Bingo

 “I have never had sex with that woman.” – Bill Clinton
Det var bare tolv og en halv prosent løgn.
Resten var sant.
Altså ingenting å snakke om…
 
_

Del 5:
Gentlemen prefer blondes.

_

 

_

Hotel du Cap-Eden-Roc ligger på en halvøy, lett tilbaketrukket og luksuriøst utilgjengelig for alle som ikke disponerer kontanter, for uten tilgang til kontanter kan man bare skrinlegge drømmen om å bo på Hotel du Cap-Eden-Roc. Dette hotellet er for folk som har midler på rede hånd, og hvor sjarlataner med tilbakestrøket hår og glinsende kreditkort blir diskret lempet ut. På hotel Cap-Eden-Roc leker man ikke butikk. Her gjør gjestene opp for seg på forhånd.

I Port Gallice leier Cilly la Vache en 24 fots speedbåt, og for for et tillegg på 349 euro, blir hun eier av en Armasight Dark Strider 5x Night Vision – en nattkikkert i mellomklassen.
Spencer hadde ment det var best å rekognosere fra sjøsiden. Hun hadde syns han hørtes litt trøtt ut da hun ringte ham fra hotellet…

– (Gjesp!)
– Gjesper du? Så inspirerende.
– Å, er det deg?
– Du la beskjed om at jeg skulle ringe når jeg kom tilbake.
– Det må ha vært i et øyeblikk av sinnsforvirrelse.
– Du vil ikke si du har lagt deg allerede?
– Lagt og lagt… har du noen gang sett tyrkisk sit-com?
– Ikke i mitt bevisste liv.
– Nei. Det er ikke å anbefale. Det er ganske….(gjesp)… søvndyssende.  Hva er det du vil?
– Slutt å gjesp når du snakker med meg! Det er irriterende. Det var du som ba meg ringe.
– Sorry. Hva var det jeg skulle si… jo, jeg har sjekket litt rundt Cap-Eden-Roc. Ganske sært sted i grunnen. Jeg holder på at det er best å ankomme sjøveien. Det er noen bratte klipper ned mot sjøen, men de er bare rundt fire meter, i  motsetning til den tyve meter høye skrenten du…
– Tyve meters skrent? Er du morsom? Det var minst førti meter fjellvegg!
– Javel. Greit! Så sier vi det, for husfredens skyld.
– I blant er du bare fullstendig…  jeg syns fire meter er mer enn høyt nok.
– Men du tør å ta heisen i Valletta når du skal shoppe haute couture og finevarer?
– Jeg har ikke tatt den ennå. Hva er det som plagger deg i dag? Hvordan vet du forresten om den heisen? Den er helt ny. Har du vært på Malta?
– Jeg savner en invitasjon.
– Nå omgår du spørsmålet mitt.
– Nei, jeg har ikke vært på Malta, det er ingen ting som plager meg, bortsett fra tyskisk TV.
– Okei.
– Som sagt, sjøveien er altså best.

– Det har du allerede sagt.
– Sikker på at det bare er jeg som er plaget? Har stakefjæren hennes begynt å ruste?
– Æsj! Det var usjarmerende!
– Usjarmerende? Jeg som har et slikt nyskurt og Blenda-hvitt smil, som en Ata-tyrker?
– Skal du så slutte å flåse og komme til poenget?
– Jada! Altså, jeg anbefaler deg å kjøpe en billig nattkikkert, det er ikke noen vits å bruke penger på de dyre, selv om det byr deg i mot å handle noe billig.
– Hva skal jeg med en nattkikkert?
– Du skal leie en båt og dra på natt-rekognosering.

– Er det ikke bedre å gjøre det om dagen?
– Du må gjerne gjøre som du vil, men ikke glem at det er mørkt når dere ankommer torsdag kveld, så jeg vil anbefale noenlunde like forhold. Tro meg, du trenger den nattkikkerten. Dessuten er det godt mulig de har kameraer som overvåker sjøen. Du vet, slike kameraer som tar fine bilder dersom det er lys nok. Litt dumt å bli fotografert, syns du ikke, selv om du er fotogen og lider av eksponeringsnød?
– Morsomt. Okei. Vi skal rekognosere om natten. Point taken.
– Se etter et sted man kan komme seg ubemerket i land på sørsiden av brygga.
– Hvorfor sørsiden?
– Fordi sikkerhetsfolkene vil være mest opptatt av å passe på nordsiden.
– Hvordan vet du alt dette?
– Jeg har mine kilder. Paparazziene har en egen fjellhylle de holder til på. Den ligger litt nordøst for hotellet. Derfra har de ganske god utsikt og kan få snappet sine ekslusive telebilder av kjendisenes utsvevende gjøren og laden, uten å måtte trenge seg inn på privat område.
– Paparazziene ja. De er selvfølgelig i nærheten.
– Tilbud og etterspørsel, unge dame. Uten etterspørsel; ingen paparazzier.
– Det var ikke ment politisk. Jeg hadde bare ikke tenkt på dem. Det var alt.
– Nei, man kan ikke tenke på alt når øynene blir blendet av funklende Grisogono-juveler, men det er man faktisk nødt til om man ikke skal bli tatt. Det ideelle hadde selvsagt vært om det skjedde noe på paparazziberget, noe som fanget oppmerksomheten.

– Hva da for eksempel? En gorilla?
– Det er ikke særlig oppsiktsvekkende. Har jeg ikke fortalt deg om hvor usynlige gorillaene egentlig er? Det ble gjort et eksperiment…
– Jeg vet det. Hva var det du tenkte på?
– Ett eller annet uventet, noe oppsiktsvekkende, altså ikke en gorilla.
– En bavian?
– Glem dyreriket.

– Litt vanskelig akkurat nå.
– Jeg skal prøve å tenke på noe.
– Og hvem skulle stå for det oppsiktsvekkende innslaget?
– Det var det da.
– Har du sovet siden sist vi snakket sammen?
– Kanskje fem minutter?
– Det holder ikke å døse foran TV-en. Jeg sa jo du skulle sove på det. Det kan bli morsomt.
– Jeg tror vi har litt forskjellig ide om hva som er morsomt.

 Morgenen etter hadde Maxence vært borte. Det var en strek i regningen. La Vache hadde tenkt å be ham om enda en tjeneste, men dessverre hadde han gått av vakt. Det burde hun ha forutsett. Hun angret på at hun ikke hadde gjort det allerede kvelden før, som hun hadde planlagt. Det var meldingen fra Spencer som hadde avsporet henne. Maxence, i kraft av sin stilling, kunne sikkert ha fått vite etternavnet til Alfredo. Han kunne bare tatt en telefon til Casinoet og spurt. Nå fikk hun klare seg med fornavnet, som hun håpet var riktig, for Alfredos del. Om han hadde løyet for henne fikk det være hans egen skyld om han aldri fikk den lille “erstatningen” hun hadde tenkt å sende ham for tort og svie.

I respesjonen hadde de rådet henne til å ta helikopteret til Nice. Det var både raskt og relativt billig hadde hun forstått, og hun hadde tenkt at det antagelig var som å ta helikopterruten fra Malmø til Køben, om man så bort fra utsikten.
Men la Vache hadde ikke vært så opptatt av utsikten. Hun hadde vært opptatt av å planlegge tilbakekomsten til Cannes – the second coming – og denne gangen i en annen ham.

I Nice var det på tide å skifte identitet, og på tide å deponere diamantene på et trygt sted, for eksempel i en bank. Det hadde falt henne helt naturlig å velge Société Générale, banken som Albert Spaggiari så elegant hadde robbet i nittensøttiseks, ved hjelp av en vekkerklokke. Seksti millioner franc hadde han fått med seg. Slett ikke verst på den tiden, tenkte hun på vei inn. Han ble riktignok tatt, men han hoppet elegant ut av vinduet under rettssaken – og forsvant på motorsykkel. Og vekk var han, for alltid. Det er noe med franskmenn man bare er nødt til å beundre.

– Bojour. Jeg har noen verdifulle gjenstander jeg gjerne vil plassere i en bankboks. Noen verdifulle bilder jeg har tatt.
– Bilder? Javel.
– Ja. Er det mulig å leie en bankboks hos dere? Jeg kan garantere at det ikke er en vekkerklokke jeg vil ha i bankboksen.
– En vekkerklokke?
– Ja. En slik som Spaggiari brukte da han robbet hvelvet for en mannsalder siden.
– Spaggiari… Albert Spaggiari?
– Yep. He whose name must not be spoken… uha!
– Det skjedde nok før min tid.
– Han brukte en vekkerklokke for å avsløre alarmsystemet. Det har ikke jeg tenkt å gjøre.
– Det er jo betryggende. Er du kunde her?
–  Nei… jeg er på vei til Cannes. Du har hørt om diamanttyveriet?
– Ja. Har du noen legitimasjon?
– Det var visst en inside job. Ryktene vil ha det til at det var Sharon Stone som gjorde det. Det passer jo godt til navnet… Stone, get it?
– Svært godt. Legitimasjon?
– Selvfølgelig. Værsågod… det er altså ikke mine ord, men jeg har det fra velinformerte kilder.
– Dana Israel?
– Ja. Journalist i Stavanger Aftenblad.
– Fra Norge?
– Ja. Jeg har akkurat landet…. på flyplassen.
– Ja. Det er helst der man lander.
– Ikke sant? Men du, tenk om det virkelig var Sharon Stone? Hun er jo litt avdanket for tiden. Kanskje formuen hennes begynner å svinne hen…
– Bankboksene er i underetasjen. Denne veien er du snill…

Og så var det ordnet. Men det var mere som måtte ordnes. Nye klær, en liten hårklipp, samt å finne et passende sted å bo i Cannes. Campingbil kom dog ikke på tale, dessuten var det ingen grunn til å gjemme seg bort – ikke nå når diamantene var trygge som banken. Nå var det andre ting å tenke på, som Cap-Eden-Roc.
Spencer hadde sagt at smykkene vanligvis ble båret av spesielt utvalgte skuespillere. Det var det som gjorde det interessant. Hva når de har fått i seg litt boblevann? Selv skuespillere må jo på toalettet. Utfordringen var selvsagt å komme seg inn. Hun hadde en plan for hvordan det skulle gjøres… om de bare kom seg i land.

____

Tømmermenn, tenker Dax, er den eneste ulempen ved å drikke for mye.
Da sjefen hadde kalt ham inn på teppet på mandag morgen, hadde han i sitt stille sinn tenkt at han skulle komme ham i forkjøpet. Han skulle rett og slett si opp før han ble sparket.  På vei gjennom korridoren hadde han tatt en avstikker inn på toalettet for å øve seg på hvordan han skulle fremstå.
Mon dieu! Det må være noe galt med speilet! Noen burde sette en lapp på det: Le miroir est défectueux! Out of order!  Defekt!  Defunct! Hengangent! Défunte! 
Det ville han også snart være, hadde han tenkt.

– Står til, Dax?
– Takk. Etter forholdene okei, capitaine, jeg har faktisk tenkt å…
– Utmerket!  Det har kommet en henvendelse fra SPHP. De trenger forsterkninger på torsdag. Jeg tenkte det kunne være noe for deg.
– SPHP?
– Service de protection des hautes personnalités. Det vil si at du får menge deg med VIP-ene. Kanskje du til og med får noen autografer? Det skal være en liten mottakelse på Cap-Eden-Roc med Paris Hilton og Bruce Willis og den duren. Hva sier du?
– Jo… det er vel okei.
– Da sier vi det. Men nå  vil jeg du skal ta en titt på disse bildene fra Novotel. De er tatt samme natten som innbruddet. Besynderlig, syns du ikke, at resepsjonisten hevder han ikke husker dem? De står jo rett foran ham i resepsjonen.
Det begynte så smått å gå opp for Dax at det hadde vært en tabbe å holde kjeft.  Han burde ha fortalt at han hadde gjenkjent henne, selv om han ikke var direkte var involvert i saken. Det hadde også vært en tabbe å oppsøke hotellet. Dersom Jordan ble tatt inn til avhør, så… Vel. Han kunne alltids levere sin avskjedssøknad senere… i morgen… eller kanskje på fredag.
– Har du sett disse bildene før?
– Så vidt. Vet vi hvem de er?
– Personen til venstre er det ikke mulig å identifisere, men hun til høyre er Dana Israel, en norsk journalist.
Dana Israel? Dax hadde måttet undertrykke et smil. Noen hadde tatt voldsomt feil, det var åpenbart. Han hadde nesten følt seg litt lettet.
– Jasså? Dana Israel?
– Hun matcher hundre prosent i følge arkivet til Alucard Security. De har gitt oss et foto av henne fra i fjor. Du kan se selv. Jeg tenkte det kunne være en passende oppgave for deg å ta rede på hvor hun befinner seg.
– Og hun befinner seg her, i Cannes?
– Alt tyder jo på det. Hun er akkreditert reporter fra en norsk lokalavis… skal vi se… Stavanger Aftenblad. Bare behold bildet. Ta det med deg og gå på kino.
– Javel.
– Dax… vær diskret.  Hun er ikke mistenkt, kun en person vi ønsker å snakke med. Hele denne saken har noe underlig over seg.
– Hvordan da?
– Gjerningsmannen må enten ha gjort svært dårlig research, eller så må han ha hatt et annet motiv enn penger. Jeg begynner å tro mer og mer på det siste.
– Noen spesiell grunn til det?
– Diamantene var ikke forsikret. Chopard virker ikke spesielt opprørt, og diamantene er nærmest uomsettelige. Altså er det mest trolig at det ligger et annet motiv bak tyveriet. Kanskje han ville sende et signal?
– Et signal? En konkurrent kanskje?
– Neppe. Hold deg edru er du snill. Vi trenger ikke flere skandaleoppslag.

– Selvfølgelig, capitaine, jeg mener, selvfølgelig ikke…

 

Det må være bakrusens velsignede kreativitetsom plutselig får det hele til å tre frem for ham. Cilly la Vache og Dana Israel.  Det er jo samme person!  Dax har med ett hele bildet klart for seg. Jordan hadde fortalt at Cilly la Vache i blant forsvinner og blir borte en stund. Slett ikke merkelig, sett i lys av det han nå vet. Dobbeltspill, selvfølgelig. Dana Israel er ute etter å gjøre et scoop; et personlig dybdeintervju med MSS mest ettersøkte person. Han ser overskriften for seg: Hemmeligheten bak Kina’s farligste kvinne – en tiger i moteklær!
Sannsynligheten er med andre ord liten for at han vil finne henne her.
Han kaster et blikk på lerretet og reiser seg. Slike filmer er ikke hans greie uansett. Det er like greit å vente utenfor, så får han ro til å tenke.
Norske lokalaviser må ha god råd. Skulle nesten tro de ble sponset…

Etter forestillingen holder Dax vakt ved utgangen. Han begynner å bli sulten, og kjenner at det murrer i maven. En øl hadde vært perfekt for å roe seg ned litt, men litt mat er heller ikke så dumt. Det er ingen Cilly blant dem som kommer ut fra kinoen, akkurat som  forventet.
Hm… Dana Israel er i Cannes som journalist, og samtidig er hun i Cannes som Cilly la Vache. Hvor er det mest sannsynlig at han hun vil dukke opp? På kino? Nei. Selvfølgelig ikke.
Det er mandag, og det er den dagen markedet er stengt, men man har jo krav på diettpenger når man jobber i felten, tenker han, og maten på Hotel Marriott er sikkert spiselig. Det er selvfølgelig der det er lurt å se etter Cilly.
Jordan sa hun hadde dratt til Monaco. Kanskje det er på tide å snakke med henne igjen, finne ut om hun har hørt noe? Han slår nummeret, men ombestemmer seg sekundet etter. Nei. Det er langt bedre å bare holde henne under oppsikt. Før eller senere vil hun og la Vache møtes, og da er det bingo!

Været har blitt lettere, og Dax føler seg plutselig langt bedre. En kort spasertur til Hotel Marriott er passe skjerpende for apetitten. Han snuser inn sjøluften og tar seg selv i å smile. En chateaubriand på hotellet, og kanskje et ørlite glass rødvin ved siden av. Jo. Dette skal nok bli en fin kveld.

___

 

Etter middag føler Jordan seg rastløs. Intet ord fra Cilly, bare et ubesvart anrop fra et ukjent nummer. Da nysgjerrigheten omsider hadde blitt uutholdelig, hadde hun ringt tilbake.
“Beklager. Jeg kan ikke ta telefonen akkurat nå. Legg igjen en beskjed.”
Det hadde vært en mannsstemme på svareren. Hun hadde latt være å legge beskjed og lagt telefonen fra seg. Den s
temmen i andre enden…  kunne det være denne politimannen som hadde vært innom?
Hun skrur av TV-en og setter seg opp i sengen. Hun er nødt til å finne på noe. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har sjekket telefonen den siste timen.

Nå må hun slutte å bekymre seg. Cilly vet hva hun gjør. Hun er ikke dum. At hun ikke har ringt trenger ikke å bety at hun er arrestert.
Jeg trenger å luftes, tenker hun, som en hund.

___

Lobbybaren på Hotel Marriott er en åpen og inkluderende bar hvor man lett kan finne seg en stille krok for seg selv, eller man plassere seg slik at man har full oversikt over hvem som kommer og går, alt etter behov.  Dax LeGrande har valgt det siste alternativet. Akkurat denne kvelden er baren stillere enn vanlig, men det tenker han ikke over; det første gangen han er der.
Et lite glass til kan vel ikke skade, dessuten kan man vel ikke godt gi seg til å henge i baren uten å bestille noe når man ikke er gjest på hotellet? Vær diskret, hadde kapteinen sagt, vi vil ikke ha noen skandaleoppslag. Den beste formen for diskresjon å opptre som en helt normal bargjest, tenker Dax. Han har langt fra tenkt å lage skandale, han har tvert i mot tenkt å opptre som en riktig gentleman. Dana Israel, formoder jeg? Jeg er inspektør LeGrande. Kan jeg få by på noe? Et glass vin kanskje, eller champagne? Han har planlagt i detalj hvordan det skal gå for seg. Først skal han varme henne opp litt, snakke om løst og fast slik at hun blir vant til å besvare spørsmålene hans, og så til slutt vil han nevne denne lille bagatellen med at hun har blitt fanget av overvåkningskameraet på Novotel, og høre hva hun har på si til det.
Han bestiller en whisky uten is, tenker seg om, og bestiller en liten øl å ha ved siden av. Whisky og øl er  jo to alen av samme stykke, tenker han, synd å skille dem ad.
Og så er det bare å vente.

___

Cannes by night, innhyllet i lett tåke og myk electronica. Jordan lener seg mot rekkverket og ser ned på gaten. Det må være kaldt å holde utendørskonsert i dette været. Automatisk lar hun blikket gli rundt og merker seg alle detaljene. Det eldre ekteparet på benken, mannen med hunden, den ungen gutten som bærer en sykkel uten forhjul. En hvit Porsche parkerer foran inngangen. Engelsk, tenker hun automatisk idet sjåføren kommer ut på høyre side. Så studerer hun omgivelse en gang til, nøyere denne gangen. Står det ikke noen bak reklamesøylen der nede? Hun holder øye med den en stund, bare for å oppdage at det er par som har stått der – en mann og en langt yngre jente. Når de kommer frem fra bak søylen vrir mannen plutselig ansiktet hennes mot seg og kysser henne. Det går et lite sekund før den skarpe lyden av ørefiken når helt opp på balkongen. Jordan smiler og går inn. Ja, ja. Begjær og besvær. Det er i hvert fall ingen som holder øye med henne. Ingen grunn til å få noia. Det er nok tanken på denne politimannen som fortsatt sitter igjen i henne litt. Han hadde vært litt skummel, nesten litt skremmende, som om det rolige ytre  var et resultat av jernhard selvkontroll, og ikke på noen måte gjenspeilet ham slik han egentlig var. Han har nok mer intuisjon enn intelligens, hadde hun tenkt, og lurt på hvordan hun skulle håndtere ham om han mistet kontrollen.
Overraskelsesmomentet – det er der hun har sin styrke.
Antagelig hadde han ikke trodd et ord av hva hun sa. Og da han hadde åpnet nattbordskuffen… herregud! Hun hadde vært både lettet og sint over at Cilly hadde tatt med seg diamantene, mest sint egentlig. De burde da kunne stole såpass på hverandre etter å ha vært sammen i nesten ett år at de i hvert fall snakket sammen og ble enige om noe så viktig. Og hvor er diamantene nå?
Nei… nå er hun på vei inn i de destruktive tankene igjen. Tenk på noe annet. Tenkt på en sang eller en film. “Star Wars”, “Gentlemen prefer blondes.”  Hva med en parykk? Kanskje en blondineaften er fint? Da kan hun være en helt annen…

Det første hun tenker er at baren virker utdødd. Et øyeblikk blir hun stående litt ubesluttsom utenfor heisen og kjenne på skuffelsen. Hvor er alle sammen? Har det skjedd et paradigmeskifte over natten? Er Hotel Marriott ikke lenger ansett for å være kult… eller er det noen som har dødd? Den franske presidenten, Brigitte Bardot eller Sean Connery?
Det er best å spørre bartenderen, så hun ikke risikerer å si noe galt.
– Si meg, er det noen grunn til at det er så stille her i kveld? Har noen dødd kanskje?
– Ja, si det? Nei, det er vel bare slikt som skjer, en slags kollektiv tankeoverføring kanskje?  Det er konsert på stranden. Kanskje folk er der. Det er visst flere oppe på Panorama, om du heller vil gå dit.
– Kanskje senere. Gir du meg en Ty Nant? Dropp isbitene…
– Selvfølgelig.
Hun blir hengende ved disken, uten å klare å bestemme seg for om hun skal bli eller gå videre. Det er i grunnen litt deilig å kjenne på at hun ikke orker å velge. Hun har alltid tenkt at frihet er å eie så lite at man ikke er redd for å miste det. Var det Platon eller Aristoteles som mente et menneske aldri ville bli lykkelig om det eide mer enn at det kunne bære med seg? Samme kan det være. Filosofi har aldri vært hennes sterkeste område. Ha! Det er vel frekkheten som har vært hennes område. Frekkhetens nådegave… og evnen til å koble ut følelsene. Et menneske rekker ikke å føle ubehag om man dreper det fort og barmhjertig… hm… hva er egentlig å eie så lite at man ikke er redd for å miste det? Er man ikke redd for å miste seg selv? Livet, opplevelsene… fremtiden? Hun hadde ikke vært redd for det… ikke før i går kveld.
– Mind if I join you?

Stemmen river henne ut av tankene, og når hun snur seg blir hun helt mo i knærne. Det er bare så vidt hun klarer å late som ingenting.
– Langt ifra! Feel free.
– Jeg heter Jason.
– Jordan… jeg var i mine egne tanker et øyeblikk.
– Sier du det? En vakker kvinne som står alene. Tør jeg spørre hvorfor?
– Ingen grunn. Jeg er ikke en person som søker ensomheten.
– Men ensomheten søker kanskje deg?
– Det kan jo virke sånn.
– Folk tror jo gjerne at vi er utilnærmelige, så de holder seg unna. Jeg har i blant lurt på om det er av en slags misforstått respekt.
– Jeg har ikke tenkt så mye over det.
– Jordan… hva mer enn Jordan? Jeg kan ikke si jeg husker hvor jeg har sett deg før.

– Det er ikke så rart. Jeg er ikke skuespiller. Jeg heter Jordan Bekaas. Du aner ikke hvem jeg er.
– Nei. Så hvem er du?
– En simpel diamanttyv som hviler ut etter det store kuppet.
– Ha, ha! Så det var deg altså?
– Ja, faktisk. 
– Vel, gratulerer!
– Takk!
– Champagne… for å feire?
– Hvorfor ikke. Du tror meg ikke?
– Nææ… joda, alt er mulig. Skal vi gå utenfor?
– Vil du røyke?
– Nei. Bare få litt luft. Sitte ned litt.
– Tror du ikke kvinner kan stjele diamanter?
– Det kan de nok. Alle kan stjele. Det er så ikke mange år siden jeg var småkriminell selv.

– Er det sant?
– Loven trekker opp en ganske utydelig linje på mange områder, men på andre områder er det en veldig tynn strek som skiller. Det har alltid med muligheter å gjøre. Det er flust av muligheter på begge sider, enten linjen er skarp og tynn eller utflytende og diffus.
– Det er vel også spørsmål om moral?
– Moral? Har folk noen moral lenger? Har den ikke for lengst blitt byttet ut med stolthet?
– Kanskje det?
– Forskjellen på moral og stolthet er at stoltheten er som heroin. Du trenger større og større doser for å kjenne virkningen.
– Jeg holder meg til champagne. Hva blir vi stolte av?
– Å eie ting. Det er derfor det finnes marked for oss småkriminelle som selger fake Rolex og parfyme. Alle vet at det er billige kopier, men de kjøper det allikevel, fordi de vil kjenne stoltheten over at andre tror de eier noe dyrt.
– Og det har du gjort? Solgt falske Rolex mener jeg?
– Klokker, parfyme… bare juggel. Den ene dagen selger du falske klokker på gaten, og den neste står du foran et kamera og er skuespiller. Da har du krysset en linje. Det betyr ikke mer enn det, du er fortsatt den samme.

– Men da kan du velge.
– Ja. Det er det du kan.
– Og dette forteller du meg, uten å vite hvem jeg er?
– Det har aldri vært noen hemmelighet. Men ærlig talt, Jordan, hvem er du?

– Hvorfor skal jeg gidde å fortelle det? Du tror meg jo ikke uansett.
– Try me.
– Jeg er agent for MSS, den kinesiske varianten av CIA, eller jeg var, rettere sagt. Jeg kan kaste deg i vannet med den ene hånden på ryggen.
– Ha, ha!
– Kan du svømme?
– Jeg har vært på det engelske landslaget, så ja, jeg kan absolutt svømme.
– Du har kanskje lyst til å ta av deg jakken først? Den ser dyr ut.
– You’re not joking?
– Overhodet ikke. Du kan bli med meg opp på rommet så skal vise deg listen over MSS mest ettersøkte personer. Der står jeg øverst på listen. Er du single?
– He, he… nei.
– Nei. Det ville vært underlig… men du tror meg ikke, gjør du vel?
– Hvorfor er du ettersøkt?
– Fordi de tror jeg har noe de vil ha.
– Og det har du ikke?
– Nei.
– Kan du fortelle om det?
– Nei. Som du skjønner så er jeg nødt til å kaste deg i vannet for at du skal tro meg…. kan du unnskylde meg et øyeblikk? Jeg har fått en melding jeg er nødt til å sjekke….sorry.
“Kan du møte meg i Port Calice klokken tolv? Kle deg. Vi skal ut i båt. Jeg venter på marinaen. Dana.”
Jordan ser på klokken. Halv elleve. Endelig, tenker hun, og merker at hun puster lettere.
“Jeg kommer.”
– Du virker lettet? En hyggelig melding?
– Absolutt.
– Så det med hotellrommet var ikke seriøst ment?
– Nå kan du lure.

– På hva?
– På om jeg virkelig kunne kastet deg i vannet med én arm på ryggen. Jeg er dessverre nødt til å gå. Takk for champagnen.
– Bor du her på hotellet?
– Ja. Vi sees nok senere.
– Det håper jeg da absolutt… Jordan. La meg følge deg til døren.


_

____

_

Det der må være Jason Staham, tenker Dax LeGrande, og blondinen er sikkert også en kjent person, sikkert en skuespiller… han har i hvert fall sett henne før… på film antagelig. Og her sitter han, mens disse kjendisene holder med hverandre på som de vil … faen ta dem…
– Bartender?  Gi meg en runde til er du snill.
– Selvfølgelig. Begge deler?
– Unødvendig spørsmål.
– Selvfølgelig.

_

_______

 

 

 

10
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy. Bookmark the permalink.

10 Responses to Bingo

  1. avatar eMTe says:

    Kanskje det er det eg skal skaffe meg, ein blond parykk *ler* :)
    Her begynner eg med del 5, natta sig på så eg får starte megd begynnelsen ein annan dag. Stilige bilder og stilig reprtasje du har fletta inn i Aftenbladet, godt påkome.

    God søndag om litt,
    Marieklem





  2. avatar marthon says:

    Ser man det: et nytt kapittel i framhaldssoga. :-)

    Og nok en ting på listen Ce-Cilly la Vache finner irriterende: Gjesping.
    I tillegg til tygging og spising med mat i munnen og den slags, altså. Best å få montert kjevelås (og få næringen tilført intravenøst) så man ikke risikerer å utsette seg for den altfor skarpe tapetkniven enkelte kvinner har i håndvesken sin.
    Synes forresten du er litt urettferdig mot Spencer. Så mye som tyrkerne bråker for tiden og så mye pepperspray som ligger i luften (jeg antar at du har lest om det i avisene?), går det sikkert ut over søvnkvaliteten. Litt medfølelse kunne ha vært på sin plass!

    Jeg ser at du har blitt involvert i en liten feide om språk og kritikk og den slags. Som du vet har jeg jo ikke anlegg for å uttrykke meg diplomatisk, men la meg likevel forsøke meg med å si at jeg håper at Kirsti86 kan bli en ny fast leser og kommentator som kan tilføre deg og Bloghog nye impulser, og at Geitost har en uforlignelig evne til å komme med observasjoner, tanker og digresjoner (ref. min hyllest til kunsten å digregere i en kommentar fra meg på VG-bloggen din medio august 2010 – den tredje kommentaren min, så vidt jeg husker) som ingen andre ville kunne ha kommet på. Jeg har ingen problemer med å se at det ligger mange spennende refleksjoner i bunn, og han er et eksempel på at å skrive på et språk som ikke er morsmålet, og som man ikke behersker til fingerspissene, ikke alltid er et handikap – det kan også være en forse fordi man ikke lar seg binde av faste uttrykksmåter og klisjeer. En andrespråksforfatter kan (bevisst eller ubevisst) bryte med stivnede formuleringer og tilføre språket noe nytt, uforutsigbart og friskt. Litteraturhistorien har en god del eksempler på det (uten at jeg har noen på rede hånd akkurat nå). Håper Geitost leser dette.

    Jeg så forresten også at du ga meg ufortjent kreditt (samt hengte meg ut som en språklig pedant 😉 ). Burde vel komme tilbake til dette ved en passende anledning.

    Egentlig er jeg litt fornærmet over at det er Geitost Kirsti angriper, og ikke meg. Har ikke JEG klart å fornærme deg nok, kanskje? Tar hun meg ikke på alvor?

    Hht. franskkunnskapene dine cannes jeg vel nøye meg mais eau ci at jeg alltid har hatt en vague følelse av at du har bleuffet litt. 😉

    Apropos kreditt er jeg mer imponert over husmorkunnskapene enn verdenskvinne-taktene i denne bolken. Alle verdensvante piker vet selvfølgelig at Hotel du Cap-Eden-Roc har akseptert kredittkort siden 2006. Ata (på de karakteristiske røde og blå boksene med små huller i toppen) har derimot ikke vært i handelen siden 1989 (altså rundt fem år før du flyttet til Norge). Nå for tiden er de bare å finne på Maihaugen og innerst i skapet hos moren min (sammen med den gule esken med Pep og tilsvarende antikvariske bokser med størknet sølvpuss).
    Når det gjelder ku-kunnskaper, lurer jeg på om C. la Vache kjenner til ostene til Den Blinde Ku, som har vært eksportert med stort hell til Frankrike – som en utfordrer til La Vache qui rit, altså.

    Nouvelle – det var vel det meste. Bortsett fra:

    Føkk Putin og ha en velsignet god søndag! :-)

    3





    • avatar Cecilia says:

       Ååå! Selvfølgelig vet du alt om hotel Cap-Eden-Roc! Jeg burde vel ha tenkt meg det! Ja, ja. Det kommer jo litt mer om dette fantastiske hotellet, som jeg faktisk har bodd på ( før 2006), i neste kapittel, så jeg lar være å si noe mer om det her og nå.

      Gjesping og snakking med mat i munnen, er ikke det fy-fy i de fleste hjem? Det er uhøflig å gjespe mens man snakker med noen. Det signaliserer at man er uinteressert: “Jasså, sier du det (gjesp), meget interessant.
      Den store fordelen med intravenøs næring er at man slipper smaken av sykehusmat.

      Tyrkia:
      Nå har det seg jo slik at dette lille eventyret utspiller seg i tiden 17. til 25. mai, under Cannesfestivalen. Demonstrasjonene i Tyrkia begynte først stille og rolig som en sit-in i Gezi-parken den 28. mai, da rundt 100 stillesittende og fredelige aktivister samlet seg litt hippie-aktig i den deilige vårsolen i et forsøk på å forhindre myndighetenes vandalisering av parken. Altså forstyrret det neppe Spencers skjønnhetssøvn natt til mandag 20. mai, med mindre forsynet bød ham et clairvoyant innblikk og at han således allerede en uke prematurt begynte å forhåndsbekymre seg over mulige fremtidige natteforstyrrelser. :)

      En feide om språk og kritikk… tja. Jeg har vel sagt mitt om det. Hva Kirsti86 har lest av kommentarer og slikt i tidligere innlegg her inne, har jeg ingen som anelse om, men jeg vil ikke tro noen orker å lese seg gjennom endeløse kommentarrekker på gamle innlegg, så jeg tenker du har unnsluppet og kan føle deg trygg. Jeg er glad for alle som leser og kommenterer, og jeg leser den delen av kommentaren hennes som omhandler dette emnet litt som om hun tenker… ja, som noen av våre mere malerisk språkmektige medborgere ville uttrykt det: Det var rette rævva som feis!
      Jeg finner ikke noen grunn til å kritisere henne for det, og jeg skjønner godt at hun forsvarer seg. Nordmenn er regnet for å være uhøflige og direkte. Dette er en norsk blogg i Norge. Her gjelder norske regler, så da får mere fintfølende utlendinger tåle det eller la være. Med så god kunnskap om norsk språk, er det vel ikke urimelig å anta at man er kjent med den norske væremåten, tenker jeg. Her, på min blogg, er det som ellers i Norge: Om muslimer ikke tåler å se homofile menn kysse hverandre på Grønland, så får de ta konsekvensen av det og holde seg innendørs, eller flytte til et land hvor slikt ikke er tillatt. Herregud!

      Vi har forøvrig diskutert dette med å skrive på et språk som ikke er morsmålet tidligere, ref. Jack Kerouac.
      Henge deg ut? Nei, men cred skal gis der cred er fortjent, og jeg er veldig takknemlig for at du har sittet med rødpennen og rettet på meg. Bla et par år tilbake, så ser du sikkert resultatet.

      Jeg skriver på norsk, og jeg blander inn fransk, tysk, italiensk, engelsk og svensk uten å forholde meg til hverken grammatikk eller ortografi. “Pain au chocolat” – er en overskrift som reflekterer dette godt. “Pain”, – brød på fransk, smerte på engelsk. “Au”, – det vi sier når noe gjør vondt. Det ligger ofte noe assosiativt eller fonetisk i måten jeg fletter inn utenlandske ord på: She never sold bacon = Synnøve Solbakken. osv.
      Så dèt ér klârt jeg bleuffeur. Hva elleurs skal mânn jeuré?

      Og selvsagt husker vi Ata. Hvitt skurepulver i blå flaske som mormor hadde stående i benkeskapet, lenge etter 1989 (akkurat som din mor). Det er mulig de fantes i rødt også, det vet jeg ikke noe om, men jeg formoder at Spencer kjenner til begge typene, og ikke kan dy seg for å lage et ordspill av det 😉
      Den blinde ku kjenner vi godt til her i huset. Hva la Vache angår, så tror jeg hun styrer unna.
      Detaljene fra Cap-Eden-Roc… hm… jeg fikk nettopp en idé. Neste kapittel må nok omskrives litt…

      Fint å få en kommentar en søndag formiddag. Her er det 18 grader og litt vind – akkurat nok til at den bølgende lyden av raslende løv fra de ranke og rettvinklede grønne prydbuskene som omkranser Piken med humleranken, når opp til tredje etasje hvor jeg sitter på balkongen og skriver.

      Føkk Putin :)

      Tusen takk for kommentar, og en velsignet søndag til deg også. :)

      3





      • avatar marthon says:

        Ja, det er minsanten utrolig hvor mye kunnskap mine to og et halvt snes års livserfaring (samt … ehem … tilgang til Internett) har gitt meg.

        Vi i middelklassen kan selvfølgelig ikke skryte av å ha bodd på et så feiende flott sted som det du nevner. Jeg og mitt tilsvarende ubemidlede reisefølge har vært nødt til å ta til takke med langt kummerligere overnattingssteder på våre forsøk på dannelsesreiser langs Mare Nostrums strender, for eksempel … en STRAND – i La Goulette, Tunisia (hvor vi fikk nattesøvnen forstyrret av to politimenn som plutselig sto over oss og lurte på hva i all verden vi gjorde der, men ellers viste seg å være ganske hyggelige).
        Jeg mener også å huske at jeg en gang tilbragte en natt på en gammel kanonstilling på toppen av Gibraltar-klippen, hvor jeg og mine kompanjonger ble vekket av en tropp joggende soldater anført av en parodi av en stutt, rødhåret sersjant, som ropte eplekjekt til oss:
        – Morning chaps, have you slept well!
        og fikk oss til å føle at vi var med i en britisk sit-com fra krigen. Men soloppgangen, som vi nøt sammen med resten av sangriaen fra kvelden før, var storslagen.
        Det tredje overnattingsstedet som renner meg i hu, var under stjernehimmelen på en ferge fra tidl. nevnte Tunisia til Genova. Den gangen ble vi vekket av at noen spylte dekket. Man kan si at det kom som en kalddusj.

        Så … det ble selvfølgelig så som så med søvnkvaliteten og sannsynligvis noe gjesping – som vi selvfølgelig prøvde å skjule så godt vi kunne. Vi hadde jo tross alt en viss dannelse allerede før vi dro ut på reisen.

        Jeg må i den sammenhengen få lov å påpeke at det er du, i egenskap av forfatter, som har bestemt at Spencer skal gjespe (hva nå grunnen enn måtte være) og således oppføre seg uhøflig mot din kvinnelige protagonist. Det er dermed DU som bærer det fulle og hele ansvaret for hans atferd – om du så hadde skrevet at han satt i Tyrkia med rævva på telefonen og fez!

        Jeg var på et kurs om India her forleden (eller mer spesifikt om indisk forretningskultur og litt sånn «hvordan forstå og bruke en inder», for det er jo noe vi må lære oss til hvis vi skal få bisnissen til å gå rundt i Norge, siden det er for dyrt å ansette nordmenn og polakker ikke snakker godt nok engelsk). Noe av det viktigste vi lærte der, var at de – til forskjell fra oss – er veldig inderekte.

        Muslimer vet nok omtrent hva de har i vente når de kommer til Norge. Vi har jo tross alt et sted som heter Haram, men ingen som heter Halal. (Humor for dine muslimske lesere.)

        Takk for at du forklarer ordspillene dine for meg (men ok, jeg tenkte ikke på det med «au» – selv om jeg vet hva det betyr på norsk).
        Sji néve Såold beiken? LITT søkt, kanskje?

        http://www.digitaltmuseum.no/things/skurepulver/MH/SS-45874
        Men den røde, milde, var kanskje for pyser?

        Kua som ga navnet til osteprodusenten var faktisk bare blind på ett øye, har jeg nettopp lest. Men altså, etymologien. Cecilia = … ……

        En annen ting jeg har lest – i det Dagblad-magasinet (fra lørdag) som muligens inspirerte deg, er at en fransk undersøkelse viste at blonde servitriser får mer tips enn sine mørkhårede medsøstre. Kanskje fordi gentlemen prefer blonde waitresses?

        Vet ikke hvor du tar prosentberegningen av sannhetsgehalten i Clintons utsagn fra. Men strategien hans kan skyldes en ørliten ortografisk brist i søndagsskoleundervisningen. Mange engelsktalende tror jo at det sjette bud lyder «Thou shalt not admit adultery.»

        Nok om det. Ha en makeløs mandag! :-)

        1





        • avatar Cecilia says:

           Ja, jo… to og et halvt snes (halvtreds) års livserfaring, og tilgang til internett. Hvem kan konkurrere med det?
          Selvfølgelig burde jeg brukt nettet for å sjekke, Cap-Eden-Roc, men det er ikke alltid slikt rinner meg i hu. Jeg har sjekket nå.
          Hotel du Cap er langt fra uoverkommelig for middelklassen, og særlig ikke om man velger å bo der utenfor sesongen, f.eks. i oktober. Været kan være fint så sent på året, og man slipper unna både overfylte strender og høye priser. Stort sett er det halv pris utenfor sesongen over hele rivieraen (vettu).

          Nå har det seg engang slik at min far ofte tok meg med på sine forretningsreiser etter at han ble skilt. Antagelig var det som en slags kompensasjon for at han tilbrakte for lite tid sammen med meg, men jeg liker å tro at det mest var fordi han likte å ha meg med. Vi var altså ikke på Hotel du Cap for vår fornøyelses skyld, selv om det var ganske fornøyelig, i hvert fall for meg. Man føler seg litt spesiell når man blir behandlet som en prinsesse – noe du aldri vil oppleve :)
          (Jeg har forøvrig også tilbrakt natten på ymse herberg og mugne hosteller, og jeg har unnagjort morgenvasken i en fontene i Amsterdam.)

          Et utslag av akutt generøsitet, det var nok det som kom over meg her da jeg lot meg henfalle til å oppklare mysteriet rundt mine mange og til dels ufattelige krumspring med utenlandske ord. Shinevah Soulbeiken – ligner det ikke litt en gang? Tenk: She never sold bacon – she gave it away, he muttered, staring helplessly at his naked feet as they were slowly disappearing into the stinking manure. Then he raised his voice and yelled. – I hate you, you silly cow! … and so on.

          Hva med Henry Gibson?

          Hvem har bestemt at Spencer skal gjespe?
          Hvem har bestemt at Lynvingen skal nyse?
          Hvem har bestemt at svaret er 42?
          Nei, det er vel der det butter – når vi forsøker å dikte i stedet for å holde oss til fakta – kunne jeg svart – og så hadde alt vært greit, men… nå har det seg nemlig slik at Spencer faktisk har det med å gjespe når han er trøtt, og det har jeg fra pålitelige kilder. Og er det noe Spencer blir trøtt av, så er det tyrkisk sit-com, i følge de samme kildene.

          Kan det skyldes noe medfødt, spør jeg meg selv, kan det skyldes en medfødt trang til å undertrykke fantasien og innlevelsen, og heller la seg henrive og imponere av mengden etterrettelige detaljer, korrekte gjengivelser og verifiserbare fakta?
          Sannhet, etterrettelighet og verifiserbare fakta i en røverhistorie?
          Hvordan kan Johhny Depp plutselig være vampyr? Han er jo pirat i Karibien!
          Hvorfor flykter blondinen skrikende midt i gaten når hun blir forfulgt av et monster i bil?
          Fordi ellers blir det ingen film, og således ingen opplevelse – for oss dårer som gråter våre deilige tårer når David til slutt får oppleve en dag med moren sin i AI – Artificial Intelligence – selv om David aldri har eksistert.

          Som nevnt tidligere, dette med prosentregning kan være vrient:
          Altså, av åtte ord er det ett som er løgn.
          “I have never had sex with that woman.”
          Trekk fra ett ord, så er det sant.
          “I have had sex with that woman.”
          Hvor mange prosent er løgn?
          You do the math – som vittige sjeler stadig vekk kommer trekkende med i sine overlegne kommentarer, og svaret er …?

          I lige måde ( som forøvrig er tittelen på neste kapittel) :)

          1





          • avatar Breiflabben says:

            Sitter og ler godt her etter Marthon og din kommentarrekke her.
            Alltid fornøyelig å lese dere :-)





          • avatar marthon says:

            Hei igjen!
            Jeg har gått rundt på en god del forskjellige steder i en god del forskjellige land den siste måneden og hatt dårlig samvittighet – etter at det rinte meg i hu at jeg hadde overdrevet min egen modenhet i kommentaren ovenfor. Det skulle visst ha vært to og et KVART snes. Men pytt sann, da har jeg noen år å gå på, og kan nyte følelsen av at alderen min har stagnert i fem år framover.

            Jeg var i min ungdom ganske prisbevisst mht. innkvarteringstilbud (og hadde en kompis som tok budget-reising til det ekstreme). En gang (sommeren ’89) klarte vi f.eks. å finne et vandrerhjem i Casablanca som bare tok 22 dirham per pers per natt (tilsvarte omtrent det samme i kroner). Og hadde vi vært medlem av den der vandrerhjem-organisasjonen, kunne vi faktisk ha spart ytterligere tre kroner! Det var til og med i toppsesongen, og jeg så bare én kakerlakk! (Riktignok ganske stor, da.)
            Jeg har også overnattet gratis under et bordtennisbord på et turisthotell på Haugastøl samt i en parkert jernbanevogn på Dombås stasjon – bare for å ha nevnt det.

            Mer matte:
            «I’ve had sex with Susanna Hoffs.»
            Hvor mange prosent er løgn?

            Jeg ser at du har fulgt opp filosoferingen om Spencers frie vilje i «Sortie de nuit»-kapitlet av føljetongen din.

            Herlig :-)





  3. avatar ertaberta2 says:

    Leser og koser meg, jeg skal prøve å lese ferdig i kveld.
    he he, jeg glemmer jo å få i meg mat her..
    Det du skriver skulle vært i film.
    smart med den parykken. 😀
    Lurer på hvordan dette går.. ?
    Skynder meg videre…….





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *