Ondt i sinne…

Søndag, hviledag for kristne og barn, og for bloggere, tiggere, alenemødre og annet pakk.
Men ikke for den som har ondt i sinne…

_

Det er sen ettermiddag og lav sol. Jeg ser at tiden har gått fra meg. Jeg burde matet gullungen for lengst. I grunnen merkelig at hun ikke har klaget. Jeg håper hun ikke har sovnet, for da blir hun grumpy og umulig å legge i rimelig tid. Jeg tenker jeg får lage noe som går fort, for eksempel fish-fingers, det er fortsatt en favoritt.

Jeg merker at vi sliter litt på hverandre. Hun trenger å aktiviseres. Det holder ikke med våre daglige sykkelturer. Jeg vurderer seriøst å få henne på førskole, selv om det kun blir for en kort stund. Hm. Det er mistenkelig stille der inne…
– Shaya? Er du våken?
– Yes.
– Hva gjør du?
– Ingenting.
Nei, det forstår seg. Når barn gjør ingenting er ingenting mer sikkert enn at de gjør noe de ikke bør.
– Nå er det snart middag.
– Javel…
Ikke synderlig interessert i middag, og samtidig opptatt av å gjøre ingenting? Nysgjerrigheten min er vekket. Best å ta en titt…

Hun står helt stille midt på gulvet med ryggen mot døren. Jeg skal akkurat til å spørre hva hun vil ha til middag, når hun plutselig begynner å bevege seg, sakte, nesten snikende, bort til bokhyllen, som om hun er redd for å lage lyd. Og så legger jeg merke til at hun holder blikket festet mot et sted jeg ikke kan se fra døråpningen. Jeg tar et forsiktig skritt inn i rommet for å finne ut hva hun ser på, men det lave sollyset skaper for store kontraster til at jeg klarer å skjelne detaljene i de mørke områdene. Det er åpenbart at det hun ser på befinner seg i skyggen av den åpne soveromsdøren. Fra bokhyllen forsyner hun seg med et Donald-blad som hun bretter forsiktig sammen, og så begynner hun å bevege seg, sakte, snikende som en katt. Og så ser jeg det. Det er noe som kommer krypende ut av skyggen, et stort innsekt, en veps kanskje?
Det skjer så fort at jeg ikke rekker å reagere. To raske skritt og et klask.
– Yes!
Ja, ja. Det er jo en stund siden vi har snakket om livets ukrenkelighet. Kanskje killer-instinktet har våknet i mellomtiden? Jeg trekker meg stille tilbake til kjøkkenet.

– Har du tid til å hjelpe meg å rive gulrøtter?
– Jada… snart. Jeg skal bare… ordne noe først.
Jeg hører hun løper til vaskerommet. Antagelig vil hun forsøke å vaske bort liket fra veggen. Vel, det er jo forbilledlig, tross alt, at hun rydder opp etter seg og fjerner alle spor etter udåden.
Når hun kommer ut på kjøkkenet spiller hun nesten overdrevent flink pike.
– Jeg måtte bare vaske hendene mine først, skjønner du.
– Det er viktig.
– Hva heter dette egentlig.
– Det heter en råkostkvern.
– Finnes det ikke noen som går rundt av seg selv så man slipper å sveive?
– Det gjør det sikkert. Men vet du hva jeg tror? Jeg tror maten smaker bedre når man har arbeidet med den med hendene sine. Tror ikke du også det?
– Yes.
Jeg aner ikke om hun mener det eller om hun bare sier det for å glede meg.

Etter middag ser vi barne-TV, på nrk super. En uforståelig animasjonsfilm om geskjeftige pingviner. De norske stemmene er masete og hun går lei etter bare noen minutter.
– Kan vi ikke heller se på en film?
– Kanskje vi skulle snakke litt sammen? Vi kan spille et spill mens vi snakker?
– Jeg vil heller se på en film.
– Er du ikke i snakkehumør i dag?
– No.
– Har det skjedd noe?
– Jeg vil se en film hvor de snakker engelsk. Ikke dansk.
– Liker du ikke dansk?
– Ikke så veldig. Svensk er finere.
– Det må du aldri si når du er i Danmark.
– Skal vi aldri flytte?
– Joda…
– Skal vi vente til bestefar dør?
– Nei… hvorfor tror du han skal dø? Han kan jo bli frisk.
– No.
Hvordan vet hun det? Har Siv sagt noe? Noe ikke jeg har fått høre?
Jeg lar det ligge og spør heller om hun vil dele en sjokolade med meg. Jeg er godtesjuk, og jeg har en melkesjokolade i kjøleskapet. Den har ligget der siden den dagen det var så varmt… det må være en måned siden. Av ren nysgjerrighet går jeg innom rommet til Shaya for å se om hun har klart å vaske bort alt. Ikke at det gjør noe om det er en flekk på veggen, jeg vil bare se. Men jeg finner ingen ting.
Når jeg kommer tilbake er det hun som fortsetter samtalen fra i sted.
– He wants me to come and see him. He told me. On Skype.
– Når da?
– Det var på rommet mitt.
– Når var dette, Shaya? Når var du alene på Skype?
– Jeg husker ikke. Kanskje på mandag.
– Uten at jeg visste det? Du har vel ikke Skype på iPaden din?
– Yes.
– Har du det? Det visste jeg ikke.
– Jeg vet hvordan jeg gjør. Det er helt gratis.
– Jeg vet at det er gratis. Er det Siv som har… har du egen konto?
– Yes. Kan jeg se en film nå?
– Jada… bare finn en film du vil se…

Shaya’s hemmelige liv – man skal kanskje ikke blande seg for mye i det? Hun har all rett til å ha et privatliv som ikke inkluderer meg, selv om jeg syns det er litt sårt. For ett år siden ville hun fortalt meg alt. Men det er sikkert sunt at hun holder noe for seg selv. Jeg hadde jo også mitt hemmelige liv da jeg var på hennes alder, og jeg hadde det nok langt lettere enn henne. Hun har bare rommet sitt og en iPad, mens jeg hadde hemmelige steder å utforske, både inne og ute.

DAMESTENEN
min egen trone.

– Det heter en vandreblokk, sa farfar, – den kom hit under istiden, kanskje helt fra Norge.
En vandreblokk – jeg likte det ordet. Det passet bra på den stenen jeg hadde funnet og gjort til min private trone, et sted hvor jeg kunne sitte høyt hevet over terrenget, akkurat som en prinsesse, og se ned på havet, eller opp mot huset, alt etter humøret. Det var et sted for indre meditasjon og med behagelig avstand til omgivelsene, en avstand som antagelig både jeg og omgivelsene satt pris på.

Jeg har aldri fått vite om det var rent tilfeldig at farfar fant meg, eller om han hadde fått et anfall av dårlig samvittighet og gått for å se etter meg. Hva vi hadde kranglet om, har jeg glemt, men jeg husker at jeg slamret døren etter meg da jeg gikk.
Det fine med farfar var at han aldri var langsint, og han hadde i grunnen en veldig flott og forsonende måte å vise det på: Et godlynt lite blunk med venstre øye, som for meg ble et tegn på at uansett hva vi enn hadde sagt til hverandre så var det det bare en lek, og dypest sett var vi venner og vel forlikte.
– Du er nok ikke den første som sitter på den. Du skal se den har ligget her i titusen år, akkurat på samme stedet.
Ti tusen år. Kanskje det hadde sittet steinaldermennesker på den og sett utover havet, slik som meg – kanskje en pike på min alder hadde sittet på den, en som trengte litt ro og fred og syns de voksne var veldig masete?
– Men jeg forstyrrer kanskje? Jeg ser jo at du er fordypet i noe.
– Nei… det er bare kassetten min som har… det hender at båndet henger seg opp.
– Vil du høre om damestenen mens du jobber?
– Damestenen?
– Damestenen er den største stenen i Danmark. Den er så stor at den ville fylt opp hele bassenget om den hadde havnet her.
– Er den også fra istiden? Hvorfor kaller du det bassenget?
– Fordi min far en gang, altså din oldefar, hadde planer om å anlegge et basseng her. Vi har alltid kalt det bassenget, helt fra jeg var barn.
– Hva skal man med basseng så nærme vannet?
– Ja, det kan du saktens spørre om, men damestenen jeg skulle fortelle om, jo, den har nok kommet med isen den også, men den er litt spesiell, for den har nemlig en historie knyttet til seg. Vil du høre?
– Mm…
– Jo, det var en gang en dame, en heks, må vide, som bodde på Langeland. Det var et godt stykke unna nærmeste kirke, for hekser liker jo ikke kirker, og spesielt ikke etter inkvisisjonen, men kirkeklokker bærer langt, og klokkene i den nye Svindinge kirke var så kraftige at de forstyrret søndagsroen hennes, og selv hekser trenger å hvile om søndagene. Og til slutt ble hun så sint på lyden av kirkeklokkene at hun tok den største stenen hun fant, altså damestenen, for å kaste den på kirken, og hun var så sterk og hadde slik kraft i hendene at man fortsatt kan se hennes håndavtrykk på stenen. Stenen for gjennom luften, i en stor bue, og den hadde kurs rett for kirkespiret på Svindinge kirke, men så, skjønner du, så skjedde det et mirakel. Mens stenen fortsatt var i luften kom det med ett en engel ned til jorden, en kvinnelig engel, og hun var minst like sterk som heksen. Så når hun satte foten på den farende stenen og trykket den ned, så falt den ned i Hesselager i stedet, og der ligger den fortsatt. Og da kan du tenke deg hvor heksen blev vred. Så hver jul kommer hun til Hesselager for å sitte på stenen, akkurat som du sitter nå.

– Det er vel ingen som tror på det i dag?
– Å jo. Det er ennå mange i Hesselager som ikke tør å gå ut på julenatten, fordi de er redde for heksen.
– Hvor er Hesselager? Er det langt?
– Å ja. Det er på Fyn.
– Har jeg vært der?
– Ikke som jeg vet. Det er vel moderne å ha en slik kassettspiller nå for tiden?

– Moderne? Hvorfor det?
– Du kan jo høre på din egen musikk, helt uten at vi andre trenger å høre på den.
– Det er det som er fint.
– Da jeg fikk min første platespiller så var jeg så stolt over det jeg hørte på at jeg ville at alle skulle høre det samme som meg. Jeg hørte på Brenda Lee. Har du hørt på Brenda Lee?
– Nej.
– Nåh… men du, skal du ikke bli med opp til middag? … jeg har vel fortsatt noen gamle grammofonplater… når jeg tenker efter ligger de nok på loftet…

Jeg husker han la hånden sin på skulderen min for å støtte seg da vi gikk opp den kronglete stien. Han hadde nettopp begynt med stokk. Det må ha vært vanskelig for ham å ta seg ned på egen hånd, men det tenkte jeg ikke over, ikke den gangen.

Jeg blir litt lei meg når jeg tenker på hvor utakknemlig jeg var mot ham. Han gjorde egentlig alt for å forberede meg på livet, på sin måte, på det livet han var vant til.
Min far har oppsummert det hele på sin måte:
– Du og din bror har vokst opp i fangenskap. Dere kjenner ikke den friheten vi kjente, vi som vokste opp mens det fortsatt eksisterte en mulighet til å legge noe tilside til en regnværsdag, for oss som ikke ønsket å ligge samfunnet til byrde om galt skulle bli verre. Med din farfar var det enda tydeligere. Han vokste opp og levet i en boble. For ham var det helt naturlig at noen var født til tjenestefolk mens andre var født til å være herskere. Det var hans verden, den eneste han kjente. Det var også derfor jeg understøttet ham de siste årene, ettersom jeg så hvor det bar. Din farfar fikk leve drømmen sin, helt til siste slutt.
Jeg forstod hva min far mente, men vi har aldri snakket mer om det.
Jeg har tenkt det før og jeg tenker det på nytt: Mogens, min farfar, døde i troen på at han var en velholden mann som etterlot seg både gods og formue, Hadde han levd ti år lenger hadde han forstått hvor det bar, og da hadde han tatt sin død av det.

_____

_

Vi pynter oss for å gå i middagsselskap til Anette. Shaya er oppspilt og tydeligvis litt nervøs. Anette har to gutter. Den yngste er på hennes alder, den eldste et år eldre. Anette har sendt oss bilder av dem, begge to i fullt ishockey-utsyr.
– Ta det med ro. De kommer ikke til å ha på seg ishockeyuniform når vi kommer. Det er sommer nå.
– Er jeg pen eller stygg?
– Du er veldig pen.
– Andreas sa jeg var stygg.
– Det sa han bare for å være ekkel. Det er alltid noen som er født ekle.
– Jeg vil ikke ha skjørt.
– Du kan velge akkurat hva du vil.
– Men jeg vet ikke hva jeg skal velge!
– Ta det du helst vil ha på deg. Noe du føler deg komfortabel i, hva som helst. Du må gjerne ta joggebukse for min del.
– Ikke joggebukse!
– Hva er det du liker best da?
– Skjørt… men…
– Så ta det. Hvorfor vil du ikke gå i skjørt?
– Fordi de er gutter.
– Tror du ikke gutter liker jenter som går i skjørt?
– No.
– Hvorfor ikke? Har noen sagt det? Jeg har tenkt å ha på meg skjørt.
– Men du er gammel.
– Gammel? Jeg håper du mener voksen?
– Yes.
– Nå må vi gå om en halv time. Nå må du bestemme deg.
– Yes.

For sikkerhets skyld vil jeg ta taxi, så jeg selv kan bestemme om jeg vil overnatte – jeg liker ikke å sette meg selv i en situasjon hvor jeg ikke har noe valg, eller i hvert fall en illusorisk valgmulighet. Taxisjåføren er en dame, en veldig hyggelig dame, og antagelig en dame med en viss intuisjon.
– Næmen så fine dere er da? Skal dere på fest?
Det var det som skulle til. Shaya stråler.

_

Tilhører Cecilia
men allikevel ikke…

Hva forstod jeg egentlig på den tiden? Hva forstår man egentlig som barn? Man tror på de voksne, akkurat som jeg trodde på farfar.
Da jeg var ti år ga farfar meg lysthuset. Jeg var vant til at han ga meg ting, småting, mynter og sånt som han hadde i skuffen sin, men lysthuset var stort. Det var noe helt annet enn man har liggende i en skuff.
Han proklamerte det under middagen, så ingen skulle være i tvivl.
– Jeg har i dag gitt lysthuset til Cecilia. Fra og med nå tilhører det henne, og slik vil jeg at det skal forbli, men det betyr ikke at ingen andre kan bruke det. Hun kan ikke råde over det før hun er myndig.

Og etterpå blunket han til meg, som om vi omsider hadde oppfylt en hemmelig pakt. Mamma smilte. Min far leste avisen og lot som om det var noe som ikke angikk ham. Fru Harring stod i døren med korslagte armer og et uutgrunnelig blikk som kunne tolkes akkurat slik man fant det for godt. Jeg tolket henne dithen at hun syns jeg var bortskjemt nok som jeg var.
Hvorfor det var meg han ga ting har jeg aldri helt forstått, og det har ikke broren min heller. Han fikk ingen av farfars personlige ting. Han fikk bare helt vanlige gaver, ting han ønsket seg. Det var jeg som fikk essensen av farfar, ting han hadde samlet på, ting som i seg selv var ubetydelige. Det var jeg som fikk Ganpati, en liten indisk elefant-gud i elfenben, som jeg fortsatt har på skrivebordet, og det var jeg som fikk fyllepennen hans da han hadde blitt så skjelven på hånden at han ikke lenger kunne skrive tydelig. Jeg ble øynene hans da han mistet synet, og jeg ble løperjenten hans, den som løp rundt og ga beskjedene hans videre, til mamma og pappa, og til fru Harring, selv om han visste at hun ikke likte det. Han ville ikke ringe på henne, slik han ringte på Lotte, hun vi hadde først. Jeg kan ikke huske han noen gang brukte klokkestrengen etter at Lotte sluttet. Det var ingen av oss andre heller som brukte den. Fru Harring var ingen tjenestepike, hun var husholderske, den som administrerte huset. Det var forskjell, det lærte jeg da. Fru Harring hadde lov å være streng, med farfars velsignelse.

Farfar hadde vært seriøs i ønsket om å gi meg lysthuset. Da han døde stod det i testamentet hans at jeg skulle eie det, men han glemte dessverre å inkludere tomten. “Lysthuset kan ikke seksjoneres ut som egen eiendom”, sa min far, og det var det. Det ble solgt sammen med resten – det tilhørte ikke lenger Cecilia, men det fikk heldigvis farfar aldri oppleve.
I blant føler jeg at hele barndommen min ble solgt til høystbydende.

_

Ondt i sinne
joda, det kan forekomme, selv hos laverestående arter…

Det er søndag, en stille og fredfylt søndag med sol og tyve varmegrader. Jeg våkner i min egen seng og er glad for det.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet da Anette inviterte oss på middag, men jeg hadde ikke forventet at det var skilsmisse på gang og at det var det alt skulle dreie seg om. Det var bare oss tre, Anette, Shaya og jeg. Barna hennes var sammen med faren – hun hadde visst “glemt” at det var hans helg.
Var jeg følelsesløs, uinteressert og lite deltagende? Antagelig alt sammen. Jeg klarte ikke å gå inn i rollen, verken som ekteskapsrådgiver eller som sosialarbeider.
Det endte som det måtte. Shaya kjedet seg, naturlig nok når ingen av forventningene hennes ble oppfylt, og jeg var mer opptatt av Shayas ve og vel enn av Anettes ekteskapelige problemer. Det falt ikke i god jord, naturlig nok. Anette var knapp da vi tok taxi hjem rett etter midnatt.

Det er så lite som skal til, tenker jeg, det er egentlig veldig lite som skal til for å skape den riktige rammen. En liten telefon, en forklaring, en oppriktighet. Jeg kunne plassert Shaya hos mamma, og så kunne jeg vært fullstendig tilstede, på alle måter.

Klokken er åtte og jeg er helt våken. Jeg trekker fra gardinene og slipper solen inn. Soverommet er det eneste rommet hvor det fortsatt virker som om leiligheten er bebodd. Gjennom den åpne døren kaster jeg et blikk på gullungen, og merkelig nok sitter hun i sengen og ser på meg.
– Du verden. Er du våken allerede?
– Yes. Det er varmt.
– Er det noe spesielt du har lyst på til frokost?
– Kan jeg ligge i sengen din?
– Det kan du vel.
– Kan du også ligge der?
– Selvfølgelig… bare kom.

Jeg merker at hun er varm, varmere enn normalt.
– Brygger du på noe?
– Hva betyr det?
– Det betyr at du er i ferd med å bli syk. Jeg tror du har feber. Du er veldig varm.
– Yes. Det var derfor jeg ikke fikk sove.
– Føler du deg slapp?
– Yes. Litt. Kan vi se på en film?
– Her i sengen?
– Mm.
– Jeg kan hente en, jeg må uansett gå og hente et termometer. Hvilken film vil du se?
– Harry Potter. The one with the spiders.
– Liker du edderkopper?
– No… not when they are big… de små er ikke farlige, de kan jeg tråkke på.
– Men du gjør ikke det? Du tråkker ikke på edderkopper?
– No.
– Aldri?
– No. Ikke på edderkopper.
– Er det noe annet du tråkker på? Noe annet som lever?
– No.
– Det er bra. Du vet at alt liv har en mening?
– Yes… men ikke når de har ondt i sinne.
– Ondt i sinne? Hvor har du det fra?
– Bestemoren.
– Min mor? Har hun sagt det?
– Yes.
– Hvem er det som har ondt i sinne?
– Vepser.
– Hvorfor tror du det?
– Fordi de stikker meg.
– Det er bare noe moren min sier. Det er ingen insekter som har ondt i sinne. Har du egentlig blitt stukket av en veps noen gang?
– Yes. Her… den kom i sengen min.
Hun trekker opp dynen og viser meg låret sitt. Det er ikke tvil om at hun har blitt stukket. Hun har et stort og hovent stikk like over kneet, og det er en svart prikk midt i.
– Men i alle dager Shaya! Hvorfor har du ikke sagt noe?
– Jeg vet ikke. Den er død.
– Men det hjelper jo ikke om den er død etter at den har stukket… hvordan vet du forresten at den er død?
– Jeg tok den.
– Hvordan?
– Med et blad.
– Fordi den hadde stukket deg?
– Yes.
– Okei… det ser ut som om brodden sitter i fortsatt. Jeg skal hente en pinsett.

Alt er tilgitt. Jeg ville antagelig ha drept den selv, dersom jeg hadde visst at den hadde stukket henne.
Det stikker altså ikke dypere enn det…

_

_____

_

Damestenen heter i virkeligheten ikke Damestenen – den heter Dammestenen, og for min del har den blitt avmystifisert, som den også har for lokalbefolkningen. Men at det er Danmarks største (hittil oppdagede) sten, er hevet over tvil, og de som ønsker å se den kan enten ta Mols-linjen fra Sjællands odde ( om man er i København), eller kjøre E45 fra Fredrikshavn og ta riksvei 16 til venstre ved Randers. Den er ikke mye å se på ( for en nordmann), og håndavtrykket ( eller fotavtrykket, ettersom hvilken religion man tilhører) må man gjette seg til hvor er. Selv har jeg ikke funnet det.
…men det er et utmerket gatekjøkken ikke langt unna…

God søndag til alle som er innom.

 

 

10
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Digresjoner, Tekst. Bookmark the permalink.

83 Responses to Ondt i sinne…

  1. avatar ertaberta2 says:

    Koselig å lese hos deg cecilia, og slike gamle sagn og fortellinger er artige å høre/Lese om.
    jeg har lest ett sted at vepser er kjøttetende rovdyr, :O) og kanskje ondsinnede også.
    grøss, liker ikke veps jeg, de er så hissige for tiden, jeg må se opp når jeg skal høste plommer, da er de på plass..
    God søndagskveld til deg og dine.
    Klem. :)





    • avatar Cecilia says:

      Vepser er skumle, og veldig aggressive nå på høsten, det er helt sikkert, og at de er kjøttetende tror jeg så gjerne; de henger rundt søppeldunkene utenfor gatekjøkkenet, og er like hissige som bøllegjengene i West Side Story.
      Men nå er det snart over…

      God mandag og klem tilbake :)





  2. avatar Breiflabben says:

    Fin lesing av kapitler i ens liv. Det ga mening :-)
    Shaya er tøff. Ikke alle som ville gått på jakt etter å ha blitt stukket av en veps. De fleste barn synes da det er vondt eller ekkelt. Det kan jo svi som pokker.
    Men her var det noen som skulle bøte med livet, en kjevhendt jeger som gjør ingenting :-)

    Ellers så var jo veibeskrivelsen din til Damestenen bra da, ingen av veiene tar deg til Fyn. Hvis du ikke legger godviljen til da :-)

    1





    • avatar Cecilia says:

       En kjevhendt jeger, he, he, du la merke til det.
      Nej, du kommer ikke til Fyn etter den beskrivelsen, men hvem vil vel til Fyn? Damestenen ligger i Hesselager ved Grenaa :)

      Tusen takk for kommentar og god mandag :)





      • avatar marthon says:

        Jeg stusset også litt på beskrivelsen, sjekket Google Maps – og ble enda mer forvirret.
        ”Damestenen ligger ifølge Google Maps i en vei som heter Hesselager ved Grenå i Mols: https://maps.google.no/maps?q=hesselager+map&ie=UTF-8&hq=&hnear=0x464dd4f44b90518b:0x4203a4051a3cd664,Hesselager,+Danmark&gl=no&ei=LQobUoSbGIbg4QSboIGwAQ&ved=0CC0Q8gEwAA
        ”Dammestenen”, derimot, ligger i ”Damestensvej” (med én ”m”) ved landsbyen Hesselager på sørøst-Fyn. Denne steinen ligger 7-8 kilometer fra Svindinge kirke. Hvis vi går ut fra at retningen på kastet var riktig, men at steinen var litt tung for heksa (noe som virker rimelig, størrelsen tatt i betraktning), kan vi trekke en linje i motsatt retning. Vi kommer da til Langeland. Og det stemmer jo bra med din farfars historie. Det må nok ha vært steinen på Fyn han siktet til.
        Skal man gå historien nærmere etter i sømmene (noe man selvfølgelig ikke burde), kan man spekulere over hvorfor heksa skulle irritere seg mer over renessansekirken i Svindinge inne på Fyn enn en middelalderkirke (som må ha vært bygget tidligere) i hennes eget nabolag i Snøde på Langeland …





      • avatar marthon says:

        Se Wiki-artikkel ang. sistnevnte. Om det egentlig finnes noen Dam(m)esten i Mols lurer jeg litt på. Mulig det bare er en feil i Google Maps(?).





        • avatar Cecilia says:

          Jeg har selv stått på Damestenen for 22 år siden, men jeg var trøtt og hadde sovet i bilen på veien dit. Vi gikk på gatekjøkken og jeg fikk en hamburger som jeg syns var veldig god.
          Hvor den ligger? Det måtte jeg slå opp, for jeg ante ikke hvor jeg var den gangen. Da jeg fant den ved Grenaa, tenkte jeg farfar hadde husket feil.
          Hva syns du ellers om innlegget mitt? :)





        • avatar Breiflabben says:

          Her er det sikkert noe miks i navn på Google. Jeg har funnet begge stedene ved hjelp av Google, både Maps og Earth, men jeg visste at det var i nærheten av Svendborg på Fyn.
          Jeg var med på besøk i ni-tiårsalderen til en tidligere kollega av min mor og vi kjørte innom “steinen”.
          Jeg dreit vel i en gråstein den gang, jeg ville heller være på gården ved Rodskov (Mols) og spise moreller og jordbær som det var masse av der.
          Det var visst ei jente og noen drænge i nabolaget også :-)
          Den gang var det en dagstur. I dag tar det snaue to timer.
          Artig når det dukker opp kjente ting i det man leser som gode historier fra noens liv. I dette tilfellet fra Cecilia da :-)





          • avatar marthon says:

            Jeg tror nok det er en feil i Google Maps, for det ser ikke ut til at det finnes noen vandreblokk på det koordinatet i Mols man kommer til når man søker på “Dammestenen”. Men vi får kanskje la den detaljen ligge nå – hvis vi ikke skal erte på oss gråstein.
            Det er noe med gjenkjennelse, ja. Jeg var på speiderleir ved Langeskov i 1980. (Ble avbrutt her. Fortsetter senere.)





          • avatar marthon says:

            Jo, jeg var altså en del rundt omkring på Fyn da jeg var 12 år – blant annet i H.C. Andersens hus i Odense og på Egeskov Slot.
            Egeskov gjordet et stort inntrykk, så da vi var på familieferie på Falster for to år siden, og kom med ferje over fra Lolland, bestemte jeg meg for at jeg ville se igjen plassen. Fantastisk park med mange artige labyrinter, et bilmuseum, en “tretoppløype” hvor man går på bruer 10-15 meter over bakken fra tre til tre – og denne fantastiske vannborgen, altså, som du sikkert har sett på bilder om du ikke har vært der.
            Da vi kom tilbake til bilen utpå kvelden, viste det seg at kjølebagen hadde stått på og tappet batteriet så det var flatt. Vi fikk ikke start. Men det er gjerne når nøden er størst at det også dukker opp interessante opplevelser. Jeg fikk hjelp av gartnersjefen eller parkdirektøren eller hva han kalte seg – i alle fall han som var ansvarlig for at alle trær, hekker, busker, blomster og plener var i plettfri stand til enhver tid. Det var en veldig trivelig mann, og han fortalte villig om hvordan de klarer å klippe de fem meter høye hekkene snorrett og at han så for seg at hekkene om noen år skulle kunne klippes av en slags roboter om natten, slik at de kunne slippe å sperre av områder for dette i åpningstiden.
            Jeg tror det med gjenkjennelse alltid er viktig for å nå fram til andre med det man skriver.





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg er kjent både ved Grenaa (nord for Mols) og Svendborgtraktene på Fyn, og Damestenen så jeg første gang for femti år siden og lurte fælt på hvorfor en stein var så gjev å se på.
        Du skriver da faktisk i historien din at Hesselager ligger på Fyn, så du har nok “surra litt med hue” Cecilia 😉





        • avatar Cecilia says:

           Surra med hue, har jeg nok, men jeg har aldri påstått at Hesselager ligger på Fyn. Jeg har skrevet at min farfar fortalte at det lå på Fyn. Det har jeg skrevet av etter dagboken min. Og etterpå har jeg trodd han surret, men det gjorde han altså ikke :)

          1





  3. avatar Petter says:

    Fyn er da en flott øy! Frodig og med litt “udansk” terreng. Mer bakkete.
    Ellers vil jeg gjerne få anbefale Kanalkafeen i København hvor de har de lekereste “platter”, skikkelig dansk frokost med aquavittflasken på bordet….., kan fort bli en ekstra aquavitt da…..

    Som jeg har skrevet tidligere, svært underholdene og godt skrevet. Ha en fin mandag i det fine været:-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har ikke vært så veldig mye i København i voksen alder, men jeg mener å huske Kanalkafeen ved navn. Jeg skal skrive meg den bak øret :)

      På Fyn har jeg altså vært, uten å vite det, og etter så lang tid i Norge vil jeg antagelig sette pris på det “udanske” landskapet.

      Takk for hyggelig kommentar, som alltid :)





  4. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    – Hva synes du ellers om innlegget mitt?
    Hun sier det ganske langsomt. Stemmen hennes høres med ett litt sliten ut. Det har kommet et litt fjernt og oppgitt drag over øynene hennes. Og han kan ikke la være å legge merke til det lille ekstra trykket hun legger på ordet «ellers». Men hun smiler forsiktig.

    Han vet at han bare har hengt seg opp i en detalj og at besvarelsen ikke på langt nær holder til bestått i hennes øyne. Han vet at det betyr mye for henne at de som leser, skal lese ordentlig … skal forstå hva som egentlig står der, føle det hun føler. Så hvorfor driver han og pirker slik på overflaten? Gir det ham en barnslig tilfredsstillelse at han for en gangs skyld kan påpeke en ørliten faktafeil … som er helt uvesentlig for historien hun forteller? Han vet jo at hun ikke liker å bli belært eller korrigert. Hvem liker vel egentlig det?

    Er han innerst inne litt skuffet over noe hun nettopp sa?
    – Det er langt fra alt du skriver jeg ønsker å kommentere, hadde hun sagt, og hun hadde fortsatt:
    – Jeg merker at jeg har mistet lysten til å følge med på kommentarene … Det er sikkert et symptom på at det blir for mye babbel og for lite innhold i kommentarfeltene.
    For mye babbel! Er det slik hun ser det. Fortjener hun ikke da et stikk tilbake?

    Han kunne ha sagt noe om forventning og skuffelser, at det å anstrenge seg for å forstå følelsene til et annet menneske, støtte og hjelpe i en vanskelig situasjon, er noe av det viktigste vi kan gjøre – som gode medmennesker, og at vi kanskje gjør oss selv en like stor tjeneste som den vi viser medfølelse med, at det gjør at vi utvikler oss som mennesker og forstår mer av oss selv og andre – men at det av og til kan være veldig tungt å ta inn over seg et annet menneskes problemer og smerte. Spesielt hvis vi selv er i en helt annen modus … har helt andre forventninger. Og så blir vi overflatiske «utenpåmennesker» som konverserer overflatisk og empatiløst. Var det ikke slik hun selv nettopp uttrykte seg?

    Han kunne ha sagt noe om \”livets ukrenkelighet\” for oss som har det privilegiet å stå øverst i næringskjeden og ha makt til å drepe eller redde livet til det vi definerer som skadedyr etter eget forgodtbefinnende, men også, i egenskap av å være menneske, plage oss selv med grubling over valgene vi tar, om de er gode og moralske og til beste for oss selv og verden rundt oss. To live and let die. To kill and let live. Han tenker på hvordan rovdyrinstinktet kommer fram i katten hans når de er på landstedet. Magen er full av kattemat, men likevel kan den ikke la være å kaste seg over uskyldige smådyr. Den stikker klørne inn i en stakkars forbipasserende mus, biter den i nakken, slipper den så den fatter nytt håp og gjør et desperat forsøk på å rømme. Musa piler i full fart mot låven, men katten kaster seg over den på nytt, slår til den med poten, hiver den kast i kast bortover graset når den ikke klarer å bevege seg selv … til Pus går lei og lar musa ligge igjen halvdød og pipe og sprelle. Leken har gått i stykker og er ikke noe morsom lenger. En forbipasserende humle fanger interessen.
    Og så er det han, mennesket, som må se musa inn i de livredde øynene og ta valget. «Jeg hadde et godt liv,» sier blikket, «før katten din kom og gjorde dette. Nå har jeg det vondt. Jeg er redd for at klørne og tennene til katten din har punktert lungene, brukket nakken min og revet over musklene mine. Jeg er redd for at skadene jeg har fått er uopprettelige. Jeg er redd for å dø! Det er sommer, sola skinner, jeg har åtte musebarn hjemme i musebolet og her ligger jeg og lider og kanskje må dø! Katten din er ditt ansvar. Jeg anklager DEG!»
    Skal naturen gå sin gang enda så grusom den kan være eller er det hans jobb å vise humanitet og avslutte lidelsen til den lille gnageren når naturens egen moral er utilstrekkelig?
    Igjen må han gå og hente spaden. Han skyver spadebladet forsiktig under den skadde musa. Bærer den bakom uthuset. Tipper musa forsiktig ned på bakken. Hever spaden. Lar bladet falle. Grunnen er myk. Knust, død og begravet i én rask bevegelse. A shallow grave. Av jord er du kommet og så videre.
    En time senere går han forbi det samme stedet. Det ligger ei mus der. Nesten nøyaktig oppå graven til den første. Død. Han skal ikke få lov å glemme.

    Via en lang assosiasjonsrekke begynner han å tenke på somrene på setra da han var liten. Den gangen stullen mellom seterbuene av og til var full av hester og det var en hest med bare ett øye som stakk hodet inn over rekkverket på den overbygde verandaen foran hytta og han så rett inn i hullet der øyeeplet skulle ha vært. Bestefaren så også bare på ett øye. Det andre var uskarpt og beveget seg ikke. Det var litt stas å få ligge i overkøya inne på rommet til bestefaren, inn døra til venstre for peisen, men også litt rart og fremmed. Bestefaren var så krokrygget og rynkete, tygget skrå og gikk i gamle, rare klær, og det luktet litt annerledes inne på rommet hans.
    Oppe i lia ovenfor setra, øverst i hogstfeltet, lå det tre store steiner. Dem var det Jon som hadde kastet. Jon bodde i et annet fjell og ville gifte seg med Kari, som bodde i dette fjellet, men Kari sa nei, og så ble Jon skuffet og sint og kastet stein etter henne. At det var sant, var det jo ingen tvil om, for steinene lå jo der fortsatt, sa onkel. Det kunne han vel se! De var fine å klatre på. Det var visst vanlig før i tida med kjemper som kastet digre kampesteiner.

    Tror barn på slikt? Både og, tenker han. Han visste veldig godt da han var liten at det ikke fantes troll. Men likevel bodde det et troll i et lite berg som lå oppe i skogen ovenfor der de bodde, for Tom-Ivar hadde sagt det og til og med vist ham halen som stakk ut av fjellet. Av og til tok de med seg et par brødskiver i en matboks og gikk opp til berget og satt der og spiste og holdt vakt. Det var selvfølgelig litt skummelt, men heldigvis så de aldri at trollet kom ut.

    Han kunne også ha sagt noe om hvilket mirakel det er at et hjelpeløst spedbarn vokser, begynner å krabbe, begynner å gå, at ustødige bevegelser blir målrettede og grasiøse, at det begynner å snakke, begynner å formulere sine egne tanker, begynner å leve sitt eget selvstendige liv med tanker og planer vi ikke lenger er en del av eller få innsyn i. Vi kan gi barnet et fundament av næring, varme og kjærlighet. Vi kan stimulere, påvirke og modne det med å dele våre tanker, erfaringer og holdninger, men vi kan aldri gi det de samme tankene, erfaringene og holdningene som oss, og vi må innse at vi får en stadig mindre del i barnets liv. Vi er bare buen som med mest mulig stødig hånd skyter pila inn i framtida, som Kahlil Gibran skriver.

    Men han går jo ikke helt inn i det hun skriver. Han assosierer mest til seg selv og egne opplevelser. Det er kanskje slik at han bare kan følge henne et stykke på veien. At de har vokst opp i forskjellige land, i forskjellige miljøer og har høstet forskjellige erfaringer. At det blir interessant i den grad det er noe allmennmenneskelig og gjenkjennelig ved det. At han ser at hun av og til skaper en avstand til leserne. Det irriterer ham litt. Han lurer på om hun er blind for det selv eller om hun gjør det bevisst. Hvorfor legger hun inn disse overklassesymbolene som ikke engang er nødvendige for historiene? Hvorfor – for eksempel – bæreposen fra Prada i et avsnitt om forholdet til bestefaren?

    Han kunne selvfølgelig lire av seg noe glatt om måten hun uttrykker seg på … den fine vekslingen i tid og rom, mellom fortid og nåtid, preteritum og presens, dialogene. Rost henne … igjen. Sukk.

    Men han tenker at under dette igjen har hun lagt igjen tanker og følelser i en personlig kode som kanskje bare hun forstår, og at det er det hun prøver å få tilbakemelding på. Han kan assosiere og analysere på sin måte, men han vil aldri komme fram til den fasiten hun ser for seg. Og så tenker han at han har rost henne så mange ganger og at det fortsetter å renne ut historier fra henne som av et overflødighetshorn enda hun påstår at hun er travel for tiden, og at det er beundringsverdig at hun klarer dette nesten uten å gjenta seg, uten at stilen hennes stivner i repetisjoner og klisjeer, men at det etter noen år kanskje vil inntreffe en form for fatigue …
    Han leser og mottar og prøver å gi tilbakemeldinger på et prosjekt han aldri vet helt hva går ut på, og hva mer kan han si når han har rost gode dialoger og tidssprang og hennes evne til å skrive på flere plan gjennom flere år … framstilt seg selv som en siklende beundrer … og hun skriver at hun vil at noen skal sparke inn døra i et penibelt øyeblikk. Han trekker pusten og ser på henne. Han kjenner seg råtten, men gjør seg hard og lar det stå til.

    – Cecilia. Dagligliv fra et litt statisk miljø i et elfenbenstårn på Majorstua ispedd mimring fra barndommen i dette arkaiske herskapshuset … dette er en oppskrift som har holdt bra til 200 blogginnlegg, og jeg synes i utgangspunktet det er veldig interessant å høre om det, men i det lange løp kjører du deg fast i en forutsigbar form. Du kan ikke utvikle deg videre som FORFATTER på denne måten.
    Hvor er dramatikken, de store følelsene, hjerte og smerte, de ukontrollerte og ugjennomtenkte utbruddene, sinnet, sjalusien, jubelen, forelskelsen, fortvilelsen, utforskningen av menneskesinnet, de dype psykologiske portrettene?
    Du virker for kontrollert. Du har alltid denne lille arrogansen i forhold til nordmenns dagligliv, som om du de siste atten årene har strittet imot å gjøre deg kjent med og identifisere deg med alt som er norsk i stedet for å kaste deg over muligheten til å utforske det – enten det nå er furupaneler, skigarder eller generelt nesten alt som ligger utenfor Oslo Vest.
    Kan du se deg selv utenfra?
    Kan du, hvis du vil, skjære en historie ned til beinet og gi oss et skikkelig poeng eller et uventet vendepunkt som gjør at vi virkelig vil huske den? Kan du lage ei historie der du økonomiserer med språket, der hvert eneste ord er en nødvendig byggestein og alle tråder blir nøstet opp når vi kommer til den siste setningen?

    Hva er det du egentlig har behov for å uttrykke med det du skriver utover å eksponere deg selv? Hva kan du tilby som er nyskapende? Har du et slags underliggende program for hvilke temaer du vil si noe om?

    Jeg synes det er spennende hvis du en gang imellom kan løsrive deg litt mer fra din egen bakgrunn og overraske. Jeg synes «Sol» var veldig bra, men er sikker på at du kan skrive noe som er enda bedre.

    Men … det jeg sier er vel bare … babbel.

    ***

    Jeg kunne selvfølgelig ha svart på en annen måte, for eksempel helt omvendt.

    Og så får jeg vel si at du har fått en tommel.

    :-)

    3





    • avatar Cecilia says:

       Fjernt og oppgitt, og kanskje litt slitent – manglende inspirasjon muligens? Man må få noe inn for å få noe ut, har jeg blitt fortalt, det holder ikke i lengden å bare gi uten å få noe tilbake.
      Hun legger ved et forsiktig smil, og hvorfor ikke? Man kan jo ikke kreve noe.
      Men man kan forsøke å være oppmerksom, og litt påpasselig.

      Sitat:
      Er han innerst inne litt skuffet over noe hun nettopp sa?
      – Det er langt fra alt du skriver jeg ønsker å kommentere, hadde hun sagt, og hun hadde fortsatt (…)

      Nei og nei. For det første er jeg feilsitert, og for det andre er dette plassert i feil sammenheng og oppfattet som personlig kritikk. Om dette skyldes slurvete og ukonsentrert skumlesing, så får det være unnskyldt, men er dette virkelig oppfattet slik, så skaper det en viss bekymring hos meg. Les kommentaren én gang til, så forstår du nok av sammenhengen at det er den generelle situasjonen på BH jeg kommenterer, og langt fra deg personlig.
      (…og jeg som trodde jeg var selvoptatt…)
      Du har helt rett i at jeg ønsker at folk skal lese og forstå det jeg skriver, og at det betyr mye for meg, selv om jeg ikke forventer at noen skal” føle det jeg føler” – dog.

      ____________

      Du oppsummerer selv helt utmerket hva du kunne ha skrevet, om du hadde sett noe poeng i det.

      Du skriver:
      “Han vet jo at hun ikke liker å bli belært eller korrigert. Hvem liker vel egentlig det?”
      Hvordan “vet” han det? Er det ikke nettopp det motsatte jeg har gitt uttrykk for? Jeg vil mer enn gjerne ha kompetente uttalelser fra mennesker som både liker å lese og som klarer å lese.

      Du påpeker ting som er vesentlige for deg, for eksempel Prada-posen som jeg trakk med meg over alt jeg gikk. Det er interessant.
      La meg forklare den, selv om jeg har gjort det før (i historien om dagboken min). Det er ikke for å skape avstand, det er rett og slett fordi det faller meg helt naturlig å ha den som en del av omgivelsene mine. Hva er bedre enn en litt stiv og solid handlepose når man stadig drasser rundt på kassetter og Filofax + +?
      Men det er interessant å få slike kommentarer, fordi det forteller meg noe om hvor viktig detaljene kan være, og ikke minst hvor avstandsskapende en handlepose kan være dersom den har feil merke. Det skulle selvfølgelig stått Trondhjem Samvirkelag avd. 14 på den, eller noe tilsvarende folkelig, og dersom de mere folkelige firmaene hadde produsert bæreposer av samme kvalitet, så ser jeg ikke bort fra at det hadde vært et like godt alternativ.

      Jo, jeg vil at døren skal sparkes inn i et penibelt øyeblikk – i den forstand at jeg må tørre å gjøre det selv, ellers har det lite for seg. Det handler altså om å slippe sine egne hemninger, noe jeg i grunnen tror jeg bør gjøre et annet sted enn på BH.
      Du etterlyser noe nyskapende. Hva er egentlig nyskapende, og hvem vil lese det?
      Jeg nevnte at jeg gjerne skulle hatt bedre tid til blogginnleggene mine, og det mener jeg.
      Du lurer på hvordan har jeg tid til alt dette, jeg som har så mye å gjøre. Svært mistenkelig, ikke sant, i hvert fall såpass mistenkelig at man kan gjøre et poeng ut av det. Du kan jo forsøke å diskutere TV-programmer med meg, så skjønner du fort at jeg får noen ekstra timer bare fordi jeg ikke ser TV. Jeg aner ikke om du har noen hobby, men min hobby er å skrive. Ikke noe av dette er nytt, men jeg forstår at det kan være behagelig å glemme det. Illustrasjonene mine er øvinger, altså en del av “jobben” min med å sette meg inn i ny programvare, noe jeg også har fortalt før, men jeg skulle altså gjerne brukt mer tid på tekstene mine, av respekt for publikum.

      Det som har inspirert meg ved blogging har vært muligheten til å øve meg, bli sikrere, skaffe meg erfaring, lære meg å skape flyt i tekstene mine og å bli tydeligere og mere forståelig. Jeg har ikke noe ønske om, og ser heller ingen hensikt i, å bytte stil, endre setningsbyggingen min eller økonomisere med språket. Jeg bruker hverdagen min som bakgrunn for innleggene mine, og jeg har altså et vell av dagbøker å hente fra, og et merkesystem som gjør at jeg sjelden gjentar meg selv. Men at jeg i blant motsier meg selv eller refererer til feil tid eller sted, kan forekomme. Jeg har tatt meg visse friheter med hensyn til kronologi og geografi, særlig i de tidligste innleggene mine, hvor jeg ikke hadde noen anelse om at jeg skulle fortsette med dette i åtte år. Men overflødighetshornet henger der, og det inneholder mengder av upubliserte opplevelser.
      Du spør om jeg kan se meg selv utenfra? Hvem kan vel det, vil jeg svare, og så kan jeg vel samtidig spørre om det er slik at du selv føler at du leser meg med et objektivt blikk? Jeg opplever ofte denne arrogansen du tillegger meg i forhold til “vanlige” nordmenn som litt omvendt hos deg; som om vi som bor i Oslo vest ikke tilhører den kategorien, men lever i en egen eventyrverden hvor den største bekymringen er om vaskehjelpen skulle bli syk eller polet skulle være utsolgt for Roederer.
      Jeg skriver om å drepe en veps, og illustrerer med en pike i loppemarkedsklær på et barnerom som langt fra overdådig utstyrt. Vi spiser fish-fingers og revne gulrøtter til middag, skriver jeg, og etterpå skeier vi ut med en melkesjokolade. Vi burde kanskje hatt en Grandiosa til middag, i solidaritet med det norske flertallet, men dessverre er vi ikke så glade i frossenpizza, noen av oss.
      Jeg skriver om en tom leilighet, om klangen av tomhet, om et barn som pynter seg forgjeves – om hverdagen min. Den er annerledes enn din, men ville du egentlig byttet?
      Hva har vi på Majorstuen som du ikke har der du bor? Mye biltrafikk og bråkete trikker, skråling fra fulle nattevandrere, Diplom-is biler som står med hylende kjøle-aggregat i en halvtime mens sjåføren rydder i kjøledisken og forurenset luft. Er det virkelig dette du tror noen er misunnelige på, eller er det fordi det er så dyrt å bo her at misunnelsen florerer?
      Jeg ser ikke eksessene og den overdrevne luksusen. Er det fordi jeg ikke ser meg selv, eller fordi jeg pr definisjon er den blinde?

      Det er spennende å få tilbakemelding på hvordan man blir lest og oppfattet, særlig når det blir begrunnet.

      Vel, dette ble litt hastverk. Nå er visst barne-TV over, så da må jeg gjøre noe fornuftig. :)

      6





  5. naturglede naturglede says:

    Bryr meg egentlig ikke så mye om hvor den stenen er jeg, for historien var fin uansett.:lol:
    Synes jeg ser den snikende lille piken som jakter på vepsen. Ikke lett å eseg å sove med et sånt beist i huset synes jeg. Vepsestikk er ikke godt, så hun må da være en tøffing! Takk for hyggelig lesestund igjen. 😀

    1





    • avatar Cecilia says:

       Ikke sant? :)
      Det var nettopp det som var poenget med å beskrive reiseruten: Hvem bryr seg vel om en sten? Men det skapte jo en morsom historie i dagboken min…

      Nei, vepsestikk er slett ikke godt, og jeg syns også hun er tøff. Hun har alltid hatt en høy smerteterskel, og ikke lett for å ta til tårene når hun slår seg.
      Tusen takk for hyggelig kommentar :)

      2





  6. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    Hei,

    Jeg hadde tenkt å legge inn denne maraton-kommentaren under ”Kommentarer til alt mulig”, men der var det ikke åpnet for kommentarer, så da får den komme her i stedet.

    Jeg kan begynne slik:

    Jeg husker en kommentarutveksling som DD var med på. Jeg tror konteksten var noe med nedoversnobbing og selv-vulgarisering (illustrert med ventrikkeltømming over parmaskinken, puling i portrom osv.). Jeg antar det må ha vært på den nå slettede VGB-bloggen din. Du har kanskje lagret alt, inkl. kommentarene, og kan søke det opp?
    DD kunne opplyse at den neste boken hun skulle skrive (etter den om «blogghoring» på VGB), skulle være skjønnlitterær, men at den skulle skrives i en helt annen stil – «suggererende» var et av de ordene hun brukte for å beskrive denne stilen. Hamsuns «Sult» (som hun på det tidspunktet nettopp hadde lest) var visst et forbilde.
    Og siden det har jeg gått og grublet på hvilke knep DD visste om som gjorde henne i stand til å skrive suggererende … og irritert meg over at jeg ikke fikk fravristet henne denne hemmeligheten.
    Nei … det er vel heller slik at jeg umiddelbart tenkte at én ting er å annonsere på forhånd at man skal skrive suggererende (hva nå DD egentlig la i det), eller å skrive noe man selv synes er suggererende – en ganske annen ting er å klare å skrive noe som andre (alle?) faktisk mener de blir suggerert / revet med / fengslet av.

    Vel … Du vet jo at det er uendelig mange utgangspunkt man kan velge og retninger man kan gå i, selv når man har følge på veien og må dele uendeligheten på to, men at en del av dem uansett kan føre til det samme målet. 😉

    Jeg kunne selvfølgelig også ha begynt slik:

    I en diskusjon under et annet innlegg på bloggen din – en historie som i likhet med din siste også handlet om din venninne Anette – skrev du: «Jeg lengter etter de teoretiske og filosofiske diskusjonene rundt skrivekunsten og formidlingen. Jeg vil lære.»

    Kanskje vi skulle gå litt mer inn på en slik diskusjon … for eksempel kan jeg stille det retoriske spørsmålet:

    Hvordan kan man skrive noe som andre blir sugd inn i og revet med av? (Altså ideelt sett – og hvis det er det man har som mål.)

    Jeg har ikke lest noe litteraturteori om dette eller filosofert så veldig systematisk over det, men jeg kan jo driste meg til å tenke høyt likevel – ut fra mitt eget magre og uskolerte utgangspunkt.
    Tja …
    – Man må brenne for å formidle noe. Jeg tror forfatterens engasjement vil skinne igjennom i teksten. Et visst engasjement er vel dessuten nødvendig for å overbevise omgangskretsen og et forlag om at det er verdt å bruke tid på å skrive dette og få det utgitt, og for å opprettholde motivasjonen når man får motbør.
    – Man bør ha en god historie (eller flere) å formidle og/eller en interessant ramme å plassere innholdet innenfor og/eller en sentral tanke/idé man vil belyse (for eksempel et moralsk paradoks eller et kontroversielt tema).
    – Man må se for seg hvem man skriver historien for – en målgruppe.
    – Man må kunne bygge opp historien(e) på en måte som engasjerer leseren, blant annet ved å være bevisst på timing – når man introduserer karakterer og planter informasjon for å skape driv og utvikling.
    – Man må kunne overraske / skape vendepunkter for å unngå forutsigbarhet, kanskje veksle mellom tidspunkter og synsvinkler, overflatisk handling og dypereliggende symbolske nivåer (høres det teit ut?)
    – Man må kunne beskrive personer slik at de framstår som ekte og levende (om det da ikke er meningen at de skal være karikerte eller stiliserte) og fylle ut med miljøskildringer som får handlingen til å framstå troverdig for leseren og gir leseren bilder i hodet. Man må skape innlevelse.

    Og så er det alle de mer håndverksmessige detaljene som i sum også er viktige (men i motsetning til det ovenstående noe som det går an å få hjelp til av andre):
    – å sjekke at den indre logikken i handlingen er riktig (unngå det du kaller goofs); at begivenheter er plassert riktig i tid og faktaopplysninger er riktige.
    – å sørge for at språket er naturlig og flyter godt ved å luke ut gjentakelser, skrive om tunge setninger, legge inn avsnitt der det passer og være nøye med å velge ord som binder teksten sammen på riktig måte (slik som «og», «men», «likevel», «da», «når», «derfor», «senere», «plutselig», «dessverre» …).
    – å være nøye med å holde seg til riktig stilnivå og unngå klisjeer eller kolliderende metaforer (her er det som kjent stor fallhøyde fra det vellykket poetiske til det patetiske og latterlige)
    – å tilpasse rytmen i ord og setninger etter innholdet og stemningen som formidles.

    … eller noe sånt, tenker jeg.

    Jeg tror ikke du forventer at en leser skal føle akkurat det du føler når du skriver (eller at en forfatter noen gang kan oppnå dette). Det var dårlig formulert av meg. Men en del av kunsten/håndverket er å bygge opp historien og bruke språket bevisst for å kunne påvirke leserens følelser – i alle fall kunne vite litt om hvordan leseren vil reagere. Leseren må på en eller annen måte kunne identifisere seg med karakterer i handlingen, og leve seg inn i den, eller i alle fall kunne kjenne seg igjen i enkelte sider ved karakterene eller handlingen.

    Jeg tror jeg kalte deg «flinkis» en gang, uten at jeg klarte å forklare nærmere hva jeg la i det. Du er altså veldig teknisk flink i alt du gjør. Men av og til virker du kanskje litt for kontrollert eller distansert – sånn jeg oppfatter deg gjennom Bloghog (jeg kjenner deg jo ikke på andre måter). Kanskje historiene dine hadde hatt godt av litt mer engasjement og drama?

    Jeg er litt redd for at du sliter deg ut, eller kanskje heller sliter ut «konseptet ditt» med å pumpe ut historier etter omtrent den samme lesten i år etter år her på BH. Du skriver teknisk sett veldig godt, men det er nok et snev av sannhet i det forlagskonsulenten sa (som du nevnte et sted) om at du ikke er tydelig nok med hva du vil si. Jeg tror kanskje du tenker mer når du skriver og legger mer i teksten av sammenhenger og symbolikk enn det den jevne leseren får med seg.

    Du har veldig mye kunnskap og en imponerende evne til å komme med filosofiske betraktninger som du kan flette inn, men jeg vet ikke helt om du klarer å integrere det godt nok i historien slik at det ene støtter opp om det andre. Synes av og til historiene mangler en grunnleggende idé. Kanskje det bare er jeg som trenger å få banka ting inn i den tjukke skallen min?

    Illustrasjonen til samtalen med bestefaren din viser deg (med «båndsalaten»), bestefaren din (med stokken), vandreblokken og «bassenget». Bestefaren din har et pent ansikt og et blikk som uttrykker at han er glad i barnebarnet sitt. Veldig flott.
    Så har vi noen andre elementer: Jaguaren står parkert i bakgrunnen, bestefaren din ser ut til å bruke bowlerhatt, herskapshuset er kanskje gjengitt korrekt ut fra perspektivet, men belysningen du har lagt på det gjør at det blir framhevet (kanskje litt prangende?), og sentralt i forgrunnen står en pose med en Prada-logo vendt mot betrakteren. Det er sikkert ganske få som forstørrer opp bildet og ser så nøye på denne posen, og enda færre som legger merke til logoen, men den som gjør det, vil lure litt på hvorfor du tar deg bryet med å sette en Prada-logo på posen. Det kan godt være at du hadde akkurat en slik pose med akkurat en slik logo i virkeligheten da du var 10 (?) år, men dette er jo ikke et fotografi – hver eneste detalj er tegnet / lagt på av deg, og dermed formodentlig plassert der bevisst for å understøtte innholdet i historien.
    Oslo fikk vel sin første Prada butikk for noen måneder siden. København hadde kanskje en allerede på slutten av 80-tallet? Det kan godt være at Prada-poser har spesielt god kvalitet og er eksepsjonelt praktiske for prepubertale jenter, men om leseren i stedet for å leve seg inn i handlingen begynner å lure på om du var vant til å få sko og vesker fra Prada da du var 10 år (eller var/er veldig opptatt av å gi inntrykk av det), virker det avsporende. Og det sier jeg ikke fordi jeg ønsker meg Prada-veske.

    «Trondhjem Samvirkelag … eller noe tilsvarende folkelig»
    Ser du den lille detaljen som gjør at dette ikke virker folkelig?

    Jeg kommer vel ikke noen vei med denne diskusjonen. Jeg prøver å si at du lett (uten å ødelegge handlingen) kan skrelle vekk noen ord og symboler som kan gi feil signaler og distrahere leseren, hindre identifikasjon/gjenkjennelse med deg og dem du skriver om og skyve lesere fra deg. Det gjelder spesielt her på Bloghog, hvor du har svært få lesere som (jeg vil anta kan sies å være) i målgruppea du ser ut til å skrive for. Så blir det et spørsmål om du vil tilpasse deg bittelitt til den målgruppa som finnes her, eller om du er bedre tjent med å finne ei målgruppe som passer bedre til det du skriver (og illustrerer). Jeg ville – i alle fall på lengre sikt – gått for det siste.

    Jeg innrømmer at jeg har feilsitert deg. Det skyldtes ikke slurvete og ukonsentrert skumlesing eller at jeg har ondt i sinne. Det var en tilsnikelse for å få sagt noe på min måte. Det var også grunnen til at jeg distanserte meg fra det jeg skrev ved å gjøre meg selv til en tredjeperson.
    Men du vet … som «kommentator» vil man jo også bli lest … oppmerksomt og påpasselig, noe du jo for det aller meste er veldig flink til.

    Jeg vet godt at du oppmuntrer til å gi kritikk – også negativ, og at du fint tåler kritikk som til og med er usaklig eller urettferdig. Men samtidig kan du jo virke litt … bestemt (les: sta). Jeg vet ikke helt om stoltheten til tillater deg å la deg påvirke av andre.

    Jeg ser for meg at den ideelle metoden for å få nyttige tilbakemeldinger på et manus ville være å la en jeg anså for å være i målgruppa, lese det mens jeg så på ham/henne og h*n tenkte høyt ut fra en første gangs gjennomlesning og sa ting rett fra levra etterhvert som h*n leste, f.eks. «denne setningen ble tung – jeg måtte lese den to ganger», «dette avsnittet virker ikke relevant for historia og ødelegger flyten i handlingen», «nå forstår jeg hvorfor du nevnte det om hårbøylen i forrige kapittel», «denne personen virker ikke troverdig», «jeg ser veldig godt for meg denne scenen, den er beskrevet veldig levende», eller «det virker ikke logisk at hun er forelsket i ham ut fra måten han er beskrevet på».

    Jeg håper Siv eller Carl eller noen andre av og til kan ta på seg en slik rolle.

    Språket er et utmerket verktøy for kommunikasjon, men i motsetning til deg har jeg mer tro på kommunikasjon ansikt til ansikt enn skriftlig – i alle fall når det gjelder ting det er vanskelig å uttrykke – slik at man kan spille ball, justere seg til hverandre etter hvert og inspirere hverandre.

    Ha en kreativ og inspirert torsdag!

    :-)

    3





    • avatar Cecilia says:

       Jeg er på ingen måte uenig i det du skriver, og jeg var for så vidt innom dette i det forrige innlegget mitt:
      ” Jeg har fått kjeft fordi jeg sender for utydelige signaler. Jeg formulerer meg for uklart, selv når jeg legger godviljen til. Symbolikken blir uforståelig, det er vanskelig å vite når man skal ta meg seriøst. Dessuten er jeg er ikke i takt med publikum; jeg henvender meg ikke til målgruppen.
      Jeg må bare nikke og si meg enig (…) ”

      Men, det virker for meg som om du ikke her skiller mellom det å skrive en blogg (weblog) og det å skrive en roman eller en novelle. Man bestemmer på en måte ikke helt selv hva som skjer i hverdagen, slik man kan bestemme når man dikter, og når man er såpass stedsbundet som jeg opplever at jeg er for tiden, så sier det seg selv at det meste vil handle om nærmiljøet mitt.
      Selvfølgelig lurer jeg på om det har noen interesse for andre å lese om disse små observasjonene jeg gjør i hverdagen min, om det blir for mye, om jeg altså “sliter ut konseptet mitt”, selv om jeg ikke akkurat spammer ned veikrysset med innleggene mine. Akkurat det er jeg så heldig å ha et verktøy som hjelper meg å finne ut: Jeg bruker statistikken som følger med jetpack for å sjekke hvor mange som er innom. Dette er den siste uken: http://ceciliabr.com/pics/stats.jpg. Dette er på ingen måte voldsomme tall, men for meg er det nok.

      Du vender igjen tilbake til illustrasjonen av vandreblokken,og nevner jaguaren som står utenfor garasjen (farfars stolthet fra 1968, verdt den svimlende sum av 40.000 kroner i Danmark i 1990, om den var lytefri) , du nevner bowlerhatten (som farfar brukte som solhatt fordi han hadde lett for å bli solbrent på den relativt dårlig bevokste skallen) og altså Prada-posen, som jeg ikke har “limt” noen logo på. De var sorte på den tiden, med grå skrift. I dag er de hvite med sort skrift. Og selvfølgelig er den plassert der bevisst! Dette er ikke bare en illustrasjon for Bloghog, det er også en illustrasjon for dagboken min, som de fleste andre illustrasjonene jeg lager – dog. Jeg gidder altså slett ikke justere illustrasjonene mine så de ikke skal støte noen. Slikt overlater jeg til muslimske fundamentalister, slike som ettermonterer heldekkende gevanter på lady Gaga.
      Og med det samme: Hva er mere folkelig enn Samvirkelaget? Forbrukereid og “Litt ditt” … ?

      Jeg tilstreber bevisst å skape illustrasjoner med en overdreven grafisk tydelighet, og jeg har foreløpig bare så vidt begynt å eksperimentere med teknikken.
      At du finner lyssettingen prangende er synsing på høyt nivå :)
      Det er faktisk akkurat slik lyset faller rundt middagstider i slutten av august. Det har seg slik at å beregne lys og skygger samt den korrekte vinkelen på lyset, er basert på geografisk posisjon, dato og klokkeslett, en funksjon som de fleste avanserte 3D-programmer har innebygget, og dersom man har plantegningene til en bygning, kan den lett rekonstrueres og plasseres som et 3D-objekt, noe jeg altså øver meg på. Jeg fotograferer og produserer forøvrig mine egne texturer. Det som ofte irriterer meg når jeg ser andres 3D-modeller, er at jeg gjenkjenner texturene fra det arkivet som følger med programmet. Da har de ikke lagt nok arbeid i det, etter min mening. Jeg har etter hvert bygget opp et ganske omfattende arkiv med egne texturer, og de skal jeg holde for meg selv.

      At beretningene fra dagliglivet mitt mangler en grunnleggende idé, kan jeg være enig i, men hvis vi nå kommer inn på de innleggene mine som er fri diktning, de innleggene det faktisk tok veldig lang tid for meg å tørre å produsere, og som etter min mening skiller seg vesentlig fra hverdagsobservasjonene mine, lurer jeg på om du mener det samme gjelder der, at de også mangler en grunnleggende idé? Slik jeg oppfatter det vil de aller fleste av dine første påpekelser kun være relevante i forhold til fiksjon, ettersom virkeligheten legger sine egne premisser.

      Å ha en god historie) – nemlig, det er det som er vanskelig. Det er avslørende å dikte.
      Å skrive for målgruppen) – vel, jeg har kanskje bommet litt der, ettersom målgruppen definerer seg selv som bloghog når det publiseres her, men, på den annen side, jeg har ikke bloghog konstant i tankene når jeg skriver.
      Kunne overraske, skape vendepunkter, fortelle på flere plan…) – det er det jeg prøver på.
      Jeg skriver ikke i mørket uten å få innspill, selv om det kanskje virker sånn, men, som du nevner, jeg er sta og egenrådig, og foretrekker å beholde “eiendomsretten” til mine egne skriblerier fremfor å omfavne enhver “god idé” som blir fremkastet av andre. Jeg vil ikke ha andres løsninger på eventuelle problemer, jeg vil bare ha problemene påpekt, slik at jeg kan løse dem selv. Jeg får pigger når folk sier “Du burde heller…”…

      Jeg er av den mening at det ofte er lettere å uttrykke seg skriftlig enn muntlig ansikt til ansikt, spesielt om vanskelige ting. Folk har gjerne en tilbøyelighet til å avbryte hverandre, og mange bruker heller tiden til å samle argumenter enn til å lytte. :)

      3





      • avatar marthon says:

        Jeg burde ha skilt mellom det å skrive en blogg fra dagliglivet og det å skrive fiksjon. Jeg synes stykkene du skriver fra dagliglivet ditt, er veldig fine og velskrevne, og ofte litt filosofiske eller rørende (kanskje spesielt der jeg finner noe gjenkjennelig i dem). Og jeg ser absolutt Shaya for meg. «Kritikken» min kommer ikke fordi du på noen måte skriver dårlig eller kjedelig, eller fordi jeg opplever dagliglivet ditt som kjedelig, men fordi jeg tenker at det er så mye potensiale der at du fint kan samle opp litt og bruke gullkorna i bokprosjektet ditt – eller til ei novelle her på bloggen som er *enda* mer gjennomarbeidet (for jeg tror absolutt du kan få til noe som er enda bedre enn det du har skrevet til nå). Mye av det fineste du skriver, er gjemt bort inne i beskrivelser av dagliglivet eller barndommen. Det gjelder for eksempel det fine tankeeksperimentet om å utforske den uendelige flaten sammen med et annet menneske. Slikt burde gjøres til noe mer enn en digresjon i en web-logg. «Kritikken» er som du sikkert skjønner bare ment som et høflig tupp i ræva.

        Det kan godt være at det finnes noen hundre mennesker i Norge som synes det virker helt dagligdags med en bestefar som ifører seg bowler når han tar seg en tur i hagen for å se hva barnebarnet driver med, eller at det ikke er verdt en kommentar at ei jente på 10(?) sprader rundt med en Prada-pose til lekene sine, men jeg er ikke så sikker på at du vil finne noen av dem her på Bloghog. Dersom leserne tolker slike ting som «statements», kan det være en fordel med litt refleksjon – å sette dette inn i en sammenheng.

        Vi kolliderer litt mht. flashing av statussymboler av samme grunn som vi tidligere har kollidert når jeg har stilt spørsmål ved hvordan du skriver om seksualitet som befinner seg i grenseland for det sosialt akseptable: Jeg synes ikke du utnytter muligheten til å *reflektere* over dette.

        Jeg tror mange føler behov for å kunne kjenne seg igjen i en annen bloggers liv og føle et fellesskap – og at dette ofte er en forutsetning for å lese – og ikke minst kommentere.

        Den er interessant, men litt tung den diskusjonen her, og jeg føler at beskyldningene om misunnelse – eller at jeg bare slår deg i hodet med Janteloven, henger over meg. Men jeg vil ikke være for diplomatisk og gi meg heller. Vi kan godt la den ligge en stund. Jeg skal prøve å komme tilbake seinere med en mer presis måte å formulere meg på.

        Jeg har medlemskort i Coop, handler mye på butikker i Coop-kjeden og får tilbake 1000-1500 kroner i kjøpeutbytte hvert år. Fine greier det. Den «lille detaljen» i eksemplet «Trondhjem samvirkelag» som ikke gjør eksemplet ditt så veldig folkelig, er ikke det med samvirkelag, men formen «Trondhjem». Nå kunne jeg ha skrevet en lang kommentar om striden om Trønderhovedstadens navn i 1930, da den i et halvt år faktisk het Nidaros offisielt, og hvilke signaler man sender ut når man fortsatt skriver «Trondhjem», men jeg tror du kjenner til dette, og … det jeg mente da jeg skrev «Han vet jo at hun ikke liker å bli belært eller korrigert» var at jeg mener å sense at du ikke liker å bli *undervurdert* eller snakket ned til. Men for all del, du er jo veldig søt når du er sint, så ..
        – Auuuu! Ta den stiletthælen ut av øyet mitt!

        😉

        Her er en sang du kan høre på. Ikke er noe apropos til noe som helst, men den har en viss amatørmessig sjarme, og jeg liker måten stemmene deres utfyller hverandre på.


        :-)

        3





  7. avatar Cecilia says:

     til:marthonDu legger fortsatt mye alvor i de små detaljene, faktisk så mye at jeg syns det bikker i retning av at jeg tror du ikke ser humoren i det, kanskje på samme måte som jeg ikke ser humoren hos Eia & co?
    Trondhjem Samvirkelag, hvor i alle dager ligger humoren i det?
    Vel, den er gjemt i forståelsen, i evnen til å betrakte seg selv – en evne jeg erindrer at ble etterlyst. Altså: Litt ditt.
    Aner du muligheten for at det kan være et (tydeligvis ganske dårlig) forsøk på å gjøre seg morsom med referanse til at du konsekvent skriver MAJORSTUA, og jeg konsekvent bruker MAJORSTUEN? For det handler vel i ytterste konsekvens om forskjellen på “heim” og “hjem”, og “stua” og “stuen”. Oslo vest mot røkla. Pen vestkant-sosiolekt satt opp mot rølpet fra folkedypet på “den andre siden” – en konstruert og behagelig konflikt som det er lett å henge seg opp i – om man ønsker det. :)

    Mye av det fineste jeg skriver er gjemt bort, skriver du, og kanskje blir det fortapt blant alt det andre? Men tror du egentlig det? Er det ikke med det som med detaljene i illustrasjonene mine, de små detaljene som i seg selv blir så viktige at de sågar overskygger helheten og komposisjonen i seg selv?
    Jeg tror vel innerst inne at de ytterst få som leser hva jeg skriver her på BH ikke vil la være å kjøpe en eventuell utgivelse fra min hånd av frykt for å finne en og annen gjenfortelling av noe de har lest før, så for meg er det ikke ekskluderende å publisere noe her som jeg også skulle komme til å bruke senere. Dette avsnittet du nevner er forøvrig hentet fra manuset mitt, og Sjalle vil kjenne det igjen som noe tekst jeg har publisert på workshop-en i et test-innlegg for et års tid siden, fordi jeg trengte noe å publisere – et lite utdrag tatt ut av sammenhengen, men jeg syns det passet inn i dette innlegget, ettersom det hadde en relevans – for meg.

    Altså, siden du absolutt ikke vil slippe emnet Prada, la meg fortelle deg noe du åpenbart ikke er klar over:
    Prada ble ikke noe luksusmerke før på nittitallet. Jeg ble ti år høsten 1989. En Prada-pose fra Italia 1986 (noe min far hadde med seg fra en forretningsreise), representerte altså ingen status på den tiden. Prada lagde nylon-bagger og brukte også nylon i handleposene sine, også i bærehåndtakene, derav det slitesterke.
    Hvor langt skal man egentlig gå inn i detaljerte beskrivelse før folk føler det omstendelig?
    Grunnen til at jeg “spradet” rundt med Pradapose var altså fordi den var perfekt til formålet, ikke for å demonstrere noen luksus. Prada var ikke luksus på den tiden, punktum!
    Det er mulig en gammel bowlerhatt var luksus, eller fortsatt er det, men jeg finner allikevel at det hefter noe udefinert misbilligende ved at enhver referanse jeg har til noe som ikke er direkte “folkelig” , altså slike referanser jeg selv mener utgjør en vesentlig del av min egen billedgjøring av oppvekstmiljøet mitt, trekkes frem som om det oser av overklasse og virker avstandsskapende og lite gjenkjennende for leserne på bloghog. Jeg tror ikke det er riktig. Det jeg beskriver er en forfallen luksus, et familiegods i dyp gjeld, som et imperium på randen av tilintetgjørelse, med en hersker som lider av virkelighetsvegring – en dronning Elisabeth som testamenterer India til barnebarna, og forærer Montreal til butleren.
    På kjøkkenet hang de fire klokkene med ulik lyd, og klokkestrengene fantes fortsatt den siste sommeren jeg var der, selv om de ikke hadde blitt brukt på ti år ( siden Lotte sluttet).
    Jeg vet ikke hva som plager folk med at jeg beskriver detaljer fra en barndom som stort sett er tilbragt i en forlenget anakronisme som nektet i det lengste å la seg dø – en familien Adams i et hundre år gammelt kråkeslott som medelevene mine både beundret litt og var litt redde for, beliggende i enden av en dårlig vedlikeholdt og til tider ganske ufremkommelig vei over et fuktig jorde, og før 1984 med et så dårlig tak at vi måtte ha sinkbøtter stående på loftet for å fange opp vannlekkasjene. Er noen misunnelige på det? I så tilfelle må det være på barndommen min, på mulighetene jeg hadde til å utforske dette spøkelsesslottet med råttent tak, et fyrrom som sukket stygt og skummelt i kjelleren og et piano som var så gammelt at strengene røyk av seg selv dersom det kom plutselige temperaturskifter. For selvfølgelig elsket jeg det huset, og jeg føler fortsatt at jeg egentlig aldri ble helt ferdig med å utforske det.

    Idag er posene til Prada laget av skinnende blankt, glasert papir og langt fra holdbare nok til at en liten pike kan drasse med seg eiendelene sine i dem gjennom mange år.

    Nå må jeg lage middag… grillede kyllinglår med ris og grønnsaker – og posesaus ( Toro Bretagne)

    God middag :)

    4





  8. avatar marthon says:

    Jeg ser for meg riksmålsforkjemperen som etter å ha strevd hele uken med å rense sproget for innslag av plebeierske vulgariteter og kaudervelsk rennestenssjargong tar seg en velfortjent søndagstur med familien og meglerhunden.
    – Heisann Preben, hvor har du vært i dag, da?
    – Jo, jeg og kona og yngstejenta har tatt oss en tur i Marka. Var innom både Katnosa, Løvlia og Skjennungstua – ja vi gikk faktisk helt inn til Kikutstua. Det er jo favoritthytta, vet du.
    – Du bor vel forresten i Sorgenfrigata på Majorstua, jeg kjenner en …
    – Hva behager!?!? Jeg vil ha meg frabedt denne vulgære radbrekkingen av adressen min i hunkjønn! Det heter gatEN og stuEN!

    Du vet like godt som meg at å prøve å gjennomføre noe i nærheten av konsekvent hankjønnsbøyning av alle stedsnavn som gir mulighet for det, utarter til komikk. Både for deg og for meg heter det Eiksmarka, Røa, Voksenlia, Grünerløkka, Alna, Harestua, Glomma og Mjøsa. Det nytter heller ikke å gjøre det til et universelt prinsipp å bruke «hjem» i stedet for «heim». Jeg har aldri hørt at noen i fullt alvor har sagt Jesshjem, Ranhjem, Hjemdal eller Jotunhjemmet.

    Motsatt vei blir det komisk med hunkjønnsbøyning av Tyskerbryggen og Fløyen i Bergen – eller å kalle Halhjem i Hordaland for Halheim, eller Egne Hjem (i Bærum) for Egne heimer.

    Djevelen – og komikken – ligger definitivt i detaljene. 😉

    Man kan godt gå laaangt i detaljerte beskrivelser i kommentarfeltet så lenge det interesserer et eller annet detaljfokusert petimeter. Og nå har du vel i grunnen vist den etterlyste refleksjonen, og jeg synes ikke den bakgrunnsinformasjonen du ga her, gjør tekstene fra oppveksten din mindre interessante.

    Nytt tema, kanskje?
    Hvordan er kvaliteten på Gucci-posene for tiden?

    😉

    1





    • avatar Cecilia says:

      Du må gjerne ramse opp alle stedsnavn i Norge som slutter på a for å legitimere argumentene dine, men de blir ikke gyldigere av den grunn.
      Trondhjem heter nå offisielt Trondheim, et navneskifte gjort for å bringe navnet i overensstemmelse med lokal språktradisjon. Når jeg bruker den originale skrivemåten, Trondhjem, blir du oppskjørtet. Majorstuen har alltid het Majorstuen i overensstemmelse med lokal språktradisjon, selv om altså noen føler at Majorstuen blir for “fint”, og velger en mer “folkelig” bøyningsform. Folk har jo behov for å markere seg. I ekstreme tilfeller kan man sågar høre det uttalt som Majjorstua. I det ene øyeblikket ser man altså på oss som bor her som sossete overklasse med missunnelsesverdig mye gods og gull, og i neste øyeblikk forsøker man å disse hele området gjennom å legge politisk trykk på første stavelse og gjerne verbalisere stedsnavnet med et facialt uttrykk av vemmelse. Det er jammen ikke lett å bli klok på sine medmennesker.

      ​Finner du virkelig ikke en bitteliten antydning til komikk i dette?

      Ha ein fortsatt fortreffeleg dag i Trondbustaden. :)

      1





      • avatar marthon says:

        Jordene rundt det enkle landsens bevertningsstedet som ble drevet av enka etter en major (som etter det jeg mener å ha lest ikke var major en gang), ble bygget ut og befolket av innflyttere under boomen fra 1880-tallet og fram til krakket i 1899 (da nesten all byggevirksomhet i Oslo stoppet opp). Før navnet på skjenkestedet ble opphypet til å bli navnet på en t-banestasjon og deretter en bydel, var dette området bondeland, med gjørmete fegater, rautende kyr, stinkende kuruker og surrende fluer, og folk snakket omtrent slik som enkelte heimfødinger i Lommedalen gjorde helt inn på 2000-tallet (da den dialekten, og dermed siste rest av Vika-målet, ble erklært offisielt utdødd).

        Lokal språktradisjon på den tida da Majorstukrysset og den lokale t-banestasjonen din ble anlagt, var altså omtrent slik som i lydklippet ”Telefonen kommer til Lommedalen”, som du finner her:
        http://www.barum.folkebibl.no/video/lydklipp.htm

        Jeg tror jeg har evne til å finne komikk i det meste, for eksempel at du tror du kan klare å få meg ”oppskjørtet”. 😉





        • avatar Cecilia says:

          Da regner jeg med at du også konsekvent omtaler serveringsstedene Palmehaven som Palmehagen og Havfruen som Havfrua.
          Jeg liker prinsippfaste menn 😉

          1





          • avatar marthon says:

            Jeg regner med at dette er et forsøk på å gi meg en kompliment, og det tar jeg selvfølgelig til meg mens jeg har sjansen, men jeg skylder samtidig å gjøre oppmerksom på at du utbasunerer din beundring for prinsippfaste menn etter at jeg har vist meg som en dvask, ryggesløs pragmatisk ved å hevde at prinsipprytteri når det gjelder stedsnavn, bare utarter til komikk.

            *Ingen* er konsekvente mht. til hunkjønn/hankjønn eller “hjem”/”heim” i stedsnavn. Det blir bare et spørsmål om hvor man trekker grensa. Det er ikke slik at folk i området ditt har en talefeil som gjør det umulig å uttale “stua” eller “heim”. Nei da, så snart de kommer ut av gruppepresset de utsettes for i habitatet sitt og opp i frisk luft, klarer de å si både “Marka” og “Stua” klart og tydelig.

            Vi diskuterte som du kanskje husker dette mens du ennå holdt til på vgb, og da sa jeg at jeg ikke egentlig har tatt noe bevisst valg når det gjelder uttale/skrivemåte av navnet på bydelen din, men at jeg nok har helt mot “Majorstua” fordi det er det NRK har brukt. Merk imidlertid at jeg også nevnte at jeg har en bekjent jeg av og til besøker i den øverste enden av Ullevålsveien, og at jeg har hatt for vane å kalle det området for Adamstuen (som også er navnet på en kjede av antikvariater som man til og med finner en filial av her i Den trønderske hovedstaden).

            (I parentes kan jeg forresten nevne at jeg har en privat aversjon mot nynorskforurensning som “heim”, “høg”, “steg” og “veg” i bokmål, men at jeg altså er pragmatisk nok til å godta det i stedsnavn og andre egennavn.)

            Jeg ser at du nekter å forholde deg til at du representerer et danskpåvirket borgerskap som de siste 130 årene har fortrengt den vikamålstalende urbefolkningen. Og nå er altså denne språklige minoriteten utdødd; etnisk renset fra Oslos og Bærums overflate. Dere kunne da i det minste ha tilbudt dem et bittelite reservat i et hjørne av Frognerparken slik at de kunne ha opprettholdt sin dialekt og levemåte!

            Navn på bedrifter er det vel uansett litt tåpelig å begynne å forandre på. Hvis jeg er dyslektiker og registrerer navnet Harvfuen i Brønnøysundregisteret, så heter den det. Det er vel ikke nødvendig å spørre deg om du skriver Remen og Nokien?

            1





            • avatar Cecilia says:

               Nåh, så forstod du omsider poenget.
              Majorstuen ( skrevet nøyaktig slik), var altså det registrerte navnet på spisestedet som området har tatt sitt navn fra. At skrivemåten kom fra dansk er det ingen tvivl om, men de som hadde råd til å etablere forretninger, og var kredittverdige, tilhørte altså den delen av befolkningen som talte dette kaudervelske misfosteret av et språk – det som senere ble riksmål.
              Jeg mener selvfølgelig at folk må få snakke akkurat slik de ønsker, men jeg har samtidig stor respekt for hvordan lokalbefolkningen uttaler navnet på det stedet de sogner til.
              Folk på Dulpetorpet MÅ få lov å insistere på at det heter Dælpetærpet på lokal dialekt, og jeg ser det som maktpåliggende å holde meg inne med lokalbefolkningen når jeg besøker eller omtaler eksotiske steder der de lokale navnetradisjonene verdsettes og fremelskes av de fastboende – av ren respekt. At høgskuler og fylkesveger blir sneket inn i språket, bryr meg ikke det minste, for da er det ikke snakk om egennavn. Men når Trondhjem skifter navn til Trondheim, mener jeg det går over grensen. De burde holdt på Nidaros 😉

              Hvordan ser du at jeg nekter å forholde meg til at det borgerskapet jeg representerer er danskpåvirket? Den påstanden er du den eneste jeg vet om som ville klart å fremføre uten å begynne å le ( men det gjorde du kanskje?). Dere, skriver du, og antyder derved at jeg har bidratt til å fordrive vika-målet, burde tilbudt dem et reservat. Jo, så menn, og det er jeg enig i. Men hva skjer når skarre-r-en kommer til dine trakter? Det er visst bare snakk om et par tusen år før hele Norge skarrer om kapp, om vi skal tro på språkekspertene, …og nordlendingene, de har jo knapt antydning til r – ett eller annet sted bak i i ganen som man må være innfødt for å klare å høre, hvor etablerte de reservater for folk uten talefeil?
              Gjett om jeg slet med å få til rulle-r-en ? Du får to alternativer: Ja / Nei.

              Jepp, norske bedrifter skal få lov å beholde navnet sitt, og Majorstuen VAR en norsk bedrift da navnet ble adoptert av de tilliggende områdene. Sånn er det med den saken :)

              Sorry…

              2





  9. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    Jeg får inntrykk av at du insinuerer at du på en eller annen slags måte har bidratt til å gi meg en slags innsikt jeg ikke besatt fra før, og slik har klart å påvirke min oppfatning, og at dette liksom skulle gi grunn til en slags eksaltert og triumferende, eller til og med nedlatende, tone hos deg. Dette er selvfølgelig bare et utslag av historieløshet, ignoranse og puerilt overmot.

    Glem nå ikke at for over 150 år siden var det *ingen* som kunne tillate seg å skrive med a-endelser. Alle var *tvunget* til å knote på (den tidligere) kolonimaktens primitive skriftspråk – hvor man selv ikke i dag ser seg råd til å holde seg med mer enn to kjønn, og på totalitært og misogynistisk vis nekter å la hunkjønnet få komme til orde (selv om det også finnes i danske dialekter). Spørsmålet blir eventuelt om majoren og hans kone var kollaboratører som approberte denne språklige undertrykkelsen og jattet med undertrykkerne av kyniske økonomiske hensyn. Det tror jeg ikke vi kan klare å bringe på det rene. I Wiki-artikkelen står det imidlertid: ”Det var ikke majoren selv, men lokalbefolkningen i Aker som ga huset dette kallenavnet. De talte lokal dialekt og kalte huset «Majorstua» (uttalt med trykk på første stavelse).”

    Utgangspunktet ser dermed ut til å ha vært (den faecialt vemmelige?) uttalen ”Majjorstua” – før den ble overkjørt av herrefolkets tvungne danifisering. Dersom dette er korrekt er argumentene dine satt enda lenger tilbake.

    Men nå er det for så vidt allerede inngått et offisielt forlik om å bilegge striden ved å tillate begge former – både ”Majorstua” og ”Majorstuen” – etter hva som måtte behage den enkelte språkbruker, så jeg håper vi nå kan gå videre.

    Jeg vil bare nevne at vi bør være forsiktig med å oppmuntre til å oppkalle bydeler etter spise-og skjenkesteder. Det kan bare så altfor fort utarte slik at vi plutselig blir sittende med bydeler med navn som Sult, Krishnas Cuisine, Halvliter’n, Bagel & Juice, Original Pilsen eller Dreams Show Bar.

    Skarring skurrer i ørene. Jeg har alltid sett på skurre-r-en som et primitivt substitutt for late folk som ikke gidder å bevege tungespissen. Det var godt du klarte å tilegne deg en skikkelig rulle-r (selv om det sikkert krevde megen slit og møye). Jeg mistenker imidlertid at du ikke har lyktes like godt med tjukk l, også kalt retrofleks flapp, som i lydskrift betegnes ł. Du kan f.eks. øve på setningen ”På løła ska jæ płukke gułrøtter i Ałvdał.”

    Nidaros er et vakkert navn, og hadde jeg bodd her i 1930, hadde jeg kjempet for det. :-)
    Men vi har det jo uansett som et poetisk alternativ.

    Ha en vakker onsdag!
    :-)





    • avatar Cecilia says:

       Jeg legger merke til at du fortsatt stritter i mot, og det er vel i grunnen et godt tegn. Men, det har seg altså slik at det var navnet på dette serveringsstedet, og ikke den lokale bondestandens slang, som var opphavet.
      Det finnes mye litteratur som understøtter både skrivemåten og den gjengse uttalen , blant annet kan man lese om Majorstuen hos Hans Jæger (i Syk Kierlighet), en mann som på ingen måte kan sies å være svinebundet av dansk skriftspråk. Jeg har funnet en liten passasje fra boken ( utgitt 1893), side 187 hvor Jæger har bestemt seg for å begå selvmord, ettersom livet ikke er verdt å leve når hans kjærlighet til Oda ikke blir besvart:


      – Men hvor skal det ske? spør hun saa, roli og koll.
      – Her oppi skoven, etsteds f.ex, sier jei og ser mei
      om.
      – Nej ikke her paa disse kanter! sier hun og ryster ner-
      vøst paa hode – for faderens skyll! . . . der kunne bli snak
      a det og jei ble blannet inne me – nej! nej! ikke her! . . .
      – Kjenner Di noe andet hensigtsmæssi sted? spør jei
      saa.
      Hun betænker sei litt – saa sier hun:
      – Vet De hvor Holmen er? – der hvor Ilmi stjal rin-
      gen?
      – Nej?
      – Men Majorstuvejen vet Di hvor er, ikke sant?
      Jei nikker.
      – Ja bare gaa forbi Majorstuen og videre opover den
      vejen inntil Di træffer mei – jei skal komme først.
      – Vel.
      – Men hva tid? spør hun saa.
      – Imaaren f.ex. – jei har jo altid noen smaating jei skal
      ha ordnet først.
      – Nej, sier hun – imaaren er det Lørda, da kan ikke
      jei, for da kommer faderen herut, og altsaa maa jei være
      hér. – Men paa Manda?
      En gysen farer igjennem mei, jei ryster stille paa hode og
      sier me skjælvende stemme:
      – Og hva ville Di jei skulle gjøre i de tre dagene?! . . .
      Tre dages rædsel som denne – nej, la det saa heller bli
      iaften!

      Talespråket taler sitt tydelige språk, og muligens vekker det din nysgjerrighet med tanke på hva skjedde dernest… og jei kan laave dei at de er en fornøieli historie.
      :)

      2





      • avatar marthon says:

        Jeg har ikke på noen måte vanskeligheter med å forstå at frøken Krohg var skeptisk til å drive og bekrefte kjærlighet til herr Jæger på et tidspunkt da det ikke fantes remedier som kunne kurere syfilis – som jo var et nasty helvete både i første, andre og tredje stadium.

        Om Hans Jæger vet vi at han hadde borgerlig bakgrunn (sønn av en ”brigade- og garnisonsauditør”, hva nå de holder på med), at han (i likhet med blondinene i Diva – se

        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


        ) var født i Drammen*, og at han (i likhet med din mor) var oppvokst i Bergen – en by hvor man som kjent læres opp til å sky hunkjønnsendelser som pesten og til og med si ”kjerringen”, ”jenten”, ”kuen”, ”hytten” og ”fitten”.
        Vi vet videre at han arbeidet som stortingsreferent. At han skriver tilnærmelsesvis lydrett bekrefter at han førte et talespråk som var sterkt påvirket av dansk – i motsetning til allmuen av småbrukere, leilendinger og tjenestefolk ute ved Oslos vestgrense, og tilliggende områder av Vestre Aker, som både sa ”kjerringa”, ”jenta”, ”kua”, ”hytta” og til og med ”itte” (i stedet for ”ikke”).

        Jeg gjør også oppmerksom på at det er LOV å endre eller forenkle stedsnavn over tid. Jeg går ut fra at du ikke insisterer på at Halden skal skrives Frederikshald, at Kristiansand skal skrives Christianssand, at York skal skrives Jorvik, at Maastricht skal skrives Mosae Traiectum, at L.A. skal skrives El Pueblo de la Reyna de Los Angeles og at Bangkok skal kalles Krung Thep Mahanakhon?

        Det er nå på tide at du tar imot min galant og diplomatisk utstrakte hånd (som garantert er fri for smitte av bakterien treponema pallidum) slik at vi kan enes om at det alltid har eksistert to uttalevarianter av majorens etablissement og at det derfor er en klok løsning at vi fortsetter å gi rom for dette.
        :-)
        ————————–
        * Siden du har et prinsipp om aldri å sette dine bein i Drammen, føler jeg av og til behov for å gjøre oppmerksom på hvilken enorm betydning denne byen har hatt for norsk historie og åndsliv.





  10. avatar Cecilia says:

    til:marthon
     Kjære Marthon.
    Frøken Krohg? Jeg går ut fra at du tenker på Oda (Othilia) Lasson. (Othilia var forøvrig også navnet på Hans Jæger’s mor, som døde da han var 14, og man kan selvsagt spekulere i om Jæger projiserte kjærligheten til sin mor og savnet av henne, og således dypest sett var forelsket i selve navnet Othilia (Oda))
    Oda Lasson (eg. Engelhart) ble fru Krohg da hun giftet seg med Christian Krogh i 1888, men Hans Jæger skriver altså om tiden FØR dette ekteskapet, den tiden Oda fortsatt var gift med Jørgen Engelhart, et ekteskap som ikke gikk så bra, den tiden hun altså var fru Engelhart, og hadde født sønnen Ba og datteren Sascha (Engelhart).

    Om Hans Jæger vet vi… joda, men vet vi alt, eller skummer vi bare Wikipedia?

    Man vet en del mer om man leser hans eksplisitt selvbiografiske bøker. “Du skal skrive ditt liv , mente Jæger, og gjorde det. Visste du forresten at Hans Jæger var modell for Morgan Kane? http://ceciliabr.com/pics/HJ+MK.jpg (En illustrasjon til et innlegg om Hans Jæger – et innlegg som, av årsaker du kan spekulere om (burde ikke være så vanskelig), har forblitt upublisert.)

    Nåvel…

    Hans Jæger fikk sin syfilis i Paris, muligens allerede i 1887, men sannsynligvis ikke før1890 eller senere. Han var altså ikke smittet på det tidspunktet som omtales i boken, i hvert fall ikke fysisk. Så ordet “Syk”, i tittelen “Syk Kiærlighet”, refererer altså ikke til syfilis – bare så det er nevnt. Ellers kan jeg definitivt anbefale å lese bøkene hans. De ble jo i sin tid totalforbudt på grunn av eksplisitt erotisk innhold (pornografi). Han ble dømt til indragelse, bot og fengsel og fratatt sin jobb som stortingsreferent da boken Fra Kristiania-bohemen kom ut, hvilket også var grunnen til at han flyktet til Paris i 1887. Men året etter kom han tilbake til Christiania og sonet dommen, et fengselsopphold han malerisk har beskrevet i boken Fængsel og fortvilelse, men jobben fikk han ikke tilbake. I 1890 bar det tilbake til Paris, hvor han skrev og utga den selvbiografiske romantrillogien som bestod av “Syk kiærlihet” – “Bekjendelser” og “Fængsel og fortvilelse”.

    Det er LOV å gjøre en hel masse i Norge ( om enn ikke fullt så mye som i Danmark), men jeg forholder meg absolutt til de offisielle navnene, som Halden og Kristiansand. Det er faktisk du som henfaller til å konsekvent fravike det offisielle navnet som finnes på alle offentlige skilter, og det interessante her er jo at når JEG, for moro skyld, fleiper litt med ditt Trondhjem, så er jeg ikke “folkelig”, men det samme altså ikke gjelder DEG når du bruker en gammeldags betegnelse på MITT habitat. Parallellen blir kanskje så fordekt at det åpenbare ikke automatisk springer en i øynene…

    Dine egne erfaringer med Oslo vest, har du latt oss få vite, var under studietiden, på et værelse i en villa på Vinderen. Studielån? Borteboerstipend? Rent økonomisk var det antagelig ikke akkurat fett. I din studenttilværelse med spagetti og frossenpizza ( fantes Mr. Hong’s nudler på den tiden?), kunne du muligens se inn av vinduet til naboen, og se hvordan de benket seg rundt middagsbordet med sølvkandelabre og hvite duker – hvordan de fråtset i argentinsk indrefilet og flybåren antilopestek, og skylte det ned med italiensk årgangsvin. En losjerende student i et av Oslos dyreste villastrøk. Kan man se totalt bort fra at tilværelsen som fattig student, hvor enn romantisk den på overflaten fortonte seg, og hvor mange gode minner og stunder av himmelsk lykke den enn medførte, inspirerte til et snev av begynnende misunnelse? En liten misunnelse som kanskje etter hvert gikk over til å bli forakt? Heslige pappagutter med lommepenger og pappas Porsche (eller Mærsje, for den saks skyld) … kan det tenkes at én av dem klarte å stikke av med aftenens utkårede skjønnhet, rett for nesen på deg? Aner jeg konturene av en forsmådd og forbitret student, sjanglende slukøret og ensom over Valkyrie Plass, på vei hjem til hybelen på Vinderen en regntung høstnatt etter at siste trikk har gått? Og kanskje hørte han noen kåte hyl fra en lokal fest da han passerte Piken med Humleranken, og kanskje så han en halvfull og lekker sylfide lene seg smekkert over rekkverket i en av de herskapelige leilighetene og utbryte: Nå er jeg altså så lei av champagne at jeg ikke har ord for det!
    Eller kanskje noen av de lokale skjønnhetene snakket litt for høyt…? …søt gutt, men du verden så udannet han snakker.
    Pssst: Det var jo ikke meningen at du skulle høre det…

    Og slik kan jeg fortsette å spekulere, for NOE er det nødt til å være – ett eller annet som har gitt deg denne standhaftige aversjonen mot å vise respekt for våre lokale navnetradisjoner i Oslo vest, og kun der.
    Og kanskje vil du merke et sukk som stiger opp fra Valkyrie Plass, fra den lett anløpne herskapsleiligheten der pikeværelset er ombygget til toalett og den slitne silketapeten i spisestuen for lengst burde vært revet ned og erstattet av malt strie: Hvorfor er det JEG som fremstår som den mest radikale av oss, til tross for mitt konservative riksmål? :)

    Ja, ja … det er vel slik en galant utstrukket trøndersk diplomathånd fungerer. Tenk at vi kunne gått glipp av hele denne utsvevende meningsutvekslingen dersom trønderne i sin tid hadde holdt på navnet Nidaros.
    Det var nok en mening med det… skal du se. :)

    ps.
    Jeg husker Diva fra den høsten jeg fylte femten. Jeg hadde vært på Parkteateret (Grünerløkka!) og sett en mystisk oppsetning av “En midtsommernatts drøm” sammen med en noe eldre gutt (kanskje 19?), og etterpå klarte han å snike meg inn på … het det Christiania mon tro, et slags dansepalass i to etasjer rett ved Tullinløkka? Vel, der spilte de altså Diva, “The Sun always shines on TV”, akkurat da jeg smakte Mohito for første gang. Mimre, mimre… det er 20 år siden. Hvor ble årene av? :)

    pps,

    det ovenstående er skrevet i ti tusen fots høyde. Det er mulig jeg var litt “lett” i hodet…
    Men nå har jeg landet, kan man si, og fått fyrt opp datamaskinen. Og ved siden av meg på skrivebordet står en nyåpnet, iskald og duggende Grolsch.

    Jepp! :)

    2





    • avatar marthon says:

      Kjære Cecilia,

      Blir du lett i hodet allerede i ti tusen fots høyde?

      Om Oda vet vi at hun fra tidlig alder viste en utpreget interesse for å leke cowboy. Hun var ofte å se med taukveilen sin over skulderen ute i det hun kalte «Det ville vesten», «prærien» vest for Slottet, hvor hun red rundt og prøvde å fange inn ustyrlige stuter. Der hang hun mye rundt ei sjappe som i cowboymiljøet ble kalt «the general store». Da det viste seg at innehaveren likevel ikke var general, men major, gikk den på folkemunne over til å hete «major store», noe som senere har blitt fornorsket til Majorstua (eller -stuen).
      Første gang Oda traff Hans Jæger skal ha vært under et hold-up av diligencen fra Stortinget til Majorstua (eller –stuen) i 1887. Da Oda ropte «Hands up», stakk en forbauset Jæger hodet ut av vinduet og ropte «No, Hæææns Jæger», og slik fanget Oda oppmerksomheten til Jæger, ja faktisk hele Jæger, med et velrettet kast.
      På grunn av den påfallende likheten med Odas store idol Morgan Kane (som imidlertid var født i 1855, ved Santa Fé, mens Jæger som vi har lært var født i 1854, i Drammen), fikk hun året etter overtalt ham til å stå modell for illustrasjonen av western-helten på Kjell Hallbings bøker, både med og uten klær.
      Det var i den forbindelse Jæger oppdaget at han hadde fått en sur en, og rettet en anklagende peke- (og lang)finger mot det stedet på Oda han mente å ha fått den fra. Han mistenkte nemlig at Oda kunne ha arvet «den unevnelige sykdommen» fra sin mor, Syfilia af Morgenstierne. Denne mistanken viste seg imidlertid å være ubegrunnet. Oda var ett av ti søsken og det eneste hun fikk rasket til seg i arveoppgjøret var den gamle taukveilen med ei renneløkke i den ene enden som skulle gi henne tilnavnet «Lasso’n».

      Sånn, da var det oppklart! Puh!
      😉

      3





      • avatar Cecilia says:

         Allerede? Men kjære deg, vi var da på vei ned! :)

        Må jeg få lov å tildele en tommel (kanskje ikke riktig så velgjørende som en erigert langfinger, men allikevel), for dette eminente vissvass.
        Jæger var jo viden kjent for sitt velpleide ytre, og alle med litt kløkt og fantasi har for lengst forstått at det var Oda’s sminkespeil han falt for – han kunne ikke greie seg uten.
        Og denna buttikka du reffererer te var nok heller sjappa som lå diaggonalt over krøsset, i Kjerkeveiea der kremmerdattera Siv Jensa vokste opp (i 2. etasje).

        Gomidda :)

        1





        • avatar marthon says:

          Så rakk du altså å svare før jeg rakk å skrive del to av kommentaren til din forrige kommentar. Ja, ja.

          Det var ikke så lett å se over til naboeiendommene der jeg bodde på Oslo Vest. Hekkene og skulpturene i hagen (eller haven) stengte for utsikten. Jeg klarte derfor ikke på noe tidspunkt å verifisere om naboene spiste eller drakk noe som helst. Jeg kan heller ikke huske at jeg så noen av dem uten at de var ikledd en bil. Om de hadde det jeg og mine samboere ville anse som en normal fysikk (inkludert ben å gå på) eller en normal metabolisme, lot seg av denne grunn ikke fastslå, men ut fra de oppsiktsvekkende store mengdene pickles, consommé og skilpaddesuppe som sto utstilt i hyllene på Vinderen Colonial, må jeg anta at disse varene utgjorde en vesentlig del av næringsinntaket.
          Først og fremst var dette et veldig dødt og kjedelig område hvor vi som delte på huset, aldri kunne nyte godt av mer sosialt liv enn det vi selv, forskjellige konstellasjoner av venner, slektninger og kollokviegrupper og andre mer eller mindre inviterte gjester sto for. Jeg tror «Oppvekst» av The Aller Værste beskriver miljøet ganske godt:

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

          Nå over til noe helt annet (som Knut Lystad og Lars Mjøen pleide å si det – på den tiden det ikke var så nøye om man plagierte litt bare de man plagierte ikke var norske, men f.eks. engelske komikere). Jeg vet ikke om du har lest boken «Racehygiene» – utgitt i 1914 av den kjente rasebiologen Jon Alfred Mjøen? Jeg skummet igjennom den for ikke så lenge siden. Den finnes her: (http://www.nb.no/nbsok/nb/3f02d5ecb279130e47b6e3db5f1cd0a0.nbdigital;jsessionid=50965467ABD1626996C84848C03239FB.nbdigital1?lang=no#155).

          Jeg merket meg noen passuser:

          «Den moderne storby er i sig selv noget af en misforstaaelse av samfundstanken, et udslag av menneskets drift til at flokke seg i hjorder til beskyttelse mot fiender. […] Som de væsentligste aarsaker til menneskematerialets ødelæggelse i byerne har fra mange hold været anført syfilis og alkoholisme. […] Historien lærer oss, sier Reibmayr, at altid når menneskene begynder at faa paafaldende store fornødenheter og derfor begynder at skrape sammen uhyre rigdommmer, saa er det i de perioder hvor forfaldet begynder – baade det socialpolitiske, det legemlige og det aandelige. […] Bylivet, med dets lettere adgang til erhverv, behageligere samkvem, større luksusutfoldelse og anledning til adspredelser, øver en stadig voksende og stadig mer tillokkende virkning. Men samtidig økes ved sammenstuvningen sygdom, usedelighet, drikfældighet, forbryderskhet og arbeidsskyhet.»

          Mjøen grunnla for øvrig Vinderen Biologiske Laboratorium og var i mange år innehaver av Majorstuen apotek. Det er derfor liten tvil om hvilken del av Oslo som ga ham erfaringsgrunnlaget til å trekke de ovennevnte konklusjonene om menneskematerialets kvalitet.

          Hans Jægers levnet viser bare så alt for tydelig at en slik «sammenstuvning» som finner sted i storbyer som Oslo og Paris (ja sikkert også København og Miami) lett kan resultere i hele den smørbrødlista J.A. Mjøen ramser opp, og man kan vel ikke uten videre anta at effekten har opphørt i vår tid heller.
          For eksempel … vel … jeg skal ikke utelukke at du ville klassifisere deg selv som en sylfide i 1988-89, men om du i en alder av ti år hang dritings over rekkverket og utstøtte kåte parringshyl til forbipasserende studenter, må det si noe om storbylivets degenerative effekt.

          Som en digresjon kan det nevnes at J.A. Mjøen er bestefaren til komikeren Lars (med samme etternavn) OG forfatteren Gerd Brantenberg (som jeg vet du kjenner til).
          Som en annen digresjon kan det nevnes at J.A. Mjøen var musikalsk og interesserte seg spesielt for hvordan musikalitet gikk i arv og manifesterte seg i enkelte norske slekter. På side 62 (op. cit.) finner vi for å eksemplifisere dette en oversikt over en del medlemmer av slekten(e) Backer-Lunde-Welhaven-Grøndahl. På nederste linje oppdaget jeg en liten detalj som forklarer hvorfor det i stua (eller stuen) i det du kaller «studenthybelen» jeg bodde i, sto et stort, gammelt flygel. I illustrasjonen er nemlig mormoren til søsknene vi leide av (som på det tidspunktet faktisk fortsatt var i live), oppført og kategorisert som «Musikalsk» (men dog ikke «Fremragende musikalsk»). Om dette også gjaldt for datteren, som i en alder av noen og seksti år fortsatt tok pianotimer, eller det slektsleddet vi hadde med å gjøre, skal jeg ikke uttale meg om. At flygelet var ustemt kunne imidlertid til og med jeg høre.

          Det er ikke på noen måte noe nytt i at borgerskapets barn anstrenger seg for å framstå som radikale. Ellers ville jo overgangen fra en beskyttet oppvekst til et satt liv som middelaldrende skje helt umerkelig bakom fasadene. Det ville bare bli et spørsmål om hvem som offisielt står som eier av huset, hytta (eller hytten), seilbåten og bilene, liksom.

          Kanskje jeg en gang skulle fortelle om den gangen jeg bodde på slottet til en engelsk hertugdatter, hvor en av hennes mest eksentriske og folkeskye forgjengere for 140 år siden fikk bygget flere kilometer med underjordiske rideveier?
          Eller … er det kanskje like interessant at jeg i helgen tilbragte en natt på en hard madrass på gulvet på en skole i Midtre Gauldal?

          Det er lov å gjøre en hel masse i Norge, og heldigvis VELDIG mye mer enn i enkelte andre områder. I Dagbladet har vi i helgen kunnet lese om en tilbakeliggende, fundamentalistisk avkrok av verden hvor en 18-åring som ble dømt for å ha kost seg med kjæresten sin på 16, har blitt forfulgt av rettssystemet med loven i hånd, frosset ut av samfunnet og tvunget til å bosette seg i en avsidesliggende getto med andre som har utført mer eller mindre reelle sex-overgrep – slik som å bli tatt for å tisse i en park (kan leses her hvis du har Dagbladet Pluss-abonnement: http://www.dagbladet.no/2013/09/13/magasinet/pluss/reportasjen/overgrep/usa/29192595/).
          Hvis Norge er et overmoralistisk mareritt å leve i, er det jo interessant at det er akkurat til dette området – Florida – du drar for å få en pause fra elendigheten …

          Jeg får slå meg til ro med at du skrev hele kommentaren akkurat da høydemåleren i cockpiten viste 10000 fot, under innflyvningen, slik at jeg ikke behøver å forklare at bare Twin Ottere som øyhopper mellom småflyplasser langs norskekysten har en så lav marsjhøyde. Jeg tenkte ellers at det primært var boblende flyskrekkprofylakse som hadde gitt deg det lette hodet …

          Ellers … spekulerer jeg både om dine fortielser om Morgan Kane og mye annet, f.eks. når kommer egentlig bildereportasjen av de pastellfargede art deco-husene?

          Da var det beddy-byes for denna kroppen. Hils frua (fruen) og ha en magisk mandagskveld i Miami! :-)

          1





      • avatar marthon says:

         Angående temaet “en sur en” burde jeg ikke ha sluppet emnet uten å ha skaffet til veie noe tematisk korrekt musikk til lesingen:

        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.





      • avatar Breiflabben says:

        He he, her drysses tomler og ingen langfinger :-)

        1





  11. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Som den observante leser antagelig har observert, er jeg tilbake i Oslo. Vi skulle altså være borte “et par dager” (derav usikkerheten vedrørende bruk av min mors garasje), regnet fra mandag 9. september, dagen etter søndag 8. september, som var valgdag i Oslo, og som er den dagen jeg skriver om i det siste innlegget mitt ( som du har lest og kommentert). Jeg skrev kommentaren til deg ett eller annet sted over Nordsjøen, og landet kl 1850 (ca), lørdag 14 september. Etter en liten biltur med innlagt stop på Bunnpris i Ullevålsveien, var jeg altså på plass ved skrivebordet hjemme sånn ca klokken 2015. Der leste jeg gjennom det jeg hadde rablet ned på iPad der opp over skyene, rettet opp ortografien og sjekket årstallene mine, og tenkte at en kommentar var en kommentar, selv om den spriket litt og muligens var i overkant utsvevende, så jeg gjorde et par små tilføyelser og postet den kl 2120.
    Ettersom jeg hadde bil på Gardermoen, kunne jeg ikke skylde denne “lettheten” i hodet på inntak av alkohol, så da tenkte jeg det måtte være høyden over havet, og så kom jeg til å skrive 10.000 fot – og da vettu – da er det smekk på fingrene. Cecilia! Frem med lanken!

     

    Huff ja, jeg var for rask med å svare. Så nå har jeg vært tålmodig, sittet helt stille og pustet rolig mens jeg har ventet på en eventuell del tre…

    Jo, det kan nok virke litt tilgrodd på Vinderen. Jeg har selv ( under studietiden) vært på et par fester der, og selvfølgelig har jeg drukket vin på Jeppes (før den brant opp i 2008).
    J.A. Mjøen har jeg akkurat sjekket ( de første sidene bare), og i dag fremstår han som litt “gammeldags”, syns jeg. Men på sin tid var han nok ikke det.

    Jeg fant forøvrig et bilde fra Majorstuen, apropos egennavn:
    http://media31.dimu.no/media/image/OMU/OB.F01904/1852?width=500

    Dette bildet er tatt i 1913 ( sjekk oslobilder.no) og viser vel ganske tydelig at området på den tiden da J.A. Mjøen innhentet sine erfaringer fra storbyområder, fremsto mer ruralt enn urbant. Min teori er at han nok heller tok for seg sentrum, og kanskje spesielt området Vika. Dette bildet er fra 1910.

    http://www.aftenposten.no/migration_catalog/article5030083.ece/BINARY/w780/G-Tittel-minn1slekt2801.jpg

    Nå var det definitivt ikke meg selv som ti-åring, denne smekre sylfiden som hang over rekkverket på balkongen denne høstnatten i 1988-89, men altså et tenkt tilfelle – en spekulasjon, rett og slett – en slags mulig forklaring på hvordan denne aversjonen din mot Oslo vest kunne oppstå.

    Har du vært i Miami? Aner du hvor langt det er fra Kennedy Park til Miami Beach? Det er omtrent like langt som fra Majorstuen til Sandvika, og det tar lengre tid å kjøre. Det er ikke akkurat det som frister mest når jeg er i Miami noen dager (faktisk ikke engang når jeg er der i ukevis). Det finnes mange utmerkede billedserier derfra – enhver Miami-turist med mobiltelefon og tumblr-eller instagram-konto, har vel lagt ut sine mer eller mindre vellykkete gatebilder…

    Vel. Da regner jeg med at del tre ikke kommer, så…

    Nå er det lunsj, og den skal jeg spise på café. :)

    3





    • avatar marthon says:

      Aiaiai. DEN OBSERVANTE LESER – til forskjell fra meg, altså. Der fikk JEG smekk på fingrene, også. Jeg får nok passe på å finlese alt du skriver og sitte med kalenderen foran meg og merke av viktige tidspunkter før jeg drister meg til å kommentere heretter. Det kan jo også være at jeg ikke leste det siste innlegget ditt før jeg skrev kommentaren ovenfor (noe du ser ut til å ta for gitt).
      (Og det var selvfølgelig en brøler å skrive frk. Krohg, når det skulle ha stått fru Engelhart – til nød frk. Lasson.)
      Så da får jeg bare ta tilbake det med å hilse til frua (fruen) og ha det magisk – inntil du mener det sømmer seg for meg å nevne det igjen.

      Nei, jeg har ikke vært i Miami eller på det amerikanske fastlandet, for den sak skyld. Jeg har bare tilbragt to timer innenfor amerikansk territorium, og det var ikke en gang i en amerikansk stat – og ikke en gang innenfor passkontrollen. Bare to lange, sultne timer på en flyplass – ved siden av en sjokoladeautomat jeg ikke hadde nickles eller dimes eller dollars til.

      Man skulle kanskje tro at hvis man kunne brenne av så mye tid og penger og flybensin på et todagers besøk til Florida (så utrolig dekadent!), så ville man ikke oppfatte en omvei på en knapp mil som et stort offer for å sende noen spennende bilder tilbake til Den gamle verden, men nei da.

      Mjøen var både i Norge og internasjonalt en foregangsmann innenfor rasebiologien, en iherdig motstander av innvandring av «fremmede raser» (dvs. alt utenom nordiske folk) og en like iherdig forkjemper for isolering og (tvangs)sterilisering av individer han mente ikke burde ha rett til å formere seg. Han hadde som motto at man måtte skille mellom retten til å leve og retten til å gi liv. Han var selvfølgelig kontroversiell, både for meningene sine og for sin uvitenskapelighet (men virksomheten hans hadde faktisk statsstøtte, hvilket sier en del om hvilket grumset farvann man padlet i på den tiden). Det var antakelig et lurt career move av ham å dø før krigen, da han ellers nok hadde kompromittert seg enda mer. Vi skal være VELDIG glade for at tankegodset hans er noe vi har lagt bak oss. (Men jeg finner altså slikt veldig fascinerende, og det er mer enn vi ønsker å tenke på i dagens sosialdemokrati som faktisk har røtter i dette grumset – selv om de lumre argumentene for at de ble innført ikke gjør Husbanken, Vinmonopolet eller betalt svangerskapspermisjon til noe rasistisk i dag.)

      Bildet ditt fra 1913 sier lite om hvordan det så ut på mesteparten av Majorstua/Majorstuen på det tidspunktet. Jeg tror minst tre fjerdedeler av bygningene i kvartalene rundt Valkyrie Plass er fra før forrige århundreskifte. De siste gårdene rakk akkurat å få innslag av jugendstil (f.eks. der som Benetton holder til, i Valkyriegaten 7) før det store krakket kom og all byggevirksomhet stoppet opp. Mellom ca. 1900 og 1905 kunne man bo gratis i mange bygårder i Oslo fordi folk flykta tilbake til landsbygda for å skaffe seg arbeid og gårdeierne var glade til bare de hadde noen å dele fyringsutgiftene med. De ledige tomtene som sto igjen innimellom murgårdene fra slutten av 1880-90-tallet, ble fylt ut fra 1920 og utover (Majorstuhuset, Vinkelgården og noen funkisgårder nedover i Bogstadveien).

      Jeg fikk i løpet av noe formålsløs googling i går med meg at bygget der Jeppe (og Vinderen Colonial) holdt til – Konditorigården heter den visst – brant for noen år siden. På Google Maps ser tomta ut til å ligge brakk. Trist, for det var en fin murgård som ga veikrysset ved stasjonen litt karakter. På Google Maps Street View holder forresten Hare Krishna Cuisine fortsatt til i Vinkelgården, så det er jo ikke alltid så oppdatert.

      Håper lunsjen smakte! :-)

      2





      • avatar Cecilia says:

        Vel, du er kanskje valgmedarbeider hver dag, for alt jeg vet, så at akkurat denne valgdagen skulle stå frem som en dag du husket var, nok en forhastet formodning fra min side. :)
        Det KAN selvfølgelig være mulig du ikke hadde lest innlegget mitt før du skrev kommentaren, men det har formodningen mot seg, ettersom det er i det innlegget jeg forteller hvor jeg skal reise.

        Okei…

        At dekadansen og hedonismen lever i beste velgående, burde vel ikke overraske deg, men det er kanskje best jeg ikke forteller hva jeg spiste til lunsj, selv om mitt samfunnsbidrag i så måte (økt vekst, sikre arbeidsplasser og skatteinngang), ble mottatt med et stort smil av den svenske servitøren. La meg bare skyndsomt påpeke at dersom Oslos mange eksklusive spisesteder ikke hadde hatt kunder som meg, så ville de ikke eksistert. Om Norges befolkning, i stedet for å være forbrukere, hadde syltet ned sine inntjente midler i banken eller i madrassen, så hadde vi kunnet sagt farvel til det meste av det som finnes av næringsliv, og sittet tilbake med kolonialhandlere, skomakere og frisører.
        Og hvordan skulle det gått med SAS om det ikke fantes dekadente frøkner som tok seg en svipptur til Miami i ny og ne? Tenk litt på dette: Er det egentlig bedre for Norge, rent økonomisk, om man reiser på ferie og er borte noen uker enn om man reiser på et tredagers besøk? I hvilket av de to tilfellene legger man igjen mest penger i utlandet?
        You need to get your priorities sorted.

        Okei, så er det bare 1 mil til Sandvika. My bad. Jeg har ikke vært i Sandvika på det jeg kan huske, men det er altså over dobbelt så langt fra Kennedy Park til Miami Beach, og det tar, som nevnt, MYE lenger tid enn å dra til Sandvika. Jeg, for min del, vil heller dra til Sandvika enn til Miami Beach. Man drar ikke til Miami Beach frivillig om man ikke er første-gangs-turist eller masochist. Det holder med en engangsopplevelse.

        Jeg pleide å sykle forbi Jeppes da jeg tok forberedende. Etter at det brant ned ( lenge etter at jeg hadde sluttet å sykle der) ble det visst reist et nybygg ( i følge informerte kilder i 2011). Ellers husker jeg at Jeppes ble ansett for å ha ganske dårlig mat og altfor høye priser.

        De fleste bygningene rundt Valkyrie Plass er fra rundt forrige århundreskifte. Det er helt riktig. Men det var neppe der de prostituerte fallbød sine lekkerbiskener i all åpenlys offentlighet. Det skjedde nok mere fordekt i bakgatene i sentrum. Min venn Carl har forøvrig fortalt at store deler av bebyggelsen i Bogstadveien ble ansett for å være slum til langt opp på seksti-tallet, med do i trappa og stor rotteplage. Siv har fortalt at den leiligheten jeg bor i hadde et bittelite bad og et bittelite toalett da farmoren hennes levde. Det ble altså en voldsom stadardhevning da den ble renovert og antall rom ble redusert fra åtte til fem, men det skjedde altså ikke før i 2001. Hvordan det var her da gården ble bygget, har jeg ikke klart å finne ut av, men det er noen spor som tyder på at det en gang var toaletter i baktrappen her også. Det hadde vært spennende å se de originale plantegningene.

        Ja ja… nå roter jeg meg ut på viddene.
        Google er utdatert så det holder. Det er DNB der nå, og det ikke først og fremst Krishna vi savner. Vi savner seven-eleven ( faktisk) og Valkyrien Te og kaffehus ( som jeg nettopp har oppdaget har gjenoppstått i Jacob Aals gate ( der Peter Serck bor)).

        Jepp :)

        2





        • avatar marthon says:

          Trodde du virkelig at jeg ville fortelle deg hvor ofte jeg er valgmedarbeider og hvilke valg jeg er med og organiserer?
          Da har du ikke skjønt det som moren din tydeligvis har skjønt for lenge siden. I Norge har vi hemmelige valg.
          Jeg kan likevel røpe såpass at det gjennomføres et valg oppe i etasjen over deg akkurat nå som vil få *vesentlig* betydning for din framtid -for å si det sånn.
          Du innrømmer jo selv at fri vilje er en illusjon, og at en skanning av hjerneaktiviteten din ville vise at avgjørelser i realiteten skjer mange millisekunder (200 ifølge Benjamin Libet) før du er bevisst hvilket valg du har tatt. Hvem tror du *egentlig* tar valget da?

          Mht. grunnen til at jeg hadde kjennskap til at du skulle ut og reise, utelukker du 1) at jeg har en *ekstremt* sensitiv hjerne som kan fange opp signaler fra hjernen din, 2) at jeg har gode forbindelser i SAS og 3) at du har nevnt et par ganger tidligere at du hadde tenkt deg til Miami.

          Og du kan uansett spare deg den triumferende tonen! Husket du på å gratulere meg med bursdagen i år, kanskje? Nei da!

          Og er det slik at så snart du har vært borte fra your lawfull wedded wife i et par-tre dager, så glemmer (eller ”glemmer”) du sivilstanden din? Eller er det kanskje en ugift venninne som er denne dekadente *frøkenen* som har for vane å ta svippturer til Miami i hytt og pine?

          Mine prioriteringer (seriously) er slik at når jeg først bruker masse tid og penger på å fly et sted, spanderer jeg på meg litt tid der så jeg får litt igjen for investeringen. Dette gjør jeg da ikke ut fra hva fedrelandet har mest glede av, men hva *jeg* har mest glede av. Den eneste gangen jeg har flydd (fløyet) transatlantisk, tilbrakte jeg for eksempel en måned der borte. Og av de 24 landene jeg har besøkt (jeg teller da ikke med mellomlandinger hvor jeg ikke har vært ute av flyplassen), har jeg tatt meg fram på landjorda og/eller med båt til 22. Det er bare et land i Afrika og det ene landet jeg har besøkt i Amerika, jeg utelukkende har ankommet med fly.

          Jo da, det var nok i Vika mesteparten av prostitusjonen gikk for seg i Oslo for hundre år siden, og fram til 1888 (i Kristiania, strengt tatt) til og med i offentlige bordeller og med politiets velsignelse. Som (ovennevnte Odas andre ektemann) Christian Krohg poengterte i romanen Albertine, fantes det til og med politifolk som fungerte som halliker.
          Etter dette måtte ting foregå mer fordekt.

          Jeg nevnte Hare Krishna i Vinkelgården fordi du en gang (i ditt mest tomlede og kommenterte innlegg på Bloghog) skrev: ”Hare Krishna-gjengen må ha vært før min tid. Jeg har aldri hørt noen savne dem.”

          Her er forresten en artikkel om barndomshjemmet (i alle fall ungdomshjemmet) til den ovenfor meget omtalte Oda:

          http://www.artemisia.no/arc/3/omraade/oslo/gronnegate.19.html

          Det har i ettertid betegnende nok fått navnet Lassonløkken …

          Jo da, pengene må sirkulere for at vi skal oppleve kontinuerlig økonomisk vekst (og det er systemet vårt i grunnen basert på). Sitter vi og knuger på pengene, blir det resesjon. Men mange ville si at nettopp norsk økonomi er overopphetet, og at det er i utlandet de har behov for å få opp etterspørselen.

          God lunsj!

          (Jeg spiser salami med eggerøre.)
          :-)

          1





    • avatar marthon says:

      PS 1
      Det skulle forresten ha vært 1989-90. Det betyr at du var 11. Det er vel nærmest å anse som lovlig og myndig i dine øyne, men jeg har altså alltid foretrukket litt modnere kvinner (selv da jeg selv var i puberteten). Hadde denne tenkte, lekre, smekre sylfiden stått der og bydd seg fram som et annet fruktfat når jeg kom forbi høsten 89, hadde jeg sikkert ikke takket nei. :-)

      PS 2
      Og jeg leste på en av mine google-runder at det huset på bildet – det huset som huset Majorstuen restaurant før det måtte vike plassen for Majorstuhuset, faktisk ikke ble revet, men flyttet, og fortsatt står et eller annet sted. Så hvis du fortsatt interesserer deg veldig mye for dette temaet, har du altså full anledning til å dra på studietur dit og se det med dine egne øyne. (Husker ikke adressen nå.) :-)





      • avatar Cecilia says:

        Lovlig og myndig… det holder at man er kjønnsmoden og yndig :)
        Alvorlig:
        Å bli fratatt myndigheten over sin egen kropp og nektet å ha et seksualliv, er etter min mening et grovt overgrep. Det fratar oss ( i Norge) omtrent tre år av vårt aktive seksualliv, og er en fullstendig unødvendig inngripen i menneskets frihet. Seksuelle overgrep er uansett dekket av den delen av lovgivningen der det kreves et samtykke, så å sette en minstealder, uten hensyn til modenhet, er så borti alle staur og vegger formyndersk at jeg ikke har ord for det.

        Jeg er ikke så veldig oppslukt av Restaurant Majorstuen, faktisk. Jeg foretrekker Bølgen & Moi 😉

        3





        • avatar Kirsti86 says:

          Momme? Jeg mener selvfølgelig morsomme. Momme er noe hunden min gjør når den sover. :)





        • avatar marthon says:

          Fyndig formulert på rim og greier, men jeg mener likevel at seksuell aktivitet krever en viss modenhet og dømmekraft. Det kan diskuteres om den seksuelle lavalderen bør være 16 eller 15 år, men vi er enige om at det er behov for en grense. En 14-åring er veldig sårbar for manipulering i form av press eller “gode tilbud”. Er en 14-åring i stand til å vurdere risiko for AIDS-smitte eller graviditet? Hva er et samtykke? Det kan hende at en 14-åring i øyeblikket mener at det er et fornuftig valg å ha sex med en fem år eldre gutt for å få en Justin Bieber-billett. Noen år senere oppfattes kanskje ikke dette som et like modent valg.
          Det er dessuten ikke slik at et par på femten blir straffet hvis det bli oppdaget at de har hatt sex med hverandre, så jeg ser ikke helt hvor overgrepet er. Paragrafen er der for å unngå at en betydelig eldre partner (eller tilfeldig bekjent) utnytter en mindreårig seksuelt.
          Av det du har fortalt om dine egne erfaringer kan det vel også være tegn som tyder på at du ikke var så moden som du kanskje burde ha vært?





  12. avatar Kirsti86 says:

    Kan jeg si at kommentarutvekslingen her er grensesprengende? Dere er utrolig momme og interessante og lese begge to. Kudos til Marthon for utholdenhet og humor, og til deg fordi du er bare helt sjef til å vri deg unna og alltid finner et holdbart motargument. Made my day :)

    4





  13. avatar Cecilia says:

    til:marthon
     til:marthonSelvfølgelig har vi hemmelige valg og det kan jo være like greit (egentlig) når vi selv ikke er oss bevisste vår egne valg før etter at de er tatt. Det har jo fra såkalt kvalifisert hold vært antydet at vi tar ubevisste valg, automatiske valg, instinktive valg som bevisstheten vår kun registrerer at er tatt, om den da i det hele tatt gidder å bry seg. For eksempel slike valg som: Skal jeg knyte den høyre skolissen først, eller den venstre? Slike kompliserte problemstillinger kan lett få oss i ubalanse dersom vi skulle begynne å tenke over dem og veie for og imot:
    – Hva om jeg brekker en negl dersom jeg velger å knyte den høyre først? Kanskje jeg rett og slett skulle velge støvletter i stedet, eller noe annet skotøy, noe uten lisser? Eller kanskje jeg rett og slett burde la være å gå ut? Hva har jeg egentlig ute å gjøre? Montro om det ikke trengs en konsekvensutredning her før jeg kan ta et bevisst valg?
    Jøye meg…

    Ååå… jeg simpelthen ELSKER sensitive menn – menn med en sjette (og syvende) sans – menn med ekstrasensorisk persepsjon – slike som den kjente Kongsberg-gutten Marcello Haugen (anagram: human ego cellar) … åååh! Jeg dåner på gulvteppet og bekjenner tvert min fascinasjon for anomalistisk psykologi. Og så iler jeg til med å oppklare: Det var derfor jeg ikke utelukket at du var ukjent med innholdet i det siste blogginnlegget mitt på det tidspunkt du skrev kommentaren det siktes til. Jeg var slett ikke så bastant: Jeg nevnte bare at det hadde formodningen mot seg… ( noe det fortsatt har).

    Gratulerer med dagen! ( Som jeg kanskje burde husket når er…?) Er du jomfru? Spørsmålet leder naturlig hen til dette med frøkner og sivilstand og det faktum at jeg benytter flertallsformen av ordet. Det var ikke for å beskrive meg selv og gi inntrykk av at jeg har klatret ned rangsstigen til de kongeliges nivå og således begynt å omtale meg selv i majestetisk flertallsform, neida, jeg befinner meg fortsatt her oppe hvor utsikten er upåklagelig. Flertallsformen tenkte jeg ville indikere at jeg snakket om et flertall, ikke nødvendigvis meg selv inkludert – en håpløs tanke – antagelig.
    Selvkritikk er tatt, kildesortert og avhendet.

    Joda, jeg forstår dette egosentriske verdensbildet du skisserer som forklaring på din hang til å vurdere ditt eget personlige velbefinnende som første prioritet. Skal man først være så dekadent at man flyr avsted til fremmede land, så skal man jaggu ha noe igjen for det, og da er det selvfølgelig lett å anta at man selv sitter med fasitsvaret på når retribusjonsgrensen er nådd.
    I de 24 landene du har flydd (fløyet) til (ehm … husker jeg feil, eller har DU stilt tidvise spørsmål vedrørende MIN manglende bakkekontakt…?), har du altså tilbrakt langt mer enn de tre dagene jeg tilbragte i Miami, altså for at det skulle “være verdt det”, mens jeg, for min del, syns jeg fikk akkurat passende tilbake i løpet av de tre små dagene jeg tilbrakte der. Vi har altså forskjellig retribusjonsgrense: Jeg er ikke fullt så kravstor som deg.
    “Det handler om å gi for å få”, som Siv Jensen (den vise kremmerdatteren fra Majorstuen (dvkfM)), så klokt har formulert det – ja – sågar så klokt at hun har funnet det imperativt å repetere dette visdomsordet ved flere anledninger, og jeg tror vi skal la dette få synke inn og omslutte oss, for i denne klokskapen ligger selve nøkkelen til vår forståelse av distribusjon og retribusjon, en nøkkel jeg også tror Kristianias politifolk var kjent med allerede rundt forrige århundreskifte, om ikke før, og en visdom som jeg vil formode dannet grunnlaget for denne bi-inntekten som disse politifolk gjennom sin samfunnsbevisste og sosialt utviklede samvittighet påtok seg for å avhjelpe statsbudsjettet og spare samfunnet for ekstrautgifter til overtidsbetaling. La de rike, de som har råd til det, få betale når vi på vår dyrebare fritid patruljerer gatene i Vika og beskytter samfunnets fattigste utskudd, tenkte de.
    Hvor har det blitt av denne edle tankegangen i dag? Er det ikke lenger slik at vi som samfunnsborgere har en plikt omtanke for de vanskeligst stilte?
    “Gi for å få” – dette kloke og viktige budskapet fra dvkfM minner meg på et vakkert tysk kjærlighetsdikt av ukjent opprinnelse – etter hukommelsen:

    Gib mir dein Herz, Hannelore,
    und dann Ihre Leber und Lunge.
    Denn ich bin ein Mann von Ehre,
    keine Schlampen, die sterben wird junge.

    Hier haben Sie hundert Mark…

    Så… rørende fullt av omtanke…

    Ach so… Hare Krishna-gjengen var altså den gjengen som gikk på Krishna Cuisine? Vel, jeg kan ikke huske å sett noen av dem heller, men jeg skal gjøre en enquête blant mine innfødte venninner neste gang vi skal ha lunsj sammen.

    Salami med eggerøre hørtes ut som en fortreffelig lunsj. Selv spiste jeg en sen lunsj: En boks Cambells oksehalesuppe (altså ikke boksen, den ble påpasselig skylt ren og samvittighetsfullt kildesortert), tilsatt en passende dose kvernet chili samt litt hakket hvitløk. Ganske godt det også. :)

    2





    • avatar marthon says:

      Selvfølgelig elsker du menn med ekstrasensorisk persepsjon. Fortell meg noe jeg ikke vet!

      Og selvfølgelig er det noe spesielt med Kongsberg-gutter. Som revyforfatteren M.B. Landstad uttrykte det nokså nøkternt (med et interessant islett av arkaisk slang):

      Hvor hen du går i li og fjell
      I by’n på landet, morgen, kveld
      Til dans på et hotell
      Ja selv hvor adgang er forbudt
      Så vil du møte hvert minutt
      En ekte Kongsberg-gutt
      Ja, selv om du reiser til månen i fly
      Vinker det Kongsberg-gutter i fra hver en sky

      Han har freidig og lyslugget panne
      Og det glimtet i øyet du vet
      Og han hører til kremen i landet
      Han er bånnsuper toppkvalitet
      Se på «stylen» han har nedpå «streeten»
      Der han myser på «stilken» så flott
      Det er klart han er selve eliten
      Av den ungdom som Norge har fått

      Og skryte sa du? Langt ifra!
      Han bruker bare språket bra
      Jargon det må han ha
      Og konstater hva jeg har sagt
      han er jo bare heldig
      som har språket i sin makt
      Og det at han prater en del om seg selv
      Er bare naturlig for han er den beste lell

      Han er «gutten i buret», det vet’n
      Han er «kjekken» og «kisen», ja vel
      Han er kort sagt rent enkelt magneten
      Han er fresk, han er spirituell
      Alle andre kan bare misunne’n
      At de ikke er Kongsberg-gutt selv
      Og det sier seg selv at i grunnen
      Uten Kongsberg ble verden triviell

      Henry Spencer forsøkte å hinte diskret til Cilly la Vache i en røykfylt restaurant i Ankara for et år siden om akkurat dette med bursdag, men hun hadde på det tidspunktet irriterende nok hensatt seg i en så intoksikert tilstand at hun fant det for godt å dåne (ikke på gulvteppet men på toalettet), og det er derfor mulig at hukommelsen er litt sløret(?).

      Som de fleste andre som er så heldige å være født i mitt stjernetegn (inkludert de fleste i min familie/svigerfamilie), pleier jeg å si: Jeg er ikke interessert i astrologi, men jeg ville ikke vært født i noe annet stjernetegn enn LØVEN.
      Jeg har altså nå gitt deg en hel måneds period of grace til i det minste å tilgodese meg med en *forsinket* gratulasjon, men når vi nå nærmer oss ultimo september, fant jeg det på sin plass å påpeke denne bristen i sensitivitet og allmenndannelse.

      Angående ditt forsøk på ironisering over min bakkekontakt, må jeg presisere at poenget mitt nettopp var at jeg har tatt meg fram til alle land jeg har besøkt – med unntak av ett i Afrika og ett i Karibia – uten å miste kontakten med bakken. Jeg har *også* flydd til bl.a. Hellas, Italia, Irland, Spania osv., men den første gangen jeg var i hvert av disse landene, ankom jeg til fots, med tog, med bil og/eller med båt – selv om det selvgående aeroplanet allerede den gang var oppfunnet og var satt inn i kommersiell virksomhet med regulære avganger.

      Jeg har med henvisning til J.A. Mjøen uttrykt en viss bekymring for storbyens degenererende effekt. Jeg er ikke sikker på at du lykkes med å bruke Siv Jensen som eksempel på hvor vis man kan bli av å oppholde seg på Majorstua/-stuen.

      Jeg regnet med at det var en forbindelse mellom på den ene siden den gjengen i oransje gevanter som pleide å gå rundt på Majorstua/-stuen og ellers i Oslo og messe «Hare Krishna, Hare Rama» osv. og på den andre siden Hare Krishna Cuisine i Majorstukrysset [merk den språknøytrale formen], f.eks. at man kunne bli slik av å spise for mye vegetarmat eller av å tilbringe for mye tid på Majorstua/-stuen.

      Takk for at du delte den tyske poesien med leserne dine. Jeg kvitterer med en vakker kjærlighetsballade av Tom Lehrer, framført i din hjemby, faktisk, i september 1967 (men altså før du – i motsetning til meg – var født). Jeg tror du kan ha hørt den før, men litt romantikk i hverdagen blir jo aldri feil:

      God lunsj! :-)

      1





      • avatar Cecilia says:

         Fortelle deg noe du ikke vet? Hva skulle det være? At jeg har en føflekk rett under bikinilinjen?
        – Hvor lenge har du hatt den?
        – Tja, si det…

        Men én ting er dog sikkert, altså med hensyn til almenndannelse og sensitivitet: En mann med disse kvaliteter bør kjenne sin besøkelsestid og formidle datoen for slike viktige merkedager på et tidspunkt hvor mottageren er i stand til å forholde seg til det.

        Okei, så har du ankommet dine 24 land per pedes, men det underslår ikke det faktum at du dog har ankommet 24 land, og underveis har du benyttet deg av motoriserte farkoster ( bil, tog, båt), og med mindre de alle var farkoster med seil, så har du etterlatt deg et CO2-merke, og således bidratt på samme måte som meg til forurensing og global oppvarming. Selv el-biler forurenser og bidrar til klimahysteriet, og det faktisk like mye som bensindrevne biler, sett fra vugge til grav. Og hvor klimanøytralt er det egentlig å spasere, med mindre man lever av det man finner i naturen?
        Bakkekontakt kan være mer enn å ha bena på jorden, vettu.

        Den oransje hare-krishna-gjengen var antagelig før min tid. Om den hadde oppstått som en følge av overdreven bespisning på dette spisestedet i Vinkelgården, er jeg litt usikker på. Det finnes jo en kinesisk restaurant diagonal over det språknøytrale Majorstukrysset, men det er svært sjelden jeg ser folk med skjeve øyne og kinesiske smil marsjere i nabolaget og messe om Chop Suey og Kylling Kong Bao.
        Det er nok bare en myte at man blir det man spiser, så ikke ta det så tungt at søndagssteken antagelig ikke er okse, snarere en kjønnsoperert ku.

        Så du syns ikke jeg lykkes med Siv Jensen? Vel, du er nok ikke alene om det, men Siv Jensen kan altså være ganske komplisert, det skal jeg bare fortelle deg. Jeg mener, hvordan kan man avkreve denne Holmås en unnskyldning for å ha omtalt FrP som høyrepopulister i 2013, når man selv skrøt av å være høyrepopulist i 2011, jeg mener, altså uten å være komplisert anlagt lizm? Det skal et intellekt på et høyt nivå til for å klare å turnere en slik arabisk flikk-flakk uten å ramle i nedslaget – nesten så man kunne mistenke henne for å være skap-muslim. Men, neida… hva nå enn det betyr. 😉

        Okei.
        Jeg har luftet radiatorene ( etter påpakning) og fjernet en (selv?)død måke fra balkongen. Det meste er altså i balanse, kan man si :)





        • avatar marthon says:

          Føflekk rett under bikinilinjen? Det var jo en … pikant opplysning. Og du har hatt den siden … akkurat.

          Jeg får prøve å utnytte besøkelsestiden min bedre til neste år og håper at du er i stand til å forholde deg endruelig til denne typen informasjon slik at jeg kan se fram til en riktig kronologisk avpasset gratulasjon da.

          Det eneste landet jeg utelukkende har krysset grensen til per pedes, er Vatikanstaten (vel, og Gibraltar, hvis det regnes som å krysse grensen til et annet land – det er jo verken selvstendig eller formelt sett en del av UK …). Men jeg benyttet meg sant nok av offentlige transportmidler (båt, tog og bittelitt buss) for å komme fram til utgangspunktet for de fotturene som til slutt tok meg over de respektive grensene, og de påførte sant nok atmosfæren en del CO2.

          Det med el-biler og miljøgevinst er ganske komplisert. Det er dårlig energiutnyttelse og dermed lite miljøvennlig å lade en el-bil med strøm generert i kull-/olje-/gasskraftverk. I Norge vil en el-bil hovedsakelig lades med strøm som genereres med vannkraft, og da blir det en forholdsvis stor gevinst.
          I kaldt klima som hos oss er det imidlertid nødvendig å varme opp kupeen over halvparten av året (med mindre man finner seg i å kle på seg skuterdress for å kjøre til jobben). I en bil med forbrenningsmotor skjer det enkelt ved å utnytte overskuddsvarmen fra motoren. En elektrisk motor genererer ubetydelig overskuddsvarme, og en ville tømme batteriet på få minutter om kupeen på en dag med minusgrader skulle varmes opp med batteristrøm. Så da må den ha en hydrokarbonfyrt kupevarmer i tillegg. Og da forsvinner stort sett gevinsten.
          Vel … ikke helt. El-biler er stort sett mindre enn alternativene. Det er uansett mer miljøvennlig å kjøre en liten bil enn en stor (f.eks. en diger SUV).
          Og el-biler gir en stor lokal gevinst: mindre støy-, støv-, eksos- og parkeringsproblemer. Det burde ikke minst du sette pris på.
          Enig i at troen på el-biler som løsningen på problemet med CO2-utslipp kan virke litt naiv om man ikke tar med slike forbehold.

          Jeg innser at vi i stor grad er fanger i et samfunn og en livsstil som gjør at vi uansett medvirker til å skape CO2-utslipp. Ikke så enkelt det der.

          Du har misforstått hvis du tror det er middagsmaten de oransjekledde messer om. Siden de er vegetarianere spiser de nemlig ikke hare. (Men det gjør jo heller ikke jøder og kristne som sverger til en bokstavtro tolkning av Mosebøkene.)

          Mitt hagearbeid i dag har vært å kutte av en rose og sette den i glassrør på stua. En Whisky Mac (http://www.growsonyou.com/photo/slideshow/90727-hybrid-tea-rose-whisky-mac/all).

          Siden det ligger litt i tiden, og jeg nettopp nevnte det for Sjalle, kan jeg jo informere deg også: Natt til i går ble vi vekket av en rev nedenfor huset. Hva den sa? Bjeff, bjeff, bjeff, bjeff, bjeff … osv.

          Ha en fortreffelig aften hvis jeg ikke rekker å svare på en kommentar til. Vel … uansett, egentlig.
          :-)





  14. avatar sjalle says:

    til:marthon
    “Du innrømmer jo selv at fri vilje er en illusjon, og at en skanning av hjerneaktiviteten din ville vise at avgjørelser i realiteten skjer mange millisekunder (200 ifølge Benjamin Libet) før du er bevisst hvilket valg du har tatt. Hvem tror du *egentlig* tar valget da?”

    Det er selvfølgelig ingen, – alternativt Gud som tar det valget, for det var allerede gjort ved Big Bang og alt er egentlig bare å forstå som et stort klinkekulespill der utfallet er gitt i all evighet fra det øyeblikket den første kulen beveger seg, – alternativt blir beveget

    Jadda. Helt sikker 😆

    1





    • avatar marthon says:

      Andromedatåken kukost gjødselbille 9473286947628 apoplektisk Prügelknabe genitalparykk. Hjeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeelp trikken imploderer!

      Er det på noen måte mulig å forutsi nøyaktig hvordan et vilkårlig menneske reagerer i en gitt situasjon?

      slaskhink fjellvettreglene THE HORROR høyesterettsjustitiarius mindboggling og dessuten.

      Er vi snart framme? fittetryne syntax error Langstrump ULTURKUKE og køyr.

      Hvor mange premisser og variabler måtte man for eksempel legge inn i simuleringsprogrammet for å kunne forutsi at jeg ville velge å svare på kommentaren din på nøyaktig denne måten? Jeg bare lurer …





      • avatar sjalle says:

        Trodde først du var blitt hacka :)

        Fra Store norske leksikon – determinisme:
        “Moderne språkfilosofiske og semantiske synsmåter understreker imidlertid betydningen av mennesket som fri språkbruker. Hva vi bruker språket til å si, kan ikke forutsies som determinert (forhåndsbestemt) av årsaker. Språkhandlinger som det å hevde, benekte, spørre, befale, love, betvile, klandre osv. er sentrale og viktige handlingstyper i ethvert menneskes liv, som vi også faktisk blir, og ønsker å bli, holdt ansvarlige for.”

        Det syns jeg høres rimelig ut.

        Spørsmålet om antall premisser etc. kan bare besvares av de/den som vet absolutt alt og de er det mange av, på galehuset.

        Egentlig virker problemstillingene rundt determinisme på meg som noe veldig nært beslektet med John Horgans “Ironic Science”. Slik jeg ser det er det et grandiost “so what” her, men ofte blir det avsporet inn til spørsmål rundt moral; Vi har ikke fri vilje og er følgelig ikke ansvarlig for våre handlinger. Kriminalasylet neste ? Å diskutere determinisme er noe av det mest formålsløse man kan foreta seg, men som utgangspunkt til å levere sofistisk briefing er det sikkert kos, for noen.

        1





        • avatar marthon says:

          Jeg kan banne på at jeg begynte å skrive et uhyre skarpsindig og elegant svar på denne kommentaren for to uker siden, og at jeg lagret det et eller annet sted på en PC eller minnepinne, men nå har jeg gitt opp å finne det igjen, så jeg får bare prøve å se om jeg kan huske omtrent hva jeg skrev.

          Ifølge religiøse determinister er vi alle hacka og fjernstyrt av en høyere makt. (Men i kristendommen står dette i motsetning til begrepet synd, som forutsetter en fri vilje. Et paradoks.)

          Hvis alt vi sier og gjør følger uavvendelig av fysiske lover og årsakskjeder som går helt tilbake til Big Bang, blir det bare et spørsmål om å lage simuleringsmodeller som er finmaskede nok for å kunne forutse alt som vil skje i all framtid. Jeg sier bare lykke til til den som vil prøve det.

          Sitatet ditt om språkfilosofi er ganske interessant i forhold til absurditetene jeg avleverte ovenfor. Det er heller ikke bare språkhandlinger vi blir, og ønsker å bli, holdt ansvarlige for – eller holder andre ansvarlige for.
          Hvis naboen går løs på bilen min med øks, står jeg ikke bare og gnir meg i skjegget og sier: ”Akkurat, så han var predestinert til å ødelegge bilen min, ja. Så det er slik hans rolle er.”

          Jeg vil påstå at det er en uendelig mengde premisser og variabler som påvirker reaksjoner og oppførsel, og at disse igjen vil påvirke en uendelig mengde andre premisser og variabler.
          Det er teoretisk mulig at jeg akkurat nå har fått en bakterie på den ene hånden min som jeg kommer til å spre til andre ved å ta på et dørhåndtak eller en pengeseddel, med den følgen at den muterer og skaper en pandemi som tar livet av flere tusen mennesker. For å ta konsekvensen av dette, bør jeg kanskje vaske hendene med klorin hvert femte minutt?
          Det kan også godt hende at akkurat denne kommentaren – på grunn av en lang kredereaksjon av andre tanker og handlinger – er det som til slutt blir den siste dråpen som får et frustrert menneske et eller annet sted på kloden til å begå en grusom terrorhandling. Slik sett er det nok best å la være å skrive – eller snakke, eller gjøre noe som helst, eller å unnlate å gjøre noe som helst.
          Hvis man virkelig skal prøve å forutse alle konsekvenser av alle handlinger, vil det nødvendigvis lede til handlingslammelse – og i siste instans pur galskap.

          En kunne tenke seg at det er mulig å arrangere ballene som faller ned i den trommelen til Norsk Tipping – de som produserer Lotto-tallene, på en slik måte at de vil gi samme resultat to ganger (etter at ballene er tromlet i f.eks. ett minutt). Men mikroskopiske forskjeller i forutsetningene (f.eks. et støvkorn på en av ballene eller et bittelite spenningsfall i elektromotoren) vil i praksis gi så totalt forskjellige resultater at dette er helt urealistisk. Og med mennesker er alt atskillig mer komplisert. De fleste som på en eller annen måte har jobbet med mennesker, vil ha lagt merke til at det er *umulig* å gi informasjon på en måte som alle oppfatter, og ingen misforstår, eller å tilrettelegge et lokale slik at ingen går feil.
          Ta f.eks. da jeg (som nevnt ovenfor i denne tråden) var valgvakt for tre uker siden … Vi satte opp rekker med bord for å lede stemmekveget i riktig retning og hindre at de skulle forville seg inn bak avlukkene der lageret med ekstra stemmesedler lå. Men på et tidspunkt var det altså en glippe på omtrent 30 cm mellom to av bordene, og tror du ikke at det var et desorientert fe som faktisk klarte å presse seg inn der og måtte gjetes ut igjen!

          Det er et privilegium vi har som mennesker å kunne være uforutsigbare. I det øyeblikket noen klarer å simulere seg fram til akkurat hvordan jeg vil reagere i enhver sammenheng, og hva jeg vil si og gjøre, ville jeg hatt store problemer med å se poenget med å leve livet mitt – eller prøvd å opptre så absurd at hele simuleringsprogrammet brøt sammen. Beeeeep! Don’t sleep in the subway.

          Nei … jeg ser ikke på det som spesielt fruktbart å diskutere determinisme. Med hensyn til Libet synes jeg heller ikke det er så rart at signaler i hjernen viser at en avgjørelse er tatt i noen millisekunder før vi klarer å gi uttrykk for den.

          😉





  15. avatar sjalle says:

    til:marthon
    Jeg mener det er en grunnleggende mangel ved denne antakelsen:
    Hvis alt vi sier og gjør følger uavvendelig av fysiske lover og årsakskjeder som går helt tilbake til Big Bang, blir det bare et spørsmål om å lage simuleringsmodeller som er finmaskede nok for å kunne forutse alt som vil skje i all framtid.

    – I teorien om Big Bang finnes også forutsetningen om at de fysiske lovene ble til i løpet av veldig kort tid etter Big Bang, så i tidsrommet fra “kick-off” til de fysiske lovene omkring gravitasjon, masse, bølger etc. trådde i kraft er det et tomrom rent deterministisk sett. Jeg har i alle fall ikke hørt om fysiske lover for hvordan fysiske lover (i betydningen forutbestemthet) blir til.

    For den ihuga deterministen blir det derfor nødvendig å anvende en ganske mystisk logikk når han forutsetter at det i dette korte tidsrommet for lenge siden eksisterte et samspill mellom variabler som hadde teoretisk forutsigbare utfall. Han må istedet bare hoppe over akkurat det og postulere at det ut fra denne gråsonen begynte å skje forutsigbare ting, litt sånn her og der og etterhvert.

    MEN, for deterministen er dette sikkert lett å jabbe vekk. Snacks for hårkløyvende sofister med hodet begravd i pavens skjegg.

    Ang. norsk tippings tilfeldighetsmaskin og praktisk anvendt determinisme: I enkle, lukkede systemer er det fullt mulig å forutsi utfall. F.eks. SKF (svenska kullager fabriken) sin sorteringsmetode for å skille ut kuler som ikke møtte standardkravene; Å gjøre dette med måling og veiing var altfor tidkrevende og fordyrende, og lot man være hadde man straks øket risikoen for stygge ulykker ved sammenbrudd av ett kulelager, f.eks. i en propell. Løsningen var et langt skrått rør inn i siden på en metallboks med ett lite hull i veggen på andre siden. “Perfekte” kuler ville, når de ble sluppet ned i røret slik at de trillet inn i boksen og spratt opp fra bunnen treffe midt i det lille hullet og komme ut på andre siden. De med marginale småfeil ble liggende igjen inni boksen. Jättekul. :)





    • avatar marthon says:

      Har alltid tatt for gitt at de samme fysiske lovene har eksistert både før og etter og uavhengig av Big Bang. Jeg må visst lese meg opp, skjønner jeg …

      Interessant om testing av kuler til kulelagre. Svenskene har alltid vært enere på det området (faktisk i den grad at de var helt kritiske for tyskernes krigsinnsats).

      Men sett numre på 20-30 av disse kulene, slipp dem ned i en trommel etter et uhyre nøyaktig system, spinn dem rundt i trommelen i et nøyaktig tidsintervall (f.eks. nøyaktig to minutter), la dem komme ut automatisk i en renne og noter rekkefølgen. Så gjør du det samme én gang til. Klarer noen å utføre forsøket så nøyaktig at det gir samme resultat? Jeg tviler.
      😉





      • avatar sjalle says:

        Jeg og. To minutters tromling er en evighet. Med 20-30 kuler så er ganske sikkert all forutsigbarhet umulig etter noen brøkdeler av et sekund.

        Det er en stund siden jeg leste min Introductionary Statistics, men sjansen for at to like rekkefølger skal trille ut rett etter hverandre er nok tilnærmet lik null, i alle fall uten juks.

        1





  16. avatar ghostbuster says:

    Hmmm. Fikk en underlig, trist følelse inne i meg da jeg leste innlegget, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor. Eller, jeg kan sette litt finger på det, men jeg aner jo ikke om det stemmer, og jeg gidder hvertfall ikke gjøre det HER…

    Har en del slekt i Danmark, så det hadde vært artig å sett denne stenen med egne øyne, og kanskje besøkt slekt samtidig. Jeg begynner jo å dra på årene, så det er best jeg kommer meg avgårde før jeg innhentes av grå stær og andre uhumskheter.





    • avatar Cecilia says:

      Fint at du oppdaget tristheten. Det ligger definitivt en del vemod her, og da tenker jeg spesielt i forhold til tapet av barndomshjemmet.

      Det skal visstnok finnes både håndavtrykk etter heksen og fotavtrykk etter engelen på den stenen, men man skal lete godt for å finne dem.
      Lykke til :)





      • avatar ghostbuster says:

        Jeg er en RACER på tristhet, Cecilia 😉 ! Jeg elsker vemod, tristesse og melankoli! Selv om jeg ikke lenger lar meg prege (negativt) av den i like stor grad som jeg gjorde før :) .





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *