Det banker…


Hva kaller vi en person som spiser menneskekjøtt?

– Sulten?
– De var ikke akkurat det ordet jeg tenkte på.
– Mett?

 

Del 11
Vorspiel
_

Cannes byen som sakte har blitt forvandlet til en pøl av kokain, fyll, bestikkelser og stinkende utroskap – byen hvor den konstante osen av bakrus, parfymert svette og fordampet samvittighet har latt seg fortette til et seigt og penetrerende slim som umerkelig har seget inn og forstoppet hver eneste pore av anstendighet. Denne byen har blitt et fristed for gangstere, pushere og glattslikkede kremmere, en markedsplass hvor dop, tjuvegods og dårlig hukommelse selges til høystbydende…  og politi, dommere og politikere har blitt redusert til dansende marionetter – siklende slaver av sin egen griskhet – gribber på vakt etter lyden av klingende mynt. Det er en grunn til at værgudene velger å skjule dette misfosteret av en by under et mørkt og lummert skydekke – denne byen har faen ikke fortjent solskinn!
Den hardkokte og desillusjonerte etterforskeren Dax LeGrande ser seg i speilet og retter på sløyfen.

– Usynlig eleganse, hadde ekspeditøren kalt smokingen, – dette er en tidløs modell som fremhever mannen, og ikke omvendt!  Hvor mye tåketale og intetsigende viss-vass skal en hardkokt detektiv måtte lide seg gjennom?

Hvem er egentlig denne mannen han ser i speilet?  En barsk og desillusjonert etterforsker,  eller en uforstyrret og nøktern observatør?
Kanskje en hemmelig agent for menneskeheten?

 
LeGrande – Dax LeGrande – shaken, but not stirred – på vei for å avlegge en visitt hos sin sjarmerende motstander, den kvinnelige juveltyven Cilly la Vache og hennes trans-seksuelle lakei.
Kanskje han skulle utføre oppdraget iført smoking, overrekke en liten bukett roser sammen med passet, bukke respektfullt og si at nå som saken er henlagt og de ikke lenger har noe profesjonelt mellomværende som ikke er avklart, så kanskje hun vil la ham få lov å invitere til middag?

Men Dax LeGrande henger smokingen i skapet og er tilbake i sin gamle ham – sitt vanlige jeg i sin vante rolle og i sin vante verden – redusert til et bud som skal overbringe politiets offisielle beklagelse og tilbakelevere et beslaglagt pass  –  i Cannes – byen hvor arrogante og nykkete hybelvertinner tror de fortsatt lever i forrige århundre og kan kaste leietagerne på gaten etter eget forgodtbefinnende.

____

 

Det er lenge siden sist jeg var i Cannes, tenker Spencer og ser mot havnen, akkurat så lenge siden at han ikke husker helt hvordan det var her forrige gang. Jaÿ hadde pekt ut retningen til Hotel Marriott, og anslått det til å være en tyve minutters spasertur, dog uten å ville si det for sikkert, men retningen hadde han vært sikker på, og han mente bestemt at det ville lønne seg å gå strandpromenaden, selv om været var som det var.

Etter å ha møtt hverandre på Gare de Cannes, hadde de spasert det korte stykket ned til havnen, hvor de hadde bestilt hver sin italienske pizza på Pizza Palace og oppdatert hverandre om sin gjøren og laden siden sist. Da samtalen etter hvert naturlig nok hadde kommet inn på la Vache og fjorårets viderverdigheter, hadde Spencer funnet det passende å dreie konversasjonen forsiktig hen mot den egentlige årsaken til at han befant seg i Cannes.
– Så du har ikke støtt på henne i løpet av festivalen?
– Nei. Jeg var ikke slett ikke klar over at hun var her.
– Joda. Både hun og Jordan.
– Det må jeg si.
– De bor på Marriott.
– Sier du det? Det er fin utsikt på Marriott, særlig fra baren. Man kan se horisonten krumme seg.
– Jeg har planer om å avlegge dem en visitt. Du har kanskje lyst til å slå følge?
– Så de bor der begge to?
– De har vist slått seg sammen, etter hva jeg forstår.
– Sier du det?  Jeg så en film nettopp… en svært eksplisitt film.
– Eksplisitt?
– Egentlig meget eksplisitt. Svært uttrykksfull.
– Er dette et apropos på noen måte?
– Både ja og nei kan man si. Jeg hadde egentlig planlagt å svømme i ettermiddag, så jeg tror jeg venter til i morgen. Da er kanskje bedre vær. Hva gjør hun for tiden, forresten?
– La Vache? Stjeler diamanter.
– Kanskje ikke så veldig originalt i Cannes?
– Kanskje ikke.
– Jeg tror den kan ha en mulighet til å vinne gullpalmen.
– Filmen?
– Den var original… kan man si, og betagende på en måte. Men hvis hun skal stjele diamanter burde hun egentlig gjøre det i kveld. Det skal være en galla ute på Cap d’Antibes med prominenser og slikt.
– Jeg tror det er det hun har tenkt.
– Sier du det? Du får ønske henne lykke til.
– Så du blir ikke med og hilser på?

– Nei takk. Jeg må svømme.

Det er vel bare Monaco som kan oppvise en mer eksklusiv ansamling i båthavnen, og selv det er ikke nødvendigvis så sikkert nå under filmfestivalen, tenker Spencer. Filmfestivalen er jo selve glansnummeret for denne byen. Hva hadde Cannes vært uten celebritetene som poserer på den røde løperen og strendene som kryr av halvnakne wannabes? Hvor hadde det blitt av glamouren om ikke det hele hadde blitt omkranset av paparazzier og tilfeldige skuelystne? Det er filmfestivalen som gir byen preg og personlighet, sammen med luksusbutikkene, restaurantene med Michelin-stjerner og de femstjerners hotellene, alt liggende som perler på en snor langs strandpromenaden der lystyachtene i Røkke-klassen skvalper side om side mens de skuler misunnelig på hverandre – som fjortiser i fellesdusjen.

Hvor langt er det til Marriott? Jaÿ hadde sagt en halv time, men hvorfor leve i uvisshet når man har GPS på mobilen?
Han burde kanskje ringe la Vache og melde sin ankomst, men på den annen side; hun liker jo overraskelser.

_____

 

Ne pas déranger. – Do not disturb.
Skiltet som henger på døren til suite 502, er både tydelig og lettlest, og skal i prinsippet fortelle enhver at her er det ikke ønskelig med forstyrrelser. I lys av dette er det heller ikke naturlig at de som befinner seg innenfor regner med å bli forstyrret. En forstyrrelse passer dem faktisk ganske dårlig, og om noen utenfra skulle komme inn, ville det i grunnen være svært uheldig, tatt i betraktning at det utstyret de er i ferd med å rigge opp, på alle måter har sin misjon kun dersom det er hemmelig, og således fullstendig mister sin bruksverdi dersom det skulle oppdages av utenforstående.
Når det er ferdig rigget, vil alle kabler være skjult og den lille forsterkeren vil være gjemt bak en stol. Sensoren vil ligge pent plassert på hattehyllen, og den portable Mac-en vil stå gjemt i garderobeskapet ved inngangsdøren, og en intetanende besøkende vil ikke oppdage det minste mistenkelig, men foreløpig er alt bare koblet opp og operativt, og en besøkende vil med all rett kunne kalle rommet for rotete.
I suite 502 på Hotel Marriott er det to personer, samt endel elektronikk, som reagerer noenlunde synkront når det plutselig banker på døren.

_

– Jeg er syk! Jeg vil ikke forstyrres! Go away!

Høyttalerstemmen ljomer og Cilly og Jordan ser et øyeblikk forskrekket på hverandre, før la Vache helt ufrivillig begynner å knise.
– Nå vet vi i hvert fall at det virker.
– Det er kanskje best du skrur av forsterkeren?
– Hysj!
– Hallo? Det er Dax LeGrande! Jeg har et viktig ærend!
– Herregud! Det er Dax!

– Du må bare ikke slippe ham inn!
– Jeg kan ikke bare la ham stå der heller. Jeg er nødt til å improvisere.
– Bare du ikke slipper ham inn.
– Neida!

La Vache forsøker å se så syk ut som mulig når hun åpner døren på gløtt.
– Jeg måtte kle på meg. Jeg er syk.
– Du ser litt… varm ut. Har du feber?
– Nei… jeg tror ikke det. Har du kommet for å arrestere meg?
– På ingen måte. Jeg er kommet for å returnere passet ditt. Du er altså fri til å reise når du vil, men det har du jo i prinsippet vært hele tiden.
– Så du har kommet på bedre tanker?
– La oss si at saken ikke lenger har noen interesse. Kan jeg komme innenfor? Vi trenger å snakke sammen.
– På eget ansvar. Jeg er redd jeg har fått omgangssyke, så om du vil tilbringe kvelden på potta må du så gjerne komme inn.
– Jeg forstår.
– Men vi kan godt gå opp på taket og snakke, Bare du holder avstand og ikke tar i noe som jeg har rørt ved.
– Det hørtes ut som et råd jeg burde fått for noen dager siden.
– Ikke sant?

 

– Du  smiler?
– Jeg hater å være syk, så jeg smiler vel litt av hvor pysete jeg er… vil du ha noe? En øl, kaffe? Jeg spanderer selvfølgelig.
– En øl kunne vært godt.
– Så du har altså sjekket at forklaringen min stemmer?

– Dette har ingen ting med forklaringen din å gjøre.
– Neivel?
– Saken er lagt vekk. Ikke spør hvorfor. Det overgår min…
– Kapasitet?
– Gjerne det. Det er i blant slik med ordre fra høyeste hold, at de overgår min kapasitet, som du så treffende sier det.
– Jeg hadde jo regnet med å bli sjekket ut av saken, men jeg hadde faktisk ikke trodd at det franske politiet kunne jobbe så… effektiv.
– Hvorfor hadde du regnet med å bli sjekket ut?
– Fordi jeg er uskyldig, selvfølgelig.
– Ja, selvfølgelig. Men jeg tror fortsatt at du er involvert, bare så det ikke hersker noen tvil om det.
– Det må du selvsagt ha lov til.
– Men la oss ikke snakke mer om det. Jeg ville egentlig si at jeg syns det var litt synd vi skulle treffes igjen under slike omstendigheter.
– Jeg syns i grunnen det var ganske morsomt.

– Hvor lenge blir du i Cannes?
– Nå som jeg får tilbake passet mitt, så reiser vi så fort jeg blir frisk.
– Det var synd. Jeg hadde håpet vi kunne treffes… privat.
– Sorry. Jeg er neppe i form til noen utskeielser i kveld, men om mirakelet skjer og jeg helt plutselig blir frisk, så kan jeg jo ringe.
– I kveld? Det går nok ikke uansett… jeg er opptatt.
– En date?
– Jobb, faktisk.
– Noe mere som er stjålet?
– Bagasjen til en kinesisk film-mogul, samt et par hundre betydningsløse tilfeller av stjålne PC-er, mobiler, iPad-er… altså helt som vanlig under filmfestivalen. Byen kryr av kriminelle.
 – Ikke sant? Vel, da får det bli en annen gang. Jeg regner med at vi drar i morgen.
– Hvorfor slikt hastverk? Er ikke filmfestivalen av interesse, eller er det været?
– Jeg hadde ikke tenkt å nevne noe om det, men siden du spør: La oss si at noen har snoket litt for mye i en viss persons fortid, og at det lett kan bli en litt nervøs stemning, ettersom denne personen har en slags pris på hodet sitt.
– Du tenker på Jordan. Nå må du ikke glemme at vi fant kinesisk sprengstoff i leiebilen.
– Det er det som er problemet. Det er ingen som kan fastslå at det er kinesisk. Det er en antagelse dere gjør. Dessuten må sprengstoffet ha vært der før jeg leide bilen.
– Labben er av en annen mening.
– Greit. Men nå kommer vi inn på en sak som er avsluttet.
– Det har du rett i.
– Det hadde absolutt vært hyggelig å treffe deg privat. Vi kunne tatt en middag og drukket litt vin, men når du skaper en sånn situasjon som dette så…
– Dette er ikke noe jeg har skapt. Dette er ren rutine, Cilly!
– Sikkert, og det er absolutt en forståelig rutine. Men det er akkurat denne ene rutinen som gjør at vi er nødt til å reise.
– Det forstår jeg ikke.
– Antagelig vet hele det franske politiet nå at Jordan er i Cannes, og dusørjegere finnes det over alt, selv i politiet.

– Der tar du nok feil. Dette er det kun to personer som vet, og den andre er Depaisseur.
– Hvordan kan du vite det?
– Det var så langt vi kom før etterforskningen ble stoppet. Det eksisterer faktisk ingen rapport om Jordan, og det blir heller ikke skrevet noen.

– Hm. En øl til?
– Ja takk.
– Men, ærlig talt. Hvorfor tror du egentlig vi har noe med dette å gjøre?
– Intuisjon kanskje. Jeg har en følelse av at du ikke har sagt et sant ord siden…
– Siden den kvelden for ti år siden?
– Hvor mye var det egentlig som var sant den gangen?
– Det var vel sant at jeg ble med deg hjem?
– Jo. Men du fortalte aldri hva du het.
– Kanskje jeg fant et nytt navn akkurat den kvelden.
– Cilly la Vache.
– Jepp. Det var din idé.
– Jeg husker det. Jeg kalte deg cilly cow da du dro i håret mitt.
– Hvorfor har du fjernet den?
– Jeg syns ikke det var så mandig å ha flette i nakken da jeg begynte i politiet.
– For meg ville du vært en mann om du så gikk i skjørt og hadde blond parykk.
– He-he… jeg får vel se om det gror ut en ny flette da, det tar vel et år?
– Hva gjør du om et år? Du har tenkt å slutte i politiet, har du ikke?
– Er det virkelig så tydelig? Da har jeg kanskje allerede tatt en avgjørelse jeg ikke er klar over selv.
– Jeg forstod det da du sa at denne saken ikke var viktig for deg.
– Sa jeg det?
– Vel, du svarte meg egentlig med et spørsmål. Du spurte meg om du hadde gitt meg noen grunn til å tro du syns saken var viktig.
– Det høres ut som meg. Men du har rett. Det er faktisk ikke viktig for meg om det blir stjålet unyttige pyntegjenstander fra noen som har råd til å miste det.
– Og da har du ikke noe i politiet å gjøre?
– Politiet skal være samfunnets garantist for eiendomsrettens ukrenkelighet.
– Ikke bare det.

– Jo. Alt handler faktisk om å beskytte samfunnet mot at noen rører ved ting de ikke eier. Mord er å ta liv, og vold er å forgripe seg på noe man ikke eier.
– Men gjør ikke politiet også det, forgriper seg mot andres eiendomsrett?
– Vi har loven på vår side.
– Så nå forsvarer du det plutselig?
– Jeg har en følelse av at du vil et sted med dette?
– Ja. Jeg har tenkt litt. Hvor viktig er Kina egentlig?
– Rart at du spør om akkurat det.
– Nå som saken uansett er henlagt… kan man ikke la det tilflyte MSS at det viste seg å være falsk alarm? At personen det var snakk om viste seg å være en helt annen?
– Jeg forstår hvor du vil… og jeg forstår sammenligningen. Men vilken grunn skulle jeg oppgi for å gi MSS slike opplysninger uoppfordret?  
– Det er vel bare ren høflighet å opplyse om at saken er avsluttet?
– Bare dersom det har vært en formel henvendelse. Hvordan vet du forresten alt dette? Har Depaisseur…
– Nei. det er ikke Depaisseur. Det var ren gjetning fra vår side, og du har allerede bekreftet at vi gjettet riktig. Kan du gjøre noe med det?
– Dere gjettet altså at jeg ville sjekke Jordan mot MSS arkiver?
– Er det så rart at vi antok det?
– Ja. faktisk. Normale mennesker gjetter seg ikke frem til hvilke metoder politiet bruker, og de klarer heller ikke å bringe på det rene at det kinesiske sprengstoffet vi fant rester etter også kan være produsert andre steder enn i Kina.
– Hvem er egentlig normale? Er ikke normalen å være unormal?
– Det er akkurat det som plager meg. Det plager meg overhodet ikke å vite at dere antagelig har gjort det, men det plager meg at jeg rett og slett ikke klarer å finne noe motiv, og jeg vet det finnes.
– Det er fordi du leter på feil sted, Dax.
– Hvorfor får jeg en følelse av at du syns synd på meg?
– Du tenker feil. Hva er motivet når vi leker som barn?
– Hva mener du? Vi har vel ikke noe motiv…
– Tenk deg om. Det er leken i seg selv som er motivet. Ikke sant?
– Det er vel det…
– Vi kan leke som voksne også…  kan du ordne med MSS?
– I så tilfelle betyr vel det at dere ikke trenger å reise allerede i morgen?
– Nå leker du. Det liker jeg.
– Jeg skal se hva jeg kan gjøre,
– Takk. Jeg føler meg i grunnen litt uvel akkurat nå, helt uavhengig av denne samtalen. Det var sikkert ikke så lurt å bevege seg ut av sengen. Kan jeg gå ned igjen?
– Selvfølgelig.
– Passet mitt?
– Selvfølgelig.
– Takk for nå. Jeg tror jeg skal gå ned alene. Du må bare bli sittende og ta en øl til om du vil. Jeg skal gi beskjed om at regningen settes rommet mitt.
– Jeg sier takk for det. Jeg skal se hva jeg kan gjøre… med alt.

– Det setter vi pris på. Farvel.

____

Boulevard de la Croisette , selve utstillingsvinduet, tenker Spencer.  Det er i skyggen av den luksuriøse fasaden man finner mangfoldet – normale mennesker som venter på bussen, veiarbeidere i asylgrønne refleksvester, overlessede varemopeder og akkurat nå; en gammel Peugeot som har fått motorstopp og ikke får startet i lyskrysset. I stedet for å hjelpe til bruker folk hornet. Han hjelper til å dytte den inn på en ledig plass foran casinoet og får en løftet hånd og et merci fra en smilende oppgitt sjåfør. Antagelig en lærer eller en kontorist, tenker Spencer og hilser med hånden før han går videre, forbi filmpalasset med den lange trappen hvor stjernene kan flashe sine kostbarheter, og ned til strandpromenaden hvor hvor både fastboende og tilfeldige turister kan få et glimt av den uoppnåelige luksusen. Og de som er opptatt av slikt, kan i blant observere en og annen kjendis som leker seg i bølgene på den myke og langgrunne sandstranden –  som selvsagt er reservert de vakre kvinnene og deres bemidlede beilere. Alt har sin pris… og den ligger gjerne et stykke over smertegrensen.

Sandwichs – Boissons – Salades – Glaces.
Langs promenaden er det maksimum to hundre meter mellom hver matstasjon, og selvsagt er det toaletter for de trengende. Hm… kanskje en ide som man burde forsøke i Oslo? De er jo så voldsomt plaget av trengte romvesner i hovedstaden for tiden…
Den grå himmelen speiler seg i den speilblanke fasaden på Hotel Marriott.
Spencer ser på klokken. Halv fem. Da har det tatt ham rundt et kvarter å rusle rolig fra Pizza Palace.

– Bonjour. Hvilket rom har Cilly la Vache.
– Desverre. Mademoiselle la Vache har utrykkelig bedt om ikke å bli forstyrret.
– Ja, jeg er klar over det. Men jeg skal altså ikke forstyrre henne. Det er Jordan Bekaas jeg ønsker å snakke med, og hun bor på samme rom.
– Akkurat. Eh… vel,  502.  Det er i femte etasje.
– Det ante meg.

Men i stedet for å ta heisen til femte etasje, tar Spencer heisen til Panorama Sky View Bar. Han kan ikke bare komme busende inn og fortelle det han vet. Da risikerer han bare at det ender med backlash, og det er det siste han vil. Nei, han må gå forsiktig frem, lirke det inn og komme med alternativer, eller aller best, la dem selv komme med alternativene.
Vi burde vært en person til, hadde la Vache sagt i telefonen… eller kanskje det hadde vært hans forslag? Å skape en avledning hadde i hvert fall vært hans forslag.
Han bestemmer seg for å ta en øl, men ombestemmer seg og bestiller en kaffe når kelneren kommer.
Jaÿ hadde rett. Man kan faktisk se horisonten krumme seg.


_____

_

Inspektør LeGrande bestiller en øl til. Da la Vache hadde gått hadde han blitt sittende og tenke.
Det er denne forbaskede hinnen som legger seg i blant og som han aldri klarer å trenge igjennom – dette sløret som legger seg over hjernen hans og blokkerer evnen til å formulere de riktige setningene. Etter at hun hadde gått visste han akkurat hva han skulle sagt og hvordan han skulle reagert, men da det gjaldt hadde han bare sittet der og latt seg beverte og belære, av en motstander som var så trygg på seg selv at hun kunne koste på seg å gi ham råd om hvordan han skulle avsløre henne.
Men allikevel føler han seg ikke ydmyket. På en merkelig måte føler han det som om han blir tatt vare på, omtrent som da han ble tatt hånd om på misjonen i Luanda.

Hun har rett i at han seriøst vurderer å slutte i politiet. Han er lei av mennesker som kaver rundt i sitt lille misforståtte univers langt der nede under det lumre skydekket. Slike mennesker gir ham ingen utfordringer. Det er de skarpskodde som er utfordringen – mennesker som med sin selvfølgelige og urokkelige selvsikkerhet manipulerer seg ut av en hver situasjon – mennesker  som med sine lett skøyeraktige blikk gir ham en følelse av at de morer seg med å betrakte ham ovenfra, selv om de rent fysisk ikke engang når ham til skuldrene.
Det må være en gudegave å bli født med en slik naturlig og liketil autoritet, og i tillegg være født med så mye flaks, tenker LeGrande, bestiller en siste øl og lar blikket vandre mot horisonten.

 

 ____

 

Jordan hadde virket oppspilt da la Vache kom tilbake.
– Jason har nettopp vært innom.
– Slapp du ham inn?
– Nei. Vi bare snakket i døren.
– Hva ville han?
– Han inviterte oss på vorspiel.
– Du sa vel at jeg var syk?
– Ja. Men problemet er at han inviterte meg med til festen i kveld.
– Så han skal altså dit?
– Det er derfor han har vorspiel.Han hadde tydeligvis gått ut fra at vi var invitert.
– Men hvorfor kom han på ideen å invitere deg?
– Poenget er at alle på vorspielet skal dra sammen til festen, og da måtte jeg jo si at jeg ikke var invitert, ellers ville han vel begynt å lure på hvorfor jeg ikke kunne bli med. Og så skjønte jeg for sent hvor dumt det var.

– Du skulle takket nei og sagt du dessverre var invitert på et annet vorspiel.
– Selvfølgelig skulle jeg det. Det skjønner jeg jo nå. Men alt kom liksom i feil rekkefølge, og da han stod her klarte jeg ikke helt å tenke.
– Og så bare inviterte han deg med?
– Ja. Han sa at han skulle likt å se den som forsøkte å nekte meg adgang når jeg kom sammen med ham. Jeg beklager.
– Nei, ikke gjør det. Egentlig er dette litt interessant. Vi er bare nødt til å tenke annerledes, for dette åpner nye muligheter.  Problemet er at når du ankommer sammen med Jason Statham, så forventes det også at du forlater stedet sammen med ham. Du kan ikke bare forsvinne. Men, på den annen side, det vil også si at du kan ta deg ganske god tid. Dessuten minsker vi risikoen for å bli oppdaget.
– Hvorfor det?
– Det spiller ingen rolle om du blir fanget av verken overvåkningskameraer eller kommer tilfeldig med på noen bilder. Du blir antagelig fotografert sammen med Jason uansett, enten du vil eller ikke.

– Det er et godt poeng. Men jeg kan ikke bare vandre ut fra Hotel Du Cap sammen med Jason og bære med smykker til tre millioner euro. De vil garantert passe på at ingen tar med seg noe ut.
– Men vi trenger kanskje ikke forandre så mye. La oss se på kartet og finne ut hvor mye av den opprinnelige planen vi kan beholde.

Den opprinnelige planen var at vi skulle kaste smykket ut av et vindu hvor vi kunne se hvor det landet, og så skulle vi sjangle fnisende ut sammen og finne det, før vi sjanglet arm i arm ned til vannet og forsvant. Det kan vi glemme nå.
– Du må være utenfor og gjøre det alene.
– Neppe. To jenter som er amorøse og har lyst til å kline litt med hverandre er det ingen som bryr seg om, men om jeg skulle begynne å vandre avsted alene, da er det noe helt annet. Da vil jeg bli lagt merke til. Tenk om noen skulle finne det for godt å følge etter meg, enten for å trøste eller for å passe på at jeg ikke drukner meg i havet? Og alle kommer til å huske meg.
– Så hva gjør vi da?
– Du må sende meg en tekstmelding og fortelle hvilket vindu du bruker.
– Er ikke det risikabelt?
– Nei. Du er omtenksom og vil ønske meg god bedring. Hva er mere naturlig enn det?
– Men mobilen din vil jo være logget inn på samme basestasjon som min.
– Opps! Okei… du oppdager selvfølgelig at du har begge telefonene våre i vesken din, og det passer du på å fortelle til Jason. Og det gir deg også et påskudd til å ringe meg på hotellrommet, hvor ingen tar telefonen selvfølgelig, og så ringer du resepsjonen og ber dem sende noen opp for å banke på døren og spørre om jeg har det bra.
– Og når de banker på døren så får de høre den irriterte stemmen din som ber dem pelle seg vekk.
– Ikke sant?
– Men hva om noen sjekker hva slags melding jeg har sendt?
– Godt tenkt… hva om vi lager en kode for himmelretning, hvilken etasje og hvilket vindu?
– Eksempel?
– Okei. Hvis du skriver; God bedring. Savner deg etter 39 glass champagne. Så betyr det retning sør, tredje etasje og vindu nummer ni fra venstre. Første bokstaven i setningen etter god bedring angir himmelretningen. Du får bare improvisere.
– Okei. God bedring, snuppa. Veldig full etter 23 drinker.
– Vest, andre etasje, vindu nummer 3.
– Og så?
– Så venter jeg til alle har gått hjem før jeg sniker meg opp og henter fangsten. Har vi en plan?
– Mm. Vi har en plan. Skal du eller jeg ringe room-service?
– Champagne?
– Og jordbær.

Når det like etter banker på døren, regner de begge med at det er room-service som kommer med forfriskninger.
Det er det ikke.

 

_____


 

 

9
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

6 Responses to Det banker…

  1. avatar Breiflabben says:

    Ja takk, champagne og jordbær hørtes godt ut. Tror jeg må kjøpe noen gode norske bær i morgen :-)
    Han får vel litt Spencer og?
    Kjekt at du hadde postet et innlegg til nå som jeg tok et besøk til Bloghog.
    Fortsatt god sommer :-)





    • avatar Cecilia says:

      Mmm norske jordbær, eller danske, som nå er helt nede i 25 kroner kurven ( i Køben).

      Joda, Spencer forsyner seg i hvert fall med ett jordbær i neste episode, det kan jeg garantere, og han gjør det av en grunn…
      Kjekt at du var innom akkurat når jeg hadde postet et nytt kapittel.
      Fortsatt i lige måde :)





  2. naturglede naturglede says:

    Jeg må nok skuffe deg med at jeg ikke har leste dette, og ikke forrige del heller. Det er ikke fordi jeg ikke har lyst, men jeg rekker det rett og slett ikke innimellom alt annet. Nå er det i gang med vaffelpressa, familien kommer på kaffe, og jeg gleder meg. Men jeg tar det igjen til høsten, for du sletter det vel ikke? Glad sommer til deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Det er ikke lett å få tid til alt i dagens travle hverdag, så når jeg legger ut 4200 ord, har jeg bare meg selv å takke :)
      Nå, med de nye statistikkene i WP, kan jeg se hvor mange som er innom de forskjellige innleggene, og det er stadig noen som leser gamle innlegg. Bloggen min er jo ikke akkurat ferskvare. Dette blir stående så lenge sjefen vil. Jeg har ingen planer om å slette bloggen min, selv om jeg flytter.

      Vafler høres deilig ut. Vafler med iskrem og multesyltetøy :)





  3. avatar sjalle says:

    Jævla bra øs i starten her. Leser resten senere :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *