Valg…

Dilemma:
Hvis man ikke velger får man aldri det man har valgt – og hvis man velger får man aldri det man har forventet.

____________________

– Du må spise opp det du har forsynt deg med, Shaya. Tenk på barna i Afrika.
– I Afrika?
– Tenk på alle dem som aldri kan spise seg mette.
Min mor er nådeløs. Shaya ser på meg og himler med øynene. Jeg ser hun trekker pusten for å si noe, så jeg forter meg å gi henne et lite blunk før hun rekker å åpne munnen. Vi har våre små signaler, og et lite blunk er et tegn på at det er best å gjøre gode miner, så skal jeg alltids klare å “redde” henne hvis situasjonen blir vanskelig.

Mat som har vært på tallerkenen skal ikke tilbake i restene. Slik har det alltid vært i min familie. Det er et prinsipp jeg er oppvokst med og i grunnen alltid har funnet helt naturlig, så jeg har ikke noe problem med å forstå min mors innstilling. Men samtidig forstår jeg Shaya også, for hvem knesetter vel slike prinsipper når man kun er to stykker i en intim liten familie som Shaya og jeg tross alt har vært i snart fire år? Det bare vært oss to, i hvert fall føles det slik, og  jeg har lagt vekt på helt andre aspekter ved bordskikk og maner. Etter hvert har vel hele prinsippet blitt så utvannet hos meg at jeg ikke lenger tenker over det, så hos oss går alt spiselig tilbake i reste-gryta. Bruktmat kaller vi det – et uttrykk jeg har plukket opp fra en eller annen blogg og adoptert. Og bruktmat spiser vi både titt og ofte; det kan bli en utmerket varm lunsj dagen etter.

Det er søndag og valgdag, og mamma har stemt. Hva hun skulle stemme, ante hun ikke, men det skulle bare mangle om hun ikke skulle gjøre sin plikt, hvilket innebar at jeg hadde å innfinne meg og være sjåfør, selv om hun på ingen måte sa det direkte. Min mor bruker gjerne antydningens kunst.
– Jeg har kjøpt noe lam som må spises. Det er alt for mye til at jeg klarer å spise det alene.
– Du vil kanskje vi skal komme til middag?
– Bare hvis det passer… dere skal jo reise i morgen, og du vil vel sette bilen i garasjen?
– Jeg vet ikke ennå. Vi skal bare være borte noen dager, så det er kanskje like greit å parkere på Gardermoen.
– Kan du skjønne hvor jeg har lagt valgkortet mitt…
– Har du sett i vindusposten?
– Jeg mener det åpner klokken ett… det er vel lurt å være tidlig ute, tror du ikke?

Da vi kom var hun egentlig mest opptatt av hva hun skulle ha på seg. Men etter hvert som vi nærmet oss valglokalet fikk hun et stadig mer betenkt uttrykk, og da jeg hadde funnet en ledig parkeringsplass og skrudde av motoren, ble hun sittende stille et øyeblikk. Og så plumpet spørsmålet ut:
– Cecilia, hva ville du stemt i år? Jeg syns alle partiene sier akkurat det samme.
– Kan du ikke bare stemme på dem du alltid har stemt på?
– Joda, jeg kan jo det… det var det jeg hadde tenkt… men…
– Men hva?
– Nei… det er kanskje det beste. Ja, ja…  nei, jeg får se når jeg kommer inn…
– Du kan jo stemme på Miljøpartiet. Det ville jeg gjort.
– Miljøpartiet? Men de er jo så små.
– Man kan ikke tenke sånn. Da får vi jo aldri noen nye partier. Det var du som spurte.
– Jo, jeg vet jo det…
– Mamma, det er liksom ikke du som avgjør valget. Dette er Norge, og folk flest har allerede bestemt seg for at de vil ha noen andre. Forandring fryder, så det er uansett Erna som blir ny statsminister.

– Jeg liker det ikke.
– Hvorfor sier du det? Du har jo alltid stemt borgerlig.
– Joda, men hun er ingen… statsmann. Hun kan jo ikke engang føre seg!
– Hun kan vokse med stillingen. Det er mange som har gjort det.
– Joda… … nei, jeg får vel gå da, men jeg liker det ikke…
– Skal vi bli med?
– Hva skulle det være godt for? Jeg klarer meg da utmerket på egen hånd.

Men Shaya var nysgjerrig å ville bli med, og jeg ble sittende igjen i bilen og se etter dem. Gammel og ung, hånd i hånd, to silhuetter mot den disige ettermiddagssolen.
Hånd i hånd… to mennesker fra hver sin verden som har knyttet bånd fordi tilfeldighetene har ført dem sammen. Jeg tenkte på om vi alltid ville gjøre vårt beste, om det kanskje ligger i vår natur at vi anstrenger oss litt ekstra når begivenheter utenfor vår kontroll nærmest pålegger oss å like hverandre. Det er kanskje derfor så mange arrangerte ekteskap fungerer så bra, fordi man ikke gifter seg i en rus av forelskelse, men møter hverdagen med en gang?

De stoppet borte ved det blå skiltet. Et øyeblikk tenkte jeg at mamma hadde ombestemt seg, at hun ikke ville stemme allikevel, men så trakk Shaya henne med seg inn porten til skolegården, og så forstod jeg hvorfor mamma hadde nølt litt. Listebærerne, de utvalgte sjarmørene som skal benytte den siste muligheten til å kapre usikre velgere. Hun var antagelig ikke så lysten på den obligatoriske spissrotgangen.
Så forsvant de fra synsfeltet mitt, og jeg tenkte på forrige gang det var stortingsvalg. Da var jeg i begravelse, i Miami. Moren til Siv døde plutselig og uventet, uten at jeg egentlig hadde fått tid til å bli ordentlig kjent med henne. Var det virkelig bare fire år siden?
Alt forandret seg etter begravelsen. Det var som om det la seg en slags seig og illevarslende tåke over huset. Det var ikke bare sorg, det var noe større. Siv ville jeg skulle komme og bo hos henne. Jeg ga opp etter andre forsøk. Kanskje jeg alltid har gitt opp litt for fort? 

Det var varmt og vindstille. Tjuetre grader. Da jeg rullet ned vinduet for å få litt luft, kunne jeg høre mumlingen fra listebærerne og trikken som fløytet nede i krysset. Var jeg i ferd med å gi opp dette også? Var det derfor jeg egentlig ville til Miami, fordi jeg ville provosere frem noe? En avgjørelse… et ultimatum?
Merkelig nok hadde mamma tatt det med fatning da jeg sa vi skulle reise. Jeg hadde forventet de vanlige protestene, som om det var verdens ende at jeg skulle være borte en knapp uke, men denne gangen hadde hun bare smilt, nesten litt trist, og sagt jeg bare måtte ta den tiden jeg trengte. Hadde hun forstått noe jeg ikke hadde forstått selv?  Shaya hadde også vist en nesten rørende omtanke for meg de siste ukene. Kanskje jeg hadde sendt noen signaler jeg ikke var klar over?  Kanskje de hadde snakket om meg?
Jeg lurte på hva de pleide å snakke om når jeg ikke var tilstede, og så begynte jeg å tenke på om Shaya syns det var vanskelig å være hos mamma når jeg var bortreist. Hun hadde jo aldri klaget, og hun hadde aldri virket misfornøyd eller uttrykt noen negative tanker rundt å bli plassert hos mamma og sågar overnatte i ny og ne. Kanskje mamma rett og slett oppfører seg litt strengere mot Shaya når vi er sammen alle tre, bare fordi jeg et tilstede og observerer dem?  Jeg har jo også en tendens til å være litt strengere mot Shaya når Siv er tilstede. Kanskje det er naturbestemt? Kanskje vi forsøker å balansere noe, at det kun er roller vi påtar oss – en form for posering? Eller kanskje det bare er arvelig, noe jeg har etter min mor… og kanskje Shaya alltid har sett tvers gjennom det? Det skulle ikke forundre meg.
En plutselig vindrosse fikk meg til løfte blikket. Jo, trærne hadde fått noen gule blader allerede. Høst, september, den første måneden med r…   r som i tran.

Og så var det gjort. De kom gående over plassen, like sakte som de gikk inn, og fortsatt hånd i hånd. Jeg så at Shaya klarte å tigge til seg et par stemmesedler på vei ut, og så fikk hun øye på meg, og viftet stolt med dem.
– Nå, hva stemte du da, mamma?

– Hva jeg stemte? Det er da fortsatt hemmelig valg.


Jeg ser at Shaya strever litt demonstrativt med å skjære opp det siste kjøttstykket, og det lille påtatte sukket hennes klarer ikke helt å skjule at det ligger et lite smil på lur i det uskyldige blikket hun setter opp. Og så kommer spørsmålet:

– Hva skjer egentlig med barna i Afrika om jeg ikke spiser opp alt?

9
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

10 Responses to Valg…

  1. naturglede naturglede says:

    Herlig å lese dine funderinger og det siste spørmålet er bare et sånt spørsmål som mine barn også kom med. En gang fikk jeg en klar beskjed. Ville jeg sende de matresten til Afrika, så var det greit, men det ville være muggent før det kom fram. Hva sier man til sånt? Unger er unger og voksne er rare var andre kommentarer jeg fikk. Valget er over og velge må man jo gjøre i ett sett. Litt slitsomt, men den som ikke velger kan jo ikke kritisere etterpå heller. Jeg tomler og jeg tomler, for du skriver så bra! :)





  2. avatar eMTe says:

    Tommelfinfin tekst om valg og vegvalg Cecilia. Marieklem





  3. avatar sirenia says:

    Noen valg er lettere enn andre, det aner meg at du står overfor et skikkelig veivalg, og de er jo aldri enkle. Offensive valg er ofte det beste, utsettelser gjør bare tingene verre sier Klara Klok fra en særdeles sint kyst i dag. Lykke til! Fint å se deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Offensive valg… joda, jeg er vel enig med Klara Klok i det. :)
      Jeg har nok en tendens til å skyve på valgene når de er viktige, gjennomtenke og vurdere. Hodet mitt er i blant en slags sakte-arbeidende komite som plaprer i vei og fremlegger sine dyptpløyende konsekvensanalyser med motstridende konklusjoner.

      Fint å få besøk, og tusen takk for kommentar :)





      • avatar sirenia says:

        Valg har jo også med konsekvenser av valg og bevisstheten og refleksjonene av dem Cecilia, så litt langsom tid da er nok også nødvendig.
        Tror nok jeg med årene har gått fra å være en passiv velger til å bli mer aktiv, dvs fått større balanse mellom aktive handlinger og de passive.
        Ikke minst er det godt for mestringsfølelsen men det var vel det ordet du ikke likte? 😉





        • avatar Cecilia says:

           Du har rett, jeg liker ikke ordet mestring brukt i forbindelse med åndsfriske og fult førlige mennesker. Ordet bringer tankene hen på normer og fastlåste oppfatninger om hva som er den “friske” og “riktige” måten å håndtere eller takle vanskeligheter på, og ordet i seg selv innebærer en nedvurdering av evnene til dem som ikke “mestrer” dette i henhold til disse reglene. Ord som “klare”,”ønske” og “gjennomføre” gjerne i kombinasjon, er langt bedre, altså etter mitt skjønn, for de innebærer ingen sykeliggjøring eller stakkarsliggjøring av friske mennesker.
          Mestringsfølelse oppfatter jeg som stolthet over at man selv klarer noe som for de fleste faller helt naturlig. Etter min oppfatning er det mennesker med fysiske eller psykiske handicap som “mestrer”, ikke friske mennesker som du og jeg.

          Men dette er altså bare mine følelser rundt det. :)





          • avatar sirenia says:

            Etter nærmere ettertanke sier jeg meg enig, det ligger nedvurdering og stakkarsliggjøring i begrepet mestring. Og ikke bare når det gjelder friske men også de som har kroniske sykdommer/lidelser. De blir gjort til offer for sin sykdom/lidelse gjennom ordbruken. Kanskje skriver jeg noen ord om det siden høsten har kommet og med fravær av varme minner meg på at jeg faktisk har sykdom og lidelse å takle og tåle og leve med. Til og med godt :)





  4. avatar marthon says:

    Bruktmat, ja. Hun jeg bor sammen med, og de ungene som har kommet til etter hvert, er en utrolig kresen gjeng som sliter veldig med å tilpasse mengden på tallerkenen til sultfølelsen – eller å spise rester fra i går eller en banan med en liten fregne på. Så det er jeg som blir «Kompostkverna». Det går for så vidt greit. I likhet med han smålubne broren til Rottatouille har jeg for lengst lært meg å undertrykke brekningsrefleksen.

    Jeg ser at moren din er god på kvinnelist. Slikt er nyttig.
    Min kvinne hadde en svært omtrentlig avtale med svigers om å komme innom i sju-tida i går, men så ble hun forledet til noe umotivert shopping og dermed litt forsinket. I løpet av den halvtimen(?) hun var borte fra bilen (hvor også mobilen lå), klarte Gamla jammen å ringe omtrent halve telefonlista si (inkludert både meg og datteren vår) for å etterlyse henne og uttrykke sin bekymring.

    Vi måtte selvfølgelig gå ut i skolegården med jevne mellomrom på valgdagen og påse at listebærerne overholdt den pålagte avstanden på ti meter fra inngangsdøra og ikke bedrev utilbørlig påvirkning av stemmekveget.
    Det var ingen fare. De to blondinene satt bare der på muren med beina i kors og med listene ved siden av seg. De jabba og spøkte og lo som om de var klassevenninner på videregående – noe de kanskje var også. Ei med blå t-skjorte og ei med hvit t-skjorte med en rød rose på – i billedskjønn og avslappet forening. Søtt.

    Jag vill inte förklara mig
    vill inte stå upp för mina ideal
    inte heller försvara mig
    vill varken vara svår eller hal
    så vad vill jag då?
    det är enkelt att förstå
    jag vill bara sitta här med benen i kors …

    1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *