utgir seg for.

Det var ikke bare Thomas jeg mistet da han flyktet, det var også hele omgangskretsen min, mennesker som hadde tatt meg imot med åpne armer og store smil, og som inviterte meg på middag og tok meg med ut de gangene Thomas var bortreist. Men etterpå ble det stille, ikke en eneste telefon eller tekstmelding.
Det ble helt tomt, hele livet mitt ble tomt. Det var som om jeg ikke lenger eksisterte, selv om alle visste hva som hadde skjedd. Det var som om jeg kun hadde vært en del av inventaret hans. Forlatt, uten forklaring, uten mulighet til å forstå hva jeg hadde gjort feil. Det ble den lengste og tristeste sommeren i mitt liv. Da det kom en fellesmail med invitasjon til båttur i slutten av juli, regnet med at noen bare hadde glemt å stryke meg av mailinglisten.
Det var noe som døde inni meg den sommeren – og noe annet som vokste: Redselen for lykken. Aldri mer skulle noen få meg så totalt og kompromissløst som jeg hadde gitt meg selv til Thomas. Jeg skulle alltid holde noe tilbake, noe som bare var mitt, noe jeg kunne ta med meg videre –  etterpå.

Pling-plong! Majorstuen. Dagslyset kommer tilbake, og jeg blir revet ut av tankene mine.
Jeg stopper et øyeblikk på toppen av den lille bakken ned fra kontrollsonen. Hva i alle  dager gjør jeg her? Stønn! Jeg har gått av på feil stasjon av gammel vane, og det er et kvarter å vente til neste bane kommer. Det gidder jeg ikke. Ja,ja. Når jeg først er her, kan jeg jo gå innom og se hvordan det går med oppussingen.
Den faste tiggeren utenfor Majoren tobakksforretning har fått en paraply i snøværet, og sitter sammensunket på pappunderlaget. Hun ser opp og smiler når jeg stopper, som om hun kjenner meg igjen, og det kan godt tenkes hun gjør det, for jeg pleier alltid gi henne noe. I dag har jeg omtrent førti kroner i smått, og tenker hun burde fått mer når jeg slipper myntene ned i koppen hennes. Det ligger bare noen få kronestykker der fra før. Eller kanskje det er feil å gi henne noe som helst? Kanskje vi allikevel, av ren omtanke, burde forby tigging? Da hadde hun sluppet å sitte hutrende på gaten i et fremmed land. Men vi kan jo ikke forby dem å komme hit. Det er det ikke lenger opp til oss å bestemme.

Så går jeg videre, krysser Kirkeveien, og blir en del av mylderet.
I krysset ved Jacob Aals gate, sitter neste tigger. Han har ingen paraply. Det har ikke jeg heller, så han kan ikke få min, og flere mynter har jeg heller ikke. Jeg unngår å møte blikket hans.

Det ligger en haug med rask på avsatsen utenfor døren, og når jeg kommer inn i hallen, er gulvet dekket av plast. Merkelig. Jeg trodde det skulle være full aktivitet her. Avtalen var at det skulle være ferdig malt i løpet av uken, og i dag er det allerede torsdag.
Jeg blir sittende litt på kjøkkenet, lager meg en kopp kaffe og titter i kjøleskapet. Det er nesten tomt, men jeg finner en reinsdyrpølse som jeg skjærer en tynn skive av. Jeg gir den en stripe med iskald skinkeost, og putter den i munnen På benken ligger en åpnet peanøttpose. Jeg forsyner meg skamløst. Det er jo ikke min mat, den tilhører arbeidsfolkene, men pytt. Jeg er på en måte arbeidsgiver, så det får de tåle. Hm… blandingen av reinsdyrpølse og peanøtter smaker faktisk ganske godt. Smaksløkene mine lever visst sitt eget liv for tiden.
Jeg skyller det ned med et glass grapefruitjuce og grøsser litt. Det var bittert.

På rommet til Shaya blir jeg stående litt foran vinduet og stirre ned på gaten. Det er tre  menn i pene klær som forsøker å dytte en innebrøytet bil over brøytekanten. En måke forsøker et par ganger å finne fotfeste på hodet til Piken med Humleranken. Så gir den opp, mens den neste som prøver seg, lander uten besvær. Talent, egenskaper og tilpasningsdyktighet, tenker jeg, det er bare det som skal til.
Så klarer de omsider å få dyttet bilen over kanten, og den spinner avsted mens redningsmennene vinker etter den, glade og fornøyde, med buksene oversprøytet av skitten snø.
Altruisme er interessant – sett utenfra.

Jeg er rastløs, sjekker mail og leser litt i nettavisene, sjekker bloggen min, leser et par innlegg, men jeg klarer ikke helt å konsentrere meg. Malingslukten begynner å bli kvalmende. Det er ingen vits i å vente. Jeg må ha noe mat. Jeg kan like godt gå på café – og kanskje jeg treffer noen kjente.
Det har begynt å snø enda mer.

Alice ringer. Hun melder om sol i København, varmegrader og blå himmel, og lurer på når jeg kommer tilbake, om jeg trenger hjelp med innflyttingen, hjelp til å pakke ut og rydde ting på plass i skap og hyller, hjelp til å handle, kanskje en sjåfør som kan kuske litt rundt og utføre ærend – eller om hun bare skal komme og lage middag til meg.  Og jeg tenker; var det noen som tilbød seg å hjelpe i her, Norge? Var det noen som tilbød seg å hjelpe meg å pakke, hjelpe meg å vaske eller bare være tilstede som en slags moralsk støtte? Men jeg skal ikke klage eller være hard mot noen. Jeg kunne sagt fra dersom jeg ville ha hjelp, og da hadde jeg sikkert fått alle tilbudene jeg kunne ønsket meg.
Jeg tror forøvrig nordmenn innerst inne kvier seg litt for å tilby hjelp i tide og utide, antagelig av frykt for at det kan tas i verste mening. Man skal jo ikke anse noen for å være hjelpetrengende, det kan gå enkelte på stoltheten løs… og generelt har man vel også litt for lett for å avslå. Eller kanskje jeg bare tolker i verste mening, jeg også?
– Når kommer du tilbake?
– Onsdag eller torsdag, litt avhengig av hvor fort jeg blir ferdig.
– Bare gi beskjed, så skal  jeg hente deg i lufthavnen.
– Men du…  du har ikke lyst til å komme hit en tur?
– Til Oslo?
– Ja. Du kan bli med på fjellet i helgen. Jeg skal på hytta og måke taket. Det hadde vært deilig å ha selskap.

– Fordi du er mørkeredd?
– Ja… litt derfor også.
– Jeg kan ikke. Jeg har en date på lørdag.
– En date? Nå blir jeg sjalu.

– Hehe. Du får prøve holde demonene i sjakk der oppe på fjellet.
– Det kan du si.
_
_

_______

_“There ain’t a woman that comes close to you.
Come on baby, dry your eyes”

_______


Det var helgen hos pappa som til slutt ble vendepunktet etter den mest miserable sommeren i mitt liv. Mamma var bare deltagende og forståelsesfull, og lot meg i fred med tankene mine. Hun puslet med sitt, og gikk liksom på gummisåler, som om hun beklaget at hun var tilstede. Pappa gjorde det motsatte da jeg endelig orket å besøke ham. Jeg hadde ikke fortalt ham stort. Han visste bare at det var slutt mellom meg og Thomas. Da han fikk hele historien, ble han blek.
– Hadde han AIDS? Du har fanden meg hatt englevakt, Cecilia.
– Mm.
– Du skal være glad du kom fra det med livet i behold.
– Jeg vet det.
– Er du helt sikker på at du ikke er smittet?
– Ja! Jeg har testet meg to ganger, med fem ukers mellomrom.
– Nåh. Så er det vel sikkert… og det er ikke noe mer, noe du ikke forteller meg?
– Nei! Jeg har fortalt alt.
– Godt. Da har du jo noe å være glad for.
– Har du aldri hatt kjærlighetssorg?
– Men jeg har ikke gått under jorden av den grunn.
Han bestilte kinamat og åpnet en flaske god vin, og etterpå åpnet han én til.
Vi snakket, masse.

– Alle eventyr ender ikke som vi håper, Cecilia, men skuffelser skal ikke forhindre oss i å søke etter det neste, og så skal vi bevare håpet om at det ender bedre.  
– Hvorfor bor du alene, da?
– Det er ikke fordi jeg har sluttet å håpe.
– Er det fordi du er kresen?
– Kanskje det, eller kanskje det er fordi jeg tiltrekkes av kvinner som er mer kresne enn meg.
– Finnes det virkelig noen som er mer kresne enn deg?
– Det sitter én rett på andre siden av bordet.  

 

Eventyret ble kanskje blitt roligere og mindre stormfullt enn det jeg en gang forestilte meg, men hva så? Det er faktisk veldig deilig å legge til kai etter en lang båttur, det vet alle som har ferdes på sjøen. Og det er deilig å kunne overlate roret til noen, deilig å være to om å holde kursen, og det er dobbelt deilig når man omsider kan ankre opp og begge kan slappe av og bare nyte hverandres selskap.
Så ender jeg kanskje opp som en ulekker søye med slapp mave og hengepupper, og kanskje spiller det ingen rolle. Det får jeg ikke vite før det skjer. Men tiden min som ung fristerinne er definitivt over, og jeg lengter ikke tilbake et øyeblikk, selv om jeg på ingen måte ville vært den tiden foruten.

Det snør fortsatt når jeg forlater Kaffebrenneriet.  Jeg vil sjekke om malerne har kommet på jobb før jeg tar T-banen hjem til mamma. Jeg forsøker å holde meg under markisene for å unngå den tunge og vasne snøen. Den er så våt at jeg syns jeg kan høre at den treffer asfalten. Jeg rister på hodet som en våt hund når jeg kommer innenfor døren.

Aha. Rotet foran døren er borte. Da har de altså kommet på jobb.
En mann i ubestemmelig alder står på en gardintrapp og monterer lysekronen i hallen.

– Hei, sier jeg, og får et nikk tilbake, og en hodebevegelse som jeg tolker som en indikasjon på at sjefen befinner seg i retning kjøkkenet et sted. Jeg finner han på soveværelset.
Det første han spør om er penger, om jeg har tatt med betaling til ham.

Jeg tar ham med på kjøkkenet, åpner Macbooken min, og sier jeg skal overføre noen penger til ham, men at jeg må ha en faktura på det endelige beløpet. Et øyeblikk lurer jeg på om han har tenkt å gå fysisk til angrep på meg. Han blir sint og sier har aldri har hørt snakk om noen faktura, og dessuten vil han vil ha kontanter, ikke noen bankoverføring. Han skal betale lønninger, i kveld, når alt er ferdig.
Men vi kommer til enighet etter hvert. Jeg skal komme innom i morgen, godkjenne arbeidet og få faktura, og så skal vi gå til banken sammen og ta ut penger.

_______

_
_
_

Jordgeita, født 1919 og 1979.
Denne Geita er den mest familiekjære av Geitene og det sier ikke lite. Jordgeita er den som er den mest stabile og fornuftige av Geitene. Den er mest realistisk, men minst selvsikker. Penger må denne Geita ha, ellers blir den usikker og stresset. 
(Funnet på nettet)


_
Jeg står i kø på ICA.
Er det noe rart ICA sliter med dårlig omsetning? De har jo nesten bare KGB-varer. Ledelsen burde ta en tur til Walmart i Miami, så hadde de sett hvordan en dagligvarebutikk skal være, og så hadde de kanskje fått litt bredde på varebåndene sine også, i stedet for de smale tarmene av noen kasser som de har i dag.
Er du litt irritabel i dag Cecilia?
Jepp!

Svakheter og styrker, det er jo litt trendy å sysle med slikt for tiden.
Enhver svakhet er en styrke, og enhver styrke er en svakhet, har jeg lest. Det er en form for lettbent filosofi jeg ikke helt klarer å ta på alvor. Jeg tror mer på at det ligger en styrke i å kjenne sine egne svakheter enn jeg tror på å transformere en svakhet til en styrke.
Hvor ligger styrken i å være nytelsessyk og kravstor?
– Den ligger i overvinnelsen, kan den opplyste stemmen i hodet mitt fortelle meg.
– Jasså? Noe så kjedelig! Finnes det egentlig noe mer stusselig enn å bekjempe svakhetene  sine?
Fornuft må man bruke med fornuft, tenker jeg, for det kan lett bli for meget av det gode, selv av fornuft.
Så er det omsider min tur.
– Poser?
– Ja takk.
– Hvor mange?
– Så mange at jeg får plass til varene mine.
– Fire?
– Det vet vel du bedre enn meg? Du gjør jo dette hele tiden.
– Fem?
Jeg aner ikke hvorfor hun fortsetter å smile til meg. Jeg oppfører meg jo som en drittsekk.
– Fem er sikkert bra.
– Bare si fra om du trenger flere.
Jeg har bare lyst til å synke ned i gulvet.

_

I en fullkommen verden
ler vi ikke av vitser vi ikke forstår.

Dersom vi har en forestilling om det fullkomne, er det fullkomne som idé nødt til å eksistere, og ettersom intet rundt oss er fullkomment, må det fullkomne i så tilfelle eksistere på et annet plan.
Hvorfor det?
Fordi det er slått fast at mennesket ikke er i stand til å forestille seg noe som består av ukjente elementer.

Ting som ikke er i bevegelse, kan ikke observeres”, påstår Thomas Hobbes i sitt tungt forståelige verk “Leviathan”, og jeg tenker at det ikke ligger i vår makt å kunne motbevise ham.

Jeg rygger inn i garasjen uten å ta ut handleposene fra bagasjerommet først.
Smart, Cecilia, virkelig smart. Ut igjen, og opp med bagasjelokket. Det snør katter og bikkjer, og jeg gruer meg til å kjøre på fjellet. Mamma roper fra kjøkkenvinduet, og sier vi er tomme for toalettpapir. Jeg svarer først at det får vente til i morgen, men ombestemmer meg og lar bilen stå på tomgang mens jeg bærer handleposene inn.

Så er det ut på veien igjen – ut i den nesten stillestående trafikken – ut blant redde menn som kjører rundt i vinterskodde biler, med håndbrekket på.
Jeg tenker på noen kommentarer jeg har lest på bloggen min – en samtale mellom to ukjente som handler om en tredje ukjent: x.
Når skifter vi egentlig status fra ukjent til kjent? Er det først når vi treffes rent fysisk, når vi kan ta på hverandre, håndhilse og se hverandre inn i øynene – er det da vi skifter status fra ukjente til kjente? Er det den fysiske nærheten som gir svaret:  x = 1 ?

Det var et spennende bilde som ble lagt frem;  to fremmede på hvert sitt tog på parallelle  spor, fordi skjebnen (eller tilfeldighetene) ville det slik at tidens tannhjul akkurat der og da grep inn i hverandre, så de opplevde dette øyeblikket hvor der oppstår en illusjon om at man er på vej i samme retning. Det korte øyeblikket, da man kan la seg forføre av et bilde, et ansikt, et smil, og kanskje føler en tiltrekning og et ønske om å bli bedre kjent – mentalt eller fysisk – eller begge deler. Det er så lite som skal til.
Jeg tenker på folk jeg har møtt, mennesker jeg blitt tiltrukket av fordi de har hatt et ytre jeg har falt for, og så tenker jeg på hvor det ble av dem, og på hvorfor det aldri ble noe mer etter dette første møtet – den ene natten vi hadde sammen og delte noe av vår intimitet med hverandre.

– Kan jeg ringe deg? Får jeg se deg igjen?
– Hvem vet?
Noen ganger er ikke det svaret nok, selv om det i grunnen sier alt.

Og så tenker jeg på mennesker jeg aldri har møtt rent fysisk, mennesker  jeg har blitt kjent med, som her på BlogHog, der responsen jeg har fått, og tilbakemeldingene på den responsen jeg selv har gitt, har ført til en kommunikasjon som har forgått i årevis.  Jeg aner ikke om jeg noen gang kommer til å få en ny kommentar fra noen av dem, eller om de i det hele tatt kommer til å lese det neste innlegget mitt.
Jeg kan alltids spørre:
– Kommer du til å kommentere det neste innlegget mitt?
– Hvem vet?

Men jeg spør ikke, akkurat som jeg aldri har følt noe ønske om å snoke i fremtiden etter å ha tilbrakt en fysisk natt med en ukjent.

Jeg sover litt urolig for tiden.
Det er så mange tanker og nye følelser jeg ikke helt klarer å sette ord på.

Jeg ser et vendepunkt foran meg, som er både skremmende og etterlengtet, og jeg kjenner at jeg forandrer meg, både fysisk og psykisk. Selv de minste uvesentligheter kan oppleves som begivenheter eller opplevelser, både positivt og negativt. Jeg kan bli rørt og trist av å se en liten fugl sitte på en gren, fordi jeg helt plutselig får en følelse av at den er ensom og savner noen å være sammen med. Men samtidig har jeg ingen medfølelse med den, snarere en form for undring over naturens innebygde passivitet, og jeg får lyst til å skremme den litt, så den ikke bare blir sittende der. Jeg vil at den skal gjøre noe aktivt for å få mest mulig ut av det korte livet den har fått – selv om det er meningsløst å tenke på den måten.
Jeg forsøker å skrive om det, men jeg mangler nyanser i ordforrådet mitt. Jeg finner ingen gradsadverb som er presise nok, ingen farger som er helt nøyaktig riktige, og jeg tenker at jeg har fått utdelt en altfor sparsom palett, både i ord og farger.
Mønsteret er for grovt, og tolkningsmulighetene er for mange.

Er jeg glad, på en skala fra én til ti? Nei, og jeg er heller ikke glad på en skala fra én til hundre, for jeg er samtidig litt engstelig, litt euforisk og litt deprimert, og alt beveger seg i bølgende sinuskurver. Jeg kan ikke stoppe tiden på et gitt tidspunkt og analysere meg frem til et fullkomment nøyaktig svar – og hvem vil egentlig ha et nøyaktig svar på et sånt spørsmål?
– Har du det bra?, spør mamma.
– Antagelig, svarer jeg.
Og litt senere:
– Den er grønn, sier hun.
– Den er mere turkis, sier jeg.
Og jeg vet at vi begge har rett.
Litt senere spør jeg om hun har lyst til å bli med på fjellet.

– På fjellet? Hvorfor det? Hva har du der å gjøre?
– Måke snø av taket. Vi kan gå på skitur.
Hun ler.
– Er du morsom?
_

________
_

En annen gang
en annen samtale – med en annen.


– Jeg er ikke flink nok ennå, derfor ser jeg ikke på meg selv som kunstner.

– Flink nok? Kunstner er ingen hedersbetegnelse man gjør seg fortjent til, Cecilia, det er styrt av hva man lever av. Selv en middelmådighet kan kalle seg kunstner.
– Ja. Der ser du. Jeg tjener ikke et øre på noe jeg skaper, så da er jeg ikke kunstner.
– Nåja, jeg skal innrømme at definisjonen min er litt… meningspåvirket.
– Meningspåvirket? Hva betyr det?
– Det betyr at jeg er påvirket av andres meninger.
– Så egentlig motsier du deg selv. Det handler altså ikke om hva man lever av?
– Lever av og lever av…  Van Gogh døde som en fattig mann.
– Det kommer ikke jeg til å gjøre.
– Nei. Ikke med mindre du skifter kjønn. Jeg tror forresten ikke det finnes noen kvinnelig kunstner som har blitt berømt etter sin død.
– Selena Perez?
– Aldri hørt om.
– Jeg har fått høre at jeg ligner på henne. Hva med Marilyn Monroe?
– Var hun kunstner mener du?
– Det var hun vel. Det er en kunst å forføre.
– Du hugger i stein.
– Akkurat som en straffange?
– Er det sånn du ser deg selv?
– Ikke ennå, men jeg begynner å merke fotlenkene.
– Ha, ha.

_

Jeg har tatt feil: I en fullkommen verden ler vi av vitser vi ikke forstår.

16
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

15 Responses to Goats head soup. Lett mix…

  1. avatar eMTe says:

    Tommelfint Cecilie. No har eg lest med musikken du skriv om her til bakgrunn, samt musikk frå kunstløp på nrk. No sist med melodien “send in the clowns” som passa til slutten her med sin vemodige klang.

    Vi er som skip her i den virituelle verda. Om vi passerar kvarandre stille, ja så betyr det ikkje at vi ikkje “treff” kvarandre. Eg tenkjer at desse møta kan bety mykje meir enn det vi i første omgang trur og tenkjer. Som lesar, hos deg og andre, har eg fått mange fine stunder med inntak av ny kunnskap, gode lesaropplevingar og eit større vidsyn. Du, med fleire, er i mine tankar. Kanskje treffast vi på “verkeleg”, kanskje ikkje.
    Nokre skip har møttest, sånn face to face som vi seier på nynorsk, og eg tenkjer at nokre av dei eg har møtt,er mannskap av beste slag.

    “Det var noe som døde inni meg den sommeren – og noe annet som vokste: Redselen for lykken. Aldri mer skulle noen få meg så totalt og kompromissløst som jeg hadde gitt meg selv til Thomas. Jeg skulle alltid holde noe tilbake, noe som bare var mitt, noe jeg kunne ta med meg videre – etterpå”
    Eg kjenner meg igjen i dette og tenkjer at eg med det har forkludra litt for meg sjølv.
    2014,- fyll paletten med alle fargane ! :)

    Eg les vidare Cecilie, neste kapitell og kapittela deretter :)
    Marieklem

    3





  2. avatar sirenia says:

    Er ofte innom og ser etter noe fra deg og i dag endelig :)
    Takker for en finfin lesestund hos deg igjen!
    Som Marie sier, at noe dør etter svik eller skuffelse, kjenner jeg også igjen.
    Hjertet blir engstelig for å elske igjen uten forbehold.
    Et barn eller barnebarn kan løse opp knuten,
    det er mitt håp, håp om ny vår med sterk og stor kjærlighet.
    Kjærligheten slik jeg opplevde den ble en kraft som kunne romme mange.
    Den følelsen og erfaringen blir aldri borte.
    Ta godt vare på deg selv og den lille.
    Klem fra et stemme du kjenner :)

    1





  3. avatar Hilde says:

    I dag har jeg ingen ord. Det skyldes ikke teksten men meg.
    Så jeg nøyer meg med å si at jeg har lest og at jeg liker.
    :)





    • avatar Cecilia says:

      Hei Hilde.
      Det er ord nok for meg at du har lest og likt. Det er nettopp slike meldinger som gjør at jeg fortsetter å holde et grep rundt bloggen min.
      Så tusen takk for kommentar, og god helg :)





  4. avatar Roark says:

    Vil bare si hei!
    Og at jeg fremdeles leser, deg.
    Og liker!





  5. avatar geitost says:

    Hehe, er du kresen, du ? :)

    Jeg ble forbauset at du sammenligner ditt forhold til dine én-nattpartnere – nemlig til folk som du utvalgte spesielt for sitt fine ytre – med kommunikasjonen du har med faste, altså helt usynlige, kommentatorere.
    At du sammenligner din lengsel til videre kommunikasjon mot dine blogglesere, med den slags skuffelse man kjenner når den andre, etter det første møtet, synes ikke helt begeistret ved tanken å treffes på nytt senere.
    Er disse to typer forhold egentlig av samme essens ?

    En kveld, en natt, kan vare lenge nok til én føler seg allerede trøtt av noen annens selskap. Det kan av og til ta mer tid før man oppfatter noe skuffende nok som forhindrer å forestille seg å kunne gå litt videre i et forhold.
    Hva var dine forrige kommentatorere sin motivasjon da de sluttet å stikke innom ditt kommnentarfelt ? Sto det noe spesielt de ikke likte, eller var det bare en kjedsomhet som sakte øket, at de tenkte det lå ikke lenger noe interessant, underholdende eller berikende å oppdage hos deg som skulle lede dem til å fortsatt bruke tid for å lese eller gi sin mening, og derav at de foretrakk å finne et annet, mer spennende, sted hvor til å sende sine meldinger ?

    Men har du da så lite selvtillit, etter en så lang tid og så mange tegn på beundring du fikk ? Hvis flere er vekk betyr kanskje bare at de måtte prioritere noe annet i sitt liv ? Om de [ikke] kommer til å lese det neste innlegget [d]itt” så ser jet det som en tapt først og fremst for dem. Framfor for deg.
    Men iallefall, har dette noe med “å aldri ha møtt dem rent fysisk” å gjøre ? Ville alt vært annerledes i deres forhold til din blogg om du hadde kjent dem “rent fysisk”, ville de vært mer trofaste lesere mot deg om du hadde kjent dem på ordentlig ? Jeg tror det ikke.

    Jeg vil gjerne beskrive den følelsen jeg kjenner, når du nevner folk med hvem “det aldri ble noe mer etter dette første møtet”, faktisk det å føle seg som en slags smykkeskrin, mer eller mindre pent dekorert, med store motiver eller små detaljer. De ofte er veldig fine å ses på, fra ulike vinkler, når man får sjansen til å ta den i hendene første gang. Men forestiller man seg at en slik hyggelig utseende er lovende, lurer man på hva som ligger inne i esken, og ville man da risikere å åpne den, så ville man innse hva en eske er egentlig laget av, tomhet, og at følelsen man kjenner foran den har et navn : skuffelse.

    Jeg ser for meg at en del av din dagbok ligner en hylle på veggen, hvor du har satt en rekke slike fine esker, som du har skaffet deg i alle slags omstendigheter. Bare få av dem inneholdte en perle, mens de fleste burde nettopp forblitt uåpnet fordi…
    fordi mottakeren er litt kresen …

    Hmm, jeg skjelver litt ved tanken at jeg kunne se ut som en annen av disse små tømme esker i din samling…. Men hva egentlig om det var jeg som var skuffet av et møte, om det var jeg som var enda mer kresen, og hadde svart “hvem vet ?” angående et eventuelt annet møte… ?
    Ja, hvem vet… men jeg liker ikke idéen heller.
    Som ukjent, eller snarere “ute av syne”, du beholder ditt mysterium, og derav din tiltrekningskapasitet… :)

    Det essensielle er usynlig for øynene.”
    Ha ! Men hva ser han på, egentlig, han dikteren ?
    At han påstår noe slikt betyr kanskje at han fikk aldri sjansen til å kjenne en form for lykke hvor man “leser hverandre, ser hverandre i øynene mens vi elsker, og mater hverandre med blikket”, … stakkars mann !

    Det var veldig fint å få høre fra Thomas igjen, å lære noe nytt om ditt forhold med ham. Jeg ser nå at det har vært et vanskelig arbeid for deg å kjære blant mange eventyr og anekdoter, når du måtte skrive din “Don Giovanni” fortelling. Tusen takk for et fint innlegg og nydelig lesestund.

    P.S.
    For et fint portrett du har tegnet av deg selv, deroppe ! Det er et veldig interessant verk du har gjort, og resultatet er mye mer levende enn originalen. Chapeau ! :)
    Jeg liker spesielt, vel, ja… øynene !

    1





    • avatar Cecilia says:

      Du har nok rett. Det blir en søkt sammenligning. Jeg burde heller sammenlignet med medstudenter, mennesker man både treffer fysisk og får anledning til å diskutere med gjennom flere år. Langt de fleste av disse blir borte i samme øyeblikk man er ferdig med studiene, og man ofrer dem ikke lenger en tanke.

      Det var dette ukjente jeg i grunnen var mest opptatt av. Når forandres status fra ukjent til kjent? På hvilket tidspunkt kan man egentlig si man kjenner hverandre?

      På VGB ble det arrangert bloggtreff med jevne mellomrom. Folk som hadde blitt kjent gjennom blogging ønsket å treffe hverandre fysisk. Jeg hadde ikke det ønsket, men samtidig var jeg veldig nysgjerrig, så da det ble annonsert et bloggtreff i Frognerparken, gikk jeg trilletur med Shaya for å se om jeg fant dem. Og det gjorde jeg, for de hadde satt opp et skilt. De var ikke så mange, kanskje ti stykker, men jeg merket med én gang at det ville bli helt feil å ta kontakt.
      Ville noe forandret seg om jeg hadde gitt meg til kjenne?
      Ja, jeg tror absolutt at noe ville forandret seg dersom jeg hadde truffet dem og snakket med dem. Å treffes i sosiale sammenhenger kan være langt mer utfordrende, og spesielt dersom man til tider har inntatt provoserende standpunkt i litt betente saker. Det raste bl.a. en pedofilidebatt på den tiden, hvor jeg ble ganske nedsablet for holdningene mine. Å diskutere på nett er noe annet enn å diskutere i virkeligheten. På nett kan man avslutte uenigheter når man ønsker, men når man blir konfrontert i virkeligheten er det langt vanskeligere.

      Et uåpnet smykkeskrin er et fint bilde. Mystikken opphører når innholdet kommer for en dag og alt blir avslørt. Jeg kan sammenligne det med at en striptease-artist kommer inn på podiet, kun iført en kåpe som hun henger fra seg, og så er hun helt naken.
      Det skal ta tid. Man skal avsløre seg litt etter litt, slik man gjerne gjør på blogg hver gang man flagger sine standpunkt og holdninger, for på den måten vedlikeholdes interessen. Min helt ærlige mening er at jeg har svært lite felles med de aller fleste jeg har møtt gjennom blogging, men NOE har vi alltid felles, og på en blogg kan man fint dyrke dette isolert. Jeg kan være enig, uttrykke beundring og kommunisere utvunget på områder hvor man har felles interesser. Når man kjenner hverandre for godt, blir det lett personlig, og da forsvinner også noe av magien.

      Redselen for å skuffe eller bli skuffet, tror jeg bare øker og øker med tiden. Det er lettere å beundre noen man ikke kjenner for godt, det merker jeg hver gang media avslører sannheten om heltene våre. Skuffelsen over at kjente idrettsfolk har dopet seg, når store artister blir tiltalt for voldtekt eller kjente ledere og samfunnstopper blir avslørt som barnemishandlere, korrupte og svindlere… det er ingen god følelse.
      På nett kan man beundre hverandre på helt nøytralt grunnlag. Jeg kan f.eks. beundre Woody Allen på en helt annen måte enn Mia Farrow kan beundre ham, og det samme tror jeg er tilfelle med alle vi beundrer. Det er nettopp fordi vi er uvitende og ikke kjenner hverandre personlig, at vi kan kommunisere uten fordommer.
      Ville jeg blitt lest på samme måte dersom jeg hadde stått frem som Märta Louise, Aylar eller Margit Sandemoe? Neppe. Det er nettopp det som gjør anonymiteten spennende, at man blir møtt med et åpent sinn. “Ute av syne” – ja – men allikevel ikke.

      “Det essensielle er usynlig for øynene”? Bare dersom man er født blind.
      Det essensielle er bildene vi får, enten de skapes i vårt eget hode, eller de blir projisert for oss. Så ja, stakkars mann.
      Det er ikke tilfeldig at tankene mine har kretset rundt Thomas i det siste. Situasjonen min er på mange måter lik det den var for ti år siden. Forventningene, spenningen og stoltheten er den samme, og her jeg sitter ved kjøkkenbordet og ser ut, kjenner jeg at det er her jeg vil bo. Jeg er hjemme, akkurat som jeg følte meg hjemme hos Thomas. Forskjellen er at jeg er ti år eldre, og at rollene på en måte er byttet om. Nå er det ingen som kan kaste meg ut, og jeg begynner så smått å knytte relasjoner og få nye venner, mine egne venner denne gang, ikke en venneflokk jeg har “arvet”. Røttene fester seg fort.
      I blant kan jeg lure på om jeg i det hele tatt ville begynt å blogge dersom jeg hadde hatt en ordentlig vennekrets i Norge.

      Det er seks grader og fortsatt små glimt av sol, men skydekket er i ferd med å tetne. Jeg tror det kommer til å bli regn om ikke så lenge. Det ligger en rød ball på gårdsplassen. Den lå ikke der i går. Det blir spennende å se om den fortsatt ligger der når jeg kommer tilbake.
      Jeg har bevilget meg en lat dag. Jeg har syklet til butikken og handlet frukt, appelsinjuice og blomster, og så har jeg tømt vaskemaskinen som jeg satt på før jeg la meg i går. Nå har jeg bodd så lenge på steder der man må passe på at sentrifugen er ferdig senest klokken elleve om kvelden, at jeg bare MÅTTE sette på en vask ved midnatt, om så bare for å få understreket at det er et eksklusivt privilegium jeg kan tillate meg, akkurat som å spille Nightwish på fullt klokken ett om natten.
      Master!
      Apprentice!
      In me the Wishmaster.


      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      Men nå må jeg avslutte, for jeg skal til min første ultralyd. Det gleder jeg meg til.

      Tusen takk for flott kommentar, og for de fine ordene om pastisjen min. Jeg er litt stolt av den.
      :)

      2





      • avatar geitost says:

        Noe jeg liker veldig mye i din tilbakemelding, er idéen at “der jeg sitter ved kjøkkenbordet og ser ut, kjenner jeg at det er her jeg vil bo”.
        Det jeg liker egentlig er det jeg forestiller meg som den konsekvensen av din avgjørelse å bo nøyaktig her, nemlig at utsiket over bydelen fra ditt kjøkkenvindu blir dine unger “barndommens gade” sin, den “lykkeliga gatan” de vil ikke glemme – for å nevne den følelsen med sangtekstforfatteres ord – det langvarige resultatet av ditt valg.
        Jeg liker dette perspektivet. Og dette engasjementet.

        Etter å ha lest din tilbakemelding, jeg er litt nysgjerrig på å vite hvordan foregikk ditt virtuelle møtet med denne nye ukjente du daglig kommuniserer med nå, men skal ikke treffe på ordentlig før om et par månader …

        En vask ved midnatt, som den øverste smak av frihet… :)
        Det finnes en viss letthet i ditt svar, spesielt i din siste paragraf. En følelse jeg er glad at du formidlet så naturelt, fordi det var bare hyggelig å dele den med deg. Tusen takk for fint svar.





        • avatar Cecilia says:

           Hehe – udsigten fra kjøkkebordet er nok kun til gårdsplassen, men allikevel; det jeg ser er mitt. Og det er en deilig følelse, og ja: Et langvarig valg. Det er første gang jeg kjenner på følelsen av å kunne utvikle og gjøre noe varig i omgivelsene mine. Tidligere nevnte du veggmaleriet på Shayas rom, og påpekte det triste i at det ble malt over. Nå kan jeg skape noe innenfor et langt større tidsperspektiv, og merker at jeg er villig til å investere for fremtiden med en helt annen innstilling.

          En vask ved midnatt (eller akkurat når på døgnet det måtte passe meg) og energimusikk på høyt volum akkurat når jeg vil. Jo, det er en av mine nyvunnede og høyst beskattede friheter. Jeg simpelthen ELSKER at det er nesten tyve meter til nærmeste nabo. :)

          Kommunikasjon med den nye ukjente går etter måten veldig bra. Vi er litt uenige om når jeg bør sove, men det kan jeg leve med. Det blir nok større uenigheter når vedkommende om noen måneder stikker hodet ut av sin lune hule. Men jeg skulle gjerne skrudd tiden fem måneder frem, for jeg føler meg mer og mer som en kenguru etter at broren min begynte å refere til den nye verdensborgeren som “Kengu-barnet”. Han foreslo at det skulle hete Ru – uansett kjønn.

          Vel.
          Jeg er ikke hjemme nå. Jeg har vært i USA i snart en uke, og er ikke tilbake før over helgen. Det vil jeg nok skrive mer om senere – dersom jeg får ånden over meg og føler at jeg har noe å formidle.

          Hyggelig å få kommentar – som alltid. :)

          2





  6. avatar Breiflabben says:

    “The Captain of her heart” er faktisk en av mine favoritter også. Ja “A kind of Christmas card” også.
    Thomas hadde jeg kastet håndkledene i hue på. End of story.
    Kjekt å lese og rikt innhold som vanlig. Det er både utfordrende, interessant og fornøyelig å lese dine innlegg.
    Jeg googler Selena Perez etter denne kommentaren :-)





    • avatar Cecilia says:

       Jeg burde kanskje kastet håndkledene på ham, men jeg har selv oppført meg urimelig mange ganger og blitt sint for bagateller. Vi har det ikke godt når vi oppfører oss urimelig, og innerst inne er vi klar over at vi oppfører oss dårlig.
      “Elsk meg mest når jeg fortjener det minst – for da trenger jeg det mest. ”
      Jeg tror på å gi folk en lett vei tilbake til seg selv, slik jeg selv alltid opplevde det som barn, da det var jeg som var den urimelige. Jeg fikk heller en belønning for å bli blid igjen, i stedet for skjenn og straff, og jeg tror nok det har satt sitt preg på hvordan jeg møter urimelighet hos andre, særlig hos mennesker som står meg nært.

      Siempre Selena – Selena Quintanilla-Pérez. Hun ble myrdet da hun var 23 år.

      1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *