Med et visst vemod

Jeg har alltid fått høre at det finnes to grunner til at vi ser oss tilbake: Det er enten for å se hvor langt vi har gått, eller for å se hvor langt vi har kommet.Jeg for min tenker at vi i blant også ser oss tilbake for å se hva vi har forlatt.

_
Jeg har vært uforberedt.
Det innser jeg nå. Jeg har trodd jeg var klar, både fysisk og mentalt klar til å ta fatt på neste kapittel, et kapittel jeg mest av alt har tenkt skal komme til å bli preget av familieliv og faglig utvikling – og i den rekkefølgen. Men etter hvert forstår jeg at jeg nok ikke har vært fullt så klar som jeg har trodd.

Jeg går til Brilleand for å få en kopi av brilleseddelen min, står i kø og venter, sender en sms til Janne og lytter på samtalene ved disken med et halvt øre. Folk har så mye å fortelle, så mange unødvendige opplysninger å komme med, tenker jeg. Men når det omsider blir min tur, har jeg visst akkurat like mye på hjertet selv, og føler trang til å forklare og begrunne forhold som er ekspeditøren fullstendig likegyldig. Han smiler forståelsesfullt og ønsker meg lykke til, og jeg takker for meg og for god service og hyggelig behandling, og forresten, siden jeg nå allikevel er her; solbrillene mine har blitt litt slappe i stengene. Er det noe man kan gjøre noe med? Og bak meg vokser køen.
Etterpå går jeg innom kiosken ved siden av frisøren, kjøper Morgenbladet og en melkesjokolade, takker for meg, og får smil og gode ønsker tilbake.

Så er det Fromageriet. Der vil jeg kjøpe en spansk pølse som jeg har falt for. Jeg vil ha den med lakris i, sier jeg, og får et spørrende smil tilbake. Lakris? Det er kanskje anis du mener? Jeg kjøper to, takker for meg og sier jeg kommer til å savne å ha en så flott ostebutikk i nærheten.
Ute på gaten igjen blir jeg stående, rådvill, er det noen jeg har glemt. Så må jeg smile litt av meg selv. Jeg kommer til å savne ostebutikken, sa jeg, men jeg kjøpte altså to spanske pølser.
Så kommer jeg til å huske at jeg har glemt bøkene fra biblioteket. De må jeg huske å levere tilbake, og så må jeg gå innom Mistral og si adjø. Kanskje jeg skulle invitere Janne til middag der i kveld? Hm. To fluer i ett smekk liksom? Jeg liker ikke at jeg har begynt å tenke så praktisk.

Hjemme igjen begynner jeg å trave. Går fra rom til rom og sjekker. Løper opp trappen til loftet, ser på den tomme loftsboden og løper ned i kjelleren. Tomt der også, bortsett fra noen sekker med ved. Jeg er urolig, rastløs og tiltaksløs samtidig. Hva er klokken? Hvorfor svarer ikke Janne på meldingen min? Hvorfor gruer jeg meg til noe jeg burde glede meg til?

Har jeg husket å avbestille billetten med danskebåten? Jeg søker i dagboken min. Nei. Har jeg glemt å notere det? Jeg kan ikke kjøre norskregistrert bil i Danmark når jeg har dansk førerkort, det har jeg fått beskjed om av pappa, så bilen får stå i garasjen hos mamma til Siv kan hente den – hvis jeg da ikke bare skal ignorere det og spille uskyldig dersom jeg blir kontrollert? Nei, det er bare å invitere til trøbbel. Det har jeg ikke tid til. Jeg har lyst på en liten elektrisk bil, en lekebil, som Shaya kaller det.
Jeg må skrive noe på bloggen min før jeg reiser til Miami, tenker jeg, for jeg kan ikke bare bli borte sånn uten videre. Jeg bør kanskje oppsummere meg selv… lage en avslutning…  nå ser det ut som om det blomstrer opp der inne også, heldigvis. Vi har jo ikke vært så mange som har holdt det gående i det siste – noen få slitere – entusiaster – liebhabere?
Det er ikke bare å gi seg etter nesten åtte år, og spørsmålet kommer av seg selv:
Hva sitter jeg tilbake med etter så lang tid?
Jeg kunne skrevet en lang, lang liste, uten å klare å nevne alt og alle som har betydd noe for meg i løpet av den tiden.
_

Det er med et visst vemod,
men det er mer enn det.

Jeg var forvirret da jeg begynte å blogge. Jeg hadde et forhold jeg ennå ikke var mentalt ferdig med. Jeg hadde blitt dumpa, for andre gang i mitt liv, denne gangen av Janne, og jeg følte meg ganske ubrukelig. Jeg hensatte meg i et modus der jeg var tilgjengelig for enhver som ville ha meg, og ble plukket opp på Aqua av en mann som syslet med drift av private barnehaver. Jeg tenkte at han fikk duge. Han flyttet meg inn i leiligheten sin etter fjorten dager, i den leiligheten som lå tvers over gangen for Carl.
Der var der jeg begynte å blogge.
Jeg ville skrive om meg selv, det eneste emnet jeg virkelig kunne noe om. Der kunne ingen ta meg eller sette meg fast. Jeg bestemte meg for å skrive om Janne. Egenterapi, tenkte jeg, og bladde tilbake i dagboken min, to år tilbake. Men det fortalte jeg ikke.
Jeg tok feil. Spørsmålene kom.
Hvordan kan noen oppleve så mye?
Oppleve så mye? Det var jo helt motsatt. Jeg opplevde jo ikke det minste. Det var jo derfor jeg begynte å blogge.

Det er tåke i Oslo. En fuktig og seig tåke – en tyktflytende grøt som henger nærmest bevegelsesløst under gatelysene og duser ut alle konturer. Jeg sender en sms til Janne og spør om hun vil møte meg på Mistral klokken åtte. Det vil hun gjerne.
Best å gå på biblioteket mens jeg husker det. Jeg trenger noe å gjøre.
Kvart over fire, og allerede mørkt ute, kanskje litt ekstra mørkt fordi det er overskyet?

Igjen har jeg glemt øreproppene. Er det mulig?
Irritert går innom Preuss for å kjøpe nye, som om jeg vil straffe meg selv. To utlendinger diskuterer med ekspeditøren. Hvilken telefon er best, hvilken er billigst, kan man kjøpe uten abonnement? Kanskje jeg skulle gå? Men så er de plutselig ferdige. de skulle visst ikke kjøpe noe allikevel.  Ekspeditøren følger dem med øynene, helt til de er ute av døren. Så smiler han litt oppgitt til meg.
– Hei. Hva jeg hjelpe deg med i dag?
Jeg holder frem telefonen.
– Har du ørepropper til denne? Jeg venter en samtale og vil ikke gå og bære på den.
– Det forstår jeg godt, nå som det er så mange…handsfree?
Nå som det er så mange skumle utlendinger her liksom? Den diskusjonen gidder jeg ikke.
– Mm. Det blir kaldt på hendene om jeg skal bære den.
– Selvfølgelig.

Så er bøkene levert på Deichmann. Min siste oppgave er utført.
Utenfor Rimi står en hund og bjeffer. Det høres sårt ut. Den legger hodet på skakke når jeg snakker til den.
– Hei du, lille spetakkel. Har du det fælt? Er du ikke vant til å bli forlatt?
Den logrer forsiktig og snur seg etter meg når jeg går videre. Den skulle bare visst at jeg ikke liker hunder.
Min siste oppgave… nei. Det er en ting til jeg må gjøre. Noe jeg har tenkt på, men ikke husket.

Jeg tar sjansen på å ta gangtunnelen under T-banestasjonen. Strengt tatt skal man ha billett, ettersom man er innenfor sperrene, men det er fristende å spare tre hundre meter.
I tankene har jeg de to skolepikene som ble stoppet av vekterne. De gråt og ba for seg. De var bare sent ute og skulle på skolen. De skulle ikke snike. De var bare redde for å komme for sent. Jeg aner ikke om de fikk gå.
Jeg blir ikke stoppet.
På Rema kjøper jeg et gravlys, en lighter og en bukett plastpakkede roser.

Det er vått på bakken. Noen har visst forsynt seg med keramikkvasen jeg satt igjen forrige gang. Vel, vel. Spiller ingen rolle. Den var ikke verdt noe. Hva tror du Stella? Tror du de er lykkelige de som tok den? Vi snakket jo om det… om hvem det var mest synd på… de som stjal eller de som ble frastjålet noe.  Hehe Husker du? Vi var ganske uskikkelige, litt som skolepiker den natten vi smugrøkte på rommet… og så ble vi ferska. Men hva kunne han gjøre, nattpleieren? Han kunne jo ikke kaste oss ut heller… dessuten tok han det ikke så tungt.
Jeg tenner lyset og stikker rosene ned i den våre jorden. Antagelig står de ikke over natten, men det kommer jo noen og rydder opp. Jeg har betalt alle regningene til Gravferdsetaten.
– Jeg skal ha barn… og så skal jeg flytte. Så jeg kommer kanskje ikke tilbake.
Det gikk så fort. Vi fikk så lite tid sammen… så altfor lite. Men jeg kommer ikke til å glemme deg… det vet du. Syns du jeg er dum? Det gjør du sikkert. Du sa jo jeg var fornuftig, men se på meg nå, på knærne mens jeg snakker til en sten. Du trodde jo ikke på noe liv etter døden… vel, det er sånn jeg er. 
– Hvem vet, Stella, hvem vet. Det er lov å håpe. Joda, jeg skal gå nå. Jeg skal ikke sitte her og fryse meg syk… jeg ville bare… vi ses kanskje…

Jeg skulle ikke sminket meg, tenker jeg, og blir irritert over min egen forfengelighet. Det er lov å gråte. Jeg burde gått med hodet høyt hevet, i stedet for å gå bakgatene hjem. 

Så kommer tekstmeldingen fra Janne. Halv ni passer bedre. Hva syns jeg om det?
Jeg velger en grå genser og utvaskede jeans. Det får holde.
_

Og nå…?

Etterpå står jeg på balkongen og ser meg rundt, tenker på kommentaren jeg fikk for en liten stund siden: ” Oslo er en sliten, møkkete, utrivelig og ugjestmild by” , skrev arthur. Kanskje jeg befinner meg i samme stilling som Anne Holst da hun forsvarte Frp – at ingen utenfra skal komme å si noe stygt om Oslo – det skal jeg i så fall gjøre selv?
Er virkelig Oslo sliten, møkkete og ugjestmild? Den er i hvert fall ikke møkkete, og spesielt sliten kan jeg heller ikke si at den virker. Det er klart det finnes uvaskede smug her og der, og enkelte gamle bygninger er nok slitne, men det finner man vel i alle byer?
Ugjestmild?  Jo, det kan jeg skrive under på. Oslofolk er stort sett mer skeptiske enn andre. Men det finnes en sjel der ute… tror jeg, en slags mini-storbysjel, som jeg også finner i Bergen, kanskje fordi Bergen i sin tid var en storby, men bare ikke har vokst i takt med tiden?
Hva syns jeg egentlig om Oslo?
Nei, jeg er kanskje ikke helt klar til å ta farvel ennå…

 

Forlatt.

Under fallende løv
en gjenglemt sjel
en dukke med øyne som ikke kan lukkes,

Hun kunne sovet,

og drømt hun ble funnet.
Forbandet være den ubarmhjertige skaper. 

Finn meg!
Hun skriker, men skriket er stumt.
Er det noen som savner en etterlatt dukke?

Cecilia, 04-09-2004.

_______

– Cecilia? Jeg kjente deg nesten ikke igjen.
– I lige måde.
– Du har klippet deg.
– Mm. Liker du det?
– Wow! Meget elegant. Perfekt til antrekket.
– Genser og slitte olabukser…
– Har du blitt høyere? Tynnere har du blitt også.
– Det er bare hælene som gjør det. Jeg forbereder meg på å flytte.
– Jeg trodde du… drit i det. Fint å se deg.
– Deg også. Skal vi gå?
– Haha. Den replikken har vi sagt noen ganger.
– Ja.
Vi går arm i arm, helt automatisk.

På Mistral bestiller vi indrefilet av lam og hvert vårt glass av husets rødvin. Jeg har ingen planer om å drikke, men jeg tenker Janne sikkert klarer begge to.
– Janne, fortell, hvordan var det egentlig å få tvillinger? Var det vondt?

– Ikke så veldig. Jeg hadde trodd det skulle bli verre. Hvordan det?
– Du fødte naturlig, ikke sant?
– Nesten. Jeg turte ikke ta bedøvelse. De kom etter hverandre, heldigvis.
Hun ler og vil skåle. Jeg ler med, løfter vannglasset og klinker.
– Nå er det min tur. Jeg er gravid.
Hun setter glasset fra seg uten å drikke, og jeg ser smilet som brer seg.
– Vet du, det kan jeg faktisk se. Du har fått pupper.
– Jepp!
– Gratulerer. Er det Carl?
– Nei. En italiener.
– Hvordan tok han det?
– Carl? Han var glad. Han sa i hvert fall det.
– Ble han ikke… snurt?
– Nei. Jeg tror han egentlig ble litt lettet.
– Hva med deg?
– Jeg er okei med det.
– Helt ærlig?
– Ja, faktisk.
– Fortell. En italiener? Hva slags italiener? Dette må jeg høre mer om.
– Det var litt impulsivt…
– Hvordan traff du ham, hvor gammel er han, er han kjekk?

Serveringen er rask på Mistral, og maten kommer på bordet mens vi fortsatt holder på med innledningen. Hun har forandret seg, tenker jeg, lagt seg ut, blitt eldre, roligere, kanskje tryggere? Det er egentlig første gang på lenge at hun er mer interessert i meg enn i seg selv og sitt eget liv.
Jeg forsøker å huske hvordan hun så ut den gangen, på Lorry, for snart ti år siden.


Var det sånn det var?

Vi spiser. Janne drikker vin, jeg drikker vann. Hun vil vite alt, og jeg forteller, hele historien, helt frem til vasen med rosene som jeg måtte etterlate på hotellrommet.
– Du har alltid fått det som du ville.
– Ikke alltid. Ikke med deg, for eksempel.
– Det tror jeg du skal være glad for. Du ser jo hvordan jeg har blitt. Tenk at det er snart ti år siden. Jeg syns det har gått fort.
– Mm. Det har det.
– Du har liksom tilpasset deg, mens jeg har gått den andre veien.
– Den andre veien? Hva mener du med det?
– Jeg har blitt husmor, på Tåsen, av alle steder. Det var ikke akkurat det jeg drømte om.
– Tåsen er da fint?
– Jo jøss! Skikkelig nok det. Men se deg rundt. Jeg passer ikke inn her lenger, ikke sånn som deg.
– Alle passer inn her, Janne.
– Nei. For ti år siden ville jeg passet inn her. Da kunne vi sittet akkurat som alle de andre og bare snakket og fjaset om… hva som helst egentlig. Når jeg ser på deg nå, så tenker jeg at du kunne satt deg ned ved akkurat hvilket som helst bord her inne og bare snakket med folk, helt naturlig. Du hadde bare glidd rett inn.
– Det hadde du også.
– Nei. Jeg aner ikke hva jeg skal snakke med folk om lenger. Jeg har ingen ting å snakke med folk om. Hvis du hadde møtt meg for første gang i dag. Ville du sett to ganger på meg tror du?
– Det vet jeg ikke. Enn du?
– Jeg ville ikke engang turt å nærme meg deg.
– Hvorfor ikke?
– Se på meg. Jeg ser ut som et juletre med for mye pynt på.
– Det er ikke sant. Det vet du. Skal vi gå ut og røyke?

Jeg setter meg i vindusposten, på den kalde muren, legger bena i kors og venter på at Janne skal sette seg ved siden av meg. Men hun blir stående, ser seg rundt, som om hun føler seg litt utilpass.
– Og nå skal du flytte… tilbake dit du kom fra?
– Mm. Vil du ikke sitte?
– Kommer du til å skrive?
– Hvis jeg får tid. Jeg har et prosjekt jeg skriver på…
– Jeg mener sånn som du pleide. Skrive til meg. Brev…
– Det er klart jeg kan det. Du sluttet å svare, så jeg tenkte…
– Jeg hadde ikke noe mer å skrive om. Men jeg liker å lese om livet ditt, selv om jeg ikke svarer. Jeg liker å få brev.
– Du skal få det… jeg skal skrive til deg. Dere kan komme på besøk.

Vi spiser desserten i stillhet. Drikker te og kaster små blikk på hverandre. Smiler. Skal jeg spørre henne om hvordan hun har det?
– Er alt bra med… tvillingene?
– Jada. De er litt masete.
– Og Frank?
– Opptatt, som vanlig. Jeg har forresten fått tilbake lappen, så nå er det lettere. Jeg har fått konebil.
– Så bra.
– Men du, jeg har barnevakt. Jeg lovte å ikke bli så lenge.
– Det går bra…
Hun går på toalettet mens jeg drikker opp resten av teen og tar regningen.

Etterpå vil jeg følge henne til taxiholdeplassen. Jeg vil si noe, finne de rette ordene, men hun praier en taxi som stopper for rødt lys i Majorstukrysset. En rask klem. Så setter hun seg inn.
– Ta vare.
– Jeg gjør det, Janne. Du også.
Så skifter lyset. Det knitrer i piggdekk, og så er hun vekk.

____

Jeg lukker kapitlene etter meg, ett etter ett… med et visst vemod.

God Jul :)


 

 

15
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Minneboken, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

28 Responses to Med et visst vemod

  1. naturglede naturglede says:

    Vemodig må det være å ta avskjed med deler av deg selv liksom! 😀 Men du lukker et kapitel og begynner på et nytt. 😉 Lykke til og en gledelig jul. Snart kommer et nytt år med nye muligheter. Ønsker deg det beste. Men du har vel ikke tenkt å slutte med bloggingen her fordi om du beveger deg over til nye eventyr? Nettet fungerer vel dit du skal også, tenker jeg! :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jada, nettet fungerer sikkert utmerket, og jeg har planer om å holde det gående. Men jeg kjenner meg selv. Jeg blir nok ikke borte, men jeg blir nok sjeldnere.

      Og, jo, jeg har tenkt å lese advent-eventyret ditt sammen med Shaya, sånn som vi gjorde i fjor. Og nå får vi alt på en gang :)

      Tusen takk for kommentar og God jul :)





      • naturglede naturglede says:

        Nå ble jeg glad, både fordi du slett ikke blir borte fra bloggen og for at du vil lese eventyret mitt for din Shaya. 😉 Håper hun vil like det? Gledelig jul til dere! :)





  2. avatar jojja says:

    Du forlater oss vel ikke? Jeg håper ikke det..

    En ting har jeg merket at det er alltid vemodig å avslutte noen kapitler, når man kommer tilbake bruker det å være fremmed, før så passet man liksom inn..

    God reise og ha en nydelig jul med dine ♥





    • avatar Cecilia says:

      Nettopp, når man kommer tilbake blir det gjerne fremmed. Akkurat nå har jeg bena i to leire…

      Jeg blir nok ikke borte – ikke helt. Og vi har jo fortsatt hytte på fjellet :)

      God Jul, jojja!





  3. avatar Solveig50 says:

    Alt lest. Nøyer meg med å sende tommel, og ønsker veldig lykke til med ditt nye kapittel i livet!





  4. avatar Cecilia says:

    Da er det på tide å dra. Mamma er på vei taxi, for vi har tenkt å unne oss det i dag. Flyet går ikke før og kl 2055, men vi har forstått at det kan være lurt å være tidlig ute.

    Da klapper jeg sammen laptoppen og forsvinner. Tilbake neste år.

    Take care.





  5. avatar eMTe says:

    “Jeg lukker kapitlene etter meg, ett etter ett… med et visst vemod.”

    “Det er i møte med andre vi viser hvem vi er, hvor vi er på vei, og hva vi har med oss i bagasjen” “Historier former våre liv, enten vi er bevisste på det, eller ei” “Et spørsmål som naturlig dukker opp er om vi kan forandre og dermed skrive vår livshistorie på nytt. Svaret er at det kan vi, men da må vi først bli bevisste på historien som styrer vårt eget liv”

    Dette er sitat av Stefan Einhorn eg har skrive i ei bok frå hans bok Medmennesker. Vi lever våre liv her og no, men kapitla som alt er skrivne berører måten vi lever det på. Nokre kapittel er vansklegare enn andre å lukke. Det er vel heller ikkje noko mål. Mitt hjerte bær melankolske tonar frå vàre cellostrengar, dei lyse lette skal få større plass i livet mitt.
    Stadar du har gått, atmosfæren, livet som er kjent, fine mennesker du har møtt, – forstår godt at det er vemodig å reise frå dette. Men alt er der. Minna lever i deg.
    Vi er her.

    Ynskjer deg og dine ei velsigna julehøgtid Cecilie. Eg håpar du skriv her inne vidare når tida gir deg rom.
    Marieklem, ein sterk ein

    2





    • avatar Cecilia says:

      “Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom” – Ben Furman.
      I alt og ett handler det vel dypest sett om hvordan man velger å betrakte ting, tenker jeg, og i så måte kan vi, om ikke omskrive, så i hvert fall revurdere innholdet i vår egen livshistorie. Men det er litt for tidlig for meg ennå, føler jeg, man må må først leve en stund og observere seg selv i verden før man bør trekke for bastante konklusjoner om hvilke deler av historien som skal vektlegges.
      Det er klart at tyve år i Norge har formet meg, men samtidig har jeg også reist mye og fått mange korreksjoner underveis. Det har ikke alltid vært like lett å vende tilbake. Jeg kommer nok inn på dette i det neste innlegget mitt.

      Tusen takk for flott kommentar og stor nyttårsklem fra Cecilia :)





      • avatar eMTe says:

        Eg les del 1 igjen, før eg går vidare til del 2. Det somutpeika segi dag, for meg er dette :
        “Det gikk så fort. Vi fikk så lite tid sammen… så altfor lite. Men jeg kommer ikke til å glemme deg… det vet du. Syns du jeg er dum? Det gjør du sikkert”
        Slik er det med mennesker som har betydd/ betyr noko spesielt for ein/meg.





  6. avatar tigergutt says:

    Du har fløyet Cecilia – men blir ikke helt borte forstår jeg.
    Veldig lenge siden jeg har vært her – eller på bloggen i det hele tatt.
    Mens du er borte skal jeg gå langt tilbake i arkivet og lese dine historier – blir en vesentlig del av julens lektyre.
    Pass på deg.
    Venter på neste år . . .
    Siden du sier du er tilbake da :0)





    • avatar Cecilia says:

      Jepp, jeg hadde fløyet, men nå er jeg her igjen – på en måte.
      Lenge siden sist, og veldig hyggelig at du er tilbake.

      Tusen takk for kommentar :)





  7. Selvfølgelig er det vemodig å lukke kapitlene….

    …men langt bedre enn å brenne broene 😉

    God jul! 😉





  8. avatar dragen says:

    Det som er så fint med lukkede kapitler er jo det at du vet hvordan de ender, og du kan gå tilbake og gjenoppleve de. Værre å flytte mens kapitlene fortsatt var ulukkede.. da vet man jo ikke hvordan det kunne endet, og det er lite moro. Da får man ikke den nye starten man kanskje trenger og vil ha.

    Lykke til dit du skal og med skapingen av nye kapitler. Lykke til i 2014

    2





  9. avatar ghostbuster says:

    For MIN del foretrekker jeg brente broer fremfor lukkede kapitler! Løve som jeg er!





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tviholder kanskje litt for mye på gamle venner og gamle forhold? Vi er nok ganske ulikt skapt i så måte. Jeg har såpass stor tro på min egen dømmekraft at jeg finner det sannsynlig å anta at vennskap og kjæresteforhold har oppstått av noe, at vi opplevde en gjensidig tiltrekning og fant noe interessant hos hverandre. Selv om mennesker stort sett er i utvikling, kanskje i det vi selv opplever er feil retning, så slutter de ikke å være interessante av den grunn. Så nei, jeg brenner ingen broer. Jeg har ingen venner å miste, så jeg nøyer meg med å lukke kapitlene, jeg lukker ikke hele boken, skorpion som jeg er :)

      3





      • avatar ghostbuster says:

        Det virker definitivt som om du tviholder FOR mye på gamle vennskap og slikt ja! MEN- du er jo hunkjønn, så noe annet er vel egentlig ikke å forvente… Å ved å beholde/ “ikke lukke døren helt” for gamle forbindelser, begynner du å tenke enda mer- som gjør at du blir enda mer forvirret etc.! Det er ikke ALLE forbindelser som det er nødvendig å ta vare på, lille venn :) .





  10. avatar Hilde says:

    Jeg humrer litt av Ghostbusters kommentar. Lurte et øyeblikk på om jeg hadde litt av det samme i meg, det å foretrekke brente broer fremfor lukkede kapitler, skytte som jeg er. Jeg fant ikke et entydig svar. Det avhenger av situasjonen tenker jeg.
    Men lukkede kapitler er lukket for min del. Har aldri vært den som starter på nytt med gamle flammer eller den går i samme feilspor igjen og igjen. Jeg har jo prøvd det.

    Vemodig å lese om din avslutning av dette kapittelet… og om ditt vemod. Men samtidig, så mye spennende du har i vente. Så mange fantastiske øyeblikk som ligger foran deg.
    Jeg gleder meg til å “høre” om dem :)

    Ha et riktig godt nytt år!





    • avatar Hilde says:

      “…har litt av det samme i meg.” Ikke, hadde.
      Stavanger dialekten har skylda. Ja og jeg da, som ikke leste gjennom før jeg sendte kommentaren. Hadde jeg vært logget inn kunne jeg fikset det meeen jeg hadde selvsagt ikke logget inn 😉





      • avatar Cecilia says:

        I samme feilspor om igjen…
        Jeg tenker: Har det egentlig vært feilspor? Har det virkelig vært bortkastet? Ville jeg egentlig vært det foruten?
        Alle forhold inneholder vel både positive og negative opplevelser.

        En venn av meg har en gang sagt at en mann opplever lykken to ganger ved hver bil han eier: Den dagen han kjøper den, og den dagen han får solgt den. Jeg har vel en tendens til å se mest på det som skjer i tiden mellom kjøp og salg, den tiden man venner seg til hverandre – det er den mest spennende perioden
        …mener nå jeg.

        :)





        • avatar Hilde says:

          Nei. Alt har så absolutt ikke vært feilspor. Men de som viste seg å være det, de har jeg passet meg for å “trø opp” igjen.
          Andre ting er merket og lagret under andre ord enn feilspor 😉





  11. avatar sirenia says:

    Innom og ønsker deg godt nytt år og lykke til med nye utfordringer! :)
    Det er godt å høre at du ikke blir borte helt for da ville jeg følt det var veldig trist.
    Det er rart med det, noen stemmer trenger dypere enn andres.

    Men får vel si noe av det samme jeg sa engang i julen her,
    at det aller meste i livet kan vi ikke flytte fra,
    for det er ikke menneskene vi møter og hva de gjør som preger oss mest,
    det er måten vi tåler og takler det på.

    Ser fram til neste innlegg når det kommer!
    Til da, lev vel Cecilia :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk, Sirenia, og i lige måde!

      Det er som du sier; det er kun det fysiske vi kan forlate. Tanker, minner, det vi sitter igjen med av erfaring, det kan kan vi ikke forlate eller stenge ute. Det har allerede manifestert seg hos oss, uansett hvor langt vi reiser eller hvor hardt vi forsøker å glemme eller fortrenge det.

      Tusen takk for fine ord, og stor nyttårsklem fra Cecilia.

      1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *