The devil wears nada

Merkelig hvordan jeg har vokst fast i det siste. Hvorfor har jeg gjort det, nå som jeg snart skal flytte?
Sa jeg det høyt? Er det derfor noen ler?  De får bare le… det er jeg som har serven.
Hm… neste buss kommer om 2 minutter. Det er alt for tidlig,  Jeg er langt fra klar til å reise ennå. Men det står ikke når den går, bare når den kommer.
Først må jeg finne ut hva jeg skal ha på meg…

Hvor lenge har jeg sovet? En time? To timer? Jeg aner ikke. Det irriterer meg at jeg har sovet. Det dummeste jeg gjør er å sove om ettermiddagen. Da er det nesten garantert at jeg ikke får sove til natten. Og idet jeg tenker tanken vet jeg at den bli selvoppfyllende. Jeg kan like godt lage meg en kopp kaffe først som sist.
Et tilfeldig ord, en assosiasjon, et løst tankespinn rundt alt og ingenting. Jeg tenkte jeg skulle vanne plantene og lurte på om det var noen vits i å ta dem med på flyttelasset, men så tenkte jeg kanskje Carl ville ha noen av dem… og så må jeg ha sovnet.
Jeg var plutselig tilbake på Blindern, sammen med en gutt som studerte kjemi og hadde adgang til mørkerommet i kjemibygningen. Jeg trodde jeg visste hva han ville med meg, men han ville visst bare spille bordtennis, og bordtennisrommet befant seg merkelig nok bak en dør på mørkerommet, Hvordan kunne det ha seg? Jo, forklarte han, hele kjemibygningen var egentlig en tesserakt, akkurat som i novellen til Heinlein – The man who built a crooked house.
En tesserakt?  Nå skulle jeg endelig få se hvordan det fungerte. Kjemibygningen? … du verden.
Han åpnet en dør, og så var vi plutselig på Burger Kings nye kaffebar på Majorstuen. Her, vet du, her kan du få billig-latte i pappkrus til ti kroner, og så kan du  sitte på en imitert skinnkrakk og stirre på strietapeten, forklarte han.

Det er kanskje derfor jeg har lyst på kaffe?
Jeg slår fra meg tanken på pulverkaffe. Jeg vil ha ordentlig kaffe, sterk, kontinental kaffe med varm melk, og gjerne noe søtt ved siden av – for eksempel en havrekjeks med Mrs. Bridgets bitre, engelske appelsinmarmelade. Egentlig kunne jeg tenke meg et par israelske sukkerbomber med pistasjnøtt, dyppet i melis, men de spiste Carl resten av allerede siste uken i advendt.

Carl, ja. Jeg lurer på når han kom inn i drømmen? Jeg husker vi spilte bordtennis. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde vokst sammen med bordtennisbordet. Det hadde Carl også. Hver gang han rørte på seg, forandret ballen retning. Jeg visste han gjorde det med vilje. Han ville at jeg skulle tape, men jeg forstod ikke poenget.
Nåja… det var jo uansett ikke hans poeng, hvordan kunne det være det når det var min drøm?
Jeg drikker kaffe og noterer det jeg husker.

Når jeg har skrevet ned alt, er det ett ord som står tilbake:

_

Tesserakt.
Det er det ordet jeg sitter igjen med.
_

Hva om hjernen vår er bygget som en tesserakt, og at det er derfor vi i drømmene våre kan få assosiasjoner til ting som normalt aldri ville ligget inntil hverandre? En tesserakt er, etter hva jeg har lært, en hyperkube i fire dimensjoner. Men dersom hjernen vår klarer å tenke i fire dimensjoner når vi drømmer, hvorfor er vi da så en-dimensjonale i tankegangen vår når vi er våkne? Kan det være at vi egentlig er bygget for 4D og at vi bare savner kodeken – de rette brillene?
Jeg vil gjerne tro det.


Det nærmer seg midnatt,
og jeg er fortsatt like våken.
Det passer meg svært dårlig, men er bare å gjøre det beste ut av det, selv om det kommer til å bli tungt å stå opp i morgen. Men det er jeg nødt til, for jeg skal med SK 1453 kl 08:20 til København, og der skal jeg bli bedre kjent med mine fremtidige kolleger. Vi skal på seminar. Vi skal lære å snakke sammen.
Pappa har gitt meg en bok på forhånd, og den har jeg lest – men har jeg forstått den?
Jeg har vel det, men jeg har nok antagelig forstått den på min egen måte – som alltid.

Merkelig nok er jeg mest opptatt av hva jeg skal ha på meg.

Forrige gang hadde jeg på meg en grå og lilla topp, olabukser med oppbrett, en heklet skulderbag, og sko som matchet den tynne skinnjakken. Jeg ville sende et signal om at jeg ikke var en del av dette kjedelige og konforme – dette et-eller-annet som jeg mente de andre representerte –  dette noe som jeg ikke helt klarte å definere, men som jeg allikevel ønsket å markere en avstand til.
Antagelig var det ingen som forstod signalene mine. Jeg forstod dem i grunnen ikke selv heller, og jeg fant aldri dette ett-eller-annet som jeg mente måtte være der.

Jeg har en ide om hvor den kommer fra, denne hangen min til å demonstrere i tide og utide.
Helt siden jeg flyttet til Norge har jeg følt at det har vært min plikt å protestere. Det har på en måte vært nødvendig for selvrespekten min å ta avstand fra mine egne valg, som om jeg har ønsket å demonstrere at de har blitt påtvunget meg. Selv om sannheten er at jeg har valgt det selv, har jeg tenkt at alle valgene har vært fremtvunget av situasjonen. Jeg har vært i Norge, mot min vilje, for nettopp det valget har jeg ikke tatt selv.
Logikken er således enkel: Det er klart jeg vil velge noe annet i Norge enn i Danmark, av den enkle grunn at man er nødt til å velge blant det som er tilgjengelig, og det er ikke det samme tilgjengelig i Norge som i Danmark – nødvendigvis.

De små protestene mine har altså vært mitt alibi: Det er en grunn til at jeg har valgt som jeg har valgt:  Jeg hadde ikke noe annet valg.
En lam unnskyldning.

Sånn er det med den saken…

Det er på tide med litt nattmat.
Jeg skjærer noen tynne skiver av et stykke entrecote, krydrer med chili og freser dem i pannen sammen med litt hvitløk.  Jeg åpner en Valpolicella  2007, og tenker jeg skal ta et glass eller to, men jeg vet allerede idet jeg åpner flasken at jeg kommer til å drikke hele, etter hvert, for om en stund kommer jeg til å skjære flere tynne skiver av entrecoten, og antagelig kommer jeg til å varme en boks med selskaps-erter og kanskje blande inn en liten boks hermetisk mais –  og så kommer jeg til å spise alt sammen og drikke resten av rødvinen, fordi det ene tar det andre – og så kommer jeg til å få lyst på en sigarett.
Og når jeg legger meg kommer jeg til å angre – ikke på sigaretten og ikke på maten, men på rødvinen.

I følge Siv, spiser jeg for lite. Det er bare noen uker siden hun påpekte at jeg hadde blitt tynnere.
Jeg er glad jeg ikke var så tynn da jeg gikk på skolen. Da hadde jeg blitt mobbeoffer.
Merkelig nok deler VGs vektklubb ut priser til den som har slanket seg mest, samtidig som de lager skandalereportasjer om sykelig tynne modeller. Jeg merker at jeg begynner å bli kraftig lei av den evinnelige kroppsmobbingen. Vi er ikke freaks selv om vi ser tynne ut! Vi er faktisk helt normale!  Vi er skapt sånn! Jeg irriterer meg over disse førtiåringene som med sin selvfølgelige og selvrettferdige korporlige fylde kaster sine misbilligende blikk på sine åleslanke medsøstre. Gud! Stakkars henne. Hun er så radmager at hun ikke blir våt i dusjen, mumler de, og  henfaller til megetsigende øyebevegelser og påtatte sukk.
Sludder! Det er jeg som er normal! Spis mere fisk og grønnsaker! Ta vare på dere selv! Dere er bare misunnelige!
Jeg vil ha meg frabedt å bli sykeliggjort. Jeg har en BMI på 18,4, og det er IKKE sykelig!

Sånn. Da var det sagt.
Var det noe mer De hadde på hjertet, unge dame? Kom så med det.
Takk, men det bra nå.

Jeg skjærer et par tynne strimler til av entrecoten, hakker et fedd hvitløk og freser det i pannen –  og tar mitt tredje glass rødvin.
Jeg merker at flytteprosessen gjør meg rastløs. Jeg er redd for at flyttingen trekker ut og trekker ut og trekker ut, helt til… jeg vet ikke. Det er noe med å fortelle alle at vi snart skal flytte, og så gjør vi det ikke.  Skal dere flytte, eller er det bare noe dere sier?

Hvor mange avskjedsselskap tåler folk?

Jeg har lyst til å røyke, og finner en pakke Dunhill i barskapet. I Barcelona lærte jeg å uttale det riktig: Doon-chill! Trykk på siste stavelse og markert harkelyd.
Av en eller annen grunn har jeg blitt hengende ved Dunhill etter det.
Piken med Humleranken har fått ny og kraftigere belysning – lett undervinklet og med en åpenbar monstereffekt:


Night of the living dead
Vi serverer Kentucky fried zombies på gatekjøkkenet.
Be afraid – be very afraid!

Jeg røyker på balkongen, tenker på Michael Jackson og hører trikken klemte og noen jenter som hviner, og etterpå ler de Jeg tenker det var dem trikken klemtet på.
Det er merkelig å se trikken i Jacob Aals gate. Det skriker litt i metall da den runder hjørnet og svinger inn i Valkyriegaten. Håper ikke det blir lyden av skrikende metall som kommer til å vekke meg i tiden som kommer.
Jeg merker at jeg har fått en nummenhet i meg og egentlig har gått lei av Majorstuen. For min del må de gjerne fylle opp hele Bogstadveien med plastikkmagasiner og upersonlige merkevarekjeder. Det er tydeligvis noen som ønsker dette. Etter hvert som stadig flere har flyttet ut, har det blitt fritt frem for den nyrike middelklassen. Velbekomme. De må så gjerne få bygge om de gamle herskapsleilighetene og senke takhøyden så de får plass til sine forhistoriske downlights. De har jo allerede begynt å dekorere balkongene sine med altfor store dekksstoler av utrydningstruet regnskog – slik at den lille trofékonen kan hvile ut etter pliktmosjonen på Elixia.
Jeg er kald på fingrene.

Igjen lurer jeg på hva jeg skal ha på meg i morgen.

___

 

Det er ikke så lett
å overbevise seg selv om at man er annen enn den man er.

Jeg har alltid hatt sterke meninger om klær, men jeg ble egentlig ikke ordentlig bevisst min egen uniformering før i 2002. Godt hjulpet og inspirert av medelever, ble prosessen med å etablere Cecilia-2002 igangsatt. Det måtte bygges en image – jeg var altfor nøytral, fikk jeg vite. Er det noe man virkelig trenger når man er tjueto år, så er det en image – en uniform som reflekterer både holdninger og tilhørighet.
Det var Henna som var den selvoppnevnte formannen i Cecilias fornyelseskommité. Henna var fra Finland, men foreldrene hennes hadde tatt båten over Bottenviken og flyttet til Gävle da hun var liten, så hun snakket perfekt svensk. Jeg var den eneste som lo av morsomhetene hennes, påstod hun, og hun følte at vi var beslektede sjeler. Som operativ kostymesjef utstyrte hun meg med tykke grå strømpebukser, kort lilla skjørt, en kort sort skinnjakke, sorte boots og et fargesprakende silkeskjerf i halsen – før hun påførte meg sort øyensminke og sort neglelakk – prikken over i-en. Jeg syns jeg lignet en barneprostituert, men argumentene mine falt på steingrunn. Det var hennes design – jeg var hennes modell.

Vi stilte oss opp foran det store speilet i gymsalen, hele gjengen.
– Se! Hva er de vi har felles, Cecilia?
– Hva vi har felles? Ingenting.
– Nettopp! Det er akkurat det vi har felles!
– Men…  da forstår jeg ikke…
– Bare vent. Du forstår det nok etter hvert. Det er en tilstand – en livsstil – det skal være synlig at vi ikke er som alle de andre. Derfor skal vi heller ikke være like.

Jaha…det var jo en… vel. Jeg forstod det… på en måte, tror jeg.

Jeg hadde fått en ny rolle som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle spille, men jeg merket at jeg oppførte meg annerledes. Henna mente jeg burde klippe meg kort. Jeg vurderte det, men nei, jeg tenkte det ville bli en litt for permanent forandring; klærne kunne jeg jo bare skifte akkurat som jeg ville, men håret ville jeg beholde – det var den siste lille rest av meg, det eneste som var tilbake –  og det mente jeg var bevaringsverdig. Håret mitt ble oppført på gul liste – i tilfelle jeg en eller annen gang skulle få lyst til å bli meg selv igjen. 
Cecilia-2002 gled inn i rollen og tok det seriøst. Jeg lærte meg for eksempel å drikke øl rett fra flasken. Henna lente seg makelig tilbake og rapte fornøyd. Jeg hadde aldri tidligere møtt noen som hadde så sterke meninger om imagen min, og av en eller annen grunn stolte jeg på henne. Hun var et par år eldre enn meg. Hun brukte alpelue, både inne og ute. Jeg beundret henne og syns hun var sexy, men hun var ikke interessert i meg på den måten – fant jeg ut…

Sukk…

Men selv med litt hjerte og smerte og brutte forventninger, var det ikke så vanskelig å gli inn i min nye image som kunstskoleelev, og jeg kjente at jeg trivdes med det. Det påvirket meg og fikk meg til å tilnærme meg virkeligheten på en annen måte.  Jeg tegnet mønster, farget stoff , klippet og sydde, og var hele tiden på jakt etter et uttrykk – etter noe som var meg. Jeg ville at alt jeg laget skulle se gammelt ut. Det skulle vitne om bruk, det skulle se ut som om det hadde vært med på noe.  Jeg begynte å male igjen, og ble bevisst på at det det skulle ligge en historie i bildene mine, at alt jeg skapte skulle komme fra et sted og ha noe å fortelle.
Hadde det noe med uniformeringen min å gjøre?
Jeg trodde jeg hadde våknet opp av å bli tvunget inn i min nye rolle. Jeg trodde fullt og fast på det, helt til min far kom på besøk noen måneder senere. Da hadde jeg perfeksjonert meg. Jeg hadde blitt Cecilia-2002 – tenkte jeg.
Pappa tok et par skritt tilbake da jeg åpnet døren. Han måtte jo betrakte “kunstverket” litt på avstand, mente han, før han med en liten latter spurte om jeg hadde sett noe til datteren hans.
_

Når vi uniformerer os,
 er det fordi vi ønsker at sende et signal om at vi er en del af en gruppe som vi ønsker at associeres med. Hvordan kan vi vide, at vi ikke på samme tid udsletter deler af vores identitet?

… skrev jeg i dagboken min.

Jeg hadde trodd meg i stand til å forklare meg og forsvare mitt nye image. Men da jeg stod der i fullt kostyme og tenkte på at vi skulle ut og spise middag på fin restaurant, da sviktet hele underlaget. Jeg ble rett og slett litt forlegen.
– Er det dumt om jeg går sånn?
– Du må selvfølgelig kle deg akkurat som du vil. Skal vi gå?
– Jo… men, skal vi på en veldig fin restaurant?
– Betyr det noe?
– Gjør det ikke det, for deg? Vil du være stolt av meg om jeg går slik?
– Jeg vil alltid være stolt av deg.
– Men om du fikk velge?
– Da ville jeg velge at det var du som fikk velge.
– Så det sjenerer deg ikke?
– Ikke det minste. Sjenerer det deg?
– Jeg vet ikke. Rekker jeg å skifte?

– Selvfølgelig.
Han smilte.

Det merkelige var at jeg så verden akkurat på samme måte etter at jeg hadde skiftet –  jeg så bare meg selv annerledes. Jeg trengte ikke uniformen for å signalisere hvem jeg var, ikke når jeg var sammen med pappa – han visste jo hvem jeg var.
Vi drakk vin, mye vin. Folk så på oss og smilte.
– Kanskje de tror jeg er elskerinnen din.

– Kanskje.
– Har du noen for tiden?
– Ingen så fine som deg.

– Jeg at vet du mener det.
– Hvorfor tror du ellers jeg får så mange misunnelige blikk?
– Hvorfor er du og mamma så uenige?
– Er vi det? Jeg vet ikke om vi er så uenige som du tror.
– Hun ville jeg heller skulle gå på universitetet.
– Det kan du da gjøre senere. Ikke sant?
– Jo… men…
– Det du lærer her skal du nok få bruk for. Du er i den helt rette alderen for dette nå.
– Det har jeg ikke tenkt på.
– Alt til sin tid.

Når jeg tenker tilbake lurer jeg på om han egentlig hadde bestemt seg allerede da. Kissa var den praktiske, realisten, data-nerden. Jeg var den kreative, drømmeren, utålmodig etter å lære – og så var jeg villig til å kaste sannhetene mine i peisen – nesten litt for fort. Jeg var ofte enig med siste taler – altfor ofte, etter min fars mening.
Men det var ikke alle sannhetene mine jeg kastet på peisen…

 

Eventyrlandet
– skal ikke være et sted for fastboende.

Den sannheten det har vært vanskeligst å kaste på bålet, er sannheten om det sviket jeg følte da jeg måtte flytte til Norge. Norge var et fint land, for all del; Norge var landet hvor jeg opplevde magien. Norge var mørke granskoger med kvitrende romklang mellom treleggene, Norge var bunnløse og beksvarte tjern omkranset av blåveis, Norge var grøssende skumle edderkoppspinn som glinset i solstrimene – og Norge var sommer, det var sol, det var varme og deilige ettermiddagsbyger som jeg kunne dusje naken i – og ikke minst: Norge var stillhet. Norge var selve eventyret – men hvem vil vel bo i eventyret? Da har man jo ikke noe å drømme om. Eventyrland er for Tornerose og Askepott, og for Askeladden og den vakre prinsessen som ingen kan målbinde. Eventyret er for nøkken og huldra og for troll og skrømt, og for alle andre deilige grøss – det er ikke et sted for fastboende.

Danmark skulle kjempet for å beholde meg, så hadde jeg nok hatt det bedre i min utlendighet.
Vi flyttet til et moderne trehus med en inngjerdet plen, og jeg kunne ikke engang se havet. Men jeg kunne høre taxienene som knastret forbi utenfor soverommet mitt, med piggdekk, midt på natten, hele den lange vinteren.

– Du kommer til å ha godt av å flytte. Du har blitt provinsiell og tenker provinsielle tanker,  sa Siv.
– Syns du?
– Hva syns du selv?
– At du antagelig har rett. Men tenker man så mye bedre i USA ?

– Jeg tror du ville blitt overrasket om du hadde tatt deg tid til å… jeg mener, om jeg hadde latt deg møte flere av vennene mine.
– Hvorfor gjorde du ikke det?
– Det ble ikke til det. Du var der så kort… og jeg oppfattet deg som litt uinteressert, men det var kanskje feil?
– Jeg var kanskje litt uinteressert? Jeg har egentlig aldri sett på amerikanere som spesielt… jeg vet ikke.
– Intellektuelle?
– Det er ikke det jeg mener. Jeg syns de er så… utenpå seg selv.
– De er veldig hyggelige utenpå, jeg er enig i det.
– Men det blir litt påtatt når de later som om det er spennende at jeg er fra Norge og at det er et så fint land. Jeg har en følelse av at de ser ned på oss, egentlig tror jeg de ser ned på hele Europa. Det er som om de har en eller annen mangelsykdom i hjernen, noe som gjør dem uimottagelige for… jeg vet ikke… det er som de mangler en kulturhistorisk plattform på en måte. Skjønner du? At det ligger noe i genene deres som… det er som om de hele tiden leter etter en måte å markere sin egen fortreffelighet på.

– Gjør vi ikke det, alle sammen?
– Jo, men nå tar du bare stilling til det siste jeg sa.
– Hva er det de ser ned på med Europa, mener du?
– Det meste. De ser ned på helsevesenet vårt, på fengselsvesenet vårt, på de altfor humane strafferammene våre. De ser ned på sosialdemokratiet generelt. De er pisseredde og ser kommunistspøkelser i alt som utjevner klasseforskjellene. USA er gjennomprivatisert. Det handler bare om fortjeneste. Selv fengslene er private i USA. Det er ikke noe rart de har verdens høyeste andel av befolkningen i fengsel. Strafferammene er konstruert slik at det blir mulig å tjene penger på kriminalitet, selv småkriminalitet gir årevis i fengsel. Det er helt sykt at kriminalitet skal være big business… akkurat som helse.
– Joda… men helsevesenet i USA er allikevel verdens beste.
– Det er bare fordi legene kan saksøkes for millioner om de gjør en liten feil!
– Nå ser du bare det negative ved det. Det er også noe positivt i at det bare er de beste legene som får jobb. Det var jo derfor pappa kom og hentet meg.
– Jeg vet det, og jeg er veldig glad for det. Selvfølgelig er det positivt at legene er nødt til å være toppkvalifisert, men oppveier det egentlig alt det andre? Se på hva som nettopp har skjedd i Boston der folk har måtte samle inn penger til dem som ikke har råd til å amputere bena! Er det ikke samfunnets ansvar å ta vare på innbyggerne når de blir skadet av terrorhandlinger på offentlig sted? Det er jo en konsekvens av en handling rettet mot USA, ikke mot enkeltpersoner!  Er ikke beskyttelse en del av den kontrakten vi inngår når vi betaler skatt og bidrar med både produktivitet og produksjon av nye samfunnsborgere?
– Jeg forsvarer det ikke. Jeg er helt enig med deg.
– Men du har aldri trengt å bekymre deg over slikt, for du har alltid hatt råd til den beste helseforsikringen.
– Nå blir du personlig. Det kan jeg ikke forsvare meg mot.
– Sorry. Det var dumt sagt.
– Men ikke noe av det du nevner betyr at det er mangel på intellektuelle og folk som tenker annerledes.

– Men de er ikke i flertall.
– Det er de ikke her heller. Husker du ikke hva du sa da vi hadde blitt sammen og du traff vennene mine?
– Jo…
– Det er akkurat det samme i USA.
– Jeg tror ikke det er det samme. Jeg tror det ligger i genene. Alle som bor der er etterkommere av mennesker som ikke var fornøyd med det de hadde der de var. Da er det ikke noe rart at folk blir litt skrudde i hodet.
– He, he. Det samme kan man jo si om Europeere. Alle kommer fra et annet sted.
– Hm… jeg skal tenke ut et svar…
– Skal jeg hviske det til deg?
– Du kunne bare våge…
_


Jeg kjemper i mot
lysten til å ta en sigarett til.

Men jeg kjemper ikke hardt nok.  Tolv sigaretter på en måned… det kan da ikke være så farlig? Nåja… jeg kan jo miste en glo på foten, og så kan jeg i befippelsen ramle over rekkverket. Kanskje best å trekke innendørs og drikke resten av vinen.

Jeg lurer på hva jeg skal ha på meg…

 

 

____


There was a crooked man,

and he walked a crooked mile.
He found a crooked sixpence against a crooked stile.
He bought a crooked cat, which caught a crooked mouse,
And they all lived together in a little crooked house.

________

 ___

 

11
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

17 Responses to The devil wears nada

  1. avatar eMTe says:

    Her var mange tankesprang til ettertanke. Endringar….
    Lukke til med dine.

    Marieklem





  2. avatar Hilde says:

    Denne teksten skapte mange tankesprang, i det minste hos meg 😉

    Den tryggheten enkelte kan finne i felles uniformering og den utryggheten som kan oppstå om andre i flokken rokkerer ved dette. Dette med å ha aksept for andres valg og samtidig stå godt plantet i egne.

    Å si seg enig med siste taler…
    Vel, jeg gjør det oftere selv, nå. Ikke at jeg sier meg enig, men at jeg mer og mer finner at jeg ikke gidder si noe og kanskje dermed sier meg enig med min taushet? Selv om jeg egentlig ikke er det. Mine foreldre har alltid oppmuntret oss fire søsken til å ha en mening, de har gitt oss rom til å komme med dem og endre på dem etter hvert som vi lærte mer. Stor var min forbauselse over min skotske svigerfamilies tilbakeholdenhet når kom til å ha meninger om noe. Men, jeg lærte etter hvert.

    Mest av alt fikk jeg tanker til drømmen om deg og Carl. Og om dette at du oppdaget du var “smeltet sammen” med bordet. Merkelig. Men samtidig, kanskje ikke så merkelig.

    Vi trenger de rette brillene, til mer enn en ting 😉





    • avatar Cecilia says:

      Det er mange som anser det for å være litt uhøflig å mene for mye, og det er mange som føler det plagsomt å måtte svare på spørsmål om hva man mener. Det er mulig skotter er litt mere hårsåre enn andre ( hysj) :)

      Jeg tenker mye for tiden, og tror absolutt at slike drømmer kommer som et resultat av hva man står oppi. Endring – det syns jeg var et passende tema. Jeg merker at jeg endrer meg og forbereder meg på et slags nytt liv, i langt større grad enn jeg har gjort tidligere.
      Kanskje jeg egentlig prøver briller? :)

      Takk for flott kommentar :)

      1





  3. avatar sirenia says:

    Lest og likt :)
    Fikk noen assosiasjoner i teksten din til ei bok jeg leser om dagen,
    “Kunsten å leve inderlig” eksistensialisme for det moderne menneske,
    bygget over Kierkegaard, som sier bla “…Det gjelder å finne en sannhet som er sannhet for meg, å finne den ideen jeg vil leve og død for.”
    At livet består av tre faser, den sanselige, den inderlige og den åndelige.
    Spennende bok! Vi er på vei, alltid på vei, vi som søker videre og videre.





    • avatar Cecilia says:

       Jeg husker da den boken kom ut for et par år siden. Kierkegaard i light-versjon, var vel stort sett dommen i anmeldelsene. Og hvorfor ikke? Kierkegaard kan lett bli tung, rent språkmessig, og krever nok litt mere konsentrasjon og stillhet.

      Sannhet, i et kristent perspektiv, forutsetter at sannheten bekreftes av det guddommelige, og da blir man nødt til å gi det gudommelige menneskelige egenskaper. Hvilken sannhet velger man da?
      Selve sannhetsbegrepet kan ikke etter min mening ses på som et statisk og uforanderlig absolutt. Alle svar finnes i øyeblikket, og forandres i det neste.
      Det er den sannheten jeg selv har funnet :)

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





      • avatar sirenia says:

        Kierkegaard light? Hvorfor ikke ja? :)
        At boka gjør tankene, eksistensialismen, enklere å forstå språklig, tilpasset vår tid, er jo et pluss ikke et minus i mine øyne.
        Forsøkte meg på Kierkegaard som ung men har større forståelse nå enn da. Sikkert pga av hans hovedtanker om sanselighet(materie), inderlighet(engasjement) og åndelighet sammen som helhet synker dypere inn grunnet livserfaring.
        Sannheten? Er alltid individuell, noe også Kierkegaard understreker, han er jo overhodet ikke misjonerende. Tvert om, alle må finne sin vei til sin tid.
        At Kierkegaard har inspirert mange forfattere, til å søke videre og dypere, til og med i dag, gjør han jo fortsatt både stor og viktig.
        Livssyn og verdier går aldri av moten heldigvis :)





        • avatar Cecilia says:

          Jeg falt nok for Jean-Paul Sartre i større grad enn for Kierkegaard.
          Kierkegaard var ingen direkte misjonær for kristendommen, men han var heller ikke det motsatte. Han må leses i lys av den tiden han eksisterte.

          Livssyn og verdier… det er vel der det moderne mennesket kommer i tidsnød. Når får man tid til å reflektere når den mest effektive våkne perioden må brukes til å tjene penger, så resten av dagen kan brukes til forbruk og underholdning?
          I så måte er det nok bra at det finnes et sett med ferdige analyser i lettforståelig språkdrakt. :)





          • avatar sirenia says:

            Oppfatter Kierkegaards åndelighet som langt fra bundet til kristendom, tvert om, åndeligheten var knyttet til vårt indre liv i samspill med det ytre.

            Vår vestlige livsstil, knyttet til materien, sanseligheten, fører til utmattelse, likegyldighet, tomhet og meningsløshet iflg Kierkegaard. Det har jeg trodd lenge.

            Det artige med å lese Kierkegaard nå er jo å få bekreftet tanker jeg har hatt lenge, han bruker bare andre ord og eksempler.

            Og du misforstår Kierkegaard totalt hvis du mener han misjonerer sitt syn i ferdigtygde analyser.

            Tror tankene hans er rimelig utilgjengelige uansett språkdrakt hvis tilnærmingen er feil.





            • avatar Cecilia says:

              Jeg har nok uttrykt meg litt uforståelig her.
              Kierkegaard levde i en tid der kristendommen var selvfølgelig. Han misjonerte ikke, på samme måte som han ikke argumenterte for at jorden var rund.

              Det siste avsnittet mitt handlet om Kunsten å leve inderlig, og om den lettere fordøyelige språkdrakten. Essensen av Kierkegaard, ferdig studert og forklart på en mer lettfattelig måte enn om man selv skal gå inn i alle Kirkegaards forskjellige karakterer og deres argumentasjon fra ulike utkikkspunkt. Det moderne mennesket har ikke tid til det…
              Det var det jeg forsøkte å formidle :)





        • avatar Breiflabben says:

          Tror det er en spennende bok du nevner i din kommentar her Sirenia, den skal jeg jaggu skaffe meg.
          Søren Kierkegaard er en meget lest og anerkjent skikkelse blant oss frimurere, så en “light” versjon bør så absolutt fenge.
          Til deg Cecilia så var dette igjen et fint innlegg med sprang som vi kunne følge.
          Og som vanlig inneholdt det også fine illustrasjoner :-)





  4. avatar Breiflabben says:

    Omtrent som Keiserens nye klær altså …….. 😉





    • avatar Cecilia says:

      Slik kan man også se det :)

      Naturister sender også et signal gjennom å bevisst dyrke fraværet av uniformering.
      Når jeg skriver at uniformen kan frarøve oss noe av vår identitet, et det lett å tenke seg militæret, hvor enkeltindividets opphør gjennom uniformeringen gjør soldatene til upersonlige brikker i et spill. Det blir fiende mot fiende, ikke individ mot individ. Det letter samvittigheten vår når vi dreper. Vi blir ikke mordere om vi dreper en tilfeldig fiende i krig, vi blir kun mordere når vi dreper et annet menneske.

      Vel… :)





  5. avatar tankespire says:

    Elsker slike tankesprangtekster. Jeg tror det ordet jeg sitter igjen med er søkende etter å ha lest. Og så tenker jeg at man tolker tekster ut fra seg selv uansett, man er jo subjektiv? Og så ble det et ekstra tankesprang for meg her.

    Lykke til med brilleprøving og livsleving :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har blitt veldig tilhenger av kontaktlinser, særlig månedslinser som man kan sove med. Briller er noe herk – jeg husker alri hvor jeg har lagt dem, og så må de selvsagt pusses, og det finner man alltid ut etter at man har lagt seg godt til rette under dyna.

      Hyggelig at du legger igjen melding. Jeg lurer jo i blant på om noen leser de gamle innleggene mine.
      Tusen takk for kommentar :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *