Sol

 

En kort og upretensiøs sommernovelle om sol, sommer, huggorm og brønnlokk
– og selvfølgelig om kjærlighet… og om regn…
_________

 

1.

Sol tenner en sigarett før hun på nytt fester blikket på annonsen. Det to-etasjers trehuset med mansardtak ligger fint plassert i terrenget, og tomten har en naturlig innramming. Først av skogen på oversiden og så av bekken som renner i en halvsirkel til den treffer frukthaven, som egentlig bare er noen rader med bærbusker, en blanding av solbær, rips og bringebær, et tyvetalls busker som klorer seg fast i hellingen opp mot det lille uthuset, det som gjør innrammingen komplett.
Det hadde gått en støkk gjennom henne da hun kom over annonsen på Finn. Det er laget kjørevei dit nå, var det første hun tenkte, det var det ikke før, ikke den gangen hun var liten og ble sendt på landet i sommerferien. Da var det bare en sti gjennom skogen, og da var det tante Ruth som bodde der, sammen med fetter Tore og en mann som het Kristiansen.  Kristiansen hadde sikkert et fornavn, men tante Ruth kalte ham enten for Kristiansen eller for den losjerende.
– Hyssj! Ikke løp i trappen unger! Kristiansen liker å sove lenge om søndagene. Vi må ikke forstyrre den losjerende.
Den losjerende bodde i andre etasje, på rommet til høyre når man kom opp den smale trappen. Tante Ruth og fetter Tore sov på det rommet som lå rett frem, og det var der Sol også hadde sovet,  på en blå luftmadrass, alle på samme rom, for det fantes ikke flere rom i andre etasje.
I første etasje var det også bare to rom; kjøkken og stue, og så var det en veranda med halv overbygning, hvor man kunne sitte på fluktstoler i solen og drikke appelsinsaft, eller trekke seg inn under overbygningen og kjenne regnspruten mot leggene, og kanskje få se et  lynnedslag på andre siden av dalen, de gangene det var ettermiddagsbyger med torden.
Og nå skal det altså selges, for én komma åtte millioner. Utrolig hva folk kan betale. Selv har hun knapt nok råd til å betale husleien for den mørke leiligheten i Brettevilles gate.

Hun blåser asken vekk fra tastaturet og ser på de tomme ølboksene, ser på kaffekoppene som hun har brukt som askebeger og på de uåpnede brevene fra Telenor, Agresso og skattekontoret. Den fem-armede messingstaken fra Ikea stikker opp som en bauta midt på bordet og er fastlimt av størknet stearin, det vet hun, selv om hun ikke lenger kan se foten som er skjult bak en bokstabel og noen tomme sigarettpakker. Hun ser på de inntørkede druene som må ha ligget i glassbollen siden jul og på middagstallerkenen fra i går, som hun bare har skjøvet til side, av ren latskap. Det tar ikke lange tiden å rydde, hvis hun bare bestemmer seg for det, men det er alltid noe som er viktigere, noe som haster mer, som å lese boligannonser på Finn.
Motivasjon, det er det som mangler. Det er strengt tatt unødvendig å rydde for å leve.

Det har kommet en likegyldighet over henne etter at hun ble alene, hun som alltid holdt et prikkfritt hjem med skinnende blanke gulv, rene vinduer og pyntegjenstander smakfullt og prydelig plassert i små grupper for å myke opp litt i den strenge minimalismen som han likte så godt, mannen hennes, eller samboeren. Hun hadde måttet kvitte seg med det meste hun eide da hun flyttet inn, det passet ikke inn i det stilrene hjemmet hans. Det var henne han ville ha, hadde han sagt, ikke flyttelasset hennes.   
Etter at hun ble alene… alene høres litt bedre ut enn forlatt, selv om forlatt er det rette ordet, eller kastet ut, uten annet enn det hun stod og gikk i, til fordel for en annen, en penere og yngre, hadde hun leid seg en billig leilighet, den billigste hun hadde funnet. Noe annet hadde hun ikke råd til. Smarte menn er mangelvare, de kan velge og vrake, både jobber og damer, og det gjør de.

– Du må gå ut, treffe noen. Du må ikke bure deg inne her, hadde venninnene sagt og sett seg om i den nye leiligheten. Hun hadde sett medfølelsen i blikkene deres. I begynnelsen hadde de kommet og dratt henne med ut, og da hadde de drukket vin og skravlet, som de alltid hadde gjort,  men så var det den kvelden hun hadde fått øye på ham, sammen med den nye flammen. Han hadde sett så lykkelig ut med et nyforelsket smil i det fine ansiktet, det ansiktet hun kjente så godt og som hun en stund hadde trodd hun skulle møte hver morgen, resten av livet. Hun hadde blitt kvalm, helt fysisk kvalm.
Et par måneder senere hadde hun fått en telefon, fra den nye flammen. Kim hadde hun kalt seg, og sagt hun hadde samlet sammen noen etterlatte ting som hun gjerne ville komme og levere. De hadde snakket. Drukket kaffe. Kimberly, som hun egentlig het, hadde takket nei til et glass hvitvin, og fortalt at hun ikke visste at han var i et forhold da de traff hverandre. Sol hadde gitt henne klar beskjed:
– Ikke kvitt deg med tingene dine når du flytter inn. Da står du på bar bakke når han kaster deg ut.
– Jeg er gravid. Vi skal gifte oss.

Etter det hadde dagene blitt vanskeligere.
Hun holdt seg inne, ble likegyldig med utseendet sitt, sjuskete, falt tilbake til gamle uvaner med røyk og alkohol, gikk surr i dagene og glemte en deadline, eller kanskje hun helt bevisst ignorerte den? Krisemaksimering, heter det, når man vil at alt skal gå til helvete.

Fra vinduet i stuen kan hun se ned på statuen i veikrysset, det lille barnet som sitter på en ball. Barnet på toppen av verden, balanserende på en verden det snart skal arve. Hun ble aldri gravid, men det blir heller ikke noe å arve etter henne, ikke annet enn gjeld.
Da tante døde var det nesten ingen som fikk vite det. Hun døde i lokalavisen. Det er der man dør når man bor på landet, anonymt, ikke i Aftenposten eller noen av de andre, riksdekkende avisene. Sol hadde fått et kort i posten: Takk for deltagelsen ved min mors bisettelse. Hun ante ikke hvorfor hun hadde fått takkekortet, men det var kanskje begravelsesbyrået som hadde sendt det til alle de trodde hadde deltatt? Noe skal man jo tjene penger på.
Det må være Tore som selger huset, selv om navnet hans ikke er nevnt i annonsen. Visning fra fire til åtte på lørdag, fra tolv til seks på søndag.
Hun begynner å gå tom for sigaretter. Da er hun nødt til å gå ut, og da er hun nødt til å dusje og vaske håret først. Det har hun ikke gjort på snart en uke.

Tanken begynner å formes mens hun står i dusjen. Kanskje hun rett og slett skal gå på visningen, så hun får sett huset, for siste gang? Hun skal jo uansett gå ut, og så kan hun innbille seg at hun skal rydde når hun kommer tilbake.
For siste gang… hun får det til å høres ut som om det ikke finnes noe etterpå, ikke noe annet enn den siste søvnen, den søvnen hvor drømmen endelig blir til virkelighet, fordi man aldri våkner.


2

Hun angrer allerede idet hun går av bussen. Hun tenker på de tunge bakkene, og ikke minst på redselen for å møte huggorm, særlig i den bratte kneika der veien svinger gjennom skogholtet. Det var der hun hadde blitt bitt.
– Huggormer liker å sole seg, hadde tante Ruth sagt, så se deg godt for i den bakken. Det hender det ligger huggorm på de store steinene.
Hun var elleve år og hadde lånt tantes sykkel til butikken for å kjøpe is, og så hadde hun ikke orket å sykle den tunge sykkelen opp det bratteste stykket på vei tilbake. Hun hadde sett nøye på steinene og trillet sykkelen sakte og forsiktig opp bakken, men hun hadde ikke sett nøye nok på veien. Hvordan ormen hadde kommet seg inn i eikene på forhjulet hadde hun ingen anelse om, men plutselig hadde den vært der og bitt henne i kneet, og hun hadde vært sikker på at hun skulle dø. Men det var ormen som døde. Det ble bare liggende og sprelle da hun slapp sykkelen og skrek. Kanskje den hadde dødd av skrekk?
Hun har fortsatt et lite hvitt arr rett under kneskålen.

Alt er forandret. Kolonialbutikken på hjørnet har blitt omgjort til kebabkjøkken siden sist, med store skilter i rødt og gult, nesten som graffiti, og i den gamle hestehagen på andre siden av elven har det kommet opp en flat lagerbygning i betong. Nor-Cargo Varehotell, blå skrift mot blå himmel, og to rustne containere på taket.
Det knaser i grus bak henne, og hun går automatisk ut mot kanten av den smale veien for å la bilen passere, men i stedet for å passere sakner den farten og stopper idet den er på høyde med henne, og hun ser at vinduet blir rullet ned, av en mann.
– Unnskyld, du kunne ikke si meg om dette er rette veien til Kroken? Jeg skal til et sted som heter Valberg.
– Jo, det er riktig vei. Skal du på visning?
– Ja…?
– Jeg også.
– Du vil kanskje sitte på?
– Veldig gjerne.
Han vil håndhilse når hun har satt seg inn.
– Hei forresten, jeg heter Jørn.
– Jeg heter Sol.
– Så det er deg jeg skal konkurrere mot i budrundene?
– Nei. Det er det ingen fare for. Jeg har ikke råd til et sånt sted. Jeg har egentlig ikke råd til å reise hit engang.
– Aner jeg en historie her?
– Bare nostalgi. Jeg har ikke vært her på… over tjuefem år.
Det er en halv løgn, tenker hun. Det er egentlig over tretti år siden. Det var den sommeren hun fylte femten. Det var den sommeren tante Ruth mente hun var så voksen at det var best hun sov i stuen, fortsatt på luftmadrass, og det var den sommeren Kristiansen hadde tent bål og spilt trekkspill, og sunget gamle sigøynerviser. Det var den siste sommeren hun ble sendt på landet i ferien.
– Gode minner?
– Litt av hvert. Rett oppe i bakken her ble jeg bitt av huggorm da jeg var elleve år gammel.
– Er det huggorm her altså?
– Det kryr. Hele sommeren. Og det er ungene som er verst. De er vist dobbelt så giftige som moren. Når huggormene skal føde, kryper de opp på en gren. Du vet at den føder levende unger?
– Den gjør visst det.
– Hundrevis. De drysser ned fra trærne.
– Nå tuller du med meg, det ser jeg på smilet ditt.

Hun angrer plutselig på at hun ikke hadde avslått å sitte på. Hun hadde egentlig trengt den gåturen til å forberede seg. Nå skjer det for fort. Hun forsøker å se rett frem, holde blikket på veien, men hun klarer ikke helt å la være å se på ham, Jørn, med den ene hånden på rattet og den andre på girspaken, selv om han har automatgir, tenker hun, så nøyer han seg med å holde én hånd på rattet, skjødesløst, som propaganda.
– Skal vi rett frem?
– Ja. Ikke neste, men neste etter det skal vi til høyre, ved postkassene.
Fin stemme, passe dyp og klar, distinkt uttale. Litt grå i tinningen. Femti år? Pluss?

Det står et skilt ved avkjørselen. Visning – Parker her og følg veien.  500 meter.
– Vi kan visst ikke kjøre helt frem.
– Nei, man kunne i hvert fall ikke det før.
– Det burde de ha opplyst om. På bildet så det ut som om det var vei helt frem.
– Ja. Jeg la merke til det. Men det er en fin tur gjennom skogen.
– Kanskje best å ta på gummistøvler og bruke paraply?
– Syns du det virker utrygt?
– Kanskje litt? Er ikke trærne fulle av fødende huggorm?
– Ha, ha.
– Hvor gammel var du sist du var her?
– Femten.

Den første delen av veien er ganske slak og går langsmed et jorde. Det er varmt og de går sakte, side ved side. Hun lurer på om hun kommer til å kjenne ham igjen, fetter Tore, og om han kommer til å kjenne igjen henne. Det er jo alltid lettere å kjenne igjen noen i sine vante omgivelser, og de har jo bare sett hverandre her.  Men akkurat nå har hun ikke noe bilde av ham i hodet. Han var i hvert fall tynn, og så hadde han et veldig sexy hofteparti, som om det var bygget for å…
– Det er bilspor på veien.
– Unnskyld? Jeg var litt i mine egne tanker.
– Det er bilspor her, så det er tydelig at man kan kjøre helt frem.
– Jeg ser det.

– Fint navn, Sol.
– Takk.
– Det kler deg.
– Syns du det?
– Hva gjør du ellers, når du ikke haiker med fremmede menn?
– Det var du som tilbød skyss.
– Du er ikke fra Oslo, det hører jeg.
– Hvem er vel egentlig det? Er du fra Oslo?
– Fra tjukkeste Oslo. Barnefødt og oppvokst på Bislett.
– Da så du sikkert mye skøyteløp som liten.
– Det kunne vi se fra vinduet, og så hørte vi på radioen samtidig.

– En slags tidlig multimediaforestilling med andre ord.
– He, he. Du svarte ikke på hva du gjør.
– Så lite som mulig. Men når jeg er nødt så oversetter jeg litt.
– Fra hva til hva?
– Til norsk, helst fra engelsk, men også fra tysk, svensk og dansk.
– Litteratur?
– Jeg skriver subtitles, tekster til filmer og TV-serier og sånt.
– Der er det mange morsomme oversettelser å se…
– Da er de ikke mine!  Så hva gjør du, når du ikke plukker opp tilfeldige damer i veikanten?
– He, he. Jeg gjør vel også så lite som mulig. Jeg er vaktmester… ikke akkurat noe å skryte av.
– Hvorfor ikke? Hvor mange er det egentlig som kan smykke seg med en mester-tittel?
– Du liker å se det positive i ting?
– Jeg ser ikke hva det motsatte tjener til. Er det derfor du er interessert dette stedet, fordi du er flink med hendene? Det er jo ikke akkurat moderne.
– Det trengs nok å gjøres litt ja. Men vi får se. Er det langt igjen?
– Ti meter.
– Javisst. Der kan du se hva jeg har vært opptatt av…

De skjønner begge to hvorfor de ble bedt om å parkere nede ved postkassene. Det er bare plass til én bil der, dersom det skal være mulig å snu, og den plassen er allerede okkupert av en sølvgrå Audi V10. Eieren av bilen presenterer seg som eiendomsmegler Müller. Han  beholder solbrillene på mens han hilser, og virker mest opptatt av mobilen sin.  
– La meg først vise dere terrassen.
– Du mener verandaen?
– Det heter kanskje det? Dere får i hvert fall en aldeles fabelaktig utsikt derfra.
– Ja. Man kan se syv prestegjeld, i følge min tante.
– Jasså? Du kan kanskje peke på det for meg?
– Det er bare et uttrykk.
– Akkurat. Dere kan jo nyte utsikten litt mens jeg sender en melding.

Det var her det skjedde, her på verandaen, den kvelden de hadde tent bål og grillet pølser og marshmallows, og Kristiansen hadde sunget sigøynerviser. Og da hun skulle legge seg og ville lukke døren til verandaen så det ikke skulle komme nattsvermere inn om natten, hadde hun lagt merke til ham, Kristiansen, sittende der, helt stille i en av fluktstolene. Hun kvapp litt, for hun trodde han hadde gått og lagt seg.
– Oj. Nå skremte du meg nesten.
Han smilte og ba henne komme ut litt.
– Ta deg en slurk, sa han, og holdt frem en flaske, – det hjelper mot sjokk. Du er blitt stor jente nå.
– Jeg liker ikke brennevin.
– Hvor gammel er du blitt?
– Skal du sitte her lenge? Jeg har tenkt å legge meg.
– Jeg burde bygge en trapp for henne, syns du ikke?
– En trapp?
– Fra verandaen og ned.
– Kanskje det?
– Tror du ikke det best å gjøre det på denne siden?
– Gjøre hva?
– Bygge en trapp. Len deg over rekkverket, så ser du hva jeg mener.
Det hadde skjedd så fort at hun ikke hadde rukket å tenke. Idet hun lente seg over rekkverket kjente hun hånden hans på innsiden av låret. Den gled sakte oppover, hele veien opp. Men i stedet for å trekke seg unna, hadde hun spredd bena og bøyd seg forover, og så hadde hun kjent hvordan hjertet hennes banket da han ville trekke ned trusene hennes.

– Du er over seksten, er du ikke?
– Du må ikke komme inni meg.
– Ingen fare for det…
Det hadde knitret i plast.

… jeg har gummi.
Hun hadde kjent lukten av ånden hans og snudd seg vekk da han ville kysse. Han hadde ikke tvunget henne, heldigvis, men han hadde nok blitt litt skuffet.

– Du er forelsket i Tore. Jeg har nok sett det.
– Hva heter du mere enn Kristiansen?
Han hadde ikke svart, bare stønnet og pumpet videre.

– Nå er det like før…

 

– Nå, hva syns dere om utsikten? Dere vil kanskje se resten av huset? Stuen har dere jo allerede sett, og kjøkkenet trenger litt arbeid.
Hun husker godt den smale trappen opp til andre etasje, og det lille forhenget på venstre side når de kommer opp. Det var bak det forhenget vinterklærne pleide å ligge pakket ned, sammen med julepynt og påskepynt og alt annet som bare ble tatt frem ved spesielle anledninger. Det lukter fortsatt møllmiddel.

– Og her har vi det minste soverommet, med utsikt til den pittoreske lille bekken og til… ja, skogen.
Rommet til Kristiansen. Müller har plassert en vase med duftende liljer på et bord, men det lukter fortsatt Kristiansen, søtt, alkohol og røyk.

Dagen etter ville han ha henne med bak uthuset, for å vise henne noe, som han sa, og hun trodde han ville vise henne manndommen sin, la henne kjenne på den, men det var noe annet han ville vise henne, noe som var risset inn i doveggen.
Vibeke +Tore = Sant.
Hun måtte forstå at Tore allerede hadde kjæreste.

– Og her er det store soverommet, the master bedroom, med utsikt over hele dalen.
– De syv prestegjeld.
– Ja, nettopp. Hva syns dere?
Det var tydelig at Müller så på dem som et par.
– Dere har kanskje lyst til å se på uteområdene mens jeg tar en telefon?

 Hun hadde sett Tore annerledes etter det, blitt besatt av å forføre ham, flørtet åpenlyst, sluttet med behå og brukt tynne sommerkjoler med godt innkikk, helt til tante Ruth hadde satt øynene i henne en ettermiddag og sagt at nå fikk det være nok. Hun fikk slutte å oppføre seg som en tøyte, ellers var det strake veien tilbake til byen. Og så hadde hun sagt en ting til:
– Tore er ikke interessert i jenter, om du skjønner hva det betyr?
Det hadde på en måte gjort det enda mer spennende.

 
Hun lar Jørn gå først ned trappen. Ser på skuldrene hans og hendene som griper rundt håndlistene. Han er sikkert ganske sterk i klypa, akkurat som en vaktmester skal være. I bunnen av trappen stopper han og snur seg, rekker henne hånden og støtter henne ned de siste trinnene.
– Denne Müller tror visst vi er et par.
– Du får bare overta snakkingen. Det er jo du som har planer om å kjøpe det.
– Jeg er ikke så sikker på det lenger. Det er litt mere primitivt enn jeg hadde forestilt meg.
– Hadde du tenkt å bo her?
– I perioder. Men jeg ser at det kan bli litt tungvint om vinteren.
– Min tante bodde her, nesten hele livet. Mennesket har vokst opp i huler. Dette er jo ren luksus.
– Kunne du bodd her?
– Ja. Hvis jeg hadde hatt råd, og en bil hadde selvfølgelig vært fint. Men jeg har ingen av delene.

– Og huggormene?
– Ha, ha. Det gjorde visst inntrykk på deg det? Kom,  så skal jeg vise deg hullet.
– Hva er det?

– Det er nede ved brønnen.
– Så det er brønn her altså?
– Ja. Det er ikke tilknyttet offentlig vann og kloakk. Har du ikke lest prospektet?
– Tydeligvis ikke godt nok.
Hun er slett ikke sikker på om hullet fortsatt finnes, men hun vil ned og se, kjenne på hvordan det er å være der, på det stedet der det endelige avslaget kom, på en måte.
Det har alltid vært høyt gress rundt brønnen. Tante Ruth sa det var fordi det var gode vekstvilkår der, akkurat som langs bekken. Hun slo gresset med ljå, men hun lot det alltid stå igjen en rand rundt brønnen og langs bekken, så visste alle hvor både brønnlokket og bekken var.

Det var lenge siden gresset hadde blitt slått den dagen hun og Tore hadde spilt badminton, den dagen hun med vilje hadde slått fjærballen så hard hun kunne, langt ned i haven. Hun hadde løpt for å hente den, og da hun fant den hadde hun gjemt den i gresset.
– Jeg finner den ikke! Du må hjelpe meg å lete!
De hadde lett og lett, uten resultat, og etterpå hadde de sett oppgitt på hverandre og satt seg på brønnlokket, på de varme plankene som var grå av elde og tørket av solsteken, og hun hadde hvilt haken på den store steinen som lå oppå brønnlokket for å holde det på plass, og så hadde hun sett opp på ham med det blikket hun hadde øvet seg på.
– Tante sier at du ikke liker jenter. Er det sant?
– Nei…
– Jeg trodde ikke på henne. Jeg vet at du har kjæreste. Kristiansen har vist meg hva dere har skrevet på doveggen.
– Vi er ikke kjærester lenger. Det er lenge siden.
– Har du ikke noen kjæreste?
– Nei… ikke for tiden.
– Jeg og Kristiansen har blitt gode venner.
– Han er en gammel mann!
– Kanskje førti?
– Femti minst.
– Syns du jeg er ekkel?
– Nei…
– Du har ligget med jenter, har du ikke?
– Hvorfor er det så viktig?
– Alle gutter over søtten har vel det? Men hvis du ikke liker jenter så er det ikke noe rart.
– Jeg er ikke homse!
– Det er det de sier.
– De vet ingenting!
– Det er det samme for meg. Jeg har klint med jenter mange ganger.
– Det er noe helt annet. Dere har lov til det.
– Syns du det er urettferdig?
– Det bryr meg ikke. Jeg er ikke homse.
– Har du lyst til å kjenne på meg?
– Her?
– Det er ingen som kan se oss.
– Hva vil du jeg skal jeg gjøre?
– Hva du har lyst til. Vil du se puppene mine?
– Jeg har sett dem.
– Men du har ikke kjent hvor våt jeg er. Du vet hva det betyr når en jente blir våt?
– Jeg er ikke dum heller!
– Vil du kjenne?

 

– Hva tenker du? Finner du ikke hullet?
– Nei. Kanskje jeg bare har drømt det?
– Er du…  var det noe spesielt med det hullet ?
– Det var der jordvepsen bodde.
– Jordveps?
– Det er den samme vepsen, bare at den bor under jorden i stedet for å bygge vepsebol.
– Den tar det ikke så nøye med utsikten, altså?
– Haha.
– Du er søt når du ler. Du burde le oftere.
– Flørter du med meg?
– Du har kanskje en mann som ikke ville like det?
– Nei. Enn du?
– Jeg har ennå ikke funnet meg noen passende mann.
– He, he. Finnes det noen menn som er passende for deg?
– Neppe. Men det kan jo tenkes det finnes en passende dame.
– For en passende mann?
– Jeg er kanskje ikke det?
– Du har potensiale. Du er ikke gift?
– Ikke som jeg er meg bevisst.
– Ingen kjæreste?
– Ikke på lenge.

– Syns du ikke det er litt spennende?
– Du er veldig glatt.
– Det er naturen, Tore. Det er derfor det blir glatt. Jeg bestemmer ikke det selv.
– Jeg vet det.
– Har du ikke lyst?
– Jeg vet hva dere gjør.
– Hvem? Jeg og Kristiansen?
– Nei… hva jenter gjør med seg selv. Skal jeg gjøre det på deg?
– Hvis det er det du vil…

Han var stolt etterpå, det så hun i øynene hans, både stolt og fornøyd med seg selv, og det hadde han også grunn til. Han var jo den første gutten som klarte å gi henne en orgasme.
Men hun hadde forstått at det var alt hun fikk. Han var ikke interessert i henne, ikke på den måten. Og så hadde hun fått vepsestikk. Den ene skoen hennes hadde lagt seg akkurat over hullet da hun sparket dem av seg, og over den var det helt svart av veps. Det må ha vært minst hundre veps rundt dem da de spratt opp og stormet gjennom gresset.  Etterpå hadde tante tatt en løvrive og gått ned for å dytte skoen hennes vekk, og Tore hadde luktet på fingrene sine og smilt til henne, og så hadde alt på en måte blitt normalt, som om ingen ting hadde skjedd.

– Hva er det egentlig vi snakker om nå? Snakker vi om sex?
– Eh… ikke nødvendigvis. Jeg…
– Ble jeg litt for direkte nå?
– Vi er voksne mennesker.
– Mm.
– Jeg har en følelse av at jeg har… tråkket i salaten.
– Det er vel ikke så farlig, om man har rene føtter. Du må ikke misforstå meg. Jeg liker deg.
– Men ikke nok?
– Det har jeg ikke sagt. Det kan godt tenkes jeg liker deg nok.
– Men du trenger tid?
– Hvor mye er klokken?

_

3

Det hadde vært Jørns idé å gå ut og spise. Hun burde antagelig takket nei, men det var så lenge siden sist hun hadde vært på restaurant at hun ikke klarte å motstå fristelsen. Og nå, etter å ha spist og drukket, har de kommet inn i det sporet hun ikke liker, og hun vet at det er hennes feil, for det er sånn hun har blitt, granskende, mistroisk, redd.
– Due dilligence, kjenner du det uttrykket, Sol?

– Jeg er oversetter.
– Dumt spørsmål altså?
– Nei, i grunnen ikke. Hva er det du egentlig vil si, Jørn?
– Det beskriver ganske bra hva vi holder på med, syns du ikke?
– Due dilligence? Plager det deg?
– Det er ikke særlig romantisk.
– Man skal passe på å holde en viss avstand mellom drøm og virkelighet.
– Du har blitt såret før, skjønner jeg?
– Mm. Jeg har det.
– Og du har kanskje ikke kommet over det ennå?
– Kommer menn alltid over skuffelsene sine? Betyr vi ikke mere enn at dere bare kan glemme oss?
– Menn har begått selvmord på grunn av forsmådd kjærlighet. Det burde du vite, du som oversetter.
– På film ja.
– I virkeligheten også.
– Men vi er vel ikke der ennå, at du tar livet av deg om vi ikke… blir elskere?
– Nei, på ingen måte. Jeg trenger ingen elskerinne… egentlig.
– Hva trenger du da?
– Noe mer. Kan vi ikke bare se hva som skjer?
– Jeg har lyst på en sigarett.
– Er det et bra eller et dårlig tegn?
– Det er et tegn på at jeg er slave av mine lyster. De er uimotståelige.


Hun hadde kjent de første regndryppene idet han dyttet henne ned på brønnlokket og plasserte jakken sin under hodet hennes. Hun hadde forstått at det skulle skje, og hun ville at det skulle skje. Hun hadde forstått det da Müller ropte til dem at han måtte gå. Han tilbød dem skyss ned til bilen, men Jørn hadde ropt tilbake at de ville bli der litt og nyte stillheten.
– Det skal visst bli regn, hadde Müller ropt.
– Det er ikke så farlig, Jeg har egen sol.
Etterpå, da Muller hadde startet bilen og hun lyttet til den ujevne motorlyden som hadde blitt svakere og svakere, hadde hun kjent hånden hans på låret, og så hadde hun lagt sin egen hånd oppå hans, og så hadde det plutselig kommet et sus fra skogen, et sus hun husket fra hun var liten, det suset som alltid kommer først, som et lite varsel, og så blir det helt stille litt, før begynner å regne.
Og så hadde det kommet, lett sommerregn som prikket mot den nakne huden hennes og fordampet fra det varme brønnlokket. Hun hadde smilt mot regnet, mot Jørn, mot ansiktet hans, øynene hans, klynget seg til ham så hun nesten ikke hadde klart å puste.
Det er kretsløpet, tenker hun, regnet som fordamper og stiger opp til skyene for å bli fortettet på nytt, og så gjør det et nytt forsøk, kommer tilbake og treffer kanskje et annet sted, hvor det ikke fordamper med en gang uten at det tjener til noe, akkurat som tusenvis av sædceller kjemper seg frem til egget, uten at det tjener til noe, for alle bortsett fra én. De tenker ikke, føler ikke, opplever ikke nederlag eller seier, men hele menneskets eksistens er avhengig av dem, akkurat som av regnet.

 

Det freser litt når hun slipper sigaretten i det sorte askebegeret.
– Har du kontakt med det ytre rom?
– Unnskyld. Jeg var i mine egne tanker.
– Minner som må fordøyes?
– Det også.
– Skal vi gå inn igjen?
– Du må love meg at du ringer.
– Betyr det at du har tenkt å gå?
– Det betyr at jeg har lyst til å treffe deg igjen. Men jeg vil ikke være en del av inventaret ditt.
Han ser lenge på henne før han spør hva hun mener med det. Hun vil ikke at han skal spørre, hun vil at han skal forstå, eller late som om han forstår, uten å måtte spørre. Hva er mer anstendig enn å late som om man forstår?

Hun ber om tre tyvepakninger med Luckies på Seven-eleven, og leser forsiden på VG mens hun venter.
Nå kommer finværet! Det er meldt SOL over hele landet.

 

 

 

 

14
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

6 Responses to Sol

  1. avatar ertaberta2 says:

    Nå har jeg lest din lille novelle, og kost meg. :)
    Du er flink til å skrive.
    Skulle ønske den var lengre..
    Ønsker deg en god Helg Cecilia. :)
    Klem.

    1





  2. avatar Breiflabben says:

    Fin novelle Cecilia, fine detaljer og passe pirrende for nysgjerrigheten.
    Jeg hadde en stor villa med mansardtak på Gjøvik den gang jeg ble skilt. Et flott hus hvor jeg hadde restaurert hele første etasje. Tenker på det nå.
    Det er Sol her og :-)
    Fortsatt 😉

    2





  3. ay, Ceci – veldig bra!

    sårt og nært og …. pregnant og fint komponert.

    jeg har brukt deler av sommeren til å lese en del nordiske novellister – Frode Grytten og Gyrdir Eliasson, bl.a. – og den melankolske grunntonen i teksten din minner mye om tekstene til disse to. flott arbeide!

    (les Bikubesong hvis anledningen byr seg – den fortjener alt skrytet den har fått opp gjennom årene…)

    Hepp!

    2





    • avatar Cecilia says:

      Oj. Nå er det like før jeg blir innbilsk her… men jeg får nøye meg med å neie pent og takke ydmykt.

      Jeg har fått med meg Bikubesong på Det Norske Teatret for mange år siden – faktisk nøyaktig ti år siden. En utrolig flott forestilling med en gjennomført utsøkt scenografi. Spesielt husker jeg bruken av gjennomsiktige rom, og regnet som faktisk regnet ned på scenen… og sangene, vokal like bra som Morissey, om det da ikke var selve stunden som overveldet meg. Spennende stykke, på alle måter, og imponerende skuespillere.
      Sikkert lurt å lese boken også.

      God helg :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *