Do they come in pink?

 

Hvordan kan noen hevde at kriminalitet ikke lønner seg?  Kan denne noen vise meg ett eneste fengsel som går med underskudd?
Cecilia Silverdale.
___

Del 2: 
Le pissoire obsure.
(le pissoir obscur)

:

Ooo – oooh – oooh… 
Oh, a storm is threat’ning,
my very life today.
If I don’t get some shelter,
Oh yeah, I’m gonna fade away…

La Vache synger med og kjenner bassen vibrere under setet. Lexus er en stillegående farkost med et utmerket musikkanlegg. Det passer bra når man holder seg til småveiene og cruiser sakte gjennom de mange tettstedene som ligger som perler på en snor i det fruktbare middelhavslandskapet. 30 km/t. Det er best å holde fartsgrensen,  selv om hun er så godt som alene på veien. Været er fortsatt overskyet og grått, men det har i hvert fall sluttet å regne.
Rape, murder. It’s just a shot away...
Innbruddd, simpelt tyveri. Det er langt fra det alvorligste man kan gjøre som kriminell. Hittil har hun bare vært lagt i håndjern i pikante situasjoner. Det er nok annerledes når det er alvor. Hva er straffen for innbrudd i Frankrike? Antagelig ikke verre enn at hun holder det ut, om hun skulle bli tatt. Hun har jo bare stjålet noe lommerusk tenker hun, en million dollar er ikke engang småpenger for Caroline, men det er lommerusk Caroline aldri skulle hatt!
Hun leker litt med tanken om å få smykkene demontert, sende diamantene tilbake én etter én – som en anonym fødselsdagshilsen hvert år. Så går tankene til Jordan. Det er nok verre om hun blir tatt. Fengsel er ikke akkurat stedet for transseksuelle, eller kanskje de har egne fengselsavdelinger for sånne i Frankrike? Det er jo et liberalt land, på det seksuelle området…

L’autre Pain – L’autre Boulanger. Skiltet fanger oppmerksomheten hennes. Et bakeri. Hun bestemmer seg for å stoppe.  Det er på tide å gjøre noe med blodsukkeret, før hun blir irritabel, for da er hun en farlig bilist.

Selvfølgelig er det  stengt. Hva annet hadde hun ventet en søndags morgen?
Ved siden av bakeriet ser hun en smal grusvei som leder nedover gjennom et skogholt. Hun ser seg rundt. Det er søndagsstille og lite trafikk. Kanskje dette er det perfekte stedet?
Hun liker det tilfeldige, det improviserte, det som ikke er resultatet av en plan.
I følge hjerneforskeren Benjamin Libet, tar mennesket avgjørelser opptil et sekund før de er seg bevisste hvilken avgjørelse de har tatt. La Vache setter bilen i gir og svinger inn på den smale grusveien. Montro hvor hun havner…

__

Utenfor Suite Novotel er det en lettere irritert Dax LeGrande som kjemper seg gjennom flokken av journalister.  Har politiet noen spor? Stemmer det at de jobber utfra en teori om at det er en inside job? Har de noen mistenkte? Har sikkerhetskameraene avslørt noe? Dax presser frem et smil og svarer “no comments.” Han henviser til pressekonferansen senere på dagen, og brøyter seg vennlig men bestemt frem til inngangsdøren.
En inside job? Han er slett ikke så sikker på det. Men han er sikker på at det må være utført av profesjonelle, noen som ikke har vært synderlig redde for å bli avslørt. Han utelukker fortsatt ikke at de er gjester på hotellet og at de fremdeles bor her. Det eneste som nok er sikkert er at diamantene allerede er over alle blåner.

På åstedet i andre etasje forsøker han å se for seg hvordan det må ha skjedd. De må ha brukt en vinsj med to eller flere vajere for å fordele belastningen. Antagelig har de festet vajerne i dørhåndtakene, og så har de brukt sofaputene for å dempe fallet, eller kanskje madrassen? Og etterpå har de lagt alt tilbake på plass, akkurat som det lå.  Antagelig har de brukt litt tid. En halv time, kanskje en time? De må ha brukt hansker og luer eller hårnett. Enten har de trukket plast utenpå skoene, eller så har de tatt av seg skoene og brukt sokker av nylon eller noe annet syntetisk materiale som ikke etterlater seg fibre.
Ikke et eneste spor har de lagt igjen, ingen fingeravtrykk, ingen hårstrå – de har ikke etterlatt seg annet enn et gapende hull i veggen. Finnes det en signatur? Finnes det noen lignende innbrudd? 

Cilly La Vache… hun er selvfølgelig et blindspor, men hvorfor ikke benytte sjansen til å se henne igjen?  Han bestemmer seg for å ta en tur til hotell Marriot, både for å sjekke henne ut av saken, og ikke minst, for å se henne igjen. Han hadde vært ung og umoden den gangen for ti år siden, forsøkt å imponere med å spille gitar. Han hadde drukket for mye. Det hadde nok hun også. Men det hadde blitt en uforglemmelig natt, selv om hun var borte da han våknet.
Hvem var hun egentlig, eller rettere sagt, hvem er hun egentlig? Hvordan har hun klart å bli registrert som Cilly la Vache i sikkerhetstjenestens arkiver? Det er ikke noe en hvemsomhelst klarer. Og hva gjorde hun egentlig på Novotel den natten…. det er bare én måte å finne det ut på.
Inspektør Dax LeGrande ser seg rundt, trekker litt på skuldrene og smiler. Innerst inne gir han jamt faen i hvem som har nasket godsakene.

 ___

Veien ender i en trang snuplass som er omkranset av store steiner. La Vache stopper og går ut av bilen. Snuplassen ligger omtrent ti meter fra bredden av det som ser ut til å være en ganske stor innsjø. Noen har banket et jernrør ned i bakken og satt opp et skilt:  Défense D’Uriner!  Hun må smile litt. Det er kanskje et problem for franskmenn at folk pisser i den sarte og ømskinnede naturen deres? Vel, de trenger ikke bekymre seg for henne, hun har bare tenkt å kvitte seg med en ganske liten safe, samt tre kraftige lastestropper med håndvinsj.
Det er en slak gresskledt helling ned mot vannet, og helt nede ved vannkanten er det et lite svaberg som stuper ganske bratt ned. Hun snur bilen og rygger så langt hun kommer.
Det er stille og fuktig. Noen forsiktige fugler jamrer seg i det fjerne, og når det kommer et vindblaff kan hun høre at det drypper fra trærne etter nattens regnskyll. Hun tar av seg skoene og går barbent ned til vannet. Det er ikke akkurat brådypt, kanskje halvannen eller to meter? Det er litt vanskelig å bedømme, men hun har ikke noe ønske om å bade i det kalde vannet for å finne det ut nøyaktig. Det ser ut til være en blanding av grus og gjørme på bunnen. Er hun heldig vil safen synke så langt ned i underlaget at den ikke blir synlig. Det er antagelig det beste stedet hun finner.

Hun bruker matten i bagasjerommet som underlag når hun trekker safen ned til vannet. Gresset er vått og glatt, og det går lettere enn hun hadde trodd. Nede ved vannkanten dytter hun safen utfor svaberget. Den blir øyeblikkelig borte idet den treffer bunnen og får  vannet til å grumse seg. Hun får vente til vannet blir klart. I mellomtiden går hun litt lenger bort og skyller gresset av bagasjeromsmatten. Etterpå blir hun sittende litt og tenke. Da var det gjort. Skal hun sende en melding til Jordan? Nei. Best å la det være… hm.. definitivt best å la være. Hun legger mobilen i vesken og går ned for å sjekke om grumset har lagt seg. Hun kan så vidt skimte toppen av safen. Ikke bra. Kanskje hun blir nødt til å bade allikevel,  for å få den til å forsvinne helt under det svarte mudderet?
Et sted i det fjerne er det en hund som bjeffer. Hun ser seg rundt. Hva er dette slags sted egentlig? Hvorfor er det satt opp et skilt om at man ikke får love å pisse her? Er det et populært utfartssted hvor lokale franskmenn gjerne drar for å bade… eller pisse? Hun kaster et blikk ned i vannet igjen. Hadde hun egentlig lagt merke til safen om hun ikke visste at den var der? Neppe. Antagelig kan det komme noen hvert øyeblikk. Det er nok best hun kommer seg vekk mens hun har sjansen.
Hun løper opp til bilen og legger matten tilbake i bagasjerommet. Den er fortsatt våt, men den tørker sikkert etter hvert. Så kjører hun et par meter frem for å sjekke hjulsporene. Akkurat som hun trodde; det er for mye grus til at det blir synlige spor etter dekkene.

Okei.
Exit le pissoire obscure.

Det er ingen som legger merke til en svart Lexus LS 600 som glir stille ut på hovedveien i retning Nice. Å dra til Marseilles er bare tull. Drit i plan B! Cilly la Vache har fått en ide – en plan C som er langt bedre.

Etter at hun har passert tettbebyggelsen, finner hun frem mobilen og slår opp nummeret til en tilfeldig valgt café i Marseilles. Når det svarer i andre enden holder hun telefonen mot høyttaleren på stereoanlegget i noen sekunder. Så finner hun frem kleenex fra håndvesken, skrur av mobilen, tørker den ren for fingeravtrykk og tar ut sim-kortet.  Ti minutter senere kaster hun den ut av vinduet. Det var det. Første del av plan C  –  C for Cilly.

___

På Hotel JW Marriot er folk påvirket av det gustne været. Det summer av stemmer i loungen. Den første visningen startet halv ni, men den var det nesten ingen som rakk. Neste visning er først klokken halv tre, og det er lenge til. Hva nå? Folk er ubesluttsomme og spør både seg selv og hverandre om det skjer noe. Noen filmstudenter gjør en enquete for et skoleprosjekt.
– Hva syns du om festivalen så langt?
Jordan gir dem sitt beste smil.
– Det er digg med champagne. Det er alltid digg å være i Cannes. Er dere fra TV?
De himler med øynene og går videre.

Etter frokost trekker hun seg tilbake til rommet.
Gårsdagens nyheter er allerede forvist til nederst på siden, tenker Jordan mens hun skroller seg nedover Le Monde’s netsider. Så finner hun det: “En typisk inside job”, sier Commandant Bernard Mascarelli ved Commisariat de Police, “overvåkingskameraene har gitt oss noen spor.”

Det er rart med det, tenker hun, man liker å lese om sine egne meritter.
Hun skvetter litt når det banker på døren. Hun kan ikke huske å ha bestilt noe. Kanskje det er stuepiken som skal re sengen?
– Hvem er det?
– Bonjour. Det er inspektør Dax LeGrande fra Commissariat de Police, kan jeg komme inn et øyeblikk?
Jordan får plutselig hjertebank.
– Eh… er du fra politiet? 
– Javisst. Dax LeGrande. Og du er?
– Jordan.
– Jordan… si meg, har du noe i mot at jeg kommer inn?
– Har du ransakningstillatelse?
– Trenger jeg det?
– Nei. Men er det ikke alltid slikt man spør om? Jeg har sett det på film… hva gjelder det?
– Det er ingenting å bli nervøs for. Jeg ser etter Cilly la Vache. 
– Jeg er ikke nervøs. Bare en forsiktig pike. Det er jo reneste OL for sjarlataner her… men det vet vel du alt om? Har du legitimasjon?
– Selvfølgelig.  Eh… kan jeg komme inn?
– For all del, men du finner henne ikke her, det kan jeg si med det samme.
– Nei vel? Vet du hvor hun er?
– Ikke nøyaktig.
– Men du vet kanskje hvor hun er, eh… unøyaktig?
– På vei til Monaco. Hun kjedet seg.
– Jeg forstår.
– Var det noe mer?
– Bare en liten ting til. Du kan kanskje fortelle meg hva dere gjorde på Novotel midt på natten?
– Novotel? Hvor er det?
– Ikke fortell meg at du ikke har lest nyhetene.
– Ah! Du tenker på hotellet! På innbruddet. Diamantene. Det har jeg lest om.
–  Så…?
– Er ikke det bare et firestjerners hotell? Jeg ville ikke satt mine ben der.
– Interessant. Hvordan vet du at det er firestjerners?
– Det står i avisen.
– Jeg forstår. Men venninnen din er visst ikke så prippen. Hun har tydeligvis satt begge bena sine der.
– Cilly? Det kan jeg ikke tro. Når da?
– Hun var sammen med en person med en stor hatt. Er du sikker på at det ikke var deg?
– Brennsikker. Hva slags hatt? Jeg går ikke i hva som helst.
– Det har vi ennå ikke kunnet fastslå.
– Resepsjonisten var kanskje ikke så velbevandret i hote couture?
– Resepsjonisten? Nei, det tror jeg ikke. Dere ble fanget av et overvåkingskamera.
– Det tviler jeg på.
– Okei. Da sier vi det inntil videre. Så, når reiste hun, og hvordan reiste hun?
– En eller annen gang i går, tror jeg, eller dagen før. Jeg husker ikke helt.
– Vi vet at hun var på Novotel.
– Det er selvsagt mulig… hun har det med å bare forsvinne. En gang gikk hun på toalettet og ble borte i fjorten dager.

– Veldig morsomt. Så du husker altså ikke når hun dro?
– Inspektør Dax. Hør: Vi lever et rutineliv. Dagene går i hverandre. Champagne til frokost, lunsj og middag, søndag som mandag. Ikke spør meg hvilken dag vi gjorde hva. Det kan jeg simpelthen ikke svare på.
– Jeg forstår. Hva slags forhold har dere? Kjenner du henne godt?

– Intimt mener du?
– Ikke nødvendigvis. Har dere kjent hverandre lenge?
– Hvem kan egentlig påstå at de kjenner Cilly?  Vi har bodd sammen et års tid. Jeg kjenner henne vel så godt som noen, vil jeg tro. Kan jeg by på noe?
– Hva med sannheten? Hva gjorde dere på Novotel?
– Virker det som om vi trenger å stjele noe? Aner du hva det koster å bo her?
– Det kan jo være motiv nok.
– Kanskje i din verden. Champagne?
– En annen gang kanskje. Har hun et telefonnummer jeg kan nå henne på?
– Selvfølgelig.
– Har du noe imot å låne meg telefonen din?
– Ikke det minste.

___

 

I Antibes etterlater la Vache Lexusen ulåst utenfor Gare d’Antibes. Byen virker øde i gråværet. Hun krysser broen over jernbanelinjen og tar til venstre. Hun har et vagt minne om at hun en gang var på en internettcafé i en bakgate som lå omtrent i den retningen. Men det er noen år siden. I dag virker det som om alt er stengt. Hun er sulten. Spiser ikke franskmenn frokost på café lenger? De tar seg kanskje ikke råd til å spise ute nå som finanskrisen står på lur bak hjørnet?
Hun kjenner seg ikke igjen. Kanskje hun skulle gå tilbake til jernbanestasjonen? Der er det i det minste en café hvor hun kan få seg en vassen baguette og en kopp automatkaffe. Trøtt og sulten, en farlig kombinasjon. Hun må få sendt en melding til Jordan, og så må hun få skaffet seg en akkreditering til filmfestivalen… og en mobil med kontantkort, men det siste skal nok godt gjøres på en søndag…
Så får hun plutselig øye på den. Workst@tion Cyber-café. Internett er på engelsk, selv i Antibes. Hun kjenner på døren. Endelig smiler lykken til henne.

En vassen baguette og en automatkaffe senere, er hun på vei til Hotel Astor, et billig to-stjernes hotell hun fant på nettet. Det ligger passende tilbaketrukket og kan by på akkurat det hun har mest lyst på – en seng. Hun betaler kontant og skriver seg inn som Gwendolyn Mars, et navn hun husker fra en kriminalroman. På rommet tar hun en telefon til Stavanger.
– Gikk det greit?
– Faen som du maser, da. Det er jo bare en halvtime siden jeg fikk…
– Sorry. Skal jeg ringe senere?
– Hvorfor det? Alt er ordnet.
– Allerede?
– Tror du vi er noen hengehuer eller? All systems go!
Ad Min er i godlune – det er tross alt ikke ofte været er bedre i Stavanger enn på Rivieraen.
Ti minutter senere sover la Vache som et barn – og drømmer om håndjern…


_

___

TBC om alt går etter planen.

_


 

 

 

11
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy. Bookmark the permalink.

22 Responses to Do they come in pink?

  1. avatar marthon says:

    Ufint av meg å være så kritisk, men jeg ser altså for meg denne lille spedlemmede … waifen/eloyen … som bakser med den tunge safen. En ting er at ”hun bruker matten i bagasjerommet som underlag når hun trekker safen ned til vannet”, og at friksjonen er liten siden det er nedoverbakke og graset er vått og glatt, men hvordan klarer hun å løfte den ut av bagasjerommet på bilen?
    Du har sikkert pønsket ut en god forklaring på dette, men jeg blir gående og gruble, og vet ikke om jeg får sove i natt om jeg ikke får klarhet i dette. Dreier det seg om en ganske lett safe på bare 50-60 kg, eller er lille, vevre la Vache rett og slett sterk som en okse … eller ku? Eller kanskje hun bruker biljekken … eller stroppene med håndvinsjene (festet i treet bak henne på bildet?) … eller en lang jernstang og vektstangprinsippet?

    Jeg mener forresten å huske at Spencer en gang (etter at jeg hadde skjenket ham full på noe tyrkisk raki av tvilsom kvalitet) betrodde meg at den kofferten han alltid bærer med seg når han er ute på oppdrag, inneholder et svært rikholdig utvalg spesialverktøy for de forskjelligste anledninger. Han fremhevet blant annet et par rosa håndjern med diamant- og minkpelsbesetning som spesielt nyttig for å motivere og disiplinere ulydige kvinnelige agenter (han ble litt utflytende i praten og glassaktig i blikket da jeg ba ham forklare dette nærmere). Kan det være at det er begynt å gå rykter om metodene hans?

    Venter spent på fortsettelsen på framhaldssoga! :-)





    • avatar Cecilia says:

      Neida, slett ikke ufint – bare uinformert. Et slikt sikkerhetsskap veier så vidt over 40 kilo ( alle slike skap veier under 100 lbs, innpakket ) , så selv en spedlemmet pikelill skal alltids klare å buksere den ut av bagasjerommet på en Lexus.

      Jeg tenker at noen uvesentligheter må man bare akseptere som fiksjonens fakta, mens man i andre tilfeller kan nyte en detaljert beskrivelse av noe tilsvarende uvesentlig, for eksempel av hvor bratt det er i Monte Carlo. Som man sier på svensk: Det jämnar ut sig!

      Det held fram, om ikkje så brått. Omlag ein bolk i veka.

      Sånn er det med den saken.

      Jepp… :)





      • avatar marthon says:

        Mademoiselle la Vache er utvilsomt veltrent, som Flabben skriver (hun er jo f.eks. vant til å klatre opp høye skrenter), men det overrasker ikke at hun ble så sliten etter denne kraftanstrengelsen at hun måtte slepe safen langs bakken de resterende sju-åtte metrene (etter først å ha løftet den en gang til – opp på matten, altså).

        Ser fram til den detaljete utlegningen om Monte Carlos topografi. Jeg har ikke vært der selv, men jeg har jo skjønt at det kan gå riktig galt, selv for kongelige, om de ikke holder seg på veien.
        😉





        • avatar Cecilia says:

          Du tenker på de fyrstelige, formoder jeg, og antagelig helst på den yndige Grace Kelly som svingte rett frem i svingen? Det står en plakett der, til skrekk og advarsel, men også til minne om denne elskelige skuespillerinnen som døde i sitt livs rolle. Når var det vel strengt tatt i Frankrike dette skjedde, altså på vei mellom Nice og Monte Carlo, faktisk i en ganske slakk venstresving ( dersom man kommer fra Nice og holder normal fart). Jeg mener å huske at jeg har stoppet der en gang og sett på forholdene.

          Nå har jeg jo ikke egentlig lovt noen detaljert topografisk rapport om Monte Carlo, det var ment som et eksempel (for eksempel), men noe kommer. Det finnes ting under jorden i Monaco – såkalt underjordiske ting.

          Nå… …har man først klart å løfte et sikkerhetsskap ut av bagasjerommet, klarer man sikkert å velte opp på en gummimatte, selv etter en slik voldsom kraftanstrengelse. Det er tungt å bære 40 kilo, og en 40 kilo tung safe etterlater seg nok noen stygge merker dersom man ruller den nedover gressplenen. Hensikten med å trekke den på en gummimatte burde vel nå være fullstendig overforklart.
          Man må her huske at la Vache er en amatørtyv – nesten overforsiktig og veldig oppsatt på å ikke etterlate seg spor.

          Vel… :)





          • avatar marthon says:

            Jadda, peddant! Grace var vel strengt tatt fyrstelig, som ikke blir helt det samme som kongelig, og ulykken skjedde noen hundre meter inne i utlandet, sett fra fyrstedømmet. 😉





  2. avatar Breiflabben says:

    La oss håpe på fortsettelse selv om ikke alt går etter planen :-)
    Været har forøvrig vært fint i Stavanger den siste tiden. Var det sommeren tro? Vi flømmer i hvert fall ikke over av vann :-)
    Keep ’em coming Ces, det blir underholdende lesing, forstår jeg. Det har i hvert fall begynt bra.
    Selv førti kilo er tungt å bakse ut av et bagasjerom for en vever la Vache, men hun er sikkert veltrent :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det er klart hun er veltrent. Mange shoppingturer, samt tennis hver morgen ( før det blir for varmt i solen).

      Planen og planen… jeg har jo en plan, men det får gå som det går. :)





  3. avatar Petter says:

    Venter spent på fortsettelsen. Godt skrevet som vanlig.
    Petter:-)





  4. avatar geitost says:

    Fransk kan noen ganger være et vanskelig språk, og jeg har ofte smilt av de franske uttrykkene du noen ganger innsetter i dine innlegg, delvis fordi (jeg gjerne innrømmer det) mest av dem innholder feil. Jeg gjør selvfølgelig ikke narr av din fransk men i strid finner den veldig søt og morsom (den husker meg folk jeg liker veldig mye), og jeg har derfor ikke tenkt å skrive noe om emnet hittil.
    Men her finnes, synes jeg, noe som fortjener minst et ord av kommentar.

    “Le pissoire obscure” : 3 ord og 2,5 feil. Det aritmetiske aspektet er dog ikke hovedsakelig det jeg ønsker å påpeke. Derimot :
    1 – Dersom substantivet er av hankjønn, så er artikelen “e” korrekt, men adjektivet burde da vært også skrevet i den hankjønne formen, nemlig uten dets endelige “e”.
    2 – Ordet “pissoir” skrives uten den endelige “e” du hadde lagt til. Altså det riktige uttrykket skulle vært “le pissoir obscur”, istedet.
    Og sånn er blitt 2 feil korrigert.

    Men disse var av mindre interesse tror jeg, og det som rettferdiggjør min kommentar her gjelder det som jeg har opprinelig regnet som en halv feil : ordet “pissoir” er perfekt forståelig fra hvem franskmann som helst, selv om jeg er overbevisst at jeg ikke en eneste gang har hørt eller lest det skrevet i hele løpet av mitt liv, minst i Frankrike.
    Ordet er mer enn gammeldags, og er absolutt ikke i bruk her nede i det hele tatt (unntak kanskje i nordisk delen av landet, ifølg min ordbok, men jeg er ganske skeptisk om en slik påstand). Ordet høres ganske vulgær ut , siden der er knyttet til “pisse”, som er den vanligste vulgære formen for “urine”, et ord som selveste er det nøytrale formen av begrepet i hverdags samtaler.

    I franskmennenes alltid sofistikert måte å uttrykke seg selv, et offentlig toalett var tradisjonelt kallet “lieux d’aisance”, (bekvemmelighet steder), noen ganger bare det eufemistiske “les lieux” (steder !). Ellers, i det adminstrative miljøet, brukte de navnet “châlets de nécessité” (behov fjellhytter, et poetisk uttrykk som ga anledning til et par ironiske fortellinger fra humorister).

    I nåtiden sier vi “toilettes publiques”, eller “sanisettes” når det gjelder den nye mekaniserte typen som finnes på fortauer av store byer).
    Men hvis det finnes et ord som vanligste preger slike særlige bygninger, men også har omgitt dem i mange tiår av et mangfold av rare rykter og fantasier, i begge literaturen og aviser, så er det det pittoreske ordet “pissotière”. Et ord som fremkaller en vanlig og motbydelig virkelighet.

    Så “pissoir” ikke eksisterer i nåtidens fransk, og du kan lett forstille deg hvor overrasket jeg ble, den første gangen jeg ankom til København, da jeg oppdaget at ordet var brukt offisielt i det offentlige rommet, uten tvil som konsekvens av en tidligere fransk innflytelse.

    Det er alltid for meg en overraskelse å oppdage den slags spor av gammel fransk i andre språk. Jeg husker for eksempel at du noen ganger brukte ordet “repos”, når du mente en trappeavsats. Det kommer synes jeg fra uttrykket “palier de repos”, nemlig “hvile avsats”. Men det som er forbausende er at dansken har bare bevart det siste ordet av uttrykket, mens fransken har fullstendig fjernet det for lenge siden, i fordel for det første ordet, så mye at, hvis du bruker ordet “repos” i Frankrike, så skal alle bare tenke du er trøtt, uten å tenke på den minste forbindelsen med en trapp. Jeg er begeistret, hver gang jeg oppfinner at gamle former eller ord av mitt eget språk har overlevd sånn bare i fremmede taler. Og tenker på hvilken reise de har dratt.
    (i samme sammenheng, det som sies “tvästtäll” på riksvensk sies “lavoar” på finlandsvenk, på grunn av innflytelsen av det finnske ordet “lavoir”, som faktisk er et fransk ord. Men hvordan har Finnene lånt et slik ord fra fransk er en morsom gåte).

    Vel. jeg stopper med digresjoner her, og kommer tilbake til det jeg synes var verdt en kommentar, nemlig skiltet “Défense d’uriner”.
    Jeg ikke tviler at det lukter sterkt rundt omkring et slikt skilt.
    Og det ville vært normalt å tenke at det var lukten som var grunnen hvorfor myndighetene har avgjort å installere skiltet derborte, i håp at det kunne stanse en forkastelig oppførsel.

    Min oppfatning er litt annerledes : jeg tror at det stinker på grunn av skiltet selveste ! Det vanlige franske mentaliteten er slik at noe som er er forbudt er den riktige oppmuntringen for mange å nettopp gjøre det som de burde ikke : jeg er sikker at det finnes mange folk som ikke hadde tenkt å tisse der, men etter å ha lest skiltet ikke kunne forhindre seg å tenke “Sånn er det virkelig forbudt, å tisse her ? Det skal vi se !”. Tja. Vive la France !

    (PS. jeg lurer på om det var et et sammentreff at Cilly lyttet til Gimmie shelter mens hun kjørte bilen sin?)

    1





    • avatar Cecilia says:

       Un pain in le Ass.
      Det var i grunnen bare ment å være morsomt, og jeg trodde faktisk ikke pissoire obscure hadde noen mening på fransk. :)

      Det er en historie bak det ( selvfølgelig):
      Det skriver seg tilbake til Le Point Sublime, som jeg har beskrevet en gang tidligere – et skilt jeg fant på vei fra Antibes til Moustiers-Sainte-Marie ved Lac St Croix. Skiltet var formet som en pil som pekte mot et diffust punkt, antagelig kjent for sin sublime utsikt, og der, på dette utsiktspunktet, stod det altså et skilt: Défense d’uriner.

      Senere har jeg sett dette skiltet andre steder også, og tenkte det kunne få være med på å krydre litt. Det er en type skilt jeg ikke kan huske å ha sett i andre land enn Frankrike.
      Det var litt vind den dagen. Jeg la ikke merke til noen sjenerende stank. Det eneste som stinker er nok mine fransk-kunnskaper. Men muntlig klarer jeg stort sett å gjøre meg forstått, og bruker de ordene jeg tror jeg kan, samt noen jeg finner opp på stedet. Da er italiensken min langt verre: Gâteau er ganske likt gatto (oralt), men det kan lett bli litt problematisk for italienerne at man bestiller en katt til dessert.
      Vel.
      Du er inne på “Im lauf der zeit” i en annen kommentar til meg, og nevner denne felles referansen vi har på tvers av språkbarrierene. På en måte finner jeg at disse kommentarene dine henger litt sammen: Vi kan kommunisere lettere når vi har felles referanser. Star Wars – Gudfaren-trilogien – og Wim Wenders, som jo også gjør bruk av disse felles referansene våre.
      Jeg husker best samtalen med gutten som sitter på en kasse og skriver. Han observerer detaljene rundt seg og beskriver det han ser:
      “Ein mann mit ein koffer – ein leeren koffer – die en stein wirft.”
      “So einfach ist es?”
      “So einfach”, svarer gutten og smiler med store fortenner.
      Og så bytter de – guttens notatblokk mot hvite solbriller og en tom metallkoffert med en lærrem rundt.

      Jeg husker den scenen, fordi den på en måte er det alt handler om når man skriver: Å observere og beskrive.

      Å dikte er å sette sammen kjente opplevelser og objekter på en ny måte. Det er det jeg prøver på nå… :)

      Nei, Gimmie Shelter er ingen tilfeldighet. Det var en følge av den forrige kommentaren din. Jeg husker første gangen jeg hørte Merry Clayton synge refrenget. Jeg måtte spole tilbake og høre det om og om igjen. Det var et enormt øyeblikk i min musikalske oppvåkning, og det er fortsatt en nær-gåsehud-opplevelse hver gang jeg hører det.

      Noen ganger tror jeg all den fineste musikken ble laget på den tiden – at de brukte opp alt og ikke lot noe særlig være tilbake.





      • avatar geitost says:

        “Gimmie shelter” var et rent øyeblikk av melankoli, har jeg lest i “Life”, Keith Richards sin selvbiografi.
        Her finnes det et morsomt sammentreff likevel : jeg hadde begynt leseningen av boken siste uke, og har ikke nådd før igår kveld, etter jeg hadde leste din siste tilbalkemelding, den særlige kappitelen hvor han forteller at været var forferdelig, denne dagen da sin kjæreste Anita måtte spille i den berømte erotiske scenen i badet med Mick jagger i filmen “Performance”. Han ville ikke være i studio i løpet av filmingen, og så han forble i leiligheten og så gjennom vinduet folken i gaten som løp etter parapylen sin. “A storm is threatening my very life today” var nettop beskrivelsen av det som hendte nede foran ham, og han ikke tenkte ett sekund at det kunne hatt en mer metaforisk betydning, angående sitt eget liv.
        Ja. For han var det bare å observere og beskrive. Forteller han i boken.

        PS. Jeg føler meg selv litt skamfull. Jeg har glemt å skrive det som var vikstigste : at uttrykket “Le pissoir obscur”, til tross alt jeg fortalte om det grammatiske, høres nydelig ut til et fransk øre !
        Jeg ikke mente å kritisere deg i det hele tatt, og håper du vil fortsette i denne fine retningen.





        • avatar Cecilia says:

          Dette gir absolutt en ny mening til Gimmie shelter.
          Jeg har lurt litt på om jeg skulle kjøpe den boken. Jeg tror jeg (litt urettferdig) har undervurdert Keith Richard. Stones har vært Mick Jagger for meg – det eksplosive scenetekket og den utrolige sangstemmen, som er både stygg og vakkert følsom samtidig. Resten av bandet har nok havnet litt i skyggen for min del.

          Noe av poenget med en blogg er å få tilbakemeldinger, og korrigeringer er det aller beste å få – for da blir jeg nødt til å skjerpe meg. :)





          • avatar marthon says:

            “Keef” er også interessant i forbindelse med Øygard-saken. Sex med 13-åringer har aldri skadet karrieren hans …
            Er det riktig at rockestjerner kan tillate seg mye romsligere moral enn politikere?





            • avatar Cecilia says:

               Hvor er parallellen?
              Det Øygard er dømt for i Norge, er tillatt i Danmark. Har dansker således en dårligere moral?
              Hva med spanjoler? De må jo ha en helt elendig moral, for i Spania er den seksuelle lavalderen 13 år.

              Jeg kan ikke noe for det, men jeg finner ikke det minste moralsk forkastelig i å ha sex med noen som ønsker det.
              Jeg kjøper ikke ideen om at samfunnet skal bestemme hvem jeg skal ha sex med og når jeg skal ha det. Hele dette tabu-hysteriet rundt menneskets mest naturlige lyster og drifter har bare skapt usikkerhet og skamfølelse. Ungdom tør omtrent ikke snakke med foreldrene sine om sex, og begge parter føler seg ille berørt dersom det vises sex-scener på TV når de ser det sammen. Ungdom som ikke utstår tanken på at foreldrene deres har sex. Hvor sykt er det?

              Jeg har gjort ting jeg angrer på, men jeg har visst hva jeg har gjort, selv da jeg var tretten. At jeg i ettertid har følt det litt ekkelt, har jeg bare meg selv å takke for.
              Min moral forteller meg klart og tydelig at jeg selv er ansvarlig for mine egne handlinger, uansett om jeg har manipulert noen eller selv blitt manipulert.

              Jepp :)





          • avatar marthon says:

            På den annen side kan han vel ikke beskyldes for å kunne dra fordel av å være mer moden enn en gjennomsnittlig 13-åring, for å ha holdt seksuelle forhold eller noen ting annet skjult eller for å ha gitt inntrykk av å tilby småjentene noe annet enn sex, drugs og rock’n roll. Det er jo ikke noe moralsk i det, men det er jo på en måte ærlig …





          • avatar geitost says:

            Helt tilfeldigvis, i en supermarked, jeg så den på et bord iblant best-sellers, chick-lit og slike. Den hadde vært nettopp trykt i lommeutgave. Det kostet 8,90 €. Jeg bare tenkte “let’s go for it”, og så landet boken oppå haugen nær sengen min, hvor den forble flere månader, til jeg fikk lyst til å se hva det inneholdte egentlig.

            Denne slags bøker som omfavner fjernte temaer, og blander kronologi, og personelige kommentarer angående mer eller mindre berømte hendelser, med fortellingen av tekniske oppfinnelser og arbeidet som musikker og komponist, kan bare være skuffende for alle lesere, tror jeg. Spesielt når boken har vært oversatt, noe som kjennes i nesten hver setning…
            Men jeg innrømmer at jeg har vært interssert av det jeg har lest hittil. Historien av hans foreldre og storforeldre, for eksempel, nemlig en del av Englands historien i etterkrigen, kunne vært en hel bok i seg selv jeg hadde gjerne lest.

            Og det han forteller om sitt samarbeid med Mick Jagger er verdt å vite, minst for noen som beundrer deres verk. I strid med duettet Lennon og Mc Cartney, de arbeidet tett sammen. Han forteller at han hadde mange idéer som dukket opp (ofte var det å observere og beskrive), men at Jagger hadde en utrolig talent å overta der han hadde stoppet, og å legge til det som trengtes til at dette han hadde begynt ble endelig til noe i seg selv.

            Og det som han forteller om sinegen musikalsk stil, nemlig å spille i spesielle open-tuning-er på en 5-string gitar kan være spennende for alle som har en dag prøvd å spille, særlig hans komposisjoner !

            Jeg har ike enda sluttet med lesningen, men fra det jeg allerde har lest, fikk jeg nøyaktig den sammen følelse som du hadde, nemlig at hans bidragelse har uten tvil vært mye viktigere i gruppens kreativitet enn man kan først anta.





  5. Lisens Lisens says:

    Som vanlig har jeg bare skrollet med lukkede øyne (nesten) uten å lese.
    Det skal jeg gjøre når du kommer i bok.
    Er du lei av min gjentakelse av det forstår jeg deg men det er sannheten og du liker også sannheter. :)
    Er bare innom for å si tusen takk for du gjorde meg oppmerksom på mine rettigheter gjennom helse om omsorgsloven.
    Det hjalp å slå i bordet med den.
    Takk skal du ha og ha en flott sommer,





    • avatar Cecilia says:

       Det er en (liten) del av pensum å lære seg hvilke rettigheter man har som pasient i følge helse- og omsorgsloven. I blant får jeg en ekkel følelse av at NAV forsøker å holde disse rettighetene hemmelig. Gad vite hvor mange det egentlig er som tror de får all den hjelpen de har krav på, selv når de blir avspist med et minimum.
      Glad du har fått litt gjennomslag. Helse- og omsorgsloven er innført av en grunn, og den skal skal brukes til folks beste. Det er intensjonen. :)

      … og god sommer til deg og.

      2





  6. avatar ertaberta2 says:

    Spennende dette Cecilia.
    Fengslende lesning, koser meg å leser..
    og iler videre til neste kapittel. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *