Sjekk – dobbeltsjekk.

 

Mademoiselle,
Went down to the well,
Combed her hair,
And brushed it well,
Then picked up her basket,
And vanished,
                                                 – engelsk barnevers

 


Del 10

Katten ut av sekken?

_



Parykk og solbriller er den enkleste og beste forkledningen som finnes.
La Vache tenker på hvordan hun leste alt hun kom over om spioner da hun var i tenårene. Om Mata Hari, Josephine Baker og ikke minst Nancy Wake, hun som kunne drepe en tysker med bare nevene. Men de levde ikke lenge de fleste av dem. Ikke på den tiden. Man måtte være villig til å ofre alt, også livet, det var spillets regler.  “Om man ikke vil bli lagt merke til, skal man kle seg diskret, bevege seg i normalt tempo, unngå øyekontakt med alle man møter og holde blikket senket. Om man derimot ønsker å tiltrekke seg oppmerksomhet, noe som absolutt kan være en god forkledning, skal man selvsagt gjøre det motsatte. ”
Når la Vache åpner øynene grytidlig torsdag morgen, har hun til hensikt å gjøre begge deler – i dag som i går.
– Det er lummert, veldig lummert, mumler hun og går ut på balkongen, – kanskje det er et dårlig tegn? Og på toppen av det hele må jeg spise restemat…  men det er mest fordi jeg er for lat til å gå ned til frokost, og fordi jeg egentlig ikke er sulten.
Hun skyver tallerkenen med melon og jordbær helt ytterst mot kanten av rekkverket og ser ned. Den faller ikke, selv om den er på nippet, tenker hun, den faller ikke før jeg dytter den. Det er fordi den ikke er redd for å falle. Hva er det egentlig med store høyder? Hvorfor kommer dette suget etter å la seg falle…? Det er deilig å bli dyppet når man danser tango… kanskje Spencer er flink å danse tango? Det fikk hun aldri spurt ham om. Hvorfor hadde han sagt at Jordan bare var ute etter pengene hennes? Alle er jo ute etter å gjøre et best mulig valg, også økonomisk… det er bare i tenårene vi ser det romantiske i å rømme med en lutfattig døgenikt for å leve av luft og kjærlighet. Har hun kanskje ikke hatt øynene åpne nok? Forelskelsen er over når man ikke lenger har lyst til kysse hverandre når man våkner om morgenen… Vel, det varer så lenge det varer. For alt hun vet kan det bli vann og brød en stund… om ikke alt går etter planen. Kanskje best å spise jordbær og melon til frokost allikevel… mens man kan…?  Alle tankene må skyldes været… det er lummert, veldig lummert.

Etter den spartanske frokosten finner hun frem den blonde parykken samt et par litt for store solbriller, og så tar hun heisen ned i garasjen. Det ligger fortsatt et par handleposer igjen i bagasjerommet etter gårsdagens utflukt – en utflukt som i grunnen hadde blitt en slags mini-odysse på åtte timer – altså en full arbeidsdag. Egentlig var det overtid, tenker hun, for dagen hadde begynt allerede klokken ti med fullt avhør. Da Dax omsider hadde latt henne gå, hadde klokken allerede blitt to, og tiden hadde begynt å bli knapp. Det gjenstod ganske mye før hun kunne si at arbeidsdagen var over. Ingen skal tro at kriminelle mesterhjerner har tid til å ligge på latsiden… neida… det er hardt arbeid… og man har ingen fagforening man kan sutre til om belønningen uteblir… vanlige folk aner ikke hvor mye som skal ordnes og holdes rede på… i ett sett…  stadige utfordringer… hvor var det nå hun hadde parkert denne bilen…? Var det ikke en Opel, montro…?

Etter forhøret hadde hun gått direkte til Budget Car Rental. Der hadde hun presentert seg som Dana Israel fra Stavanger Aftenblad  og leiet en nøytral og lite oppsiktsvekkende bil,  i avisens navn. En drøy halvtime senere hadde hun parkert utenfor Hotel Astor  i Antibes – et hotell hun visste var akkurat passelig anonymt.
– Jeg leide et rom her for et par dager siden. Du husker meg kanskje?
– Mademoiselle Mars, om jeg ikke husker feil?
– Jepp. Gwendolyn Mars. Det har seg slik at jeg skal besøke noen venner her i morgen kveld, og jeg trenger altså et sted å overnatte, av personlige grunner.
– Jeg forstår… fra torsdag til fredag… du kan få samme rom som sist?
– Veldig bra. Jeg kommer ganske sent, og jeg må også dra ganske tidlig.
– Du kommer og går akkurat som du vil. Det er bare å ringe på.
– Eh… hadde det vært mulig å få nøkkel… så slipper jeg å vekke noen når jeg kommer? Det kan bli ganske sent. Jeg kan godt forskuddsbetale rommet og deponere for nøkkelen.
– Jo-o… en nøkkel kan du da alltids få.

Sånn, da var det ordnet. Sjekk – dobbeltskjekk. Kryss av på listen: Sted å overnatte.
Så var det neste post : Å finne en elektronikksjappe – noe lignende Clas Ohlson.
Hun hadde allerede tenkt på en person det var lurt å snakke med – en person med litt teknisk innsikt – for eksempel en person som driver en internet-café. Valget hadde egentlig vært enkelt;  Workst@tion Cyber-café  var den eneste internet-caféen hun kjente til. Det hadde vært neste stopp.

Etter en kopp stekt filterkaffe og en liten runde på nettet nærmest for syns skyld, hadde hun henvendt seg til Rob, som han het, mannen hun tenkte kunne hjelpe henne med neste punkt på listen.
– Jeg trenger litt hjelp. Nå har jeg lett og lett på nettet, men jeg finner ikke det jeg leter etter. Du har kanskje peiling på elektronikk?
– Peiling og peiling… det går mest i data.
– Du vet ikke tilfeldigvis hvor man kan få kjøpt elektroniske duppeditter her i byen?
– Hva slags elektroniske duppeditter tenker du på?
– Overvåkningsutstyr. Spesielt noe som kan oppfange lyd… en slags lydsensor.
– En slags automatisk opptaker?
– Jeg tenkte mere på en lyd-detektor med et dataprogram… som man for eksempel kan bruke om man har et barn som sover urolig.
– Javel?
– Jeg skal forklare. Når barnet begynner å lage lyder, så vil en sensor registrere lyden, og så vil programmet automatisk begynne å avspille for eksempel noe beroligende snakk man har lest inn på forhånd. Meningen er at barnet skal bli overbevist om man faktisk er tilstede.

– He, he. Hva med en to-veis baby-call?
– Joda, barn er lette å lure, men hva om det ikke gjelder et barn? Altså, bare ment som et eksempel…
– Jeg tror du skal komme tilbake etter klokken åtte, så kan du snakke med Teri.
– Etter åtte… eh… det er ikke mulig å få tak i ham før? Jeg har litt hast.
– Teri er i Genova for å levere noe, og bare for ordenens skyld; Teri Cox er en dame… en meget spesiell dame. Hun holder til i en ombygd garasje, rett rundt hjørnet.
– Tror du hun har det jeg trenger?
– Finnes det noe slikt her i byen, så er det enten hun som har det, eller så vet hun hvor det finnes. Hun er i hvert fall den beste muligheten du har, om du ikke vil dra til Nice og lete rundt på egenhånd.
– Okei.
– Jeg må nesten få navnet ditt. Teri liker å vite hvem hun dealer med.

 

_____

 

Dax LeGrande hadde fått tre beskjeder denne morgenen. Den ene beskjeden var at han skulle droppe all videre etterforskning av  Chopard-saken.
– Droppe den? Men…
– Caroline Scheufle, eieren av Chopard, har akkurat uttalt at dette tyveriet var den beste reklamen  Chopard kunne få, nærmest verdt sin vekt i … diamanter.
– Javel?  Og så?
– “It’s no big deal”, var hennes egne ord. Da ser jeg ingen grunn til å kaste bort tiden vår på dette. Vi har annet å gjøre. Det er langt alvorligere når Zhang Qiang, sjefen for China Film Group, har fått stjålet all bagasjen sin fra hotellrommet sitt og uttaler til avisene at franskmenn generelt, og fransk politi spesielt, er arrogante og negligeante. Jeg har forsikret den kinesiske ambassaden om at vi ikke tar lett på denne saken, og selvsagt gjør vårt ytterste. Kina er et viktig land i disse tider, også innen filmproduksjon.
– Jeg er ikke uenig i det, men jeg mener det er feil å droppe Chopard-saken. Jeg har noen svært gode indisier…
– Det er jeg klar over, men jeg tviler på at Chopard er spesielt interesserte i at denne saken blir løst. Det er ting som tyder på at… for å si det rett ut: Caroline Scheufle ønsker at vi lar den ligge.
– Skal vi altså bare la hennes ønsker bestemme det? Det er da ikke i samfunnets interesse at…
– La meg gjøre én ting helt klart!  Når jeg sier vi skal henlegge en sak, så henlegger vi den!
– Ja. Men…
– Om vi så vet hvem gjerningsmannen er… eller kvinnen, så er denne saken altså henlagt. La mademoiselle la Vache få tilbake passet sitt. Du kan selv levere det og fortelle henne at saken er avsluttet fra vår side. Er dette tydelig nok for deg, LeGrande?
– Svært tydelig, capitaine Bisqitte.
– Bon! Så var det én ting til. Angående i kveld…

Beskjed nummer to hadde vært enkel å forholde seg til: Han skulle sirkulere, ikke involvere seg i lange samtaler, holde alkoholinntaket lavt og øynene åpne…. altså bare selvfølgeligheter. Men sjefer trenger jo å fortelle andre hva de skal gjøre… ellers har stillingen deres ingen berettigelse.
Han visste godt hva som ventet. Syv hundre gjester, pluss minus, men ikke syv hundre tilfeldige gjester – det er inviterte gjester – gjester som tilhører sosieteten – fiffengjester som er noe og kvinner som er vakre nok til å bære noen av verdens dyrebareste juveler. Det er status å være vakker – om man er kvinne – og vakre kvinner blir enda vakrere på De Grisogonos årvisse galla, når diamanter og smaragder glitrer om kapp med det funklende blikket de sender denne halvfete gamle gubben som eier dritten. Hva med vakre menn? Når blir vi synlige?  Antagelig først når vi har blitt noe, for det holder ikke å være vakker som mann – man må ha noe i tillegg… og egentlig er det bare tillegget som er viktig. Selv alderstillegget virker tydeligvis tiltrekkende på damer. Hva er det med disse unge damene? Hvordan kan de synes en seksti år gammel feit gubbe er mer tiltrekkende enn en veltrenet og ung alfahann? Hvordan kan de orke å kysse en gammel gubbe med løstenner og… som antagelig må knaske Viagra for å… ? Er det bare fordi han er noe?  Fordi han kan gi henne diamanter?

Vel… det er utenfor min rekkevidde å kunne gi bort diamanter, tenker LeGrande, om jeg ikke stjeler dem.

Den tredje beskjeden ble formidlet av gnomen i resepsjonen.
– Inspektør LeGrande… et øyeblikk… dette brevet har blitt levert med bud.
– Med bud? Hvem er det fra?
– Det står ingen avsender.
I sin naivitet hadde han trodd det kunne være fra la Vache.
Det var det ikke.

 

 

_______

 

Det første øyeblikkets tanke var at fire timer var lenge å vente – i hvert fall lenge for en utålmodig sjel som Cilly la Vache,  men så hadde hun husket  listen sin, handlelisten som skulle sjekkes og dobbeltsjekkes… og tiden går som kjent fort når man shopper.
I en sportsforretning hadde hun funnet en sort fektedrakt samt et par sorte joggesko, og i en annen butikk hadde hun funnet en sort anorakk.
Sjekk – dobbeltsjekk, og stryk ut på listen: Tettsittende sorte klær. Joggesko, vindjakke eller regnjakke.

Etterpå hadde hun funnet en musikkforretning hvor hun hadde kjøpt en liten Roland gitarforsterker med god lyd.
Dette er en sint liten jævel, hadde ekspeditøren forklart, – skal jeg demonstrere den for deg?
– Eh…
Der er noe som blir veldig feil når middelaldrende menn forsøker å spille Seven Nation Army, hadde hun tenkt, men forsterkeren låt fint.
Takk, det holder. Jeg tar den!
– Det blir et hundre og nittifem Euro… pluss batterier.

Sjekk – dobbeltsjekk: Liten forsterker med innebygde høyttalere.  Husk kabler…
Stopp! Tilbake til butikken

– Jeg glemte ledning. Og så må jeg ha en overgang til hodetelefonutgangen på Mac. En sånn liten plugg.
– Det blir nitten euro.
– Det vettu…

Sjekk – dobbeltsjekk:  Husk kabler og overgang til Mac.

Og så hadde det plutselig bare vært to timer igjen å vente, noe hun hadde gjort i selskap med en porsjon lammekoteletter (Côtes d’agneau ‘alla Milanese’ ) ved et knøttlite bord på La Tour Antique, en restaurant som langt fra var antikk. Hun hadde etter hvert fått øyekontakt med kopien av Mona Lisa som hang på veggen midt i rommet, og sammen hadde de kommet til en slags enighet om at det måtte være tankegangen som var antikk – eller kanskje tanken var at gjestene ville føle det ukomfortabelt å bli sittende på steinharde, formstøpte plaststoler i timevis, og at de derfor ville spise opp maten sin i full fart og gjøre plass til nye gjester.
Et øyeblikk var la Vache sikker på at Mona Lisa hadde blunket til henne.
Det var nok på tide å forlate lokalet… og på tide å treffe Teri Cox, siste punkt på listen.

Workst@tion Internet-Cafe hadde nærmest yret av liv da hun kom tilbake. Hele fem kunder på samme tid, hadde la Vache tenkt og smilt litt. Men smilet hennes hadde ikke blitt gjengjeldt. Rob hadde faktisk sett ganske bekymret ut da han fikk øye på henne. Han hadde sett på klokken og ristet svakt på hodet, og så hadde han sagt at bord nummer fire var ledig. Hun hadde fått en følelse av at alt ikke var som det skulle og at det hadde vært noe i blikket hans som kunne tyde på at han hadde håpet hun ikke ville komme tilbake. Noen minutter etter at hun hadde satt seg, hadde han kommet bort til bordet og spurt henne med lav stemme om hun hadde sjekket om hun ble forfulgt.
– Skygget mener du? Hvorfor skulle jeg bli det?
– Teri er litt nervøs for å treffe deg.
– I alle dager.
– Hun vil være sikker på at det ikke lager noen vanskeligheter for henne.
– Hva slags vanskeligheter? Jeg er ikke ute etter noe ulovlig.
– Neida. Men hun er litt skvetten i dag. Det skjedde noe i Genova, og så dukker plutselig du opp samme dag.
– Jeg aner ingen ting om Genova. Jeg kan forsikre deg om at det er tilfeldig. Hør her, jeg er bare her for å kjøpe et dataprogram. Hvis det er så jævlig big deal for henne…
– Hysj!
– Hvis planen din har vært i forpurre, så kan du gratulere deg selv med at den ble vel  gjennomført.
– Ta det med ro. Teri er bare nervøs. Hun har ikke sagt hun ikke vil treffe deg. Jeg skal snakke med henne en gang til, så er sikkert alt i orden.
– Jeg trenger en sigarett. Har du en?
– Okei. Jeg har sigaretter. Jeg skal følge deg ut. Vær snill å ikke vær sint. Dette ordner seg.

Utenfor hadde det begynt å mørkne, og la Vache registrerte med bekymring de mørke skyene som hadde begynt å bygge seg opp. Det lovet ikke godt for morgendagen…  regnvær ville gjøre det hele til en ganske utrivelig opplevelse.
Rob hadde sendt en tekstmelding, og etterpå  hadde han blitt stående en stund og røyke sammen med henne mens han ventet på svar. Noen minutter senere hadde en svart jente kommet ut en dør, og stilt seg opp som om hun var gateprostituert. Rob hadde smilt og vinket til henne, og i det samme hadde det plinget inn en melding på mobilen hans.
– Hun vil treffe deg. Hun som står borte ved døren heter Sandy, hadde han forklart, – du kan bli med henne inn, så vil hun la deg treffe Teri.
– Dette er nesten latterlig.
– Det er mulig det virker sånn. Det er helt opp til deg om du vil eller ikke. Det er forresten best du skrur av mobilen din.
– Jeg har ingen mobil med meg.
– Forutseende.
– Det stedet… det ser ikke akkurat ut som et sted jeg gjerne setter mine ben, for å si det sånn. Er det trygt?
– Sandy er en hyggelig jente.
– Det tviler jeg ikke på. Men hvem andre er der inne?
– Har du aldri vært på et bordell?
– Bordell? Nei. Har du?
– Jeg eier halvparten av det. Det er helt trygt.
– Jaha? Jeg blir ikke solgt til en arabisk oljesheik?
– He, he. De går ikke på sånne steder.

 

_

Teri Cox viste seg å være en formelt kledt dame i førtiårene. Om hun er nervøs så skjuler hun det godt, tenkte la Vache og tok imot den utstrakte hånden. Håndtrykket var fast og formelt, og stemmen hennes var mørk og behagelig.
– Godaften. Så du er Cilly la Vache…  eller kanskje jeg skal kalle deg Juliette Chopard?
Etter et øyeblikks nølen hadde la Vache innsett at det var like greit å spille med åpne kort.
– Okei… det var litt uventet. Du kan velge. Og du er Teri Cox?
– Det stemmer. Jeg går ut fra at du ikke har inspektør LeGrande på slep?
– Cilly la Vache er syk på hotellrommet sitt i Cannes. Om inspektør LeGrande har noe usnakket med henne, så får han beskjed om at hun ikke skal forstyrres. Hvordan fant du Juliette Chopard? Du må sitte på ganske gode kilder.
– Jeg har tyve år som informasjons-spesialist i SIS bak meg.
– MI6? Så du er engelsk?
– British. Jeg er waliser, ikke engelsk.
– Og nå jobber du for fransk politi?
– Ha, ha! Det skulle de nok ønske.
– Rob fortalte at du var litt… betenkt over å treffe meg.
– Du kan kanskje kalle meg overforsiktig, men jeg kan forsikre deg om at det ikke har noe med deg personlig å gjøre. La oss si det ville vært uheldig om vi to ble sett sammen, under de rådende omstendighetene.
– De rådende omstendighetene?
– Jeg innhenter og selger informasjon.
– Til hvem?
– Til folk som vil betale for det.
– Og hvor mye vil de betale for Juliette Chopard?
– Kjære deg. Jeg handler ikke med sosietets-sladder. Ta det med ro. Juliette Chopard er ikke til salgs, selv om det antagelig kunne lettet situasjonen litt. Du har ikke gjort deg videre populær.
– Jeg har kanskje ikke det?
– En amatør som stikker av med Red Carpet diamanter til halvannen million euro? Hadde du ventet applaus?
– Hm. Jeg forstår at ryktene har gått i underverdenen…
– Du fikk for lett spill. Det var for enkelt.
– Så hvorfor kom ingen meg i forkjøpet?
– Si det. Men du fikk også mistanken mot deg.
– Miss Cox…
– Kall meg Teri.
– Hva om det var tilsiktet?
–  Du la igjen spor med vilje?
– Har det ikke slått deg at det kan ligge noe helt annet bak enn et simpelt tyveri? Jeg liker ikke å bli kalt amatør.  Hva er egentlig din interesse i den saken, uansett?
– La meg først si at min eneste interesse er å forsikre meg om at verken politiet eller noen andre finner noen grunn til spekulere i hvorvidt vi to har møttes og at jeg således kan assosieres med deg. Men, når det er sagt;  la meg være den første til å applaudere. Jeg ser ikke noe amatørmessig i dette.
– Takk. Har Rob fortalt hva jeg er ute etter? Du stoler tydeligvis på ham?
– Jeg stoler fullstendig på Rob. Vi er halvsøsken og partners in crime… for å bruke en forslitt klisjé.  Jeg har alt du trenger i butikken.

Det hadde blitt sent. Klokken hadde nærmet seg halv elleve da alt var sjekket og dobbeltsjekket og la Vache hadde parkert leiebilen i garasjen under hotellet. Hun hadde sett seg fort i speilet og sjekket at parykken satt som den skulle. Nå hadde hun altså vært på bordell… sjekk – dobbeltsjekk. Det var på tide å sjekke ut hva en forkledning egentlig var verdt. 
– Jeg har forstått at det er mulig å parkere i garasjen selv om man ikke er gjest på hotellet?
– Dersom det er ledig plass.
– Det er det. Kan man kjøpe parkeringstid her i resepsjonen?
– Det kan man.
– Da vil jeg gjerne betale for to døgns parkering. Lag kvitteringen til Stavanger Aftenblad er du snill. Jeg betaler kontant.

Joda. Forkledningen hadde holdt, og dessuten hadde hun ikke fortalt en eneste usannhet eller forsøkt å utgi seg for å være en annen.
Etterpå hadde hun plassert parkeringsbeviset i bilen og tatt med seg to av bæreposene opp på rommet.
Nå er det de to siste bæreposene igjen, og så er det på tide å vekke Jordan… med frokost.

– Jordan… er du våken? Jeg har nettopp hørt værmeldingen. Det er meldt oppholdsvær hele kvelden og natten… så da går vi for plan A….  Jordan… er du våken?
– Hva er det du driver med der ute?
– Pakker ut. Kommer du?
– Jada…

– I alle dager… har du vært på bytur?
– Ja. Jeg fortalte jo det… i natt.
– Det kan jeg ikke huske… men du… er du helt sikker på at vi ikke skal droppe hele greia?
– Du var ganske kanakkas da du kom hjem i natt.
– Det ble noen drinker… med Jason og noen venner.
– Med Jason… du liker ham?
– Ikke på den måten. Han har fin humor. Men du svarte ikke på spørsmålet mitt.
– Om vi skulle droppe hele greia? Neppe. Jeg har alt klart til operasjon syk Cilly. Se her…
– En gitarforsterker?
– Dette blir helt perfekt, Jordan. Jeg har allerede klaget min nød i resepsjonen og sagt jeg har smerter i maven. Litt senere skal jeg klage enda mer, fortelle at jeg går til sengs og at jeg under ingen omstendighet vil forstyrres.
– Og hva med meg?

– Du sa du hadde din egen plan…
– Joda, jeg har det. Men…
– Vi tar det etterpå. Her er et bilde av det smykket vi er helst er ute etter, men går det ikke så går det ikke. Vi kan godt ta noe annet. I verste fall går vi tomhendte.
– Søt pike i hvert fall, hun på bildet.
– Hvem er det som ikke er seriøs nå?
– Unnskyld. Hvor mye er det verdt?
– Aner ikke. men det er uvurderlig for dem som har skapt det. Det er kunstverk. Det er umistelig.
– Det er veldig fint. Får du ikke litt dårlig samvittighet?
– Nei. Jeg vil at det skal gjøre vondt å miste det.
– Cilly? Er det noe du ikke har fortalt meg her?
– Det er bare følelser. Det er vel verdt omtrent tre millioner euro. Tenk på alt…tenk på hva… bare tenk på avisoppslagene.
– Avisoppslagene?
– Alle får vite det. Hele underverdenen vet allerede at det var oss som tok Novotel. Tenk på all respekten vi får når vi….
– Respekt? Nå kjenner jeg deg ikke igjen. Jeg tror det stikker noe under her. Det er noe du ikke forteller.
– Neida… se her… det er en sensor som fanger opp lyd, for eksempel om noen banker på døren, og det er akkurat det vi skal sørge for at noen gjør i løpet av kvelden.

– Hvem skulle banke på døren?
– Noen. Hvem som helst. Du kan ringe resepsjonen og si du er bekymret for meg. Da sender de noen opp, og så får de høre stemmen min som roper at jeg ikke vil forstyrres. Jeg har nemlig kjøpt et program som begynner å spille av en eller flere filer etter eget valg og rekkefølge hver gang denne sensoren oppfatter en lyd over et visst nivå. Og så kobler vi datamaskinen til forsterkeren så stemmen min kan høres tydelig gjennom døren.
–  Så du skal altså ta opp din egen stemme?
– Jepp. La oss teste det med en gang.
– Men vil ikke noen høre det om du begynner å rope her inne?
– Hm… la oss heller teste det med noe musikk, så kan jeg ta opp stemmen min et annet sted etterpå…


___

 

Å telle på knappene  – det er nok en slags eliminasjonsmetode, tenker Spencer og teller knappene i vesten. Fem stykker, altså oddetall. Han burde kanskje ha valgt spørsmål før han begynte å telle, men da hadde jo svaret blitt uforutsigelig.
Hadde ikke la Vache egentlig kjøpt ideen hans litt for fort? Hun hadde svart veldig fort nei da han spurte om hun kjente Fawas Gruosi, mannen som både startet og fortsatt eier det meste av De Grisogono. I ettertid er det jo alltid lettere å se sammenhengene, særlig når man kan google litt, og i følge google er herr Gruosi faktisk Caroline Sheufeles eksmann. Og Caroline selv eier ikke bare Chopard,  selskapet hennes eier også nesten halvparten av De Grisogono.  

Det er fem knapper i vesten. Han er villig til å vedde alle fem på at den godeste Cilly la Vache har vært klar over dette hele tiden.  Og nå…?  Hvorfor ville hun egentlig ha ham til å komme? Hvorfor hadde hun ringt bedt ham om råd, og hvorfor hadde hun ikke kontaktet Max Hoegarten? Han hadde fortalt henne at diamantene var umulig å omsette. Man omsetter ikke diamanter uten videre. De skal ha sertifikat, ellers er de ikke noe verdt. Ingen vil kjøpe usertifiserte diamanter som kan spores i all fremtid. Det er en svært dårlig investering…  om hun da ikke har kommet i kontakt med en eller annen rik gærning som bare vil eie dem fordi de har en verdi i seg selv – en eller annen som er besatt av tanken på å eie noe som de store filmstjernene har båret. Men allikevel.. det rimer ikke helt med la Vache slik han kjenner henne. Caroline kan få donere litt til Bangladesh… det var ordene hun hadde brukt. Hvorfor akkurat Bangladesh når det er millioner av mennesker som lider over hele verden? Kan det ha noe med syklonen å gjøre? Hun er jo ganske orientert om hva som skjer i verden etter hva har han forstått, også om hendelser som ikke får særlig oppmerksomhet i vestlig presse. Vel… det er jo ingen vits i å spekulere lenger nå.
Avgjørelsen ble vel i grunnen tatt allerede da han takket ja til å delta på konferansen, og avgjørelsen om å droppe ut etter lunsj var dypest sett bare en naturlig konsekvens av den første avgjørelsen. Alt har en tendens til å henge sammen.
Det hadde vært en ren innskytelse som hadde fått ham til å sende en tekstmelding til Jaÿ: 

“Du er ikke tilfeldigvis på filmfestival i Cannes for tiden?

Svaret hadde kommet noen timer senere, og minnet både ham og resten av forsamlingen om at man burde stille telefonen på lydløs eller skru den helt av når viktige menn og et fåtall kvinner møtes for å diskutere verdensproblemer.
Han hadde latt som ingenting og forsøkt å konsentrere seg om debatten, men i lunsjpausen hadde han omsider fått sett på meldingen, og så hadde det gått slag i slag:

” Har akkurat sett en betagende pornofilm. Er du på vei hit?”

” Jeg har ikke noe sted å bo. Tror du det er hotellrom å oppdrive?”

” Vi har da sovet på samme rom før. Når kommer du?”

Spencer ser på klokken. Ti på tre. Om toget er i rute vil han ankomme Gare de Cannes om seks minutter, og det er langt å foretrekke fremfor å lide seg gjennom timevis med søvndyssende selvfølgeligheter. Dessuten kan han alltids skaffe seg et referat av det viktigste… om det overhodet blir sagt noe viktig.
Kanskje på tide å ringe la Vache.

– Hotel Marriot.
– Jeg søker en gjest hos dere, Cilly la Vache.
– Mademoiselle la Vache har gitt beskjed om at hun ikke vil forstyrres.
– Jeg forstår.
– Kan jeg ta en beskjed?
– Det er ikke nødvendig.

 _____

 

Det er ganske mange personer som vandrer i gangene på Hotel Marriott denne torsdagen i mai, men det er kun syv personer som har suite 502 som mål. Tre av dem er hotellets ansatte: En stuepike samt to ganger room-service. De andre tre, hver på sin måte, både avbryter og påvirker den siste finpussen av planene for kveldens store evenement.

____

– Men, vent et øyeblikk… tre pluss tre? Det blir ikke syv!  vil den observante pedant innvende.
– Nei, nemlig… , kan man da svare, – tre pluss tre blir ikke syv.
Og så er man fullstendig enige – alle som én, og selv pedanten kan smile.
– Det var jo det jeg sa…

 

_____


 

8
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

5 Responses to Sjekk – dobbeltsjekk.

  1. avatar Breiflabben says:

    Syvende far i huset kanskje?
    Følger med og ønsker jeg kunne vært ved Middelhavets bredder :-)





    • avatar marthon says:

      Det er jeg, på en liten italiensk øy, og nå skal vi ut og spasere vår passegiata og spise :-)





    • avatar Cecilia says:

      Du skal se det henger en liten tass på veggen og dingler :)

      Middelhavets bredd får nok vente litt for vår del. Vi har litt late dager og fyker litt frem og tilbake mellom Køben og Oslo for tiden.
      Hyggelig du legger igjen et lite spor. Jeg lurer jo på hvem som er innom,,, :)





  2. avatar ertaberta2 says:

    Cecilia.. Jeg skrev en kommentar i går og sendte avgårde,
    da først så jeg at jeg ikke var logget inn, 😯
    så min kommentar ligger nok bak der ett sted.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *