Pent vær…

Skapelsen er kun naturens første skisse.
Mennesket vil rive seg løs fra sin livløse lydighet ved første anledning, og fylle bildet med sine egne detaljer
– til fullkommenhet.
– Cecilia Silverdale

 

Del 9
På den sjette dag.

Og Herren så ned på jorden og tenkte: Bli lys! Og dette tenkte han helt for seg selv, uten å konsultere Den hellige Ånd, for noen avgjørelser bør en herre kunne ta på egenhånd.

Og det blev aften, og det blev morgen, den første dag.

 

z z Z Z Z z z

Hadde Herren hatt Jomfru Maria å konversere med, kan det tenkes han hadde vært i litt bedre humør, tenker la Vache, men det har han altså ikke ennå, ettersom hun er helt på starten av første Mosebok og det fortsatt skal gå noen millennier før Maria blir skapt i Herrens bilde – og blir svanger med Den Hellige Ånd.
Egentlig bør vi ha litt medlidenhet med en herre som er nødt til å sende en stedfortreder, men på den annen side; babymaking kan jo bli mye pesing, for en herre…. og dessuten kan man i grunnen tillate seg å være raus når man har en hel evighet å ta av. Og om ikke evigheten er nok så kan man jo bare skape seg enda en evighet når den gamle begynner å trekke på årene, tenker la Vache, og lukker øynene.
Montro om Herren har noen planer for i morgen…

Det la Vache ikke vet, og som hun egentlig heller ikke skal vite, er at Gud har overlatt ansvaret for henne til Jomfru Maria, og således på en snedig måte kvittet seg med brysom karakter.
– Nå kan du se hva fri vilje fører til, Maria… he, he…
– Vent og se….
– He, he… jeg trenger ikke vente for å se. Jeg vet jo akkurat hvordan det ender.
– Nei vet du hva! Nå jukser du! Det er urettferdig!
– Hva mener du?
– Du kan ikke gi meg ansvaret for henne og samtidig bestemme skjebnen hennes! Det er juks!
– Juks? Men… hun har jo fri vilje!
– Jasså? Hvor fri er den egentlig når skjebnen hennes allerede er lagt?
– Men, skjebnen er bare konsekvensen av hennes egne valg, Maria!
– Men de valgene er ikke tatt ennå!
– Ennå? Hvor mange ganger må jeg egentlig forklare tid og evighet for deg?
– Slett fremtiden hennes. La den skje av seg selv.
– Av seg selv? Men det bryter jo med det forutsigelige!
– Hvis du ikke gjør det, har vi ingen deal! Da får du værsågod ta henne tilbake!
– Ta henne tilbake? Maria, nå er du hard… nå gir du meg ikke noe valg.
– Ikke noe valg?  Men det er jo nettopp det jeg gjør! Har du ingen vilje?
– Greit! Du har rett, kvinne… for én gangs skyld. La det herved være vitterliggjort, i himmelen som på jorden, at Cilly la Vache fra denne dag, fra denne time, fra dette nanosekund av evigheten, er bærer av sin egen skjebne. Er du så fornøyd, Maria?
– Og la henne få en hel dag med pent vær… det koster deg ingenting.
– Nå, nå… et sted går grensen.
– Ikke vær smålig!
– Kvinnfolk! Jeg burde visst bedre enn å skape dem.
– Hva er det du mumler om?
– Ingenting… absolutt ingenting.

 

Og det blev aften, og det blev morgen den 22. mai 2013 – den sjette dag.

 

z z Z Z Z z z


_

Det er sol, tenker Dax LeGrande, og smiler mot den blå himmelen. Jaggu var ikke værvarselet feil. Det er riktignok ikke så varmt, men det er varmt nok til at han kan innta en frokost på markedet, og akkurat varmt nok til at det kan rettferdiggjøres å ta en øl – en bitteliten øl – nærmest for syns skyld.
– La meg få en øl, for å feire det fine været.
– Det er forbigående er jeg redd. Det er meldt regn.
– Alt er forbigående, min gode mann. Om vi kun skal feire det permanente, så får vi ta en skål for vår egen død!
– Hehe. Du sier noe…
– Vi har et ordspråk i Marokko. Den som kun…
– En øl er notert. Bare et øyeblikk.
– Bon.

Er det egentlig lurt å drikke så tidlig på dagen? Har han ikke et moralsk ansvar som politimann å gå foran som et godt eksempel?  Men hva er et  godt eksempel?  Er man et godt eksempel når man stiller sine tjenester til rådighet for samfunnet, uansett hva samfunnet krever at man gjør? Er det moralsk riktig å la seg verve til å bli samfunnets forlengede drapsmaskin – for det var jo det han var, på en måte. Er man egentlig ikke i sin fulle rett som menneske om man velger å desertere? Hadde han vært feig som valgte den lette utveien?
Fire år i fremmedlegionen. Det lærte ham å utføre ordre uten å tenke, men har man egentlig noen verdi som menneske om man slutter å tenke? Hvilken verdi ligger det egentlig i å kunne drepe et medmenneske? En slags maskulin bekreftelse på at man tilhører alfa-sjiktet… at man er en alfahann, det ypperste Gud har skapt – en som kan bestemme over liv og død – akkurat som Gud selv – og akkurat som Jordan Bekaas?
Hvor farlig er hun egentlig?

Jo mer han tenker over det, jo tydeligere blir det. Hun hadde bare lekt med ham. Antagelig hadde hun ikke sett ham som noen trussel i det hele tatt da han kom valsende inn på hotellrommet hennes. Hvor mange drapsmaskiner overlever åtte til ti år i det yrket? Bare de som er født med marginene på sin side?  Nei, det er akkurat der det skiller. Det er de få utvalgte, de som alltid klarer å marginene på sin side som overlever. De andre dør… akkurat som han selv nesten hadde gjort… hadde det ikke vært for Josefin Svenning, den svenske misjonærdatteren som hadde skjult ham og pleiet ham på misjonsstasjonen utenfor Luanda i Angola. Det var hun som hadde barbert bort de tynne krøllene hans og bare etterlatt ham en tynn flette i nakken… “det gir deg personlighet” hadde hun sagt.
Det samme hadde la Vache sagt… to ganger. Det var kanskje noe i det – at han trengte en flette i nakken for å få personlighet?

Merkelig i grunnen hvor forskjellig man opplever solen. Her i Cannes er solen etterlengtet og velkommen, men på misjonsstasjonen i Luanda hadde solen vært brennende het og tvunget folk inn i skyggen.
Le Grande, hadde de kalt ham, fordi han var så stor, og så hadde de ledd av ham da han etter noen uker hadde blitt  frisk nok til å kunne gå oppreist. Det var lave dører på misjonen, og han hadde selvfølgelig stanget hodet i dørkarmen og gått rett i bakken. Etterpå hadde de sydd en polstret lue til ham og ledd da han tok den på seg, ikke ondskapsfullt, bare latter… på samme måte som de hadde ledd da de hadde satt solbrillene hans på en herreløs hund de hadde tatt vare på.

Alla Guds skapade varelser har samma värdet, hadde hun sagt, Josefin,  – selv en mygg har et liv, akkurat som ditt – et liv det er verdt å ta vare på, fordi livet i seg selv er verdifullt.
– Så jeg er ikke mer verdt enn en hund?
– Syns du selv du er verdt mer?
– Ja. Jeg er vel mer verdt enn en hund? Vi dreper jo hunder,  for den minste bagatell.
– Ikke her. Her dreper vi ikke unødig. Mennesket har ingen rett til å drepe for å drepe. Man dreper bare det man skal spise, om man er et ordentlig menneske.

– Men hva med dem som vil drepe oss? Kan vi ikke forsvare oss?
– Vi kan forsvare vårt eget liv, men vi skal aldri drepe en svakere skapelse om den truer oss. Det kan ligge et instinkt bak en slik handling, noe naturen har pålagt alle dyr, som å forsvare avkommet sitt eller reviret sitt.  Og når vi opplever det, skal vi trekke oss tilbake og la dyret leve. Det er vår plikt som menneske, gitt oss gjennom vår forstand. Det er nok til alle, om vi deler.
Det er nok til oss alle, om vi deler…  joda, han hadde forstått det, selv om det hadde sittet langt inne. På misjonen hadde de delt alt likt, men også gitt litt ekstra til dem som trengte det.

En morgen etter frokost hadde Josefin trukket ham litt til side og fortalt at det hadde blitt observert legionærer i Luanda.
– Nu är det dax att du åker iväg, innan dom kommer och hittar dig.
– Dax?
– Det betyr at det er på tide. Du er frisk, men du har fortsatt arr. Det gir det troverdighet. Gå til Luanda og meld deg til tjeneste.
– Men om jeg ikke vil tilbake i tjeneste?
– Det er ingen løsning å desertere. Da blir du en jaget sjel. Meld deg frivillig, så vil du bli tatt hånd om gjennom en intern regulariseringsprosess.  Etter det får du en ny identitet og kan starte med blanke ark.
– Hvordan vet du alt dette?
– Du tror vel ikke du er den første vi har tatt hånd om her?

Elleve år siden… og han har fortsatt et bilde av henne på nattbordet…

– Skal det være noe mer? En kaffe kanskje?
– Ja… gi meg en øl til, er du snill. Været holder fortsatt.
– Det ser sånn ut, ja. Bare en øl?
– Ja takk… nei forresten, la meg få en liten omelett ved siden av.
– Med skinke?
– Ser jeg ut som en mann som spiser skinke?

Hovedkontoret til Légion Étrangère ligger i Aubagne, søtten kilometer øst for Marseilles. Det var der han hadde truffet Jelena, psykologen som hjalp ham gjennom papirmølla. Etter bare fire år i aktiv tjeneste var han egentlig ikke kvalifisert til regularisering, men Jelena visste råd; det blir alltid bygget farbare veier rundt reglementet, og én av dem hadde vært å påberope seg yrkesskade med medfølgende tjenesteudyktighet.
Sammen hadde de forfattet et rørende skriv, og en stund senere hadde han blitt kalt inn på kontoret til øverstkommanderende. A. G. Obermayer var en godslig kar med velstandsvalker og utstående øyne, ikke helt ulik den langhårede Labradoren han hadde liggende på gulvteppet.
– Dax… det er et uvanlig navn du har valgt.
– Det betyr “på tide”.  Det er svensk.
– Og LeGrande?
– Det var det de kalte meg på misjonsstasjonen der jeg ble tatt hånd om, etter… ulykken. Jeg var så høy at jeg stanget i dørkarmen.
– Ulykken ja… jeg forstår den fortsatt plager deg?
– Ja. Det var barn involvert… de…
– Det ville være svært uheldig om det tilflyter offentligheten unødvendige detaljer.
– Det er jeg selvfølgelig innforstått med.
– Godt. Så, fortell meg… Dax, hva har du for planer?
– Ingen konkrete planer. Nattevakt kanskje? Jeg sover jo ikke så godt.
– Nei, det fremgår av rapporten… vel, lykke til, Dax LeGrande. Du er nå fransk statsborger.
– Takk.
Tjuesyv år gammel, og fransk statsborger. Det var det han hadde drømt om…

– En øl til?
– Hvorfor ikke… du har muligens en liten whisky også… i anledning været?

_____

_

Det er sol, tenker la Vache og smiler, – endelig er det sol, og det sågar fra skyfri himmel.
– Jordan, det er sol! Kom og se! Skal vi ikke heller sette oss på balkongen? Det er til og med folk ute på stranden.
– Kan du ikke i det miste late som om du syns dette er viktig?
– Men jeg syns jo det er viktig. Kan det ikke være viktig selv om vi sitter i solen og snakker?
– Husker du i det hele tatt noe av hva vi har blitt enige om?
– Jeg husker alt. Dessuten er det bare mer troverdig om vi ikke husker alt helt nøyaktig likt… små variasjoner skaper alltid…
– Du trenger ikke forelese for meg.
– Sorry.
– Hvor var du da du ble kontaktet av denne damen?
– I baren, nede. Hun var fortvilet og…
– Du må begynne med begynnelsen.
– Okei… altså, hun hadde … er det ikke mye bedre om vi bare begynte å snakke sammen fordi vi stod ved siden av hverandre?
– Okei. Og så?
– Så fortalte hun etter hvert at hun hadde satt seg selv i en klemme. Hun hadde lagt igjen vesken sin hos en venninne på Novotel, og lurte på om jeg kunne holde utkikk etter en mann hun hadde avtalt å treffe, mens hun gikk for å hente vesken sin. Og så forsøkte hun å beskrive ham.
– Okei. Og så?
– Hun klarte slett ikke å beskrive ham. Nesten alle mennene jeg så ville passet til beskrivelsen hennes. Så jeg tilbød meg å hente vesken hennes…
– Det holder ikke.
– Hun hadde et barn… et sykt barn?
– Det holder heller ikke. Hva er egentlig galt med den opprinnelige ideen?
– Den er for utrolig.
– Nettopp, og derfor vil alle tro på den.
– Så hun presenterer seg altså som Diana De Niro og ber meg om en tjeneste?
– Ja. Hun sier at datteren hennes, Sunday De Niro, bor på Suite Novotel, og at de ikke er på talefot. Ikke er hun på talefot med sin eks-mann heller, men hun vil ikke at han skal finne datteren døddrukken eller rusa på et billig hotellrom. Hun vil at du skal gå dit og sørge for at hun er presentabel til i morgen når faren hennes kommer, og for det er hun villig til å betale deg tusen euro, fem hundre på forskudd.
– Men jeg trenger ikke pengene!
– Det spiller ingen rolle. Du gjør det ikke for pengene.
– Okei? Og så går jeg dit.
– Nei. Du finner ikke telefonen din i vesken, så du går til garasjen først.
– Riktig. Men jeg finner ikke bilen.
– Nemlig. Og løper du til Novotel.
– Ja. Men hun bor ikke der.
– Ikke så fort. Datteren til De Niro har selvfølgelig skrevet seg inn under et annet navn, et navn som bare du og foreldrene hennes kjenner
– Gwendolyn Mars.
– Gwendolyn Mars? Unnskyld at jeg ler… er det et navn du vil huske?
– Det er i hvert fall et navn jeg aldri vil glemme.
– Okei… så sier vi det. Og så dukker altså denne damen med hatt opp ved siden av deg i resepsjonen.
– Nei. Vi kom sammen inn fra gaten. Hun stinket av billig parfyme.
– Hun prøvde å late som om dere var i følge.
– Det kan jeg ikke huske.
– Det er ikke så viktig… men, du finner altså ikke denne Gwendolyn Mars som du leter etter, og så går du tilbake til Marriott.
– Riktig. Og du sover.
– Nei. Ikke ennå. Først leter du etter denne damen, Diana De Niro.
– Men hun er ikke der.
– Nei, og baren er stengt.
– Selvfølgelig. Og så går jeg opp på rommet, hvor du sover.
– Nei. Først legger du igjen en beskjed i resepsjonen til Diana De Niro, hvor du ber henne ringe deg.
– Hvordan gjør jeg det? Ville ikke resepsjonisten ha husket det?
– Det var ingen i resepsjonen, så du bare la den på hyllen. Bare skriv beskjeden du, så skal jeg sørge for at den blir lagt et sted den blir funnet.
– Okei… og hvor var du hele tiden? Hvorfor var vi ikke sammen?
– Vi hadde kranglet.
– Om hva?
– Om at du skulle dra til Monaco uten meg.  Er du klar til å møte Dax nå?
– Jeg tror det.

_____

_

Det er meldt regn i Cannes, tenker Spencer og gjesper. Han ser automatisk på klokken idet flyet setter seg i bevegelse. Fire minutter over fem. Lufthansas flight 1291 til Nice er altså kun ni minutter forsinket – kan det være snakk om en ny rekord? 
Pussig sammentreff i grunnen – en liten bonus kan man nesten kalle det, tenker han, og løsner litt på sikkerhetsbeltet.

“I sammenheng med presidentvalget i Iran, vil det avholdes et orienteringsmøte / konferanse i Nice torsdag 23. mai. Konferansen er lagt til Nice Acropolis Convention and Exhibition Center, Jean Bouin Sport Palace, og starter kl 11:00. Møtet vil bli innledet med en gjennomgang av…bla, bla, bla…
Vi avslutter med en enkel middag på Hotel Relais Acropolis, Boulevard Risso 20 – kl 20:00. Det er også reservert et enkeltrom til hver deltager på samme hotell. Gi beskjed dersom du ikke ønsker å benytte rommet.”

Den korte e-posten fra kommisjonen avslørte egentlig ikke så mye, men han antar at det dreier seg om Israels forhold til Iran. Barske religiøse menn med barsk overbevisning og barske våpen. Barskere blir det ikke, når man i tillegg har en barsk gud på sin side.
Det skal altså være middag klokken 20:00. Det indikerer en avslutning rundt klokken halv syv, slik at damene får tid nok til å lekre seg litt. Fælt som det sikkerhetsbeltet strammer da… eller er det kanskje skjorten hans som har krympet? Det kan selvfølgelig også ha noe med høyden over havet å gjøre, pluss det faktum at han er i bevegelse. Massen øker jo ved hastighet… men sikkerhetsbeltet har jo også en masse…  vel. Nok om det.
Dersom han står over middagen og stikker av direkte etter møtet, kan han ta toget til Cannes og rekke å være der klokken halv åtte, altså i god tid før dette kjendis-evenementet på Hotel du Cap-Eden-Roc.

Det er på tide med en profesjonell intervensjon, tenker han og bestiller en Vodka-Martini av den smilende flyvertinnen.
– Vil du betale med kort eller kontant?
– Kort…jeg hadde egentlig forventet et annet spørsmål.
– Du blander selv.

__

Dax LeGrande lener seg tilbake og smiler.
– Diana De Niro? Og det trodde du på?
– Hvorfor skulle noen lyve om det?
– Det finnes ingen Diana De Niro. Det hadde tatt deg ti sekunder å sjekke det på nettet. Vil du se hva barna hans heter? Her står navnene på alle seks.
– Ingen Sunday?
– Ingen Sunday.
– Så da har jeg blitt lurt?
– Jeg vet faktisk ikke helt om jeg kjøper noe som helst av den forklaringen din.
– Nei vel. Da får du bare sikte meg for falsk forklaring.
– Og kanskje legge til innbrudd og tyveri av diamanter til en verdi av én og en halv million dollar?
– Det må du gjerne gjøre. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sjekket og kryss-sjekket hele forklaringen, ikke bare ledd og pekt på en falsk Diana De Niro!
Kan du ikke bare fortelle meg hva dere skal med de diamantene? De har ingen verdi på det åpne markedet. De kan ikke selges.
– Om de ikke har noen verdi så er det vel heller ikke så viktig hvem som har stjålet dem?
– Har jeg sagt det viktig?
– Nei… men dere kaster vel ikke bort folks dyrebare tid om det ikke er viktig?
– Diamantene har kun verdi for Chopard. De er ikke engang forsikret.
– Hvorfor forteller du meg dette?
– Så du skal forstå hvor hodeløst og stupid et slikt tyveri er!
– Det er det vel ikke! Man kan vel selge dem tilbake til Chopard, for … tja, femti prosent? Tror du ikke det?
– Spør du meg om råd? Interessant…
– Om det nå hadde vært meg som tok dem, tror du ikke jeg ville hatt en plan med det? Tror du jeg hadde trengt hjelp fra politiet for å finne ut hva jeg skulle gjøre med dem? Jeg ser jo at Chopard offisielt har jekket ned prisen med femti prosent allerede. Nå er verdien nede i syv hundre tusen. det gir vel en viss indikasjon?
– Jaha?
– Har du ikke tenkt på at det kan være sånn Chopard sender melding til dem som har stjålet diamantene? At de vil akseptere en gjenkjøpspris, men at kjeltringene ikke kan forvente seg noe særlig?
– Du følger godt med.
– Jeg leser da aviser. Hva blir det til?  Skal du anholde meg, eller kan jeg gå?
– Ingen av delene. Ikke ennå, for jeg vet at dere er involvert, på en eller annen måte.
– Så bevis det.
– En ukjent dame som sender deg avsted midt på natten til gjerningsstedet, en beleilig stjålet leiebil og en ukjent date i Monaco? Begynner ikke dette å ligne på et konstruert alibi?
– Hvorfor skulle jeg legge igjen en lapp til en konstruert person?
– Lapp?
– Ja. Sjekk med hotellet. Jeg la igjen en lapp i resepsjonen da jeg kom tilbake, og forresten er det én ting til, som jeg har glemt å fortelle. I går da jeg spiste lunsj kom noen med en beskjed til meg.
– Hva slags beskjed?
– En trussel.
– Enda en konstruksjon?
– Du kan sjekke med hovmesteren på Le Park. Han så henne.
– Hva med Jordan Bekaas og rester etter detonert kinesisk spesialsprengstoff i bagasjerommet?
– Det kan like gjerne være sprengstoff fra Bulgaria… eller Iran, for den saks skyld.
– Så nå er du plutselig blitt ekspert på sprengstoff?
– Takket være din venn Depaisseur. Han var så vennlig å informere meg om funnet.
– Depaisseur… herregud for en…
– Du kan bare innrømme det, dere har ikke noe bevis.
– Ikke ennå.
– Tar du opp denne samtalen?
– Selvfølgelig.
– Hvis du skrur av skal jeg fortelle deg noe.
– Det kan jeg ikke gjøre.
– Nei vel. Kan jeg gå nå?
– Hva var det du ville fortelle?
– Ingenting. Jeg ville bare se hvor langt jeg kunne å få deg til å strekke deg.

 

______

Og det blev aften, og det blev morgen, den syvende dag.

_

TBC

11
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy. Bookmark the permalink.

4 Responses to Pent vær…

  1. avatar Breiflabben says:

    Dax LeGrande var jo det mest naturlige naturlige navnet. Det er jo en viss fransk innflytelse på det svenske språket også.
    Dere kvinnfolk får diktet opp de merkeligste historier som vi menn ikke riktig vet hva vi skal legge i, av sannhetsgehalt :-)
    Ellers så er ikke vakre kvinner i florlette kjoler i motlys det verste jeg legger mine øyne på 😉

    1





    • avatar Cecilia says:

      Nei, det er aldri godt å vite hva vi dikter opp – vi dikter til og med opp ting når vi dikter – ingen ting er til å stole på :)

      Hyggelig at du henger med. Nå nærmer det seg finalen… på alle måter :)





  2. avatar ertaberta2 says:

    Nå har jeg lest meg opp hit, Fengslende lesning..
    mm lurer på hvordan dette ender..?
    Følger med.
    Fin sommerkveld til deg.. :)
    Klem.!





    • avatar Cecilia says:

      Det ender nok med smell… om det ikke dukker opp noe uforutsett :)

      Alt vel på vestfronten, vi har vært på sykkeltur i jungelen i dag.
      Klem tilbake :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *