Too much of a good thing is wonderful – not

 

Jepp, jeg har sett filmen, “Behind the candelabra“, og jeg har bare én ting å si: Ingen er Liberace som Liberace, selv om Michael Douglas tidvis gjør en fremragende rolle, for ikke å snakke om Matt Damon – denne action-helten som kanskje de færreste hadde tiltrodd evnen til å heve seg over Jason Bourne. Men det gjør han, så til de grader. Anbefales.

Jeg visste ingenting om Liberace før jeg så filmen, men etterpå har jeg både hørt og sett ham på youtube, og jeg har tenkt: Så kan man altså komme så langt, selv om man spiller piano med metrisk presisjon. Det var sånn jeg også hadde lyst til å spille; metrisk, presist og dynamisk. Men det fikk jeg ikke lov til. Neida, man skulle spille med følelse – variere tempo og intensitet – det som for meg ble å legge på et lag av påtatt føleri.  Etter hvert drepte det så mye av gleden ved å spille at jeg sluttet å ta pianotimer.

Hvorfor tenker jeg på dette nå?
Fordi det finnes et personlighetstrekk ved meg som jeg egentlig aldri har forstått – denne plutselige aversjonen mot å fortsette min egen kurs dersom jeg får sterk motbør fra kvalifisert hold, altså fra mennesker jeg anser for å være autoriteter.
Det er som om det bygger seg opp en protest i meg, som om jeg forsøker å straffe noen ved å rett og slett gi opp, avslutte det jeg holder på med, og heller velge å uttrykke meg innen en annet felt i stedet. Jeg sluttet å spille piano – jeg sluttet å danse ballett – jeg ga opp å lage bilder. Det var det samme som skjedde da jeg valgte å ikke jobbe som psykolog; kvalifisert motstand, så kraftig uttrykt at jeg mistet lysten til å fortsette.
Men alt dette har jeg skrevet om før, og jeg skal ikke tvære det ut. Det jeg ikke har skrevet om er hvordan jeg har opplevd dette, og det skyldes rett og slett at jeg har vært uvitende. Jeg har bare sett det som et dårlig karaktertrekk hos meg, uten å egentlig finne noen grunn til at jeg alltid har hatt denne tendensen til å flykte og trekke meg inn i meg selv. Men jeg har ikke skjult dette på noen måte, ikke her på bloggen min. De som har fulgt meg en stund har garantert fått det med seg, tenker jeg – men har de egentlig det?

Jeg har fått høre det ofte nok, at jeg oversensitiv, at jeg er nødt til å korrigere selv bittesmå detaljer når noen kommer med faktafeil, og spesielt dersom disse feilene har noe med meg å gjøre. Men det er ikke før nå det har gått opp for meg at disse spontane og ukontrollerte reaksjonene mine har en årsak, og at jeg antagelig forventer en årvåkenhet og en konsentrasjon som det er urimelig å forvente av andre. For det er akkurat det jeg nettopp har lært om meg selv: Jeg er altså intensivt oversensitiv på enkelte områder, og jeg både tar inn og formidler unødvendige og farlige detaljer.
Uha!

How to overcome the burden of privilege?
– Det er bare å velge andre foreldre, så er alt hunky-dory.
– Noen med norsk gjennomsnittsinntekt?
– Er du gal!

Sett i lys av denne nyvunne og viktige oppdagelsen, ser jeg kun to umiddelbare løsninger:
Jeg kan enten slutte å skrive, eller jeg kan nøye meg med å slutte å publisere det jeg skriver, for å forandre personligheten min finner jeg litt drastisk.

Til min unnskyldning må det anføres at jeg altså slett ikke har hatt noen formening om det skadeverket jeg har forårsaket hos leserne. Detaljfikseringen min, nødvendigheten av å definere meg innenfor et miljø, skildringene fra barndommen min – dette som for meg har vært helt nødvendige spor å legge ut, har jeg sett som en kilde til forståelse av bakgrunnen min og derigjennom også en forståelse av hvilken personlig reise jeg har vært på. Det har altså blitt publisert i god tro, og det har aldri vært min hensikt å utsette noen for traumer eller tapt nattesøvn.
Men nå – i min nye forståelse – har jeg fått øynene opp for min egen insensitivitet.
“Statussymboler / markører for sosial klasse / beskrivelser av «conspicuous consumption»” – jeg merker hvordan dette nå klynger seg til meg som snerk på varm kakako.

Det finns kjänsliga människor der ute – påpekte Povel Ramel, og oppfordret alle som kjøpte LP-platen hans om å pakke den inn, ettersom det fantes en litt støtende karrikaturtegning av ham på coveret – noe med et oppsiktsvekkende tannsett.
Nå, endelig, etter så mange år, har det seget inn: Det finns kjänsliga människor der ute  – og ikke bare der ute, de finnes også her inne, på Bloghog, og de har omsider fått sin talsmann og beskytter – og takk for det.
Povel Ramel var en klok mann. Han forstod at respekt og omtanke for sine medmennesker handlet om å skjule seg for dem.
Det var jammen på tide at jeg også forstod det.

Nå gjenstår det bare at SSB (Sadistisk sentralbyrå)  blir seg sitt ansvar bevisst, og slutter å offentliggjøre statistikk over nordmenns levekår og inntekter – det finns nämligen kjänsliga människor – både der ute – og her inne.

Tacka fan för det – og takk  for oppmerksomheten.

Cecilia.

 

7
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

106 Responses to Too much of a good thing is wonderful – not

  1. avatar sirenia says:

    God morgen Cecilia :) lurer litt her nå.
    Du har ikke tenkt å slutte blogge vel?
    Ei heller skrive?
    ———————-
    Det finns kjänsliga människor der ute – og ikke bare der ute, de finnes også her inne, på Bloghog, og de har omsider fått sin talsmann og beskytter – og takk for det.
    ———————-
    Vet ikke helt hvem du mener men det er ikke så farlig heller.

    Jeg har alltid lest deg som en faksjon, tror de færreste skriver bare rene fakta, kanskje for uspennende det. Derfor har jeg heller aldri lest deg med lupe, hvis du skjønner, for å finne svakheter som for eksempel overdrivelser og logiske brister.

    Som jeg skrev til Marthon i går, hs oppstår som regel kanskje ikke alene. Og om det gjør det, parret med en optimal oppdragelse, kan jo resultatet bli så som så. Kanskje, og jeg skriver kanskje, ga din sensitivitet deg makt over dine omgivelser, kanskje du ble ørlite bortskjemt og at det er grunnen til at du gir opp når du møter kvalifisert motstand? Bare spør i god mening.

    For meg ble sensitiviteten en av flere “handicap” i omgivelsene, som reduserte meg og gjorde meg svak en lang stund før innsiktene, trassen og viljen ble vekket. Det ble altså på tross av ikke på grunn av. Kan det ha vært motsatt for deg?

    Bare noen løse tanker en formiddag ved havet, la dette bli til viktige innsikter du kan bruke for alt det er verdt. Det er de smertefulle innsiktene du skriver best om kanskje, de ærligste, de minst kamuflerte.

    Ha en god dag! Du blir sikkert mer tykkhudet du også hvis du vil :)





    • avatar sirenia says:

      Det siste kan sikkert oppfattes feil, som at du er for sårbar, altså en kritikk. Det var ikke ment slik mener bare at med tiden så styrer vi sensitiviteten bedre. Vi kanaliserer den mer bevisst, vi sløser ikke ubegrenset perler for svin og på stengrunn for å bruke bilder.

      Så høres det kanskje overlegent ut, men hva så, er det noe verre enn å bli ledd av, gjort narr av fordi en tenker mer og dypere enn mange? Da får en jatte med da, hvis en må være sosial med folk en har andre behov enn. Men såret av dem? Nei.

      Du sier det selv, bare de du oppfatter som autoriteter har makt til å såre, hva med å ha litt mindre respekt for autoriteter, når det kommer til emosjoner er vi ganske like. Husker at par jeg satte høyt engang, ble utrolig sjokka over sjalusien, fordommene og barnsligheten deres.

      Poenget mitt er kanskje at du kan bruke sensitiviteten når du skriver for alt det er verdt, den er jo en gave der, ingenting forener oss mer enn gjennom emosjonell berøring.

      Og så kan du kanskje forsøke å dempe hvor dypt du blir berørt av kritikk og dempe respekten for autoriteter, den største autoriteten på ditt liv er du selv. Glem aldri det! sier Klara klok igjen og er litt sur på seg selv for å være for formanende istedenfor spørrende.





      • avatar Cecilia says:

        Klara Klok skal man høre på :)

        Respekt for autoriteter er ikke akkurat det som har preget livet mitt, men enkelte autoriteter, altså mennesker som helt naturlig er autoriteter innen sitt felt, som f.ex. pianolærere, ballettpedagoger, tegnelærere og psykologiprofessorer, har jeg en tendens til å ta alvorlig, ettersom de utøver sin autoritet innen fagområder der jeg selv forsøker å oppnå noe. Erfaring og kunnskap på faglige områder gir en selvfølgelig autoritet – en autoritet jeg altså finner det vanskelig å imøtegå. Selv når all synsing, personlige preferanser og jantelov er skrellet vekk, står de fortsatt tilbake med denne evnen til å frata meg gleden ved å tenke annerledes, fordi de har nettopp denne lange erfaringen og denne dype kunnskapen som setter dem i stand til å bli personlige i sin overlevering. Det er noe galt med meg når jeg forsøker å finne opp hjulet på nytt, og det klarer selv jeg å forstå.

        … og da hjelper min naturlige autoritetsvegring ganske lite. :)





        • avatar sirenia says:

          Har tenkt litt over denne kommentaren og tenker litt høyt rundt den.
          Er det ikke slik at du er ekstra sårbar overfor autoriteter som kan noe du gjerne vil kunne? Og at denne sårbarheten gjør deg litt ukritisk overfor autoritetene? For handler det ikke like mye om smak og behag og ikke minst stil når det gjelder kunst? Kunst er jo ingen eksakt målbar vitenskap med to rette streker under svarene?

          Handler ikke kunstneriske behov nettopp om å trosse autoriteter og gi etter for sin indre drivkraft og behov? Egen indre stemme? Bare spør.

          Forsøker å skrive et innlegg om å være autoritetstro eller tverr, tror de som får til noe spesielt for samfunnet og utviklingen må være betydelig tverre :)





    • avatar Cecilia says:

      Selvfølgelig har jeg ikke tenkt å slutte å skrive – bare her, for jeg vil jo så nødig at stakkarene her på BH skal ligge nattevåkne og vri seg i avmakt over mine ufølsomme skriblerier :)





  2. avatar sjalle says:

    Dette ble litt uavklart for en enfoldig plebei som meg, men Povel Ramel husker jeg godt fra svart/hvitt tv’ens tid da han og Wenche Myhre med sine ”show” ga meg og flere andre sprutbrekninger og store brister i vår tro på menneskeslekten. Han var jo dessuten så støgg at det er en gåte at moren hans ikke kverket han rett etter fødselen.

    MEN, mine traumer ble leget da jeg hørte Heide Steen jr. sin iherdige, parodiske innsats på LP’en ”Munnskold over alle grenser” med den uforglemmelige og festlige pervosangen ”Sofia och Magnus och jag”, der han bla. a. introduserte begrepet ”fukkad och rasspulerat” og rundet av hvert vers med refrenget ”..nu skjuter jag Sofia och Magnus och jag !”.

    Anbefales, -finnes som MP3 på Amazon. :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Hi, hi!
      Jo, det er definitivt noen som burde vært kverket i vogga, for han var ikke bare schtøgg, han var også gløgg! :)

      Heide Steen har udødeliggjort seg selv – en bragd det står respekt av.

      Plebeierne er jordens salt. :)





  3. avatar Hilde says:

    Kanskje jeg leser deg feil eller…kanskje gjør jeg ikke det?

    Du kan ikke ta alt på dine skuldre.
    Ditt budskap og bidrag er lagt ut. Hvordan vi lesere tolker dette er opp til oss selv, det ikke noe du kan eller skal ta ansvar for. Nei, det ansvaret får vi ta selv.

    For ordens skyld, de ting du ramser opp som “negativt” er bare noen av de mange sammensatte ting som gjør tekstene dine så bra. Hva hadde vel vært spennende om vi alle var klin like, med samme bakgrunn og samme preferanser? Hvem vil kun lese om saker og situasjoner en kjenner seg igjen i?

    I mine øyne er du på en reise, en reise til å finne din “form og farge” for å si det banalt. Jeg har likt å følge deg på denne reisen. Jeg vet du nok vil endres etterhvert men gleder meg til å følge med på endringene. Du kan skrive, du vil skrive og… du er underveis.

    :)

    2





    • avatar Cecilia says:

       Hm… jeg vet sannelig ikke om du leser meg rett eller galt.
      Det var ment humoristisk, men jeg har altså en veldig sær humor… sukk. :)





      • avatar Hilde says:

        Ha! Jeg har alltid sagt det ikke finnes en eneste liten humoristisk spore i meg 😉





        • avatar Cecilia says:

          Jeg har renset espressomaskinen – et lite vidunder av en espressomaskin – en Isomac, italiensk kvalitet, utelukkende produsert for å plage den delen av befolkningen som ikke er bemidlet nok til å anskaffe seg den. For en Isomac er dyr – kjempedyr – så dyr at det kun er noen få millioner velbemidlede mennesker i den siviliserte delen av verden som vil investere i noe så dyrt for å drikke en kopp skikkelig espresso til frokost. (He, he)
          Men her på vestkanten tenker vi selvsagt ikke over noe så trivielt som penger – vi driter faktisk penger, Hver gang vi driter så strømmer pengene inn på kontoen vår – men det vet jo alle… … jo, her forleden – jeg er nesten nødt til å fortelle om det – skulle jeg en tur innom skomakeren min nede ved Bislett. Jeg ville at han skulle gjøre vinterstøvlettene mine klare, nå som høsten står for døren og vinteren er i anmarsj. Jeg visste på forhånd at det ville være vanskelig å parkere, så jeg tok selvfølgelig en taxi. Fordelen med å ta taxi er at jo man kan be dem vente mens man shopper eller lignende, så selvfølgelig ba jeg sjåføren vente.
          Jeg ble selvsagt tilbudt en kaffe av skomakeren – og vet du hva – den kaffen kostet meg altså en drøy hundrelapp pr. centiliter! Tenk det!

          :)

          3





  4. avatar marthon says:

    Ny toppstripe :-)

    Stearinlyset brenner på bordet, noe er i arbeid på Mac-ene og skrivebordslampa kaster fortsatt sitt grønne skjær utover rommet. Men stolen er tom.
    Ser hun seg tilbake og tenker på alt det fine hun har skrevet, alle fine illustrasjoner hun har laget, og alle tomler og komplimenter hun har fått? Det burde hun.

    Jeg har hørt på den vakre formiddagskonserten din i dag (hele) – et sidespor foranlediget av referansen til Povel Ramel og et vagt minne om at du har nevnt ham før.

    Du skriver om et personlighetstrekk du mener du har … en aversjon mot å fortsette med noe når du får motbør.

    Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte mennesker kan utvikle slike trekk. Får vi nok kritikk og ikke nok ros for det vi holder på med, kan det skape en ond sirkel: Aktiviteten gir assosiasjoner til kritikk og mislykkethet. Det gir ulyst og dårlig motivasjon. Da presterer vi dårligere – og får kanskje enda dårligere tilbakemeldinger.

    Noen har prøvd så mye og fått så mye kritikk og så lite ros at de slutter å prøve noe som helst. En lært hjelpeløshet. Jeg vet at jeg har noen slike trekk. Jeg skyr enkelte ting som gir meg negative assosiasjoner på grunn av kritikk jeg har fått. Jeg tror de fleste har slike erfaringer.

    Men jeg har vanskelig for å forstå at du skulle ha noen grunn til å miste troen på din evne til å skrive, illustrere eller spille. Stiller du ikke bare urimelige høye krav til deg selv?

    Jeg har tenkt i noen dager at jeg kanskje burde skrive en kommentar til dette blogginnlegget, men jeg synes det har vært vanskelig, for jeg kjenner deg ikke helt igjen.

    Jeg forstår det slik at det er viktig for deg å gjenskape situasjoner fra oppveksten i tekster og illustrasjoner – ned til minste detalj. Jeg ser for meg at du har en unik evne til å huske detaljer, og dessuten har et helt unikt verktøy å støtte deg til – en detaljert dagbok du har ført helt siden du lærte å lese og skrive.

    I slike tekster og illustrasjoner ligger det kanskje ikke noen symbolikk eller noe bevisst valg av hvilke elementer som skal inngå, du er kanskje mest opptatt av å gjengi det med så stor nøyaktighet som mulig ut fra minner, notater eller fotografier du har, og det er kanskje et svært personlig prosjekt som du ikke er så glad i å få kommentarer til(?).

    Men i andre tilfeller er du veldig bevisst på symbolikk og referanser – og forventer årvåkenhet og konsentrasjon. Du vil at folk skal få med seg at Alucard er en referanse til Dracula og forventer at de skal kjenne til det franske bakverket «Langues-de-chat» osv og helst assosiere i retning av katteaktige, i motsetning til hundeaktige trekk.

    Slikt er spennende, men vil leserne dine kunne gjette hva som er personlig, som de ikke får lov å pirke borti, og hva som er symbolske elementer eller fri fantasi du gjerne vil ha diskusjon rundt?

    Det finnes «kjänsliga människor» – over alt. I dette tilfellet synes jeg det blir uklart hvem du mener er de «kjänsliga», eller om det er negativt eller positivt ment.

    Og har vi denne diskusjonen fordi du ikke har skjult deg, eller oppstår den fordi du skjuler deg for mye?

    Jeg har full forståelse dersom du på et tidspunkt føler at du har «øvd deg» nok, eller at du ikke får gode nok tilbakemeldinger her, og heller vil bruke tiden din på noe som gir større resultater, f.eks. på arbeidskarriere eller på manuset ditt. Men jeg synes ikke dette virker som riktig tidspunkt.

    Så jeg håper du ikke gir deg nå. :-)

    2





    • avatar geitost says:

      Hei Marthon.

      One text, forskjellige lesing erfaringer. Voilà…So einfach ist das !
      Det er heldig at alle lesere ikke ser tekster under samme synsvinkel. For dere som skriver, det er sannsynlig at varierte synspunkter i kommentarfeltet er sikkert verdt å kjenne, men ikke nødvendigvis å ta hensyn til.

      Det som har fått meg til å følge Cecilias blogg er ikke kommentarer. Selv om jeg setter pris på alle underholdende eller lærerike bidrag hun får, særlig din underholdende fantasi, dine retoriske overdrivelser og skarpe tanker, det er hennes innlegg som først og fremst tiltrekker meg her, mye mer enn noen andres oppfatninger.

      For meg også var det helt uklart, i innlegget, om hun tenker seriøst å slutte bloggen sin, eller om det var bare en annen flink måte å indikere at sin antagelig tilhørighet til overklassen er en tematikk hun har ikke lyst til å være referert til lenger.

      Og det ville finnes et morsomt paradoks, i det du skrev hos Sirenia, nemlig at det som “skaper avstand til det [Cecilia] forteller” ville faktisk vært dine egne kommentarer, dersom din mening var nøyaktig grunnen til at hun ikke lenger ønsker å skrive på sin blogg !
      (finnes det et dryss dårlig samvittighet i din kommentar, på grunn av det …? det er ikke alltid lett å forutse hvordan det man skriver blir mottatt, det vet vi alle.)

      Jeg gjerne innrømmer at Cecilias blogg har vært årsaken til noen tapte nattesøvner, ikke på grunn av traumer, men som konsekvens av tankevekkende innlegg. Jeg føler meg takknemlig for dem, og har rom nok for et par slike netter til. Ellers vil jeg savne dem dramatisk, for å ikke si … traumatisk.

      Kan vi gjøre noe til å anspore henne å fortsette ? Sende henne både smil og klem, kanskje ?
      Eller nettopp påstå at hennes tekster teller for noen ukjente mye mer enn du hun forestille seg ? Er hun sensitiv nok til et slik argument ?

      PS. : et smil for den grønne lampa :).

      3





      • avatar geitost says:

        “mer enn hun forestiller seg”
        (unnskyld – trykkfeilfix ikke funker for meg)





      • avatar marthon says:

        Hei Geitost!
        Vi leser på forskjellige måter og vi ser forskjellige ting. Cecilia har vært en katalysator for veldig mye her.
        Jeg er ikke så begeistret for det paradokset du nevner.

        Et gult lys betyr at vi må vente. Et rødt lys betyr at vi må stoppe. Brenner det et blått lys, betyr det at det ser kritisk ut (men jeg vil alltid huske din poetiske beskrivelse av den blå lampen for fjernlyset i en Citroën DS, på vei gjennom den franske natten, og dens hypnotiske virkning på gutten i baksetet :-) ).

        I alle fall … jeg har hatt et svakt håp om at det grønne lyset kunne være et signal om at trafikken en gang vil gå som normalt igjen.





        • avatar geitost says:

          Jeg er ikke heller begeistret med det paradokset i det hele tatt, Marthon. Ordet “morsomt” var ironisk ment, med en bitter smak. Jeg trodde at nyansen kunne høres i stemmen min… Ja, jeg sikkert skulle vært mer eksplisitt.





          • avatar marthon says:

            Jeg så absolutt ironien, hørte nyansen i stemmen din og kjenner den bitre smaken.

            Det er godt du er tilbake, Geitost!
            Ikke bare fordi jeg synes du skriver veldig gode, poetiske og tankevekkende kommentarer, som jeg (og sikkert også Cecilia og mange andre) har savnet, men også fordi det trengs en dyktig diplomat her nå. Franskmenn er jo gode på slikt. Jeg har nedlagt all aktiv résistance og er åpen for det meste fra forhandlinger via våpenhvile og kapitulasjon til kollaborasjon. 😉

            Håpet er lysegrønt …





            • avatar geitost says:

              Snakk om paradokser, Marthon !
              Husker du ikke at jeg stakk av fordi jeg nettopp ikke tålte å være ansett som franskmann ? :)

              Nei, jeg ikke er tilbake, i forstand at “såret” jeg beskrev er fortsatt åpen som på første dag. Jeg har ikke klart å bli kvitt med det. Jeg føler stor uro så fort jeg forestiller meg at jeg skulle skrive en kommentar om et av Cecilias innlegg igjen.
              Som en slags damolkessverd jeg frykter vil slå meg ved første bevegelse. Rar følelse, for øvrig. Det høres kanskje utrolig ut, men det er sant.
              Derfor forblir jeg på avstand, og så kjenner jeg at alt går bra.
              Bortsett fra det, jeg fortsatt lever, om du spør meg. :)





              • avatar marthon says:

                Tiden leger alle sår – bortsett fra banesår, heter det, men det ser det ikke ut til at du har pådratt deg. I alle fall ingen grunn til å ligge på sjeselongen og stirre i angst opp på det damoklessverdet. Så vidt jeg husker var det Damokles selv som hadde hengt det opp, og da må vel Damokles kunne klare å ta det ned igjen også. 😉





    • avatar Cecilia says:

       Det har alltid forundret meg å se bilder av jegere som tramper på et nedlagt bytte og mottar hyllesten etter å ha skutt et forsvarsløst dyr. Arne Næss var i sin tid like forundret over de mange fjellklatrerne som stod på toppen og trampet på fjellet, som om de hadde beseiret det.

      La meg først si at jeg ikke et øyeblikk tror du snakker på vegne av deg selv. Det er ikke du som mangler evnen til å takle “klassemarkørene” mine, selv om det beskjedne fritids-småbruket ditt skulle være så falleferdig at det henger på nåde og nordavind.
      Å henvise til manglende sensitivitet overfor dem som ikke er fullt så bemidlet, ser jeg som et utrykk for den samme vamle moralismen som jeg opplevde hos mannen som ikke tålte at en funnet sykkel stod parkert utenfor hagegjerdet hans. Og jeg tror den stikker så dypt og er så viktig å påpeke, at den må spikres opp på kirkedøren med store bokstaver ved enhver gitt anledning, og hvem står i så måte lettere til for hugg enn Cecilia?

      Vi avslører oss selv når vi blogger. Vi røper ting om oss selv, våre svakheter, våre karakterbrister og våre luner. Jeg har gjort alt dette gjennom åtte år nå, merkelig nok, og jeg har hele tiden vært klar over risikoen for at ting jeg avslører om meg selv kan bli brukt mot meg for alt det er verdt. Men jeg har tatt sjansen, og det er faktisk fordi jeg selv kunne tenke meg å lese det samme skrevet av noen andre, gjerne noen innenfor et miljø jeg ikke nødvendigvis kjenner så godt.

      Den gangen jeg begynte å blogge var det ikke akkurat overflod av bloggere som hadde et reflektert forhold til seg selv. Jeg mente selv at jeg hadde det, og jeg hadde et skattkammer i dagbøkene mine, syns jeg selv. I løpet av de åtte årene jeg har blogget – egentlig i løpet av alle de tjueåtte årene jeg har skrevet dagbok – har jeg utviklet meg og blitt voksen – i hvert fall til en viss grad, og i løpet av den tiden jeg har blogget har jeg etter evne forsøkt å tydeliggjøre en personlig utvikling hos meg selv, en utvikling som ikke ville vært mulig å beskrive uten at jeg samtidig avslørte meg selv underveis, både på godt og vondt, og det gjelder i alle henseender. Jeg er opptatt av detaljer. Jeg mener detaljene er viktige fordi beskrivelse av eget miljø er vesentlig for å forstå utkikkspunktet som definerer synsvinklene mine når jeg betrakter verden.
      Det burde være unødvendig å nevne det, men det er altså ikke slik at jeg har valgt dette stedet selv, bare så det er nevnt.

      Men vi avslører oss ikke kun gjennom måten vi beskriver oss selv på og de personlige historiene vi forteller; dypest sett vil all vår kommunikasjon være preget av hvordan vi ter oss nå vi går på besøk i våre egne tanker. Å gjennomtenke handler ikke utelukkende om å rydde opp i bevisstheten, det handler like mye om å innta en bevisst holdning til hvordan vi ønsker å synliggjøre våre markører og pyntegjenstander. Hva ønsker vi å sette på display på de mest synlige stedene? Vår egen fortreffelighet, eller vår egenart?

      Jeg håper og tror jeg har valgt egenarten fremfor fortreffeligheten, og jeg mener selv at jeg ikke har lagt fingrene i mellom når jeg gjennom flere hundre blogginnlegg har lagt frem resultatene av loftsryddingen min. Og jeg har ikke gjort noe forsøk på å gjøre meg populær, snarere tvert i mot, kan man si, med mine til tider ganske rabiate randsonebetraktninger, mine religiøse tendenser og min ganske uspiselige seksualmoral. Dette har jeg gjort i den tro at noen kan finne det interessant å følge et ungt menneskes utvikling over tid, og jeg har forsøkt å være ærlig i den grad det ikke har truet anonymiteten min.

      Men det har altså en bakside å by på seg selv.
      Det er sikkert underholdende for andre, bevares, når en buldrende mannsstemme kommer inn i rommet og gir til kjenne sine skarpskodde analyser. Men det er også noe kjent ved den situasjonen, noe jeg kjenner igjen fra oppveksten og skolen: Den Voksne Mannen, han som ikke tåler at andre snakker sammen og kommuniserer, uten at han på død og liv må buse inn med brask og bram. Hadde du enda holdt deg til å tordne litt om fintfølelse og sensitivitet, så hadde det vært så sin sak, og da hadde det både vært selvavslørende og morsomt, men da hadde det selvsagt ikke fått samme tyngden.
      I blant bør man revurdere hva man velger å stille ut på de best synlige pyntehyllene sine. Egen fortreffelighet er ikke alltid de beste utstillingsobjektene, selv om de skinner nypusset og høster beundring i øyeblikket.

      Jeg har aldri fått følelsen av at jeg har steget ut av limousinen og vandret stivpyntet rundt blant fattigfolk og tiggere i ghettoen her på Bloghog. Jeg har aldri tidligere opplevd at noen her har reagert negativt på mine “klassemarkører” (hvor du nå finner dem), på beskrivelsene av oppvekstmiljøet mitt eller på min bosituasjon. Jeg klarer heller ikke selv å se at jeg har plantet vaiende flagg på høye stenger noe sted i tekstene mine, og jeg tviler faktisk sterkt på at det er andre enn deg som har bekymret seg over disse “markørene” i så stor grad at de har funnet det nødvendig å påpeke det.
      Jeg har allerede i forsiktige vendinger forsøkt å be deg tone ned denne påpekelsen, nettopp fordi jeg har vært redd det ville avspore og ta oppmerksomheten fra det jeg faktisk forsøker å fortelle.

      Stort sett tåler jeg det meste, men det var fullstendig uforståelig at du, som en intelligent mann, hentet frem detaljer fra mine avsløringer om meg selv fra femten år tilbake for å påpeke min insensitivitet. Tatt ut av sammenhengen kan slikt lett gi inntrykk av at du har et poeng, og dessverre er det mange som ser det sånn.

      Akkurat nå føler jeg at jeg står naken tilbake uten evne til å forsvare meg.
      Å få sine egne selvutleverte svakheter trukket frem av noen som ønsker å skåre retoriske poeng, understreker det håpløse i at jeg selv har gitt næring til dette, så jeg har i grunnen kun meg selv å takke.
      Risikoen ved å stå frem i et fellesskap bør alltid vurderes i sammenheng med egen evne til å eksistere innenfor gitte rammer og bidra på en måte som er bra for alle, og det betinger at vi også gir rom til andre, på godt og vondt.
      Jeg har kanskje undervurdert min egen evne i så måte, for jeg merker at lysten til å stå frem ikke lenger er til stede.
      Jeg har ikke noe mål jeg er på vei mot her inne – ikke noe overordnet mål som kan oppveie og inspirere meg til å krumme nakken og fortsette å tråkke i motvind. Jeg er redd det vil bli enda kjedeligere tekster fra min side om jeg tvinger meg selv til å avstå fra miljøskildringene.

      3





  5. avatar eMTe says:

    Cecilia, du skriv i kommentar til Hilde at innlegget ditt er meint humoristisk. Nokre av dine lesarar les det ikkje slik, ei heller eg. Kommentaren din her til Marthon er sår, Du kjem med ein god del, som utanfrå ser ut til å vere oppsamla “dritt” over tid, både overfor han ,men også dine dine lesarar og medbloggarar.
    Eg tenkjer du har hatt mange reflekterte blogglesarar eg. Vi har lest og kommentert dine innlegg og vi har lest kommentartrådane som har fylgt innlegga. Du og Marthon har hatt finfine ordvekslingar, fyllt av kunnskap, detaljer, humor, ironi, varme og likesidig sleivspark til kvarandre.

    Som bloggarar og kommentatorar viser vi oss som heile menneske når vi vandrar i kvarandres vegar over tid.
    Som i livet ellest kan ting og hendelsar som skjer i relasjoner og møte med menneske på eit område i livet vårt gå ut over menneske på ein annan arena.Reaksjoner vi får står ikkje heilt i proposjon til hendelsen som skjer.Utanfrå ser det ut som om det har skjedd her.

    Å føle seg liten er ikkje greit, eller ok. Rett ryggen din du Cecilia!
    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

       Jeg forstår at humoren ikke skinner så lett gjennom for deg, til tross for illustrasjonen. Som nevnt, jeg har nok en sær humor, og det er nettopp noe av det som bekymrer meg. Håper bare du ikke blander sammen innlegget og kommentaren til Marthon, som altså er en respons til hans kommentar.
      Du snakker om oppsamlet dritt, noe jeg selv ikke klarer å se, og jeg må virkelig ha kommunisert helt ubrukelig når du leser det som om jeg har noe imot lesere og medbloggere. Dette må du oppklare for meg.
      Jeg mener selv jeg bare har forholdt meg til kommentarutvekslingen hos Sirenia vedørende høysensitivitet, hvor Marthon fant det maktpåliggende å påpeke hvor ufølsomme mine egne miljøskildringer har vært, ettersom jeg har beskrevet en levestandard som folk kan føle seg støtt over eller misunnelige på, ergo blir det en latterlig påstand fra min side når jeg forteller Sirenia at jeg gjenkjenner meg selv i beskrivelsen av høysensitive. Det er et godt poeng, synes han, og tydeligvis synes mange andre også det.
      Det klarer jeg ikke å le av.

      Jeg har forsøkt etter beste evne å forklare at miljøskildringene mine også inneholder essensen av meg. Uten dem er jeg ingen. Uten å fortelle hvor jeg kommer fra, kan jeg heller ikke forklare retningen min. Jeg kan ikke for mitt bare liv se at det skulle skade noen. Jeg har forsøkt å skape et gjenkjennelig mønster. Nå har dette blitt trukket frem som både negativt og potensielt sårende, og ingen har så langt imøtegått ham på det punktet, noe som taler sitt tydelige språk. Han har altså helt rett: Jeg er fullstendig i utakt med publikum. At det er sårt trenger man ikke være spesielt følsom for å forstå.

      Med din kommentar, blir det jo enda klarere for meg at jeg gjennom min umiddelbare og uspiselige reaksjon på dette, er i ferd med å bli en person jeg ikke liker.
      Det vil jeg ikke være.
      Okei?

      1





      • avatar eMTe says:

        kjem tilbake med kommentar, er forhindra no pgav dårleg tid.

        Du er ein likandes person berre så det er sagt.
        Marieklem





  6. avatar eMTe says:

    Eg beklager at eg i det heile tatt kom med nokre ord knytt til dette innlegget og kommentartråden.Det raude lyset burde ha blinka kraftig mot meg.Men her kjem ein heil del til.Avsluttar kommentartråden her for min del med dette.

    Erfaringar eg har gjort meg som blogglesar og kommentator over lang tid har vist at når nokon “sit litt fast” i eigne oppfatningar overfor ein situasjon, ja då gjer ein berre meir ugagn ved å blande seg inn. Veit av eigne erfaringar også det, at det er vanskeleg å få korrigering på seg sjølv, sine meiningar og sine handlingar og å sjå seg sjølv og si rolle i ein større samanheng.

    Eg les innlegget ditt her og kommentartråden i samanheng. Eg tenkjer ikkje at eg som lesar må ha i tanke spesefikke kommentarer hist og pist i bloggverda.

    Du skriv : ” Du snakker om oppsamlet dritt, noe jeg selv ikke klarer å se, og jeg må virkelig ha kommunisert helt ubrukelig når du leser det som om jeg har noe imot lesere og medbloggere.”

    Eg skriv : “Du kjem med ein god del, som utanfrå ser ut til å vere oppsamla “dritt” over tid, både overfor han ,men også dine dine lesarar og medbloggarar” . Eg skriv ikkje oppsamla dritt, eg skriv oppsamla “dritt” Burda kanskje ha forklart “dritt”. Burde kanskje skrive irritasjon, e.l.
    Eg tenkjer då på at for meg utanfrå kan det sjå slik ut. Som sagt : “Du og Marthon har hatt finfine ordvekslingar, fyllt av kunnskap, detaljer, humor, ironi, varme og likesidig sleivspark til kvarandre.” Derfor synest eg som lesar at reaksjonen no er utanfor proposjoner.

    Kanskje eg er for sensetiv på vegne av meg sjølv og medbloggarar.Eg skriv ikkje at du har i mot oss. Du har innimellom hatt nokre sleivspark til oss. Eg oppfattar dette, som er kopiert frå dette innlegget, som litt som ovnfrå og ned holdning til oss som lesarar, som litt oppsamla “dritt” :
    “La meg først si at jeg ikke et øyeblikk tror du snakker på vegne av deg selv. Det er ikke du som mangler evnen til å takle “klassemarkørene” mine”
    “Den gangen jeg begynte å blogge var det ikke akkurat overflod av bloggere som hadde et reflektert forhold til seg selv”
    “Jeg forstår at humoren ikke skinner så lett gjennom for deg, til tross for illustrasjonen”

    Vi er alle sjølvstendig, tenkande vesen.Vi ynskjer ikkje bli tillagt meiningar eller fråtatt intelligens.
    Tommelfunsjonen, som ein kan benytte seg av både for innlegga og kommentarane, synest eg er både er godt og gale. Ser at kommentarer til innlegga har gått mykje ned. Vi tomlar, for å gi ei positiv tilbakemelding på innlegg og i våre dagar skal alt gå raskt, og dermed vert orda utelatne.
    Vi tomlar også kommentarer for å støtte, seie oss einige, men det fører til at vi ikkje kjem med eigne ord for meiningane våra. Dei orda som kanskje hadde fått fram andre nyanser.

    Eg har lest deg lenge Cecilia. Eg har tidlegare brukt mykje tid på det. Du utfordra med detaljer, som kunne vere vanskeleg å fylgje med på. Referanser til ting eg ikkje hadde kunnskap om, men som eg fekk utvida min horisont med. Ofte måtte ein få med seg detaljane skulle innhaldet gi meining. Eg har aldri lest deg som om alt du skriv skulle vere eigne erfaringar.Personane i historiene dine er interessante.

    Om ein person er fattig eller rik, ja det kjem ikkje an på den materielle rikdomen, eller mangelen på den.

    Lukke til vidare, med livet, skrivinga og din arbeidsveg.
    Marieklem, ein sterk ein.

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jeg skriver at jeg begynte å blogge for åtte år siden. Da jeg begynte å blogge var det rundt hundre tusen bloggere på VGB. Flertallet uttrykte etter min mening IKKE et reflektert forhold til seg selv. Noen få gjorde det. Dette er ikke et utrykk for noen ovenfra-og-ned-holdning, det er konstatering av fakta.

      Det er klart det blir et dilemma å kommentere alt, ettersom jeg ikke føler at jeg har noen rett til å avsløre hva som er kommunisert meg i private mail. Min kommentar til Marthon blir således også litt halvkvedet, men jeg hadde håpet han forstod det selv og at han forstod at han hadde tråkket over streken.

      Alt jeg har skrevet om er egne erfaringer, og selv de innleggene som er markert som fiksjon inneholder mine egne erfaringer og reaksjoner, bare plassert i et annet perspektiv.

      Uansett hvordan jeg snur meg så møter jeg nå en vegg, og med mindre jeg velger å gå tvers gjennom veggen og bryte mine egne lojalitetsprinsipper, så får jeg bare ta støyten og den “dritten” som kommer. Jeg velger å stå fast på lojaliteten min, og så får min sortie fra BlogHog heller skje i unåde.
      Selv står jeg ganske støtt og helt rett i ryggen, det kan du skrive opp. :)

      1





  7. avatar geitost says:

    Jeg er blant disse som har ikke “så langt imøtegått ham på det punktet”.
    , og det er først og fremst fordi jeg har ikke oppfattet “hvor negativt og potensielt sårende” noen tilbakemeldinger du har mottatt egentlig var for deg. Ja, jeg har ikke sett det, og det får meg til å undre litt på hvorfor.
    Som jeg skrev til Marthon – og du har kanskje skjønt at min kommentar til ham var overhodet skrevet i dtt retning – kommentarfeltet ditt er noe som ligger klart avskilt av dine innlegg, en bonus, som byr forklaringer, men kan også noen ganger føre til mer eller mindre trivielle utvekslinger som er helt uavhengig av inneholdet av innleggene.

    For øvrig, tråden mellom kommentarene er ofte vanskelig å følge for én som leser periodisk, særlig på grunn av dens spesielt splitting på et stort antall innlegg. På en ren pratisk plan, det er ikke alltid lett å gi oppmerksom til alt som er skrevet her, og jeg har ofte inntrykket at noe rømmer meg mer eller mindre, i det som er utvekslet, spesielt mellom Marthon og deg, og det begrenser naturlig muligheten å forstå hva dere har egentlig skrevet til hverandre. Frykten å være ikke helt oppdatert er en forvirrende følelse, som har sperret meg noen ganger å blande meg inn av deres samtaler.

    Og hva er poenget med å skrive “jeg er ikke enig” uten å argumentere ? Jeg følte meg noen ganger i motstand til det som var sagt her og der, men ikke i stand til å bidra. Poenget mitt her er bare å påpeke at det som leses i kommentarfeltet ditt kan ikke være sett som representativ av ditt publikums oppfatninger, spesielt når det gjelder noen delikate spørsmål. Jeg tror at du får meningen fra bare disse som tør skrive om dem, og at det er bare et lite mindretall av dine lesere.

    Uansett. Jeg skjønner at problemet er ikke statistikken, men ligger et annet sted, og det minner meg hva som skjedde med meg selv nettopp her : jeg plutselig fikk beskjed en dag at jeg var underkvalifisert for å kommentere hos deg, på en veldig tvilsom grunn ifølg meg. Jeg skrev at jeg var rammet. Marie skrev meg vennlig “Rett ryggen til !”, nøyaktig som hun gjør til deg idag, men du var av oppfatning at jeg skulle bare løfte skuldrene. “En storm i et glass vann”. Dine egne ord.
    Det var det ikke, i det hele tatt. Det var et jordkjelv. Det var min identitet som individ som hadde vært benektet. Ikke noe minst. Effekten var så stor at jeg umiddlbart følte at jeg hadde plutselig tapt all lyst til å fortsette å skrive kommenterer her. Det var sann, og jeg ville ikke ha skrevet igjen, uten de nåværende omstendigheter.

    Jeg kommer tilbake på dette smertefulle minnet bare for å påpeke hvor det du har nylig forklart høres velkjent ut for meg. At du har tapt lyst, utover all rasjonalitet, nemlig, til tross for alle gode ord du får i tilbakemeldinger.
    Ja, bare en liten streng er ustemt i flygelet, og så hele konserten må stoppes. Det skjønner jeg perkekt. Dessverre.

    Det grønne lyset … Jeg har lenge tenkt om det som symbolet av ditt kreative verk i løpet av lange nattetimer, og en slags lenke mellom deg og sine lesere, som kanskje skulle få deg til å tenke litt på oss, hver gang du slår lampa på… Jeg håper den vil ikke bli skrudd av.

    “…shine on a little girl, in a dreamy dress.
    Oh, let your little light shine”…

    2





    • avatar Cecilia says:

       Marie er en omtenksom og klok dame, det har du rett i, og det er synd jeg ender som krumrygget og svak i hennes øyne, men det får bare være som det er. Løsningen hennes er å rette seg i ryggen, mens min umiddelbare reaksjon er å krumme klørne, for ryggen min er rett som en planke. Hvorfor kan jeg altså ikke forklare.

      Den grønne lampen – Piken Med Humleranken – refleksen av den grønne skjermen i vinduet, den som jeg har blitt så vant til å se hver gang jeg har blitt sittende og tenke med blikket festet på denne trygge og nakne kvinnen der nede, alltid tilstede, jordfast på sokkelen sin, noen ganger skinnende våt, med glinsende reflekser fra butikkvinduer og passerende biler, som i kveld – andre ganger varm og tørr, fullstendig upåvirket av inntrykk og følelser, indifferent til om fulle gutter pisser på henne eller bruker henne som blink for tomme ølbokser – det har vært konstantene i livet mitt de siste seks årene. Det er det jeg ser tilbake på med en viss vemod nå som jeg skal flytte, om jeg altså ser bort fra den vandaliseringen som har skjedd på Majorstuen de siste årene etter at hele vinkelgården som har blitt et bankpallass som har rasert og tømt hele torvet for liv og fullstendig drept områdets sjel.
      Jeg har tenkt å ta den med meg, den grønne lampen, men Piken med Humleranken kan jeg ikke ta med meg. De gode minnene fra Bloghog hadde jeg også tenkt å ta med meg.

      Jeg hører på Joni Mitchell, hører på teksten, forstår tristheten og melankolien. Det er fint og sårt, og i formidlingen ligger også nøkkelen til forståelsen. Vi leser og forstår hverandre i lys av vår egen kunnskap og tolkning. Det vi ser, hører og opplever, er de eneste verktøyene vi har. Hvor viktig er det i grunnen hva andre måtte mene, dersom vi selv står trygt?
      Vi vifter vekk fluer dersom de plager oss, og blir de for plagsomme kan vi alltids gå et annet sted.
      Og så blir fluene glemt.
      Sånn er det.

      Tusen takk.
      Det er fint å bli minnet på slikt i blant. :)

      3





  8. avatar Hilde says:

    Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal begynne denne kommentaren, jeg tenker at jeg kanskje heller bør sende deg en mail. Men i og med at jeg ikke har sendt deg mail tidligere, så får jeg heller utfordre meg selv og prøve å sette ord på noen tanker. Selv om jeg risikerer å bomme, selv om jeg kan trø feil av vanvare.

    Da jeg først leste innlegget ditt gikk mine tanker til en diskusjon i en kommentarrekke under et annet innlegg. I og med at jeg tolket innlegget ditt i alvor, så lurte jeg på hva som lå bak. Jeg sa til meg selv, det må være noe mer enn den kommentarrekka. Hun må ha fått mailer, et eller annet mer… Noe som ikke er synlig for oss andre.

    Hvorfor jeg tenkte slik? Fordi du har tidligere vist at du suverent takler å bli motsagt, tåler å diskutere ting og er flink til å argumentere egen sak. I innlegget mente jeg å lese at noe hadde gått for langt og at du nå reagerte kraftig.
    Det er humor sier du og jeg prøver å lese innlegget i nytt lys. Men jeg klarer ikke helt fri meg fra følelsen at det ligger noe mer her. Så leser jeg kommentarene nedover og jeg tenker….

    Vi som lesere kjenner ikke hele historien og da blir det vanskelig å kommentere, vanskelig å komme med støtte og oppmuntring du kanskje skulle hatt. Vi er nok redd for å ta feil, gjøre vondt verre eller virke uforstående, noe vi kanskje i stor grad egentlig er. Så da blir det kanskje lettere å la være å kommentere og ikke blande oss inn i det vi ikke fullt ut kjenner til.
    Og nettopp derfor sitter jeg nå med en trang til å slette dette. Men nei, jeg vil ikke slette. Jeg forstår ikke hele situasjonen men jeg har pokker ikke lyst til at du skal forlate Bloghog uten å vite at jeg i så fall vil synes det er skikkelig trist. Du har gledet meg og mange flere med dine tekster og illustrasjoner Cecilia, så jeg håper du blir å finne her også fremover.

    Jeg vil avslutte med å gjenta det jeg skrev i en kommentar oppe i rekken her:
    Hva hadde vel vært spennende om vi alle var klin like, med samme bakgrunn og preferanser? Hvem vil kun lese om saker og situasjoner en kjenner seg igjen i?

    Hilde

    2





    • avatar Cecilia says:

       Hei Hilde.
      Det var en fin kommentar å få. Bra du ikke slettet den.
      Det var slett ikke meningen å underslå alvoret i det jeg skrev. Innholdet her er absolutt alvorlig nok, selv om innpakningen var tenkt humoristisk, egentlig for å lage en åpning for tilbakemeldinger.

      “Things are not always what they seem; the first appearance deceives many; the intelligence of a few perceives what has been carefully hidden.” – Phaedrus (15 BC – 50 AD).
      Jeg føler at jeg har deltatt i en lek hvor jeg ikke har tolket spillereglene riktig, som om jeg har blitt invitert til kostymeparty og oppdager at jeg er den eneste som har kledd seg ut. Jeg har vært naiv og lettlurt, rett og slett. Jeg har trodd vi lekte, at ridderslagene ble utkjempet med lanser av papp, og jeg har dimensjonert rustningen min deretter, med store områder av naken hud. Men når leken plutselig viser seg å være alvor og lansene viser seg å være harde og spisse, må jeg trekke meg tilbake og revurdere min egen deltagelse.

      Alice Munro har fått Nobelprisen i litteratur. Det gleder jeg meg virkelig over.

       

      Tusen takk for kommentar :)

       

       

      2





  9. avatar geitost says:

    For et bilde ! En liten gruppe av desorienterte detektiver, Sirenia, eMTe, Hilde og Geitost forsøker å løse en gåte (mens en observatør, Marthon, ser opp og plystrer svakt, og et par andre ser taust på dem utenfra), og så leter de, på alle fire, bak møblene, og med forstørrelsesglasset i hånden, etter spor av en hendelse som – det vil de alle lære senere – har skjedd i et annet rom, som er ikke tilgjengelig for dem !

    Med det du forklarer til eMTe, så vet vi nå at saken har faktisk funnet sted ute av skjermen. Vel. Det er en veldig liten lettelse å skjønne at vi ikke eide alle nødvendige informasjoner for å kunne forstå hva som var på spill.
    Kanskje har du smilt ved å observere hvordan noen av dine forvirrete lesere reagerer når de befinner seg plutselig, uten sjømerker, i en tjukk tåke.

    Men så er det klart at du har tatt en avgjørelse. Jeg kjenner igjen en følelse av “déjà vu” fra fortiden, den Cecilia jeg følger som plutselig stenger sin blogg, og lar brutalt alle sine vanlige besøkende med abstinenssymptomer.
    Første gangen hadde du en god unnskyldning : du gikk vekk til å ri hester i den nye verden !
    Men du heldigvis kom tilbake flere uker senere, med nye skrivning prosjekter, og strålende innlegg – er det dumt å håpe en ny repetisjon av Historien ?

    I mellomtiden, jeg tror det er et interessant spørsmål du stilte : Hvordan du blir minnet på.
    Fra min side, det finnes flere ting jeg kan svare og vil gjerne fortelle, om det om du er interessert. Det ville sannsynligvis ta meg litt tid. Så vil det kanskje ende som e-post, hvis du stenger ditt kommentarfelt.

    Angående mailkonto : jeg hadde en gang en lærer av dansk opprinelse, en vakker ung kvinne, Inge-Lise. Hun likte meg – det finnes visse tegn på slike ting – og jeg var litt forelsket i henne : i hele livet har jeg vært tiltrukket av eldre jenter/kvinner generelt.

    (Liten digresjon : Jeg kjørte midt i natten i Paris, i 2007, da radioen meldte Joni Mitchell sin nye låt “Shine”. Alt jeg kjente fra henne var hennes gamle plater, fra 70-tallet, og jeg hadde ikke hørt noe hun hadde gjort siden hennes Blue, Hejira og Mingus periode, siden hennes “Goodbye Pork-pye Hat” med den fantastiske Jaco Pastorius.
    Og der, denne natten, etter en lang og sakte innledning, kom ut hennes røst, hennes spesielle måte å uttrykke seg som jeg kjente igjen, og likte veldig godt. Men noe var forandret samtidig. Røsten hadde blitt dypere. Varmere, og mye dypere. På grunn av 30 år av røyking. Og av alder. Og dette var så ufattelig rørende. Oh, Joni… hvor øm og kjærlig hun fikk meg til å føle for seg, i løpet av disse lange minutter vi tilbrakte tilsammen sånn, gjennom byens mørke, tomte gater… ).

    Inge-Lise fikk meg til å lese Edward Halls “The hidden dimension”, en bok som jeg har mer eller mindre glemt i dag, bortsett fra et begrep, som jeg har bestandig husket : det ligger en avstand som måler intimiteten av mennesker mot verden rundt omkring. En avstand vi skulle være oppmerksom over, når vi henvender oss til andre, og en avstand som justerer seg, i henhold til vår grad av intimitet med hver av dem. En mer eller mindre tydelig grense, som vi må finne hvor det ligger, slik at vi kan respektere den.

    For meg – det synes at Hilde føler det på samme måte – din mailkonto – nettopp som et par teamer – tilhører din privat sfære, og derfor har alltid vært et sted jeg ikke skulle nærme meg, så lenge jeg ikke hadde vært invitert til. Hvis du stenger kommentarfeltet ditt, så blir jeg nødt til å skrive denne siste kommentaren som mail – og hvis du sletter også din mailkonto før jeg skriver, så blir jeg nødt til å holde mine minner om deg så levende som mulig, til vi møter igjen i annet liv…

    2





    • avatar Cecilia says:

      Nei, jeg har ikke smilt av dette, faktisk ikke en eneste gang; dette er noe man egentlig ikke ønsker å oppleve. Men det har lært meg noe, og all erfaring skal man ta imot med takk.
      Jeg tror ikke det er så mange som egentlig gidder å ofre energi på å leke detektiv. Så viktig er jeg dog ikke. Om noen dager er alt glemt, og jeg er bare én blant mange som har sluttet å blogge. Verre er det ikke. Kirkegården er full ta mennesker som trudde dom var uunværlige, sa mormor – en velbrukt klisjè man godt kan spikre opp på veggen om man føler at man vokser ut av skoene sine. Så langt har jeg dog ikke kommet ennå.

      Men jeg har lagt mye arbeid i å formidle meg selv her inne, og jeg har funnet mye glede i det, så selvfølgelig blir det et savn. At det før eller siden ville ta slutt, har jeg visst hele tiden, selv om jeg aldri hadde trodd det skulle skje sånn. Men på én måte var det i grunnen veldig greit at jeg fikk øynene opp for dette før det var for sent, for de planlagte innleggene mine ville nok bare gjort vondt verre.

      Jeg har ikke tenkt å stenge ned eller slette noe som helst, og ei heller stenge kommentarfeltet. Hvor lenge bloggen min her inne får leve, overlater jeg til sjefen å avgjøre, men det er åpenbart at en uvirksom blogg i lengden ikke har livets rett. Så alle som eventuelt mener jeg har skrevet noe det er verdt å ta vare på, får bare kopiere av hjertens lyst. Selv har jeg oppdaterte kopier av alle innleggene mine ( med alle kommentarer) plassert på en anonym WP-blogg, bare for å ha datoene og opphavsretten min dokumentert, for jeg vil nødig bli tatt for plagiat om jeg velger å plagiere meg selv i noen av mine fremtidige skriverier, og da er det lurt å ha noe håndfast og datert å vise til. :)

      Joni Mitcell og Jaco Pastorius. Joda, jeg må innrømme at jeg også har hatt mine opplevelser med henne og jeg falt fullstendig for den kombinasjonen. Det skjedde da jeg kom over “Don Juans Reckless Daughter”, en kassett i pappas musikksamling som jeg i grunnen ikke likte coveret på med en gang, men som jeg til slutt valgte å høre på, heldigvis. Og Jaco Pastorius har jeg hatt i bakhodet siden jeg begynte å lære meg å spille bass for et par år siden. Jeg øver meg fortsatt litt, nesten hver dag. Jeg har en gammel bass jeg har fått låne, og den har jeg stående ved siden av meg, slik at jeg kan øve mens jeg venter på at 3D-rendringer f.eks. skal bli ferdige, og det blir fort en time og vel så det i løpet av en dag. Men det er en helt vanlig bass med bånd jeg øver på, ikke en slik bass som Pastorius spilte på, og jeg er langt fra så flink at jeg syns det rettferdiggjør å kjøpe en fretless bass, selv om jeg har veldig lyst på det. Dessuten spiller jeg “feil vei”, ettersom jeg er venstrehendt, og jeg har for lengst innsett at jeg aldri kommer til å bli noen bassist, uansett hvor mye jeg øver. Det er kanskje nettopp derfor, i mangel av ambisjoner, at jeg fortsatt syns det er morsomt. Vel, jeg har i hvert fall fått træler på fingertuppene, så nå gjør det ikke så vondt lenger. Nå er det bare neglene som er litt i veien… :)

      Jeg kjenner ikke “The Hiddeen Dimension”, men nysgjerrigheten min er vekket. At det går en grense for intimitet, har jeg alltid vært klar over, og forsåvidt har jeg alltid forsøkt å nedkjempe min egen grense i så måte. Jeg har alltid tenkt at jeg må tørre mer. Men sett i lys av det jeg nå vet, er jeg glad jeg ikke har gjort det.

      Mailkontoen min er faktisk ganske flittig i bruk, både av lesere som ikke ønsker å uttrykke seg gjennom kommentarfeltet, og av medbloggere som ønsker å meddele seg privat. Slikt forblir alltid privat og det skal man kunne stole på, akkurat som jeg forventer at min egen private korrespondanse forblir privat, selv om NSA og dens like sniker og snoker og forsøker å kartlegge hva enhver har av tanker og meninger.
      Jeg har forøvrig en WP-app som “plinger” hver gang jeg får mail eller kommentarer på bloggen min, så det er ingen fare for at noe unnslipper meg.

      At jeg i blant bruker litt tid på å svare skyldes ikke likegyldighet eller manglende interesse. Jeg har vært endel på reisefot i det siste, og det kommer til å fortsette en stund til. Jeg har omsider funnet et sted å bo i utkanten av København, et hus som trenger litt renovasjon før jeg kan flytte inn. Det kan tenkes jeg skriver noe om det senere ( med velvalgte ord som ikke støter noen), men akkurat nå er altså blogglysten min ganske fraværende. Når jeg har tid konsentrerer jeg meg heller om en illustrert bok til Shaya, en bok hun skal få til jul om jeg klarer å bli ferdig i tide. Skrivelysten min er det nemlig ikke noe å utsette på.

      Tusen takk for kommentar :)

      1





      • avatar geitost says:

        Vel. Så lenge du ikke undervurderer din egen verdi…

        I dag klokken 5, jeg skal motta en pris. En annen. Pff… latterlig.
        Folk jeg har ingenting å gjøre med har påpekt mitt verk. Fint. For dem, først og fremst.
        For meg, det er som de bare forstørrer seg selv takket være det jeg har oppfunnet, som om de skaffer seg min kreativitet.

        Og så blir det bilder av meg som skal utgitt, og video’er som skal på nettet, osv … (nei, nei, jeg er ikke berømt og denne er bare en liten pris, som blir snart glemt …) og jeg hater dette sirkuset, og disse løgner, og hele denne overfladiskheten.
        Særlig fordi jeg ser at det finnes mennesker som fortjener å være utvalgt minst like mye som meg.

        Du for eksempel. Jeg beundrer din talent, og vet jeg kan ikke likne meg på deg fra dette synspunktet. Jeg er sikkert trist å ikke være klokkere enn jeg er, men ikke misunnelig i det hele tatt på disse som er mer talentfulle enn meg, tvert imot, så lenge jeg kan trøste meg med å få anledningen til å berike meg med deres produksjon. På denne måten er du jo litt uunværlig. (i denne sammenhengen, min tanke om “hvordan du blir minnet på” hørtes litt for nekrologisk ut, men det er du som hadde brukt uttrykket først, om du husker godt …).
        Ja, litt uunværlig, og derfor fortsatt forventet.

        Det var fint å høre at ting går framover i København. Lykke til.

        PS : Stengslen av komentarfeltet var bare ment som mulig konsekvens av spam, som truer alle inaktive sidene)
        (PPS : Ja, din far er en viktig del av det jeg har begynt å skrive om deg. Vi får se hvor dette fører.)

        1





      • avatar sjalle says:

        Jeg har, med unntak av min Povel Ramel -avsporing, holdt meg unna denne kommentarrekken siden jeg ikke skjønner helt hva det dreier seg om. Dette er nok også en avsporing; Jeg kan ikke fordra å bli kalt for sjefen. Det er to grunner til det.

        Jeg er teknisk ansvarlig for en portal, ikke regissør på et teater eller kaptein på et skip og har aldri sjefet med noen her inne.- Sånn … “ikke prøv deg for bare husk at jeg sitter med fingeren på den ultimate delete-knappen !”. Uansett er det umulig å unngå at noen faktisk føler det slik og dermed kvier seg for å be meg dra til en varm plass når de kanskje har veldig lyst til det, og det er litt kjipt. Som Tyson sa (sånn noenlunde): “I hold back until he hurts me, and then everything is beautiful !”.

        Den andre grunnen er at inntrykket av det offentlige, det åpne og frie for hvermansen sikkert lider under det faktum at mitt nick liksom er tatovert over hele greia. Bloggere kan få inntrykk av at de er invitert til “mitt party” og det er ufett for veldig mange. Helt forståelig. Faktisk sysler jeg med tanken om å gjøre det hele om til ett aksjeselskap og bare forsvinne ned i maskinrommet (og etterlater et veikryss med reklame hehe).

        Uansett:
        Hvis/når du velger å slutte å skrive her så kan jeg garantere at det du etterlater vil få ligge i fred, online helt til domenet bloghog.no returneres til verdensveven.

        2





        • avatar Cecilia says:

          He, he. Vårherre reagerte også litt da jeg kalte ham sjefen :)
          En bloggportal vil alltid ha en ledelse på en eller annen måte, noen som holder i prosjektet, vedlikeholder/oppdaterer og administrerer server-plass og slikt, og det vil stride mot min naturlige anstendighetsfølelse å ikke ta forbehold om denne ledelsens fremtidige disposisjoner før jeg eventuelt lover at ikke noe slettes.

          Jeg forstår godt at det kan være litt ugreitt å være ha to roller, men personlig har jeg aldri opplevd at du har blandet rollene.
          Bloghog As virker som en god ide. :)





  10. avatar sirenia says:

    God formiddag Cecilia, tente jeg skulle skrive noen ord og kanskje spørre deg om noe.
    Slik jeg forstår det, uten å ha lekt detektiv, oppsto “hvadeternåviskalkalledet” på mitt siste innlegg, hvor Marthon går litt hardt ut og overtolker din tekst, for det gjør han mener jeg. Leser ikke som han at du angriper gutter/menn spesielt mye i en kommentar tvert i mot, sier du, at du har kjent flere menn som er sensitive kanskje også mye.

    Det jeg ikke forstår, hvis det er så at det er Marthon som er din kilde til frustrasjon, er hvorfor du tar det ut på alle på bloghog, ikke minst sjalle som har lagt ned så mye på denne bloggen. Altså din misnøye, din hs kanskje, lar du gå ut over meg, Hilde og alle andre som liker å lese dine innlegg. Helt sikkert ikke med all den innsikt du fortjener men vi leser etter beste evne og vilje.

    Så jeg ber deg tenke deg godt om Cecilia, tenk på sjalle og den innsatsen han har nedlagt her, tenk på hver og en især som leser bloggen din trofast og med stor glede, tenk på bloggens eksistens, for i motsetning til deg så tror jeg vi er så få her at hver og en som blir passive eller borte, truer bloggens eksistens.

    Det er godt å høre at dere har funnet et sted å bo, at privatlivet går bra, det er tross alt det viktigste :) Ønsker deg uansett lykke til!

    Jeg savner deg her, jeg savner aktivitet, lurer også på om noe foregår i kulissene vi ikke vet? Men jeg lurer meg langtfra i hjel :) Tvert om, den slags grublerier har jeg forlatt for lengst.

    Her det høstlig med mildt i dag og veldig veldig stille på havet, det liker jeg godt. Skulle ha raket alt askeløvet men er flink til å utsette også. Har blitt røykfri siste ukene, uten å sprette opp i vekt, det kan jeg godt like. Lenge siden høsten har duftet mer og bedre :)

    1





    • avatar Cecilia says:

       Jeg ser faktisk ikke hva du mener med at jeg tar det ut på andre, og spesielt på Sjalle. Dersom dette er den gjengse oppfatningen, så er jeg virkelig i utakt med mine medbloggere.
      Etter min oppfatning gjør jeg nøyaktig det motsatte.





      • avatar sirenia says:

        Det er vel der du tar så grundig feil da Cecilia, tror ingen her ønsker å blir spart for ditt nærvær.
        Det jeg mener er at du straffer oss alle gjennom avgang/fravær/taushet fordi du er sur/lei deg/sint/fornærmet på Marthon.
        Det er min ærlige og direkte oppfatning av konsekvensene av en konflikt jeg ikke skjønner noe av.
        Greit om du vil slutte, fordi du er lei, har andre ting å gjøre osv. Men å slutte fordi du tolker at noen vil/ønsker det eller føler seg plaget av tekstene dine, det blir for dumt kjære du :)





        • avatar Cecilia says:

          En konflikt du ikke skjønner noe av? Hallo?
          Når du tillater noen å opptre på dine vegne så forteller det sitt. Dette handler ikke om tolkning, det handler om å få det forklart i klartekst. Om du er uenig med Marthon så er det vel bare å fortelle ham det?
          Vi trenger alle bekreftelse, det burde du være den første til å forstå. Det er altså ikke meg du skal angripe her. Jeg vil ha utsagnet om at jeg sårer andre gjennom mine beskrivelser av meg selv og mitt miljø lagt dødt, ellers har jeg ingenting her å gjøre; da forsvinner grunnlaget mitt for å formidle meg selv.

          1





          • avatar sirenia says:

            Altså i klartekst Cecilia, du sier:
            ——————–
            Når du tillater noen å opptre på dine vegne så forteller det sitt. Dette handler ikke om tolkning, det handler om å få det forklart i klartekst. Om du er uenig med Marthon så er det vel bare å fortelle ham det?
            ——————————
            1. Hvem tillater hvem å opptre på hvilkens vegne mener du?
            2. Hva skal forklares i klartekst mener du?
            3. Nei, jeg sa ikke noe til Marthon fordi jeg ikke visste om dere lekte med ord eller om det var alvor.

            Mulig jeg trengte en del bekreftelse før, den gangen jeg var mer sensitiv men ikke mye lenger Cecilia.

            Er du helt sikker på at Marthon har sagt det du skriver her: —–sårer andre gjennom mine beskrivelser av meg selv og mitt miljø———-

            Det kan jeg ikke forstå at han verken har sagt eller mener evn bare spør.

            Får å ta overblikket, dersom noen blir såret av andres virkeligheter, er ikke det evn deres problem? Skal VI slutte å være oss fordi det kan krenke noen? Skal vi gjøre oss mindre, svakere, sykere osv fordi noen er truet av det motsatte?

            Det nekter jeg tvert og det er ikke langt fra en virkelighet jeg lever med heller. Jeg er meg og lever med hodet høyt selv om noen vil dukke meg eller se meg borte fra jordens overflate. Basta!





  11. avatar Breiflabben says:

    Povel Ramel hadde en fin humor og en løssluppen tone sammen med Wenche Myhre, mener å huske at han gjorde det bra på scenen alene også. Jeg ser humoren din i dette innlegget Cecilia, men kanskje et par andre reaksjoner også.
    Jeg har jo ikke unngått å lese kommentarer rundt om, selv om det har vært til forskjellige tider og ikke alltid i en sammenheng.
    hs som Sirenia nevner ved noen anledninger og seinest i dag igjen, har jeg egentlig ikke tillagt deg ved lesing av dine mange innlegg og kommentarer. Kanskje i visse sammenhenger, men ikke som noe karaktertrekk.
    Nå er kanskje din og Marthons reaksjon den siste tiden trekk ved det å være høysensitiv eller oversensitiv som jeg forstår det bedre som, litt tydeligere nå. Men jeg forstå begge reaksjonene ut fra hva jeg har fått med meg.
    Det er tydelig at dere begge har trigget noe som både sårer og får ut klørne.
    Vel, det burde sette luftrenseren i gang både hos de involverte og tilhørere som jeg menger meg med nå.
    Og nå skal jeg være egoist i stedet for å ta parti eller komme med råd. Jeg vil lese mer av deg og håper du fortsetter å poste innlegg. Og så vil jeg også lese gode kommentarer av både deg og Marthon i framtida og kanskje noen andre kommentatorer også.
    Hvis sårene er for dype og ikke lar seg hele på Bloghog, vel da er det lite vi kan gjøre med det og vi får leite oss fram til andre gode innlegg og kommentartråder.

    Kan jeg by på et glass sprudlende?

    4





    • avatar Cecilia says:

      Ja takk, jeg tar gjerne imot et glass sprudlende :)

      Det er kanskje ikke så lett å forstå problemet utfra å lese tilfeldige kommentarer, og intensjonen min med dette innlegget var vel egentlig å få en reaksjon.
      Det jeg lurte på var rett og slett om det virkelig forholdt seg slik at mine miljøbeskrivelser, både fra barndommen og fra idag, sårer og intimiderer andre bloggere.
      Det har aldri vært min intensjon å opptre ufølsomt i mine beskrivelser av de varierende miljøene jeg har vært i. Jeg har skrevet om tilpasning og korrumpering, om hvordan jeg har blitt påvirket og om hvordan jeg gradvis har fått en forståelse av at den skjeve fordelingen i samfunnet er uheldig og konfliktskapende, ikke bare i lokalmiljøet, men også globalt.
      Jeg har forsøkt å være en liten motvekt mot den mediale fordømmelsen av f.eks. piratvirksomheten utenfor Somalia, og påpekt noen av grunnene til at vi har pådratt oss et slikt problem. Jeg har forsvart og forsøkt å anskueliggjøre problemene for både pedofile og rumenske tiggere, og jeg har tatt et oppgjør med mine egne forfedres skitne forehavender. Jeg har i det hele forandret syn på mange ting i løpet av de åtte årene jeg har blogget.

      Det er forskjell på å føle solidaritet fordi man er i samme båt, og å føle solidaritet på rent menneskelig grunnlag til tross for at man langt fra er i samme båt.

      Man kan ikke lastes for sine forfedres synder, fikk jeg som reaksjon da jeg jamret meg over ussel opptreden av forfedrene mine. Men man kan altså allikevel lastes, virker det som. Etter god bolsjevik-tradisjon skal Anastasia halshugges, men hva galt hadde hun gjort, bortsett fra å bli avlet inn i feil familie? : Hun var ormens egg.

      Jeg kan ikke beskrive min egen personlige utvikling uten å samtidig beskrive miljøet. Men miljøskildringene mine skal altså knebles, ettersom de sårer andre.
      Hva skal jeg skrive om da?
      Hva kan jeg egentlig? Jeg har aldri hatt noen jobb, bortsett fra en praksisplass i forbindelse med studiene. Alle mine personlige opplevelser og observasjoner er gjort fra min egen observasjonspost, og det er nettopp beskrivelsen av denne observasjonsposten som anskueliggjør avstanden og vinklingene på observasjonene mine og gjør dem verdt å lese – det er i hvert fall tanken min bak bloggen.

      Tar folk virkelig anstøt av at jeg beskriver min farfars gamle Jaguar fra 1968 eller beskrivelser av at jeg bar rundt på Filofaxen min og kassettbåndene mine i en gammel nylonpose med reklame for Prada ( som altså ikke ble noe luksusmerke før minst ti år senere)? Tar folk anstøt av at jeg bor på Valkyrie Plass ( et par uker til), og tar folk virkelig anstøt av at jeg kjører en snart fem år gammel Mercedes? Tar folk anstøt av at det står et elektrisk vinskap i kjellerboden vår hvor jeg stundom stjeler en flaske støvete årgangsvin når jeg føler meg berettiget til det, at jeg har en peis (eller to) med dårlig trekk og at jeg en sjelden gang deltar på venninnetreff på Bølgen & Moi? Eller kanskje de tar anstøt av at jeg omsider har tatt opp igjen å spille piano og har unnet meg et Roland digitalpiano ( som koster omtrent en halv gjennomsnittelig norsk månedslønning), eller er det rett og slett det faktum at jeg har tid til å dyrke slike hobbyer som å lære meg forskjellige dataprogrammer og bevege meg inn på ukjent mark som skaper denne avstanden og fremmedgjøringen? Eller er det bare spekulasjoner fra Marthon’s side at noe som helst av dette vekker avsky hos mine medbloggere?

      Det var dette jeg åpnet for å få utledet gjennom dette innlegget, som både var humoristisk og alvorlig ment fra min side, og skrevet i en stil jeg forventet at ville skape en reaksjon og kanskje føre til en oppklarende diskusjon.

      Altså:
      Om det forholder seg slik at folk har noen interesse av at jeg er her, så får de faen danse meg stå opp og fortelle meg det, og så får de imøtegå disse stråmanns-argumentene som Marthon kommer trekkende med. Jeg er ikke interessert i noen vishy-vashy liksomdiplomatisk holdning. Jeg vil vite hvem som har rett. Hvis Marthon har rett så har jeg ikke noe her å gjøre, for det siste jeg ønsker er å såre noen gjennom mine skriverier.
      Comprende?

      En Lanson extra age brut? Skål! :)

      1





      • avatar sirenia says:

        Leste linken du ga og er nesten like forvirret ennå. Marthon har rett i at gjenkjennelse er en viktig faktor i lesing av andre men ytre rikdom trenger jo ikke være synonymt med indre rikdom så det trenger jo ikke spille noen rolle.
        Er usikker på om jeg har vært klar over din litterære agenda Cecilia, om innleggene her er øving eller utkast til noe du vil at skal bli til en utgivelse.
        Det er dessuten vanskelig å være helt ærlig fordi jeg er usikker på din ærlighet i fiksjonen/faksjonen. Hva er vitsen med å forsøke forstå hvis du driver gjøn liksom? Kan vi være sikre på at du tar oss som lesere på alvor? Hva oppfatter du som din målgruppe? Mange spørsmål få svar :)

        1





        • avatar Cecilia says:

           Det er nettopp det: Driver jeg gjøn? I så tilfelle med hvem, og hvorfor? Gidder man å drive gjøn i åtte år, og sågar ( i to perioder før Bloghog ble gratis) betale for å drive gjøn med folk? Burde jeg da ikke heller bedrevet gjøn andre steder, eller benyttet kunnskapen min til å trolle i nettavisenes kommentarfelt?
          Selvfølgelig øver jeg meg på å skrive, men ikke bare det: Jeg prøver også ut meningene mine, i den hensikt å finne ut om de holder vann.
          Når vi propper oss med lærdom (og jeg er definitivt en lesehest), så gjør vi det ofte ganske ukritisk, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg ofte føler meg enig med “siste taler” og lett lar meg overbevise når jeg leser vel-argumenterte kronikker eller som deltager i spennende samtaler. Men jeg ser også på hva det er som forfører meg, hva det er som får meg til å føle meg så enig med siste taler. Og min erfaring er at det ikke alltid er de mest velformulerte som har rett.

          Kan du være sikker på at jeg tar leserne mine på alvor?
          Hva skal jeg svare på det? Uansett hva jeg svarer så er jeg fanget dersom oppfattelsen er at jeg driver gjøn. Og desto mere denne mistroen sprer seg, desto vanskeligere blir det for meg å overbevise om det motsatte. Så det gidder jeg ikke engang forsøke på.
          Les meg som fiksjon. Hvor sann er egentlig vår egen beskrivelse av oss selv uansett? Jeg er vel like løgnaktig i min egen selvforherligelse som det du er, når alt kommer til alt… 😉





          • avatar sirenia says:

            Ord, ord, ord. Gjøn var vel ikke det mest presise ordet jeg kunne bruke kanskje var tulling mer presis, altså verbet å tulle.

            Du er da ikke så endimensjonal at du er en type hele tida, du sjonglerer vel du som andre mellom skjemt og alvor?

            Jeg oppfatter at du sender doble budskap, på den ene siden skal vi oppfatte deg og det du skriver som en fiksjon, med de frihetene det burde innebære, på den andre siden skal vi ta deg på dypeste alvor, og ikke bare det, du krever nærmest at vi skal gå inn i den private konflikten mellom deg og Marthon og ta parti, være dommer, hvem har rett og urett. En helt umulig og uønsket oppgave.

            Mitt hovedbudskap er at jeg vil ha både deg og Marthon her, dere er morsomme og interessante å følge av og til i kommentarrekkene. Og begge skrive gode innlegg, minst like viktig.

            God og glad helg ønskes dere begge!

            1





            • avatar Cecilia says:

              Dersom noen i en kommentar forteller deg at du sprer dårlige vibber og den kommentaren får 5 tomler…. da bare fortsetter du som om ingen ting har skjedd?
              Vel, det sier kanskje litt om hvor forskjellig vi føler det.





              • avatar Breiflabben says:

                Her bryter jeg litt inn fordi jeg tror det er mest du som leser dette som “du sprer dårlige vibber”.
                Noe sårt er truffet her og det er ikke like lett for oss andre (i hvert fall meg) å lese det slik du gjør Cecilia.

                1





              • avatar sirenia says:

                Det kan jo være andre deler av kommentaren som er tomla Cecilia?
                Og jeg tror, dessverre, at jeg/vi er dårligere lesere enn du forventer. Også på kommentartråder, jeg/vi leser langt fra alt og godt, iallfall jeg lite bak linjene.

                Det er strålende vær her og jeg har raka litt askeløv, raka det ned på stranda for å forsøke å brenne det hvis det blir tørt. Det er nærmest og enklest å gjøre. Derfor gjør jeg det.

                Naboen derimot, vil ha ruskfri og bålfri strand. Det vil ikke jeg, gjør som jeg vil og kan innenfor kreftene jeg har. Dessuten hører det med til kystkulturtradisjonen å bruke stranda slik.

                Det blir tolket som provoseringer, ondskap, ikke tilpasningsdyktig etc skjellsordene og tolkingene spriker i mange retninger. Fordi noen vil det sånn.

                Så hva gjør jeg da, tilpasser meg eller står på hva jeg mener er rett?

                Grunnen til at jeg bruker eksemplet er som følger, vi tolker andre. Jeg tror du har tolket Marthon urettferdig hardt. Du la opp til, kanskje ikke bevisst, i kommentaren til meg om gutter/mannfolk, et angrep fordi det var skjevt/unyansert framstilt.

                Vel vel, katten er dårlig skal til dyrlege. Det er mye som kan sies men kanskje ikke alt på en gang.

                Eks detaljdiskusjonen, lurer for eksempel på om du tenker bevisst hva du trenger å ha med for å skape interesse, helhet, sympati osv.

                Vi lesere er ulike, jeg synes du er best litterært når du er nær og ærlig. :)

                1





                • avatar Cecilia says:

                  Jeg måtte skrape is av rutene i morges, og det var fortsatt rim på plenen hos min mor da jeg kom for å kjøre henne til kontroll klokken ti.

                  Vi meddeler oss med ulik vekt på detaljer, og slik jeg ser det, er det det som gjør det spennende å lese forskjellige forfatteres skildringer av ellers temmelig like situasjoner. Du velger å legge vekt på at naboen ikke vil ha rusk og rask på stranden, og således får du meg til å tenke litt over det, mens jeg kanskje ville vært mere opptatt av helt andre detaljer, vendt blikket innover og beskrevet hvordan det luktet brann av håret mitt etterpå, at jeg hadde blitt skitten under neglene, kanskje assosiasjoner til en annen opplevelse av bål/flammer… osv..
                  Det som er viktig for oss å meddele, er også med på å beskrive oss. Som Sjalle sier: …bare det ikke blir argumenter.
                  :)

                  1





  12. avatar Effjusikay says:

    Blir litt forvirra, jeg, men det blir jeg jo ofte når jeg føler jeg trår på for intellektuell grunn i forhold til der jeg innbilder meg at jeg er. For jeg leste mye her inne før, men med tiden har det blitt et sprik som kanskje ikke har med bloggen generelt å gjøre men heller hvordan det har blitt kommentert inne hos meg selv.

    Angående dette med å legge ut ting for å få tilbakemelding og bli bedre, stadig bedre – der er ikke jeg i bloggeverden i det hele tatt for det er ikke min agenda med å blogge, i forhold til din (ifølge dine egne kommentarer i fortia inne hos meg for en stund siden). Så skjønner jeg nå ut fra ditt innlegg at kommentarer fra andre bloggere har ført til at du ikke ønsker å blogge lenger, eller har jeg totalt misforstått? Og etter å ha skumlest kommentarrekka skjønner jeg (eller leser jeg feil) at Marthon er en del av dette? Og at du vil slutte å blogge på grunn av enkeltpersoner som har kommentert, kort sagt?
    Cecilia… hvis dette skulle være grunnen for at jeg skulle ha sluttet å blogge, var jeg borte fra bloggverdenen for lenge siden. Det var en stund jeg følte meg totalt misforstått og faktisk angrepet for min måte å blogge på og særlig det jeg IKKE blogget for, siden jeg har en verden og de “intellektuelle bloggerne” slik de framstilte seg i kommentarene hadde en helt annen verden. Jeg er jordnær og spontan, lever med følelsene på utsia til tider og gidder ikke tenke lenger enn tanken, ordet som formidler tanken og elsker det ekte i de beskrevne følelsene enten det er ord eller bilder uten analyser og dybder som kanskje ikke eksisterer. Å få dette angrepet gang på gang var såpass frustrerende at jeg vurderte å slette hele driten, men jeg var heldigvis for sta til å la dette påvirke meg. Resultatet? Jeg sletta alt av kommentarer fra vedkommende som formørket lysten til å blogge og hvis vedkommende i dag kommenterer må det godkjennes – noe jeg tror jeg ikke kommer til å gjøre, for jeg vil ikke bli trykket ned igjen på grunn av min “enkle” måte å blogge på.

    Forvirret over kommentarrekken blir jeg fordi jeg har trodd at du og Marthon var på samme planet, som elsket intellektuelle ordspill og finurligheter og at du satte pris på hans innspill for å løfte det du søkte etter når du blogget; å bli bedre. Dere to har hatt lange intellektuelle kommentarrekker som i hvert fall har vært for høytflyvende for min del. Det så ut som dere koste dere i denne vrimmelen av finurlige uttrykkeligheter.

    Jeg aner ikke om denne kommentaren gir deg noe eller om det var noen vits for min del å legge den her, jeg er som sagt enkel i tankegangen selv om jeg påberoper meg titlene “skribent og forfatter.” Det er tross alt det som betaler regningene mine, intellektuellt eller ikke, og det er jeg faktisk forbanna stolt over :-)

    Og bloggen min avsluttes ikke, til det er jeg for sta – selv om jeg nå har tatt mine forholdsregler for å trives med å blogge slik JEG trenger.

    Ikke dra. Finn din måte å gjøre det på. Men ikke gi opp og dra.

    1





    • avatar Cecilia says:

      “Den som ikke er forvirret har egentlig ikke forstått situasjonen” – Edward R Murrow. :)

      Jeg har et spørsmål til deg: Dersom du ser bort fra noen kritiske kommentarer jeg har lagt igjen på bloggen din, har du noen gang lest noe i beskrivelsene av miljøet mitt eller dagliglivet mitt som har såret deg eller på annen måte gjort at du har følt deg mindreverdig som menneske? Har du noen gang følt deg støtt av å lese innleggene mine?





    • avatar marthon says:

      På mange måter er dette en ærlig og åpen kommentar, Effy, men jeg synes jeg må få si litt fra min side her.

      Du skriver: «Jeg er jordnær og spontan, lever med følelsene på utsia til tider og gidder ikke tenke lenger enn tanken, ordet som formidler tanken og elsker det ekte i de beskrevne følelsene enten det er ord eller bilder uten analyser og dybder som kanskje ikke eksisterer.»
      Du ser dette som en motsetning til det du mener er intellektuelt. «Intellektuell» er et ganske svulstig ord. Da Dagbladet for en stund siden prøvde å kartlegge hvem som anses som de norske intellektuelle, fant de få eller ingen som var villige til å beskrive seg selv slik.
      Cecilia, jeg og flere andre her på Bloghog(Sjalle, Captein Calypso, Geitost, Sirenia …) har til tider deltatt i forholdsvis seriøse diskusjoner om kjønnsroller, seksuell lavalder, «forbrytelse og straff», forskjeller på norsk og kontinental kultur, begrepet «fremmedgjøring», grensen for hva som skal kunne kalles seksuelle overgrep, osv. som kanskje kan oppfattes som litt intellektuelle(?). Mye av kommunikasjonen mellom Cecilia og meg har ellers hatt preg av en slags pseudo-intellektuell tørrjokking, og har mht. bruk av fremmedord, akademiske klisjeer og referanser ofte sklidd ut i det parodiske (og sikkert ganske interne).
      En gang tidligere når du har trukket fram et slikt skille, har jeg for øvrig påpekt at du selv har skrevet «Ord kan såre og ødelegge for mennesker. Det er menneskets – oss intellektuelles – forbannelse.»

      Du nevner meg eksplisitt i det andre avsnittet ovenfor, men like etter refererer du til «vedkommende som formørket lysten til å blogge». Kan det være at det er meg som er «liksom-anonymisert» her? Er det slik at du har bestemt deg for at kommentarer fra meg nå skal modereres på bloggen din, og mest sannsynlig slettes bare fordi de er skrevet av meg?
      Vel, det er jo din blogg og ditt valg, men med tanke på Bloghogs lesere for øvrig og diskusjonen av hva vi ønsker av takhøyde, synes jeg vi skylder å fortelle hva som har skjedd her. Jeg håper Cecilia tillater dette.

      Du nevnte at du ville utgi en engelsk versjon av «Tanker i naturen» og kalle den «Thoughts in the nature». Jeg antydet *svært forsiktig* at du burde rådføre deg med en med engelsk som morsmål angående tittelen. Du avviste kommentaren min og svarte bastant at «tittelen blir stående».
      Nå er det slik at jeg har studert engelsk (og norsk), har arbeidet en del som oversetter, språkkonsulent og teknisk forfatter, har oppholdt meg en del i engelsktalende land, omgås en del engelsktalende osv. og derfor vet at det ikke gir mening å ha med artikkelen «the» i den sammenhengen. For en engelskmann høres det omtrent like rart ut som om den norske tittelen hadde vært «Tanker i tings natur». Fullt forståelig – med godvilje, men kanskje ikke helt heldig?
      Hvilket valg hadde jeg da? Hvis jeg forklarte tydeligere *hvorfor* jeg ville anbefale deg å forandre tittelen, risikerte jeg at du ble støtt. Jeg tok den risikoen, for hvis jeg *ikke* gjorde det, ville sjansen være stor for at du først innså feilen etter at du hadde brukt et stort beløp på å trykke opp et par hundre eksemplarer og hadde begynt å selge dem. Hvis jeg skal prøve å se saken fra din side, vil jeg si at det er mye bedre at du legger meg for hat og bannlyser meg på bloggen din enn at du hadde blitt sittende med et opplag med en feil i tittelen, som du hadde fått problemer (eller samvittighetskvaler) med å selge.

      En stund før dette kommenterte noen at du skrev «hang opp» når det (for å være helt korrekt) skulle ha stått «hengte opp». Det er en ubetydelig og veldig utbredt feil, men det at du avviste kommentaren, gjorde at jeg fikk lyst til å forklare litt mer om denne typen «parverb». Jeg tok meg den friheten fordi jeg syntes hun som skrev kommentaren, burde få en bekreftelse på at det hun skrev var riktig, og fordi jeg tenkte at det også kunne ha interesse for andre.
      I mai skrev du et innlegg om at du følte deg urettferdig behandlet fordi du delte en link på Facebook eller Twitter som gjaldt at norske barn skulle nektes å få gå med norske flagg i 17. mai-toget. I det tilfellet syntes jeg ikke du var ærlig, eller i alle fall viste litt dårlig dømmekraft, med hensyn til innholdet i artikkelen du linket til, kilden (fyret.nu – som drives av folk som med tilknytning til nynazistmiljøer) eller at artikkelen var blitt kritisert (etter min mening med god grunn) for forvrengning av sannheten og en fremmedfiendtlig agenda.

      Jeg tror også leserne dine er klar over at jeg har skrevet en god del helt uskyldige kommentarer til deg som jeg bare har fått hyggelige svar, smilefjes og «lol» på. Vi hadde blant annet en artig utveksling av seksordsnoveller. Har du virkelig slettet disse kommentarene også, og dermed hele trådene med etterfølgende kommentarer fra andre? Er ikke det å overreagere litt?
      Slik jeg ser det, er mye av poenget med et bloggsamfunn er at vi kan berike hverandre og utvide hverandres horisont –fordi vi er forskjellige og har forskjellige måter å se ting på og kommentere på. Jeg leser ganske ofte blogginnleggende dine, faktisk. Blant annet har jeg en viss interesse av Dovre fordi jeg har vært hyttevakt på Reinheim og vært på mange turer der både sommer og vinter (noe rundt en måned til sammen).

      Med hensyn til det siste innlegget ditt har jeg lyst til å nevne at broren til Jokke, Christopher Nielsen, forbød Sportsrevyen å bruke «Her kommer vinter’n» som kjenningsmelodi for vintersportssendinger fordi teksten ikke på noen måte handler om å være glad i snø, ski, skøyter, snøballkasting eller å lage engler i snøen – og enda mindre om å feire alfahanners og –hunners triumfer i vintersport. Jeg kunne tilføye at den heller ikke handler om «estetikken, poesien i årstiden».
      Jokke avfeies ofte som en vulgær rølperocker, men han var også svært utleverende om sine egne følelser – om å ha lav selvtillit, angst og rusproblemer. Jeg oppfatter mange av tekstene hans som svært personlige og såre bakom den fasaden av ironi og rølpeimage han bygde opp (og mytene som ble skapt rundt ham).
      Om vinteren slipper man presset om å dra på badestranda, måtte vise seg fram halvnaken og omgås de pene og vellykkede. Det er lettere å leve med depresjon og sosial angst når man kan ha en begrunnelse for å holde seg hjemme. Det er vel det teksten handler om (http://www.maxilyrics.com/jokke-%26-valentinerne-her-kommer-vinteren-lyrics-30a3.html). Jeg kan forstå at Christopher Nielsens ble irritert over hvordan NRK brukte sangen til broren, som da nokså nylig var død av overdose (fordi han ikke taklet livet sitt).

      Du skriver også: «Angående dette med å legge ut ting for å få tilbakemelding og bli bedre, stadig bedre – der er ikke jeg i bloggeverden i det hele tatt for det er ikke min agenda med å blogge […].»
      Dette må jeg innrømme at jeg ikke forstår at du vil skrive med mindre du enten anser deg selv for å være perfekt i utgangspunktet eller du anser retten til å stagnere (personlig og som forfatter) for å være et viktig prinsipp.

      Jeg synes nok det av og til kan virke som at både du og Cecilia har en stolthet og stahet som kan komme litt i veien for dere selv. Dette er selvfølgelig bare min mening …

      3





      • avatar Effjusikay says:

        Du nevner bakrommet i en kommentar lenger ned her. Så åpen som jeg alltid har blogget angående mitt liv og det jeg har vært gift med og slitt med i etterkant, har det aldri falt deg inn at det føles riv ruskende feil for min del å få rettelser så offentlig som du har lagt dem, samme om de er riktige eller ikke? Det finnes et bakrom for alle, du blogger på din måte og jeg har tenkt å fortsette å trives på Bloghog, ergo er det tiltak jeg har valgt å gjøre for å trives her. Om Cecilia og jeg kanskje er for stolte og sta, blir du også betraktet på en måte av andre som du heller ikke ser – det er vanskelig å se seg i speilet og se det andre ser. Det føles også litt merkelig at du drar fram gamle episoder, men det skulle kanskje også si meg at du vet hvorfor jeg har reagert, du bryr deg bare ikke eller har din egen arroganse å leve med.
        Jeg vil faktisk ikke diskutere mer med deg om dette, Marthon. Det er ingenting jeg kan si til deg som vil få deg til å se det fra mitt ståsted i livet uansett.
        Perfekt vet jeg at jeg ikke er, men stolthet har jeg jævlig mye av, derfor bringer det alt for mange flashback fra et ekteskap der jeg aldri hadde rett. Man lærer å ikke bare stå på krava men å forsvare dem med blod. Men jeg gidder ikke utdype det mer for det er ingen vits i det, det er allerede skrevet om det på bloggen fra før. Forøvrig har formørkning mange farger og jeg holder meg unna de bloggene. Se der, ja – jeg kan jo lære, jeg også…

        1





      • avatar Cecilia says:

          “Jeg synes nok det av og til kan virke som at både du og Cecilia har en stolthet og stahet som kan komme litt i veien for dere selv. Dette er selvfølgelig bare min mening … ” skriver du.

        Hva er det som gjør at du konsekvent unngår å svare på det eneste som er viktig:

        Mener du virkelig at det er ufølsomt av meg å beskrive mitt eget miljø? I så fall; i forhold til hvem?

        Kan det være stolthet eller stahet som gjør at du konsekvent unnlater å svare på dette spørsmålet?
        Jeg begynner jo å komme litt i stuss etter hvert.
        Kanskje vi er tre om å være litt for stolte og stae, når alt kommer til alt :)





        • avatar marthon says:

          Du skrev (i et svar til Breiflabben):

          “Klampenborg og nordover er vel det området som er mest aktuelt ja, helst ikke mer enn 2 mil fra sentrum. Men det virker som om vi må kjøpe noe, dessverre, om vi skal få noe vi har lyst på.
          8 – 15 millioner + er mye penger å realisere i en håndvending. Kanskje vi må selge noe.”

          Vil du at jeg skal forklare hvorfor jeg antydet at det ikke er så lurt å formulere seg slik?

          1





          • avatar Cecilia says:

             Ja, takk :)

            Men er det alt? Er det virkelig en kommentar til Flabben alt du bygger på?
            Hvem er det du tror kan bli såret av det?





            • avatar marthon says:

              I Norges tredje største by har det så vidt meg bekjent ennå ikke vært omsatt en eneste privatbolig til ”15 millioner pluss”. [Sjekket dette grundigere, og det er faktisk én bolig, som riktignok ikke ble omsatt på det åpne markedet, som gikk for 15,7 mill.]

              De fleste par som ikke har jobbet i noen år, starter med flere hundre tusen i studielån og det kan gå mange år før de klarer å oppfylle egenkapitalkravet og kan låne nok til en liten borettslagsleilighet. Mange single i Oslo og andre pressområder kan bare glemme å komme seg inn på boligmarkedet.

              Du er ikke den eneste som har fortalt om boligjakt på Bloghog. Hva vil du egentlig ha meg til å si? At det kan virke som om du ikke kjenner pengenes verdi?

              1





              • avatar Cecilia says:

                 Flabben spurte meg om det var Klampenborg vi hadde i tankene. Det bekreftet jeg. Det var det vi hadde lyst på.
                Det er ingen hemmelighet hva det koster, det vet alle som leser aviser.

                Du er kanskje ukjent med boligprisene, men en kvadratmeterpris på mellom 80.000 og 100.000 er ikke uvanlig. Hvem skal bo i alle leilighetene på Aker Brygge, på Tjuvholmen, eller i det nye Barcode prosjektet? Hva koster en stor familieleilighet i Oslo sentrum/vest eller tilsvarende i København? Hva har egentlig Norges tredje største by med dette å gjøre?

                Og hva vet egentlig noen av oss om hvor folk ønsker å bo? Jeg opplever at du ser ned på og synes synd på folk som prioriterer annerledes. Jeg opplever at folk her er stolte av hjemmet sitt, og det forstår jeg godt at de er. Hvor mange tror du egentlig ville foretrukket å bo et sted hvor støvet ligger millimetertykt i vinduskarmene etter en uke og hvor trikk og lastebiler nesten konstant dundrer utenfor vinduene?

                Jeg vil ha ro og fred rundt meg, og for min del kunne jeg gjerne bodd på en gård på landet, men jeg er altså ikke alene om å ta det valget. Jeg vil ha fuglesang utenfor vinduet mitt, ikke hylende trikker og lastebiler som spyr ut dieselstøv. Da blir det et kompromiss, for jeg vil i hvert fall ikke flytte til en ny bygård – det er min betingelse.

                Så langt den tilfeldige (beleilige?) kommentaren min hos Flabben.

                Men dette handler ikke om en tilfeldig og kanskje uheldig formulert kommentar til Flabben. Om jeg hadde fått kommentarer på at det var blærete, så hadde jeg forstått det og svart på det.
                Nei, dette handler om hva jeg skriver generelt. Sitat: “Statussymboler / markører for sosial klasse / beskrivelser av «conspicuous consumption»” sitat slutt,
                og at dette er ufølsomt ( insentivt) av meg.

                Jeg har respekt for dem som leser meg, og jeg tiltror dem evnen til å selv velge hva de vil lese. Jeg legger arbeid i tekstene mine, ikke for å såre noen, men for å forsøke å formidle noe.

                1





                • avatar marthon says:

                  Jeg skjønner godt at dere vil bo roligere og mer barnevennlig enn det dere gjør nå. Hos oss hører vi toget (noen ganger i døgnet) og litt trafikkstøy. Trikken hører vi ikke – den er akkurat litt for langt unna. Vi har utsikt og hage med roser, rådyr, fuglesang og av og til revebjeff – og trives godt med det.

                  Jeg var inne og kikket på boligprisene i Køben tidligere i dag. De er faktisk lavere enn i «Norges tredje største by», så det tyder på at dere kan få mye for pengene.

                  Jeg skrev følgende i en kommentar til deg (hos Sirenia):
                  «Jeg har av og til stilt spørsmål ved nødvendigheten av å trekke inn statussymboler / markører for sosial klasse / beskrivelser av «conspicuous consumption» når det ikke er nødvendig for å fortelle historien. Jeg mener at det i noen tilfeller kan oppfattes som insensitivt, kan forhindre gjenkjennelse og skape avstand til dem du kommuniserer med.»

                  Det var aldri var vondt ment. Jeg syntes selv at jeg uttalte meg i nokså forsiktige vendinger (med formildende formuleringer som «av og til», «stilt spørsmål ved», «i noen tilfeller» og «kan»). Jeg utdypet i e-post hva jeg mente: at jeg synes at enkelte litt spesielle detaljer trekker fokuset bort fra det jeg antar at du vil formidle, og at du ikke bør glemme at du selv er usedvanlig heldig stilt økonomisk. Jeg skrev også at det finnes mange, spesielt single, som sliter med å komme inn på boligmarkedet, og at dette også har vært et tema her på Bloghog.

                  «My home is my castle»
                  Å ha et hjem er viktig for alle, og en viktig forankring og kilde til stolthet. Jeg har ikke på noen måte lagt meg opp i hvor eller hvordan noen vil bo. Jeg tror ikke du har såret noen (og jeg har heller ikke formulert meg slik). Jeg beklager at jeg brukte ordet «insensitiv». Jeg har ikke uttalt meg på vegne av noen andre eller forsøkte å skape en negativ holdning til deg.

                  Jeg ser godt at det ligger mye arbeid i tekstene dine og at du har mye du vil formidle.

                  Jeg legger ikke skjul på at jeg har empati med alle som har det tøft økonomisk, men setningen «Jeg opplever at du ser ned på og synes synd på folk som prioriterer annerledes» burde du ha unngått – av flere grunner. Den inneholder en type utsagn (i likhet med f.eks. «Jeg føler at du ser ned på meg») som fører til sammenbrudd i kommunikasjonen. Er det en anklage eller er det bare en subjektiv påstand om en emosjonell tilstand i ditt hode? Det hjelper ikke hvor mange ganger jeg sier at jeg IKKE ser ned på noen hvis du «opplever» eller «føler» at jeg gjør det (det kan jo for alt jeg vet være et faktum – uansett hvor liten grunn du skulle ha til å gjøre det, og logisk sett er det derfor fullstendig uangripelig og ubestridelig). Dine opplevelser og følelser er det bare du som kjenner.

                  Jeg håper vi nå kan gå videre.

                  1





  13. avatar sjalle says:

    Aha ! Jeg forstår, tror jeg. Du har blitt kritisert for å krydre innleggene dine med klassemarkører og det mener noen er ufølsomt eller noe i den duren. Høres ut som anklager unnfanget i et anfall av grundig avsporet proletarsnobberi. Skjønner det rett og slett ikke. I alle fall så lenge merser eller vinkjellere ikke brukes som argumenter … heheh ?

    “Om det forholder seg slik at folk har noen interesse av at jeg er her, så får de faen danse meg stå opp og fortelle meg det..”

    Right on ! Jeg farer med en gang opp av stolen og gjør et fandens hallingkast (au!) til din ære, lander kattemykt og crooner ivei etter beste evne … I want you to stayyy, hey hey hey ! 😀

    6





  14. ok, jeg tenkte å holde meg utenfor dette, selv om jeg synletes det vil være synd om Cecilia forsvant, men great – jeg tar et hallingkast for Ceci selv.

    (og for Marthon også – det vil være et tap for bloghog om han forsvinner nå. kiss and make up!)

    when you hear that whistle blow, you better hope it’s a rebel train!

    Hepp!

    2





  15. avatar Hilde says:

    Vil bare nevne noe.
    Sirenia sier vi lesere leser dine tekster etter beste evne og vilje. Det er jeg helt enig i.
    Vi lesere har nok kanskje ikke bekymret oss over dette som Mathon tar opp; nemlig at vi lesere kanskje ikke klarer forholde oss til tekstene dine fordi vi “ikke kjenner oss igjen.”
    Jeg tror du hadde mottatt signaler fra oss …a long time ago…om vi så dette som fremmedgjørende. Vi evner å formidle såpass vil jeg tro :)
    Når vi ikke har gjort det, skyldes det kanskje at vi ikke har tillagt det samme vekt – som Marthon ser ut til å gjøre?
    Slik tenker nå jeg.

    Ellers så må jeg nevne at dine ord: ” Jeg har trodd vi lekte, at ridderslagene ble utkjempet med lanser av papp, og jeg har dimensjonert rustningen min deretter, med store områder av naken hud.” De ordene har fulgt meg helt siden jeg leste dem. For det har nok skjedd de fleste av oss, det å oppleve sjokket det er, å finne ut at leken ikke var lek og rustningen så alt for lite beskyttende. Sjokkert, trist og med en følelse av å være vingeklippet er alt en klarer tenke – den så jeg ikke komme. Og, hvordan og hvor går jeg etter dette?
    Jeg har kjent på det jeg også om enn i en annen setting, men ordene dine beskriver nøyaktig slik det opplevdes den gang.

    Alice Munro har jeg ikke lest noe av men kommer til å gjøre det etter å ha lest om henne og hennes bøker. Rart, noe av det jeg leste om hennes tekster og skrivestil fikk meg til å tenke på dine tekster og din skrivestil :)

    1





    • avatar sjalle says:

      Kort innspill: Jeg har aldri trodd at vi “lekte”, i alle fall ikke hele tiden. Uansett er det kjipt å komme til hektene etter en treff av en snøball … med en stein inni. Men etter egen erfaring så vet jeg at det er fort gjort å kna en slik en selv, og dryle den tilbake. Det er slik jeg funker i alle fall. :)

      1





    • avatar Cecilia says:

      Alice Munro er et forbilde. Jeg ante ikke at hun ble ansett som kandidat til Nobel-prisen i litteratur, og jeg fikk en stor klump i både halsen og hjertet da jeg leste at hun hadde fått den.

      «Det jeg ville var å få med alle ting, hvert eneste lag av replikker og tanker, hvert strøk av lys på trestammer og vegger, hver lukt, hindring, smerte, sprekk, innbilning, holdt fast og samtidig holdt sammen – selvlysende, evigvarende.»

      Jo, jeg kjenner meg igjen i det. :)

      1





  16. avatar marthon says:

    Jeg synes det har vært vanskelig å si noe «offentlig» etter at denne situasjonen oppsto, men i og med at du vil ha en åpen diskusjon og flere andre har engasjert seg i den grad at de blir sittende oppe langt utover natta på grunn av dette ;-), tror jeg det er best at jeg kommenterer litt – blant annet fordi jeg føler at det jeg kommer til å skrive i nærmeste framtid (eller det at jeg eventuelt ikke skriver) nå uansett vil bli tolket den ene eller andre veien på grunn av denne greia.

    Jeg ser det slik at vi nesten så lenge vi har kommunisert, dvs. nesten helt fra jeg oppdaget bloggen din på VGB i september 2010, har hatt en dialog om hvordan vi framstiller oss selv og miljøet vi lever i. Diskusjonen har delvis vært eksplisitt og konkret, delvis litt teoretisk og delvis ligget mellom linjene når vi har hatt meningsutvekslinger om andre temaer (f.eks. om skrivemåten av bydelen du bor i 😉 ).

    I 2011 skrev jeg et innlegg (http://marthon.bloghog.no/2011/12/18/kreative-vulgaer-darwinistiske-funderinger/) der jeg filosoferte litt over hvordan dyr og mennesker framviser sin «overskuddskapasitet» som en del av det sosiale spillet. Du poengterte slektskapet til økonomen Torstein Veblens teorier om ”prangende forbruk” / ”conspicuous consumption”, og resonnerte videre:

    ”Den logiske strukturen hos Veblen er fortsatt gangbar: Man skal gjøre noe som ikke er livsnødvendig eller økonomisk forsvarlig for å vise at man har råd til det. Det signaliserer at man kan foreta seg noe som allmuen ikke kan, for det har de ikke ressurser til. I klartekst: Jeg har flere ressurser enn deg! Ædda bædda.
    […]
    Tradisjonell norsk nøysomhet gjør at den gjennomsnittlige nordmann ikke har spesielt sans for folk som sender dyre signaler, hverken kunstnere eller rikmenn.”

    En veldig interessant kommentar som utfylte det jeg skrev om i innlegget mitt veldig godt.

    Dialogen om hvordan vi framstiller oss selv, har også skint igjennom i en del satire/parodiering, f.eks. i (http://cecilia.bloghog.no/2012/06/07/avsted/):

    ”Vi “verdensvante” blir jo så blaserte at en tur til Miami ikke oppleves som spesielt… men det skal man kanskje ikke si? Skal se Carl har rett i at velvilligheten ikke alltid er tilstede hos mottakeren… Hva om mottakeren er dønn deprimert og lever av flatbrød i en muggen kjellerleilighet uten vinduer?” (osv.)

    Avsnittet avfødte en liten føljetong på bloggen min, hvor jeg utdypet denne Svantes liv innenfor rammen av en parodi på Bloghog og viet mye oppmerksomhet til en person som muligens kunne ha visse trekk til felles med … nå vel. Det er ikke det jeg er mest stolt av, siden det ble rablet ned i full fart før jeg skulle på ferie, og jeg etterpå fikk litt second thoughts og begynte å spørre meg selv hva jeg egentlig prøvde å si (prosjektet ble derfor stående ufullendt).

    Det kan selvfølgelig sies en del om bruk av humor dersom temaet som behandles, kan oppfattes som litt sensitivt. Det er jo vanskelig å ta til motmæle mot humor, og det er en risiko at det som var ment som vennskapelige og respektfulle sleivspark til en man tror vil sette pris på det, kan bli oppfattet som respektløshet (f.eks. fordi man ikke kjenner den andre godt nok). Men fram til for tre uker siden oppfattet jeg at det var stort slingringsmonn for det meste.

    Som du allerede har nevnt i kommentarfeltet, har vi i tillegg til den kommunikasjonen vi har hatt her på Bloghog, også hatt noen (etter min mening gode og interessante) «bakom-diskusjoner» på e-post. Jeg kan også nevne, for de som ikke vet det, at du hele tiden har kjent min identitet (uten at jeg skal påstå at det spiller så mye rolle fra eller til).

    Jeg har oppfattet det slik at du i den kommunikasjonen vi har hatt, har minst like mye å bidra med som meg, og jeg tror da også at jeg hele tiden, helt fra min aller første kommentar, har gitt uttrykk for min beundring for dine mange talenter.

    Jeg har også oppfattet det slik at ulikhetene mellom oss har skapt en interessant og produktiv dynamikk. Som jeg har antydet på forskjellige måter tidligere, har du gjerne framstilt deg som den unge, frivole, politisk ukorrekte, kontinentale, bemidlede, finkulturelle, riksmålstalende, raffinerte byborgeren;
    jeg har innfunnet meg med rollen som den mer trauste, middelaldrende middelklassemannen fra Distrikts-Norge med et mer folkelig språk – eller noe slikt. Jeg ser også at jeg har blitt beskrevet som (en vammel?) moralist, men det tolker jeg som litt situasjonsbestemt.

    Ved et par anledninger har jeg stusset på måten du har framstilt deg på, og spurt deg om enkelte typer informasjon du gir, er nødvendige i sammenhengen, eller kan virke litt avsporende.

    Det ene tilfellet gjaldt en kommentar du skrev til en annen blogger for en stund siden der du nevnte prisen på noe du vurderte å kjøpe. Jeg tror ikke på noen måte at denne bloggeren følte seg såret, støtt eller intimidert, men jeg spekulerte litt på om det var grunnen til at kommenteringen stoppet opp. (Slik den også gjorde etter ironiseringen din ovenfor om espressomaskiner og det å la taxien vente mens man dikker kaffe, hvor det var uklart hva du ville si. Hvor går man videre? )

    Det andre tilfellet gjaldt altså en nå altfor omtalt pose (på en illustrasjon av deg og farfaren din som jeg synes er veldig fin – ja faktisk ganske rørende). Historien du forteller (veldig fint) er et barndomsminne som sier mye om forholdet til bestefaren din. Han forteller altså et eventyr om en heks og en stor stein. Som jeg har nevnt før, ble den Prada-logoen litt forstyrrende for meg – fordi historien ellers har så mye tidløst og allmenngyldig i seg. Det er sannsynlig at ingen andre enn meg la merke til dette, og det er også sannsynlig at ingen andre enn meg hadde tenkt akkurat som meg dersom de hadde lagt merke til det. (Det kan selvfølgelig innvendes at det da er jeg som får folk til å legge merke til det og at jeg slik ”vender dem mot deg”.) Jeg mener at løsningen da ikke er å reagere negativt på at jeg kommer med min mening (som du etterlyste), men å ta et slikt utsagn for det det er: én enkelt persons mening. Ideelt sett burde det ha vært ti andre som kom med andre meninger og tolkninger, slik at ikke du tilla min så mye vekt – men i det tilfellet var det ikke det.

    Jeg har vel også gitt uttrykk for at det kan være berikende å bevege seg i forskjellige sosiale kretser og litt utenfor Oslo Vest, og har i den sammenheng dristet meg til å komme med noen forslag (mer eller mindre seriøst ment) …

    Men altså – fram til for tre uker siden oppfattet jeg at det meste var greit.

    Da jeg leste den andre kommentaren jeg skrev til deg under Sirenias forrige innlegg etter at jeg hadde postet den, syntes jeg den virket litt unødvendig krass (som jeg også nevnte for eMTe). Men jeg ble faktisk ganske overrasket og litt oppgitt over den fordomsfullheten du plutselig uttrykte i forhold til menn og at du ikke benyttet muligheten til å moderere deg litt og reflektere litt mer rundt det du skrev om følelsesløse menn, da jeg ga deg muligheten til det. Jeg fikk ikke de holdningene du ga uttrykk for til å stemme med måten du har beskrevet menn (eller gutter) på tidligere. Men det har du jo rikelig mulighet til å utdype.

    Ellers … synes jeg dette kom litt ut av proporsjon og hadde foretrukket at vi tok alt på ”bakrommet”. Jeg synes ikke det virker helt realt at det blir framstilt slik at jeg har utlevert noe fra privat kommunikasjon eller at jeg på andre måter har vært illojal. Og jeg er skeptisk til krigsmetaforer (hvis de blir brukt i fullt alvor). Bedre å være konkret da. Jeg tomlet derfor kommentaren din til Breiflabben ovenfor, siden det vel var den som fikk hull på byllen (og tydeligvis har utløst en aktivitet jeg ikke har sett maken til på lenge – reine allmøtet).

    For øvrig … har jeg ingen hard feelings eller interesse av å vinne noen (pyrrhos)seier her – og begynner dessuten å bli for trøtt til å mene noe.

    Vil heller bare skåle med Flabben og alle andre interesserte og glemme hele greia.

    Hvis noen føler behov for å kritisere min måte å skrive på, er det som alltid fritt fram. (Hvorfor har for eksempel ingen latterliggjort meg for den irriterende hangen jeg har til å sette inn parenteser i hytt og pine? (Jeg har sikkert mistet flere hundre lesere inne i parentesvirvaret (og for alt det jeg vet kan det finnes noen der inne som ennå ikke har funnet veien ut.))).

    Som et tegn på diplomatiske ånd har jeg for øvrig tilbudt Cecilia å gå over til å skrive ”Majorstuen” for all framtid (i hvert fall så lenge hun bor der).

    Jeg skal lese gjennom alle kommentarene i morgen.

    God natt, Bloghog!

    2





    • avatar Cecilia says:

      Det er klart du vil glemme “hele greia”.
      Jeg hadde også foretrukket at vi hadde tatt dette på bakrommet, i sin helhet, og det var også derfor jeg innstendig oppfordret deg til å la akkurat dette emnet bli liggende – på bakrommet.

      Poenget er fortsatt ikke min innsnevrede omgangskrets eller mine behov for å luftes utenfor Oslo vest. Du må gjerne kritisere eller harselere med meg så mye du lyster i så måte, og det plager meg ikke engang at du unnskylder det overfor eMTe når du føler du har vært krass mot meg.

      Jeg hugger i sten, og jeg er sliten.

      1





  17. avatar adrian says:

    til:Cecilia
    Hei Cecilia!
    På tide med en aldri så liten kommentar. Om du blir eller ikke: Regner med å følge deg så lenge vi begge finnes til dersom du blir å finne. Du vet at dine skriverier og din støtte har betydd forholdsvis mye for livet mitt siden første gang vi “traff” hverandre via blogg. Ingen er perfekt, hverken du eller Marthon eller andre, men det er vel heller ikke meningen?

    2





    • avatar Cecilia says:

      Hei der. Lenge siden sist, men hyggelig å få vite at du fortsatt henger med. Håper alt er vel med deg.

      Selvfølgelig ( og heldigvis ) er vi langt fra perfekte. Det er visstnok bare Allah som er perfekt… :)





  18. avatar sjalle says:

    til:marthon
    Fra jeg var liten tenåring og bodde hjemme i pappa sin villa på Stokka husker jeg at det i ett segment av venneflokken var veldig populært å snakke om hva pappa tjener. Det var liksom noe de markerte seg med. For N var dette uhørt, selv om hennes familie dengang som nå var blant byens desidert rikeste, men det var absolutt ikke noe som det ble lagt brett på. De anså det rett og slett for å være vulgært å snakke om slikt.

    Dette “segmentet” hadde også stort utbytte, seg imellom, av å fremlegge detaljkunnskap om “steder i Oslo” og det virket på meg som at det tjente som “anti-pronvisielle markører”. De var liksom ikke stavangerbønder. Åneida. Men N hørte definitivt ikke hjemme i den flokken. Jeg vet at det var et resultat av oppdragelsen hennes.

    N måtte hver sommer jobbe en hel dødskjedelig måned i Maldes jernvarehandel til en timelønn langt under femkroningen (jeg tjente det doble i de sommerjobbene min far skaffet meg i kommunen) før hun kunne legge turen ned til pappaen sin hotelløy i Karibien. Og de gangene hun sommerstid plukket oss opp inne i Vågen med “jollen” sin (en 3oo hk mercury rød rakett) og fraktet oss inn til landstedet for å feste i “naustet” så var det aldri noen big deal, for henne. Selv om folk ble stående å glane lang bryggekanten.

    Jeg hørte definitivt ikke “hjemme” i den klassen de sognet til men det hindret oss ikke i å omgås både tidlig og sent. Vi var venner og delte verdier som ikke hørte hjemme på børsen. Det var litt verre med de i “segmentet”.





    • avatar marthon says:

      Jeg vokste opp i et (i alle fall tilsynelatende) veldig egalitært middelklassemiljø. ALLE i barneskoleklassen bodde i enebolig. Det var selvfølgelig noen forskjeller likevel -én (og faktisk bare én) hadde skilte foreldre; ei hadde isbjørnskinn på gulvet på jenterommet, hadde en bestefar som eide en Rolls og fikk Mersj til 18-årsdagen – men fram til vi gikk ut av videregående var økonomiske forskjeller egentlig aldri noe tema – og dessuten noe ingen voksne i min omgangskrets snakket om (og dermed ble det også gitt et signal om at det ikke var noe det skulle snakkes om).

      Jeg vet ikke helt om jeg kan trekke noe budskap ut av det du skriver … Kanskje noe i retning av “noblesse oblige”?

      I den sammenhengen får jeg lyst til å si: Det er mange områder i livet hvor vi kan være mer eller mindre heldig stilt – ikke bare det økonomiske. Om vi er født med sølvskje i munnen; om vi kan hevde oss på grunn av kroppslig høyde, fysisk form eller idrettslige prestasjoner; om naturen har gitt oss en over middels vakker kropp; om vi skulle ha fått tildelt store evner på det intellektuelle eller andre områder, er dette aktiva som det følger forpliktelser med: å utnytte dem på en god måte for oss selv og omgivelsene og å unngå å la oss friste til å misbruke dem til ren selvhevdelse eller å sette andre i forlegenhet.





  19. avatar Cecilia says:

     til:marthonDet var en fin presisering. Takk for den.

    Som jeg har skrevet til deg, så handler det for meg om integritet og om å være sannferdig i forhold til hvilke motiver vi har for våre egne handlinger.

    Jeg har vel ingen grunn til å betvile motivene dine, så jeg velger å tro du har lett etter beste evne hva gjelder boligprisene rundt Klampenborg, men du har nok ikke lett spesielt godt:
    Søk på hus til salgs, København, Klampenborg:
    Laveste pris, 7.5 mill, Høyeste: 37 mill.
    Her er et gjennomsnitt midt på treet:
    http://ceciliabr.com/pics/info_til_Marthon.png
    Sånn er realitetene.

    Vi konfronteres daglig med detaljer om mennesker som har det både bedre og dårligere enn oss. Avisene er fulle av annonser for luksusgjenstander, og vi får stadig servert anmeldelser og terningkast på slikt, f.eks. på nye biler i millionklassen. Her om dagen kunne vi lese at det var en villa til salgs på Bygdøy for 110 mill, og at den var litt vanskelig å få solgt, selv om prisen hadde blitt justert ned med 10 mill., omtrent det en leilighet på 100 kvm koster i Oslo sentrum.

    Ja, ja.
    Selv uteliggere holder varmen ved å pakke seg inn i aviser som har boligannonser, og hvor enn de går kan de se inn av vinduene til mennesker som lever i luksus, for vi gjør faktisk det i Norge, selv om noen altså har litt mer “luksus” enn andre.
    Er nordmenn spesielt nærtagende eller misunnelige? Jeg tror egentlig ikke det, og jeg tror absolutt at selv single boligsøkende fint kan gå på kino og se “The Great Gatsby” eller følge med på “Matador” på TV uten å ta skade av det.

    Da kan vi godt diskutere hvorvidt de detaljrike miljøbeskrivelsene mine er unødvendige eller ikke. Selvfølgelig er jeg uenig med deg. Jeg tror tvert i mot at detaljbeskrivelsene mine avslører en så stor del av min personlighet at tekstene mine ville blitt fattige og innholdsløse uten. Jeg tror også at jeg gjennom å være presis og detaljert, slipper å måtte ty til formuleringer som: ” det var egentlig litt mere som hendte”, ” det ligger egentlig litt mere i denne historien” eller “nå finnes det egentlig momenter her som jeg ikke har nevnt”, dersom noen kommer med kritiske kommentarer til handlingsforløp eller slikt. Det skal ligge der, alt sammen. Det er min mening, og det er det jeg forsøker å leve opp til. Jeg føler at jeg ikke har klart å formidle det vesentligste dersom jeg blir nødt til å møte argumenter med at det skjedde på en litt annen måte enn man får inntrykk av gjennom å lese. Da lurer man etter min mening leserne. Dersom bilen ikke har håndbrekk, så må man tråkke på fotbrekket. :)

    Hva er egentlig unødvendige detaljer? Hva opplever, føler eller syns du det er unødvendig av meg å skrive om. Du nevner generelt klassemarkører, statussymboler og «conspicuous consumption». Jeg finner altså ikke noe sted at dette er fremtredende ved måten jeg fremstiller meg selv på, så jeg ser frem til å få det presisert.

    Jeg skal ikke glemme at jeg er usedvanlig økonomisk heldig stilt, skriver du. Det er i grunnen de aller fleste i Norge, sett i globalt perspektiv. Det er klart det er et privilegium i vår verden å være hvit, velstående og velutdannet, men skal det kneble oss?
    Vi velger ikke selv hva vi får utdelt av resurser, verken av penger eller talenter. Skal alle følge ditt resonnement, så får vi også begynne å skrive dårligere, tegne/male dårligere og kun publisere tekster som inneholder beskrivelser av aktiviteter som alle kan delta i. Vi må altså påføre oss selv et handicap… men eh … da blir det vel plutselig status å vise frem hvor mye handicap man må påføre seg selv for å holdes nede på samme nivå som de dårligst stilte… så… nei, det kommer nok heller ikke til å funke. Hva foreslår du?
    Det var vel Wesenlund som formulerte den klassiske setningen: “Inni er vi like, men det er utenpå. ”

    Det er forøvrig lit interessant at når jeg skriver kritisk om den urettferdige fordelingen i verden, så imøtegår du meg med forsvar av kapitalismen og de steinrikes rett til å berike seg på andres arbeid.
    Det er ikke alltid så lett å forstå hvor du står, eller om du i det hele står noe som helst annet sted enn på motsatt side av meg, uansett hvilke standpunkt jeg inntar. :)

    Jeg opplever og føler, og det gjør jeg på bakgrunn av hva jeg leser. Man kan ikke argumentere mot hva noen opplever og føler, skriver du, og det har du helt rett i. Er det bedre å synse? : Jeg syns jeg aner en tendens til – jeg syns det virker som om…?
    Er ikke alt vi leser med på å gi oss en opplevelse eller en følelse av noe? Vi kan ikke underslå følelsene og opplevelsene våre bare fordi det er umulig å argumentere mot dem.
    Slik jeg ser det, er verken følelser eller sosial status elementer som naturlig ekskluderer oss fra å formidle oss selv. Å ta hensyn til andre er etter min mening å opptre bevisst og ikke underslå seg. Vi må ha lov til å smile med hvite tenner selv om det finnes tannløse lesere :)

    Jeg ser du har skrevet noe veldig fint til Sjalle over her, hvor du påpeker at det følger forpliktelser med våre aktiva: Vi skal ikke la oss friste til å misbruke dem til ren selvhevdelse eller å sette andre i forlegenhet. Det er jeg helt enig i.
    Å kunne formulere seg skarpt og treffende er også et aktiva.

    Ha en flott dag :)

    3





    • avatar marthon says:

      Kort om boligpriser:
      Jeg har selvfølgelig ikke detaljkunnskap om boligmarkedet i Københavnsområdet, nettsider for boligsøk i Danmark eller hva lokalbefolkningen regner som Klampenborg eller ikke, men hadde denne boligen (http://home.dk/boligkatalog/gentofte/2930/huse-villaer/hvidoerevej_61_156-00963.aspx) hatt tilsvarende gunstig beliggenhet i Oslo, f.eks. på Snarøya, tror jeg nok den hadde vært dyrere enn 5,5 mill.

      Denne (http://www.nybolig.dk/maegler/pages/property-presentation/property.action?caseno=911510&shopno=260327) vertikaldelte tomannsboligen i Taarbæk – noen hundre meter lenger nord, men tross alt med ganske perfekt beliggenhet et dannet steinkast fra stranda og med ryggen mot et enormt parkområde (Jægersborg/Eremitagen) – har faktisk en prisant. på under 4 mill. I Trondheim hadde den garantert hatt en prisant. på minst 5 mill.

      Er man så heldig å ha et budsjett på litt over ti mill., ser det ut til å være ganske mange villaer med en WOW-faktor man nesten ikke kan oppnå i Trondheim (uansett pris). Denne her får meg nesten til å grine (i norsk betydning av ordet – fordi jeg ikke eier den, i den danske betydningen av ordet hadde jeg bare grinet om jeg hadde eid den): http://www.gr-bolig.dk/eksklusiv/klampenborg/3822-hvidoerevej-30a.htm.

      :-)





      • avatar Cecilia says:

        Siden vi nå engang diskuterer bolig og priser, må vi også se på bruksområde og betingelser.
        Man får en villa på 118 kvm for ca 5 mill i rolige omgivelser og sentrumsnært Køben, men det er litt for lite, for vi skal ikke bare bo der, vi skal også ha to arbeidsplasser og rom for kunde-presentasjoner, og aller helst også et rom til en au-pair. Vi har tatt et valg om å jobbe mest mulig hjemmefra begge to etter å ha vurdert muligheten for at Siv leier et egnet lokale i sentrum. Med en slik delt løsning kunne vi gå betraktelig ned på boligstørrelse og standard, men ettersom Siv vil jobbe med musikk og også planlegger å ta elever, så er det ikke akkurat flust av egnede lokaler på leiemarkedet. Det er også et poeng for oss å kunne fungere som en familie, til tross for at vi begge er i en fase der vi må innarbeide oss og må investere langt mer i jobbetid enn syv timer pr dag, fem dager i uken. Etter en totalvurdering har vi innsett at en delt løsning bare vil stjele tid.

        Det er altså flere faktorer som har blitt tatt i betraktning når vi har lett etter bolig, og en vesentlig faktor har faktisk vært muligheten til å kunne tjene penger, akkurat som det antagelig er for veldig mange par som begge ønsker å være i arbeid og bruke resursene og talentene sine.

        Men hallo? Au-pair? … vil du kanskje innvende? Vel… alt har sin forklaring. 😉

        Men,
        vi har altså funnet et sted som er passende, et kråkeslott som jeg egentlig avskrev den gangen vi så etter et sted å leie. Men nå er det vårt, takket være litt gavmild sponsing fra min far. Og akkurat som det huset du linker til, er det ikke pusset opp siden 1953 ( eller var det 1933?). Det vil altså ta litt tid å sette det i beboelig stand. Taket må repareres, og hele huset skal pusses opp til tredve-års standard. Kanskje jeg legger ut noen før- og etterbilder, dersom du ikke mener det vil krenke den offentlige bluferdighet :)

        Innflyttingen var egentlig planlagt til midten av november men er nå skjøvet til slutten av november. Så får vi se om den nye fremdriftsplanen holder, men det spiller egentlig ingen rolle nå som jeg vet hvor jeg er på vei.
        Jeg tror alle som en gang har etablert seg med hjem og familie i egen bolig kjenner den følelsen jeg har nå. :)

        4





        • avatar marthon says:

          Ble bare litt overrasket over at prisene var såpass moderate selv i det som kanskje er et av Danmarks dyreste strøk – selv for eiendommer som i norsk målestokk ville vært ganske unike. Men så er det også noe med at alt som er bygget i mur eller tegl, ser litt ekstra eksklusivt ut sett fra Norge, hvor nesten alt er bygget i tre. Og at alle eiendommene jeg så på hadde så frodige hager.
          Hadde vel en mistanke om at dere ikke ville nøye dere med med 118 kvm. Det ligger kanskje en slags lengsel tilbake til din barndoms dal i bakhodet ditt, og en drøm om å kunne gi barna litt av den samme oppveksten som du hadde(?).

          Og gratulerer med både huskjøp og lykkelige omstendigheter! :-)





          • avatar Cecilia says:

             Tusen takk :)

            Det har alltid ligget en lengsel i meg, det kan jeg ikke underslå, men jeg har for lengst gitt opp idéen om å kjøpe tilbake barndomshjemmet og gjenskape det lett idealiserte paradiset det en gang var.
            Pressområder som f.eks. København og Oslo, tyter ut over sine gamle grenser, og ønsket om å bo sentralt har medført økt boligtetthet og skrudd tomteprisene i været. Man har ikke lenger de samme mulighetene man hadde for hundre og tyve år siden.
            Jeg vokste opp på landet, med tyve minutter å gå til nærmeste butikk, og buss til sentrum en gang hver time. Da huset ble bygget, fantes det ikke engang bussruter til København – det fantes faktisk ikke engang busser, og verken tomteprisen eller byggekostnadene kan sammenlignes med dagens priser.
            I dag er det ikke lenger “på landet”. Barndomshjemmet mitt ligger idag omkranset av moderne, ensartede “kaninbur”, i det jeg vil karakterisere som et drabantbyområde.

            Jeg har beskrevet barndomshjemmet mitt som en anakronisme, noe det var allerede på nitti-tallet. Folk bor rett og slett ikke slik lenger, både fordi det i dag blir altfor dyrt, og fordi de aller færreste igrunnen ønsker å ha bofast husholderske, butler og tjenerskap osv.
            Men på den tiden barndomshjemmet mitt ble bygget, var det helt vanlig blant borgerskapet å ha tjenestefolk, og selv i bygårder hadde man store leiligheter med pikerom bak kjøkkenet, hvor tjenestepikene bodde, gjerne to stykker som jobbet på skift, og i noen tilfelle måtte de faktisk dele seng. Dette hadde man også i Oslo og i Bergen, og antagelig også i Norges tredje største by. På den tiden ble det ansett for å være samfunnstjenlig å holde seg med tjenestefolk. Det var noe man skulle gjøre, ellers var man gjerrig.
            Men i dag ser vi lite til slikt. Noen av venninnene mine har au-pair, men ingen av dem har en stab med lavtlønnede tjenestefolk. Tidene har forandret seg.

            Det er dette bildet jeg har tegnet, både gjennom tekst og illustrasjoner.
            Man må ha opplevd det selv for å forstå hvordan det var å flytte fra et eventyrslott med 4 mål opparbeidet have, lysthus, tennisbane og to båter, og havne i en to-etasjers trevilla med en knøttliten inngjerdet hage, langt fra havet, med en sølete sti til nærmeste trikkeholdeplass og med utsikt til en trafikkert vei fra rommet mitt.

            Jeg har ikke noe ønske om å skjemme bort verken Shaya eller mitt eget barn, og selv om jeg på en måte er veldig glad for oppveksten min, er det fullstendig utopisk å se for seg et lignende scenario i dag for noen av dem.

            Men du har rett i at vi ikke vil nøye oss med 118 kvm. i en én-etasjes teglstensvilla fra 1953 ( linken din). Ville du nøyd deg med det, dersom dere begge skulle arbeide hjemmefra, kunne ta imot elever ( for å tjene penger), og trengte å invitere til kundepresentasjoner?
            Vi har begge lyst til å gjøre et forsøk på å klare å forsørge oss ved hjelp av vårt eget arbeid. Nå er heldigvis vi så privilegerte at vi begge har fått utdelt en god porsjon kreativitet og samtidig så privilegerte at vi kommer fra familier som har råd til å støtte oss i etableringsfasen, så der har vi blitt gitt et forsprang i forhold til mange andre. Men resten er faktisk opp til oss. Nå må vi begynne å levere. Nå må vi vise at vi er verdige mottagere av våre privilegier, og det er et krav vi er nødt til å møte.
            Som du selv så klokt formulerer det: Det følger forpliktelser med tildelte aktiva.
            Det vet vi begge.
            :)

            1





  20. avatar geitost says:

    til:marthon
    Skinnet bedrar, Marthon ! Tusen takk uansett for oppmuntringen til å gå fram.
    Men her snakker vi om Cecilia framfor meg selv, ikke sant ? Så skal jeg prøve å svare sånn (litt på hennes vegne samtidig på min egen, om hun tillater meg) :
    Når du sier at jeg selv hengte sverdet over mitt hode, så mener du, med andre ord, at det vanskelighet jeg kjenner her er bare frukten av min subjektivitet, og ikke av noen rasjonell årsak.
    Vel. Med en slik mening, bekrefeter du bare litt sterkere enda mitt inntrykk at jeg er definitivt uhørt, altså misforstått. Og dette er neppe den beste måten for meg å finne igjen den tapte selvtillit jeg likevel trenger for å gå ned igjen til Bloghogs orkestergraven og fortsette å spille min liten musikk.
    Uansett. Jeg vil bli et mindre savn enn Cecilia, selvfølgelig . Så håper jeg hjertelig at hun vil føle lysten igjen til å fortsette å trollbinde oss.
    God helg.





    • avatar marthon says:

      Jeg mener at sverdet uansett ikke er skarpt og lagd av stål, men sløvt og lagd av papp, og at det som ligger under, ikke er et sårbart menneske av kjøtt og blod (deg), men bare et nick, et symbol for deg (nærmere bestemt en plastisk masse av innkokt myse fra geitemelk som på grunn av det karamelliserte melkesukkeret har fått en brunaktig farge) som sverdet kunne gått rett igjennom uten at så mye som en dråpe blod ville gå tapt.
      Det mest personlige som har kommet fram til nå, er at en person (som bare har kommentert en håndfull ganger på BH, som antakelig er norsk, men som skjuler seg bak et anonymt nick) har hevdet at en annen person (som etter eget utsagn er en franskmann bosatt i Paris-området, men som også skjuler seg bak et anonymt nick) ikke skriver så korrekt norsk som henne.
      Påstanden kan så vidt meg bekjent ikke knyttes til deg personlig, og du mister verken jobben, kunder eller anseelse på grunn av den. Du kan trygt hoppe ned i orkestergraven, ta fram igjen (det franske) hornet og blåse en lang marsj i dette. Mener jeg, altså. 😉





      • avatar geitost says:

        “What’s in a [nick]name ?” (William S. – 1564-1616 – Stratford-upon-Avon)

        Tusen takk for en interessant (og morsom) analyse, Marthon, og en mening jeg ikke deler i det hele tatt…
        Jeg ønsker ikke å monopolisere Cecilas kommentarfelt rundt min personelig sak, men tenker derimot at jeg minst skulle svare med to spørsmål :

        1. Står det et virkelig menneske bak nicket mitt ?
        Inntil det motsatte er bevist, ja, det tror jeg ! En skjult identitet gir gjerninger anledningen til å løgne, fornæreme, eller angripe noen andre i full sikkerhet. Men den kan også gi noen webkommentatorer anlednigen til å være fullstendig ærlig, mer enn de er vant til i virkeligheten.

        Intimt, er jeg en annen person enn sosialt. På ordentlig, ønsker jeg å dele det intime bare med noen få utvalgte som eventuelt finner interesse i det, og bare med dem. Meste anekdoter jeg har fortalt om meg her, fordi jeg trodde det var betydningsfult å fortelle dem i forhold med Cecilias tekster, er ikke kjent rundt meg, ikke engang av folk som er blant de nærmeste. Måtte jeg underskrive med full navn, så hadde jeg ALDRI skrevet noe om meg selv her. Å være kjent offentlig er mitt minste mål i livet. Men det jeg synes teller (eventuelt) for en forfatter er hvordan sine verker er mottat av lesere, ikke lesernes navn og adresse.

        Det som kan være nyttig for forfatteren å kjenne sammenhengen bak enhvert lesernes synspunkt og oppfatning. Det er nøyaktig det som anonymiteten min tillater meg her. Legene som svarer på psykisk hjelptelefon spiller ikke med pasientene sine.
        Det å være en skjult stemme er en gunstig betingelse for en ærlig kommunikasjon.

        2. Er det mulig å eksistere som et fiktivt vesen i den kybernetiske verden ?
        En ting har rammet meg med 22 juli saken – utover enhver individuell tragedie, selvfølgelig. Jeg hørte Jens Stoltenberg, for eksempel, snakke om Norge som en demokrati som burde bevares. Det står ingenting å kritisere fra min side i dens slags uttrykk, men poenget mitt er at i Frankrike, i tilsvarende omstendigheter, hadde alle politiske ledere snakket om den høyeste offentlige verdien å verne, så hadde de nevnte republikken. Ikke demokratien.
        Det mener ikke at vi ikke prøver å utveksle demokratiske insitusjoner her nede, men at vi lever på illusjonen at vi er 65 millioner fullstendige likeverdige mennesker, som velger vår kung hvert femtede år, på en demokratisk måte, nemlig gjennom et direkt nominativ valg av en særlig person. Ikke et symbol. Ikke en partileder. Et individ. En som oss.
        Ja, en republikk er (antagelig) et politisk sted hvor alle mennesker er likeverdige, også innvandrersbarna.
        Et samfunn hvor hvert individ er (teorisk) dømt ifølge bare sin personelige verdi, sine handlinger, ikke sitt opphav, navn eller tilhørighet til et brorskap, opphavområde, familie, osv…

        Den franske republikken, er et prosjekt som var tenkt for hele menneskeligheten. “Frihet, likeverdighet, brorskap” ropte revolusjonærene i 1789. En universell beskjed til alle frie menn i verden. (“Et lands ære ligger først og fremst i dette det gir verden”). Og “de facto”, en fremmed kunne være valgt som representant til det nasjonale parlementet uten å eie det franske statsborgerskapet.

        Dette er ikke lenger tilfellet, men det er uasett betydelig at forrige president Nicolas Sarkosy, for eksempel, er sønnen til en ungarsk innvandrer.
        Nettopp som jeg, for øvrig. (Vel, jeg er langt fra å ønske meg en politisk karriere, men min far har ikke heller vært en fascist kamper i sitt eget land, og der ligger kanskje den riktige forklaringen angående vår forrige presidents fortærende ambisjoner : å kompensere sosialt en tapt familie verdighet …Men, okei, dette er et annet spørsmål).

        Selvfølgelig, likestillingen mellom individer er en fullstendig illusjon i nåtidens Frankrike. Med tiden, den borgerlige eliten har oppfunnet “den republikanske anerkjennelsen”, en måte å ta hele plassen som var tidligere opptatt av den ødelagte aristokrati.
        Kulturen, og spesielt utdannelsen, spiller en stor politisk rolle her. En berømt sosiolog, Pierre Bourdieu, har konseptualisert det for flere tiår siden. Hans mest kjente bok, “La distinction”, (ordet brukes på fransk både for “forskjell” og “skikk og bruk”) beskriver det han kaller “elitenes reproduskjonen”, og viser hvordan en liten overklasse fordreier våre såkalte likeverdige institusjonene og sosiale reglene for å slå bort hele franske økonomien for sin egen fordel.

        Uansett. Jeg bor i “den franske republikken”. Uttrykket er et rart begrep : Frankrike er et land, mens republikken er en idé, en abstraksjon. Min eneste fysiske lenken til dette landet her er, utover mitt barndomshjem, som enda eksiterer, min fars grave. Før hans døde følte jeg meg ikke speseilt knyttet til dette landet. Mer. Å vokse opp i en såkalt likeverdig land ikke sparte meg å se meg selv i nesten hver hendelse som et innvandrersbarn. I forhold til franske historien, tradisjoner, vaner, …
        Men om det finnes minst en aspekt i livet som får én til å føle seg fransk “von Kopf bis Fuß”, og derfor gir den anledningen til å nærme seg litt den franske overklassen, så er det språket.

        Det franske språket har vært sterkt definert i den rammen av strikte grammatiske regler for mer enn 300 år siden. Noen få forbedringer har hendt her og der, for eksempel Couperins stykke “Les baricades mistérieuses” som vi snakket om en gang med Cecilia, skulle skrives idag “les barricades mystérieuses”. Vel, det ikke knekker tre ben til en and, som vi sier, ikke sant ?

        Alle i landet snakker et eneste språk. Alle dialekter har blitt vodsomt motkjempet.
        En kjent forfatter, av utlandsk opprinnelse, sa det fint : “et fransk forfatters ekte fedreland er sitt morsmål”. Jeg er ingen forfatter, men oppvokste hos en 4 språktalende mor som lærte meg tidlig den første reglen som teller for alle innvandrere : “When you’re in Rome, do as the Romans do”, nemlig i dette tilfellet : speak as (well as) the French do.

        På fransk ordet “faute” (oversettes med “feil”) brukes både i det grammatiske feltet og med en moralske forstand. For eksempel verben “fauter” (begå et feiltrinn) gjaldt tradisjonelt jenter som hadde satt seg selv ute av samfunnet for hele livet på grunn av en graviditet ute av ekteskap. En grammatisk “faute” er nesten like forkastelig for en riktig franskmann, og setter alle som ikke behersker språket umiddelbart ved siden av “det gode” samfunnet.

        Vel. Jeg trengte denne lange inledningen til å kunne komme til poenget mitt : jeg er redd for (grammatiske) feil. Uansett hvilket språk, de truer meg som fornuftig individ. Og skriver jeg en gebrokken norsk, så føler jeg at jeg viser meg selv som respektløs mot Nordmenn som leser meg. Ikke mindre enn det. Og det har jeg gjort, likevel, å skrive offentlig på norsk. På grunn av Cecilia.

        Da jeg først fant hennes blogg, for fire år siden, fikk jeg en sjokk, fordi, ved siden av alle hennes fantastiske fortellinger, det lå i hennes tekster noe som hadde litt med min egen historien å gjøre, og, overraskende nok, flere nye elementer av hennes fortellinger bekreftet senere denne rare følelsen, for eksempel helt til hennes nylig avgjørelse til å flytte tilbake til København, som har hatt en uforventet, men likevel direkt og dyp innflytelse på mitt liv i dag! Det ligger forbausende sammentreff i denne historien, og jeg skal sannsnsynligvis fortelle en del av denne litt senere. Hvis og når det blir lesbart nok …

        Helt fra begynnelsen har jeg altså følt meg foran et stort dilemna : forbli på avstand, som en taus leser, eller prøve å skrive til tross for min svak beherskelse av språket, fordi jeg hadde noe viktig å snakke om. Jeg snart tok avgjørelsen at jeg skulle overkomme denne utfordringen, og så tok jeg risikoen å skrive, feilaktig – altså muligens respektløs, etter mine egne kriterier.
        Fordi jeg ønsket å støtte Cecilia med å la henne vite hvor mye hun klarte å imponere og røre meg. Og jeg tenkte at det ville vært betydningsløst fra en fremmed som meg å bare påstå at jeg beundret hennes tekster. Tvert imot, jeg tenkte at jeg burde absolutt vise noen av mine følelser så klart så mulig, og derfor at jeg trengte, om jeg ønsket å gi min påstand minst noen litt intellektuell vekt, å vise henne, gjennom mine kommentarer, at bak den begeistrete leseren jeg var, stod et menneske av noen kvalitet i følge hennes egne ktriterier, nemlig noen som kunne vise seg å være både litt velutdannet og med noen originale tanker. Det har jeg prøvd å gjøre i løpet av disse årene.

        Ja, det finnes altfor mange feil i mine kommentarer. Om det har jeg alltid vært perfekt overbevist, og Kersti 86 har bare minnet meg om noe jeg har vært opptatt fra begynnelse : å lese igjen kommentarene mine jeg kan ikke korrigere får meg ofte til å skrike ! Det gjør vondt noen ganger. Og det ikke er en hyggelig følelse.

        I tillegg, etter bloggeres utflytningen fra VGB til Bloghog, jeg følte meg for ofte gjenert av å skrive kommentarer bare til Cecilia. På VGB var det mindre synlig, men på en mindre portal som Bloghog er det åpenbart at jeg viste å være utelukkende oppmerksom på henne, og jeg er ikke fornøyd med en slik situasjon, med hensyn til alle andre Bloghoggere som skulle fortjene mer.

        Altså nå. Siden jeg tror Cecilia har hatt nok anledninger til å høre det jeg hadde å si angående sin talent, og sin stor evne å fange sine leseres interesse, så synes jeg at jeg skulle konkludere at jeg klarte å gå hele veien jeg hadde tenkt.
        Og at jeg skulle være veldig glad for det.

        Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger.

        4





        • avatar marthon says:

          Du nevnte noe om paradokser, Geitost!

          Som respons på mine og andres forsøk på å oppmuntre deg til å fortsette å kommentere her avleverer du et 1600 ords forsvarsskrift som med sitt innhold skal forklare hvorfor ditt lille handikap (at du ikke har norskkvalifikasjoner helt på morsmålsnivå) har gjort det nødvendig å trekke deg tilbake fra Bloghog, men i en FORM som slår beina under din egen argumentasjon. Du viser jo at du HAR de kvalifikasjonene som skal til og derfor absolutt burde fortsette å kommentere her! Fire “likes” har du fått også. :-)

          Selvfølgelig står det et menneske bak ethvert nick, og selvfølgelig tror jeg ikke du er en fiksjon eller et mystisk cyber-vesen. Samtidig har anonymiteten din her nettopp den effekten at den gjør den virkelige identiteten din ganske usårlig. I en debatt ansikt til ansikt kan man få negative tilbakemeldinger på måten man framstår på, på mange områder man har liten eller ingen mulighet til å påvirke. En cyber-identitet kan man derimot fylle med det innholdet man vil (men selvfølgelig med en viss risiko for å ødelegge sin egen troverdighet om man bløffer for mye). Man har nesten full kontroll over hva slags informasjon man gir om seg selv, og kan bevisst skjule sider man ikke vil ha oppmerksomhet rundt. Man kan også velge å overdrive sider ved seg selv for å få tilbakemeldinger nettopp på disse, eller velge å framstå som en ren karikatur (slik f.eks. Red[neck] gjør her på Bloghog).
          Man kan vel si at grensen for hva man har kontroll over, når man uttrykker seg skriftlig, går ved hvor godt man behersker språket. Men der finnes det jo også hjelpemidler som man ikke har til rådighet når man kommuniserer ansikt til ansikt (stavekontroll, Wiki, oversettelsesverktøy, søk på ord og uttrykk).
          Det jeg mener, er at vi som anonyme bare kan kritiseres for innholdet i det vi skriver, og formen det er skrevet på. Vi kan ikke “tas” for at vi har utstående ører, er overvektige, har talefeil, hijab ser ut til å ha bakgrunn fra en annen verdensdel, har en slektning som har vært involvert i kriminalitet e.l.

          En anonym cyber-identitet gir mulighet og frihet til å skrive hva du vil, ærlig og åpent. Andre på nettet kan skrive negative ting om deg, like ærlig og åpent – eller for den saks skyld uærlig og med tvilsomme, skjulte hensikter – men det kan ikke kobles til deg av folk som kjenner deg (ved at de googler navnet ditt e.l.). Det er en stor forskjell der.

          Jeg var ute i noen ganske tøffe nettdebatter for noen år siden. Jeg var i utgangspunktet anonym (jeg oppgav ikke mitt virkelige navn, bare et nick), men jeg var litt naiv og uforsiktig fordi jeg brukte en e-postadresse som kunne identifisere meg. Som hevn for at jeg hadde argumentert mot en del ganske ekstreme synspunkter fant en blogger ut at han skulle bruke et helt blogginnlegg på å hevne seg på meg ved å «oute» min virkelige identitet med både navn, bosted, yrke og arbeidsgiver – kombinert med en masse ubegrunnede påstander om at jeg skulle være totalitær og fascist og hva det nå var. Jeg fikk moderator for bloggportalen til å kreve at mye ble fjernet, men mange personopplysnninger og mye forholdsvis injurierende sladder ble også stående igjen. Dette har blitt lest av noen som kjenner meg (og sikkert en del jeg ikke er klar over at har lest det), og selv om de fleste vil forstå ut fra sammenhengen at den negative omtalen av meg var helt usaklig sett fra et normalt politisk ståsted, kan man i slike tilfeller aldri være sikker på at det ikke kan bli feiltolket eller misbrukt og få konsekvenser for arbeidskarriere eller sosiale relasjoner.

          Du har et norsk språk jeg mener er så godt som hundre prosent *funksjonelt*. Jeg har inntrykk av at du får sagt det du vil uten at du i vesentlig grad blir hemmet av å skrive på et språk som ikke er morsmålet. Norsk er et lite språk, vi nordmenn kjenner utfordringene ved å lære oss fremmedspråk (til forskjell fra f.eks. amerikanere) og jeg tror nordmenn først og fremst blir imponert når utlendinger (spesielt om de fra før snakker et verdensspråk og ikke en gang bor her i landet) tar seg bryet med å henvende seg til oss på vårt språk.

          Frankrike har som du skriver alltid vært svært sentralisert – i motsetning til f.eks. Tyskland og Norge. Norsk kultur og politisk historie dreier seg mye om utkantenes kamp mot sentraliseringen fra Oslo, romantikkens forherligelse av norsk natur og folkelig kultur og motkulturenes (den lavkirkelige lekmannsbevegelsens, avholdsbevegelsens og nynorskbevegelsens) opposisjon mot den «fremmede» påvirkningen fra Danmark og kontinentet – ikke minst språklig.

          Hvis du ber noen om å si hva de assosierer med Frankrike, tror jeg de fleste ville begynne med Paris, menneskeskapte turistattraksjoner og kulturen (Eiffeltårnet, Triumfbuen, Louvre, Champs Elysees, kafeer, restauranter, mat, vin, arkitektur, kunst, biler, den franske revolusjonen …). Et stykke ut i oppramsingen ville de nevne noe om menneskene (motebevisste, kunstneriske, kanskje litt forfengelige, stereotypien sier kanskje også at de kan være litt snobbete eller småarrogante?). Til slutt ville de kanskje nevne noe om landet utenfor hovedstaden: Provence, Rivieraen og vintersportsstedene i Alpene?

          Ber du noen si hva de assosierer med Norge, tror jeg de fleste ville begynne i motsatt ende, med naturen og utkantene: midnattssol, nordlys, Nordkapp, polarsirkelen, snø, fjorder, fjell, reinsdyr, isbjørner[!], Hurtigruta … Så ville de si noe om historien (vikingene), så kanskje litt om næringsveier (olje, fisk), tradisjonell folkelig kultur (bunader, stavkirker, den samiske minoriteten). Av byer har nok turister lettere for å lovprise Bergen, Stavanger eller Ålesund enn hovedstaden. Av mat og drikke har vi først og fremst vært kjent for tradisjonell mat som har utnyttet de mulighetene den karrige naturen har gitt oss og har kunnet berge oss gjennom en lang vinter med dårlig mattilgang (tørrfisk, lutefisk, rakfisk, sild, smalahove, får-i-kål, potetball, øl og potetsprit).
          Noen ville nok ha nevnt at Norge også kan skilte med Frognerparken, Operaen og Holmenkollen i Oslo. Men den norske bykulturen har aldri blitt sett på som særlig interessant – som noe vi kunne bygge den norske nasjonalfølelsen på. Den regnes ikke som noe egenartet norsk (selv om Norge paradoksalt nok allerede for over hundre år siden, med et urbant borgerskap som bare talte noen få tusen, klarte å gjøre seg bemerket på den kontinentale, borgerlige finkulturens område med kunstnere og forfattere i verdensklasse [Munch, Ibsen, Grieg]). Det er interessant at Norges (og Nordens) første forstadsbane ble bygget for at byborgerskapet i Oslo så raskt som mulig skulle kunne komme seg UT AV BYEN (faktisk akkurat fra der hvor Cecilia bor) og ut i naturen, ut i (den hellige) MARKA, for å kunne dyrke det tradisjonelle, enkle og sunne livet i friluft og kontemplere over sine urnorske røtter.

          Bourdieu er ikke helt overførbar til norske forhold (utenfor Oslo, Bergen og snevre sosiale kretser i andre byer). Nordmenn flest er *folkelige*. Det gjelder særlig i Trøndelag, hvor jeg befinner meg, og enda mer i Nord-Trøndelag, hvor alt som er nytt eller kommer fra Oslo eller utlandet betraktes med stor skepsis (inntil det i løpet av en generasjon eller to kan tilpasses til den folkelige kulturen). Rock er f.eks. bare akseptabel hvis den framføres av trøndere som synger på trøndersk, teater er suspekt finkultur med mindre det framføres på trøndersk av amatører publikum kan identifisere seg med (og kalles “revy” eller “spel”).
          For å vise tilhørighet med et byborgerskap er det kanskje naturlig å fortelle at man er vant med å spise østers og at man (og barna i familien) ikke liker frossenpizza (spark til Cecilia 😉 ). Sett fra et folkelig synspunkt kan det gi inntrykk av litt jåleri.

          Det er ikke nødvendig å snakke «pent» riksmål i Norge for å hevde seg sosialt. Det kan gi en viss status, men er ikke nødvendig, og for en politiker kan det være en ulempe eller til og med føre til latterliggjøring (jf. tidligere statsminister Jan P. Syse). Vi har i mange år hatt en finansminister med en bred Hedmarksdialekt (som mange vil assosieres med bønder) og en kulturminister (med røtter fra Afghanistan) som snakker ryfylkedialekt (som kan assosieres med humørløse, asketiske kristenfundamentalister og ikke akkurat opera og annen urban «finkultur»).

          Jeg opplever heller ikke at nordmenn flest er så veldig opptatt av å skrive korrekt. Den skriftlige uttrykksmåten nærmer seg mer og mer et uformelt talemål, og SMS-språk og dialekt kommer inn også der hvor språket tradisjonelt har vært mer formelt.

          Du skriver: «Siden jeg tror Cecilia har hatt nok anledninger til å høre det jeg hadde å si angående sin talent, og sin stor evne å fange sine leseres interesse, så synes jeg at jeg skulle konkludere at jeg klarte å gå hele veien jeg hadde tenkt. Og at jeg skulle være veldig glad for det.»

          Hvis det betyr at du konkluderer med at du ikke har tenkt å gå lenger, synes jeg det ville være trist og beklagelig. Hvis det betyr at du konkluderer med at norsken din tar deg dit du vil, er jeg helt enig i konklusjonen din. Det du ikke har når det gjelder «Fingerspitzengefühl», tar du igjen når det gjelder innhold, og innhold er viktigere en form, akkurat som en gave (og tanken bak den) er viktigere enn innpakningspapiret.

          :-)

          2





      • avatar Cecilia says:

        Jeg tenker at det bak et hvert nick befinner seg et menneske – som det gjør bak et hvert navn – et ekte, levende og følsomt individ. Det er personen bak som skriver tekster, skape illustrasjoner, deltar i diskusjoner og kanskje tar seg nær av noe. Et nick er, på samme måte som et hvert navn vi enten er gitt eller har tatt selv, gjennom sin funksjon en representant for et individ med tanker, meninger og følelser. Dette tydeliggjør du selv gjennom at du konsekvent forholder deg til personen bak nick-et: “Du kan trygt hoppe ned i orkestergraven… “ osv.
        Det personlige ligger i det vi formidler, ikke i hva slags avatar vi velger til å representere oss. Vi kommuniserer like personlig med en bukett tulipaner som med et bilde av Spencer, i full visshet om at det befinner seg noen bak nick-et.

        Det har forøvrig formodningen mot seg at noen ved sine fulle fem ville innlate seg på diskusjoner med noen som de mener ikke eksisterer – det finnes diagnoser for slikt. :)

        1





        • avatar marthon says:

          “Jeg tenker at det bak et hvert nick befinner seg et menneske – som det gjør bak et hvert navn – et ekte, levende og følsomt individ.”

          Med mindre han tilhører “det totalt følelsesløse maskuline universet” du har referert til tidligere?
          😉

          Du har nok rett i at en person som innlater seg på en diskusjon med noen han mener ikke eksisterer (f.eks. en cyber-gud) kan pådra seg en diagnose, men det tror jeg faktisk denne personen ville gjøre om han mente at cyber-guden eksisterte også. 😉

          But seriously … Når vi gjemmer oss bak et nick, og har mulighet til å filtrere nesten all informasjonen vi gir om oss selv, går vi til en viss grad inn i en *rolle*. At vår rollekarakter blir angrepet, er ikke like sårende som at vi blir angrepet ansikt til ansikt – og kanskje på grunn av et inntrykk vi gir av oss selv som vi ikke kan gjøre noe med (f.eks. utseende eller skavanker) eller informasjon/sladder som gjelder privatlivet vårt, som de har fått tilgang til fra andre enn oss.

          Se ellers svar til Geitost … om noen sekunder.





  21. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Jeg går ut fra at du sikter til det jeg skrev:
    (…), i opplevelsen av det totalt følelsesløse maskuline universet”, Altså “i opplevelsen av” ( en ganske viktig del av sitatet, som du behendig utelot), med andre ord; det jeg satt tilbake med av følelser.
    Min opplevelse av det maskuline universet, altså de utpreget maskuline sidene, det som skiller mannen fra kvinnen – de sidene ved mannen som kommer i tillegg til det menn og kvinner har felles – er altså det jeg finner svært lite tiltrekkende hos menn. Dette er sider ved den maskuline kulturen som nå, i følge flere nyere studier, er på vikende front blant den oppvoksende delen av befolkningen, i hvert fall i Skandinavia.

    Vi trenger slett ikke “gjemme oss” bak et nick for å filtrere den informasjonen vi ønsker å gi om oss selv. Vi gjør det alle, hele tiden, og absolutt i møte med mennesker i RL. Livet er et rollespill, uansett hvordan du betrakter det. Det er vesentlig lettere å avsløre seg selv og gi utrykk for sine innerste tanker og følelser når man opptrer anonymt enn når man opptrer under fullt navn, noe vi også daglig ser i nettavisenes kommentarspalter.
    I disse dager ser vi lett hva det fører til å prøve ut meningene og holdningene sine under fullt navn: Journalistene graver det frem, og konfronterer de nye statsrådene med sine gamle påpekelser eller spørsmål. Den nye barne-, likestillings- og inkluderingsministeren skulle nok sikkert ønske hun hadde vært anonym da hun stilte spørsmålet om homofile eventyr passet for barn.

    Du påstår at en rollekarakter ikke kan bli såret på samme måte som om man blir angrepet ansikt til ansikt. Har du i det hele tatt dekning for en slik påstand, eller er det kun synsing basert på dine egne opplevelser?
    Slik jeg ser det, kan det være ekstra sårende å bli angrepet anonymt, nettopp fordi vi anonymt tør å utleve oss i langt større grad enn vi gjør ellers. Å opptre under et annet navn bidrar faktisk til at man tør å være langt mere personlig i sin formidling.
    Ser du poenget?

    1





    • avatar marthon says:

      Angående anonymitet og sårbarhet:

      Du har rett i at vi ikke trenger å «gjemme oss» bak et nick for å filtrere informasjonen vi ønsker å gi om oss selv, og at vi alltid til en viss grad velger hvordan vi presenterer oss selv, men når vi utelukkende uttrykker oss skriftlig, og ingen kjenner den virkelige identiteten vår, er det veldig mye mer vi holder skjult. Hvis du for eksempel stammer, har en utenlandsk aksent eller har en kroppslig lyte, vil du ikke kunne kamuflere det i kommunikasjon ansikt til ansikt – men det kan du i skriftlig og anonym kommunikasjon (hvis du skulle ønske det), slik at du kan unngå usaklige (og sårende) kommentarer som går på dette. Jeg vil påstå at det skal mer til å fornærme noen på nettet enn f.eks. over lunsjen på jobben eller i et familieselskap, blant annet fordi fornærmelsene ikke vil bli overhørt av andre kjente. Det mest ydmykende av alt er jo å få negative kommentarer i andres påhør – eller at det spres rykter i vennekretsen.

      HVORFOR er det «vesentlig lettere å avsløre seg selv og gi utrykk for sine innerste tanker og følelser når man opptrer anonymt enn når man opptrer under fullt navn»? HVORFOR tør vi å utlevere oss i langt større grad når vi er anonyme enn ellers? Hvorfor bidrar det å opptre under et annet navn til at vi tør å være langt mer personlige i vår formidling? Svaret er vel at vi antar at *risikoen* ved å være åpne er mindre fordi eventuelle negative tilbakemeldinger ikke vil kunne ramme oss på samme måte?

      «I disse dager ser vi lett hva det fører til å prøve ut meningene og holdningene sine under fullt navn».
      Nettopp! Vi er mer sårbare når vi uttrykker oss under fullt navn.





      • avatar Cecilia says:

         Jeg tror de fleste av oss har lært å leve med våre kroppslige lyter etter tyve – tredve år. Personlig vil jeg aldri se på slike “lyter” som frastøtende eller hemmende for kommunikasjon. Jeg vil grunnen tro at en person som stammer vil kunne utrykke seg langt lettere gjennom en blogg enn ansikt til ansikt, så i det store og hele er det vel en vinn-vinn-situasjon. Det er vel også slik at de personene vi finner det ønskelig å kommuniserer med over lang tid, ikke besitter denne trangen til å si noe sårende om en persons visuelt synlige lyter, men, som du hevder, man kan aldri vite når man kommuniserer med en person som velger å være anonym. Man kan jo velge å skjule fordommene sine. I grunnen litt interessant at du nevner akkurat dette…

        Du stiller spørsmål, og besvarer dem selv, men svaret er ikke nødvendigvis det rette. Du ser bort fra det åpenbare: I anonym drakt kan vi utlevere oss uten å bli sporet. Det er selve poenget og det eneste som betyr noe. Vi beskytter ikke nødvendigvis kun oss selv.
        Selvfølgelig kan vi bli såret. Kommentering skjer i full offentlighet, og negative tilbakemeldinger rammer akkurat like hardt, om ikke hardere, ettersom personer som kjenner oss i RL har langt lettere for å kunne avfeie slike negative kommentarer som det de er; negative kommentarer. Og da har de anledning til å stå frem og forvare oss, om nødvendig. Som anonym på nettet står vi alene og må forsvare oss selv.

        Vi er ikke mer sårbare om vi fremstår under fullt navn, men det ville definitivt gjort arbeidet litt lettere for denne nyutnevnte statsråden om hun hadde sluppet å måtte bruke energi på denne fille-saken, og heller kunne brukt energien på å gjøre jobben sin. Det hadde vi vel alle tjent på?
        Det er i hvert fall slik jeg ser det.





        • avatar marthon says:

          Mitt utgangspunkt for diskusjonen om anonymitet og sårbarhet er at jeg mener at alle som ytrer seg på en blogg, gjør det frivillig og selv bestemmer hvor mye de vil utlevere seg (inkludert om de vil være anonyme eller ikke), og dermed hvor sårbare de vil gjør seg for eventuelle kritiske kommentarer.

          Det innebærer at man enten bør være veldig restriktiv med hva man vil dele med andre, eller være forberedt på å takle de kommentarene som kommer.
          Et åpenbart overtramp er (som jeg har nevnt tidligere) å avsløre informasjon om en anonym blogger som ikke denne bloggeren selv har gjort kjent på bloggportalen, spesielt å avsløre identiteten til en blogger som ønsker å være anonym (fordi dette gjør irreversibel skade). Slik informasjon bør kunne slettes umiddelbart av moderator (og det bør eventuelt vurderes om personen som har avslørt informasjonen, bør blokkeres).

          Utover det tilsier normal folkeskikk at vi viser omtanke når noen deler svært personlig informasjon om følelser, seksualitet, helse, familieforhold, psykiske forhold, økonomiske forhold, arbeidsforhold osv., fordi dette gjøres i tillit til at informasjonen ikke misbrukes.

          Normal folkeskikk tilsier også at vi ikke kritiserer noen for noe de åpenbart ikke kan noe for. Hvis det f.eks. er tydelig at en som blogger eller kommenterer, har dysleksi eller skriver på et språk som ikke er morsmål, er det et slag under beltestedet å gjøre et nummer ut av skrivefeil (og i hvert fall hvis det brukes som hersketeknikk). Jeg synes likevel at dette er en type kommentarer/kritikk man bør unngå å ta personlig, og at det er best å møte den med en liten forklaring, f.eks:
          «Jeg har dysleksi, så du må nok tåle at det blir noen skrivefeil, men jeg gjør så godt jeg kan for å unngå det, og håper du kan konsentrere deg om innholdet og ikke feilene.»
          Eller:
          «Jeg er egentlig russisk, og har bare bodd i Norge i fem år, så foreløpig skriver jeg en del feil, men jeg håper du og andre her setter pris på at jeg bruker språket aktivt, for da blir jeg stadig bedre :-)».

          Det er jo ellers en litt absurd diskusjon dette: Jeg prøver å støtte Geitost ved å fortelle ham at jeg synes kommentarene hans er gode og interessante, og at jeg ikke synes han har noen grunn til å ta seg nær av de to ganske umodne og unødvendige kommentarene han fikk ang. norskkvalifikasjonene, mens du og Geitost er uenige. Skulle jeg heller si:
          «Jeg skjønner godt at du ble fornærmet og aldri vil skrive noe mer på norsk, Geitost. Ha det bra og lykke til videre!»?





          • avatar geitost says:

            Ja, Marthon, absolutt, jeg syntes du skulle si det (ikke nødvendigvis den andre halvdelen av setningen,.kanskje…)
            Hadde minst én Bloghogger si nøyaktig noe av den slags, så hadde jeg kanskje tenkt på saken litt annerledes. Men det skjedde ikke.

            (Jeg mottok fine ord fra Breiflabben, og spesielt fra eMTe, men ikke om grunnen av saken, om jeg husker godt. Du forble taus (og hvorfor ikke, du skylder meg ikke noe, og jeg har ikke noe grunn å klage), og Cecilia konkluderte, ganske nøytralt, at utgangsdøren av sitt kommentarfelt var vidt åpen for alle de fintfølende som trengte å trekke seg tilbake for å slike sine sår – eller noe sånn. En oppfatning jeg ikke var uenig med. Så tusen takk for et godt råd, og jeg gikk ut. Closed case.)

            Da Cecilia skrev innlegget heroppe, og selv om jeg ikke forsto alt som var på spill, jeg tenkte derimot at jeg minst burde skrive et par ord, fordi det var tydelig at hun følte seg skadet, og i kjølvannet av det jeg hadde selv opplevd, det var i tingenes orden at jeg prøvde å støtte henne, med å vise litt medfølelse, i en omstendighet som var smertefull for henne. Jeg aner ikke om en kommentar fra meg kunne ha den minste effekten, men jeg trodde at det var verdt å prøve. Utover dette, jeg så ingen spesiell grunn at jeg skulle “komme tilbake”.

            Innlegget “The long way home” kan være enten et tegn at Cecilia er i ferd med å slutte noe her, eller at hun allerede begynner noe nytt – som alle leserne håper – og det skal vi vite bare senere. Jeg ble derimot overrasket at den store nyheten i Cecilias liv gikk anledningen til en debatt rundt omkring kjønnsroller generelt, et tema som var egentlig den opprinnelige grunnen av min interesse for de skandinaviske sammfunn : de nordiske landen så ut som å være et fremskritt fram, for alt som gjelder likestilling, og er derfor verdt for oss nede å observere, som en mulig evolusjon for oss i framtiden.

            Og hvis det ligger et synsvinkel som er betydelig, for meg, i denne observasjonen, så er det sikkert det særlige mor/sønn forholdet. (Jeg har alltid vært overbevist at mitt forhold med kvinner generelt har alt med mitt forhold til min mor å gjøre, den måte hun har dannet meg så å si).

            I sammenhengen av argumenter som ble nylig utvekslet angående kjønnsroller, speseilt av Cecilia, jeg tenkte at jeg skulle prøve, om jeg kunne, og før jeg gikk ut igjen, å dedramatisere for henne perspektivet at den mulige adgang av en gutt under sitt tak. Mitt forsøk har tydeligvis ikke nådd målet, så prøver jeg en gang til her – men jeg lover det blir ikke en tredje, selv om det andre forsøk ikke funker bedre enn det første:

            Jeg nylig fant dette bildet, av Reinhardt Søbye, som åpenbart (for meg) viser Cecilia om ti år med sinne tre sønner :
            http://gfx.dagbladet.no/labrador/886/886115/8861150/jpg/active/960x.jpg
            (adressen må limes i navigatoren)
            Jeg ikke kjenner kunstneren, særlig om sitt verk er kontroversielt eller ikke, og siden jeg er absolutt unnskyldig om emnet, så fokuserer jeg bare på bildet.
            Et bildet jeg tror er en spennende illustrasjon av min følelse, med en fantastisk tittel : “The shelter”. Fordi det likner på den måte jeg forestiller meg begrepet “guttenes mor” : body and soul, et ly for livet, og en spesiell måte å eksistere i verden.
            (jeg ber på forhand om unnskyldning, i tilfellet denne tanken eventuelt høres uhyggelig ut, hvem vet ?)

            Jeg tar uansett som et skjebnestegn at dette mor/gutt temaet (så sentralt for meg) kommer så sent på Cecilias blogg, nå at jeg føler meg ikke lenger i stand til å delta…
            Men jeg skal gjerne følge, som spent leser, hva som kommer etterpå.

            1.600 ord, bare til å si “Adjø !” ? Hmm…
            Det er lett å se at jeg har fortsatt mye fremgang å bli gjort i norsk, Marthon, særlig når det gjelder å være kortfattet. Kanskje ligger det litt mer enn jeg tenkte av den franske diplomatiske ånd i min utdannelse…

            Tusen takk til alle for så mange tomler jeg fikk. De alltid ble mottatt med takknemlighet.

            2





            • avatar marthon says:

              Jeg ønsket at både du og Kirsti skulle fortsette å kommentere her. Jeg ønsket ikke å støte vekk noen og ville derfor ikke ta parti. Jeg forstod ikke Kirstis utfall mot deg, men jeg holder fast på at jeg ikke synes det er noe å ta seg nær av.

              Jeg får vel bare takke for de interessante kommentarene du har bidratt med og si at det er synd om du gir deg.

              Ellers synes jeg deg får være opp til Cecilia å svare deg.





    • avatar marthon says:

      Angående kjønnsroller:

      Universet = alt som eksisterer (av rom, materie og stråling). Selv i overført betydning må «univers» tolkes om en helhet/totalitet.

      Du vil definere «universet» slik at det bare omfatter noe som kommer *i tillegg* til noe annet, slik at «det maskuline universet» er det hos menn som kommer i tillegg til det menn og kvinner har felles. Vel, det hjelper uansett ikke for å framstille innholdet i ytringen din som mer sympatisk. Det hjelper heller ikke at du har satt inn «opplevelsen av», for du uttrykker deg så fordomsfullt at dette uansett ikke kan tolkes som noe annet enn hundre prosent subjektivt.

      Du sier at «det som skiller mannen fra kvinnen – de sidene ved mannen som kommer i tillegg til det menn og kvinner har felles», er noe du finner svært lite tiltrekkende hos menn. Betyr ikke det mer eller mindre at du finner alt som ikke er kvinnelig, «svært lite tiltrekkende» (hvilket vel nærmest må bety frastøtende)? Du skriver jo også at du har en «aversjon mot menn», så det er vanskelig å tolke deg annerledes.

      I en kommentar til Geitost under ditt neste innlegg – om en studie som kan indikere at likestillingstiltak har skapt mer følsomme gutter, skriver du: «det mest interessante når disse maskuline tekkene trekkes frem av forskerne, er at mannen tydeligvis IKKE mister sin maskulinitet selv om dette blir plukket vekk og mannen i stedet tilegner seg andre grunnverdier og holdninger».
      Men disse andre grunnverdiene og holdningene hjelper ham ikke så lenge du sier at det du finner svært lite tiltrekkende hos menn, er «det som skiller mannen fra kvinnen – de sidene ved mannen som kommer i tillegg til det menn og kvinner har felles». For alt som gjør menn forskjellige, uansett om det skulle innebære noe som gjør menn til de rene helgener i forhold til kvinner, er ifølge din definisjon frastøtende uansett. Den eneste måten menn kunne gjøre seg tiltrekkende på ifølge din definisjon, ville være å bli som kvinner.

      Hvis du nå definerer deg som hundre prosent lesbisk, og det bare er seksuell tiltrekning du uttaler deg om, gir det kanskje mening. Men du gjør jo ikke det – du uttaler deg om menns karaktertrekk generelt. Da mener jeg du gir uttrykk for fordommer som er så drøye og ureflekterte at det framstår som det rene mannshatet.
      Men … samtidig mener jeg å huske at du har uttrykt at du ikke finner feminine menn seksuelt tiltrekkende – at du i alle fall for seksuelle formål helst ser at mannen er en ordentlig mann. I mange blogginnlegg har du dessuten gitt beskrivelser av gutter/menn som både hyggelige og utpreget sensitive. Fordommene du uttrykte i kommentaren til Sirenia, ser rett og slett ikke ut til å stemme overens med hvordan du ellers har beskrevet menn. Er det eventuelt slik at sannheter og meninger er relative i forhold til situasjonen de ytres i og hvem du kommuniserer med?

      Kvinners dobbeltmoral med hensyn til hva slags mannsrolle de sier de ønsker, og hva slags menn de egentlig faller for, er ellers alltid et interessant tema. Jenter forelsker seg lettere i en mobber enn i et mobbeoffer. Mange rolige, ærlige, lovlydige, moralske, likestilte og ellers utpreget snille og omtenksomme menn går nok gjennom livet uten å påkalle særlig interesse fra kvinner, mens de fleste menn som blir offentlig kjent på grunn av drap eller annen grov voldskriminalitet, mottar bunker med kjærlighetsbrev fra kvinner de aldri har møtt (http://www.nrk.no/norge/frierbrev-til-fengselet-1.7776301). Jeg har aldri hørt om en grusom diktator elle nazi-bøddel som har hatt problemer med å skaffe seg damer. Hvis kvinner er så mye mer sensitive – hvorfor er det slik?

      Jeg antar at moren og faren din er litt forskjellige på en del områder, og at faren din har en del trekk som er lite feminine? Likevel har du alltid gitt inntrykk av å være mye nærmere knyttet til ham enn til moren din. Vil du ikke beskrive deg selv litt som ei pappajente? Du gir også inntrykk av stor respekt for farfaren din, og at du var øyenstenen hans, mens alt du har nevnt om mormoren din, er noen korte sitater. Det virker som om du knytter identiteten din nesten utelukkende til farssiden. Og hva med din venn Carl og broren din – har de mange svært lite tiltrekkende maskuline trekk? Antakelig ikke, for de mennene du har hatt et nært forhold til, har vært «avvikere, høysensitive menn», var det ikke slik? Men hvordan kan du vite at ikke også andre menn ville vise mer av sine følelser og sensitive trekk hvis du hadde blitt nærmere kjent med dem?

      Stereotypien sier at kvinner er mer følsomme og vil at sex skal være noe nært og vakkert. For ikke lenge siden beskrev du en manns ejakulasjon slik: «Han la plutselig igjen en klyse på lakenet». En «KLYSE» …
      (Man kan jo ellers filosofere over at det du skriver om, under andre omstendigheter kunne ha vært beskrevet som det vakreste en mann kan gi til en kvinne – nemlig muligheten til å la henne være med og skape et nytt liv og realisere seg som mor.)
      Sammenlign:
      «Hun hadde fått mensen i løpet av natten og etterlot et bremsespor av blodblandet slim på madrassen min.» Vakkert og kjenslevart? Ville ikke en kvinne mene at jeg manglet litt fintfølelse hvis jeg uttrykte meg slik, og at jeg viste en litt nedlatende holdning til kvinner generelt?

      Men la oss nå gå til kjernen av saken:

      Er det SANT at menn er så mye mer voldelige enn kvinner? En rekke undersøkelser av vold i parforhold viser at kvinner er MER voldelige enn menn. http://www.sinnetshelse.no/artikler/kvinner_mish.htm

      Det er også interessant å se hvordan kvinner kan forsvare vold når de selv er voldsutøvere.
      «Jeg er egentlig imot vold, men gutter må ta konsekvensene av det de gjør, sa Mira Craig etter at hun fortalte at hun hadde banket kjæresten.»
      (http://www.klikk.no/produkthjemmesider/herogna/nyheter/article425050.ece)
      Er det slik at om en kvinne slår en mann, er det mannens skyld, for eksempel fordi han har gjort henne sjalu, mens hvis en mann slår en kvinne, er det fordi han er en voldelig kvinnemishandler?

      Ei jente jeg var sammen med for noen år siden, kastet et tørkestativ på meg mens jeg lå i halvsøvne på senga. Sensitivt? Sjarmerende? Kvinnelig?

      Gro Harlem kastet en bok i øyet på ektemannen Arne Olav så han mistet synet på venstre øye (http://www.dagbladet.no/anmeldelser/961210-anm-bok4.html). Er det ikke fantastisk med kvinnelige politikere som bringer myke verdier inn i politikken? Ville en mann som hadde gjort det samme mot en kvinne, noen gang ha blitt statsminister?

      Og hva med kvinnelige ledere? De bringer vel mer varme og sensitivitet inn i arbeidslivet? Eller … mer mobbing? (http://www.aftenposten.no/jobb/article3042162.ece#.UnIwuflLONQ).

      Jeg behøver ikke forklare at jeg finner kvinner som er voldelige eller mobber, lite tiltrekkende. Men jeg går ikke derfra til å generalisere om hele kvinnekjønnet og påstå at «de utpreget feminine sidene», det som skiller kvinnen fra mannen, er utiltrekkende – eller at alle kvinner er det.

      «Brautende typer, tøffest, sterkest, barskest, vise ufølsomhet ved voldsutøvelse, nedlatende syn på kvinner… det er nettopp dette som er i endring.»

      Jeg er enig i at vi bør sosialisere gutter slik at de ikke utvikler seg til å bli ufølsomme, voldelige eller nedlatende mot noen, og at det er bra hvis slike trekk er mindre framtredende enn tidligere.

      Men du bør passe på så ikke du ramler i den motsatte grøfta. Utgangspunktet for denne diskusjonen var at du beskrev deg selv som sensitiv og kritiserte menn for det motsatte. I kommentaren til Geitost (under ditt neste innlegg) skrev du: «Jeg ser ikke bort fra at noen kan komme i tanker om at jeg er troendes til å produsere en forræder – en mann som går til bakholdsangrep på sine egne og sprer nedbrytende tanker om omsorg og medfølelse».
      Mener du at du i denne diskusjonen sprer tanker om «omsorg og medfølelse»? Hvis måten du argumenterer på, får deg til å framstå som rigid og fordomsfull, spenner du vel i grunnen bein på de påstandene som var utgangspunktet ditt i denne diskusjonen?

      Og om en kvinne viser et nedlatende syn på menn – er DET også en holdning vi burde gjøre noe med?

      2





      • avatar Cecilia says:

         Det er aldri vanskelig å grave opp avisartikler som understøtter eget syn, men den øvelsen begynner jeg å bli litt lei av.
        Selvfølgelig finnes det hyggelige menn. Langt de fleste menn jeg har truffet, og skrevet om, har vært hyggelige, noe jeg også har gitt utrykk for. Men det var altså ikke min opplevelse i oppveksten. Da var de hyggelige guttene unntak. Det var bøllene som var i flertall.
        MINE sannheter og meninger er forsøksvis relevante i forhold til hva jeg beskriver, ikke forhold til hvem jeg beskriver dem for, så der står i hvert fall jeg på trygg grunn.

        Du får bare prøve å forstå det jeg skriver som best du kan. Jeg regner med at du gjør ditt beste når du tolker meg, og noe mer kan ikke kreve. Om det etterlater deg med feil konklusjon, så får jeg bare leve med det.
        De fordommene du leser hos meg, rimer ikke, det sier du selv, og da må jeg i grunnen bare smile litt oppgitt og la utsagnene dine tale for seg selv: Du har rett i at du tar feil, kan jeg vel si – så har jeg i hvert fall gitt deg rett i noe. Okei?

        Jeg ser at du er såret over ordet “klyse”. Gud hjelpe meg. Hvor “vakkert og kjenslevart” må du ha det for at det ikke skal røre ved stoltheten din?
        Det var kanskje ikke så underlig at du inntok rollen som beskytter mot mine ufølsomme miljøbeskrivelser, når alt kommer til alt?

        Så har du valgt å være sammen med en kvinne som kaster tørkestativ på deg. So what? Det finnes kvinnefengsler, riktignok ikke så mange, men de finnes.
        Det er ikke noe argument at voldelige kvinner og voldelige menn er omtrent like voldelige; spørsmålet er hvem som definitivt er i overvekt, menn eller kvinner, og det svaret vet vi begge.

        Og hva vet vi egentlig om merittene til mannlige statsledere? Det har vel vært noen statsledere som gjorde verre ting med konene sine enn det GHB gjorde med mannen sin.

        Du skal ikke trenge å lete lenge i nettavisenes kommentarspalter for å danne deg et bilde av hvem som er disse “noen” jeg refererer til. God jakt.

        Om du oppfatter meg som rigid og fordomsfull, så er du i din fulle rett, og om du likeledes oppfatter at jeg har et nedlatende syn på menn, så for all del, behold gjerne det. Oppfattelser kan man ikke argumentere mot, det har du selv sagt.
        Jeg oppfatter at de fleste som leser meg, oppfatter meg en smule mer nyansert enn det du gjør, men det er altså bare en oppfattelse.

        God natt :)

        2





        • avatar marthon says:

          Jeg finner det av og til for godt å understøtte eget syn med kilder for å unngå at det jeg skriver, bare skal bli avskrevet som synsing.

          Her er det du skrev hos Sirenia:

          «Som barn forstod jeg aldri hvordan gutter kunne le av folk som hadde det vanskelig, hvordan de kunne fleipe og le av eldre mennesker som gikk med rullator, skyte fugler med luftgevær og erte noen på grunn av utseende. Jeg tror nok det meste av aversjonen min mot gutter/menn faktisk ligger der, i opplevelsen av det totalt følelsesløse maskuline universet, og i grubleriene mine om hvor mye bedre verden hadde vært dersom det ikke fantes slike følelsesløse individer.
          Jeg har alltid trodd det var kulturelt betinget, at den maskuline kulturen bestod av å dyrke denne totale ignoransen for andres følelser. I så måte har jeg nok tatt feil. Det er jeg som representerer avviket, og de mennene jeg har knyttet et nært forhold til har nok også vært avvikere; høysensitive menn.»

          Med den nye kunnskapen du nå har gitt meg, forstår jeg det slik at dette om «aversjonen din mot gutter/menn», «det totalt følelsesløse maskuline universet» og ønsket om at «det ikke fantes slike følelsesløse individer» bare gjaldt gutter/menn du var i befatning med i oppveksten – i Danmark, og at du senere har utviklet en litt mer nyansert oppfatning av gutter og menn. For din del får jeg vel håpe at de danske guttene/mennene har endret seg også, ellers er det jo mer enn dristig å bosette seg midt blant dem (og i alle fall å bo der til du blir så gammel at du trenger rullator). 😉

          Angående tørkestativet har jeg heldigvis god reaksjonsevne og er flink til å fange. :-) Og menn anmelder svært sjelden vold fra kvinner. I «Trondheimsundersøkelsen» om vold i parforhold mellom unge mennesker som jeg kjedet deg med å referere til, kom det fram at 6 kvinner hadde truet partneren med kniv, mot 5 menn. Dette, og tilsvarende opplysninger for andre typer vold, er nok til at jeg mener kvinner bør slutte å bagatellisere sin egen voldstilbøyelighet. Det er primært den fysiske evnen til å påføre skade som utgjør forskjellen. Tilbøyeligheten til å gripe til vold, særlig i affekt innenfor et parforhold, er nok omtrent den samme.

          «Så du har valgt å være sammen med en mann som slår deg. So what?»
          Synes du det ville virke sensitivt å si noe slikt til en venninne?

          Jeg tåler fint å høre at du kaller en sædflekk for «en klyse». POENGET mitt var at når du formulerer deg slik, blir det bittelitt vanskeligere å ta deg på alvor når du setter opp deg selv som en høysensitiv motsetning til følelsesløse menn.
          På samme måte tåler du sikkert at jeg forteller om kvinner med klyser av menstruasjon og utflod i trusa og ammende mødre med klyser av størkna, halvsur morsmelk i BHen, men det ville vel ikke akkurat framstilt meg som sensitiv?

          God middag! 😉

          1





          • avatar Cecilia says:

            Jeg skrev at dersom det finnes en normal, så finnes det avvik, og avviket her ligger i det unormalt overømfindtlige, uansett hvilke utslag det gir seg. Å kalle det en resurs syns jeg blir å trekke det for langt, fordi de positive effektene lett blir opphevet av de negative, lavere støyterskel, lysømfindtlighet, depresjoner, ensomhet, lavere krenkelsesterskel, for å nevne noe, altså ikke utelukkende karaktertrekk, men også nærmest allergiske reaksjoner på omgivelsene, som ikke bare skaper stress, men som også kan gi rent fysiske utslag.
            Jeg skrev også at dette var et emne jeg hadde for lite kunnskap om.

            Man er altså ikke sensitiv dersom man beskriver halvsur morsmelk i en BH eller kaller en sædflekk for en klyse? Greit. Så har jeg fått litt større innsikt i hvordan du tenker.
            Selv trenger jeg ingen generell regel for hvordan jeg skal opptre. For meg er alt situasjonsbestemt, og jeg handler utfra hvordan jeg oppfatter situasjonen.

            Jeg har selv valgt å forlate en mann som var brutal mot meg. So what? Vi gjør da alle våre observasjoner og lærer av våre feil?

            – Da sa jeg og så sa du… og derfor svarte jeg…
            Er det ikke på tide vi slutter å oppføre oss som et gammelt ektepar?

            2





  22. avatar Petter says:

    Denne diskusjonen har gått “langt over” mitt hode…….
    Jeg har med stor glede lest Cecilias innlegg enten det er historier fra barndom, livet som ung dame ute i verden og i Oslo samt andre betrakninger og langt i fra “hengt” meg opp i om en har Mærsj, flyr “verden rundt” og har romslig økonomi….
    Om Cecilia slutter å blogge vil det være et stort savn!!

    2





  23. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Vi er altså tilbake på disse “umodne” ( som Marthon kaller det) kommentarene fra Kirsti.
    Det jeg vel ganske tydelig lot skinne igjennom med henblikk på kommentarene fra Kirsti, var at jeg ikke på noen måte tok det ille opp at du påpekte brister og feil i min omgang med ditt morsmål, snarere tvert i mot, og at det forekom meg litt overraskende at du skulle velge å absentere deg bare fordi noen i en kommentar påpekte det samme hva gjaldt deg.
    Jeg har ved flere anledninger gitt til kjenne hvor imponert jeg har vært over din beherskelse av norsk, og særlig tatt i betraktning at norsk er et lite og ubetydelig språk som kun snakkes av noen få promille av verdens befolkning, i motsetning til fransk, et verdensspråk som de fleste av oss faktisk lærer på skolen.
    Men, i motsetning til Marthon, karakteriserer jeg ikke Kirsti som umoden – kun som norsk – i sin aller dypeste og norskeste form. Her finner du noe langt verre:
    http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/11/06/nrk-programleder-yasmin-syed-fikk-hatbrev-pa-jobb

    Jeg kan ikke på noen måte klare å klandre Kirsti for det hun skrev. Det er den norske kulturen, den hun er oppvokst med. Med din solide kunnskap om det norske språket, fant jeg det faktisk vanskelig å tro du ikke visste mer om den norske folke-sjelen. Men nå, i ettertid, slår det meg at din kunnskap om den norske kulturen antagelig bygger på det du har lest av norske forfattere, ikke gjennom erfaringer med grasrota. Du har forholdt det til den intellektuelle nordmann som eksponent for norsk kultur, og da får man et annet bilde. Det Kirsti uttrykte, ville enhver nordmann nærmest trukket på skuldrene av, for det er på ingen måte fornærmende – i Norge. Hvilke forutsetninger har egentlig nordmenn for å forstå at man bør oppføre seg kontinentalt dannet når man kommenterer på en norsk blogg? Og trenger man egentlig gjøre det? Jeg mener nei. Og da er konklusjonen min nødt til å bli stående: Min blogg er en norsk blogg i Norge, og der kan man altså risikere å møte norsk kultur og væremåte, på godt og vondt. Tåler man ikke det så får man selv ta konsekvensen av det.

    Kan jeg forstå at det er sårende? Vel, jo, på en måte kan jeg forstå det, men samtidig; hvorfor ble ikke jeg såret over at du kritiserte min fransk? Kanskje fordi jeg ikke er ordentlig norsk? Eller kanskje fordi jeg finner slik kritikk verdifull og skjerpende?

    Finnes det noe analogt her? Kan det settes likhetstegn mellom den kritikken du reagerte så kraftig på og den kritikken jeg fikk og reagerte så kraftig på? Etter min mening, nei. Du fikk kritikk som såret stoltheten din – jeg fikk kritikk som ikke såret stoltheten min, men som påpekte at det jeg skrev om meg selv var potensielt sårende for andre. Det hadde ingen ting med fortellerspråket mitt å gjøre, og heller ikke noe med evnene mine som forfatter å gjøre, det hadde rett og slett med innholdet i innleggene mine å gjøre, at jeg var ufølsom med henblikk på andres situasjon når jeg beskrev meg selv og min egen hverdag.

    Jeg følte meg ikke skadet, men jeg følte meg demotivert og oppgitt, og jeg følte at alle nå ville komme til å lese meg med et blikk de aldri hadde hatt før, på jakt etter nettopp dette ufølsomme og sårende som man etter sigende ville finne i alt jeg skrev. Det var derfor jeg skrev dette innlegget, for å få bekreftet eller avkreftet om det faktisk forholdt seg slik – for selv var jeg ikke i stand til å se det.

    Det drepte noe i meg, selv om jeg i innlegget etter beste evne forsøkte å formulere det humoristisk – på min sedvanlige måte:
    ” Men nå – i min nye forståelse – har jeg fått øynene opp for min egen insensitivitet.
    “Statussymboler / markører for sosial klasse / beskrivelser av «conspicuous consumption»” – jeg merker hvordan dette nå klynger seg til meg som snerk på varm kakako.

    Ja, ja. Alt har sin tid. Sånn er det vel både med din lyst til å fortsette å skrive dine observante og svært etterlengtede kommentarer på bloggen min, som med min lyst til å dele mere av mine tanker og hverdagsopplevelser. I motsetning til hva jeg trodde, hjelper det liksom så lite når det først er kommet til uttrykk, om det kommer både støtte og beklagelser i ettertid.
    Og det absurde, for min del, er at kritikken ble ført som bevis for min manglende sensitivitet.

    Jeg likte bildet av “Cecilia om ti år” – med sine tre sønner. Jeg har egentlig alltid ønsket meg en jente, men nå har jeg ikke det ønsket lenger. Jeg har i grunnen allerede fått en jente. Det hadde vært spennende med en gutt. Men jeg har altså valgt å ikke ville vite hva det er. Jeg vil overraskes, og jeg lover at jeg vil bli positivt overrasket, uansett kjønn.

    1600 ord for bare å si adjø?
    Jeg tror ikke jeg ville klart meg med bare 1600 ord om jeg egentlig ville si adjø. Jeg har for mye å takke for. Jeg har altfor mange varige, lærerike og fine opplevelser knyttet til livet mitt som blogger til at jeg kan uttrykke det med 1600 ord. Jeg har egentlig ikke ord nok.





    • avatar geitost says:

      Tusen takk for en tankevekkende tilbakemelding, Cecilia, og nye opplysende synspunkt.

      Min første reaksjon var å undre hva var så egentlig norsk, ifølge deg, i brevet Yasmin Syed fikk : påståelesen at en innvandrer kan (per natur) ikke undervise nordmennene i noe som helst angående norske dialekter (jeg antar hun kjenner noe om emnet), hørtes ut ikke spesielt norsk for meg, men snarere dum (artiklen sier rasistisk). Og det finnes så mye tilsvarende retorikker i kommentarfeltene jeg har lest fra alle andre land at jeg tror ikke at man skulle prege den slags holdning som spesielt norsk. Tvert imot : jeg skulle snarere kalle den universelt dum.

      Før jeg begynte å kommentere hos deg hadde jeg allerede tilbrakt tid nok på nettet til å være vel klar over at jeg kunne før eller senere treffe noen som skulle henvende seg til meg brutalt, bare på grunn av min dårlig norsk – så ble jeg bare overrasket at det kom så sent. Etter flere år hos deg, hadde jeg vennet meg til idéen at din blogg (og Bloghog generelt) var et særlig trygt sted for én som meg.

      Jeg hade lest blant annet hvordan nordmenn kan noen ganger oppføre seg veldig voldsomt mot hverandre i forum eller avis kommentarfelter. Jeg ble særlig overrasket av motsetningene mellom folk fra forskjellige deler av landet. En jente fra Nordland, som jeg kommuniserte en tid med, beskrev, med å le, nordlendingene som store i kjeft og raskt på hælene. Og når jeg leser en slik karikatur som denne her (http://ikkepedia.org/wiki/Nordlending), så er det klart for meg at nordmenn kan også være morsomme når de velger å vise seg både dum og ond.

      (Her bør jeg kanskje nærme min oppfatning til din : hvis en sørling snakker om sin nordling nabo som en “jævla innvandrer”, hvordan skulle han kunne snakke snillere om en ekte innvandrer …?). Så skjønte jeg ganske tidlig at jeg måtte forberede meg å ikke være forstyrret av voldsomme oppfatninger fra nordmenn på nettet, fordi de skulle samtidig inneholde en stor del humor. Men det er dessverre vanskelig å oppfatte det minste humor i brevet til Yasmina Syed, eller i kommentaren om meg…

      Du skriver : “hvorfor ble ikke jeg såret over at du kritiserte min fransk? Kanskje fordi jeg ikke er ordentlig norsk? Eller kanskje fordi jeg finner slik kritikk verdifull og skjerpende?”
      Det siste mulighet, håper jeg hjertelig. Om du kaller “kritikk” av din fransk det som var for meg en leksikografisk kommentar om et par av dine franske ord, samt et foreslag å korrigere feilene jeg hadde sett i dem – en kritikk du tydilgvis aksepterte, siden du skrev en ny, korrigert, undertittel, etterpå – så hadde jeg tenkt at min kommentar kunne anses som en mer verdifull enn skadelig kritikk. Og da du, litt senere, avviste med en diplomatisk unnskylding – som passer perfekt for meg, for øvrig – mitt tilbud av hjelp for framtiden, jeg håper at du følte at foreslaget hadde vært vennlig ment.

      Men jeg kanskje har dårlig tolket situasjonen, og du har kanskje blitt såret av et slik tilbud… Ditt spørsmål jeg siterte heroppe har forvirret meg. Hvis jeg har skadet deg, så jeg angrer det ærlig. Hva var årsaken av en slik følelse i det jeg skrev : det å la offenlig kjenne at du kanskje ikke beherkser fransken så mye som du ønsket ? Har jeg skadet din stolthet her, siden du snakker om det ?. Hvis det er tilfelle, så står jeg foran et stort dilemna : hva kan jeg egentlig skrive, om jeg ikke lenger må dele med andre det jeg kjenner best, med fare at det kunne være skadelig til noen ?. Hva betyr det å delta en intellektuell debatt, uten å kunne prøve å gi si mening, særlig når man tenker (vet !) at man er dyktig i et særlig emne ? Fordi det var det jeg ble “kritisert” for : noen skrev at det var uakseptablet at en antagelig ekspert i fransk tillater seg å foreslå å hjelpe deg å forbedre din fransk !

      Min antagelig stolthet i hvert fall kan neppe være skadet av en slik holdning, men idéen at noen derute kunne føle seg forstyrret (skadet ?) av noe jeg skulle skrive, hadde på meg en umiddelbart virkning, nemlig at så snart jeg tenker å skrive en ny original kommentar nå, så føler jeg plutselig en slags angst, en knute magen – Marthon liker bildet av Damoklesverd – som forhindrer meg å føle meg så begeistret som før, og forhindrer meg faktisk å gå videre med skrivningen. Jeg ville vært glad å fortsette å kommentere, og smilte for eksempel når jeg leste Marthons siste kommentar om din novelle “Sol”, fordi jeg selv ville skrevet noe helt forskjellig angående din novelle. Men jeg klarer ikke.
      Det eneste jeg klarer å gjøre nå, som ny kommnetar, er å samle noen anekdoter om tanker og opplevelser som er i forhold med det du har skrevet. Men ikke lenger å bidra en ny diskusjon.

      Men du får meg til å tenke, alltid mer.
      Skjønner man veldig så lite om nåtidens Norge med å lese romaner til Hamsun, Undset eller Sandemose ? Og hva kjenner jeg om det norske samfunnet egentlig ? Hva kan jeg skjønne av Norge i dag gjennom mine få tilfeldige møtene med nordmenn fra min ungdom ? Noen ukjente mennesker som tok meg i sin bil, eller tilbydde meg å dele sin varme mat på stuebord, eller en seng under taket sitt, uten å vite noe som helst om meg. Og alltid snakket til meg smilende. Mitt Norge likner ikke på denne du sier er så typisk. Men det kanskje eksisterer ikke lenger, unntatt i mine minner, min fantasi og mine drømmer.
      Ja, det er ganske mulig at vi bare kikker ikke i samme retning.

      En vennlig klem fra meg.





      • avatar geitost says:

        “en knute i magen – Marthon liker ikke bildet av Damoklesverd” – Unnskyld, en gang til.





      • avatar Cecilia says:

        Bare noen ord i all hast, siden jeg er on line akkurat nå:
        Tusen takk for kommentar.
        For ordenens skyld:
        Jeg har ikke blitt såret av deg på noen måte, så det trenger du ikke bekymre deg om.
        Jeg kommer tilbake til resten av kommentaren din senere :)





      • avatar Cecilia says:

         Hva var egentlig så norsk med dette rasistiske utsagnet? Det er selvfølgelig et spørsmål man kan stille. Å kjenne et sted fra innsiden er alltid litt annerledes enn å kjenne et sted gjennom observasjoner gjort utenfra, og da gjerne gjennom observasjoner foretatt av andre. Vi har nettopp nå i Norge en liten debatt om norsk rasisme, symptomatisk nok igangsatt av en svenske, en utenforstående observatør. Den norske kultureliten har selvfølgelig reist seg i harme: Norge er slett ikke rasistisk.
        Men hvilket Norge er det kultureliten ser, eller ønsker å se? Kultureliten ønsker et Norge hvor alle er snille med hverandre, tenker jeg, antagelig fordi det er det jeg selv ønsker for Norge.
        Jeg blir til stadighet hetset for å ikke bevege meg utenfor Oslo vest ( samt for ikke å spise fårikål og spille hardingfele, danse gammeldans eller bake lefser, alle disse urnorske syslene som har sprunget ut av det norske grunnfjellet), mens sannheten er at jeg faktisk både beveger meg og treffer mennesker, også fra innvandrermiljø. Og det er klart jeg merker den skjulte rasismen. Oslo er befolket av rasister, og den skjulte rasismen går begge veier. Antagelig gjør den det på landsbasis også, selv om den nok er mest merkbar for oss som ferdes i Oslo. Min opplevelse er at folk stort sett er fremmedfiendtlige, eller i hvert fall svært skeptiske.

        At nordmenn i blant oppfører seg voldsomt mot hverandre og mangler både takt og normal høflighet, er noe man lærer seg etter hvert. Det er ikke fordi nordmenn er dumme, men fordi nordmenn rett og slett er litt ukultiverte, etter kontinental målestokk, og faktisk er stolte av det. Og hvorfor ikke? Det er bare litt synd at nordmenn samtidig er ganske naive, for den kombinasjonen er ikke akkurat dynamitt.

        Er bloghog et trygt sted? Tja… det kommer vel an på hva man oppfatter som utrygt. At man risikerer å treffe nordmenn her, er vel i seg selv et utrygghetsmoment.
        Men én ting kan du i hvert fall være trygg på: Jeg tar det langt fra ille opp om noen korrigerer den forsømte skolefransken min, og spesielt ikke når en franskmann gjør det. Og hadde jeg giddet å slå opp i ordbøker i stedet for å stole på mine egne strekt begrensede språkkunnskaper, så hadde jeg funnet ut akkurat det samme som det du påpekte.
        Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg behersket fransk, men først og fremst har jeg hatt et ønske om å beherske norsk de siste tyve årene, og jeg føler at jeg begynner å beherske det sånn passelig bra nå, faktisk så bra at jeg kan slå tilbake i blant når noen ønsker å korrigere meg, selv om det også kan være litt problematisk noen ganger med et språk som norsk, hvor kultur og kollektiv hukommelse ofte tillegger ord og vendinger andre betydninger enn det ordbøkene definerer.

        For en utlending tror jeg det kan være litt vanskelig å vite akkurat når en nordmann uttaler seg med humor eller med alvor. Selv jeg, som tross alt er oppvokst med en norsk mor, har i blant problemer med å forstå om ting er alvorlig ment, og jeg har også problemer med å uttrykke meg presist og riktig på norsk, slik at det jeg skriver ikke kan oppfattes annerledes enn det er ment.

        Min “diplomatiske” unnskyldning for å avslå tilbud om hjelp, var langt fra diplomatisk ment. Det er den samme unnskyldningen jeg har gitt alle som har tilbudt seg å lese gjennom manuskriptene mine: Jeg ønsker ikke å avsløre hva jeg skal skrive, og jeg både legger til og trekker fra avsnitt helt frem til det øyeblikket jeg trykker på “publiser”. Jeg vil ha kontroll og kunne ta avgjørelsene selv, og ikke trenge å ta hensyn til at noen kanskje har bidratt i vesentlig grad til å forbedre en tekst jeg har skrevet. Jeg vil stå fritt med hensyn til hva jeg velger å publisere eller ikke, og det føler jeg ikke at jeg gjør dersom andre enn meg har nedlagt arbeid i det.

        Selvfølgelig må man kunne delta i en debatt innen sitt spesialområde. Det skulle bare mangle. Men det betyr ikke at vi skal stille krav til alle som deltar i debatten, eller legger igjen sine kommentarer, om at de skal måtte forstå den eksakte meningen bak hva vi skriver, og ikke minst; være i stand til å lese sammenhengen utfra kjennskap til tidligere kommunikasjon.
        Slik jeg ser det, har du kun gitt utrykk for at det ofte ( for det meste, som du selv uttrykker det) finnes feil i min fransk, og det tar jeg på strak arm uten problem. Men sett utenfra, av en person som ikke kjenner vår historie, er det lett å se dette i et annet lys, og det kan jeg ikke annet enn å forsvare. Jeg har også fått mail hvor jeg har blitt forelagt spørsmål om hvorfor jeg gidder å finne meg i uhøflighetene og insinuasjonene til Marthon, men det har jeg altså heller ikke noe problem med, fordi jeg kjenner vår felles historie. Men så gikk han altså over en grense og påstod at jeg såret andre. Det kunne jeg ikke tolerere.

        Nei, du lærer ikke Norge av idag å kjenne gjennom å lese Hamsun, Undset eller Sandemose. Norge har blitt et rikt land, ett av de aller rikeste landene i verden (pr. innbygger), og det har satt sitt preg på et folk som har vært vant til nøysomhet og karrige kår. Mye vil ha mer, som det heter på norsk, og klasseskillene bare øker og øker i dette landet, fordi de mange som har mye og vil ha mer, ikke kan få det uten at det går ut over noen. Og nå har Norge fått en regjering hvor nesten halvparten av statsrådene kommer fra et parti som altså innførte begrepet snikislamisering og foreslo deportasjon av romfolk, sågar under valgperioden. Det er Norge idag – et helt annet Norge enn du møter gjennom Hamsun, Undset eller Sandemose.

        Yuhuu, og klem fra Cecilia. :)

        1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *