Noen hevder at vibratoren er vår beste venn…

I beg to differ, som man sier på engelsk. Det er jo så populært med engelsk nå – i motsetnad til kva det var før – i gamle dagar – på den tida då folk flydde landet og tok seg over til Sambandstatane –  for å verta gangstere i Chicago…
Jeg prøver meg på en liten føljetong igjen – så får vi se hvordan det går:
_

_


Del 1:
En tilsynelatende utmerket plan.

– Herregud, Jordan! Det er på forsiden av all verdens aviser. Du sa det ikke ville…
– Okei! Så jeg tok feil!
– Vi må levere dem tilbake! Nå!
– Levere dem tilbake?
– Det var jo meningen å levere dem tilbake.
– Nå bør vi tenke oss nøye om.
– Er det egentlig noe å tenke på?
– Faen at det kom i avisene. Jeg hadde trodd de ville dysse det ned.
– Jeg skjønner ikke hva som fikk deg til å tro det.
– Nå er du etterpåklok! Fordi det er prestisje, selvfølgelig, og fordi vi la igjen en beskjed.
– Kanskje hun ikke har funnet den?
– Hvor la du den?
– Jeg?
– Cilly la Vache, eller whatever! La du ikke igjen lappen!
– Jeg har aldri sett noen lapp!
– Lappen som du skulle… herregud! Kan du unnskylde meg et øyeblikk mens jeg dåner?
– Vi kan gjøre det sammen.

Cilly la Vache synker tilbake i lenestolen. Et lite insekt summer rundt hodet hennes. Hun griper automatisk etter det, og like automatisk takker hun Jomfru Maria for at hun bommer.  Det må ha forvillet seg inn de åpne dobbeltdørene til balkongen, tenker hun, og ser på de flortynne fortrekksgardinene som bukter seg forsiktig i kveldsbrisen. Hvorfor sitter hun her? Hun burde vært der ute og festet sammen med fiffen, sammen med celebritetene, med regissørene og skuespillerne, og ikke minst sammen med filmprodusentene med sine oppblåste maver og generøse talegaver.
The world is my oyster – Frankie goes to Hollywood, eller Frank spaserer til Hellvik, fra Tangen.  Det tar omtrent tyve minutter, tenker hun. Tankene og assosiasjonsrekkene er det ikke alltid like lett å bli klok på.
I stedet sitter hun her med en… ja, ja. Det hadde jo vært en god plan… tilsynelatende.

Da den tvilsomme Caroline Scheufele, eller fraulein Teufel, som Cilly kalte henne som liten, klarte å overtale Cannes-festivalens leder til å inngå et samarbeid med Chopard i 1998, hadde det blitt slått stort opp i media.  Nitten år gammel, hadde Cilly kjent kniven vri seg rundt i såret. Den heksa, hadde hun tenkt, den jævla heksa som ikke bare hadde ranet til seg arven hennes, men som også hadde hatt frekkheten å sende henne 50 Franc i dåpsgave.  Det fikk ikke hjelpe at Caroline bare var to år gammel da skambudet ble fremstatt i 1963. Det var selve livsverket til Louise-Ulysse Chopard, Cillys tippoldefar, verdenskjent for sine eksklusive klokker og hoffeverenadør til selveste Tsar Nicolai II, som gikk tapt da Cillys bestefar følte seg presset til å selge familiens stolthet – til en sum som var langt mindre enn selv varelageret var verdt. Han hadde fått kniven på strupen – et tilbud han ikke kunne avslå. Det var slett ikke uvanlig på seksti-tallet. Man skal være forsiktig når man barberer seg, så man ikke skjærer av seg hodet. Det er fort gjort å foreta seg noe overilet.
Og så videre…

Det var Jordan som hadde fått ideen.
– Hva om vi stjeler diamantene?
Hun hadde lent seg frem over det importerte mahogni-bordet på terrassen og blitt ivrig.
– Vi trenger ikke stjele dem på ordentlig, bare gjøre henne et pek. Dessuten trenger jeg litt trening.
For en dum idé, hadde Cilly tenkt… en stund, for etter at champagnen hadde modnet litt, hadde ideen blitt mer og mer tiltalende.
– Jordan, mener du alvor?
– Etter alt hun har gjort mot deg? Selvfølgelig mener jeg alvor!
– Og hvordan skulle vi gjøre det, mener du?
– Det er det samme hvert år. Diamantene ligger i en lite innmurt safe på hotellrommet hennes i Cannes. Hun bor alltid på det samme hotellet. Det er bare å finne ut hvilket rom hun bor på, og så er det bare å hente safen mens hun er ute.
– Hente  safen?
– Ja.
– Så enkelt er det ikke, Jordan. Det kan det ikke være.

– Hallo? Hvem er det som kan dette? Du eller jeg?
– Og ingen blir skadet?
– Ikke en flue en gang.  Vi vinsjer bare safen ut av veggen og kaster den ut av vinduet.
– Uten at noen oppdager det?
– De kommer til å være mer enn opptatt nok av det nødblusset vi sender ned med heisen. Og når brannalarmen går, løper vi bare ut sammen med de andre.

_

Det hadde vært strålende sol og behagelig sommertemperatur da de forlot Villa Seascape på Malta. Det hadde ikke vært fullt like behagelig i Cannes. Der var det rundt 15 grader og overskyet. Nå hadde det dog ikke vært været det de hadde bekymret seg mest om. Det største problemet hadde vært å finne et ledig hotellrom i rimelig avstand.
Fraulein Teufel herself bodde på Hotel Novotel. Der var det selvsagt fullt, men på Hotel Marriot hadde de vært heldige og blitt tilbudt en suite til 6.000 € pr. natt.
Take it or leave it.
I praksis hadde de ikke hatt noe valg.

– Det er nesten så vi burde beholde diamantene for å dekke omkostningene.
– Du sier noe.
– Hvorfor skulle vi ikke det, egentlig? Det er jo dypest sett en del av familiearven din.
– Kanskje jeg skal vurdere det? Men det er vel et forsikringsselskap som dekker tapet hennes uansett. 
– Og de syns du synd på?
– Ikke så veldig, men de har jo ikke gjort meg noe.
– Tenk deg overskriftene. Caroline Scheufele frastjålet prestisjejuveler grunnet sikkerhets-tabbe. Forsikringsselskapet nekter å dekke tapet. Hadde ikke det vært noe?
– Du sa det ikke ville bli noen overskrifter.
– Selvfølgelig blir det ikke det. Trust me.

Vel…

Cilly la Vache sukker. Det er førstesidestoff, over hele internett. Hun trenger noen å snakke med. Noen som er vant til å trikse og fikse. Kanskje hun skulle ringe Spencer?  De har jo tross alt noe unfinished business… for å si det sånn. Eller kanskje han er litt snurt? Han kunne godt ha svart på meldingen hennes, selv om den siste kvelden deres kanskje ikke hadde blitt helt som han hadde forestilt seg. Kanskje best å la det være…

Et nytt insekt. Denne gangen klarer la Vache å styre seg. Hun bare skyver det forsiktig bort, og mumler noen ord om at det har det bedre utenfor. Det er bra det ikke er stearinlys her, tenker hun, for da hadde du nok… nåvel, insekter føler visstnok ikke smerte som vi gjør. Det er verre med pikene i Kurdistan som tenner på seg selv i protest. De kjenner smerte. Kanskje de tar smertestillende først?
Hun vil ikke tenke på det. Bare tanken på å se seg selv brenne gjør henne kvalm. Nei. Hun har langt mere presserende ting å tenke på.
Hva gjør man når man har stjålne diamanter for seks millioner liggende i en skuff i nattbordet på Hotel Marriot, og en ødelagt safe i bagasjerommet på leiebilen i garasjen?

– Jordan?
– Mm-m…?
– Sover du?

– Nesten. Det ble sent i natt.
– You don’t say… burde vi ikke i det minste kvitte oss med safen?
– Gjør det du.
– Så nå er det plutselig jeg som skal gjøre alt?
– Nei. Men det er best å gjøre det mens det er lyst.
– Interessant teori. Hvorfor? Og hvor skal vi dumpe den?
– Herregud, Cilly! Det ingen som mistenker oss!  Hvorfor skulle de det? Vi kjører plan B.
– Plan B? Hvor kom den fra sånn helt plutselig? Hva er galt med plan A?
– Hvem er det som bor her, på dette rommet?
– Vi. Hvem ellers?
– Nemlig. Cilly la Vache og Jordan Bekaas. Hvor bor Dana Israel, journalist i Stavanger Aftenblad?
– You tell me.
– I en campingvogn.
– Hæ?
– Eller i en bobil.
– Er det plan B? Jeg ser ikke poenget.
– Gidder du høre?
– Jeg har ikke akkurat noe annet fore.
– Okei. Så hvor har det blitt av den eksentriske kunstneren Cilly la Vache? Jeg kan fortelle alle at hun kjedet seg og kjørte til Monaco for å tape penger på kasinoet. Exit la Vache. Du kjører til Marseilles, dumper safen et sted på veien og leverer leiebilen.  Så tar du toget til Nice og leier en bobil der, som Dana Israel. Du har vel fortsatt passet som Spencer ordnet?
– Jeg ser fortsatt ikke poenget.
– Diamantene.
– Jaha?
– Vi trenger et sted å gjøre av dem.
– Forklar.
– Du forsvinner og Dana Israel dukker opp i en campingbil.
– Og i mens bor du her, på min bekostning? Hvorfor skal jeg plutselig bo i en campingbil?

– Fordi det er det tryggeste stedet å gjemme diamantene. Hvem vil vel lete etter dem hos en journalistspire fra en unnselig lokal blekke i en bakevje av en småby?
– En småby? Stavanger?
– Den er for eksempel ti ganger mindre enn Accra.
– Accra?
– Hadde dere ikke geografi på skolen? Har du hørt om Ghana? Hørt om John Atta Mills?
– Hva har det med saken å gjøre?
– Making my point! Han var president i Ghana til i juli i fjor.
– Jaha?
– Han døde ikke av strupekreft, for å si det sånn. Det var noe de konstruerte etterpå.
– Du er gal.
– Nei. Jeg er effektiv. Bortsett fra avisoppslagene har alt gått etter planen. Har det ikke?


Joda. Selve innbruddet hadde egentlig gått smertefritt og helt etter planen. Klokken halv to om natten hadde de kommet dinglende inn i resepsjonen på Suite Novotel og spurt etter Sunday De Niro…

– Du vet, dattera til Robert De Niro… du vet vel hvem han er?
– But of course I know Robert De Niro. He is almost french!
– Ikke sant?
– Og så?
– Altså, Robert, du vet, De Niro, han har bedt oss freshe henne opp litt, om du skjønner, før han kommer.
– Men hun bor jo ikke her.
– Ikke under sitt egentlige navn, selvfølgelig ikke. Det skulle tatt seg ut. Men la oss se gjesteboken, så finner vi henne selv. Vi kan jo ikke avsløre pseudonymet hennes, kan vi vel?  Her er fem hundre Euro. En gave fra Robert.
– Har han signert dem?
– Han kommer i morgen tidlig. Du får sikkert autografen hans om vi… Det var den gjesteboken…?

Resten hadde vært  barnemat. Det hadde bare vært å feste vajeren og vinsje safen ut. Det lille sikkerhetsskapet hadde glidd ut av veggen som surmelk av en kattunge, og landet pent på madrassen med et svakt dunk.
Nødblusset i heisen hadde de droppet. Det var unødvendig. Det var ingen som engang hadde løftet et øyelokk da safen svevet ut av vinduet og med et dempet søkk la seg til rette i blomsterbedet tre etasjer nedenunder. For fem hundre euro til, hadde resepsjonisten fått et anfall av akutt narkolepsi, med påfølgende hukommelsessvikt. Så langt hadde alt gått etter planen, og ti minutter senere hadde den lille safen blitt løftet inn i bagasjerommet på en sort Lexus LS 600 tilhørende Avis Car Rental.

Det sies at det var Alfred Nobel som oppfant dynamitten, og vi gir ham så gjerne cred for det, men det var fakstisk kineserne som oppfant sprengstoffet, hele syv hundre år før Alfred Nobel vant i foreldrelotteriet, og således ble en av verdens mest kjente menn.
På den tiden var det om å gjøre å lage så mye smell som mulig. Nå har tidene forandret seg. Moderne, kinesisk sprengstoff er stille og effektivt – så stille at man knapt kan høre det eksplodere under bagasjelokket på en Lexus LS 600.

Den lett innestengte eksplosjonen, som vi inntil videre antar at det kun var to stykker som hørte, etterlot seg en litt emmen lukt, samt en åpen safe. I safen var det diamanter verdt én million amerikanske dollar.
Jordan Bekaas og Cilly la Vache hadde sett på hverandre og smilt. High five!

Men det er seksten timer siden. Nå er det ingen grunn til high five lenger.
Overskiftene på nettet er foruroligende. Politiet fingransker overvåkningsvideoene, kan la Vache lese.
– Jordan… det står på nettet at diamantene ikke var på rommet til Caroline. Er det bra?
– Nei. Det betyr ingenting. Det er bare en avledningsmanøvre for å sette henne i et bedre lys. Politiet vet nok eksakt hvor de befant seg. Forsyn deg med jordbær…

____
_

På Commissariat de Police i Avenue de Grasse, lener inspektør Dax LeGrande seg over tastaturet og stirrer på skjermen. Hun har jammen ikke forandret seg stort, tenker han.  I følge L’assistant de reconnaissance faciale, kaller hun seg Cilly la Vache nå. LeGrande trekker på smilebåndet og tenker tilbake. Hvor lenge er det siden? Åtte år? Ti kanskje?  Og så finner han henne plutselig på en overvåkingtape fra Hotel Novotel.
Det er ikke fritt for at han har tenkt på henne. Hun må nok ha tenkt på ham også, tenker han, for ellers hadde hun aldri valgt å ta det navnet. Han smiler for seg selv. Så hun bor på Hotel Marriot. Slett ikke verst. Det skal bli interessant å se hvordan hotell Marriot ser ut på innsiden… og hvem vet… kanskje det oppstår søt musikk? For nå har han jo all verdens rimelig grunn til å ta kontakt med henne og fornye bekjentskapet. Men det får vente til i morgen.

____
_

Cilly la Vache setter tennene i et modent jordbær og tenker et øyeblikk på Spencer. Så tenker hun på franske fengsler og blir betenkt.
– Jordan…?
– Mm…
– Hva gjør vi nå?
– Ser på Melodie Grand Prix og drikker champagne. Bare forsyn deg med jordbær…
– Hvem tror du vinner?
– Irland.

 

____

 

TBC.. Inch’Allah…

 

 

 

 

 

 

10
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy. Bookmark the permalink.

10 Responses to Noen hevder at vibratoren er vår beste venn…

  1. ay, Ceci, guapa – det enkle er ofte det beste; det er berre å vinsje safen ut av veggen og kasta han ut vindauget! genialt 😀

    spanande start, og eg gler meg til oppfølginga!

    bang, bang!

    Hepp!

    😀





  2. avatar marthon says:

    Spennende :-)
    Og hyggelig at Cilly tenker litt på Spencer av og til.
    Etter det jeg har hørt er Spencer kanskje litt opptatt med hemmelige agent-ting og slikt, men ved godt mot og ikke på noen måte snurt.
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Cillys tankebaner er uransakelige – nærmest utålelig uransakelige. Jeg blir ikke klok på henne – jeg kommer aldri til å bli klok på henne. ALDRIG!

      Bare gudene vet hva hun tenker på…

      :)





      • avatar marthon says:

        Men … det virker jo som om du er inne i hodet til ClV og kan fortelle at hun et øyeblikk tenker på Spencer og at hun vurderer å ringe ham. Hvordan kan dette ha seg? Tyder ikke dette på at du faktisk (i alle fall av og til) vet hva hun tenker på?
        Er det kanskje gudene som har sladret?
        Og er ikke ClV en kristen monoteist? :-)





        • avatar Cecilia says:

          Jeg har sagt det før: Noe ting må man bare akseptere i fiksjonens verden.
          Hun setter meg på prøve, foretar seg helt uventede ting og tenker tanker jeg ikke aner at hun hadde før de materialiserer seg på skjermen foran meg.
          Hva kan jeg gjøre? Jeg blir utfordret hver eneste gang jeg setter meg til for å skrive. Plutselig har hun satt seg noe fore, brutt alle avtaler og satt meg i en urimelig situasjon hvor det liksom skal være opp til meg å redde henne. STØNN!

          Om hun egentlig er så kristen, aner jeg ikke, men hun har i hvert fall Bibelen i nattborskuffen… av en eller annen grunn… og det er et bokmerke i den.
          Sukk…
          Se i nåde :)





          • avatar marthon says:

            Jeg tror Spencer har latt det skinne igjennom at dersom ClV er altfor ulydig og oppsternasig, kan han godt tenke seg å disiplinere henne litt.
            Om det ligger en bibel i nattbordskuffen på hotellet, kan vi vel ikke utelukke at det kan være Gideon som har lagt den der?





  3. avatar Breiflabben says:

    Jeg er innom, ikke så ofte, men jeg tar da turen. Det var da jeg oppdaget et ferskt “Do they come in pink?” og så at det var del to.
    Well, det hadde da ikke vært nødvendig med den lille “TBC insh’Allah” når du sannsynligvis sitter med femten kapitler klare :-)
    Fin start og jeg gleder meg til fortsettelsen med både journalister og agenter :-)
    Og dere har vel flere bestevenner tenker jeg 😉





    • avatar Cecilia says:

      Neida, det blir ikke femten kapitler denne gangen.

      Hyggelig at du er innom dann og vann, og ekstra hyggelig at du legger igjen en hilsen.

      Tusen takk :)





  4. ertaberta2 ertaberta2 says:

    Da har jeg lest første kapittel og fikk plutselig så lyst på jordbær. He he.
    Du er kjempeflink til å skrive, spennende dette..
    Og jeg hopper videre til neste del.
    😀





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *