Sanger vi hørte på… en gang.

– Du må aldri stole på voksne, ikke på noen over tredve , sa hun, den sommeren for snart tyve år siden.
Og nå er vi selv over tredve, så nå er altså ingen av oss lenger til å stole på.

____

_“Vi må påregne noe turbulens under innflyvingen. Hold sikkerhetsbeltene fastspent.” <KLIKK! >

_

Det rister faretruende i bagasjehyllene, og et sted bak i flyet er det en baby som hylskriker. Kanskje min siste time er kommet?  Jeg trer på meg hodetelefonene og stenger verden ute. Dersom vi faller til jorden blir Freddy Mercury det siste jeg hører, og det er jo ikke det verste man kan høre i sitt siste øyeblikk.
Tonight I’m gonna have my self a really good time – don’t stop me!

Bildene og virkeligheten stemte ikke overens.
Vidvinkel, retusjering og kunstig lyssetting, alle triks var brukt for å skjule at virkeligheten både var mørk, skitten og ganske ugjestmild. Og i kjelleren luktet det mugg. Jeg merket irritasjonen komme snikende. En komplett unødvendig bomtur.
– Dette er altså fullstendig uinteressant. Det vil ta månedsvis å sette det i beboelig stand.
– Det er en praktfull have.
– Jada. En praktfull have og fin utsikt. Men vi ser etter en bolig, ikke et investeringsobjekt, og det vet du. Gir du meg skyss til sentrum?
Jeg syns det var det minste han kunne gjøre, selv om han egentlig skulle i motsatt retning.

Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å ringe Alice. Avtalen var egentlig at jeg skulle treffe min far etter visningen, men jeg visste jeg bare kom til å klage, og det ville jeg spare ham for. Han ville sikkert tatt det personlig, ettersom det var han som i sin tid satt meg i kontakt med megleren. Men jeg valgte altså å klage min nød til Alice, i stedet for å bare ta flyet tilbake til Oslo med en gang.

Skjult bak solbriller og en bredbremmet hatt lignet hun en fordums Hollywood-diva på inkognito-besøk, men det var lite stjerneglans bak fasaden. Hun så sliten ut da hun tok av seg solbrillene, mer sliten enn jeg noen gang har sett henne. Jeg lot være å kommentere det, og jeg lot være å spørre hvordan hun hadde det. Hun spurte heller ikke. Vi så antagelig like molefunkne ut begge to da vi fant vi oss et ledig bord med en passende blek papirduk på Graabrødretorv. 

_

Hun sa ikke stort mens jeg fremførte jeremiaden min, og etterpå bare smilte hun litt trist, nesten oppgitt, og stirret på ett eller annet bak meg, som om det var langt viktigere.
– Jeg har sovet dårlig.
– Har du det ikke bra?
– Ikke spør om noe. Ikke ennå. La oss spise først.
Vi burde smilt til hverandre i solen, løftet glassene og skålt mens fuglene kvitret i Danmarks mest berømte tre. Det var muligens det hun så på, eller kanskje hun så på viduene i andre etasje, der Johan Herman Vessel visstnok satt og dyppet fjærpennen i beksort blekk mens han skrev Kiærlighet uden Strømper.
Jeg, for min del, tenkte at jeg ikke skal ta det for gitt at jeg kjenner henne, selv ikke etter snart tredve år. Avstand og nærhet. Vi har alltid gått langt i begge retninger, og hittil har vi tålt det, så da tåler vi vel alltids å sitte her og stirre i hver vår retning, som to innholdsløse skall.

Jeg lot henne få spise i stillhet, og begynte å lure på hvordan vi ble betraktet av folk som så oss. Som to gjennomsnittlige danske kvinner – kanskje som to venninner som har blitt litt slitne av hverandre? Og så fikk jeg plutselig blikkontakt med en eldre mann. Han satt alene ved et bord noen rader unna og smilte idet blikkene våre møtes. Jeg fikk en følelse av at jeg hadde sett ham før og at han hadde ventet på at vi skulle få øyekontakt, så jeg ble i grunnen ikke spesielt forbauset da han vinket til meg og gjorde tegn til at jeg skulle komme bort til bordet hans.
– Cecilia, ikke sant? Du husker meg kanskje ikke? Jeg kjenner din far.
– Mikkel? Jeg kjente deg ikke igjen med en gang.
– Jovisst. Jeg har blitt litt dårlig til bens, gammel og grå, som du ser… og du har blitt en voksen dame. Så du har altså omsider flyttet tilbake?
– Bare nesten. Vi leter fortsatt etter hus. Det er derfor jeg er her. Jeg har tenkt å begynne å jobbe hos min far.
– Ja, han nevnte det, og det var jo på tide… men du søker altså stadig etter hus? Det fortalte han ikke. Vil du jeg skal holde utkikk?
– Gjerne det, men jeg er altså ikke alene lenger.
– Nåh, jeg har jo alltid fulgt nøye med på hva du har hatt fore. Gratulerer forresten.
– Takk.
– Nåvel. Jeg ville bare si hei, så… jeg ser du er ute med Alice, så jeg skal ikke oppholde deg.  Du får hilse henne så meget. Godt å se deg igjen.
– I lige måde.
Da jeg kom tilbake til bordet ville Alice ha meg med hjem – for å snakke uforstyrret.


We will – we will – rock you!

Jeg lukker øynene og forsøker å late som ingenting når flyet plutselig gjør et kast. Det er ingen ting jeg kan gjøre, uansett. Om dette er siste reis, så går verden utmerket videre uten meg. Jeg har vel egentlig aldri vært mere klar for å avslutte livet enn akkurat nå, altså rent praktisk sett. Alt er pakket og ryddet, så det er ingenting å rydde opp i etter meg. Det finnes ikke engang noe skittent undertøy, om jeg ikke skulle ha et uhell på vei ned, og de få som virkelig vil savne meg kan jeg telle på fingrene.
Alice er én av dem.
En flyvertinne kommer vaklende og ser etter tomgods. Hun ser litt bekymret ut, så jeg smiler oppmuntrende til henne. Det burde vært omvendt.
We will – we will – rock you!

Alice hadde funnet seg en koselig leilighet – en hjørneseksjon med to store rom pluss et pigeværelse med inngang både fra baktrappen og fra kjøkkenet. Det var der tjenestepiken bodde i sin tid, den gang man hadde råd til å holde seg med tjenestefolk. Vi sprettet en flaske rødvin og beundret utsikten.
Fra vinduet i stuen kunne jeg se ned på Nyhavn, en utsikt jeg godt kunne tenke meg selv. Jeg liker meg egentlig i byen, det er Siv som helst vil bo litt på landet, for Shayas del, sier hun. Innerst inne tror jeg hun helst vil vi skal bo i Miami, selv om hun aldri har gitt meg noen grunn til å tro det. Men jeg merker jo at hun ikke tar det så tungt om det drøyer med flyttingen, selv om akkurat det lett kan unnskyldes, nå som faren hennes er syk. Men allikevel… hun har jo allerede fått et oppdrag der, en kortfilm.
– Jeg gjør det gratis, bare for å ha noe å gjøre.
Joda… jeg forstår jo det.
Hva nå? Hva er det Alice vil? Ha meg til sengs? Neppe. Men jeg må innrømme at det er en fristende tanke.

– Liker du utsikten?
– Den er helt perfekt. Jeg kunne godt hatt skrivebordet mitt her, akkurat foran vinduet.
– Værsågod.
– Det hadde vært noe. Tenk på alt man kan dikte med en sånn utsikt.
– Jo… men vi har jo også historier vi aldri forteller, ikke?

– Tja… jeg tror faktisk ikke jeg har noen hemmeligheter som ingen vet om.
– Det tror jeg ikke noe på. Alle har hemmeligheter.
– Kanskje jeg bare er flink til å lyve?
– Jeg har fått nok av løgner. Jeg har levd i en løgn nesten syv år.
– Med Torbjørn?
– Med hele verden.

– Alice. Flyet mitt går ti over fem. Nå er den halv fire. Jeg må enten forandre billetten eller  snart tenke på å dra til lufthavnen.
– Har du økonomibillett?
– Nei.
– Så kan du vel forandre den?
– Jo, men bare dersom du syns jeg skal gjøre det. Syns du det?
– Vi tror vi må snakke sammen.
– Er det derfor du er så fåmælt?
– Du vet å si det rette.
– Det er ikke noe galt? Du er ikke syk?
– Nei.  Ikke fysisk.
– Skal jeg bli til i morgen?
– Hvis du vil. Du må godt sove her.
– Jeg skal spørre mamma.
– Nå hørtes du ut som en liten pike.
– Det er jo det eg er.
– Særlig med den bergensaksenten. Den har jeg ikke hørt siden du var liten.
_

Et fly er som et faradaysk bur. Det har jeg lært en gang. Det er greit å tenke på det mens lynene flasher og lyser opp skyene. Egentlig er det et fascinerende syn som man bare bør nyte mens man har sjansen.
Mamma har fortalt at det var farfar som slo den siste spikeren durabelig inn i kisten for bergensdialekten min. Han likte aldri at jeg snakket bergensk med mamma. Han forstod det antagelig ikke, og så irriterte det ham nok at vi lo sammen av noe han ikke skjønte.

Og én dag hadde han sagt det like ut. Han ville ikke ha denne kaudervelske bablingen i sitt hus! Det fikk være ille nok at mamma knotet på dansk!
Og så ble det slutt. Etter det var det pappa som leste for meg om kveldene, og mamma måtte knote på dansk hver gang hun snakket til meg.
Jeg vet ikke hvor mye av det som er sant. Selv kan jeg ikke huske det, men jeg har alltid hatt en uvilje mot å snakke bergensk, så alt tyder på at noe må ha skjedd en gang i barndommen, ikke bare med meg, også med broren min. Da vi flyttet til Norge lærte jeg meg å snakke pent bokmål, og det gjorde Kissa også.
– Bli til i morgen? I København?
– Mamma, det er ingen grunn til å gå i fistel! Hør på meg. Shaya klarer både å legge seg selv og å lage mat til seg selv. Så hvis du ikke har tenkt deg ut i kveld…
– Ut? Hva skal jeg ute å gjøre?
– Der ser du. Det er ikke noe problem. La meg få snakke med henne.
Stønn!
Det er en grunnløs frykt, tenker jeg, det er ikke farlig å flytte tilbake til København. Minnene er knyttet til noe som for lengst har sluttet å eksistere, og de har vokst seg sammen til en klump. Jeg klarer ikke lenger å tenke på barndomshjemmet mitt uten å tenke på Alice, og omvendt – en udelelig klump som for all fremtid er plassert i perfekt likevekt og emosjonelt vakuum, komplett utilgjengelig og fortapt som annet enn minner, akkurat slik jeg vil ha det – slik jeg ha det.

– Hva er det galeste vi har gjort, syns du, vi to, sammen?
– Det dummeste mener du?
– Er det det noe du ikke ville gjort om igjen?
– Ja. Den flasken med cognac som var fra dronning Elisabeths kroning.
– Herregud. Det hadde jeg glemt.
– Min far husker det fortsatt.
– Det kan jeg tro. Han tok det jo ganske pent.
– Jeg vil vel heller kalle det kontrollert. Han hadde jo ikke noe annet valg, bortsett fra å drepe oss.
– Er det alt du angrer på?
– I hvert fall for øyeblikket.
– Lyver du nå?
– Kanskje.
– Husker du han amerikaneren vi traff i Praha?
– He, he. Hvorfor tenker du på ham akkurat nå?
– Du skjelte ham ut fordi han forsøkte å være høflig.
– Jeg skjelte ham ikke ut. Jeg bare påpekte at jeg ikke hadde invitert ham til å stille meg personlige spørsmål. Jeg følte meg invadert, og det lot jeg ham få vite. Man går ikke rundt og spør fremmede mennesker hvordan de har det! Det er bent frem uhøflig!
– Han ble ganske perpleks.
– Uff, stakkar. Han turte vel aldri mer si et ord til europeiske jenter.
– Du kan ha den virkningen på folk.
– Jeg jobber med saken. Jeg er mye høfligere nå enn det jeg var.
– Men du kan fortsatt være litt… skremmende. Jeg vet ikke om du er helt klar over det selv.
– Skremmende?
– Nei, det er egentlig feil ord, jeg vet ikke helt hva jeg mener… kompromissløs? Eller en slags kombinasjon av…
– Helt ærlig Alice. Ikke pakk det inn. Si akkurat hva du mener.
– At jeg kan bli redd deg.
– Redd? Du kan jo legge meg i bakken med den ene armen på ryggen.
– Nei, ikke fysisk. Men du har noen ord og noen blikk som… aldri til meg, det er ikke det jeg sier, men det er det jeg er redd for noen ganger, å få det blikket fra deg.

– Hvor vil du egentlig med dette, Alice?
– Jeg har begynt å gå i terapi. Hos en dame. Det er også det jeg må snakke med deg om. Du er jo psykolog.
– Nei. Jeg har bare studert. Jeg verken kan eller vil være psykolog, og spesielt ikke for deg.
– Nei, det er ikke det jeg vil. Men vi har altså noen opplevelser vi deler, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal… kan vi ikke bare snakke litt om det?
– Selvfølgelig kan vi snakke om det, bare du ikke forventer at jeg skal ha noen løsninger for deg, for det ansvaret tør jeg ikke ta, og ikke har jeg kompetanse til det heller.
– Han har funnet seg en annen.

– Du snakker om Torbjørn?
– Ja. Allerede. Og hun er der hele tiden, også når jeg henter barna.
– Henter barna? Dere hadde jo en avtale om å bo der annenhver uke?
– Jo. Men så flyttet hun inn.
– Og så ble avtalen brutt?
– Den var jo ikke skriftlig.
– Det var dumt. Man skal alltid gjøre skriftlige avtaler.
– Gjør dere alltid det?
– Siv og jeg? Alltid. Vi kan dø, egentlig hvilken dag som helst, og da er det viktig med skriftlige avtaler for den som blir tilbake.
– Tenker dere sånn?
– Ja. Vi har alt på papiret. Men det er ikke Siv og meg du vil snakke om?
– Nei. Men jeg har altså blitt deprimert. Ikke slik at det synes for andre, men jeg merker det selv. Jeg føler meg ubrukelig. Det er liksom ingen mening med det jeg gjør. Og det eneste hun psykologen gnåler om er at jeg må få faste rutiner.  Som om jeg ikke har det? Det er jo akkurat det som gjør meg deprimert!
– Har du fortalt henne det?
– Jo, men hun plukker det bare ned til hvilke rutiner jeg er misfornøyd med, og jeg er jo ikke misfornøyd med noen av dem. Men jeg er misfornøyd med summen av dem. Det er visst over hennes forstand.
– Hvor lenge har det vart?
– Helt siden… egentlig i mange år.

– Mens du var gift?
– Ja. Kanskje innen også, i perioder.
– Hvorfor har du ikke fortalt meg om dette før?

– Jeg vet ikke. Jeg savner det vi hadde. Da vi var sammen.
– Nå har vi drukket. La oss ikke bli sentimentale.
– Nei, men det er sant. Jeg har aldri vært så… lykkelig, for å bruke det ordet, og aldri så   forelsket noen gang senere.
– Ikke si det.
– Hvorfor ikke? Det er sannheten.
– Det er heller den sannheten du ønsker. Det er alltid de positive minnene man sitter igjen med. Det er dem man forsterker, mens resten blir utydelig.
– Det er mere enn det, langt mere. Det er det vi må snakke om.
– Okei…

– Husker du den dagen vi var i lysthuset.
– Var vi der bare én gang?
– Ja. Jeg hadde lyst til å invitere til fødselsdagsselskap, og tenkte vi kanskje kunne ha det i lysthuset. Men så begynte jeg å tenke på hva folk ville si hvis de forstod at vi var kjærester. Jeg har jo vokst opp med min mors fordommer. Min far har aldri hatt dem.

– Jøder har en liberal innstilling til slikt.
– Men det hjelper ikke hvor liberal han var når jeg hadde en mor som … hvis hun skulle få vite om oss… det hadde jeg bare ikke orket.
– Men hun var jo på sykehuset.
– Jo, men det var bare til behandling. Hun skulle jo komme hjem.
– Så det var derfor du ikke sa du hadde fødselsdag, fordi noen kunne få vite om oss?
– Jeg trodde du visste når det var.  Men så fikk jeg for meg at  jeg måtte  være sikker på at du ikke hadde planlagt noe, en eller annen overraskelse.
– Surpriseparty?
– Det var jo du som ville vi skulle treffe folk.
– Mm. Jeg hadde bare lyst til å rope det ut til hele verden.
– Det var akkurat det jeg ikke ville, og så snakket jeg med Anton.
– Javel? Hvorfor det?

– Det kommer etter hvert. Og så ble det sol, og da la vi oss til ute, på den luftmadrassen som hadde lekkasje, husker du? Og så spilte vi din fars kassetter på en gammel ghettoblaster som måtte ha skjøteledning innefra fordi batterikassen var helt syret i stykker.
– Den husker jeg, men resten kan jeg ikke huske.
– Du som alltid husker alt så godt, og så husker du ikke det?
– Nei.
– Vi spilte Queen, så høyt at lyden flerret. Det husker du vel?
– Nei.
– Det var fordi det var noen gutter i en båt nede ved bryggen som du ville at skulle se deg.
– Det har jeg altså ingen erindring om.

– Du som alltid tok opp alt vi gjorde, på din irriterende lille Walkman?
– Ikke hele tiden.
– Men det var altså det som skjedde, først.
– Når du sier det.
– Du er jo så nøye med detaljene.
– Mm… men det er ikke alt som er like viktig.
– Skal du ikke notere det?
– Erter du meg nå, Alice?
– Tror du jeg tør det?

____

Så spenner de seg fast, de to flyvertinnene, på klappstoler ved siden av utgangsdøren. De virker rolige, veksler et par ord jeg ikke klarer å høre, smiler litt, og etterpå stirrer profesjonelt rett i veggen. Kanskje de har et punkt der som de skal se på, akkurat som vi hadde på balletten, et lite lys bakerst i salen så vi hadde noe å fokusere på i mørket, for å hjelpe oss å holde balansen.

Den siste sommeren, det siste gjensynet, den endelige bekreftelsen på at det stedet aldri kom til å bli mitt. Den største skuffelsen, blandet med den største forelskelsen – en berusende og bittersøt blanding som på en måte balanserte seg selv. Det er i grunnen sånn livet mitt alltid har vært – et sted i midten, balanserende mellom eufori og fortvilelse.

Jeg har aldri vært redd for å fly, og jeg er ikke det nå heller.  Lyn er ikke farlig for fly. Det bare preller av på oversiden, som mot et faradaysk bur.  Om noen minutter er vi nede, på den ene eller den andre måten, det er i hvert fall helt sikkert.

– Vi lurte på om vi egentlig hadde lyst til å være kjærester, på ordentlig, eller om vi bare hadde lyst på hverandre. Husker du vi snakket om det?
– Det husker jeg. Vi laget te.
– Jo. Men vi drakk vin etterpå, ute, da det det ble sol. Og så lå vi på madrassen og tok på hverandre, med klærne på, helt til den gikk tom for luft, og så gikk vi inn og fortsatte på sofaen.
– Det er sikkert riktig.
– Husker du hva jeg sa?
– Nei.
– Jeg hvisket til deg hele tiden, en ganske pornografisk fantasi om han som kom og leverte vinen, han som stirret sånn på deg.
– Han husker jeg.
– Jeg kjente at du likte det.

– Det gjorde du vel.
– Og så sa du ja da jeg spurte om du ønsket det hadde vært sant det jeg fortalte, og så leverte du et perfekt hyl.
– He, he. Nei, det kan jeg ikke huske.
– Og etterpå ville du høre det en gang til.
– Så merkelig at jeg ikke husker noe av dette?
– Men det var altså derfor det skjedde, det med Anton.
– Det med Anton?
– Ja. Jeg ringte til ham, egentlig for å høre om du hadde invitert noen, for da ville han visst det, men så fikk jeg altså den dumme ideen.
– Så du inviterte ham?
– Ja. Som en overraskelse.
– Det var litt av en overraskelse.

– Alt det jeg fortalte om da jeg visket til deg. Det var akkurat det vi gjorde den kvelden. Jeg trodde du ville det, at du ville se på oss.
– Fordi jeg stønnet og sa ja?
– Ja.

– Men… hvorfor sa du ikke noe om det den gangen?
– Jeg turte ikke.
– Hvorfor ikke?
– Jeg vet ikke. Jeg skjønte bare helt plutselig at jeg hadde ødelagt alt, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre.
– Du hadde jo ikke ødelagt noe. Det var bare jeg som var sjalu.
– Nei. Alt ble annerledes dagen etter. Du var ikke lenger kjæresten min, det var jeg som var kjæresten din.
– Det forstår jeg ikke.
– Du eide meg på en måte, fordi du hadde tilgitt det hele. Jeg var jo også glad for det, først, men etterpå har jeg tenkt at det ikke var tilgivelse jeg ville ha, jeg ville ha forståelse. Det var også derfor jeg ble så sint den natten i Nice.
– Jeg bare ventet på det. Jeg visste nok innerst inne  at det var det du ville snakke om da du spurte om det var noe jeg angret på.
– Det er ikke slik du tror…

– Alice. Akkurat den natten er det jeg angrer mest på av alt jeg har gjort, og det vet du, men vi kan godt snakke mer om det dersom du mener det har noen hensikt.
– Jo, men jeg har altså noe å tilstå… noe jeg har tenkt på at jeg skulle fortelle deg mange ganger. Den natten… jeg må ha tenkt at det på en eller annen måte ville likestille oss.
– Hvordan da?
– At du også hadde gjort noe… noe jeg kunne bruke og etter hvert tilgi. Jeg vet det var dumt tenkt.

– Men vi var jo ikke kjærester lenger. Jeg hadde ingen rett…
– Herregud! Det var en bagatell, Siss! Jeg hadde ikke noe i mot at du fingret med meg. Jeg ble bare sint fordi du tok det som en selvfølge at du hadde lov. Men jeg var egentlig mest sint på meg selv, fordi jeg aldri hadde sagt alt det jeg burde ha sagt, og så ble det bare for stort til at jeg klarte å håndtere det.
– Er dette sant?
– Ja. Jeg var fortsatt dypt forelsket i deg.
– I Nice?
– Ikke bare i Nice.
– Oj. Det er fint at du forteller det. Det er jeg glad for.

– Vi var bare atten år. Du vet hvor kort avstand det er mellom hat og forelskelse.
– Mm.
– Sånn var det også den kvelden vi satt i haven. Jeg skulle sagt noe. Ikke bare godtatt den tilgivelsen du tilbød meg. Da hadde vi kanskje fortsatt vært kjærester.
– Tror du virkelig det?
– Nei. Egentlig ikke. Jeg var altfor feig. Jeg er fortsatt altfor feig.

Da hun plutselig reiste seg virket det som om hun hadde planlagt tidspunktet på forhånd, at det var viktig for henne å la meg være alene, og jeg ble sittende tilbake med en følelse av at hun nettopp hadde fortalt meg noe jeg trengte tid til å fordøye. Jeg tenkte først at det var det som var meningen. I seksten år hadde hun altså latt meg angre på den natten i Nice. Hun burde kanskje holdt det for seg selv, for nå hadde jeg fått enda en ting å tilgi henne, og da blir jo fordelingen enda skjevere.
– Er du sulten? Skal jeg lage kaffe? Eller vil du heller ha mere vin?
– Kaffe hadde vært godt, og gjerne litt mere vin.
Hun hadde gått på kjøkkenet. Jeg hørte hun åpnet og lukket noen skapdører. Og så, helt plutselig, som en slags assosiasjon antagelig, forstod jeg hva hun egentlig hadde sagt og hvorfor hun ville la meg tenke i fred, og det som virkelig forundret meg var at jeg ikke hadde forstått det før. Jeg hadde faktisk ikke engang tenkt tanken. Jeg må ha vært blind i alle disse årene.
– Er du lesbisk, Alice? Jeg mener ordentlig lesbisk?
– Du vet jeg ikke kan fordra det ordet.
– Det er bare et ord.
– Ville det spilt noen rolle?
– Hvorfor gikk du på kjøkkenet?
– Fordi jeg kjenner deg, og det siste jeg trenger er trøsteklemmer og medlidenhet.
– Kan du ikke komme inn igjen?
– Er det trygt å komme tilbake nå?
– Helt trygt. Ingen sympati og ingen trøsteklemmer. Jeg lover.
– Godt.
– Så du er egentlig ikke sjalu på den nye kjæresten til Tobben?
– Sjalu? Nei. Men hun bor i mitt hjem og blant mine ting… og mine barn.
– Men det er ikke det som er det egentlige problemet?
– Det vel en kombinasjon.
– Med sterk overvekt. Alice, det er ingen som vil reagere annet enn positivt om du…
– Kommer ut av skapet liksom? Det vet du ikke det minste om. Du har alltid vært der ute.
– Jeg vet vel alt om det, egentlig.
– Nei. Du vet bare hvordan det er å være ute, for det er slik folk har lært deg å kjenne. Alle dine venner har måttet akseptere deg som du er før de kunne bli venner med deg. Mine aner ingen ting.
– Du er bare trettifire år. Du kan ikke basere resten av livet ditt på venner som ikke engang kjenner deg. Jeg skal ta deg med ut på steder hvor du treffer…
– Nå tar du kommandoen igjen, akkurat som den gangen. Hver gang du får et overtak, så…
– Det er akkurat det jeg ikke forstår. Hva er det jeg gjør feil, Alice?
– Akkurat det samme. Plutselig var det du som bestemte alt. At vi skulle sitte ute, hva vi skulle spise, hva vi skulle ha på oss.
– Du kommer stadig tilbake til den kvelden.
– Det var ikke bare kvelden. Du kommanderte meg til å rydde. Husker du ikke?
– Jo. Fru Harring skulle komme. Jeg ville ikke rydde alt alene.
– Vi hadde ingen dialog. Vi snakket egentlig ikke sammen i det hel tatt. Det var bare du som sa hva jeg jeg skulle gjøre, og så fortalte du historier, dine historier, lange historier uten noe poeng, som om du egentlig bare snakket til deg selv.
– Jeg husker bare at jeg fortalte hvordan jeg pleide å klatre opp i vinduet for å se på gjestene når farfar hadde haveselskap. Og så tittet vi begge opp for å se om jeg stod der.
– Du trakk føttene til deg da jeg kom borti dem under bordet.
– Det kan jeg ikke huske.
– Jeg tror egentlig du har glemt det meste.

 

 Det er som om jeg kan høre smilet i stemmen til flyvertinnen etter at vi har landet.
– Da har vi akkurat har landet på Oslo lufthavn, Gardermoen.
Jo takk. De som ikke har fått med seg den landingen har enten besvimt eller så lever de i en verden hvor det meste går dem hus forbi.

Alice hadde rett. Jeg har nok glemt det meste… eller, jeg har antagelig ikke engang observert at det skjedde noen forandring med meg. Men jeg forstår mere nå, også av meg selv.
– Når du først tar kommandoen så har du en autoritet det er vanskelig å utfordre.
– Nei… jeg har aldri sett meg selv som noen autoritet.
– Jeg sier ikke at du er, men at du har. Har du ikke lagt merke til at folk lytter til deg, selv om du ikke hever stemmen?
– Folk er stort sett høflige. Jeg lytter da også når noen snakker.
– Ja, du gjør det, og det bare understreker det hele. Det ligger autoritet i kunne lytte.
– Alice. Du overvurderer meg. Jeg bare bløffer. Jeg har ingen ordentlig autoritet. Jeg bare later som. Det er bare et spill.
– Jo, men det er jo det samme spillet for oss alle. Vi andre spiller også så godt vi kan.
– Men du har jo også gjennomskuet meg i dag. Ikke sant.
– Kanskje det?

– Det er ikke sant at du er redd meg, er det vel?
– Nei. Ikke engang i mørket.

Jeg kjøper en ekkel grillpølse i Narvesenkiosken og leter i håndvesken etter parkeringsbilletten og bilnøklene. Og så kommer jeg borti noe hardt, noe som viser seg å være en CD.
Sanger vi hørte på. 

Alice må ha stukket den i vesken min på Kastrup. Det er bare en CD, ingen ting annet, ingen innholdsfortegnelse.
Jeg venter med å sette den på til jeg er på motorveien. Total spilletid er 48:17 sier displayet. Det passer bra. Da varer den hele veien hjem.

 

Happy, and I’m smiling, walk a mile to drink your water.
You know I’d love to love you, and above you there’s no other
We’ll go walking out while others shout of war’s disaster.
Oh, be forgiving, let’s go living in the past.

 

 

 

9
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

7 Responses to Sanger vi hørte på… en gang.

  1. naturglede naturglede says:

    Rart hvordan ting kommer fram i lyset etter noen år, og alt blir liksom oppklart bare ved å kjenne på minnene rundt en sang. Mye man kan undre på siden i livet og tenke på hva hadde skjedd dersom man hadde forstått da. Men man var for ung til å se helheten liksom. :) Undre kan sikkert både du og jeg fortsette med hele livet, uten at vi til en hver tid skjønner alt? Dette ble en rotete kommentar, men sånn ble det bare. Tommel opp! 😀





    • avatar Cecilia says:

      Jo, det dukker opp noen overraskelser i blant :)

      Tuasen takk for tommel og en kommentar helt etter mitt hjerte. Jeg liker litt rot.
      A clean desk is a sign of a sick mind, mente Albert Einstein, og det utsagnet bifaller jeg hver eneste dag :)





  2. avatar ertaberta2 says:

    Masse minner i musikken, jeg får også mange minner tilbake i tid, når jeg hører på gammel musikk.
    I min tid som ungdom var jeg på konserter, en av de jeg var på var på sjølyst da var
    Jim Reeves og Bobby Bare, buck owens m.fler der, og jeg har gode minner fra den tid, bare å få se de in live. Og fra Momarken der opptrådde noen svensker og Jahn Teigen, he he han spurte om å få låne hårstrikken min, noe han fikk. 😆
    Det var i 68 tror jeg.. Det er rart med de minnene, en kan høre en sang og så er minnene tilbake der.. :)
    Bra innlegg dette, gir tommel og Klem :)





    • avatar Cecilia says:

      Du må jo skrive om slike ting, EB! Den gangen Jahn teigen lånte hårstrikken din… det ligger jo en historie der! Momarken – stemningen – 60-tallet. Miniskjørt og papirtruser? Det er en gullgruve jeg er misunnelig på.
      Fikk du den tilbake, eller har han den ennå?

      Tusen takk for tommelbesøk og flott kommentar .
      Klem fra Cecilia :)





      • avatar ertaberta2 says:

        He he ja jeg kunne jo skrive om det, det var stappende fullt av folk der det blåste fælt den dagen og han jahn hadde langt hår som blåste i ansiktet hans., plutselig spurte han om å låne en strikk. og nei jeg så ikke den strikken mer. 😆
        Men gøy med slike minner da. 😀





  3. avatar Breiflabben says:

    “Oh, be forgiving, let’s go living in the past.”
    Jeg ble overrasket av at du ikke husket bedre fra tiden som bare er noen få år tilbake. Men jeg husker jo ikke hvordan jeg selv minnes i de dager.
    Men når jeg tenker tilbake skulle jeg gjerne hatt den beaten som Jethro Tull hadde på Aqualung. Herlig album :-)
    Det går mot flytting til Kongens By forstår jeg. Jeg tror du passer best inn i en villa opp mot Klampenborg jeg, Hellerup kanskje? Da blir det ikke så store overgangen fra Valkyrien :-)
    Kjekt å lese før jeg hiver meg på sykkelen hjem.
    Fortsatt 😉





    • avatar Cecilia says:

      Noen få år tilbake… vel, det er 17 år siden, ganske nøyaktig halve livet.
      At jeg i det hele tatt husker så mye som jeg gjør, beror nok på at jeg skriver dagbok. :)

      Klampenborg og nordover er vel det området som er mest aktuelt ja, helst ikke mer enn 2 mil fra sentrum. Men det virker som om vi må kjøpe noe, dessverre, om vi skal få noe vi har lyst på.
      8 – 15 millioner + er mye penger å realisere i en håndvending. Kanskje vi må selge noe. Vi får se. Jeg er litt oppgitt for tiden…

      Hyggelig med besøk :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *