Væromslag og strategi, hehe…

«Strategy is thinking about a choice and choosing to stick with your thinking»
____________________________________________________________________


_

DEL 6:
I lige måde.

_

Ved midnatt stikker en liten båt ut fra Port Galice. Det er overskyet, nesten vindstille og bare noen svake krusninger på sjøen. Den sekssylindrede Yamaha-motoren er både stillegående og kraftig, og den har ingen vanskeligheter med å få båten til å plane. Å kalle det en avledningsmanøvre er kanskje å ta for sterkt i, men det er det som er tanken når den tjuefire fots plastbåten setter kursen vestover. Etter noen minutter forandrer den  imidlertid kurs og gjør en stor bue mot babord, omtrent to hundre og søtti grader, slik at kursen blir nordlig. Deretter demper den farten så motorlyden reduseres og blir knapt hørbar. Nesten lydløst glir den nordover mot kysten av Cap de Antibes – nordover mot Cap-Eden-Roc.
Det må være lyset som gjør la Vache oppmerksom på at det massive skylaget er i ferd med å sprekke opp. Kanskje det er væromslag på gang, tenker hun og overlater roret til Jordan. Så tar hun frem nattkikkerten og ser mot land. Det er stille og folketomt idet de runder odden og får øye på uteområdene rundt Hotel de Cap-Eden-Roc. Slett ikke rart at det er stille, for været innbyr ikke til akkurat å sitte ute. Men innendørs er det tydeligvis både folksomt og livlig. La Vache håper det ikke blir væromslag og månelyst på torsdag, for da blir det kanskje ikke fullt så månelyst som det vil bli dersom det ikke blir månelyst.
– Ser du noe?
– Det ligger noen småhus i skogkanten… noen bungalover.
– Noe sted vi kan komme i land?
– Ikke noe som skiller seg ut ennå.
– Det må ikke være for langt unna.
– Neida. Men de bungalovenene… de tilhører sikkert hotellet, tror du ikke?
– Og de er garantert utleid, om det er det du tenker på. Hvorfor er du så opptatt av dem?
– Jeg tenkte egentlig at dersom de er på hotellets område så er det tilforlatelig å oppholde seg der, for gjester mener jeg. Jeg ser forresten allerede et sted det kan være lett å gå i land.
– Uten at noen ser oss?
– Det hadde selvfølgelig vært best om det ikke var noen i bungalovene.
– Det kan vi ikke gamble på.
– Noen sjanser er vi nødt til å ta, Jordan.
– Vi? Det er jeg som skal ta sjanser. Ikke glem det.
– Ikke bare du. Se her! Ta kikkerten så skal jeg ta roret…. ser på hytte nummer fire.
– Mm.
– Se ned mot vannet. Det er ganske mørkt der, og det er neppe mer enn én meter opp den lille skrenten til stien. Hva tror du?
– Du tror ikke det er for grunt vann?
– Vi bruker en gummibåt.
– Ny plan?
– Nei. Jeg har kjøpt den allerede.
– Har det plutselig blitt et enmanns-show nå? Jeg trodde vi var sammen om dette?
– Jordan, please! Selvfølgelig er vi sammen om det, og selvfølgelig trenger vi en gummibåt! Du hadde da vel aldri tenkt at vi skulle kjøre helt inn? Vi ankrer opp, går i gummibåten og padler inn. Så skifter vi på stranden og går snublende arm i arm opp til hotellet i våre dyre selskapskjoler, tilsynelatende akkurat passe fulle, akkurat som planlagt. Vi kan til og med ta med oss noen tomme champagneglass for å… 
– Okei… jeg ser at det kan være et mulig sted å gå i land.
– Bra. Egentlig spiller det faktisk ingen rolle om det er noen i hyttene eller ikke. De vil uansett tro vi er en del av selskapet.
– Hva om noen ser oss komme i land?
– Vinduene er mørke.
– I kveld ja.
– Jeg mener dersom de sitter inne og har lyset på! Da ser de ingenting gjennom vinduene. Enten legger de seg tidlig, eller så fester de. Man bor vel ikke på Hotel Cap-Eden-Roc for å sitte inne inne bak mørke vinduer og speide etter uvedkommende?
– Cilly.., eh, jeg tror kanskje…
– Vil du jeg skal kjøre litt nærmere land?
– Eh, nei…det tror jeg bestemt ikke. Bare kjør videre. Det står noen der inne og ser på oss med kikkert.

____

_

I baren på Hotel Marriott er det fortsatt stille, og inspektør Dax LeGrande begynner å få en snikende følelse av at han venter forgjeves. Klokken nærmer seg to, altså har han sittet her i nesten fire timer og naturen begynner å kreve sitt. Han er helt nødt til å gå på toalettet. Kan man egentlig kalle det en kalkulerbar risiko? Hva er sjansen for at la Vache dukker opp akkurat mens han er på toalettet? Men hvem som helst annen ville sannsynligheten være liten, men i hennes tilfelle er den nok nærmere nitti prosent. Han reiser seg sakte og blir stående og kjenne på sin egen vekt. Nei, det kan ikke vente. Vær diskret, ikke lag skandale, tenker han og tar et skritt frem. At han aldri lærer når han har fått nok!
Han tar et siste overblikk over lokalet. Det er nok best å være rask… men det er lettere sagt enn gjort etter syv whisky og syv små øl. Ennå går det heldigvis lettere å få det ut enn inn… det var det faren hans hadde klaget over, at det tok nesten like lang tid å få det ut igjen… enda han hadde lang trening i å drikke. Det er vel etter faren han har det… det ligger nok i blodet.
Tenning… det var det psykologen kalte det da han luftet alkoholproblemet sitt for henne, – “du får tenning når du drikker alkohol, og så vil hjernen din ha mer”, hadde hun sagt, – “og jo mer du drikker, jo sterkere blir tenningen, fordi hjernen venner seg til stimulansen. Det eneste som hjelper er å venne den av med det”. Lett for henne å si, hadde han tenkt, hva vet vel hun om hva hjernen hans blir utsatt for, hver eneste dag? Det er klart den trenger å stimuleres.
Hm…er det virkelig så stille og forlatt på et luksushotell? De har kanskje ikke så mange gjester, og da kan det muligens være åpning for å få et billig rom. Han kan jo alltids forhøre seg litt… for eksempel spørre barmannen. Herregud… blir det aldri tomt?

– Si meg… er det mange ledige rom her nå?
– Hehe. Etter hva jeg vet er det helt fullbooket.
– Du er vel programmert til å si det, men oss i mellom, helt ærlig, det kan da ikke være mange gjestene her nå, så tomt som det er?
– Hehe, nei du kan så si. Men det er faktisk så godt som fullt her.
– Javel… det virker ikke sånn. Men si meg, et rom, et av de rommene med balkong på øverste etasje, koster det mye?
– En suite? Omtrent seks tusen euro.
– For én natt? Mon dieu! Får man rabatt om man er fra politiet?
– Hehe. Joda, vi har et rabattprogram for lojale kunder.
– Gjelder det lojale barkunder også?
– Hehe. Vi har dessverre ikke lov å gi rabatt på alkohol. En runde til før vi stenger?
– Hvorfor ikke.
– Hehe…

Dax legger naturlig nok ikke merke til hva som skjer bak ham. Hadde han gjort det, ville han sett to unge damer komme inn i lobbyen og gå mot heisen – to unge damer han ville gjenkjent som Jordan Bekaas og Cilly la Vache.

____

Lobbyen på J.W. Marriott er holdt i hvitt og duse jordfarger. Den er bygget som et femetasjers atrium, litt som Guggenheim, tenker la Vache og lar blikket hvile på den enorme takdekorasjonen, en slags forvokst prismekrone som må være minst fem meter høy. Den minner henne om en hjerne, en slags krystallinsk organisme fra en annen verden, der den henger og pulserer nesten umerkelig med et svakt lys i sjatteringer av grønt og lilla. Kanskje den observerer og overvåker, samler informasjon og passer på at alt går som det skal? Merkelig nok bidrar denne hengende hjernemassen til å skape intimitet i det enorme rommet. Den får det til å virke avdempet og behagelig, og faktisk litt feminint. Selv heisen har en feminin atmosfære, tenker hun. Noe mer rekker hun ikke å tenke, for heisen til femte etasje tar bare noen sekunder.
Det er to betenke damer som låser seg inn på suite 502. Den mest betenkte av dem er Jordan.
– Jeg har tenkt litt. Jeg er enig i at de nok antok oss for å være nysgjerrige turister, men hva om de trodde vi var paparazzier? De vet jo at stedet kommer til å kry av celebriteter på torsdag.
– Hotellet eier ikke sjøen, ikke engang her i Frankrike. De kan ikke nekte noen å kjøre forbi med båt.
– Men de kommer kanskje til å være litt mer på alerten, for å si det sånn?
– Du må ikke bekymre deg så mye, Jordan! Om vi blir tatt når vi går i land, så har vi ikke gjort noe kriminelt. Da jager de oss bare ut igjen.
– Bare? Men da går jo hele opplegget i vasken. Poenget er faktisk å planlegge så godt at det blir mulig å gjennomføre det, og den eneste måten å sjekke om planleggingen er bra nok på, er å gjennomføre det. Ellers blir det bare skrivebordsteorier, og det har jeg fått nok av.
– Det kan alltid skje noe uforutsett.
– Men det er jo nettopp det uforutsette man skal ta høyde for! Eventualitetene, Cilly!
– Joda, men vi får snakke om det i morgen. Det best jeg kommer meg avsted.
– Med én gang? Hvorfor kan du ikke bli her i natt? Det er ingen som legger merke til det.
– Som på Novotel? Tror du ikke de har kameraer her?
– Nå er du paranoid!
– Du vet jeg gjerne vil bli… men jeg er nødt til skape en troverdig figur av Dana Israel.
– Selv en troverdig figur kan da treffe noen og bli med dem hjem? Hva er vel egentlig mer troverdig enn det?
– Jeg trenger å bli lagt merke til. Jeg har nemlig tenkt å bli syk, akkurat så syk at jeg blir sengeliggende på torsdag, og det må forberedes.
– Jeg har savnet deg.
– Mm… jeg også. Men vi kan være sammen i morgen, hele dagen og kvelden. Vi kan møtes til lunsj? Hva med Le Park? Det er på Grand Hotel, rett ved siden av. Skal jeg bestille bord til oss klokken tolv?
– Okei…har du snakket med Spencer?
– Ja. Jeg tror ikke han kommer.

_

La Vache hutrer litt og knepper jakken på gaten foran hotellet Det har blitt kaldere, tenker hun, og speider etter taxi. Det er merkelig stille til å være Cannes. Er det ikke filmfestival her? Det burde da være mulig å få en taxi på Croisetten. Vel, det er sikkert bare å vente.
Kanskje Jordan har rett? To stykker er egentlig én for lite. Spencers idé hadde vært god. Å skape en avledningsmanøver på paparazziberget hadde vært helt perfekt. Men det hadde blitt en dum diskusjon i stedet, en diskusjon som egentlig hadde begynt med hvorfor hun ikke hadde klart å overtale Spencer…

– Du mister grepet, Cilly!
– Jeg vet det. Man kan ikke være tjueni for alltid. Men jeg tror faktisk ikke det hadde hjulpet, uansett.
– Du kunne vært litt mer imøtekommende forrige gang. Han reddet tross alt livet ditt.
– Ditt også.
– Jeg gjorde mitt… jeg var helt klar for det, men Spencer og jeg spiller ikke akkurat på samme lag, for å si det sånn. Han er… konvensjonell.
– Det vet jeg ingenting om.
– Nei. Men du gjorde deg kostbar.
– Jeg betalte regningen.
– Med penger ja.
– Jeg er ikke så sikker på om…
– Det hadde ikke kostet deg noe.
– Hva vet du om det? Hva vet du om hva det hadde kostet meg? Tror du ikke jeg… Vet du hva? Jeg vil ikke snakke om dette nå. Det er sent. Jeg er nødt gå.
– Har du egentlig hjertet ditt i dette opplegget, Cilly?
– Virker det ikke slik? Jeg har jo investert i det snart ett år!
– Ett år? Tenker du på forholdet vårt? Det var ikke det jeg tenkte på.
– Du tenkte på det andre opplegget? Selvfølgelig har jeg hjertet mitt i det. Jeg syns det er spennende å leke litt. Har du fått kalde føtter?
– Nei, men det er en utfordring.
– Du er ikke redd for å bli tatt?
– Det er jo det som er utfordringen. Jeg trenger å holde meg i form.
– Ikke sant? Det er derfor jeg vil at vi skal gjøre dette.
– Hva mener du nå?
– Tror du ikke jeg har sett at du i blant går på veggen?
– Nå skjønner jeg ikke hva du snakker om.
– Du er vant til å leve et helt annet liv. Jeg har liksom ikke noe særlig å tilby, annet enn svømmebasseng og tennis.
– Nå snakker du om forholdet vårt?
– Ja. Er det dumt?
– Har du noen gang hørt meg klage?
– Nei… men jeg har en følelse av at det ikke er nok… at du kommer til å forsvinne en dag, så jeg forsøker kanskje å drøye det så lenge jeg kan?
– Er det sånn du tenker?
– Har jeg ikke rett?
– Det vet jeg ikke. Jeg har aldri hatt noen kjæreste før.
– Hæ?
– Ja. Det er noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få…
– Seriøst?
– Ja. Og nå vet ikke helt om det er ekte. Om jeg skal tørre å tro på det. Jeg har jo ikke noe å sammenligne med.
– Er du nødt til å sammenligne med noe?
– Jeg vet ikke. Kanskje ikke? Men du har rett. Jeg får i blant en følelse av at det er noe uforutsigbart og tilfeldig over det vi driver med. Jeg aner ikke engang hvem du egentlig er.
– Det er ikke alltid jeg vet det selv heller.
– Hvorfor er det sånn?
– Hvorfor? Fordi jeg har tre pass og to statsborgerskap. Hvor mange har du?
– Jeg har to pass, men jeg vet godt hvem av dem som er meg… har du tre pass? Det visste jeg ikke. Hvem er den tredje personen?
– En du ikke kjenner.
– Var det hun som leide båten?
– Nei. Det er det avisen som gjør. Ingen spør etter leg når de får kontanter.
– Men har hun noe navn?
– Ikke som jeg vil avsløre. Det er livsforsikringen min, i tilfelle de tar deg.
– Jeg ville da aldri…
– Glem det, Jordan. Jeg vet noe om kinesiske avhørsmetoder.
– Og det tror du ikke jeg vet?
– Det er lett å være tøff. Jeg har allerede fortalt deg mer enn jeg burde. Kan vi ikke la det være med det… la det være som det er? Kan vi ikke bare være sammen og se hva som skjer? Forhold kommer ikke med garanti, Jordan, det har du helt rett i.
– Og nå har du plutselig snudd alt sammen. Er det noe rart jeg føler meg usikker
– Snudd? Hvordan har jeg snudd noe?
– I sted var det du som tvilte på meg, men nå tviler du plutselig på deg selv. Er ikke det å snu?
– Det er kanskje det… men jeg tviler i virkeligheten ikke så mye som jeg kanskje har gitt uttrykk for.
– Kanskje?  Er kanskje favorittordet ditt?
– Jordan, please? Ikke gjør dette nå. Har vi det egentlig så vanskelig sammen?
– Nei. Vi har det egentlig ganske lett, men jeg har jo ikke noe å sammenligne med.
– Trenger du det? Da bør du virkelig gjøre noe med det!
– Det var ikke sånn ment. Jeg har faktisk tenkt litt mens du var borte. Jeg vil dette. Jeg vil være sammen med deg. Men så blir jeg usikker på følelsene mine, fordi jeg føler samtidig at jeg skylder deg noe. Du gir meg så mye. Du forsørger meg. Jeg vet ikke om viljen min blir påvirket av det.
– Jeg gir aldri noe jeg ikke vil gi.
– Jeg har ingen erfaring med dette, Cilly. Ikke i forhold.
–  Kan vi ikke heller snakke om dette senere? Når vi er hjemme?
– Jeg er vant til å ha kontroll over livet mitt.
– Men du har jo kontroll, Jordan! Jeg har aldri holdt deg tilbake!
– Det er ikke så enkelt, Cilly. Kjærligheten kan ikke rasjonaliseres og legges ut som brikker i et spill! Vi dreper noe i hverandre, samtidig som vi bygger noe… jeg er ikke vant til det.
– Men sånn er det nødt til å være i et forhold! Vi kan ikke tviholde på oss selv. Vi er nødt til å slippe noe av kontrollen.
– Men du slipper ingenting.
– Hva vet du om det?
– Jeg har aldri møtt noen som har løyet for meg så mye som deg.
– I lige måde.

Hun må slutte å være så feig.  At hun måtte gå fordi hun trengte å sove hadde bare vært et påskudd til å avslutte samtalen. Det hadde vært en flukt, en regelrett flukt fra en situasjon der kun kunne bli tvunget til å  verbalisere sine innerste tanker. Hun vil ikke være den første. Ingen av dem vil være den første til å si de magiske ordene. Fordi ingen av dem tør, eller fordi ingen av dem stoler på den andre? Kanskje en kombinasjon?  Man blir lettere sårbar når man har avslørt seg.  Det er lett å dele det man har mye av. Det er langt vanskeligere å dele det udelelige – for eksempel seg selv, tenker la Vache og ser på klokken. Snart halv fire. Det er ennå ikke for sent å gå tilbake, men det er definitivt et strategisk nederlag. Kjærlighetens strategi… de mange slagene om maktbalansen. Hun vil ikke gjennom det en gang til. Her skal det ikke elskes før man vet man blir elsket tilbake.
Hm… der kjørte det akkurat en taxi forbi på andre siden. Det er kanskje dumt å bli stående foran hotellet og vente når det er på den andre siden det skjer….

– Cilly la Vache?  Du er herved under arrest!

___

TBC

 

 

_______________________________________________________________


11
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy. Bookmark the permalink.

2 Responses to Væromslag og strategi, hehe…

  1. avatar Breiflabben says:

    Følger med selv om jeg nesten mistet kursen etter en kursendring på 270 grader. Litt enklere med en nittigraders endring :-)





  2. avatar ertaberta2 says:

    oi oi, oi..
    Dette blir bare mer og mer spennende, Arrestert. :O)
    skynder meg å lese videre i kvelden. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *