Give me a reason …

Jeg er døpt to ganger.
Så dypest sett er jeg altså dobbelt kristnet og således disponert for å være dobbelt kristen. Jepp!

___________________

Mandag 27 oktober 2003 var det nøyaktig tjuetre år siden jeg feiret min første bursdag. Min første bursdag falt også på en mandag. Jeg husket selvfølgelig ikke det selv, men min far, som jeg akkurat hadde snakket med på telefon fra København, hadde vært i slaget og mimret litt, blant annet om at jeg som barn var veldig fascinert av levende lys, og gjerne ville ta på flammen, så han lot meg få lov, til min mors store bestyrtelse. Og selvsagt brant jeg meg. Gråt og tannløs gnissel.  Etterpå fortalte han at det regnet i København, og jeg fortalte at det regnet her også, i Oslo, i Mogens Thorsens gate, hvor jeg satt mo alene og var fornøyd med det. Og så fortalte han meg én ting til:
– Husker du forresten Torkil?
– Du tenker på han fra kirken?
– Ja. Torkil Nilsen. Dere var jo på god fot, ikke ?
– Jo, men jeg har ikke sett ham på mange år.
– Han døde mandag for en uke siden. Jeg tenkte du ville vite det.
– Oj… hva døde han av?
– Han fikk visst et illebefinnende og falt sammen under en seremoni på Petersplassen i Roma, og døde på sykehuset dagen etter. Noe mer vet jeg ikke.

 

 

Det var på en mandag
– det også. Og det regnet – da også.

_

 

 

_
D
et var altså på en mandag det startet.
Nærmere bestemt på en mandag under konfirmasjonsforberedelsene. Jeg kom skade for å påpeke i plenum at Jesus i grunnen også refset Gud da han ba oss vende det andre kinnet til – en påstand jeg hadde lyst til å drøfte fordi jeg hadde behov for å forstå om jeg tolket Bibelen riktig. Det var ikke første gangen jeg stilte spørsmål eller kom med merkelige påstander, og jeg hadde aldri tidligere hatt noen følelse av at dette ble oppfattet negativt, snarere tvert i mot; det ble gitt utrykk for at dette var velkomment – og det fantes alltid et svar på rede hånd. Men denne gangen var svaret bare et skuldertrekk. Så jeg tenkte jeg ikke hadde uttalt meg tydelig nok, og gjentok påstanden, denne gangen formet som et spørsmål:
– Sier ikke Jesus at vi skal gjøre motsatt av det Moses sier i bergprekenen?
Da øvelsen var over og vi skulle gå, ble jeg trukket til side og spurt om det var noen i familien min som ikke likte at jeg skulle konfirmeres, om jeg hadde noen hjemme som foret meg med motargumenter, en far kanskje, siden jeg alltid hadde så mange kritiske spørsmål? Jeg benektet det, som sant var, og fortalte at jeg leste bibelen på egenhånd og noterte meg ting jeg lurte på, ting jeg tenkte det var best å spørre en prest om.
– En prest?
Trodde jeg kanskje han var prest? Nei, han var slett ingen prest, han var en kateket, en helt vanlig lærer som var ansatt for å forberede oss på konfirmasjonen – en opplysning vi etter hans mening hadde fått før. Og så oppfordret han meg til å ta opp slike problemstillinger med den ordentlige presten, og ikke forstyrre undervisningen hans unødvendig. Jeg reagerte selvfølgelig med å spørre om han altså forbød meg å stille spørsmål i timene hans, et spørsmål han ga uttrykk for å like svært dårlig og ikke ville svare direkte på. Han virket i grunnen litt irritert. 

Kateketen var en relativt ung mann, antagelig rundt tredve, og jeg hadde flere ganger betraktet ham i smug og sett på de sterke hendene hans. Navnet hans var altså Torkil. Jeg ville ikke at han skulle være sint på meg, så jeg lovte å ikke komme med flere spørsmål.

 

When in Norway
 think like a Norwegian
– or be lost!

 

I min verden er det mandag, sol og varmt og fortsatt sommerlig selv om det er september. Det er med en nesten barnlig glede jeg går nedover Bogstadveien – alene – etter å ha plassert gullungen hos mamma. Denne gangen var det mammas idé, og grunnen var at naboene også skal ha barnebarnet på besøk, en jente på samme alder. De har truffet hverandre før, og fungerer fint sammen, og det var ikke meg i mot å få noen timer for meg selv.

Ved Litteraturhuset skrår jeg over gaten til Slottsparken, og tenker at jeg skal gå innom der på vei tilbake, ta en kaffe eller et glass vin, og kanskje treffe noen kjente, om jeg da ikke velger å ta t-banen hjem igjen.
Lys og skygger spiller over gangveien foran meg. Det er mange folk ute. Jeg passerer helt vanlige mennesker, og de fleste av dem er på min alder eller eldre. Det er tydeligvis mange som har tid til å sitte på café, gå tur i parken eller å gå på shopping en helt vanlig mandag formiddag, tenker jeg, og registrerer det med en viss tilfredshet.  Jeg er altså langt fra den eneste døgenikten som har lite å bestille.

Hvor jeg er på vei?
Jo, det kan jeg godt forklare: Jeg er på vei til Paléet for å kjøpe en bok, en bok på nynorsk faktisk, selv om jeg ikke egentlig er så glad i nynorsk. Ikke at jeg har noe i mot nynorsk,  men jeg merker at jeg strever litt med ordflyten – at det er som om det ikke glir inn i meg helt naturlig – at jeg må tenke over hva jeg leser og ikke bare kan “være” i teksten, slik jeg kan når det er skrevet på vanlig bokmål. Dette vet jeg, for jeg har lest Paul Auster på nynorsk, New York-trilogien, omsatt frå engelsk av Asgjerd Taksdal. Slik er det når man ikke har Norge og norsk helt under huden, tenker jeg, og så kommer jeg til å tenke på en artikkel jeg leste i Aftenposten, et innlegg av Steffen Hedebrandt (en danske)  hvor han beskriver kultursjokket i møte med Norge. Hildebrandt påstår at nordmenn mangler ambisjoner, og våger å sette det på trykk, til tross for at nordmenn går fortere på ski enn de fleste andre – og særlig dansker.

“I Norge har man en begrenset tro på det gode i mennesket, mens i Danmark opplever man det motsatte – nesten i overdreven grad”, skiver han, og jeg smiler, for det er på en måte akkurat det samme jeg selv føler og kanskje også har blitt påvirket av.

Norge stenger klokken tre om natten. Det har herr Hedebrandt vanskelig for å fordøye.
Jeg kan berolige ham med at etter ti år blir det lettere, og etter tyve år oppleves det helt naturlig – i Norge – akkurat som prisnivået og de smakløse ostene som nordmenn elsker – og dette ufarlige og upirrende livet – den likestilte og farlige seksualiteten som tar brodden av den norske mann så han knuller med halvslapp pikk, og det totale knefallet for et overspesifisert regelverk som aldri har eksistert i land det er rimelig å sammenligne seg med.
Som danske tenker man: Hvorfor finner nordmenn seg i en slik detaljstyring av eget liv? Men når man har bodd her en stund så endrer bildet seg: Nordmenn trenger denne detaljstyringen.
Innovasjon Norge har laget en guide for nordmenn som skal drive forretningsvirksomhet i utlandet, skriver Kjersti Flugstad Eriksen i et tilsvar, og bekrefter derved at det både eksisterer kulturelle forskjeller og at nordmenn ikke er blant dem som automatisk klarer å justere seg uten veiledning. Vel… det motsatte er også skrevet: En guide for utlendinger som ønsker å gjøre forretninger i Norge. Og dette syns nordmenn er fullstendig på sin plass og helt naturlig.

I Norge har man en lov for allting – i Danmark er alt lov. Og det er vel der den største kulturkløften åpenbarer seg – for oss som er danske – innerst inne. Men, vi justerer oss – merkelig nok – og på en måte aksepterer vi at det er slik det er – i Norge.
I Danmark er den seksuelle lavalderen femten år – i Spania er den tolv – i Norge seksten.
I Danmark finnes det ingen nedre grense for å drikke alkohol, og det er heller ikke forbudt å besitte alkohol, uansett alder. Det er bare forbudt å selge over disk til “mindreårige”, altså til personer under seksten år ( vin) eller atten ( brennevin), men det er ikke forbudt at en voksen går på bensinstasjonen og kjøper en flaske brennevin til noen som ikke er gamle nok. Kan et samfunn virkelig fungere med så slappe holdninger til alkohol? Sett med forbausede norske turistøyne fungerer det utmerket. Men ville det fungert her, i Norge? Ååå nei!  Nordmenn vil gå i koma av alkoholrus og hele samfunnsmaskineriet vil komme til stoppe opp med et slikt frislipp Norge – det er det bred tverrpolitisk enighet om.

Mine tanker er at nordmenn flest bader i smul og glatt sjø, i oljedempet luksus, selv om de syv hav forøvrig oppfører seg ganske opprørt.

Men nok om det. Jeg skal altså kjøpe en bok på nynorsk, skrevet av en svensk forfatter – en kvinne. Hun har skapt en fiktiv karakter, kunne jeg lese i et intervju, og føler at hun til tider ikke helt klarer å skille den fiktive karakteren fra seg selv. Er ikke det noe jeg burde kjenne meg igjen i, sett bort fra at jeg føler det feil å betrakte meg selv som forfatter?  Klarer jeg selv å skille fiksjon og fakta, og er ikke de fleste skriveriene mine så preget av etter-resonementer at de nærmest kan kalles fri fantasi?  Hva med det jeg skriver nå? Jeg legger helt bevisst opp til det emnet som etter hvert kommer til å utkrystallisere seg – et emne jeg ikke hadde i tankene da jeg begynte å skrive dette innlegget, og som på det tidspunktet jeg nå beskriver ennå ikke hadde blitt introdusert for meg. Så hvor mye er egentlig sant?
Vel. Det er altså sant at jeg skal kjøpe og lese en bok på nynorsk, men det er fordi den ikke er utgitt på noe annet språk, og den er tydeligvis populær, for jeg må altså til Paleet for å finne et eksemplar.
Det er noen som har det…

 

Emnet
– det utkrystalliserte

Jeg har skrevet en novelle og publisert den på BlogHog. Den har blitt lest og kommentert, hva mer kan man forlange? Og så har det gått noen måneder. Ting har skjedd, tanker har blitt tenkt og det meste vi har fått i oss har blitt fordøyd. Og så kommer det helt uforvarende på meg et ønske i kommentarfeltet, et ønske om å forklare og analysere denne karakteren Sol, som altså er hovedpersonen i denne novellen fra noen måneder tilbake, et ønske jeg tolker slik:

Hva får meg til å skrive en novelle med en hovedperson som Sol – en person som jeg langt fra burde klare å indentifisere meg med – dersom min egen beskrivelse av meg selv er SANN.

Nei, jeg vet at det ikke er slik dette ønsket er formulert, men allikevel får jeg en følelse av at det er det dette ønsket egentlig er:
Vi spør J.K. Rawling – ER hun i virkeligheten Harry Potter?
Og etterpå spør vi Cecilia Silverdale: ER hun i virkeligheten Sol, en fraskilt middelaldrende kvinne i en mørk og stusselig leilighet i Brettevilles gate, en som ikke lenger finner det bryet verdt å pleie sin egen hygiene?
Og etterpå spør vi Kongen om han er hjemme.

Gi meg en grunn…
men i mellomtiden vil jeg benekte nekte alt!

Sol er fri fantasi, selv om jeg ikke fant noen grunn til å påpeke at enhver likhet med nålevende eller døde personer er en utilsiktet tilfeldighet. Så er det sagt.
Jeg kan vel like godt nevne én ting til med det samme:  Novellen er inspirert av Øygard-saken, og hadde egentlig et litt annet fokus i utgangspunktet. Så er det også sagt.
Og så vil jeg gå videre.

Jeg har kommet til enden av Slottsparken, og på toppen av trappen ned fra Nisseberget sitter det en tannløs dame med en uformelig kropp innpakket i ulltepper.
– Please, sier hun, og gir meg sitt aller mest sørgmodige ansikt – en kontrafei som godt kunne tjent som advarsel på sigarettpakkene – slik blir du av å røyke.

– Sorry, sier jeg, trekker på skuldrene og rister på hodet.
Jeg har bare plastikk, og rumenske tiggere har ennå ikke skaffet seg bankkortterminal. Men jeg har henne i tankene, i tilfelle jeg skal gå den veien tilbake – i tilfelle jeg får lyst til å gå på Litteraturhuset og drikke et lite glass hvitvin til en knapp hundrings…

_

There’s no rush
 – the happy ending is always on the last page.

 Jeg ville utforske hvordan det var å møte seg selv i døren da jeg skrev om Sol, men når det kom til stykket var jeg for feig til å ta det helt ut. Unnskyldningen min var behagelig nok –  en slik konfrontasjon passet ikke inn i den korte formen jeg hadde valgt. Men på en måte ligger det fortsatt noen reminisenser av meg igjen der, f.eks. i denne nye flammen, Kimberly.
Sol gikk i kjelleren og ble der. Hun ble forlatt til fordel for en som var yngre – en nådeløs og hemningsløs ungdom som bare lente seg frem og bød på alt hun hadde – på hele seg. Uhemmet, fullstendig følelsesløs og ureflektert, og uten den minste tanke om hva slags personlige katastrofer hun kunne forårsake?  Det overlater jeg til leserne å vurdere.
Men: Den enes død… og den nye flammen satt igjen med hele brødet. Viste hun styrke eller var hun nedlatende da hun senere kom på døren til Sol med de etterlatte tingene? Jeg visste ikke… sa hun. Men hun ha visst. Vi vet alltid sånt, selv om vi ikke vil innrømme det. Og så begynner konkurransen om hvem som til slutt vinner ham.
Cecilia – Kimberly / Siss – Kim. Egentlig ikke så vanskelig.
Hvorfor lot Kim Sol få vite om graviditeten?
For meg er det viktigere å få vite hva andre syns enn å gi fra meg min egen fasit.

Den mandagen i to tusen og tre, på tjuefireårsdagen min, da jeg satt der alene og hadde snakket med pappa i telefonen, gikk selvfølgelig tankene mine til Torkil, som nå var død. Han hadde falt død om på Petersplassen mens paven talte. Dette er ingen konstruksjon, dette er virkelighet, kan jeg skrive, men det kan jeg også skrive om en løgn, så i grunnen har jeg lagt min egen felle.
Det er kanskje noen som husker at jeg var veldig raskt ute med å “forsvare” Øygard. Det er to grunner til det: Den ene grunnen er litt vag, nemlig at jeg tar det som en fornærmelse at en kjønnsmoden jente ikke blir tillagt evne og modenhet nok til å selv utforske sin egen seksualitet, men snarere må beskyttes mot seg selv og sine basale lyster. Den andre grunnen er at min egen erfaring har fortalt meg hvor lett det er å manipulere menn seksuelt og samtidig følelsesmessig.
Og så er jeg tilbake i konfirmasjonstiden og det “forkastelige” i at en voksen mann med vitende og vilje innleder et forhold til en pur ung og uskyldig jente… liksom.

Min heteroseksuelle karriere begynte med Torkil, såpass kan jeg godt avsløre. Da jeg var i konfirmasjonsalderen lente jeg meg mest mot den heteroseksuelle siden min, og mot spenningen som lå i møtene med det motsatte kjønn. Det var der jeg hadde de største forventningene, for et forhold mellom mann og kvinne var både akseptabelt og naturbestemt, og det var det livet jeg egentlig hadde forestilt meg at jeg skulle leve – med en mann – om jeg da fant noen som ville ha meg, for akkurat det var jeg litt usikker på…

Jeg ble i grunnen litt overrasket da Torkil kom småløpende etter meg til busstasjonen. Han hadde en paraply som han forsøkte å balansere mot vinden. Jeg hadde bare en ullgenser, og den var for lengst gjennomvåt.
– Cecilia, du må unnskylde meg. Det var slett ikke meningen å … eh… du må altså godt stille spørsmål om hva du vil i mine timer. Jeg var litt irritabel, av helt andre grunner, og jeg skulle ikke latt det gå utover deg.

Han var andpusten og virket oppriktig lei seg.
– Det var ikke så viktig, egentlig. Jeg spør for mye, gjør jeg ikke?
– Alle slike spørsmål er viktige, Cecilia, og det er klart du skal forvente å få svar… fryser du ikke?
– Litt. Det er varmt på bussen…
– Kanskje vi skulle snakke litt sammen, om du har lyst?
– Mm… mener du nå?
Så kom bussen, og han trakk han meg vekk fra holdeplassen, ut i regnet, uten å holde paraplyen over meg.  Kanskje vi skulle fortsette samtalen hjemme hos ham, på værelset hans som lå rett på andre siden av jernbanestasjonen – eller kanskje vi  heller skulle gå jernbanecaféen og ta en øl, eller en cola, kanskje spise noe?
– Jeg kan godt drikke vin, hvis du kjøper for meg. Jeg har penger selv…

Det lå i kortene: Jeg hadde utsikter til å bli misbrukt…   og det var det jeg håpet på.

Samtale med de sjokkerte menn:
– Hallo? Er du seriøs?
– Hva tror du? Kan en mann egentlig ta en slik uttalelse alvorlig? Hva om det var hans egen datter?
– Men, misbrukt? Innebærer ikke det en form for tvang?
– Ikke i følge loven…


Det hadde blitt polske eiere på jernbanecaféen, og vi spiste en slags polsk grillet indrefilet på en dvask seng av grøntfor overdynket med eddik. Jeg svelget og holdt masken. Eddik var noe jeg forbandt med vepsestikk hos mormor –  ikke noe jeg syns hadde med mat å gjøre.

Det hadde gjort inntrykk på ham, mente han, denne “modne” bibeltolkningen min.
Vi snakket om Gud –  om den hevngjerrige Gud som utførte den hevngjerriges handling da han lot Sodoma og Gomorrah drukne i ild og svovel –  en Gud som var hevngjerrig i forhold til sitt eget skaperverk, og som altså ikke vendte det annet kinn til. Og Torkil la ut om Sodoma og Gomorrah, om de parafile, om sodomistene, de lystige, menn som sodomerte hverandre med analsex, kvinner som lot tungene sine streife over hverandres unevnelige kroppsdeler og folk av begge kjønn som hygget seg med buskapen og holdt seg med kjæledyr.
Jeg oppdaget en ny side av ham. Var han egentlig kristen? Jeg hadde lyst til å spørre ham direkte, men så var det visst hans tur til å spørre først: Hvor er den hevngjerrige Gud nå, Cecilia? Ser han gjennom fingrene og i nåde til de fine fruene som holder seg med skjødehunder? Skjønner du? Jeg hadde kanskje rett i at Jesus refset sin far og således fikk ham til å oppgi sin hevngjerrighet – for bare se deg rundt,  det er jo ikke lenger forbudt å holde seg med kjæledyr i våre dager.  Hva tenkte  jeg om det?

– Eh?
Han må antagelig ha kommet i tanker om at det muligens ikke var helt comme il faut og snakke om disse tingene med en konfirmant, for han spurte plutselig om han sjokkerte meg. Nej, nej, svarte jeg, og la til at jeg bent frem syns det var spennende. Jeg forsøkte å la det skinne igjennom at jeg var både fordomsfri og kunnskapssøkende, og da han på nytt begynte å fortelle med nærmest grafiske detaljer hvordan eldre damer, og yngre også for den saks skyld, lot seg stimulere til orgasme av potente puddeltunger, lente jeg meg over bordet og hvisket at han kanskje burde dempe seg litt, i tilfelle noen overhørte oss. Han smilte. Var jeg fortsatt ikke sjokkert? Nej. Jeg skjulte eddikgulpene bak servietten og sa jeg hadde det helt fint, men jeg kunne jo ikke godt innrømme for en kateket at jeg syns tanken på å bli slikket av en hund var ganske… ja… pirrende ekkelt, rett og slett. Og så kom omsider det spørsmålet jeg hadde ønsket å få:
– Vi kan godt snakke mer om dette, hjemme hos meg, om du har lyst?
Jo, jeg hadde lyst, på alle måter, og jeg fikk hjertebank av forventning da han spurte, akkurat samme hjertebank som jeg hadde fått da jeg plutselig og helt uforvarende fant Kama Sutra på en av de øverste hyllene i biblioteket. Boken hadde farmors navn på innsiden av permen. Jeg forstod ikke et ord av teksten, men tegningene forstod jeg. Jeg stakk den i skjørtelinningen og smuglet den med meg opp i sengen.

– Jeg vil det. Jeg vil gjerne bli med deg hjem.


 

Og så opplevde jeg for første gang å bli avkledd av en mann som utelukkende kledde av meg fordi han ønsket å se meg naken. Jeg var pinlig klar over at jeg hadde en androgyn kropp. Jeg var langt fra ferdig bygget og formfullendt, slik som damene på tegningene i Kama Sutra, men han visste jo hvor gammel jeg var… eller ung.

Tenkte jeg noen gang at det var galt?
Nei. Jeg hadde bare  forventning.

Da jeg satt helt naken på sengen og han la hendene rundt livet mitt, hørte jeg meg selv puste, som om jeg var en annen person i en annen virkelighet og at dette umulig kunne skje med meg. Jeg tenkte på alt jeg hadde lest om og fantasert om. Turte jeg dette?
– Det er et fint kjede du har.
– Takk.
– Vil du ta det av?
– Hvorfor det?
– Du må gjerne beholde det på…
– Jeg vil at du skal gjøre det.

Jeg tok mot til meg mens han bøyde seg frem og løsnet kjedelåsen bak nakken min, og for første gang i mitt liv opplevde jeg hvordan det var å holde rundt et erigert mannslem. Jeg visste at den hadde blitt stiv på grunn av meg. Det var nok fordi han hadde forventninger, han også, tenkte jeg. Det var første gang jeg virkelig forstod vilken makt jeg kunne ha over menn, bare ved å være naken.

__

Når Sol lar det skje, når hun lar seg ta bakfra av Kristiansen på verandaen, så er det ingen beskrivelse av en viljeløs femtenåring. Hun liker det. Hun liker den makten hun har over ham, at hun kun ved sin blottende unge nærværelse vekker et slikt begjær i ham at han skyver alle normale hemninger til side. Det Sol gjør er å få bekreftet sin unge makt, også når hun nekter å kysse.
Han tømmer seg i kondomet og hun kjenner det ikke, men det lukter ikke av henne etterpå, og det er egentlig det viktigste for henne, for hun vil gjerne lukte godt for fetter Tore, om det skulle skje noe. Og etterpå, når hun er alene, kan hun fantasere om å kjenne at Kristiansen kommer inni henne, masse og varmt… men bare som en fantasi som hjelper henne til orgasme.

Ble forventningene mine innfridd?
Ikke egentlig.

Torkil fikk omsider løsnet kjedet mitt og tatt det av, og igjen kjente jeg hendene hans rundt livet. Det var som om han var laget av flammer. Jeg ville kjenne ham inni meg. Men skjebnen ville det annerledes. Han la plutselig igjen en klyse på lakenet, og så skrumpet han sakte inn. Og etterpå virket han litt fraværende, nærmest lettet, og sa han hadde lyst på noe, at han var sulten.  

Og jeg? 
Jeg husker ikke hva jeg tenkte. I dagboken min er det et kort notat, som om det ikke hadde skjedd noe viktig i det hele tatt:
Øvelse i kirken, etterpå hjemme hos T. Tok bussen hjem og hadde en sjåfør som holdt øye med meg i speilet hele tiden.

Men jeg husket langt mere enn jeg hadde skrevet ned. Den sanne historien, eller det jeg da trodde jeg husket av den, ble skrevet ned den mandagen i Mogens Thorsens gate, på tjuefireårsdagen min, mens høstregnet pisset ned utenfor vinduene og jeg visste at Torkil var død. Det var først da jeg turte å fortelle dagboken min hva som egentlig skjedde mellom oss. En hemmelighet er en hemmelighet – og et løfte er et løfte. Det var det eneste jeg lovte ham –  at det skulle være vår hemmelighet, inntil døden – og nå var han død.

En unødvendig passasje:
På vei til buss-stasjonen ble jeg klar over at jeg hadde glemt kjedet mitt, og bestemte meg for å gå tilbake for å hente det.  Han var fortsatt naken da han åpnet døren.
– Jeg visste du ville komme tilbake.
Jeg bare nikket. Det var ikke noe å benekte.
Det var ikke så viktig for ham at jeg var naken lenger. Han ville bare at jeg skulle ta av meg trusene, og så dro han meg ned på sengen, slik at underlivet mitt dekket ansiktet hans. Jeg tenkte på hvordan jeg luktet, at jeg kanskje burde ha vasket meg først. Men etter en liten stund sluttet jeg å tenke på det.
Etterpå spurte jeg om han trodde Gud ville straffe oss.
Det kunne han ikke svare på. Han trodde egentlig ikke på noen gud.

Ble jeg misbrukt?
Jeg vet ikke hva jeg ville sagt om noen hadde oppdaget hva vi drev med, for det var ikke noe engangstilfelle det som skjedde den kvelden. Jeg kom tilbake, gang på gang, fordi jeg ville det. Jeg ville lære hva man kunne gjøre med menn, hva de likte, og hva de ikke likte, men jeg fikk aldri kjenne ham inni meg. Det ville han ikke.

Og så skjedde det utenkelige: Jeg gikk totalt i svart da jeg fikk høre at Torkil hadde kjæreste. Jeg ville ikke se ham mer, og uteble fra øvelsene, og ettersom jeg ikke hadde noen mobiltelefon, så ringte han etter meg på fasttelefonen hjemme. Og det var da pappa begynte å spørre om hva som var galt, om hvorfor jeg ikke gikk til konfirmantforberedelse som vi hadde avtalt, for det var jo derfor jeg hadde fått busskort som gjaldt helt til København.
Hvor enkelt hadde det ikke vært å hevne meg? Jeg kunne bare fortalt pappa alt, og så hadde Torkil vært ferdig som kateket, og kanskje også blitt straffet. Men jeg fikk meg ikke til å gjøre det, selv om jeg hadde lyst.

Var jeg forelsket i ham?
Nei. Jeg tror ikke det, men jeg ville eie ham. Jeg ville at alt hans begjær skulle rettes mot meg og meg alene. Det var jeg som skulle være den viktigste personen i livet hans. Men han ville altså ha en annen.
Var det da jeg ble så ødelagt, fordi jeg var så bortskjemt at jeg rett og slett ikke tålte å komme i andre rekke?  Det er jo et spørsmål man godt kan stille seg selv etter å ha fått kritikk for sin elendige seksualmoral.
Men selv føler jeg meg langt fra ødelagt, snarere tvert i mot.
Hva er meningen med livet – en runk i sivet! – 
et sitat jeg husker fra jeg ble lurt til å gå på på guttedassen første skoledagen på norsk skole. Jeg så det for meg, hvordan guttene lå og runket i sivet, og tenkte på broren min, på at han hadde hysjet på meg og bedt meg være stille hvis jeg altså var så nøden at jeg var nødt til å onanere mens vi lå i samme telt. Det var jo bare en lek – en deilig lek man kunne leke med seg selv – om man ikke hadde noen å leke med. Mer alvorlig enn det var det ikke.

Vi er tilbake på mandag tjuesyvende oktober to tusen og tre, tjuefireårsdagen min. I min lykkelige og litt melankolske bakrus, lette jeg i hyllene for å se om jeg fant en film det var verdt å se.
Give me a reason to be a woman.
Tittelen på VHS-coveret skilte seg ut.
Et tilbakeblikk for å forstå samtiden – en del av utstillingen 7 prøverom.

Kvinneskjebner og kvinneskikkelser, den forelskede, den forførende, moren, datteren, venninnen, kjæresten, elskerinnen og hustruen… alle sammen kvinner som mannen fortsatt må forholde seg til, selv om kvinnerollen allerede da, i to tusen og tre, hadde blitt redefinert.
Jeg lærte om kvinner som venter (eller forventer) å bli funnet, reddet, sett, begjært og respektert. Og når de blir forlatt så skylder de på seg selv og på sin egen stupiditet – og så legger de enten en plan for å få tilbake husbonden som har kastet dem på dør, eller så forvitrer de og blir sittende og vente… mens livet passerer utenfor vinduene. 

En grov forenkling? Definitivt – og forenklingen er min.

Hva skjer – i ytterste konsekvens – når en kvinne i ferd med å gå ut på dato blir forlatt? Hvilke muligheter har hun for å finne seg en ny mann med noe i nærheten av de samme kvalifikasjonene som den mannen hun nettopp har mistet? Hva ligger egentlig foran henne? Og nå snakker jeg ikke om kvinner som av egen, fri vilje tar et bevisst valg om å avbryte et ekteskap eller et forhold, som regel etter en totalvurdering som etterlater seg en konklusjon: Hun vil heller være alene enn å fortsette forholdet. For en kvinne kan godt tåle en mann som kommer ravende hjem midt på natten, dampende av saftene fra en annen kvinnes kjønnsorgan. Kvinner tåler og tilgir i grunnen det aller meste, dersom forholdet er viktig nok for dem og de selv får det de trenger. Det handler altså om å få dekket sitt eget behov – det mest grunnleggende kravet vi har – et liv det er verdt å leve.

En lettere tilårskommen kvinne, i full fart mot overgangsalderen, det er langt fra førstevalget til en mann som er klar for andre runde, og det må vi bare akseptere. Han vil ha en kvinne på alder med hans egen datter fra første ekteskap, og han er fortsatt så attraktiv at han får det. Den forlatte kvinnen må finne andre jaktmarker, gå ned i standard, ned til det nivået hvor de ikke fullt så vellykkede mennene finnes, de som verken er intelligente nok eller velstående nok til å være attraktive for de unge deilighetene som leter etter den trygge lykken… og vil de ikke ned til det nivået, ja da får de klare seg for egen hånd.

  Okei…

Dette var et etterresonnement, og kun en bit av kjernen i det jeg var ute etter å formidle da jeg skrev Sol. Men det var altså i minnet om den filmen jeg hentet karakteren hennes – den forlatte kvinnen – nådeløst støtt vekk av en mann som heller ville ha lammekjøtt enn en tilårskommen søye, et valg det er lett å ta for en mann når menyen åpner seg.  I min rolle som Gud, gjorde jeg henne til et negativ av meg selv – på overflaten – og mente det fikk duge. Men det var før hun selv valgte å bli hovedpersonen i sitt egent liv. Hun tok ikke til takke med rollen som katalysator.

Sol – en kort og upretensiøs sommernovelle om sol, sommer, huggorm og brønnlokk
– og selvfølgelig om kjærlighet… og om regn…

Sol henger seg opp i en rent praktisk detalj når hun leser annonsen på finn, nemlig at det er laget kjørevei helt frem, altså sagt med andre ord:  Adkomsten er gjort lettere.
Og så kommer denne Kristiansen inn i bildet, en mann uten fornavn, av tanten også referert til som “den losjerende”, altså kun en statist, men en ganske viktig statist, anonymt plassert i rollen som voksen mann og forhåpentlig forstått som en representant for voksne og praktisk anlagte menn generelt: Han vil bygge en trapp ned fra verandaen. Det er hans domene og hans naturlige måte å få Sol til å plassere seg laglig til for hugg.
Og Sol, femten år, opplever Kristiansen som trygg og forstandig: Han har gummi parat, ingen grunn til bekymring, verken for sykdommer eller uønsket graviditet… eller lukt.

Og så kommer det kanskje litt overraskende og tilsynelatende malplasserte spørsmålet: Hva ser Sol i Jørn, tretti år senere? 
Ser hun ikke en praktisk anlagt vaktmester med solide muskler og sterke hender –  en yngre utgave av den trygge og forstandige Kristiansen – en mann som begjærer henne?
Alt ligger i kortene, og selve pulingen skal selvsagt skje på det stedet der hun ble avvist av fetteren tretti år tidligere. Hun bruker samme strategi og lokker Jørn med seg ned til brønnen for å se på “hullet”, og der forklarer hun at det er den samme vepsen som bor under jorden som den som bor over jorden – at det ikke er noen forskjell på dem. Selv lever hun i en mørk verden uten økonomisk evne til å skaffe seg et rede med utsikt, mens Jørn ikke bekymrer seg om økonomien, kun om fasilitetene – det vet vi: Er det deg jeg skal konkurrere mot i budrundene? , spør han ganske innledningsvis, underforstått: Han har penger nok til å konkurrere, om nødvendig.
Og så puler de på brønnlokket, i regnet, på et tynt og solsvidd plankelokk over over et dypt og mørkt hull.

Og så, til slutt, når hun har fått det som hun ville, signaliserer hun avstand. Hun vil at han skal være den nye Kristiansen, mannen som begjærer henne, men som aldri vil kunne kaste henne på gaten, for hun vil aldri komme til å bli en del av inventaret hans.
Hun forventer at han forstår det, at han er som Kristiansen, bare en trygg og forstandig håndtverker. Det er det hun trenger – en vaktmester som kan stake henne opp når hun går tett.

Nypult og ganske fornøyd handler Sol sigaretter på seven-eleven, og registrerer at VG melder om sol over hele landet, SOL med store bokstaver. Og så går hun kanskje hjem og vasker opp. Livet er tross alt ikke så verst.

___

Telefonen ringer. Jeg får en følelse av hva det gjelder med en gang jeg ser at det er mamma. Og ganske riktig; gullungen har fått nok. Hun vil hentes. Selv ikke en ste-bestemors nybakte prinsessekake med melis-glasur kan konkurrere med hjemmets trygge arne.

___

Den siste timen før konfirmasjonen. Vi øvet oss på praktiske ting, hvordan vi skulle komme inn, hvor vi skulle stå og hvordan vi skulle te oss. Jeg aner ikke helt hva som kom over meg, jeg husker bare at jeg plutselig begynte å gråte mens organisten spilte, og at jeg gikk ned fra alteret for å sette meg på en benk. Jeg hadde fått vite at hun het Lise,  at hun  hadde langt, blondt hår og var veldig pen – min rake motsetning. Hun så ut som en filmstjerne, sa de, og kanskje var hun det? Det var det ingen som visste. Men det var altså noen av jentene som hadde observert dem sammen, hånd i hånd, og slikt snakket man om, selvfølgelig, for jeg var jo ikke den eneste som syns han var kjekk.
Jeg hadde på en måte forsonet meg at han heller ville ha henne enn meg, så det var ikke derfor jeg gråt. Det hadde nok heller noe med stemningen og orgelspillet å gjøre, om jeg skal spekulere.

Det gikk bare noen minutter før han kom og satt seg ved siden av meg. Han må ha sagt ett eller annet jeg syns var dumt eller upassende, eller kanskje noe morsomt, jeg husker ikke, men jeg husker at jeg sluttet å gråte og at jeg hadde et spørsmål til ham.
– Tror du det er sant at Abba hentet navnet sitt fra Markus-evangeliet, og at det ligger et hemmelig budskap i at den ene b-en er snudd?
Han smilte og ristet på hodet.
– Du er en underlig pike Cecilia. Jeg lurer på hva som foregår inni hodet ditt.

Det lurte jeg også på.

 

 

 

10
 
 
 
 
This entry was posted in Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

12 Responses to Give me a reason …

  1. ay, Ceci – Paul Auster på nynorsk – betre vert det ikkje 😉

    det er morsomme observasjoner du gjør deg om forskjellene mellom Norge og Danmark – selv om det blir litt puslete når du konkretiserer. forskjellen på seksuell lavalder er ubetydelig, og mange vest-europeiske land (feks Nederland, Sveits, England og Skottland) har samme lavalder som Norge, noen få har høyere, mens de aller fleste har 15 år som lavalder. mest sannsynlig pules det hverken mer eller mindre i Norge enn i Danmark. (lavalderen i Spania er forresten ikke 12, men 13).

    danske tenåringer drikker forøvrig altfor mye har danske myndigheter oppdaget, og et stort flertall av danskene ønsker å heve aldersgrensen:

    http://www.actis.no/no/nyhetsarkiv/Danmark+vurderer+%C3%A5+heve+aldersgrense+p%C3%A5+alkohol.b7C_wlbI5i.ips

    ay, Hepp!

    1





    • avatar Cecilia says:

      Enig. Jeg likte etter hvert å lese Auster på nynorsk, men det var altså litt krevende.

      Mine tanker rundt kulturforskjellene mellom Danmark og Norge, kommer til uttrykk kun der jeg spesifiserer at det er mine tanker som kommer til uttrykk. Resten er sakset fra artikler i Aftenposten og tatt med som en illustrasjon. Som jeg nevner: Dette venner man seg til – etter tyve år.

      Ikke alle er like enige om at de tiltakene som nevnes i linken din fungerer, og grunnen til at dette refereres av Actis, er vel helst at det gir dem en grunn til å fremheve norsk ruspolitikk og kan slå seg på brystet med at selv frilyndte Danmark tar etter.
      Juhuu!

      Tiltakene har ikke hatt annen virkning i Danmark enn å fylle opp i statskassen :)

      http://www.b.dk/danmark/eksperter-dumper-dansk-alkoholpolitik-0

      1





  2. haha – ennå en ting som forener Norge og Danmark: forkjærlighet for velfylte statskasser 😀

    men fra spøk til alvor – selvfølgelig finnes det forskjeller mellom Norge og Danmark, men mitt ydmyke inntrykk er at landene er blitt likere hverandre de siste ti-femten årene.

    store grupper i DK er nå grepet av helse- og sunnhetshysteriet som har ridd Norge i åresvis – utholdenhetsidretter vinner frem som fritidsbeskjeftigelse i store deler av den danske befolningen. det er innført røykelov, og det anses etter hvert som ufint å drikke øl til frokost (altså norsk lunch) på flere og flere arbeidsplasser. det har også vært en høylytt diskusjon om å innføre sexkjøpsforbud.

    samtidig er det registrerte alkoholkonsumet i Norge økende, pornografilovgivningen er liberalisert og alternative samlivsformer brer om seg – frisinnet tar over 😀

    *ler*

    det er fortsatt forskjell på Danmark og Norge, men jeg synes som sagt vi er likere nå enn for 20 år siden.

    (vi har til og med talentfulle regissører som heter Trier til slutt i begge land 😀 )

    Hepp!

    1





    • avatar Cecilia says:

      Det har du rett i. Norge og Danmark er langt fra så forskjellige nå som da jeg flyttet hit, det merker jeg. Men det er altså fortsatt slik at jeg føler meg langt mere inkludert i Danmark. Det har noe med innfallsvinkelen å gjøre tror jeg – dette at man i utgangspunktet er mere positivt innstilt til hverandre enn man er i Norge.

      Du tenker på Joachim Trier – han har visstnok dansk far, etter hva jeg vet. :)

      1





  3. avatar marthon says:

    Glimt av Sol (og Cecilia) 1980-2013

    Kvinners og menns roller … kjærlighet og sjalusi … frihet versus regelbundethet … danskhet versus norskhet … utforskning av seksualitet versus overgrep … blomstring og forfall … ungdommelig spontanitet versus etterresonnert modenhet …

    Fordi både novellen ”Sol” og de refleksjonene og bakom-blikkene du deler med leserne dine i teksten ovenfor, inneholder så mange temaer og er så selvutleverende og til dels utfordrende for leseren, er det nesten uoverkommelig å kommentere dem på en meningsfull måte, men jeg har tenkt mye på begge tekstene, og har bestemt meg for å gjøre et forsøk på å kommentere litt – selv om det kan bli litt famlende og stikkordpreget.

    Jeg tillater meg litt pirk før jeg begynner:

    ”plassen er allerede okkupert av en sølvgrå Audi V10”. Jeg mener ”okkupert” i denne betydningen er en anglisisme; at det å okkupere på norsk innebærer vilje og bruk av makt (f.eks. å okkupere et land eller et hus), til forskjell fra på engelsk, hvor ordet kan ha betydningen ”opptatt”.

    ”I Norge har man en lov for allting – i Danmark er alt lov.”
    Det er nok generelt slik at Norge og Sverige er mer gjennomregulerte enn Danmark, og at vi legger større vekt på sikkerhet og mindre på individuell frihet. Men dette gjelder ikke på alle områder. Danmark har en langt mer restriktiv innvandringspolitikk. Danmark har 18-årsgrense for tatovering, og forbud mot tatovering av ansikt og hender. I Norge er ikke dette en gang lovregulert.

    ***

    Vi kan begynne med å postulere følgende: En god forfatter klarer å skrive den historien leseren alltid har drømt om å lese.

    Så hopper vi inn i tekstene:

    I 1980 stikker en dansk ettåring fingeren borti lyset og brenner seg, men uten at man dermed kan slutte at hun lærte seg å sky ilden. Omtrent på samme tid, i en mer fiktiv scene, får 15-årige Sol den omtrent jevngamle Tore til å fingre henne til hennes første orgasme (som hun ikke har gitt seg selv). Noen dager tidligere har en mann på rundt 40-50 som vi får presentert som Kristiansen, fått Sol til å bøye seg over rekkverket slik at han kan beføle henne bakfra.

    ”Sol” er kanskje den mest rendyrkede novellen jeg har lest av deg, og en av de tekstene du har skrevet som har gjort mest inntrykk. Antallet tomler viser også at mange ser kvalitetene i den. Det er altfor beskjedent å kalle novellen upretensiøs – det er tydelig at du VIL noe (og det liker jeg), men den er heller ikke på noen måte pretensiøs i betydningen krampaktig eller overambisiøs. Den er veldig godt bygget opp.

    Jeg synes ikke det at du legger handlingen til et annet miljø enn ditt eget, på noen måte gir novellen – eller deg – noe troverdighetsproblem. På en måte tror jeg mer på deg når du setter opp et tablå med fiktive personer i et fiktivt miljø. Da tenker jeg at du har ideer og personlige erfaringer du bare kan utforske ved at du gir dem avstand – slik at du kan lage en forenklet ramme for handlingen (med stiliserte representanter for enkelte roller menn og kvinner kan opptre i) og konsentrere deg om en slags essens. Og forklaringene ovenfor viser jo også at det stemmer.

    Miljøskildringene er imponerende gode og detaljerte – og skaper innlevelse. For eksempel:
    ”og så var det en veranda med halv overbygning, hvor man kunne sitte på fluktstoler i solen og drikke appelsinsaft, eller trekke seg inn under overbygningen og kjenne regnspruten mot leggene, …”
    ”… og så hadde det plutselig kommet et sus fra skogen, et sus hun husket fra hun var liten, det suset som alltid kommer først, som et lite varsel, og så blir det helt stille litt, før [det] begynner å regne.”
    Dette viser en beundringsverdig evne til observasjon og anlegg for å flette inn små detaljer som gir troverdighet og ekthet. Jeg kjenner smaken av appelsinsaften, ser for meg jenta som sitter i fluktstolen og strekker de bare leggene ut i regnet, hører suset fra trærne og føler det påfølgende kalde vinddraget.
    Jeg gjetter at noe her er inspirert av minner fra ferier hos mormoren og morfaren din(?)

    Jeg synes at ideen med å la en visning være rammen for gjensynet med Valberg, fungerer veldig godt. Det gir et påskudd til å beskrive eiendommen og huset, et utsiktspunkt for Sols tilbakeblikk – og altså en mulighet for Sol til å fullbyrde fantasien hun ble besatt av sommeren for over 30 år siden – selv om fetter Tore (med det sexy hoftepartiet) ikke dukker opp – men tvert imot ser ut til å fordufte fra Sols tanker.

    Persongalleriet du har befolket huset med i Sols barndomserindringer, gir rom for en del spekulasjoner. Hvorfor har denne Kristiansen (som muligens har en porsjon ”sigøynerblod” i årene og en viss hang til brennevin) valgt å bo på et kummerlig rom på toppen av en smal og bratt trapp, med minimalt privatliv, i dette huset som allerede for over tredve år siden må ha vært svært ”primitivt” (ikke minst fordi det ligger en halv kilometer fra nærmeste bilvei)? Det er vanskelig å tenke seg at valget hans ikke impliserer at det foreligger noe mer enn et rent utleier-/leieboer-forhold mellom Ruth og ham (selv om hun forsøker å opprettholde et inntrykk av midlertidighet og upersonlig avstand ved å omtale Kristiansen med den arkaiske benevnelsen ”den losjerende”). Vel, husets avsidesliggende beliggenhet er vel også et bilde på minner den voksne Sol har henvist langt bak i hodet – som hun har fortrengt og som det krever anstrengelse å hente fram igjen?
    Sol har aldri hatt kontakt med tanten og fetteren noe annet sted enn på Valberg, får vi vite. Ruth og Tore er åpenbart aldri på gjenvisitt i byen. Man kan få inntrykk av at de sjelden beveger seg lengre enn til kolonialbutikken. Ingenting nevnes om Tores far eller kontakt mellom Ruth og Sols foreldre (som man kan mistenke ikke er særlig ressurssterke når de plasserer Sol på dette stedet). Ruth og tenåringssønnen deler fortsatt rom. Ruth kaller Sol en tøyte og forteller henne at sønnen ikke er interessert i jenter, men bruker ikke som argument for å holde dem fra hverandre at de er nære slektninger. Sjalusi?

    For meg virker den voksne Sol veldig troverdig. Jeg kan nesten si at jeg kjenner henne i virkeligheten (selv om en oversetter/tekster med yrkesstolthet neppe ville sagt at hun ”skriver subtitles”, men at hun ”tekster”).

    ***

    Jeg begynte med å postulere at en god forfatter klarer å skrive den historien leseren alltid har drømt om å lese. I analogi med det kunne vi si at en god maler klarer å male det bildet betrakteren alltid har drømt om å se, og at en god kokk klarer å lage den maten gjesten alltid har drømt om å spise. Og hva med en god journalist? Han gir oss vel akkurat de nyhetene vi ønsker å lese?

    Nei, dette blir selvfølgelig for enkelt. Det ville redusere litteraturen, malerkunsten og kokkekunsten til en forutsigbar og markedstilpasset industriproduksjon der all kreativiteten som var nødvendig, var å gjette hva folk ønsket seg – og journalistikken til et speil for våre egne fordommer. I stor grad er det vel slik, men da er det vel ikke god kunst – eller journalistikk?

    Nei … en god forfatter kan skrive en historie vi *ikke kunne vite* at vi ville like å lese – eller forlede oss til å lese en historie vi trodde vi ville mislike, og identifisere oss med mennesker og saker vi trodde vi hatet, og likevel få oss til å like det han skriver.
    Eller … før det blir for høytravende kan jeg nøye meg med å si at en god forfatter gir oss en bedre forståelse av oss selv – og verden rundt oss. Han – eller hun – viser ting vi ikke har sett og tanker vi ikke selv har kommet på. Akkurat som kokken gir oss mulighet til å prøve oss på nye smaker som vi ikke visste at vi ville like. Og så videre. Litteraturen/kunsten har kanskje ikke så stor verdi hvis den ikke gir en viss motstand – den motstanden som gjør at vi må anstrenge oss for å få ny innsikt?

    Underveis i denne ”anmeldelsen” har et begrep falt ned i hodet på meg: ”kinesiske esker”.

    Oppdragelsen, kulturen og jussen gir oss ferdige maler for hvordan verden bør se ut: I tilfelle A skal vi gjøre slik. Folk av kategori B skal vi behandle slik. Vi skal være gode og hensynsfulle mot hverandre og ikke påføre andre smerte. Kvinner og menn skal være likestilte. Det er et moralsk forkastelig og straffbart overgrep når en voksen mann har seksuell omgang med en ung jente.

    Dette er helt essensielt som utgangspunkt. Vi må først lære oss de generelle reglene. Først når vi har gjort det, kan vi begynne å forstå unntakene. For innenfor de store og synlige boksene finnes det alltid mindre og mer usynlige bokser (kanskje til og med forbudte) som kan ha et mer overraskende innhold som ikke så lett lar seg forstå eller innpasse kulturelt og juridisk. Det kan gjøre ting ganske komplisert. Det gjelder særlig på områder som gjelder seksualitet.

    En kvinne kan godt se på det som en forutsetning for å elske en mann (og elske med en mann) at han tar sin del av husarbeidet, men jeg har ikke hørt om så mange kvinner som får seksuell tenning av å tenke på menn som vasker opp eller tørker støv. Jeg tror på en måte det motsatte fungerer bedre – at en attraktiv kvinne oppfattes som like attraktiv om hun borrer med trykkluftbor eller håndterer ei motorsag, kanskje fordi mannens attraktivitet mer er knyttet til en *rolle* (som f.eks. sterk og beskyttende) enn utseende og fysiske attributter. På det området tror jeg likestillingen har sine begrensninger.

    [Pausevideo:

    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    Now, let’s get kinky!

    Nei … dette er helt seriøst.
    En feminist eller tøff næringslivskvinne kan finne opphisselse i å bli ydmyket av elskeren, bundet, pisket og tatt hardt. Av og til er kanskje ikke drømmemannen en ridder i skinnende rustning, men et dyrisk monster. En kvinne kan ha fantasier knyttet til å bli voldtatt eller misbrukt. Det kan også en ung kvinne ha – eller den voksne kvinnen kan ha fantasier om at hun er en ung kvinne som blir misbrukt. Fantasier er fantasier. De er harmløse og helt vanlige, og i den grad noen vil leve dem ut i virkeligheten er det selvfølgelig en grunnleggende forutsetning at det ligger et samtykke i bunnen, at lek og alvor holdes fra hverandre og at leken stoppes umiddelbart når den ene parten ber om det.
    Det er også unge kvinner som opplever at de bare blir tiltrukket av langt eldre menn. Innebærer den offentlige moralen at samfunnet skal nekte ei jente på 18, 16 eller 15, som kanskje er svært moden for alderen, å være sammen med den hun er forelsket i?

    ***

    ”om jeg da fant noen som ville ha meg, for akkurat det var jeg litt usikker på…”
    Å få den første anerkjennelsen på at man er verdig kjærlighet og fysisk begjær, tror jeg er et magisk øyeblikk for alle. For meg er det i alle fall et veldig søtt (og helt uskyldig) minne. Anerkjennelse av vår egen attraktivitet er noe vi er villige til å gjøre mye for å oppnå – til og med å ydmyke oss. Den første kjærligheten kan fylle oss med søte minner. Det gir en dårlig start om de første famlende forsøkene på å finne kjærlighet og utforske seksualiteten skaper skyldfølelse og traumatiske minner.

    ”[Hånden] gled sakte oppover, hele veien opp. Men i stedet for å trekke seg unna, hadde hun spredd bena og bøyd seg forover, og så hadde hun kjent hvordan hjertet hennes banket”
    I forklaringen din ovenfor skriver du: ”Sol, femten år, opplever Kristiansen som trygg og forstandig: Han har gummi parat, ingen grunn til bekymring, verken for sykdommer eller uønsket graviditet… eller lukt.”
    Siden dette skjer helt plutselig, uten noen innledning, og det kan oppfattes slik at Sol er presset mot rekkverket og ikke har mulighet til å unnslippe, er det vanskelig å godta at Sol oppfatter Kristiansen som trygg og forstandig, og ikke blir redd. I og med at det står eksplisitt at Sol ikke har rukket å tenke, er det vanskelig å godta at hun kan være følelsesmessig eller kroppslig forberedt på seksuell kontakt, og kanskje enda vanskeligere å godta at hun synes det er greit at han bare tar henne bakfra uten å vise interesse for resten av henne. Jeg har en mistanke om at en femtenårig jente i en slik situasjon ville vært et kaos av motstridende tanker og følelser: kanskje en liten ukontrollerbar, men motvillig nysgjerrighet og opphisselse, men mest redsel, lamslåtthet, kvalme og skyldfølelse. Jeg har vondt for å tro at hun ikke sitter igjen med en del blandede og vanskelige følelser. Kristiansen krenker Sols kroppslige integritet – hennes rett til å velge hvem hun vil ha intim kontakt med og når hun vil ha det.
    Men … hvis forfatteren forteller oss at Sol – selv som voksen – ikke oppfatter dette som et overgrep, må vel leseren godta at det ikke er det (bortsett fra i juridisk forstand – ifølge norsk, men ikke dansk lov).

    Du er opptatt av at den norske seksuelle lavalderen på 16 år er for høy. I en kommentar under ”Ondt i sinne” skriver du:
    ”Å bli fratatt myndigheten over sin egen kropp og nektet å ha et seksualliv, er etter min mening et grovt overgrep. Det fratar oss (i Norge) omtrent tre år av vårt aktive seksualliv, og er en fullstendig unødvendig inngripen i menneskets frihet. Seksuelle overgrep er uansett dekket av den delen av lovgivningen der det kreves et samtykke, så å sette en minstealder, uten hensyn til modenhet, er så borti alle staur og vegger formyndersk at jeg ikke har ord for det.”

    Jeg ser jo at du setter ting på spissen her, men jeg synes uansett dette blir for kategorisk (og litt naivt). Det er veldig store forskjeller på hvor fysisk utviklede og følelsesmessig modne barn på 13-14 er, og jeg regner med at du forstår at det er vanskelig å fastslå om en tretten-/fjortenåring har gitt samtykke eller har tilstrekkelig kunnskap eller modenhet til å forstå hva det innebærer. (Jeg går ikke inn i den diskusjonen nå.)

    Uansett lovparagrafer og samfunnsmoral gjør kjønnsdriften og den enkeltes tenningsmønster at kvinner og menn finner (hver)andre i hete favntak og seksuell omgang både på tvers av og innenfor kjønn og aldersgrupper. Da blir spørsmålet om hvordan det oppleves vel så viktig som å fastslå akkurat hva som har funnet sted rent fysisk.

    Du trekker paralleller til Vågå-saken og nevner et mulig hevnmotiv. Jeg tror du underslår den belastningen det er for en tenåring å anmelde et seksuelt overgrep. Hva tror du det hadde gjort med deg å stå fram i en rettssak som konfirmanten/offeret som ”konfirmantpresten” har forgrepet seg på? Tror du ikke at ei jente i en slik situasjon også hadde bekymret seg for belastningen hun påførte familien?

    Dette knytter seg litt til det jeg skrev en gang om en foreleser jeg hadde på et sosiologi-kurs. Han litt rebelske, nyutdannede som kanskje hadde en litt for sterk trang til å teste ut kontroversielle ideer og var mer interessert i å diskutere kontroversielle saker enn å lire av seg eksamensrelevante ”fasitsvar”. Han stilte altså det kjetterske spørsmålet om det å behandle barn som har blitt utsatt for seksuelle handlinger som ofre, og presse dem gjennom avhør, rettssaker og medieomtale, kanskje ødelegger mer for dem enn den opprinnelige hendelsen. Er det ikke en fare for at barna påføres en uakseptabel tilleggsbelastning i form av skyldfølelse og stigma, og at all fordømmelsen av handlingene blir en fordømmelse av barnet – og skaper en forventning om at barnets liv er ødelagt, spurte han. (Og dermed mistet han jobben.)
    Samtidig tror jeg det er helt nødvendig at samfunnet stadig viser at det setter grenser, og at ikke maktposisjoner og manipuleringsevne fritar noen for å følge reglene og ta hensyn. Men jeg mener absolutt det er et tankekors her.

    Slik du framstiller Sols handlinger og tanker (eller unnlater å gi oss mer av tankene hennes), må leseren godta at hun synes det Kristiansen gjorde var greit. Og for alt det jeg vet finnes det ett av tusen tilfeller hvor en slik handling oppleves av ei ung jente som OK. Men at en mann på 40-50 bruker manipulasjon og makt for å skaffe seg sex med ei som bare så vidt er kjønnsmoden på denne måten, ser jeg på som et overgrep. Videre får jeg da si at det selvfølgelig er helt greit at du skildrer et overgrep. Jeg synes til og med at det er veldig modig. Det er også greit – og kanskje enda mer modig – at du framstiller dette som noe Sol *ikke* oppfatter som et overgrep – men da synes jeg Sol skylder oss litt mer av tankene og følelsene sine for at det skal bli forståelig.

    Jeg mener det er gode grunner til at det finnes regler om at ikke psykologer, prester, leger, lærere eller andre (omsorgspersoner, trenere, ungdomsledere osv.) skal innlede forhold til dem de kommer i kontakt med gjennom sin stilling (selv når disse er over seksuell lavalder). Jeg synes nok at kateketen du innledet et forhold til, viste svært dårlig dømmekraft, i og med at du var så ung, men i og med at du framstiller ham som varm og omsorgsfull, i og med at han selv satte grenser for seg selv, og i og med at du selv ikke oppfatter det som at han utnyttet deg, gir det ingen mening å forstå det som et overgrep.

    Det er kanskje det som er ditt anliggende her: å få aksept for at du som 14-åring(?) hadde myndighet over din egen kropp og rett til et seksualliv, og at det var riktig for deg å innlede dette forholdet, selv om seksualpartnerens posisjon og alder vil innebære fordømmelse fra samfunnet om det ble kjent? Jeg gir deg gjerne aksept for valgene du tok. Mange har lignende opplevelser fra sin seksuelle oppvåkning. Det er en sårbar fase der mye kan gå galt. For deg ble et forhold til en voksen mann kanskje en opplevelse du vokste og utviklet deg på. Og kanskje var det bare en voksen mann du kunne forelske deg i. Men jeg godtar ikke kateketens valg. HAN viste dårlig dømmekraft, og at det i akkurat dette tilfellet gikk bra, er ikke noen formildende omstendighet. Jeg synes ikke det ville være urimelig om han ble avskjediget fra stillingen og fikk en rimelig straff.

    ”Etterpå spurte jeg om han trodde Gud ville straffe oss.”
    Kateketen endte av alle ting sitt liv ved at han fikk et illebefinnende og falt sammen foran Guds stedfortreder på jorden. En uhyggelig ironi av skjebnen som kunne gjøre noen og enhver litt overtroisk. Men jeg tror vel ikke akkurat på noen sammenheng der.

    Tekstene dine glir ikke friksjonsfritt gjennom fordøyelsesapparatet. De gir et snev av ubehag. En liten ufordøyd (kanskje til og med ufordøyelig) klump blir sittende igjen i systemet. Litt som når man ser en film av Lars von Trier eller Michael Haneke. Og man kan vel si at det nettopp er slike klumper eller dissonanser, dette som får meg til å gå og gruble i ettertid, som gjør dem så gode.

    :-)

    3





    • avatar Cecilia says:

       Jeg får ta tak i pirket først:
      Du tar feil. Hva gjelder ordet okkupere, så har det sitt opphav i latin, og betyr rett og slett “å ta i besittelse”, “å oppta”, “å legge beslag på” – i ordboken eksemplifisert slik: – okkuperte den beste stolen i stua.
      Her har du altså en utmerket anledning til å avlive myten om at menn ikke kan innrømme sine feil. Det er bare å skrive: Jeg tok feil, uten flere forklaringer.
      Min erfaring er at dette er en svært vanskelig øvelse for menn. Den eneste gangen jeg fikk en mann til å si at han tok feil, kunne han bare ikke KLARE å styre seg, for etter at den famøse setningen hadde blitt hengende i luften noen sekunder, var han bare nødt til å tilføye: -Er du fornøyd nå?

      Tatoveringsforbudet er vel akkurat like sovende som forbudet mot å kaste på ring i Gjerdrum, men bitte-litt mer forståelig.

      Vel, det var pirket.

      Pretensiøs: fordringsfull, inbilsk.

      Jo, jeg ville si noe med denne novellen, og, som du helt korrekt påpeker; det lar seg lettere anskueliggjøre gjennom å henlegge egne erfaringer til et annet miljø og andre personer. Jeg registrerer at du finner meg mer troverdig når jeg skriver fiksjon, og tenker først at det i seg selv er et litt underlig utsagn, men så slår det meg at det kan ha sitt opphav i at jeg har valgt å være anonym og at jeg således er fullstendig uetterrettelig og ikke til å ta på alvor, men så slår jeg den tanken fra meg, for i så fall leser du vel alt jeg skriver som fiksjon… hvilket igjen etterlater meg akkurat like forvirret.
      Sol sine “erindringer” om barndommen, er definitivt basert på mine egne opplevelser, absolutt inspirert av feriene hos mormor og morfar, og både fetter Tore (han med det sexy hoftepartiet) og Kristiansen, er basert på virkelige karakter fra nabolaget til besteforeldrene mine.

      Hvis jeg skal forklare hvor idéen med en visning kom fra, vil jeg si at den høyst sannsynlig dukket opp som en konsekvens av min egen situasjon som boligsøkende. Det slo meg som et godt grep.

      Det ble kanskje litt uforløst at fetter Tore gled ut i intet?
      Og denne losjerende, denne Kristiansen, hvorfor tok han til takke med et kvistværelse? Jeg burde kanskje skrevet noe utfyllende om det?
      Kristiansen jobbet i det kommunale veivesenet. Han jobbet med vedlikehold om sommeren, og med veibrøyting og snørydding om vinteren. En enkel mann med små krav til personlig luksus, og, som du er inne på, han hadde nok et slags gjensidig og praktisk forhold til tante Ruth.
      Men så er det dette med nødvendigheten av eksposisjon, og om man ikke i blant kan gi for mye informasjon, noe jeg jo i andre sammenhenger har blitt kritisert for å gjøre.
      Hvor omstendelig trenger man egentlig å være i en novelle?
      Fetter Tores far er fullstendig fraværende. Det er vel slikt som skjer, att fedre blir litt fjerne? Jeg tenker at Tores far og mor er skilt, eller kanskje han er død? Sols foreldre blir ikke nevnt. De hadde kanskje også fortjent en plass? Men hvor skal man egentlig sette grensen?
      Opplever du dette som mangler ved historien?

      Du har sikkert rett i at det heter “tekster”. Jeg ville gi Sol et yrke hun kunne uføre hjemmefra, en jobb hun utmerket godt kunne klare, selv i sin lett sløve verden, en jobb som betalte nok til at hun klarte å overleve, og som plasserte henne i det segmentet av befolkningen som har en smule intellektuelle resurser.
      – Jeg skriver subtitles, tekster til filmer og TV-serier og sånt.
      Jeg tenkte det egentlig var så tydelig skrevet at det ikke etterlot noen tvil.

      Å gi folk det de ønsker når man skriver fiksjon, er vel utgangspunktet å skrive noe man har lyst til å lese selv, tenker jeg. Men her vi igjen tilbake til det upretensiøse som jeg innledet med – noe som er lite fordringsfullt.
      Sol er ikke en novelle som har krevet grundig research; den bare trillet ut av ermet, som det heter, på et øyeblikks inspirasjon.

      Du har nevnt klassemarkører i andre sammenhenger, og påstått at jeg i så måte er en eksponent for min egen klasse, noe du oppfatter som litt forkastelig. Selv opplever jeg til stadighet klassemarkører fra andre samfunnslag, og jeg finner det også underliggende når du skriver at Sol virker troverdig fordi du nesten kan si du kjenner henne.
      Jeg har altså i denne novellen beskrevet andre klassemarkører, for klassemarkørene finnes også i Sol, selv om de blir litt utydelige ettersom de blir mer akseptable og dagligdagse. Sol har ikke råd til å kjøpe seg noe hus, og da fremstår Sol som troverdig – i et samfunn der gjennomsnittsinntekten er 450.000 i året. Det er et interessant fenomen i et land der TV-underholdningen byr på luksusreality hvor rike mennesker skal drite seg ut, blandet med Lotto-trekninger – et land der alle vil være rike.
      Kanskje det er slik at vi ikke har noen forståelse for at det tenkende mennesket også kan befinne seg utenfor vår egen klasse? Ønsker vi kanskje å anse vår egen klasse og vårt eget miljø som eksponent for det ultimative segmentet, det eneste segmentet hvor den sanne og virkelige tanken kan oppstå, og hvor de sanne og ekte følelsene er basert på en reell virkelighet som vi kan fatte – utfra oss selv?

      Du oppsummerer det egentlig ganske bra, syns jeg: “I tilfelle A skal vi gjøre slik. Folk av kategori B skal vi behandle slik. Vi skal være gode og hensynsfulle mot hverandre og ikke påføre andre smerte. Kvinner og menn skal være likestilte. Det er et moralsk forkastelig og straffbart overgrep når en voksen mann har seksuell omgang med en ung jente.
      Men det er kanskje også litt misunnelsesverdig?

      De generelle reglene, de “moralske” reglene som til enhver tid er gjeldende, gir oss ferdige maler, som du sier, og altså særlig innenfor et emne som seksualitet, et emne som for mange nordmenn er forbundet med aktiviteter som skal bedrives under dynen med lyset slukket, og i aller største hemmelighet for avkommet.
      Jeg vil ikke la meg lure inn på noen diskusjon om sex som belønning for husarbeid. Jeg vil heller anse sex som en handling mellom to mennesker, en handling til felles glede og nytelse. Jeg anser ikke likestilling i seg selv som hemmende for seksualiteten, men jeg tror nok at menn som føler seg truet av at kvinner også krever å få seksuelle opplevelser, har blitt hemmet av å få tredd mannsrollen solid nedover hodet gjennom oppveksten. Og så har det etter hvert vokst frem en ny myte, myten om at kvinner krever prestasjoner av potente og utholdende sexartister – og med den kommer prestasjonsangsten.
      Men sex er jo bare en deilig lek, det er faktisk ikke mer alvorlig enn det. Vi krever ikke annet enn å få være med på leken.

      Let’s get kinky… why not?
      Selvfølgelig har vi seksuelle fantasier. Hvem vet hva vi forestiller oss når vi lukker øynene? Sex med søppeltømmeren, med Fed-Ex-mannen, med den blonde deiligheten bak disken på Kaffebrenneriet eller med naboens hund. Man trenger ikke være verken feminist eller tøff næringskvinne for å ligge rundt, men det er klart at kvinner med makt har langt lettere for å komme i posisjon til å adsprede seg.
      Jeg har for nylig lest en artikkel der det atter en gang blir fokusert på menn og kvinners utroskap. Hvem er mest utro? O jeg får fortsatt de samme spørsmålene i hodet: Finnes det flere single kvinner enn menn? Det er ikke et markert kvinneoverskudd i Norge, det er faktisk omvendt; 11.900 flere menn enn kvinner i 2012 ( i følge SSB) – så hvem er disse mennene utro med? Er det altså slik at single kvinner har et langt mer aktivt seksualliv enn single menn, og således kan betjene dette store flertallet av utro menn? Det kan jo tenkes…

      Men, men…

      Skal samfunnet nekte en ung jente å være sammen med en eldre mann? Å ja! I hvert fall dersom den unge jenta er datteren min!
      Er det ikke egentlig sånn, at vi rett og slett ikke kan utstå tanken på at en eldre mann har seg med døtrene våre?
      Du skriver om ydmykelse, at vi er villige til å ydmyke oss for å få en bekreftelse på vår egen tiltrekning som seksuelt individ. Mange av de innerste seksuelle fantasiene våre handler merkelig nok om ydmykelse, om å bli begjært og om å skape så sterke følelser hos noen at de ikke klarer å kontrollere seg selv. Et paradoks; vi fantaserer om å bli tatt med makt, tvunget til å overgi oss, men ikke uten at vi samtidig hat full kontroll.

      Du har en mistanke om at en femtenårig jente vil være full av motstridende tanker og følelser, og sitte tilbake med kvalme og skyldfølelse. Hvor kommer denne mistanken fra? Fra deg selv og dine egne opplevelser, eller fra de generelle moralske dogmene du er kulturelt belastet med?
      Vi leser at Magnus Carlsen kunne tenke ut et helt sjakkparti på forhånd i en alder av tretten år. Vel, en ni år gammel jente fra Massachusetts kan gjøre det samme.

      Jeg står fullstendig inne for at det er et overgrep å frata oss muligheten til å utforske vår egen seksualitet i ung alder. Sol lar seg ikke krenke. Hun ville gjort anskrik om hun hadde følt seg krenket. Hun ville slåss, klort og sparket, og kanskje brukt det ultimate våpenet; å kaste opp – det stopper effektivt de fleste som vil tvinge seg på oss – det vet jeg av erfaring.

      I Norge går man altså fra å være barn til å bli voksen når man passerer seksten, altså dersom man ikke begår noe kriminelt, for da er man merkelig nok voksen når man er femten.
      Hvor ligger egentlig det naive i min måte å se det på? Det er store forskjeller på hvor fysisk utviklet og hvor modne barn på 13 – 14 er, sier du, og det understreker jo nettopp det sitatet mitt som du selv bringer på bane : ” (… ), så å sette en minstealder, uten hensyn til modenhet, er så borti alle staur og vegger formyndersk at jeg ikke har ord for det”
      Det er ikke å sette ting på spissen, det er å forholde seg til virkeligheten, slik jeg ser det. Det finnes da jenter på tolv som er mer modne enn gutter på seksten, og muligens omvendt også.

      Jeg ser et mulig motiv i Vågå-saken. Jeg sier IKKE at det er slik det forholder seg. Jeg ser lett hvordan en ung jente kan la det falle noen ord til foreldrene, i en sak der alle er klar over den nære kontakten det har vært mellom henne og denne ordføreren. Og så har det ene ordet tatt det neste, og så har hun plutselig ikke annet valg enn å stå løpet ut. Hva sier foreldrene? – Du har blitt misbrukt! Han skal jammen få betale for det! Du har krav på erstatning!
      Selvfølgelig er det ren spekulasjon fra min side. Men jeg har altså vært i en situasjon der jeg kunne gjort det samme.
      Hva hadde jeg gjort dersom foreldrene mine hadde oppdaget det og gått til anmeldelse? Det vet jeg faktisk ikke. Kanskje hadde jeg truet dem til å trekke anmeldelsen. I mine øyne gjorde han ikke noe galt – han gjorde i grunnen alt for lite galt – jeg skulle ønske han hadde gjort mere, og sånn ser jeg det fortsatt.

      I ett av tusen tilfelle…
      Har du belegg for det?
      Det tviler jeg på.

      Skylder Sol oss egentlig litt mer av tankene sine rundt dette “overgrepet”? Hva med om leseren tenker litt selv? Skal vi redusere oss selv til å bli regeltro nikkere og gjøre knefall for den “almene” moral? Har vi ikke som tenkende individer, en plikt til å forsøke å se ting i et annet lys? Er virkelig den oppleste og vedtatte sannhet vår eneste rettesnor i vårt eget liv?

      Da Eichmann ble stilt for retten i Tel Aviv etter å ha blitt fanget av jødene, påstod han at han bare fulgte ordre. Hanna Arendt, som selv var jøde, dekket rettssaken for New York Times, og konkluderte, til voldsomme protester, med at Eichmann hadde oppgitt sin plikt til å tenke selv – at han hadde latt sitt moralske selv bli forintet, og således blitt et umælende bytte for en krigsmakt hvis mål var en av de største forbrytelsene begått mot menneskeheten. Men var han egentlig skyldig i annet enn å la være å tenke?
      Paradokset er at dersom saken mot Eichmann skulle skapt presendens, ville enhver desertør kunne gjemme seg bak retten til å tenke selv, og således måtte frifinnes for å nekte å utføre ordre, ettersom det var en handling begått i tråd med hans egen moral.

      Det er ikke aksept jeg egentlig er ute etter. Det jeg vil er å skape tanker. Du skiver om sårbarhet. Jeg skriver om lek – en forlengelse av sandkassen – den leken vi leker som voksne – den leken som mange anser for å være så alvorlig at den trenger å lovreguleres. Vel, jeg syns ikke det. Jeg tror den regulerer seg selv, bare vi slutter å se så voldsomt alvorlig på den. Det er bare en lek, tross alt.
      Dersom jeg har lykkes med å anspore til tanker, så har jeg altså oppnådd det jeg ville.

      Tusen takk for flott tilbakemelding :)

      2





      • avatar marthon says:

        Takk for et godt og interessant svar :-)

        Jeg innser at jeg ikke bare burde ha stolt på min egen språkfølelse, men sjekket f.eks. Bokmålsordboka på nett. Da hadde jeg fått bekreftet at dette er akseptabel norsk og ikke en anglisisme.

        Jeg har sjekket «den alminnelige språkfølelsen» på tre måter:

        Språkrådet: «Det er i alle fall ikke noe formelt galt med setningen. Om den er idiomatisk eller ikke, blir vel en smakssak. For enkelte vil det være naturlig å uttrykke seg slik, for andre kan det kanskje virke litt kunstig.»

        Oversetterforum (interessante svar :-) ):
        «mener du “Audi” bør byttes ut med Porsche Cayenne?»
        «Siden det er en tysk bil, passer det greit med «okkupere»»
        «Det høres helt greit ut. Ev. må man gjøre en omskrivning: Det står allerede en Audi på parkeringsplassen.»

        Samboeren min (språkutdannet) mener kategorisk at det ikke låter bra.

        Vi kan godt bli enige om at formuleringen ikke er feil, at den ikke kan sies å være en anglisisme, at jeg ikke burde ha hengt meg opp i den og at min kommentar derfor bare er å anse som personlig synsing.

        Kommer tilbake til resten.
        :-)





        • avatar Cecilia says:

           Formuleringen var fullstendig bevisst, men dersom meningen med den ikke blir tydelig, så er det jo litt dumt.
          Når eiendomsmegleren, som altså har til oppgave å fremvise et salgsobjekt på best mulig måte, velger å selv okkupere den eneste parkeringsplassen, i stedet for å overlate den til Jørn, som altså er en potensiell kunde, så sier det noe om meglerens karakter. Det var derfor jeg brukte ordet okkupere.
          Ordet er eller ganske vanlig å bruke i min omgangskrets, særlig når noen breier seg litt for mye, f.eks, legger vesker og klær ved siden av seg i sofaen så det blir trangt med plass til andre.

          Du er flink til å isolere ting for å skape et poeng.
          La ikke setningen stå alene, men presenter den i sammenhengen, så vil den kanskje ikke høres så dårlig ut allikevel. :)





          • avatar marthon says:

            Jeg oppfattet megleren akkurat slik du beskriver. Jeg kan i grunnen gjenkjenne type. Er helt med på at “okkupere” i alle fall funker bra i en litt uformell (tongue-in-cheek) sammenheng. Bakker i grunnen ut fra hele argumentet. Du skal få innkassere seieren.
            :-)





          • avatar marthon says:

            Apropos det formynderske Norge kontra Danmark har danskene etter påtrykk fra EU nå innført restriksjoner på bruk av kanel:
            http://www.dr.dk/Nyheder/Indland/2013/11/24/142038.htm

            I verste fall blir det nå så lite kanel i “kanelsneglerne” at de bare må kalles “snegler”.

            “Spændende om vi fremover får europæiske eller statslige kontrollører rundt i bagerforretningerne – for ikke at tale om i private hjem” skriver Extrabladet i en kommentar.

            :-)





  4. avatar ghostbuster says:

    Oooohh, ble nesten svett av å lese!! Her var det mange forskrudde kvinnetanker ja!!

    Dog, det var jo på samme tid veldig interessant òg :) !! Med mange kjenkjennende elementer 😉 ! Kan sikkert skrive mer, men det får bli i morgen. Men du skriver veldig bra :) !!





    • avatar Cecilia says:

      Mange forskrudde tanker? Og du nevner i fleng… : ?

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og skriv gjerne mer ( i morgen). Jeg er en hund etter kommentarer.
      Voff :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *