24 timer.

 

Kveld. Det blåser. Grått. Kaldt. Vi sitter på kjøkkenet. Oppvaskmaskinen ynker seg, surkler, piper litt.  Siv sjekker selvangivelsen til mamma, og har bordet fullt av papirer. Det er hun som er økonomi-eksperten her i huset. Det er første gangen jeg har sett henne bruke briller.
Jeg leser nyheter på iPad, fordi jeg har lyst til å være i samme rom som henne. Hun merker at jeg observerer henne, og ser på meg over brilleglassene, akkurat som moren hennes pleide å gjøre.

– Skjer det noe?
– I kveld?
– Har du funnet noe spennende på nettet?
– Det står at størknet bek drypper fra fast form. Åtte dråper på seksti år. Det visste jeg ikke.
– Det var ikke meningen å forstyrre deg.
– Å, nei?
– Kanskje litt? …hva tenker du på?
– Jeg fikk et slags bilde i hodet, at tiden ligger i en krukke med honning og dreier sakte rundt.
– Hvorfor akkurat honning?
– Fordi det er søtt og seigt og deilig.
– Og veldig klissete.
– Mm. Og der ligger vi, fanget i tiden, akkurat som bien i honningkrukken, uten mulighet til å flykte. Og så drukner vi sakte i søt og seig lykke og synker bevisstløse til bunns mens vi glir inn i det som er igjen av evigheten.
– I det som er igjen av evigheten?
– Det må jo finnes en rest av evighet når vi allerede har brukt opp en del av den? Fra evighet til evighet, står det i bibelen. Da er det jo sågar snakk om flere evigheter.
– Hvor mange evigheter tror du det er?
– Det må minst være to. Kanskje det er en hel mengde seriekoblete evigheter som danner en sirkel? Kanskje de flyter rundt i en slags overdimensjonert gullfiskbolle, og når vi har kommet helt rundt er det så lenge siden sist vi var der at vi har glemt hvordan det var. Hvor lenge lever en gullfisk?
– Den dør før den går av med pensjon. Vil du ha en Miller?
– Ja takk. Gjerne. Går det greit, med selvangivelsen?
– Barnemat. Dersom Jesus kommer tilbake, risikerer han å bli etterlignet for fordelen ved å ha bodd gratis i to tusen år. Har du tenkt på det?
– Spørsmålet er vel om han har tenkt på det.
– Jeg tror han har valgt å være himmelsk skatteflyktning resten av evigheten.
– Se det. Da har du jo anerkjent ideen om det finnes en rest av evighet.
– Bare les videre du…

Jeg smiler for meg selv og titter på henne i smug når hun går for å hente øl i kjøleskapet. Hvorfor får jeg fortsatt sommerfugler i maven av å se på henne? Jeg er forresten ikke helt sikker på at det er i maven. Noen av dem er i hvert fall litt høyere oppe – i hjertet – eller kanskje i hjernen? Noen av dem er lenger nede også… hvordan kan jeg fortsatt være så forelsket etter fem år?

– What? Hvorfor ser du sånn på meg?
– Du blir bare innbilsk om jeg sier det… herregud! Bruker du gifteringen til å skru av korken!
– Jeg gjorde ikke det.
– Jo. Jeg hørte det.
– Den bare klirret mot flasken. Jeg bruker langfingeren når jeg skrur… 

Vi drikker Miller Genuine Draft, rett fra flasken. Siv blar i papirer og noterer.
Er det dette som er hverdagen? Er det dette jeg har fryktet? Hva ville jeg gjort en fredag kveld om jeg hadde vært singel? Gått på Champagneria og fjaset meg til sengs med en eller annen, antagelig. Og så hadde jeg listet meg stille ut morgenen etter.
Kanskje jeg kommer til å trives med hverdagen? Det trenger jo ikke skje noe hele tiden. Ikke nå lenger. På en måte er jeg glad det ligger bak meg.
Jeg trenger et hjem. Et sted hvor det er stille. Tyve år uten ordentlig fotfeste er altfor lenge. Herregud så fort tiden har gått…

– Jeg har helt glemt å fortelle… tante Solveig husket deg i testamentet sitt.
– Jøss. Hva får jeg?
– En førsteutgave av Henriette Schønberg Erkens store kokebok… hvorfor ler du av det?
– Fordi jeg vet hvorfor.
– Er det noe jeg ikke vet?
– Jeg tror det. Husker du da vi besøkte henne?
– Mm.
– Hun ertet meg med at jeg hadde altfor myke hender til å være en ordentlig husmor, og så lærte hun meg å lage te.
– Lage te?
– Ikke sant? Hun ertet meg.
– Det fikk jeg ikke med meg.
– Nei. Du satt ute og ventet på servering mens vi var på kjøkkenet og stelte i stand. Hun lurte på hva jeg skulle bli og hva slags fremtidsplaner jeg hadde. Og så spurte hun om oss, om det var alvorlig fra min side, om det kom til å vare og sånt.
– Hm. Det visste jeg ikke.
– Joda… hun intervjuet meg litt… det var kanskje ikke så rart.
– Jeg tror hun likte deg.
– Det tror jeg også. Jeg tror det var hennes måte å si det på.
– At du arver en kokebok?
– Ja. Hun må ha smilt godt da hun skrev meg inn i testamentet sitt. Nå kommer jeg aldri til å glemme henne.

Senere.
Det er natt.
Jeg har fått mensen.
Vi sitter i sofaen og ser Dark Shadows på blueray. Siv legger hodet i fanget mitt. Ser opp på meg. Smiler.
– Er jeg tung?
– Nei. Lukter det av meg?
– Bare som det pleier.
Jeg skriver i håret hennes: Tilhører Cecilia. Hun leter etter hånden min og klemmer den.
– Det er  hun som spilte i Casino Royale. Hva heter hun?

– Eva Green.
– Hun passer bra som heks.
– Hun har et merkelig smil, syns du ikke?
– Det er sånn hekser smiler.
– Hva vet du om det? Kjenner du noen hekser?
– I plead the fifth…

Jeg våkner.
Har smerter i maven.
Klokken på nattbordet er halv fire.
Jeg finner en boks med Paralgin Forte i en skuff i anretningen, går på badet og skrur på springen. Vannet må renne litt i gamle rør. Fjorten sekunder, har jeg funnet ut, ellers smaker det gammelt og rustent.
– Hva gjør du?
– Shaya? Hva gjør du oppe?
– Jeg må tisse. Det er kaldt på rommet mitt.
– Vil du ligge hos oss?
– No.
– Vil du ha et pledd?
– Yes.

Jeg finner et heklet pledd på vaskerommet og pakker henne inn.
– Bedre?
– Yes.
– Det skal bli varmere på søndag.
– Hvilken dag er det i dag?
– Lørdag. Nå må du sove.
– Yes… ikke lukk døren.
– Neida…

_

Det er morgen.
Vi våkner altfor tidlig.
Det er fortsatt kaldt. Seks grader, fuktig, grått og vind. Vi spiser valnøttbrød med brie til frokost. Hører på radioen. Terje Tysland skal holde rockegudstjeneste på 17. mai. Jeg forsøker å ikke gjespe. Vindkastene slår mot vinduet. Jeg har maveknip.
Kissa har sendt oss bilder av lille Vera, niesen min. Hun er allerede ett år og seks måneder.

Etter frokost drar Siv til en rammemaker hun kjenner. Hun har fått et bilde hun vil ha rammet inn. Shaya og jeg går for å handle shampoo og grønnsåpe.
– Er det høst nå?
– Høst nei, det er vår.
– Men håret mitt blåser oppover hele tiden!
– Vil du ha en lue?
– No. Jeg vil være inne.
– Vi er nødt til å handle litt.
– Hvorfor kan jeg ikke være inne alene?
– Barn skal ikke være hjemme alene.
– Hvorfor ikke?
– Fordi det kan skje en ulykke. Det kan bli brann.
– Brann? Men da kan jeg bare gå ut.
– Har du lyst til å gå på United?
– Bare hvis jeg får Cola.
– Da lar vi det være.
– Hva får jeg da?
– Først må vi se om det er ledig bord. Okei?
– Javel da…
– Det er bare et tilbud, Shaya. Vi trenger ikke. Vi kan forte oss og handle. Da kommer vi fortere hjem.
– Jeg vil på United.

… man må lirke det til…

Vinden er iskald. Jeg skjønner hvorfor hun spør om det er høst.

– Det skal bli varmere i morgen.
– Det sa du i går også.
– Jeg sa det skulle bli varmere på søndag.
– Er det ikke søndag?
– Er det varmt?
– No.
– Da er det ikke søndag.
– Ååå! Hvorfor kan du aldri svare ordentlig?
– Jeg gjør jo det. Det er lørdag i dag. Okei?
– Det var det i går også.

Så får hun cola allikevel.

– Er det kaldt i Danmark?
– Noen ganger.
– Like kaldt som her?
– Veldig sjelden. Det er helst litt varmere.
– Hvem er det som skal bo på rommet mitt?
– Det vet vi ikke ennå.
– Når jeg blir voksen skal jeg bo i Afrika.

Vi handler shampoo, grønsåpe, tre par gummihansker og en flaske klorin. Så går vi hjem og vasker badet, vaskerommet og anretningen. Etterpå ruller vi sammen gulvteppene og sleper dem ned kjøkkentrappen til bakgården. Det ljomer av klaprende ekko mellom husveggene når vi begynner å banke.
– Det skal bli fint vær i morgen. Vi lar dem henge og lufte seg over natten.
– Tenk om noen tar dem?
– Da er det verst for dem.
– Hvorfor det?
– Tror du det er fint å ha noe man har stjålet?
– No.

På vei opp går vi innom kjelleren og henter en flaske vin.
– Kan jeg bære den?
– Hvis du er forsiktig.
Jeg går bak henne opp den bratte kjøkkentrappen. Hun går lett og smidig. På toppen er jeg mer andpusten enn henne.
– Var jeg forsiktig?
– Mm. Du begynner å bli stor.
– Yes.  Kan jeg få låse opp døren?
– Det er den nøkkelen med grønn ring.
– Yes. Kan du holde vinen imens?

Jeg får plutselig klump i halsen. Hun øver seg på å bli voksen, tenker jeg. Hodet hennes er nok fullt av forhåpninger og planer allerede. Hun tørker av skoene på gulvmatten før hun går inn. Så strekker hun seg på tå og henger nøkkelknippet på plassen sin ved siden av døren. Jeg er nødt til å gi henne en klem.
– Jeg er så veldig glad i deg, Shaya. Du vet det?
– Yes.

Jeg blir alltid så lettrørt når jeg har mensen.

Middag.
Vi tenner på peisen og spiser grillet torsk ved det runde bordet i stuen.
– Det er egentlig urettferdig.
– Hva da, Shaya?
– At dere får drikke vin.
– Men du liker det jo ikke.
– Det er det som er urettferdig.
– Hvorfor det?
– Fordi dere syns det er godt.
– Syns du ikke saft er godt?
– Yes… men det syns dere også.
– Og da blir det urettferdig?
– Yes.
– Du liker jo noen ting som ikke vi liker.
– Hva da?
– Geitost med majones, for eksempel.
– Liker ikke dere det?
– Nei.
– Det er ikke barnemat.
– Det skal være sikkert.

_____

24 timer.
Ett døgn.
Et døgn med hverdag.
Jo, jeg skal nok tåle hverdagen også – om hverdagen tåler meg.

 

______

 


 

15
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Minneboken, Tekst. Bookmark the permalink.

69 Responses to 24 timer.

  1. avatar Breiflabben says:

    En vanlig hverdag inneholder vel det som bygger et liv, et innhold som er rikt på mange vis. Det beviste jo du her.
    Fine observasjoner av Shaya som du deler med oss og de tankene du gir deg selv om Siv og hverdagen din. Likte dette :-)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har hørt så mange ganger at man ikke merker hvor fort tiden går før man får barn. Det trenger åpenbart ikke være egne barn.
      Det har skjedd en gradvis forskyvning, merker jeg, i mine egne prioriteringer. Å få ta del i oppveksten til et barn og få lov å bidra med byggestener til det jeg håper og tror etter hvert kommer til å danne en solid plattform, er egentlig det mest spennende jeg har vært med på. ^

      Tusen takk for hyggelig kommentar, Flabben :)





  2. avatar sirenia says:

    Å bli glad i hverdagene er kanskje også en slags livskunst.
    Tror at det vil du mer enn å takle og tåle :)
    Dine gode og vare observasjoner av småtingene,
    også formidlet språklig,
    tyder på det.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har jo tenkt mitt i forhold til disse rutinehverdagene som jeg både har lest om og fått meg fortalt. Man sløver ned, sitter foran TV-en og får kveldene til å gå. Jeg har faktisk hatt en redsel for å ende opp foran TV-apparatet, for jeg vet hvor lett det er å bli sittende å kope, kveld etter kveld.

      Livskunst er et fint ord.
      Tusen takk for flott kommentar:)





      • avatar marthon says:

        Jeg har også lest om dette fenomenet med at enkelte finner seg i å leve med såkalt “rutine” – altså at de samme tingene gjentar seg mange ganger etter hverandre, f.eks. at man står opp, spiser frokost, kjører til jobben (ofte den samme jobben flere uker eller endog år etter hverandre), spiser middag på samme sted og med de samme menneskene (f.eks. hjelpeløse barn med dårlig bordskikk), må legge seg i den samme sengen mange kvelder på rad med den samme kona – uten muligheter for tilbørlig variasjon osv. Blant fantasiløse individer skjer det visst også at de finner seg i å gjentatte ganger spise matretter som de har spist før, eller lar en vekkerklokke vekke seg til samme tidspunkt flere dager på rad.
        Du får forske videre på dette fenomenet, og prøve å kartlege hvorfor TV-apparater har en slik passiviserende og nedbrytende effekt. Er det ikke slik at disse innretningene også kan vise bildesekvenser av moralsk nedbrytende karakter, for eksempel av pornografi, blasfemi og rusmiddelbruk?





        • avatar Cecilia says:

           Hm. Er det virkelig SÅ kjedelig?
          Jeg har sett det for meg, hverdagslivet, men ikke på den måten. Jeg har sett for meg en meningsfull jobb som jeg gleder meg til å gjøre. Møter med spennende mennesker, kreative utfordringer, deadlines som må overholdes, kundepresentasjoner, kritikk, ros, faglig avansement, nye erfaringer… osv.

          Joda, det er kanskje bortkastet å ha 60 TV-kanaler når man kun ser på NRK barne-TV. Men det er også bortkastet å ha et skoskap fullt av sko, og det er bortkastet å ha en dyr bil som står parkert 25 dager i måneden. Det er egentlig bortkastet å ha to paraplyer. Det regner ikke mere en halvparten av tiden, så jeg kan klare meg med en halv.

          Selvfølgelig må vi gjøre vår plikt å få barnet til skolen i rett tid, og selvfølgelig vil vi i blant spise den samme middagen på samme sted og til samme tid, i perioder: Fiskepinner med rå revne gulrøtter, salat og sitrondressing… fiskeboller i karrisaus og nypoteter, importert argentinsk indrefilet, svidd på begge sider og lunken inni, servert med lettkokt asparges, stekte tomater og … joda – vi spiser gjerne ting vi liker – gang på gang. Men det gjør vi jo når vi er på ferie også… og om søndagene, og når vi er forelsket, når vi er lei oss, når vi er sinte, sure, fulle, sultne, premenstruelle, overspente og utilregnelige.
          Men har man de samme samtalene når man samles rundt antilopesteken? Har man ikke opplevd noe annet enn rutiner i løpet av dagen? Har man ikke lært noe nytt? Samtalene rundt bordet er kanskje en rutine, men innholdet varierer jo fra dag til dag – har jeg tenkt. Hjelpeløse barn forblir hjelpeløse, om de blir foret utelukkende med mat.

          -Livet er for kjipt. Det regner hele året.
          – Sier du det?

          Spam, spam, spam and spam, with spam and spam.
          Slik kan DU variere med spam: (Overskrift i Dagbladet)
          Spam without eggs,
          Spam without chicken.
          Variasjonsmulighetene er enorme.
          Spam without antelope flank steak! Det er luksus.

          Jeg har ikke angst for vekkeklokken. Jeg har ikke angst for å bli vekket til en ny dag med spennende utfordringer. Men jeg har angst for at livet mitt skal kastes bort på passiv underholdning. Jeg har angst for den dagen da jeg ikke lenger har initiativ eller ork til å reise meg fra sofaen, angst for den dagen jeg sier nei til en middagsinvitasjon fordi jeg heller vil se episode femtenhundreogfire av Hotell Cæsar, i reprise.


          – Kan jeg få invitere deg ut på middag i kveld?
          – Nei takk. Jeg er ikke sulten.

          Jeg disser ikke TV-programmer generelt, og jeg vil ikke ta TV-kvelden fra folk. Folk må gjerne sitte pal og håpe påat de får se noen sexscener fra Paradise Hotel eller Big Brother. Jeg syns det er mere spennende å delta i egne sexscener, i hvert fall foreløpig.
          Jeg vil ha egne opplevelser å fortelle om. Så får folk heller tiske og hviske seg i mellom.


          – Jeg er så lei henne. Hun snakker jo bare om virkeligheten!
          – Hva annet skal hun snakke om? Hun ser jo ikke på TV.
          – Stakkars. Hun opplever nok ingen ting.

          … og sånt…

          Her er det sol og 17 grader. Vi skal på sykkeltur.
          Ha en fortsatt strålende dag :)

          1





          • avatar marthon says:

            Et tredels århundre gammel, og fortsatt er ord som ”rutine” og ”hverdag” tilsynelatende eksotiske fremmedord fra en verden du bare har lest og hørt rykter om?
            Du har aldri opplevd regelmessige forpliktelser og fastlagte rammer for dagene … å bli vekket av en vekkerklokke for å komme deg opp og spise frokost og dra på skole eller jobb, eller levere i barnehagen … og å komme hjem, lage middag, legge barn og kanskje til og med sovne på sofaen eller bli sittende og vegetere foran TVen eller PCen? Aldri opplevd at tirsdag og onsdag har blitt til forveksling like? Er det farlig å innrømme slikt på sosiale medier?
            Det blir jo fristende å ironisere litt når enkelte framstiller livet sitt som om det bare består av søndager, for det kan jo virke litt …

            ”Øh … Dette er altså menneskenes hjem?
            Jeg ser, jeg ser …
            Jeg er visst kommet på en feil klode!
            Her er så … hverdagslig …”

            ”Hm. Er det virkelig SÅ kjedelig?”,
            svarer du når jeg forsøker meg på en forsiktig realitetsorientering om at det vi kaller ”hverdager” kan innebære faste og gjentakende rammer og mønstre (såkalte ”rutiner”) som kan være nødvendige for å organisere næringsinntak og logistikk på en forutsigbar måte, men samtidig kan innskrenke valgfriheten en smule. Jeg skrev imidlertid ikke noe om at dette nødvendigvis gjør livet kjedelig. Det ligger vel imidlertid i kortene at hvis man skal klare å komme seg til den meningsfulle jobben man gleder seg til å utføre, møte spennende mennesker, løse kreative utfordringer og utvikle seg gjennom ros, ris og erfaringer, er det nødvendig å stå opp for å kunne være til stede – til og med å innta regelmessige måltider.

            Men mennesket lever selvfølgelig ikke av brød (eller antilope) alene. Selv TVen er ikke alltid nok. I kveld har jeg vært på debatt om ekstremisme – med Øyvind Strømmen og Lars Gule, som begge nylig har utgitt bøker om temaet. (Førstnevnte mente forresten at de som står bak nettstedet Fyret.nu – som jo har vært litt omtalt i det siste på grunn av utstrakt deling av en tendensiøs artikkel derfra på Facebook – er å regne som nynazister.)

            Går du med en halv paraply, er du selvfølgelig bare halvparten så overspent og utilregnelig som hvis du går med en hel (uansett om du hevder å være ”in the beginning of your period” – som en nyutnevnt dansk kulturminister en gang kunne opplyse utenlandsk presse om at hun var).

            Forresten er det ikke kokeboka til hun Schønberg Erken du burde hatt, men selve Bibelen for matlaging i møblerte og tradisjonsbevisste hjem, nemlig: ”Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen” av Hanna Winsnes (fra Drammen):

            ”Der leves nemlig godt inde hos herskabet. Der vades i eg, sukker og smør; lader og kjeldere er fulde; man tager … tager … tager … og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden.”

            ”Klassetilhørighet kan jeg ikke huske var noe tema.” (Cecilia, 33, mens hun slurper en østers og mimrer fra barndommen)

            Vel … det snek seg visst inn noe mer satire.

            Dagens apropos-musikk:

            The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

            Don’t let the bed bugs bite!
            😉





  3. avatar marthon says:

    Hmmm … Jeg noterer meg at du nå som en ekstra service tilbyr dine mannlige lesere visuelle pauser i teksten i form av linker til ymse skjønnheter som det kan være behagelig å hvile slitne øyne på og spinne seg små dagdrømmer om. Fiffig! 😉

    Kanskje jeg burde hjelpe yppige Elena eller nymfomane Svetlana hjem i natt?





    • avatar Cecilia says:

       Visuelle og virtuelle pauser. Jeg har fått på pukkelen av El capitán ay Knutsvik, må vite, så det her vil du nok finne visuelle åpninger for både dette og hint.
      Som det sømmer seg en god samaritan, bør du selvfølgelig stå de yppige og nymfonane bi – altså bistå, ikke stikke brodden ut som en bie og la deg synke hen i honningkrukkens deilige overdose av seig, himmelsk lykke. Hvem vet – kanskje du kan bidra til at den yppige og den nymfomane bistår hverandre med gjensidig hjelp?
      Uff, nå flagger jeg visst usømmelige synspunkter. Se fullstendig bort fra det. Jeg vil gjøre som Obelix og stappe persilledusker i ørene, ellers blir det neppe ørens lyd å få når de gemene horder ( som selvfølgelig stendig henger over bloggen min og følger hvert eneste lite utsagn med Argus-blikk) samler seg til øredøvende protester på Valkyrie Plass.

      Persilledusker er fiffig.

      Hyggelig at du er innom. Husk å gå rett hjem :)

      1





  4. avatar Knutsvik says:

    hehe, se det, Ceci, me gusta mucho.

    😀

    jeg er litt Bloghog-sliten etter helgen, og skal ærlig innrømme at jeg ikke har lest innlegget ditt ennå, men sånn rent overfladisk så synes jeg at teksten din ser mye mer lesevennlig ut nå. og det fortjener den, vil jeg tro.

    (jeg leser ikke på nettbrett, hvis det kan ha noe å si)

    jeg kommer tilbake, guapa!

    Hepp!

    1





    • avatar Cecilia says:

      Hola!
      Qué te gusta? En realidad.
      Visuelle og virtuelle åpninger?

      Jeg lærer, vettu, hver eneste gang det vanker spanking.
      Nå har jeg fått kokebok, så nå skal det legges alen til mitt pund.

      Buenas noches, el capitán! El sueño de los siete mares.

      Jepp… :)





  5. avatar Hilde says:

    Nydelig tekst Cecilia.

    Hverdagsliv er hva vi gjør det til :)





  6. naturglede naturglede says:

    Jeg liker hverdagene. De bare kommer liksom uten mer krav enn jobb, mat og sove. Helger og ferier kan mange ganger bli så stressende. Da er det godt å ha hverdagene etterpå. Takk for nok en fin lesestund. :)





  7. avatar Cecilia says:

    til:marthon
     Et tredels århundre gammel og fortsatt ikke fanget av rutinene?
    Du får det til å høres sjokkerende ut at man et tredels århundre inn i livet aldri har blandet sammen tirsdag og onsdag eller sovnet foran TV-en. Er det mulig? Dette er jo selve høydepunktene i hverdagslivet, like essensielt som å spy i fylla. Dette MÅ man jo oppleve før man kan skilte med et innholdsrikt liv!
    JEG er den normale. Det er JEG som lever et normalt liv. Jeg jobber for å tjene PENGER, ikke fordi jeg ELSKER jobben min. Det er DET som er å være NORMAL!
    SÅNN er det med DEN saken!
    … kan man tenke, og det gjør man kanskje rett i.

    Jeg forstår dette med logistikk og barn og bringing og henting. Jeg forstår at det må planlegges og gjøres til faste tider. Dette har jeg erfaring med, og det er ikke denne siden ved hverdagen jeg frykter. Jeg syns det blir for enkelt å koke hverdagen ned til faste rammer og ufravikelige nødvendigheter.
    Det er det indre livet jeg tenker på – det livet som ligger som en paraply over de nødvendige rutinene – det livet som man tross alt fyller hverdagen med når de nødvendige rutinene er utført. Og det er der valget ligger. Hva gjør man sammen med barna? Finnes det alternativer til barne-TV? Hva gjør man når barna er i seng?
    Om man skal få noen meningsfull voksentid sammen så er man bundet til hjemmet, dersom man ikke skaffer barnevakt da – men det kan man ikke ha hver eneste dag.

    La meg få presisere: Jeg frykter ikke de nødvendige rutinene som livet består av. Det er frykten for å miste initiativet, frykten for at jeg reduserer meg selv og mister gløden, frykten for at jeg lar dagene mine gå i ett og bare får tiden til å gå – det er den frykten som ligger i bakhodet.
    På skolen opplevde jeg en glede hver gang det skjedde noe som gjorde at undervisningen måtte avbrytes og elevene måtte sendes hjem, og jeg tok det ikke som noen straff å bli utvist. Det betød bare at jeg fikk straffeundervisning av en streng farfar, og det var det verdt, både skjenn og straffeundervisning, for jeg fikk en undervisning som jeg faktisk hadde bruk for. Jeg lærte ting man aldri lærer på skolen.

    Vi legger selvsagt vår egen arbeidserfaring til grunn når vi gjør oss tanker om hva som er normalt, akkurat som du gjør her.
    For meg ligger det ikke i kortene at man må stå opp til fast tid eller innta regelmessige måltider for å kunne møte oppdragsgivere, få utfordringer og utvikle seg faglig. Kommunikasjon med oppdragsgivere foregår slett ikke kun om morgenen dansk tid. Noen ganger befinner oppdragsgiver seg i Sydney, i Hong Kong, på Færøyene eller i Dubai. Vi lever i 2013 og laster opp både skisseprosjekter og ferdige prosjekter på ftp, og kundene laster ned når det passer dem.
    Vi har en hyggelig sekretær med fast arbeidstid. Hun tar seg av innkomne telefoner, formidler beskjeder og kan viderekoble samtaler til dem som ikke befinner seg på kontoret. Vår policy er å være tilgjengelige for kundene til enhver tid, men det betyr ikke at vi nødvendigvis gjør arbeidet vårt på kontoret. Det er opp til den enkelte om han eller hun vil benytte seg av muligheten til å jobbe hjemmefra. Hos oss jobber vi med lisensiert software som er avhengig av en dongle for å virke. Dongelen er lenket til maskinen på kontoret. Om man velger å ta denne med seg ut av bedriften, så må man gjerne det. Da blir lenken låst opp, og så undertegner man på at man er ansvarlig for den. Det eneste som betyr noe for oss er om oppdraget blir levert på deadline og til kundens tilfredshet.

    Det er mange som arbeider uten regulert arbeidstid. I farten kan jeg nevne arkitekter, forfattere, oversettere, billedkunstnere, komponister og designere. Det er sikkert fler. Det de har felles er at de livnærer seg av sin kreativitet, og stort sett kun trenger å forholde seg til deadline.
    Å jobbe mot en deadline betyr at man ikke får timebetalt, for det er faktisk umulig å vite nøyaktig hvor lang tid det tar å komme opp med en akseptabel kreativ løsning. Så man avtaler alltid honorar på forhånd, ikke basert på faktisk arbeidstid. Noen ganger løser man en oppgave på en dag, andre ganger kan man jobbe med det i en uke uten å være fornøyd. Men når deadline banker på døren, så setter vi strek og leverer. Da er jobben ferdig.
    Klarer man alltid det?
    Vel. Det finnes teknikker for å møte deadline, uten at jeg vil komme inn på dette her. Svaret mitt har allerede blitt mye mer omfattende enn jeg hadde tenkt. Sånn går det når fingrene løper løpsk :)

    Skam på tante Solveig! Det var virkelig uforskammet av henne å ikke sørge for at Hanna Winsnes ( fra Drammen) donerte sin utmerkete kokebok til hennes mor ( med dedikasjon). Man skulle nesten tro den godeste tante Solveig gjorde det på gjørs.
    Vel. Jeg får ta det opp med henne på et senere tidspunkt, så fremt St. Peter slipper meg inn. Man kan aldri vite.

    Jo…
    Jeg vet ikke… var klassetilhørighet noe dere stadig diskuterte da du i din tid lå ved Blindern, eller falt det dere unødvendig ettersom ingen av dere slurpet østers?
    Det er jo mange som ikke fordrar den slags svineri, det vet jeg av erfaring. Så en smule livserfaring kan jeg skryte på meg.
    Har jeg gitt inntrykk av at jeg disser A4-livet, så beklager jeg det. Jeg har både respekt og sågar et snev av misunnelse overfor mennesker som finner hverdagslykken i det konforme og rutinepregede. Antagelig er det en velsignelse å få slippe de eksistensielle krisene, de kreative utfordringene og kravene om stadig å prestere det umulige.

    Jeg forventer ikke forståelse, og jeg krever ikke at verden skal tilrettelegges spesielt for meg og mine likesinnede. Jeg prøver bare etter beste evne å formidle meg selv, i et forum der jeg nok er en fremmed fugl med mine etter hvert venstreradikale politiske synspunkter, omgitt av materiell velstand. Det rimer liksom ikke.

    Ebba Grön var et morsomt bekjentskap :)

    1





    • avatar marthon says:

      Har forsøkt å skrive et svar, Cecilia 😉

      I vårt nordiske velferdssamfunn behøver vi ikke nødvendigvis jobbe for å tjene penger. Hvis man ikke skal falle helt utenfor, må man likevel få midler til livets opphold fra et eller annet sted. De eneste som er villige til å betale totalt ukjente for å gjøre tilnærmet ingenting, er Nav. Ulempen med å ha Nav som arbeidsgiver, er at lønna de betaler, er temmelig ræva, noe som hemmer handlingsrommet, prestisjen og imagen – hvilket i siste instans kan bety noe så dramatisk som mindre mulighet til å få fisse.

      «Life, liberty and the pursuit of happiness» har noe for seg. For mange blir det kanskje mer «pursuit» enn «happiness», men arbeid for å nå mål om velstand og lykke gir livet en slags retning og mening. Arbeidet gir selvrealisering og en følelse av å være til nytte, noe som er viktig innenfor den protestantiske pliktetikken. Blant Jomfru-tilbederne med opphav lenger sør har man kanskje mindre forståelse for dette, men så ser man også hvordan det går med økonomien der nede ( 😉 ).

      Å begynne med to tomme hender og jobbe seg oppover og oppover kan gi både tykk lommebok, handlingsrom og prestisje – som i siste instans kan gi muligheter for store mengder fisse. Nå er det få som begynner med helt tomme hender, men stort sett kan hver generasjon i Norge slå seg på brystet og si at de har det materielt bedre enn foreldregenerasjonen. Og så kan de stolt peke på livsverket og si til barna: «En dag vil alt dette bli deres.» Det virker mer motiverende enn den sosialistiske varianten «En dag vil alt dette fortsatt tilhøre staten.»

      For at det skal gå oppover, er det imidlertid nødvendig å forsere en del motbakker, og det kan jo være litt slitsomt. Det å måtte klore seg fram til makt og penger kan dessuten være skadelig for manikyren. Da er det bedre å begynne med to tomme hender og en rik pappa, for da er det nok å arbeide seg bortover og bortover – eller man kan ta seg et sabatsår eller femten på pappas regning. Det gjør det atskillig lettere å holde neglene plettfrie til enhver tid (husk å dytte inn neglebåndene forsiktig så de holder seg jevne!).
      Og så kan man heller bruke tiden på å være KREATIV og granske sin egen navle (og kanskje fisse, hvis man vil kokettere litt med sin egen seksuelle frigjorthet) – og kanskje iscenesette en og annen lett eksistensiell krise i ny og ne, for … det er jo den lille haken at man jo egentlig ikke er NØDVENDIG for noe eller noen, det FORVENTES jo ingen ting av en, og da kan man jo lett henfalle til grublerier over meningen med alt. Man har jo ikke noe livsprosjekt – ingen misjon. O Weltschmerz!

      Så hvordan skal man da fylle livet med mening og realisere seg selv? Et kurs i akvarellmaling eller afrikansk magedans, kanskje? En svipptur til Goa? Et kurs i Mindfullness? Kanskje adoptere ei geit i Nepal? Lese Paulo Coelho – eller om man er litt mer sofistikert til og med bli eksistensielt angstfylt eller kvalm med Søren Kierkegaard eller Jean Paul Sartre – eller tilskrive seg selv betydningsfullhet med sin egen navlebeskuende roman? Hva er det som gjelder innenfor «the leisure class» denne våren – blant frognerfitter og troféhustruer ved cafébordene?
      Vel, det er jo også et alternativ å begynne å … jobbe.

      Egne økonomiske privilegier er kanskje ikke noen stor snakkis der i gården. Er man innenfor, kan man som regel trygt ta privilegiene for gitt og la det bli med det. Å snakke om penger eller hvor de kommer fra, er bare SÅ vulgært. Pengene skal bare være der, ikke sant?
      – Trenger allmuen noen tips til hvordan de kan kutte ned på klesbudsjettet? Vel, selv lar jeg skredderen min i London bytte skjortesnippene for meg. Slik får jeg skjortene til å vare mye lenger.
      – Sulter de der nede i … var det Sudan? Har de ikke brød? Kan de ikke bare kjøpe seg en brioche?
      – Jeg har hørt at middelklassen ofte har trepaneler på veggene i rekkehusene sine. Jeg tror forresten ved nærmere ettertanke jeg har sett et slikt panel selv – var det ikke i et av gjesteanneksene på hytten?

      Noe av det mest grunnleggende ved kulturelle eller klassemessige skiller (kanskje viktigere enn de synlige uttrykkene i form av livsstil eller klær), er alt det som bare tas for gitt. Arne Garborg ble fristet til å parodiere Hanna Winsnes’ ureflekterte holdninger til datidens klassesamfunn (se Wiki-artikkelen om henne). Det spørsmålet jeg av og til stiller – bak min tidvise henfallenhet til ironisering og parodiering – er om du egentlig er bevisst på hvordan det du skriver, blir oppfattet?

      Jeg vokste opp i et veldig egalitært middelklassemiljø, og klasseforskjeller var nettopp noe jeg ble oppmerksom på og fascinert av i den tiden jeg lå ved Blindern (eller nærmere bestemt ved Vindern). Ikke bare når jeg lå på senga og leste ex. phil.- og statsvit.-pensum, men vel så mye når jeg løftet blikket og kikket ut på skulpturene i hagen, gikk ut på det romslige badet og testet bideet eller gikk opp i stua og klimpret på flygelet som sto ved siden av den franske syttenhundretallsgobelinen som dekket 15 kvadrat av den ene veggen. Eller når jeg og de fire andre som delte på å leie villaen, mekket oss en enkel studentmiddag og satte oss ved spisestuebordet som hadde plass til 12. Siden dette (formodentlig?) var den mest beskjedne av de eiendommene familien eide på Oslo Vest (det var jo en grunn til at ingen av dem gadd å bo der selv), og tjueåringen hadde en sportsbil stående på stas i garasjen, resonnerte jeg meg fram til at dette kunne tyde på at det fantes folk som var atskillig mer bemidlede enn meg (som på det tidspunktet ikke en gang hadde smakt østers!).

      Jeg takker hjertelig for belæringen om hvordan arbeidslivet fungerer, at telefoner kan viderekobles osv. Jeg takker også for påminnelsen om hvilket år du snakker om, for … hva er det av det du nevner som er så nytt? Troen på at moderne kommunikasjonsteknologi ville gjøre at folk kom til å sitte hjemme – eller hvor som helst ellers – og jobbe, er vel egentlig veldig 1995 eller noe slikt? Den siste gangen jeg brukte en dongle, var for øvrig i 1999. Hvor gjennomtenkt og gjennomprøvd er det du skriver om her?

      Jeg vil påstå at hvis man skal ha personalansvar eller overbevise kunder, er det helt uunnværlig å treffe folk ansikt til ansikt. Videokonferanse, web-kamera eller telefon hjelper, men det blir ikke det samme.

      Når på døgnet tror du det er best å avtale videokonferanser med kunder i Hong Kong eller Dubai? På morgenen eller ettermiddagen? Hva gjør man når barna er i seng? Kanskje det er da man må ta samtalen med kunden i Sydney? Tror du det er så skjematisk at du kan forholde deg til én deadline og én kunde om gangen, eller tror du at det kan være nødvendig å sjonglere flere prosjekter samtidig, være tilgjengelig for å drive markedsføring, følge opp muligheter, diskutere priser, skrive kontrakter, delta på faglige arrangementer, bidra til å skape et godt forhold på arbeidsplassen … ?
      Hvis det er så problemfritt for folk i kreative yrker å jobbe hjemmefra, hvorfor tror du de sitter i åpne kontorlandskaper og ikke på hver sine innelukkede kontorer når de er samlet på en arbeidsplass? Tror du ikke at folk er mest kreative når de kan jobbe i team og inspirere hverandre?

      Det er godt du har respekt for oss som klarer å se hverdagslykke i det livet du på våre vegne mener å kunne kategorisere som konformt og rutinepreget. Jeg var faktisk naiv nok til å tro, da jeg var på din alder, at min tjueårige arbeidsinnsats som avisbud, potetplukker, slåttekar, turistguide, lokomotivfører, lærervikar, taktekker, sandblåser, støttekontakt, butikkekspeditør, geværlagfører og hyttevakt (i tillegg til det som har vært mitt hovedyrke) – en erfaringsbakgrunn jeg med litt stolthet kunne skryte av strakk seg fra 350 meter under bakken til 1300 meter over havet, og som inkluderte utdannelse, kurs og jobbing i fem forskjellige land – tilfredsstilte både utferdstrang, behov for variasjon og en og annen arbeidsoppgave som ikke var helt som det alle andre holdt på med. En gang jeg jobbet i en kjent dyrepark på Sørlandet, hadde jeg f.eks. som en av mine oppgaver å stemple Kardemommeloven med stempelet til selveste Politimester Bastian (og hjelpe hun lille Janne med å finne faren sin når hun kom fra skolen).

      Man kan selvfølgelig også studere sin egen navle til man er halvveis til pensjonsalderen, og så begynne å jobbe i firmaet til Pappa så snart han knipser med fingrene. Det er jo virkelig et utslag av individualisme helt utenfor rammen (er jeg slem nå?).
      Og når man sitter i Mersen på vei til jobb eller på vei for å hente ungen i barnehagen, gjør man vel egentlig akkurat det samme som alle disse fantasiløse A4-menneskene du er så redd for å bli som, men så lenge jobben er KREATIV og man ELSKER den (i alle fall til man får begynt i den) er man jo høyt hevet over alle andre – for DE er jo ikke kreative eller liker jobbene sine – de jobber fordi de må tjene penger.

      Jeg har forresten ennå ikke møtt noen som har kalt seg selv et A4-menneske. A4-menneskene er alltid DE ANDRE, ikke sant? Kanskje det er mest der det ligger, at vi alle vil gjøre krav på en viss eksepsjonalisme. Se på MEG, jeg er spesiell!

      Godt du forstår det med henting av barn. Det var en svensk pappa som ikke gjorde det, leste jeg for noen dager siden. Han glemte igjen sønnen i bilen. Det ble fatalt. Det sto ikke noe mer om hva som var grunnen, om det var det rike indre livet hans som gjorde ham litt distré eller om han prøvde å være tilgjengelig for sin verdensomspennende kundeportefølje til enhver tid eller på andre måter kontinuerlig forsøkte å prestere det umulige. (Å prestere det umulige kan jo ofte ta litt tid.) Kanskje han hadde en sjef som mente at «Det eneste som betyr noe, er om oppdraget blir levert på deadline og til kundens tilfredshet» og prøvde å være proaktiv, strekke seg etter sine oppsatte «stretch goals» og på andre måter innrette seg etter det mottoet du skisserer. Eller kanskje han bare opplevde en glede ved å komme seg bort fra forpliktelser og rutiner og gjøre ting han selv syntes han hadde mer bruk for? I slike tilfeller er jo barn og kjærlighetsforhold noe forbannet heft.

      Du har rett i at det finnes flere teknikker for å møte deadlines i frie yrker. Jeg kjenner til flere:

      Teknikk 1:
      Ha ekstrem selvdisiplin. Denne teknikken krever ofte faste rutiner og jevn døgnrytme, fordi det i lengden gjør deg mer opplagt og effektiv, men da nærmer du deg A4-livet, ikke sant?

      Teknikk 2:
      Sørg for færrest mulig deadlines. Det gir imidlertid lite penger – om man skulle være avhengig av slikt.

      Teknikk 3:
      Få noen til å jobbe for deg – og gi dem ansvaret hvis fristen ikke overholdes! Fordelen er at man da både kan gi inntrykk av å arbeide og samtidig ivareta egen helse, holde neglene velstelte og sørge for kvalitetstid med barn og livsledsager.
      En forutsetning for denne teknikken er imidlertid at man har en pengesekk å dele ut penger fra.

      Selv har jeg jobbet innenfor et av de yrkene du nevner (men som ikke nødvendigvis føltes så kreativt) – også som selvstendig næringsdrivende. Siden teknikk 1 ikke er helt meg, og 2 og 3 var utelukket av økonomiske hensyn, ble det ofte til at jeg benyttet meg av en fjerde og meget utbredt teknikk:

      Teknikk 4:
      Jobb som et helvete, om nødvendig døgnet rundt, pass på å være både kreativ, nøyaktig, effektiv og pliktoppfyllende til enhver tid, og samarbeid godt med alle kolleger og kunder.

      Det funket ikke alltid helt. Da jeg var omtrent på din alder, opplevde jeg blant annet å jobbe til jeg bokstavelig talt stupte (besvimte) og ble innlagt på sykehuset til observasjon. Jeg skulle gjerne ha sluppet å påføre meg selv og familien det det sjokket og de bekymringene det innebar. Man skal ta vare på seg selv. :-)

      For et par måneder siden takket jeg ja til en ganske alminnelig (men egentlig ganske godt betalt) åtte til fire-jobb. Så får jeg heller bli kalt A4. Det kan jeg nok leve med.

      ***

      «Det er frykten for å miste initiativet, frykten for at jeg reduserer meg selv og mister gløden, frykten for at jeg lar dagene mine gå i ett og bare får tiden til å gå – det er den frykten som ligger i bakhodet.»

      Jo da, jeg skjønner hvor du vil hen. Jeg er vel egentlig ikke så vrang som det kan virke som. Jeg liker gløden din, så det ville vært synd om den sluknet. Ta godt vare på den!
      :-)

      Bonus track:

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      God helg! :-)

      1





  8. avatar Knutsvik says:

    ay, Ceci, du skriver:

    “Jeg forventer ikke forståelse, og jeg krever ikke at verden skal tilrettelegges spesielt for meg og mine likesinnede.”

    akkurat det er litt for enkelt. du er en ung og ressurssterk, hvit kvinne. du er tilsynelatende i ferd med å arve et firma som er grunnlagt – så vidt leserne dine kan se – på noe som likner på gamle penger. du trenger ikke kreve at verden skal tilrettelegges for deg. den er _allerede_ tilrettelagt for deg.

    (da jeg studerte i Bergen for 20 år siden diskuterte vi klassebakgrunn veldig ofte. det er forskjell på de som eier og derfor bestemmer, og de som ikke eier og derfor ikke bestemmer (marxism 101 😀 ) – sa han, østerselskeren 😀 )

    stå på, guapa – gi meg heller en rik komunist enn en fattig nazist!

    😀

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

       Yeah!
      Men.. eh… tatt ut av kontekst og forsynt med dine tanker, blir sitatet tillagt en annen mening enn det var tenkt.
      Jeg må få lov å presisere betydningen av ordet likesinnede: Det betyr like i sinn. Det har ingen ting med økonomi å gjøre. Mennesker innen kreative yrker rekrutteres fra alle klasser og miljøer. Lest i sin tiltenkte kontekst, noe jeg selv mente ville fremgå tydelig gjennom bruken av ordet likesinnede, blir sitatet å forstå således:
      Det jeg ikke forventer er forståelse og tilrettelegging for oss som velger å arbeide innenfor yrker der det ikke finnes regulert arbeidstid og hvor arbeidsmiljøloven ikke har noen misjon. Jeg forventer ikke at mennesker med 9-16-jobber kan forstå at noen frivillig velger å jobbe inntil atten timer i døgnet, selv i helger, for å rekke en deadline, uten overtidsbetaling.
      Samfunnet er ikke tilrettelagt for den typen yrker.

      Eie eller ikke eie? Eiendom er dypest sett tyveri – og i større skala dette tyveriet skjer, desto flere mennesker blir det som lever og dør i fattigdom. Problemene blir først tydelige for oss når vi leser om arbeidsløse i Spania som ikke lenger har råd til å kjøpe drikkevann. Da bør selv den mest ihuga FrP-er forstå hvorfor eiendom er tyveri. Men neida. De fattige kan takke seg selv for at de ikke er rike. La oss selge og selge og selge til private investorer. La oss selge alle resursene til dem som allerede eier mest, og så lar vi staten og kommunene sitte igjen med ansvaret for velferden – et ansvar det etter hvert ikke vil finnes midler til å innfri, når oljen er slutt og landets fornybare resurser eies av private. Man må definitivt vinne i foreldrelotteriet om man skal få et verdig liv når alle jordens resurser er privatisert.

      Jeg er ingen motstander av privat virksomhet, overhodet ikke, men jordens (og landets) resurser tilhører etter min mening folket. Det er kun når folket kan råde over resursene at det kan eksistere et demokrati.
      Vel,

      En rik kommunist ( eller en resurssterk anarkist) har i hvert fall muligheten til å bli hørt ( og lest).

      ! :)





      • avatar Knutsvik says:

        som “ekte” anarkist er det vanskelig å forsvare privateid virksomhet. eiendom er tyveri, skrev Proudhon for snart 200 år siden, og formulerte med det et av anarkismens grunnleggende paradigmer. anarkismen nærmest postulerer at eiendom tar frihet fra andre…..

        nå skal ikke jeg korsfeste deg til dogmatisk anarkisme. det er virkelig ikke min intensjon her. jeg hengte meg snarere opp i at du nærmest overser at en så ressurssterk bakgrunn som Cecilia Silverdale har gir tilnærmet fullstendig valgfrihet i 2013. de institusjonelle innskrenkningene du eventuelt må forholde deg til er nærmest ikke-eksisterende. Norge er et klassesamfunn – i større grad nå enn for åtte år siden da Jens og Jonas overtok – og selv om de aller fleste av oss tilhører den store, kjipe og kjedelige middelklassen så trenger man ikke se langt for å se folk som ikke engang kan kreve at verden skal tilrettelegges spesielt for dem…

        når du skriver:

        “Jeg må få lov å presisere betydningen av ordet likesinnede: Det betyr like i sinn. Det har ingen ting med økonomi å gjøre. Mennesker innen kreative yrker rekrutteres fra alle klasser og miljøer. Lest i sin tiltenkte kontekst, noe jeg selv mente ville fremgå tydelig gjennom bruken av ordet likesinnede, blir sitatet å forstå således:

        Det jeg ikke forventer er forståelse og tilrettelegging for oss som velger å arbeide innenfor yrker der det ikke finnes regulert arbeidstid og hvor arbeidsmiljøloven ikke har noen misjon. Jeg forventer ikke at mennesker med 9-16-jobber kan forstå at noen frivillig velger å jobbe inntil atten timer i døgnet, selv i helger, for å rekke en deadline, uten overtidsbetaling.

        Samfunnet er ikke tilrettelagt for den typen yrker.”

        så synes jeg nærmest at du motsier deg selv. mennesker som ikke må forholde seg til strenge oppmøtetider, og slipper å være i en kjip og kjedelig jobb enten de vil det eller ikke er vel de som virkelig lever et liv der samfunnet tar hensyn til deres menneskelige behov. takke meg til å være interiørarkitekt eller webdesigner som kan jobbe hjemme eller på bar for den saks skyld fremfor å være bryggerisjåfør eller hjelpepleier…..

        aaayyy, guapa 😀





        • avatar Cecilia says:

          Men fortsatt: Forståelsen blant folk flest er nærmest totalt fraværende. Det er hovedpoenget mitt. Forståelsen for at det er arbeid når man kan gjøre akkurat det man aller helst vil og omtrent akkurat når man vil, og allikevel tjene penger på det… Money for nothing ( and chicks for free…)

          Effy hadde et innlegg om hvor vanskelig samfunnet gjør det for henne. Forskuddsskatten skal betales 4 ganger årlig, uansett om man som forfatter ikke får utbetalt royalties og honorar før i september. Det tas ikke hensyn til yrker der man ikke opererer med faste månedlige inntekter. Man kan få et forskudd i desember som skal gjelde til april året etter. Da får man toppskatt det året. Og så videre. Jeg hører hvordan venner av meg beklager seg. De får f.eks. ikke sykepenger som normale arbeidstagere.

          Småproblemer, selvfølgelig, om man tjener godt, men det er mange kunstnere som lever fra hånd til munn. Det er mange som ikke kan dokumentere frafall av inntekter gjennom kansellering av oppdrag man ikke kan levere som følge av sykdom.

          Vel, vel.
          Jeg sier som deg, takke meg til… :)





          • avatar Knutsvik says:

            haha, enig, C, takke meg til 😀

            *ler*

            (og ja – vi har hatt flere fattige billedkunstnere gående hos oss. de blir ofte gode bartendere og servitører 😀 )

            Hepp!





          • avatar Knutsvik says:

            huff, nå får jeg snart dårlig samvittighet. jeg mener ikke å spamme deg, C, og du må bare stenge meg ned hvis det blir for mye (as long as you do it nicely :D), men:

            økonomi/bed.øk/privatøkonomi bør bli et fag på kunstutdanningene. jeg har inntrykk av at de fleste kunstnere som sliter med regningene enten gjør det fordi de enten ikke selger nok, eller ikke forstår grunnleggende regnskapsprinsipper. herregud – de fleste jeg kjenner kan ikke engang regne og åpner heller ikke posten sin …….

            (når det er sagt så er kvartalsvis forskuddsskatt vanskelig for mange, men de reglene gjelder ikke bare for kunstnere. de gjelder for alle selvstendig næringsdrivende, og som Stavrum skrev til Effie så kan man søke om å få nedjustert avdragene så lenge man dokumenterer søknaden sin….)





            • avatar Cecilia says:

              Det var jeg ( eller faktisk Siv) som forklarte dette for Effy, før herr Stavrum kom på banen.
              Må jeg lyve? spurte Effy.
              Selvfølgelig må man lyve. Man må gjøre det som er nødvendig for å overleve, om man så må stjele brød på supermarkedet!

              Selv adv. Nordhus ble frikjent for ikke å ha levert selvangivelse, begrunnet med lege-erklæring om at han ikke forstod tall. Dette har jeg fra velinformerte kilder. Det var Kristin Halvorsen som i sin tid som finansminister klarte å oppheve plikten til å levere selvangivelse. Var det rart kunstnerne omfavnet henne?

              Økonomi som obligatorisk tilleggsfag ved kunststudier er en god ide.

              :)





      • avatar Knutsvik says:

        eh for å presisere:

        1- jeg er ikke nødvendigvis “ekte” anarkist. jeg har kanskje formulert meg litt upresist det, og

        2 – nå _kan_ jeg jobbe på bar. før _måtte_ jeg jobbe i en bar 😀

        *ler*





      • avatar Knutsvik says:

        sorry, en ting til (jeg vet jeg maser nå 😀 ):

        du skriver:

        “Jeg er ingen motstander av privat virksomhet, overhodet ikke, men jordens (og landets) resurser tilhører etter min mening folket. Det er kun når folket kan råde over resursene at det kan eksistere et demokrati.”‘

        så reiser det en rekke spørsmål. feks:

        1 – om du ikke er motstander av privat virksomhet, betyr det at du er tilhenger av det? Hennes & Mauritz, feks? som leder oss videre til

        2 – hva er en ressurs? er arbeidskraft en ressurs? er det å ikke eie annet enn sin egen kropp og sin egen tid og måtte selge den til en svensk multimilliardær for å overleve godt nok, eller bør tekstilfabrikkene i Bangladesh overtas av arbeiderne og brukes til folkets beste i stedet for til det beste for Stefan Persson og hans familie?

        aayy, nå maser jeg, Guapa!

        Hepp!





        • avatar Cecilia says:

          Nei,nei,nei, nei, nei. Du maser ikke. Du stiller betimelige spørsmål – spørsmål jeg ikke kan svare på.

          Jeg er langt fra ferdigtenkt rundt dette, og det kommer jeg antagelig heller aldri til å bli. Jeg ser det heller ikke som noe mål, men som en pågående prosess.

          Hvor setter man grensen for privat virksomhet? Ved antall ansatte? Etter årlig omsetning, fortjeneste?
          Hva med å la grensen sette seg selv gjennom progressiv beskatning?
          Men da risikerer vi bare utflagging!
          La dem bare flagge seg ut! La folket få vite hvorfor de rike heller forlater sitt eget land enn å bidra til fellesskapet.
          Men bidrar det ikke bare til arbeidsløshet her i landet?
          Kanskje? Men hvem skal fly med Norwegian om landet er befolket av arbeidsløse som ikke har verken råd eller grunn til å fly, og langt mindre har råd til å kjøpe moteklær?

          Nei – jeg aner ikke. Det er den naturlige grådighetskulturen som har fått lov å utvikle seg til et nivå der alle kun tenker på seg selv. Jeg er kanskje naiv som gir penger til tiggere? Jeg er kanskje lettrørt og et perfekt offer. Men så la meg være det.
          “Om verdens undertrykte og fattige hadde fått det bedre om jeg ga bort alt jeg eide, så hadde jeg gjort det på flekken”, kan jeg tenke. Det blir med tanken.

          2.
          At individet eier seg selv og er en resurs for samfunnet, er jo det samfunnet i sin tid ble grunnlagt på. Vi inngår en samfunnskontrakt der vi bytter trygghet og velferd mot tildels selvvalgt arbeid. Tildels – fordi det handler om tilbud og etterspørsel – det er begrenset hvor mange frisører det trengs på et tettsted.
          Bør tekstilfabrikkene i Bangladesh overtas av folket? Kasnkje spørsmålet er om lønningene bør stå i forhold til Perssons fortjeneste?
          Men, han er jo selve drivkraften! Hvorfor skal han ikke tjene seg søkkrik?
          Er han virkelig drivkraften? Trenger vi egentlig gründere for at menneskeheten skal overleve, eller trenger vi gründere for at investorer og aksjespekulanter skal overleve? Ville folk gått nakne om det i stedet hadde vært tusenvis av småbedrifter som laget klær, der overskuddet ble rimelig fordelt på arbeiderne?
          Børsene genererer kun penger. Det er kontraproduktivt sett i et globalt perspektiv der individets naturlige rettigheter til jordens resurser blir satt i fremste rekke.
          Børsene produserer nada, og er selve kvisen på samfunnets rumpe! Noen burde klemme den ut så vi får kjenne hvordan den stinker!

          Jeg er sliten i hodet :)





          • avatar Knutsvik says:

            du skriver:

            “Kasnkje spørsmålet er om lønningene bør stå i forhold til Perssons fortjeneste?

            Men, han er jo selve drivkraften! Hvorfor skal han ikke tjene seg søkkrik?

            Er han virkelig drivkraften? Trenger vi egentlig gründere for at menneskeheten skal overleve, eller trenger vi gründere for at investorer og aksjespekulanter skal overleve? Ville folk gått nakne om det i stedet hadde vært tusenvis av småbedrifter som laget klær, der overskuddet ble rimelig fordelt på arbeiderne?

            Børsene genererer kun penger. Det er kontraproduktivt sett i et globalt perspektiv der individets naturlige rettigheter til jordens resurser blir satt i fremste rekke.

            Børsene produserer nada, og er selve kvisen på samfunnets rumpe! Noen burde klemme den ut så vi får kjenne hvordan den stinker!”

            og .. jeg er så glad for det, for nå er vi ved problemets kjerne, Ceci.

            gründere er veldig viktige med en gang man legger bort de ideologiske brillene. de har en drivkraft som flertallet mangler, og noen ganger tar de .. verden et skritt videre. ofte med tåpeligheter, men noen ganger med ganske glupe ting. gründerne er årsaken til at vi ikke bor i huler, for å si det flåsete, og de bør på en eller annen måte belønnes for det. så kan man selvfølgelig diskutere belønning. mye av det som har ført oss – i Vesten – videre, og gjort oss lykkeligere er open source publisering utført av oppfinnere og grublere som ikke har tenkt på patenter og royalties osv. deres belønning har vært utelukkende intellektuell, og de har ikke dødd lykkeligere eller tristere enn all verdens investorer av den grunn.

            er gründere selve drivkraften? vel – de er viktige, men hvor var de uten arbeidere som iverksetter ideene deres? (jeg skal ikke sitere Brecht eller Gunnar Roaldkvam for den saks skyld 😀 ), men når Persson og familie tar ut flere milliarder i året mens de som arbeider i fabrikkene som produserer varene lever i en fattigdom og nød skandinaver knappast kan tenke seg, og heller ikke bryr seg om så lenge det er mennesker og ikke dyr det er snakk om, så er det noe fundamentalt galt. Persson kunne solgt klærne sine like billig og fortsatt blitt griserik hvis han hadde tatt ut bare 20% av det han nå gjør, og latt resten av merverdien komme arbeiderne til gode. men han gjør ikke det. han vil ha alt selv – koste hva det koste vil for de som slaver for ham…. grådighet, Ceci, grådighet. eller sagt med dine ord: bør lønningene stå i forhold til hans fortjeneste?

            samtidig kjører Dagbladet og VG kampanjer om den nye kolleksjonen og løp og kjøp og det finnes knappast motrøster.

            man trenger med andre ord ikke lete lenge i dag for å se at den klassiske, marxistiske analysen om at eierskap til produksjonsmidlene – realkapitalen – står i motsetning til de som ikke eier, og at teorien om fundament og overbygning fortsatt er gyldig….

            (og jaaaaa – la oss klemme litt på børsen, baby! let’s … squeeze it till it bleeds!)

            [gud – no kjennest det som om eg skal på studiesirkel i Internasjonale Anarkistar eller Arbeidarmakt Gruppa 😀 ]

            Hepp!





            • avatar Cecilia says:

              Joda, du har selvfølgelig rett. Det er alltid enkeltmennesker som står for ideene og fremskrittet, og selvfølgelig skal man ikke stirre seg blind på de uheldige konsekvensene. Men jeg tror nok innerst inne at mennesket som art er et feilgrep fra naturens side. Vi er gitt så store muligheter og så store personlige resurser, men samtidig er vi slett ikke smarte nok til å kontrollere vår egen grådighet. Antagelig blir det også vår undergang.

              Problemet med virksomheter som blir for store er at de utkonkurrerer eller kjøper opp de små, og så dreper de mangfoldet og skaper ensretting. Selvfølgelig er det vår feil at vi lar dette skje. Vi protesterer kanskje litt, men vi fortsetter å handle disse varene, uten å tenke det minste over hvordan de blir produsert. Hva vører det vel oss om noen tusen underbetalte stakkarer i Bangladesh eller Kina dør av kjemisk lungebetennelse eller kreft?

              Kapitalismen er råtten, rett og slett. Det er merkelig at folk ikke ser de tydelige tegnene. Vi låner av fremtiden så vi kan leve over evne i dag. Det er nødt til å gå galt en eller annen gang, akkurat som pyramidespill. De sist ankomne blir de store taperne, og de sist ankomne blir generasjonene etter oss. Deres arbeidskraft er allerede pantsatt som sikkerhet for det vi låner i dag.

              1





  9. avatar Knutsvik says:

    ps: vi sa altså “komunist” med lang “o” i Aust Stavanger den gang då, vi sa aldri “kommunist” med kort “o” – det ville vært klassesvik 😀

    (jeg staver _aldri_ feil 😀 )

    *ler*

    Hepp!





  10. avatar sjalle says:

    Jeg forventer ikke forståelse, og jeg krever ikke at verden skal tilrettelegges spesielt for meg og mine likesinnede. Jeg prøver bare etter beste evne å formidle meg selv, i et forum der jeg nok er en fremmed fugl med mine etter hvert venstreradikale politiske synspunkter, omgitt av materiell velstand. Det rimer liksom ikke.

    åhh … giiid …





  11. avatar Cecilia says:

    til:Knutsvik
    Der ser du hvor tradisjonsbundet du er :)





  12. avatar Hilde says:

    Er det ikke litt merkelig med misnøyen som oppstår når noen gjør det “for godt?”
    I stedet for å være fornøyd med muligheten, ikke bare for jobb men også for muligheten for å skifte jobb om ønskelig, som eksisterer ved et godt og variert næringsliv, så henger vi oss opp i at noen på toppen gjør det “for godt?”
    Jeg skulle ønske flere kunne bedre forklare hvordan grensen for og grunnlaget for en slik utregning burde være, for å falle innenfor rammen for det nevnte begrep. Er det en økonomisk grense? Er det i forhold til hvor og hvilken arbeidskraft? Hvordan regner man så på dette?
    Enkelte virker i noen tilfeller nærmest fornøyd når store aktører varsler utflagging. At det ikke smaker det presset store aktører kan legge på andre de må forholde seg til, er forståelig, men derfra…til å nærmest gi blaffen i utflagging er i mine øyne en veldig stor avstand. Vi kan vel ikke være så arrogante at vi står å vinker dem alle farvel?
    Ikke vet jeg….
    Men, jeg vil tro at om jeg belåner meg til “langt inn i neste århundre” og om jeg risikerer familiens hus og hjem, så vil jeg gjerne få beholde noen kroner om jeg lykkes, etter flere år med 20 timers arbeid, 4 timers netter og 24 timers ansvar…ovenfor familie, bedrift og ikke minst, ansatte. Eller, er det slik at når det endelig er noe å få igjen etter alt en har lagt ned, er det da en gjør det “for godt?”
    Nei, ikke lett å bli klok på det begrepet der :)

    1





    • avatar Cecilia says:

       Nei, det er ikke så lett å bli klok på, og kanskje det er ekstra vanskelig her i Norge. Vi har jo plenty å ta av. Her er det nok til alle, uansett hvor mye den enkelte klarer å raske til seg.
      “Alle vil gjerne være rike, hvorfor er da så galt at noen er det?”
      Tja, si det…
      Jeg har ikke noe i mot rikdom i seg selv. Det kommer an på hvor den kommer fra.

      Det er lett å trekke dette ned på et personlig nivå og henvise til egeninnsats og belønning, men det er etter min mening ikke der noen gjør det “for godt”.
      Det er når man gjør seg rik på andres bekostning at det stinker. Når man hyrer dyre skatteadvokater for å slippe unna med minst mulig skatt og lavest mulig bidrag til fellesskapet, det fellesskapet som tross alt er grunnen til at man kan tjene penger, da handler det etter min mening om illojalitet og svik, og når man sågar flagger ut for å kunne omgå systemet og benytte seg av lavtlønte og underbetalte arbeidere i andre land, så blir sviket enda større.
      Grådige eiere som flagger ut gjør at Norge mister både arbeidsplasser og skatteinngang, bare for at de selv skal tjene penger de aldri klarer å bruke.
      Hva skal vi med slike i Norge? La dem dra, og slutt å kjøp varer eller tjenester av dem. Da åpner vi markedet for nye aktører.

      En privatperson som låner av fremtidige generasjoner risikerer lite. I verste fall risikerer man at avkommet må slite. I de fleste tilfeller blir man slått konkurs om man ikke kan betale gjelden sin, og da mister arvingene også alt. Men de arver ingen gjeld. De kan begynne på bar bakke med lærdommen om hva man ikke bør gjøre.
      Når et land, derimot, f.eks. USA, lånefinansierer krigføringen sin, så legges ansvaret på hele folket i generasjoner fremover. Det er forskjellen.

      Vi kan snevre det inn til en trang sirkel. Innenfor sirkelen er vi generøse, men jo mer perifert, desto mindre generøsitet trenger vi utvise. Vi setter ikke våre egne barn til å jobbe 16 timer i døgnet i farlige omgivelser. Men andres barn kan vi godt la jobbe under de forholdene, f.eks. indiske barn.
      Hvorfor gjør vi det?
      Jo, fordi vi vil gjøre det bedre enn godt nok for oss selv. Det holder nemlig ikke at vi har nok og vel så det.

      “For godt” er når man utbytter andre for egen berikelse. Jeg tror jeg vil sette grensen der … inntil videre.

      Nei. Jeg har ikke noe godt svar. :)





      • avatar Hilde says:

        Man kan jo si (om man ønsker å vinkle det slik) at så snart en bedrift går godt og eier(ne) tar ut utbytte at de utnytter andre til egen berikelse 😉 Men da setter man det på spissen vil nå jeg si.
        Når fabrikker legges til land der arbeiderne jobber under uverdige og farlige forhold så er det en av de tingene jeg ser på som “å gå for langt” i jakten på profitt. Å skylde på alle andre når arbeiderne mister livet pga brann el.l i bygg som ikke har rømningsveier, gjør at profittjaget blir pinlig stilt til skue. Uttrykket “gå over lik” ser ut til å stemme på en skremmende måte. Selvsagt var det ikke ment slik og selvsagt hadde de gjort noe om de visste…
        Men, var det ikke deres ansvar å vite?

        Det kan være fristende å si “gi blaffen i dem” til selskaper som truer med utflagging, men blir ikke det en lettvint løsning og… holder det i lengden?

        Over til livssituasjoner, valg og….
        Min svigerfar har vært enkemann i en del år og har det glimrende, påstår han. Men, han kunne tenke seg en hund. På spørsmål hvorfor han ikke bare får seg en hund, kom han med en rekke begrunnelser. Felles for den alle var at han måtte gi slipp på noe om han fikk seg hund. Gi slipp på tid, gi slipp på plass, gi slipp på frihet (i noen form) og muligens gi slipp på en del turer han opptil da hadde for vane å ta.
        Men, hva med hva du får da, undret jeg og påpekte turkamerat, kompis med mer. Jeg viste også til at han har familie som mer enn gjerne stiller opp som avlastere, om han vil ut å reise.
        Han klarte ikke fokusere på hva han fikk, bare på hva han ville tape. Så det ble ingen hund.
        Han ønsker seg ennå hund. Han har snakket om den hunden i 5 år.

        Å velge hva vi vektlegger, det er der mange løsninger ligger. Tenker jeg 😉





        • avatar Cecilia says:

          Jeg brukte bevisst formuleringen “ubytter andre”, altså ligger det noe hensynsløst i det. Å gi andre arbeid og tafiff-festet lønn, og så høste fortjeneste av det, er ikke å utbytte noen, etter min mening. Da har man inngått en fair avtale med de ansatte. At man tjener på det, kan jeg ikke se noe galt i.

          Hva skal man gjøre når bedriftseierne er så grådige at de flagger ut da? Bare fortsette å handle varer og tjenester av dem? Det er jo det vi gjør…

          Jeg syns det er vanskelig.

          Kanskje svigerfaren din skulle prøve å være forvert for førerhund? Da har man hunden fra den er valp til den er et drøyt år, og så leverer man den tilbake. Sikkert mye kos ( om man liker hunder). :)





  13. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Det ble kanskje litt sent (eller tidlig), men svaret ditt ble i det minste langt. Det skal du ha. 😉

    Pursuit of happiness, selvrealisering, reach for the sky, la dine to tomme hender jobbe for deg… eller tjen penger på NAV. Vel. De som tjener penger på NAV er nok de ansatte, og jeg vil vel tro at så godt som samtlige av de faste klientene ville byttet livssituasjon med saksbehandlerne sine. (Altså de faste klientene, ikke midlertidig arbeidsledige skuespillere eller mellomledere som trenger å restitueres etter en bypass osv. – og altså livssituasjon, ikke nødvendigvis utseende , kjønn eller alder ( Jeg har så smått begynt å forstå nødvendigheten av å presisere.).)

    Noen ganger syns jeg det virker som om halve Norge går på trygd, mens den andre halvdelen strever med å få endene til å møtes (abstrakt). Og nå skumles det på nytt om å heve TV-lisensen for disse stakkars sliterne som må se nesten halvparten av den lille lønnen forsvinne rett i kommunekassen, og 25% prosent av resten gå rett i statskassen, altså om man skulle driste seg til å kjøpe noe.

    Jeg vet ikke om det kanskje skyldes bitter erfaring når du langer ut mot oss lett bemidlede arvinger? Du er jo selv av kremmerslekt med både en landhandler og en bedriftseier bare et par generasjoner bak deg. Blir det feil om jeg aner en liten torn et sted, en litt gnagende torn som ustoppelig minner deg på det imperiet du aldri arvet fordi dine forfedre ikke var fremsynte nok til å legge om produksjonen i tide? Å, nei! Det var da ikke derfor det gikk på ræva! Det var fordi de ikke ville handle med de fæle nazistene, slik krigsprofitørene gjorde. Selvfølgelig…
    Skal jeg dømme etter hvordan du reagerte på mine små hjertesukk over at min egen slekt hadde tjent seg rik på slavehandel, så kan jeg ikke se at du skulle ha noen grunn til å være stolt av at forfedrene dine ikke benyttet sjansen da de hadde den. Etikk kan være et tøyelig begrep.
    Ja, ja. Å få en vei oppkalt etter seg er vel ikke verst for en bedriftseier med hele syv ansatte. Min far har ennå til gode å få en vei oppkalt etter seg, selv om han også har hele syv ansatte, pluss meg. Og en gang er det altså meningen at jeg skal arve dette imperiet, etter pappa. Fælt, ikke sant? Jo, jeg forstår bitterheten din. Det kunne vært deg,…
    Men hvem vet, kanskje jeg også ender opp som en fiasko, og må selge både knowhow og dongler for å dekke den siste lønningen til sekretæren før futen banker på døren. Nei, det var sant, man bruker visst ikke dongler lenger i vår moderne verden. Merkelig at jeg ikke har oppdaget det og stadig må benytte meg av den jeg har på nøkkelknippet mitt.
    Vel. Ikke tenk mere på det. Det er ikke viktig.

    Det er altså fortsatt i motbakker det går oppover. Det er godt å få bekreftet at disse gode, gamle visdomsordene har beholdt sin gyldighet. Men vi som har muligheten til å velge, tar gjerne heisen opp til penthousesuiten, vettu. Det er jo så fin utsikt der oppe, og så er det deilig å ha room service når man gjennomgår sine mer eller mindre iscenesatte små kriser. Det er slikt man bare er nødt til å gjennomgå, må vite – dersom man anser seg selv for å være såkalt kreativ.

    Nei, man skal nok helst begynne med to tomme hender, og så skal man tenke seg grundig om før man overlater imperiet til avkommet. man risikerer jo å frata dem muligheten til selv å klore seg opp de bratte skrentene… eller hvordan var det: En dag vil alt dette bli ditt… ? O’ akk og ve. Det er jammen ikke greit å være menneske. Det er så altfor lett å gå vill i seg selv.

    Er jeg bevisst hvordan jeg fremstår og hvordan jeg oppfattes? Sikkert ikke, men du er nok ganske bevisst deg selv, oppvokst som du er i et egalitært middelklassemiljø. Jeg forstår godt at klassebevisstheten våkner og blomstrer i møte med skulpturer og gobelenger i en rikmannsvilla på Vinderen. Kanskje også trangen til å harselere, ironisere og parodiere springer ut av den samme oppvåkningen? Kan det være et slags nødvendig forsvar?
    Vi som kun studerer vår egen navle trenger sikkert å bli harselert litt med, og vi skal ikke et øyeblikk tro vi besitter antydning til peiling:
    – Hør her unge dame, nå skal jeg lære deg litt hvordan man kommuniserer med Hong Kong og Reykjavik. Du forstår det, lille venn, at kineserne er våkne om natten.
    – Næh? Er det sant? Sover de ikke? Er det derfor de har så smale øyne?

    Kunsten å møte deadline: Gjør grovarbeidet først. Lag flere grovskisser og presenter dem for kunden så tidlig som mulig. Gi inntrykk av at dette er det kunden har å velge blant. Da velger kunden det utgangspunktet han liker best. Gjør helst forandringer etter kundens ønske mens kunden er tilstede: Det går alltid fortere å få et godkjent skisseprosjekt når kunden har fått være med på utformingen. Med godkjent skisseprosjekt, er det bare å fylle på med fine detaljer til deadline kommer. Da er prosjektet ferdig.
    – Herregud! Dette vet da ethvert barn!
    – Sier du det?

    Neida, jeg skal slutte å være belærende. Det er tross alt du som kan dette. Dine teknikker er nok langt bedre. 😉

    Jeg er faktisk ikke så sikker om du egentlig forstår hvor jeg vil hen. Jeg er faktisk veldig usikker på om jeg klarer å utrykke meg med slik presisjon at det ikke hersker tvil :

    Vi har ikke flere gjesteannekser på hytta. Det ble bygget ett, som jeg også har fortalt om i et tidligere blogginnlegg, og det er langt fra noe palass. Det er antagelig mindre enn garasjen din, og glir naturlig inn i terrenget. Folk med råd til å bygge anneks på hytta kan faktisk også være opptatt av naturen og omgivelsene.
    Er det virkelig noe å undre seg over at enkelte vokser opp uten å være omringet av trepanel? Trepanel er jo langt dyrere, både i innkjøp og montering, enn de brannhemmende gipsplatene jeg er oppvokst med. Men allikevel blir det altså… ja,ja.

    I blant forstår jeg ikke det minste av logikken din.
    Men det går vel begge veier. :)

    Voff!

    God helg :)

    (Du får se gjennom fingrene med otrogafrein denne gangen. Det ble litt hastverk her etter frokost.)

    1





    • avatar marthon says:

      Vi kan da ikke bare la være å tenke på dongler! Donglene har en lang og interessant historie. Så vidt jeg kan huske er den slik:
      De første donglene ble oppdaget i byen Dingle i Irland tidlig på 1800-tallet. Den gangen var de dampdrevne, veldig skranglete og så store at de måtte fraktes rundt med båt, slik The Dubliners mimrer om i sangen «And the old Dingle-dongle went jingle jangle all along the banks of the Royal Canal».
      På nittitallet var imidlertid dongelen plutselig blitt en blå kloss av plast som vi hver morgen banket inn bak på PCen med slegge. Dette ble enklere da parallellporten ble oppfunnet. Da jeg dro hjem fra Irland etter å ha startet det irske IT-eventyret, i en lekk currach med en gammel mixmaster som påhengsmotor, hadde jeg med meg en slik i skipssekken, og innførte dermed den første dongelen til Norge (ref. boken «Det kom en dongel til Bergen, 1997»). Dette var en temmelig yppig hunn-dongel, men siden det ikke fantes kompatible norske hann-dongler, døde arten faktisk ut i Norge allerede i 1999.
      Danske dongler lever imidlertid i beste velgående. De har utviklet seg til å bli av USB-typen, og noe mindre. I fremtiden kommer antakelig donglene til å bli så små at man bare kan se dem i et kraftig mikroskop. Da gjelder det å huske hvor man har lagt dem fra seg!

      På jobb bruker vi en såkalt «sikkerhetsdings», som genererer tallkombinasjoner som er så usannsynlige at de er nødt til å være riktige, for å kunne logge på en web-basert database, men det er ikke meningen at den skal puttes inn i noe som helst, så den kan derfor ikke kalles en dongel. Mange av kollegene mine har denne dingsen dinglende rundt halsen sammen med adgangskortet (mens du altså velger å ha din dongel donglende i nøkkelknippet).
      Det har vært snakk om å få laget en tilsvarende dings som kan generere tilfeldige trebokstavsforkortelser (TBFer) som vi kan putte inn i rapporter og presentasjoner for å imponere kolleger og kunder, men dette har foreløpig ikke blitt noe av.
      Jeg noter meg at du har lest den potet-historien min og tar det som en kompliment at du husker slike detaljer. Ja, jeg er selvfølgelig bitter for at jeg ikke er potetkonge på Hedmarken eller industrimagnat i isolasjonsbransjen i dag, og mesteparten av det jeg gjør, sier og skriver bør selvfølgelig tolkes på grunnlag av det.
      Siden «det nye annekset» KAN være tvetydig, og enten kan bety «annekset, som er nytt» eller «det NYE annekset» (til forskjell fra det/de gamle), valgte jeg å utnytte muligheten til å tolke det på den måten som kunne gi meg et billig retorisk poeng (her nede i middelklassen strever vi jo med å få endene til å møtes og har ikke råd til dyre, håndlagde kvalitetspoenger).
      Ellers kan jeg fortelle at jeg har carport, ikke garasje. Jeg kan vel også – litt overraskende, kanskje – fortelle at jeg har klart å bryte ut fra søttitallstrepanelhelvetet (bortsett fra når jeg er hos foreldrene mine eller på hytta). En liten hvit løgn der, altså. Jeg omgir meg til daglig med totusentallsfunkis hvor alle innvendige vegger er av betong eller gips (bortsett veggen hvor vi har anegalleriet, som er av malt mdf).
      Men jeg kan jo likevel finne det blodig urettferdig at noen har sluppet unna det vanlige norske barndomstraumet å ligge på rom med furupanel og føle at kvistene er ansikter som stirrer på deg.;-)
      ***
      Jeg kan ikke huske hva jeg har skrevet om slavehandel. Var det kanskje noe slikt som at hvis én av dine 128 tipptipptipptippoldeforeldre var involvert i slavetransport for to hundre og kvartpåhalvfjers år siden, så skal du slippe å føle skyld over det i dag?
      Hvis man virkelig hadde hatt muligheten til å fingranske rullebladet til alle forfedre sju generasjoner tilbake, ville man finne mordere, slavehandlere, krigsprofitører, svindlere, bødler, torturister, konemishandlere eller andre med tvilsom etisk standard i få godt som alle stamtrær.
      Fetteren til moren min (som altså var mye eldre enn henne) var frontkjemper. Onkelen til faren min ble ansatt som rektor på et gymnas under krigen. Han var ikke på noen måte nazist eller NS-medlem, men det feilgrepet (hvis man skal kunne kalle det det – han gjordet det jo i beste mening), ødela karrieren hans.
      Jeg kjenner vel for så vidt igjen litt av arbeidsteknikken din fra prosjekter jeg har vært borti. Det høres nok rimelig fornuftig ut (seriøst).
      «Noen ganger syns jeg det virker som om halve Norge går på trygd, mens den andre halvdelen strever med å få endene til å møtes»

      Patetisk, ikke sant? Kan de ikke bare få inn i skallen én gang for alle at det er mye lurer å arve?

      😉

      1





      • avatar Cecilia says:

         Var det i Irland? Er du sikker på at det ikke var i Sverige?
        Vi vet vel alle hva som skjedde da Robert stakk innom Sverige i 1963?
        Ikke? La meg straks…

        I Dingle, et lite tettsted med rundt 900 innbyggere, vakkert beliggende i Bohuslän, treffer Robert Dinga Linga Lena. Hon är femton år… og selvsagt uimotståelig. Og Dinga Linga Lena gör det som en flicka ska.
        Robert blir stormforelsket, som litt eldre gutter ofte blir når sukkulente, mindreårige jenter interesserer seg for dem (Ref. Øygard).
        Men akk, dagen etter, da Robert treffer henne på gaten, går hun bare rett forbi ham, som om han er luft. Og han roper etter henne:
        – Dinga Linga Lena! Vet din pappa vad du tar och får?

        Nedtrykt av mismot skriver Robert en sang om dette :

        Hey! Mister Tamburine man, play a song for me.

        Denne linjen refererer egentlig til Tamburmajor Haans Trädgrän, Dinga Linga Lenas far og regimentstrommeslager i det svenske flyvåpenet ( og senere flottiljtrumslager i Svenskiga flottan. )

        In the jingle-jangle morning I’ll come following you.

        Denne linjen viser tydelig at han vil fotfølge Lenas far, for om mulig å overtale ham til… ditt og datt.
        (Opprinnelig skrev Robert Dingle-dongle morning, fordi dongelen hans dinglet og hang med hodet, men så innså han at dette ville bli for vanskelig for enkle amerikanere å forstå. Derav omskrivningen)
        I et utelatt vers i en utelatt middle-eight, skriver Robert om
        The hardware that went into the software.
        Og der ser vi at dongelen igjen reiser seg, når Robert tenker tilbake på natten med den saftige ungmøen.
        Genialt, spør du meg.

        Hele (nesten) denne historien ble gjort kjent i Sverige noe senere:

        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

        ______

         

        128 tipptipptipptipp…? Slavehandelen opphørte vel omtrent på den tiden din oldefar fikk gründerblikk. Så det er ingen grunn til å se annerledes på slavehandel enn på nazihandel. Slavehandel er faktisk verre. Nazistene gjorde i grunnen bare det samme som amerikanerne – etnisk rensing og erobring av land.

         

        Ellers merket jeg meg spørsmålet ditt hos Sirenia.
        Jo, jeg kjenner til The Invisible Gorilla.

        Det handler mer om avledning enn oppmerksomhet.
        Vi gis føringer og blir fortalt hva vi skal se etter. Da konsentrerer vi oss om det. Det er dette lommetyver benytter seg av. De benytter sjansen mens vi har fokus på noe annet.

        Dessuten forventer vi både diskontinuitet og scriptfeil i amatørvideoer. Vi har for lengst lært oss å se gjennom fingrene med om maten er på feil tallerken eller om hovedpersonene har skjerf eller ikke. Det vil bare forstyrre opplevelsen vår om vi ser etter slike feil. Folk som irriterer seg over skrivefeil får alltid en dårligere leseropplevelse enn oss som stort sett klarer å ignorere det, og det samme gjelder faktisk i de fleste av livets situasjoner.

        Ville Robert fått samme opplevelse med den sukkulente dersom han hadde irritert seg over at det var et hull i lakenet? Mennesket har evnen til å være i situasjonen. Jeg ser ikke noe poeng ved at vi skal gå og tenke på om vi får med oss mindre av virkeligheten enn det vi faktisk gjør. Jeg tror de fleste av oss er veldig klar over dette. Vi opplever dette hele tiden. Alle kan vel huske en eller annen gang å ha mistet interessen for samtalen rundt bordet, og derfor oppdaget en veps i vinduskarmen, at man har glemt å skru av stekeovnen, at det er skitt rundt dørhåndtaket, en nesten usynlig sprekk i salatbollen fra tante Lena, osv. …

        Som du skjønner syns jeg ikke dette prosjektet har noen særlig verdi – det er ikke noe man trenger mye tid på å forklare.

         

        God søndag :)

         

        1





        • avatar marthon says:

          Pøh!
          (Eller ”Pugh”, som de skriver det på svenska.)

          Vel, du fortjener kred for kreativiteten 😉 , men jeg kan ikke se at du har ført bevis for at donglene hadde sitt opphav i Sverige.

          Selvfølgelig var det i Irland. Det var jo selveste brødreparet Dominic og Brendan Behan som skrev sangen om ”The Old Dingle-Dongle”, og det var jo på grunn av en felles interesse for dongler at de ble kjent med The Dubliners – på den kjente puben ”O’Dongle-use” ved St. Stephen’s Green i Dublin. Den samme interessen brakte dem også i kontakt med Fred Ove Reksten (i gruppa ”The Bergeners”) – og Ivar Medaas.
          Fred Ove Reksten fikk derfor lov å oversette mange Behan-sanger til norsk (moren din burde i alle fall kjenne ”Jenter fra Bergen”), mens Ivar Medaas mimret seg tilbake til de gamle, dampdrevne donglene i klassikeren ”Dar kjem dampen, dongle-dampen”.

          Jeg var på en konsert med The Dubliners på USF (”United Sardines Factory”) på Nordnes i Bergen nettopp i 1997, og opplevde noe som gjorde et visst inntrykk. Midt under konserten gikk det et sus gjennom salen, og det ble hvisket framover: ”Det er Ivar Medaas”. Salen delte seg på midten omtrent som Sivhavet delte seg for Moses, slik at Medaas, som på det tidspunktet hadde hatt et hjerneslag og satt i rullestol, kunne trilles helt fram til scenen for å treffe igjen sine gamle venner og få se på donglene deres.
          Som du kanskje vet, er Medaas ellers – i likhet med Cornelis Vreeswijks Saskia

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


          ) – kjent for sine øyne, ikke minst etter Prima Veras ganske ufine lytehumor

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


          ) – som havnet i retten.

          Jeg mistenker at Reksten var han trubaduren som dukket opp på Damsgårdstuen – en liten perle bergenserne har gjemt bort under Puddefjordsbroen – litt senere det samme året (mens jeg og noen bekjente gomlet [sic!] i oss et solid måltid med saltkjøtt og kålstappe), og som underholdt oss i et par timer med bergensviser. Jeg er nesten sikker på at han sang om dongler – eller var det daier?

          Cornelis Vreeswijk, på sin side, var i likhet med omtalte Øygard glad i damer i alle aldre. Jeg går ut fra at den store interessen du har for romanser mellom ungmøer og eldre menn skyldes at du er en gang i tiden ble pirret av å høre “Balladen Om Fredrik Åkare Och Cecilia”?

          – en riktig vakker og sjarmerende vise som (i alle fall fram til nå) ofte har vært sunget som allsang, selv i respektable fora.

          ”Vet hut, Fredrik Åkare, skäms gamle karln
          Cecila Lind är ju bara ett barn
          Ren som en blomma, skygg som en hind
          Jag fyller snart sjutton, sa Cecilia Lind”

          Tidens offentlige moral tilsier vel at den nå kanskje havner på historiens skraphaug. Forresten er den et eksempel på det du nevner om at man kan få større utbytte av ting om man ignorerer noen ”scriptfeil”. For ER månen full eller ny?

          Tror vi skal holde Robert Z. utenfor i denne sammenhengen. Privatlivet hans vet vi vel lite om. Ellers har jeg jo fortalt at han er forstenet og står på toppen av ett av tårnene på Nidarosdomen …

          I Danmark-Norge ble forbud mot slavehandel innført i 1803. Slaveriet i Dansk Vest-India (St. Croix) ble forbudt i 1848. Tilsvarende årstall for Nederland og nederlandske kolonier er 1814 og 1863. Den siste setningen i det avsnittet tenderer vel mot en noe smakløs revisjonisme?

          Dine vekttall i psykologi gir deg vel ikke makt til å definere hva som har verdi innenfor forskning på psykologi og persepsjon? Jeg synes faktisk det er interessant hva vi går glipp av av virkeligheten rundt oss – og at mange ellers oppvakte mennesker kan sitte fullt konsentrert og se på en film om noen som kaster ball til hverandre og ikke legge merke til en gorilla som står midt blant dem og slår seg på brystet. Det er jo blant annet et eksempel på at man alltid må ta vitneutsagn med en klype salt.

          Apropos svensk musikk:

          ”Jag har slutat att skilja på verklighet och overklighet
          Annars skulle jag inte ha något annat för mig, eller hur?”

          Fikk du hørt på Bob Hunds ”Det överexponerade gömstället”?

          ” Inget kamelförbud i nålens öga, ändå är det kö”

          Thomas Öberg har noen forunderlige og underfundige tekster.

          Sov gott, lilla! 😉





          • avatar Cecilia says:

            Jeg ser du har flust med interessante referanser som bygger opp under Irlands-tesen, så jeg det er bare å bite i det sure eplet og strekke våpen. Irland it is!

            Konsert på Verftet… jeg har noen minner derfra… som jeg kanskje skal komme tilbake til. Dubliners stiller jo i en klasse for seg selv. Eia var jeg der. Jeg husker Medaas og gamle dampen. Min mormor likte den.

            Dongler og daier… etter hvert dingler det meste, selv i respektable fora som her. Cecilia Lind glemmer man da ikke – det er jo slik en vakker trudelutt – dessuten var hun lovlig vilt :)

            Selvfølgelig er det ikke opp til meg å definere hva som har verdi innen forskning på persepsjon, og det er også derfor jeg valgte å formulere dette som en personlig synsing. Det gikk deg kanskje hus forbi? 😉

            Men hvorfor skulle noen legge merke til en gorilla når oppgaven er å telle antall baller som blir kastet? Det er vel helst mennesker med sjaber konsentrasjonsevne som lar seg avspore av slikt: Mennesker som blir dårlige jegere og farlige bilister, mennesker som kan spille i ensemblet, men som aldri kan være solister, fordi de mister konsentrasjonen om de oppdager at det sitter en gorilla blant publikum. Det er nettopp de oppvakte som eier evnen til å ignorere slike uvedkommende detaljer.
            Selvfølgelig tar vi vitneutsagn med en neve salt, altså om de går oss imot – det har jo påtalemakten lært oss gjennom utallige år.

            Bob Hund – Voff! :)

            Du skal få for Irland, men du får ikke for gorillaen. Vis filmene til noen uten å gi dem noen oppgave, og jeg garanterer at 100% ser gorillaen. Det er langt mindre som unngår vår oppmerksomhet når vi observerer uten forutgående føringer. Det gjelder også vitner.

            Det var det :)





            • avatar marthon says:

              Hadde for så vidt vært artig å høre hva du har opplevd på Verftet, så du må gjerne komme tilbake til det – men hvis du var så gammel at du var gammel nok, var det nok etter at jeg hadde flyttet fra Bergen.

              Som du ser prøver jeg å komme à jour med gamle kommentarer (nytt forsøk). :-)





      • avatar Cecilia says:

         Pssst!
        Du har minst én kommentar til godkjenning på din egen blogg.
        Jeg forstår godt hvorfor jeg bør modereres, det er ikke det….





        • avatar marthon says:

          Ja, du blir jo bare mer og mer venstreradikal
          (og illojal mot din families kapital),
          så det er bare på sin plass at noen modererer deg litt.

          Artig at Geitost er tilbake.
          Jeg er på jobb nå, men kommer tilbake med et svar i kveld!
          😉

          1





          • avatar Cecilia says:

            Hm… kan man være illojal mot kapital?
            Jeg har riktignok hevnet meg på hårbøylen min ved noen anledning, men… illojal mot døde ting? Ufin kanskje, men …?

            Har du forresten prøvd geitost med majones?
            Det anbefales ikke.

            :)





            • avatar marthon says:

              Det er altså geitost med liten g du har prøvd med majones? Ble et øyeblikk litt usikker på om du forsnakket deg om litt vel private ting.

              Uansett: Nei, det har jeg ikke prøvd. Jeg har derimot eksperimentert med peanøttsmør med majones, men ble nødt til å slutte med det fordi hybelvenninnen min lagde så mye grimaser og maste sånn om at jeg hadde i meg like mye kalorier på én brødskive som hun spiste på en uke. Hun syntes liksom at skiven min med smør, peanøttsmør og majones ble litt … smør på smør, eller olje på smør eller noe slikt.

              Du har selvfølgelig hørt uttrykket “død kapital”? Det uttrykket hadde jo ikke gitt mening hvis det ikke også hadde eksistert levende kapital. Ellers … får jeg nok komme tilbake til Den Store Kommentaren om Kapitalen på et senere tidspunkt. 😉





              • avatar Cecilia says:

                Geitost med majones ( for anledningen skrevet med stor g, muligens for å flotte seg dagen før 17. mai), kan som nevnt ikke anbefales ( av meg), men derimot peanøttsmør med honning ( siden du nevner peanøttsmør), er faktisk veldig godt.

                Kapitalen er visst spesielt utsatt om våren, fordi trærne skyter knopper.
                Bang – bang. :)





                • avatar marthon says:

                  Vel, uansett stor eller liten g, og uansett hva slags dressing, saus eller marinade han smører seg inn med rent privat, fastholder jeg at det er hyggelig at geitost har kommet tilbake!

                  Ja visst gör det ont när knoppar skjutas.





          • avatar Cecilia says:

            Hm… jeg blir fortsatt moderert på bloggen din. Bare så du vet det.





            • avatar marthon says:

              Skal være fikset nå. Innstillingene må ha blitt endret i uten min vitende og vilje i forbindelse med en oppgradering av Bloghog.

              Det er veldig mange kommentarer som er blitt stoppet av spam-filteret i det siste. Samvittighetsfull som jeg er, prøver jeg jo å gi respons til alle som skriver til meg, og benytte meg av gode tilbud osv., men både samboeren min, nabofruene og jentene på jobben har sagt fra om at det har blitt litt i meste laget på dem i det siste, så jeg må slutte å bestille så mye Viagra. I alle fall godt at jeg har fått alle disse gode tilbudene på lån, så jeg slipper å bruke lønna på å betale for alt dette.

              Ja, ja … i morgen er det nasjonaldag. Best å vinke til barna. De kan jo være mine.
              😉

              1





  14. avatar geitost says:

    Innlegget illustrerer perfekt det jeg kaller “Cecilia’s law”.

    Gjennom særlige detaljer og observasjoner, innlegget viser at rutinen består av akkumulasjonen av små hendelser, som er alle forskjellige fra dag til dag, og det derfor betyr at hver vanlig dag, paradoksalt nok, er egentlig helt unik.
    Forholdet mellom det banale og det unike i hverdagsliv har vært er et tema for seg selv i literaturens historien, og har gitt mange forfatterne anledningen til å beskrive et sammenheng eller et miljø.
    Et slik tema, spesiellt når det er illustrert med så fine detaljer som her, inspirerer kommentatorer lett , og det finnes allerede 65 kommentarer da jeg skriver denne : ømme ord fra Breiflabben, som alltid, kort og skarp mening fra Sirenia, som vanligvis, et politisk engasjert synspunkt fra Knutsvik, som regelmessig, en begeistring kommentar fra Naturglede, som ofte, en følsom tanke, som forventet fra Hilde, en litt hermetisk rettelse fra Sjalle i sin best stil, og selvfølgelig en lang og varieret duett av Cecilia og Marthon i deres typisk krangel-og-delirium vis…
    Tja, hverdags rutine, i et nøtteskall …

    Og siden teksten forteller om Cecilias familieliv i løpet av et døgn, så virker tittelen “24 timer” ganske adekvat. Men innlegget har noe i tillegg, en annen tonalitet.
    Det innholder et forbausende antall detaljer og observasjoner som nøyaktig ikke gjelder hverdagsliv i det hele tatt, i motsetning til hva er annonsert i tittelen. Takket være det særlige formen av teksten, nemlig en samling av små varierte hendelser som følger hverandre uten åpenbar konsistens, disse “fremmede temaene” holder seg diskré i bakgrunnen av nesten hver setning, og skjuler seg derinne, som eggene i hagen som barna må lete etter ved påske dagen (ja, tvilsom analogi, jeg vet …).

    Det er overraskende at mest av disse “uvanlige temaene” ligger i teksten i motsetning til “hverdagsliv” temaer, og er plassert i teksten slik at de to elementene er knyttet sammen på grunn av deres nærheten, og de altså skaper en slags par, faktisk en type oksymoroner, som gjentas mange ganger inn i fortellingen. Listen kan lett etableres. Men det ikke er det viktigste.

    Ifølg meg, de “fjerneste fra hverdasliv” blant de spesielle temaene er :
    moren til Siv – synkende bier i honningkrukker – evighet(er) – gifteringen mot korken – kokebok i testamentet – heks – brann i huset – stjålet teppe – været i Danmark – å bo i Afrika.

    Denne listen er innledet i teksten med :” jeg har lyst til å være i samme rom som henne”, og så oppfatter jeg at det befinner seg et underliggende mørk tema bak innlegget, et som snakker om savn, og redselen for det som skal forsvinne fra nåtidens lykke. Og enda verre. To temaer har spesielt rørt meg i listen, men jeg ikke ønsker å kommentere dem videre, fordi jeg tror de er for voldsomme.

    Jeg leste at denne hverdagslivsbeskrivelsen var et påskudd å merke at det som teller mest er noenganger det som ikke er saklig, og det er en utfordring å beskrive noe som ikke kan sees. Dette gjorde Cecilia her likevel, på en imponerende måte, og det er dette jeg kaller “Cecilias lov”.

    Det berømt ordtak “når vismannen peker på månen, stirrer idioten på fingeren” har sin versjon i Cecilias verden : “når Cecilia peker på månen, så kan du være sikker at hun har fått seg en ny neglelakk hun er ganske fornøyd med”. Jeg ikke mener med metaforen at hun er kokett, det aner jeg ikke, men at hun vet hvordan å tiltrekke blikket til sine lesere uten å være eksplisitt.
    Ifølg meg, dette er en gave.

    (PS : jeg har aldri følt meg mer klartseende enn noen annen her, men heller bare at, mens flere gratulerer Cecilia for den fine fargen av sin nye neglelakk, jeg foretrekker se på hennes hender. Fordi jeg har alltid hatt en svakhet for myke hender.)





    • avatar Cecilia says:

       Jeg tror ikke det er tilfeldig at du setter fingeren på rette sted gang etter gang.

      Du leser et savn i teksten min.
      Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. Tiden har gått. Det savnet du leser er de fem årene vi stod i full blomst, men nesten konstant blomstret hver for oss. Det er nå det savnet blir tydelig.
      Jeg har lyst til å være i samme rom som henne – ikke nødvendigvis bare i det fysiske rommet, men nå som jeg omsider har muligheten, må jeg prioritere mine egne ønsker med en årvåken oppmerksomhet. Blir jeg for mye? Klenger jeg? Lener jeg meg på henne og undertrykker min egen evne til å ta selvstendige valg?
      Jeg har et større behov for nærhet og bekreftelse enn henne, og det må jeg være klar over.
      På en underlig måte er rollene snudd: I Siv møter jeg meg selv slik jeg har vært i tidligere forhold; selvsikker og bekymringsløs. Hun vet hvor hun har meg, og bekreftelsene finnes i handling, ikke i ord.
      Det er som når Princess Leia ser på Han Solo og sier: I love you, og Han svarer: I know.

      Vi pakker og styrer, men vi tar det som det kommer. Vi har ingen fast dato å forholde oss til, ingen deadline, ingen forpliktelser som henger over oss.
      Jeg tenker at nå kan vi endelig leve, eksistere i hverandres verden, samtale om våre innerste tanker, være alvorlige sammen, le sammen, utfordre hverandre… ha sex – elske hverandre, rett og slett – alt vi nesten aldri har fått gjort i de fem årene som ligger forut for dette. Det er nå samlivet vårt egentlig begynner, og jeg er naiv nok til å tro at det varer, selv om jeg aldri kan være helt sikker – det er kanskje det som får meg til på legge meg i selen ?

      Men jeg føler meg ganske sikker på at de hverdagene vi får, uansett antall, kommer til å bli unike, hver især, som hvert liv er unikt og som hvert pust vi trekker inneholder en unik sammensetning molekyler.

      Og hver gang jeg peker på noe, så vil noen alltid sjekke om jeg har skitt under neglene. :)





      • avatar geitost says:

        Ja, det er i orden av ting at “Star wars” er blitt en slik universell referanse. (Med å sitere den, fikk du meg plutselig til å huske at jeg ble rørt, da jeg først så Wim Wenders “Im Lauf der Zeit”, av scenen, nær sluttet av filmen, når de to tyskerne venter på toget, og når den som bærer den andres koffert begynner å synge “I followed her, to the station…” den andre umiddelbart fortsetter med “…with a suitcase, in my hand “. En blinking av øye som fikk meg til å føle at jeg tilhørte en kultur som kom over grenser, at jeg var en europeer, én som delte kulturelle referanser med fremmede folk. Din far hørte på “Beggar’s banquet”, om jeg husker godt, mens jeg har alltid foretrukket “Let it bleed”, uten å vite ikke hvorfor egentlig. Det er morsomt å tenke at mange har vokst med så mye i felles selv om de ikke engang snakker et ord av hverandres språk.)

        Det er en lettelse å vite at love ikke er alltid in vain i virkelighet…
        For en kjærlighetserklæring ! Den var sterk, og herlig.
        Enkele, nydelige ord, som både rører og gir til å tenke.
        Jeg merker at det du siterer først, når du illustrerer begrepet “leve, eksistere i hverandres verden” var ordet “samtale”.
        “…a meet and happy conversation is the chiefest and the noblest end of mariage”, skrev John Milton, for lenge siden. Og sånn har du åpenbart skapt din egen veg mot lykken.

        Du fikk meg til å smile : jeg kanskje ikke er like lykkelig som deg i livet, men jeg er minst glad at du ga meg anledningen til å være fornøyd med din egen lykke. Jeg skjønner det er en utfordring å skrive om dette emnet. Tusen takk for det du deler.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *