Suppe… i virkeligheten

 

 

Noen få ganger når jeg møter mitt eget blikk, kan det oppstå øyeblikk av forelskelse –
andre ganger kan det oppstå øyeblikk av fortvilelse.

Men for det meste oppstår det ingenting, ikke engang et øyeblikk –
som å befinne seg i infinitiv, uten modale hjelpeverb.

_____


Jeg er i presens

Jeg eksisterer på to nivåer, i to parallelle univers. Det er sannheten, tenker jeg,  slik det er i virkeligheten for tiden. Virkeligheten har ingen fysiske konstanter. Både tiden og døden er for uberegnelige til å kalles konstanter, og resten er matematikk. 
I virkeligheten er jeg meg selv, og konstruerer paralleller som kun jeg selv klarer å forstå, fordi jeg er den eneste som klarer å de-kryptere mine egne koder.  Jeg noterer samtaler mellom meg selv og plageåndene mine, de små djevlene som morer seg med å stille spørsmål ved alt jeg foretar meg eller tenker:

– Anser du ikke evigheten for å være en konstant?
– Evigheten kan ikke være konstant!
– Hvordan kan du slå det fast så kategorisk?
– Den skal jo fylles opp med stadig mer og mer, i all evighet faktisk. Da trenger den rom til å ekspandere. Evigheten er definitivt dynamisk.
Søkt!
– Hadde du noe mer på hjertet?
– Hvor tydelig er du egentlig når du fremstiller deg selv?
– Jeg syns selv jeg er veldig tydelig.

– Du snakker om deg selv som om du referer en overhørt samtale hvor du kun er et objekt som blir diskutert av fremmede mennesker.
– Og så? Har noen krav på noe mer?

– Det er som om du ikke er i stand til å ta stilling til deg selv… at du bare aksepterer deg selv, helt ukritisk, helt… nøytralt!
– Mennesket kan vel ikke gis ansvar for hvem det er! Vi er nødt til å akseptere oss selv.

– Så du gir deg selv ansvars-amnesti altså?  Det er sikkert behagelig.
– Hva gjør vi med en gal hund? Vi skyter den, ikke sant? Men det gjør vi ikke med mennesker. Hvorfor ikke?

– Det er en søkt sammenligning.
– Det er ingen sammenligning, det er det som heter en videreført tanke.
– Aldri hørt om det begrepet, gitt.
– En gal hund kan ikke noe for at den er gal. Vi skyter den for å beskytte oss, ikke for å straffe den. Det er i vår natur å beskytte oss, men det tør vi ikke ta den fulle konsekvensen av når det gjelder vår egen art.
– Nå omgår du spørsmålet. Du sier at mennesket ikke er ansvarlig for hvem det er!
– Og det mener jeg. Kan jeg holdes ansvarlig for at jeg er kvinne?

– Selvfølgelig ikke.
– Kan jeg holdes ansvarlig for at jeg er liten av vekst?

– Hvor mange selvfølgeligheter trenger du ramse opp?
– Så får du heller nevne hvilke deler av meg jeg kan holdes ansvarlig for, din plageånd!

– For dine egne handlinger kanskje?
– Okei… så jeg er altså ansvarlig for hvordan hjernen min er satt sammen og hva den har blitt fylt med?
– Etter et visst punkt er du vel ansvarlig for hva du velger å fylle den med?
– Men er ikke det valget en konsekvens av hva den har blitt fylt med før man kommer til det punktet?

– Føler du deg virkelig ikke ansvarlig for ditt eget liv, for dine egne handlinger?
– Jo, men det er forskjell på å være ansvarlig for det og å føle seg ansvarlig for det. I vår kultur blir vi oppdratt til å tenke at vi har ansvaret for våre egne handlinger, fordi den åpenbare løsningen er for ekstrem.

– Og hva er den åpenbare løsningen?
– Å eliminere alle elementer som er skadelige for oss.

– Og hvem skal bestemme hvilke elementer som er skadelige?
– Det er nettopp det som er dilemmaet. Jeg advarte deg om at det var ekstremt.

– Så du er altså for dødsstraff?
– Nei. Jeg er ikke for straff i det hele tatt! Kjenner du meg virkelig så dårlig etter alle disse årene?
– Er det i det hele tatt noen som kjenner deg?
– Hvordan skal jeg kunne svare på det?

Jeg skjærer sellerirot i virkeligheten, i små, kvadratiske terninger, fordi jeg i virkeligheten har tenkt å lage sellerisuppe, med hvitløk.(Kremet).

– Det du skal lage heter sellerirotsuppe. Det er ikke det samme som sellerisuppe!
– Go fuck yourself!

Exit plageånd.

Jeg kan føye en ny linje til dagboken min:
Kjære dagbok: I dag har jeg ingen ting å fortelle, bortsett fra at jeg har tenkt å lage  sellerirotsuppe, med hvitløk. (Kremet).

Og etterpå kan jeg leke med meg selv i presens partisipp – skrivende, sittende foran skjermen, stirrende på vinduet bak skjermen, betraktende min egen refleks, mitt eget speilbilde betraktende den skrivende meg.

_

I det ene

Det er virkelighetens Cecilia som våkner hver morgen og møter sitt eget nådeløse speilbilde når hun setter seg opp i sengen. Og etterpå står hun i helfigur, naken, poserende foran speilgarderoben, betraktende seg selv forfra, fra siden, og lett bakfra.
Jeg tenker: Nå begynner det. Nå begynner det å disse i overarmsflesket – hvert øyeblikk.

På det ene nivået befinner jeg meg i standby – på vent – klar til å starte uten noen forutgående oppstartsprosedyre. Jeg kan flytte i morgen – i dag – om en time. Jeg kan forlate denne leiligheten ganske øyeblikkelig uten noen sinne å trenge å vende tilbake. Livet mitt er allerede pakket i kasser, og alle dataene mine, alt arbeidet mitt, til og med dagbøkene mine, ligger i duplikat på to servere, tilgjengelig fra hvert eneste hjørne av virkeligheten.
Jeg flyter på overflaten, nyter sommeren i florlett pastell og sover i myk sateng bak duvende fortrekksgardiner og halvåpne vinduer.

På det andre nivået er det litt mer komplisert.
Hensyn, forpliktelser, og krav om prestasjon – og alt kommer fra meg selv – fra min egen pliktfølelse.

Jeg klipper plenen og handler for mamma. Noen dager passer hun gullungen, mens jeg tar morgenflyet til København, ser på et hus eller en leilighet som kan være av interesse, spiser en sen lunsj med pappa eller Alice, tar ettermiddagsflyet tilbake og henter gullungen hos mamma. Og etter at jeg har lagt henne, er jeg på Skype med Siv i Miami, forteller, sender bilder, lytter, er smilende eller deltagende, alt etter hva hun har å fortelle om farens tilstand. Så flott at han viser tegn til bedring, sier jeg, og det mener jeg.
Men jeg sier ikke at jeg er sommerkåt og savner henne, for det passer seg ikke, ikke når hun er på sykehjemmet og vokter over faren sin. Allerede to ganger har han sluttet å puste.
Hvem sier at verden har gått fremover? Hvor er brødrene våre? De har kanskje viktigere ting å gjøre? Karrierer å ivareta?

– What’s a man without a purpose? 
– A wo-man.

 

_

Så er det på tide å lage suppe, for to, i virkeligheten. Jeg er så tørr på fingrene at jeg må slikke på dem for å klare å regulere temperaturen på kokeplaten. I virkeligheten vil jeg ikke bruke håndkrem når jeg lager mat.
– Mamma? Hvor er du?
– Jeg er på kjøkkenet!

– Å ja.
– Hva er det lille venn?
– Ingenting.
Nei, da så… er det noe viktig så kommer det nok for en dag.

Jeg kan godt lage mat av nødvendighet, fordi jeg er sulten, eller fordi noen må mates, men da lager jeg aldri suppe. Suppe er noe man lager når man har lyst til å lage suppe… nemlig, for en suppe skal ha mange lag av smak… og bittelitt chili…og da må man passe på å ikke klø seg i øynene etter at man har skåret den opp, særlig om man bruker kontaktlinser.

Ganske riktig, etter en liten stund hører jeg barbente skritt mot flisene.
– Har du vært her inne hele tiden?

– Jeg lager sellerirotsuppe. Har du lyst på det?
– Da vil jeg ha potetgull på.
– Potetgull?  Det er jo helligbrøde! Det kan da umulig være noe godt.
– Jo-o! Har du prøvd kanskje?
– Oh-kay, little smartass. Jeg har ikke smakt det, så jeg kan ikke uttale meg. Right?
– Yes.
– Hva var det du ville si i sted?
– Hvorfor luktet den hunden på tissen min?
– For å hilse på deg. Alle dyr og mennesker lukter forskjellig.
– Kunne den ikke se?
– Joda, men hunder kan lukte mye bedre enn de ser. De kan lukte at du er jente for eksempel, men de ser ikke forskjell på jenter og gutter. Syns du det var ekkelt?
– Den siklet på skoen min. Kan du vaske den?
– Ikke akkurat nå. Bare sett den på badegulvet så glemmer jeg det ikke. Okei?
– Yes…. jeg liker ikke hunder så godt lenger.

– Ikke jeg heller… men egentlig er det ikke hunden sin feil.
– Men du liker katter.

Joda, jeg gjør det. Jeg liker katter. Jeg liker alle rovdyr egentlig.  Det er gneldring og sipping jeg ikke liker. Hunder gjør begge deler, pluss at de sikler
– Ehm!
Hørte jeg en stemme i bakhodet mitt?
– Hvem er det som gneldrer, sipper og sikler?
– Klapp att!

– Syns du jeg har fått farge?
– Du er ikke så brun som meg.
– Det blir jeg aldri.
– Hvorfor er det fint å være brun?
– Fordi det er pent. Man ser sunn og frisk ut.
– Ser jeg sunn og frisk ut?
– Veldig! Jeg skulle gjerne vært like brun som deg.
– Da måtte du hatt en annen pappa.
– Jepp. Eller en annen mamma. Men det kan vi ikke velge.
– No.
– Skal du gå og vaske hendene dine før vi spiser?
– Yes.

 _
I det andre

Det er i den andre virkeligheten de byr seg frem, disse uendelige rommene hvor jeg blir nærmest ugjenkjennelig gjennom min egen beskrivelse av meg selv. Det er der jeg finner omgivelser med en detaljrikdom helt ned til mikroskopisk presisjon, om nødvendig. Det er dit jeg flykter for tiden, inn i mitt eget rollespill, hvor jeg leker at jeg er en ordentlig forfatter som sitter foran tastaturet i et univers hvor tilfeldigheter kan introduseres uten krav til troverdighet og hvor alt kan defineres og redefineres etter behov. Sol, regn, snø – kaldt, varmt – sommer, høst, vår eller vinter – det er bare å tenke seg det, så forandres landskapet, følelsen og opplevelsen, og nye detaljer hentes frem fra lageret – for det ligger der alt sammen, lagret i hjernen gjennom tredve år, helt ned til minste detalj.
Hvorfor har jeg alltid vært redd for dette stedet?
Fordi det avslører meg?
Antagelig.

For selv en fantasi vil låses i møte med virkeligheten: I det øyeblikk den møter virkeligheten blir den kategorisert og kartotekført, og da stivner den i sin egen uforanderlighet.
Og en hemmelig fantasi gir ingen mening. Man anstrenger seg ikke om man bare skriver for skuffen. Da kan man like gjerne skrive bla-bla-bla over to hundre sider, legge det vekk på hemmelig sted, og kalle det et upublisert mesterverk.

 

Kort utdrag av et hemmelig mesterverk:

Bla blabla bla blabla. Blabla blabla bla, blabla Blablaba, blabla blablabla… bla bla.
– Blabla?
– Bla?
– Blabla?
– Bla blabla bla?
– Blabla Blablabla blabla?
– Bla! Blablabla blabla!
– Bla-bla, bla blabla bla bla bla?
– Bla bla blabla, bla blabla blablablblabla. Bla blabla bla blabla. Blabla blabla bla, blabla Blablaba, blabla blablabl….
– Bla!

Gjengitt etter tillatelse.

 

I det stille har jeg begynt å smuglese min egen forsmådde roman, og forsøkt å se den gjennom en tenkt forfatters øyne. Problemet med den, tenker jeg, er at jeg kun inviterer til et besøk bak fasaden. Det holder ikke. Noen må komme og sparke inn døren, akkurat når det passer minst.

– Det finnes ikke noe mer avslørende enn å lage musikk, sa Siv da hun hadde levert eksamensoppgaven sin. Jeg begynner etter hvert å forstå hvorfor hun sa det. Når alt er et produkt av egen fantasi, har man ingen steder å skjule seg. Da avslører man sin egen dårlige smak… og kanskje andres.

 

– Det var det jeg visste.
– Hva var det du viste?
– At det var godt!
– Å ha potetgull i sellerisuppen?
– Hvorfor vil du ikke prøve?
– Det kan jeg vel…
Spente barneøyne.
– Å fysjom! Det er det ekleste jeg smakt! Det var nesten vondere enn geitost med majones!
– Det syns du ikke! Jeg ser nok at du smiler.

Det lar seg vanskelig skjule, i virkeligheten.

 

 

11
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tekst. Bookmark the permalink.

24 Responses to Suppe… i virkeligheten

  1. avatar sirenia says:

    Å skrive så andre blir fascinert, berørt, kjenner igjen mm
    betyr kanskje å by på seg selv eller det tenkte/villede selv?
    Det er vel de tekstene jeg liker best iallfall :)
    her slo du til igjen.

    Her er begge kattene, vandrerne, fanget, levert veterinær/dyrebeskyttelse,
    det regner for en gangs skyld og jeg er på nett igjen.
    Fint det! Håper suppen smakte?





    • avatar Cecilia says:

      Suppen falt i smak, både hos liten og stor, og den lille resten som ble igjen, nøt jeg kald på balkongen litt senere på kvelden, sammen med en skvett avkjølt riesling ( den typen som kommer med hendig skrukork).

      Her er det nesten for varmt ( vi kan jo ikke annet enn klage). Persiennene er trukket tett og vår trofaste lille air condition kjemper iherdig for å holde temperaturen rundt ca. 22 grader.
      Utenfor er det så vindstille at man skulle tro man så på et fotografi.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  2. avatar sjalle says:

    Det kan være fristende å kalle evigheten/uendeligheten for en konstant, for den kan jo brukes i regnestykker. Men etter hva jeg erindrer fra mine matematikkstudier så er 1/uendelig ikke null. Det er en størrelse som går mot null. Altså noe dynamisk. Men mest av alt er dette “tallet” en idé. Vi har, og bruker en del begreper vi ikke har forutsetninger for å fatte, men da tyr vi til ord og lurer oss selv til å tro vi vet, for vi kan uttale det.

    Sellerirotsuppe er godt :)

    PS: det der bare være en mac prosessor 😛

    1





    • avatar Cecilia says:

      Evigheten, betraktet som singleton, vil antagelig være interessant å bruke som motargument for mine små demoner, men så smarte er de ikke, ennå. :)

      Det er nok en Mac, ja. Jeg er vel uforbederlig på det området. :)





      • avatar sjalle says:

        Singleton er i OOP en klasse som bare instantieres i ett objekt (per program load), jeg har ikke sett ordet brukt om evigheten før. Singularitet er en annen skål, med religiøse implikasjoner og tidens slutt/start.
        Spiller man lotto i uendelighet vil man vinne toppgevinsten uendelig mange ganger, selv om man bare vinner på hver 1000,000,000 lodd. Dette til tross så påstås det nå for tiden hårdnakket at ørten apekatter som klaprer på skrivemaskiner i en uendelighet aldri vil ende opp med å skrive samtlige bøker som finnes. Ikke et par setninger av en eneste bok en gang.
        Egentlig tror jeg ikke på uendelighet, bare på null :)

        Mac ja… men hvordan klarte du å åpne boksen. Jeg trodde den var forselget på mac’er. Sånn: when seal is boken guarantee is noe longer valid ? :)





        • avatar Cecilia says:

           Jeg tenkte på mengdelære – altså en mengde som består av kun ett objekt – en singelton. Alternativt kan man snakke om en tom mengde, men det syns jeg blir litt for respektløst.
          Uendeligheten har den egenskapen at den etterlater seg et spørsmål som vel ikke engang matematikken har noe svar på: Om man deler den opp i biter… vil man da ha noe sted å stable den?

          Det er mange myter om Mac, men man kan faktisk, uten forutgående kjennskap og uten verktøy, åpne en Mac og sette inn f.eks. mere ram. For at dumme amerikanere ikke skal drite seg ut, er det konstruert slik at man først må fjerne batteriet, så man ikke f.eks. faller for fristelsen til å gjøre slikt mens maskinen holder på med noe annet. :)





          • avatar sjalle says:

            Mengdelære, uff. En matematisk/pedagogisk avsporing etter min mening. Hvem som brukte begrepet (singleton) først, matematikken eller kybernetikken vet jeg ikke.

            På min pc kan jeg åpne en dør i siden og klikke på plass memorychips uten problemer, men til nå har jeg bare gjort det med stikkontakten ute av veggen. SUN lanserte maskiner for over ti år siden der man kunne sette inn nye disker og memory mens maskinen jobbet. Dyre luksusgreier. Har ikke råd til slikt uten et company-pays opplegg i bakgrunnen :)





            • avatar Cecilia says:

               Mengdelæren som matematisk gren stammer fra begynnelsen av forrige århundre (1920), men selve uttrykket singelton stammer vel fra Euklidisk geometri.

              Jeg er egentlig bare sånn passelig interessert i matematikk, (selv om interessen er økende) men jeg er ganske interessert i Bertrand Russell.
              http://no.wikipedia.org/wiki/Russells_paradoks
              Uten ham hadde jeg nok ikke visst noe om mengdelære.

              På den stasjonære Macen min kan jeg også åpne hele siden med en enkel låsemekanisme, og få tilgang til hele innsiden.
              Jeg har en 8-kjerners Xeon Mac Pro fra 2011, med både OSX og Windows 7 installert. (Company paid) Dyr og deilig, og fullstendig uten viftestøy, men jeg har skam ikke brukt den etter at jeg kjøpte meg en liten I7 mini. :)





              • avatar sjalle says:

                Jeg er kjent med dette paradokset. Det nevnes av alle som har putlet med denne matematikken. Merkelig nok har jeg i løpet av min karriere som systemutvikler støtt borti ganske mange matematiske/logiske utfordringer og aldri tenkt at jeg skulle bruke noe fra mengdelæren for å løse de.

                Min PC er seks år gammel og har gått gjennom diverse utskiftinger av innmaten, men prosessoren er den samme. Den holder i lange baner for min bruk, programmering og bildebehandling på amatørnivå. På min første pc tok en kompilering 15-20 minutt, den jeg har nå gjør jobben på 2-3 sekund :)





  3. avatar ertaberta2 says:

    Selerisuppe med Potetgull, må jo være en ny variant.
    Selv om jeg ikke har tenkt å prøve den, eller..:)
    Ellers bra lesestoff hos deg igjen.
    Ønsker deg en fin uke.
    Klem.. :)





  4. avatar marthon says:

    «av og til
    så er jeg så dum
    at når jeg ser meg i speilet
    da blir jeg irritert

    og av og til
    så er jeg så tøff
    at når jeg ser meg i speilet
    da blir jeg imponert

    og av og til
    så er jeg slik
    at når jeg ser meg i speilet
    ser jeg ingenting

    Interessant innblikk i din indre dialog. Det virker sosialt der inne.

    Jeg likte veldig godt det avsnittet under overskriften «I det andre»
    :-)

    «Problemet med den, tenker jeg, er at jeg kun inviterer til et besøk bak fasaden. Det holder ikke. Noen må komme og sparke inn døren, akkurat når det passer minst.»

    Det må kanskje være en dramatisk vending eller to – hvor ukjente eller ubehagelige ting kommer til overflaten?
    Var det ikke ei som falt i trappa? Hva om det ikke var et uhell? Kanskje noen blir konfrontert med nye opplysninger du har funnet, og fasaden revner og en helt ny historie kommer for dagen?

    Du er flink til å grave i historien, familiebakgrunnen din og ditt eget sjelsliv, så jeg er sikker på at du får til noe spennende. :-)





    • avatar Cecilia says:

      Å se seg i speilet og å møte sitt eget blikk er ikke nødvendigvis synonymt.
      Å se seg i speilet kan både være en sjelgransking og en nødvendig ytre observasjon ( som fex. når man sminker seg eller rydder opp i buskete bryn).
      Å møte sitt eget blikk, kan også (rent eksempelvis) innebære at man møter sitt eget syn ( på saker og ting), eller at man plutselig og helt uforvarende blir konfrontert med sin egen refleks og fanger seg selv i en stemning man normalt ikke observerer gjennom en målrettet avspeiling.
      Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men selv har jeg lagt meg til en slags speilmaske ( har jeg fått høre) hvor jeg gjør en liten grimase, helt automatisk. Jeg har lagt merke til det samme hos min far når han barberer seg, noe jeg forøvrig syns er ganske søtt og aldri har påpekt.

      Jo, det er sosialt der inne – til tider sosialt hinsides en hver forstand.
      Cogito ergo sum – men hva om det er omvendt? Ego sum, ergo cogito.

      Å fortelle på flere plan – joda, det er på grensen til å være for ambisiøst, jeg er klar over det, men jeg har ikke noe hastverk lenger. Jeg har mistet litt av den utålmodige trangen til å bevise meg selv så fort som mulig. Jeg har gjort noen øvelser, det er slik jeg må se det, og så må jeg vente til jeg tør å la alle hemninger fare. Som sagt, jeg må tørre å la noen sparke inn døren i et penibelt øyeblikk, i stedet for å dele ut en delikat turistbrosjyre. Det man aldri finner i en turistbrosjyre for Kathmandu er beskrivelsen av turister med diaré som sitter på huk over et hull i gulvet mens grisene venter sultent nedenunder.

      Vel… som du skjønner… :)

      1





      • avatar marthon says:

        Det er mange som har masker de tar på seg til forskjellige anledninger. Jeg la blant annet merke til det hos denne eldre norsk-amerikanske damen jeg traff for noen uker siden. Hun vant en skjønnhetskonkurranse «Over There» på begynnelsen av 50-tallet, og er fortsatt en representabel dame – og med en gang noen holdt opp et kamera, kom smilet på og hun inntok den samme posituren. Hun husker ikke hva hun gjorde i går eller hvem hun hilste på for fem minutter siden (litt som Dory i Nemo-filmen), men kan fortsatt sminke seg pent og nøyaktig og flørter villig vekk med kameraet. Masken kommer på som en ren refleks.

        Å barbere seg krever et fast rituale av ansiktsgymnastikk. Man må gape når man barberer kinnene, trekke overleppen ned når man barberer seg under nesen og løfte haken og svelge når man barberer over strupehodet. (Fun fact fra menns hverdagsliv.)

        Jeg tror jeg kommer tilbake til det siste avsnittet et annet sted … øyh! Nå ser jeg at den siden du hadde for bakom-kommentarer, hvor blant annet jeg og Geitost boltret oss en del for et par år siden, er borte!

        Ja, ja, jeg kommer tilbake til det et eller annet sted, i alle fall. 😉





  5. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    Nei, det var nok ikke et lurespørsmål, og jeg kommer aldri til å innrømme at det egentlig er jeg som sender all spammen du får.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *