Rent teoretisk…

 

“In theory, theory and practice are the same. In practice, they are not.”
– Albert Einstein

______________________________________

Del 8
Rent teoretisk

_
Tømmermenn, tenker Dax LeGrande, jævla tømmermenn! Og nå har de jammen begynt å banke på døren også. Banke på døren?  Det er faktisk noen som banker på døren.

– Hallo? Hvem er det?
– Jeg vet du er der inne, LeGrande, det nytter ikke å nekte!
Madame Beaujean, selvfølgelig.
– Hva er det du vil?
– Husleien, LeGrande, den har forfalt!
– Forfalt? Husleien forfaller på…
– På mandager! Den forfalt i går! Husleien skal betales presis,  og du kom ikke hjem!
– Jasså?  Da ville jeg vel ikke vært her… gi meg tid til å våkne.
– Jeg satt oppe til over midnatt og ventet!
– Det var synd, men nå må du gi meg tid til å stå opp!
– Stå opp? Det er langt på dag allerede!
Langt på dag? Hva er klokken… å faen!
– Jeg kommer straks, madame Beaujean, hvert øyeblikk.
– Herr LeGrande!  Jeg går ikke herfra før jeg får pengene mine!
– Men i himmelens navn! Gi meg tid til å få på meg klærne da menneske!
Bank, bank, bank.
– Herr LeGrande! Nå forlanger jeg at du åpner!
– Nå må du faen meg slutte å banke! Jeg kommer når jeg kommer!
– LeGrande! Jeg vil ikke høre det språket her i huset!
– Alt jeg ber om er et øyeblikk!
– Jeg kjenner dine øyeblikk. Nå åpner du døren øyeblikkelig, ellers…
– Madame Beaujean. Hvis du ikke slutter å banke i døren vil jeg hoppe ut av vinduet og falle død om når jeg treffer gaten. Men det vil neppe plage samvittigheten din, vil det vel?  Bare du får blodpengene dine presis på timen for det overprisede kottet du kaller en hybel, så kan det være det samme om leietagerne dine sprer hjernemassen sin utover asfalten i desperasjon!
– Det er det frekkeste… nå har jeg endelig forstått hva slags mann du er!

____

_

_

_

_

Da Prince Aly Kahn og Rita Haywort ble introdusert for hverandre under en middag på Hotel du Cap i 1949, førte det til ekteskap, kan la Vache lese i brosjyren. Kanskje ikke så merkelig ettersom Rita Hayworth hadde det med å gifte seg.  Aly Kahn var hennes tredje ektemann, og etterfulgte den langt mer kjente Orson Welles. Ekteskapet med Kahn varte til 1953. Da giftet Rita Hayworth seg med Dick Haymes, en smørsanger fra Buenos  Aires,  som også hadde det med å gifte seg. Ekteskapet deres varte i hele to år. Ja, ja…
Pablo Picasso, derimot, hadde det visst ikke med å gifte seg. Han giftet seg kun to ganger, men han hadde barn med tre kvinner, derav to han ikke var gift med. I 1955, samme år som hans kone Olga Khoklova døde, uten at det har noen åpenbar påviselig sammenheng, dekorerte han menyen til Hotel Du Cap  helt gratis, på betingelse av at han fikk blekk og papir, samt et stille bord å arbeide ved. Han var nok kreativ på den tiden… antagelig i sin mest kreative livshøyde. Senere nøyde han seg som kjent med å signere noen hvite lerret, tenker la Vache, og får plutselig et slags skrekkscenario på netthinnen hvor hun ser for seg Ari Behn sittende ved et bord på Hotel du Cap-Eden-Roc og dekorere den neste hotellmenyen med en infantil barnestrek av kjønnsleppene til dronningen som begjærlig lukker seg rundt en østers.
Uffameg, grøsser hun og ser
på klokken. Tolv presis.
Det er nok en viss fare for at den godeste Dax er litt snurt nå, men det får han tåle. Antagelig er han vel mer bakfull enn snurt… stakkar.
Depaisseur hadde vært lett å håndtere, og avhøret hadde stort sett gått som planlagt, om hun ser bort fra den lille detaljen med Dana Israel. Det hadde vært en strek i regningen, absolutt, og hun hadde langt fra vært forberedt. Men det er det for sent å gjøre noe med nå. Passet hadde hun regnet med at de ville beholde, hva de nå enn skal med det, men det er jo slikt politiet gjerne gjør… kanskje for å demonstrere hvor mye makt de har? Det blir jo viktigere og viktigere å demonstrere makt etter hvert som den forsvinner… vel, dem om det. Fordelen ved å reise innen EU er at man ikke blir sjekket på grensene. Innen EU kan man komme og gå som man vil… og dessuten har hun flere pass.

Hun ser på klokken igjen og vinker på kelneren. Ingen vist i å sitte og sulte. Jordan har en lei tendens til å komme for sent når det ikke er snakk jobb, så hun får bare komme når hun kommer.
La Vache bestiller en lett salat og en flaske Perrier, og lar blikket vandre. Det ser visst ut til at det klarner opp… det ser faktisk ut til å bli sol. Ser man det!

____

_

_

Kvart over tolv kommer Dax LeGrande halsende inn glassdøren til politistasjonen.
Og merkelig nok tenker Dax LeGrande akkurat de samme tankene som Cilly laVache når han ser det ukjente hodet som dukker opp bak skranken: Det må være noe galt med størrelseforholdet.
– Er du ny her?
– Philippe. Det er min første dag.
– Dax LeGrande. Har noen spurt etter meg? En Cilly la Vache?

– Ja. Jeg henviste henne til inspektør Depaisseur.
– Til Depaisseur? Faen..
– Var det feil? Hun sa dere hadde en avtale klokken ti.
– Klokken tolv, var avtalen.
– Det står ikke oppført i…
– Selvfølgelig gjør det ikke det! Det finnes faktisk noen av oss som jobber lenger enn til fire om ettermiddagen før vi går hjem, og det er ikke alltid vi føler at det er vel anvendt tid å bruke en halv time av vår korte og tiltrengte nattesøvn til å føre inn enhver avtale vi inngår i løpet av natten!
– Det er så ikke lenge siden hun gikk.
– Gikk?
– Ja. For omtrent en halv time siden.
– Fri og bevare…

Det er med bange anelser Dax stabler seg opp trappen til andre etasje. Så Depaisseur har altså sluppet henne…  den mannen har intelligens som en stolpe… og hun har nå flaks også.
– Depaisseur! Jeg må snakke med deg.
– Så fint! Det passer akkurat.  Jeg har nettopp avhørt en… eh…
– Cilly la Vache! Det var  visst fort overstått, skjønner jeg?
– Ja, en riktig søt pike. Kom inn og sett deg. De sjekker forklaringen hennes nå.
– Jeg foretrekker å stå. Så hun rakk å forklare seg altså? Fortell.
– Hun innrømmet å ha vært på Novotel, og tidsangivelsen hennes stemmer med overvåkningsbildene. Det bekrefter jo at hun var der flere timer før det skjedde.
– Hva sa hun om den personen hun var sammen med?
– En dame. Ukjent. En som bare tilfeldig kom inn døren samtidig med henne.
– Akkurat. En som hadde ventet på henne utenfor og passet henne opp kanskje?
– Det kan vi jo ikke utelukke.
– Så, hva gjorde hun der?
– Skulle besøke noen.
– Hvem?
– Det glemte jeg visst å spørre henne om. En kvinne, sa hun.
– Selvfølgelig glemte du å spørre… men ingen har sett verken la Vache eller den ukjente  forlate hotellet?
– Nei.
– Og ingen har egentlig sett dem komme heller. Vi har bare bildene fra resepsjonen.
– Det er riktig.
– Selvfølgelig er det riktig! De kan altså ha vært der en god stund før de viste seg i resepsjonen. Har du sjekket når la Vache egentlig forlot Hotel Marriott?
– Vel, hun fortalte at hun lette etter bilen for å finne telefonen, men at hun ikke fant den, og det stemmer også med tidspunktet for når bilen ble kjørt ut av garasjen.
– Så du har ikke sjekket altså.
– Nei… eh, det er det egentlig umulig å sjekke. Vi har ikke tjuefire timers overvåkning overalt ennå.
– Selvfølgelig ikke. Noe annet av interesse?
– Jo, denne leiebilen hennes… den har altså ikke kjørt direkte fra Cannes til Antibes. Den har kjørt en ganske lang omvei.
– Interessant. Kan vi hente ut data fra GPS-en?
– Nei. Den ble slått av et stykke øst for Toulon, i nitiden.
– Kan vi beregne hvor langt den har kjørt før den snudde?
– Ikke nøyaktig. Vi har også har sjekket utskriften av mobilen hennes. Det stemmer at den har ligget i bilen, for den har vært innom de rette basestasjonene til at det stemmer med distansen. Det ble foretatt en oppringning til en cafe i Marseille, så det er vel nærliggende å tro at bilen ble kjørt dit før den kjørte til Antibes. Det kan også stemme med distansen.
–  Har du sjekket hvem andre hun har ringt til?
– Det har vi gjort. Telefonen lå ikke i bilen. Hadde vi bare funnet den så hadde vi kanskje kunnet identifisere denne mannen hun var sammen med i Monaco, i hvert fall fått verifisert…
– Mannen? Hvilken mann?
– En hun hadde avtale med i Monaco. Men ærlig talt Dax, jeg tror ikke noen av dem har noe med saken å gjøre. Alt tyder på at hun hadde en liten affære på gang med en gift mann, og han har tydeligvis vært forutseende nok til å holde på anonymiteten sin.
– På ett eller annet tidspunkt må de ha kommunisert for å lage en avtale.
– Selvfølgelig, men når eller hvordan vet vi ikke. Det er ikke alle numrene som er identifiserte ennå, og noen av dem er til forhåndsbetalte telefoner.
– Har hun ringt til noen i Monaco?
– Nei, men Monaco var altså bare et møtested. Vi har ingen grunn til å anta at han verken bor der eller befant seg der da de gjorde avtalen.
– Du spurte ikke?
– Nei… jeg så ingen…
– Har du sjekket hotellene i Monaco?
– Det er bekreftet at la Vache bodde på Port Palace.
– Hva med kredittkort, bankkort. Har hun brukt det?
– På Hotel Port Palace. Ikke ellers.
– Så hun har betalt togreisene sine kontant?
– Antagelig, om hun ikke har bestilt på nettet. Det har vi ennå ikke fått sjekket. Det tar tid å få ut slike opplysninger.
– Er ikke det i seg selv litt suspekt? Hvis hun har forhåndsbestilt togbillett på internett, så må hun ha visst at bilen ville bli stjålet.
– Vi kjenner jo ikke grunnen…
– Du har allerede bestemt deg for at hun ikke har noe med dette å gjøre, har du ikke?
– Nei… men jeg finner det litt usannsynlig. Hvorfor skulle hun stjele noen uomsettelige diamanter i hennes situasjon? Vi har sjekket finansene hennes. Hun kunne bare kjøpt dem over disk om hun virkelig hadde hatt lyst på dem. Hun har ikke noe motiv.
– Hva om hun har blitt brukt i et spill?
– Det er selvfølgelig en mulighet…
– Hva med Dana Israel? Hvordan forklarte hun det?
– He, he. Det var et blindspor. Dana Israel er et pseudonym som la Vache brukte i Russland.
–  Ikke bare i Russland.  Dana Israel er faktisk akkreditert filmfestivalen som journalist fra Norge. Hvem er det som trenger å bruke pseudonym for å dekke en filmfestival?
– Det tenkte jeg ikke på. Men vi har beholdt passet hennes.
– Hun har sikkert fler. Vi burde ransake rommet hennes.
– Er ikke det litt drastisk? Kan vi ikke heller innkalle henne til nytt avhør?
– Hva vet du om denne romkameraten hennes, Jordan Bekaas? Har dere sjekket henne også?
– Hvem?
– Jordan Bekaas. En terroristspire som er ettersøkt av MSS, men du vet kanskje ikke at mademoiselle la Vache har en romkamerat på Marriott?
– Nei. Hun nevnte ikke noe om det.
– Kanskje fordi du ikke spurte?
– Det falt meg ikke inn å spørre om hun reiste sammen med noen. MSS, sier du? Det er jo…
– Det er jo hva?
– Det jeg vil kalle et suspekt sammentreff. Labben sa de hadde funnet rester av avansert kinesisk sprengstoff i bagasjerommet på leiebilen hennes.
– Ser man det… nå begynner du endelig å våkne. Hva slags sprengstoff?
– Det må du spørre labben om. De sa noe om en retningsvirkende detonerende lunte…. svært lydsvak.
– Og du lot henne bare gå? Etter tjuefem år i politiet…
– Hun virket så…
– Det gjør de alle.
– Hva sa du hun het, denne romkameraten?
– Jordan Bekaas. Sjekk med MSS, så får du vite alt du trenger, og du; innkall la Vache til nytt avhør i morgen tidlig. Klokken ti. Jeg må ut og handle smoking.
– I arbeidstiden?
– Jeg skal på fest, i embeds medfør.

_____

_

_

_

Klokken nærmer seg ett når la Vache blir oppmerksom på et lite opptrinn ved hovmesterskranken. En strihåret brunette har kommet inn og står og snakker lett opphisset med en av kelnere. Etter en liten stund trekker hun en konvolutt opp av håndvesken, men gjemmer den straks bak ryggen idet kelneren strekker ut hånden for å ta den. Det er tydelig at de er uenige om ett eller annet. La Vache ser at kelneren går og henter en bok, åpner den og lar fingeren gli nedover siden, og så peker han mot bordet hennes. I alle dager…?
Det er først når den strihårede brunetten nærmer seg bordet at la Vache forstår hvem det er.

– Jordan? Hva slags…
La Vache avbryter seg selv når hun ser Jordan riste på hodet.
– Jeg har en beskjed til deg. Værsågod.
– Takk. Vil du ikke sitte?
– Nei. Jeg skulle bare levere dette. Adieu.
Dramatikk, i beste inspektør Klyså-stil, tenker la Vache og smiler. Ja, ja. Det er slikt som piffer opp hverdagen. Hun åpner den lille konvolutten og ser på innholdet. Det er et brettet ark som inneholder en kort beskjed:

Jeg vil sette pris på om du glemmer vår lille samtale forleden kveld,
en svært god pris.
I motsatt fall er jeg redd det lett kan skje en ulykke.

Når Jordan dukker opp noen minutter senere er hun sitt vanlige jeg.
– Hva betyr dette?
– Bare en liten forsikring, i tilfelle noen vil hindre oss i å forsvinne.
– Forsvinne? Hva er det du snakker om?

– Jeg snakker om at Li Ying har sendt meg en melding. Noen har vært inne og snust i mappen min på MSS.
– Sa hun hvem?
– Fransk politi, avdeling Cannes, etter ip-adressen å dømme.
– Det er sikkert Dax.
– Hvem?
– Dax LeGrande. Politimannen som besøkte deg på hotellrommet etter at jeg hadde reist.
– Er han en du er på fornavn med? Kjenner du ham?
– Vi har truffet hverandre… for lenge siden. Han ventet på meg utenfor hotellet i går kveld.
– Hvorfor har du ikke fortalt meg dette?
– Fordi det skjedde i natt! Herregud Jordan, jeg ble ikke med ham hjem, om det er det du tror!

– Ikke snakk så høyt! Hva mener du med lenge siden?
– Ti år. Han ville ha meg inn til avhør.
– Midt på natten?
– Nei, i dag. Jeg har nettopp vært der.
– Har du vært hos politiet?
– Ja. Slapp av, Jordan, alt gikk som planlagt, nesten.
– Hva da, nesten?
– De hadde funnet ut dette med Dana Israel. Så hun er avslørt og ikke noe godt skalkeskjul lenger, men det er bare en bagatell.
– En bagatell? Hva er det du tenker på, Cilly? Er du helt…
– Jeg sier jo at det gikk helt som planlagt! Vi trenger ikke Dana, egentlig. Vi kan fint klare oss uten henne.

– Jeg liker det ikke. Vi bør bare komme oss til Barcelona og ta første fly hjem.
– Hvorfor det? Jeg trodde du likte å improvisere. Hva er problemet?
– Improvisasjon er din greie, Cilly, ikke min.
– Men jeg forstår fortsatt ikke problemet.
– Problemet er at denne Dax vet hvem jeg er og han vet hvor jeg bor, og da vet antagelig hver eneste politistasjon i Frankrike det! 

– Og hva så?
– Skjønner du ikke at når fransk politi begynner å snuse i filene mine så avslører de også hvor jeg befinner meg? Og hvis noen begynner å grave…
– Har du gjort noen oppdrag i Frankrike?
– Ikke noe å snakke om.
– Når du sier det på den måten så vet jeg at er noe å snakke om!
– Ikke snakk så høyt, Cilly! Okei…husker du jeg var borte noen dager i mars?

– Du var i Manilla?
– Nei. Jeg var i Frankrike. Men det er ingen som kan knytte det til meg…
– Hva da?
– Det var et selvmord. En ganske sleazy advokat. Jeg har glemt hva han heter.
– Glemt hva han heter? Dokumenterer du ikke alt du gjør?
– Aldri. Jeg ødelegger alle bevis når oppdraget er gjort og pengene er på konto, bortsett fra at MSS selvfølgelig har dokumentert de oppdragene jeg gjorde for dem, og det er det jeg er redd for at denne Dax graver i akkurat nå, eller noen andre.
–  Har ikke du sluttet å jobbe for MSS?
– Jo! Men jobben var ikke for MSS. Den var for noen andre. Jeg aner ikke hvem.

– Hvordan får du egentlig oppdrag? Hvordan får de tak i deg?
– Det kan jeg ikke avsløre.
– Gjennom Li Ying?
– Nei. Hun er bare øynene mine i MSS.  Jeg får jobber via nettet, det er alt jeg kan si. Men jeg har ikke lyst til å snakke om det.

– Okei…  skal du bestille noe?
– Nei takk. Jeg er ikke sulten.
– Men altså, bare så vi får avsluttet dette: Kan Dax finne noe som gjør at han kan anholde deg?
– Forstår du virkelig ingen ting?
– Tydeligvis ikke.
– Jeg er verdt penger, Cilly! Masse penger!

– Okei… jeg skal snakke med Dax.
– Jeg tror du skal holde deg langt unna den mannen.
– Jeg kan håndtere ham. Han er definitivt en drukkenbolt, men han er ikke noen bounty-hunter.
– Alle er bounty-huntere, Cilly, det kommer bare an på prisen.
– Stoler du ikke på meg heller nå?
– Jo… hvorfor spør du om det?
– Jeg bare lurte.
– Ikke lag noen sak av… vet du hva…  akkurat nå syns jeg vi skal avblåse hele greia og reise hjem.

– Dette er veldig ulikt deg, Jordan.  Er det ikke nå det virkelig blir utfordrende?
– Kanskje litt for utfordrende? Det er ingen lek lenger dersom det plutselig dukker opp fire skjevøyde Men in Black som sleper meg ombord på en uskyldig utseende yacht med et avansert torturkammer i buken!
– Jeg forstår det, men det er da ikke noe nytt at noen er ute etter deg?
– Nei…
– Hva er det som har skjedd?  Jordan… hvorfor er det plutselig annerledes nå?
– Det er det jeg har forsøkt å fortelle deg. Jeg har blitt redd… redd for å gå glipp av resten av livet.
– Akkurat som om…
– Du trenger ikke si det. Jeg vet hva du tenker. Det har vært tanken min hele tiden at jeg før eller senere kommer til å få mitt…
– La meg snakke med Dax. Jeg har en følelse av at han … jeg vet ikke… det er som om han har en slags likegyldighet i forhold til hele saken.
– Likegyldighet? Da ville han vel ikke kommet og spurt etter deg?
– Det var meg han ville snakke med. Saken var bare et påskudd for å treffe meg.
– Sa han det?
– Ikke i klartekst, men det lå under hele tiden, i alt vi snakket om.
– Hva sa han?
– At han hadde gjenkjent meg på bildet, men at han ikke hadde fortalt noen hvem jeg var. Han spurte meg direkte om det var jeg som hadde gjort det.
– Hva svarte du?
– Jeg løy, akkurat som jeg gjorde den natten for ti år siden.
– Så dere hadde et forhold altså?
– Ikke et forhold… bare en one-night.
– Skal du avsløre intime detaljer nå?
– Nei. Men jeg la igjen en lapp til ham, etter at jeg hadde hektet meg løs fra armkroken hans: Takk for en deilig natt. Vi sees neste gang. Og så snek jeg meg ut.
– Og det mente du ikke?
– Nei. Jeg hadde ikke noe ønske om å se ham igjen.
– Men nå har det skjedd.
– Ja. Dette er på en måte neste gang… akkurat som jeg skrev.
– Du må ha sagt noe mer…
– Det hender jo jeg sier ting når jeg får orgasme…
– Jeg vet det.
– Du må aldri tro på det. Det er akkurat som naturen alltid lyver for oss når den blomstrer om våren.
– Mm.
– Fordi naturen har en plikt til å forføre.
– Ja. Den har det.
– Men det er ikke bare løgn… det er noe sant i det…akkurat i øyeblikket er det sant.
– Mm… i øyeblikket… det er derfor vi tror på det.
– Jordan? Er du lei deg?
– Det er kanskje den dypeste sannheten man får høre, den som springer ut av øyeblikket? Den man ellers aldri tør avsløre?
– Men den eksisterer jo kun i øyeblikket.
– Og hva så? Hva om vi bare kan elske i øyeblikket?
– Da elsker vi jo bare øyeblikkene… ikke det som finnes i mellom.
– Men hva finnes egentlig i mellom?  Ventetid? Vi elsker jo å se frem til øyeblikkene.
– Ja…
– Har du tenkt over det, Cilly, at alt fungerer i et forhold så lenge vi har noe vi kan se frem til… så lenge vi har en forventning om noe?
– Det er bare en teori.
– Alt er bare teori. I teorien kan vi like gjerne dø av alderdomssvakhet som i en trafikkulykke.
– Nå snakker du sannsynlighet.
– Nei. Nå snakker jeg teori. Sannsynligheten lar seg beregne, og sannsynligheten er stor for at jeg har all grunn til å være redd… teorien tatt i betraktning.
– Hvilken teori?
– Teorien om at forholdet vårt fungerer fordi vi har noe å se fram til.
– Mm… vi har jo det?
– Ikke hvis jeg slutter å eksistere. Skjønner du ikke hvorfor jeg er redd?
– Nå har du fått meg til å bli redd også… hva er det du ser på?
– Eh… det er en person på vei inn fra hagen, rett bak deg, og han er definitivt på vei hit. Ikke snu deg.

– Hvem er det?
– Ikke snu deg. Bare lat som ingenting.

Rent teoretisk, kan hvem som helst komme vandrende inn fra hagen på Le Park 45 i Cannes ved lunsjtid under filmfestivalen. I teorien kan det like gjerne være Matt Damon som Sharon Stone –  eller, for den saks skyld, Unn-Rita Mikkelsen Løvås  – en person du ikke kjenner.
I dette tilfellet er det en person Jordan kjenner, om enn noe perifert. Mannsstemmen er behagelig dyp og typisk engelsk – en stemme som snakker til mellomgulvet og deromkring, tenker la Vache.
– Jordan! For en hyggelig overraskelse.
– I lige måde. La meg få presentere deg for Cilly. Cilly la Vache, dette er Jason Statham.

____

 

 

 

 

 

11
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy. Bookmark the permalink.

4 Responses to Rent teoretisk…

  1. ay, Cilly, Rita Hayworth was worth her weight in gold: The Lady From Shanghai og Gilda …. for en dame!

    (hun oser seksualitet som Gilda. vi gjorde et nummer ut av det i gamle BFK på 90-tallet. vi var opptatt av erotikk da 😀 )

    [oh ja – så var hun født i Brooklyn, bedre blir det ikke, baby!]

    Hepp!

    {Jason Statham derimot 😀 }





    • avatar Cecilia says:

      Rita Hayworth og Audrey Hepburn… Gud må definitivt ha hatt et par spesielt gode dager ( eller netter…).
      BFK?
      The Black Version of Gym Tanning and Laundry (GTL) from Jersey Shore. B: Barbershop F: Fragrance K: Kicks.
      Hva er BFK? Bryne Fotball Klubb eller Bømlos Falne Kvinner?

      Jason Statham… sukk :)





  2. hahaha!

    Bergen Filmklubb, Baby!

    😀

    (og Jason har ikke spilt i _en_ god film ennå altså 😀 )





    • avatar Cecilia says:

       Har du ikke sett Jason Statham i en god film? Da bør du se “The Bank Job”. Det er en god film – etter min mening, og hans beste rolle ( eneste virkelig gode rolle) :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *