Heifara…


Jeg spurte en gang

En tryllekunstner
Om nøkkelen til
Hans suksess
“Abra Kadabra”
Svarte han

( Gene Dalby – 1979.)
_
_

Selv om jeg hater intenst å tape, føler jeg meg alltid litt trist de få gangene jeg vinner i spill, og som regel forsøker jeg å snakke ned min egen seier. Det var tilfeldighetene, det var terningene som bestemte, jeg var heldig med kortene eller med terningkastene mine…
kan jeg si, og så ser jeg meg rundt og føler i grunnen et stikk av dårlig samvittighet.

Du mangler killer-instinkt, sier Siv, – det er ikke noe morsomt å spille mot noen som ikke går inn for å vinne.
– Men jeg gjør jo mitt beste. Jeg vil gjerne vinne.
– Nei. Du vil bare ikke tape. Det er to forskjellige ting.


_____
_

På Gardermoen merker jeg at luften er friskere og at været er kaldere. Jeg legger også merke til at gulvene virker nyvasket, at vinduene er blanke – og at nordmenn ser det som en menneskerett å stå to i bredden på rullebåndet.
– Snakk om å ha dårlig tid. Det er alltid noen som må presse seg forbi, får jeg slengt etter meg, når jeg med et vennlig “unnskyld” forserer et par som står og holder rundt hverandre. Jeg har slett ikke dårlig tid, tenker jeg, men jeg har litt hastverk, ettersom naturen krever sitt, og for tiden foretrekker jeg at det skjer på toalettet. Dårlig tid kan dere selv ha, tenker jeg, når dere er så dumme å irritere dere over bagateller!  Men jeg snur meg uansett og gir dem et smil og et slengkyss, og så forter jeg meg videre.

_


Så er det min tur,

det måtte jo skje en gang.

Jeg aner ikke hvorfor jeg går av på Oslo S. Jeg burde tatt toget til Nationaltheatret, der er det kortere vei å gå, og langt mindre trengsel. Jeg sjekker batteriet på mobilen, åpner Ruter-appen og kjøper billett til t-banen. Det er ikke vanskelig å forstå at mamma syns det har blitt komplisert å forholde seg til helt hverdagslige ting, som for eksempel å kjøpe billett til t-banen. Jeg må smile litt når jeg tenker på det oppgitte blikket hun sendte meg da hun pakket opp julepresangen fra meg og Kissa:

– Hva i alle dager skal jeg med denne?
– Mamma. Du trenger en moderne telefon.
– Hva er galt med den jeg har?
– Den er en museumsgjenstand.
– Men den er jo helt ny!
– Ny? Den er fire år gammel, mamma. Det er ingen som bruker sånne telefoner lenger.
Det tok meg noen timer å lære henne å bruke den, og hun hadde som ventet massevis av motstand, men dagen etter så jeg henne sitte og polere den med pussekluten fra brilleetuiet.
– Nå? Hva syns du? Liker du den?
– Det er veldig liten skrift. Burde den ikke hatt et etui?
– Det kan du vel få. Jeg spurte om du liker den. Gjør du det?
– Den er riktig fin å se på i hvert fall.
– Vent, så skal jeg vise deg noe… nå er klokken halv seks… da har de sikkert stått opp.
– Hvem?
– Vent og se… ta på deg øreproppene.
Jeg hadde lastet inn Skype for henne, og ringte til Kissa før jeg ga henne telefonen. Det tok bare noen sekunder før det svarte i andre enden, og bildet dukket opp på skjermen.
– Men i alle dager, Ole Kristian?   … selvfølgelig ser jeg deg, ellers ville jeg jo ikke… … du har fått skjegg … …  jo, jeg vet jo det, det er bare litt uvant…
Da de var ferdige å snakke, fant hun frem pussefillen igjen, tørket av telefonen og holdt den opp mot lyset, akkurat som hun gjør når hun vasker glass.
– Var ikke det hyggelig da, mamma? Det kunne du ikke gjøre med den gamle mobilen.
– Hva i alle dager skal han med skjegg, han som har så fin hake?

Jeg sender en sms til Siv så hun vet at jeg har landet trygt. Det er fast rutine, og jeg forventer ikke noe svar. Etterpå går jeg innom Narvesen og kjøper en løkpølse som jeg drukner i rå løk og chili-ketchup. I et bilde ser jeg for meg Siv da hun var høygravid og spiste soft-ice, og jeg husker hvordan den smeltet i varmen og dryppet hvite striper nedover maven hennes. Instinktivt lener jeg meg mot en stolpe og bøyer meg litt frem mens jeg spiser. Det er ganske ulekkert med ketchupstriper på blusen.

Jeg er akkurat ferdig å spise når en liten gutt, jeg gjetter han er rundt ti år, stopper foran meg og med et bedende blikk spør om han kan få femten kroner til t-banen. Han har mistet månedskortet sitt og virker oppriktig fortvilet. Selvfølgelig, tenker jeg. Jeg leter i lommene og sier at jeg har en tyvekroning han kan få, for jeg vet jeg har en tyvekroning et eller annet sted, i en eller annen lomme.
Det jeg ikke vet, er at noen, antagelig kameratene hans, benytter sjansen til å stjele kofferten min mens oppmerksomheten min er på et minimum. Når jeg omsider oppdager det, er de over alle hauger. Plutselig er jeg en koffert og tyve kroner fattigere.
Stønn! Men det måtte jo skje en eller annen gang. Skal jeg gidde å bli sint?
Jeg ser meg rundt. Er det ingen som har sett hva som skjedde? Åpenbart ikke. Folk haster forbi, og nesten ingen ofrer meg et blikk. Det finnes ingen trøst for idioter, tenker jeg, og
bestemmer meg for ikke å bli sint. Det var jo bra de ikke stjal skuldervesken min, tross alt. Se det positive i det, Cecilia. Det eneste de har fått med seg er noen klær, et par sko og en tre år gammel Macbook,  I skuldervesken ligger både telefonen, iPaden, notatboken min, passet og alle bankkortene mine. Det hadde vært krise det, av et helt annet kaliber enn å miste noen gamle klær og en utdatert Mac. Vel, det er i grunnen litt irriterende med Macbooken, men jeg har jo ikke mistet noen av dataene mine. Jeg har backup, både på memorystick og på nett. Hah! De kommer til å bli skuffet. Macbooken er kryptert og beskyttet av Gatekeeper, så der er det ingen ting å hente. Slår man koden feil tre ganger, så er maskinen fullstendig låst. Det er nesten så jeg syns litt synd på dem.
Jeg har reiseforsikring. Nå får jeg endelig noe igjen for alt jeg har betalt gjennom årene, og ikke minst, jeg har en god grunn til å kjøpe en ny modell.
Jeg bevarer humøret helt til jeg kommer til rulletrappen. Der stopper jeg. Manuset mitt med alle notatene! Det ligger i kofferten! Det hadde jeg glemt. Selve manuset er ikke så viktig, men notatene, de kan jeg aldri rekonstruere. Herregud… jeg er satt to år tilbake, minst!

Er det nå jeg skal be VG om hjelp?

Dusør utloves.
Til dere som stjal kofferten min på Oslo S:
Behold alt og få fem tusen i tillegg dersom dere returnerer manuset mitt uskadet.

Nei. Dårlig idé.
Jeg tar et fast grep om skuldervesken og begynner å gå i motsatt retning, tilbake til Narvesenkiosken. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker. Kanskje jeg håper at de kommer tilbake for å prøve seg på noen andre, og kanskje jeg klarer å få fatt i dem, dersom jeg er litt smart…
Etter ti minutter gir jeg opp. Det er på tide å se fakta i øynene.
Det er Humac på Oslo City. Jeg kan like gjerne gå dit og kjøpe meg en ny maskin, like godt først som sist, for jeg kan ikke være uten datamaskin om jeg skal få gjort noe.
Det var bare det som manglet, at jeg mistet manuset mitt.

Jeg har hatt en følelse av at alt butter i det siste, uansett hvilken vei jeg snur meg. Det er vel sånn i livet at det er min tur til å ha en periode med uflaks nå. Det ikke noe jeg kan kontrollere. Alt fletter seg på en måte inn i hverandre. Det begynte med stormen i Danmark. Den kom på verst tenkelige tidspunkt. Hadde jeg kunnet forutse den, så hadde jeg aldri pakket alt utstyret mitt. Og hadde jeg bare latt manuset mitt ligge hjemme… og hvorfor gjorde jeg ikke det? Jeg jobbet jo ikke på det uansett… men når jeg tenker meg om  er det ikke uflaks å bli frastjålet kofferten. Det har jeg bare meg selv å takke for, og det er det som er det mest irriterende akkurat nå. Det er vel det som heter en lærepenge.
Jeg holder et fast grep rundt skuldervesken mens jeg løper ned trappen mot utgangen, ser meg rundt med mistenksomt blikk og merker at jeg er på grensen til å bli mannevond. Og jeg som lovte meg selv å ikke bli sint. Smil, tenker jeg, og kjenner hvordan vinden tar tak i håret mitt idet jeg kommer ut på plassen. Jeg kaster et blikk mot tårnet og ser at klokken er halv tre, ser opp på den grå himmelen, hører litt på gatestøyen og tenker at jeg heller vil høre musikk, noe fint, noe som bringer gode minner. Jeg finner Goldfrapp – Felt mountain – det er fint. Det var det Siv og jeg hørte på den første gangen vi danset sammen… den dagen jeg fikk den blå kjolen etter farmoren hennes… og gullkjedet med kors. Herregud så forelsket jeg var… og så nervøs jeg var. Men det var hun også… både nervøs og forundret.

It starts in my belly
Then up to my heart
Into my mouth
I can’t keep it shut

Helt automatisk ser jeg meg rundt. Det blafrer friskt i det grønne stoffgjerdet som omkranser uteserveringen på Egon. Et øyeblikk tenker jeg med gru på den natten jeg tilbrakte på Thon Hotel i Bergen, der det var Egon som stod for maten… og frokosten…  og så begynner hjertet mitt å banke. Er det kofferten min som ligger halvåpen og etterlatt der borte ved gjerdet? Kan det være mulig? Jeg har hjertebank når jeg løper bort.
Jovisst er det kofferten min. Jeg setter meg på huk og åpner lokket. Alle klærne er der. Mac-en er selvfølgelig borte, men er manuset der? Jeg river opp glidelåsen til dokumentrommet. Jepp! Der ligger det!

Juhuu! Tenk at det er mulig å bli så glad etter at man har blitt robbet. Jeg kaster et blikk opp mot himmelen og takker Jomfru Maria. Om det ikke er hennes fortjeneste, så får hun overbringe takken dit den rettelig hører hjemme.

When the world stops for snow
When you laugh I’m inside
Your mouth

Jeg hører på Goldfrapp og tenker at kanskje flaksen min har snudd.

____

Så er status gjenopprettet. Jeg har vært på Humac og handlet. De hadde flyttet én etasje opp siden sist, og merkingen var så elendig at de nesten var umulig å finne, men jeg fikk da kjøpt en Macbook, og jeg fikk et stort smil med på kjøpet, antagelig fordi jeg visste hva jeg ville ha og bare brukte fem minutter på handelen, i motsetning til han foran meg som brukte tyve minutter på å kjøpe en HDMI-overgang til tre hundre kroner.
Vel…

T-banebilletten min er utløpt, så jeg har sponset Ruter med tredve kroner. Det er de sikkert takknemlig for. Skylaget har sprukket opp og det er glimt av sol når jeg kommer ut på gaten. Jeg vinker på en ledig taxi. Jeg syns jeg har fortjent det nå.

_

En lærerik tur
med litt sladder

Sjåføren er en trivelig mann, jeg tipper han er rundt søtti.
– Vil du ha kofferten din baki?
– Nei takk. Jeg skal bare til Valkyrie Plass. Det er ikke lange turen.
– Jeg har kjørt mange til Valkyrie Plass opp gjennom åra, masse fintfolk også. Du veit vel at Bogstadveien er stengt igjen?
– Nei. Det visste jeg ikke. Når skjedde det?
– For et par dager siden. Den var bare åpen i jula på grunn av julehandelen. Og nå graver dem opp hele gata igjen. Tenk hva det koster. Det er slikt de bruker skattepenga våre til.
– Men butikkene betaler vel skatt de også?
– Joa, men… nei, du har vel rett. Du har kanskje butikk selv?
– Nei, nei. Jeg har faktisk ikke noe særlig sans for alle kjedebutikkene som har okkupert Bogstadveien. Det blir litt… jeg syns faktisk Bogstadveien har tapt seg de siste fem årene.
– Det er du ikke den første som sier. Du veit, det er jo så mange hensyn å ta… jeg vil jo ikke tråkke noen på tærne.

Jeg får en liten forelesning om den iherdige gravingen i Oslo-gatene, om de forskjellige etatene som aldri klarer å samordne gravingen, og underveis får jeg stadige små blikk i speilet. Og så kommer anekdotene.
– Det hender jo at folk ikke husker hvor dem skal. Engang fikk jeg inn ei dame i baksetet, skuespiller, jeg skal ikke si hvem, men hun var så full at hun ikke klarte å si hvor hun skulle. Jeg visste jo hvem hun var, så jeg kalte opp sentralen og fikk dem til å ringe opplysninga for å få adressen hennes.
– Smart. Klarte hun å betale for seg?
– Å jada, det var bare å forsyne seg det… hun åpna bare portemonéen og ba meg ta det jeg ville ha… ja av penger altså. Jeg tok bare et par tiere ekstra. Veit du forresten hva vi kalte Den norske opera på den tida? Dem norske sopera … hehe… det var ikke så mange som fatta den, nei… kjenner du  Tom Tellefsen?
– Nei.
– Han var skuespiller, på Det Norske Teatret. En av de gamle gutta. Ja, han er død nå, for et par år siden, mener jeg, men han var langt fra død den gangen, bare døddrukken. Han bestilte sju drosjer når han skulle hjem! Du veit, det Norske pleide å ligge i Stortingsgata før i tida. Dette er mange år sida, det var vel på begynnelsen av søttitallet, for det Norske flytta i femogsøtti, om jeg ikke husker feil, og dem hadde en restaurang i kjellern på den tida. Casino het den. Var det ikke Midtskogen han het, han som stod i døra… vel, samma det, men Casino var i hvert fall det stedet skuespillerne vanka etter forestilling, og Tom Tellefsen skulle ha sju drosjer når han skulle hjem. Veit du hvorfor?
– Nei?
– Fordi han ville kjøre kortesje! Hva gir du meg, sju drosjer! Kortesje! Fint skal det værra.
– Hehe. Er det sant?
– Visst er det sant! Det er banna bein, så sant som jeg sitter her! Og han var spandabel med driksen. Alle sju fikk rikelig med driks… men i våre dager vanker det ikke mye driks lenger. Det blei borte da folk begynte å betale med kort, det … nei, du er vel for ung til å huske det. Skal vi se… da blir det blir hundre og førtiåtte kroner blank.

– Du får runde opp til hundre og søtti, så har du litt for de gode historiene.
– Takker for det.
Jeg smiler for meg selv mens jeg låser meg inn. Hva er sant og hva er løgn? Jeg har aldri hatt en festligere taxitur, og det er banna bein!

Men hvor lenge var Adam i Paradis,
for ikke å snakke om Eva?

Postkassen er full av reklame til tross for klistremerket med “Nei Takk”, og utenfor døren min ligger det to kataloger samt et par utgaver av Aften. Er det ikke flott, tenker jeg, at Aftenposten finner det opportunt å signaliserer til enhver innbruddstyv at her er det fritt frem og ingen hjemme? Vel. Nå finnes det jo ingenting av verdi å stjele her, men selv ikke Aftenposten kan vel vite at leiligheten er så godt som ribbet for alt av verdi… om de da ikke har tette bånd til NSA… noe man selvfølgelig ikke kan utelukke… men i alle dager? Hvorfor virker ikke taklyset… og ingen av de andre lysene? Alle lyspærene kan vel ikke gå samtidig… selv ikke i våre dager?
Svaret finner jeg i sikringsskapet. Strømmen er stengt grunnet manglende betaling. Herregud, så flaut! Har jeg virkelig glemt å betale? Jeg som hater å skylde penger? Hvordan kan det ha skjedd? Det står et telefonnummer jeg kan ringe.
– Jeg skal betale! Jeg har bare… jeg aner ikke hva som har skjedd. Jeg kan komme og betale kontant med en gang! Jeg har vært bortreist.
– Vi trenger kun en bekreftelse, en kopi av bankutskriften.
– Okei, det kan jeg ordne med en gang. Når kan dere skru på strømmen igjen?
– I løpet av i morgen.
– I morgen? Ikke før?
– Dessverre.
Stønn! Har det kommet et brev jeg har oversett? Kanskje jeg har kastet det, sammen med reklamen? Det må være det som har skjedd.
Jeg sniker meg slukøret ned baktrappen, så ingen skal se meg.

_f
Så er jeg tilbake på rommet mitt
, rommet nederst i gangen i andre etasje, det som har utsikt til veien og til naboens plen. Det var det rommet jeg valgte da vi flyttet til Norge. Broren min overlot førstevalget til meg. Kanskje av medlidenhet? Han visste jo hvordan jeg følte det. I min egoisme valgte jeg selvsagt det fineste rommet, det som lå lengst unna alt, og som hadde utsikt til veien, og Kissa måtte ta det rommet som hadde utsikt til garasjen og skogen.

I blant tenker jeg på hvordan han i det hele tatt klarte å utstå meg. Jeg var både rappkjeftig og obsternasig mot ham, men det bare prellet av. Det bet aldri på ham. Ingenting bet visst på ham, uansett hva jeg klarte å lire av meg. Uten ham vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg etter at vi flyttet. Han forsvarte meg mot alt og alle.
Det er visst mitt lodd i livet at alle jeg er glad i bor i hvert sitt hjørne av verden.

Jeg ser ned på veien og på plenen til naboen. Det er dype og gjørmete hjulspor etter en lastebil der nede – at det er en lastebil kan jeg se, for det er bare lastebiler som har tvillinghjul. Jeg håper Kissa er lykkelig der nede i Melbourne, sammen med samboeren og lille Vera. Lille Vera har blitt stor og har overmåte mye på hjertet nå som hun har begynt å snakke. Det er det store miraklet, tenker jeg, når ordene kommer og man begynner å finne ut hvem dette lille mennesket egentlig er.
Snart er det min tur, atter en gang, tenker jeg, men denne gangen er det mitt eget barn. Jeg lurer på om det egentlig spiller noen rolle.

Så tar jeg meg sammen og pakker opp den mye Macbook-en. Jeg har mye å rydde opp i, programmer som skal installeres, notater som skal renskrives, og mail som skal besvares – dårlig samvittighet som må lindres.
Og dagboken venter…


_


Miami – julen 2013.

(Det første kapittelet i det nye året begynner med et tilbakeblikk)

Miamis historie begynner egentlig med jernbanen som kom i 1896, selv om det var spredte europeiske bosetninger der mange år før den tid. I løpet av de neste hundre årene vokste det frem en industri som i hovedsak bestod av matvareproduksjon, klær, møbler, transport og elektronikk, i tillegg til turisme som er en av Miamis største inntektskilder. Miami blir besøkt av rundt syv millioner turister hvert år. Det blir det penger i kassa av.
Hva er det egentlig ved Miami som gjør det til en spennende by å besøke?
Miami Beach? Joda, men jeg kan ha det vel så fint i et svømmebasseng.
Shopping? Definitivt, om man har ubegrenset kreditt.
Uteliv? Absolutt, om man har øreklokker og foretrekker å skrike når man konverserer.
Klima? Varmt og fuktig. Man er konstant klam i nakken.
Hva gjør man egentlig i Miami?
Jeg snakker for meg selv og svarer: Tja – man lengter hjem – dersom man har noe hjem.

Det er første juledag. Været er ikke akkurat innbydende. Søttifire grader og regn, altså cirka tjuefire grader Celsius. En typisk jul i Florida. Flåriida, sier man i Bergen, med lang i. Mamma sier det opprinnelig var navnet på et lyststed som en rik tysker fikk bygget ved Store Lungegårdsvann på søttenhundretallet, og at det er oppkalt etter Florida i Amerika, her vi er nå. Vi sitter ute, under tak, bare mamma og jeg. Mamma er ennå ikke helt fortrolig med pappa og samboeren hans, og foretrekker å absentere seg i blant, særlig når samtalen dreies mot dem og deres gjøren og laden. Og jeg føler på en måte med henne. Jeg vil ikke at hun skal sitte alene.
– Hvor kommer egentlig den lange i-en fra?
– Nei, det må du ikke spørre om. Vi bergensere har alltid vært noe for oss selv. Hun må da være mye yngre enn ham?
– Jeg tror hun er førti. Men, Nonneseter da, hvor kommer det navnet fra?
– Nonneseter? Det var et kloster.
– Så det var ikke en seter hvor man sendte nonnene på sommerbeite ?
– Huff nei, det var jo en grusom historie som skjedde der. Biskopen ble hugget ned og drept foran alteret. 
Førti år sier du? Da er hun bare såvidt eldre enn Ole Kristian.
– Mamma. Hør på meg. Du kan ikke forvente at pappa skal leve alene resten av livet. Hun er akkurat det han trenger. Han har sluttet å drikke.
– Hadde han bare gjort det før.
– Jeg vet…. men du kunne jo også ha gitt ham kniven på strupen, i stedet for å kaste ham ut.
– Det var ikke bare det.
– Nei, men du kan i hvert fall ikke bebreide ham at han har funnet seg en annen.
– Jeg vet jo det.
– Det kan du også gjøre, hvis du vil.
– Er du morsom?
Hun vil ikke engang forsøke, tenker jeg. Det er det jeg ikke helt klarer å forstå. Hvordan kan hun trives med å være så alene?

– Jeg orker ikke å ha noen mann tråkkende rundt. Jeg er ingen ungdom lenger.
– Men savner du ikke noen å snakke med?
– Hva skulle vi snakke om?
Eplet kan tydeligvis falle et stykke fra stammen. Selv kan jeg ikke se for meg et liv i ensomhet. Det inngår ikke i planene mine. Kanskje det ikke inngikk i hennes planer heller, da hun giftet seg?
– Du vil ikke komme og bo hos oss når vi flytter da?
– Bo hos dere? I Danmark? Nei. Hva skulle jeg gjøre der?
– Det samme som du gjør hjemme, bortsett fra at du ikke ville være alene.
– Men jeg kjenner jo ingen der.
– Det gjør du jo ikke i Norge heller.
– Jeg vil ikke være noen til byrde.
– Mamma. Du er ingen til byrde. Du kan i hvert fall tenke på det. Vi kommer til å trenge en barnevakt. Jeg ville følt meg tryggere om det var deg enn en helt fremmed.
– Hm…
– Shaya er veldig glad i deg, du vet det?
– Nåja…
– Du kan få eget kjøkken, egen inngang om du vil også. Helt egen leilighet. Vi trenger ikke gå og tråkke i hverandre. Jeg vil mye heller ha deg der enn en au pair.
– Du ja, men hva med Siv? Tror du hun vil ha en svigermor i huset?
– Men dere kommer da overens?
– Joda.

– Det er mitt hus. Det er jeg som eier det.
– Nå høres du ut som din far.

Kanskje ikke så merkelig? Jeg har hatt en forutsigbar utvikling med et innebygget selvoppfyllende profeti: Jeg skal overta min fars bedrift. Det har i grunnen aldri vært noen tvil om det. Det er det han har forberedt meg på hele veien, det har jeg smått om senn begynt å forstå. Jeg har i virkeligheten aldri hatt noe valg. Han har satset alt på meg. Det er jeg som skal videreføre ham. Det er klart den vissheten gjør noe med meg. Den påvirker meg i alt jeg gjør. Å tiltros evnen til å videreføre en annens livsverk… jeg vet ikke om jeg unner noen å bli plassert i den posisjonen. Men samtidig ser jeg hvor uvesentlig jeg er, i global sammenheng – i universell sammenheng. Vi er små mennesker med store ambisjoner. Det er alt vi er.

____

Jeg krøller meg sammen i sofaen og leser om Clara – Av måneskinn gror det ingenting – slik det var for hundre år siden. Det handler om stolthet, om misunnelse og om å kjenne sin plass. Kommer man fra fattige kår så skal man pent holde seg der. Ingen liker oppkomlinger. Det er en gjensidig avsky mellom klassene, mellom fattig og rik. Verden har gått fremover, tenker jeg, før jeg kommer i tanker om at den kanskje ikke har det. Har ting i grunnen forandret seg så mye de siste hundre årene? Oppkomling er fortsatt et belastet ord – en person som har kommet til penger og har forlatt røttene sine. Det blir for mye bling, for mye posering, for stor vilje til å eksponere den nyvunne velstanden. Og så blir han en del av en pariakaste, mislikt både her og der, men det forstår han jo ikke selv.

– Hardkokte egg skal skrelles under rennende kaldt vann, svarte Alice da jeg spurte om hun hadde lest Nietzsche. Og så smilte hun og ba meg hente en flaske hvitvin i kjelleren.
– Du burde lese ham. Du kommer til å like det han skiver.
– Jeg kommer aldri til å like noen med et så stygt navn.
– Tenker du over hva folk heter?
– Gjør ikke du? Kunne du forelske deg i noen som heter Evan for eksempel?
– Evan? Nei.
– Der ser du. Henter du vin?
– Hva lager du?
– Spinatsuppe med egg. Det er sunt.
– Men vin er ikke sunt.
– Nej, men det er sånn det balancerer.

Alice var opptatt av balanse. Vi gikk på balletten sammen, og Alice stod støtt, med sin forlengede ryggmarg i jordens senter.  Hun forsøkte å lære meg å lage mat, og jeg forsøkte å lære henne helt upraktiske ting – ting jeg hadde lest i bøker, helt unødvendig kunnskap som jeg hadde lært for tidlig og for fort. Jeg hadde kun overfladisk kunnskap om det meste og kunne sjelden svare på spørsmålene hennes, mens hun, derimot, hadde dyptgående kunnskap om det lille hun kunne, og hun hadde alltid svar på spørsmålene mine. Jeg tror jeg lærte mer av Alice enn hun lærte av meg.
– Hva er det Nietzsche skiver som jeg kommer til å like?
– At det ikke finnes noen spesiell mening med livet, og at Gud ikke finnes.
– Hvorfor tror du jeg vil like det?
– Du tror jo ikke på Gud.
– Det har jeg ikke sagt. Jeg har bare sagt jeg ikke tror på bibelen.
– Det er enda verre.
– Ikke for meg.

Jeg ser på den nye Mac-en min, ser på speilbildet mitt som reflekteres i den blanke skjermen. Så begynner jeg å skrive…

2014.
Et nytt år. Et årstall som forekom meg uendelig fjernt for bare ti år siden, langt fjernere enn 2024 forekommer meg i dag. Om ti år har jeg et barn som går på skolen, et barn som er oppvokst med data og trådløst internett, slik jeg er oppvokst med TV, min far er oppvokst med radio, og besteforeldrene mine var nødt til å underholde seg selv i oppveksten, uten hverken radio, TV eller internet. På en måte misunner jeg dem litt.
Har jeg utviklet meg de siste ti årene, eller har jeg kun blitt ti år eldre og ti år klokere?
– Men det i seg selv er jo en utvikling, sier stemmen i hodet mitt.
Tja, er det egentlig det? Er det ikke bare aldring?

____
_


Det er tredje juledag

Faren til Siv har bedt om en samtale med meg, spurt om jeg har tid etter lunsj, kanskje klokken to kunne passe?
En samtale? Hva slags samtale? En fortrolig samtale, svigerfar til svigerdatter, kanskje?
Vi har ikke snakket så mye sammen, ikke i enerom. Det har ikke falt seg sånn.
Det føles litt som å bli kalt inn til rektor.

– Ah, Cecilia, Good of you to come. You’ve lost weight. Aren’t you supposed to gain?
Faren til Siv har plassert seg i den store stolen bak det massive skrivebordet. Han er ikke den rette til å klage over at jeg har blitt tynnere. Han har blitt tynnere selv, og ikke minst eldre, tenker jeg. Jeg lurer på hvorfor han har bedt meg komme.
Jeg vil ikke snakke engelsk med ham. Vi møttes på norsk, og da snakker vi norsk sammen, i hvert fall dersom det ikke er noen engelsktalende tilstede.
– Det er for tidlig ennå. Vekten kommer etter hvert. Jeg er bare tolv uker på vei.
– Tolv uker. Da blir det et sommerbarn.
– Rundt midten av juli, hvis alt går som det skal.
– Det gjør det nok. Sett deg litt, er du snill, jeg blir nervøs av folk som står.
– Det har jeg vanskelig for å forestille meg.
Jeg setter meg, merker at vi blir sittende langt fra hverandre, og at stolen min er lav, nesten som en barnestol i forhold til det massive skrivebordet.
– Det var noe du ville snakke med meg om?
– Det har vært litt problemer har jeg hørt, med det nye huset.
– Ikke noe jeg bekymrer meg over. Det er en forsikringssak. Det går av seg selv.
– Godt. Det er en sunn innstilling. Nei, jeg ville bare benytte sjansen til å snakke litt med deg nå som vi er alene. Vi har i grunnen aldri snakket ordentlig sammen, du og jeg.
– Vi har ikke hatt så mange anledninger.
– Jeg vet at jeg har vært ganske flink til å gjøre meg utilgjengelig. Man må jo late som om man har viktige gjøremål.
– Er det bare derfor?
– Du må gjerne smile. Nei, sannheten er kanskje at jeg har vært litt kritisk til deg, og så har jeg vel forsøkt å unngå de fortrolige samtalene?
– Jeg har aldri sett på deg som kritisk.
– Jeg har aldri vært kritisk til deg som person, overhodet ikke, tvert imot. Og hadde det vært min sønn du hadde giftet deg med, så ville jeg vært henrykt. Men det var vanskelig for meg at Siv valgte å leve med en kvinne.
– Hm. Jeg har fått inntrykk av at du støttet henne.
– Ja, bevares, for selvsagt er det hennes valg, men det var… vel, som du vet har jeg hatt god tid til å tenke meg om i det siste. Det blir lange dager når man ligger bundet i sengen.
– Men nå er du heldigvis oppe igjen.
– Du kan vel si det sånn Jeg henger fortsatt i stroppen, er det ikke det man sier i Norge?
– Jo, men jeg vet ikke helt hva det betyr.
– Jeg er vel ikke akkurat den rette til å bruke et slikt uttrykk i sin opprinnelige betydning, men jeg føler meg i grunnen litt berettiget, rent billedlig talt. Men det er midlertidig, det kan jeg forsikre deg om.
– Jeg ville heller hatt forsikring om det motsatte.
– Det tror jeg faktisk du mener helt oppriktig, om jeg ikke har tatt feil av deg.
– Du har ikke tatt feil av meg. Ikke på det punktet.
– Det er godt å høre… du rører ikke alkohol for tiden, har jeg forstått?
– Nei.
– Men lukte kan du vel?
– Absolutt.
– Dette er en Vieux fra nitten tjuefire.
Han skyver glasset over bordet og sier det ikke skader å smake. Jeg nøler. Er det en test? Er det hans vilje mot min, eller er det min egen viljestyrke som settes på prøve? Jeg møter blikket hans og rister på hodet. Jeg vil ikke smake. Men det lukter godt, veldig godt.
– Mm. Det er en Calvados? Den luker godt.
– Nå skal jeg fortelle deg en ting, Cecilia. De fleste som eier en Vieux nitten tjuefire, vil aldri få vite hvordan den smaker, fordi de aldri vil finne en anledning som er god nok til å åpne den. I alle år har jeg vært en av dem, en av dem som aldri har funnet en god nok anledning.
– Du får det til å høres litt trist ut.
– Selvfolgelig er det trist, Cecilia. Det er veldig trist. Når vi forkaster gleden over nytelsen, erstatter vi den med følelsen av at vi sparer, og det gjør vi med en overbevisning fundamentert i fornemmelsen av at det forgjengelige kun har sin verdi i potensialet til nytelse, ikke i nytelsen i seg selv. Selvfølgelig er det trist.
– Det var innfløkt, men jeg tror jeg forstår hva du mener.
– Det er ikke så innfløkt som det høres ut. Vi glemmer å nyte fordi vi tror vi nyter å spare. Det er en sykdom, en lidelse, kan du si. Vi hamstrer og hamstrer, we’re like misers, gaining and gaining, for no apparent reason. Helt til vi… ja, til vi kommer til fornuft, hadde jeg nær sagt. Vi trenger en spesiell anledning.
– Hva er spesielt med i dag?
– Ja, hva er spesielt med i dag? Det spesielle med idag er at jeg har en innrømmelse og en en tilståelse å komme med. Jeg har blitt velsignet med en datter, og det har altfor sent gått opp for meg hvor viktig du er for henne. Det er på tide å kaste filteret og se realiteten i øynene. Jeg er ikke helt blind, enn så lenge, og jeg har observert deg, lyttet når du har snakket og forsøkt å forstå min datters fascinasjon og kjærlighet. Jeg vet ikke om jeg er helt per kasse ennå, men jeg vet i hvert fall såpass at jeg ikke lenger har noen grunn til å bekymre meg over hennes valg. Forstår du hva jeg sier?
– Jeg tror det. Jeg vet bare ikke hva jeg skal svare…

Jeg har blitt fortalt at mamma pleide å synge for meg da jeg var liten. Jeg husker ikke hva hun sang,  men jeg husker hva morfar sang for meg:

Og mannen han gjekk seg i vedaskog.
Hei fara, i vedaskog!
Då satt det ei kråke i lunden og gol.
Hei fara! Falturilturaltura!

– I lunden og gol? Kråker galer ikke.
– Hva gjør de da?

– De kraker.
– Kraker de? Sier du det? Men da rimer det jo ikke.
– Det rimer ikke nå heller.

I blant kan jeg få en følelse av å sveve, som om en utrolig lettelse har kommet over meg.

Jeg måtte vite.

Jeg hadde grublet lenge i forveien, i mange uker hadde jeg veiet for og imot, og den formiddagen jeg endelig bestemte meg, var det motvind og lett yr da jeg syklet de fem lange kilometerne til kirken. Jeg ville vite. Jeg trengte å vite, for jeg hadde en følelse av at hele fremtiden min var avhengig av å få en visshet.
Jeg var våt da jeg kom frem. Jeg satte fra meg sykkelen inntil muren og banket på døren. Ingen reaksjon. Etter en stund banket jeg på nytt, og kjente på håndtaket. Låst. Okei. Da er han sikkert hjemme, tenkte jeg.
Presteboligen lå rett ved siden av kirken. Det var ingen prangende bolig. Et helt tradisjonelt hus med gress på taket, antagelig gammelt. Jeg lot sykkelen stå og småløp den lille bakken ned. Jeg burde forstått at det ville bli regn og tatt på meg regnfrakk. Nå kunne jeg angre.
Kontortid 11 til 15, stod det på skiltet under ringeklokken, men det fikk ikke hjelpe. Jeg forsøkte å gjøre meg så presentabel som mulig før jeg ringte på, og presset frem et smil da døren ble åpnet.
– Men kjære deg, er det noe galt?
Det var prestefruen som åpnet. Hun likte meg ikke. Det visste jeg.
– Jeg må snakke med presten. Det er viktig.
– Han hviler nå.
– Jeg kan godt vente, her ute.
– I dette været? Nei du får heller komme inn og vente, om det er så viktig.
Jeg måtte sette igjen joggeskoene på trappen. Hun ville ikke ha de skitne skoene inn i huset, sa hun, og tok meg med inn på kjøkkenet hvor jeg fikk et håndkle til å tørke håret med.
– Jeg trodde dere hadde flyttet.
– Ja. Jeg er bare på ferie.
– Jaha… har det skjedd noe?
– Ja. Det er personlig.
– Jo, jeg forstår det… jeg skal se om han er våken. Vil du ha en kopp te?

Jeg ble litt overrasket over at hun var så vennlig mot meg. Kanskje hun hadde glemt hvor stygt jeg oppførte meg på skoleavslutningen, eller kanskje hun hadde tilgitt?
Jeg fikk en kopp te og en liten mugge med melk, samt en skål med sukker og en skje å  røre med, og så forsvant hun ut døren.
Da døren gikk opp etter noen minutter, var det presten som stod der, i sivil, som en helt vanlig mann.
– Nåh, er det deg, Cecilia. Hva kan jeg gjøre for deg?
– Jeg skulle kommet i kontortiden, men jeg rakk det ikke.
– Nåja, det går for det samme.
– Kan jeg spørre deg om noe… som prest?
– Selvfølgelig.
– Skal du ikke ha krave?
– Krave? Aha! Jovisst skal jeg ha kraven på. Et øyeblikk.
Da han kom tilbake hadde han på seg både kjortel og krave.
– Bedre?
– Mm. Kan vi gå et annet sted?
– Skal vi gå til kirken?
– Det regner.
– Nåh, litt regn tåler vi vel?

Jeg forstod hvorfor han lot paraplyen stå. Himmelen hadde blitt mørkere, og vinden hadde øket.
– Jeg hørte dere hadde flyttet?
– Ja.
– Og du har funnet deg til rette?
– Sånn passelig i hvert fall.
– Går du til kirke?
– Ikke så ofte.
– Nåh. Er du kald?
– Litt.
– Vi er snart fremme.
Han holdt hånden frem, som en invitasjon. Jeg hadde kjent ham siden jeg var barn. Det føltes helt trygt å ta den.

Han gjorde det lett for meg. Vi satt oss på alterringen, side ved side, og jeg så på de hvitmalte benkene og det dyprøde gulvteppet. De myke skyggene laget et helt symmetrisk mønster mellom benkeradene, og jeg tenkte at dette måtte være det tryggeste sted i verden.
– Hvor gammel er du blitt nå, Cecilia?
– Femten. Jeg blir seksten i oktober.
– Jo. Det burde jeg vel husket. Så, hva var det du ville snakke med meg om?
– Om meg.
– Ja, det er jo et godt utgangspunkt.
– Vi er skapt av Gud, er vi ikke?
– Jo. Mennesket er skapt av Gud.
– Hvert eneste menneske?
– Ja, i den forstand at mennesket er skapt i Guds bilde, så er hvert eneste menneske skapt av Gud.
– Og vi er skapt for å elske hverandre, ikke?
– Jo… det er vi.
– Det er ingen synd å elske et annet menneske?
– Nei. Det er ingen synd. Det er det fineste et menneske kan oppleve.
– Jeg er forelsket.
– Men det er da en god nyhet. Og hvem er den heldige?
– En jente.
– Nåh.
– Hun er et menneske…
– Jo… det er riktig.
– Hva tenker Gud om det?
Jeg hørte at han trakk pusten, og tenkte han skulle til å svare, men han bare slapp den sakete ut igjen. Kanskje vi så samme sted, kanskje blikkene våre søkte det samme punktet, den lille lysstrålen som ble reflektert i noe blankt oppe på orgelet og tegnet en slags avlang glorie på gulvteppet? Det luktet våt ull av genseren min.
– Nå spør du nok mer enn jeg kan svare, Cecilia. Hva tenker Gud om det? Den som visste det. Du forstår, Bibelen er ikke bare Guds ord, den er også en rettesnor for mennesket i den forstand at den inneholder regler for vår moralske og fysiske omgang med hverandre. Men så skal vi samtidig huske at den er også skrevet i en tid da mennesket hadde langt mindre kunnskap og levde et enklere liv enn i dag. I følge Bibelen ble kvinnen skapt for at mannen skulle slippe å være alene. Hennes oppgave var å være til selskap og trøst for mannen, og å stå ham bi. Det var det gamle syn. Og meningen med å være to kjønn er at man skal kunne forplante seg. Noen mening utover det, fantes det ikke på den tiden.
– Tror du det er Guds vilje at vi bare skal være til selskap og trøst?
– Guds vilje… nei, det er nok ikke Guds vilje. I anden Mosebog kan vi lese: Derpå sagde Gud: Det er ikke godt for mennesket at være ene; jeg vil gøre ham en medhjælp, som passer til ham og er hans lige.
– Ja. Og det betyr at vi tilhører mannen.
– Nei. Det gjør det såmenn ikke. Men Guds vilje er at en mann og en kvinne skal leve sammen og mangfoldiggjøre seg, slik det er naturens gang.
– Men Paulus levde alene. Han forplantet seg ikke. Da er det vel ikke noe krav?
– Nei. Det er ikke noe krav. Gud krever faktisk svært lite av oss. Det er samfunnet som stiller de fleste krav, og samfunnet er ikke lenger det samme som det var på den tiden.
– Når Gud sier at det ikke er godt for mennesket å være alene, kan man ikke søke selskap med en kvinne om man er alene? Kan man ikke elske en kvinne? Bryter det mot Guds ord?
– I vår tid? Nei. Jeg kan ikke se at det bryter mot Guds ord.
– Så jeg synder ikke?
– Det vil nok være noen som mener det, om du lever det ut.
– Lever det ut? Om vi kjærtegner hverandre, mener du? Tar på hverandre? Kysser og sånn?
– Det er som sagt noen som mener det.
– Jesus ble forrådt med et kyss.
– Ja.
– En mann som kysset en mann.
– Jo. Men nå snakker vi om noe helt….
– Men hva mener du? Det er det jeg vil vite.
– Cecilia. Jeg er ikke gitt noen fullmakt til å være Guds stedfortreder.
– Jeg trodde det var det prester var.
– Jo, det kan du si, men vi er altså ikke gitt fullmakt til å dømme. Noen tror kanskje de er det, men ikke jeg. Jeg kan kun veilede, ikke dømme.
– Så hva veileder du meg til?
– Personlig? Å følge ditt hjerte. Det er det eneste rådet jeg kan gi.
– Du mener jeg ikke synder?
– Ja. For meg er det ikke synd å følge sitt hjerte. Det er heller en plikt.
– Tusen takk!

Himmelen var mørk da vi kom ut, mørk og lummer.
– Du må godt bli over om du vil. Vi har et ledig værelse.
– Takk. Men jeg tror jeg vil hjem. Det er ikke så langt.
Han ble stående mens jeg hentet sykkelen. Vi så opp mot himmelen samtidig da det rumlet litt.
– Det kommer til å bli torden.
– Jeg sykler fort, og så har jeg jo medvind. Været kommer bakfra.
– Cecilia. Du vil kanskje etter hvert komme til å oppdage at kjærligheten er noe av det tristeste mennesket kan oppleve.
– Hvorfor sier du det?
– Fordi den begrenser oss. Kjærligheten blinder oss og reduserer valgmulighetene våre.
– Du må ikke si det. Jeg vil gjerne få lov å oppleve det selv, om det er sant.
– Men du spør ikke ut fra deg selv, du spør på vegne av kjærligheten.
– Gjør jeg det? Hva så? Jeg har syklet en halv mil for å få svar, i regnvær.
– Ja. Og det tar jeg ikke lett på. Men det du egentlig ber meg om, er å lette samvittigheten din. Hvem er det egentlig du vil skåne? Er det bare deg selv?
– Nei. Jeg trenger gode argumenter når jeg snakker med Gud. Han er ikke dum. Du sier jo selv at Gud er kjærlighet. Blinder han oss?
– Der har du et poeng. Vel hjem, Cecilia.
– Tusen takk… for alt.

_

 .                                                                      Notat                                                                         

Når jeg diskuterer med menn,
forsøker jeg å tenke som en mann,
ellers forstår de ikke bæret.

Det er sjelden jeg lykkes.

_________


_

Assosiasjoner – fri flyt av tanker, upåvirket av omgivelsene – et av de viktigste elementene innen psykoanalyse. Men finnes det egentlig fri flyt av tanker, upåvirket av omgivelsene? En assosiasjon må jo trigges av noe, om så av mørket dersom man lukker øynene i et forsøk på å absentere seg fra virkeligheten og omgivelsene. Vi er aldri uten inntrykk. Hvert eneste sekund er en opplevelse og hver eneste forandring er en sensasjon, i ordets egentlige forstand.
Assosiasjon – jeg tenker på sykkelturen min hjem den ettermiddagen for snart tyve år siden, og jeg tenker på regnet, på vinden jeg hadde i ryggen, at den var så sterk at jeg nesten ikke trengte å bruke pedalene, og så tenker jeg på toget som passerte… og så kommer assosiasjonen til en film jeg så, “Tideland”, hvor også toget passerte, eller rettere sagt; det sporet av, fordi noen hadde lagt noe på skinnene… og så tenker jeg på Terry Gilliam, han som laget den filmen. Terry Gilliam sa en gang at han alltid hadde lett etter barnet i seg, og at da han omsider fant det, viste det seg til hans forbløffelse at barnet i ham var en liten pike.

Hvor kom assosiasjonene fra nå? Hva var det som fikk meg til å tenke tilbake? Kan det ha vært settingen, faren til Siv i svart jakke og hvit skjorte, uten slips? Minnet han meg om en prest? Vindussprossene ble et kors, tryggheten, respekten, overbevisningen, alt blandet med en følelse av, og kanskje også et ønske om, å være liten.

Men bildet ble sprengt. Avstanden ble for stor. Jeg hørte hva han sa, men vi snakket ikke sammen – vi snakket bare til hverandre. Tvers over avstanden og det massive skrivebordet, han fra oven – og jeg fra… tja… ett eller annet sted der nede, lot vi stemmebåndene våre sende vibrasjoner gjennom luften – bølger – ringer av luft – usynlig, som vind i nakent landskap.

 

Jeg ville ta initiativet, selv om jeg satt langt unna og ikke raget i landskapet, som ham, med forfedrene som bakteppe og moralsk støtte.
Jeg ville snakke om noe annet – noe ufarlig – noe som ikke gjorde meg underlegen eller krevet noe tilbake. Jeg ville ikke gi inntrykk av at jeg oppfattet det som en gave å endelig bli akseptert. Jeg regnet ikke med at han hadde noe mer på hjertet. Nå skulle vi bare avslutte sesjonen, tenkte jeg, forsegle pakten, tørrprate til det ble naturlig å avslutte.
– Kjenner du Terry Gilliam? Han som har laget Brazil og Twelve monkeys?
– Terry Gilliam ja, det er han fra Monty Pyton du tenker på?
– Ja. Han sa i et intervju at han hadde funnet barnet i seg, og at det til hans forundring viste seg å være en liten pike.
– Jasså?
– Jeg bet meg litt fast i det. Jeg kan jo spørre deg. Dere er jo på samme alder. Kan det tenkes, dette er altså bare en teori fra min side, men kan det tenkes at menn etter hvert som de blir eldre, begynner å lure på hvordan det er å vokse opp som jente?
– Tja… sannelig om jeg vet. Jeg har vel ikke blitt gammel nok ennå. Men…
– Men dersom du fikk velge å vokse opp en gang til, ville du vært gutt eller jente?
– Jeg ville vel valgt det samme en gang til… eller tenker du på en oppvekst som lesbisk?
– Nei. Neida, det har ingenting med legning å gjøre. Det har med forståelse å gjøre. Gud har jo alltid vært en mann, og det er fordi det er menn som har skrevet Bibelen. Derfor vet også alle hvordan menn tenker. Men tenk deg Bibelen skrevet av kvinner. Da hadde vi visst langt mer om kvinner, ikke sant?
– Jeg forstår visst ikke helt sammenhengen.
– Tenk på Terry Gilliam som finner en liten jente inni seg, og så kan du tenke på om det sier noe om trangen til å vite hvordan det er å være jente? En venn av meg har sagt noe veldig fint om kvinner. Han sier at kvinner bærer hele havet inni seg.
– Jo, det bølger i hvert fall inni dere, det skal være sikkert.
– Ikke sant? Og det bølger på en litt uforståelig måte, syns du ikke?
– Jo, det kan du si. Men vi er da ikke så forskjellige, når det kommer til stykket? Syns du egentlig det?
– Er vi ikke det? Til tross for alt som er skrevet om kvinner, og av kvinner, er kvinner fortsatt en like stor gåte for mange menn.
– Det er vel å overdrive.
– Blir du aldri forbauset over avgjørelsene våre?
– Men det går da begge veier.
– Ikke sant? Hvorfor er det sånn tror du?
– Sannelig om jeg vet.
– Vil du ha kaffe?
– Kaffe? Jo takk, hvorfor ikke…

Jeg hadde ikke noe mer ammunisjon igjen, og innerst inne hadde jeg egentlig ingenting å fare med. Det var på tide å flykte, før det utartet. Men jeg hadde i hvert fall markert meg, tenkte jeg, om enn på en litt barnslig måte. Jeg hadde tenkt å fortsette med å spørre ham om han leste mye av kvinnelige forfattere, men han hadde tydeligvis glemt det hele da jeg kom tilbake med kaffen. Jeg ble i grunnen tatt litt på sengen da jeg lente meg over skrivebordet og skjenket kaffe.
– Si meg, det korset du har rundt halsen…
– Eh… jeg vet det tilhørte din mor. Jeg bare låner det….
– Det var det jeg trodde. Jeg mente jeg kjente det igjen. Men for all del, bare behold det. Hadde hun levd ville hun sikkert gitt det til deg.
– Hun ga det til Siv.
– Gjorde hun det?  Jeg legger meg visst opp i ting jeg ikke har noe med, skjønner jeg.
– Vil du ha melk i kaffen? Jeg husker ikke om du bruker melk.
– Min kone brukte alltid melk i kaffen, ellers fikk hun heartburn. Jeg har aldri vært plaget av det.
– Så du vil ha den svart?
– Svart som arvesynden.  Bøy deg fram litt… så jeg får se.
– Jeg kan godt ta det av.
– Nei, nei… jeg vil bare se… du som har gode øyne, ser du hva det står på baksiden?
– 14-05-1933.
– Konfirmasjonsdagen hennes. Så hun ga det altså til Siv… det var litt overraskende. Og nå er det du som… det betyr noe for deg, etter hva jeg har forstått, å bære et kors rundt halsen?
– Jo. Det betyr at jeg forplikter meg.
– Til troen?
– Ikke egentlig. Det betyr at jeg forplikter meg til å være et ordentlig menneske – ein mensch – a person of integrity and honor.
– Store ord.
– Jeg bruker litt store ord i blant, så det skal bli ordentlig viktig for meg.
– Integrity and honor…
– Det er ikke mine ord. Jeg har bare adoptert dem.
– Jo, men det er også det som får oss til å yte vårt beste.

Vi drakk kaffen i stillhet. Jeg hadde lyst til å flytte stolen, trekke den inntil skrivebordet, men det var noe ved situasjonen som stoppet meg, og dessuten trodde jeg samtalen vår snart var over. Men der tok jeg feil. Det var i løpet av den korte samtalen som fulgte, at det gikk opp for meg hvorfor han hadde invitert oss alle, hele familien, og spesielt pappa.
– Jeg har fulgt med og holdt meg oppdatert om deg, Cecilia. Det virker som om du har en klar retning i livet ditt.
– Jeg vet ikke helt hvor klar den er, men jeg har i hvert fall en oppgave jeg har tenkt å løse.
– Mm… mm, jo, og det er du på vei til, om jeg har forstått Siv rett.
– Kanskje… jeg har egentlig bare så vidt begynt.
– Dere har bare såvidt begynt begge to, både du og Siv, og det var egentlig det jeg ville snakke med deg om. Jeg regner med at Siv har fortalt deg det meste om… ja, det er ingen hemmelighet at det var min kone som fikk firmaet på fote da det røynet på som verst. Jeg regner med at du kjenner til det?
– Jo.
– Siv er svært lik sin mor. Hun har en skarp hjerne.
– Det vet jeg.
– Hvordan vil du stille deg til… jeg har hatt god tid til å tenke i det siste, og jeg vet av erfaring at det kan være lønnsomt å ha en viss arbeidskapital i et lite firma.
– Du tenker på en investering?
– Se på dette som en sondering. Jeg vil vite hvordan du stiller deg til det. Jeg har satt opp et forslag… du kan jo se på det ved leilighet.
– Det er vel min far som er den rette…
– Jo, men ikke uten ditt samtykke. Jeg vil at du skal velge om du vil viderebringe dette eller ikke.
Gjennom det blå plastomslaget kunne jeg lese tittelen:  Financial agreement / contract.
– Det er ikke så mange sidene som det ser ut til. Det er skrevet ut i tre eksemplarer.
– Hm… 
du har datert og undertegnet allerede, ser jeg.

– Ja… man kan aldri vite.
– Jeg kan ikke ta stilling til dette. Det er min far som…
– Ja. Du får lese.
– Okei.
– Og nå er du kanskje snill å hjelpe meg inn i sengen?
– Selvfølgelig.
– Jo forresten, jeg har et brev til deg her også… du får lese det når du vil. Det var ikke meningen at du skulle få det ennå, men… ja, det spiller ingen rolle.
Jeg tror allerede du vet hva som står der.
Han forsøkte å smile, men det ble mer en grimase enn et smil.

– Er alt i orden?
– Jada… det er bare tablettene som… jeg har ikke tenkt å dø i dag. Det ville vært svært uhøflig av meg.

Tredje juledag, presis klokken halv fire. Det var første gangen jeg merket det. Jeg hadde tatt med meg resten av kaffen og satt meg ved kjøkkenbenken. Det var helt tydelig.

____

Digresjoner

Bortsett fra juletreet er det lite som minner om jul. Mamma ser merkelig nok ut til å trives, og stikk i strid med alle solemerker virker det som om hun har akseptert pappas nye samboer. Noe må ha skjedd i løpet av den sigthseeing-trippen, tenker jeg. Mens vi venter på middagen, kan jeg høre at de snakker sammen og ler.
Jeg absenterer meg, trekker meg tilbake og observerer dem på avstand. Hodet mitt er et annet sted. Jeg vet noe som ikke de andre vet. Selv ikke Siv vet det, ennå. Jeg har kjent en bevegelse inni meg. En bitteliten bevegelse. Det er ikke innbilning, jeg har kjent det, helt tydelig. Verden rundt meg blir perifer og uvesentlig. Jeg vil kjenne det igjen, og står helt stille ved vinduet med blikket festet på palmene som bøyer seg i vinden. Det kan da ikke ha vært innbilning? 

I bakgrunnen kan jeg høre at de snakker om meg, om hvorfor jeg trekker meg tilbake og hvorfor jeg virker så uinteressert i samtalene deres.
– Hun har alltid vært sånn… hun likte best å leke med seg selv da hun var barn… hun er langt mere sky enn folk tror… hun har sitt eget … det er best å la henne i fred…
Jeg orker ikke høre mer, åpner skyvedøren og går ut på terrassen. Stolene er våte, men jeg finner en som har stått sammenslått og er helt tørr. Jeg trekker den med meg bort til bordet, lytter på vinden og tenker at svømmebassenget burde vært renset. Jeg legger ikke merke til henne før hun snakker.

– Hi, mamy. Are you sad?
– Hei, lille venn. Neida. Jeg bare… jeg tenker litt.
– Yes … can I sit here with you?
– Du må tørke av stolen først, ellers blir du våt i rompa.
– Yes.
Hun har blitt stor, tenker jeg. Det er noe selvsagt og vant over bevegelsene hennes når hun vipper stolen litt på skrå og bruker håndflaten til å fjerne vannet. Jeg lurer på om vi ville klart å overleve i jungelen, vi to, alene.
– When are you going home?
– Ikke før nyttår.
– Hvor mange dager er det?
– Nyttår er på tirsdag, så da kan du regne ut selv.
– Fire dager?
– Ja. Men det blir egentlig fem, for jeg skal ikke reise før dagen etter.
– Hvor skal du?
– Først til London.

Jeg var nitten år første gangen jeg kjørte bil i England. Jeg syns det var skummelt, som om jeg ikke helt klarte å stole på at alle automatisk fulgte overenskomsten om å kjøre på feil side av veien.
Det vanskeligste er rundkjøringene, sa pappa.
Det hadde han rett i. Jeg måtte tenke helt omvendt. Hvordan tenker man helt omvendt etter nitten år?
– Du må alltid gå innerst på fortauet når du er i London, helt inntil veggen.
– Hvorfor det?
– Hvis du er innerst mot veggen kan ingen presse deg ut i gaten. I England kommer bilene bakfra.
– Bakfra?
– Og når du minst venter det.

Han hadde rett. Bilene kommer bakfra i England, hvor merkelig det enn høres ut. De kommer alltid bakfra.
Jeg tenker sånn fortsatt hver gang jeg er i London. Jeg må alltid gå innerst mot veggen. Der er man tryggest, uansett hvilken side av veien man er på.
Jeg ble aldri trygg på å kjøre bil i England. Jeg klarte det, men det var fordi jeg konsentrerte meg. Det var slitsomt. Pappa forklarte meg poenget med venstrekjøring:
– Engelskmenn var krigerske. Det var derfor de innførte passering på venstre side, så man hadde høyre arm fri til hugg, i tilfelle man møtte en fiende.
– Men hva med de som var kjevhendte?
– Det var lov å gjemme seg.

Mainstream… det er det som gjelder. Det er det alt er tuftet på – mainstream. Hvorfor passerte man hverandre på høyre side i norrøn tid? Kanskje for å vise at man i utgangspunktet ikke hadde noe ondt i sinne? Hvorfor skulle man liksom være forberedt på kamp om man møtte en fremmed på veien, om man ikke var engelskmann?

Og mannen han tenkte med sjølve seg,
heifara, med sjølve seg:
Skal tru om den kråka vil drepa meg?
Hei fara! Falturilturaltura!

Den ultimate versjonen… slik morfar sang den for meg, på bergensk, slik den skal synges – det er slik den er og skal være, og den skal synges av en mann, ellers gir den ingen mening.

Og mannen han spente sin boge for kne.
Heifara, sin boge for kne.
Så skaut han den kråka så ho datt ned.
Hei fara! Falturilturaltura!

Og mannen han spente sin boge for kne…
Selvfølgelig gjorde han det. Han var jo en mann.

Av skinnet så gjorde han tolv par skor.
Heifara, han tolv par skor.
Det beste paret det gav han til mor.
Hei fara! Falturilturaltura!

Det beste paret ga han til mor… mannens opphav, hvis skjød han er presset ut av og hvis barm han har suget seg sterk fra. Det skulle bare mangle…


– Mamy?
– Jeg bare tenkte på noe.
– Why can’t I come and live with you?

– Men du skal jo det. Både du og Siv.
– Når da?
– Snart. Men vi kan ikke bo i et hus uten tak. Det forstår du vel?
– Yes. Men du kan heller ikke bo i et hus uten tak.
– Jeg skal ikke det.
– Hvorfor kan jeg ikke bo der hvor du bor?
Jeg har ikke noe svar. Egentlig tror jeg hun har svaret selv, for hun spør ikke mer. Hun bare fingrer med duken og skyver bort noen regndråper.
– Shaya…
– Yes.
– Se på meg.
Jeg kjenner blikket hennes i maven.
– I’m not little anymore. You can tell me things.
– I know.
– I have to be here until grandpa dies, don’t I?
– Det er her du har vennene dine, Shaya. Du vil kjede deg sammen med meg.
– You can’t decide if I’m bored. Only I can decide that. I’m not bored when I’m with you.
– Vi vil bare det som er best. Jeg reiser hele tiden.
– Jeg kan være hos bestemoren når du reiser.
– Det er ikke alltid det er like hyggelig, det vet du.
– Yes…. men jeg vil heller det enn å være her… er det snø hjemme?
– Nei. Bare regn. Det er ingenting å gjøre. Du har det mye finere her.
– Javel da…
– Shaya… du vet hvor glad jeg er i deg.
– Yes.
– Det er ingenting jeg heller vil enn å være sammen med deg. Forstår du det?
– Yes.
– Når man er voksen må man noen ganger tenke litt lenger enn akkurat hva man har mest lyst til i øyeblikket. Det er det jeg må gjøre nå… det er det vi må gjøre nå, både du og jeg. Du er stor nok til å forstå det, er du ikke?
– Yes.
Et skittent knep. Det stikker i samvittigheten min når hun smiler til meg. Jeg må ta en alvorlig samtale med Siv.
– I knew all the time. I know I have to stay here.
– You only wanted to make me feel bad?
– No. I just wanted you to know.

_

_


Til slutt

fordi alt har en slutt.

Det snør. Det er femtende januar og jeg har akkurat kommet tilbake fra Danmark.  Trikken skriker fortsatt på den nye traséen i Jacob Aals gate, men ellers er det merkverdig stille. Jeg ser ut av vinduet og tenker at det er noe som mangler. Det er noe ved bildet jeg ser som ikke stemmer. Det tar lang tid før jeg forstår hva det er: Det er trafikklysene. De skifter ikke lenger. De er faktisk fjernet. Piken med humleranken gløder ikke lenger vekselvis i rødt og grønt, slik hun har gjort så lenge jeg kan huske.
Nå er hun bare en statue – statisk og kald.

Snø. Here today – gone tomorrow. Borte – for aldri mer å komme tilbake – ikke i vår tid – i hvert fall ikke sin nåværende form og sammensetning. Men i evighetens perspektiv vil det nok skje, akkurat som vi selv en gang vil komme tilbake, sammensatt av akkurat de samme molekylene og atomene som i sin tid bygget oss  – altså i evighetens perspektiv.
Men inntil videre lever jeg i linjærtid, styrt av sekundviserens ubønnhørlige tikk.
Idealtiden for et svangerskap er 24451200 sekunder. Tikk… takk… tikk… takk…
Her er det idealtid som gjelder.

Gone today – back tomorrow, og i mellomtiden har ti tusen milliarder år gått – i linjærtid.

Jeg oppsummerer meg selv,
og tenker på fremtiden til Cecilias blog.

Jeg vet hvor lett jeg har for å skyve alt annet bort når jeg jobber med blogginnleggene mine. Jeg blir oppslukt og hundre prosent dedikert. Jeg flikker på språket, blar tilbake og ser på hva jeg har skrevet før, sjekker om det er påtagelig mange gjentagelser, om jeg bruker de samme ordene eller vendingene flere ganger, leter etter klisjéer og håpløst ingressspråk, og lar noe av det blir stående, helt bevisst. Og før, underveis og etter, dukker jeg inn i illustrasjonene mine og retusjerer, fjerner usynlige feil og legger til nye elementer som jeg senere fjerner igjen, og kanskje ennå senere legger inn igjen. De skal ha et uttrykk, være personlige og ha relevans til teksten, og aller helst tilføre en dimensjon som vanskelig lar seg formidle på annen måte. Alt i alt: Jeg retter opp bagateller som glatt ville sluppet igjennom i dagboken min, og det tar tid.
Men jeg har vært priviligert, kunnet styre min egen tid. Det er et privilegium jeg kommer til å miste.

Er det muligens et poeng å gjøre det mer lettvint for meg selv?
Kanskje Facebook-lykken er veien å gå – dette drømmeaktige lykkelivet med babygulp og gulrotmos mellom lyseblå babypledd, drapert som fløyel over de nybarberte porselensleggene mine mens jeg ligger makelig henslengt på kamelhårssofaen og ammer den nyfødte porselensdukken, alt mens den hulde stuller og nynner godtoner på kjøkkenet, i påvente av at karbonadedeigen skal bli passende brunet til vår tradisjonelle fredags-taco, og jeg tar en smilende selfie med den enbårne smattende på en kjernesunn melkepupp, smilende av lykke i dukkehjemmet – Barbie og Barbie – uten Ken – for hva skal vi med Ken? Han jo ingenting i trusa uansett.

Jeg vil ikke dit. Jeg vil ikke bli lettvint, overfladisk og slurvete. Men, hvor lenge er det meningsbærende å skrive for et par håndfuller faste besøkende, noen tilfeldige slengere og x antall spamboter?
Av 41 besøkende var det 6 som hadde klikket på illustrasjonene mine for å se hele bildet.
Det begynner å bli litt stusselig, litt trist og meningsløst å legge ned så mye arbeid, særlig nå som jeg ikke lenger kan disponere tiden min som jeg vil. 

Men, men. Hadde jeg utelukkende tenkt på antall besøkende, hadde jeg sluttet å blogge da statistikken min viste under femti lesere pr innlegg. Responsen og antall lesere har egentlig aldri vært drivkraften min, men jeg merker at det er tyngre nå, og, som noen har vært inne på, kanskje konseptet mitt har gått ut på dato?

Jeg vil ikke forvitre som en latterlig gammel bloggheks med grevinneheng og trippelhake, luktende stramt av møllkuler og kamferdråper der hun sitter i natten og hakker ned sine uvesentlige uleseligheter til ingen nytte – det er det siste jeg vil.

Alt har sin tid.
Verden er nådeløs.




Og den som ‘kje kråka kan nytta så,
heifara, kan nytta så,
han er ikkje verd’e ei kråke å få.
Hei fara! Falturilturaltura!

 


Jeg er…

Cecilia.


 

12
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

33 Responses to Heifara…

  1. naturglede naturglede says:

    Du gode min, her ble jeg sittende å lese, selv om jeg ikke hadde tid egentlig. Glad du fant igjen manuset ditt. Jeg vet neimen ikke om jeg hadde bevart roen om det var meg som hadde mistet sånne ting? 😀
    Ja, tiden går, nå er det allerede et nytt og spennende år. Men det er som du sier, trist at ikke så mange er innom oss og leser lenger. Jeg savner vgb så det gjør vondt i mellom, men alt har sin tid. Jeg skriver min dagbok på min data og den skal jeg fortsette med og jeg håper du fortsetter din her, for jeg er så nysgjerring på mer om livet til Shaya, den nye babyen og livet deres. Jeg koser meg å leser og gleder meg til fortsettelsen. Du må aldri slutte med dette. Håper manuset ditt blir finslipt og klart snart, så du kan gi det ut. Ønsker deg en finfin helg. :) Takk for at du deler med deg av din kunnskap, ord og tanker. Tommel selvfølgelig! 😆

    3





    • avatar Cecilia says:

      Huff ja. Jeg fikk meg en lærepenge.
      Manuset i seg selv har jeg selvsagt mange kopier av, men alle notatene mine, alle tankene jeg har rablet ned og de “gode” idéene jeg har fått, de har jeg bare skrevet med kulepenn. Jeg har bare printet ut på den ene siden av arket, så jeg har god plass til å notere.
      Men nå har jeg tatt meg sammen og gjort det møysommelige arbeidet med å tyde min egen håndskrift, og fått skrevet det av så jeg har det på datamaskinen også.
      Jeg håper jeg får satt av tid til å arbeide med det etter hvert. I mellomtiden fortsetter jeg å øve meg.

      Tusen takk for tommel og flott kommentar :)





  2. avatar wolfsea says:

    Flott skrevet. Gode bilder.
    Litt lang tekst, sånn i ett?
    Kanskje et innlegg per kapittel / stemning / beskrivelse?





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk! :)

      Jo, det blir kanskje litt langt, og spesielt denne gangen, men jeg føler at det er vanskelig å kutte eller dele det opp i flere innlegg, ettersom alt forholder seg til samme tema.
      Kapitlene er der jo. Man trenger i grunnen ikke lese alt på én gang.

      Glad for at du leste, og takk for kommentar :)





  3. avatar Lilleyam says:

    Du skriver så jeg blir sittende og lese og lese, selv om jeg ikke har tid. Har ofte tenkt at jeg hadde likt å lese en bok som var slik som dine blogginnlegg. Jeg forsvinner helt inn i historiene dine, og liker at du hopper mellom hendinger, og så vever de sammen helt til slutt.
    Og som Naturglede så har jeg også lyst å få vite hvordan dette går, både med deg, Siv, Shaya, Babyen og familien ellers. Jeg vet at jeg ikke har vært den flinkeste til å kommentere, og innimellom ikke til å lese heller. Men når jeg leser, så koser jeg meg alltid. For du skriver så bra. Du får meg til å føle at jeg er der på en måte, du formidler stemning, ikke bare en hendelse :)
    Lykke til i alle fall. Nyt sommerfuglbevegelsene i magen og alt som kommer i forbindelse med det.

    1





    • avatar Cecilia says:

      Ja, det er det som er problemet nå for tiden; vi har så lite tid. Og jeg vet jeg krever mye når jeg skriver så langt. men det ble også litt spesielt langt denne gangen, fordi det var tre uker siden sist jeg hadde et innlegg.

      Jeg siterer innledningsvis fra en diktsamling av Gene Dalby – Linedanser på Piggtråd. Det siste diktet i samlingen heter Tyven.

      Tyven.

      Ord er tid
      Du har lest disse ordene
      Jeg har stjålet tid fra deg

      Jeg kan lett få litt dårlig samvittighet.

      Tusen takk for kjempekoselig kommentar :)





      • avatar Lilleyam says:

        Å nei… ikke få dårlig samvittighet, bare skriv mer om du kan. Du har ikke stjålet tid fra meg, du har gitt meg en opplevelse. Jeg liker å lese, å forsvinne inn i ett annet “univers” :)
        I dag leste jeg i “Balansekvinnen” (Kristin A Norenberg) før jobb. Hun forteller en veldig spennende historie synes jeg. Og ble fristet til å ta en sykedag, bare for å kunne lese mer. Jeg gjorde det ikke altså, men det var veldig vanskelig å legge fra seg boken :)





  4. avatar Breiflabben says:

    Takk for god lesing på et litt drøyt nattskift.
    Så du ble offer for noen frekke ungdommer og en snakkesalig drosjesjåfør. Godt du fikk manuset igjen da, og godt for oss :-)
    Fikk litt mer av Cecilia nå synes jeg. Håper hun får tid til litt mere skriverier, vi setter pris på det vet du.
    Og du, de illustrasjonene savner jeg når de uteblir. Disse var fine, det ligger mye av dine fortellinger i de bildene.
    Spennende at du nå kjenner etter og føler. Du er noe mer enn bare deg nå :-)
    Lengter etter noen gode glass på fri i morgen. Tror jaggu jeg skal spandere på meg en god Calvados :-)
    Ja etter en bedre sein middag med en bedre Brunello selvfølgelig :-)
    Du må nok vente, men du klarer det nok.
    God helg til deg :-)

    2





    • avatar Cecilia says:

      En god Calavados… sukk :) Nei, det får nok vente, for min del.
      Det ble kanskje litt mer av meg denne gangen, men det var jo en lang tekst, så det er vel naturlig.
      Det må være vanskelig med nattskift. De nettene jeg sitter oppe til kokken fem ( inspirert og så full av skrivetrang at jeg ikke enser klokken), påvirker det meg som regel såpass at jeg gjerne må bruke 4-5 dager før jeg finner tilbake til normal døgnrytme igjen. Jeg ville aldri klart å jobbe skift.

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og God Helg! :)





  5. avatar sirenia says:

    Innom og kikker og gleder meg over innlegg fra deg :)
    Takk for en veldig god lesestund hos deg!
    Forstår godt dilemmaet ditt, du får ofte lite igjen etter mange timers arbeid med tekst og bilder. Du får trøste deg med at alt skrivearbeidet gir gevinst senere om/når du skal utgi noe.
    Du skaper nærhet i tekstene dine, nærhet og interesse, det tror jeg er den største skrivegaven du har, iallfall for meg. På det beste overgår du til og med Knausgård, som jeg har sagt tidligere.
    Det blir et stor tap for bloggen om du blir helt borte men du må tenke på deg selv ikke oss trofaste eller troløse lesere :)

    Selv har jeg mista skrivegløden for lengst, den ble borte da jeg bygget på huset her eller før. Kanskje jeg fikk nok på litteraturbloggene? De var klikkete de også, det tok bort gnisten til å forsøke å skrive litterært. Det betyr jo bare at den indre lysta og sulten aldri har vært der. Og slettes ikke talent :)

    Jaja, jeg nøyer meg godt med å være mest på facebook, samt noen innlegg i ny og ne her kanskje? Godt å skrive ned noen tanker av og til, det er ikke alltid omgivelsene orker dele dem.

    Uansett hva du velger videre, du vil nok alltid være i tankene mine, særlig kanskje fordi vår Amalie snart kommer, samme året som din lille prins eller prinsesse :)
    Klem og god helg til deg!





    • avatar Cecilia says:

       Klikkene, ja, de opplever man over alt, både i RL og på sosiale media, og noen har også et medbragt hoff av klakører, slike som ler overdrevent av vitsene deres og klapper uhemmet til alt de sier, forøvrig herlig parodiert i action-klassikeren “The Fifth Element” av Luc Besson. Anbefales.

      Det er kanskje en naturlov at man mister litt av gløden for sosiale media når man reparerer/bygger om hus? Eller kanskje det er slik at når det virkelige livet krever mer av en, så skjer prioriteringen automatisk, fordi valget i grunnen er såre enkelt.
      Jeg har ikke mistet skrivegløden, heldigvis, det er heller tiden til å renskrive og flikke på dagboksnotatene som er i ferd med å blir spist opp. Men jeg har jo en del upubliserte ting liggende, både kortere og lengre ting – og det kan vel tenkes at de dukker opp her med tid og stunde – om jeg føler at interessen og responser er sånn noenlunde. Vi får se.

      Amalie er et flott navn. Selv har jeg ikke tenkt så mye på navn ennå ( Joda, det har du! sier stemmen langt der inne), men jeg velger nok noe fra slekten min. Det er tradisjon for det.

      Stor klem tilbake, og tusen takk for veldig hyggelige ord, Sirenia.
      God helg :)





  6. avatar tankespire says:

    Hei Cecilia.

    Tror jeg er den som har kommentert minst på bloggen din, selv om jeg leser. Og det er absolutt ingen grunn å ha dårlig samvittighet for om dine ord stjeler min tid hvertfall. Hvordan kan noe som gir noe tilbake, kunne sies å stjele? Men…jeg visste ikke at bildene ble større av å klikke på *flau* Det så jeg jo nå. Jeg har alltid bare laget bilder i hode, for det er lett når man leser deg. Og alle de tankene man sitter igjen med… Det er vel hovedgrunnen til at jeg ikke finner noen ord til deg når jeg har lest, det blir surr i hodet og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Men jeg elsker det, og håper virkelig at vi får følge med på veien videre.

    Likte prestens tanker, om at man må tolke ut fra tiden man lever i. Biskopen her oppe i nord mener også det, og snakker i gode ordlag om bl.a. homofile. Og det er en helt spesiell følelse, første gangen man merker den pittelille bevegelsen.

    Abrakadabra og heifara. Takk for at du skriver :)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Hei :)

      Konkurransen om hvem som har kommentert minst på bloggen min, har du i hvert fall tapt nå :)
      Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig å kommentere. Jeg syns også det er vanskelig å kommentere ting, og jeg har vel bare kommentert hos deg én gang, selv om jeg også ofte leser.

      Første gangen man merker den lille bevegelsen… vel, kanskje det var innbilning? Men NÅ er det ikke innbilning lenger.
      Jo, det er en helt spesiell følelse.

      Tusen takk for at du leser, og tusen takk for flott kommentar :)





  7. avatar geitost says:

    “- Hmm…, imponerende hvordan himmelen tar så mye plass i bildet…
    – Og i teksten ! tenker jeg, med å smile. Små mennesker under en stor himmel… Vel, jeg skjønner at det er grunner til at hun har sett i den retning i disse dager…

    Ja, jeg smiler. Som jeg oftest gjør når jeg fullfører lesingen av hennes nyeste innlegg.
    Det er natt. Byen er stille rundt omkring, og på skjermen, en liten siluhette vinker til meg mens hun går bort. Jeg kjenner igjen dette bildet. Naturligvis. Jeg har sett det så ofte fra før.

    Ja, det var alltid det samme som dukket opp, da jeg nådde endepunktet av hennes nyeste tekst. Merkelig nok, min glede å lese var hver gang forsterket ved tanken at dette nye innlegget kunne også bli hennes aller siste, og et tegn at hun hadde allerede tatt farvel.
    Hvorfor forestilte jeg meg at denne lille silhuetten var i ferd med å forsvinne ?
    Hvorfor, i løpet av disse mere enn tusen og én nattstunder, som jeg tilbrakte i hennes selskap med å lese eller å tenke på en mulig melding, var jeg bekymret at dagen etter skulle ikke bringe enda en ny fortelling? “Minst én til ?”, lurte jeg ofte.
    Hvorfor ? Hvor kom en slik lengsel fra, egentlig ?

    Jeg kjenner svaret, selvfølgelig. Jeg har funnet det lenge siden, fra den aller første dag, faktisk. Jeg har skrevet det ned, siste sommeren. Minst prøvd, fordi hva ble det til endelig ? Ni-ti sider av uredigerte notater, nemlig mer eller mindre kaotiske digresjoner jeg ikke klarer å sorte skikkelig, … altså nesten ulesbare. Og jeg vet iallefall at det ville ikke vært vesentlig lettere om jeg hadde prøvd å skrive på mitt morsmål. Vanskeligheten stammer fra et annet sted, denne gangen. Kanskje skulle jeg prøve å omarbeide det litt igjen. Kanskje med litt mer tid …

    Tid, ja. Det har hun nettopp skrevet om. Selve ordet “tid” er gjentatt dusinvis av ganger i innlegget, og det tviles ikke på at hun bruker masse tid for å skape sin blogg. At det tar tid til å retusjere illustrasjonene sine. Ordet “retusjere” holder min oppmerksomhet et øyeblikk. Det minner meg at det kommer fra “retoucher” – bokstavelig “berøre igjen” – og får meg til å tenke på noe som har med hendene å gjøre, det vi gjør med håndflaten for å trykke leire, eller med fingertuppene for å kjærtegne en elsket hud.

    Hun merker hvor lite oppmerksomhet hun får her på bloggen sin. Det er ikke antallet av besøkende som måler kvaliteten, for meg det er nesten det motsatte : et unikum, nesten en skjult skatt, og tiden hun gir MEG (1/46 av sin kreativitetstid, om jeg kalkulerer riktig), alt dette øker i mine øyne egenverdien av det hun utgir.
    Er det ikke konseptet sitt som har gått ut på dato, undrer hun seg. Jeg har aldri tenkt det hittil, men hennes spørsmålet får meg også til å lure på om – som det er skrevet i en kommentar jeg nylig leste på youtube, om en stykke musikk – ” e det ikke svært bra eller e det æ som e blidd gammel …?”
    Ja, verden ser definitivt nådeløs ut, hver gang den stanser å levere én av de små daglige gleder som hjelpet oss til å takle den.

    Fredag 17. januar, to om morgenen. I motsetning med det jeg vanligvis gjør når et nytt innlegg fra henne utgis om natta, jeg bestemmer meg denne gangen å tråkke på den friske snø, og er fornøyd når jeg ser det aller første tommelmerket som skrives inn. Et lite merke av takknemlighet for de fine lesning opplevelser jeg fikk, og som bare mener “Godt nytt år til deg og dine, Cecilia”. Fordi det er dette jeg jar lyst til ønske henne nøyaktig nå.”

    NB : Definisjon av “dagbok”, ifølge min egen praksis : “Uformelle notater på løse ark, som morsomt nok kommer til syne igjen noen ganger senere, når papirkurven tømmes”.

    3





    • avatar Cecilia says:

       Under en stor himmel blir mennesket lite.
      Himmelen er alltid stor i Danmark. Det er høyt under taket, mye luft og god plass til høye tårn, og det ingen fjell som konkurrerer med våre monumenter og spir. De blir symboler vi kan strekke oss etter, symboler på de høye målene vi setter oss som mennesker, det vi ser opp til når ambisjonene våre er å oppnå et elevert spirituelt liv – disse indre opplevelsene av bevissthet som Jante gjør sitt beste for å latterliggjøre og desimere.
      Det moderne mennesket har forlatt Gud, og det kan jeg godt forstå, men hva har kommet til og overtatt? Hva fyller man på med der tomrommet oppstår?
      Det finnes ikke noe tomrom å fylle, kan jeg få til svar, og da tenker jeg at den som aldri har vært forelsket, heller aldri vil savne det. Noen av våre rom vil nok alltid stå tomme, avlåste og barrikaderte. Vi bruker dem ikke, og vil ikke bruke dem. Vi vil ikke engang åpne døren på gløtt for å få et glimt av hvordan det ser ut der inne. Hva om det er en speilsal som bare forvirrer oss med illusjoner og vrangforestillinger? Best å holde dørene lukket og boltet.
      Det spirituelle mennesket legger ingen begrensninger på evnen til å være tilstede i eget liv, det opplever kun en ekstra dimensjon, noe vi kan føle, sanse og registrere i omgivelsene våre, noe vi påvirkes av og kan benytte oss av, et verktøy jeg tror alle naturens skapelser i utgangspunktet er født med. Vi ser det hos ville dyr, hvordan de alltid er på vakt, oppmerksomme, lyttende, og hos barn, undringen i øynene deres når de opplever noe nytt. Og når vi bruker denne evnen, ikke bare til å registrere de nære omgivelsene våre, men også til å registrere de ytre kreftene, så åpner vi en dimensjon i oss selv.
      Vi er små under himmelen, fordi himmelen er uendelig. Og i uendeligheten kan alt finnes.
      Jeg har sagt det før: Det moderne mennesket tror på empiri. Det er vår tids religion. Det er ikke nok for meg.
      Så presten må ut av sin sivile habitt om han skal være prest. Symboler er viktige – i hvert fall for oss som ønsker forhøyede opplevelser.

      Tid – ja, temaet er tid. “Retoucher” – å berøre på nytt – å på nytt kjærtegne sitt eget skaperverk for å perfeksjonere det – slik naturen foredler og optimaliserer alle sine skapelser – og det uten at det ligger en tanke eller kraft bak? Man må være religiøst overbevist om det motsatte dersom man ikke klarer å se at det finnes et helt klart mønster i naturen – i måten honningbier forplanter seg på, i måten stilker forgrener seg på – i sneglehusets utforming og i menneskets øye for det gyldne snitt.
      AB+B2−A2=0.
      Hei fara!

      Er jeg kreasjonist? Kanskje, men ikke i troen på noen menneskelig Gud, mere i troen på at det tilfeldige er tilfeldig fordi det finnes en plan som ikke er tilfeldig. Det tilfeldige er det uforutsette avviket – sånne som meg – vi som trosser naturen og forelsker oss i feil kjønn. Men jeg gjør jo det eneste rette: Jeg forplanter meg, i henhold til naturens plan, kan jeg si, men samtidig viderefører jeg også mine egne gener, som altså inneholder et avvik. Det er ikke lett for oss små mennesker å vite hva som er det rette å gjøre.

      Waiting for cecilia.bloghog.no. Det går sakte å laste inn, fordi jeg har brukt opp kvoten min, så derfor er hastigheten strupt til et minimum. Men for 49 kroner får jeg 1 GB ekstra, og det er det verdt.
      Lørdag 1. februar, klokken 2 på dagen.
      Jeg leser en lang og flott kommentar, og tenker at det finnes ukjente der ute som jeg på en måte allikevel kjenner og savner. Er det tilfeldig, eller er det en del av planen?
      Alt er tilfeldig, er det noen som mener, fordi alt er bygget på en serie av tilfeldigheter: Hadde ikke det ene skjedd, så hadde ikke det neste skjedd, og så videre… og kanskje det er riktig, kanskje det ikke finnes noen skjebne for den enkelte skapning, kanskje naturlovene ikke lenger har noen innvirkning på oss etter at vi er født og kan ta våre egne valg?
      Spor i frisk snø – synlige i øyeblikket – men hva er vel mer forgjengelig?
      Jeg skriver i snø, sort på hvitt, og i morgen er det gårsdagens skrift, uten nyhetens interesse.
      Men når arkeologene om millioner av år gjør utgravinger i Brønnøysund, vil de kunne lese en hilsen fra en ukjent, sent til en ukjent, og besvart av en ukjent. Og kanskje vil de undre seg over at to ukjente forble ukjente for hverandre i 2014. Hvorfor knyttet de ikke bånd, mentale bånd, spirituelle bånd, slik det moderne mennesket gjør i dag, vil de kanskje tenke, og så vil de muligens humre litt over hvor enfoldige vi var på den tiden, at vi rett og slett ikke evnet å fatte hvilket potensiale vi hadde.

      Tusen takk for en flott kommentar. :)

      2





      • avatar geitost says:

        Da jeg leste igjen din tilbakemelding, innså jeg at noe er plutselig forandret i ditt ordforråd : det finnes derinne noen uttrykk som jeg ikke husker at du brukte fra før. Sterke, harde ord for å kvalifisere deg selv. For eksempel, det som før var en legning, har plutselig blitt “et avvik”, og din søken etter lykke, er nå omtalt som et avslag av “naturens plan”.

        Inntil nå, brukte du ofte ordet “balanse” når du grublet over din måte å forholde deg selv til verden. Din nye meldingen viser fram en mulig perspektivsforandring : dét du nevnte “et valg” , og beskrev som en selvbestemt avgjørelse om ditt intime liv – og altså et positiv begrep – er nå kalt “en feil” (av kjønn).
        Ditt blikk på deg selv har plutselig blitt overraskende alvorlig, og mindre “balansert”.

        Jeg ble rammet av denne forandring, og måtte tenke en liten stund på den – derav mitt sent svar.
        Du kjenner meg. “Når vismannen viser fram fingeren sin, stirrer alltid idioten der hvor fingeren peker ” er et ordspråket som definerer godt min interesse for sammenhenger generelt. Og når jeg finner meg foran utydelige soner, så utfyller jeg gjerne de manglende delene med min egen fantasi, en vane som fører meg til å overtolke situasjonene av og til, og får meg til å reagere til dine tekster med tilfeldige assosiasjoner framfor med rasjonelle analyser.

        Og når jeg ser at “vekten av feilene” har plutselig økt, kan jeg ikke forhindre meg å tenke at du har lagt en tilsvarende vekt samtidig på den andre skålen, noe “veldig godt” mener jeg, i sånne måte at en balanse opprettholdes i skålvekten din.
        Faktisk, jeg ikke tenker at noe er dypt forandret i din oppfatning, men snarere at et par emner må være sett på fra et annet synspunkt idag.
        På grunn av en ny situasjon.

        Med fare for å overforenkle ting altfor radikalt, jeg har lenge tenkt at din tendens å ikke alltid holde deg midt i hovedstrømmen var, i visse omstendigheter, en måte å nærme deg din far, en måte å dele sin sans for “the dark side of the force” for å si det morsomt, jeg mener alkoholmisbruk, seksuell frihet, (fortalte du ikke at han hadde gjerne vært lesbisk, hadde han vært en jente, eller er det bare min fantasi ?), sin “meget katolske” evne å tråkke på noen grenser, og mer generelt, å kanskje vurdere sine feiltrinn som mer eller mindre tilgivelige synder.

        Jeg forestiller meg at du, som ung jente, likte idéen at du lignet ham.
        Fordi han måtte ikke være så dårlig.

        Samtidig, det synes at livet i din mors øyne har alltid vært preget av stivere regler. Du fortalte at hun hadde vært glad om du hadde giftet deg med Tomas, og det er sannsynligvis dette du kaller “naturens plan”, din mors oppfatning av det du burde ha gjort (selv om , for meg, ekteskapet følger mindre “naturens plan” enn “kulturens regler”, men dette er en annen debatt i allefall).

        Så har jeg den vage følelsen, etter din første bevegelse tilbake mot familiens sirkelen ifjor, da du bestemte deg å ta over familiensbedriften – og på en måte fikk din far til å føle sin stolthet og sin ømhet mot deg enda øket, om det er mulig – din gravidithet setter deg igjen på den riktige veien i din mors forventninger, og tilbake inne “naturens plan”. En tung vekt på “den gode” siden av skålvekten, som sannsynligvis motvirker et par moralske fordervelser…

        Jeg fortsatt husker bildet av den liten piken, hun som var så glad å holde hendene til sine to høye foreldre foran et illuminert juletre, og å dele juletiden med dem begge, hun som så urettferdig har måttet så lenge bære skylden av sine foreldres ulykke på sine egne skuldrer. Nå er hun i ferd med å gjøre det som trengtes symbolisk for å kanskje forsone dem med hverandre.
        Jeg ser for meg at det nye livet som kommer vil bringe rundt seg enda mer lykke enn man kunne forestille seg ved første tilnærming.

        Bare en enkel leser sine lesingsopplevelser, og her snakker vi om en blogg roman, selvfølgelig…

        Tusen takk for en nydelig tilbakemelding.

        3





  8. avatar eMTe says:

    til:geitost
    Eg las kommentaren din i går Geitost og tommla den. No les eg svaret du fekk med Cecilia og tommla den også. Dei berørar meg begge to. Nydelig. To ukjente som ser kvarandre. Takk. Eg hadde tenkt å lese del to her no etter at eg hadde lest del 1, men mine tårer på kinn treng luft. Eg tek på meg godt med kle og går meg ein tur i motbakke først.
    Sterk Marieklem til dokke begge to

    2





    • avatar geitost says:

      Du sannsynligvis kjenner den føleslsen : toget har forlatt stasjonen siden en liten stund. Du sitter på vindusplass, og ser på avstand et annet tog som beveger seg i samme retning og på omkring samme hastighet. Det andre toget begynner å bytte spor, og nærmer seg, og så krysser hele avstanden til det nærmeste sporet, slik at de to togene drar videre side ved side.

      Da ser du en reisende som sitter ved din side, men i det andre toget. Dere sitter ikke mere enn to meter unna fra hverandre, og det gir dere illusjonen at dere beveger seg sammen. Dere er så nære at det er lett å kommunisere. Dere kan smile til hverandre av den rare situasjonen, vise den hva du vil spise, eller boken du leser, og den andre kan svare med et tommel, eller en grimase som betyr “ojoj ! nicht gut !”

      Den kan skje at reisenden i det andre toget synes å være et hyggelig mennesket du hadde gjerne kommunisert med litt lengre, og så kan du fantasere litt, og undre deg “Hva om …?”, selv om du vet at om et håndfull sekunder sporene kommer til å skilles, og at toget skal forsvinne og ta bort dette mennesket ut at ditt liv for evig. Og det blir ingenting du kan gjøre for å forhindre denne forutsigbare løsrivelse.
      Den eneste muligheten som forblir er eventuelt valget å vinke til den andre før begge forsvinner fra hverandres blikk.

      Det er nøyaktig sånn jeg forestiller meg hvordan jeg traff Cecilia på nettet, gjennom den doble rute av våre respektive skjermer, ved en omstendighet som var umulig å forutse men som var så fint at den fikk meg/oss til å prøve å kommunisere, med bruk av lydløse tegn. Et tilfeldig situasjon, en nydelig en, men som skulle ikke ha skjedd, og som jeg visste ville ikke vare.

      Våre veier kunne ikke krysses mer enn de har gjort hittil. Som Cecilia skrev, hun og jeg skal forbli ukjente for hverandre i 2014, og sannsynligvis fortsatt i alle årene etterpå, fordi jeg ikke ser at hun har noen særlig grunn til å kjenne meg bedre, og for min del, jo mer jeg har lest henne, desto mer jeg er overbevist at jeg har ingenting bedre å tilby henne enn det jeg kan skrive noen ganger i mine kommentarer. Og de var ikke så mange i det siste…

      Jeg har vært begeistret av å ha funnet hos Cecilia mye mere enn jeg hadde noensinne håpet å finne på nettet – fordi jeg hadde letet etter henne, så å si, og derfor var vårt møte ikke like tilfeldig som hun mener. Men selv om min glede å lese henne var altid blandet med et dryss melankoli ved tanken at den var skjør, den forblir en av mine en sterkeste lesing opplevelser.

      Tusen takk for hyggelig melding og klem, Marie. Det var veldig fint å høre fra deg.

      3





      • avatar eMTe says:

        Ei nydelig sammenligning Geitost,og finfine tankar om kva ein annan kan bety for ein.

        Som to tog som passerer, som to skip som glir forbi kvarandre, som to sjeler som finn bolig ei stund hos kvarandre. …

        Menneskemøter, enten virituellt eller i det verkelege liv,kan bety mykje meir en det ein trudde i utgangspunktet. Tilfeldige møter ? Eg trur vi “finn” mennesker som gir oss dette ekstra som vi “treng”, og som vi kan gi til.

        Ynskjer deg gode dagar Geitost !

        2





  9. avatar eMTe says:

    No har eg hatt meg ei finfin stund her inne med deg Cecilie. Eg opplever denne delen meir familieorientert enn tidlegare. I tider med endringar er det nok slik, iallefall for meg, at det faste, det som er der via nære band, vert ein raud tråd å halde seg fast i.
    Eg kjenner meg litt igjen i mor di. Telefonen min er gammal, dette nye er fint og flott, men eg skal helst ha kontroll over det før eg har det i hende. ikkje fordi eg ikkje er lærelysten, men …., tja, veit ikkje. Har også litt “medynk” med henne der ho skal forhalde seg til ny partner til ex så tett innpå. Vi treng litt tid, og det har ikkje noko med at ein ikkje er ferdig med ex som partner.Kjærleiken er ikkje så lett å finne, ein skal vere to om å ville den. Livet er komplisert, og ikkje.
    Familier blir bundne saman på så mange vis, også økonomisk. Kjærleiken må stå i høgsete uansett.

    Eit nytt liv på veg. Eit gammalt på veg til sin slutt. Livet må levast, gripast her og no, med alle sine valørar, ikkje berre med glansbildet som oftast vert vist utad.

    Sterk Marieklem din veg

    (tommel vart avlevert uinnlogga :))

    2





    • avatar Cecilia says:

      Det var nok vanskelig å få et slikt forhold for tett innpå seg, men det gikk, i hvert fall etter hva jeg har fått grunn til å tro, lettere enn jeg hadde fryktet. Vi har jo en egen evne til å justere oss i sosiale sammenhenger. Jeg kommer innom dette temaet senere.

      Tusen takk for klem og tommel og flott kommentar. Veldig glad for at du leser :)

      1





  10. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Når siktelinjene forskyver seg.
    Vi snakket en gang om parallakse, om å oppdage avstand gjennom å observere et objekt fra to steder og se hvordan det forandret posisjon i forhold til bakgrunnen.
    Jeg har vært på vei ut av noe gammelt og på vei inn i noe nytt over en lang periode – en altfor lang periode. Det har føltes som å være i transitt, fanget, som i The Terminal, uten annet enn det jeg til en hver tid har båret med meg av nødvendigheter for å opprettholde et noenlunde bærende underlag, som på en flytende plattform hvor jeg har balansert etter evne. Balanse handler jo dypest sett om forskyving av vekt, og positivt og negativt ladet masse må balanseres for å oppnå likevekt. Dette kan gjøres på to måter, slik jeg ser det: Enten må man skyve den letteste skålen lenger ut på balansestangen, eller så må man redefinere og omplassere innholdet. Jeg har valgt det siste, ettersom jeg foretrekker å ha både det positive og det negative i tilnærmet lik avstand, ellers blir man lett fristet til å betrakte det ene kun som en nødvendig motvekt.

    Har vekten av feilene økt – eller har noe blitt redefinert og omplassert? Har jeg egentlig forandret syn på noe?
    Parallakse. Avstanden skapes ikke, den er der alltid, men den oppdages først når siktelinjen blir forskjøvet.
    Men kan bli godt fornøyd med et feilprodusert produkt, faktisk kan en feilproduksjon øke verdien av produktet betraktelig, bare se på frimerker med feil trykk, eller mynter med feilpreg – det er nettopp denne produksjonsfeilen som skaper særpreg og gjør det ettertraktet. Men det er altså gjort en produksjonsfeil, på samme måte som naturen i blant gjør produksjonsfeil og skaper mutasjoner, slike som meg. Positivt eller negativt? Begge deler. Det balanserer, dersom man forandrer perspektiv.

    Vi har alle en tendens til å styre blikket etter den fingeren som peker, og det skal vi være glade for, for det hender i blant at noen peker på ting vi ikke har sett. En tung vekt på “den gode” siden må oppveies. Jeg har vel bedrevet litt moralsk ekstremsport, eksperimentert med meg selv, tatt dype dykk ned i de svarte hullene, kanskje helt til kanten av avgrunnen, for så å finne ut at livlinen faktisk har vært festet i et solid feste, og at noen der oppe har villet ha meg så sterkt at de har brukt alle krefter på å trekke meg opp igjen.
    Jeg har fått gult kort, akkurat som min far formulerte det da han falt av sykkelen i Hamburg og så vidt overlevde. Det er en sterk advarsel. Neste gang får man rødt kort, og da må man ut av spill for godt.
    Da min far (som en morsomhet) sa at dersom han hadde vært jente så ville han vært lesbisk, så må det tolkes utfra at han er en heterofil mann som liker jenter. Ståsted og siktelinje, atter en gang, og ikke minst et utslag av vår interne kommunikasjonsform. Man kan kanskje si han har vært et dårlig forbilde, men da ser man ikke helheten. Mine foreldre har også balansert meg, og nå ønsker jeg å holde dem så tett til meg som mulig.
    Jeg velger å se det fra begge sider, akkurat som jeg velger å se denne lange transittperioden min fra begge sider. Noe er positivt, noe er negativt.
    Mette Marit blir antagelig Norges neste dronning. Hvilken forståelse og erfaringsbakgrunn bringer hun ikke med seg inn i kongefamilien?

    Vel. Nå er omsider alt klart til innflytting, og ferdigattest og brukstillatelse er gitt. Alt er inspisert og godkjent. Det nye livet begynner.

    Tusen takk for flott kommentar :)

    1





  11. avatar geitost says:

    Vel. Valkyrie Plass vil snart ikke lenger være en stasjon stopp for meg
    http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/c0/Valkyrie_Plass_2011.jpg
    og jeg har forberedt meg på det.

    Er du en mutasjon, så har naturen vært vellykket denne gangen !
    Ja, det synes at det nye livet ditt begynner, og det høres veldig lovende ut…
    Lykke til, Cecilia. :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      He, he. Å gå av t-banen på Valkyrie Plass vil jeg ikke anbefale, men noen har tydeligvis vært der etter at stoppestedet ble nedlagt i 1985, det kan kan jeg se på graffitien. Fint bilde. :)

      Nå er det exit Valkyrie Plass. Leiligheten er både vasket og nymalt, og om to uker flytter noen andre inn. En epoke er over.
      Nå gleder jeg meg til våren… og sommeren.

      Natta :)

      1





      • avatar geitost says:

        Nymalt ? så synd for de neste innbyggere, dersom det fine afrikanske landskapet har forsvunnet …

        Ja, sommeren vil sikkert være … noe ! Jeg smiler på forhånd. :)

        1





        • avatar Cecilia says:

          Afrika er borte, slipt ned med båndsliper og tapetsert over.
          Ikke et spor tilbake. Jeg var innom og så på resultatet på fredag. Lyst og fint, men veldig sterilt og sjelløst. I grunnen var det litt deilig å se det slik, og få en bekreftelse på det endelige og irreversible oppbruddet.

          Jeg har vært på fjellet og måket snø i helgen, og til og med fått meg en skitur, så nå er jeg støl i hele kroppen. Jeg har forøvrig registrert at norske media så godt som overser prestisjen det er å ta en gullmedalje i alpint, og heller bruker tid og spalteplass på å sutre og bortforklare en femteplass i stafett. For en katastrofe!
          He, he!
          Heia Norge!

          Yeah :)





          • avatar marthon says:

            Langrenn skal nå liksom være den norske paradegrenen, vet du.
            For min egen del synes jeg det er helt greit at langrenns-gutta (og “-jentutten”) får jekket seg ned litt, og at vi heller kan se en sympatisk gladgutt som Jansrud på skjermen enn en blærete/furten Northug.





            • avatar Cecilia says:

              Jeg fikk jo med meg noen av reaksjonene “på bøgda”, og de sammenfaller godt med dine.
              Forøvrig er det alltid litt morsomt å få bekreftet hvor mange eksperter dette lille landet er i stand til å produsere. Her er man knapt nok tørr bak ørene før man vet “alt” om ski og preparering.
              Kanskje det ville være en idé å velge smøre-eksperter gjennom en tilfeldig prosess? Man kunne bare bruke personnummerregisteret og velge et par tilfeldige menn mellom 25 og femti, så ville nok langrennsmedaljene drysset inn.

              Northug er vel ikke den som klager mest, etter hva jeg har fått inntrykk av. Han var jo rimelig fornøyd med skiene sine, og gikk Norge et par plasser opp på resultatlisten.
              All ære til Jansrud. Han har tross alt gjort en bragd innen en gren som har langt større prestisje enn langrenn, i hvert fall utenfor Norge.

              1





              • avatar marthon says:

                “Jeg fikk jo med meg noen av reaksjonene “på bøgda”, og de sammenfaller godt med dine.”

                Ja, sett fra en steril leilighet på Majorstuen er det vel naturlig å plassere meg der.





                • avatar Cecilia says:

                  Sånn kan man også lese det :)
                  Å dra “på bøgda” er et lokalt uttrykk for å dra ned fra fjellet til tettbebyggelsen, der butikkene og kaféene befinner seg. Det er der man får høre sladder og blir oppdatert om de seneste tildragelsene, og det er på kaféen TV-en står på og kommentarene hagler fra de vise menn, som altså mente akkurat det samme som du gir inntrykk av å mene, at langrennsgutta ( og jentene) bare hadde godt av å bli jekket ned litt.

                  Syns du det er flaut å mene det samme som folk “på bøgda”? Føler du deg stigmatisert og urettferdig kategorisert?

                  Jeg var innom og inspiserte “den sterile” på fredag, og så dro jeg til fjells for å måke snøen av taket. Jeg bor ikke der lenger. Jeg flyttet ut for over en uke siden. Sånn er det med den saken :)

                  1





  12. avatar dragen says:

    God lesning… og så deilig det må ha vært å finne igjen manus!





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *