I et svakt øyeblikk

Jeg håper jeg dør mens jeg sover, mens jeg drømmer at jeg flyr – at jeg er tolv år og har hele livet foran meg – at jeg kan fly akkurat som Superman – for da kan jeg redde verden… i en drøm jeg aldri våkner fra.

_

Jeg smiler når jeg hører henne rope.
– Mama! She wants to speak with you!
Siv er Mama, og jeg er Mamy. Faren til Siv er Grandpa, og moren min er Bestemoren, i bestemt form, eller bare Beste. Sånn har det blitt etter hvert.
Det er flimrende videobilder på skjermen, bilder av føttene hennes som løper, av rekkverket som flimrer forbi når hun løper ned trappen til første etasje, rundt hjørnet og ned de to trinnene til den nedsenkede dagligstuen. En kinesisk maske skjelver over skjermen. Jeg gjenkjenner den, selv om den flyter ut og blir en uformelig masse før bildet omsider stabiliserer seg idet Shaya legger iPaden fra seg på kjøkkenbordet. Så hører jeg stemmen hennes igjen, langt borte:

– She wants to talk to you.
– She?
– Yes.
– Siss?
– Yes.
Så ser jeg henne. Hun bøyer seg over skjermen, som en uskarp silhuett mot en altfor lys bakgrunn.
– Siss?
– Hei.Kan du snakke litt?
– Vent litt…
Igjen ser jeg flimrende bilder, uskarpe detaljer fra kjøkkenbenken, lys og skygger som pulserer, alt ettersom hvor mye lys kameralinsen utsettes for. Jeg prøver å memorere omgivelsene i et forsøk på å forutse hvor hun er på vei, men det er for mye som flimrer.
– Hvor skal du?
– Vent litt…
Jeg ser av bildene at vi er i gangen. Så stabiliserer alt seg helt plutselig, og jeg ser at vi er på kontoret til faren hennes.
– Ser du meg bra nå?
Jeg ser henne helt utmerket i det skarpe lyset fra vinduet, og tenker vi har vært heldige og fått en stabil linje med lite forsinkelse for én gangs skyld. På veggen bak henne kan jeg se portrettet av oldefaren hennes, grossereren, han som så hvilke muligheter som åpnet seg da Norge skulle gjenoppbygges etter krigen, og sendte sønnen sin tilbake til gamlelandet, med lommene fulle av agenturer på amerikansk kontorrekvisita og investeringsvillig kapital.
– Jeg ser deg helt fint. Jeg ville bare spørre om noe… er det okei for deg om jeg kommer og henter Shaya?
– For så vidt. Vi har snakket om det. Hun har sagt hun heller vil være hos deg.
– For så vidt? Hva mener du?
– Jeg tenker på at det antagelig er siste gangen hun ser bestefaren sin.
– Går det ikke så bra?
– Nei.
– Okei… da er det kanskje bedre at hun blir. Har du fortalt henne det, at det ikke går så bra?
– Nei. Syns du jeg burde?
– Jeg tror det er lurt. Så skjønner hun bedre hvorfor hun bør bli litt til.
– Det er ikke noe vi normalt snakker så åpent om i vår familie.
– Jeg har forstått det. Men jeg vil bare ikke at hun skal føle at hun ikke er viktig for meg, at hun skal tro jeg ikke vil ha henne her.
– Jeg forstår det. Jeg skal snakke med henne.
– Hvorfor vil hun til meg, tror du?
– Det må du nesten spørre henne om.
– Er det virkelig helt det samme for deg hvem hun vil være hos?
– Jeg vil aldri se det som noen konkurranse om hun binder seg sterkere til én av oss i perioder. Akkurat nå er det tydelig at det er deg hun føler seg mest knyttet til, og det må jeg bare akseptere. Jeg vil aldri sette henne i noen lojalitetskonflikt. Hun må kunne få velge fritt, eller i hvert fall kunne få gi utrykk for hva hun foretrekker, uten å føle at hun er illojal mot noen. Det holder for meg at hun vet hvem jeg er.
– Er du helt sikker på det? Føler du det ikke litt sårt?
– Egentlig ikke.
– Det er akkurat det jeg aldri har forstått.
– Det er fordi du forstår meg utfra deg selv. For meg er hun like mye ditt barn som hun er mitt. Hvordan går det med oppussingen forresten?
– Sakte. Hele arbeidslaget har fått influensa.
– Ja, ja. Det er sånt som skjer.
– Siv… det er noe jeg må fortelle deg… jeg er gravid.

_

I’m goin to The Badlands
og jeg har ikke noe valg. Min skjebne er allerede forseglet.

Ved kilden til Urds brønn sitter de tre nornene, Urd, Verdande og Skuld, og spinner trådene til verdensveven, vevnaden som forteller historien om verdens begynnelse – og verdens ende.
Og hver dag samler nornene vann fra kilden og heller det over Yggdrasils eneste rot, for å holde verdenstreet i live til de rekker å fullføre vevnaden.
Det er en vevnad som i tusener av år har fremstått med et fullstendig meningsløst og tilfeldig mønster for den tilfeldige betrakter. Det er først nå mønsteret forsiktig begynner å tre frem.
Urd, Skuld og Verdande har for lengst spunnet min tråd og satt den inn i veven.
Jeg er uten skyld – kun en brikke i et spill. Det er noen andre som flytter meg.

Når jeg våkner – eller når jeg sovner – jeg vet ikke helt hva som er hva – er jeg i en virkelighet hvor alle bærer synlige masker:

En kraftig hånd griper meg rundt overarmen og trekker meg med inn i mørket bak et forheng.
– Er du en Supermann? hvisker jeg.
– Det er det opp til deg å avgjøre.
– Da er det allerede avgjort.
– Har du tetrakromatisk syn?
– Hva betyr det?
– Ser du farger i fire dimensjoner?
– Nei.
– Så hvordan ser du at jeg er Supermann?

– Kan ikke du bare gjøre det du skal?
Jeg har en distinkt følelse av at ingen ting kan berøre meg, og samtidig en overbevisning om at det er en mening bak det ravende vanviddet – at det er noe jeg bør notere meg. Men jeg mangler notablokken min.

Etterpå står Døden i et hjørne og gliser med en utent sigarett i et langt munnstykke. Han vinker på meg med en krokete finger.
– Har du fyr?
– Nej, men jag är ganska eldig.
– Kan jeg få by på en tsjekkoslovakisk spesialitet. Sukkerspinn. Kun tyve kroner.
– Vad häftigt! Men Tsjeckoslovakien finns inte längre.
Man skal snakke svensk med døden. Det har jeg på en måte alltid visst.
– Jag är en katt.
– Jeg er Døden.
– Jag vill fråga dig en sak.
– Forsiktig nå, lille venn. Curiosity killed the Cat.
Jeg rekker ikke å spørre, for en blek herre med et ansikt som en kinesisk hest, dukker plutselig opp fra intet. Han ser granskende på meg et øyeblikk før han med en elegant bevegelse holder frem en dekorert sølvtallerken der det står et glass med boblende blodrød champagne på en sort serviett.
– Værsågod.
– Takk.
– Si meg, hva snakket dere om før jeg kom?
– Om tsjekkoslovakisk sukkerspinn.
– Har du lagt merke til fluen?
– Hvor?
– Den sitter på hodet hans, i midtskillen. Ser du den?
Jeg drister meg til å kaste et tilfeldig blikk. Han har rett. Døden har virkelig en flue i midtskillen. Jeg senker stemmen.
– Vet han at den sitter der?
– Ja. Men vet du hvorfor den sitter der?
– Nei.
– Ser du den tykke damen med sprayflasken der borte, halvt skjult bak gobelenget?
– Hun i Frelsesarmé-uniformen?
– Ja. Hun bare venter på at fluen skal lette, for straks den gjør det, vil hun komme styrtende med sprayboksen, og kverke den.
– Vet fluen det?
– Naturligvis. Det er derfor den blir sittende og vente på at hun skal forsvinne.
– Et klokt valg.
– Antagelig. Men det er også et paradoks. Den sitter og venter på Døden, fordi den ikke vil dø.
– Jeg ville heller sagt det omvendt. Den sitter på Døden og venter. Hva er det i glasset, forresten?
– Tannisrot.
– Det har jeg hørt om. Er ikke det…?
– Hørt om? Det skulle jeg mene. Du er Rosemary, er du ikke… bak masken?
– Rosemary?
– Rosemary Woodhouse… ?
_

03:56
Tallene på klokkeradioen lyser grønt i mørket. Tverrsummen blir fjorten. Det kan jeg leve med.
Jeg lurer på hva som ville skjedd dersom jeg ikke hadde våknet – eller sovnet.
På badet myser jeg mot speilbildet mitt i det sterke lyset. Fem uker. Burde jeg ikke snart se noen forandringer? Kanskje kroppen min ikke vil la seg lure én gang til? Jeg lover speilbildet mitt at jeg skal være forsiktig denne gangen.
Vifteoven i hallen høres syk ut – svært syk. Jeg tviler på at den overlever natten.

04:03. Jeg har vært oppe i syv minutter, altså eksakt tilsvarende tverrsummen av tallene på klokkeradioen. Antagelig betyr det ingen ting, men jeg bestemmer meg for å memorere det og notere det i dagboken i morgen. Jeg slukker lyset, ser opp i taket og tenker at når det kommer en bil forbi nede på gaten, kan jeg se hvordan lyset som slipper gjennom de små hullene der trådene er festet i persiennen, lager et vandrende psykedelisk mønster rundt rosetten i taket.

Helena lurte på om jeg hadde forelsket meg.
Jeg hadde egentlig stålsatt meg på forhånd. Jeg hadde blitt advart om at han var sjarmerende, så jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle la meg forføre. Det gjorde jeg heller ikke… for nornene ville det annerledes.

If you can’t be with the one you love 
– love the one you’re with.

Vi smilte fort til hverandre da den gamle slageren strømmet ut gjennom høyttalerne. Det var et sånt øyeblikk hvor… jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det… når man har jobbet tett sammen i noen lange dager, og føler at man har kommet et stykke på vei, at man har oppnådd noe sammen.
Nei, jeg finner ikke den rette måten å forklare nærheten og intimiteten på, men det hadde altså oppstått noe – en fascinasjon – en tiltrekning – ett eller annet som ga en spesiell følelse – ett eller annet som jeg innerst inne visste ville forsvinne når vi skiltes, men akkurat da, mens vi satt og ventet på maten og hørte på musikken, da var det der.
Det var siste dagen, vår siste lunsj sammen. Han hadde tatt meg med til et sted jeg ikke hadde vært før, en liten café som lå hevet omtrent halvannen meter over gatenivå, og vi kunne sitte og se ned på menneskene som småløp forbi i regnværet. Jeg fulgte anbefalingen fra servitøren, og bestilte husets hamburger, noe som viste seg å være en gedigen tallerken med pommes frites og salat, i tillegg til en velfødd hamburger i brød.
“If you can’t be with the one you love – love the one you’re with.”
– Du er vel for ung til å huske denne? spurte han.

– Stephen Stills. Jeg har en far som er over gjennomsnittet musikkinteressert.
– Selvfølgelig. Det vet jeg jo.
– Dere har kjent hverandre en stund, har jeg forstått.
– Lenger enn jeg liker å innrømme.
– Fra London, ikke sant?
– Jo. Fra den tiden jeg fortsatt drømte om å bli noe.
– Å bli noe? Noe annet enn du er nå?
– Ja. Men jeg var nok ikke skapt for det.
– Hva da?
– Jeg ville egentlig bli skuespiller. Det var derfor jeg var i London, for å forsøke å komme inn på RADA. Men jeg kom ikke inn.
– Og så ble du arkitekt i stedet?
– Plan B. Det var noen som mente jeg kunne tegne brukbart, i hvert fall brukbart nok til å komme inn på The Bartlett.
– Litt mer enn brukbart, vil jeg tro. Og så traff du min far?
– Ja. Helt tilfeldig, faktisk, på MPC, et studio i Soho. Han trengte en italiensk stemme til en pastareklame. Og så sa det bare klikk, som man sier, og så begynte vi å henge sammen.
– Så du gjør ham egentlig en vennetjeneste nå?
– Nei. Han har uttrykkelig bedt meg fakturere.
– Har jeg talent, eller kaster han bort pengene sine?
– Du forstår hvordan ting virker.
– Er det alt du vil si?
– Vi får se. Vi har jo fortsatt en halv dag igjen.

Det var det vi hadde…

_

09:14
Jeg legger merke til at tverrsummen blir fjorten, akkurat som i natt, og lurer på om jeg er i ferd med å utvikle en tvangsnevrose. Det er kaldt i rommet. Jeg trekker en tykk ullgenser utenpå morgenkåpen og stikker føttene i de nye tøflene med sauepels. Jeg har egentlig bestemt meg for å reise til Frankfurt, kanskje allerede i dag. Han må få vite det, men jeg vil ikke si det på telefonen.

Jeg drikker kaffe og spiser frokostblanding. Det er det jeg gjør de fleste dagene i året – de tre hundre og tredve dagene i året når jeg ikke står i kø foran sikkerhetskontrollen på en eller annen flyplass – når jeg ikke sitter på en støyete flyplasscafé og drikker besk filterkaffe til overpris mens jeg kjemper med en seig baguette med skinke, ost, vassen agurk og smakløse tomatskiver – de dagene jeg slipper å stå opp i grålysningen for å løpe til flybussen, bare for å lande noen timer senere med oppblåst mave etter at flymaten har begynt å gjære i tarmene mine – de dagene jeg slipper å reise noe sted – de dagene jeg får lov å leve som et normalt menneske. Den eneste fordelen ved å reise mye er at man samler bonuspoeng – så man kan reise mer.

Noen ganger kan jeg tenke at dersom jeg hadde fått velge fritt, så ville jeg valgt å bli født som eskimo på Grønland eller i Nord-Canada – lært meg å leve av og i naturen, og antagelig giftet med en eller annen spekktyggende hardhaus. Og kanskje hadde jeg vært god og rund, med tre sunne og friske barn, og en fjerde på vei. Og kanskje hadde jeg sittet mett og fornøyd og bøtet garn, og kanskje hadde jeg kastet et blikk mot himmelen hver gang jeg hørte et fly passere, og tenkt at jeg var glad jeg ikke var en av dem som måtte reise hvileløst fra sted til sted i en usikker metalltube.
På Elkjøp får du denne uken en to tusen watts Adax vifteovn med keramisk element, timer og fjernkontroll, til kun kroner fem hundre og femtifem.
Stikk i strid med mine nattlige spådommer er den gamle vifteovnen fortsatt i live. Fra kjøkkenet kan jeg høre at den jamrer seg litt i blant.
Jeg kommer ikke til å reise til Frankfurt, ikke i dag. Jeg vet det bare, helt plutselig, uten at jeg kan forklare akkurat når jeg ombestemte meg.
Det er ni grader på termometeret. Jeg skyver stolen tilbake og plasserer fotsålene mot radiatoren… venter… venter på at det skal bli for varmt under føttene.

_

…one eye on the past and one eye on the future…
… and one eye on the present…

Jeg har aldri vurdert å bli gravid ved hjelp av kunstig inseminasjon. Ikke at jeg på noen måte ser ned på den metoden, men det har bare aldri vært et alternativ jeg har vurdert for meg selv. Jeg vil vite hvem som er faren. Jeg vil se ham i øynene når han gjør meg gravid – jeg vil se at naturen ønsker at vi skal lage et barn sammen.
Det er antagelig mest ønsketenkning fra min side hvis jeg sier at jeg kjente at det skjedde, men jeg lever godt med den innbilningen. Jeg ville at det skulle skje, og det er det som egentlig betyr mest, at det var villet – i hvert fall fra min side.
Og fra hans side?
Jeg har søkt tilflukt i den behagelige antagelsen om at en mann med professorat i arkitektur har fått med seg såpass av biologiundervisningen at han aner hva konsekvensen kan bli dersom han har ubeskyttet sex med en kvinne. Men visste han det? Har ikke en mann en viss rett til å formode at en normalt oppegående og moderne kvinne vet å beskytte seg mot uønsket graviditet?

Jeg har tenkt på det etterpå, hva det var som fikk meg til å bestemme meg, faktisk bråbestemme meg, for å ligge med ham. Han var egentlig ikke den idealmannen jeg hadde sett for meg, men jeg forstod i et øyeblikk av klarsyn at det var på tide å være realistisk. Han var åpenbart intelligent, han var sosial, empatisk, han hadde humor ( innen sitt eget litt snevre univers), og han hadde god fysikk. Dessuten var han en vakker mann, på en måte som bare italienere kan være det, uten å virke feminine.
Jeg tror Urd, Skuld og Verdande hadde planene klare.

– Hva gjør vi med Cecilia? spurte Skuld.
– La henne vente. La henne lære tålmodighet, svarte Verdande
– Men vi bør vel ikke la henne vente så lenge at hun mister troen
, mente Urd, og sendte skyttelen rutinert gjennom trådene.

Verdande flyttet litt på seg og så opp på høstløvet.
– Nei, men hun må lære seg å vente. Hun kan ikke få alt hun peker på. La det skje senhøstes, rett før hun runder trettifire. La det skje idet bladene faller av trærne, når hun nesten har gitt opp og minst venter det… og la det skje med en fremmed i et fremmed land.
Og Urd sendte på nytt skyttelen gjennom veven og smilte litt.

– God idé, Verdande. Nå får hun seg en overraskelse…
– Takk. Men vi gir henne ikke for mye, syns du?
– Ikke glem at alt har sin vekt, Verdande, alt har sin vekt, og den vekten må alle bære, fattig som rik.

_

It must have slipped my mind…

Jeg tenker: Hvilken forpliktelse har jeg til å fortelle en mann at det er en mulighet for at jeg blir gravid dersom han sprøyter meg full av arvestoffene sine? Hva er en rimelig konsekvens av et øyeblikks nytelse? Har ikke en mann rett til å selv få bestemme om han vil bli far eller ikke?
Var jeg egentlig i min moralske rett?

Jeg har lyst på noe, ett eller annet jeg ikke helt vet hva er, og jeg faller for fristelsen til å ta en sigarett. Jeg går på balkongen og røyker fort, altfor fort, fordi det er kaldt. Og etterpå føler jeg meg kvalm og ubrukelig. Jeg lager meg en kopp te med melk, men heller den rett i vasken fordi jeg syns den smaker harskt og gammelt, som om den er brygget på hyllepapiret i anretningen, det som har ligget der siden farmoren til Siv døde.
Jeg har lyst på en pølse – en ekkel grillpølse med crispy, knasende, stekt løk og masse ketchup – og en cola – en iskald cola som brenner nedover halsen og får meg til å miste pusten. Jeg drikker et glass kald appelsinjuice i stedet, og forsøker å huske hva det var jeg egentlig skulle gjøre da jeg gikk ut på kjøkkenet, men det har totalt forsvunnet fra den bevisste delen av hjernen min.
Etterpå sitter jeg foran peisen og ser inn i flammene mens jeg forsøker å rettferdiggjøre meg selv. Barn blir ikke lenger levert av storken. Det burde være grunnleggende kunnskap. Slikt vet alle menn. Jeg var i min fulle rett.
Men tanken gnager i meg, for hadde jeg følt meg i min fulle rett, hadde det neppe plaget meg i etterkant.
Etter å ha gått i sirkler en stund, tenker jeg: Er det ikke egentlig tyveri, moralsk sett?
I varmen kjenner jeg plutselig at det lukter av meg. Jeg river av meg t-skjorten og trusene, løper ut på badet og legger dem i vann i vasken, ombestemmer meg og går inn på vaskerommet for legge det i vaskemaskinen. Så ser jeg speilbildet av meg selv i vinduet – naken – syltynn – nesten anorektisk. Øynene mine er for store. Trekkene mine er for store, fargene mine er for sterke. Jeg er med i et burlesque-show. Jeg trenger en maske, en sort maske som skjuler øynene.
Jeg slipper ned persiennene – det er den enkleste løsningen.
Jeg vet at jeg kan ta meg sammen hvis jeg vil. Dersom noen ringer på døren akkurat i dette sekund, vil jeg åpne smilende og fremstå som helt normal – utenpå – akkurat som alle andre.

Jeg lurer på om jeg skal holde det for meg selv. Ukjent far er fortsatt en gyldig opsjon. Jeg tenker at det er den enkleste løsningen, i hvert fall for øyeblikket. Det kan fortsatt skje noe.
Jeg har vondt i maven. Det er nå det kommer, tenker jeg, konfrontasjonen med meg selv og de moralske konsekvensene av min egen handling, de jeg glatt valgte å overse i min egen egoisme da jeg la bena rundt livet hans og holdt ham fast.
Jeg har ingen unnskyldning. Jeg har ikke brukt annen prevensjon enn periodisk avholdenhet siden sist jeg var gravid. Det er ikke så vanskelig når man skriver dagbok. Så hvordan skal jeg forklare det? It must have slipped my mind?
Jeg skyver det bort og knyter beltet på morgenkåpen. Jeg har fått purring og må lese av måleren.

Etterpå merker jeg stillheten.
Det går noen sekunder før jeg skjønner hva det er:
Vifteovnen i hallen har omsider trukket sitt siste sukk.

Jeg aner ikke hvorfor det plutselig dukker opp, dette minnet fra mange år tilbake, fra en kveld jeg hadde drukket for mye og stod og røyket på takterrassen på Grand Hotel. Jeg hørte på en jente som stod nede på gaten foran Stortinget og spilte saksofon. Jeg hadde hørt det før, på en av pappas kassetter, men jeg hadde aldri hørt det så intenst, så rått og så vakkert samtidig. Hun spilte Baker Street, som om det kom fra henne selv, som et rop.

Another year and then you’ll be happy
Just one more year and then you’ll be happy
But you’re cryin’
You’re cryin’ now.

_

Selv Supergirl har lov til å gråte – i et svakt øyeblikk.

 

12
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

21 Responses to I et svakt øyeblikk

  1. avatar eMTe says:

    “..one eye on the past and one eye on the future…
    … and one eye on the present…”

    “Det er nå det kommer, tenker jeg, konfrontasjonen med meg selv og de moralske konsekvensene av min egen handling,..”

    Rich Jones på saxofon har fått lydd i bakgrunnen eit par gongar medan eg har lest funderingane dine her, Baker Street….
    Vegar vi har gått, går og skal gå..
    Valg som har blitt tatt, vi tek og skal ta..
    Konsekvensane av alle vegvalg. Vi må leve med dei og ta lærdom av dei og gå modig inn i nye.
    Takk for tankar til ettertanke.

    Marieklem

    2





    • avatar Cecilia says:

       Tusen takk for flott kommentar, eMTe.
      Jeg har hørt på Richie Jones ( som jeg fant etter hvert). Det blir litt feil for meg. Jeg føler bare at det ikke er sånn den skal spilles. Ikke noe galt om Richie Jones, men han har bare ikke forstått Baker Street på samme måte som meg.
      For meg skal den spilles med utgangspunkt i dette:

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      Her er Richie Jones, til sammenligning… flink til å spille, men har altså ikke helt forstått låten, etter min mening.





      • avatar eMTe says:

        Finfin versjon du har linka til her. Eg fann ein versjon på you tube som kun var instrumental fordi eg tenkte at dama ved Stortinget ikkje sang ved sidan av :)





        • avatar Cecilia says:

          Du har rett i det, hun sang ikke. Jeg har lett litt i gamle backups, for jeg mener jeg tok vare på opptaket jeg gjorde, men hittil uten resultat. Hvis jeg finner det skal jeg legge det ut.

          Jeg tenker måten de to saksofonistene forholder seg til melodien på det er litt som forskjellen mellom trav og galopp, hvor originalen til Gerry Rafferty er tenkt som galopp mens Richie tvinger melodien til å trave jevnt og usynkopert.
          Synkope er forresten et begrep som også blir brukt innen helsesektoren som en betegnelse på en kort besvimelse, på en måte lignende galopp – det oppstår en ørliten pause etter at alle fire ben har vært i bakken – et øyeblikk hvor alt henger i luften – altså som en kort besvimelse – akkurat som i musikken.
          Jeg vet ikke om dette ble en forståelig forklaring :)





  2. avatar ertaberta2 says:

    Var innom i går og leste, men var for trett til å kommentere..
    så jeg la igjen tommelen.. :)
    Vi har vel alle slike svake øyeblikk en gang i livet..
    valgets kvaler, hva vi velger eller ikke.
    Veien vi går er vår egen, vi følger den videre fremover i livet.
    Når du fortalte om billys gjennom persienen, måtte jeg smile… jeg kom til å huske på da jeg var på besøk hos min tante i oslo på overnatting hos min kusine. Tante hadde slike hvite lette gardiner med blomstermønster i og når billysene traff de ble det så artige mønster i taket, min kusine og jeg lå og lo til vi sovna.
    Ha en fin Søndag Cecilia. :)
    Alt godt ønskes deg.. Klem fra meg.

    1





  3. avatar Frode N/tidl. Etienne says:

    Innom og sender en tommel





  4. avatar marthon says:

    Jeg har lest dette på nytt i dag.
    Som jeg nevnte et annet sted, er det en veldig godt skrevet og “kryssklippet” tekst – om masker og om hvordan nornene spinner skjebnetråder og om drømmer og tanker og følelser – og kvaler.
    Og veldig fint illustrert.
    Tomlet gjorde jeg første gang jeg leste.
    Kommer egentlig ikke på noe spesielt å si …
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jo, du har rett: Det handler om kvaler og ansvarsfraskrivelse, absolutt. Jeg vil ikke foregripe neste innlegg, men det er klart det finnes moralske betenkeligheter som man ikke bestandig ser like klart i alle situasjoner, og så havner man i et etisk dilemma i etterkant, fordi man ikke kun har seg selv å tenke på, men også et mulig fremtidig barn som på ett eller annet tidspunkt vil ha krav på å få kjenne sitt opphav. Det er antagelig derfor kunstig befruktning aldri har vært noen opsjon for meg, fordi jeg selv har et så brennende behov for å skaffe meg kunnskap om mine forfedre, og jeg vil ikke sette til verden et barn som ikke gis den samme muligheten til å skaffe seg samme kunnskap.

      Det er hyggelig at du nevner illustrasjonene. “Nornene ved Urds brønn” har jeg hentet fra den boken jeg vil gi Shaya til jul – fortsettelsen på den forrige boken om steinalderpiken Illya. I denne boken skal hun få lære om religion, med utgangspunkt i norrøn mytologi, om Håvamål, om viktigheten av kunnskap, om måtehold, om moral og etikk, om mot og forsiktighet , samt om basal og enkel logikk. Det er den vanskeligste oppgaven jeg noen sinne har gitt meg selv.

      Tusen takk for kommentar ( som faktisk sa noe spesielt, selv om det kanskje ikke var tilsiktet.) :)

      2





      • avatar marthon says:

        Jasså – jeg uttrykker kanskje så mye mellom linjene at jeg ikke en gang forstår det selv?
        Nå ja … det er i hvert fall sånn at når man skriver en kommentar, selv om den kanskje blir litt overflatisk og generell, så *kan* den avføde en kommentar tilbake, som kanskje kan gi bloggeren en anledning til å utdype tanker som vedkommende kanskje ikke syntes kom tydelig nok fram i innlegget, og kanskje samtidig føye til *nye* tanker vedkommende har kommet på i etterkant, altså slike etterresonnerte tanker som enkelte velger å kalle ”etterresonnementer”, og derved skape en fruktbar interaksjon som kan gi begge parter økt utbytte av bloggingen. :-)





        • avatar Cecilia says:

          Det handler ikke alltid om å uttrykke så mye mellom linjene – noen ganger handler det bare om at man faktisk uttrykker seg. :)

          Det som i kommentarfeltet fremstår som etterresonerte betraktninger kan for så vidt godt være det, men det kan også være helt bevisste utelatelser, utelatelser som er gjort med henblikk på både å skape bedre flyt i en tekst, eller utelatelser som man vil ha i bakhånd, i tilfelle det skulle dukke opp en mulighet til å belyse noe på et senere tidspunkt. Man håper jo alltid på at det kommer noen kommentarer som gir mulighet til å utbrodere det man skriver, i hvert fall når man skriver en blogg, i motsetning til når man skriver en roman.

          … tenker jeg :)

          1





  5. avatar Breiflabben says:

    Et kvarters forelskelse var min forrige kommentar hos deg. Ja jeg tenkte mitt, andre kan komme seg unna, men ikke like enkelt i ditt tilfelle.
    Men du skriver jo så bra her og dine illustrasjoner er igjen fantastiske :-)
    Håper det går bra med deg og oppussingen, mest med deg :-)
    Og takk for at du la ved Gerry Rafferty og Baker street i svaret til eMTe. Fantastisk låt og jeg har albumet på vinyl og det må tas fram når jeg kommer hjem lørdag kveld.
    Jeg må lese igjen for jeg leste det faktisk dagen du la det ut, men jeg var hindret fra å kommentere.
    Neste helg er det København og Humlebæk :-)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Yea, et kvarters forelskelse. I blant er det alt som trengs. Men det egentlige spørsmålet er vel hva man er forelsket i, om det er selve mannen eller det er hva han representerer.
      Menn er i grunnen ganske uforsiktige. Det tror jeg aldri vil slutte å forundre meg.

      Alt er vel, så langt. Jeg har mine stunder, men det har jeg fått beskjed om at er helt normalt, og det er vi bygget for å tåle. Håber du hadde en uforglemmelig helg i Køben og Humlebæk :)





  6. avatar sirenia says:

    Lest innlegget om igjen, liker det enda bedre nå i grunnen, innleggene dine fortjener å bli godt lest.
    Dilemmaet? Skal far vite? Tror du vet svaret selv allerede. Om ikke for hans, så ihvertfall for barnet ditt skyld. Men som mor til sønn, så mener jeg nok far må få vite også.
    Ønsker deg gode rugedager! :)





    • avatar Cecilia says:

      Jo, jeg visste svaret, og det lå vel i kortene at jeg allerede hadde tatt den avgjørelsen.
      Tusen takk for hyggelig kommentar. Jeg er nok ikke så aktiv her inne som jeg egentlig burde, men det har sine grunner. Vi får se hva som skjer… :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *