Polaroid

Hundre tusen er drept i Syria og Siv Jensen blir visst finansmininster, men det verste er at det trekker fra balkongdøren – en kjølig trekk som har gjort føttene mine kalde.

________

Når jeg går for å lukke den kjenner jeg at det allerede lukter høst ute. Termometeret viser ni kalde varmegrader. Da er det jo ikke så merkelig at jeg ble kald på føttene. Snart på tide å finne frem tranflasken.

_

Telefonen.  Det er Anette, en studievenninne jeg ikke har snakket med siden i fjor vår. Hun sier det var en plutselig innskytelse, og intervjuer meg om hva jeg driver med, hvor opptatt jeg er og så videre. Jeg går formålsløst fra rom til rom mens jeg lytter og svarer på spørsmålene hennes, ser på de tomme veggene, på de lyse feltene der det før har hengt bilder. Det er nakent rundt meg, tenker jeg, tomt og forlatt.  På gjesteværelset står skapdørene åpne og gaper tomt. Gardinene er trukket for, og to uåpnede pakker sengetøy ligger på en stol. Det var her vi sov, Anette og jeg, forrige gang jeg så henne.
Anette har sett et valgprogram på TV og lurer på hva jeg mener. Rommet låter tomt og hult når jeg hører gjenklangen av min egen stemme.
– Jeg orker egentlig ikke mene så mye lenger, og særlig ikke om norsk politikk, svarer jeg.
Jeg snakker for høyt. Det er fordi det er løgn. Jeg mener faktisk en masse om norsk politikk, men jeg er lei og gidder ikke diskutere det lenger. Jeg er i det hele tatt litt lei av å diskutere med folk som mere opptatt av å tillegge meg meninger enn å formidle hva de selv mener, og hvorfor. Jeg undrer meg på om folk virkelig er i stand til å forklare hvorfor de stemmer som de gjør – om det er derfor de blir så provosert av valgomatene, fordi realitetene ikke stemmer? Jeg har forsøkt tre stykker, og jeg havnet akkurat der jeg trodde, på alle sammen. Vi liker kanskje ikke å få avslørt vårt innerste jeg – kanskje ikke engang for oss selv… ?

Fortsatt med Anette på øret går jeg tilbake til biblioteket, til arbeidsværelset mitt som ikke lenger kan kalles et bibliotek. De tomme bokhyllene er et deprimerende syn, selv om jeg har gjort mitt beste for å gjøre det litt koselig i den lille kroken av rommet som jeg bruker. Gullungen og jeg har vært på brukthandel på Vindern og kjøpt en gammel lysestake for hundre kroner, og så har jeg hengt opp plakaten av Kurt Schwitters – Ewig währt am längsten – evighet varer lengst. Og jeg var kanskje inspirert av evigheten da vi dro til hagesenteret og kjøpte evigvarende pelargonia til verandakassene. De skal visst blomstre helt til det blir kuldegrader… men det kan det jo fort bli.

Anette har endelig kommet til poenget, og jeg får det for meg at alt utenomsnakket kun har vært for å sondere terrenget, at hun har vært engstelig for å få avslag på spørsmålet sitt: Vil jeg komme til middag på lørdag, førstkommende, altså om det passer, og jeg må gjerne ta med gullungen, og vi kan godt overnatte. Jeg takker ja, men etterpå angrer jeg litt. Jeg hadde egentlig tenkt å ta Shaya med til Miami til helgen og bli en ukes tid, både for hennes og for min del. Det er der jeg svikter, tenker jeg, jeg har for lite å tilby henne. Det blir for mye oss to, alene med hverandre.

Det har blitt mørkt mens jeg har snakket i telefonen, og jeg får plutselig en frostrie i meg. I stedet for å ta på meg en genser, finner jeg frem en vifteovn fra kottet på gangen, men etter bare noen minutter begynner lyden å irritere meg, Den er ikke jevn. Det er som om viften gnager mot noe, en vibrerende raspelyd som kommer med ujevne mellomrom. Jeg gir den et dask uten at det hjelper, og så skur jeg den av og legger den tilbake i kottet, før jeg ombestemmer meg og setter den i hallen. Der hører jeg den ikke. Kanskje jeg skulle gå i kjelleren å sjekke om vi har noe ved? Men tør jeg det? Jeg har jo lovt Shaya at jeg aldri skal gå fra henne mens hun sover.

Jeg kjenner en klump i halsen når jeg ser på henne. Det er ganske nøyaktig fem år siden vi så hverandre i øynene for første gang. Siv puttet henne opp i badekaret til meg, og Shaya lå på maven min og smilte. Trygt og tillitsfullt. Hun sover på siden, som hun alltid gjør, i en slags fosterstilling, og puster med halvåpen munn. Jeg lurer på om hun har det bra, om hun er fornøyd med livet sitt, om hun er like fornøyd som jeg var på hennes alder.
Vel – det er først i ettertid jeg forstått hvor fornøyd jeg faktisk var – selv om jeg gjorde mitt beste for å holde misnøyen ved like.

Jeg tar sjansen på å gå i kjelleren, men halvveis nede i trappen får jeg samvittighetskvaler,  går tilbake og skiver en stor lapp som jeg legger på kjøkkenbordet:
Er i kjelleren og henter ved.
Så skrur jeg på radioen, så hun skal høre at det er lyd her i tilfelle hun skulle våkne. Jeg lar døren stå på gløtt etter meg og forter meg ned trappen. 

Kognitiv terapi – å lære klienten å vurdere sine automatiske tanker mot objektive bevis og korrigere seg selv i forhold til virkeligheten… tankene produserer symptomer, og symptomene påvirker tankene…
Kan man egentlig bestemme seg så grundig én gang for alle at det ødelegger gangsynet? Jo mer man tviholder på en antagelse, desto sterkere bli motstanden mot å akseptere bevis for det motsatte. Er det derfor jeg ikke lenger orker å diskutere politikk. Er det fordi jeg selv ikke aksepterer bevis for det motsatte? Den som visste det…

Vi har fortsatt fire sekker tørket bjerkeved, og med det samme jeg er her… hm… kanskje jeg skulle forsyne meg med en flaske vin… en av de uerstattelig dyre, de som faren til Siv for lengst har glemt at han har.

…man skal oppfordre pasienten til å skjelne mellom forvissning og emosjoner, og oppmuntre ham til å handle på visshet fremfor følelser… men man skal vokte seg for å anta at pasientens vrangforestillinger oppleves som sådanne grunnet egen mistro. Vi trenger altså en faglig årsak til å stille spørsmål ved pasientens verdisystem… vi trenger etiske retningslinjer… ingen skal påtvinges behandling med mindre vedkommendes vrangforestillinger er til skade for ham selv eller andre… og man skader vel i grunnen ingen ved å velge etter følelse fremfor visshet… ?

Baktrappen er bratt. Alle sykkelturene i sommer har tydeligvis ikke hjulpet så godt som jeg trodde; jeg er andpusten og vissen i bena allerede på vei opp  til andre etasje.

Et menneske har krav på å slippe å bli beskyttet mot seg selv, altså dersom vrangforestillingene ikke er til skade for ham selv eller andre. Men hvor går den grensen? Hvordan skiller man egentlig politikk og vrangforestillinger? Klarer vi alltid det, uten å la oss lede av emosjoner? Klarte vi egentlig det med Breivik? Den første konklusjonen kunne selvsagt ikke stå… det var for mye politikk og følelser med i spillet. Det er det fortsatt, selv nå som mannen har bevist for hele Norge at han ikke engang har intelligens nok til å skaffe seg studiekompetanse. Har han ikke et visst krav på å bli beskyttet mot seg selv?
_

Rorschach i Watchmen:
I’m not locked inn here with you! YOU are locked inn here with ME!!

 

Det hjelper å tenke på noe annet når man sliter. På toppen av trappen er jeg ferdigtenkt og tilbake i virkeligheten. Jeg setter vinflasken på bordet og slipper vedsekken på gulvet. Den må minst veie hundre kilo… eller i hvert fall over tyve. Og gullungen sover fortsatt.

_

Etterpå
(Rapunzel – kast ud ditt lange hår.)

Det brenner bak glassdørene og jeg sitter foran peisen, så nært jeg kan, og kjenner varmen steker. Ved siden av meg har jeg et glass vin og manuset mitt, mitt forsmådde epos hvor tankene mine har fått boltre seg og parre seg med hverandre – til ingen nytte.
Det er på tide at jeg lar sannheten få slippe til, og sannheten er at jeg føler meg alene, ensom, fanget, som Rapunzel, prinsessen i tårnet.

Men håret mitt rekker ikke ned, ikke engang om jeg strekker det ut. Da jeg var liten tok jeg på meg lue da jeg hadde vått hår, for å rette ut krøllene. Jeg ville ikke ha krøller, ikke da. Senere har jeg ombestemt meg. Det var da jeg skulle begynt å spare til langt hår – da jeg var fire år – da hadde jeg hatt over tre meter hår i dag – men selv det hadde ikke holdt.  

Jeg har fått kjeft fordi jeg sender for utydelige signaler. Jeg formulerer meg for uklart, selv når jeg legger godviljen til. Symbolikken blir uforståelig, det er vanskelig å vite når man skal ta meg seriøst. Dessuten er jeg er ikke i takt med publikum; jeg henvender meg ikke til målgruppen. Jeg må bare nikke og si meg enig, og forsøke å smile, men etterpå blir jeg lei meg. Det er sårt å få kritikk, og særlig når den treffer, men jeg vet at det er ting jeg trenger å høre. Virkeligheten er ingen blogg. Det er som å gå fra dataspill og rett ut i krigen.Det er alvor der ute. Når man skal leke i virkeligheten må man ikke være i utakt med dem som finansierer leken. Man må marsjere i takt, uansett hvor “fredet” man er.  Det er krav som må møtes, høye krav, kanskje høyere enn jeg klarer. Pappa mener jeg alltid har hatt en redsel for å undervurdere, og kanskje han har rett. Carl mener jeg gjør det bevisst, at jeg formulerer meg vanskelig med vilje. Kanskje det er han som har rett?
Kanskje ingen av dem har rett?
_


Geometri i parforhold.
La oss si jeg befinner meg på et sted jeg aldri tidligere har vært.
La oss si jeg befinner meg i et landskap som er fullstendig skyggeløst og flatt i alle retninger.

Det er ingen særtrekk ved landskapet. Ingen ujevnheter eller andre markante landemerker. Det er bare et flatt landskap, og det er overskyet – et landskap uten skygger. Det er dag. Selv om jeg ikke ser solen, vet jeg at det er dag, antagelig fordi det er lyst. Men, jeg vet ikke hvor langt på dag det er. Jeg vet ikke om det er morgen eller ettermiddag, om det er lenge til det blir mørkt, og egentlig, for alt jeg vet, kan jeg befinne meg i et landskap hvor det aldri blir mørkt. For alt jeg vet er skyene ikke ordentlige skyer, og lyset kunstig.
Jeg befinner meg kanskje et sted hvor verken lys eller mørke nødvendigvis eksisterer i en naturlig form. Det eneste jeg vet er at jeg må velge en retning for å komme videre, og at den retningen jeg velger er nødt til å befinne seg på horisontalplanet, med mindre jeg er i stand til å oppheve tyngdekraften, for jeg har allerede fastslått at jeg ikke er vektløs.
Min eneste oppgave er å velge en retning. Men hvordan?
La oss si at jeg trekker en linje fra det punktet jeg står på…. eller bedre, la oss si at jeg markerer det punktet jeg står på, og så går jeg i en tilfeldig retning. Kanskje hundre skritt. Og så avsetter jeg et punkt der og trekker en rett linje derfra tilbake det punktet jeg stod på. Da har jeg et utgangspunkt. Da har jeg skapt en linje som gir meg en retning. Hvis jeg så tenker meg at den retningen, som altså da er den eneste retningen jeg har, ikke er den retningen jeg ønsker å gå. Da kan jeg lage meg en ny retning ved å gjenta samme metode, bare i en annen retning.
Og da har jeg doblet valgmulighetene mine.
Jeg ønsker ikke å gå i noen av de to retningene.
Det er fritt opp til meg hvilken retning jeg vil gå i. Det vet jeg. Men før jeg velger må jeg jo vite hvilke valg jeg har. Så jeg gjentar metoden og finner en tredje retning. Og litt senere finner jeg en fjerde retning.
Etter at jeg har funnet den fjerde retningen innser jeg at enhver annen enn de fire retningene jeg til nå har funnet, vil være en retning som ligger et sted mellom to av de fire retningene som jeg allerede har forkastet, dessuten er de ikke selvstendige retninger, de er kun vinkler i forhold til den opprinnelige retningen. Og så slår det meg at enhver retning, bortsett fra den opprinnelige, som altså var tilfeldig, vil danne en vinkel til den opprinnelige retningen, og at alle andre retninger enn den opprinnelige, uansett hvor mange retninger jeg velger å lage, bare vil eksistere som en vinkel dersom den opprinnelige retningen består. Og så slår det meg at jeg alltid vil kunne dele enhver vinkel i to. Fra der jeg står vil det altså finnes en komplett uendelighet av retninger. Hvordan skal jeg noen sinne klare å ta et valg når det innebærer å måtte vurdere en komplett uendelighet av retninger mot hverandre? Det vil ta en evighet.
Men, la oss si at jeg ikke er alene. La oss si at vi er to. Da burde det bli lettere. Faktisk dobbelt så lett.
Hva er en komplett uendelighet delt på to?

_

Jeg innser at jeg i mangel av selskap blir nødt til å tømme vinflasken alene, og da kommer jeg til å bli beruset, alene. Men jeg har vært beruset før og vet hva det innebærer. Det er bare å skru av mobilen og trekke ut telefonledningen, og trekke for gardinene – natten er ennå ung – men selv har jeg blitt så gammel at jeg ikke lenger finner tanken på tilfeldige tilskuere like pirrende som før – og hvem vet hva jeg kan finne på i fylla…

_



Det er ikke samsvar mellom det jeg mener og det jeg gjør – mellom liv og lære.
Et menneske må ta konsekvensene av sine egne valg. Det har jeg fått innprentet fra jeg var liten. Men må vi egentlig det? Det meningsløse ligger i at det som regel er andre som må ta konsekvensene. Folk dør som en konsekvens av mine valg – av våre valg, vi som er rike nok til å kunne velge.
Jeg fikk en genser av mamma, en lilla ullgenser med vid krave som mamma strikket til meg da jeg begynte på forberedende. Den var god å ha på seg da jeg syklet nedover Slemdalsveien i råkalde høstmorgener med rimfrost i gresset, og så kunne jeg legge den i sekken når jeg syklet hjem igjen, når rimfrosten hadde forsvunnet og høstsolen varmet. Entropi – orden mot uorden – i et kaos vil bevegelse omdannes til varme. Jeg har den fortsatt, genseren som mamma strikket, og om jeg hadde handlet i tråd men mine egne verdivalg, så hadde jeg funnet frem den genseren og tatt på meg en strømpebukse under det tynne, indiske bomullsskjørtet.
Jeg trenger en virkelighetssjekk – kanskje en valgomat for hverdagsliv –  noe som kan åpne øynene mine.

Det flammer opp når jeg legger en ny kubbe i peisen.

 

10
 
 
 
 
This entry was posted in Skriblerier, Tanker. Bookmark the permalink.

19 Responses to Polaroid

  1. avatar marthon says:

    Menn har betydelig mer navlelo de kan fiske opp, enn kvinner. Mengden navlelo henger nemlig sammen med mengden hår på magen (og magehårets beskaffenhet). Det er selvfølgelig forsket på dette også: http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/howaboutthat/4883791/Revealed-The-secrets-of-belly-button-fluff.html
    Merk deg at australieren Graham Barker, som overraskende nok har funnet store mengder RØDT lo i navlen sin selv om han sverger på at han sjelden går i røde klær, er i besittelse av verdens største samling av navlelo. Men så har han da også fisket daglig siden 1984 og konservert fangsten på syltetøyglass.
    Bare en digresjon.

    Interessant tankeeksperiment om geografi og retning.
    :-)

    1





    • avatar Cecilia says:

      På et syltetøyglass… håper han ikke tar feil, i vanvare, og tror det er jordbærsylte(tøy) han heller over vaniljeisen. Karl Kruszelnicki er forøvrig en fornøyelig fyr, som fikk sin Ig Nobel Prize for navleloforskningen sin.

      Det har alltid vært en interessant tanke å dele det uendelige i to ( eller flere) deler. :)

      1





      • avatar marthon says:

        Navlelo bør man holde på god avstand fra iskremen. Jeg har aldri hørt om noen som har likt is med navlelosmak. Jeg har ikke engang sett noe slikt i Italia, hvor gelateriaene har et vanvittig stort utvalg av istyper.
        Men det er visse begrensninger der og. Sist gang jeg spurte om de hadde is med helikoptersmak, svarte de bare:
        – No, we’ve only got plane.

        Uendelighet og evighet kan selvfølgelig deles et uendelig antall ganger. Og likevel vil hver av delene være uendelige eller vare evig. Det er nok uendelighet til uendelig mange – i all evighet.

        Hvis du tegner et stort antall linjer i forskjellige retninger ut fra et fast punkt, f.eks. mer enn 360, vil det derimot gi visse praktiske begrensninger. Når du skal gå ut fra midtpunktet ditt for 361. gang, må du gå veldig langt før du vil oppdage noe du ikke har sett før. Og når du har delt sirkelen inn i … la oss si 100 ganger så mange sektorer, vil du praktisk talt gå i dine egne fotspor i flere kilometer – og ikke se noe nytt selv om du går en hel dag.

        Da er det like greit å finne seg en annen hobby.
        😉





        • avatar Cecilia says:

           Universets uendelig tatt i betraktning, vil en så grov inndeling som 360 grader føre til at enorme sektorområder forblir uoppdaget, og det holder ikke for en person som utforsker universet for å fastslå den optimale retningen. Vi kan gjerne, for enkelhets skyld, opprettholde de 360 gradene, men bare dersom vi samtidig åpner for et uendelig antall desimaler. Du vet, det er utkikkspunktet som avgjør hva man ser, og det er noe som heter parallakse, den relative forskyvningen i oppfattelse av faste objekter basert på den observerendes bevegelse. Tenk deg at du flyr fra Gardermoen til Barcelona, og et stykke vest for Paris ser du plutselig skyggen av flyet mot skydekket nedenfor, omkranset av regnbuen som full sirkel. Dette sjeldne og fabelaktige synet ville du ikke sett om du som passasjer hadde fått en ut av-av-kroppen-opplevelse, og befunnet deg på en parallell kurs, én grad forskjøvet. Dette er et vesentlig moment for enhver som ønsker å utforske mulighetene sine med grundighet og presisjon før det endelige valget blir tatt.

          I løpet av en kort romanse med en tysk ingeniør, lærte jeg litt om vinkelmåling og triangulering, og selv med fire desimaler, var det nødvendig å måle syv serier og etterpå midle resultatet av målingene for å få så nøyaktige vinkler som mulig. Men, som du forstår, vil selv ikke denne nøyaktigheten være nok når man snakker om uendelige avstander.

          Men selvfølgelig, man kan jo alltids nøye seg med å skrive om det, som en hobby, i stedet for å begi seg ut på en slik uendelig historie i virkeligheten 😉


          Ps,
          kvinner har ikke navlelo. Det er derfor vi lettere finner essensen når vi beskuer vår egen navel.

          1





          • avatar marthon says:

            Jeg tolket det som at det vi skal utforske, er begrenset av hva som kan kalles et landskap, som jeg da antok igjen måtte være begrenset av det totale arealet av planeten landskapet befant seg på, og at vi videre var begrenset av at tyngdekraften bare lar oss bevege oss i horisontalplanet, og at vi ut fra beskrivelsen du gir, ikke har andre framkomstmidler enn beina. Det gjør at mulighetene i praksis blir forholdsvis begrensede i forhold til om det var et tredimensjonalt og uendelig univers vi skulle utforske.

            Jeg ble sittende og filosofere over et lignende problem da jeg for noen år siden fordypet meg i slektsforskning og bestemte meg for å samle alle anene i en ferdigtrykt anesirkel jeg fikk kjøpt i bokhandelen (i format 80 x 80 cm eller noe slikt). Her benyttet jeg selvfølgelig anledningen til å plassere meg selv som universets midtpunkt :-) . I sirkelen utenfor plasserte jeg foreldrene mine på hver side av meg. Utenfor der var det 4 sektorer som hver dekket 90 grader – til hver av besteforeldrene. Så øker selvfølgelig tallet geometrisk til 8 oldeforeldre, 16 tippoldeforeldre osv. (mens vinklene stadig blir halvert). I den ytterste ringen, som jeg fikk fylt ut ganske godt, var det (så vidt jeg husker – gidder ikke sjekke dette nå) 128 tynne sektorer. Men mange av stamtrærne jeg prøvde å samle, strakk røttene sine enda lengre bakover. Jeg tegnet da felt videre utover, med de samme vinklene som utgangspunkt, så langt det var plass ut til kanten på arket. Sektorene ble stadig smalere. Enda var det ikke plass til alle, så jeg fortsatte på løse A4-ark som jeg refererte til med nummer, og tenkte at når jeg plasserer de løse arkene riktig ved siden av anesirkelen, vil jeg fortsatt få en tydelig, visuell oversikt som viser hver enkelt forfars og formors plass i det genealogiske materialet som så langt hadde gitt meg som sluttresultat.
            MEN sektorene ble så smale at det ble umulig å skrive i dem. Jeg trodde at jeg bare kunne forlenge feltene utover for at det skulle bli nok plass, men 15 generasjoner bakover eller noe slikt blir linjene nesten parallelle. Et felt må da kanskje være en halv meter langt for at det skal bli bredt nok til å skrive i helt ytterst, og så blir det jo delt igjen, og de feltene må kanskje gjøres fem meter lange for at de skal bli brede nok til å skrive i. Jeg måtte jukse og utvide vinklene for hvert felt. Hvis man (teoretisk sett) skal tegne inn alle aner tilbake til f.eks. 800-tallet, må sirkelen sannsynligvis være mange hundre meter i diameter for at man skal få plass til å skrive med normal håndskrift.

            Det jeg mener å si er at dersom den sektorvise utforskningen av landskapet er begrenset av gangavstand ut fra et gitt punkt i to dimensjoner, er mulighetene allerede ganske begrensede fordi sektorene etterhvert vil bli nesten parallelle (men aldri helt). Hvis du forutsetter at du kan gå 4 mil ut fra punktet ditt på hver oppdagelsesferd, og du deler sirkelen i sektorer med en bredde på én grad, vil hver sektor være 700 meter bred ved den ytre diameteren. Så kan du fortsette å dele sektoren i to. Men når du har delt sektoren du står i på to tolv ganger, vil hver sektor bli så smal at du ikke en gang kan stå i den 4 mil fra punktet ditt uten å tråkke inn i nabosektoren.

            På dette tidspunktet forstår du selvfølgelig at du har kastet bort veldig mye tid på å gå i dine egne fotspor. Når du skal velge deg et nytt utgangspunkt for å utforske landskapet videre, bestemmer du deg for enten å gå i en spiral ut fra midten eller å utforske landskapet etter et rutesystem.

            Vel … mange av de små valgene vi tar, vil selv etter lang tid føre oss til omtrent det samme målet.

            Lukter det godt av navleessensen du har funnet?





            • avatar Cecilia says:

              Jeg snakker om et landskap i utvidet betydning, og det er også beskrevet som et urealistisk landskap. Å utforske alle mulige retninger vil ta en evighet, om man ikke er to, for da vil det kun ta en halv evighet. Det er det som er fordelen med parforhold – i den forstand at man er to om å veie for og imot – om man altså befinner seg i samme landskap. Forstå det som du vil 😉

              Slektsforskning er spennende, eller kanskje slektsgransking et er riktigere begrep for det jeg selv har bedrevet. Den rent matematiske logikken har vært av svært liten betydning; det har vært langt viktigere å forstå hvor jeg kommer fra, hva det er som har ladet meg og skapt den personen jeg er. Jeg tror det er akkurat på det punktet vi egentlig går i hver vår retning – på det tydelige og logiske planet, der den rent praktiske gjennomføringen og den statistiske fremstillingen for meg ikke representerer noen utfordring, ettersom den er av underordnet betydning. Jeg har andre spørsmål: Hvem var de, hva gjorde de og hva har de bidratt med i utviklingen av Cecilia? Det er det jeg er mest opptatt av – hvordan og hvorfor har jeg blitt den jeg er? Hva er min genetiske arv? Ikke det at jeg så opptatt av å se meg tilbake for å lese utfra kjølvannet mitt hvor jeg er på vei; jeg betrakter heller kjølvannet mitt for å minne meg på hvor jeg kommer fra.

              Vel.

              Jeg tror også at valgene våre i det lange løp vil føre oss til det samme målet. Langt de fleste av valgene våre tas jo uten at vi selv er dem bevisste før etter at de er tatt. Mennesket har ikke fri vilje – vi bare trenger å tro det – noe annet ville vært ansvarsløst.
              :)

              1





              • avatar marthon says:

                «Å fortelle på flere plan – joda, det er på grensen til å være for ambisiøst …» -skrev du et sted.
                Det kan nok hende at det er ting som går over hodet på meg og andre lesere.

                Men i dette tilfellet …
                Av og til får jeg bare lyst til å ta ting mer bokstavelig enn det er ment – for eksempel for å poengtere at du i eksemplet ditt hadde begrenset uendeligheten ganske mye. Nok om det.

                Slektsforskning får oss i likhet med astronomi til å skue mot uendeligheten – når vi tenker på hvordan røttene sprer seg bakover. Tenk deg om det hadde vært slik at vi kunne gå bakover i historia og utforske våre røtter – om vi kunne ha møtt alle våre aner i levende live og slått av en prat med dem for å bli kjent med dem – og hvor uoverkommelig det hadde blitt når vi kom tilbake til våre 64 tipptipptippoldeforeldre, våre 128 tipptipptipptippoldeforeldre osv.

                Men jeg synes ikke det er riktig å si at vi går i hver vår retning på dette punktet. Det framgår vel av innlegget jeg skrev om morfaren min i fjor høst at jeg er opptatt av akkurat de spørsmålene du stiller; hvem var han, hva gjorde han, og hva har han –eller hva kunne han – ha gitt meg?

                Mener du at staheten din ikke er et utslag av din frie vilje? 😉





  2. naturglede naturglede says:

    Så herlig levende å lese dine ord. Mye som surrer rundt i hodet på både deg og meg når kvelden kommer skjønner jeg. Augustluften er god, men også vemodig. Dagene er varme, men kveldene er kjølige og gensere må fram om man vil eller ikke. Ønsker deg en glad helg og takk for lesestunden :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Så kjempehyggelig melding å få til frokost :)
      Det går mot høst, ingen tvil om det. Neste måned er det måned med -r, og da vet vi hva vi har å gjøre: ullundertøy og tran, og ikke sitte på kalde steder og få blærekatarr.
      Take care, og god helg til deg og dine :)





  3. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Når man er født ambisiøs…

    Nå refererte jeg vel egentlig til kommentaren din og utlegningen om de rent praktiske og logististiske aspektene ved slektsforskning, og selvfølgelig danner det ikke et riktig bilde – men sånn går det altså iblant når man kommenterer på blogg, og det tror jeg i grunnen du vet alt om 😉

    Jeg har i blant gjort meg tanker om hvordan det ville være å kunne reise tilbake i tid – et tema jeg tror de aller fleste både har vært innom og funnet fascinerende. Den store drømmen for vitenskapen er jo å finne en metode slik at vi kan reise fortere enn lyset, og da oppstår vel den situasjonen at vi returnerer før vi har dratt, hvilket igjen åpner muligheten for å ta en kaffe med tippoldemor, dersom vi har vært lenge nok borte… hm… er det noe galt med logikken her?

    Selvfølgelig blir man ikke sta av egen vilje. Kulturelt sett har jo stahet en litt negativ klang.
    Det beste for en pike er jo å vokse opp til å bli et vakkert fjols, en trofékone for en mektig mann, en som beundrer hennes skjønnhet og sågar bidrar ytterligere til å forbedre naturens gavmilde skjønnhetsdryss gjennom å behenge henne med glitter og stas. Så nei, jeg har ikke valgt staheten min selv, like lite som jeg har valgt kjønn eller utseende, spinkel kroppsbygning eller dårlig syn. Jeg har ikke noe behov for å peke på meg selv og si : Selfmade.
    “The selfmade man ” er et uttrykk andre kan bruke om seg selv, etter behov – om man har slikt :)

    2





    • avatar marthon says:

      Bare fortsett å være en sær og sta “limited edition” du. Blir det for mye, kan jeg jo bare ta ei pause fra bloggen din. Det er sikkert verre for dem som omgås deg daglig.
      😉

      2





      • avatar Cecilia says:

         Det er jo ikke så mange som omgås meg da… for tiden. Sukk…

        Så lenge vi bruker ordet “normal”, legitimerer det nødvendigvis ordet “avvik” – på godt og ondt.
        Du var jo bl.a. inne på min ureflekterte holdning til egen seksualitet, og også inne på min ureflekterte omgang med avdankede statussymboler. Begge deler er nok avvik, etter din standard, men for meg som oppfatter det som normalt…?
        Hvor ofte tar du egentlig et oppgjør med din egen normalitet?
        Jeg har i grunnen litt vondt for å tro at du i ett og alt befinner deg på toppen av gausskurven. Jeg gjør det ikke – det vet jeg – og det har faktisk aldri plaget meg.
        I’m not weird – I’m just limited edition, akkurat som deg – bare på andre områder 😉

        2





  4. avatar ghostbuster says:

    Mange forskrudde tanker her ja :) ! Men også mye interessant 😉 !
    Hva gjelder alle disse delingene dine- det er jo egentlig bare å ta utgangspunkt i utgangspunktet, og så begynne å gå i èn retning! All den tid du ikke er fysisisk i stand til å gå i mer enn èn retning om gangen, kan jo retning A være like god som retning K, og HVA er egentlig poenget med å dele opp alt hele tiden…? Og skal du finne ut av alle valgmulighetene du har, med dertilhørende konsekvenser, FØR du foretar et valg… Da ønsker jeg deg lykke til 😀 !! Tenke litt mindre og leve litt mer kanskje… 😉 ?

    1





    • avatar Cecilia says:

      Tenke mindre og leve mer… tja. Er det egentlig et godt motto?
      Jeg har forstått at det er mange som mener at tenkning ikke har noen verdi. Jeg, for min del, mener tankesprang og filosofering er svært viktige aktiviteter, for dersom vi ikke tenker, så glemmer vi, og da glemmer vi også gjerne moralen.
      Når vi reflekterer over opplevelser, tildragelser, egne handlinger osv…, handler det ikke bare om å sette ting på plass i vår egen bevissthet, det gjør oss også bevisste på at det finnes mange måter å sette ting på plass på, og at vår egen måte så langt kanskje ikke har vært den aller beste, og at valgene vi har tatt ikke har vært så nøye gjennomtenkt som de kanskje burde vært.
      Jeg tenker at livet ikke skal måles i kvantitet, men i kvalitet, og dersom jeg kan oppnå høyere kvalitet ved å være bevisst og reflektert i forhold til meg selv og omgivelsene mine, så foretrekker jeg vel det… tenker jeg. :)

      2





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *