Det fremmede

 

Tidligere mente forskerne at vi drømte i sort/hvitt. I dag er det akseptert å drømme i farger,
og vi som gjør det kan slutte å engste oss for å snakke om det.
_____________________

Feltet i kalenderen er markert med gult og bærer tittelen: Jul i Miami.
Det er der julen skal feires i år, i Miami, og det er et ønske som kommer fra faren til Siv. Han vil gjerne se oss alle sammen, samlet, hele familien. Han har frisknet til og kommet seg opp av sengen, egentlig tross alle odds. Siv mener det bare er viljestyrke, at han vil oppleve en siste jul med familien før han lar seg dø, og da mener han hele familien, også min familie, så han har invitert oss alle. Han ser på meg som en del av familien nå. Det har omsider sunket inn at datteren hans har valgt en livspartner av samme kjønn og at det ikke bare var et blaff, som han uttrykte det en av de første gangene jeg traff ham. Han har alltid likt meg, det er ikke det, men han var veldig klar på at datteren hans ikke var lesbisk, og at hun kom fra en tradisjonsrik og solid familie. Lesbisk?
– Nei. Hun er ikke det, og det er ikke jeg heller, og det er heller ikke sånn vi oppfatter hverandre, svarte jeg. Det hadde han åpenbart litt vanskelig for å forstå, selv om han, i hvert fall utenpå, lot til å akseptere det. Men vi måtte sove på hvert vårt rom, i hvertfall i begynnelsen – så lenge vi var under hans tak.
Det var moren til Siv som satt ting på plass. Hun plantet øynene i ham under en middag hvor han hadde forsynt seg litt vel ivrig av hvitvinen og på nytt kom til å ymte noe om det naturlige i å finne seg en livspartner av motsatt kjønn. Budskapet hennes var ikke til å misforstå: Den eneste grunnen til at han var mannen i hennes liv, var at han var mann. Hadde han vært kvinne, så hadde han vært kvinnen i hennes liv.
Og det skålte vi for, alle sammen.
Det er mye som tyder på det kommer til å bli en selsom jul.
Og mamma var selvsagt skeptisk.

– Gi meg én god grunn til å reise til Miami!
– At jeg har lyst til at vi skal feire jul sammen.
– Men det jo ikke engang vinter der!
– Tror du Jesus ble født i snøvær? Miami ligger omtrent på samme breddegrad som Betlehem.
– Jeg vet jo det. Men vi trenger da ikke reise dit av den grunn!
Logikken hennes var som vanlig uangripelig, men jeg visste at det ikke var mangelen på snø og kulde som plaget henne, og etter en liten pustepause kom det for en dag.

– Jeg liker ikke at din far skal komme og ha med seg denne… venninnen sin.
– Samboeren, mamma, og hun er veldig hyggelig. Du kommer til å like henne. De kommer ikke til å oppføre seg upassende, de har vært sammen i mange år. De er ikke turtelduer lenger.
– Jeg skjønner ikke hvorfor han absolutt må ta henne med… dessuten liker jeg ikke å fly så langt. Må man ikke ha visum også?
– Ikke nå som du har nytt pass. Vi ordner det på nettet. Vi kan gjøre det med én gang om du vil.
– Nå skal vi først ha middag. Er du snill å sette lys i… holderen?
– I holderen?
– I stearinlysholderen vel. Du vet da hvordan man gjør det?
– Lysestaken heter det, mamma.
– Jeg vet da det… jeg husket det bare ikke i farten…

Det er flere ting hun ikke lenger husker i farten. Hun leter i blant etter ord, helt enkle ord, som steketermometer og plastpose, og så konstruerer hun sine egne ord i stedet.
Samvittigheten min kommer krypende igjen. Hvordan skal hun klare seg uten meg?

Og selvfølgelig blir det debatt i hodet mitt, atter en gang. Det mumles og skumles og argumenteres i begge retninger. Jeg blir sliten av mine egne tanker, og så får jeg enda dårligere samvittighet: Hva har vel jeg å være sliten av? Jeg skaper problemer som ville vært ikke-eksisterende om jeg virkelig hadde hatt noen problemer. Problemer er bare konstruksjoner, en måte å skape balanse på, tenker jeg, for vi trenger problemene våre, uansett hvor vite, rike og vellykkede vi er. Vi trenger følelsen av å drukne, selv om vi drukner i et parfymert boblebad ved siden av et brett med årgangschampagne og kaviar – og det skiller fint lite i det lange løp om man drukner i forurenset sølevann eller i en luksuskrukke med honning. Utfallet blir i sin uunngåelighet nøyaktig det samme.
Men det hjelper ikke hvor mye jeg enn forsøker å rasjonalisere. Jeg lener meg tilbake i stolen, synker til bunns i honningkrukken og lar meg gli inn i søvnen, helt til jeg åpner øynene og ser at jeg mot alle odds fortsatt befinner meg på overflaten. Jeg trår vannet – eller honningen – som en betinget refleks – for akkurat nå er jeg umistelig for min egen art. Jeg er verdifull, og det er biologisk bestemt.

_

Det nærmer seg,
det aller meste nærmer seg i grunnen.

Det må eksistere en form for artslojalitet, tenker jeg når jeg opplever hvordan omgangskretsen min reagerer. De vil kjenne på maven min, klemme på meg og lukte på meg. Joda, jeg merker at de lukter på meg når vi klemmer; jeg hører at de trekker pusten gjennom nesen og lukter på håret mitt. Preben dytter håret mitt til side og kysser meg fort på halsen. Etterpå ser han på meg med varme i blikket, som om han er like stolt som jeg. Jeg er en mye viktigere person nå. Jeg er en hedersgjest som det skal tas spesielt hensyn til, bare fordi jeg bærer et ufødt liv i maven. Og jeg kjenner at det smitter; jeg føler meg viktig og jeg føler meg sett, på en helt ny måte. Jeg føler det som om alle forstår at naturen har satt sin lit til meg, og at det oppstår en form for kollektiv bevissthet rundt dette, slik at alle ønsker å medvirke til at jeg gjør min plikt og leverer i henhold til avtale. Jeg har fått en ny sjanse. Vi har inngått en fornyet pakt, naturen og jeg.
Jeg klarte ikke å levere som forventet forrige gang, men denne gangen er jeg eldre og mer erfaren … og jeg forstår at jeg skal jeg være forsiktigere med meg selv, og så må jeg passe på å holde meg varm…

… det er viktig å ikke fryse…

…jeg står i oppgangen utenfor døren til Carl og forsøker å ringe på. Men det kommer bare opptattsignal hver gang jeg tykker. Hvor lenge har han tenkt å være opptatt? Så forstår jeg at jeg trenger et passord for å få lov å legge igjen en beskjed. Det er dumt, for alle passordene står i dagboken min, og den ligger pakket ned i kjelleren,  fordi jeg skal flytte.
Jeg lurer på hvem han har besøk av. Noen ganger kan jeg se fremmede mennesker ringe på nede. Men jeg vet ikke hvem de besøker. De går aldri ut på balkongene slik at jeg får sett dem.
Det er kaldt… det må være hovedsikringen har gått. Nøkkelen min passer ikke i sikringsskapet. Jeg må ha kommet i feil kjeller, for jeg finner heller ikke morgenkåpen min der den pleier å henge. Det er nok fordi jeg går i bare undertøyet – det er derfor det er så kaldt.
Jeg må få gitt beskjed til Carl om at kjellerboden hans er åpen, og så må jeg sette en lapp på døren hans, så han får vite at jeg snart skal flytte… og tenk om alle dagbøkene mine er stjålet? Jeg orker ikke å skrive dem på nytt… tenk om all veden min er stjålet også?  Jo, kjellerboden er helt tom. Alt er stjålet. 

Jeg ringer på døren hans én gang til. Så ser jeg det – mørke skygger bak glasset. Det er altså der de er, de fremmede som ringer på døren.
– Det er sikkert bare noen som bøller, sier de, – du trenger ikke åpne.
Jeg prøver å la være, men det er så kaldt at jeg er nødt til å åpne øyene…

Det tar et øyeblikk før jeg forstår hvor jeg er.
Så tar jeg meg sammen, stabler meg ut av lenestolen og tenner opp i peisen, og tenker at jeg må ta meg sammen, og så husker at det var akkurat det samme jeg tenkte for noen minutter siden. Jeg bare resirkulerer tankene mine. Mennesket har visst ikke tenkt en eneste ny tanke siden senmiddelalderen. Nå har jeg ikke drukket alkohol på to måneder – montro om det er abstinens som er grunnen til at jeg har så mange merkelige drømmer for tiden?
Ved vinduet smiler jeg litt beskjemmet ned til Piken med Humleranken, ser på de nye LED-pærene som klistrer seg til de kvadratiske prydbuskene, og tenker at de står som på geledd – som propagandaplakater for okkupasjonsmakten, slik som på bildene fra krigen. På den andre siden av krysset, solid forankret i DNB’s nye bankopplevelse, svever en uvirkelig digitalhvit juleklokke over gatelegemet.
Og alt vaier i vinden.
Ringetonen fra Skype høres innestengt ut, og jeg tenker den kommer fra vesken min. Men det gjør den ikke. Jeg blir stående musestille på gulvet og lytte med åpen munn. Hvor brukte jeg iPaden sist. Aha, lenestolen, der jeg satt og sov for litt siden. Den har glidd ned i sprekken.

Det er gullungen som ringer.

– Hei, Shaya. Så koselig at du ringer.
– Yes.
– Nå er det ikke så lenge igjen til…
– Er det bare du som bestemmer?
– Hva tenker du på, Shaya?
– Om det skal bli gutt eller jente.
– Nei, det er det ikke jeg som bestemmer. Det er allerede bestemt.
– Ååå! Du vet hva jeg mener!
– Men jeg aner ikke hva det blir, Shaya, og jeg har ikke lyst til å vite det heller.
– Men er det bare du som bestemmer det? Du trenger ikke å vite det selv om vi andre vet det. Det har Siv sagt.
– Men er det ikke litt spennende å ikke vite? Hvis du vet så blir det jo ingen overraskelse.
– Det gjør det vel!
– Ikke hvis du allerede vet det. Det skjønner du vel?
– Ååå! Nå gjør du det igjen!
– Hva da?
– Later som!
– Hva da? Hva er det jeg later som nå, Shaya?
– Som om du ikke forstår noe som helst!
– Hør på meg Shaya. Før du ble født, var det heller ingen som visste at du skulle bli jente. Vi ville ikke vite det. Og så ble vi overrasket da det var deg.
– Det var bare du som ikke visste det.
– Hvorfor sier du det? Har Siv sagt det?
– Yes.
– Hm. Men er det så viktig å vite det da?
– Yes.
– Hvorfor det?
– Det vil jeg ikke si.

Nei da så…

Vinden har visst løyet litt. Jeg tar sjansen på å åpne balkongdøren, og tusler ut for å rydde opp. Det er en blomsterkasse som har slitt seg, det gamle metall-askebegeret med rødfalmet Cinzanoreklame ligger opp-ned på gulvet, en plaststol har veltet, og jord og vissent løv har lagt seg som en stripe inntil veggen. Jeg bruker en avis som spade og får puttet det meste i en plastpose. Resten kommer regnet til å ta seg av. Snøen som skulle komme har uteblitt, både dessverre og heldigvis. Jeg er fortsatt så barnslig at jeg kan fryde meg over at det snør, men samtidig voksen nok til å øyne de praktiske problemene.
Etterpå går jeg på badet og vasker hendene, vandrer litt rastløst mellom rommene og kikker i skapene, under sengene, i skuffene – sjekker at det ikke ligger igjen noe jeg har glemt å pakke. Men jeg har allerede sjekket flere ganger og finner selvsagt ingen ting. Jeg savner pianoet mitt, musikkanlegget og de store dataskjermene. Nå har jeg bare en macbook å jobbe på. Bare en macbook? Har jeg glemt hvor stolt jeg var da jeg fikk min første? Jeg gikk på café for å skrive dagbok, og satt der i timevis med en kopp kaffe, bare for at alle skulle se hvor flott laptop jeg hadde. Og nå er det plutselig “bare”? Det finnes navn på sånne som meg.

Jeg kobler iPaden til kjøkkenradioen og spiller noe musikk som Carl laget da han var i USA. Det er klassisk musikk, vakkert, men helt uten overraskelser. Har han sluttet å utfordre seg selv? Det er kanskje det vi gjør etter hvert, slutter å utfordre oss selv når vi egentlig burde intensivere det. Jeg har allerede begynt å bli forutsigelig selv. “Se det. Du er i ferd med å finne din egen stil,” sier pappa, og tror det er en kompliment.

Jeg husker Carl ville lære meg å lage musikk en kveld vi hadde drukket litt og han lot meg få høre noen ting han hadde laget. Og så ville han vise meg hvordan han jobbet. Det virket så enkelt når han gjorde det.
Hemmeligheten ved alt kreativt arbeid er å hensette seg i en tilstand, sa han, – man må bare late som om man kan det, akkurat som vi gjorde da vi var barn.
Min første leksjon: Kreativitet er evnen til å leke, parret med ønsket om ta leken til et nytt nivå. Lat som om du kan det. Lek, og se hva som skjer.
Kanskje det er helt feil at vi må våkne hvis vi vil realisere drømmene våre?
Etterpå snakket han om inspirasjon, som jeg var en av studentene hans.
– Alle stjeler fra alle. Jeg kaller det research, men det går egentlig ut på ett. Det er det alle gjør. Vi henter inspirasjon fra ting vi liker, og så leker vi litt med det. Og så har vi plutselig skapt noe som er vårt eget, akkurat som når du improviserer på piano. Hemmeligheten er bare å ta vare på det vi syns er fint. Alle kan lage musikk, hvis de har evnen til å lytte. Alle kan egentlig skape akkurat hva de vil, hvis de bare lærer seg teknikken. Hvorfor tror du kunstmalere øver seg på å kopiere Van Gogh og Da Vinci? Det er for å lære, ikke sant? Det er sånn vi lærer å komponere også. Vi lager pastisjer over Ravels Bolero, kopierer violinstemmene til Sibelius og arrangementene til Duke Ellington… i det hele tatt, det handler bare om å lære, uansett hvilken sjanger eller kunstform man velger.
– Så vi bare kopierer andre, mener du?
– Selvfølgelig. Alt vi skaper består av kjente elementer. Det er måten vi setter det sammen på som avslører oss, det er det som avslører om vi har god smak.
– Har jeg god smak, syns du?
– Det vet jeg jo ikke ennå. Lag noe du liker, så får vi se…

Klokken er halv ni, og nervøsiteten begynner for alvor å melde seg. Jeg lurer på hvordan Carl vil reagere. På en måte har han et eierforhold til meg, og på en måte jeg ikke er i stand til å forklare, har jeg alltid akseptert at han eier meg litt. Jeg har tenkt over om jeg helt bevisst har latt være å ta kontakt med ham i det siste, fordi jeg har valgt å utsette det. Jeg har hatt litt av den samme følelsen som når jeg ringer tannlegen min og sier jeg dessverre ikke kan komme som avtalt fordi jeg skal reise bort – en følelse av lettelse, selv om jeg vet at det kun er midlertidig.
Jeg finner lysestaken som Shaya og jeg kjøpte på brukthandel, setter den på kjøkkenbordet og tar noen skritt tilbake. Jeg trenger noen te-lys i vindusposten, tenker jeg, og så trenger jeg julestjernen jeg har på skrivebordet. Det bør alltid finnes et rødt punkt i rommet, det har jeg lært.
Etterpå står jeg i døren og ser inn på kjøkkenet og forsøker å late som om jeg ser det for første gang, som om jeg er en gjest som kommer på besøk.  Jo, det ser ganske koselig ut. 
Ideelt sett sett skal man ankomme et rom i samme akse som utsikten“, fortalte arkitekten meg da vi så på planene for oppussingen. Han ville gjerne rive en vegg, slå sammen kjøkkenet og spisestuen og flytte noen dører for å “lage et allrom med åpne flater og følelsen av luft og space “, og så ville han ha spisebordet på langs foran vinduene.
– Nei. Det blir sikkert visuelt flott, men jeg vil ikke sitte med ryggen mot vinduet, og jeg vil helst ikke sitte med ryggen mot døren heller, sa jeg.
– Så du er en huleboer altså?

Jeg ser på klokken. Snart ni. Fortsatt en halv time igjen.

Da jeg traff Carl helt tilfeldig i Majorstukrysset, hadde jeg i grunnen ingen unnskyldning klar da han spurte om jeg hadde lyst til å komme innom for et glass vin litt senere på kvelden. Jeg tenkte fort. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke så lyst til å besøke ham. Jeg hadde mer lyst til at han skulle komme til meg, uten at jeg hadde noen rasjonell forklaring på hvorfor. Jeg lokket ham med at jeg hadde en del brennevin jeg trengte å bli kvitt.
– Kan ikke du heller komme til meg, så kan du få med deg innholdet i barskapet mitt. Jeg orker ikke å drasse med meg en haug med halvfulle flasker til Danmark.
Det virket. Nordmenn sier sjelden nei takk til gratis børst.
– Hehe. Du har jo litt av hvert i barskapet ditt.
– Ikke sant? Og mens jeg husker det, jeg har bassen din fortsatt. Du vil sikkert ha den tilbake.
– Spiller du på den?
– Ja. Hver dag, mens jeg venter på at ting skal rendres og sånn, eller når jeg tenker.
– Den tenkende bassist? Neida, det er sikkert en fin måte å øve på… men da stikker jeg innom senere. Rundt halv ti? Skal jeg ta med noe?
– Helst ikke. Kanskje en bærepose?

Det viste seg at det var en god del mer enn en fem-seks flasker. Det ble tilsammen søtten flasker, inklusive rester av likører og portvin. Jeg tenkte han fikk velge selv hva han ville ha. Kanskje han vil ha sigarene også? Det er noe med menn og sigarer…

 

By the way –
you may kiss the bride.

Igjen går jeg fra rom til rom, hører lyden av skrittene mine – myke lærsåler mot hard parkett. Man setter ikke spor når man går på hardt underlag, tenker jeg, det er derfor det ikke finnes noen stier etter meg her inne. Kan man virkelig bo et sted i så mange år uten å etterlate seg et eneste avtrykk, eller er det bare det at jeg ikke ser dem?
Når jeg bor på hotell kan jeg i blant ligge i sengen og se opp i taket, og tenke på hvor mange som har ligget akkurat der og sett opp på akkurat det samme taket. Hvor mange kvinner har ligget akkurat her og fått orgasme, eller forsøkt å få orgasme… Og så har de sett opp opp i taket etterpå – kanskje fornøyde, kanskje litt misfornøyde – eller kanskje fullstendig likeglade? Kanskje har et barn blitt unnfanget i denne sengen – et kjærlighetsbarn kanskje – eller et barn som ikke har vært ønsket – et lite liv som har blitt skrapet ut og kastet – et uønsket biprodukt.
Ville jeg tatt abort frivillig? Ja, om jeg hadde blitt voldtatt. Da ville jeg definitivt tatt abort. Jeg vil ikke frivillig sette en potensiell voldtektsmann til verden.
Senere kan jeg gå på badet og se meg selv i speilet, og tenke at det egentlig er like greit at jeg ikke møter blikket til alle dem som har speilet seg før meg.
Jeg merker at det fortsatt er mye av barnetroen min som sitter igjen hos meg, akkurat som hos pappa. Det strider mot hans overbevisning å gifte seg på nytt. I følge kirken er han fortsatt gift med min mor, selv om de har vært separert i over femten år.
Uanset hvad der sker, i gode som i onde dage.

– By the way… you may kiss the bride.
Jeg må smile litt når jeg leser dagboken min.

Det var ingen seremoni rundt det da Siv fridde til meg. Hun gikk ikke ned i knestående og holdt frem en rød rose mens hun famlet etter forlovelsesringene i jakkelommen.
Jeg satt og skrev dagbok da hun kom opp bak meg og la hendene på skuldrene mine.
– Hva skriver du? spurte hun.
– Jeg skriver om Shaya… om hvor glad jeg er for at jeg får lov til å ha henne.
– Dere har alltid hatt noe spesielt sammen dere to… helt siden hun var nyfødt.
– Mm… vi har det.
– Hun stoler på deg.
– Ja, og det er et stort ansvar.
– Ikke større enn at du takler det.
– Nei, jeg liker det faktisk. Men det vet du.
– Mm.
Jeg kjente hendene hennes gli nedover de nakne armene mine, helt ned til hendene mine.

Hun var både forsiktig og bestemt på samme tid, da hun løftet hendene mine fra tastaturet og dreide meg rundt på kontorstolen til jeg ble sittende med ansiktet mot henne.
– Elsker du meg? spurte hun lavt.
Jeg så på øynene hennes. Blikket mitt vandret frem og tilbake mellom øynene hennes, og jeg sammenlignet øyeblikket med de andre øyeblikkene – med de andre gangene jeg hadde sett et annet menneske inn i øynene og tenkt på om jeg virkelig elsket.
Hadde hun spurt meg mens vi lå i sengen – mens vi hadde sex – eller rett etterpå, så hadde jeg svart ja helt automatisk. Hva med nå, nå som det var flere timer siden vi hadde ligget i sengen sammen?
“Det er grenser for hvor lenge man kan utsette å svare på et slikt spørsmål før det oppstår en pinlig taushet”, har jeg skrevet at jeg tenkte, og at jeg la albuene på armlenet på stolen og hvilte hodet mot hendene da jeg svarte.
– Trenger du å spørre meg om det?
Hun svarte ikke. Bare så på meg.

– Ja! sa jeg alvorlig.
Skal vi gifte oss? Vil du gifte deg med meg, Siss?
– Hvis det er på ordentlig.

På ordentlig? Hva mente jeg egentlig med det? For alltid? Det var slik hun forstod det. Det er slik vi fortsatt forstår det.
– By the way, you may kiss the bride.
Vigselsmannen var vel i godlune den dagen, eller så syns han det var en morsom replikk. Han så ikke på noen av oss da han sa det.
Vi fulgte oppfordringen hans, men det så han heller ikke, for han hadde allerede dukket ned i dokumentene sine for å forberede neste sermoni.
– Next!
_

Noen vil inn
men jeg hører dem ikke.

Uten å tenke, har jeg stengt meg inne i min egen verden, avsondret meg selv fra virkeligheten og søkt tilflukt bak støy-avvisende hodetelefoner. Så ser jeg plutselig at det lyser i displayet på mobilen. Det er en melding, fra Carl.
“Er du ikke hjemme? Jeg står utenfor og ringer på.”
Smart, Cecilia, virkelig smart å sitte og skrive med head-set når du venter gjester.
Han er heldigvis fortsatt utenfor døren når jeg ringer tilbake.
– Sorry. Jeg hørte ikke at du ringte.
– Jeg tenkte meg det. Skal du ikke åpne? Det er kaldt.
– Sorry. Det er åpent nå. Bare kom opp.

Vi klemmer. Utveksler selvfølgeligheter, okker oss over hvor lenge det er siden sist, og klemmer en gang til. Jeg trykker underlivet mot ham, men så blir jeg flau og trekker meg vekk, tar ham med inn på biblioteket og viser han barskapet, sier han kan velge hva han vil ha. Han misforstår og tror jeg mener hva han vil ha å drikke, velger en flaske Laphroaig cask strength, og sier at den er akkurat passende sterk. Jeg ler og sier han bare må ta alt sammen, at jeg ikke vil dra med meg en haug med halvfulle flasker når jeg flytter. Han ser på meg og spør når jeg skal flytte, om jeg ikke burde vente litt med å tømme barskapet.
– Jeg har sluttet å drikke.
– Fullstendig?
– Mm. Helt fullstendig. Bare ta alt sammen. Vil du ha en sigar? Du kan ta alle.

Jeg har vondt i maven. Vi setter oss på kjøkkenet, på våre vante plasser, på hver vår side av bordet, slik vi har sittet så mange ganger før. Jeg har satt frem glass og askebeger, to vannglass, en mugge med kaldt vann, samt et whiskyglass til ham. Det står på plassen hans, der han alltid pleier å sette seg, på den plassen Shaya sitter på når Carl ikke er her, på den plassen jeg alltid sitter på når Siv er her. Det er et slags naturlig hierarki, en rangsordning, en form for stilltiende overenskomst om hvem som skal sitte hvor. Det var antagelig derfor jeg ville at han skulle komme til meg, tenker jeg, så vi ikke ble sittende feil. Her, hjemme hos meg selv, er jeg husets fungerende overhode, og jeg har en proklamasjon å komme med.
Jeg lurer på om han legger merke til at jeg har pyntet bordet, sier han bare må røyke, at det ikke spiller noen rolle om han røyker inne nå som Shaya er i Miami, og så sier jeg at jeg kanskje kommer til å ta en sigarett selv. Han velger en sigar fra humidoren, ruller den fort mellom fingrene, smiler og justerer flammen opp på den slitte Dunhill-lighteren som han alltid har med seg. Så tenner han sigaren, omhyggelig og lenge, og jeg tenker at han vet hva jeg har tenkt å si, men at han vil utsette det, han også, akkurat som meg – i det lengste. Han blåser røyken sakte ut, og ser smilende på meg.
– Mmm… du vet at alle ekte kubanske sigarer er rullet mellom en jomfrus lår?
– Det er jo derfor menn slikker på dem, er det ikke?
– Hehe.
– Har du noen gang vært sammen med en jomfru?
– Bare stjernetegnet. Jeg har aldri deflorert noen, om det er det du mener.
– Skulle du gjerne gjort det?
– Nei… det har aldri vært noen drøm.
– Hvordan er det egentlig, jeg mener, tenker dere noen gang på om vi er… altså om vi akkurat har ligget med en annen mann før dere…
– Om jeg tenker på det? Nei.
– Syns du ikke det er litt ekkelt å tenke på?
– Nå gir du meg bilder jeg ikke vil ha.
– Sorry. Du har aldri opplevd det med meg, bare for å ha sagt det.
– Det er jo betryggende.
Han kobler iPhonen sin til kjøkkenradioen og vi hører på David Bowie. Han forteller at han har måtte tvinge seg selv til å like David Bowie, fordi han en gang ble forferdelig bilsyk mens han hørte på Ziggy Stardust. Vi ler sammen, for første gang i kveld. Jeg lurer på om jeg skal fortelle det nå, mens vi fortsatt har latteren i oss, og så får jeg helt plutselig den åpningen jeg trenger, når han spør hvor lenge jeg har tenkt å være på vannvogna.
– Det kommer helt an på. Til jeg har sluttet å amme, tenker jeg.
Han smiler fort og ser ned i bordet, dreier vannglasset en kvart omdreining og slipper det, som om han skrur på en bryter.
– Gratulerer.
Jeg klarer ikke å lese noe i øynene hans.
– Takk. Jeg håper du mener det.
– Hvorfor skulle jeg ikke det?
– Jeg vet ikke… jeg er bare litt usikker på alt for tiden.
– Jeg mener det, virkelig, jeg er veldig glad på dine vegne. Dette har du fortjent.
Jeg smiler, og han smiler tilbake. Det som noe slipper taket mens vi ser på hverandre. Jeg føler meg vektløs.
– Jeg har vært så nervøs… jeg kunne ikke vente lenger… det… jeg kunne bare ikke vente lenger… jeg vet ikke hvorfor jeg har vært så nervøs…
Jeg stotrer og gjentar meg selv. Og så kommer tårene.
– Unnskyld… det går snart over.
– Det er da ikke noe å være lei seg for?
– Neida. Jeg er ikke lei meg. Jeg er bare glad. Er du sulten?
Jeg aner ikke hvorfor jeg spør, for jeg har jo ingen ting å by på, men han nikker og sier det kunne vært godt med litt nattmat.
– Jeg har noen frosne kyllinglår…
Jeg smiler gjennom tårene og sier at det vil ta litt tid. Jeg har lyst til at han skal bli… lenge.
– Jeg har all verdens tid.
– Så bra… da lager jeg noe da.

The last supper.
Jeg får bildet i hodet. Kanskje det er siste gangen vi spiser sammen? Jeg vil ikke tenke på det.

– Du kjenner ikke noen som kunne tenke seg å bo her?
– Hehe. Det gjør jeg nok, men jeg kjenner ingen som har råd til det.
– Det trenger ikke bli så dyrt. Vi vil heller ha noen som…
Jeg vet hva jeg har lyst til å si, at jeg vil ha noen han kjenner, så vi har en rent praktisk grunn til å holde kontakten med hverandre, og da blir han samtidig litt ansvarlig. Jeg vet hvordan det blir når jeg flytter, jeg kommer til å glemme. Jeg kjenner meg selv. Jeg har flyttet før, og jeg glemmer Norge bare jeg reiser til Miami noen uker. Han tar frem sigarettpakken, og jeg får en plutselig lyst til å røyke.
– Får jeg også en sigg?
– Så mange du vil.
– Hvis du kjenner noen, så kan de bare gi oss et tilbud.
Det er bare et slag i luften. Jeg vet det. Men allikevel…

Vannmuggen er tom. Jeg lar vannet renne mens jeg automatisk teller til søtten. Det tar akkurat søtten sekunder før vannet er ordentlig kaldt, før det har kommet opp fra rørene som ligger langt nede under bakken, slikt lærer man seg. I skapet finner jeg en pose med saus – Toro kyllingsaus Bretagne – en saus min mor ville rynket på nesen av.
Jeg har ikke lyst til å flytte, ikke når jeg ser Carl sitte ved kjøkkenbordet. Jeg vil ikke miste ham.
– Hva gjør du for tiden? Det er ganske lenge siden vi har snakket sammen.
– Så lite som mulig, egentlig. Kan jeg ta en whisky til uten at det plager deg?
– Hvorfor skulle det plage meg? Bare drikk whisky til å dåner for min del. Jeg har puttet deg i seng før.
– Noen ganger er du virkelig over evne søt.
– Jeg har mine øyeblikk.

Nattmat. Spicy kyllinglår a la Bretagne, med ekstra fløte, hvitløk, parmesan og pasta nummer 5.
– Jeg kan åpne en flaske rødvin, men da må du enten drikker hele, eller ta med deg resten hjem.
– Da foretrekker jeg det siste alternativet. Det skader ikke med et lite glass vin selv om du er gravid?
Selvfølgelig har jeg lyst på et glass vin. Jeg har så lyst på et glass vin at det nesten gjør meg litt euforisk å nekte meg selv det. Men jeg har bestemt meg. Jeg vet at jeg har tilbøyeligheter til å drikke for mye, altfor store tilbøyeligheter. Ett glass, og så ett til. Og ett til kan da ikke gjøre noe fra eller til. Jeg må telle for å bevare kontrollen.
– Jeg har sluttet å drikke. Det er litt stusselig å få et hjerneskadet barn.
– Det tror jeg er overdrevet.
– Jeg tar ikke sjansen. Du kjenner jo meg. Jeg har alltid vært litt feig.
– Hah!

En gang for hundre år siden, eller kanskje det var i steinalderen, løp jeg naken gjennom Slottsparken for en halv flaske Smirnoff. En annen gang stod jeg naken på skateboard – og havnet i en hekk – i fylla selvfølgelig. Naboen syns ikke det var det miste morsomt, og truet med å fortelle det til foreldrene mine. Jeg bare lo og sa at det måtte hun da så gjerne gjøre… men hun gjorde det aldri. Da jeg fortalte det til mamma mange år senere, trakk hun faktisk på smilebåndet. Men det var før hun fikk slag. Hun forandret seg etter det. Hun ble tyve år eldre i løpet av et halvt år. Det kan jo skje med meg også, at jeg får slag tidlig. Sånt kan være arvelig.

– Carl, helt alvorlig. Kan jeg spørre deg om noe, en slags tjeneste?
– Det ante meg at du hadde en baktanke.
– Det er ingen baktanke, men det er noe jeg har tenkt på. Du må bare si nei.
– Først må jeg få vite hva det er.
– Vil du være gudfar?
– Gudfar? Du mener den som bærer ungen til dåpen?
– Nei. Jeg mener gudfar i en utvidet forståelse, at du vil være et holdepunkt, en ansvarlig voksenperson, dersom jeg skulle falle fra. Det er et stort ansvar. Du må godt tenke på det før du svarer.
– Tror du ikke jeg er litt for gammel til det?
– Da ville jeg aldri spurt! Jeg vil ha en mann jeg stoler på. En som… jeg vil bare vite at det finnes noen som bryr seg. Og du blir ikke alene om det.
– Nå viser du meg en tillit jeg ikke helt vet om jeg fortjener. Hvem deler jeg æren med?
– Alice. Hun sa ja uten å nøle.
– Hun er jo betraktelig yngre…
– Det har ikke noe med alder å gjøre, Carl, og det har heller ikke noe med kristendom eller tro å gjøre. Jeg vet hvor du står, både du og Alice. Jeg har ikke tenkt å påtvinge barnet mitt noen religion, og det skal ikke du heller. Men du skal være tilgjengelig, kunne ta et ansvar og være en… mentor. Jeg vet det er mye å be om, men jeg vet også at du er i stand til det.
– Hvis jeg lever så.
– Du lever lenge nok, Carl. Ukrutt forgår ikke så lett.
– Hehe. Jo, jeg skal vel alltids klare å holde meg i live en stund til.
– Og det økonomiske trenger du ikke bekymre deg om. Det skal ikke koste deg noe.
– Jeg tenkte ikke akkurat i de baner.
– Jeg vet det. Jeg ville bare nevne det. Ikke som noen motivasjon, men jeg vet jo ingen ting om… du har aldri sagt noe… og jeg vil i grunnen ikke vite det heller.
– Jeg overlever. Er dette noe du har snakket med Siv om?
– Det er ingen tradisjon med faddere i hennes familie.
– Det er kanskje en katolsk skikk, mer enn en protestantisk?
– Jeg tror ikke den er spesielt katolsk. Moren til Alice var min gudmor. Det fikk jeg ikke vite før jeg var femten, rett før hun døde. Det var mammas idé, det vet jeg, og mamma er ikke katolikk, ikke egentlig. Men glem dette med religion. Tro er bare tro, selv om det er en tro jeg ikke vil slippe. Det blir tomt om jeg slipper den, og jeg vil ikke ha den tomheten. Jeg vil at hele universet skal ta vare på meg, og det er det jeg tror det gjør. Gud og jeg er faktisk bedre venner nå enn vi noen gang har vært. Du må bare le…
– Jeg ler ikke, jeg bare smiler. I grunnen misunner jeg deg litt. Jeg kjenner fortsatt tomheten etter at foreldrene mine ble borte.
– De ble ikke borte, Carl, de bare døde. De lever i alle øyeblikkene du husker.
– Jo, du har vel rett i det. Men man blir fort litt alene med seg selv når alle de faste holdepunktene forsvinner. Det er der jeg misunner dere litt, dere som tror på det evige.
– Du har jo alltids samfunnet å lene deg til. Du får heller tro på NAV da.
– Hehe.

_

Jeg ser ham fra vinduet, bærende på fire bæreposer med halvfulle flasker. Han går lett og ubesværet over fotgjengerfeltet, på rødt lys. Bra. Menn skal gå på rødt. En ordentlig mann lar ikke en lyspære styret livet hans.
Så åpner han døren og går inn. Jeg ser at lysene i oppgangen tennes i hver etasje etter hvert som han går opp trappen, akkurat som de gjør her. Jeg tenker at han i grunnen representerer alt jeg verdsetter ved en mann… jeg ble bare født for sent… tyve år for sent.

Så slukkes lysene i oppgangen, ett etter ett…
og utenfor går to fremmede mennesker sakte forbi.

_

_____

 

13
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Minneboken, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

29 Responses to Det fremmede

  1. avatar eMTe says:

    Takk Cecilia. Dette er noko av det beste eg har lest av deg. Akkurat no sit eg med tårer på mitt kinn og gråten i halsen. Olav Thon tyt om eit eller anna på tv og vifteovnen min durar i veg, det har gått frå vind og varmegrader i går til stille og kulde i dag. Når eg las, la eg ikkje merke til noko anna enn orda dine. Eg var her, med dine tankar blanda med mine tankar og erfaringar.

    Å bære eit barn under bringa. Det er stort. Eg var ung. Dei små undera har blitt flotte unge menn. Livet endrar seg. Juler kan by på utfordringar.
    “Mamma eg trur du vil like henne bedre enn ho som var før” fekk eg vite i går. Det er godt å vite. Har no litt titru til ex også då, men er glad for at denne jula blir utan ho.

    “Problemer er bare konstruksjoner, en måte å skape balanse på, tenker jeg, for vi trenger problemene våre” Ja, vi treng dei, problema, utfordringane, for å utvikle oss. Ha noko å strekke oss etter. Men av og til kan det kjennast ut som om dei sluker oss. Det er kjipt.

    Når eg les om Carl her kjenner eg at eg har sakna han. Forstår at han har vore ein viktig person i ditt liv.

    Svanger. Jul.Barnefødsel.Under.The last supper. Påskemåltidet. Tvil og tru. Barn. Foreldre.Livets sirkel.

    God adventstid og velsigna jul til deg og dine.
    Marieklem

    3





    • avatar Cecilia says:

      Veldig hyggelig kommentar, Marie.
      Det var jo litt uhøflig av meg å legge ut et innlegg og så bare stikke av til Køben og bli borte, uten å svare på kommentarer. Sorry.

      Det er vel så som så med forholdet til eks-ers nye flammer, og gamle også, for den saks skyld, det har jeg fått erfare. Men det var allikevel litt overraskende at det fortsatt fantes så sterke følelser rundt dette etter mer enn femten års separasjon.

      Takk for fin kommentar og gode ønsker – og i lige måde.
      Klem fra Cecilia.





      • avatar eMTe says:

        Ikkje uhøflig i det heile, du må no få reise :)

        Angåande ex-ar. Som oftast er ein to om det, å bli ex ,og det har sine ulike grunnar. Godt er det å kjenne at ex er ex. Nye inn i ex-ars liv er heilt ok det, i kvardagen merkar ein heller ingenting av det. Utfordringane, iallefall for meg,i tankane, er å skulle vere saman med ein ex nye over timar. Kanskje fordi eg ikkje får tid til å bli kjent med ny…, det blir kunstige møter ?
        Høgtidsstunder og høgtider kallar fram minner og kjensler. Kanskje er det vemodet over å stå aleine som blir sterkt..





  2. avatar eMTe says:

    pst,når eg er inne her med deg ser eg at i linja med tegnet W og Veikrysset på venstre side og Howdy , eMTe på høgreside har du noko som eg ikkje ser med andre. Mellom w og veikryss har du ei lita “boks” med piltast til venstre, piltast til høgre og ein “knapp” mellom der som kan flyttast, til ingen nytte for meg :) Og før Howdy ei prateboble som når eg trykker på den står”Notifications”. Kva er dette? Kva kan det nyttast til ? :)





    • avatar Breiflabben says:

      Mellom W ogVeikrysset har vi en “boks” med My sites hvoe jeg har “The Joueneyman” som er min blogg her. Jeg har en annen WordPressblogg hvor “A Taaste of Honey”, “JuleFlabbenderen” og “Smak og Behag” dukker opp. De er overført fra VGB.
      Det er bare et stort felt mellom Veikrysset og Howdy, Breiflabben. Det andre du nevner er sikkert noe du som ikke har “en Site” har.
      Vet ikke hva dine “ting” er.
      Ble du klokere?





    • avatar Cecilia says:

      Antagelig skyldes dette at jeg har en blogg til, og at jeg har koblet dem sammen gjennom jetpack – mest for å samle statistikk og slikt under samme fane. Den andre bloggen har kun faglig interesse, og det er så godt som null aktivitet det nå. Det eneste jeg bruker den til er å kladde innlegg. Det er litt utrygt å jobbe med lange innlegg på BH, fordi man risikerer å bli logget ut automatisk mens men jobber, og da mister man alle forandringene som ikke er savet. Det skjer aldri på den andre bloggen. Der dukker det bare opp ett nytt vindu med beskjed om at man er utlogget, og så kan man bare logge seg på igjen og fortsette der man slapp.

      Jepp…





  3. naturglede naturglede says:

    Ja sånn går det når jeg åpner din blogg. 😀 Jeg blir sittende å lese til sist slutt og tenke. 😆 Dine ord fanger. Håper virkelig du kan holde kontakt med Carl? Man behøver ikke “miste” hverandre selv om man ikke bor nær lenger. Ønsker deg lykke til med julefeiringen din. :)





  4. avatar jojja says:

    Ble så grepet av teksten.. Men klarer ikke formulere noen tanker akkurat nå..

    Klemm





  5. avatar Hilde says:

    Hvor begynne…
    Jeg liker denne teksten Cecilia og tenkte først at dette vil jeg kommentere, så litt lengre inn i teksten, dette også.
    Etter å ha lest ferdig er det så mange tanker tenkt og følelser jeg har kjent på underveis, at det blir vanskelig å kommentere bare enkelte ting. Så da får jeg holde meg til det at jeg virkelig liker denne teksten. At jeg håper du og Carl holder kontakten, dere kommer sikkert til å savne hverandre om ikke. Og jeg, jeg kommer til å savne å lese om deres samtaler og utveksling av tanker.

    De som lever i en verden med mer “vin og honning” … De har bare finere tepper å gå i sirkel på når de bekymret.
    Det er nå min tanke :)

    3





    • avatar Cecilia says:

      Vi får se hvor lenge jeg blir. Uværet i Danmark har skapt litt forsinkelser, kan man si, ettersom deler taket bare hadde plast og ingen takstein, så det har lekket litt og blitt litt krangling med takstmann og slikt…og da stopper ting opp. Men pytt, jeg holder ut å vente litt, og tar det faktisk med stoisk ro. Gleder meg til å reise til Miami og varmen.

      Man blir ikke lykkeligere av vin og honning – det skal være helt sikkert.
      Tusen takk for flott kommentar :)





  6. avatar Breiflabben says:

    Jeg drømmer sikkert i sort hvitt Cecilia, men at de er fargerike tviler jeg ikke på :-)
    Ellers så har vel Marie sagt det som bør sies. Ja, og Hilde selvfølgelig :-)





  7. avatar sirenia says:

    Takk for en god stund foran pc`en en fredagsettermiddag før jul,
    jeg burde skulle osv stått på til jul men gjør det ikke,
    neste år så, når lillefamilien vår blir utvidet med en ekstra :)
    Det er jo i grunnen veldig mye for barna vi steller mye før jul?

    Som de andre her, koste jeg meg kanskje ekstra i dag,
    kanskje er det noe med svanger, jul, gode relasjoner og en framtid som blir ny?
    Julen for meg byr på både melankoli og sentimentalitet, blir både sippete og emosjonell, blanding av minner, savn, tristhet og mye mye vedmod.

    Sorry, mitt eget kom i veien, gleder meg stort over både ditt og vårt mirakel som er underveis. Det er noe eget med svangre noen skinner det rent av, de er aldri så vakre som under svangerskap, blussende og innadvendte. Tror kanskje behovet for andre å være nær, er å ta del, være nær det, bli litt forført av alvoret kanskje?

    Ellers håper jeg du klarer å holde mye kontakt med Carl, tror han er viktig for deg. Trenger forresten alder ha så mye å si? Er det ikke bedre med få gode år enn mange passe? Da tenker jeg både på gode venner, ektefelle og forelder :)

    Som jeg kanskje har sagt, så var min far på sjøen og fraværende mesteparten av barndommen, og døde før jeg var 30 år. Allikevel er det han som har betydd mest for dannelse av både personlighet, identitet og verdier.

    Jaja, kos dere i julen! Det blir sikkert norske juler etter hvert, kanskje idylliske høyfjellsjuler også :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Det er så mye vi føler vi burde.
      Jeg liker at du byr på deg selv, og føler langt fra at ditt eget kommer i veien, heller tvert imot. Jeg liker godt at vi bruker hverandres kommentarfelt til å fortelle om egne relevante opplevelser og følelser.
      Jeg har mange minner om julen hjemme da jeg var liten, og melankolien og vemodet ligger ikke langt unna hos meg heller i nostalgiske øyeblikk. Jeg hadde en gang to brødre, om du husker det, og jeg husker hvordan de rottet seg sammen og ertet meg da jeg klippet og flettet mikrojulekurver med kun plass til én rosin eller én hasselnøtt i hver, etter at jeg endelig hadde fått briller og plutselig kunne se som en ørn.

      Carl er viktig for meg, definitivt, og jeg forstår bare bedre og bedre hvor mye han har betydd for meg når jeg ser hvor ofte jeg har omtalt ham i dagboken og på bloggen min. Han er en tvers igjennom snill mann, og ikke bare mot meg, mot Shaya, mot Siv, mot mamma… mot alle. Jeg tror aldri jeg har hørt ham si et stygt ord om noen.
      Jeg tillater ikke at han forsvinner fra livet mitt.

      Tusen takk for flott kommentar, og alle gode ønsker tilbake, Sirenia.
      Jeg er oppriktig lei meg for de stygge tingene jeg skrev til deg i min unge uvitenhet for en evighet siden. Men det har du vel forstått.
      Unnskyld.

      Klem fra Cecilia :)

      1





      • avatar sirenia says:

        Evighet siden ja, sommeren 06? Det skjedde så mye rart da og jeg har for lengst glemt det.
        For det første var jeg totalt grønn når det gjeldt data, visste ikke hva link var engang, ble bare forvirret tror jeg da jeg fulgte en og så hva som sto der.
        For det andre så var det så hinsides virkeligheten at jeg bare ristet på hodet, jeg visste hvem jeg var.
        For det tredje, passet det betydelig mer på personer jeg har stiftet nær kontakt med, så jeg var heller offer for det og er det ennå delvis.
        Greit å få det ut av verden, visste ikke sikkert om det var deg, unnskyldning mottatt og tilgivelse gitt :)
        Klem fra meg :)





  8. avatar Breiflabben says:

    “By the way, you may kiss the bride.” :-)

    En “jomfruelig” cigar hadde smakt godt altså :-)

    Jeg visste det var noe jeg måtte nevne fra innlegget

    3





  9. For meg er det som omtrent alltid umulig å kommentere hos deg…Men jeg leste… og la igjen en tommel 😉





    • avatar Cecilia says:

      Jeg må bare takke, både for at du leser, for tommel og for kommentar.
      Tusen takk :)





      • Jeg burde jo sagt at du skriver fint da, (for det gjør du!) det er jo ikke umulig å si;)
        …og så likte jeg det der med at alle stjeler fra alle, men kaller det research. Jeg føler meg som en kjeltring noen ganger, så det var beroligende.
        Og aller øverst står det noe som er veldig beroligende for meg; En gang var jeg med på å kverke en fyr, for deretter å bli kvitt liket ved å stappe det ned i en søpledunk. Noe som var helt i orden så lenge man ikke ble tatt på fersken. Søplebilen kom selvfølgelig før vi var ordentlig ferdige, en stor RØD trailer, det har jeg aldri vært i tvil om. Du store min som vi løp for å komme unna….og heretter behøver jeg ikke være i tvil om at det var en drøm heller! 😉

        …så var det ikke umulig likevel da! 😉

        2





  10. avatar geitost says:

    Siden ditt forrige innlegg, følte jeg at jeg sto et sted mellom feighet og dårlig samvittighet ved tanken at jeg hadde ikke skrevet noe om det forutsigbare tapet av faren til Siv.
    Det er alltid enklere å bare vende seg bort fra seriøse emner og benekte deres alvor med å tenke at man vil kanskje ha andre anledninger senere.
    Eller finne seg en god unnskyldning, “jeg er ikke dyktig nok i norsk for å finne de riktige ordene som trengs for å skrive om smerte eller medfølelse”, for eksempel.
    (Fra spørsmålet “Hvor er brørene våre” som du stilte for en liten stunnd siden, jeg ser for meg at jeg, som gutt, kanskje deler med dem en typisk reaksjon her… )

    Men du kommer tilbake til emnet i ditt innlegg, og minner meg hvor mye jeg er rørt når jeg tenker at historien er i gang med å gjenta seg og ramme Siv igjen i nær fremtid, ikke så lenge etter sin mors forsvinnelse.

    Fra det lite jeg kjenner av Siv, nemlig fra det jeg husker hun skrev lenge siden, hun har imponert meg med en speseill blanding av intelligens og følsomhet som ikke viste seg arrogant, men omvendt mild og empatisk mot andre. Det er bildet jeg har av henne. Og en følelse som gir meg lyst til å vise min hele sympati over for henne ved tanken av den vanskelige tiden som kommer.
    Jeg vil gjerne jeg sende henne noen vennlige tanker, selv om jeg vet at det blir av lite trøst.
    Jeg hadde skrevet til henne om jeg kunne, men hun har nå slettet sin blogg. Kanksje vil du være så snill å formidle meldingen i min vegne.

    Jeg håper at Jul blir en koselig stund for “Grandpa” til Shaya og alle som vil være samlet rundt hans juletre.

    2





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *