Fire bommerter og en dukkert…



Livet er herlig når det går.
Som du har håpet på, i går.
– Kirsti Sparboe  1967.
________________________________

________


DEL 13
Nachspiel.

_

Det er noe som stinker, tenker Dax LeGrande, og glipper med øynene. Han har visst døset av et øyeblikk, lenge nok til at dataskjermen har gått i svart. Han blunker kraftig et par ganger i et forsøk på å få blikket til å feste seg, og skuler mistenksomt på kaffetrakteren. Det må være derfra stanken kommer. Han blir sittende litt og se på den stekte asfalten som putrer nådeløst i bunnen av glasskolben, og tenker at det vil ta ham under ti sekunder å reise seg, gå de få skrittene bort til benken, nappe ut støpselet og gå og legge seg på sofaen. Men det er som om hjernen ikke makter å omsette tanke i handling. I stedet trekker han pusten, legger hendene bak hodet og skyver stolen tilbake så han kan lene seg mot veggen. Hvordan i helvete hadde han klart å føkke opp noe som i utgangspunktet var så enkelt? Han skulle selvfølgelig ha betakket seg, men det er det lett å si, sett i etterpåklokskapens blendene klare lys…

– Du er fra VIP- avdelingen, er du ikke? Service de protection des hautes personnalités?
– Jo?
– Jahn Keldic, Alucard Security. Du kunne ikke gjøre meg en liten tjeneste?
– Hva gjelder det?
– Jeg har havnet i en litt penibel situasjon. Min kone har gått fra alle kortene sine og sitter på en restaurant i Juan Les Pins uten å kunne gjøre opp for seg.
– Trenger du penger?
– Nei. Jeg trenger avløsning i tyve minutter, og jeg har lagt merke til at du er en mann av diskresjon.
– Burde du ikke spørre en av kollegaene dine?
– De har andre oppgaver, og dere VIP-gutta har jo mye bedre trening i dette enn det vi har.

Jobben var enkel. I en halv time skulle han på diskret avstand fotfølge et celebert mehe, og dersom han mistet henne av syne eller det skjedde det minste annet uvanlig, skulle han be om assistanse. Så hadde han fått plugg i øret og en sender på innerlommen, og inntatt en nøytralt observerende positur i behagelig avstand fra baren. Påfyll av champagne? Nei takk. Han hadde fått nok av femi boblevann. På tide med noe barskere, hadde han tenkt. Det var bommert nummer én.

Selvfølgelig hadde mærra klart å stikke seg vekk i løpet av de få sekundene han hadde brukt på å tanke opp i baren. Nå skal det jo i all anstendighets navn nevnes at han i utgangspunktet burde latt være å slippe henne av syne, men det var jo ikke akkurat noe som tydet på at deiligheten hadde tenkt å slite seg, omsvermet som hun var, men hun benyttet altså sjansen til å fordampe i samme øyeblikk som han snudde ryggen til.
Hun har gått på et lite sted“, hadde de fisefine venninnene svart da han spurte etter henne. På dass altså, hadde han tenkt, og så hadde han gått for å se etter henne, selvfølgelig uten å melde fra. Det hadde forekommet ham litt pinlig å måtte innrømme at han hadde mistet henne etter bare tre minutter. Det var bommert nummer to.

For en mann av hans støpning, er det utelukket å bevege seg inn på dametoalettet. De mentale sperrene kunne like gjerne vært fysiske murer. At kvinner deler sine private øyeblikk med hverandre får være så sin sak, men for en mann er damedassen hellig område hvor han aldri skal sette sine ben, selv om han tilhører politiet og har tre millioner gode grunner for det. Og hvem vet hvilke celebriteter man kan overraske der inne. Kanskje noen bruker løshår og gebiss…
Han hadde fortsatt hatt et håp om at hun ville dukke opp. Ingen grunn til alarm… ennå.
Og det var bommert nummer tre.
Han burde selvfølgelig ha slått alarm i stedet for å gå i skyttelfart mellom dassene og vente på at hun skulle materialisere seg for øynene hans som om ingen ting hadde skjedd.

Dax sukker og kommer seg på bena. Nå får det være nok bobling fra den jævla giftsumpen. Han trenger en øl… og søvn, masse søvn. Han napper resolutt ut ledningen til Moccamasteren og åpner vinduet. Det er fristende å slenge hele blåsyreverket ned i bakgården, men han besinner seg og blir heller stående og se på soloppgangen. Ikke en sky på himmelen.
Tjener det egentlig til noe å kverne og kverne på det som har skjedd? Man kan visst ikke la være, har han lest et sted, fordi hjernen vil at det skal feste seg så man lærer av det. Hva mer er det å lære av dette enn det han allerede har lært? Hadde han fått vite at dama gikk rundt med et halsbånd til tre millioner, hadde han kanskje ikke snudd ryggen til henne de få sekundene, men på den annen side; hun visste jo at hun hadde vaktbikkje.

Hva gjør en kyllingskalle med tre millioner hengende rundt halsen når vaktbikkja har mistet ferten? Går hun pent og pudrer nesa på damedassen som normale jenter? Neida!  Av alle ting sniker hun seg ned i kjelleren, og der springer hun lekk og sovner i en krok. Hvordan kan noen gjette det?
Innen han selv hadde kommet på å ta turen ned i kjelleren, hadde selvfølgelig personalet rukket å ryddet henne vekk, og det var vel ikke akkurat manglende bling de hadde vært mest opptatt av da de slepte henne opp baktrappen og dumpet henne i et badekar sammen med champagnemiget sitt.
Det eneste som ble tilbake i kjelleren var en våt flekk på matta, og den hadde Dax ignorert på strak arm.
Og så hadde Keldic omsider kommet tilbake. Først hadde han vært full av unnskyldninger for at det hadde tatt så lang tid, men så hadde han blitt blek og fått et illebefinnende i kjevepartiet. Og så begynte ting å skje.
Det var ingen som hadde savnet den pissetrengte divaen før eieren holdt vareopptelling og begynte å lure på hvor favoritthalsbåndet hans befant seg. Og da noen omsider fant det betimelig å melde fra at det besmykkede utstillingsobjektet sov ut rusen i et kott i tredje etasje, hadde det allerede gått halvannen time.

Kjære lille skapning, hvor er halskjedet?
– Giiid! Noen har tatt det!
Neimenjasså? Sier du det? Hvem i all verden tror du kan ha hatt interesse av å bemektige seg et verdifullt diamantkjede fra en døddrukken søye?
Nei, det ante hun ikke.
– Jeg husker ingenting
… dill dall.
Måtte Allah gi ham styrke…
Dax lukker vinduet med et smell og vakler tilbake til kontorstolen. Friskluft er oppskrytt.

Capitaine Bisquitte hadde ankommet med blålys og bistert blikk, i følge med en overkikador fra Nice og et halvt dusin tungt uniformerte okser, og sammen hadde de etablert et provisorisk Guantanamo på pauserommet bak resepsjonen. Så mye for diskresjon, hadde Dax tenkt, før han fikk andre ting å tenke på.
Spørsmålene hadde kommet som piskeslag og smelt i veggene. Hvem hadde han snakket med, hvor hadde han vært, hva hadde han sett… og selvsagt det uungåelige spørsmålet: Hvor mye hadde han drukket?
Etterpå hadde forhøret fortsatt på stasjonen. I to timer hadde Capitaine Bisquitte holdt det gående før han hadde tatt time-out og bedt ham vente. Det er sånne privilegier man kan ta seg når man er capitaine. Når man er en helt vanlig fotsoldat må man pent adlyde ordre, som en hund.

Vel. Det er like greit å se det positive i det; nå slipper han antagelig å skrive oppsigelsen sin selv… det er det nok andre som gjør for ham, på grått papir.

Det har gått over en time når Capitaine Bisquitte kommer togende inn med hele hoffet på slep.
– Vi har konferert litt og sett på hendelsesforløpet. Konklusjonen er at vi ikke har noe grunnlag for å mistenke deg.
– Har dere virkelig brukt en hel time på å diskutere det?
– Vi har avhørt herr Keldic parallelt, sikkerhetsvakten du så ureglementert steppet inn for.
– Dere trodde kanskje vi var i leddtog?
– Vi må se på alle muligheter. Jo flere vi eliminerer, jo bedre.
– Det var over syv hundre mennesker til stede. Har dere tenkt å bruke like lang tid på å eliminere alle?
– Ikke vi, Dax, du, og det handler ikke om å avhøre syv hundre, men det er definitivt noen vi vil snakke nærmere med. Du skal få en liste. Vi vil at du tar tak i dette med én gang.
– Hold an! Jeg trenger å sove. Gi meg i hvert fall tre timers søvn først.
– Det vil si at du er klar fra klokken ti… la oss si klokken elleve. Noe tidligere enn det er uansett ikke noe vits i gjøre noen avhør.
– Av andre enn meg.
– Hva sa?

– Ingenting! Hvis det ikke var noe mer…
– Nei. Det var vel alt.
– Da kunne jeg tenke meg å gå i koma… nå!
– Velbekomme.

En øl eller fem hadde gjort underverker, tenker Dax og lukker øynene. Det eneste som hjelper mot skadelig tankevirksomhet er å holde grunnpromillen ved like.
Ett eller annet sted der ute er det noen som gnir seg i hendene.

______

_

Når Société Générale i Nice rutinemessig åpner dørene sine ganske nøyaktig en time etter at Dax har gått i koma, har en sprudlende duggfrisk Cilly la Vache allerede rukket å spise frokost, kjøre Spencer til flyplassen og å finne et parkeringshus i rimelig avstand fra banken. Hun ser seg i speilet og sjekker mot passfotoet. Jepp. Hun kunne antagelig lurt sin egen mor… om hun hadde hatt noen.
Når hun noen minutter senere, utkledt som Dana Israel, kommer smilende inn døren til Société Générale, registrerer hun tilfreds at skranken er betjent av samme person som sist. Skyldes det bankens rutiner, eller skyldes en av de beleilige tilfeldighetene som forsynet så generøst strør på hennes vei? Mer rekker hun ikke å tenke før hun er fremme ved skranken.
Bonjour. Husker du meg?

– Sharon Stone, ikke sant? Vi lo av godt av det i lunsjpausen.
– Jeg sa jo du ikke måtte si det til noen!
– Hva er en hemmelighet verdt om man ikke deler den? Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?
– Jeg vil gjerne legge noen småsaker i bankboksen min.
– Flere bilder?
– Jeg har kommet over noe verdifullt… si meg, om jeg overlater nøkkelen til en kollega, er det da slik at han kan komme og hente innholdet?
– Det er selvfølgelig best om han får en fullmakt.
– Det er godt å vite, i tilfelle det blir aktuelt. Forresten, er det en tilfeldighet, eller er det alltid du som betjener bankboksene?
– Det er nok ingen tilfeldighet, nei. Det har jeg gjort i elleve år.

Tilbake i bilen ser hun på klokken. Halv ni allerede. Hun har brukt for lang tid i banken. Det er bare å tråkke på gassen og håpe på det beste.

_____

_

Det første Jordan registrerer når hun åpner øynene, er at det er pent vær. Solskinn og nesten ingen skyer, tenker hun og strekker seg etter telefonen. Jøss? Er klokken ni allerede? Kanskje alarmen også har sluttet å virke… telefonen ja… den hadde hun helt helt glemt i natt.
Det er best å komme seg opp. Burde forresten ikke Cilly vært her nå? Det skal være bestilt frokost til halv ti dersom om alt har gått etter planen, noe alt tyder på. Det har ikke vært så ryddig her siden de flyttet inn.
Nei, opp og hopp Jordan! Det er på tide å sprette opp telefonen for å kvitte seg med modifikasjonene… og etterpå skal den pensjoneres… akkurat som henne… den avgjørelsen hadde hun tatt i natt mens hun stod i vinduet og signaliserte.

Semafor er ikke for sveklinger, selv ikke uten flagg. Etter to minutter hadde hun merket det godt i armene, og hun hadde så smått begynt å lure på om det overhodet var noen vits. Det var jo langt fra sikkert at de ville se henne, selv om hun visste at de kom til å bruke kikkerten for å følge med på hva som skjedde utenfor.
Men så hun hadde plutselig fått øye på en mann nederst i alléen, en mann i svart dress med litt vuggende gange. Umiskjennelig Spencer. Og bare noen sekunder senere hadde hun fått øye på Cilly. Fullstendig svartkledt og spenstig som en katt, hadde hun kommet snikende ut fra buskene og opp på rampen.
Det hadde blåst endel, og stemmen til Spencer hadde kommet og gått med vinden  gjennom det åpne vinduet, så hun hadde ikke klart å høre noe særlig av hva som ble sagt, men det hadde vært tydelig at det ble diskutert ett eller annet, og da var hensikten oppnådd.
Cilly hadde klatret opp på en søppelkasse og strukket seg så langt hun kunne. Ingen av dem hadde sagt et ord, og Jordan hadde holdt pusten da hun slapp halskjedet de tyve centimeterne som skillet. Men Cilly hadde fanget det uten problem, og etterpå hadde de smilt fort til hverandre. Og fem sekunder senere var hun borte, slukt av mørket, like lydløst som hun hadde kommet.

Jordan kjenner at det er ganske behagelig å sitte på balkongen, selv i bare morgenkåpe. Men det tar hun som en bonus. Det er først og fremst lyset hun vil ha. Godt lys er halve jobben, tenker hun, og godt verktøy er den andre halvdelen… men da blir det visst lite igjen til innsatsen. Kanskje best å gå ned til førti prosent. Slapp av, Jordan, ingen grunn til å skjelve på hendene.
Hun konstaterer at den lille ampullen er lett å trekke løs, til tross for at hun hadde vært nødt til lime den fast for å få mekanikken til å bli stabil. Mekanikk kan man alltid stole på, dersom alt blir gjort riktig, og det hadde det blitt. Hun er langt bedre på mekanikk enn på elektronikk, og all erfaring viser dessuten at elektronikk har en tendens til uforutsigelig oppførsel og gjerne følger Murpy’s lov, mens rent mekaniske anordninger har en tendens til å følge naturlovene. Når trykket øker vil det svakeste punktet gi etter, i motsetning til elektronikk hvor en helt tilfeldig komponent gjerne finner det for godt å si takk for seg… akkurat på feil tidspunkt.
Sånn… da var både ampullen og den tynne stålskinnen fjernet.
Hun har i grunnen mye å takke kineserne for,  ikke bare mekanikk og quick-change, også det meste andre hun kan… som alle de små naturtriksene som de enfoldige amerikanerne aldri tenker på. Kanskje ikke så rart egentlig, for amerikanske agenter har jo aldri vært særlig opptatt av naturens små mysterier og hemmeligheter. Tenk hva amerikanerne kunne lært av indianerne om de ikke hadde slaktet dem ned for fote. Da hadde nok Amerika idag vært noe helt annet. Dessuten kan hun takke kineserne for at hun klarer å holde dem på armlengdes avstand… eller de kan takke seg selv.

Det var først etterpå at reaksjonen hadde kommet, da hun hadde gått ned og funnet Jason utenfor sammen med en liten flokk tilskuere. Hun hadde følt seg svak i bena, og hadde unnskyldt seg med at hun hadde drukket for mye da hun lente seg mot ham for å holde seg stående. Og så hadde hun kjent den sterke armen hans rundt livet. Han hadde sett på henne og smilt det trygge og fine smilet som han altfor sjelden får lov å bruke på film.
Går det bra med deg?
– Jeg føler meg litt mo i knærne.

– Jeg liker parfymen din.
– Chanel nummer fem, akkurat som Marilyn Monroe. Det er en klassiker.
– Det er du også. Den kler deg.
– Takk.
Så hadde de konsentrert seg om forestillingen. Det var flere som hadde kommet til etter hvert – mennesker hun visste hun hadde sett før, men hun kjente ikke igjen noen av dem, bortsett fra Paris Hilton. Hun hadde hatt en slags maske i håret, ikke ulikt det innbruddstyver brukte for hundre år siden.

– Du vet hvem de er, de to som snakker sammen?
– Er det ikke David Lynch? Jeg aner ikke hvem han andre er.
– Da skjønner du kanskje ikke så mye av hva de snakker om?
– Nei.
– Det er en slags forestilling, nesten som gateteater…. jeg skal forklare deg alt etterpå.
Og så de stått der, tett sammen, og hørt Spencer utfolde seg på sitt mest brilliante.
Etterpå hadde hun applaudert sammen med de andre, og så hadde hun holdt pusten da Spencer takket for seg og begynte å gå rolig nedover alléen uten å se seg tilbake. Hun hadde nesten forventet at noen ville kalle ham tilbake. Men de hadde latt ham gå – sakte og innstudert vuggende fra side til side, helt til han også hadde blitt oppslukt av mørket, akkurat som Cilly. Og så hadde Jason trukket armen til seg og smilt unnskyldene.
Magien var over.

Hun dytter det lille kameraet tilbake på plass, selv om det aldri mer kommer til å fungere, og så smekker hun telefonen sammen. Sånn. Så er det bare å stikke simkortet inn i den nye telefonen, så er hun operativ og online. Og om noen skulle finne på å sjekke, så har den ikke vært i bruk siden… opps! Det hadde hun helt glemt. Dax lånte jo telefonen hennes da han ringte til Cilly den søndagen. Den samtalen burde det finnes spor etter. Altså er det best å bytte flashmemory også. Ja, ja. Det er fortsatt et kvarter igjen til frokosten kommer… ingen grunn til panikk.

Merkelig nok hadde det ikke blitt noe oppstyr. Ingen himmel og jord hadde blitt satt i bevegelse, og ingen hadde blitt ransaket på vei ut. Men hun hadde blitt trukket til side og stilt et par spørsmål av en uniformert gorilla som var så overlesset utstyrt at han nesten ikke kunne gå.
– Vi vil bare få bekreftet at det var du som meldte fra om den sovende damen i kjelleren.
– Ja.
– Snakket du med henne?
– Hun sov.
– Hvordan oppdaget du henne?
– Jeg lette etter et stille sted. Er alt i orden med henne?
– Jada. Hun er våken og alt i orden. Du la ikke merke til noe utenom det vanlige?
– Hun hadde tisset på seg. Det er kanskje litt uvanlig?
– Ikke noe annet?
– Hun virket litt dopet.
– Takk.
– Det var alt?
– For nå… vel hjem.

Det er alltid best å unngå å lyve, så hun hadde sett gorillaen i øynene med et åpent blikk og bare sagt det som var sant.

Det banker fort på døren. Er det frokosten eller er det…?
– Cilly!
– Ventet du noen andre?
– Bare frokosten. Nå begynte jeg å bli engstelig.
– Det var litt trafikk.
– Hvor er bilen?
– Levert. Er det lenge til frokost? Lenge nok til at vi rekker å…
– Jeg har en iPhone jeg prøver å fikse.
– Ble du med Jason i natt?
– Han bare fulgte meg til døren. Hvorfor spør du om det?
– Siden du holder på med telefonen nå… men bare glem det. Har du fått med deg at vi er  på nyhetene?

– Mm…
– Syns du ikke det er kult?
– Joda.
– Hvorfor er du så alvorlig?
– Dax var der.
– På festen?
– Ja. Han var en av politivaktene.
– Var politiet der?
– Ja, av en eller annen grunn.

– Så han deg?
– Ja. Jeg snakket med ham. Men akkurat det spiller ingen rolle. Det er heller en fordel.
– Tror du det blir et problem?
– Ikke at jeg snakket med Dax, men at politiet var der forandrer situasjonen.
– Hvorfor det?
– Fordi vi rappet et tre millioners halskjede rett foran øynene på dem.
– Prestisje. Selvfølgelig. Det tenkte jeg ikke på.
– Det blir nok en helt annen tone i forhørene denne gangen. Franskmenn liker ikke å bli tatt ved nesen. Jeg håper du husker hva jeg har lært deg.
– Jeg tror jeg husker det meste.
– Har du sovet ordentlig?

– Et par timer. Søvn er for sveklinger.
– Ta noen power naps mellom slagene. I dag er det eksamen.

____

_

Tre timers søvn. Det er i hvert fall bedre enn ingenting, tenker Dax LeGrande og kjemper seg opp i sittende stilling. Noen har åpnet vinduet og lagt en igjen en mappe til ham mens han har sovet… akkurat, en liste over alle som er innkalt eller skal innkalles. Jordan Bekaas? Det er interessant. Hvorfor står hun på listen? Hvis hun har noe med dette å gjøre også så er hun faen meg frekkere enn flatlusa… når begynte man forresten å invitere sånne som henne til slike fester? Det må være på grunn av Cilly –  det er hun som har penger. Men hun har ikke bare penger, hun har også omgangssyke, og hvordan i helvete har Jordan klart å slippe unna? Her er det noe som stinker, og det verre den møkkamasteren av en kaffetrakter som han antagelig blir nødt til å fyre opp igjen om han skal få seg noe kaffe. Det er bare å innkalle begge to… fortere enn svint. Cilly hadde sagt de skulle reise i dag… men så hadde altså han lovt å ordne opp med MSS, og det har han helt glemt. Hvorfor lar han seg snurre rundt lillefingeren på den måten? Men lovt er lovt, og en mann holder ord, ellers er han ingen mann. Det er best å få gjort det så fort som mulig… bare han får seg en kaffe først.
– Depaisseur! Send en bil til Marriott og plukk opp Jordan Bekaas og Cilly la Vache! Nå!

– Det er bare Jordan Bekaas som står på listen, og la Vache er visst syk.
– Det driter jeg tynt i!
– Ingen grunn til å være ufin.
– Jeg vil ha dem i hvert sitt rom! Denne gangen er det ikke noe koseprat. Denne gangen skal ingen oppblåst diamantkjerring kunne slikke rasshøl for å avblåse etterforskningen. Da går jeg til riksadvokaten.
– Kan vi egentlig bare hente la Vache sånn uten videre?
– Jeg vil ha Bekaas og la Vache her om et kvarter! Snakker jeg utydelig?
– Neida.
– Og med det samme…hva er galt med brune sko?
– Brune sko? Hva skulle være galt med det…
– Nei, bare glem det.
– … altså om man ikke bruker det til aftenantrekk…

Bommert nummer fire, tenker Dax og stikker støpselet i kontakten. Det skulle vært noen damer her… helst et par av de strenge som setter øya i deg over brillekanten dersom de finner kjekssmuler på benken… damer med stil… sånne som går i drakt og har høyt hår.

______

_

På flyplassen i Nice har Spencer tatt en rask avgjørelse. Det er fredag og ingen som forventer at han møter på jobb før mandag. Altså har han hele helgen på seg. Det kan komme godt med.
– Der klarte jeg akkurat å kapre den siste billetten til deg, sir. Ettermiddagsflyet til Amsterdam, og retur til Ankara på søndag kveld, via Zürich og Istanbul.
Mannen i Air France-skranken har fått et nesten triumferende uttrykk i øynene når han omsider ser opp fra skjermen.
– Passer det, sir?
– Utmerket, unge mann, aldeles utmerket!
– Det er min første dag, sir.
– Det hadde jeg aldri trodd.
– Tusen takk, sir. Ha en god reise, sir… og takk for at du valgte Air France, sir.

Merkelig nok er det fortsatt lov å ringe fra anonyme telefonautomater, tenker Spencer og slår nummeret til Max Hoegarten… og det er fortsatt lov og møte folk personlig på steder der ingen kan vite hva man snakker om eller foretar seg… i hvert fall en stund til… for hvor lenge vil man egentlig nøye seg med å lagre kun elektronisk kommunikasjon…?
Det er ikke det at han tviler på om la Vache klarer å ordne det selv, og dessuten har hun en guddommelig tendens til å lande på bena, men akkurat nå er det Max han er usikker på. Er han fortsatt den rette mannen? Det er flere som mener han er på vei ut – eller inn, i pensjonistenes rekker – og i så fall er det litt skummelt.
– Hallo?
– Hei Max. Det er Spencer. Vi snakket tidligere i uken.
– Ja. Alt går som planlagt.
– Vel, vi er litt usikre.

– Har hun ikke bestemt seg?
– Vi må snakke om det. Kan du møte meg i Amsterdam i morgen?
– Hva mer trenger hun å vite? Et møte er bare bortkastet tid.
– Hun er nervøs av natur.
– Nervøs? For hva?
– Hun vil jeg skal undersøke om det finnes andre alternativer.

– Van Gogh-museet i morgen klokken tolv.
– Avtale.
– Adjø.

Den var for rask, tenker Spencer. Det tyder ikke bra.

______

_

Det er altså sånn det føles, tenker la Vache. Nå sitter de antagelig på baksiden av speilet og gransker henne. To kameraer kan hun se… nei, tre faktisk. Måler de puls og blodtrykk også? Det er vel en slags mørning de driver med nå når de lar henne vente og vente. Antagelig dobbeltsjekker de alt hun har forklart, og kanskje planlegger de en ny taktikk. Hun skulle gjerne hatt Jordans erfaring akkurat nå. Én ting er å samtale med noen, en helt annen ting er å vite at man samtidig blir observert fra alle retninger og antagelig blir gransket av folk som er eksperter på kroppsspråk. Da kan man egentlig ha det langt morsommere.
Ta en power nap når du får sjansen, hadde Jordan sagt. Det hadde vært tydelig at hun var bekymret. Hun burde kanskje fortalt henne hele sannheten…

– Er du klar til å fortsette, mademoiselle la Vache?
– Hvorfor er du så formell? I går var det Cilly og middagsinvitasjon, og i dag er det full KGB. Hva er det som har skjedd med deg i mellomtiden?
– Overlat til meg å stille spørsmålene.
– Er det fordi vi blir filmet?
– Som sagt, det er jeg som stiller spørsmålene.
– Okei. Hvis det er den leken du vi leke…
– Dette er ingen lek!
– Jeg oppfattet ikke spørsmålet.
– Jeg spurte om du var klar.
– Ja.
– Du var altså sengeliggende hele går kveld og i natt?
– Ja.
– Med omgangssyke?
– Nei.
– Unnskyld. Min feil. Du har jo forklart at legen sa det var nervøs tarm. Har du noen formening om hvorfor? Det kan ikke være en reaksjon på det forrige tyveriet du begikk?
– Nå spekulerer du.

– Det kom altså en lege, og det har resepsjonisten bekreftet.
– Var det er spørsmål?

– Vi har også fått det bekreftet fra annet hold…
– Dette begynner å kjede meg.
– Problemet, mademoiselle la Vache, er at den godeste doktor Sylvan Katyd som kom på legevisitt helt fra Transilvania, rett og slett ikke eksisterer. Han er fullstendig ukjent. Så kanskje du kan fortelle meg litt om ham?
– Nei.
– Hvorfor ikke?
– Det er åpenbart.
– Hvorfor er det åpenbart?
– Fordi han ikke eksisterer.
– Ønsker du å forandre forklaringen din, sett i lys av at denne Sylvan Katyd er en fiksjon?
– Nei.
– Så du fastholder altså forklaringen din?

– Nei.
– Kan du forklare hvorfor du svarer på denne måten?
– Ja.
– Jeg venter.
– Er det et spørsmål?
– Jeg spør om du kan forklare hvorfor du svarer motstridende…
– Men det spørsmålet har jeg jo akkurat svart på!. Du burde ta notater. Jeg har krav på å få en…
– Du har selvfølgelig helt rett! Jeg ble litt overrasket over at du valgte et så lett gjennomskuelig alibi. Det passer ikke med profilen din.
– Du verden.
– Hvorfor vil du ikke forandre forklaringen din?
– Hvor har du det fra?
– Du svarte nei da jeg spurte.
– Du spurte ikke om jeg ville forandre forklaringen min.

– Så du ønsker altså å forandre forklaringen din?
– Nei.
– Det forstår jeg ikke.
– Det er fordi du leker svar-på-det-jeg-spør-om leken. Når du leker den leken så må du spørre de rette spørsmålene og velge ordene dine bevisst. Er en lyspære laget av metall?
– Vil du lære meg å gjøre jobben min?
– Nei. Er en lyspære laget av metall?
– Den er laget av glass.
– Det kan være mere metall enn glass i en lyspære. Vil du ha et riktig svar får du spørre på riktig måte.
– Okei. Så hvorfor svarer du både ja og nei på om du vil forandre forklaringen din?
– Jeg gjør ikke det. Du spurte først om det var et ønske fra min side sett i lys av at doktor Sylvan ikke eksisterer. For meg er det en irrelevant spørsmålsstilling, Det er ikke noe ønske fra min side å forklare meg, det er noe du vil jeg skal gjøre. Mitt ønske er å slippe å forklare meg. Så da svarte jeg nei på om det var et ønske. Men det betyr ikke at jeg ikke vil forandre forklaringen min.

– Du er en smart jente, Cilly. Hvorfor samarbeider du ikke?
– Hvem får vite hva vi snakker om her inne?
– Alt vil jo komme frem under en eventuell rettssak.
– Det forstår jeg, men om det ikke blir noen rettssak?
– Da er det ingen utenfor huset som får innsyn.
– Og det kan jeg stole på?
– Akkurat det kan du stole på.

– Der ser du hvor lett det er å svare på spørsmål. Nå svarte du på tre enkle spørsmål på rappen.
– Okei. Point taken. Kortene på bordet?
– Jeg har løyet. Jeg var ikke syk. Det var bare et spill. Noterer du?

– Bare gå videre
– Jeg har en viss dragning mot eldre menn.
– Så denne Sylvan Katyd er altså en elsker? Er det din påstand?
– He, he. Hør på det navnet, Dax. Minner det deg ikke om noe?
– Nei.
– Sylvan katydid er et innsekt, et innsekt med helt spesielle egenskaper. Det er en mester i å gå i ett med omgivelsene.
– Hva er navnet hans.
– Spiller det noen rolle?
– Ikke noen annen rolle enn at han kan bekrefte forklaringen din. Hvor lenge var han hos deg?
– En time kanskje? Jeg husker ikke. Han gikk i god tid før Jordan kom tilbake.
– Gi meg navn og telefonnummer.
– Nei.
– Cilly, det er til ditt eget beste.
– Okei. Siden du spør så pent…

______

_

Captaine Bisquitte har fått et bistert drag rundt munnen.
– Modus operandi? Vet du i det hele tatt hva det uttrykket betyr, Dax? Hvordan kan du fastslå et modus operandi på bakgrunn av to fullstendig ulike tilfeller?
– Jeg sa et slags modus operandi, og det bygger jeg på at det i begge tilfellene dreier seg om dårlig planlagte handlinger som begge har vært avhengige av at tilfeldighetene spiller på lag. Begge tyveriene er begått under svært risikable forhold, og med et så usikkert utfall kan vi utelukke at det er snakk om organisert kriminalitet. Her er det snakk om én eller to amatører som ikke har vært spesielt redde for å bli tatt, antagelig fordi de har rent rulleblad og ikke risikerer så mye annet enn et lite fengselsopphold, og ikke bare det; motivet er antagelig noe helt annet enn personlig vinning. Sett dette opp mot at det finnes to personer i Cannes som oppfyller kriteriene… to personer som jeg vet med sikkerhet var involvert i det første tyveriet.
– Takk! Det holder, Dax! Vi har gjennomgått og sammenholdt begge forklaringene, og nå har jeg også fått bekreftet at den siste forklaringen til la Vache medfører riktighet. Denne såkalte doktoren har bekreftet det, ikke uten en viss stolthet faktisk.
– Det kan være avtalt spill.
– Men kjære deg! Selvfølgelig er det avtalt spill når man sniker seg til en hemmelig elskovs-stund!
– Nå misforstår du med vilje!
– Vel. Nå har la Vache insistert på at det skal være en advokat til stede. Det er vi nødt til å føye oss etter.
– Vi kan fortsatt holde på henne.
– Jo, men på hvilket grunnlag! Hun har jo beviselig vært på hotellrommet hele tiden… dersom hun ikke kan fly!
– Det utelukker ikke deltagelse. Jeg vet hun er involvert.
– Feil! Du vil hun skal være involvert. Og apropos involvert, hva betyr disse stadige hintene hun kommer med når hun forklarer seg? Hva er det egentlig mellom deg og la Vache?
– Det er ti år siden.
– Inviterte du henne på middag i går?
– I et anfall av…
– Jeg er sannelig ikke så sikker på om du er den rette til å etterforske denne saken. Klarer du å brette skylappene til side?
– Gi meg en runde med Jordan Bekaas. Jeg vet det er noe vi overser. Gi meg ti minutter med henne. Det er noen spørsmål Depaisseur ikke har kommet inn på.
– Ti minutter.

______

_

Det er ingen som ser to ganger på den anonyme kvinnen i gråmelert drakt som kommer inn i iskrembaren på Aéroport Nice Côte d’Azur og slår seg ned ved et ledig bord. Det er heller ingen som reagerer når hun etter noen få minutter blir tilsnakket av en mann. Slikt er ganske naturlig på franske flyplasser.
– Er det ledig her?
– Ser det sånn ut?
– Ja.
– Da har du vel nettopp besvart ditt eget spørsmål.
– Teri… godt å se deg.
– I lige, Spencer. Hvordan er livet?
– Opp og ned… mest opp.
– Godt.
– Jeg vil snakke om Cilly la Vache, eller skal vi si Juliette Chopard… ringer det noen bjeller?
– Det vet du at det gjør.
– Man må jo begynne et sted om det skal bli noen samtale.
– He, he. Du er deg selv lik.
– Akkurat det kan det vel være delte meninger om… hun har kontaktet Max H. Hvor lurt er det?
– Min vurdering? Fem, på en skala til ti, summen tatt i betrakting.
– Antagelig rundt halvannen mill i gjenkjøpsverdi.
– Jeg har lest nyhetene. Det er antagelig litt i minste laget, men så spørs det jo om han tar sjansen på å vente på noe større.
– Det var det jeg også kom til å tenke på. Dette er på en måte min skyld, så jeg trenger noe som kan holde ham på matta.
– Jaha?
– Teri… vi har en lang historie. Jeg trenger den tjenesten.
– Hva er det med deg og denne jentungen?
– Hun har potensiale.
– Til hva?
– Bruk fantasien. Hun er respektløs i forhold til autoriteter og lover, selvgående, både økonomisk og på andre måter, ung, spenningssøkende… hun kan være verdifull for deg.
– Men hva om hun går meg litt nærmere etter i sømmene. Hvor lenge tror du lojaliteten hennes varer da?
– Vent til du treffer henne.
– Post festum, Spencer.
– Har du truffet henne?
– Du vet jeg ikke kan svare direkte på slike spørsmål.
– Okei. Flyet mitt går snart. Har du noe på Max? Noe jeg kan bruke?
– Og det vil du ha gratis?
– Please?
– Det oppstod en litt kulten situasjon i Genova for noen dager siden, nettopp fordi jeg lot idealisme gå foran profesjonalitet. Jeg vil nødig at det skjer igjen.
– Alt jeg ber om er litt info jeg kan bruke.
– Max er en gammel rev. Han kan regne ut hvor slik informasjon stammer fra.
– Finnes det noen andre, noen som er bedre enn Max i dette gamet?
– Ingen med hans autoritet.
– For old times sake? Hva sier du Teri?
– Ikke gi meg det hundeblikket.
– Så ikke glem hvem som fikk deg ut i tide, og ikke glem Canary Wharf. Det er verdt noe, er det ikke?
– Nå presser du meg.
– Det er meningen.
– Okei! Du skal få det du trenger, men finner jeg ut at det er mer mellom deg og jentungen enn bare profesjonell interesse…
– Takk. Vil du ha en iskrem?
– Her?
– Det var en spøk. Jeg må stikke. Send meg en mail.
– Spencer… jeg skal tenke over det… det med la Vache.

______

_

Jordan lener seg tilbake i stolen, lukker øynene og forsøker å tenkte seg at alle knoklene i kroppen hennes flyter. Hun har lært hvordan man finner frem til sin egen individuelle metode for å motstå tredjegradsforhør, og hennes metode er å få knokkelkontakt. Hun vil kjenne hvordan hver eneste knokkel faller på plass og legger seg til hvile i leddene. Hun vil kjenne at kroppen er bare kjøtt og bein, bare middagsmat på savannene…
Et øyeblikk er hun en antilope, en antilope som løper for livet til ingen nytte. og når løven til slutt tar henne igjen må hun bare overgi seg, blotte strupen og la det skje. Det er naturens gang, og naturen vil beskytte henne mot å lide i livets siste øyeblikk, for løven vil ha naturens barmhjertighet – ingen trang til å verken demonstrere sin overlegenhet eller til å la offeret lide. Et bitt i strupen… og så? Et øyeblikk av forundring kanskje… er det sånn det er å bli spist?
Mennesket, derimot, dette naturens misfoster, har ingen naturlig barmhjertighet. Mennesket har utviklet en kulturell barmhjertighet og tenker først og fremst på seg selv. Menneskene er de eneste skapningene som går på tvers av naturen og forlenger hverandres dødskamp… bare fordi de er i stand til det. Men mennesket nøyer seg ikke med å utsette sin egen art for denne mishandlingen. I sin misforståtte guderolle mangler mennesket respekt for ethvert skapte livs rett til å få møte døden på naturlig måte. Dyr skal få dø uten angst i et naturlig øyeblikk i et kjent miljø, uten redsel for å dø, og uten at det gode mennesket plutselig dukker opp og leker Gud. Det gode mennesket forlenger lidelsen og skaper angst – alt for sin egen skyld – så det kan slå seg for brystet og fortelle hvilket godt menneske det er som klarte å holde liv i en overkjørt katt i femten timer, i stedet for å vri halsen rundt på den og la den få slippe de verste femten timene av sitt liv.
Det er det som skiller oss fra dyrene, og det er kanskje der vi finner kjernen dersom vi leter etter menneskets hang til å torturere hverandre. Det er bare mennesket som torturerer sin egen art.
Fysisk mishandling, lemlestelse, fornedring… alt den menneskelige hjerne er i stand til å pønske ut av faenskap for å få et annet menneske til å lide. Bare kom med det! Jordan vet hvordan hun skal få hjernen til å finne frem til det punktet i smerten hvor nytelsen ligger… den innerste lille kjernen av nytelse, akkurat som når man har tannverk i en visdomstann og kjenner hvordan nervene nærmest tikker sekundene vekk mens de sakte dør hen og blir numne… akkurat slik hun vil selv bli nummen mens kroppen hennes sakte ødelegges,… som en råtnende visdomstann… helt til nervene dør og det bare er skallet tilbake…

Hun våkner av at noen rister i henne.
– Sover du?

– Ja. Har du noe bedre å foreslå kanskje?
– For så vidt ikke.
– Takk for sist, Dax. Du har fortsatt brune sko ser jeg.
– Ja.
– Er det din tur til å forhøre meg nå?
– Bare noen få spørsmål.
– Før torturen begynner?
– He, he.
– Okei. Jeg er våken. Hva vil du vite?
– Etter at du hadde meldt fra om den sovende damen gikk du opp i andre etasje for å ringe.
– Ja.
– Du ville ringe la Vache?
– Ja.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg var bekymret.
– Men ikke så bekymret at du ikke kunne gå på fest?
– Det var hun som ba meg gå. Det var derfor jeg ringte.
– Men du ringte jo ikke! Det har du selv forklart.
– Oj! Der tok du meg virkelig i en stor løgn. Nei! Jeg ringte ikke!
– Hvorfor så aggressiv?
– Irritasjon, ikke aggressivitet. Stupiditet irriterer meg.
– Det finnes heller ingen spor i telefonen din som indikerer at du har forsøkt å ringe.
– Jeg tilhører ikke den delen av befolkningen som forsøker å ringe uten nettverk.
– Jeg forstår. Men du forsøkte altså å sende en tekstmelding.
– Ja.
– Hvordan henger det sammen? Telefonen var jo uten nettverk.

– Jeg forstår ikke spørsmålet.
– Kan man sende tekstmelding uten nettverk?
– Nei.
– Hvorfor forsøkte du å sende en tekstmelding?
– Fordi den blir sendt automatisk med én gang telefonen er online igjen, i motsetning til en samtale. Du burde sette deg litt inn i hvordan smarttelefoner virker.
– Det kan godt tenkes. Men det forklarer ikke hvorfor du ble der oppe i nesten ti minutter.
– Jeg forsøkte å re-starte telefonen.
– I ti minutter?
– Jeg forsøkte flere ganger. Jeg var lei meg.
– Rørende. Du har forklart at du var utenfor sammen med Jason Statham og så på forestillingen.
– Ja.
– Men i følge alle observasjoner fant den forestillingen sted mens du var ovenpå.
– Den var i hvert fall ikke ferdig da jeg kom ut. Det kan Jason bekrefte. Jeg gikk ut for å se etter ham. Du traff ham jo.
– Jo takk. Jeg husker det.
– Er det noe mer du vil vite? Noe annet du trenger å få forklart i detalj?
– Du er en intelligent pike. Kan du ikke bare si det som det er? Det var du som nappet halslenken. En tilståelse nå er bare til din egen fordel.
– Hvilken halslenke? Jeg har bare hørt at det var noen diamanter som manglet. Da faller min egen teori bort.
– Hvilken teori?
– At noen svelget dem. Det ville jeg gjort.

– Interessant… svelget du halskjedet?
– Selvfølgelig gjorde jeg det. Du vet vel at jeg er miss Deep Throath totusen og tolv og egentlig kommer fra Talahassee.
– Så ingen har altså fortalt deg hva som har skjedd?
– Jo. Du har akkurat sagt at det er et halskjede som er forsvunnet.
– Vil du høre min teori? Jeg tror du ga henne sovemedisin, rappet halskjedet og leverte det til noen som ventet utenfor vinduet.
– Hvilken henne skal jeg ha gitt sovemedisin til?
– Sleeping beauty, hun som du liksom fant i kjelleren.
– Søtt, Dax, virkelig søtt! Det er bare to ting i veien med teorien din: Hvordan kunne jeg vite på forhånd at hun ville gå i kjelleren og sovne, og hvordan kunne jeg på forhånd vite at mannen i resepsjonen ville sende meg akkurat til det rommet? Vær så snill, ikke forsøk å leke frøken detektiv, det blir bare latterlig.
– Akkurat som brune sko?
– Det var ment som en vennlig antydning om at du burde skifte til sorte.
– Dette er første gangen du har reagert emosjonelt på noe jeg har sagt.
– Det sitter folk bak speilet og hører på oss. Jeg blir litt beklemt når du blamerer deg for åpen mikrofon.
– Du er en vennlig person, er du ikke?
– Det får andre bedømme.
– Er du sjalu?
– Ikke mere enn normalt… er du?
– Hva med la Vache? Er hun sjalu?
– Du får spørre henne.
– Bare et siste spørsmål. Akkurat når var det Jason Statham inviterte deg med til Hotel du Cap?
– Jeg syns ikke det var så viktig å se på klokken akkurat da det skjedde.
– Han sier det var om ettermiddagen, da han var innom for å invitere dere til vorspiel.
– Så vet du det jo? Det er bare mødre som spør om ting de allerede vet.
– Hvor var la Vache på det tidspunktet?
– Hun var på taket sammen med deg, og så på at du bøtta ned fem øl.
– Tre.
– Pluss to etterpå. Jeg har sett kopi av regningen.
– Men da var hun allerede syk, ikke sant?
– Jo.
– Takk. Da har jeg fått vite det jeg trenger.
– Kan jeg gå?
– Ikke før du får beskjed om det.

_______


Uten utfordring finnes det ingen spenning, men om man kun søker spenning for spenningens egen skyld så søker man andre utfordringer enn å stjele diamanter, tenker Dax. Motivet må ligge et sted… det vil alltid finnes et motiv.
Det er fordi du leter på feil sted, hadde la Vache sagt på taket – det er leken i seg selv som er motivet.
Mon det? Hvis man kun er ute etter lek og spenning så kan man drive med usikret fjellklatring eller leke med giftige slanger – da lar man ikke leken gå utover andre enn seg selv. Det er nødt til å finnes et motiv. Det er bare det som mangler.

Hva er det med disse damene? Plutselig er det som om de kobler fullstendig ut. De fester blikket på et punkt på veggen og lar hendene ligge helt stille foran seg på bordet, det er som om de trekker ned en gardin og slutter å se på ham som et menneske. Og hvis han reiser seg og går litt rundt, så følger de ham ikke med øynene som vanlige folk ville gjøre, neida, de fortsetter bare å stirre på det samme punktet, som om de vil tvinge ham til å sitte stille. Men i blant smiler de litt, nesten overbærende, særlig la Vache når hun påpeker åpenbare logiske brister.
Han forstår godt frustrasjonen som brer seg på andre siden av speilet. Det er ingen ting å lese, ingen øynebevegelser som indikerer usikkerhet eller tankevirksomhet, ingen urolige kroppsbevegelser, ingen hender som begynner å fingre med noe. Men det er derfor han vet de er skyldige. Og nå har han endelig funnet en liten sprekk i forklaringen til la Vache, en sprekk der det er skal være mulig å slå inn en kile og åpne en bresje.

Capitaine Bisquitte har fortsatt det samme bistre draget om munnen.
– Nå? Kom det noe ut av det?
– Absolutt. Forklaringen til la Vache holder ikke vann. Hun kan umulig ha visst om festplanene til Bekaas da hun bestemte seg for å spille syk. Jordan Bekaas ble nemlig ikke invitert før torsdag ettermiddag, mens la Va Vache begynte å spille syk allerede dagen før.
– Interessant. Men i mellomtiden har det skjedd en…eh… utvikling, kan man si. Det er ikke lenger snakk om et tyveri. Halskjedet er etter sigende sannsynligvis bare forlagt.
– Det spiller ingen rolle. Her er det snakk om legemsbeskadigelse, og det kan tiltales uansett om det er begått noe tyveri eller ikke.
– Nå følger jeg deg ikke.
– Det ble vel tatt blodprøve av offeret da hun våknet?
– Det kan jeg vanskelig tro. Hun sa hun hadde drukket alkohol, og det er fortsatt ikke forbudt i Frankrike.
– Nei, men det er forbudt å dope noen. Hun ble dopa. Hun fikk noe i drinken eller på annen måte, noe som gjorde at hun sovnet. Og det er legemsbeskadigelse!
– Feil! Det er spekulasjon! Ikke noe annet.
– Dette tolererer jeg ikke! Ikke én gang til! Da går jeg til riksadvokaten!
– Vi har allerede konferert, og vi er fullstendig enige om at fortsatt etterforskning vil være unødvendig resursbruk.
– Men vi har dem jo nå! Jeg vet akkurat hvordan det ble gjort! Og denne Dr. Sylvan eller hva han heter, han er en del av gjengen… og det gjelder også denne Spencer-karakteren, som ingen aner hvor kom fra.
– Du er ingen dårlig etterforsker, Dax, det er ikke det jeg sier, men her møter du veggen. Disse damene er kanskje ikke verdens smarteste kjeltringer, men de gir ikke en tøddel ved dørene når de blir forhørt. Jeg var innom da du forhørte Bekaas… og sagt rett ut; hun ga deg ingen ting.

– Hun ga meg en svært viktig opplysning om la Vache!
– Jeg er villig til å vedde stillingen min på at la Vache bevisst villedet deg. Hun nevnte ikke Jordan med ett ord, men allikevel antar du at det var Jordan dette spillet hennes var ment for, akkurat som hun ville. De bare leker med oss, og spør du meg, så har de ikke engang begynt.
– Det er ikke mitt inntrykk.
– Jeg sett på opptakene. Dessuten finnes det ikke bevis.
– Gi meg en siktelse, gi meg litt tid, så skal jeg finne bevis.
– Vi faktisk allerede funnet funnet en del spor. Fotavtrykk på en søppelkasse, liten damestørrelse, akkurat som la Vache, samt at en nabo har sett to personer i en gummibåt, en av dem helt tydelig en kvinne, liten av vekst. Men la Vache var altså beviselig på hotellrommet hele natten,
– Med en falsk doktor?
– Med en elsker. Jeg har snakket med ham. Han virket faktisk litt stolt over det.
– Det kan være avtalt spill.
– Men kjære deg! Selvfølgelig er det avtalt spill når noen sniker seg til en hemmelig elskovsstund! Det eneste vi har å gå på er at det tydeligvis var om å gjøre for denne doktoren å få med seg et vitne som kunne bekrefte at han snakket med henne.
– La oss innkalle ham til avhør.
– Velbekomme. Norge er ikke akkurat kjent for å utlevere sine egne statsborgere.
– Har du latt ham reise?
– Hør her. Vi har ingen sak dersom ingenting er stjålet. Skriv rapport. Jeg vil ha en rapport på skrivebordet mitt i morgen tidlig. Bruk gjerne resten av dagen på skrive den.
– Er det ditt siste ord?
– Ja.
– Jeg skal skrive, det kan du skrive opp. Og det jeg skriver vil du garantert finne på skrivebordet i morgen tidlig.
– Godt. Da kan du gi beskjed om at la Vache og Bekaas er fri til å gå.
– Voff.
– Hva behager?
– Jeg fikk noe i halsen.

______

_

Det er en smilende og lett perpleks Jaÿ D som høflig reiser seg fra bordet på Café Park 45 når han plutselig oppdager at Cilly og Jordan står foran ham.
– Hyggelig! Velkommen til bords får jeg vel nesten si… selv om det ikke er mitt bord… det er jo dere som har bestilt det… eh… jeg var bare litt tidlig ute og satt visst i mine egne tanker, altså rent billedlig talt, så det var derfor jeg ikke reiste meg, altså tidligere, selv om jeg reiste meg senere.. eh… værsågod sitt.
– Tusen takk
– Jeg har med kofferten… ikke inn hit, men den står i garderoben.
– Der står den sikkert helt trygt.
– Ja, det kan man formode. Jeg trenger vel ikke spørre, siden dere begge er her, men det gikk bra forstår jeg?
– Jo takk. Det gikk lettere enn forventet faktisk, og tusen takk for innsatsen, Jaÿ. Jeg har tenkt å kompensere deg for…
– Slett ikke! Ikke engang tenk på det! Det var et fabelaktig måltid dere hadde… jeg mener… jeg hadde… eller fikk, rettere sagt. Det var bare litt synd med været. Men vinen var til å holde ut… definitivt.
– Så bra at du likte vinen. Og nå er det strålende vær i tillegg. Kanskje de har den samme vinen her?
– Det hadde vært… for ikke å snakke om gåseleveren… han ringte forresten.
– Gåseleveren?
– En eller annen hot-shot fra politiet, en capitaine Bisquitte. Han lurte på om det var tilfelle at vi to hadde… eh… tilbragt litt av natten i samme seng, som han sa. Han virket nesten misunnelig.
– Sier du det?
– Han kalte meg i hvert fall lucky bastard.
– Morsomt.
– Ja. Han var stolt av at han kunne engelsk. Det var bra han ikke ville ha detaljer. Da hadde det blitt litt… eh…
– Her i Frankrike har politiet en viss anstendighet.
– Men de har merkelige navn. Capitaine Bisquitte? Man ser jo for seg denne kjekspakken med kapteinstriper…

_____

Stillheten har lagt seg som et lokk over Cannes. Plakater og bannere er tatt ned, de røde løperne er renset og sammenrullet og celebritetene har reist hjem sammen med livvakter og selskapsdamer. Når den første tomheten er fordøyd vil byen stort sett bli den samme som den alltid har vært, tenker LeGrande, men da vil han ikke lenger være en del av den.
Folk går tur langs strandpromenaden hvor lyskasterne som glamorøst har flerret den regntunge himmelen i elleve dager nå er slukket og lagt under lokk, og når solen skinner er det er ingen som lenger bryr seg om prisvinnere, diamanttyver eller furtne kineserne. Ingen ting er så passé som gårsdagens nyheter – for de fleste. Men for Dax LeGrande er gårsdagens nyheter omtrent det eneste han har i tankene.
Avskjedssøknaden hans hadde blitt mottatt med et skuldertrekk. Capitaine Bisquitte hadde bare sett på overskriften og skjøvet den til side.
– Innvilget. Lykke til LeGrande… og vær snill å rens kaffetrakteren etter deg før du går.
Han hadde tatt det som en spøk, og forduftet.
Planene om å starte eget vaktselskap kan han like godt legge på is. Mannen som lot tre millioner fordufte rett foran øynene sine – det kommer til å henge ved ham resten av livet.

Det er mandag. Mandag tjuesjette mai. Dax LeGrande er uten arbeid, og snart uten bopel. Han stopper plutselig og ser opp på den skimrende fasaden tvers over gaten. Hotel Marriott. Det er altså hit de tilfeldige skrittene langs strandpromenaden ved en skjebnens ironi har ført ham. Det er der de bor – folk som har råd til det – folk som la Vache, som ikke har noe motiv for å stjele diamanter.
Montro om hun fortsatt er der…

 

__________________

 


Og så…

 


– Nå? Hva syns du, Spencer?

– Jeg syns det var på tide jeg ble invitert.
– Men hva syns du om Malta? Du har jo ikke vært her før.
– Villa Seascape er da et riktig koselig krypinn. Syv hundre kvadrat?
– Ikke fullt.
– Er ikke Jordan her?
– Hun har et oppdrag.
– Så hun er fortsatt aktiv?
– I visse tilfeller. Hun kommer tilbake om et par dager.
– Kan jeg spørre om hva slags oppdrag?
– Vi følte at din venn Max trengte en sekretær med spesielle fortrinn, bare for å være på den sikre siden.  Vi snakker tross alt om kontanter.
– Så hun… passer på at Max holder seg på matta, for å si det sånn?
– Ja. Hun befinner seg konstant i utkanten av intimsfæren til Max, tjuefire timer i døgnet, helt til beløpet er overført dit det skal.
– Hvem er det som får pengene?
– De går til et godt formål.
– Hvorfor stoler du ikke på Max?
– Du vet hvordan det er. Gammel mann som tenker på å pensjonere seg. Tre millioner dollar kan være et bra tilskudd. Men han er jo fortsatt den beste i det gamet… det er det jo ingen tvil om.
– Hvordan… jeg mener…
– Som du selv sa; informasjon kan kjøpes.

– Du sa tre millioner dollar… det er jo minst dobbelt så mye som…
– Jeg sa vi skulle gå hardt ut. Max spurte hvor hardt, og jeg sa vi skulle gå for pålydende, minst.
– Hvordan reagerte han på det?
– Han sa han skulle gi dem et tilbud de ikke kunne avslå.
– De kunne jo bare tatt forsikringspengene?
– Hardt mot hardt. Det betyr at man ikke gir ved dørene. Full pris eller full tilintetgjørelse. Man kan stille helt andre krav når man ikke trenger pengene.
– Betyr det at du…
– At jeg avslørte meg? De har vel sine mistanker, men det vil aldri kunne bevises. Max gjorde jobben perfekt.
– Snakker vi om Max H?
– Jepp. Jeg ba ham vente til klokken halv tre før han tok kontakt. På det tidspunktet tenkte jeg de var akkurat passe møre.
– Nå er jeg litt… du ba Max kontakte hvem?
– Mogulen himself, Fawaz Gruesome Gruosi. Han la ved et bilde av halskjedet, et bilde som jeg forøvrig tok på hotellrommet etter at du hadde sovnet, og sa at det var i sikkerhet og det ikke var stjålet, det var bare tatt som gissel. Og dersom herr Gruosi ville at smykket skulle beholde sin opprinnelige form, så fikk han pent dysse det hele ned og avvente nærmere beskjed. I motsatt fall ville han motta smykket som byggesett, brukket fra hverandre bit for bit, én bit hver måned, inntil sin død.
– Og det gikk ham med på?
– Det er én ting her i verden du antagelig aldri kommer til å forstå, Spencer. Å oppleve at et perfekt kunstverk blir kvestet og demontert…plukket i biter og tilintetgjort foran øyene dine uten at du kan gjøre det minste med det. Kunst er kjærlighet. Så lenge et kunstverk eksisterer kan det godt være en annens eiendom, for selve meningen med all kunst er jo få den spredd. Men når et kunstverk opphører å eksistere, og særlig som følge av en bevisst handling, da etterlater det seg et sår som aldri gror.
– Man kan vel skape et nytt kunstverk? Evig eies kun det…
– Som sagt, dette forstår du deg ikke på, og hva er vel tre millioner når man har hundrevis av dem?

– Du kan så si.
– Hva ville du gitt for å sikre noe av det fineste du eide? Ville du donert noen få prosent av pengene dine til en ideell organisasjon?
– Antagelig, om jeg var enig i formålet.
– Og om du var fullstendig uenig?
– He, he. Da ville det nok svidd.
– Ikke sant?
– Jeg har forresten med en beskjed til deg, fra en felles bekjent.
– Jaÿ?
– Teri Cox.
– Nei, nå er det for varmt til å sitte stille. Vi må bade. Kom an… vi kan snakke i bassenget.
– Eh..bade? I bassenget?
– Selvfølgelig. Hvor ellers?
– Det hender jo man bader i sjøen.

– Hva skal man da med med svømmebasseng?
– Du kan så si. Er det dypt?
– Bare på den ene siden, så pass deg litt hvis du skal stupe. Jeg skal sette på noe musikk. Du finner badeshorts ved siden av dusjen.

_

så blir det dukkert…


– Har du tenkt å bare bli stående der?
– Jeg akklimatiserer meg.
– Teri Cox. Hvordan kjenner du henne?
– Tror du noen avlytter deg?

– Det skader ikke å være litt forsiktig.
– Hvorfor skulle de gjøre det?
– Fordi noen fortsatt er interessert i Tony Erikssons metode, og særlig det som mangler for å få den til å virke.
– Hva er det som mangler?

– …said the spider to the fly… Fortell meg om Teri Cox. Hvorfor bruker hun deg som sendebud?
– Vi har en lang historie sammen. Du får lese hva hun skriver. Hun er ute etter et samarbeid.
– Jaha? Jeg har vel aldri følt meg så avvist av noen som av henne. Hun sa det ikke var sunt å assosieres med meg.
– Hun nevnte det. Som sagt, du får lese hva hun skriver.
– Var det hennes idé?
– Vel… det var egentlig mitt forslag.
– Litt privat arbeidsformidling?
– Det er litt vanskelig å snakke med deg når du beveger deg hele tiden…
– Vi kan snakke om det når vi spiser middag.
– Jeg tror dere vil passe bra sammen.

– Hm… var det hun som informerte deg om alarmsystemet på Hotel du Cap?
– Ja. Hva er det slags musikk du spiller?
– Kom hit, så skal jeg hviske det til deg.
– Eh…hva tror du om Teri?
– Jeg ser absolutt det positive i å samarbeide med henne. Hun kan faktisk være akkurat den jeg har lett etter… hvordan går det med akklimatiseringen?
– Jeg burde egentlig… eh… du har kofferten min forstår jeg, den du fikk av Jaÿ?
– Jada. Kommer du?
– Eh…
– Syns du det er ekkelt at jeg er naken?
– Nei, på ingen måte…
– Så kom da!
– Vel… nei, jeg får komme meg opp.
– Men du har jo ikke engang… ikke si du har vannskrekk?
– Nei… det er feil ord.

og så blir det middag…

– Det er sånn de rike har det altså? Full oppdekning og egen tjener.
– Selvfølgelig. Man lever jo bare én gang.
– Blir det ikke kjedelig i lengden?
– Kjedelig? Selvfølgelig kan det bli kjedelig, men da kan vi alltids ta en tur til Cannes.
– He, he.
– Liker du det ikke?
– Er du gal? Dette kan lett bli vanedannende.
– Ikke sant? Det bygger fint opp under det inntrykket du har av meg, gjør det ikke?
– Hva mener du nå?
– Tror du virkelig det er sånn vi har det hver dag?
– Med visse variasjoner, selvsagt.
– Hva om jeg sier at vi spiser de fleste måltidene på kjøkkenet, og at vi som regel lager maten vår selv.
– Da får jeg vel tro på det… men…
– Det er sant. Vi lever vanligvis ikke på stor fot. Men akkurat i kveld er det Babettes gjestebud, og det er fordi du er her. I morgen blir det frokostblanding på kjøkkenet.
– He, he.
– Du tror meg ikke?
– Joda… og det overrasker meg egentlig ikke.
– La oss snakke om noe annet. La oss snakke om Teri.
– Du har lest brevet?
– Ja. Det var egentlig overraskende. Det virker som om hun spiller med svært åpne kort.
– Hun vil ha et ærlig svar, og da må hun selv være ærlig om fortiden sin.
– Det er jo litt betenkelig at hun har vært dobbeltagent. Det er ikke akkurat…
– Det er ikke noe hun er stolt av.
– Jeg forstår det.
– Hva tror du?
– Jeg tror vi må ha mere vin… Dax!
– Oui, mademoiselle Chopard?
– Vi trenger litt mere vin
– Rød eller hvit?
– Hvit. En Sancerre.
– Voff.
– Jo, jeg skal fortelle deg hva jeg tror, Spencer. Jeg tror det var derfor du kom hit, for å snakke med meg om Teri.
– Ikke bare…
– Nei, ikke bare. Du måtte selvfølgelig også hente kofferten din. Det hadde jeg helt glemt.
– Er du sint?
– Hva får deg til å tro det?
– Hør på meg. Jeg hadde ikke trengt å komme hit for å fortelle deg om Teri. Jeg kunne ringt, sendt en mail… eller sendt et brev, for den saks skyld. Jeg benyttet sjansen til å…
– Slå to fluer med ett smekk?
– Ærlig talt,Cilly, hva om jeg gjorde det? Hva om jeg har lyst til å lure meg til en reprise på Antibes? Har du aldri gjort noe sånt?
– Repriser bare er kjedelige.
– Hvorfor inviterte du meg egentlig? Det var ikke for å hente kofferten. Den kunne du sendt.
– Nei. Det var fordi jeg er litt nervøs for å prøve den nye Barrakka-heisen i Valetta alene.
– He, he. Du har visst alltid en passende replikk.
– Tror du jeg spøker? Det er en manndomsprøve å ta den heisen for en som har høydeskrekk.
– Så hvorfor vil du deg selv så vondt?
– Nixtieq nghid prosit lil haddiema kollha li hadmu fuq dan il lift. I se juru li I fiduċja fihom.
– Du er veldig søt når du snakker maltesisk. Har noen fortalt deg det?
– Hvorfor tror jeg bor her?
– Hva betyr det, det du sa?
– At jeg vil vise at jeg stoler på dem som har bygget heisen. Alle her vet at jeg har høydeskrekk… ah, her kommer Dax.  Dere har visst ikke hilst ordentlig på hverandre. Spencer, møt Dax LeGrande, den nye visepolitimesteren i Valetta.

____

… og så blir det morgen…

 

– Er du alltid så tidlig oppe?
– Søvn er for sveklinger. Søtmelk eller kefir?
– Søt… så det var ikke fleip altså? Du spiser virkelig frokost på kjøkkenet?
– Jepp, hver dag.
– Og hva gjør du resten av dagen?
– Skriver.
– Noe spennende?
– Det får andre bedømme. Akkurat nå skriver jeg om oss.
– Jaha?
– Ikke få noen ideer. Jeg avslører ikke noen pikante detaljer. Jordan ringte forresten. Hun kommer i kveld, men da har jo du reist. Jeg skulle hilse.
– Det betyr at pengene er overført?
– Jepp. Se her, det står en notis i Bangla Daily News.

_____

… og så…

– Nei, nei, nei! Jeg nedlegger veto!
– Teri! Det er en flertallsavgjørelse! Take it or leave it!
– Cox, Spencer, Jordan, Jaÿ & la Vache?  Det er altfor komplisert!
– Hva med Spencer, Jaÿ, la Vache, Jordan & Cox?
– Skal jeg stå sist? Det var jo min idè!
– Har du noe bedre forslag kanskje?
– Émandí.
– Hæ?
– Som M&E. Mekanikk og elektronikk.
– Èmandí… okei… noen som er imot? Take it or leave it.
– Eh…
– Ville du si noe, Jaÿ?
– Eh… hva med Jaÿ’s Angels?
– Okei. Noen som er imot? Take it or leave it!
– Jaÿ’s Angels? Spøker dere?
– Har du noen bedre forslag?
– Vel…

…og til slutt,



alle sine dager…

 


 

 

11
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

9 Responses to Fire bommerter og en dukkert…

  1. avatar Cecilia says:

    Uff! Men takk allikevel, for tommelen mener jeg, fra den ukjente. Det tar tid å lese korrektur og rette opp feil når man er så dum å publisere ti tusen ord… og man får ikke lest ordentlig korrektur før det står på “prent”, altså er publisert.
    Jeg burde selvsagt publisert dette sent på natten, så kunne jeg holdt på for meg selv i det skjulte, men det ble det ikke til, denne gangen. Det er egentlig først nå, klokken halv tolv, at jeg er sånn noenlunde fornøyd.
    Vel, uansett, takk for tommel, du ukjente, og takk for at du leser :)

    2





  2. avatar marthon says:

    Du verden. Det må jeg si! :-)

    Der kom ”le grande finale” på ikke mindre enn 10 436 ord, og du kom helt til mål, og man får vel håpe på Spencers vegne at premien for vel gjennomført kupp var vel verdt det og at han ”got lucky“ (i alle fall så lucky som hans lett bekymrede, grublende og ellers lett fiktive disposisjon gir rom for) og nådde både ”third base” og ”home run” som de sier ”over there” (i Tallehassee og deromkring) før Cilly rakk å sette seg selv i en indisponert tilstand og våkne opp med cold turkey på damedassen – slik som i Tyrkia.
    Selve teknikalitetene ved kveldsgymnastikken har jeg selvfølgelig forståelse for at de ikke vil la tilflyte offentligheten.

    Vel … altså: Jeg leste gjennom alle bommertene og den ene dukkerten i morges. Jeg noterte meg vel muligens i bakhodet at det var noen doble og manglende ord … og noe med ”stør på hennes vei” (som vel høres ut som litt unødvendig sløs med en utrydningstruet fiskeart). Som den feline personen jeg er, har jeg imidlertid så langt kun tatt alt dette til etterretning, og kommer først nå tilbake for å gi lyd fra meg.

    Den første lyden er selvfølgelig et høylydt FRES!
    Fysjom!
    Hva slags føde er det du har latt Dax ha i seg – om man skal dømme etter emballasjen ved siden av kaffetrakteren?

    Jeg vil også gjøre oppmerksom på at jeg for min del ikke på noen måte har vannskrekk og setter min ære i å svømme 50 meter under vann når jeg får sjansen.

    Den nysgjerrige leser kan videre spørre seg hvorfor dette insektet Sylvan Katyd hevder å ha sitt virke ved en ”Clinica Stomatologia”? ”Stomatologi” er jo det ordet de bruker i stedet for ”odontologi” i Øst-Europa. Det er da vel ikke meningen at han skal utgi seg for å være tannlege?
    Og denne Jahn Keldic fra det etter hvert så velkjente Alucard Security … Hvem er det liksom han blir gestaltet av? Jäy – eller er han bare en vilt ukjent?

    Og skal ikke de to gentlemennene fra Stavanger få være med i det gode selskap – eller ville det gjøre det enda vanskeligere å enes om et navn på organisasjonen?

    Hvordan visste du at jeg var i Zürich for noen uker siden?

    I alle fall: Gratulerer med vel gjennomført tour de force! :-) :-) :-)

    2





    • avatar Cecilia says:

       Du leste nok den første versjonen som i tillegg til de normale ortografiske miserene ( de som intet rettskrivingsprogram klarer å oppdage), også inneholdt noen rent dramaturgiske bommerter – såkalte ‘goofs’ – for eksempel reminisenser av dialog fra tidligere versjoner som man har vært for lat til å fjerne, før det altså står på prent, samt noen ‘planteringer’ som blir meningsløse når det man planter ikke vokser opp og høstes senere.
      Støren er altså fjernet, og dialogen er renset – selv om det kanskje burde vært omvendt.

      Spencers konstante bekymring kan vel spores tilbake til den opprinnelige rollekarakteren, og blir en slags analogi til mine egne vanskeligheter med å fargelegge denne sort-hvitt figuren og få ham tilpasset, både digitalt og analogt. Det er mye motstand å møte når man skal portere en slik karakter inn i mere fargerike omgivelser.
      Det er klart Spencer ikke har vannskrekk. Han er redd for frisyren. Det var jo derfor han i sin tid også kjørte uten hjelm, selv om han altså hadde en fiktiv hjelm – som vi snakket om.
      Dypest sett er Spencer en forfengelig person, som faktisk føler seg løssluppent euforisk når han etter moden overveielse velger å skeie ut med rosa skjorte under middagen – noe han egentlig hadde håpet ble lagt merke til, men som dessverre ble forbigått i taushet.

      Jo – lett fiktiv – det er nok en ganske perfekt beskrivelse av en fiktiv karakter basert på en fiktiv karakter og gestaltet av en digitalt manipulert avdød filmstjerne -plassert i til dels fiktive omgivelser i en grøt av fiksjon og fakta.

      Hva spiser Dax? Du tenker på Langues-de-chat? Kanskje ikke så kjent i Norge? En riktig lekkerbisken med sjokolade, appelsin og kardemomme – men styr unna den syntetiske varianten. Jeg plasserte den der fordi det ga asso til katt ( cat burglars), og Dax’s tendens til å se seg selv som en hund. Hund og katt møtes.

      Jahn Keldic (Quel dick) gikk opprinnelig under navnet Yves Connard, og er kun en statist, i hvert fall inntil videre – altså en vilt ukjent – en mann du ikke kjenner.

      Jeg tenker vel som så at det kan være bra å ha Stavanger i reserve – til en regnværsdag når man ikke riktig vet hvilken vei man skal snu seg – og så får vi se…
      … informasjon kan kjøpes…

      Nå er det lunsj. :)

      1





      • avatar marthon says:

        Didn’t notice a single goof in your spoof.
        Jeg la derimot godt merke til den rosa skjorta, og at Spencer så ganske utilpass ut i den (og ikke på noen måte løssluppent euforisk). Eventuelt kunne det være nærværet av Dax som plaget ham.
        Hva tenker Spencer?

        ”Dang! Hvorfor skulle denne Dax-fyren dukke opp akkurat nå? Og så i bar overkropp og med barbert brystkasse, da. Og med sløyfe! Hva slags playboy tror han at han er? Nei, jeg skulle ha kledd meg mer maskulint. Han tror sikkert at jeg er homo eller at jeg har vært nødt til å låne en av skjortene til Cilly …”
        (Fantastisk illustrasjon!)
        Som Dax-hund og katt … Det er kanskje ikke verre å spise kattetunger enn bondeomelett og tilslørte bondepiker?
        Hvis denne Jahn Keldic er fra det tidligere Jugoslavia, som folk med etternavn som slutter på –ic ofte er, og egentlig var døpt Keldić (Келдиц med kyrilliske bokstaver), kunne det også være at han insisterte på uttalen /kelditsj/. Bare nevner det.
        Det irriterer meg at jeg klarte å skrive Tallahassee feil.
        Det regner i Trondheim, ser jeg – når jeg snur meg til høyre.

        Visst er det lunsj! :-)

        1





  3. avatar sjalle says:

    Sparboe, seks på terningen i klassen “åpen koffert” … :)

    1





  4. avatar tigergutt says:

    Jeg har akkurat lest siste ord i siste kapittel – og studert illustrasjonene en gang til. Fascinerende !
    Begynte med første avsnitt i går – og har sakte lest meg til slutten i dag.
    Sakte – bare fordi jeg leser sakte – og for å få med alle bildene og lydene og stemmene og stemningene som danner seg i hodet når noen skriver godt.
    Det gjør du.
    Jeg vet du legger lista høyt for deg selv – både språklig og innholdsmessig. Jeg tror ikke et eneste tegn, linjeskift eller avsnitt er tilfeldig – og det fungerer storartet Cecilia.
    Gratulerer.
    Jeg er ingen språk- eller litteraturekspert, ikke i hele tatt, og jeg lar meg kanskje lett begeistre, – men lar meg også lett irritere når ting er ‘løst i sømmene’ – og dårlig håndverk.
    Bortsett fra litt småtteri som ikke irriterte meg direkte, men som forstyrret lesingen en smule, og som jeg ikke gidder nevne en gang, jeg bare skriver det på egen konto for yrkes’skade’ – – så ble jeg tatt med på en spennende og kreativ lesereise – på flere plan.
    Takk for turen :0)
    Nå skal jeg bevege meg videre framover i arkivet ditt.

    1





    • avatar Cecilia says:

      Så hyggelig å høre :)

      Dette er egentlig en fortsettelse av et bloggmysterium jeg skrev sommeren 2012, da det var veldig lite aktivitet her inne. Det er mulig du har lest den, men dersom ikke, så finnes det altså referanser til en del tidligere hendelser her som man må kjenne denne historien for å forstå. “Operasjon Sigma” – 15 kapitler – en miniroman, med kjente og kjære karakterer.

      Jepp :)

       





  5. avatar Breiflabben says:

    Så var jeg ferdig her for andre gang :-)
    Nattskiftet går fort når man har noe kjekt å lese. Jeg kom akkurat i mål i natt, jeg hadde vel fem seks kapitler igjen fra i går natt.
    Tenk å ha visepolitimesteren i Valetta til å servere for seg da. Dere har det godt :-)





    • avatar Cecilia says:

      For andre gang… jeg føler meg beæret.
      Veldig glad for at den lever videre og fortsatt leses, og veldig glad for at jeg får vite det.
      Tusen takk, både for at du leser og og for at du forteller om det.
      Jeg regner med at du er i drømmeland nå, og når du våkner er det snart helg…

      God helg :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *