Samurai

 

En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare,
men er det ikke helst de vise som spør,
og dåren som har alle svarene?



Fasten seatbelts-skiltet slukker presis kl 15:05, right on schedule, og kabinen fylles av de kjente lydene; setebelter som åpnes og mennesker som reiser seg, kneppene fra bagasjehyllene, utålmodige bevegelser og mobiltelefoner som blir slått på. Jeg bøyer meg for å plukke opp vesken min som jeg av praktiske grunner alltid har liggende under setet foran meg, og i det samme kjenner jeg at jeg er kvalm. Jeg trekker pusten dypt og lukker øynene et øyeblikk. Dette dårlig timing, Cecilia, svært dårlig timing.
– Miss… are you okay?
Det er sidepassasjeren min som spør. Vi har så vidt vekslet et par ord underveis. For det meste har jeg sittet og skrevet på iPad. 
– Not really. I feel a bit sick. I’m pregnant.
Jeg vil reise meg for å slippe ham frem, men han stopper meg med en lett hånd mot overarmen min.
– No, don’t get up. I’m Michael, I’m a doctor. Just relax. I’m not in a hurry.
Han intervjuer meg litt og snakker med lav og behagelig stemme, som om det er en konfidensiell konsultasjon. Jeg forteller at det pleier å gå ganske fort over, og at jeg vanligvis ikke kaster opp, men at det føles litt annerledes nå, litt sterkere kvalme.
– I see… have you tried Postafen?
– No?
– I’ll write it down for you. You can get it at any farmacy. It might help. Do you take vitamins?

– Yes.
– B six?
– Yes. And… eh… tran… you know, from cod, the fish…
Jeg tegner en håpløs torsk i luften og forsøker å smile.
– Ah, Lebertran.
– Ja. Jeden Morgen.
– Gut. Sehr gut.
Flyet begynner å tømmes. Jeg fanger blikket til flyvertinnen, og får et smil tilbake. Hun gjør en liten drikkebevegelse med hånden. Jeg oppfatter det som et spørsmål om jeg vil ha et glass vann og rister på hodet. Vann hjelper ikke, det vet jeg av erfaring. Michael legger hånden forsiktig på maven min, og jeg tenker at det er sånt bare leger kan tillate seg uten å invadere intimsfæren min.
– Vie lange?
– Es wirt seieben Wochen, morgens.
Han smiler. Smiler han av at jeg vet det så nøyaktig, eller smiler han av den dårlige tysken min? Vel, han er ikke tysk han heller, det hører jeg.
– Sieben Wochen, gut, sehr gut… woher kommst du?
– Norwegen.
Det bare glipper ut av meg, helt automatisk. Jeg tenker han godt kunne latt hånden bli liggende på maven min. Det kjentes godt ut.

Syv uker allerede. Jeg føler meg kald og svett samtidig, og tenker at alt egentlig har skjedd litt over hodet på meg, at avgjørelsen nærmest tok seg selv, uten at jeg helt rakk å tenke over det. Jeg skulle egentlig bare sjekke på nettet om det var noen ledige billetter, og så hadde jeg plutselig bestilt en billett. Jeg fikk bekreftelsen på sms. Det var knapt tre timer til flyet skulle gå. Jeg dusjet, kastet meg i bilen og føk avgårde, på lykke og fromme, uten annen bagasje enn en skulderveske, og uten tanke for hvor jeg skulle bo. Jeg hadde ikke annet i tankene enn at jeg måtte snakke med ham, men jeg ante ikke engang om han fortsatt var i Frankfurt, eller om han hadde anledning til å treffe meg.
Så får jeg plutselig en tanke om at jeg har gjort det til en langt viktigere sak enn det egentlig er.  Jeg tenker på alle gangene jeg har grublet på hva hva som er det rette å gjøre, hvordan jeg skal forklare meg, om jeg skal unnskylde meg eller om jeg bare si det som det er; at det var et øyeblikks innskytelse, eller om jeg kanskje bare skal si at han virket som en bra kandidat, for det er jo også en stor del av sannheten. Men alt virker med ett så overdrevet – så ute av proporsjoner. Dette er da ingen big deal, egentlig? Det skjer jo hver eneste dag at menn gjør kvinner gravide, enten det er meningen eller ikke. Er ikke seksualdriften mannens sterkeste drift? Det må jo være en grunn til at soldater voldtar fiendens kvinner…
– Na, wie geht’s?

Jeg føler meg i grunnen bedre allerede. Kvalmen er i ferd med å gi seg.
– Besser. Viel besser. Danke.
Det er først nå jeg legger ordentlig merke til hvordan han ser ut. Han er en stor mann med grove trekk, nesten litt værbitt i ansiktet. Håret hans er brunt og svært kortklippet. Jeg tenker han egentlig ville passet bedre som kaptein på en seilskute enn som lege.
Vi er de siste som er igjen. Det er på tide å komme seg av flyet.

_

I ankomsthallen stikker jeg armen min inn under hans. Han ser på meg og smiler, og jeg syns han minner meg litt om en yngre utgave av pappa, en stor mann med en romslig sjel, en mann det er trygt å holde seg fast i. Jeg lurer et øyeblikk på hva han tenker om meg, om han syns det er merkelig at jeg reiser uten bagasje, om han syns er for tynn, og kanskje litt for tynnkledt også, men jeg sier ingen ting, bare ser opp på ham og smiler tilbake, forsøker å synkronisere skrittene mine med hans, så det ikke skal bli ubehagelig for ham å ha meg hengende i armkroken. Han forteller at han kommer fra Cape Town, at han har jobbet i mange år for Røde Kors og at han har reist mye, besøkt mange flyktningleire. Nå bor han på landet, på en gård sammen med familien, men han driver en privatklinikk i byen, på andre siden av elven, sammen med noen kolleger. Jeg forteller at jeg skal besøke en venn og at jeg skal til sentrum, og han følger meg til taxiholdeplassen, selv om han egentlig skal med toget i motsatt retning. Når vi er fremme spør han hvordan jeg føler meg og om det er noe mer han kan gjøre, før han trekker frem et visittkort fra lommeboken, skriver noe på baksiden og viser meg hva han har skrevet – Postafen – navnet på tablettene han vil jeg skal forsøke. Jeg tar imot kortet hans og stikker det inn i passet, noe jeg tenker han vil oppfatte som et tegn på at jeg skal ta godt vare på det.
– Du kannst mich jederzeit anrufen. Okay?

– Danke.
Helt automatisk strekker jeg meg på tærne og gir ham et fort kyss på kinnet.
– Shüss.
– Mach’s gut…
Han blir stående til jeg har satt meg inn i taxien.

Jeg ber om å bli kjørt til Maritim, hotellet der jeg bodde forrige gang, og tar sjansen på at de har ledige rom. Hotellet virket ikke så fullt sist, og det er det heller ikke nå. Resepsjonisten er hyggelig, svært meddelsom og veldig snakksalig. Jeg får et fint rom til en rimelig pris, langt billigere enn sist, men med uttrykkelig beskjed om at jeg må ut på fredag, for da er hotellet fullbooket, og det gjelder hele helgen. Det er nemlig messe denne weekenden, og når det er messe så er hotellet alltid fullt. Denne helgen kommer det numismatikere, vet jeg hva det er? Jo, jeg vet hva en numismatiker er. Jeg takker pent og sier at det går bra og at planen min er å bli bare én natt. Så får jeg omsider nøkkelen og småløper til heisen. Det er på tide å ringe, før det er for sent.

– Cecilia? Det var uventet.
– Jeg i Frankfurt, så jeg tenkte kanskje…
– Er du i Frankfurt?
– Ja.
– Så hyggelig. Da får jeg kanskje lov å…
– Nei, nå er det min tur til å invitere. Har du tid til å spise middag med meg i kveld?

– Selvfølgelig. Det vil jeg da mer enn gjerne.
– Så bra. Da bestiller jeg bord til oss klokken åtte. Jeg bor på samme hotell som sist.

Nå er det ingen vei tilbake.

_

Nivlheim og Muspelheim – nord og syd – kulde mot varme. Tåke og iskald sno, mot et hav av flammer, og når de møtes, smelter de sammen til en ny verden – et nytt univers – en ny puls – et nytt liv og en ny skjebne. Og veien blir lagt – den uungåelige veien vi alle må gå.
Norrøn mytologi. Jeg tenker på prosjektet mitt, boken som Shaya skal få til jul, om jeg da rekker å bli ferdig med den, og tenker at egentlig burde jeg vel heller prioritert den enn å reise til Frankfurt.
Jeg lener meg på tanken om at jeg ikke har noe valg, og tenker at skjebnen burde utstyrt meg med en plan. Man trenger en plan når man skal ta tyren ved hornene, man må være fryktløs og trygg, for man risikerer jo å bli vippet rett inn i evigheten, særlig når man er en liten flis, som meg.
Jeg ser på solnedgangen og lurer på om det er mulig å elske denne byen hvis man ikke er født her.

_

Jeg drømmer at jeg frivillig lar med dope ned for å stilles til rådighet for maskerte menn. De brekker meg ned i fremmede senger – binder meg fast, som et viljeløst offer – viljeløst av egen, fri vilje.
Merkelig nok er jeg klar over at jeg drømmer. Jeg vet at jeg kan åpne øynene når jeg vil. Men jeg vil ikke åpne øynene, for da får jeg aldri vite hvordan det er å være
viljeløs, av egen fri vilje.

Etterpå står de maskerte i ring rundt meg og spør:
Er du fortsatt den samme?
– Har du fortsatt din integritet i behold?
– Tror du fortsatt at du blir respektert for hvem du er?
– Tror du at du har noe på oss?
– Ser du ikke at vi bruker masker?
Hvorfor spør de? Hvorfor er de så redde? Det er berusende å kjenne at jeg har så stor makt.
– Hvem er dere til å stille spørsmål?  Har dere ingen respekt for det kjæreste dere eier? Gå og vask dere!

De bare ser på hverandre og ler…

Jeg har sovnet med klærne på og er svett og sint på meg selv når jeg våkner. Jeg dusjer, tar på meg morgenkåpen og henger klærne mine til lufting. Om én time…

 

Kvindes ord
skal ingen tro,
ei hvad er mælt af mø;
paa hvirvlende hjul
blev dem hjerter skabt –
letsind i bryst dem lagt.

– Håvamål, vers 84.

___
_

Restaurant Sushisho er et symmetrisk, rettvinklet og svært renslig serveringssted, et sted hvor bord og stoler står i stram givakt og hvor borddekorasjonene er fullstendig identiske og plassert perfekt i det gylne snitt. Restaurant Shusisho er et sted hvor jeg aldri ville tørre å klage på maten, av redsel for at kokken skulle komme og begå harakiri ved bordet.
Det er få gjester og tydeligvis få reservasjoner, så hovmesteren lar meg allernådigst få et bord ved vinduet når jeg ber om det. Det virker nesten som om det smerter ham å plassere meg der, at det medfører en tyngdeforskyvning og skaper visuell slagside i rommet.
Jeg bestiller en cola og et glass vann uten isbiter.

Atmosfæren er langt fra romantisk, og det passer meg utmerket. Jeg vil ikke at det skal være romantisk. Jeg vil inngå en avtale, og jeg er forberedt på å strekke meg langt, men jeg har lest FN’s barnekonvensjon: Et barn har rett til å kjenne sitt opphav – og på det punktet er jeg stålsatt og urokkelig på barnets side. Sånn må det være.
Jeg vil være en samurai – en feminin samurai som kan bestille et glass melk uten å nøle – og hvis noen ler, rydder jeg lokalet med et eneste slag. Hattori Hanza! Woosj!

– Er jeg sen? Jeg måtte gjøre en stopp underveis.
Han har pyntet seg og har med blomster. Jeg får vondt i maven når jeg ser smilet hans.
– Nei. Du er ikke sen.  Så fint at du kunne komme.
Vi klemmer fort. Han lukter tobakk og etterbarberingsvann.
Fem langstilkede røde roser. Kelneren kommer med en vase, og i løpet av få minutter har hele atmosfæren forandret seg. Lyset blir dempet, og jeg legger med ett merke til den forsiktige musikken, myke fløytetoner –  japansk chill-out.
– Du har forandret deg.
– Syns du det? Hvordan da?
– Det er noe i øynene dine. En glans jeg ikke har sett før.
– Det må være lyset.
– Jeg hadde ærlig talt ikke trodd jeg skulle få se deg igjen.

Jeg kjenner blikket hans helt ned i maven når han ser på meg, og angrer et øyeblikk på at jeg sminket meg. Han har aldri sett meg med sminke før. Dette går i feil retning, tenker jeg, det er ikke sånn det skal utvikle seg.
– Vel,  nå er jeg her. Der ser du hvor uforutsigelig livet kan være.
– Har du klippet deg siden sist?
– Mm. Menn pleier ikke legge merke til sånt.
– Der ser du hvor uforutsigelige menn kan være.
Vi ler. Stearinlysene blafrer. Jeg ser refleksen av flammene som stjerner i  øynene hans. Jeg må skjerpe meg, være en samurai – ikke bli en konkubine. Jeg må snakke om noe annet, skape en åpning.
– Vet du at John Haldane en gang ble spurt om han ville risikere livet for å redde et menneske i nød? Du kjenner John Haldane, regner jeg med?

– Du tenker på marxisten Haldane?
– Ja. Han var visst marxist, selv om han kom fra et svært borgerlig hjem.
– Er det ikke derfra de kommer, de aller fleste?
– Det er kanskje det? Men jeg satt og tenkte litt mens jeg ventet på deg, og så dukket han opp i tankene mine. John Haldane var jo også matematiker og…
– Og biolog, så vidt jeg husker.
– Jo, og det er nettopp det som er det interessante. Han var veldig opptatt av Darwin og evolusjonsteorien. Men husker du hva han svarte?
– Ikke i farten.
-Han laget en tegning på en serviett, hvor han illustrerte hvorfor han rent genetisk sett burde ofre livet for å redde tre søsken eller ni fettere.
– Er ikke det bare en anekdote?
– Nei, det skal visstnok være sant. Han mente at ettersom søsknene hans hadde femti prosent av hans gener, så ville det rent matematisk lønne seg å ofre livet for å redde tre av dem, for da økte sjansene til å videreføre hans egne gener.
– Men hvordan kunne han vite at de kom til å formere seg?
– Nei, det visste han ikke, men det handlet altså bare om mulighetene til å videreføre genene sine, om å ta sjanser, basert på matematiske beregninger. Det er jo viktig for menn å videreføre seg, er det ikke?
– Viktigere enn for kvinner, mener du?
– Det vet jeg ikke… nei, det tror jeg ikke. Men dere kan jo få langt flere etterkommere enn oss. Tenk bare på Djengis Khan. Han har jo allerede rundt seksten millioner etterkommere.
– Tror du han er klar over det?
– Neppe.
– Skal du ikke ha vin?
– Nei takk, ikke akkurat nå. Jeg venter til maten kommer.
– Det er jo et interessant tema du lufter, for all del, men det er kanskje litt…
– Malplassert mener du? Det var bare en tanke som kom flyvende mens jeg ventet.
Han smiler.
– Er det slikt moderne unge piker tenker på i våre dager, mens de sitter og venter på en kavaler?
Vi ler og skåler – han med vin, og jeg med cola  som en skolepike. Igjen legger jeg merke til musikken og kjenner stemningen som kommer krypende. Det er farlig. Jeg må sirkle meg inn og holde fokus på det jeg skal fortelle.
– Men du er vel ikke i Frankfurt bare for å spise middag med meg?
– Jo, på en måte er jeg det. Jeg hadde litt tid til overs, og valgte å gjøre en mellomlanding.
– Det er smigrende.
– Det har sine grunner.
– Jaha?
Det er for tidlig. Jeg vil ikke buse ut med det ennå. Jeg vil vente til vi har spist litt, til han har drukket litt mer.
– Mens jeg studerte ble jeg litt opptatt av altruisme som en del av menneskets adferd, altså om menneskets tilsynelatende altruistiske handlinger er styrt av egoisme eller av artslojalitet.
– Hva kom du frem til?
– Jeg trodde i grunnen mest på artslojalitet, men jeg er langt fra så sikker nå som da jeg studerte. Jeg forstår godt de som påpeker at det egoistiske aspektet også spiller en rolle, dette med å bli beundret for sine handlinger, og at det særlig er viktig blant menn.
– Særlig blant menn? Hvorfor tror du det?
– Fordi beundringsverdige menn har større sjanse til å forplante seg. Det vet du vel?
– He, he, joda.  Jeg må si du velger noen ganske spesielle samtaleemner. Det er visst langt mer ved deg enn jeg oppdaget ved første øyekast.
– Det er det vel ved alle. Men det er spennende at du sier det. Hva oppdaget du egentlig ved første øyekast?
– Nå gjør du det vanskelig for meg.
– Det er det som er meningen.

Forretten er rå tunfisk med biter av avokado, wasabi og sesamfrø, lekkert anrettet i en dyp bolle. Det har kommet flere gjester. Noen høylydte amerikanere har heldigvis fått et bord i andre enden av lokalet, en eldre mann sitter alene og ligner på en blanding av Dag Solstad og Odd Nerdum, og to dresskledte menn i tredveårene  er mer opptatt av smart-telefonene sine enn av hverandre. Jeg har en følelse av det er noe ved tempoet her som tyder på at dette kommer til å bli en lang kveld, og det passer meg i grunnen bra.  Jeg leter etter en plan, en strategi, en åpning hvor jeg kan smette inn og avsløre grunnen til at jeg er kommet.
– Jeg ser mye av din far hos deg, som et svar på spørsmålet ditt.
– Det er interessant. På hvilken måte?
– Dere er ganske like i måten å være på. Du har den samme selvfølgeligheten i måten du ter deg på, og også i måten du snakker på. Dere er i grunnen veldig like.
– Ved første øyekast?
– Var det ikke det du spurte etter?
– Jo. Så hvor er det vi skiller lag, etter din mening?
– Hvor? Jeg vet faktisk ikke om dere skiller lag i det hele tatt. Jeg oppdager jo at dere har mye av den samme tendensen til å fordype dere i kunnskapsbaserte samtaler, som om dere har en redsel for å bli for personlige.
– Det er en interessant observasjon. Forklar.
– Det er ikke noe å forklare. Jeg har bare lagt merke til det. Jeg kjenner bare to mennesker som kan åpne en samtale med å fortelle en anekdote om John Haldane, og det er deg og din far.
– He, he. Godt poeng. Men tror du ikke det bunner i et utslag av usikkerhet?
– Du virker ikke akkurat usikker.
– Det er bare utenpå. Men du har rett. Pappa og jeg har alltid hatt litt mystiske samtaler. Jeg er nok arvelig belastet
– Eller velsignet kanskje, snarere enn belastet?
– Tja… summen er vel konstant? Jeg tror vi blir utstyrt med en viss balanse fra naturens side. Jeg har visst mye etter farmoren min også, har jeg forstått.
– Din far har fortalt at du ligner henne, ikke uten en viss stolthet.
– Har han sagt det? Hun døde da han var ni år gammel, så han kan ikke ha kjent henne særlig godt.
– Jeg har hørt om det. Men han har nok et indre bilde av henne, og det er antagelig det han ser i deg.
– Men han sier også at han ser mye av seg selv i meg. Ser du mye av deg selv i døtrene dine?
– En far ser vel det han ønsker å se, men av utseende ligner de heldigvis mest på sin mor.
– Har du noen gang tenkt over hvorfor hun valgte akkurat deg som far til barna sine?
– He, he. Egentlig ikke. Det er kanskje noe man burde tenke over?
– Ja. Definitivt. Men du tror kanskje det ikke var et bevisst valg fra hennes side?
– Jeg håper jo det, men i dag er jeg slett ikke så sikker.
– Snakker dere ikke sammen lenger?
– Bare rent praktisk.
– Men du angrer ikke?
– Nei, langt i fra. Jeg har fått to nydelige døtre. Det kan jeg ikke angre på.
– Har du aldri ønsket deg en sønn?
– I grunnen ikke.
– Hva med nå, om du skulle få et barn til?
– Nå? I min alder? Det skal vel noe til.
– Det er mange menn som…jeg mener, dersom du traff noen som ville ha barn med deg?
– Hvorfor skulle noen ville det?
– Fordi du er en flott mann. Er ikke det grunn nok?
– Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si.
– Ville du helst hatt en sønn eller en datter?
– Nei… akkurat det ville ikke spilt noen rolle.
– Så du er ikke fremmed for tanken?
– He, he. Hva er det egentlig du vil frem til?
– Det er jo en grunn til at jeg har kommet. Jeg kan like godt bare si det med en gang. Jeg skal ha barn. Jeg er syv uker på vei, og det er ditt barn.

_____
_

Det er tre usle varmegrader når jeg lander i Geneve. Det er kaldt og jeg er defintivt for tynnkledt. På vei til parkeringsplassen tar Helena av seg skjerfet og tuller det rundt halsen min.
– Mon dieu! Fryser du ikke? Du må ikke gå så bar! Du trenger en kåpe. Det skal bli kaldere. Det er meldt frost i morgen. Hvor lenge blir du?
– Jeg vet ikke… jeg vet ikke egentlig helt hva jeg driver med. Jeg bare loker.
– Du trenger i hvert fall noen varmere klær.
– Jeg trenger mest å bli holdt litt…  kan jeg bo hos deg et par dager?
– Selvfølgelig. Så lenge du vil.

Geneve er en blanding av høst og vinter, mest vinter, og juledekorasjonene er allerede på plass i butikkvinduene. Jeg tenker at jeg egentlig burde vært hjemme og skrevet på boken til Shaya, eller jeg burde vært i København og sjekket at alt gikk etter planen.
Jeg velger en svart kåpe, men etterpå angrer på at jeg ikke valgte den mørkerøde i stedet. Svart er døden – rødt er livet. Jeg kler i grunnen begge deler.
Det er kaldere nede ved vannet, råere luft. Jeg burde kjøpe noe til Shaya, noe genuint sveitsisk, men jeg føler meg overmannet av en slags akutt handlingslammelse og lar Helena trekke meg med fra butikk til butikk. Hun mener jeg trenger en lue.

Det er annerledes her enn i Frankfurt, mer jordnært på en måte – som om livet i seg selv er mer selvfølgelig og velstanden mer naturlig, ikke bare en boble, slik som i Frankfurt, hvor folk har liten tid og må skynde seg å leve mens de fortsatt har råd til det. Jeg kunne sikkert lært meg å like Geneve hvis jeg hadde villet, akkurat som jeg kunne lært meg å like Paris. Jeg har jo lært meg å like Oslo på en måte, i hvert fall nærmiljøet mitt, og jeg vet at jeg kommer til å savne det.

Hva er egentlig genuint sveitsisk? Et gjøkur?
Jeg kjøper et postkort med bilde av Jet D’eau. Det er det mest genuint sveitsiske jeg finner.

Etterpå sitter jeg på gulvet foran peisen hos Helena og skriver en hilsen til Shaya.
“En liten hilsen fra Geneve. Savner deg masse og gleder meg til å se deg.”
Jeg kunne skrevet mer. Jeg kunne skrevet at jeg savner lyden av henne, lyden av de barbente skrittene hennes når hun kommer tuslende mens jeg sitter og skriver, lyden av pusten hennes når hun sover, lyden av stemmen hennes, lyden av de små gledesutbruddene hennes når hun spiller dataspill og klarer å komme til et nytt nivå. Jeg kunne skrevet at jeg savner nærheten hennes, varmen fra kroppen hennes når hun kryper opp i sofaen til meg mens vi ser en litt for skummel film sammen, frokostene våre, samtalene våre, spørsmålene hennes, som jeg ikke alltid klarer å svare på. Jeg kunne skrevet at jeg savner lukten av henne. Det er i det hele tatt så mye jeg har lyst til å fortelle henne, men hvor mye har jeg egentlig lov til å si? Uttrykt kjærlighet kan lett bli en byrde. Det er derfor jeg heller skriver en bok, hvor jeg kan gi ordene til noen andre.
– Skal jeg bestille noe kinamat? Eller har du lyst til å gå ut og spise?
– Mat? Hva er klokken?
– Halv åtte.
– Jeg vet ikke. Kan vi ikke bestille en pizza, en sterk pizza med masse jalapeno? Går det an å bestille sånt her i byen?
– Så du har ikke lyst til å gå ut og spise?
– Kan du ikke komme og legge deg litt ved siden av meg, så kan vi ligge og se på flammene sammen…

Skal vi ofre alt for kjærligheten? Har ikke våre egne fysiske behov lenger noen legitim verdi når vi binder oss til et annet menneske, når vi gir hverandre et løfte om at vi skal holde sammen – komme hva som komme vil –  quoi qu’il arrive?
Skal vi for alltid være nok for hverandre, både fysisk og mentalt? Er det meningen med ekteskapet at det skal være en løgn – en løgn vi begge skal leve, i en slags lullende forestilling om at vi er fullstendig i stand til å tilfredsstille hverandre på alle områder – som om resten av verden opphører å eksistere?

_

Jeg gikk meg ut på den grønne eng.
Der gjettet jeg på
hvem ringen skulle få.

Ta den ring
og la den vandre
Fra den ene til den andre
Ringen er skjult, den sees ei.
Nettopp nå –  er ringen hos deg…



Etterpå står vi på balkongen og røyker ulovlig sammen i iskulden.
– Du kunne vært kriminell, Cecilia, vet du det?

– Kriminell? Tror du virkelig jeg hadde passet som kriminell?
– Nei, men du kunne blitt det om du hadde villet. Du har en kriminell hjerne.
– Hva med spion? Jeg har litt mere sans for det.
– Det også. Du kunne godt vært en hemmelig agent.
– Da ville jeg vært dobbeltagent.  Det tror jeg hadde vært spennende. Jeg får i blant en følelse av at jeg egentlig er født femti år for sent.
– Kanskje hundre år for sent?
– Ikke trekk det for langt. Da risikerer jeg å bli brent som heks.
– Det ville vi nok begge blitt.
– Hvor tror du det kommer fra at vi er så like? Jeg har lest at enkelte gener kan ligge i dvale i flere generasjoner før de plutselig dukker opp igjen.
– Hva om det er helt tilfeldig?
– Det mener du ikke. Selv moren din sier jo at vi er som to dråper vann.
– Av utseende, ja.
– Syns du ikke det er spennende å tenke på at vi fra ett eller annet sted har fått noe urgammelt som lever i oss, noe vi kanskje er helt alene om å ha?
– Er du ikke litt spesielt opptatt av det akkurat nå, situasjonen tatt i betraktning? Du legger for mye i det, Cecilia, det blir for viktig for deg.

– Men vi er ganske like når det gjelder preferanser, det må du bare innrømme.
– Men akkurat det er det antageligvis noen hundre millioner andre som deler med oss.
– Det betyr noe for meg.
– Hvor mye? Nok til at du vil ofre ekteskapet ditt for det?
– Nei.
– Der var det jeg trodde. Er du ikke lykkelig?
– Livet har sine øyeblikk.
– For meg også, når jeg lar øyeblikkene få lov å være øyeblikk.
– En klok mann har lært meg at øyeblikkene er det vi egentlig lever for.
– Eller lever av.
– Jeg har det helt fint med å bidra til å skape fine øyeblikk.
– I hvert fall så lenge det er dine egne øyeblikk.
– Er det nå jeg skal gå og legge meg på gjesterommet?
– Du kunne bare våge…

____

Don’t let the wrong word slip,
while kissing persuasive lips.
The odds are you won’t live to see tomorrow

– Secret agent man – Johnny Rivers

Grillet makrell er en tradisjonell japansk rett. På Sushisho fikk vi den servert med ris, og vi fikk hvert vårt lille glass med lunken sake ved siden av. Jeg lot ham få begge glassene. Det så ut som om han trengte det. Jeg hadde ikke forventet at at han skulle juble, men jeg hadde heller ikke forventet meg stillheten som fulgte etter måltidet.
– Er du sint på meg?
– Nei.
– Tror du ikke jeg kan bli en god mor?
– Jo.
– Jeg visste hva jeg gjorde. Det var ikke noe uhell. Jeg ville det.
– Det tviler jeg ikke på.
– Er det ikke noe du vil si?
– Jeg tenker.
Jeg tenkte også. Jeg tenkte det kanskje kunne være lurt å absentere seg et øyeblikk og la ham tenke i fred.
– Er det uhøflig av meg å gå på toalettet mens du tenker?
– På ingen måte.
Jeg så ingen tegn til lettelse hos ham da jeg forlot bordet. Hadde jeg angrepet det feil? Hadde jeg forsøkt å fremstå som smart og intelligent, og blitt gjennomskuet for hva jeg var – studenten som faller pladask for mesteren? Finnes det noe mere forutsigelig? Men jeg er ingen tyveåring. Det var et bevisst valg, i den grad jeg overhodet er meg bevisst valgene mine. Kan han forstå det, eller ser han det bare som et tyveri, at jeg har stjålet genene hans? Vel, om det er slik så får det bare være. Det er ingen rett i verden som vil dømme meg for å ha blitt gravid med en mann uten hans samtykke. Den aktive handlingen var hans, og dersom det er noen som har brutt noen etiske regler her, så er det han. Case closed! Det er bare å rulle inn desserten og bli ferdig med måltidet.

Det er noe hensynsløst i måten jeg møter mitt eget blikk på når jeg står foran speilet, noe kompromissløst, noe uovervinnelig og farlig, noe jeg aldri har sett hos meg selv før. Har jeg ikke fått litt større muskler også? Det ser sånn ut. Jeg burde begynne å trene. Jeg har egentlig vært støttemedlem på Elixia altfor lenge. Det er på tide å få noe igjen for pengene. Det er noe som har skjedd med meg, det er helt sikkert, og merkelig nok er jeg litt stolt av meg selv. Jeg føler meg faktisk bedre og sterkere enn jeg noen gang har gjort.  Jeg har ikke lyst på dessert, jeg har lyst pepperrotkrem, masse sterk pepperrotkrem, og rå fisk.
Hattori Hanza! Woosj!

_

Tåke i Oslo –  november 2013

Alt er ved det gamle. Postkassen er full av reklame, og den løse trappehellen klakker når jeg tråkker på den. Jeg hører skrittene mine når jeg løper opp trappen, merker meg vekten av nøkkelknippet når jeg låser opp døren og hører at det piper i dørhengselet.  Det lukter støvete og gammelt i hallen, på en måte jeg aldri har kjent det før. Jeg beholder ytterklærne på og går fort fra rom til rom for å sjekke at alt er som det skal. Det lukter innestengt på gjesteværelset. Jeg åpner balkongdøren for å slippe inn litt luft. En kald og blek formiddagssol forsøker å trenge gjennom et lag av skitten tåke. Det er som om jeg kan lukte forurensingen. Jeg lukker døren og trekker for gardinene, og ser jeg at jeg har blitt svart på hendene av å lene meg mot rekkverket. Jeg må vaske meg. Det er kaldt på badet. Jeg skrur varmekablene på fullt, og legger merke til at det blunker i lyset. I et blaff kommer jeg til å tenke på noe mamma fortalte fra hun var liten, at strømmen pleide å gå hver gang de satte på vaskemaskinen. Men et par sekunder etterpå kom strømmen tilbake, og så begynte vaskemaskinen å gå. Det skyldes at man skulle spare på strømmen, fortalte hun, fordi det ikke var så stor kapasitet på lysnettet. Derfor hadde man en vippe – en innordning som vippet strømmen ut et øyeblikk dersom belastningen ble for stor. Jeg burde nok hatt det – en vippe i hjernen – så jeg hadde besvimt når jeg fikk for mange inntrykk.
Det blinker rødt på telefonen i hallen. Det betyr at det er melding på svareren. Den er fra  Janne. Hun lurer på hvor jeg er i verden, og om jeg har glemt henne. Det er faktisk ikke så langt fra sannheten. Sist vi møttes hadde ingenting å snakke om. Jeg må ut. Jeg får ringe henne senere.
Jeg orker ikke være inne, selv om det er minus to grader og bilene som står parkert nede på gaten har rim på taket. Dessuten må jeg handle.

På Vitusapoteket spør jeg etter Postafen, det som står skrevet på visittkortet til Michael. Det står reisesyketabletter på esken. Kan Michael ha misforstått?
– Reisesyketabletter? Jeg fikk det anbefalt mot kvalme.
Apotekdamen ser grundig på meg.
– Gravid?
– Mm.
– Har du forsøkt akkupressurarmbånd? Det er mange som foretrekker det.
– Armbånd? Det er spennende. Litt alternativt liksom? Virker det?
– Vi har bare positive tilbakemeldinger.
– Da tar jeg begge deler.
– Det blir to hundre og tjueåtte kroner.

På Kaffebrenneriet møter jeg blikket til en mann som stirrer på meg over kanten av Dagens Næringsliv. Jeg smiler, men han smiler ikke tilbake, bare forter seg å løfte avisen så den skjuler øynene hans igjen. Damen bak disken snakker til meg på engelsk med svensk aksent. Jeg svarer på norsk at jeg gjerne vi ha en dagens og en brioche, og merker meg at hun også ser på meg. Er det noe galt? Har jeg gått ut i tøfler og morgenkåpe? Kan det være luen min som er feil, eller skjerfet jeg fikk av Helena? Bruker man ikke skjerf og lue i Norge lenger? Jeg har da bare vært borte i fire dager.
Jeg setter meg ved vinduet og ser meg rundt. En mann med grå hettegenser og svarte bukser, en kortklippet blondine med blå jakke, olabukser og joggesko, en fyr med ryggsekk og vindjakke og en ung gutt med et rødt silkeskjerf surret rundt hodet, og altså denne mannen med Dagens Næringsliv, som er kledt forretningsmessig i bukse og jakke, lyseblå skjorte og grått slips.
Jeg får tilbake følelsen jeg hadde den første dagen på norsk skole. Da var det riktig nok ingen som kikket på meg i smug, de stirret helt åpenlyst, og så hvisket de. Kanskje hun har kjøpt klærne sine på loppemarked? Kanskje hun er fattig? Hvorfor skal hun gå her da?
I Geneve var det ingen som så to ganger på meg, men her sitter jeg visst på utstilling, som om jeg har kledd meg ut – og jeg som syns jeg var fin da jeg så meg i speilet.

Når jeg kommer hjem, vasker jeg av meg sminken, tar på meg dongeribukser og en grå ullgenser, slenger på meg den brune skinnjakken og finner frem de brune støvlettene. Sånn. Nå er jeg vel norsk nok!
Så går jeg på Kiwi og handler brunost, bare på trass, og etterpå går jeg til Traktøren for å kjøpe rensemiddel til kaffemaskinen. Jeg ser på meg selv i speilglassvinduene, og tenker at nå skiller jeg meg ikke ut. Nå ser jeg ut som en helt vanlig norsk student med normal norsk smak – smaken av brunost.
Jeg har virkelig forsøkt å bli norsk, jeg har til og med kanskje vært litt for opptatt av det. Hva om jeg bare har kjempet meg til en slags tilhørighet, fordi jeg har hatt et så sterkt ønske om å høre hjemme et sted at jeg har vært ukritisk?

Jeg har jobbet, virkelig jobbet. Jeg har perfeksjonert språket mitt, dukket ned i Norgeshistorien og forsøkt å finne frem til og dyrke det norskeste i meg, arven etter mamma. Jeg har elsket Norge, i hvert fall det Norge jeg møtte hver sommerferie hos mormor og morfar, eventyrskogen, etterklangen av min egen latter når jeg løp mellom trærne, lyset og skyggene mot skogbunnen, å stå naken i solregnet og se etter hvor regnbuen traff bakken…
Det er mange som tror at det finnes en skatt ved enden av regnbuen, sa morfar.
Jeg orket aldri sjekke om det stemte, men jeg fant allikevel en skatt, i mine egne opplevelser i eventyrlandet. Og i Danmark skrøt av hvor fint det var her.
Har jeg blitt sentimental? Det er lite rundt meg som minner om eventyrlandet.
Noen desiliter rensevæske koster to hundre og førti ni kroner.

Så har solen fortrengt tåkehavet, og jeg kan se nye Holmenkollen langt der oppe i åsen. Jeg tenker at nå har Norge fått en verdensmester i sjakk, og det er så stort at selv de største internasjonale avisene skriver om det. Han må nok være en unik blanding av spesielle gener – eller så har Allah vært i godlune.
Jeg er spent på hva jeg selv bærer på…


Da desserten kom, hadde vi allerede fått snakket om det meste. Jeg hadde fortalt om samvittighetskvalene mine, om de merkelige drømmene mine, om hvordan jeg plutselig hadde blitt fanget av et ønske om at han skulle bli far til barnet mitt, om at han var et helt bevisst valg og om hvorfor jeg valgte akkurat ham. Og han, på sin side, hadde fortalt om hvordan han følte det, at det i grunnen føltes ganske bra, men at det også på en måte føltes som om han hadde ført min far bak lyset. Jeg hadde en følelse av at han ikke fortalte hele sannheten. Det var en tristhet i blikket hans, en slags blass hinne over øynene, som når man forsøker å skjule en skuffelse.

– Er du helt sikker på at det er mitt barn?
– Det er definitivt ditt. Jeg kan godt ta en DNA-test om du vil.
– Og du har ikke sagt noe til din far?
– Han vet at jeg er gravid, ikke noe mer. Det er alt han trenger å vite. Men jeg ser ikke bort fra at han legger to og to sammen. Det er et enkelt regnestykke å finne ut når det skjedde. Han vet når jeg har termin.
– Det er kanskje like godt å være åpne om det?
– Gjerne for meg. Det plager ikke meg at han vet det.
– Hva tenker du videre… om oss?
– Jeg håper jo at vi kan holde kontakt med hverandre,  men jeg krever det ikke.
– Er det alt?
– Du er velkommen til å overvære fødselen. Det er det jeg har å tilby.
– La meg i det minste få lov å ta regningen.
– Det koster ikke noe å føde i Danmark.
– Jeg mente for i kveld.

Jeg syns han virket eldre da han gikk enn da han kom.

Det var med et snev av dårlig samvittighet jeg etterlot rosene på rommet morgenen etter. Det er ikke alt man kan ta med seg.
Men jeg var glad for at jeg hadde fått lagt ting på bordet og at vi hadde fått snakket sammen og blitt enige. 

Jeg lukker dagboken og ser ned på lysene som vaier i vinden. Jeg kjenner at jeg har landet – home is where I lay my hat.  Geneve er allerede et minne, akkurat som Frankfurt, tenker jeg, men så ombestemmer jeg meg, for Frankfurt vil alltid ha en spesiell plass i tankene mine, uansett.
Jeg åpner det virkelige prosjektet mitt, julegaven til Shaya, boken jeg hittil har brukt tre måneder på. I dag vet jeg hva jeg skal skrive om;  om omtanke og nestekjærlighet.

“Det er natt, og Illia sover. Hvis vi hadde visst hva hun drømte, ville ville vi sett henne sitte på den store stenen nede ved vannet. Og vi hadde sett den gamle, hvithårede mannen som stod ved siden av henne, og vi hadde hørt hva han sa.
– Vi er alle bærere av noe gammelt inni oss, Illia, et solid og urgammelt arvestoff som går helt tilbake til menneskets aller første dager. Det er en tanke vi ikke må slippe  – en tanke vi ikke har lov til å slippe.
– Kan jeg aldri tenke på noe annet?
– Joda, du kan tenke mye på annet også. Du kan faktisk tenke på akkurat hva du vil, så mye du lyster, men du må bare ikke glemme hvor viktig du er, og at uten deg ville noe verdifullt gått tapt for alltid. Men ikke tenk noe mere på det nå,  for i dag skal jeg fortelle deg en historie om en mann, en mann som het Michael. Michael var så stor og kraftig bygget at han med letthet kunne blitt en beundret og fryktet kriger i kongens hær – og han kunne gjort seg rik på kongens gull. Men så har det seg slik at Michael ville noe annet med livet sitt – noe som selv kongen til slutt skulle komme til å takke ham for… men la meg begynne med begynnelsen. Nå skal du høre… “

_____


 

 

 

12
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tekst. Bookmark the permalink.

36 Responses to Samurai

  1. avatar Frode N/tidl. Etienne says:

    Stikker innom og leser dine glimrende miniromaner i rolige stunder. Ellers skal jeg være meget forsiktig med å bli engasjert på nettet igjen, da det tidligere førte til feildiagnostisering som paranoid schizofren.





    • avatar Cecilia says:

      Man kan kanskje påføre seg selv en diagnose ved å lese innleggene mine, selv i rolige stunder, så jeg er langt fra sikker på om jeg tør anbefale det. :)





  2. avatar Frode N/tidl. Etienne says:

    Vil samtidig få ønske deg en riktig God Jul! Klem. (fikk en skikkelig blåmandag på mandagen og fikk høre at en kanskje har kreft.)





  3. avatar marthon says:

    Hrmf!
    Skal “Hey baby …”-illustrasjonen være klikkbar?





    • avatar Cecilia says:

       Jeg kunne egentlig svart med et enkelt nei, og således valgt å fremstå som litt knapp, men på en måte står det for meg at innledningen på kommentaren din (ordet Hrmf!), som vel må sies å være et onomatopoetikon og i denne sammenhengen indikerer en slags imitasjon av grumsete hals og irritasjon, altså ikke noe a la Hark! The Herald Angels Sing , inviterer til en litt mere utdypende utlegning fra min side. Som jeg tidligere har vært inne på: Det er jo ofte de små detaljene som avføder de sterkeste inntrykkene hos oss, og gjerne ansporer oss til å etterlate våre mer eller mindre reflekterte og velfunderte betraktninger i kommentarfeltet. Og her ser jeg jo at det store spørsmålet du sitter igjen med ikke bare har en praktisk side, men samtidig også indikerer at en viss emosjonell påvirkning må ha funnet sted under gjennomlesing av mitt lille torsdagsinnlegg. Det setter jeg pris på. :)





      • avatar marthon says:

        ヘイ、サムライ

        Jeg leste som nevnt (i en annen kommentar) teksten din på fredag og begynte å skrive denne kommentaren, men ble avbrutt, og så har jeg ikke fått fortsatt – før nå.

        Dårer spør og de vise er ute av stand til å svare, eller de vise spør og de eneste som svarer, er dårene. Begge deler er like futilt, og så sitter vi igjen like ukloke og skjønner kanskje ikke en gang hvem som er hvem av dem.

        Noen kan for eksempel spørre: Er ikke seksualdriften mannens sterkeste drift? Menn utnytter jo av og til sin fysiske makt til å voldta? Ja, og selv når mannen gjør andre ting og tilsynelatende ikke tenker på sex, f.eks. studerer sorte hull, maler kvinner med hemmelighetsfulle smil, invaderer Russland, vinner verdensmesterskap i sjakk eller jobber som arkitekt, er det vel egentlig bare en sublimering av seksuell energi – som gjør at han anstrenger seg akkurat bittelitt hardere enn kvinner? Og kvinner på sin side har vel ikke noe så primitivt som drifter? Nei, for kvinner har jo følelser …
        Og så kan noen andre svare: Men hvor opptatt av sex er mannen hvis selvoppholdelsesdriften hans er truet? Om han er utsultet og dehydrert, tenker han da på sex? Alle menn klarer å avholde seg fra sex i lange perioder – en god del prosent til og med hele livet, enten selvvalgt eller i mangel av alternativer. Veldig få friske og sunne menn undertrykker selvoppholdelsesdriften, og er det i det hele tatt mulig å prioritere seksualdriften framfor selvoppholdelsesdriften over noe særlig tid? Jeg mener, etter 15-20 timer med puling vil man vel se seg nødt til å prioritere biffen, mens det motsatte ikke er livsnødvendig, heller et overskuddsfenomen … Og om en mann voldtar, er det da et bevis for at seksualdriften er mannens sterkeste drift eller at akkurat denne mannen prioriterer seksualdriften sin foran empatien med offeret?

        Noen kan også spørre: Hvis en kvinne fantaserer om menn som begjærer henne i så stor grad at de ikke kan tøyle seg, eller hvis en kvinne bruker sin seksuelle makt til å forføre en mann, hva er det et resultat av? Er det fortsatt mannens seksualdrift som er det sentrale? Eller kan vi – 100 år etter Freud – snakke høyt om at også kvinner har en sterk seksual- og reproduksjonsdrift?
        Kan man egentlig definere seksualdriften på en slik måte at den er den sterkeste driften hos menn, men ikke hos kvinner? Jeg er ikke skolert i psykologi og skled ut i grublerier der.

        Man kan eventuelt tilskrive forplantningsakten et øyeblikks innskytelse, omskrive og skjønnmale den som kulminasjonen og den fysiske manifestasjonen av en intellektuell prosess som ikke har noe med drifter å gjøre – eller opphøye den til oppfyllelsen av en drøm … en erotisk åpenbaring. Hvordan var det for Maria da hun lot seg stille til rådighet? Var hun også dopet ned? Kanskje hun ikke en gang merket ånden hans?

        Jeg antydet en gang noe om at det er lettere å bli kjent med folk på tog og båter enn på fly og flyplasser. Jeg glemte å gjøre unntak for fruer i nød. Ethvert fly med respekt for seg selv har under slike omstendigheter en verdensvant og empatisk lege ombord.
        Etter 1100 ord er det imidlertid kyss og tschüss med ham og klart for showdown i et Frankfurt i flammende solnedgang – eller bare i flammer, i skvis mellom Nivlheim og Muspelheim (et par suspekte forsteder som har sneket seg nesten ubemerket inn mellom Schwanheim, Griesheim, Sossenheim, Bockenheim, Eckenheim, Bornheim og Mühlheim).

        Jeg har egentlig sett mest på oppbygningen av teksten din, hoppene i tid og hvordan puslespillbrikkene hører sammen. Jeg gikk til og med så langt at jeg fargekodet de forskjellige delene.

        Hoveddelen (i rødt) om selve konfrontasjonen utgjør ganske nøyaktig halvparten av teksten, avbrutt av to bolker (blå) på tilsammen rundt 1000 ord som handler om det etterfølgende besøket i Genève, samt en like lang bolk (hvit) om tilbakekomsten til Oslo. Innimellom har vi disse typisk ceciliesque metakommentarene og krydderiene (også de samvittighetsfullt fargekodet etter tema) – fra spørsmålet i ingressen via referansen til koranen, referansene til norrøn mytologi / Håvamål / teksten du skriver til Shaya, den erotiske drømmen (jeg blir litt usikker på hvor denne befinner seg i tid; før unnfangelsen eller før middagen på Sushishu), referanser til samuraien Hattori Hanzo (sannsynligvis inspirert av Kill Bill og restauranten – og som et symbol på styrke), en litt uplasserbar sci-fi-referanse – samt en sanglek og en poptekst … som vel er ment å innvarsle et point of no return hvor visse drifter tar overhånd – selv om det ikke er menn til stede.

        Det er komplisert – og i min versjon fargerikt.

        I forbindelse med at jeg har jobbet i oversetterbransjen har jeg møtt et par unge, vordende mødre som har stått overfor den samme utfordringen. En mann i utlandet skal få beskjed om at han skal bli – eller har blitt – far. Det har fått meg til å tenke litt på hvordan man kan overbringe et slikt budskap, og hvordan det oppleves av mottakeren.

        Jeg føler meg litt uærbødig når jeg prøver å skrive noe om teksten din. Du har skrevet om et vanskelig og veldig personlig tema. Men du legger det ut her, så jeg antar – ikke minst på grunn av tilbakemeldingen ovenfor – at du ønsker en form for respons fra tilfeldige lesere.

        Jeg skulle vel egentlig bare si at det er veldig interessant å bli kjent med tankene dine, og at det er veldig godt skrevet.
        :-)

        おやすみなさい、侍

        1





    • avatar sjalle says:

      Åpenbart ikke, siden den ikke er en url, men den med pupp og greis var meget klikkoid :)

      1





  4. avatar sirenia says:

    Takk for en god lesestund på fredag ettermiddag, jeg har lest sakte :)
    Så er det gjort, du har fortalt den vordende far og det gikk vel også godt?
    Tror kanskje når en går “alene” svanger at motet svinger mellom å være sterk og uovervinnelig og svak og bekymret i takt med hormonene. Det er greit å gå alene med det meste bortsett fra gleden, den trenger man mest andre til å dele. Men det har du jo.
    Tenker litt på julegaven til Shaya, du har ikke tenkt å forsøke å få den utgitt etterhvert? Er ikke helt inne i nybokmarkedet for barn men innbiller meg at det er behov for noe tyngre og større. (Har skrevet noe selv (-05)men det er ikke godt nok ennå.)
    Og til sist, soldater voldtar som krigsstrategi, som hersketeknikk og demoralisering av fienden, ikke pga for mye sexlyst. Det handler om makt, som vanlig. Men det visste du vel? :)
    Ha en god helg Cecilia!





    • avatar Cecilia says:

       Jeg merker nok litt større humørsvingninger nå enn normalt, at det er litt større dynamikk i og med at utslagene i begge retninger går noe lenger enn jeg er vant til, som om pendelen har fått seg et ekstra dytt. Men så lenge jeg vet hva det skyldes, så går det greit å avfinne seg med det. Det verste er egentlig at jeg konstant har lyst på noe, og at jeg blir rastløs og stadig må gå og kikke i skapene for å finne ut hva jeg har lyst på. Men jeg har jo egentlig ikke lyst på noe av det jeg finner. Akkurat det er litt slitsomt, for det tar konsentrasjonen min.

      Jeg har jo vært inne på tanken om å få utgitt en barnebok, men det blir litt feil å tenke i de banene, i hvert fall før den er ferdig. Det er jo et ganske personlig dokument, fullt av interne referanser til ting vi har snakket om og opplevd, så det må nok en grundig omskrivning til før det kan foreligge i bokform. Men jeg får se hva jeg får tid til. Fra nyttår er det alvor. Da begynner jeg å jobbe.

      Tusen takk for fin kommentar :)





  5. naturglede naturglede says:

    Hei igjen. Nok en lesestund her hos deg med undring og beundring. Synes du er modig her og rettskaffen. Far, mor og barn hører sammen selv om de aldri skal leve livet i samme hjem. Lykke til med boka til Shaya og ha en fin første dag i desember. 😆





  6. avatar ertaberta2 says:

    innom i natten, å sier at jeg har lest her. Synes du er tøff jeg, bare det å reise på så kort varsel. Og heldig for deg at det var ledig rom på hotellet og at han var der, så du ikke reiste forgjeves.. :)
    Ønsker deg fine Adventstider og Lykke til med bokprosjektet ditt.
    og Lykke til fremover.
    Klem fra meg. :)





    • avatar Cecilia says:

      Hei EB,
      det er jo så lett å reise i våre dager, bare noen museklikk så har man plutselig bestilt billett, og bare sekundere senere har man billetten på mobilen, så det er antagelig langt flere som foretar impulsreiser nå enn det var før.
      Hyggelig at du er innom og leser, og hyggelig å få en liten melding.
      Klem tilbake :)





  7. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Dårene vet selvfølgelig best, og ikke minst mest. Men dersom vi ser bort fra dårene et øyeblikk og flytter blikket til evolusjonslæren, forstår vi hvorfor seksualdriften beskrives som naturens sterkeste drift. Det har med forplantning å gjøre, og for å bidra til artens mangfoldiggjørelse, er altså videreføring av gener viktigere en selvoppholdelse. Dette kan vi se tydelige eksempler på, både hos mennesker og dyr. Avkommet er viktigere enn en selv, og videreføringen av arten er viktigere enn eget liv.
    Den i flokken som først oppdager et rovdyr, vil gjøre anskrik, med stor fare for selv å bli offeret, nettopp fordi flokken som helhet deler så mange gener at det rent forplantningsmessig er lønnsomt å beskytte den, i stedet for å luske stille bort og komme seg i trygghet.
    At et menneske kan leve uten et aktivt seksualliv er således intet argument. Slik er det også i flokker der det kun er alfahannen som får lov å forplante seg. Dette fenomenet oppstår fordi gevinsten ved å ofre seg for genfellesskap / slektninger , er større enn omkostningene ved egen død ( for arten som sådan).
    En bikube er i så måte svært interessant, fordi alle har samme mor og altså deler det samme arvestoffet. Derfor vil biene stikke for å forsvare bikuben, selv om de vet at de tar sin død av det.
    I vår verden kan vi se hva som skjer dersom det f.eks. oppstår brann. De som ikke har slektninger i den brennende bygningen, vil gjøre alt for på redde seg selv, mens de som har slektninger / barn / søsken, vil forsøke å finne dem og få dem brakt i trygghet. En mor eller en far, vil være ustoppelige og gjerne løpe inn i en brennende bygning for å redde sine barn, men ikke like ustoppelige i forsøket på å redde hverandre. Barna er altså viktigere enn ektefellen.
    Seksualdriften har et overordnet formål. Det handler altså ikke om hva man prioriterer i en situasjon der sulten blir sterkere enn den seksuelle opphisselsen. Dersom man allerede har pult i femten timer, er det ganske usannsynlig at det blir flere avkom om man fortsetter til man dåner eller dør av utmattelse. Sjansen for å forplante seg øker, snarere enn minker, dersom man spiser og hviler litt før man fortsetter pulingen.
    Voldtekt er ren maktbruk. Selvfølgelig viser det at seksualdriften overstyrer de kulturelt betingede mekanismene og at den sågar overstyrer angsten for samfunnets straff ( i tilfelle man blir oppdaget og må stå til ansvar for sine gjerninger).

    Nok om det.

    Nivlheim og Muspelheim kan man lese mer om her: http://no.wikipedia.org/wiki/Nivlheim, og så linke seg videre til Norrøn mytologi (som jeg av naturlige grunner har hodet fullt av for tiden).
    Det er mye spennende om verdens tilblivelse i Norrøn Mytologi – ikke så ulikt Stephen Hawkings grublerier rundt universets begynnelse – og parallellenburde være tydelig: Det begynnende liv idet den iskalde, nordiske Mrs. Iceberg møter den varme, sydlandske Mr. Vulcano – en kataklysme, og altså med en påfølgende showdown – som var det en historie av mytologiske proporsjoner.

    Jeg føler meg beæret over at du går så grundig og analytisk til verks.
    Rødt- det varmes farge, og hvitt – som representerer kulden. Det virker veldig riktig, og fullstendig i tråd med intensjonene. Jeg forstår godt at man får en viss forbeholdenhet med hensyn til å involvere seg i selve emnet, og i stedet velger en slags diskret og kanskje litt intrikat tilnærming gjennom å distansere seg og betrakte formen – og i grunnen har jeg sans for det. Det er jo på det fortellertekniske plan selve øvelsen ligger, ettersom innholdet er gitt på forhånd. Og det er spennende å få det analysert og dissekert.

    Du har litt problemer med å plassere drømmen min. Jeg burde kanskje introdusert den, men jeg tenkte det ble klargjort gjennom den etterfølgende teksten:
    “Jeg har sovnet med klærne på og er svett og sint på meg selv når jeg våkner. Jeg dusjer, tar på meg morgenkåpen og henger klærne mine til lufting. Om én time…”
    Jeg har lagt med det på minnet, og vil nok ha det i bakhodet til en eventuell neste gang noe tilsvarende skulle dukke opp.

    Det er fint å høre at det er flere som har stusset litt over hvordan man skal forholde seg i slike tilfeller. Jeg grublet over en måned før jeg omsider tok mot til meg, og var egentlig ikke ferdigtenkt da heller. Det var faktisk først i løpet av konfrontasjonen jeg klarte å kvitte meg med skyldfølelsen og landet trygt i overbevisningen om at jeg ikke hadde gjort noe galt. Mannen var skilt og ikke i noe fast forhold. Han var klar til å la seg styre av sine egen drifter. Jeg, på min side, stimulerte dem og la forholdene til rette. Det er sånn man lager barn – enkelt og greit, altså om forutsetningene ellers er til stede.

    Du nevner de rent praktiske problemene, som dette med arv. Vi var så vidt innom hvor urettferdig det kan forekomme det “legitime” avkommet at faren puler på seg en lausunge som plutselig kan kreve sin del av farsarven, men det var han ikke redd for. Det eksisterer fortsatt avtalefrihet, så det vil aldri komme noen krav, noen av veiene. Vi var enige om at tiden vil vise hva de ønsker å gi hverandre av personlige gaver mens de begge fortsatt er i live. Det viktigste for oss begge ble slått fast: De skal ha gjensidig rett til kontakt, og vi skal begge legge forholdene til rette.

    Det forunderlige (eller det er kanskje ikke så forunderlig?) er at jeg plutselig ser gravide over alt jeg ferdes, og opplever at avisspaltene med ett er fulle av artikler om graviditet og alt man assosierer med det. Og jeg leser, og tenker – og drømmer om Rosermary’s Baby, om Kill Bill og om Prometeus (filmen der Noomi Rapace får utført abort etter å ha blitt befruktet av en alien), med en slags skrekkblandet fryd. Og jeg har tenkt at jeg må være syk i hodet. Men etter en pinnekjøttmiddag ( som jeg med megen møye klare å komme meg gjennom uten å falle for fristelsen til å smake på akevitten) med min gamle sjef fra praksisperioden, ble jeg litt beroliget: Jeg er visst fortsatt ved mine fulle fem.
    Så jeg fortsetter å gumle cashewnøtter (ristet i rapsolje og tilsatt havsalt) fra Den Lille Nøttefabrikken, og går på vekten to ganger hver dag for å se om jeg begynner å gå opp, men foreløpig er det bare noen hekto før jeg legger meg, og de er omtrent borte når jeg står opp. Men jeg har begynt å bli litt øm. Det merker jeg når jeg løper ned trappene.
    Vel…

    Det som mest inspirerte meg til å skrive om dette, var det som for meg ble en sentral replikk i løpet av konversasjonen:
    – Så det er slikt moderne unge damer sitter og tenker på mens de venter på en kavaler?
    Jeg lot være å spørre om hva han selv ville tenkt på, men jeg noterte meg formuleringen hans. Den indikerte at han hadde forventninger om noe helt annet enn å bli konfrontert med at han skulle bli far.

    Jo, det er personlig, og det kan jeg tørre fordi jeg skjuler meg bak en maske. Alt jeg publiserer gjør jeg med et ønske om respons :)

    Tusen takk for flott kommentar :)

    1





    • avatar marthon says:

      Er det mulig å argumentere for at forplantningsdriften er viktigere enn selvoppholdelsesdriften, og er det rasjonelt å sette likhetstegn mellom seksualdrift og forplantningsdrift når det gjelder mennesker?
      For det første er det i alle fall klart at forplantning forutsetter selvoppholdelse. For det andre er menneskets seksualdrift ofte ganske atskilt fra forplantningsdriften. Det er åpenbart at vi i de fleste tilfeller har seksuell kontakt av andre grunner enn at vi vil forplante oss (ja, forplanting er i de aller fleste tilfeller en uønsket konsekvens), og motsatt foretrekker en del å forplante seg uten å ha seksuell kontakt.

      I en form for naturtilstand (f.eks. i steinalderen) kan det argumenteres for at det ut fra et evolusjonsperspektiv vil være lite rasjonelt for en mor i fruktbar alder (og hennes ”selfish genes”) å sette livet på spill for å redde livet til et barn (i alle fall hvis det var snakk om et spedbarn) fordi menneskets avkom er så totalt hjelpeløse og barnet ville ha små (i alle fall atskillig dårligere) muligheter til å leve opp uten henne. Om hun derimot selv overlever (på bekostning av barnet), kan hun få mange flere barn som kan leve opp og forplante seg videre.

      Historien er full av eksempler på helter som ofret livet for barna, familien, stammen eller fedrelandet – men like full av eksempler på opportunister, svikere og forrædere som har prioritert egen overlevelse og bekvemmelighet på bekostning av andre. Hos mennesket tror jeg lojaliteten mot avkommet avhenger mer av oppdragelse og kulturell påvirkning (jf. stadig innprenting av historier om helter og martyrer) enn av instinkt/drifter.
      Jeg kan ikke underbygge dette med kilder, men det er i alle fall åpenbart at mennesker er avhengig av sosialisering for å bli individer som klarer seg selv og er i stand til å ta seg av et barn – medfødte instinkter hjelper oss lite. Jeg tror ikke det å ofre seg for avkommet nødvendigvis er noe som ligger innprogrammert i oss. Er lojaliteten viktig nok til at vi vil påføre oss selv angst, smerte og i verste fall en sikker død? Når 15 000 kvinner tar abort hvert år i Norge, må det si noe om at de fleste prioriterer sin egen bekvemmelighet (og de rent seksuelle driftene) foran en ren trang til å forplante seg.

      En vesentlig grunn til at nazistenes konsentrasjonsleirer fungerte så effektivt som de gjorde i å utrydde mennesker som ble sett på som uønskede, var at fangene ble stilt ovenfor et umenneskelig valg: å arbeide for undertrykkerne og bidra i tilintetgjørelsen av sine medmennesker eller å sette seg selv i livsfare. Det er et svært ubehagelig faktum, men jødene (og andre fanger) ble så til de grader brutt ned psykisk at bare overlevelsesinstinktet var igjen, og da kunne de tvinges til å hjelpe til med å sende sine slektninger, naboer og venner til gasskamrene. Teoretisk ville utryddelsen ha vært langt mindre effektiv hvis noen hundre tusen heller hadde ofret sitt eget liv. Men det er ikke et valg vi kan forvente at noen i en slik situasjon skal ta, og et valg svært få (i alle fall av dem som overlevde) tok.

      ”Slik er det også i flokker der det kun er alfahannen som får lov å forplante seg.”
      Men hvordan opprettholdes dette forbudet mot at andre hanner skal forplante seg? Hvis det å videreføre gener hadde vært viktigere enn selvoppholdelsen, ville ikke alfahannen klart å hindre andre hanner i å befrukte hunnene. Muligheten til å få avkom – kanskje til og med et stort kull – er for mange arter nesten 100 % etter én parring (i parringstiden). Grunnen til at hannene som kommer lenger ute i alfabetet, ikke tar seg til rette bak ryggen til alfa-hannen, må være at selv en rimelig sikker mulighet til å få avkom ikke er verdt å bli banket og bitt helseløs av alfahannen etterpå – eller å bli utstøtt av flokken. Betyr ikke det heller at selvoppholdelsesdriften går foran seksual-/forplantningsdriften?

      Kunne ikke la være å problematisere dette litt. Litt ufint med en slik pessimisme, kanskje … under omstendighetene. Kan føye til at jeg tror at et sosialisert og velfungerende menneske i mange tilfeller vil ha et så sterkt følelsesmessig bånd til et barn at det i et ekstremt tilfelle ville ofre sitt eget liv for barnet. Men jeg tror ikke vi uten videre kan si at dette er genetisk. Og vi er heller ikke bier som lever i et samfunn der alle har samme mor. Det blir sett på som like moralsk høyverdig å ofre livet for en man er glad i (jf. utallige eventyr og operaer) – uten at dette kan forklares med at det sikrer genenes overlevelse.

      Nok om det for i dag – fra dåren uten psykologiutdannelse.
      :-)

      1





    • avatar marthon says:

      Det ble en del 2:

      Jeg kjenner overflatisk til Nivl- og Muspelheim fra før. Jeg fikk bare en … assosiasjon (jeg får det av og til – det har lett for å bli floker i synapsene mine) fordi navnene kunne høres ut som to tilfeldige landsbyer eller forsteder i Rhindalen eller omegn.
      Interessant med den forklaringen om kaldt og varmt og paralleller til Hawking. Ser du på deg selv som en isnende nordavind og han en strøm av glødende lava? Jeg vet ikke akkurat om jeg vil si at det var det inntrykket du ga ellers. Å bygge myter rundt seg selv gir alltid interessante muligheter.

      Med hensyn til valget av farger under fargekodingen min må jeg nok innrømme at det til en viss grad var tilfeldig – selv om jeg harmerket meg at det er vanskelig å velge en farge uten å legge noe som helst i det. Jeg tenker nok også litt i farger.

      I første omgang virker det tydelig at den erotiske drømmen finner sted under den småsvette ettermiddagsduppen på Hotel Maritim (et muligens noe misvisende navn, beliggenheten tatt i betraktning). However – lenger nede skriver du ”Jeg hadde fortalt om samvittighetskvalene mine, om de merkelige *drømmene* mine, om hvordan jeg plutselig hadde blitt fanget av et ønske om at han skulle bli far til barnet mitt, om at han var et helt bevisst valg og om hvorfor jeg valgte akkurat ham.” Da kan man lure litt på om det også er snakk om drømmer som kom forut for selve avgjørelsen.

      Jeg leste nylig om feromoner m.m.:
      ”Fluctuating asymmetry is also detectable through the olfactory senses and affects sexual attraction. FA acts as an index measuring developmental instability. It shares an inverse relationship with certain desired traits; a low FA is correlated with higher stress tolerance, larger body size in males, smaller body size in females, and higher facial attractiveness. Females, especially during their fertile phase, are more attracted to males with a low FA (more symmetrical males) and males whose faces they rate as attractive.”

      Satt på spissen: I den fruktbare fasen av syklusen er en kvinne mer tiltrukket av maskuline menn med symmetriske og attraktive trekk. Resten av tiden kan det være like greit med en stabil, omtenksom og følsom mann som ivaretar behovet for trygghet og omsorg i dagliglivet. Teoretisk og vitenskapelig sett kan man spekulere over om valget ditt (enda så mye du har tenkt over det) kan ha blitt påvirket av noe så primitivt og ubevisst som hormoner og feromoner.

      Når det gjelder attraksjon, sex og forplantning, er det lite som er så fascinerende som det som ligger midt mellom det følelsesmessige og det instinktive, det intellektuelle og det dyriske, det rasjonelle og det kjemiske …
      Vi vil ha en rasjonell og sivilisert partner, men i bunn og grunn har vi sex med reptilhjernen.

      Jeg tror det er viktig at dere har tenkt igjennom både det rent materielle og det med kontakt.

      Man ser det man er opptatt av. Begge gangene ”vi” gikk gravide med våre to barn var det også en påfallende oppblomstring av store mager på alle bauer og kanter.
      Aha! Prometeus, selvfølgelig.

      Jeg vet ikke akkurat om tankene dine alltid er helt representative for det unge kvinner tenker på mens de venter på en kavaler i 2013, men de er jo alltid interessante.
      :-)

      1





      • avatar Cecilia says:

         Man vil alltid finne divergerende oppfatninger blant vitenskapsmenn, faglærte og forskere. Jeg kan henvise til Darvin, Hamilton og Haldane ( blant mange), og du kan antagelig henvise til dine egne favorittforskere innen emnet.
        Du vil antagelig finne litt støtte i Robert Trivers teorier om mannen (utgitt 1971). De gir oss et godt innblikk i reciprok altruisme, og åpenbarer noen av grunnene til at en mann, under de rette omstendigheter, vil kunne være beredt til å ofre livet for å redde en artsfrende han ikke er i slekt med. Kalkulert risiko, altså sannsynlighetsregning, basert på sannsynligheten for å omkomme vurdert mot sannsynligheten for … ? Tja, hva tror du? Les og finn ut, om du da ikke er nettopp slik Løven ble beskrevet av buster: “Løver har ikke et stort behov for å lytte til andre sine meninger, og de har i hvert fall ikke lett for å bli overbevist av andre. ”

        Vi baserer våre synsinger og trekker våre logiske slutninger på bakgrunn av det vi vet, har lært, hørt og mener vi kan, og et psykologistudium gjør ingen til ekspert. Jeg påstår ikke at jeg har rett når jeg hevder at seksualdriften er naturens sterkeste drift, og jeg unnslår langt fra at det kan være et faktum at en ufaglært kan langt mer om dette enn meg. Men jeg støtter meg inntil videre til de teoriene som kommer fra vitenskapelig hold, selv om jeg er pinlig klar over at de stadig er i endring. Gårsdagens sannheter er morgendagens myter, og morgendagens sannheter kan, for den saks skyld, bekrefte en for lengst avskrevet sannhet.

        Å oppfatte farger er interessant. Dette har du ikke fortalt om før. Chromostasia ( eller synesthesia, som noen foretrekker å betegne det som), var noe jeg først ble oppmerksom på ( og som jeg mener jeg har skrevet noe om tidligere) da jeg fortalte Siv at kjøleskapet på hytta ( tror jeg) begynte å bli slitent, fordi lyden hadde blitt mer brun enn lilla. Senere har jeg forstått at noen også oppfatter ord, tekst og tall som farger. Jeg har ikke satt meg så veldig inn i det, men Siv vet tydeligvis en god del. Jeg mener å huske at hun hadde det som en del av pensum.

        Joda, det kan sikkert være behagelig å tenke seg at jeg har blitt så influert av min egen syklus at jeg ikke klarer å ta bevisste valg. Det er vel best slik, at det er det visuelle som styrer en kvinne i valg av mann, snarere enn det intellektuelle. Jeg skal vel være forsiktig med å påpeke at kvinnens preferanser også er styrt av andre faktorer, som kultur, oppdragelse og intelligens ( i den grad vi har slikt) , og at den maskuline symmetri kun er en bonus. Jeg bare nevner det, og regner med at spekulasjonene dine forblir upåvirket.

        Ventet jeg på en kavaler? Det er det som er spørsmålet, og det var nettopp det utgangspunktet hans som jeg fant interessant. Han hadde han selvfølgelig fått det for seg at jeg kom tilbake fordi ønsket noe mer enn kun den lille hyrdestunden på et minimalistisk møblert arkitektkontor. Hvorfor skulle jeg ellers komme hele den lange veien? Jeg ville selvsagt også trodd det, dersom en mann kom helt fra Frankfurt for å besøke meg, og jeg var også redd jeg hadde gitt litt utydelige signaler.
        Men jeg ventet altså ikke på en kavaler, og jeg hadde langt fra noen romantiske følelser da jeg satt og ventet på ham. Så jeg brukte heller tiden til å finne en måte å nærme meg en klok og kunnskapsrik mann på, en uromantisk tilnærming som jeg håpet ville appellere til intellektet hans.

        Vel. Det gikk som det gikk, og vi er definitivt på talefot.

        Tusen takk for kommentar(er). Jeg vet jeg har noen ubesvarte og uskrevne kommentarer til deg i skuffen, men jeg tenger å være inspirert og konsentrert for å få det ut. At det er mulig å gjøre seg selv så opptatt uten å ha fast jobb, står som et mysterium for meg.
        Jepp :)

        1





        • avatar marthon says:

          Jeg skal ikke gjøre meg selv mer spesiell enn jeg er; jeg kan ikke si at jeg opplever synestesi. (Men helt siden jeg lærte å telle har jeg hatt en greie med hvordan tallene er ordnet visuelt i forhold til hverandre. Tallene 1 til 10 går rett oppover, mens 11 til 20 går rett bortover. Deretter går de oppover igjen.) Like etter at jeg leste kommentaren din fikk jeg mulighet til å ta opp temaet med en bekjent, som er kunstner, som jeg vet oppfatter verden slik. For ham har alle bokstaver og tall en farge. Jeg spurte ham hva som skjer med fargene når bokstavene settes sammen til ord:
          – Hvis F er blå, R er beige og E er gul, hvordan ser du da for deg navnet Fredrik?
          – Det har ikke noe med de enkelte bokstavene å gjøre. Fredrik er grønt.
          Da Mira Craig var på Skavlan, sa hun at hun assosierer mennesker med frukt. Om jeg ikke husker feil, tror jeg hun mente at Skavlan minnet mest om en banan.

          I blogginnlegget skrev du ”Er ikke seksualdriften mannens sterkeste drift?”
          I kommentaren ovenfor skrev du ”Jeg påstår ikke at jeg har rett når jeg hevder at seksualdriften er naturens sterkeste drift, …”
          ”Mannens” og ”naturens”. Det blir ikke helt det samme.

          Grunnen til at jeg fikk lyst til å kommentere dette, er at jeg blir litt lei av at menn framstilles som så mye mer driftsstyrte (og dermed primitive) enn kvinner. Menn styres liksom bare av drifter (de ”tenker med pikken”), mens kvinner på sin side har *følelser* og *intuisjon* – og det er jo noe mye finere, ikke sant?

          Vi vil selvfølgelig gi inntrykk av at valgene vi tar, også når det gjelder partner til seksuell utfoldelse, samliv og/eller forplantning, er bevisst og rasjonelt. Og vi kan legge vekt på forskjellige ikke-fysiske og ikke-sanselige faktorer som at han/hun er en ansvarsfull, intelligent, materielt vellykket og godt utdannet person, men i vårt samfunn (med vår tro på romantisk kjærlighet) vil veldig få si at de bare velger av fornuftsgrunner. Det eneste gyldige kriteriet – om noe slikt trengs, eller i alle fall det eneste uunnværlige kriteriet, er ”jeg ble forelsket” (eller betatt, eller kåt). Å ha sex av noen andre grunner enn det er lite kulturelt akseptert. De ”bevisste valgene” våre hviler alltid på det ubevisste – og på kriterier for hva som er seksuelt/forplantningsmessig attraktivt som vi aldri vil få full oversikt over. Blant disse er en kvinnes (angivelige) evne til å oppfatte en manns attraktivitet gjennom feromonene han sender ut og sin egen luktesans (og at menn angivelig blir mer tiltrukket av kvinner som er i den fertile fasen av syklusen). Det er ikke noe kjønnsdiskriminerende eller nedvurderende i dette. Det er bare en del av den menneskelige naturen – og det er ikke noe galt i at vi lever livet med hele oss og alle sansene, slik vi er skapt for. Jeg synes altså slikt er interessant.

          Ellers takker jeg pent for forslagene til selvstudier innenfor temaet menn, kvinner, drifter og resiprok altruisme, overser at du prøver å bruke mot meg at jeg er løve og legger til at jeg ofte opplever at spekulasjoner jeg måtte ha på det ene eller andre området ikke bare blir påvirket, men også stimulert, av mot-spekulasjoner og viderespekulasjoner fra folk jeg samspekulerer med.

          Til tross for iherdig innsats med å svare deg (og Sjalle) de siste ukene har jeg også endt opp med en back log – men jeg har prøvd å komme innpå i ledige stunder.

          Man fyller alltid den tiden man har til rådighet – med ett eller annet.

          (Jeg leste det nye innlegget ditt sent i går kveld og har tomlet. :-)

          Fin fredagsettermiddag til deg! :-)





  8. avatar cina says:

    Du! Jeg har bare lest dette ene innlegget ditt til nå, men jeg er nesten litt forelsket i bloggen din. Du skriver jo så fint! Det er som å lese en god bok. Begynte å lese sent i går kveld, men tilslutt gikk øynene nesten i kryss og jeg måtte gi opp.
    Det jeg bryr meg om mest når jeg leser er hvordan det er skrevet. Handlingen er bare en ekstra bonus. Har prøvd å lese mange bøker som andre har fortalt meg er spennende eller har en god historie, men om språket ikke fenger meg, så legger jeg den bort. Krim, for eksempel, klarer jeg sjeldent å lese fordi jeg syns språket og dialogoppbyggingene ofte blir for kleine. Nå skal det jo også sies at jeg ikke har prøvd å lese noe som helst på en stund, men det kommer seg nok igjen snart (selv om jeg begynte å lese litt i the origin of species på siste flytur). Og det her var jo en god begynnelse :)

    1





  9. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Déjà vu? Kan det være det halve sekundet som spiller meg et puss, eller har jeg sagt noe om dette tidligere?
    Mannen – naturen – sammenhengen… det forkommer meg at jeg har vært inne på dette:
    Hvor spesifikt korrekt skal man være nødt til å uttrykke seg i en litterær tekst? Hvor mange forbehold skal man måtte ta, og hvor mange hensyn? Skal vi ikke med en viss rimelighet kunne anta at en mann som leser en tekst vil klare å oppfatte sammenhengen, uten å henge seg opp i at enkelte formuleringer ikke alltid reflekterer kjønnsnøytralitet eller inkluderer begge kjønn? Leser du også Hamsun eller Hemingway som om tekstene deres er debattinnlegg, eller er det bare mine tekster som får dette spesielle blikket?

    “Mannens” og “naturens” er ikke helt det samme, skiver du, og jeg forstår at dere har skuffene fulle av teskjeer hjemme hos deg.

    Kan forklaringen være at du leter etter hver minste lille mulighet til å kunne tolke meg som mannsfiendtlig? I
    personlige tekster vil det gjerne fremkomme noen personlige tanker og generelle betraktninger, og selvsagt vil disse bære et visst preg av hvor de kommer fra, hvor fortelleren står, både politisk, sosialt og kjønnslig. Jeg refererer samtaler med menn, som jeg selv på ingen måte synes bygger opp om dette du er så lei av: at mannen fremstilles som primitiv og styrt av kjønnsdriften. Jeg føler meg trygg i selskap med menn, jeg søker råd og veiledning, diskuterer ting jeg har på hjertet og får stadig kloke svar, syns jeg selv. Jeg har både positive og negative opplevelser med menn, som de fleste menn også sikkert kan si de har med kvinner. Jeg har også både positive og negative opplevelser med kvinner, noe du sikkert også har med menn. Du har helt sikkert truffet dumme menn du også. Menn som er mindre begavede, hissige, kranglete, slike som klapser damene på rompa og tenker med pikken.
    Skal vi være forhindret fra å beskrive slike menn? Trenger du virkelig å skånes for dette?
    Det tviler jeg på. Dette er en type menn som er gjengangere både i dagliglivet, i litteraturen og på film, og således ingen konstruksjon fra min side.

    Har kvinner en tendens til å bruke fornuft i valg av partner, i større grad enn menn?
    Ja, det tror jeg.

    Det står ein friar uti garden, mor lilla. Hau hau!
    Kor mange pengar haver han, du mi dotter Dalia?
    To hundre riksdalar, seier han at han har.
    Sei han nei, vis han vei, du mi dotter Dalia.

    Nei, han var ikke noe godt parti. Det blir litt utrygt når han er så fattig.

    Hvor mange fattige vakre menn har du sett med stygge koner, i motsetning til rike stygge menn med unge vakre koner?
    Hva om jeg påstår at menn i større grad enn kvinner styres av romantiske følelser i valg av partner? Snur bildet seg da? Blir det følelsesstyrte med ett mindre fint da?
    Jeg tror som nevnt du finner et negativt aspekt ved alt jeg skriver om menn, rett og slett fordi du leter etter det.

    Hr. Hårsår ser gjennom fingrene med at jeg refererer en ufrivillig morsomhet fra Buster. Det er storsinnet :)

    God middag :)





    • avatar marthon says:

      ”Har kvinner en tendens til å bruke fornuft i valg av partner, i større grad enn menn?
      Ja, det tror jeg.”

      Det er en interessant påstand. Kvinner er nok litt mer interessert i hva en mann eier, jobber med, tjener, har utrettet, og hans sosiale posisjon, mens menn nok er litt mer opptatt av utseendet.
      En gutt kan henge opp bilder på veggene av navnløse kvinner han finner attraktive, men finner man navnløse menn på veggene på pikerommet? Må de ikke være popstjerner eller et eller annet i utgangspunktet? Selv Chippendales er vel egentlig seksuelt tiltrekkende mye fordi de er kjendiser og dermed har sosial kapital?

      Men jeg har sett unge, kjekke strandløver ”hanky-pankys” hånd i hånd med femti år gamle, lubne og ikke akkurat billedskjønne amerikanske og europeiske kvinner på strendene i Karibia, og jeg har en mistanke om at økonomiske motiver er mer framtredende i mennenes bevissthet enn drømmer om romantisk kjærlighet.
      Videre var det utbredt for unge, fattige menn å gifte seg med betydelig eldre enker med husmannsplass eller gård før i tiden fordi dette ga mulighet til en snarvei fra sult og elendighet til en trygg materiell situasjon.
      Unge prester giftet seg med gamle presteenker for å kunne få tilgang til et ”fett kall” (dvs. en lukrativ prestegård). Et eksempel på ei slik presteenke som fulgte med kallet, og som ikke akkurat er beskrevet som veldig seksuelt tiltrekkende, finner du i romanen ”Stank av mennesker”, som jeg har anbefalt tidligere.
      Menn slår seg altså av og til sammen med ufruktbare kvinner av materiell nødvendighet, og forsaker muligheten til å forplante seg.

      – Har’n først fått smaken på rosiner, tar’n ikke til takke med druer, er det også noen unge menn som sier – og foretrekker en 50 år gammel, velstående ”cougar” eller ”sugar mama” framfor ei umoden ungjente som fortsatt er økonomisk avhengig av foreldrene.

      Jeg er ganske storsinnet i dag. Hvis du føler det er noe vesentlig jeg ikke har svart på, eller at vi burde ha kranglet litt mer (”som et gammelt ektepar” – var det ikke det du skrev et sted), får du gi meg en påminnelse.

      God middag! :-)





      • avatar marthon says:

        Forresten ser jeg i ettertid at argumentet om kvinners større fornuft på parmarkedet har noen svakheter: For hva er fornuft?
        Er det ikke egentlig veldig fornuftig av en velstående mann å bli sammen med en kvinne med gode arveanlegg heller enn en kvinne med mye penger hvis han ønsker det beste for sine barn – noe som vel er fornuftig? Det er jo dessuten bedre odds for trofasthet og at han får mye sengekos hvis den økonomiske ulikheten er stor i hans favør … noe som vel også kan virke som et godt argument. :-)





        • avatar Cecilia says:

          Det er en interessant påstand at kvinner ofte velger ektemann utfra fornuftsgrunner, mener du, men det burde ikke være en påstand som er fremmed. Du kommer selv inn på dette og iler meg til hånde med gode og støttende argumenter. Selvsagt har vi ikke bilder av navnløse menn på veggen, men vi kan godt ha bilder av døde menn på veggen: Che Guevara , John Lennon, James Dean.. osv. Mamma har fortsatt bilde av Chet Baker på soverommet.

          Nå er det vel fortsatt litt forskjell på ekteskap og prostitusjon, det de unge strandløvene gjerne bedriver, og innen den geskjeften er selvsagt de økonomiske motivene de samme for kvinner og menn. Generelt sett mener jeg at unge kvinner i langt større grad enn unge menn, vurderer fremtidsutsikter og trygghet ved valg av ektefelle. Men det er også tegn på at dette er i ferd med å endre seg, som en følge av at det har blitt mer og mer vanlig at begge kjønn skaffer seg utdannelse og går ut i arbeidslivet, og kvinner derfor har lettere for å skape sin egen trygghet, uavhengig av ektefellen. Den negative konsekvensen av dette, kan man lese av skilsmissestatistikken, blir det hevdet. Jeg ser det heller som positivt at fler og fler kvinner velger skilsmisse fremfor et uttørket ekteskap. Slik går det når man ikke har annet felles enn barn og sengehygge.

          Du er godlune i dag og lurer på om det er noe vesentlig du ikke har svart på.
          Ja, det er det.
          Du har ikke svart ordentlig på hvorfor du er så kritisk til min livsstil, samtidig som du forsvarer det systemet jeg er et produkt av.
          Vel, nå har du muligheten :)

          1





          • avatar marthon says:

            At enkelte kvinner har klart å bli våte i trusa av Che Guevara er vel ikke akkurat noe argument for kvinnenes fornuft?
            – Men Che Guevara er jo et et ikon, han var en kjekkas med pene, brune dådyrøyne, en tøffing med masse selvtillitt, Kalashnikov og en ”mission” i livet?

            “The executions by firing squads are not only a necessity for the people of Cuba, but also an imposition of the people”, skrev han i et brev i 1959. Hvor mange henrettelser var han ansvarlig for? 50? 100?

            Har den cubanske revolusjonen egentlig tjent det cubanske folkets interesser? Hvorfor er Cuba et av de fattigste landene på den vestlige halvkule?

            Det hjelper ikke at propagandabildet av Che Guevara har blitt et av verdens mest kjente ”varemerker” (på linje med logoene til MacDonald’s og Coca-Cola). Det er på tide å kutte ut dobbeltmoralen på venstresida og kaste ham på skraphaugen sammen med Lenin, Stalin, Mao, Marx og Castro-brødrene.

            Men det bringer oss jo inn på en annen type menn som kvinner forelsker seg i: voldelige og kriminelle menn, gangstere, mafiabosser …
            Det er kanskje en slags nedarvet steinalderlogikk i det?
            En mann med lav terskel for å bruke vold kan kanskje beskytte sin kvinne bedre i noen tilfeller? Om ikke volden brukes mot henne, da, og det er det jo en viss fare for.

            Grensa mellom ekteskap og prostitusjon har alltid vært ganske flytende. Fattige strandløver tar gjerne imot ekteskapstilbud fra eldre kvinner hvis det gir mulighet til å bo i et rikt land. Det er mange eksempler på det.

            Det er absolutt noe i det at kvinner i større grad søker en som kan skape en trygg ramme rundt ”redebyggingen” – materielt og følelsesmessig. Men vi kommer uansett tilbake til utgangspunktet. Det er vanskelig å forklare tiltrekning helt rasjonelt. En kjølig og ”fornuftig” analyse av *nytteverdien* ved å gå til sengs med eller inngå ekteskap med en mann eller kvinne er ikke kulturelt akseptert – slikt må i vår kultur være basert på følelser, fortrinnsvis romantisk kjærlighet, i det minste uimotståelig kåtskap (og hvordan slikt oppstår, er det litt vanskelig å forklare strengt rasjonelt).

            Ha en uimotståelig herlig ettermiddag!
            :-)

            1





  10. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Det ligger selvsagt ikke noe fornuft bak hvilke postere man velger å klistre på veggen, og det var langt fra ment som noe argument. Det var bare en bekreftelse på det du selv spurte om : En gutt kan henge opp bilder på veggene av navnløse kvinner han finner attraktive, men finner man navnløse menn på veggene på pikerommet?
    Selvfølgelig ikke. Den eneste navnløse mannen man eventuelt finner på pikerommet, er Da Vincis vitruviske mann, kanskje den eneste som kan konkurrere med Che Guevara ( over tid).
    Hvorfor har så mange unge jenter i den vestlige verden Che Guevara på veggen? Hvorfor finnes det alltid postere av Che Guavara der postere selges? Tror du det er for å markere et politisk syn?

    Che Guevara var en flott mann, i hvert fall å se på, og bildet er behagelig for øyet. I tillegg til den rent maskuline symbolverdien, selvfølgelig, men mest av alt er han det generiske symbolet på idealisten, idealmannen, han som var villig til å dø for en sak han trodde på, et postmoderne ikon som huser en universell historie.
    Che Guevara er selve symbolet på en mann. Han var folkets mann, uansett hvilket politisk syn han representerte. Politikk er uvesentlig i den sammenhengen. Det er derfor du finner Che Guevara-postere på jenterommene og på t-skjorter for jenter.

    På tide at venstresiden tar et oppgjør med dobbeltmoralen. Oj…
    Har den cubanske revolusjonen tjent folket?
    Har Obama tjent freden etter at han fikk fredsprisen?
    Viktige spørsmål.

    Hvorfor bare fyre løs på venstresiden, hvorfor ikke ta resten når vi er i gang? Er det ikke på tide å rive Kennedy ned fra pidestallen? Ingen amerikansk president har vel gjennomført flere hemmelige operasjoner i Latin-Amerika enn ham? Hvor mange liv har han på samvittigheten? Hvor mange nuller skal vi tilføye?

    Jeg syns det blir for snevert. Vinkelen blir for spiss.
    Det riktige er vel at makten alltid forsvarer seg med vold når posisjonene blir truet. Henrettelser, drap, vold, tortur… det er maktens våpen, ikke bare venstresidens våpen, også høyresidens, og USA er vel den fremste eksponenten for maktbruk i så måte. Det er ingen andre stater som har pådratt seg et så voldsomt hat som USA, vel, kanskje Israel, som jo er et alen av samme stykke.
    En maktovertagelse på Cuba kunne ikke skje uten at det kom til voldelige sammenstøt. Amerikanerne ville ikke frivillig gi fra seg herredømmet og la folket få kontroll over investeringene sine. Det skulle bare mangle. Det ble et forsmedelig nederlag for Kennedy da han forsøkte å gjenerobre Cuba. Det ble sanksjoner. Cuba fikk ikke lov å selge varene sine. Landet skulle tvinges av nød. Maktbruk, ikke forhandlinger. Man forhandler ikke med politiske motstandere ( terrorister), ikke når man er verdens mektigste nasjon. Man kan i så måte si at USA lykkes, men gjorde de egentlig det? Var det ikke nettopp USAs strategi som førte Cuba inn i armene på Sovjet? De hadde jo ingen andre å selge varene sine til.

    Cuba stagnerte økonomisk. Man kan vel si at Cuba fortsatt befinner seg på det nivået Norge befant seg på i slutten av femtiårene, den gangen besteforeldrene våre levde sine fattige og ulykkelige liv med bilrasjonering , melkeflasker uten skrukork og do i trappa.
    Lykken måles i velstand.

    Nå er det vel helst tenåringsjenter som forelsker seg i de litt eldre rampeguttene…

    Jeg tror du har rett i det stilles visse kulturelle krav – eller kanskje rette sagt, kulturbaserte forventninger. Mannen som faller for en kvinne, og kvinnen som opplever den nesegruse beundringen for denne mannen. For det er mest beundring det snakk om, det er derfor vi ikke trenger bilder av en navnløs adonis på veggen. En pen mann er da ikke noe å beundre, hvis han ikke har noe annet enn utseendet å skilte med.
    God middag. :)





    • avatar marthon says:

      De som pynter seg med Che Guevara, gjør det nok delvis for å markere politisk syn og delvis for å framstille seg selv som rebeller. Det er mange som oppfatter Che Guevara som en martyr, helgen, idealist og uttrettelig forkjemper for de undertrykte, men så snart han fikk sjansen, var han også en bøddel for de som hadde makten. Jeg vet godt at Kennedy har lik i lasten også, og går da heller ikke rundt med t-skjorte med bilde av ham (eller Obama) på.

      ”En maktovertagelse på Cuba kunne ikke skje uten at det kom til voldelige sammenstøt.”
      Kanskje ikke, men idet de undertrykte selv blir undertrykkere, forsvinner også legitimiteten for maktovertakelsen. Hadde Fidel Castro og Che Guevara unnlatt å konfiskere all amerikansk eiendom og gjøre landet kommunistisk, hadde de heller ikke blitt boikottet.

      Cuba er atskillig verre stilt materielt enn det Norge var på 50-tallet. Det som verre er, er at det ikke eksisterer demokrati, ytringsfrihet, næringsfrihet eller frihet til å forlate landet. Folk prøver å leve så godt de kan i denne stagnerte situasjonen, men ingenting vil bli bedre før kommunistdiktaturet forsvinner. Jeg er for øvrig ikke noen tilhenger av amerikansk boikott.

      Hvem tror du det er som sender kjærlighetsbrev til Anders Behring Breivik og andre skurker, terrorister, voldsmenn osv.? Det er ikke bare tenåringsjenter. Det finnes absolutt voksne kvinner med dårlig teft for hva som er et fornuftig parti også.

      Jeg tror vel ellers jeg har latt det skinne igjennom at jeg personlig lett kan la meg sjarmere av en intelligent, kunnskapsrik, kreativ og dyktig kvinne – i alle fall hvis hun har humor i tillegg. Hennes eventuelle formue ville jeg nok legge mindre vekt på, men et solid økonomisk fundament er jo ikke noen ulempe.
      Men på det området er jeg i grunnen ganske fornøyd med det jeg har.

      Helt ufattelig, men det er faktisk fredag igjen. Have a nice one!
      :-)





  11. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Bildet av Che Guevara er først og fremst et ikon. Som jeg skrev, er det bildet av selve idealmannen og hans ukuelige engasjement og offervilje. Det er dette som driver selv overklassejenter til å banke ikonet opp på veggen på pikerommet, men vi skal selvsagt ikke se bort fra at det også ligger et lite opprør i det. Det ligger alltid en romantikk i drømmen om den store og voldsomme kjærligheten, mannen som er sterk nok til å rive oss vekk fra den beskyttede og økonomisk tygge situasjonen, og sveipe oss opp på hesteryggen med kurs for villmarken, ørkenen, jungelen eller prærien… i det hele tatt: Det motsatte og langt mere romantiske livet, der den ekte kjærligheten råder og man kan leve på luft til frokost, middag og kvelds, bare man blir elsket og attrådd og finner lykken i sin elskedes armer når mørket siger på og stearinlysene blafrer varsomt i takt med den myke elskoven… sukk.
    Men det blir med fantasien, for innerst inne vil vi aldri gi opp noe som helst. Ingen kjærlighet er verdt det.

    Maktpersoner vil det alltid finnes, men selv ikke den mest maktsyke kan påvirke en revolusjon dersom det ikke finnes grunnlag for det. En hver revolusjon har sitt utspring i sosiale forskjeller. Amerikanske interesser utnyttet Cuba, og de sosiale forskjellene var enorme. De lokale makthaverne lot det skje, og beriket seg selv. Selvsagt var det utopisk å tro at velstanden ville bli fordelt dersom man nasjonaliserte de amerikanske eiendommene i den hensikt å la verdiene komme folket til gode, men det var det folket trodde. Det var også de Che Guevara trodde. Men Che var ingen gammel og klok mann. Han var en ungstut, umoden, romantisk og idealistisk.

    Hva tyr man til når man ser hvordan monopolkapitalismen utarmer fellesresursene og leder til fattigdom og enorme sosiale forskjeller? Man tyr selvfølgelig til det eneste alternativet: Det motsatte. Kommunismen. Men er den noe bedre? Kommunisme i praksis og teori er ikke det samme. Det teoretiske grunnlaget faller bort idet øyeblikk noen kommer til makten. Karl Marx glemmer nemlig det viktigste: Makten i kommunistiske samfunn blir alltid overtatt av maktsyke psykopater. Det er det kommunismen åpner for.

    Når jeg stiller meg skeptisk til kapitalismen, er det altså ikke fordi jeg ønsker kommunismen velkommen. Jeg ønsker en mellomting, et samfunn som ikke basert på økonomisk vekst. Tilbud og etterspørsel tvinger oss til å produsere varer med begrenset holdbarhet. Problemet med en økonomi basert på tilbud og etterspørsel, er at vi tvinger det offentlige, altså samfunnets tilbud, til å konkurrere på samme vilkår, og, som vi har sett mange eksempler på, skaper det et kunstig system som får statlig virksomhet til å ligne privat virksomhet. Samfunnet tvinges til å være økonomisk konkurransedyktig, også innen områder der det ikke i utgangspunktet ikke burde finnes reell konkurranse, som posttjenester, offentlig renovasjon, vannverk, kloakk, veier, jernbane, helsetjenester, utdannelse, elektrisitetsforsyning… osv.
    Vi tvinges til å legge ned skoler, sykehus, postkontor, fødestuer – ting som Norge hadde råd til å holde seg med før det ble funnet olje – før Norge ble underlagt det europeiske kapitalmarkedet, hvor alt av verdi skal måles i penger og fortjeneste. Alt dette lar vi oss forlede til å tro vil gi oss lavere skatter. Det er skuebrød. Hva gavner det oss å få lavere skatt når større og større del av inntektene våre går til å betale for det aller mest nødvendige? Vi bruker 51% av det vi tjener på bolig og transport, 12% på matvarer og 10% på fritidssysler. Resten bruker vi på andre mer eller mindre nødvendige ting, som TV, musikkanlegg, data og kunst. Bare de siste ti årene har boligutgiftene våre økt med 7%, altså en stigning fra 25% av inntekten vår til 32%. Det er tilbud og etterspørsel som styrer prisene. Når samfunnet er uten ansvar, kan det spekuleres i bl.a. boligpriser. Hvem tjener på det?
    Det skal litt skattelette til få å dekke inn de kostnadene, og til tross for skattenedsettelse, reelt sett får vi altså mindre å rutte med. Hvorfor virker det ikke sånn? Fordi vi blir lurt. Forbruksvarer blir billigere. Prisen kan settes ned, fordi produktene ikke er ment å vare. Utskiftingstakten blir høy, men det merker vi ikke.

    Lobbyisme er lovlig, men bestikkelser er korrupsjon. De som eier produksjonsmidlene og pengene, kan uansett påvirke gjennom “lovlige bestikkelser”, som partistøtte, lobbyisme og trusler, slike ting som enhver politiker påstår at aldri påvirker dem.

    Det blir et pengespill, som de rikeste alltid vinner, og de rikeste sitter i EUs styrende organer. Norge, gjennom EØS-avtalen, har forpliktet seg til å følge EUs direktiver og bestemmelser. Det mest ødeleggende kravet fra EU er at det skal være positiv balanse i statens økonomi, noe som i utgangspunktet virker fornuftig, dersom man sammenligner statlig økonomi med økonomien i det private næringsliv. Men kan vi det, uten at det går på bekostning av samfunnet? Når staten blir tvunget til å gå med overskudd, gi mindre fra seg enn den tjener, så sier det seg selv at statens, altså samfunnets, ytelser må reduseres. Det er klart det får følger.

    I Norge har AP blitt drevet fra skanse til skanse, i takt med at Norge har blitt drevet fra skanse til skanse av EU. Den sunne blandingsøkonomien er i ferd med å forvitre, og de sosiale forskjellene bare øker og øker. Jo mer vi tjener, desto mindre skatt vil vi betale. Uten oljepengene ville Norge vært et u-land. Hva gjør Norge når oljen er pumpet opp?
    Sosialdemokratisk blandingøkonomi med økt fokus på velferdspolitikk er den eneste veien å gå. Norge skal ikke melde seg ut av Europa, men jeg mener Norge bør delta i EU på egne premisser, og melde seg ut av rikmannsklubben mens det fortsatt eksisterer et snev av tillit til norske politikere. AP bør finne tilbake til den politikken som engang bygde landet, og slutte å føre høyrepolitikk. Norge bør gjeninnføre sosial boligbygging, utvide velferdstjenestene, la resursene forvaltes av samfunnet til befolkningens beste og åpne grensene for flyktninger som lever under umenneskelige kår. EU er et lukket system, på linje med USA. I praksis utkonkurrerer EUs enorme produksjon den tredje verdens mulighet til å klare seg selv, bl.a. med EU-subsidierte matvarer. Tilbud og etterspørsel fungerer ikke på alle plan, ellers ville ikke EU pumpe så enorme beløp inn i landbrukssubsidier.

    Vel. Nå beveger jeg meg langt unna emnet. Beklager. Det kom plutselig mange tanker flyvende. :)

    Jeg er helt enig i at kommunistdiktaturet på Cuba bør opphøre. Den beste måten å bidra til det med, er å oppheve boykotten. Ingen vil tilbake til det som var, et Cuba som var styrt av amerikanske interesser og var i ferd med å utvikle seg til et slags Las Vegas.

    Jeg aner ikke hvem som sender kjærlighetsbrev til Breivik eller hvor mange frierbrev han får, men at det finnes elementer blant både kvinner og menn som støtter hans politiske syn, er jeg ikke forbauset over. han har neppe suget det av eget bryst. Jeg ser ikke dette som noe argument.

    Vi er vel begge fornøyde med det vi har :)

    God kveld :)

    1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *