The long way home

Jeg tenker: Trekkfugler har vel alltid et håp om å vende tilbake, uansett i vilken retning de flyr – eller er det bare instinkt…
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

sirkel
_

– Mamy. When are you coming to get me?
Ansiktet hennes var et hakkete og pixelert bilde på skjermen.
– Du er litt utydelig, Shaya. Ser du meg?
– Uhm.. egentlig ikke så veldig godt.
– Har du det bra?
– Yes. Men når kommer du og henter …
Bildet av henne frøs og lyden ble borte. Så forsvant alt og det kom en melding på skjermen:

Error. You are not connected to the internet “

_______

_

Igjen er jeg tilbake på Valkyrie Plass, og blir møtt av en full postkasse samt den årvisse lappen på døren – den mildt anklagende påminnelsen fra vaktmesteren om at jeg i år som i fjor, og året før det, er den eneste som ikke har luftet radiatorene.
Det er iskaldt i leiligheten, og skrittene mine låter hult mot flisene i gangen. På kjøkkenet er det støv i vindusposten og en røykvarsler som piper etter nytt batteri. Jeg legger innholdet i postkassen fra meg på kjøkkenbenken og vrir på dimmeren til taklyset. Ingen ting skjer, bare røykvarsleren som piper, klagende som en sulten fuglunge, jevnt og trutt, én gang hvert minutt.
Det er regntunge skyer på himmelen, seks grader på termometeret og en død måke på balkongen.
Okei. Det er bare å begynne.


Jeg tar røykvarsleren først.
Det er det enkleste. Jeg vakler meg opp på gardintrappen og løsner det gamle batteriet. Det er alt som skal til for at den skal holde fred.
Og så tar jeg måken.

Den stirrer på meg med tomme øyne når jeg bruker en vedkubbe for å vippe den inn i en skoeske, og jeg tenker et øyeblikk at det var en mening med å ta vare på esken da jeg kjøpte nye tøfler for en måned siden. Shepherd, står det på lokket. Det passer jo bra. Herren er min hyrde. Jeg folder silkepapiret pent rundt den stive kroppen og forsegler hele pappkisten i to plastposer. Hadde jeg hatt en hage kunne jeg begravet den, men nå havner den i søppelkassen i stedet, som kildesortert restavfall – sikkert et passende gravsted for en overspist måke som antagelig har fått akutt hjertestans eller blodpropp etter å ha levd litt for fett på søppelet fra gatekjøkkenet.

Så er det lyspæren over kjøkkenbordet som må skiftes, og etterpå er det frem med støvekosten, før jeg ombestemmer meg og tenker det er best å vanne plantene først.
Jeg får plutselig følelsen av å være i et mausoleum, i en forseglet helligdom der etasjeskillet er en sarkofag hvor sjelen til Sivs besteforeldre hviler i stubloftsleiren.
I vinduet kan jeg se refleksen av meg selv, som en krakelert antikk vase, stående på sin naturlige plass blant relikviene. Kanskje jeg ender opp som en statue, sittende som Abraham Lincoln i stivnet positur, på en sokkel foran skrivebordet – en blek marmorstatue med blikket festet et sted i horisonten, eller kanskje mot Piken med Humleranken, hun som i snart seks år har vært en konstant inspirasjon og et sted å hvile blikket når ordene har latt vente på seg…

Jeg sjekker posten.
Bilforsikringen må betales, med forfall 26 oktober. Det er lenge til. Norsk luftambulanse tilbyr egen side på nettet – en side som kan redde liv – mot betaling selvfølgelig. Tilbudet er ikke til meg, men jeg har stående ordre om å åpne all post. Telenor vil ha penger, Get vil ha penger, og et postkassefirma tilbyr familien en gratis toalettmappe – en praktisk og anvendelig plastmappe som vi får gratis til odel og eie, altså dersom vi bestiller andre varer for minimum fem hundre kroner, for eksempel eksklusive kulepenner med inngravert navn, eller lommelykter med gripevennlig overflate og justerbar lysstråle, noe enhver familie med respekt for seg selv burde ha.
Når kom det sist et brev som ikke handlet om penger?

Etterpå setter jeg meg foran dataskjermen, åpner dagboken min og tenker at dagboken for i år kommer til å bli den tykkeste dagboken jeg noen gang har skrevet. Det er nitti dager igjen av året, og jeg er allerede på side fire hundre og fire. Bildet av den døde måken har satt seg litt fast, og jeg angrer plutselig på at jeg ikke fotograferte den. Har den levd et ubetydelig liv? Fortjener den virkelig å bare bli kastet i søpla med et skuldertrekk? Men hva annet skulle jeg gjøre?
Jeg tar på meg head-set og stenger verden ute. Så begynner jeg  å skrive.

Det er søndag, og klokken er 16:27.

_

I Miami var det godt og varmt, 26 grader. Vi gikk tur i Kennedy Park. Den lykkelige familie, gjenforent for en stakket stund.
– Hvem er denne Kennedy egentlig? Er han fra Kennedy-familien?
– Du tenker på “den” Kennedy-familien?
– Mm.
– Det vet jeg ikke. David T. Kennedy var borgermester i Miami et par år på søtti-tallet, det er alt jeg vet om ham.
– Et par år? Er det nok til å få en park oppkalt etter seg?
– Det har vel noe med penger å gjøre, og om et ønske om å kjøpe seg udødelighet.
– Lever han ennå altså?
– Å jada. I Amerika trenger man ikke være død for å få seg et monument.
– Det er kanskje like greit at man får beviset på sin egen fortreffelighet mens man fortsatt lever. Det fleste får jo aldri vite hvilket fortreffelig menneske de egentlig har vært, før det er for sent.
– He, he. Antagelig ville de fleste ledd rått om de fikk lese sin egen nekrolog.
– Bortsett fra dem  som skriver den selv.

 Jeg hadde egentlig tenkt å snakke om noe annet – om meg selv og min egen situasjon, selvfølgelig. Jeg ville spørre henne om hvor lenge hun kunne trodde vi kunne fungere som en familie når vi bor på hver vår side av verden og kun kommuniserer på Skype. Hvor personlig kan det bli med et hakkete videobilde og inntil flere sekunders forsinkelse?
Men det var ikke så lett som jeg trodde. I møte med hennes situasjon, med faren hennes på sykehus, en bror med krevende stilling og ny kjæreste, samt hennes eget behov for å gjøre noe meningsfylt mens hun var der – det ble til at jeg betraktet meg selv som utakknemlig og sippete – et dårlig utgangspunkt for en konstruktiv dialog. Så jeg holdt inne, helt til hun spurte meg direkte den siste dagen. Det var lummert og fuktig og det hang blytunge skyer i horisonten da hun ble med meg på en siste tur i parken.

– Du liker deg her?
– Mm. Jeg har alltid likt denne parken.
– Men ikke resten av byen?
– Ikke så veldig. Jeg føler meg nesten konstant klam i nakken.
– Det blir en vane…  … hvordan har du det egentlig?
– Egentlig?
– Ja, egentlig. Jeg vet det er noe du ikke forteller meg. Shaya er bekymret for deg.
– Har hun sagt det?
– Hun har øynene med seg. Det har du vel lagt merke til?

– Joda. Nei… jeg syns ikke jeg har noen rett til å komme hit og klage, med faren din og alt.
– Det er klart du har rett til det. Det er ikke noe unikt i at noen blir syke. Vi kan ikke sette verden på vent av den grunn.
– Men er det ikke det vi gjør?
– Føler du det sånn?
– Jeg føler i hvert fall at jeg har satt meg selv i standby, at jeg lever i et slags vakuum hvor jeg bare venter på at noen skal skru meg på.
– Kan du ikke gjøre det selv?
– Nei.
– Skal vi gå litt?
– Jeg tror det blir regn.
– Det tror jeg også. …  Jeg har forresten begynt å lære meg spansk… du kan jo litt spansk, kan du ikke?
– No. Soy una chica… eh… truquero?
– Truquero?
– Si!  … eller heter det ikke det?

Kennedy Park er egentlig ikke så stor, ikke i forhold til Frognerparken. Man kan gå fra den ene enden til den andre på omtrent ti minutter, uten å bli svett. Det spesielle ved Kennedy Park, og det jeg liker best, er beliggenheten, at man kan sitte på stenene og se på båtene, kjenne lukten av sjø, dyppe føttene i vannet og kjenne hvordan de små bølgene kiler på leggene, akkurat som jeg gjorde da jeg var liten.
– Vil du jeg skal bli med dere tilbake?

– Har du lyst til det?
– Syns du jeg er egoistisk?
– Nei. Jeg forstår godt at du må være her nå.
– Du må si fra med en gang dersom du føler at jeg ødelegger noe mellom oss. Jeg har i grunnen vært egoistisk lenge nok.
– Jeg syns ikke du har vært egoistisk. Du har aldri hørt meg si det.
– Nei… men jeg har jo tenkt. Hva syns du jeg skal gjøre, helt ærlig?

Jeg så plutselig for meg en situasjon der jeg daglig ble konfrontert med konsekvensene av å overtale henne til å bli med tilbake.
– Jeg tåler litt til.
– Men hva ville du gjort, i min situasjon?
– Hva jeg ville gjort? Lyttet til meg selv. Jeg syns ikke man alltid skal fortelle andre hva de skal gjøre. Man ser det jo bestandig utfra seg selv. Enten rettferdiggjør man sine egne valg, eller så råder man andre til å gjøre det motsatte av det man selv ville gjort, fordi man er misfornøyd med sine egne valg.

– Er det psykologen som snakker?
– Nei. Men jeg vil ikke ha deg gående hjemme hvis du ønsker at du var et annet sted.
– Det forstår jeg.
– Men du kan godt ta Shaya litt nå. La henne være her hvor hun har venner. Jeg tror hun trenger det.
– Jeg har tenkt på det. Og du? Hva med deg?
– Det er lettere å være ensom alene enn sammen med noen.
– Den var kryptisk.
– Et spedt forsøk på å være rasjonell? Jeg har jo mest lyst til å ha henne, men det plager meg at jeg ikke har nok å tilby henne om jeg skal få noe tid til meg selv. Og hun kan liksom ikke gå på oppdagelsesferd i en bygård. Hun trenger noen opplevelser, treffe andre jevnaldrende.
– Så det er der det ligger?
– Ikke bare, men jeg får dårlig samvittighet når jeg setter meg ned for å arbeide, og så merker jeg at hun nøler med å forstyrre meg. Jeg tror ikke det er sunt for henne å være så mye alene sammen med meg.
– Har hun sagt noe om det?
– Nei.

– Men det var ikke den rent fysiske oppdagelsesferden som formet deg, var det vel?
– Jeg tror det var en del av det, en viktig del.
– Er du sikker på det? Har du ikke egentlig gjort oppveksten din til en mal som ingen ting kan konkurrere mot?
– Men burde hun ikke få den muligheten når den er til stede?
– Jeg tror hun klarer seg utmerket, uansett.
– Selvfølgelig gjør hun det, men når vi nå engang har muligheten, hvorfor ikke la henne få noe mer?
– Tror du ikke det idealiserte bildet du har skapt henger så fast hos deg at ingen ting når opp mot det.

– Det er ikke idealisert.
Du har lett for å gjøre ting større enn seg selv.
– Jo, men det ligger jo implisitt i enhver forståelse. Ting er alltid større enn seg selv når man er barn.
Det du kaller å gå på oppdagelsesferd, det du mener man ikke kan gjøre på fem rom og kjøkken i en bygård, er ikke den egentlige oppdagelsesferden i bunn og grunn langt mere enn en fysisk opplevelse?
– Jo, men det henger vel sammen, særlig når man blir så overlatt til seg selv som hun blir?
– Tror du ikke du overdriver det litt? Jeg syns hun virker veldig harmonisk og trygg på seg selv. Du ser jo selv hvor godt hun fungerer sosialt?
– Joda…
– Tror du ikke det har mest med omstendighetene å gjøre? Vi går jo på oppdagelsesferd når vi utforsker hverandre også, akkurat som vi utforsker oss selv i møte med andre. Det er sånn vi vokser og øker inventaret vårt. Det er det intellektuelle miljøet, ikke det fysiske, som former oss.
– Barn trenger rom å bevege seg i.
– Det har da blitt skapelige mennesker av folk som er oppvokst i en bygård også?

Overdriver jeg betydningen av oppveksten min? Jeg føler ikke selv at jeg gjør det, men det er en selvfølge at jeg helst fokuserer på høydepunktene og opplevelsene. Sett i perspektiv er det kanskje ikke så merkelig at hun ser det som hun gjør?
Jeg lurer på hva pappa egentlig har fortalt henne. Kanskje han har fortalt det jeg selv ikke har fortalt ennå – det jeg har villet spare til senere – til de lange kveldene?
– Hva har pappa fortalt deg?
– At du var mye alene.

– Jeg ble aldri populær. Jeg var minst like uspiselig som Hermione Granger i Harry Potter-bøkene … minst.
– Jeg har alltid tenkt at Hermoine var selvbiografisk og at hun var den mest troverdige karakteren av dem alle.

Siv var enig i at det beste for Shaya var at hun ble igjen i Miami, så jeg reiste tilbake til Oslo alene, for å tilbringe noen få dager i kontemplativ ensomhet før jeg skulle til London på seminar, og etterpå til Frankfurt på kurs.

Jeg reiser meg og strekker ryggen etter å ha luftet den siste radiatoren, bærer plastbøtta med rustent sølevann ut på badet og tømmer den i toalettet. Neste post på programmet er å finne en søndagsåpen butikk og kjøpe noe mat samt et ni volts batteri.

_

_
Jeg tok toalettmappen ut av kofferten før jeg leverte den i DHL-skranken. Jeg ville reise lett. Mannen bak skranken så nøye på kredittkortet mitt og sammenlignet signaturene.
Jeg så på ham, og tenkte han kanskje var tyrker eller greker.

– Have you any proof of identity?
Yes.
Jeg skjøv passet, førerkortet og bankkortet fra over skranken. Det var tydelig at han tok jobben sin alvorlig.
– You don’t look like your pictures.
– The story of my life. I change, like a chameleon.
Han så på meg igjen og studerte papirene mine.
– Okay.  I think you are you.
skjøv han kvitteringen og legitimajonen min over skranken og så på meg med et strengt blikk.
– You must have new identity next time.
– New identity? Okay… sure.

– Danke.

Det var lenge siden jeg hadde vært i Frankfurt. Byen hadde forandret seg og om mulig blitt enda mer rettvinklet og striglet enn jeg husket den. Frankfurt – Europas New York. Folk er vennlige, på sin måte. Man blir målt og veiet, og de aksepterte har sine stamsteder. Jeg slapp lett unna. Man slipper lett når man blir sett på som selskapsdamen til en professor.

Jeg ville ikke hjem, ikke til Oslo. Jeg ville ta en omvei. Det var derfor jeg sendte kofferten min til København.

_

_

When lonely days turn to lonely nights
you take a trip to the city lights
And take the long way home
Take the long way home

The long way home.
(Jeg lurer på hvor mange det finnes av oss i verden –

vi som har arvet vår fars nostalgi og forelsket oss i platesamlingen hans.)

The long way, men ikke hjem. Jeg ville ikke hjem, jeg ville til Geneve. Jeg ville besøke Helena. Jeg trengte henne.

– Hva skjedde? Ble du forelsket? Ikke si du ble forelsket?
– Nei, på ingen måte.
– Så det er ikke derfor du er her?
– Nei. Jeg har bare lyst til å drikke meg full sammen med noen jeg liker, til en forandring.
Vi lo, og jeg tenkte på den italienske arkitekten som jeg hadde blitt kurset av i Frankfurt, om han i det hele tatt ville forstått latteren vår om han hadde sittet sammen med oss. Han hadde en annen form for humor.
– Du skulle hørt ham:
Det er tre akser. Sett rett forfra kan det godt tenkes at sugerøret treffer flasken, men snur du bildet nitti grader, vil du se at sugerøret befinner seg i München!
– Hva mente han med det?

– Det var hans form for humor, men jeg tror nok utgangspunktet hans var at jenter fra naturens side ikke er intellektuelt utstyrt til å forstå tre dimensjoner.
– Hvor gammel var han?
– Femti, kanskje litt mer. Jeg spurte ikke.
Fra der vi satt, kunne vi se Jet d’Eau, den spektakulære vannstrålen som er Genèves stolthet og turistmagnet. Jeg lukket øynene og forsøkte å innbille meg at jeg kunne høre lyden av vannet som traff overflaten fra hundre og førti meters høyde.

– Kanskje et øyeblikk.
– Hva da?
– At jeg var forelsket i ham, kanskje i et kvarter?
_

Et sted i mørket bak de sammenknepne øyelokkene forsøkte jeg å høre lyden av den potente vannstrålen. Jeg lurte på om jeg egentlig lette etter en slags sjel i dette konglomeratet av motstridende tanker og følelser, om det var derfor jeg trengte å se Helena, fordi hun alltid gir meg en følelse av å balansere.
– Hva tenker du på nå?
Stemmen hennes virket fjern, og da jeg åpnet øynene så jeg at hun hadde reist seg og gått bort til muren uten at jeg hadde hørt det.
– Hva jeg tenker på? Jeg tenker på om jeg egentlig har noen sjel.
– Føles det ikke sånn akkurat nå?
– Jeg vet ikke. Om jeg har noen sjel, så aner jeg ikke hvor den befinner seg for øyeblikket.
– Tror du den lever sitt eget liv?
– Kanskje den snek seg ned i kofferten min og dro hjem til Danmark? Eller kanskje den er på ferie alene.
– Du… hva skjedde egentlig i Frankfurt?
– Jeg vet ikke ennå.
– Hva betyr det?
– At jeg ikke vet.
– Men noe skjedde?
– Ja. Jeg tror det. Jeg syns jeg kan se det.

– Hva da?
– Ser du ikke noe forskjell på meg?
– Jeg må se på deg først.

_

_

_
Sugerøret mitt havnet ikke i München, det havnet i flasken, perfekt stukket ned gjennom den trange flaskhalsen, uten å berøre den. Uansett hvilken vei han dreide modellen,  befant sugerøret seg akkurat der det skulle.
Han smilte og fortalte en poengløs historie om en kvinnelig ingeniørstudent som glemte fugene når hun laget flisleggings-skjema til et svømmebasseng. To døtre…

– Hva gjør de, døtrene dine?
– Den eldste skal bli veterinær. Den yngste har ikke bestemt seg ennå.
Det regnet. Kraftige dråper som trommet mot vinduene.
– Ser du dem ofte?
– Jeg har den yngste annenhver helg, om det ikke inntreffer noe unormalt. Har du barn selv?
– Jeg har en … eh… hun er fem år.
Jeg aner ikke hvorfor jeg omgikk sannheten.
– Det er en fin alder.
– Ja. Hun er i Miami for tiden.
– Hos faren sin?
– Hos familien min.
– Men din far…
– Joda, han bor fortsatt i København.
Jeg orket ikke å forklare noe, bare så på hendene hans som støttet seg mot skrivebordet, og uten at jeg helt fattet hvordan jeg turte, la jeg hånden min på hans og så opp på ham.

 

_

Det er noe intimt ved å se noen inn i øynene, særlig når man er veldig nær hverandre. Noen ganger kjenner jeg det helt ned i underlivet. Til og med når jeg er til linsekontroll kan jeg oppleve intimiteten som spennende og behagelig.
Jeg tenker at hvis jeg hadde vært bokser og skulle bokse mot Cecilia Brækhus, så ville jeg forsøkt å kysse henne mens vi stod der og stirret hverandre inn i øynene.
Og etterpå kunne vi denge løs på hverandre, helt lovlig. Det må være deilig å bare kunne slå og slå og slå…

Helena hadde bare én øredobb. Jeg lurte på om hun var klar over det eller om hun hadde mistet den andre uten å vite om det. Det luktet epler av pusten hennes.

– Jeg blir ikke klok på deg.
– Ser du ikke noe?
– Jeg ser at det er noe du ikke vil fortelle.
– Det er det alltid. Du har pene øyne, sånne man får lyst til å drukne seg i.
– Nå var du ærlig. Det ser jeg.
– Mm. Jeg kan være ærlig hvis jeg vil. Skal jeg si noe mer?
– Du kan jo fortelle meg alt.
– Det tør jeg ikke, for jeg vet ikke om det er sant.
– Hva da?
– Det jeg ikke tør å fortelle.

Etterpå stod vi tett sammen nede ved vannet og så på Jet d’eau, og jeg innbilte meg at jeg kunne høre at lyden forandret seg da lyset skiftet farge fra hvitt til blått.
– Jeg reiser i morgen.
– Må du det?
– Ja. Jeg må hente kofferten min i København. Jeg orket ikke slepe på den, så jeg sendte den til pappa.
– Det er ikke derfor du vil reise, er det vel?
– Jeg syns det er litt skremmende at du alltid har tid til meg når jeg kommer. Jeg får litt følelsen av at du skyver alt annet til side for å være sammen med meg.
– Er det så merkelig?
– Det er kanskje bare fordi jeg ikke er vant til det?
– Vil du helst være alene litt?
– Nei.

Så skiftet lyset igjen, fra blått til grønt, og på nytt mente jeg å kunne høre at lyden forandret seg.
– Du vet at du mangler en øredobb?
– Ja.
Det må et ganske stort trykk til for å klare å sende en vannstråle ett hundre og førti meter rett opp.

 

_


Det var ikke spesielt romantisk, og jeg tenkte at det var helt motsatt av hvordan jeg hadde forestilt meg at det skulle være. Etterpå ble jeg bare liggende der, helt urørlig, med ryggsøylen mot det harde skrivebordet, nesten redd for å røre meg.

Jeg tenkte på en akvarell jeg malte en gang for lenge siden, et bilde av meg selv på stranden. Jeg brukte altfor tynne farger på vanlig papir, og papiret ble vått og bølget seg, og jeg syns det så ut som om jeg hadde en medfødt deformasjon. Men da det tørket, rettet alt seg ut.

Jeg hadde Radiohead i øret. “Sail to the moon”.

_

_

– Den er i Lisieux, i Frankrike, den andre øredobben. Hun forlot meg for seks år siden.
Jeg svarte ikke. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.
– Man venner seg til å miste etter hvert som man blir eldre.
– Fordi tiden leger?
– Nei, fordi smerten blir en vane.

… sa Helena, og jeg sa til meg selv at hun umulig kunne har rett.

_____


Hvorfor var det nettopp Eva som forsynte seg av kunnskapens tre? Var det fordi hun trengte kunnskapen mest, eller fordi hun søkte den mest? Og så, da Adam endelig lot seg overtale til å ta en bit, ble han da så grådig at han tok resten?
På flyet leser jeg en kronikk i et magasin noen har glemt igjen. Har feminiseringen av samfunnet gått for langt? Debatten er allerede gammel i Norge, tenker jeg, så kanskje Norge ikke er Europas bakevje allikevel, når alt kommer til alt?
Jeg blar videre og tenker for meg selv at dersom menn virkelig har det så ille som enkelte beskriver det,  hvorfor gjør de ikke da noe med det? De utgjør jo tross alt halvparten av samfunnet. Kanskje de ikke helt har fått summet seg ennå, eller kanskje de ikke har tid?

Men de har jo tid til å jogge…

Tenk hvilken verden vi kunne hatt om Eva hadde ventet på effekten av eplet i stedet for å umiddelbart springe avsted for å gi resten til Adam.
Big mistake – huge mistake, Eva!

Det føltes helt riktig at det regnet på Østerbro da jeg hentet kofferten min hos pappa. Det var en av de dagene jeg føler at landskap og omgivelser tilpasser til humøret mitt, i stedet for omvendt.
Jeg kjøpte en graviditetstest, den billigste, til tross for at jeg ble rådet til å kjøpe en dyrere.
– Man vil kunne se det allerede etter seks dager med en av de andre.
Allerede etter seks dager?
Jeg stakk den i lommen på regnjakken, og etterpå, da jeg gikk sakte gjennom parken, angret jeg på at jeg hadde kjøpt den. En blanding av forventning og dårlig samvittighet, litt som den gangen jeg stjal en rosa kulepenn som lå på et bord i bokhandelen. Jeg ble egentlig litt glad da det viste seg at den ikke virket.
Hva om testen ikke virker? Hva om den ikke gir utslag fordi den er defekt?
Jeg tenkte det var best å vente noen dager.

__________

 

Plutselig forstod jeg hvorfor jeg ikke hadde internett på iPaden; jeg brukte mobilen som modem, og den hadde gått tom for batteri. Jeg plugget inn laderen og fikk Shaya tilbake på skjermen.
– Sorry. Batteriet mitt ble utladet.
– Yes. But, where are you?

– I det nye huset, dit vi skal flytte.
– Where’s my room? Can I see my room?
– Det må males først… alt må males… det er mye som må gjøres her før vi kan flytte inn.
– Can I see it?
– Ikke akkurat nå. Jeg vil helst at du venter til det er blitt…
– Please?
– Det er veldig mørk her nå…
– Please, please, please?

Jeg tok henne med opp til andre etasje. På toppen av trappen stod en lavbent lyskaster med tykk ledning,  noe bygningsarbeiderne hadde satt igjen. Det sterke halogenlyset fikk det til å se enda mer forfallent ut enn det var. De synlige støvlagene og stripene på tapeten der vannet hadde sildret ned langs veggen før noen fikk lagt plast på taket. Jeg angret på at jeg hadde tent lyset.

– Det blir fint når det blir malt. Tror du ikke?
– Yes.
– Jeg tenkte du kunne ha sengen din ved siden av vinduet.
– Yes.
– Det er have. Vi kan spille badminton.
– Yes.
– Det blir mye finere når det blir malt…
– I want to come home.

– Me too, Shaya, me too…

_

________

_

Når jeg kommer tilbake etter å ha handlet melk og brød på Deli de Luca, kjenner jeg at det har blitt lunk i radiatoren under skrivebordet. Jeg har et knippe med e-poster jeg må svare på, en notatbok full av skriblerier og tanker, og jeg har en kald Grolsch i kjøleskapet. I det hele tatt…
Og så lar jeg tankene vandre mens jeg sitter godt og varmt foran skinnende blanke dataskjermer og sorterer dagboksnotatene mine. Har jeg egentlig noe å klage over? De eneste bekymringene mine for øyeblikket er at vifteovnen i hallen høres ut som om den gnager på siste vers…  … og at jeg har en ubrukt graviditetstest i lommen på regnjakken.

____________________________________________________________________________

_

Dette ble skrevet for en stund siden og skulle egentlig vært postet for lengst.

Men altså:
I forrige uke fikk jeg beskjed av fastlegen min:
Jeg er tre uker på vei. Termin 18 juli neste år.
Jeg vet det er for tidlig å juble, men jeg beveger meg forsiktig og har korket vinflaskene. Nå tar jeg ingen sjanser.
Om noen dager er jeg trettifire år.
Det er nå eller aldri.

 

10
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tekst. Bookmark the permalink.

25 Responses to The long way home

  1. naturglede naturglede says:

    Jeg synes min dagbok for i år er lang jeg, med allerede 146 sider, men jeg slår visst ikke deg. Gravid? Du eller hovedpersonen i historien/dagboken? 😆 Dette blir mer og mer spennende. 😉 Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne lese alt i ett her, i en bok av papir, men jeg vil ikke at den skal slutte! Du må fortsette å skrive for det er både underfundig, tankevekkende og gir ro på en litt “rar” måte.
    Glad høst til deg :)

    1





  2. avatar eMTe says:

    Ein nerve er tilbake i teksta di, tommel.
    Livets sirkel.Fødsel- død. Barn-voksen. Valg-konsekvenser.Nærheit-avstand.

    “Vi går jo på oppdagelsesferd når vi utforsker hverandre også, akkurat som vi utforsker oss selv i møte med andre. Det er sånn vi vokser og øker inventaret vårt.”

    “I want to come home.
    – Me too, Shaya, me too…”

    _________

    Gratulerer Cecilia, skikkelig koslig :)

    Marieklem

    3





    • avatar Cecilia says:

      Takk for det, Marie, og takk for hyggelige ord. :)

      Det har vært mye reising på meg i det siste og liten tid til å sette seg ned og konsentrere seg om å skrive.





  3. avatar sirenia says:

    Glad for at du postet, glad for å lese nytt innlegg, glad for å se deg, glad for gode nyheter :) Er svanger som besteforelder, stas det også, minner om eget svangerskap.

    Dette var nært, og det liker jeg veldig godt vet du. Du skrev at du gjennom detaljene også skrev om den indre utviklingen og prosessen du går i. Det er spennende å følge med på. Tror kanskje at du kan gå dypere i kontrastene du opplever/har opplevd? Hva har både de sosiale kontrastene og de andre gjort for din identitetsdannelse og selvoppfatning? Hvem er du i spennet mellom de ulike verdenene, de ulike verdiene, de ulike vanene? Klarer du eller er du på jakt etter å finne en kjerne, et overblikk?

    Ellers tror jeg Helena har rett, en venner seg til det meste, også smerter :) Her har jeg nylig fått de politiske virkelighetene i fleisen, kvinne over 60 er stadig mindre verdt, kast dem på søppeldynga så er vi kvitt dem for godt. Grrr, jag skal kjempe, for retten til et verdig liv og verdig alderdom som besteforelder og viktig! Nemlig!

    Ønsker deg et godt svangerskap, la dagboka bare vokse i takt med magen :) Mye endres både i kropp og hode og sjel når en får et annet liv å leve tett med :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har vel i grunnen tenkt at det du etterlyser allerede ligger i tekstene mine, men det kan godt tenkes at du har rett, at jeg bør sammenfatte og gjøre opp status. Kanskje det kan være en fin oppgave nå som omsider får litt ro rundt meg.
      Tusen tatt for fin kommentar :)





  4. avatar geitost says:

    For et par uker siden skrev jeg en kommentar som dreiet rundt ditt forhold til din far.
    En kommentar jeg endelig ikke sendte fordi den hørtes urelevant ut, særlig på grunn av en potensielt skadelig konlusjon. Jeg er ufattelig glad å få vite i dag at jeg kan nå, uten dårlig samvittighet, sitere denne konklusjonen, som var :
    “Jeg ønsker deg en sønn, eller tre… Verdenen trenger menn oppdratt av kvinner som deg.
    Menn som vil ha døtre…”
    Jeg ønsker deg all mulig lykke til med graviditeten din. Selv om det blir en jente ! :)

    2





    • avatar Cecilia says:

       En potensielt skadelig konklusjon… jo, sett i lys av debatten om den økende feminiseringen av samfunnet, er den kanskje skadelig.
      Det blir skumlet om at jeg har et mannsfiendtlig grunnsyn hver gang jeg lar det falle noen ord om negative opplevelser med menn/gutter, så det potensielt skadelige ved at jeg skulle oppdra en gutt er jo åpenbart. Jeg ser ikke bort fra at noen kan komme i tanker om at jeg er troendes til å produsere en forræder – en mann som går til bakholdsangrep på sine egne og sprer nedbrytende tanker om omsorg og medfølelse. Eller kanskje en feminisert svekling – et kjønnsforvirret barn som kommer til å bli mobbet?
      Jeg er ikke noe redd for det, altså om alt går bra og det viser seg å være en gutt. Jeg har egentlig bestemt meg for å betvinge min egen nysgjerrighet, og ikke la meg fortelle hvilket kjønn det er, ikke før det ser dagens lys.

      Den langt fremskredne likestillingen i Skandinavia har det blitt forsket en del på i den senere tid, og det er ikke overraskende at kjønnsrollene er i endring. Jeg skal ikke gå så veldig i detalj her, men jeg har lyst til å sitere dette:

      – Det er gledelig å lese at gutter er blitt greiere med hverandre, at det ikke bare er brautende typer som vinner frem. Det viser at vi gjør noe riktig, skolene gjør noe riktig og Norge gjør noe riktig, sier kjønnsforsker Jørgen Lorentzen.

      – Dette syns jeg var veldig interessant! Det viser at mannsrollen ikke er statisk, men i endring – og er blitt mer relasjonsorientert, i stedet for å primært kappest om hvem som er tøffest eller sterkest, sier par- og familieterapeut Kate Elin Søyland tilnyttet Åpen Dialog i Sandnes.

      Brautende typer, tøffest, sterkest, barskest, vise ufølsomhet ved voldsutøvelse, nedlatende syn på kvinner… det er nettopp dette som er i endring. Og det mest interessante når disse maskuline tekkene trekkes frem av forskerne, er at mannen tydeligvis IKKE mister sin maskulinitet selv om dette blir plukket vekk og mannen i stedet tilegner seg andre grunnverdier og holdninger. Det understreker at mannsrollen er langt mer kultur- og miljøbestemt enn den er naturgitt.

      Tusen takk for kommentar.
      Det hadde også vært spennende å lese dine betraktninger rundt min far og mitt forhold til ham, i tilfelle du skulle få lyst til å legge den ut.
      :)





      • avatar geitost says:

        Ja, ifølge min egen opplevelse, du kan ta det med ro, Cecilia : jeg vokste opp som siste født og eneste gutt i et slags gynoecium. Jeg var den lille prinsen i huset, og det var bare deilig ! “Lykkelig som Gud i Frankrike”.
        Testet og godkjent. Absolutt anbefales ! :)





        • avatar geitost says:

          Sørgefloret på toppstrippen har fosvunnet, og det synes å være et veldig godt tegn.
          Jeg er glad for alle gode nyheter, den fortjente støtten du fikk, utvekslinger som normaliseres med Marthon, … :)
          Gratulerer med dagen, Cecilia.

          1





  5. avatar Hilde says:

    Du trenger ikke ny identitet, som mannen i passkontrollen sa. Kanskje trenger du nytt identifikasjonskort, men ny identitet det trenger du nok ikke :)
    “Jeg lurer på hvor mange det finnes av oss i verden – vi som har arvet fars nostalgi og forelsket oss i platesamlingen hans” skriver du. Vel, nå vet du herved om en til.

    Virkelig nært og fint, kjente denne “i magen”. Her er kretsløpet, sirkelen synlig. Her er nerve, tvil, håp og glede.

    Jeg ble glad da jeg så du hadde postet.
    Gratulerer så mye Cecilia :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Nei, jeg tror ikke jeg trenger ny identitet :) , han var nok litt språkforvirret.
      Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor han snakket engelsk med meg, han snakket utmerket tysk da han tok telefonen like etterpå.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  6. avatar ertaberta2 says:

    Så kos å lese hos deg igjen, du er flink å skrive.
    Jeg Skal bli flinkere til å lese /skrive..
    Velkommen hjem til Norge , og gratulere med
    svangerskap, ønsker deg all lykke til fremover, . :)
    Og
    En riktig god helg, kos deg..
    Klem fra meg. :)





    • avatar Cecilia says:

      Og en stor klem tilbake.:)
      Tusen takk for kjempehyggelig kommentar. Slikt varmer om hjertet en grå og regntung høstkveld.
      Vi får bare fortsette å øve oss, begge to – både på å lese og å skrive. Det er sånn vi blir flinkere.

      God helg til deg. :)





  7. avatar Breiflabben says:

    Et kvarters forelskelse, er det alt som skal til altså?
    Igjen må jeg si meg enig med Hilde her, jeg har visst gjort det tidligere i noen av dine innlegg :-)
    Gratulere så mye Cecilia, både med den voksende mage og villa i Danmark. Det blir nok mange fine vurderinger og tanker om “oppussingen” av huset i de omstendigheter du er i nå. Kvinner får et annet tenkesett i en slik situasjon, de tenker for to med en fremtidig ansvarsfølelse bare gravide kan frembringe.
    Glad på dine vegne, og vakre gravide kvinner er noe av det vakreste jeg vet. Hvis ikke det vakreste :-)

    2





    • avatar Cecilia says:

      Man kan rekke mye på et kvarter – man kan for eksempel rekke å kjøpe en Lotto-kupong; og etterpå er det bare å vente, og håpe det kommer en gevinst.
      Jeg har tenkt å komme tilbake til det… :)

      1





  8. avatar marthon says:

    Får vel si gratulerer med dagen, da – noen minutter på overtid.

    16 år siden profilbildet ditt ble tatt og du ble myndig. 22 år siden du passerte den seksuelle lavalderen i Vatikanet.

    Hurra! :-)





  9. ayayay, Ceci, guapa!

    gamle Steinar Bastesen sa engang at ” det finaste æ ser e’ fulllasta fiskebåta å høygravide kvinnfolk!”

    (selv kan jeg godt legge til “en fullbooket restaurant og en smekkfull bar 😀 )

    grattis, baby!

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      Steinar Bastesen – det høres ut som et navn som er hugget ut av selve grunnfjellet.
      Du skal ha så mange slags takk, pleide mormor i si.
      Det sier jeg også .

      Yeah :)





  10. avatar eMTe says:

    Hjarteleg tillukke med dagen som var!
    Bursdaagsklem :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *