Noe å tygge på…

Jeg skulle egentlig skrive om noe helt annet… men det er rart med det – ting dukker opp om natten… akkurat som russen…

Han setter ølglasset fra seg med et lite smell, tørker seg rundt munnen med fingrene og strekker seg etter metallboksen med chili-nøtter. Den står midt på bordet og er nyåpnet. Han velger seg ut to nøtter og putter dem i munnen. Så skyver han boksen tilbake til midten av bordet og tygger. Det knaser mellom tennene hans. Jeg ser på stearinlyset som står ved vinduet. Det er snart brent ned, og stearinen har rent i en tynn stripe nedover lysestaken, over bordet og utfor bordkanten innerst ved vinduet. Jeg tenker at gulvet heller feil vei. Synker ikke gamle bygningen egentlig sammen på midten, slik at gulvet blir hengende på ytterveggene? Jeg husker kanskje feil…
– Apropos noe helt annet, er du herfra?
Jeg sukker inni meg og løfter blikket.  Han tygger sakte, tenker jeg.
– Nei.
– Tilreisende altså?
Jeg lurer på hvor lang tid det tar å rygge seg gjennom to chili-nøtter, og rister på hodet.
– Nei. Jeg bor her.
– Så du har vært her før altså?
– Her på Lorry? Mange ganger.
Det går i døren. Jeg hører støyen fra gaten utenfor, og legger merke til at stearinlyset blafrer i trekken. En ny stripe med stearin renner ned på bordet. Han ser opp når de nyankomne passerer bordet vårt, tygger litt og lar blikket følge dem til de forsvinner opp trappen til baren.

Jeg klarer ikke dy meg.
– Noen du kjenner?
Han rister på hodet, smiler litt og trekker til seg boksen med chili-nøtter igjen.
– Nei.
Igjen forsyner han seg med to nøtter og skyver boksen tilbake til midten av bordet.
– Hvor lenge har du bodd her?
– Noen år.
– I nærheten?
– Nei.
Tygge, tygge, tygge. En ny stripe stearin finner veien ned på bordet og slår seg sammen med den forrige. Nå rekker den nesten bort til bordkanten. På en innskytelse legger jeg langfingeren på den. Stearinen er fortsatt myk og varm, og jeg kjenner at den fester seg på fingeren min.
– Har du lagt merke til den halve damen på pianoet?
– Ja.
– Er hun kinesisk tror du?
– Det kan godt være.
Så strekker han seg etter chili-nøttene igjen. Denne gangen løfter han boksen opp og leser. Forsiktig trekker jeg stearinen av langfingeren og ser på fingeravtrykket mitt. For to år siden hadde jeg ikke fingeravtrykk igjen etter å ha stekt fingertuppene mine på et ildfast fat. Nå er det helt perfekt.
Det knaser i chili-nøtter.

—-

Jeg hadde vært så heldig å være på rett sted til rett tid, for én gangs skyld.
Ganske presis klokken elleve, akkurat på det tidspunktet spiseplikten blir opphevet, hadde jeg spasert inn døren og rett bort til det eneste ledige bordet i lokalet. Det var som om det stod klart og bare ventet på meg. Å finne et ledig bord på Lorry en fredag kveld er noe man bare gjør én gang i livet. Det er for godt til å være sant, tenkte jeg, men bordet var faktisk ledig. Det var bare å sette seg. Alt tydet på at det skulle bli en perfekt kveld. Jeg håpet selvsagt å treffe kjente, så jeg regnet ikke med å bli sittende alene særlig lenge.

Jeg bestilte et glass vin, sjekket mobilen, tittet meg rundt og ventet. Og så gikk jeg ut for å røyke en sigarett. Og det var da jeg traff ham. Jeg hadde glemt å ta med meg lighter så jeg måtte bomme fyr.
– Jeg ser du røyker Dunhill. Er det et bevisst valg? spurte han.
– Jeg oppdaget den for en stund siden. Jeg syns den er okei.
– Der ser du. Det er et bevisst valg.
– Hva har du valgt?
– Jeg røyker ikke.
– Du har bare lighter?
– Det kan komme godt med… det er i grunnen veldig få som egentlig tar bevisste valg når det gjelder sigaretter.

– Hvorfor tror du det?
– Se på hva folk røyker. Hvor mange andre er det som røyker Dunhill?
– Sikkert ikke så mange.
Vi stod litt og observerte de som kom ut for å røyke. Han hadde rett. Nesten alle hadde  Camel Light eller Luckies. Ingen Dunhill.
– Det ser ut som du har rett.
– Tror du de har tatt bevisste valg? Det tror ikke jeg.
– Er det ikke litt mote også?
– Moten er vel å slutte å røyke?
– Mm. Jeg har tenkt å slutte. Hvorfor er du så opptatt av hva folk røyker?
– Jeg er ikke så opptatt av hva folk røyker. Jeg er mest opptatt av hva de velger, og hvorfor.
– Det er spennende.
Det var da jeg sa noe jeg ikke skulle sagt.
–  Men du… jeg har et bord inne… om du har lyst til å snakke litt…

 Han ble en helt annen etter at vi hadde satt oss. Han bestilte en øl og en boks med chili-nøtter. Jeg bestilte et glass vin.
– Er øl og chili-nøtter et bevisst valg?
– Hehe.
Og så begynte han å gumle.
Jeg håpet det snart kom noen jeg kjente… noen som kunne redde meg.

—-

Det går i døren igjen, og flammen på stearinlyset gir fra et siste blaff før den dør. Det er den ustoppelige tyggingen hans som irriterer meg mest, tenker jeg.  Kanskje jeg skal sluke resten av chili-nøttene, bare for å få ham til å holde opp? Nei. Så vondt vil jeg ikke meg selv. Det er bedre å gå på toalettet, så har han kanskje tygget seg ferdig innen jeg kommer tilbake.
– Jeg skal bare på toalettet. Sitter du her?
Han reiser seg fortere enn meg.

– Jeg også. Vi kan gå sammen.
Han trekker bordet til side så det blir lettere for meg å komme ut.

Etterpå går bak meg opp den lille trappen til baren. Jeg merker plutselig chili-nøtt-ånden hans mot nakken og kjenner hånden hans mot livet. Han vil skyve meg litt inn mot veggen fordi det kommer noen mot oss ned trappen. Jeg tar to trinn i ett for å slippe ut av grepet hans, og kjenner at det irriterer meg.  Jeg vet da utmerket godt hvordan man møter noen i en trapp! Jeg har rett og slett bedre timing enn ham, tenker jeg. Man trenger ikke å klemme seg inntil veggen før det er nødvendig, og dessuten er det plass nok hvis de som kommer imot ikke går to i bredden.

Så går vi til hvert vårt toalett – og jeg er endelig kvitt ham for en stund.

Det er en merkelig lyd inne på toalettet, en slags lav uling som jeg tenker må komme fra friskluftsannlegget. Den minner meg om noe. I et glimt husker jeg en formiddag utenfor Deichmann i Harald Hårfagres gate – en ung gutt som ennå ikke hadde kommet i stemmeskiftet. Han stod på fortauet og sang som en kastrat. Han var flink. Fascinerende, tenkte jeg, og klappet da han var ferdig. Jeg lurte på om han ville ha penger, men så ble jeg usikker og kom i tanker om at han muligens kunne ta det som en fornærmelse om jeg skulle kaste en tyve-kroning på fortauet foran ham. Jeg tror vi alle var litt usikre, for ingen av oss ga ham noen penger.
Da han begynte på neste sang, gikk vi vår vei.

Det er tomt for papir. Kanskje jeg bare skal sitte her til jeg har tørket? Det kan ta en stund. Kanskje han ikke gidder å vente? Det hadde vært behagelig.
Etterpå står jeg foran speilet og forsøker å smile til meg selv. Det er snart over. Du kan bare gå når du vil. Du har ikke forpliktet deg til å tilbringe kvelden sammen med ham.

Jeg velger å gå gjennom baren på vei tilbake. Det er trangt og jeg må jeg snike meg forbi en mann som breier seg ved disken. Selv om jeg bare så vidt kommer borti ham snur han seg mot meg med et irritert blikk.
– Er det mulig å gå litt tettere eller?
– Unnskyld.
Han smiler overlegent til en bleket skjønnhet med svømmende blikk. Hun smiler sløvt tilbake, ser på meg og trekker på skuldrene. Jeg kaster et blikk mot bordet vårt. Joda, den gumlende er tilbake. Han sitter der og venter på meg.
– Sorry. Lykke til med resten av kvelden, begge to, mumler jeg, og snur meg.
– Hva sa du?
– Eh… vet dere om det er en annen utgang?
Jeg bøyer meg lett mot ham og senker stemmen.
– Jeg mener, er det en annen vei ut herfra? En nødutgang?
Jeg ser hvordan blikket hans forandrer seg. Han rister på hodet.
– Du får spørre i baren. Er det noen som plager deg?
– Ikke direkte, men… jeg tror jeg har vært litt dum.
Han smiler fornøyd og ser seg rundt.
– Trenger du hjelp?
– Neida. Beklager at jeg skumpet borti deg.
– Det skjer hele tiden. Hva vil du ha?
– Ha?
– Vil du ha en øl?

Jeg får en weissbier i et høyt glass, og de lager plass til meg ved baren. Et lite øyekast forteller meg at gumlemannen sitter der fortsatt, drikker øl og venter. Så kommer tankene snikende. Det tarvelig av meg å ikke gå tilbake. Jeg peker på ham, og sier at jeg egentlig burde gå tilbake, selv om jeg ikke har lyst. Den blekblonde smiler og nikker.
– Jeg kan gå sammen med deg hvis du vil.
– Blir ikke det litt fjortis?
– Bare si jeg er en venninne du ikke har sett på lenge og at vi må prate litt.
– Hva heter du?
– Elin.

Det er ett eller annet som gjør meg mer og mer nervøs etterhvert som vi nærmer oss bordet. Det er nesten som å skulle til tannlegen. Jeg er ganske spak når jeg møter blikket hans.
– Hei.
– Var det kø på toalettet?

– Ja, litt…  og så traff jeg Elin. En gammel venninne.
– Hei Elin. Hyggelig. Jeg har bestilt en flaske vin. Bare sitt. Begge to.
– Eh… jeg er egentlig ikke her for å…
– Skal du ikke sette deg?
– Jeg må snakke litt med Elin. Kanskje vi ses en annen gang?
– En annen gang?
– Ja.
– Javel…? Kanskje dere vil ha vinflasken? Jeg er ikke så glad i vin. Hva sier du Elin, drikker du vin?
– Kanskje etterpå? Kan du ikke passe på den litt? Vi skal bare ta en sigg… utenfor.

Godt tenkt…

Det har kommet en vekter i døren, eller så har han vært der hele tiden, jeg husker ikke lenger. Han ser nøye på oss.
– Ut for å røyke?
– Ja.
– Jeg skal huske dere.
– Huske oss?
– Når dere skal inn igjen.
Det er først nå jeg legger merke til at det står folk i kø utenfor. Det er sikkert fordi det er fredag. Jeg kjenner at det har blitt kaldere. Bordene langs veggen ser kalde og ugjestmilde ut. Det må være ganske sent, for noen ledige taxier har allerede tatt oppstilling ved fortauet. Jeg tenker det er dumt at de ikke har skrudd på varmelampene, både fordi det er kaldt og fordi varmelampene gir bordene et koselig lys. Jeg har lyst til å sette meg allikevel.
– Skal vi sette oss?
– Hva er klokka?
Jeg sjekker mobilen.
– Halv ett.
– Hvilken vei skal du?
– Etterpå? Mot Holmenkollen. Hvordan det?
– Har du en sigg? Hva mener du etterpå?  Du har vel ikke tenkt deg inn igjen?
– Har jeg ikke det? Skal ikke du inn igjen?
– Nei.
Hun begynner plutselig å le.
– Jeg sier vi smyger mens vi har sjansen.
– Men er dere ikke sammen?
– Med han døllingen? Er du gal! Jeg har aldri sett ham før. Ikke vil jeg se ham igjen heller.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg smiler. Kanskje fordi jeg tok så feil? På tomannshånd er hun slett ingen sløv bimbo. Hun har faktisk et ganske klart blikk, og i tillegg har hun et fint smil. Hun kaster et sideblikk mot døren og hever øyenbrynene.
– Han så ganske kjekk ut, han med vinen…
– Velbekomme. Han gumler chili-nøttter, bare så du vet det. Jeg orker ikke gutter som tygger mens de snakker.
– Tell me about it. Har du fyr?

– Nei.
– Ikke jeg heller. Vi driter i å røyke. Skal vi stikke?
– Seriøst?
– Helt!
– Men du… skal vi gå videre eller vil du hjem? Det er sikkert kø… overalt.

– Jeg veit et sted det ikke er kø. I baren på Grand. Den er åpen til to. Skal vi ta en taxi?

Innerst inne vet jeg at det rette å gjøre er å gå inn og gi beskjed, men jeg vet at da kommer jeg meg aldri unna. Da blir jeg sittende der og drikke vin, pliktskyldig.
– Jeg kan ikke bare la ham sitte der. Jeg har ikke samvittighet til det. Han har kjøpt vin…
– Finn en taxi til oss så skal jeg ordne det.
– Hvordan?
– Dørvakta kan gi beskjed. Da veit han at vi ikke kommer. Right?

 

____


Det var ikke dette jeg hadde tenkt å skrive om da jeg satt meg foran skjermen. Jeg hadde tenkt å skrive om noe helt annet – om hvordan øynene til Shaya strålte av forventning da hun plutselig forstod hvorfor jeg hadde tatt med meg sykkelen min da vi skulle gå tur.
– Skal jeg få sykkel? ropte hun da jeg begynte å låse sykkelen min utenfor sykkelbutikken.
– Jepp!
Siv hadde vært innom og sjekket for et par dager siden, og så hadde vi ventet på en dag med fint vær.
Shaya stod og trippet av forventning mens jeg plundret med låsen min. Og inne i butikken løp hun rett bort til en rosa og hvit jentesykkel, og var ikke til å rikke. Det var den hun ville ha – og hun fikk sjarmert seg til å få både plastskjermer og en liten kurv på kjøpet.
– I Miami får vi kurv og … fenders, sa hun til ekspeditøren.
– Jasså?
– Yes. All bicycles have fenders for when it rains… so we don’t get all wet and dirty …and a basket too… for things.
Hun hadde de største og mest overdrevent troverdige barneøynene jeg noen gang har sett.
– Ja da så… vi kan vel ikke være noe dårligere her enn i Miami, kan vi vel?
– No. And…
– Noe mer?
– No…. yes. A helmet..?
– Nei. Det må du kjøpe ved siden av.

Men jeg kom altså til å tenke på Elin da jeg satte meg til rette foran datamaskinen. Jeg kom til å tenke på da hun kom bort til taxien etter å ha snakket med dørvakten, og fikk sjåføren til å rulle ned vinduet.
– Kjører du oss til Karl Johan for åtti  kroner? Det er alt vi har.
– Åtti kroner? Nei.
– Okei. Da spør vi han som står bak.
– Vent. Åtti kroner? Det er ikke så langt… jeg kan kjøre for åtti.
Jeg har aldri forstått hvordan noen har nerver til å prute i Norge. I Marokko, selvfølgelig, men i Norge? Jeg klarer ikke engang å prute på loppemarked.

Hun prutet ikke i baren på Grand. Vi drakk vin på terrassen, ble fnisete, og fortalte hverandre masse som sikkert ikke var sant. Da vi ble kastet ut klokken halv tre, hadde vi fått nok, både å drikke og av hverandre.  Vi fikk resepsjonisten til å skaffe taxi til oss, én til hver. Vi skulle ikke samme vei.
– Skal vi ringes… en gang?

– Kanskje ikke…
– Skal vi gi faen?

– Ja.

_____

 

Jeg måtte spørre Siv om det var sant at man fikk skjermer og kurv på kjøpet i Miami.
– Nei, overhodet ikke.
– Bløffet hun altså?
– Ja.
– Hvor har hun lært det?
– Si det…
– Syns du ikke det gjør noe?
– Ikke det minste.

Det var det…

______

… og nå kommer russen…

God søndag :)

 

 

 

 

 

9
 
 
 
 
This entry was posted in Minneboken, Tekst. Bookmark the permalink.

8 Responses to Noe å tygge på…

  1. avatar fiaflyfly says:

    Akkurat den perfekte teksten for en lat søndag formiddag. Takker og bukker :-)

    -fia





  2. avatar geitost says:

    Innsatsen ble stor og varte lenge. Flere uker. Hver ny kveld begynte med den betryggende følelsen at du hadde tid, en hele natt, for å slutte det som skulle ifølg planningen, men i stillhet var timene flyktende, og da du løftet hodet etter det du trodde var bare et lite øyeblikk, så hadde himmelen allerede blitt lysere igjen, og et nytt døgn måtte strykes over tabellen, selv om ingenting var helt ferdig i programmet av den forrige dagen. Alvorlige tanker kom, da litt angst.
    Stadig skille seg selv. Fokusere intensivt på det du gjør, uten å la deg forstyrre, mens du samtidig bør bry deg for all slags ting som absolutt trenger å knyttes i forskjellige retninger hvis du vil at nesten etappen skal etterpå kunne begynne raskt og uten nøling.
    Dag etter dag blir du litt mer på nerver. Snart mister du ordren og hierarkien.
    Så begynner du å løpe, istedet.
    Du løper i gatene for å hente det som må samles fra partnerer, du løper i rommet ditt fra et bord til et annet fordi du ikke husker igjen under hvilken haug finnes dette særlige arket som var så viktig. Du løper i sirkler i ditt eget hodet. Og snart blir veldig trøtt av det.
    En dag til. Det er lenge nok tenker du, fordi det finnes ikke så mye igjen å gjøre. Som fryktet funker printeren ikke riktig, den spiser papiret, igjen og igjen, uten å skrive ut riktig, og det tar deg tid, altfor mye tid. Hver liten ting her burde ta deg ikke mer enn et par minutter, men nå ser du at du har blitt på det en halvannen time allerede, og det ikke engang er over, og nå er du veldig forsinket, og du begynner å bekymre deg fordi det sikkert blir tett trafikk på gatene nå, med fare at du aldri rekker å kjøre hele veien dit. Er en time nok til leveringstedet ? Det synes du kan bare krysse fingrene. Alt må sluttes nå. Du lar ved siden alt som ikke er vesentlig, og pakker så fort som mulig. Og så går du. Det er en lettelse å se at mange folk er borte på skoleferie med sine barn, eller allerede på helg, så kan du kjøre frem ganske lett.
    Og så er arbeidet endelig levert. I tid.
    Du kan snart sove nesten en hel døgn, og da du våkner igjen vet du ikke lenger i hvilken del av verden du egentlig bor i igjen.

    Dagen etter sjekker din post og e-mails, men de er for mange tenker du, og du har ikke lyst akkurat nå til å begynne å lese dem alle, så kaster du et blikk på nettet istedet, på sporet av ikke noe spesiell, heller som en slags høflig visitt til aviser og blogg du pleide å følge fra før. Mens du var under vannet har kloden gått sin vei, og du oppdager som en lovende nyhet at det finnes flere nye innlegg på Cecilia’s blogg, og mange nye kommentarer også. Mye nytt til å lese. Men etter en så lenge pause, føler du at du har tapt tråden, at du selv har nå blitt nesten som en ny leser. Så begynner du her, tilfeldigvis med “Jeg lurer på”, fortellingen av en samtale med en annen gammel kjæreste. Du føler deg litt likegyldig, ved begynnelse, litt på avstand. Men mens du fortsetter å lese, kjenner du sakte en merkelig følelse som dukker opp. Under ordene, og mellom linjene, kan du oppfatte, en atmosfære, en stemme og en humor du lett kjenner igjen, og får deg til å smile. Først føles det litt for deg som å dra tilbake til et hus du har bodd i fortiden, og å oppfatte igjen dets særlige lukter, eller å smile med å huske at gulvet enda knirker når du trår på et nøyaktig sted. Det hadde ikke trengt mer enn et par detaljer i skrivningen før du følte deg ført tilbake til et sted der du likte å være. Men snart oppfattes en annen uforventet virkning, én av en ren fysisk type. Du føler en slags varme inn i deg. Er det din glede av å finne igjen den særlig inspirerte stilen som får din hjerne til å slippe en bukett av endorfiner som sprer seg i hele kroppen din og er grunnen at du føler deg nå så utrolig rolig mens du fortsetter å lese ? Din lesning får deg å føle at vinduene rundt deg er plutselig helt åpne, at de lar en mjuk vind komme inn i rommet, og gir deg inntrykket at du nå puster i den friske luften av sjøen under en herlig vårsol. En utolig følelse. Men et deilig inntrykk. Du skjønner du hadde savnet noe, lenge. Du har bare lest en halv side, men skal ikke videre. Det er nesten for mye. Du trenger å stå opp og gå. Du allerede har fått nok energi for en hel dag…

    (P.S. Ja. Kanskje var det på grunn av et for langt fravær, det er en mulig forklaring, men takket være den gjemte alkjymien av et kort snitt, hadde jeg plutselig opplevd et enestående lykkelig øyeblikk. Det var svært lurt å kjenne, derfor var det verdt å fortelle, selv om jeg antar det høres ganske usannsynlig ut, og her ligger den store fordelen å være anonym på nettet. I virkeligheten er det ikke lett å påstå noe slik ansikt til ansikt til noen som skaper et verk, og å prøve å beskrive en slik følelse på en rasjonell måte uten å frykte en misforståelse, eller en ubehag fra begge sider, siden en slik mening kan så lett oppfattes som en ren kompliment bare ment for å høres hyggelig ut, og kan derfor ikke mottas annerledes enn med et takknemlig formelt svar, eller med å rødme av koketteri.
    Men her gjennom den nøytrale middelen av et kommentarfelt, kan du selv tro om jeg er ærlig i det jeg påstår, eller om jeg overdriver, eller om jeg morer meg med å smigre deg for den syke gleden til å høre meg selv fortelle utrolige anekdoter. Til og med skal du kanskje tenke at ingen av disse tre muligheter er helt feil ! Du kan uten konsekvens avjøre om en slik kommnetar kan bli til noe på én eller en annen måte, eller om det bør forbli der det kommer ifra, i det kalde kybernetiske tomheten….
    For min del, alt jeg kan tillegge idag er at jeg vet at flere nye stunder av nydelig lesning venter på meg nå, og at jeg skal snart glede meg over dem.)

    4





    • avatar Cecilia says:

       

      Det er lettere å kjempe for sin egen identitet når man gjør det anonymt.
      – Cecilia Silverdale – 12. mai, 2013.

       

      Vi stopper på Statoilstasjonen på Majorstuen for å fylle bensin. For en gangs skyld er det Siv som kjører. Hun foretrekker normalt å være passasjer, men akkurat i dag har hun lyst til å kjøre selv. Mens hun fyller bensin finner jeg frem iPaden og sjekker innom bloggen min. En kommentar fra Geitost. Det var lenge siden. Jeg tenker jeg skal lese den fort, og så lese den en gang til når jeg kommer hjem, men så skjer det noe merkelig: Etter hvert som jeg leser får jeg en snikende følelse av at det er min egen fremtid som blir beskrevet – at det er akkurat dette jeg har blitt forberedt på og nesten advart mot i mange måneder.
      Jeg tenker: Nå kommer det snart – det siste avsnittet – det jeg har fått høre at det er umulig å forberede seg på – det avsnittet som beskriver tomheten etterpå.
      Men det kommer ikke. Teksten tar en helt annen retning. Tilbake til virkeligheten – hodet opp fra dypet – hva har skjedd mens jeg har vært borte? Hva har jeg gått glipp av?
      Jeg føler en lettelse. Det jeg først tenkte var en prediktiv beskrivelse av meg selv, viste seg å være noe helt annet. Og når de selvopptatte tankene mine dukker opp fra dypet, og jeg ser teksten i sitt rette perspektiv, blir jeg lett i hodet og får et stort og salig smil, som er så tydelig at Siv lurer på hva jeg smiler av når hun setter seg inn i bilen.

      En anonym Geitost har lagt igjen en kommentar til en anonym Cecilia. To anonyme – eller kanskje de langt fra er anonyme? Kanskje de i realiteten er langt mindre anonyme enn noen man treffer på gaten?
      Hvem er hun med paraplyen som venter ved fotgjengerovergangen? Hvem er den unge mannen med solbrillene i den røde sportsbilen?
      Hvem finner du når sløret trekkes til side?

      Sløret er vår frihet, sier muslimske kvinner, – det er bak sløret vi får være oss selv.
      Det er noe å tygge på.

      Skal vi jakte etter identiten bak sløret – forsøke å rive det bort for å avsløre hvem som finnes under? Har vi noe å tjene på å avsløre hvem som befinner seg der? Ikke medmindre vi er journalister eller på annen måte besatt av en trang til å bevise våre detektiv-evner. Vi har faktisk alt å tape. Det eneste vi oppnår er skuffelsen over at en fri stemme blir borte.

      Tror jeg på alt som skrives anonymt? Ja. Jeg gjør faktisk det. Jeg tror alt som skrives anonymt kommer fra en stemme og en tanke som ikke er hemmet, og således reflekterer noe ekte og usensurert – noe som har et opphav i et ønske om å fremstå. Enten det finnes en ekte person bak sløret eller det er en fiktiv stemme som snakker til oss, så vil det alltid ligge et ekte ønske om å kommunisere noe i bunnen for all anonym kommunikasjon.
      Når Geitost skriver en kommentar til meg, er muligheten for at personen bak navnet ønsker å oppnå noe eller trekke fordeler av å smigre meg, ikkeeksisterende. Det ligger i anonymitetens natur.

      Så jeg tviler ikke på ærligheten. Jeg rødmer ikke og jeg slår meg ikke på brystet og roper YES! Men jeg blir glad – oppriktig glad inni meg.

      Og så svarer jeg tusen takk for en deilig kommentar :)

      3





      • avatar geitost says:

        (En tilslørt muslimsk kvinne er neppe det jeg spontant tenker på, når jeg leter etter det bilde som beskriver søket av min egen identitet, men, tja, det er kanskje bare konsekvensen av mitt for smalt kjennskap av emnet…)

        Er det sånn du virkelig forestiller deg ditt eget arbeid i framtiden ?
        I mine egne øyne, det jeg fortalte av min arbeidsverden høres ikke fristende ut i det hele tatt. Faktisk, jeg hater slike situasjoner, hvor jeg føler meg helt fanget, spesielt når jeg er personelig forpliktet til noe og føler meg helt ansvarlig for et særlig mål, men er delvis avhengig av mindre involverte partnere, blant hvem mine egne ansatte.
        Jeg ikke ønsker deg noe slik. Det gir ikke noe tilfredshet ved sluttet, det bare ødelegger din helse istedet, og all form av begeistring. I hvert fall jeg ikke tror at arbeidet i ditt fars selskap blir en sånn karikatur enn det jeg beskrev, fordi et selskap vanligvis varer ikke lenge på en slik måte.

        Det er ingen tvil at du har både fastheten og dyktighet som trenges for å lede en arbeidsgruppe av minst syv ansatte. Dette blir sikkert ikke noe problem. Det jeg frykter for deg er av en annen natur i sammenhengen, nemlig det å dele arbeidsmetoden med andre. Du har i mange år skapt ditt eget arbeidsmiljø, og bestemt dine egne regler og kriterier for alt du ønsket å gjøre. Derfra den enestående kvaliteten av din produksjon, siden du har med tiden forbedret dine verktøy i retningen av en alltid større effektivitet. Men om dem måtte du aldri debattere med noen annen.
        Det betyr at du vil trenge særlige intellektuelle resurser, blant annet fleksibilitet og resiliens, om du vil garantere deg et fredelig forhold med dine ansatte. Med mindre du foretrekker å forandre deg selv til en lokal diktator, som du en gang skrev !
        Men nei ! Jeg er absolutt ingen ulykkesfugl. Det bare er at jeg har opplevd i fortiden sammenlignbare hendelser, og det er grunnen at jeg umiddelbart tenkte, da jeg leste at du skulle overta din fars bedrift, at et slikt prosjekt kan være en utfordring for deg.
        Men kanskje husker du samtidig at jeg skrev, likevel, i en entusiastisk kommentar, at jeg var veldig glad å høre en slik nyhet ? Grunnen av min mening var at jeg håpet, trodde, ja, var dypt overbevisst, at dine ansatte ville sakte oppfatte i deg det kreativ menneske vi vet her at du er, at de skal være glad i din dyktighet om du lar dem tid nok til å venne seg til deg, og så vil de forstå, med tiden, all fordel det kan også kan være for dem å være i ditt kjølvann. Og jeg likte idéen veldig godt.

        Vel. Det er var hva som lå bak ordet “glad”.
        Jeg kan være ganske kort, noen ganger, ikke sant ? :)





        • avatar Cecilia says:

           Jeg var egentlig mest opptatt av dette med anonymitet og troverdighet i svaret mitt – om man kan tro på noen som skuler seg bak et anonymt slør.
          Hva kan man oppnå som anonym? I hvilken grad kan man trekke fordeler av å opptre som anonym?
          Man kan oppnå ganske mye dersom man avslører seg selv anonymt. Man kan få testet ut reaksjoner på seg selv som person, og man kan teste meningene sine uten at det får negative konsekvenser. Man er mindre redd for å blottstille seg. I et nært perspektiv: Alt man gjerne ville sagt til sin formuende tante Agathe, men som man aldri tør å si, av redsel for å bli strøket fra testamentet…

          Resten:

          Karikert og overdrevent, men allikevel, det inneholder de fleste av de mulige momentene man risikerer å påtreffe. Det skal i blant lite til før et tilsynelatende romslig tidsskjema sprekker, selv en bagatell kan være nok når man rives i fra to sider samtidig, familien på den ene siden og oppdragsgiver på den andre siden.
          Jeg har fått en god innføring i hvilke stressmomenter jeg kan forvente. Min far har tross alt levd med dette i tretti år, så jeg er ganske godt preparert og forberedt på at all verdens hindringer reiser seg foran meg i ny og ne, og det skjer gjerne samtidig som jeg får alle andres problemer i fanget.
          I en reell verden opplever vi alle stressituasjoner før eller senere. I følge psykologien ( samt i følge egen erfaring), er jeg bygget for å tåle dette.
          Hope for the best, be prepared for the worst.
          Det blir som regel noe midt i mellom.

          Nå er det heldigvis ikke slik at jeg går rett inn i en administrativ stilling. Man kan vel egentlig si det er opprettet en spesiell stilling for meg: “Hospitant med eget kontor”, kaller min far det. I første rekke skal jeg bistå ham, og i praksis være hans assistent. En myk overgang, en slags testperiode for oss begge. Er jeg håpløs, så er jeg håpløs – og innser vi begge det, så lever vi videre i vissheten om at vi tross alt har gjort et helhjertet forsøk, og at det var verdt det.

          Men du nevner et moment som er svært interessant, og som verken min far eller jeg har ofret noen tanker:
          Jeg har i mange år skapt meg mitt eget arbeidsmiljø på mine egne premisser, og jeg har absolutt lagt meg til arbeidsrutiner og vaner som er mine egne. Jeg kan produsere fort og være effektiv om jeg får fred og sitter alene, men hvor effektiv og produktiv er jeg egentlig i en kollektiv setting? Kan jeg i det hele tatt fungere som underleverandør på andres premisser?
          Jeg har så langt funnet ut at jeg tåler å bli motsagt og at jeg både tåler og ønsker velkommen kritiske blikk på mitt eget arbeid, men jeg må nok ta tak i redselen jeg har for utradere meg selv. At ideene mine lett kan drukne i et fellesskap og kanskje sågar krediteres andre, er nok det jeg først og fremst må lære meg å godta. Det vet jeg blir vanskelig. Det har laget trøbbel for meg tidligere.

          Du har kanskje nevnt det før, men jeg har ikke hatt noen bevisst ide om hva din virksomhet egentlig er. Det er jo tydelig at den er relatert på en måte. Så du har altså syv ansatte, akkurat som min far, så du forstår tydeligvis hvilke utfordringer som ligger foran meg.

          Å følge i noens fotspor, er både min far og jeg enige om at ikke er noen fullgod løsning. Om jeg er skikket til å overta, så ligger det i kortene at jeg må gjøre dette til mitt selskap, på mine premisser og etter mitt hode – men uten å være noen lokal tyrann – til det har jeg altfor stor respekt for tradisjoner.

          Jeg tåler mye – fra dem som tåler meg.

          Jeg misunner deg din evne til å være kort :)





  3. avatar Lilleyam says:

    Like herlig å lese som alltid. Du drar meg inn i historiene, og får meg til å senke pulsen. Og lese, selv om jeg egentlig ikke har tid….. Takk :)





  4. avatar livesol says:

    Gutter som tygger mens de snakker. Æsj! Enig med lilleyam, du trekker meg med inn i historien. Det er klart vi må prute. Det skulle bare mangle så dyrt som allting er :)

    Noe helt annet: Jeg trykket på like, men ingenting skjedde. Så vet du det.

    Klem fra Live :)

    1





    • avatar Cecilia says:

       Tygge, tygge, trygge… som ekle og overtøffe amerikanske politimenn som tygger tyggegummi i Hollywood-filmer, eller macho-skurker i western-filmer som tygger på tannpirkere. Det er en grunn til at alle de ekle mennene alltid tygger på noe i amerikanske filmer.

      Jeg fant den like-knappen et sted inne på dasjen. Kan like godt kvitte meg med den ( om jeg bare finner tilbake til hvor jeg fant den).

      Takk for opplysningen – og takk for hyggelig kommentar :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *