Nesten som planlagt

 

Truth is beautiful, without doubt; but so are lies.
– Ralph Waldo Emerson
_________________________________________________________________________

 

Del 7
Når sant skal sies

_

Klokken ti presis går Cilly la Vache inn glassdøren til Police Nationale. Hun merker seg med et lite smil at politistasjonen bare ligger et drøyt steinkast unna Suite Novotel, faktisk så godt som tvers over gaten.
Vel innenfor må hun smile på nytt. Enten er mannen bak skranken altfor liten, eller så er skranken altfor stor – et misforhold som får henne til å tenke på et troll i eske hun hadde som liten: Fjæren hadde gitt etter for tidens tann og blitt slapp, og det som en gang var et potent og sprettent lite hode, kom bare sigende opp, helt til det så vidt hang og dinglet over kanten. Hun kveler smilet og hilser pent.
– Bonjour. Jeg skulle gjerne snakke med inspektør LeGrande.
– LeGrande er dessverre ikke inne.
– Neivel? Er det noen andre jeg kan snakke med?
– Hva gjelder det?
– Det gjelder innbruddet på Suite Novotel.
– Jaha. La meg se… det er inspektør Depaisseur som har den saken… et øyeblikk. Hva var navnet igjen?
– Navnet mitt er Cilly la Vache.
– Et øyeblikk.
Så dukker han ned bak dataskjermen og blir borte.
Det går et minutt. La Vache ser på turistkartet som henger på veggen og registrerer at det er forbudt å røyke i resepsjonen. Det går et minutt til.  Har han sovnet bak der?  Hvor er inspektør Clousseau?
– Unnskyld? Tar det lang tid?
– Du må gjerne sette deg.
Et svar som er en politiker verdig, tenker la Vache og setter seg. Det er bare å håpe at ikke Dax dukker opp. Men det er nok ingen fare for det, han var ganske påseilet i natt…

Da det plutselig hadde dukket opp en skummel mann fra mørket, hadde hun bråstoppet i fotgjengerfeltet og vurdert situasjonen. Skulle hun gjøre retrett og løpe inn på hotellet eller skulle hun holde stand og forsøke å uskadeliggjøre ham? Det siste var nok like greit, for han virket litt ustø. Hun hadde instinktivt grepet vesken med begge hender for å gi inntrykk av at hun ville beskytte den, men i virkeligheten var det for å få venstre arm fri, menn tenker jo ikke over at kvinner kan være keivhendte. Menn som overfaller kvinner fortjener på få seg en lærepenge, hadde hun tenkt, og tatt et godt grep rundt vesken. Når han kom nærmere hadde hun tenkt å ta vesken i høyre hånd og gjemme den bak ryggen. Da ville blikket hans følge vesken, og så kunne hun massere adamseplet hans litt med den ledige hånden. Han ville aldri skjønne hva som traff ham.
Men det hadde blitt med tanken; Mr. Skummel hadde nemlig stoppet en meter unna henne og smilt.
– Husker du meg ikke?
 Det hadde tatt noen sekunder før hun gjenkjente ham.
– Dax? Er det virkelig deg?
– Det var det sist jeg sjekket.
– Hva gjør du her?
– Venter på deg.
– Er du okei? Du virker litt… ustø.
– Jeg var i hvert fall okei forrige gang jeg sjekket.
– Hvordan visste du at jeg var her?
– Jeg så deg forleden, og så ventet jeg på deg.

– Midt på natten? Hvorfor det?
– Fordi jeg må snakke med deg.
– Bor du her? I Cannes?
– Ja. På hybel. Hos en skrekkelig dame. Men vi må snakke sammen. Det er viktig.
– Hvilken vei skal du?
– Det husker jeg ikke. Rett frem tror jeg.
– Vi kan snakke mens vi går.
– Jeg tror det er bedre om vi setter oss litt.

De hadde gått over gaten og ned til promenaden. Der hadde de funnet to stoler, tørket vannet av dem og plassert dem ytterst ved kanten. Og så hadde de sittet og sett ned på de sammenslåtte parasollene, og på hverandre. Det hadde vært stille og folketomt, og den svake lyden av byen hadde blandet seg med tidevannsbølgene.  Han hadde åpnet forsiktig.
– Jeg bør vel si takk for sist.
– I lige.
– Det er lenge siden.
– Ti år? Hva har du gjort med fletten din?
– Den var ikke noe å spare på.
– Den gjorde noe med personligheten din… det var faktisk den jeg falt for.
– Og jeg som trodde det var fordi jeg var høy og mørk?
– Du er i hvert fall høy.
– Mm…   …det er stille i kveld.
– Ja. Jeg har lagt merke til det. Jeg har…
– Visste du at man lager whisky av øl?
– Så det er whisky du har drukket?
– Og øl… samtidig. Det var dumt.
– Ja. Man skal drikke lettøl ved siden av, eller helst vann.
– Absolutt… for da blir man ikke så full.
– Nemlig, men det går over. 
– Ja… vel … jeg kan egentlig ikke arrestere deg, for jeg har ikke håndjern.
– Det er kanskje like bra? Jeg tror faktisk ikke at du er i stand til å leke med håndjern akkurat nå.
– Nei. Det tror ikke jeg heller… hvor har du vært?
– På båttur.
– Til Monaco?
– Hva er det du snakker om?
– Jeg er politi… jeg har bevis… det er faktisk derfor jeg vil snakke med deg.
Han hadde fumlet litt i innerlommen og trukket frem legitimasjonen sin. Hun hadde tenkt sitt. Dax i politiet? Da må de jammen ha senket opptakskravene. Men så hadde hun blitt bekymret.
– Herregud Dax, hva er dette? Har du spionert på meg?
– Langt ifra. Jeg har bare snakket med Jordan, din lille venninne som du har tenkt å avsløre…
– Hæ?
– Hallo? Ikke spill uskyldig, for jeg vet nemlig hvem du er. Du er journalist. Du er Dana Israel. Det blir sikkert et scoop…

– Ærlig talt, hvor mye har du drukket egentlig?
– Sant å si, akkurat passe. Skal jeg arrestere deg nå, eller vil du komme til stasjonen frivillig i morgen tidlig?
– Arrestere? Har du hengt deg opp eller noe? 
– Langt i fra.
– Hvorfor skulle jeg komme på stasjonen?
– Fordi vi vil stille deg noen spørsmål om hva du gjorde på Novotel den natten da noen nappet en safe ut av veggen og forsvant.
– Er du seriøs?
– Ja. Jeg var veldig seriøs sist jeg sjekket. Overvåkningskameraet har tatt bilde av deg. Det nytter ikke å nekte.
– Men det er da ikke noe jeg nekter for. Folk kommer og går på hotell under festivalen, hele tiden. Det er derfor vi… det er ikke noe… Dax? Du tror da ikke…?
– I politiet tror vi ingenting, ikke før vi vet, og selv da tror vi ikke alltid det vi får vite.  Du er ikke mistenkt for noe. Vi vil bare snakke med deg, som et vitne. Kan jeg stole på at du kommer?
– Hvorfor skulle jeg ikke komme? Jeg har ikke noe å skjule. Når?
– Spør etter Dax, nei, spør etter inspektør LeGrande. Klokken ti.
– Er du edru klokken ti?
– Vi bør kanskje si klokken tolv?
– Det bestemmer du. Skal jeg få deg hjem?
– Til den kjerringa? Nei takk!
– Skal du bare sitte her?
– Det er fin kveld.
– Nei, det er det ikke!
– For deg nei… men for meg er det en fin kveld. Ha en god natt.
– I lige måde.

Og så hadde hun gått.

Det går i en dør. Endelig skjer det noe.
– Cilly la Vache? Mitt navn er Gilles Depaisseur… vil du bli meg er du snill?
Inspektør Depaisseur er en hengslete mann i femtiårs-alderen med stripete blå og hvit skjorte under en brun jakke av ubestemmelig kvalitet. I tillegg har han et ganske psykedelisk slips. Franske politimenn tar visst ikke seg selv så høytidelig, tenker la Vache, eller kanskje det er nettopp det de gjør? Hun ser på øynene hans, mørkebrune og litt innsunkne bak de buskede brynene, og så ser hun på hendene hans, på de korte fingrene, og på håndbakene hans som er dekket av lange, svarte hår. Ansiktet hans er hjerteformet og ganske feminint, om man ser bort fra de høye vikene og de buskete øyenbrynene. La Vache tenker at det er som om han er satt sammen av to vidt forskjellige mennesker, noe som antagelig er ganske vanlig og i nøye overensstemmelse med sannheten, men som sjelden kommer så til de grader til uttrykk som her. Han viser henne inn på et enkelt møblert kontor i andre etasje og ber henne sitte. Hun hører lyden av en skuff som blir trukket ut, og like etterpå skyver han noen bilder over bordet, åpenbart for at hun skal se på dem. Det er ingen tvil. Det er meg, tenker hun. Hun venter til han har skjøvet igjen skuffen før hun svarer.
– Det er meg.

– Så du vedkjenner deg altså at det er du som er avbildet?
– Ja, når sant skal sies.
– Bon. Kan jeg få se passet ditt?
– Selvfølgelig. Her…
– Malta… du er fra Malta?
– Ja. Malteser i sinn og sjel.
– Kjenner du Hammet? Dashiel Hammet?
– Selvfølgelig. Man blir ikke maltesisk statsborger uten å kjenne Malteserfalken.
– Så du er ikke født der?
– Nei, men jeg snakker språket.
– Er ikke engelsk offisielt språk på Malta?
– Jo, akkurat på samme måte som fransk er offisielt språk i Rwanda og på Elfenbens-kysten…
noen sørgelige rester etter et fordums imperium.

– Jeg forstår.
Lil din l-art ħelwa, l-Omm li tatna isimha, Ħares, Mulej, kif dejjem Int ħarist; ftakar li lilha bil-oħla dawl libbist…
– Ehm…du synger fint.
– Takk. Det er nasjonalsangen vår. Den gir meg alltid en klump i halsen.
– Al Capone ble visstnok rørt av å se solnedgangen over Palm Island.
Det visste jeg ikke. Har du vært på Malta?
– Ikke ennå… men si meg,
hvem er denne personen som er sammen med deg på bildet?

– Ingen aning. Vi kom tilfeldigvis inn samtidig.
– Så du kjenner henne ikke?
– Nei.
– Og du vet ikke hva hun gjorde der?
– Nei, men oss i mellom tror jeg hun var prostituert.
– Hvorfor tror du det?
– Fordi hun stinket av billig parfyme.
– Jeg forstår. La oss droppe henne, og så kan du heller fortelle meg hvorfor du var på Suite Novotel.

– Jeg skulle treffe noen, en kvinne, men resepsjonisten sa hun ikke bodde der. Han lot meg til og med se i boken så jeg kunne sjekke selv. Jeg er sikker på at han kan bekrefte det.
– Vel, akkurat når det gjelder resepsjonisten så virker det som om han har fått et anfall av akutt hukommelsestap. Han husker faktisk ingen ting fra den natten.
– Du verden. Men han var kanskje litt full når jeg tenker meg om, eller nei, kanskje han gikk på noe?
– Gikk på noe?
– Ja. På noe stoff.
– Du syns han virket beruset?

– Kanskje ikke beruset, men han virket litt merkelig sløv… som om han var syk, litt febril, kanskje han hadde fått noe?
– Fått noe?
– Ja. Fått noe. Sier man ikke det på fransk? Blitt smittet og fått noe, og kanskje tatt noe smertestillende? Det er meget mulig jeg tar feil. Jeg vet jo ikke hvordan han er til daglig.

– Hvor lenge var du på hotellet?
– Noen minutter. Vil ikke overvåkningsvideoene bekrefte det?
– Nei. Det var dessverre bare kameraet i resepsjonen som var aktivt.
– Jeg var der maks ti minutter, antagelig kortere.
– Og denne damen med hatt, hvor ble det av henne?
– Det må du nesten spørre resepsjonisten om. Hun fanget ikke akkurat interessen min, for å si det sånn. Jeg kan vel trygt si hun ikke var min type, når sant skal sies.
– Jeg forstår. Så du var der i ti minutter… og så… var det en liten ting til. Vi har fått inn en anmeldelse fra Avis, en leiebil som er stjålet. Den var leiet i ditt navn.
– Ja. Den ble stjålet en eller annen gang i løpet av dagen eller kvelden.
– Du er ikke sikker?
– Nei.
– Hvor ble den stjålet?
– Fra garasjen på hotel Marriott. Det er der jeg bor. Det er en garasje under hotellet…
– Det er vi fullstendig klar over. Når oppdaget du tyveriet?
– Jeg skulle reise til Monaco dagen etter. Jeg hadde en avtale der. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal svare.
– Så du vet ikke nøyaktig, sagt med andre ord?
– Nei. Men det er vel overvåking i garasjen?

– Joda.
– Da kan dere vel se når bilen ble kjørt ut?
– Ja. Vi vet når den ble kjørt ut.
– Da vet dere jo når den ble stjålet.
– Hvor var du da?
– Når?
– Klokken halv to.
– Om natten? På vei til Novotel.
– Så du kjørte ikke?
– Jeg hadde drukket champagne.
– Jeg forstår.
– Og spist jordbær.
– Jeg forstår.
– Så jeg spaserte.
– Jeg forstår. Så du oppdaget altså at bilen var borte først morgenen etter?
– Det er nettopp det jeg ikke vet helt sikkert.
– Hm. Det er det jeg vil kalle et merkelig svar.
– Jo, jeg forstår det. Du skjønner, jeg var i garasjen for å hente mobilen min da jeg skulle til Novotel, og da fant jeg den ikke. Men jeg hadde jo ikke med meg nøkkelen, så jeg tenkte jeg bare skulle se gjennom vinduene om telefonen min lå der, for hvis ikke så måtte den være et annet sted, og da ville jeg ikke gidde å gå tilbake til rommet for å hente nøkkelen… om du skjønner, og så begynte jeg å få liten tid og tenkte ikke så mye over at jeg ikke fant bilen. Jeg husket jo ikke engang hva slags bil jeg hadde leid.
– Du husket ikke hva slags bil du hadde leid?
– Nei. Jeg pleier bare å klikke med nøkkelen, og så ser jeg hvilken bil som svarer. Man kan da ikke gå rundt og huske alle bilene man leier?
– Jeg forstår.
– Så egentlig oppdaget jeg det ikke før morgenen etter. Da var det ingen biler som svarte da jeg klikket med nøkkelen. Men dere kan vel se meg på videoen?
– Nei. Kameraet dekker bare den ytterste delen av garasjen, og dessverre gikk opptageren i metning klokken halv tre.
– I metning?
– Ja. Harddisken ble full.
– Bra den fortsatt virket da bilen ble stjålet.
– Det kan du jo si, men vi kan dessverre ikke se sjåføren, kun skiltene. Du har nøkkelen fortsatt?
– Ja. Men den ligger på hotellet… jeg kan…
– Du kan bare levere den til Avis. La meg få dette korrekt… du sier altså at du egentlig først oppdaget tyveriet  morgenen etter?
– Ja, for det var da jeg skulle kjøre, og da var ikke bilen der. Det var derfor jeg måtte ta toget for å rekke avtalen.
– Hvilken avtale?
– Jeg hadde en avtale… med en mann. I Monaco. Jeg måtte jo ta toget, for jeg kunne jo ikke ringe ham når mobilen min var borte.

– Så du tok altså toget til Monaco?
– Ja. Og vi traff hverandre som avtalt.
– Når?
– Klokken ni.
– Hvor?
– Utenfor kasinoet.
– Altså før åpningstid.
– Ja. Vi skulle reise til Italia og… vel, det ble det ikke noe av.
– Dette kan vi selvsagt få bekreftet?

– Selvfølgelig. Jeg bodde på Port Palace.
– Jeg mener av denne mannen, kan han bekrefte at du traff ham klokken ni?
– Hvordan skal jeg finne ham? Han het Pierre og var fra Paris, eller det var i hvert fall det han sa. Det er alt jeg vet
– Ikke noe etternavn?
– Nei. Men jeg tror han var gift, for han hadde i hvert fall fått kalde føtter da jeg møtte ham igjen senere på kvelden.
– Hvor?
– Utenfor hotellet, på Port Palace, der jeg bodde. Vi skulle på kasino. Jeg hadde til og med leid en Ferrari for anledningen, for å vise ham at jeg ikke var ute etter pengene hans. Men han ville plutselig gå ut av bilen, midt i bakken, og etter det har jeg ikke sett ham.
– Kan noen bekrefte det?
– Maxence, resepsjonisten på Port Palace. Jeg aner ikke etternavnet hans.
– Du tar det visst ikke så nøye med etternavn.
– Nei. Ikke før jeg gifter meg. Men hvorfor er det så viktig hvor jeg var?
– Fordi vi har funnet den stjålne bilen.
– Så bra! Da har dere vel funnet telefonen min også? Jeg trenger den.
– Dessverre. Det kan jeg ikke uttale meg om.
– Så nå har jeg en hemmelig telefon?
– Du må bare forstå at jeg ikke kan si noe om det.
– Men hvor fant dere bilen?

– Dessverre. Det vil vi også holde for oss selv, inntil videre, men såpass kan jeg avsløre; det var ikke i Monaco. Du har ikke tilfeldigvis tatt vare på togbilletten?
– Nei. Kanskje den ligger igjen i papirkurven på Port Palace om vi er heldige. Det er ikke alltid værelsespikene er så nøye med å…
– Akkurat det tror jeg vi kan glemme.  Fortell meg heller om Dana Israel.
– He, he. Dana Israel ja… det er jammen ikke mye som unnslipper dere? Dana Israel er et pseudonym jeg i blant bruker som journalist. Hvordan fant dere ut det?
– Gjennom et vaktselskap. Alucard Security. Face recognition program.
– Alucard Security, selvfølgelig. Joda, de laget et nøkkelkort til meg da jeg skulle intervjue en… eh… spesielt godt bevoktet vitenskapsmann, for et års tid siden. Å bruke pseudonym er en helt vanlig journalistisk arbeidsmetode… du vet, vi kan ikke alltid avsløre alt.
– Det vet vi alt om. Men her i landet opptrer vi under vårt eget navn.
– Selvfølgelig. Det ser du jo av passet mitt. Men dette var i Russland. Der er de ikke alltid like nøye på det.
– De er kanskje ikke det? Vel, mademoiselle la Vache, vi kan vel si at dette var alt for denne gang, om du ikke har noe å tilføye?
– Passet mitt?
– Jeg tror vi beholder det inntil videre.
– Hvorfor det? Tror du jeg vil stikke av? Hvorfor skulle jeg det?
– La oss si vi har våre grunner.
– Hvilke grunner?
– Når sant skal sies så ble det funnet rester av sprengstoff i bagasjerommet på leiebilen din.
– Sprengstoff? Sånn som terroristene bruker?
– Nei… lydsvakt kinesisk sprengstoff, slikt som bankrøvere bruker når
de skal sprenge et bankhvelv eller en safe. Det virker omtrent som en detonerende lunte, om du forstår.
– Nei. Egentlig ikke.
– Men, jeg antar at du forstår det er grunn nok?
– Jeg antar at jeg forstår det.
– Au revoir, mademoiselle, ha en fin dag.

– I lige måde.

____

 

 

11
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy. Bookmark the permalink.

13 Responses to Nesten som planlagt

  1. avatar marthon says:

    :-)
    Hvorfor navnet Dax LeGrande?





    • avatar Cecilia says:

      Du ligger litt i forkant med spørsmålet ditt. Alt til sin tid 😉





      • avatar marthon says:

        Jeg er tilbax
        i Trøndelax
        hovedstad med pikk og pax
        og varer uten tax
        Jeg har fulgt med gjennom fiction og “fax”
        og finner det aldeles helmax
        og vet det ikke er lett å gjøre nysgjerrige lesere til lax,
        Jeg forstår nå at det først var i del ni at det var dax.
        De andre løse trådene nøster du vel opp strax.
        Du får ha så mange slax tax! :-)

        1





  2. avatar Breiflabben says:

    Spennende med spørsmål og forhør. Og en flott illustrasjon. Det kan du Cecilia :-)
    Det er du som får meg på besøk til Bloghog nå for tiden. Det blir ikke stort ellers.
    Keep ’em coming Ces :-)





  3. avatar ertaberta2 says:

    Skal lese meg opp her i kveld. :)
    Har liksom vært litt fraværende på blogg i det siste…
    men håper på å kunne rette opp det utover :)
    Legger igjen en klem til deg, (om du vil ha)





  4. avatar ertaberta2 says:

    Ja da har jeg kommet meg, lest meg opp hit.
    Herlig og fengslende lesning, du er flink til å skrive..
    Nå er det på tide med litt kveldsmat.
    Takk for omtanken, jo jeg blir bedre for hver dag. :)
    Ha en fin og behagelig kveld, Cecilia.
    Klem.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *