Sortie de nuit.

 

Hunder er lydige, og kommer når man roper på dem.
Katter tar det til etterretning, og kommer eventuelt tilbake til saken.
_____________________



DEL 12.
Spiel.

___



Ved midnatt legger en Cap-Ferret 752 Daycruiser ut fra plass nummer 42 i båthavnen Port Gallice, Point du Crouton, 47 Bd Baudoin F-06160 Juan les Pins, Cap d’Antibes, Provence-Alpes-Côte d’Azur, France.  – en lang adresse for et sted som lokalt er kjent under det langt kortere navnet ‘la marina’.
De to firesylindrede Mercury-motorene er stillegående og nesten uten vibrasjoner, og båten skyter lett fart.
Det er folketomt og stille på marinaen, og det er i grunnen ikke spesielt merkelig tatt i betraktning at været er både kaldt og utrygt, og det blir enda lettere å forstå dersom man også tar i betraktning at det samtidig finnes et bredt utvalg av lune underholdningstilbud på land. Man kan for eksempel sitte hjemme og se på en av de 148 tilgjengelige TV-kanalene, gå på Casino de Juan les Pins – et prangende palass i glass og betong hvor man kan legge igjen sine oppsparte eller arvede penger i bytte mot noen små øyeblikk av lykkelig forventning, eller man kan spasere helt gratis rundt i arboretet Jardin botanique de la Villa Thuret, og la seg henrive i møte med Europas fineste samling av konglepalmer – om man altså ikke insisterer på å foreta en berikende sjøreise.

La Vache benytter sjansen til skifte mens farten fortsatt er lav. Spencer, som står ved roret, benytter tiden til å kontemplere over en teori som forklarer hvorfor det er folk som bor langs kysten som oftest har svømmebasseng. Juan de Pins, jet-setbyen hvor visstnok Napoelon i sin tid gikk i land da han skulle møte sitt Waterloo, bærer navnet etter Pinus pinea – et tre i furuslekten som det finnes rikelig av i området. Denne byen er et meget godt eksempel på at havnære mennesker lett utvikler en slags blanding av redsel og kjærlighet for havet og således ønsker å demonstrere sin overlegenhet ved å fange det i små basseng utenfor stuedøren: Se, vi går ikke til havet. Havet har ingen makt over oss. Vi har fanget det og  temmet det, og vi nyter det akkurat når det passer oss, fordi vi har råd til det!
– Nå Cilly? Er du nervøs?  … opps…jeg var ikke klar over at du…
– Ikke bruker behå?
– At du hadde tenkt å skifte så nærme land. Men du er kanskje ikke spesielt blyg av deg?

– Nei. Jeg har ikke noe unaturlig å by på.
– Skal det være en liten en?
Spencer smiler og holder frem en lommelerke i skinnende stål. Hun rister på hodet.
– Jeg tror ikke det hjelper å drikke noe.
– Det er Laphroaigh, den er seksten år gammel.
– Barely legal. Skal du se på meg, eller skal du se hvor du kjører?
– For et valg!
Det er mørkt og lett sjø, og himmelen er en flytende masse av lagvise grå og svarte skyer. La Vache trekker på seg den tettsittende fektedrakten og drar hetten over hodet. Det er kjølig. Bra hun har anorakken i tillegg.
– Jeg var faktisk mere nervøs da jeg klatret opp til toppen av Djevelens Gravsted.
– Tyve meter?
– Femti! Minst!
– Ha, ha. Forrige gang var det førti. Hva blir det neste? Seksti?

Det begynner å blafre i anorakken når Spencer legger om kursen og øker farten. Hun må snu seg fra vinden for å få glidelåsen i sporet. Forrige gang var alt annerledes, selv om planene måtte forandres da også. Da måtte hun for det meste stole på seg selv, men nå er planene justert, trimmet og tilrettelagt, mye takket være mannen ved roret, tenker hun, så nå er det bare å sette sin lit til at han har rett…

Den tredje utenforstående som hadde banket på døren denne torsdagen var altså Spencer.
Etter at overraskelsen hadde lagt seg, hadde de alle tre satt seg ned rundt det store spisebordet for å oppdatere hverandre. Room-service hadde kommet med jordbær og champagne, og de hadde gått nøye gjennom planene og alle forberedelsene som hadde blitt gjort i løpet av dagen.
Spencer hadde gitt inntrykk av å være imponert. Han hadde smilt og nikket bifallende til det meste, men så hadde han blitt alvorlig.
– Det er bare én feil ved disse planene, og det er at vinduene er utstyrt med sikkerhetsalarm.
I stillheten som fulgte hadde Spencer forsynt seg med et jordbær og gransket det inngående før han med et lite smil hadde satt tennene i det, og bitt det i to. Jordan hadde sukket oppgitt, og la Vache hadde pustet sakte gjennom nesen og tygget på underlepppen. Hun visste ikke om hun var mest sint eller mest skuffet. Alarm på vinduene… det var vel ikke annet å vente, og i grunnen var det jo bra det ble bekreftet. Noe positivt kommer det jo ut av det meste…
– Ja, ja. Det var morsomt å planlegge det i hvert fall, hadde hun sagt, – og det er antagelig god plass i restauranten i kveld, ettersom alle andre skal på fest. Vi har vel egentlig en middag gode, eller hva sier du Spencer?
Jordan hadde sett på henne og ristet på hodet.
– Jeg har ikke lyst til å gå på fest jeg heller. Jeg tror jeg skal bli smittet umiddelbart.
– Det er klart du skal gå!  Man sier ikke nei takk til en date med Jason Statham,  gjør man vel, Spencer?  … hallo? Har du fått forstoppelse eller noe? Satt jordbæret i halsen kanskje? Skal jeg ta Heimlich-grepet på deg?  
– He – he. Neida. Jeg bare tenkte. Jeg for min del hadde kanskje betakket meg for en date med herr Statham, men i dette tilfellet syns jeg definitivt Jordan burde gå, for ellers faller resten av planene også fra hverandre.
– Hva mener du nå? Resten av planene?
–  Ja. Jeg sa vel bare at det var én ting i veien med planene? Jeg har ingen erindring om at jeg avlyste det hele.
– Men det er jo en svært viktig detalj!
– Jo, men det er allikevel bare én detalj! Når det oppstår et problem så må det tenkes annerledes, er det ikke det du pleier å si?

La Vache folder klærne pent sammen og smiler litt mens hun pakker dem ned i sportsbagen. Så finner hun finner hun frem nattkikkerten og sjekker batteriet.
– Tror du Jordan fikser det? Det er du som kjenner henne.
– Jordan er en artist, Spencer, ellers hadde hun ikke overlevd. Det er ikke hennes del som bekymrer meg. Det er andre ting ved planen vår som er betraktelig mer risky.
–  Joda, den inneholder et par C-momenter, men de var vi jo enige om.   
– Jordan er i hvert fall den av oss som er best forberedt.
– Bare hun ikke skader noen. Å bli innblandet i drap er ikke akkurat…
– Slapp av! Jordan holder avtalen. Hvis det blir farlig så avbryter hun og legger seg tvert. Hun kommer overhodet ikke til å gjøre motstand. Det kryr jo av sikkerhetsvakter der.
– Det er du som kjenner henne. Jeg stoler på deg. Har du forresten sjekket batteriet på telefonen din?
– Jepp, og på nattkikkerten. Begge er på topp.
– Han Dax-fyren kan ikke være særlig smart?
– Hva mener du?
– At han gikk på den med omgangssyken. Da ville vel også Jordan blitt syk?
– Det tenkte jeg ikke på. Vel, det spiller ingen rolle. Jeg kan alltids si det var noe annet som feilte meg om han skulle begynne å tenke… noe som ikke smitter. Dessuten vil jo….
– Vent litt. Jeg kom plutselig på noe. Gidder du ta roret ? Jeg må ta en telefon.
Det hjelper litt på nervøsiteten å ha en oppgave, tenker hun, og det hjelper nesten mer enn hun vil innrømme å ha Spencer med på laget, selv om hun syns han bekymrer seg litt vel mye.

Etter at den første lammelsen hadde gitt seg, hadde stemningen rundt bordet lettet… mer og mer…
– Vi har ikke så mye tid til planlegging, men jeg har tenkt litt og jeg tror vi har en rimelig bra sjanse.

– Vi?
– Det skal jeg komme tilbake til. Etter hva jeg har fått vite, skal det visst nok finnes et vindu hvor alarmen er permanent koblet ut, nemlig rommet rett over kjøkkenet, et rom som ikke er i bruk.
– Hvordan har du fått vite det?
– Informasjon kan kjøpes. En kokkelærling har gitt fra seg noen opplysninger om stedet, blant annet dette. På grunn av støyen fra ventilasjons-anlegget, er rom 213 ikke i bruk som gjesteværelse. Det blir derimot brukt til smugrøyking blant de ansatte.

– Hvis vi ser litt på skjermen… hvordan har du forresten fått tak i  dette?
– Ad. Han fant en branninstruks for hotellet, ikke spør hvor eller hvordan, og den viste seg å inneholde plantegningene, komplett med loft og kjeller. Veggene har jeg bare laget oppå plantegningen. Vi kan bevege oss rundt inni også.
– Ja vel? Fint er det i hvert fall, for her kan vi se alt helt tydelig. La oss konsentrere oss om kjøkkenet og avfallsdunkene. Som du ser er de inngjerdet med gitter, antagelig for å holde dyr unna søppelet. Det er dit du skal gå, rett under vinduet i andre etasje.
– Hvordan gjør jeg det uten at noen merker det?

– Du sniker deg rundt på oversiden av tennisbanene og går opp den lille rampen du ser ved endeveggen  mot sør. Da burde du klare å snike deg forbi vinduene og inn i søppelrommet. Der vil Jordan overlevere deg sakene fra vinduet i etasjen over.
– Det hører altfor enkelt ut. Hva om noen kommer for å kaste søppel?
– Da er du en fattig student som leter etter rester av luksusmat.
– Ja særlig.
– Det kommer ingen, ikke så sent.
– Og hva har du tenkt å gjøre?

– Sørge for at du ikke blir oppdaget. Hva tror dere? Vil det vekke berettiget oppsikt at Henry Spencer kommer spaserende opp promenaden, klientellet tatt i betraktning?

La Vache smiler på nytt ser på klokken. Halv ett. Snart er natten på det mørkeste, og det er det Jordan skal forsøke å synkronisere seg etter, men akkurat den delen kan være litt vanskelig ettersom hun er avhengig av naturens kall, for å si det sånn. Det kan fort bli langt senere, eller det kan bli aldri, men det siste alternativet vil hun ikke tenke på.

– Vi bør vel ankre opp snart?
– Jeg vet hvor. Det ligger noen bøyer rett rundt odden som ikke er i bruk. Det er det enkleste.
– Hvordan vet du at de ikke er i bruk? Det er to dager siden sist du var her.
– Det er dregg ombord. Det er ikke noe problem. Det er til og med to stykker. Vi kan ankre i hanefot.
– Vet du hvor årene ligger?
– Under benken akterut…  hvem var det du ringte til?
– Å? Sjalu?
– In your dreams, honey!

 

_______

 

Inspektør LeGrande har i egne øyne så langt fylt sin nye rolle som sikkerhetsvakt med nøktern observasjon og upåvirket mine. Med et passende distansert blikk og en vennlig nikk i ny og ne, har han skummet gjennom lokalene med et champagneglass skjødesløst dinglende i den ene hånden, akkurat som han hadde øvet seg på foran speilet – som om det var noe han hadde blitt født med. Når folk smilte, hadde han smilt tilbake, nikket lett og fortsatt med sitt, gransket, observert og notert seg detaljer. Boesendorfer… det er sikkert et dyrt piano… Paris Hilton har visst surret halskjedet rundt hodet, eller imiterer hun kanskje en ugle?  Er det ikke… jovisst er det David Lynch. Han kunne jammen spandert på seg litt finere dress… når det først er galla…
– Dax? Hva gjør du her?

– Jordan?
– Hva i alle dager har du her å gjøre?
– Det samme kan jeg spørre deg om.
– Jeg er invitert, selvfølgelig. Men hvorfor er du invitert?
– Security.
– Aha! Det forklarer saken.
– Hvordan går det med Cilly?
– Mademoiselle la Vache er dessverre syk.
– Er hun også invitert?
– Selvfølgelig. Hvem tror du vi er?  Jeg burde egentlig ringt henne og sjekket hvordan det går.
– Du kan godt låne telefonen min.
– Ha ha. Så du kan få nummeret hennes? Ah, her kommer Jason…. Jason, dette er Dax, han passer på oss så vi skal føle oss trygge.
– Fin smoking… Dax.
– Takk. Den er…
– Nå, Jordan. Koser du deg?
–  … helt ny.
Jason Staham? Kjenner hun Jason Statham?

– Eh… Dax?
– Hva er det?
– Skoene dine…
– Ja? Hva mener du nå Jordan?
– Eh… de er brune.
– Javisst. Og blankpussede er de også.
– Ja… okay … vel… jeg ville bare nevne det. Vi snakkes sikkert senere. Jeg må mingle litt… det er så mange her jeg ikke har sett på lenge vet du… toodeloo.

_____

 

 

Det er mistenkelig stille til å være fest, tenker la Vache og senker kikkerten. Det er sikkert fordi det er så kaldt.
– Ser du noe?
– Det står endel folk i trappen. Noen gjester pluss to vakter.

– Er det lys på kjøkkenet?
– Ikke i det vinduet der søppelkassene står.
– Hva med vinduet over?
– Svakt lys, som om døren står på gløtt.
– Mm…
– Nå er vi i hundevakta, Spencer. Vet du hva det ordet kommer av, hundevakt?
– Det er fra midnatt til fire, er det ikke?
– Jepp.
– Siden du spør regner jeg med at det ikke har noe med hunder å gjøre?
– Jo faktisk. Det kommer fra Sirius, den stjernen som lyser sterkest, og den ligger i Store Hund. Det er helt sant!
– Jeg tviler ikke.
– Ville du ikke heller sittet på en restaurant nå enn å sitte på et kaldt kumlokk og spane sammen med en simpel juveltyv?
– He, he. Det er ikke sånn jeg ser det.
– Hvordan ser du det da? Som veldedighet?
– Er du alltid så fiendtlig innstilt til folk du har rundt deg?
– Fiendtlig? Men det var da overhodet ikke fiendtlig ment, snarere tvert i mot. Jeg er kjempeglad for at du ble med… jeg er kjempeglad for alt, egentlig. Jeg bare lurte på hvordan du ser på dette… på meg… og på… du skjønner hva jeg mener.
– Jada.
– Har du forstått hvorfor jeg gjør dette?
– Jeg har en anelse… det er nok.
– Du vil ikke vite! Er det ikke sånn?
– Du kan godt si det på den måten.
– Hver eneste gang jeg har forsøkt å rettferdiggjøre det, har du oppført deg som en småjente som holder hendene foran ørene mens hun synger la,la,la, bare for å slippe å høre hva som blir sagt. Hva er det egentlig som plager deg ved dette Spencer?
– Plager meg? Jeg hadde vel ikke kommet hit om det var noe som plaget meg?
– Ikke?
– Hva er det du vil høre? At jeg stoler på at du ikke gjør det for egen vinning?
– Herregud så lite du har forstått!
– Jeg har forstått at det handler om hevn…
– Hevn? Tror du jeg er så grunn?
– Hva handler det om da?
– Prøv å bytte ut hevn med rettferdighet, så er du på sporet.
– Hvilken rettferdighet? Din rettferdighet?
– Hvorfor, Spencer, fortell meg hvorfor et kunstverk er mere verdt om det er laget av diamanter!
– Tilbud og etterspørsel.
– Og hvem finansierer dem som har råd til å komme med de tilbudene som skaper etterspørsel? Det er de andre! Det er resten av verden! De som aldri har råd til diamanter og knapt nok har mat til å fø barna sine!
– Men vi kan på en måte ikke ta ansvaret for resten av verden.
– Nei. Men vi kan skape litt rabalder, om vi har mulighet.
– Og penger gir mulighet.
– Dessverre er det sånn. Det er alltid resursene det står på.
– Og det rettferdiggjør alt?
– Nei…. hvem var det du ringte til forresten?
– I båten? Det var Jaÿ. Jeg kom plutselig på at jeg ikke har fått nøkkel, så jeg tenkte det var best å gjøre ham oppmerksom på at jeg er nødt til å banke på når jeg kommer tilbake. Han hadde visst allerede glemt at jeg skulle overnatte.
– Problem?
– Neida…

______

 

Quick Change – kunsten å skifte fort, er en gammel kinesisk tradisjon, og en kunst Jordan har lært og behersker. Selv om hun på ingen måte kan måle seg med de virkelig store artistene, som for eksempel Sos og Victoria Petrosyan, paret som for tiden innehar verdensrekorden med tretten kostymeskift i minuttet, er hun allikevel rask nok til å klare et enkelt kostymeskift på rundt fem sekunder, dersom det er vel forberedt og innøvd.

I løpet av kvelden har hun forsøkt å sirkulere ganske tett rundt “piken med halsbåndet”, en blond deilighet i beige Dior-kreasjon – ett av disse pene Hollywood-ansiktene som Jordan i farten ikke er i stand til å plassere på adelskalenderen. Men verken navn, utseende eller alder er egentlig av betydning. Halsbåndet, derimot, er et kunstverk, og det er først når man ser det i virkeligheten at det kommer til sin rett.  Det er som en magnet for øynene, og Jordan tar seg selv å kaste et blikk mot det stadig vekk, akkurat som de fleste andre. Men i motsetning til de andre, har Jordan ikke blikket festet direkte på selve smykket. Hun ser etter noe annet, leser kroppsspråket og øynene. Skifter hun vekten fra side til side? Er hun litt ukonsentrert og litt utålmodig i blikket? Står hun og venter høflig på et passende innsmett – en åpning i samtalen hvor hun kan avbryte uten å ødelegge en god historie?  
Det er slike tegn Jordan egentlig ser etter, så når piken med halsbåndet begynner å trippe, indikerer det at hun trenger å gå et visst sted, og det er nettopp det signalet Jordan har ventet på.

Jason hadde hatt rett i at ingen ville stille noen spørsmål når hun kom sammen med ham. Hun hadde riktignok blitt sjekket av sikkerhetsvaktene, men det hadde ikke vært noen grundig kontroll, og om det så hadde vært, ville de neppe reagert på at hun hadde en iPhone i vesken. De måtte også ha gått svært grundig til verks om de skulle ha oppdaget den korte parykken hun har gjemt et strategisk sted, for ikke å snakke om det flortynne kostymet hun har under kjolen.

Det er ingen som ofrer den sortkledte kvinnelige sikkerhetsvakten et blikk når hun stiller seg opp ved døren til dametoalettet.  Om de hadde gjort det, hadde de kunnet lese navnet hennes på plastskiltet hun har hengende på høyre bryst: Coma Delicato – Alucard Security.

Piken med halsbåndet er naturlig skeptisk.
– Seriøst? Er toalettet i ustand?
– Ikke i ustand, men du må nok benytte toalettet i garderoben.
– Men… det gikk nettopp noen inn.
– Hun skulle bare hente noe hun hadde glemt. Jeg skal vise deg hvor det er. Kom.
– Ha-ha… heter du virkelig Coma?
– Si. Italiano. Lascia che ti mostri. Det er i kjelleren, ved siden av garderoben.
– Hva er egentlig galt med toalettet?
– Hvis du lover å holde det for deg selv, så skal jeg vise deg et bilde jeg tok med iPhonen min… se her.
– Hvilket bilde?
– Jeg må trykke på knappen først.
– Jeg ser ikke… jeg ser ikke noe bi…  
Jordan holder pusten et øyeblikk. Gassen er en blanding av fentanyl og lystgass, tilsatt ekstrakter fra et par eksotiske planter. Tilsammen blir det et ufarlig, men svært effektivt søvnmiddel. Man må bare være påpasselig med å utløse den lille dusjen akkurat idet offeret trekker pusten, og passe på å ikke puste inn selv.
Du ser nok plenty av bilder etter hvert, snuppa, tenker Jordan og legger armen rundt livet hennes for å holde henne oppreist det siste lille stykket bort til den lille salongen ved siden av garderoben.

– Du kan ligge her og hvile deg litt.
– Takk… jeg må…
– Ja? Hva må du?
– Tisse…
– Det går bra.
– Her?
– Jada. La meg hjelpe deg av med halsbåndet…
– Takk…
– Prøv å sove litt.
Den siste setningen var egentlig unødvendig, tenker Jordan og lytter. Så foretar hun kostymeskift nummer to.

Når hun kommer opp fra kjelleren er det første hun gjør å informere personalet om at det ligger en full dame og sover i kjellersalongen.
– Hun har hatt et lite uhell ser det ut til.
– Har hun skadet seg?
– Nei. Men hun fant nok ikke toalettet i tide. Det er nok best å være diskret, hun er ingen hvem-som-helst.
– Vi skal ta hånd om det. Takk for at du sa ifra.
– Eh… jeg har en syk kjæreste. Er det greit at jeg går opp i andre etasje og ringer? Jeg vil gjerne være alene. Det er litt vanskelig for meg, rent følelsesmessig.
– Du kan ta rom to tretten. Det er det ingen som forstyrrer deg.

_____

_

Klokken 01:30 ankommer en middelaldrende herre hotell Marriott. Han er kledt i hatt og frakk av enkel kvalitet, og bærer på en tilsynelatende tung, rektangulær koffert, som også har sett sine beste dager. Når han kommer frem til resepsjonen myser han over brillekanten og spør om det muligens er en heis i dette etablissementet, og resepsjonisten legger umiddelbart merke til at den ankomne har en ganske tydelig aksent, muligens østeuropeisk, tenker han, og får et lett bekymret utrykk.
– Selvfølgelig har vi heis, men tør jeg spørre hvem du skal besøke?
– Godt. Jeg har tung veske. Mye utstyr. Jeg er doktor Sylvan Katyd. Jeg er mademoiselle la Vache’s privatlege. Hun har rekvirert min assistanse. Du har kanskje hørt at mademoiselle er plaget av en mageonde?
– Ja. Hun har gitt beskjed om at hun ikke vil forstyrres.
– Det var på min anbefaling. Vi vil gjerne forsikre oss om at denne mageondet ikke skyldes maten.
– Maten? Maten her er førsteklasses!
– Godt. Godt. Jeg ser dette virker som en renslig etablissement og jeg skal selvfølgelig behandle dette med min aller største diskresjon.
– Det er aldri noen som har blitt syke av maten her.
– Selvfølgelig ikke. Hun har alltid hatt en snev av colon irritabile, såkalt nervøs tarm. Jeg har en lang reise. Jeg vil straks gå opp og undersøke henne.
– Skal jeg ringe og si du kommer?
– Helst ikke. Mademoiselle lider av en delikat nervøsitet. En telefon vil bare oppskake henne. Det er bedre at jeg banker forsiktig på døren og sier at jeg er meg. Rom 502?
– Ja. Heisen er rett der borte. Det er femte etasje.
– Takk. Jeg lurte på… altså om det ikke er ubeleilig… det er kanskje best noen blir med, noen som har nøkkel, for alle tilfellers skyld. Mademoiselle er til tider litt omtåket og uberegnelig, særlig hvis hun har nettopp sovet. Hun kan lett bli litt opprørt … av den minste lille bagatell.

 

_______
_


Jordan lener seg mot veggen og svelger. Error sendig message. 
Hun prøver igjen. Samme resultat. Så ser hun hva det er : No network.
Er det mulig? Er det bare hennes telefon, eller er hele nettverket nede?
Search…  nei,  det er fortsatt ingen nettverk tilgjengelig. Hva nå?
Hun har regnet med å ha et tidsvindu på omtrent ti minutter til å bli kvitt diamantene. Etter det kan alarmen gå hvert øyeblikk.


Hun blir litt ekstra på vakt når hun hører stemmer i trappen. Det har bare gått tre minutter, så det er egentlig for tidlig til at noen har begynt å bekymre seg.
I grunnen føler hun seg litt snytt. Piken med halsbåndet burde hadde en sikkerhetsvakt på slep – det var det de hadde regnet med og tatt høyde for – det var det som hadde vært den virkelige utfordringen.
Det slår i en dør. Så var det var visst bare noen gjester… denne gangen.
– Nå er det best å ikke få nerver, Jordan, hvisker hun til seg selv når hun merker irritasjonen over at telefonen bruker for lang tid på å re-starte. En eller annen oppvakt sjel vil om ikke lenge oppdage at sleeping beauty har slitt seg fra halsbåndet sitt, og da vil det være tre millioner gode grunner til å sette himmel og jord i bevegelse…  og da er hun nødt til gjøre noe drastisk, som for eksempel å levere halskjedet til Dax med en eller annen lam unnskyldning om at hun ville levere det til noen hun stoler på. Men hvem har egentlig lyst til å gi fra seg noe så… uvurderlig?
Det er nødt til å finnes et alternativ. 

Det hjelper ikke å re-starte telefonen. Hun må ha ødelagt antennen da hun monterte inn den lille ampullen og utløseren – det finnes ingen annen forklaring. Hvorfor i alle dager sjekket hun ikke at telefonen virket etter at hun hadde modifisert den? Rekker hun å åpne den for å sjekke? Hun har jo urmakersettet i vesken. Nei. Det vil ta minst fem minutter, og det er slett ikke sikkert at hun verken finner feilen eller klarer å fikse den.
Det er altså bare én liten detalj som mangler… én liten detalj… og det er en dårlig plan om den står og faller på én eneste liten detalj.
En kjent setning begynner å kverne rundt i hodet hennes: Når det oppstår et problem må man tenke annerledes. Den setningen har hun hørt nesten til kjedsommelighet det siste døgnet. Hva i all verden kan hun gjøre annerledes? Sende røyksignal?  Hun trykker på send en siste gang.
Error sending message.
Vel, det verdt et forsøk…  men vent litt…  svaret ligger jo faktisk rett foran øynene hennes…!

_______

 

Vinden har økt, tenker la Vache og kaster et blikk mot himmelen. Hun kan tydelig se at det er bevegelse i skydekket. Får håpe det ikke blir regn.
Spencer har tydeligvis også lagt merke til vindøkningen.
– Vi er i hvert fall heldige med været. Jo mere det blåser, jo bedre er det.
– To sjeler, samme tanke.
– He, he. Det er visst ikke mye som unngår oppmerksomheten din?
– I lige måde. 
Hun løfter kikkerten og ser mot restauranten og party-terrassen. Tomt. Ikke en sjel. Om det er noen på papparazzi-berget nå, så må de føle seg ganske snytt, tenker hun og snur kikkerten mot hotellet. Det er der det skjer. Hun kan telle åtte stykker som står utenfor og røyker, pluss to vakter i døren.
– Ser du noe?
– Folk er ute og røyker… flest damer. Fryser du?
– Neida.
– Det ser sånn ut. Vil du låne anorakken min litt?
– Det går bra. Men klokken er over halv to. Hun begynner å få hastverk.

– Hun venter nok bare på riktig tidspunkt, til folk har fått seg endel å drikke og de fleste har snakket så mye at de egentlig har gått tørre og har fått nok av hverandre. Da vil de ikke tenke så mye over om en eller annen forsvinner en stund. Jeg vet hvordan hun tenker.
– Du beundrer henne, gjør du ikke?

– He, he.
– Jeg tror du gjør det.
– Jo… jeg gjør vel det, på en måte. Er det så tydelig?

– Jeg har sett det i øynene dine. Noen ganger er det som om jeg kan lese noe i blikket ditt når du ser på henne. Beundring, jo, men også noe annet. Lengsel kanskje? Etter noe annet?
– Nei. Det er ikke lengsel, det er heller… ett eller annet jeg ikke vet hva heter. Hun lever jo litt på lånt tid, på en måte. Vi vet aldri når det kan dukke opp noen. 
– Er det ikke slitsomt å leve sånn i lengden? Alltid være på vakt?
– Nei. Det er ikke verre enn å leve blant ville dyr. Vi er bygget for det. Det har mennesket gjort i  millioner av år. Det er først i nyere tid vi har kunnet drepe på avstand og har utryddet alt som finnes av naturlige farer.
– Det er jo en måte å se det på.
– For meg er det den eneste måten å se det på. Hva er det egentlig igjen av livet vårt når vi blir redusert til produksjonsenheter som sitter trygt og godt og spiser oss fete på oppdrettsmat?
– Det er en helt annen diskusjon.
– Joda, men jeg liker faktisk følelsen av utrygghet så godt at jeg foretrekker den.
– Som en form for ekstremsport?
– Det kan du godt si. Jeg forstår godt at folk driver med slikt.
– Men det er ikke slik du ser det?
– Nei. Ekstremsport er et bevisst valg. Et substitutt som du kan legge vekk mens du nyter fredagspilsen. Det er langt mere skjerpende for sansene å måtte være på vakt hele tiden. Det blir en slags form for lek, men samtidig er det en dødelig lek, og som ikke har noen andre regler enn at man skal unngå å involvere utenforstående og uskyldige liv.
– En regel som brytes ganske ofte vil jeg tro?
– Ikke så ofte som man får inntrykk av gjennom media, men det skjer selvsagt, når noen blir litt for ivrige eller doper seg mer enn sunt er.
– Men Jordan har jo involvert deg i dette. Da bryter hun vel reglene?
– Har hun? Hvordan vet du at jeg ikke har valgt det selv?
– Av kjærlighet?
– Hva med tiltrekning? Er ikke det nok?
– Men det forklarer ikke blikket ditt.
– Så kanskje det har vokst? Kanskje vi utfyller hverandre, for å bruke en forslitt floskel, at vi bidrar med noe i hverandres liv som er unikt? Har du aldri opplevd det med et annet menneske?
– Det var ikke meningen at det skulle bli så personlig. Beklager. Jeg var mer ute etter det rent… praktiske, om du skjønner.
– Jordan har lært meg hva jeg skal se etter, hvordan jeg skal oppdage om noen følger etter meg… hvordan jeg skal lese tegn rundt meg, lytte, registrere hva jeg har bak meg, lese naturen, se på fuglene, høre på dem… det blir en lek. Vi kan sitte på terrassen og plutselig lage en konkurranse om hva vi har observert den siste halvtimen… hva vi har lagt merke til mens vi har drukket vin og snakket om… whatever.

– Snakker dere mye om det?
– Nei. Det er ikke et tema i hverdagen liksom, men vi skuler ikke lenger på hverandre i hvert fall, slik vi gjorde i begynnelsen.
– Hvorfor gjorde dere det?
– Fordi vi ikke helt stolte på hverandre antagelig. Vi hadde jo en litt trøblete start, for å si det sånn.
– Apropos trøblete… jeg har tenkt på noe. Du vet, den kvelden i Ankara… det var ikke meningen å…

– Jeg vet det. Det var omstendighetene. Det ble for tydelig. Det skal ikke være så opplagt.
– Det jeg egentlig ville si var at jeg ikke hadde noen baktanker.
– En mann uten baktanker? Tror du virkelig det forekommer et eneste møte mellom en mann og en kvinne hvor ikke i hvert fall den ene parten vurderer den andre som sexpartner? Tror du ikke jeg vil bli vurdert?  Tror du ikke det er nettopp det jeg ønsker?  Jeg leter alltid etter tegn. Jeg vil se begjæret i øynene hans, og få bekreftet at jeg er seksuelt tiltrekkende.
– Men det må jo gå begge veier…
– Vent…  jeg ser henne. Hun står i vinduet. Noe må ha skjært seg…

– Hun forsøker kanskje å sende melding?
– Nei… vent litt… hun signaliserer.

– Signaliserer? Hvordan?
– Semafor. Hysj!
Oscar, Mama… Kilo, Oscar, Mama…
– Hva sier hun?

–  Mama… Kilo, Oscar, Mama… Kilo, Oscar, Mama…
– Kom! Det betyr kom!
– Jepp! Det tydeligvis noe som har skjedd, men hun har altså fått tak i sakene. Er du klar?
– Okei….  tvi -tvi.
– Vent! To ting. Du skal ikke se på meg! Ikke kast et eneste blikk i min retning når vi er der oppe. Det er viktig. Bare konsentrer deg om å holde på oppmerksomheten til folk så lenge du klarer, og så skjer det som skjer. Du skal ikke engang tenke på meg!
– Okei? Er det noen grunn til at jeg ikke skal tenke på deg?
– Ja. Bare gjør om jeg sier!
– Greit! Ordre mottatt! Roger and out! Skal vi løpe?
– Nei! Jeg sa to ting! Den andre tingen er at vi ikke skal løpe. Vi skal ikke engang gå fort.  Vi må ikke være andpustne når vi kommer frem, ingen av oss. Det er ille nok at vi er nervøse.
– Greit. Gå pent. Ikke pust fort. Det var to ting. Er det noe mer?
– Bare en praktisk detalj. Hvor lenge skal jeg vente på deg… etterpå?
– Det er et godt spørsmål.
– Hva om de ikke slipper deg? Hva om de inviterer deg med inn?
– Du får vente så lenge du tør. Jeg klarer meg alltids, selv om du drar.
– Litt vagt, men okei.
– Skal vi gå nå… sjef?

– Jepp.
– Tvi- tvi!
– I lige måde.

_____

 

 Dr. Sylvan Katyd banker forsiktig på døren til suite 502. Han blir derved den fjerde utenforstående som banker på døren  – den som får regnestykket til å gå opp.
– Vent nå et øyeblikk, vil den oppmerksomme pedant kunne innskyte, – det er  jo over midnatt!
Og det har han udiskutabelt rett i. Klokken er én time og trettisyv minutter over midnatt, noe portieren senere vil bekrefte i et politiavhør. Men, la oss ikke forgripe oss på begivenhetene, bare fordi vi kan det. Da ender vi lett opp som… ja, som for eksempel tidligere president Clinton.
Altså:

– Jeg banker forsiktig, fordi kanskje hun sover, hvisker Dr. Sylvan Katyd.
– Ehm… unnskyld meg… jeg mener ikke å blande meg i dine metoder, men altså dersom hun sover… så…?
– Du har selvfølgelig rett.
Han banker en gang til, og denne gangen banker han så det høres.
Reaksjonen lar ikke vente på seg.
– Go away! Jeg er syk!
Stemmen innenfra er godt hørbar gjennom den solide døren. Dr. Sylvan trekker på skuldrene og smiler til portieren.

– Det var det jeg tenkte.
– Skal jeg låse deg inn?
– Nei. Vi får forsøke en gang til.
Han banker på døren igjen.
– Kan du ikke lese? Ikke forstyrr, står det! Go away!
– Men mademoiselle la Vache! Det er meg, Doktor Sylvan. Ikke rop så høyt er du snill. Du vekker hele hotellet.

Han legger øret mot døren og lytter litt. Så smiler han til portieren.
– Alt i orden. Hun kommer nå. Hun skal bare ta på seg en morgenkåpe. Her, ta i mot vær så snill, ti euro. Beklager bryderiet.
– Du er sikker på at det går bra?
– Jada, hun sa hun kommer.
– Jeg hørte ingen ting.
– Man må lytte med øret mot døren. Lyd forplanter seg lettere gjennom… eh, vel… farvel.
Allerede idet portieren snur seg, trekker Dr. Takyd nøkkelkortet opp av lommen. Han smiler litt for seg selv og stikker det forsiktig inn i låsen. Det kommer et svakt klikk, og så er døren åpen. Når portieren kaster et siste nysgjerrig blikk mot suite 502, er Dr. Katyd på vei inn døren, og portieren kan så tydelig høre at de snakker sammen – akkurat som forventet.

_____

_

Det er mulig man kan måle forundring gjennom å studere øyet. Øyets bevegelser, sammentrekninger og utvidelser, heving av øyenbryn, sideblikk, skråblikk, ufrivillig mysing… , men det skal godt gjøres å finne en vitenskapelig metode som kan fastslå med sikkerhet hvem som blir mest overrasket.
Hva David Lynch tenker, aner vi ikke, men vi vet hva Spencer tenker.
Dette kan bli interessant, tenker Spencer og trekker pusten.

– Spencer? Henry Spencer? Men du slette tid!
– Mr. Lynch. Verden er jammen liten. God kveld.
– Hvor kommer du fra? Du ser slett ikke komfortabel ut.
– Gjør jeg ikke?
– Svetter gjør du også.
– Svetter? Det må være varmen…
– På en kveld som denne?
– Luftfuktigheten kanskje?
– Du virker urolig. Er det noe som plager deg?

– Plager? Nei, ikke plager, men jeg må vel si det er litt uventet å treffe deg, her. Jeg hadde ikke regnet med det.
– Jasså? Hvorfor ikke?
– Jeg har jo fått med meg at du søker alternative distribusjonskanaler, så…
– Jeg forstår. Du er altså utsendt for å snakke meg til rette?
– Nei-nei. På ingen måte. Jeg foretrekker faktisk ofte alternativene selv, men jeg trodde du kanskje ikke… eh…

– Du trodde kanskje jeg hadde forlatt det gode selskap, eller blitt støtt ut i kulden sammen med røykerne?
– Forbigående kanskje?
– Men Spencer da. Hva er galt med gratis champagne og lekre damer? Man blir jo ikke yngre med årene.
– Nei. Det er et privilegium som…
– Dette var jammen artig. Du vet, jeg ser fortsatt på deg som min mest interessante karakter.
– Jaha?
– En komplisert karakter, men samtidig enkel… si meg, det er jo ikke ofte en regissør får anledning til å treffe… kan jeg stille deg et personlig spørsmål?
– For all del.
– Som rollekarakter, selvfølgelig, hvordan opplevde du egentlig filmen Jeg tenker altså ikke på innspillingen, men på forestillingen?
– Som rollekarakter… eh….vel. Du mener sett innenfra?
– Ja, fra bak lerret så og si, altså i det projiserte rommet. Hvordan forholdt du deg til fluiditeten i de transcendentale nivåene?
– Eh?  Vel… jo… som en ut-av-kroppen-opplevelse, kan jeg vel si.
– Interessant. Detaljer?
– Detaljer… eh… jo, å se seg selv forgripe seg og brutalt slakte sitt eget kjøtt og blod… det er jo en selsom opplevelse, selv om det var en ufyselig skapning.

– Jaha? En selsom opplevelse… selv for en fiktiv karakter?
– Hva mener du? Fiktiv karakter? Hva er fiktivt ved å være en rollekarakter? Tror du ikke på dine egne karakterer?
– Jo absolutt…  innen sitt univers.
– Tror du på Gud?
– Ha, ha. Det er jommen meg første gangen en av karakterene mine begynner å…
– Ehm, et øyeblikk! Skaper du ikke rollekarakterer som har fri vilje? La meg spørre deg om noe: Hva tror du rollekarakterene dine foretar seg når manuset er skutt og filmen er ferdig klippet?
– He, he… det er en interessant tanke Spencer.
– Det er faktisk det. Hva skjer etterpå, etter at filmen er ferdig? Hva tror du skjer med karakterene du har skapt når du slutter å interessere deg for dem og bare slipper dem ut i verden for å klare seg selv? For det er jo det du gjør!
– Ikke alltid… det hender at de…
– Går igjen? At de kommer snikende som eteriske gjengangere og konfronterer deg med sin uskrevne skjebne?
– Men de er bare oppdiktede personer, Spencer. De blir bare gestaltet.
– Gestaltet, sier du? Men hva vet du egentlig om å være en oppdiktet person?  Hva vet du egentlig om universene du skaper? Du snakker om å gestalte, men har du tall på hvor mange ganger karakterene dine har blitt etterlatt rådville og frustrerte i mangel av manus?
– Det har jeg faktisk aldri…
– Du ville kanskje funnet en viss pervers glede i å bære på vissheten om at ditt eget hode skulle bli vippet av og brukt som viskelær, at kroppen din blir overtatt av en forvokst og balsamert slimål, og at du blir tvunget til å danse med en …

– Det holder! Takk! Så det er altså derfor du har kommet hit i kveld, for å konfrontere meg!
– Nei…
– Men nå står du altså her og belærer meg om de negative aspektene ved å skape fiktive karakterer. Mener du jeg skal slutte med det? Er dette en beskjed fra det hinsidige om at jeg har utspilt min rolle som manusforfatter og regissør?
– Slett ikke! Men du må forstå at skaperverket må fullbyrdes! Man kan ikke etterlate karakterene sine i limbo! En enkel setning er nok. Vi må vite hvordan det går oss videre!
– Ingenting! Det er som å dø.
– Og da er det ingenting? Det var nettopp derfor jeg spurte om du tror på Gud.
– Si meg Spencer, har du blitt religiøs?
– Må du spørre meg om det? Det står vel i manus?
– Manus og manus. Trenger alt stå i manus? Mener du…?
– Ja! Nettopp! Ser du nå hvor enkelt det er?  Leste ingen eventyr for deg som barn? Du har noe å lære av de gamle eventyrfortellerne! Håndverk, David, håndverk! Du vet vel hvordan eventyrene slutter?
– Fortell.
– Og så levde de lykkelig alle sine dager!
– Ha-ha!
– Du må gjerne le, men jeg forventer at du noterer deg dette. Farvel!

– Farvel? Hvorfor sånt hastverk? Bli med inn, få en drink!
– Det står ikke i manus.
– Jeg kan skrive et nytt manus, nå, her, på stedet!
– Selvfølgelig kan du det. Kanskje på en serviett? Godtfolk! Se Henry Spencer i sin nye rolle! Stille på settet! Kjør lyd, kjør kamera… and… ACTION!
– He, he. CUT! Vi tar den en gang til: Hva om jeg skriver den avslutningen du ønsker?
– Fristende, men… nei takk. Jeg må trekke meg tilbake. Du vet hva du har å gjøre…  og dere andre må gjerne klappe nå, forestillingen er over. It’s a wrap! Takk for oppmerksomheten.

_____

 

Det er lite som minner om hastverk i bevegelsene til Dr Sylvan Katyd. Han tar seg god tid når han kobler ned lydsensoren og slår av forsterkeren. Så ruller han kablene pent sammen og pakker alt systematisk ned i den sorte kofferten. Etterpå av-installerer han programvaren fra Mac-en, napper ut minnepinnen med lydfilene, brekker den i to og skyller den ned i toalettet. Ingen ting er som gjennomført grundighet.
Da var det halve gjort, tenker han og ser på klokken. Snart to. Da er det tid for nattmat.

Han smiler når han får øye på det lille nattmåltidet som er preparert for ham:  Rullader med foie gras, kald kastanjesuppe med sviskekompott, og selvfølgelig en perfekt avkjølt Château Haut Bernasse Montbazillac 2007. Slett ikke verst… absolutt ikke.
Etter måltidet går han ut på balkongen, nipper til vinen og titter ut mot horisonten, bare for å registrere at det er for disig til å se om den krummer seg. Det er for kaldt å stå ute.

På Canal Arte viser de et konsertopptak med Bob Marley. Han får med seg slutten og ser på klokken igjen. Halv tre. En drøy time får vel være nok for en mann i hans alder.
Han rydder pent opp etter seg, tar på seg hatt og frakk, ser seg i speilet og nikker anerkjennende.
Dr. Sylvan Katyd. Det er det ingen tvil om.
Han tar en siste sjekk, legger igjen nøkkelkortet, smekker døren stille etter seg  og nyter ettersmaken av vinen på vei ned i heisen.

– Mademoiselle la Vache skal ikke forstyrres. Hun er rolig og vi har ikke lenger noen mistanker til maten her. Hun føler seg meget bedre, og vil gjerne ha frokost brakt til rommet i morgen på vanlig tid, klokken halv ti.
– Godt.
– Da har vi løst det til vårt alles beste, svært diskret.
– Godt.
– Kan du skaffe meg en taxi, er du svært hjelpsom.
– Med glede, doktor…
– Professor doktor Sylvan Katyd, Clinica Stomatologica Transilvania.
– Ha en fortsatt god natt.
– Mulțumesc.

 

____

 

Når Spencer med vante bevegelser fortøyer daycruiseren på plass 42 i Port Gallice, har la Vache for lengst skiftet og fått på seg en tettsittende olabukse, en utvasket  t-skjorte, en løsthengende strikkejakke og en blond parykk. Den sorte fektedrakten, anorakken og de sorte joggeskoene, ligger på havets bunn i en sportsbag, sammen med fem kilo stein og en nattkikkert.
Som avtalt legger hun båtnøkkelen i nøkkelkassen utenfor kontoret, og legger ved en konvolutt inneholdende femti euro, for å dekke bensinen. Så trekker hun pusten og smiler.
– Hva sier du Spencer? Jeg har et hotellrom i Antibes.
– Er ikke det litt risky?
– Jo. Vil du kjøre?

_

_________________

:

Well, you’ve got your diamonds
and you’ve got your pretty clothes
And the chauffeur drives your car
You let everybody know.
 (Nanker – Phelge)

_

__________________________

Avsluttes neste gang… God willing.


 


 

 

11
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

34 Responses to Sortie de nuit.

  1. avatar ertaberta2 says:

    Kommer innom å leser i morgen. :)
    Nå er det natten,
    Nattaklem. :)





  2. avatar ertaberta2 says:

    Da har jeg hatt meg en koselig lesestund på morrakvisten. :)
    Nå venter jeg spent på avslutningen.
    Sommerklem fra meg.
    :)





    • avatar Cecilia says:

      Så hyggelig at du benytter ferien til å komme på besøk. :)

      Nyt ferien, og stor sommerklem tilbake.





      • avatar ertaberta2 says:

        Jeg har egentlig ikke noe følelse av ferie, har liksom helårsferie, jeg da..
        Drar på småturer og nyter som best jeg kan om sommeren. :)
        Og så er jeg jo så nysgjerrig at jeg må titte innom bloggene å lese litt da vet du.
        Fin Søndagskveld til deg. :)
        Klem.





  3. avatar carpediem says:

    Mmm.. deilig langt innlegg fra Cecilia.. Gleder meg til å bruke en sen kveld på å lese! God sommer videre!





  4. avatar Krokoline says:

    Omsider tok jeg meg tid til å lese dette innlegget. Innså ganske kjapt første gang jeg var innom at jeg behøvde litt tid og at det var stilt rundt meg 😉

    Utrolig velskrevet og spennende! Ser ut for at jeg må bla i arkivet ditt og lese litt mer 😉

    Jeg må også innrømme at det var først da du kommenterte på bloggen min her en dagen at jeg gjenkjente deg ut fra mailadressen din. Ja, noen er tregere enn andre og jeg er en av dem. Skal herved skjerpe meg, være mer til stede og lese flere av innleggene dine :-)





    • avatar Cecilia says:

      Hei på deg! Jeg kastet pseudonymet mitt for noen år siden, men av rent praktiske grunner beholdt jeg mailadressen.
      Tusen takk for kjempehyggelig kommentar :)





  5. avatar marthon says:

    Mulțumesc prea!
    Beste kapitlet til nå :-)

    Dialogen mellom Spencer og Lynch er en höjdare, og slutten av kapitlet lover bra for fortsettelsen (volente deo, altså).

    Jeg ser for meg den videre dialogen i Hollywood-versjonen (som vil ha premiere i Cannes i mai 2018):

    – Of course it’s risky. Here – take the keys.
    Spencer ser dypt inn i la Vache’s grønne øyne og senker stemmen.
    – I haven’t got a clue where Antibes is, honeybunny, but I hope it’s far, and with you I’ll go all the way.

    Du kan bare våge å la henne knøle det til denne gangen!

    Hvis du holder høyrehånda ett hakk for langt til venstre når du skriver touch, blir navnet ditt Cecukua. Det vusste dy jabsjhe ujje?

    Gid batt
    Jken fra Nartgib :-)

    2





    • avatar Breiflabben says:

      He he, en højdare denne kommentaren og Marthon :-)





      • avatar marthon says:

        Nå vel …
        Jeg har altså litt tid i noen dager framover og tenkte jeg kunne prøve å komme (litt) à jour med svar på kommentarer og muligens prøve å lokke pikebarnet tilbake til tastaturet …. 😉





    • avatar Cecilia says:

       En mann som kaller la Vache ‘honeybunny’, har allerede plassert seg selv i den divisjonen der man er nødt til å forgripe seg på seg selv… om det skal bli noe action… og en noksagt som ikke vet hvor Antibes er… ?
      Heldigvis stiller Spencer ikke i den divisjonen… selv om han heller ikke er helt seg selv.

      Hva mener du med ‘knøler til’? Tror du jeg bestemmer hva la Vache foretar seg? Nei, vet du hva! Og jeg gidder ikke engang å løfte på dyna for å sjekke hva slags lek Gwendolyn Mars og Spencer måtte henfalle til. Hos oss anstendige mennesker finnes det nemlig noe som heter grenser og naturlige sperrer, selv i omgang med rollekarakterer. Vi forholder oss heller til fluiditeten i de trancendentale bevissthetsnivåene, akkurat som Dr. S. Katyd Ved Tanninstituttet i Doboka. God hjørnetannhelse er jo nærmest en forutsetning innen særskilte segmenter av befolkningen i den delen av verden.

      Dette med høyrehånden har vi jo snakket om før… en gang… for lenge siden. Husker du ikke?

      Jeg er ikke vanskelig å lokke til tastaturet, men jeg er altså bitte litt opptatt for tiden og er nødt til å klare det meste alene, ettersom faren til Siv har blitt ganske dårlig og samboeren hans har flyktet. Så mye for kjærligheten når man oppdager at man ikke er tilgode sett med annet enn lommerusk i testamentet.
      Vel. Jeg er sint og skal ikke utbrodere dette, men jeg er altså alene med gullungen og mye frem og tilbake til Køben for tiden… litt okkupert (og kupert).
      I dag har vi syklet i jungelen.

      Toodeloo…
      :)

      1





      • avatar marthon says:

        Næmmen! Der VAR du jo!

        Nå snakker vi selvfølgelig om Hollywood-versjonen. Der i gården tar man seg jo gjerne noen friheter. På den annen side funket det bra å si ”Honeybunny” i Pulp Fiction, og Cilly er vel ikke så mye tøffere enn hun der ranerdama (tatt i betraktning av høydeskrekken og alt)?

        Sikker på at det ikke var Gwendolyn Marks hun kalte seg da hun slo seg sammen med Spencer for natten? Det gir liksom mer inntrykk av noen som passer sammen …

        Viser ellers til min ferske kommentar som tar opp mye av de samme temaene.

        Har vi snakket om høyrehåndsforskyvningen før? Ja, der kan du se. Du vet, alderen … (Men jeg kan ikke finne noe bevis for dette når jeg googler.)
        Jeg oppdaget fenomenet en gang jeg skulle skrive ”Fagerli” og forbauset kunne konstatere at jeg hadde skrevet ”Fagerku”.
        I går var jeg forresten på slektsstevne og ble presentert for en dame som flyttet til USA i 1953 og har et korttidsminne som bare går ca. én setning bakover. Jeg måtte faktisk presentere meg tre ganger bare i løpet av den første timen. Det var også et par søstre der som hadde fått utdelt noen litt originale hender med litt aparte fingerlengder pga. et slags arvelig syndrom. Jeg lar meg jo lett fascinere av slikt.

        Har dere vært på Oslo Reptilpark i St. Olavs gate? Der kan Gullungen få holde på en levende slange?

        Tiddiliiii! :-)





        • avatar Cecilia says:

          Nå har jeg vært fornærmet lenge nok. Nå gidder jeg ikke lenger.
          Okei. Høydeskrekk er kanskje ikke særlig barskt. Det får jeg si meg enig i, men denne tilføyelsen: alt? Hva da ‘alt’?
          At hun overlater til Spencer å fortøye båten? At hun spør om Spencer vil kjøre?
          Dette er jo bare små uttrykk for at hun mener han kan gjøre det like godt som henne! Ren høflighet, en måte å forsikre ham om at hun anser ham for å være en dugende herre. Menn trenger slike små forsikringer, så de ikke skal bli usikre på seg selv.
          Og du, når hun til tross for sin medfødte høydeskrekk klatrer opp bratthenget til Djevelens Gravsted… det må i det minste indikere en VISS porsjon mot?

          Reptilparken er notert. Interessant at du nevner den som et apropos til slekt-stevnet, men det var kanskje en tilfeldighet?

          Vel… :)





          • avatar sjalle says:

            ehhh.. høydeskrekk. Jeg trenger bare visualisere Prekestolen (f.eks.) så kommer vertigoen som en dunk i mellomgulvet og sprer seg ut i kroppen langs elektrifiserte piggtrådnerver. Dragningen mot det laaange fallet… uuuææææ 😛





            • avatar Cecilia says:

              Min far har alltid påstått at høydeskrekk er et tegn på perfekt balanse mellom intelligens og kreativitet :)





              • avatar marthon says:

                En kreativ legning som gir deg lyst til å ta tidenes svalestup med kvadruppel skru, kvintuppel saltomortale og 720 graders araber flikk-flakk med sidesleng og prøve å finne ut om du overlever å bli klasket mot vannflata 600 meter under – perfekt balansert mot intelligensen til å la det være. Jo, ja, jo da.





          • avatar marthon says:

            Jeg har ikke svart ordentlig på denne – før nå.

            Slektsstevnet … eller … det er vel riktigere å si dette … selskapet … med et sammenrasket utvalg av den utvandredes familie og barndomsvenner, og deres etterkommere, i anledning at det etter all sannsynlighet er den siste gangen den lett demente og språkforvirrede (men ellers svært elegante) eldre damen ”går” (som hun sier) til gamlelandet, var et apropos til min egen slette hukommelse.

            Reptilene var derimot et apropos til det du skrev om ekspedisjoner i jungelen. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at det i min slekt, i alle fall i de siste to hundre millioner årene, bare har vært på fosterstadiet at vi har lignet på reptiler. Jeg vil uansett fortsatt anbefale en liten tur innom reptilparken (en park som faktisk ligger nede i en kjeller). Og hvis du godsnakker litt med han unge, hyggelige karibiske mannen som jobber der, får Shaya sikkert lov til å holde i både en slange og en skjeggagame. :-)

            Jeg lurer forresten fortsatt på hvordan du kunne la deg fornærme slik over dette med høydeskrekken (og alt) på vegne av la Vache. Du har jo insistert på at du ikke har noen som helst kontroll over hva hun foretar seg, og da kan du vel heller ikke ha noen kontroll over hva hun tenker eller føler innerst inne bak det tykke skallet av superheltinne-tøffhet som hun dekker seg bak?

            For øvrig skildrer den relativt ukjente beatpoeten og frijazzlyrikeren Kim-Mustapha Jambe Zwarkel (fra Østkanten) i en 50-siders diktsyklus han fikk refusert på eget forlag i forrige uke, det videre handlingsforløpet på en folkelig og ukomplisert måte. Vi kommer inn i handlingen umiddelbart etter at la Vache har invitert Spencer til Antibes, og vi legger merke til at en taktisk høyrehåndsforskyvning bidrar til å bryte isen. Jeg gir ordet til Jambe Zwarkel (i utdrag):

            Fyren med det høye håret
            smiler fornøyd når’a foreslår’e
            På vei inn bak rattet setter’n seg fore
            at det ikke skal gå som forrige året
            Han slenger en sjekkereplikk av gårde

            – Dust, mumler rypa med juksehåret,
            men stemplene i det gromme sylinderbore’et
            gir god-vibber midt mellom stumpen og låret
            Aldri har V-åtter’n brummet råere
            Og Middelhavet har aldri vært blåere,

            Treffer’n tross alt ei ukjent åre
            av oppdemt begjær, eller hva foregår’e
            under det falske platinahåret?
            Giret skiller’em, mellom setene står’e
            men girhanda dras ned på olabukselåret,

            – Åh, Côôôôôôte d’Azur! Mitt hjerte – nå slår’e
            Spencer må nesten felle en tåre,
            og gåsehud får’n, når’n virk’lig forstår’e,
            i hundre mot paradiset går’e
            I kveld, i Antibes, ska’n faen meg skåre!

            :-)

            Spencer vet SELVFØLGELIG godt hvor Antibes er. Han er tross alt lommekjent fra Drammen til Dagestan.

            I manuset til Pulp Fiction står det forresten følgende:

            ”Young Woman: I love you, Pumpkin.
            Young Man: I love you Honey Bunny.
            And with that, Pumpkin and Honey Bunny grab their weapons, stand up and rob the restaurant. Pumpkin’s robbery persona is that of the in-control professional. Honey Bunny’s is that of the psychopathic, hair-triggered loose cannon.
            Pumpkin (yelling to all): Everybody bee cool, this is a robbery!
            Honey Bunny: Any of you fuckin’ pricks move and I’ll execute every one of you mother fuckers! Got that?”

            Jeg sjekket akkurat dette i manuset som står i hylla bak meg. I filmen mener jeg å huske at hun roper”… and I’ll execute every motherfucking last one of you”.

            Vi kan altså trygt slå fast at Honey Bunny er tøff. Men den biten med ”psychopathic, hair-triggered loose cannon” passer selvfølgelig ikke på la Vache (håper jeg for Spencers del, da).

            ***

            Det du har skrevet om emnet gir inntrykk av at det kanskje tross alt var en lettelse å få ryddet din svigerfars samboer ut av familiekretsen …

            2





  6. avatar Breiflabben says:

    He he, hvorfor blir jeg ikke overrasket av et møte og en vennlig samtale mellom Lynch og Spencer? :-)
    Det drar seg til forstår jeg. I utgansgspunktet gikk jo dette lett da, kanskje for enkelt, men det dukker vel opp noen avklaringer og forklaringer på visse hendelser mot helgen kanskje?
    Skal nok innom og sjekke selv om jeg har på følelsen at det blir “feriemodus” snart :-)

    “Fortsatt” sa min tidligere kones mormor, da hun løftet glasset og mente å skåle med “Fortsatt god jul”. Hun var for øvrig en meget klok og snill dame :-)

    Fortsatt god sommer Cecilia.





    • avatar Cecilia says:

      Lett og lett… alt er lett når man kan det :)

      Jeg måtte jo la Spencer møte sin skaper når omstendigheten la så opp til det, så akkurat det var en liten darling jeg ikke ville gi slipp på i prosessen med å skjære vekk unødvendig sideflesk. Det var mange såkalt “gode” ideer som forsvant under renskrivingen, blant annet noe tullball med Jason Staham og Paris Hilton, (hvis far en gang i tiden visstnok eide det som i dag er hotel Marriott i Cannes) samt et flåsete politiavhør av Sharon Stone. Vekk med det.

      Om det dukker opp så mange avklaringer vet jeg ikke, men det har da dukket opp noe…

      Fortsatt… god sommer. :)

      1





  7. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Akkurat slik tenker dere, dere som mangler kreativitet til å kunne visualisere en rekke mulige ( og umulige) skumle scenarier forbundet ved å sette seg selv i en posisjon der avstanden ned til bakkenivået er så stor at det vil kunne få uheldige konsekvenser om den blir tilbakelagt i f.eks. fritt fall.

    Men, med litt kreativ tenkning og en smule logikk, vil man kunne trekke andre (og langt sunnere) slutninger enn det disse ignorantene som overhodet ikke er i stand til å forstå sitt eget beste gjør.

    :

    Middag på hotell Plaza, 110 meter over bakken. Hva om hele hotellet plutselig bikker over av vektforskyvningen dersom jeg setter meg ved vinduet? Det er veldig mange andre som sitter ved vinduet, og nesten ingen som sitter inne ved midten. Skummelt! Svært skummelt! 6 på skalaen til 10. Best å unngå, om man kan.

    :

    Sagrada Familia… og der har jeg vært – helt øverst – og vaklet over en svaiende bro som ikke var mere enn en meter bred. Trygt og sikkert, sa de alle sammen, det har stått i 50 år! Ja NETTOPP! Historien er full av eksempler på at tårn faller, én eller annen gang, og jo lenger de har stått, desto kortere tid er det til de faller! Det er vel logisk?
    Jeg overlevde, men det var en ren tilfeldighet.
    8 på skalaen til 10. Man tar ikke den sjansen to ganger.

    :

    Restauranten i TV-tårnet på Alexanderplatz. 200 meter (minst) over asfalten! Og i tillegg henger den UTENPÅ et tynt spett! Og om ikke det er nok, så dreier den i tillegg! Rundt og rundt, én gang i timen. Hvor lenge kan den holde på sånn FØR NOE LØSNER? Jeg bare spør!
    9 på skalaen til 10. Man skal ha flaks om man overlever. Styr unna!

    :

    Prekestolen. 600 meter over havet!
    Okei, man lander ikke på asfalten, det er nå så, men på den annen side: Om man ikke dør av fallet, så drukner man. Seigpining!
    Hvor lenge har den holdt seg stødig den fjellrabben man tror man står så sikkert på? Millioner av år! Gjennom istider og klimaforandringer med alt det innebærer av erosjon og kanskje indre sprekkdannelser. Den kan løsne hvert sekund! Forstår dere ikke det? Hvert sekund!
    Dessuten ligger den i midt i et jordskjelvområde!
    http://www.jordskjelv.no/jordskjelv/images/norge_seis.jpg
    Hvor mange er det egentlig som er klar over at Norge er det landet i Europa som har flest jordskjelv?
    Det skal ikke mye kreativitet til å for forestille seg hva som kan skje dersom det skulle komme et jordskjelv akkurat mens man står ytterst på kanten.
    10 på skalaen til 10. Best å holde seg langt unna. Å gå dit er den sikre død!

    Og det var det.

    1





    • avatar marthon says:

      Jeg husker at jeg og en kjæreste klatret ut på et nett som var spent over en 700 meter dyp gruvesjakt. Deilig å ligge der og kline og se ned i avgrunnen under oss. :-)

      En gang kastet jeg meg ut fra et fly. Sånn bare for å kjenne hvordan det føltes. Jeg hadde heldigvis fallskjerm.

      En annen gang klatret jeg opp et 30 meter høyt stup med overheng. Teorien var at jeg skulle dra meg opp med såkalte Jumar-klemmer på tauene, men det var jævlig tungt, så det var på håret at det gikk. Jeg kunne ha blitt hengende der til noen hadde klart å redde meg opp eller ned. Men utfordringer må man ha.

      På Plaza var jeg for tre uker siden. Sto fjellstøtt det – og jeg veier muligens bortimot dobbelt så mye som deg og tok til og med glassheisen (sammen med junior – en årlig tradisjon).

      De kreative er brave kvinner og menn som overvinner irrasjonell frykt og utforsker terreng hvor få eller ingen tidligere har vært.

      Ta Gustave Eiffel, f.eks – en genial ingeniør som også viste stor oppfinnsomhet mht. å skaffe seg et rede hvor han kunne ha uforstyrrede hyrdestunder med sine elskerinner. Hadde hans kreativitet fått utløp på samme måte om han hadde hatt høydeskrekk? Tror du ikke et klimaks på toppen av en svaiende, 300 meter høy stålkonstruksjon føles litt ekstra intenst?

      Du trekker fullstendig feil konklusjon hvis du nekter deg selv gleden av å klatre opp i svimlende menneskeskapte konstruksjoner eller å gå ut på kanten av luftige fjellhyller fordi de før eller senere vil falle ned. Det er jo tvert imot DERFOR det er så viktig å skynde seg å få opplevd dem – mens de ennå står!

      Allerede på den tiden du ble født sørget jeg derfor for å få med meg blant annet Prekestolen i Lysefjorden (ingen hemmelighet at det er en sprekk der som utvider seg litt) og TV-tårnet i Hamburg med den roterende restauranten.

      Det er jo også et artig kirkespir i København med en spiraltrapp på utsiden som du kan teste ut når du er der.

      Problemet med den familieteorien din er at du og faren din blander sammen kreativitet og paranoia.

      Kanskje den tysk-østerrikske filmen «Nordwand»

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


      ) kunne fungere som en brukbar eksponeringsterapi? Eller … kanskje ikke.

      2





      • avatar Cecilia says:

        Har lest :)

        På vei til Køben, men kommer tilbake.
        Ha en strålende dag :)

        1





      • avatar Cecilia says:

         Det virker som om du i din iver etter å fokusere på de negative aspektene fullstendig overser de virkelige fordelene ved denne “irrasjonelle” angsten. Mens du (dere) er nødt til å krabbe ut på et nett 700 meter over avgrunnen for å oppleve det spesielle ved å ligge der og kline, er det nok for meg å gå ut på balkongen og kikke ned, og dette kan jeg gjøre hver dag, ja, faktisk flere ganger om dagen.
        Hyrdestunder med elskerinner på toppen av Eiffeltårnet…?
        Kjenner du igjen dette: Å være utro betyr at man ikke holder det man har lovet, og det må nødvendigvis være utgangspunktet for enhver moral. Det blir nesten som om man i egenskap av å være valgt til kasserer for en forening spør hvorfor økonomisk utroskap på død og liv skal være så forkastelig.
        Jo, det var det du skrev i en kommentar om utroskap Du har kanskje skiftet syn på dette nå, ettersom du fremhever det som en opplevelse vi med vår irrasjonelle angst blir snytt for?
        Så dersom jeg skal “ta” Gustav Eiffel f.eks.- denne geniale ingeniøren, ville jeg funnet det langt mere pirrende å gjøre det nede på bakken, under Eiffeltårnet, med tilhørende risiko for å bli oppdaget. Tanken på å bli oppdaget fallende fra Eiffeltårnet, gir meg ikke akkurat de samme vibbene.

        Finnes det noe mere kreativt enn paranoide mennesker? Jeg bare spør.
        :)

        1





        • avatar marthon says:

          Paranoia krever fantasi til å forestille seg en hel masse usannsynlige trusler.
          Og å lyve og bryte avtaler krever ofte mye kreativitet – hvis man skal komme unna med det. Men det betyr ikke at det å lyve eller å bryte avtaler er moralsk riktig!

          Jeg har ikke satt meg tilstrekkelig inn i G. Eiffels privatliv til å vite om han faktisk var utro mot noen. Kanskje «stålmannen» bare lovte sine kvinner at han skulle elske dem veldig høyt og gi dem en himmelsk orgasme?





          • avatar Cecilia says:

            Gå ut i verden og si din ærlige mening til enhver tid, så skal du se hvor mange venner du får. :)

            Moralsk riktig? Hvem bestemmer hva som er moralsk riktig? Er sannhet mer moralsk riktig enn barmhjertighet?
            I min moralverden er en troverdig løgn langt mer høyverdig enn en unødvendig sannhet, og sannheten kan sågar være moralsk forkastelig i mange tilfeller.
            Ærlighet skal deles ut med varsom hånd, akkurat som løgn.
            Det er jo noe å tenke på i disse valgtider :)

            1





            • avatar marthon says:

              Det ligger vel under her at du tar for gitt at det å si sin ærlige mening nødvendigvis betyr å komme med sannheter folk blir såret av («Vet du at du har fem dobbelthaker?») – eller som det er upassende å komme med («Jeg må innrømme at jeg blir litt småkåt på deg når du bøyer deg framover for å finne reiseregningsskjemaet i arkivskuffen.»). Men dette kommer jo faktisk litt an på hvor mye stygt eller upassende man pleier å tenke om folk rundt seg. På seg selv kjenner man andre (eller ev. bare seg selv).
              😉

              Hvis en kvinne spør en mannlig venn om hun ser tjukk ut i kjolen hun prøver, og han synes hun gjør det, kan vennskapet kanskje settes på prøve om han svarer «Ja!», men det kan jo også hende at han liker/elsker henne akkurat som hun er (eventuelt at han har en dragning mot BBWs), og derfor ikke synes hun har et gram for mye på kroppen.
              Og selv om han synes hun ser litt lubben ut, for eksempel fordi brystene hennes blir skviset halvveis ut av den litt trange toppen, det korte strutteskjørtet framhever det litt voluminøse midtpartiet og de stutte undersåttene hennes, samt smilehullene på knærne, finnes det jo andre måter å være ærlig på, f.eks. å si «Hmmm … jeg synes den svarte kler deg bedre.»

              At man skal unngå å lyve betyr i det hele tatt IKKE det samme som at man ALLTID skal si hva man mener om alt til alle.

              Det er definitivt mange tilfeller der man er korttenkt eller feig om man ikke sier sannheten som den er (f.eks. innrømmer at man har rygget på naboens bil, eller at man har vært utro, når man kan regne med at det uansett vil bli oppdaget), selv om den kan være ubehagelig for en selv eller andre i øyeblikket. Og selv om man mister en venn ved å si sannheten, kan det jo også hende at man på lang sikt vinner desto flere ved å bli betraktet som en ærlig og åpen person som har integritet og ikke snur kappa etter vinden.

              Jeg har stor sans for politikere som er ærlige og av og til sier ting rett ut, og ikke prøver å tekkes alle. Det er viktig at det faktisk går an å se forskjell på partiene og programmene deres. Carl I. Hagen sa f.eks. klart fra en gang til en gruppe bønder fra Nord-Trøndelag som kritiserte FrPs landbrukspolitikk, at han ikke regnet dem blant FrPs velgergruppe uansett. Fair enough! Jeg tror ikke han tapte stemmer på det.

              Det synet på sannhet og løgn du fremmer ovenfor, illustreres vel ganske godt i «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» av Jens Bjørneboe, hvor han blant annet skriver:

              «Følg ingen altfor høye krav. Men si, hva du har fordel av.
              Si alle hva de gjerne hører. Gå stille gjennom alle dører. (For sannhet bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød.)»

              Men han mente det altså ironisk, og jeg tror ikke han ville ha en sånn venn. Tvert imot var han en modig mann som turte å komme med sannheter en del helst ikke ville høre – om krigsoppgjøret, justismord, skolesystemet, homofili osv. Det står det stor respekt av.

              1





              • avatar Cecilia says:

                Eksempler kan man alltid slå hverandre i hodet med, om det er noe poeng.
                Jeg skal nøye meg med å velge ett:
                – Mamma, syns du burdsagsgaven fra meg var fin?

                Kos deg videre resten av dagen :)

                1





                • avatar marthon says:

                  Dette er et eksempel på et spørsmål jeg rett og slett ikke synes det er nødvendig for meg å svare på. :-)

                  Ha en fin dag du også!





      • avatar Cecilia says:

        Vel. Hamburg og Berlin er forsåvidt så nærme hverandre at man kan godta det. Begge steder befinner seg i Tyskland og begge skrives med bokstaver fra det samme alfabetet. De har sågar noen bokstaver felles (2).
        :)

        1





        • avatar marthon says:

          Vel, jeg må altså innrømme at jeg ikke har hatt muligheten til å stå i Berlin (verken i et TV-tårn eller noe annet sted) og utbasunere i Ost og West at jeg er en berliner.
          Jeg var derimot i Hamburg (dansk: Hamborg) i august 1980. Ikke for å markere min identifikasjon med Haumburgs/Hamborgs burgere/borgere, men for å besøke en venn av familien og altså, blant annet, TV-tårnet (http://en.wikipedia.org/wiki/Heinrich-Hertz-Turm). Been there, done that, og nå er det for sent for copycats å besøke restauranten, for nå er den stengt! Ha!
          Men her i Trondheim har vi ennå Egon i Tyholttårnet.





          • avatar Cecilia says:

            Det er tatt til etteretning. Hamburg er godtatt!

            First you take eh… var det en hamburger eller en Manhatten ( whiskey(rye), sweet vermouth, and bitters) før Berlin…?

            Grusomt forvirrende med alle disse svevende TV-tårnrestaurantene – best å holde grunnpromillen ved like.

            Jepp :)

            1





            • avatar marthon says:

              Hamburg es ist – kein Humbug.

              Then you take what, where?

              Bolle i Berlin?
              Ostebolle i Ost-Friesland – med nederlandsk edamer?
              Royal with Cheese – i Paris? Mulighetene er mange.
              😉





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *