Det hjelper å sove på det…

– I don’t fuck with criminals. That’s why I’m still alive.
– Wrong!  That’s why you’re still a virgin!
– Cecilia Silverdale.

 


Bildet kan klikkes på for mer innholdsrik versjon

_

Del 3:
Mat og barnemat.
_

:::

Dax LeGrande lener seg tilbake i kontorstolen og lukker øynene. Han burde gjort noe annet enn å tilbringe fridagen på kontoret – det er det ingen som takker ham for. Og strengt tatt har han vel utrettet mer skade en gavn?
Egentlig burde han holdt seg hjemme.
Hjemme? På den overprisede hybelen hos Madame Beaujean?
Han er lei av gnålet hennes, lei av å høre om sønnen – den berømte Jacques – “Directeur de la photographie – i Hollywood, som bor i et hus med nitten rom…” ,  bla, bla og masse namedropping. Hele Hollywood står visst i kø for å få audiens hos denne Jacques Le Magnifique. Bullshit!

Men det er kanskje slikt mødre gjør? Kanskje hans egen mor også skryter av ham på samme måte: “Min sønn er etterforsker i det franske politiet – i Cannes! Dere skal bare vite at han treffer alle de berømte skuespillerne, hver eneste dag. Han har blitt omfavnet av Britney Spears!”   Joda, hun hadde snublet på fylla og trengte noen å klamre seg til mens hun spydde… på skoene hans. Big deal.
Sukk.
Folk regner liksom med at de kan gå trygt når de flasher rikdommen sin. De rike må jo vise seg for hverandre, for hva er vel rikdom verdt om den ikke synes? Og en fattig faen benytter selvfølgelig sjansen til å nappe en juvelbesatt iPad, en rådyr mobiltelefon eller en luksusveske med noen tusen euro – og så kan han leve noen timer timer i overflod, akkurat som de rike – nesten – for han slipper selvfølgelig ikke inn i det gode selskap. Rikdom er ikke penger – rikdom er stil – og det eier han ikke – han har ikke engang dårlig stil. Han er bare en uinteressant faen med tilfeldige penger: Gå og tap dem på kasino!
Dax lurer på om det dette han skal bruke livet sitt til, å jakte på stakkarer som har blitt født av feil foreldre. Det kunne jo like godt vært han som lusket rundt på Croisetten og nappet håndbagasjen fra godtroende rikfolk.
Cilly la Vache, derimot, har stil. Og nå har hun visst penger også.
Han kan fortsatt se henne for seg.

__

_

Gare de Monaco er eiet og drevet av det statseide franske jernbaneselskapet SNCS, et selskap som ble opprettet i 1938 da Frankrike nasjonaliserte jernbanen. Stasjonen ligger i en firehundre og sekstiseks meter lang tunnel, tjueto meter bred, tretten meter høy og på det dypeste ligger den tjuesyv meter under bakken.  Stasjonen tok seks år å bygge, og den ble åpnet den syvende desember, nitten nittini. Gare de Monaco betjener daglig rundt femten tusen passasjerer fordelt på søtti avganger.
Dette kunne la Vache lese i en brosjyre hun hadde funnet i setelommen.

Det hadde blitt sen ettermiddag da hun våknet, så sent at det var på tide å stå opp, ta en dusj og komme seg avsted. Men aller først måtte hun ta en telefon som hun endelig hadde overbevist seg selv om at var viktig – etter at hun hadde sovet på det.
Litt nervøs slår hun nummeret.
– Hey, merhaba?
– Spencer?
– Cilly? Er det deg? Det var overraskende.
– Er du i Tyrkia?
– Evet! Enn du?
– I Monaco.
– Det forstår seg. Tapt mye?
– Ikke ennå.
– Så… hva skyldes æren?
– Leser du aviser?
– Det hender. Det er internett her, faktisk.
– Da vet du vel hva som har skjedd i Cannes? Diamanttyveriet.
– Jeg har sett en notis.
– Eh… la oss si det var du som hadde gjort det… altså bare som en hypotese, hvordan ville du du… eh…
– Kvittet meg med sakene, mener du?
– Rent hypotetisk, selvfølgelig.
– Selvfølgelig. Men jeg ville nok heller gått etter noe større. 
– Hva mener du?
– De har stjålet feil diamanter. Det er bare lommerusk i forhold til det virkelig store byttet.
– Jaha? Men, dersom vi tenker oss at at det fantes et motiv…
– Hva slags motiv? Et horn i siden til den geskjeftige Caroline for eksempel?
– Du har gjort leksene dine forstår jeg.
– Jeg liker å vite hvem jeg har med å gjøre.
– Okei. Så nå vet du det.
– Du har altså ikke tenkt å levere dem tilbake?
– Det var faktisk tanken. Men så har jeg ombestemt meg. Jeg syns hun godt kan donere dem til et godt formål, anonymt selvfølgelig.
– Selvfølgelig. Tør jeg spørre hvilket godt formål du har i tankene? Cilly’s champagnefond kanskje?
– Har jeg fornærmet deg på noen måte? Såret deg? Eller er du bare sånn av natur? Det finnes en organisasjon i Bangladesh som…
– Sorry. Max Hoegarten. Det er mannen du skal kontakte.
– Og hvor finner jeg ham?
– i Haag. Jeg kan maile deg.
– Nei, nei. Jeg ringer når jeg har skaffet meg ny mobil. Reiser han? Kan han komme og hente?
– Det vil jeg tro.
– Men du… vent litt…  hva mente du egentlig med at vi hadde slått til på feil sted?
– Vi, sier du? Hvem er vi? Hvem er du sammen med?
– Du kommer ikke til å like det. Jordan og jeg har liksom… slått oss sammen, kan du si.
– Jordan? Det burde jeg vel skjønt. Hun er farlig. Du er klar over det?
– Ja. Jeg vet det. Jeg syns det er spennende.
– Det kan fort bli mere spennende enn du liker.
– Hun liker meg. Jeg er ikke redd henne.
– Det burde du være. Hun liker pengene dine.
– Ikke bare. Skal vi la det temaet ligge?
– It’s your funeral.
– Jepp!  Så…? 
– Vel. Hun er jo proff, det kan ingen ta fra henne. Kanskje hun rett og slett er mannen for en slik jobb?
– Joda, hun er sikkert mannen! Herregud!
– Det var ment positivt. Men,  altså… er du kjent med Fawaz Gruosi?
– Nei.
– De Grisogono?
– Selvfølgelig.
– De holder sitt årlige show på Hotel du Cap Eden-Roc torsdag kveld. Så dersom du kjenner noen som kunne være interessert i en utfordring…  så kan det lønne seg å ankomme sjøveien.
– En utfordring?
– Vaktholdet er upåklagelig. 
– Hva vokter de?
– Bare noen små diamanter til et titalls millioner dollar.
– Lommerusk.
– Barnemat.
– Man trenger barnemat  i Bangladesh.
– Ikke sant?  Apropos mat, har jeg fortalt deg om da jeg traff en nevø av min salige grandtante Beate utenfor landhandleriet i Enebakk? Ikke? Hun var nemlig en djevel med rotvekster, min grandtante. Navnet hennes er faktisk….
– Vi tar det senere… over et glass tyrkisk raki.
– Fair enough.
– Eh… jeg mener dersom vi… uhm… du kunne ikke tenke deg å… ?
– Blir forbryter?
– Det er for en god sak.
– Sorry kiddo… no can do.
– Sov på det. Det hender det hjelper.

Hotel du Cap Eden-Roc… la Vache hadde fått noe å tenke på.  Nydusjet og med vått hår hadde hun gått ned i resepsjonen og fått låne en togtabell. Hun konstaterte at hun kunne rekke 18:55 til Monaco. Da vil hun være fremme klokken 19:47.  Hun hadde lent seg over disken og senket stemmen.
– Hvis det skulle komme noen og spørre etter meg…
– Så har jeg aldri sett deg?
– Ikke sant? Jeg har en… eh, person, som jeg ikke har så lyst til å se igjen. 
– Det har vi alle…

___

 

Dax sukker og åpner øynene, bare for å registrere at bildet av henne fortsatt henger igjen på netthinnen.  Han begynner å bli både sliten og irritert av at han ikke klarer å få henne ut av tankene.  Hvem er denne Jordan hun omgir seg med, og ikke minst, hva er hun? Bare en venninne? Eller kanskje en selskapsdame, som det så fint heter – en liten hjelper?
Det skinner alltid igjennom når noen gjør seg dummere enn de er, tenker han. Jordan hadde gitt ham en forestilling, det hadde han registrert med én gang. Det hadde kanskje vært ekte forbauselse å spore da han presenterte seg, men etter det hadde alt vært et spill. Hun hadde svevet rundt ham i en slags selvsikker aura av maskulin autoritet iblandet kjølig, feminin eleganse, men samtidig hadde hun avlevert replikker som lett kunne tolkes som naive.  Det hang bare ikke sammen.
Det eneste tegnet på usikkerhet hadde kommet da han ville låne telefonen hennes. Helt instinktivt hadde han notert seg det ufrivillige blikket mot nattbordet. Så hadde hun smilt unnskyldende.
– Jeg er sannelig ikke sikker på hvor jeg har lagt den… men du må gjerne ringe fra fasttelefonen.
– Takk. Men jeg tenker det er større sjanse for at hun tar telefonen om hun tror det er du som ringer.
– Å, sånn ja. Det har du vel rett i.
– Jeg kan hjelpe deg å lete. Kanskje den ligger i nattbordskuffen?
– I nattbordskuffen? Hvorfor akkurat der?
– Fordi du kastet et blikk den veien.
– Gjorde jeg det? Jeg så vel bare et helt tilfeldig sted…
– Så du har ikke noe imot at jeg sjekker om den ligger der?
– Hvorfor skulle jeg ha det?

Det var mens han gikk mot nattbordet han hadde sett at hun ble usikker og bet seg i leppen. Hun hadde forsøkt å stoppe ham.
– Hvorfor skulle jeg legge mobilen i en skuff?
– Nei, si det.  Men vi legger jo ofte fra oss ting på de underligste steder i ren distraksjon, og sekundet etter har vi glemt hvor vi la dem. Det er kanskje underbevisstheten din som husker at du la den i skuffen?
– Den ligger ikke der.
– Jeg hører du sier det. Har du noe imot at jeg sjekker?
– Nei…

Han aner fortsatt ikke hvorfor hun løy. Det var åpenbart at hun hadde hatt en hel masse imot at han sjekket nattbordet,  men det eneste han fant var en bibel, innbundet i rødt skinn. Var det noe å bli flau over? Var hun en skapkristen? En frafallen muslim kanskje?
– Så du leser bibelen? Jeg ser den har et bokmerke.
– Den er ikke min. Jeg sover på den andre siden.
– Jeg forstår. Vi får vel bare fortsette å lete da, kanskje på den andre siden av sengen?
– Det er ikke nødvendig. Jeg fant den i håndvesken. Skal jeg ringe henne?
Det kjølige smilet hennes hadde kommet på plass igjen.
– Ja takk. Om du vil være så snill.

Det hadde vært åpenbart; hun ville slett ikke at han skulle ringe fra hennes telefon, men hun ville langt mindre at han rotet gjennom sakene hennes. Så hun valgte det minste av to onder.
Hun hadde ikke trengt å bekymre seg:
Mobiltelefonen er skrudd av eller befinner seg utenfor dekningsområdet!
– Hun skur ofte av telefonen. En gang tok hun ikke telefonen på….
– Fjorten dager?
– Femten!

Cilly la Vache hadde altså reist til Monaco – for å tape penger på Casino, for å drikke litt årgangschampagne og kanskje for å spise et par jordbær.
Det er noen som har det, tenker Dax og reiser seg. Han kan like godt fortsette etterforskningen hjemme, og der har han også tilgang til flytende inspirasjon.

På vei hjem svinger han innom Marché Forville,  markedsplassen bak Hotel de Ville, hvor man kan kjøpe kinesisk take-away uten å overskride matbudsjettet.
Madame Beaujean hater matlukt i leiligheten, så han setter seg på en av benkene langs La Croisette og henfaller til den uoffisielle nasjonale utendørssyssel: Å kikke på folk man ikke kjenner.  
Han har en følelse av at han er i feil divisjon. 

 ___

_

Toget stopper presis klokken 19:47. Femten tusen passasjerer fordelt på søtti avganger, det vil si at det burde være omtrent to hundre passasjerer som skal av samtidig med henne, tenker la Vache, men det er det heldigvis ikke, for da hadde hun neppe fått taxi. Man trenger taxi i Monaco.
Selv om Hotel Port Palace ligger bare drøyt fire hundre meter unna jernbanestasjonen i luftlinje, betyr det på ingen måte at det ligger i gangavstand; veisystemet slynger seg i buer gjennom det bratte fjell-landskapet, så den reelle avstanden er omtrent to og en halv kilometer. Det synes på taxameteret.  
Monte Carlo er en svært bratt by.
La Vache tenker på Jordan. Hun bør ringe og informere henne om saker og ting, men først må hun sjekke inn.

Resepsjonisten, en eldre herre med poser under øynene, smiler profesjonelt deltagende og peker på kartet.
– Se her. Det finnes både trapper og heiser for fotgjengere. Du skal bare se etter skiltene: Ascenseur public.
– Det er godt å vite. Tusen takk.
– Bare behold kartet. Du blir bare én natt?
– Jeg tror det.
– Synd. Jeg pleier å anbefale Musee Oceanographique. Kunst og vitenskap i perfekt kombinasjon. Du er interessert i kunst?
– Ja.
– Det så jeg med en gang. Du ser deg rundt, observerer.  Du vil garantert like den Cabinet de Curiosités.
– Takk for tipset.  

Hun ringer Jordan fra gjestetelefonen i vestibylen.
– Det er meg.
– Cilly? Hvor er du?
– I Monaco.
– Det var en mann her, fra politiet.  Jeg holdt på å få hjerteslag! Hvorfor tar du ikke telefonen?
– Den er stjålet. Hør! Ikke si et ord, bare hør! Ikke snakk! Noen har stjålet leiebilen vår, og antagelig lå telefonen min der. Du må gå til politiet og melde den stjålet. Jeg aner ikke når den ble tatt, en eller annen gang i løpet av søttende eller attende mai. Jeg ringer deg senere. Nå må jeg skynde meg.
– Skynde deg? Men… hva skal du?
– Tape penger. Husk å melde bilen stjålet. Jeg vil ikke betale leie for en bil jeg ikke disponerer! Comprende?

___

 

Dax LeGrande skur korken av en flaske Glengoyne og fyller glasset tre kvart fullt. Han har gjort en oppdagelse og trenger en real støyt for å komme seg etter sjokket. Jordan er altså ingen ringere enn Jordan Bekaas.
Han stirrer på skjermen og tømmer glasset. Det var en ren tilfeldighet som satte ham på sporet, et tilfeldig oppslag på MSS hjemmesider. Bildet hennes hadde lyst mot ham.
Jordan Bekaas.  Forhenværende MSS-agent – transseksuell – av thailandsk og filippinsk avstamning –  en sjarmerende og livsfarlig drapsmaskin med et vinnende vesen.

Han dobbeltsjekker med Interpol og FBI. Ikke er hun ettersøkt for straffbare forhold i Frankrike, og hun er heller ikke oppført på hverken Interpols eller FBI’s lister over ettersøkte. Det er visst bare MSS som søker henne. Pågripelse frarådes, står det… hm.  Men hvem snakker pågripelse?
Så hva er greia mellom Jordan og Cilly? Bodyguard? Elskerinne? Begge deler?
Han hadde bitt seg merke i formuleringen. Jordan brukte ordet sover – ikke ligger, som man vel normalt ville bruket om man bare sov i samme seng.  
Han fyller glasset på nytt og tar seg selv i å smile.

 

___

 

To everything, turn, turn, turn,
There is a reason, and a time to every purpose, under Heaven.
A time to be born, a time to die
A time to plant, a time to reap
A time to kill, a time to heal
A time to laugh, a time to weep…

– Mademoiselle la Vache?
– Oui?
La Vache har et øyeblikk vært i en annen verden.  Hun løfter blikket og ser rett inn i øyene på en ung, uniformert mann. Han smiler til henne.
– Det er telefon til deg i resepsjonen.
Det må være Jordan, tenker hun, og glir ned fra barkrakken,  hun har nok omsider forstått at hun må ringe fra en annen telefon. Den uniformerte går foran henne og peker.
– Det er fra hotell Marriot i Cannes.
– Tusen takk.

Det er en mannsstemme i andre enden.
– Vi har kommet under vær med at du har forlatt hotellet?
– Det stemmer. Er det problematisk?
– For oss? Nei. Men det er en person her som gjerne vil veksle noen ord med deg.
– En dame, formoder jeg?
– Ja.
– La meg snakke med henne.
Det er Jordan, akkurat som hun tenkte. Jordan er opphisset.
– Hva skjer? Jeg holdt på å få hjerteatakk.
– Er du alene?
– Ja. Hvor har du lagt dem?
– Jeg har dem med meg.
– Herregud! Tror du ikke han politimannen gikk rett bort til skuffen og åpnet den? Det var like før jeg…
– Jordan, slapp av! Jeg har tenkt litt. 
– De har sett deg på overvåkingstapen.
– Slapp av! Jeg er klar over det. Jeg leser aviser. Jeg fikk en telefon, husker du? Jeg fikk en telefon fra en som sa han representerte Robert De Niro. Han ville jeg skulle sjekke opp at datteren hans var nykter. Si at du husker det. Det var omtrent klokken halv to.
– Når du sier det så… selvfølgelig husker jeg det.
– Ikke sant? Dessverre var det noen som hadde stjålet bilen vår, så vi spasserte.
– Ikke vi. Du. Du gikk dit alene!
– Greit. Har du meldt bilen stjålet?
– På en søndag kveld?
– Politiet sover aldri.
– Okei. Men det var en person sammen med deg – en person med en stor hatt.
– Det kan jeg håndtere. Jeg må stikke. Det er noen som venter på meg.
– Jeg trenger en fullmakt for å disponere rommet.
– Si meg, er du fullstendig blakk?
– Ganske.
– Sjekk ut Hotel du Cap Eden-Roc.
– Hvorfor det?
– Rekognosering. Det skal være et party der på torsdag. Det er mulig vi skal la oss invitere… uinvitert.
– Fullmakt?
– Jeg fakser en, etterpå.

___

 

TBC…

9
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy. Bookmark the permalink.

7 Responses to Det hjelper å sove på det…

  1. avatar Breiflabben says:

    Jeg følger med og kunne godt tenkt meg å følge med til Cote d’Azur og nydt noen bobler i godt selskap i kveldsbrisen.
    Hmmm, det må jeg jaggu gjøre en gang :-)

    Keep ’em coming :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det har visst vært bedre vær i Stavanger enn på rivieraen – i det siste… noe jeg kommer tilbake til.

      Hyggelig at du henger med :)





      • avatar Breiflabben says:

        Da gleder jeg meg til værbeskrivelse og andre fornøyelige hendelser.
        Det er alltid hyggelig å følge med på dine skriverier Cecilia. Og kommentarrekkene dine er også fornøyelig lesing for en som meg og sikkert mange andre :-)
        Håper du bedriver dagene med fornøyeligheter også 😉





        • avatar Cecilia says:

          Joda. Noe fornøyelig skjer jo. Jeg har besøk av min far, og det er jo fornøyelig, særlig da vi ble stoppet av politiet på vei til Frognerseteren, fordi han kjørte uten sikkerhetsbelte. På sin sedvanlige sjarmerende måte klarte han å overbevise politimannen om at han hadde brukket de to nederste ribbenene, og la ut i maleriske vendinger om hvor forferdelig vondt det var å ha på seg sikkerhetsbelte. Og merkelig nok slapp han unna uten å få bot.

          Siv er i Miami for å besøke sin far, så vi huserer alene for tiden. Da får jeg litt tid til å skrive, og dessuten er min far en mann som liker å lage mat. :)





  2. avatar Kirsti86 says:

    Jeg gjør et nytt forsøk. Her er et smil :) som jeg håper du rekker å se innen det blir borte :) .





  3. avatar geitost says:

    Siden vi snakker musikk, så legger jeg gjerne en liten digresjon til : jeg husker, fra da jeg var barn, en låt som fortalte, på en sakte melodi, en historie om blomster og jenter som plukket dem. Den hørtes øm og romantisk ut, som mange andre gamle låter, som mine eldre søstre pleide å danse på. Lenge etterpå, da jeg allerede ble voksen, jeg hørte den igjen, i sin original versjon som hette “Where have all the flowers gone ?”, og så forsto jeg hva den dreiet seg om egentlig, og jeg ble rammet av følelsen at jeg hadde så lenge vært nær et så forskrekkelig emne uten å gjette noe. Det er sånn man vokser, alle kjenner slike opplevelser.
    “Å bli gammel, for et eventyr for en liten gutt” skrev Walter Benjamin.

    Jeg hadde ingen idé om hvem hadde skrevet låten, da jeg oppdaget dens oppriktig betydningen. Det er bare enda senere at jeg lærte, og det var en annen overraskelse for meg, at forfatteren var den berømte folk singer som hadde skrevet den fine læreboken om 5-string banjo jeg hadde kjøpt da jeg var14 år og var i min bluegrass perioden, nemlig Pete Seeger. Jeg kjente hans country-folk side, ikke hans politisk legning, snarere, jeg ikke viste at han var bak mange kjente låter, Turn, turn turn, for eksempel. Så lærte jeg mer om hans verk, og ble imponert av den måten han hadde brukt sin musikalske talent for å fremme begge nåtiden protest-songs og tradisjonelle folksongs.

    Da min sønn var liten, pleide jeg å synge flere av disse låter om kvelden til å få ham til å sovne. Jeg vet ikke om han likte musikken eller om han bare satt pris at noen ikke lot ham alene.
    Jeg nylig lurte på om hadde bevart noe av våre musikalske kveldstimer. Jeg fikk han til å høre på litt av Pete Seeger sitt verk. Han lyttet på, oppmerksom, sa bare hmmm… og gikk tilbake til rommet sitt, og fortsatte å lytte på “hardstyle”…

    Ja, det føles noen ganger litt frustrerende å ikke klare å dele vår begeistring med andre…





    • avatar Cecilia says:

       Digresjoner er alltid velkomne :)
      Jeg kjenner mest til Pete Seeger gjennom linker jeg har fått her på bloghog, men jeg har fortsatt mye til gode å høre av ham. Så vidt jeg forstår er han nærmest en legende. Jeg visste heller ikke at det var han som hadde skrevet “Turn, turn, turn.” Jeg kom til å tenke på den fordi jeg på et tidspunkt oppdaget Byrds “So you want to be a rock’n roll star”, og lette etter mer av dem. Og da fant jeg bl. a. “Eight miles high”, som jeg før det bare hadde hørt med Golden Earring ( som jeg egentlig likte på grunn av “Wall of dolls”), og altså “Turn, turn, turn”, som jeg likte umiddelbart. Det ene ledet til det andre, kan man si.

      Min far er på besøk, medbringende tre kasser Peroni (Italiensk øl), som han av en eller annen grunn trodde det var helt lovlig å ta med seg til Norge. Han ble heldigvis ikke stoppet på Svinesund :)
      Han er veldig begeistret over at jeg deler mye av hans musikksmak, og særlig fordi han vet at det er hans fortjeneste, noe han til stadighet føler det maktpåliggende å påpeke. I det siste har det faktisk gått litt andre veien også, at han har begynt å like noe av det jeg liker. Vel, det er kanskje ikke bare min fortjeneste; han har jo fått seg en femten år yngre samboer som forer ham med litt “moderne” musikk.

      Where have all the flowers gone…
      Jeg måtte jo lese litt om Pete Seeger og finne sangen på youtube.
      Jeg har lest at under krigen gikk nordmenn med en binders på jakkeslaget, som en protest mot den tyske okkupasjonen. Når de skrev revyviser, så brukte de spesielle vendinger og ord, så tyskerne ikke skulle forstå at det ble drevet gjøn med dem.
      The Second Red Scare, McCarthy-perioden. Den typiske amerikanske evnen til å se kommunistspøkelser ved høylys dag blandet med den typiske amerikanske kullsviertroen på at den elektriske stol eller langvarig frihetsberøvelse vil ha en preventiv virkning på folk slik at de holder ytringsfriheten sin for seg selv ( i frihetens land ), var jo i aller høysete grad med på å bringe frem kreativiteten hos den intellektuelle delen av befolkningen. Man brukte omskrivninger og metaforer som i seg selv var uangripelige, og som gikk både McCarthy og den høyre-ekstreme majoriteten hus forbi. Jeg vet ikke om jeg forstår alt som ble skrevet på den tiden, akkurat som få på min alder antagelig forstår det symbolske i bindersen på jakkeslaget. Men “Where have all the flowers gone” er ikke så vanskelig å forstå.

      “Dat is het mooie van ouder worden, je ontdekt steeds meer.” :)





  4. avatar ertaberta2 says:

    Så var jeg kommet hit, del 3. masse lesestoff her, og spennende. :)
    Cilly skulle kanskje ikke sagt så mye til Spencer, litt skummelt.
    Følger med å leser meg videre. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *